Visdommens bok

Kapittel 1 – Formaning til rettferdighet og advarsel mot ugudelighet

1 Elsk rettferdighet, I som dømmer jorden; tenk på Herren med et godt (hjerte,) og søk ham i hjertets enfold.

2 For han finnes av dem som ikke frister ham, og åpenbarer seg for dem som ikke mistror ham.

3 For vrange tanker skiller fra Gud; og hans makt, når den prøves, refser de uforstandige.

4 For i en ond sjel går visdom ikke inn, og hun bor ikke i et legeme som er underlagt synd.

5 For den hellige tuktens ånd flykter fra svik og viker fra tanker uten forstand, og blir ikke hvor urettferdighet kommer inn.

6 For visdom er en kjærlig ånd; og hun frikjenner ikke spotteren for hans ord; for Gud er vitne til hans nyrer og en sann betrakter av hans hjerte og en hører av hans tunge.

7 For Herrens Ånd fyller verden; og han som holder alt sammen, har kunnskap om stemmen.

8 Derfor kan den som taler urettferdige ting, ikke skjules; og hevnen, når den straffer, skal ikke gå ham forbi.

9 For det skal holdes etterforskning over de ugudeliges råd; og lyden av hans ord skal komme for Herren til åpenbaring av hans onde gjerninger.

10 For nidkjærhetens øre hører alle ting, og mumlingens larm blir ikke skjult.

11 Derfor vokt eder for murring, som er unyttig, og hold eders tunge fra baktalelse; for intet ord er så hemmelig at det blir til intet; og munnen som lyver, dreper sjelen.

1.1 De ugudeliges vei mot døden

12 Søk ikke døden i eders livs villfarelse, og drag ikke ødeleggelse over eder selv ved eders henders gjerninger.

13 For Gud skapte ikke døden, og han har ikke lyst til de levendes undergang.

14 For han skapte alle ting for at de skulle være til; og verdens slekter var sunne; og der er ingen ødeleggelsens gift i dem, og dødsrikets rike er ikke på jorden:

15 (For rettferdighet er udødelig:)

16 Men ugudelige menn kalte den til seg med sine gjerninger og ord; for da de mente å ha den til sin venn, tæret de bort til intet og gjorde en pakt med den, fordi de er verdige til å få del med den.

Kapittel 2 – De ugudeliges råd og den rettferdiges prøvelse

1 For de ugudelige sa, idet de tenkte med seg selv, men ikke rett: Vårt liv er kort og fullt av møye, og i et menneskes død er det ingen bot; og ingen er kjent som er vendt tilbake fra graven.

2 For vi er født på slump, og heretter skal vi være som om vi aldri hadde vært; for ånden i våre neser er som røyk, og en liten gnist i vårt hjertes bevegelse;

3 som, når den slokkes, skal vårt legeme bli til aske, og vår ånd skal forsvinne som den milde luft,

4 og vårt navn skal bli glemt med tiden, og ingen skal minnes våre gjerninger; og vårt liv skal fare bort som et skyspor og spres som en dis, som drives bort av solens stråler og overvinnes av dens hete.

5 For vår tid er som en skygge som farer forbi, og etter vår ende er det ingen tilbakevending; for det er fast forseglet, så ingen kommer igjen.

6 Kom derfor, la oss nyte de goder som er til stede, og la oss hurtig bruke skapningene som i ungdommen.

7 La oss fylle oss med kostelig vin og salver, og la ingen vårens blomst gå oss forbi;

8 la oss krone oss med roseknopper før de visner;

9 la ingen av oss gå uten sin del av vår vellyst; la oss etterlate tegn på vår glede på hvert sted; for dette er vår del, og dette er vår lodd.

10 La oss undertrykke den fattige rettferdige, la oss ikke spare enken og ikke ære den gamles grå hår.

11 La vår styrke være rettferdighetens lov; for det som er svakt, finnes å være intet verd.

2.1 Den rettferdige legges i bakhold og prøves

12 La oss derfor legge bakhold for den rettferdige, fordi han ikke er til vårt gagn og er oss tvers imot i våre gjerninger; han bebreider oss våre overtredelser av loven og legger oss til last bruddene på vår oppdragelse.

13 Han gir seg ut for å ha kunnskap om Gud og kaller seg Herrens barn.

14 Han er blitt oss til refselse for våre tanker.

15 Han er oss til plage selv å se; for hans liv er ikke som andres, hans veier er av en annen art.

16 Vi holdes av ham for å være falske; han holder seg borte fra våre veier som fra urenhet; han priser de rettferdiges ende salig og roser seg av at Gud er hans far.

17 La oss se om hans ord er sanne, og la oss prøve hva som skal hende med hans ende.

18 For er den rettferdige Guds sønn, så vil han hjelpe ham og fri ham ut av hans fienders hånd.

19 La oss prøve ham med hån og pine, for at vi kan kjenne hans saktmodighet og prøve hans tålmodighet.

20 La oss dømme ham til en skammelig død; for etter hans egne ord skal han bli tatt hånd om.

21 Slik tenkte de, og de ble bedraget; for deres egen ondskap har blindet dem.

22 Men Guds hemmeligheter kjente de ikke; og de håpet ikke på rettferdighetens lønn, og de skjønte ikke en belønning for ulastelige sjeler.

23 For Gud skapte mennesket til udødelighet og gjorde det til et bilde av sin egen evighet.

24 Men ved djevelens misunnelse kom døden inn i verden, og de som holder seg til hans side, får del i den.

Kapittel 3 – De rettferdiges sjeler i Guds hånd

1 Men de rettferdiges sjeler er i Guds hånd, og ingen pine skal røre dem.

2 I de uforstandiges øyne syntes de å dø, og deres bortgang ble holdt for ulykke,

3 og deres bortgang fra oss for fullstendig ødeleggelse; men de er i fred.

4 For om de enn i menneskers øyne blir straffet, er deres håp fullt av udødelighet.

5 Og etter å ha blitt litt tuktert, skal de bli rikelig belønnet; for Gud prøvde dem og fant dem verdige for seg selv.

6 Som gull i smelteovnen prøvde han dem, og tok imot dem som et brennoffer.

7 Og i tiden for deres hjemsøkelse skal de skinne og fare frem og tilbake som gnister i halmen.

8 De skal dømme folkene og ha herredømme over nasjonene, og deres Herre skal regjere i evighet.

9 De som setter sin lit til ham, skal forstå sannheten, og de som er tro i kjærlighet, skal bli hos ham; for nåde og miskunn er for hans hellige, og han har omsorg for sine utvalgte.

3.1 De ugudeliges håp og avkom går til grunne

10 Men de ugudelige skal straffes etter sine egne tanker, de som ringeaktet den rettferdige og forlot Herren.

11 For den som forakter visdom og tukt, er elendig; deres håp er tomt, deres arbeid fruktløst og deres gjerninger unyttige;

12 deres hustruer er uforstandige, og deres barn onde;

13 deres avkom er forbannet. Derfor er den ufruktbare salig, som er uplettet og ikke har kjent det syndige leie; hun skal bære frukt ved sjelenes hjemsøkelse.

14 Og salig er evnukken, som med sine hender ikke har gjort urett og ikke tenkt onde ting mot Gud; for ham skal det gis en særlig gave av tro og en arv i Herrens tempel, mer velbehagelig for hans sinn.

15 For herlig er frukten av gode gjerninger, og visdommens rot skal aldri falle bort.

16 Men barn av ekteskapsbrytere skal ikke nå sin fullendelse, og sæden fra et urettferdig leie skal rykkes opp med roten.

17 For om de enn lever lenge, skal de likevel ikke aktes for noe, og deres siste alder skal være uten ære.

18 Eller om de dør tidlig, har de intet håp og ingen trøst på prøvelsens dag.

19 For fryktelig er enden på den urettferdige slekt.

Kapittel 4 – Dydens udødelige minne og den rettferdiges tidlige bortgang

1 Bedre er det å være barnløs og ha dyd; for minnet om den er udødelig, fordi den er kjent både hos Gud og hos mennesker.

2 Når den er til stede, tar folk eksempel av den, og når den er borte, lenges de etter den; den bærer krone og triumferer i evighet, etter å ha vunnet seieren i striden for uplettede lønner.

3 Men de ugudeliges tallrike yngel skal ikke ha fremgang, og skal ikke slå dype røtter fra uekte skudd, og ikke legge noen fast grunnvoll.

4 For om de enn for en tid blomstrer i grener, så skal de, fordi de ikke står fast, rystes av vinden og ved stormenes kraft rykkes opp med roten.

5 De ufullkomne grener skal brytes av, deres frukt er unyttig, ikke moden til å spises, ja, skikket til intet.

6 For barn avlet i ulovlige leier er vitner om ondskap mot sine foreldre under deres prøvelse.

4.1 Den rettferdige tas bort fra ondskapen

7 Men om den rettferdige enn blir rykket bort ved døden, skal han likevel være i hvile.

8 For ærverdig alder er ikke den som består i lang levetid, og heller ikke den som måles ved årstall.

9 Men visdom er grå hår for menneskene, og et uplettet liv er alderdom.

10 Han behaget Gud og ble elsket av ham; derfor, mens han levde blant syndere, ble han bortrykket.

11 Ja, hastig ble han tatt bort, for at ondskap ikke skulle forandre hans forstand eller svik bedra hans sjel.

12 For ugudelighetens fortryllelse formørker det som er redelig, og begjærets omflakkelse undergraver det enfoldige sinn.

13 Han, som ble fullkommen på kort tid, oppfylte en lang tid.

14 For hans sjel behaget Herren; derfor hastet han med å ta ham bort fra de ugudelige.

15 Dette så folket, men forstod det ikke, og de la det ikke på hjertet, at hans nåde og miskunn er med hans hellige, og at han har omsorg for sine utvalgte.

16 Slik skal den rettferdige som er død, dømme de ugudelige som lever, og ungdom som tidlig ble fullkommen, de urettferdiges mange år og alderdom.

17 For de skal se den vises ende, men ikke forstå hva Gud i sitt råd har bestemt om ham, og til hvilket formål Herren har satt ham i sikkerhet.

18 De skal se ham og forakte ham; men Gud skal le av dem til spott, og de skal siden bli et usselt lik og en vanære blant de døde til evig tid.

19 For han skal sønderrive dem og styrte dem hovedkulls, så de blir stumme; og han skal ryste dem fra grunnvollen, og de skal legges fullstendig øde og være i sorg, og deres minne skal gå til grunne.

20 Og når de gjør opp regnskap for sine synder, skal de komme med frykt, og deres egne misgjerninger skal overbevise dem ansikt til ansikt.

Kapittel 5 – De ugudeliges anger og de rettferdiges herlighet

1 Da skal den rettferdige stå med stor frimodighet for ansiktet på dem som har plaget ham og ikke aktet hans møye.

2 Når de ser det, skal de bli grepet av fryktelig redsel og forferdes over hans frelses underlighet, som er langt utover alt det de hadde ventet.

3 Og i anger og med stønn av sjelens kval skal de si innen seg: Dette var han som vi stundom hadde til spott og til et ordspråk i hån.

4 Vi dårer aktet hans liv for vanvidd, og hans ende for å være uten ære.

5 Hvorledes er han regnet blant Guds barn, og hans lodd er blant de hellige!

6 Derfor fór vi vill bort fra sannhetens vei, og rettferdighetens lys skinte ikke for oss, og rettferdighetens sol gikk ikke opp over oss.

7 Vi trettet oss ut på ugudelighetens og ødeleggelsens vei; ja, vi fór gjennom ørkener hvor det ikke var vei; men Herrens vei kjente vi ikke.

8 Hva gagn hadde vi av overmotet? eller hvilket gode brakte rikdommen oss med vår ros?

9 Alt dette er gått forbi som en skygge og som et bud som haster forbi,

10 og som et skip som farer over vannets bølger, og når det er forbi, kan dets spor ikke finnes, heller ikke kjølens sti i bølgene;

11 eller som når en fugl har fløyet gjennom luften, finnes intet tegn på hennes vei, men den lette luft, slått av hennes vingeslag og delt av den sterke lyd og bevegelse, er gjennomtrengt, og etterpå finnes intet spor av hvor hun fór;

12 eller liksom når en pil skytes mot et mål, deler den luften, som straks slutter seg igjen, så ingen kan vite hvor den fór gjennom;

13 slik var også vi; så snart vi var født, begynte vi å gå mot vår ende og hadde intet tegn på dyd å vise, men ble fortært i vår egen ondskap.

14 For de ugudeliges håp er som støv som blåses bort av vinden, som et tynt skum som drives bort av stormen, som røk som spres hit og dit av uvær, og farer bort som minnet om en gjest som bare blir en dag.

5.1 De rettferdige mottar rike og krone

15 Men de rettferdige lever i evighet; deres lønn er hos Herren, og omsorgen for dem er hos Den Høyeste.

16 Derfor skal de motta et herlig rike og en skjønn krone av Herrens hånd; for med sin høyre hånd skal han dekke dem, og med sin arm skal han verne dem.

17 Han skal ta sin nidkjærhet til full rustning og gjøre skapningen til sitt våpen for hevn over sine fiender.

18 Han skal ikle seg rettferdighet som et brynje og sann dom i stedet for hjelm.

19 Han skal ta hellighet til et uovervinnelig skjold.

20 Sin strenge vrede skal han hvasse til et sverd, og verden skal stride med ham mot de uforstandige.

21 Da skal rettrettede lyn gå ut, og fra skyene, som fra en velspent bue, skal de fly til målet.

22 Og haglsteiner fulle av vrede skal kastes som fra en steinbue, og havets vann skal rase mot dem, og flommene skal grusomt drukne dem.

23 Ja, en mektig vind skal reise seg mot dem og som en storm blåse dem bort; slik skal urett legge hele jorden øde, og ond ferd styrte de mektiges troner.

Kapittel 6 – Formaning til konger om å søke visdom

1 Hør derfor, I konger, og forstå; lær, I som er dommere over jordens ender.

2 Lån øre, I som råder over folkene og roser eder av mengden av nasjoner.

3 For makt er gitt eder av Herren, og herredømme fra Den Høyeste, som skal prøve eders gjerninger og ransake eders råd.

4 Fordi I, som var tjenere for hans rike, ikke har dømt rett, ikke holdt loven og ikke vandret etter Guds råd,

5 så skal han komme over eder på fryktelig og hastig vis; for en streng dom rammer dem som står høyt.

6 For miskunn tilgir snart den ringeste; men mektige menn skal mektig pines.

7 For han som er Herre over alle, gjør ikke forskjell på person og frykter ikke noe menneskes storhet; for han har skapt både den små og den store og har omsorg for alle like.

8 Men en hard prøvelse skal komme over de mektige.

9 Til eder derfor, I konger, taler jeg, for at I kan lære visdom og ikke falle fra.

10 For de som holder hellighet på hellig vis, skal dømmes hellige; og de som har lært slike ting, skal finne hva de skal svare.

11 Sett derfor eders hu til mine ord; begjær dem, og I skal bli undervist.

6.1 Visdom lar seg finne av dem som søker henne

12 Visdom er herlig og visner aldri; ja, hun ses lett av dem som elsker henne, og finnes av dem som søker henne.

13 Hun kommer i forkjøpet for dem som begjærer henne, idet hun først gjør seg kjent for dem.

14 Den som søker henne tidlig, skal ikke ha stort besvær; for han skal finne henne sittende ved sine dører.

15 Å tenke på henne er derfor visdommens fullkommenhet; og den som våker etter henne, skal snart være uten bekymring.

16 For hun går omkring og søker dem som er henne verdige, viser seg gunstig for dem på veiene og møter dem i hver tanke.

17 For hennes sanne begynnelse er begjæret etter tukt; og omsorgen for tukten er kjærlighet;

18 og kjærlighet er å holde hennes lover; og å gi akt på hennes lover er vissheten om uforgjengelighet;

19 og uforgjengelighet fører oss nær til Gud.

20 Derfor fører begjæret etter visdom til et rike.

21 Er da eders lyst i troner og septere, I folkenes konger, så ære visdom, for at I kan regjere i evighet.

22 Men om visdom, hva hun er, og hvorledes hun ble til, vil jeg fortelle eder, og jeg vil ikke skjule hemmeligheter for eder; men jeg vil granske henne fra begynnelsen av hennes tilblivelse og føre kunnskapen om henne frem i lyset og ikke gå forbi sannheten.

23 Heller ikke vil jeg følge med fortærende misunnelse; for et slikt menneske har intet fellesskap med visdom.

24 Men de vises mangfold er verdens velferd; og en vis konge er folkets støtte.

25 Ta derfor imot tukt ved mine ord, og det skal gjøre eder godt.

Kapittel 7 – Salomo søker visdom fremfor alle jordiske goder

1 Også jeg er et dødelig menneske, lik alle andre, og avkom av ham som først ble dannet av jorden.

2 Og i min mors liv ble jeg formet til kjød i løpet av ti måneder, sammenføyd i blod, av mannens sæd og den lyst som følger med søvn.

3 Og da jeg ble født, drog jeg inn den felles luft og falt på jorden, som er av samme natur, og den første røst jeg lot høre, var gråt, slik som alle andre gjør.

4 Jeg ble næret i svøpeklær og med omsorg.

5 For ingen konge har hatt noen annen begynnelse ved fødselen.

6 For alle mennesker har én inngang til livet og en lik utgang.

7 Derfor bad jeg, og forstand ble gitt meg; jeg påkalte Gud, og visdommens ånd kom til meg.

8 Jeg foretrakk henne fremfor septere og troner og aktet rikdom intet i sammenligning med henne.

9 Heller ikke sammenlignet jeg noen kostelig stein med henne, for alt gull er i forhold til henne som litt sand, og sølv skal regnes som leire for henne.

10 Jeg elsket henne mer enn helse og skjønnhet og valgte å ha henne i stedet for lys; for det lys som kommer fra henne, slokner aldri.

11 Alle gode ting kom til meg sammen med henne, og utallige rikdommer i hennes hender.

12 Og jeg gledet meg over dem alle, fordi visdom går foran dem; og jeg visste ikke at hun var deres mor.

13 Jeg lærte uten svik, og meddeler henne gavmildt; jeg skjuler ikke hennes rikdom.

14 For hun er en skatt for menneskene som aldri svikter; og de som bruker henne, blir Guds venner, idet de anbefales ved de gaver som kommer av lærdom.

15 Gud har gitt meg å tale som jeg vil, og å fatte tanker som sømmer seg for de ting som er gitt meg; for det er han som leder til visdom og styrer de vise.

16 For i hans hånd er både vi og våre ord, all visdom også og kunnskap om ferdighet.

17 For han har gitt meg sikker kunnskap om de ting som er, nemlig å kjenne hvordan verden ble skapt, og elementenes virke;

18 tidens begynnelse, ende og midte; solens venders skiften og årstidenes forandring;

19 årenes omløp og stjernenes stillinger;

20 de levende skapningers natur og de ville dyrs raseri; vindenes voldsomhet og menneskers tanker; planters mangfold og rotenes krefter;

21 og alle slike ting, enten de er skjulte eller åpenbare, kjenner jeg.

7.1 Visdommens natur og herlighet

22 For visdom, som er virksomheten bak alle ting, lærte meg dette; for i henne er en forstandig ånd, hellig, én, mangfoldig, fin, levende, klar, uplettet, tydelig, usårlig, som elsker det gode, snar, uhindret, rede til å gjøre godt,

23 menneskevennlig, fast, trygg, fri for bekymring, allmektig, altseende og gjennomtrengende alle forstandige, rene og høyst fine ånder.

24 For visdom er mer bevegelig enn noen bevegelse; hun går igjennom og trenger alt på grunn av sin renhet.

25 For hun er et åndedrag av Guds kraft og en ren utstrømning fra Den Allmektiges herlighet; derfor kan intet urent falle inn i henne.

26 For hun er glansen av det evige lys, det uplettede speil av Guds kraft og bildet av hans godhet.

27 Og selv om hun er én, kan hun gjøre alt; og mens hun forblir i seg selv, fornyer hun alle ting; og gjennom alle tider går hun inn i hellige sjeler og gjør dem til Guds venner og profeter.

28 For Gud elsker ingen uten den som bor sammen med visdom.

29 For hun er skjønnere enn solen og overgår hele stjernenes orden; sammenlignet med lyset blir hun funnet å være før det.

30 For natten følger etter dette; men ondskap skal ikke få overhånd over visdom.

Kapittel 8 – Visdommens skjønnhet, kraft og vennskap

1 Visdom når fra den ene ende til den andre med kraft, og hun ordner alle ting mildt.

2 Jeg elsket henne og søkte henne fra min ungdom; jeg begjærte å ta henne til ekte, og jeg ble en elsker av hennes skjønnhet.

3 Ved at hun ferdes hos Gud, gjør hun sin adel stor; ja, alltings Herre elsket henne selv.

4 For hun er innviet i Guds kunnskaps hemmeligheter og en elsker av hans gjerninger.

5 Er rikdom en eiendom som er å begjære i dette liv, hva er da rikere enn visdom, som virker alle ting?

6 Og om forstand virker, hvem av alle som er, er da en mer kyndig mester enn hun?

7 Og om en elsker rettferdighet, er hennes arbeider dyder; for hun lærer måtehold og klokskap, rettferdighet og styrke, slike ting som mennesker intet har mer gagn av i sitt liv.

8 Om en begjærer stor erfaring, kjenner hun de gamle ting og slutter rett om det som skal komme; hun kjenner talenens finheter og kan tyde dunkle utsagn; hun forutser tegn og undergjerninger og utfallet av tider og stunder.

9 Derfor satte jeg meg fore å ta henne til meg og bo med meg, i visshet om at hun ville være en rådgiver i gode ting og en trøst i bekymringer og sorg.

10 For hennes skyld skal jeg få anseelse blant mengden og ære hos de eldste, selv om jeg er ung.

11 Jeg skal finnes rask i tanke i dom, og skal bli beundret i de stores øyne.

12 Når jeg tier, skal de vente på meg, og når jeg taler, skal de lytte vel til meg; taler jeg mye, skal de legge hånden på sin munn.

13 Videre skal jeg ved hennes hjelp oppnå udødelighet og etterlate meg et evig minne for dem som kommer etter meg.

14 Jeg skal sette folkene i orden, og nasjonene skal være meg undergitt.

15 Grusomme tyranner skal frykte, når de bare hører om meg; jeg skal finnes god blant mengden og tapper i krig.

16 Når jeg er kommet hjem, vil jeg hvile meg med henne; for hennes samkvem har ingen bitterhet, og å leve med henne har ingen sorg, men munterhet og glede.

8.1 Salomo søker visdom som Guds gave

17 Da jeg nå overveide dette i meg selv og grunnet det i mitt hjerte, at å være forenet med visdom er udødelighet,

18 og at stor glede er å ha hennes vennskap, og i hennes henders gjerninger er uendelige rikdommer, og i omgang med henne, klokskap, og i samtale med henne, et godt rykte, gikk jeg omkring og søkte hvordan jeg kunne ta henne til meg.

19 For jeg var et begavet barn og hadde en god ånd.

20 Ja, snarere, idet jeg var god, kom jeg inn i et uplettet legeme.

21 Men da jeg innså at jeg ikke på annen måte kunne få henne, uten at Gud ga henne meg, og at det også var et punkt av visdom å vite hvis gave hun var, bad jeg til Herren og bønnfalt ham, og av hele mitt hjerte sa jeg,

Kapittel 9 – Salomos bønn om visdom

1 O mine fedres Gud og miskunnens Herre, du som har skapt alle ting ved ditt ord,

2 og ved din visdom innsatt mennesket til å råde over de skapninger som du har gjort,

3 og til å styre verden i rettferd og rettvishet og fullbyrde dom med et oppriktig hjerte:

4 Gi meg visdom, hun som sitter ved din trone, og støt meg ikke bort fra dine barn;

5 for jeg er din tjener og din tjenestekvinnes sønn, et svakt menneske med kort levetid og for ung til å forstå dom og lover.

6 For om et menneske enn var aldri så fullkomment blant menneskenes barn, men din visdom ikke er med ham, da skal han regnes for intet.

7 Du har utvalgt meg til konge over ditt folk og til dommer over dine sønner og døtre.

8 Du har befalt meg å bygge et tempel på ditt hellige berg og et alter i den stad hvor du bor, et bilde av den hellige bolig som du har beredt fra begynnelsen.

9 Og visdom var hos deg; hun som kjenner dine gjerninger og var til stede da du skapte verden, og visste hva som var velbehagelig i dine øyne og rett etter dine bud.

10 Send henne ut fra dine hellige himler og fra din herlighetstrone, for at hun, idet hun er hos meg, kan arbeide med meg, så jeg kan vite hva som er til behag for deg.

11 For hun kjenner og forstår alle ting, og hun skal føre meg med måte i mine gjerninger og verne meg ved sin kraft.

12 Da skal mine gjerninger være velbehagelige, og da skal jeg dømme ditt folk med rettferdighet og være verdig til å sitte på min fars trone.

9.1 Menneskets tanker er svake uten Guds visdom

13 For hvilket menneske er det som kan kjenne Guds råd? eller hvem kan tenke hva Herrens vilje er?

14 For de dødelige menneskers tanker er skrøpelige, og våre rådslagninger er usikre.

15 For det forgjengelige legeme tynger sjelen ned, og det jordiske telt trykker sinnet som grunner på mangt.

16 Og knapt gjetter vi rett om de ting som er på jorden, og med møye finner vi det som ligger foran oss; men de ting som er i himmelen, hvem har gransket dem?

17 Og hvem har kjent ditt råd, uten at du gir visdom og sender din Hellige Ånd ovenfra?

18 Således ble veiene rettet for dem som levde på jorden, og menneskene ble opplært i de ting som er til behag for deg, og de ble frelst ved visdom.

Kapittel 10 – Visdommens gjerning fra Adam til Moses

1 Hun bevarte verdens først dannede far, han som ble skapt alene, og førte ham ut av hans fall,

2 og gav ham makt til å råde over alle ting.

3 Men da den urettferdige i sin vrede vendte seg bort fra henne, gikk han selv til grunne i den raseri hvorved han myrdet sin bror.

4 For hvis skyld, da jorden ble oversvømt av vannflommen, visdom igjen bevarte den og ledet den rettferdiges ferd på et stykke tre av ringe verdi.

5 Da også folkene, i sin ugudelige sammensvergelse, ble forvirret, fant hun den rettferdige og bevarte ham ulastelig for Gud og holdt ham sterk mot hans ømme medynk med sin sønn.

6 Da de ugudelige gikk til grunne, reddet hun den rettferdige, som flyktet fra ilden som falt ned over de fem byer.

7 Deres ugudelighet har enn til denne dag sitt vitnesbyrd i det øde land som ryker, og i planter som bærer frukt som aldri modnes; og en stående saltstøtte er et minnesmerke over en vantro sjel.

8 For fordi de ikke aktet visdom, pådro de seg ikke bare denne skade, at de ikke kjente det som var godt, men etterlot også verden et minne om sin dårskap, så de i det de forbrøt seg, ikke engang kunne skjule seg.

9 Men visdom fridde dem som tjente henne, fra pine.

10.1 Visdom leder Jakob, Josef og Israel

10 Da den rettferdige flyktet for sin brors vrede, ledet hun ham på rette stier, viste ham Guds rike og gav ham kunnskap om hellige ting, gjorde ham rik på hans reiser og mangfoldiggjorde frukten av hans møye.

11 I begjærligheten hos dem som undertrykte ham, stod hun ham bi og gjorde ham rik.

12 Hun vernet ham mot hans fiender og holdt ham trygg mot dem som la bakhold, og i en hard strid gav hun ham seier, for at han skulle kjenne at godhet er sterkere enn alt.

13 Da den rettferdige ble solgt, forlot hun ham ikke, men fridde ham fra synd; hun gikk ned med ham i brønnen

14 og lot ham ikke bli i lenker, før hun gav ham kongedømmets septer og makt over dem som undertrykte ham; men dem som hadde anklaget ham, viste hun å være løgnere og gav ham evig ære.

15 Hun fridde det rettferdige folk og den ulastelige ætt fra det folk som undertrykte dem.

16 Hun gikk inn i Herrens tjeners sjel og stod imot fryktelige konger med tegn og under;

17 gav de rettferdige lønn for deres arbeider, ledet dem på en underfull vei og var for dem et vern om dagen og et stjernenes lys om natten;

18 førte dem gjennom Rødehavet og ledet dem gjennom store vann;

19 men deres fiender druknet hun og kastet dem opp fra det dype havs bunn.

20 Derfor plyndret de rettferdige de ugudelige og priste ditt hellige navn, Herre, og opphøyet med én røst din hånd, som hadde kjempet for dem.

21 For visdom åpnet de stummes munn og gjorde deres tunger som ikke kunne tale, veltalende.

Kapittel 11 – Guds dommer over Egypt og miskunn mot sitt folk

1 Hun lot deres gjerninger ha fremgang ved den hellige profets hånd.

2 De drog gjennom ørkenen som ikke var bebodd, og slo telt på steder hvor det ikke fantes vei.

3 De stod mot sine fiender og tok hevn over sine motstandere.

4 Da de tørstet, ropte de til deg, og vann ble gitt dem av den flintende klippe, og deres tørst ble slokket av den harde stein.

5 For ved de samme ting som deres fiender ble straffet, ble de i sin nød hjulpet.

6 For i stedet for en stadig rennende elv forurenset med urent blod,

7 til en åpenbar refselse for det bud hvorved spedbarna ble drept, gav du dem rikelig vann på en måte som de ikke hadde håpet på,

8 idet du ved den tørst da viste hvordan du hadde straffet deres motstandere.

9 For da de ble prøvd, om enn bare i miskunn tuktert, erkjente de hvordan de ugudelige ble dømt i vrede og pint, idet de tørstet på en annen måte enn de rettferdige.

10 For disse formante og prøvde du som en far; men de andre dømte og straffet du som en streng konge.

11 Enten de var borte eller nær, ble de like fullt plaget.

12 For en dobbel sorg kom over dem, og en stønn over minnet om det som var hendt.

13 For da de hørte at de andre ved sine egne straffer ble begunstiget, fikk de en følelse av Herren.

14 For den som de tidligere hadde foraktet med spott, da han for lenge siden var blitt kastet bort ved utsettelsen av spedbarna, ham undret de seg over til slutt, da de så hva som skjedde.

11.1 Mennesket straffes ved det han synder med

15 Men for de dåraktige påfunn av deres ondskap, hvorved de ble forført til å dyrke fornuftløse slanger og usle dyr, sendte du en mengde ufornuftige dyr over dem til hevn,

16 for at de skulle vite at det som et menneske synder med, ved det samme blir han også straffet.

17 For din allmektige hånd, som skapte verden av formløs materie, manglet ikke midler til å sende over dem en mengde bjørner eller grusomme løver,

18 eller ukjente ville dyr, fulle av raseri, nyskapte, som pustet ut enten en brennende damp eller urene dunster av spredt røk, eller skjøt fryktelige gnister ut av sine øyne;

19 av hvilke ikke bare skaden kunne ta livet av dem på én gang, men også det skrekkelige syn fullstendig ødelegge dem.

20 Ja, også uten disse kunne de ha falt ved ett eneste pust, forfulgt av hevnen og spredt for vinden ved din makts ånde; men du har ordnet alle ting i mål og tall og vekt.

21 For du kan til enhver tid vise din store styrke når du vil, og hvem kan stå imot din arms kraft?

22 For hele verden er for deg som et lite korn på vektskålen, ja, som en dråpe av morgenduggen som faller ned på jorden.

23 Men du har miskunn med alle; for du kan alle ting og ser gjennom fingre med menneskenes synder, for at de skal vende om.

24 For du elsker alle de ting som er, og avskyr intet av det du har skapt; for du ville aldri ha skapt noe, dersom du hadde hatet det.

25 Og hvordan kunne noe ha bestått, om det ikke var din vilje? eller blitt bevart, om det ikke var kalt av deg?

26 Men du skåner alle; for de er dine, Herre, du sjelenes elsker.

Kapittel 12 – Guds rettferdige mildhet og dom over Kana’ans folk

1 For din uforgjengelige Ånd er i alle ting.

2 Derfor tukter du dem som forsynder seg, litt etter litt, og advarer dem ved å minne dem om det de har forbrutt seg i, for at de, idet de forlater sin ondskap, skal tro på deg, Herre.

3 For det var din vilje å ødelegge ved våre fedres hender også de gamle innbyggerne i ditt hellige land,

4 som du hatet for å gjøre de mest avskyelige gjerninger, trolldomskunster og ugudelige offer,

5 og også disse barnemorderne uten miskunn, menneskekjøttets fortærere og blodets gjestebud,

6 sammen med deres prester midt iblant deres avgudsdyrkende hop, og foreldrene som med egne hender drepte hjelpeløse sjeler,

7 for at landet, som du aktet høyere enn alle andre, skulle få en verdig bosetning av Guds barn.

8 Men også dem sparte du som mennesker og sendte veps som forløpere for din hær for å ødelegge dem litt etter litt,

9 ikke fordi du var ute av stand til å legge de ugudelige under de rettferdiges hånd i strid, eller å tilintetgjøre dem på én gang ved grusomme dyr eller ved ett hardt ord,

10 men idet du fullbyrdet dine dommer over dem litt etter litt, gav du dem rom for omvendelse, enda du ikke var uvitende om at de var en ond slekt, og at deres ondskap var nedarvet i dem, og at deres tanke aldri ville bli forandret.

11 For de var en forbannet ætt fra begynnelsen, og du gav dem ikke tilgivelse for frykt for noe menneske for de ting de syndet med.

12 For hvem skal si: Hva har du gjort? eller hvem kan stå imot din dom? eller hvem skal anklage deg for de folk som går til grunne, som du har skapt? eller hvem skal tre frem for å hevne de urettferdige mennesker mot deg?

12.1 Guds makt viser seg i rettferdig mildhet

13 For det finnes ingen annen Gud enn du som har omsorg for alle, som du skulle vise at din dom ikke er urett.

14 Og verken konge eller tyrann skal kunne reise seg mot deg for noen som du har straffet.

15 Da du selv er rettferdig, styrer du alle ting rettferdig, og holder det ikke for forenlig med din makt å dømme den som ikke har fortjent å bli straffet.

16 For din makt er rettferdighetens begynnelse, og fordi du er alles Herre, gjør den deg mild mot alle.

17 For når menneskene ikke vil tro at du har full makt, viser du din styrke, og blant dem som kjenner den, gjør du deres freidighet åpenbar.

18 Men du, som behersker din makt, dømmer med rettvishet og styrer oss med stor mildhet; for du kan bruke makt når du vil.

19 Ved slike gjerninger har du lært ditt folk at den rettferdige skal være barmhjertig, og du har gitt dine barn et godt håp om at du gir omvendelse for synder.

20 For om du straffet dine barns fiender, dem som var dømt til døden, med slik ettertanke, idet du gav dem tid og sted hvorved de kunne bli befridd fra sin ondskap,

21 med hvor stor varsomhet dømte du da ikke dine egne sønner, hvis fedre du har tilsvoret eder og sluttet pakter med gode løfter?

22 Derfor, idet du tukter oss, pisker du våre fiender tusen ganger mer, for at vi, når vi dømmer, skal tenke nøye over din godhet, og når vi selv blir dømt, skal se etter miskunn.

23 Derfor har du, mens mennesker levde utsvevende og urettferdig, pint dem med deres egne vederstyggeligheter.

24 For de fór vidt vill på villfarelsens veier og holdt dem for guder som selv blant deres fienders dyr ble foraktet, idet de ble forført som barn uten forstand.

25 Derfor sendte du over dem en dom til spott, som over barn uten bruk av fornuft.

26 Men de som ikke lot seg forbedre ved den tukten, hvorved han lekte med dem, skal kjenne en dom verdig Gud.

27 For se, det som de murret over da de ble straffet, det er: de som de holdt for guder; idet de nå ble straffet ved dem, erkjente de, da de så det, ham som den sanne Gud, som de før nektet å kjenne; og derfor kom den ytterste fordømmelse over dem.

Kapittel 13 – Menneskenes villfarelse ved å dyrke skapningen

1 Sannelig er alle mennesker av naturen forgjeves, som er uvitende om Gud, og som ikke av de gode ting som sees, kunne kjenne ham som er, og heller ikke ved å betrakte gjerningene erkjente de håndverkeren.

2 Men enten holdt de ild eller vind eller den raske luft, eller stjernenes krets, eller det voldsomme vann, eller himmelens lys, for guder som styrer verden.

3 Om de, forført av deres skjønnhet, tok dem for guder, la dem da vite hvor meget bedre deres Herre er; for skjønnhetens første opphav har skapt dem.

4 Men om de ble slått av forbauselse over deres kraft og virkning, la dem da forstå ved dem hvor meget mektigere han er som har skapt dem.

5 For ved skapningenes storhet og skjønnhet kan skaperen av dem sees i tilsvarende grad.

6 Men dog er de derfor mindre å bebreide; for de villfarer kanskje, idet de søker Gud og ønsker å finne ham.

7 For mens de ferdes blant hans gjerninger, gransker de ham flittig og tror det de ser, fordi de ting som sees, er skjønne.

8 Men likevel er de heller ikke å unnskylde.

9 For om de var i stand til å få så meget kunnskap at de kunne skue verden, hvorledes fant de da ikke snarere dens Herre?

10 Men elendige er de, og i døde ting er deres håp, de som kaller dem guder som er menneskehenders verk, gull og sølv til å vise kunst i, og avbildninger av dyr, eller en ubrukelig stein, et gammelt håndverks verk.

13.1 Tømmermannen lager en avgud av avfall

11 En tømmermann, som feller trær, etter at han har saget ned et tre som er tjenlig til formålet og dyktig skrellet barken av det rundt om, og har arbeidet det vel og gjort derav et kar som er skikket til bruk i menneskets liv,

12 og etter å ha brukt avfallet av sitt arbeid til å tilberede sin mat, har mettet seg;

13 og idet han tar det aller ringeste av det som ikke dugde til noe, et krokete stykke tre, fullt av kvister, skjærer han det flittig ut, når han ikke har annet å gjøre, og former det ved sin forstands ferdighet og gir det skikkelse som et menneske,

14 eller gjør det lik et usselt dyr, overstrøk det med sinober og farger det rødt med maling og dekker enhver flekk i det,

15 og når han har laget et passende rom for det, setter han det i en vegg og fester det med jern;

16 for han sørger for at det ikke skal falle, idet han vet at det er ute av stand til å hjelpe seg selv; for det er et bilde og trenger hjelp.

17 Så gjør han bønn for sine eiendeler, for sin hustru og sine barn, og skammer seg ikke ved å tale til det som ikke har liv.

18 For helse påkaller han det som er svakt; for liv ber han til det som er dødt; for hjelp bønnfaller han ydmykt det som har minst evne til å hjelpe; og for en god reise ber han av det som ikke kan sette en fot frem.

19 Og for vinning og fortjeneste og for hell i sine henders gjerninger ber han om evne til å gjøre noe av ham som er mest ute av stand til å gjøre noe som helst.

Kapittel 14 – Avgudenes opphav og avgudsdyrkelsens fordervelse

1 Atter er det en som gjør seg rede til å seile og vil fare over de rasende bølger, og han påkaller et stykke tre som er mer råttent enn fartøyet som bærer ham.

2 For sannelig, lysten etter vinning fant på det, og håndverkeren bygde det ved sin ferdighet.

3 Men din forsyn, Fader, styrer det; for du har gjort en vei i havet og en trygg sti i bølgene,

4 og viser at du kan frelse av all fare, ja, selv om et menneske drog til sjøs uten kunst.

5 Men du ville ikke at din visdoms gjerninger skulle være uvirksomme; derfor betror mennesker sine liv til et lite stykke tre, og idet de farer over det urolige hav i et svakt fartøy, blir de frelst.

6 For også i gammel tid, da de hovmodige kjemper gikk til grunne, unnslapp verdens håp, styrt av din hånd, i et svakt fartøy og etterlot for alle tider en ættens sæd.

7 For salig er det tre hvorved rettferdighet kommer.

8 Men det som er gjort med hender, er forbannet, både det og den som gjorde det: han, fordi han gjorde det, og det, fordi det, skjønt forgjengelig, ble kalt gud.

9 For både den ugudelige og hans ugudelighet er like forhatt av Gud.

10 For det som er gjort, skal straffes sammen med den som gjorde det.

11 Derfor skal det også komme en hjemsøkelse over hedningenes avguder; fordi de i Guds skapning er blitt en vederstyggelighet og snublesteiner for menneskenes sjeler og en snare for de uforstandiges føtter.

14.1 Avgudsdyrkelsens opphav og fordervelse

12 For oppfinnelsen av avguder var begynnelsen til åndelig hor, og oppfinnelsen av dem livets fordervelse.

13 For de var verken fra begynnelsen, og heller ikke skal de være til evig tid.

14 For ved menneskenes forgjeves æresyke kom de inn i verden, og derfor skal de snart få en ende.

15 For en far, plaget av for tidlig sorg, når han har laget et bilde av sitt barn som brått ble tatt bort, æret ham nå som en gud, som da var et dødt menneske, og overgav til dem som stod under ham, seremonier og offer.

16 Slik ble med tiden en ugudelig skikk, styrket av vane, holdt som lov, og billedstøtter ble dyrket etter kongers befaling.

17 Dem som menneskene ikke kunne ære i nærvær, fordi de bodde langt borte, tok de bildet av deres åsyn fra det fjerne og laget et tydelig bilde av en konge som de æret, for ved denne sin iver å smigre den fraværende som om han var nærværende.

18 Også kunstnerens særlige flid bidrog til å drive de uvitende frem til større overtro.

19 For han, som kanskje ønsket å tekkes en som hadde makt, tvang all sin ferdighet til å gjøre liknelsen så fullkommen som mulig.

20 Og slik tok mengden, lokket av verkets ynde, ham nå for en gud, som for kort tid siden bare var blitt æret.

21 Og dette ble en anledning til å forføre verden; for menneskene, i tjeneste enten for ulykke eller tyranni, gav steiner og stokker det udelelige navn.

22 Dessuten var det ikke nok for dem at de fór vill i kunnskapen om Gud; men mens de levde i uvitenhetens store krig, kalte de så store plager for fred.

23 For idet de drepte sine barn i offer, eller øvde hemmelige seremonier, eller holdt lystige fester med underlige skikker,

24 holdt de verken liv eller ekteskap lenger uplettet; men enten drepte den ene den andre svikefullt, eller gjorde ham sorg ved ekteskapsbrudd.

25 Således hersket uten unntak blant alle blod, manndrap, tyveri og svik, fordervelse, troløshet, opprør og mened,

26 forstyrrelse av gode menn, glemsel av velgjerninger, besmittelse av sjeler, forbytting av natur, uorden i ekteskap, utukt og skamløs urenhet.

27 For dyrkelsen av avguder som ikke bør nevnes, er begynnelsen, årsaken og enden på alt ondt.

28 For enten er de rasende i sin lystighet, eller spår løgn, eller lever urettferdig, eller sverger lettferdig falskt.

29 For ettersom deres tillit er til livløse avguder, venter de ingen skade, selv om de sverger falskt.

30 Men for begge deler skal de rettferdig straffes: både fordi de ikke tenkte rett om Gud, idet de gav akt på avguder, og fordi de urettferdig sverget i svik, idet de foraktet hellighet.

31 For det er ikke makten hos dem som det sverges ved, men de skyldiges rettferdige hevn, som alltid straffer de ugudeliges overtredelse.

Kapittel 15 – Den sanne Gud og avgudenes dårskap

1 Men du, Gud, er nådig og sannferdig, langmodig og styrer alle ting i miskunn.

2 For om vi synder, er vi dine, idet vi kjenner din makt; men vi vil ikke synde, fordi vi vet at vi er regnet som dine.

3 For å kjenne deg er fullkommen rettferdighet; ja, å kjenne din makt er udødelighetens rot.

4 For verken menneskenes skadelige oppfinnelse har forført oss, eller et bilde besudlet med mange farger, malerens fruktesløse arbeid,

5 hvis syn lokker dårer til begjær, så de attrår skikkelsen av et dødt bilde som ikke har ånde.

6 Både de som lager dem, de som begjærer dem, og de som dyrker dem, er elskere av onde ting og verdige til å sette sin lit til slike.

15.1 Pottemakeren former en forgjeves gud

7 For pottemakeren, som knar den myke jord, former hvert kar med stort arbeid til vår tjeneste; ja, av den samme leire gjør han både kar som tjener til rene formål, og likeledes slike som tjener til det motsatte; men hvilken bruk hvert slag har, er pottemakeren selv dommer over.

8 Og idet han misbruker sitt arbeid, gjør han av den samme leire en forgjeves gud, han som for kort tid siden selv ble dannet av jord, og om en liten stund vender tilbake til den, når det liv som ble lånt ham, blir krevd tilbake.

9 Likevel er hans omsorg ikke at han skal ha meget arbeid, eller at hans liv er kort; men han kappes med gullsmeder og sølvsmeder og søker å gjøre som kobberarbeiderne, og regner det for sin ære å lage etterligninger.

10 Hans hjerte er aske, hans håp er ringere enn jord, og hans liv er av mindre verdi enn leire,

11 siden han ikke kjente sin skaper, ham som innblåste i ham en virksom sjel og pustet inn en levende ånd.

12 Men de regnet vårt liv for en lek og vår tid her for et marked for vinning; for, sier de, vi må skaffe oss på alle måter, om så ved onde midler.

13 For dette menneske, som av jordisk stoff lager skjøre kar og utskårne bilder, vet selv at han forsynder seg mer enn alle andre.

14 Og alle dine folks fiender, som holder dem i trelldom, er høyst uforstandige og mer elendige enn selv spedbarn.

15 For de regnet alle hedningenes avguder for guder, som verken har øynes bruk til å se, eller neser til å trekke ånde, eller ører til å høre, eller fingre på hender til å gripe; og hva deres føtter angår, er de trege til å gå.

16 For mennesket gjorde dem, og den som lånte sin egen ånd, formet dem; men intet menneske kan gjøre en gud lik seg selv.

17 For idet han er dødelig, virker han med ugudelige hender et dødt verk; for han selv er bedre enn de ting han dyrker, ettersom han engang levde, men de aldri.

18 Ja, de dyrket også de dyr som er mest avskyelige; for sammenlignet med hverandre er noen verre enn andre.

19 Heller ikke er de så skjønne at de kan begjæres i likhet med dyr; men de ble stående uten Guds lovprisning og hans velsignelse.

Kapittel 16 – Straffene over Egypt og Guds omsorg for sitt folk

1 Derfor ble de rettferdig straffet ved lignende ting og pint ved en mengde dyr.

2 I stedet for denne straff handlet du nådig mot ditt eget folk og beredte for dem føde med underlig smak, nemlig vaktler, for å vekke deres appetitt,

3 for at de, som begjærte føde, ved det stygge syn av dyrene som ble sendt over dem, skulle vemmes ved selv det som de nødvendigvis måtte begjære; men disse, etter kort tids mangel, skulle få del i en underlig smak.

4 For det var nødvendig at dem som øvde tyranni, skulle komme en mangel som de ikke kunne unngå; men for disse skulle det bare vises hvordan deres fiender ble pint.

5 For da dyrenes fryktelige raseri kom over dem, og de omkom ved bitt av krokete slanger, varte din vrede ikke evindelig;

6 men de ble for en kort stund plaget, for at de skulle bli formanet, idet de hadde et frelsens tegn til å minne dem om ditt lovbuds befaling.

7 For den som vendte seg mot det, ble ikke frelst ved det han så, men ved deg, du som er alles Frelser.

8 Og ved dette fikk du dine fiender til å bekjenne at det er du som frir fra alt ondt.

9 For dem drepte gresshoppenes og fluenes bitt, og det fantes ingen legedom for deres liv; for de var verdige til å bli straffet ved slike.

10 Men dine sønner overvant ikke engang de giftige dragers tenner; for din miskunn var alltid hos dem og leget dem.

11 For de ble stukket, for at de skulle minnes dine ord, og ble hurtig frelst, for at de ikke, idet de sank ned i dyp glemsel, skulle bli stående uten stadig å minnes din godhet.

12 For det var verken urt eller lindrende plaster som gav dem helbred, men ditt ord, Herre, som leger alle ting.

13 For du har makt over liv og død; du fører ned til dødsrikets porter og fører opp igjen.

14 Et menneske dreper vel i sin ondskap; men ånden, når den er gått ut, vender ikke tilbake, og den mottatte sjel kommer ikke igjen.

15 Men det er ikke mulig å unnfly din hånd.

16.1 Ild, hagl og himmelsk brød tjener Guds vilje

16 For de ugudelige, som nektet å kjenne deg, ble hudstrøket ved din arms styrke; med underlige regnskyll, hagl og styrtregn ble de forfulgt, som de ikke kunne unnslippe, og ved ild ble de fortært.

17 For, hva som er mest å undres over, hadde ilden større kraft i vannet, som slokker alle ting; for verden kjemper for de rettferdige.

18 For stundom ble flammen dempet, for at den ikke skulle fortære de dyr som var sendt mot de ugudelige, men at de selv skulle se og merke at de ble forfulgt av Guds dom.

19 Og til annen tid brente den endog midt i vannet, over ildens vanlige kraft, for å ødelegge fruktene av et urettferdig land.

20 I stedet for dette fødde du ditt eget folk med englers brød og sendte dem fra himmelen ferdig beredt brød uten deres arbeid, som kunne tilfredsstille enhver manns lyst og passe til enhver smak.

21 For din føde åpenbarte din sødme mot dine barn, og idet den tjente den spisendes begjær, formet den seg etter hver enkelts lyst.

22 Men snø og is holdt stand mot ilden og smeltet ikke, for at de skulle vite at ild, som brenner i haglet og glitrer i regnet, ødela fiendenes frukt.

23 Men dette igjen glemte endog sin egen kraft, for at de rettferdige skulle bli næret.

24 For skapningen, som tjener deg, du som er Skaperen, øker sin kraft mot de urettferdige til straff, og demper sin kraft til gagn for dem som setter sin lit til deg.

25 Derfor ble den også den gang forvandlet til alle slags former og var lydig mot din nåde, som nærer alle ting, etter behovet hos dem som trengte,

26 for at dine barn, Herre, som du elsker, skulle vite at det ikke er fruktenes vekst som nærer mennesket, men at det er ditt ord som bevarer dem som setter sin lit til deg.

27 For det som ikke ble ødelagt av ilden, smeltet snart bort, da det ble varmet av en liten solstråle,

28 for at det skulle bli kjent at vi må komme solen i forkjøpet for å takke deg og ved daggry be til deg.

29 For den utakknemliges håp skal smelte bort som vinterens rim og renne bort som ubrukelig vann.

Kapittel 17 – Mørkets plage over de ugudelige

1 For store er dine dommer og kan ikke uttrykkes; derfor har uoppdragne sjeler faret vill.

2 For da urettferdige menn tenkte å undertrykke det hellige folk, lå de, innesperret i sine hus, fanget av mørket og lenket med den lange natts bånd, der, forvist fra den evige forsyn.

3 For mens de mente å ligge skjult i sine hemmelige synder, ble de spredt under glemselens mørke slør, fryktelig forferdet og plaget av underlige syn.

4 For ikke engang den krok som holdt dem, kunne verge dem mot frykt; men lyder som av nedfallende vann lød omkring dem, og sørgelige syner viste seg for dem med tunge åsyn.

5 Ingen ildens kraft kunne gi dem lys, og heller ikke stjernenes klare flammer maktet å lyse opp den fryktelige natt.

6 Bare en ild, som av seg selv var opptent, viste seg for dem, meget skrekkelig; og sterkt forferdet mente de at det de så, var verre enn det syn de ikke så.

7 Og hva de kunstige tryllekunsters bedrag angår, ble de slått ned, og deres skryt av visdom ble refset med skam.

8 For de som lovet å jage bort redsler og kvaler fra en syk sjel, var selv syke av frykt, verdige til latter.

9 For om intet virkelig fryktelig skremte dem, ble de likevel forskrekket av dyr som fór forbi, og av slangens hvessing,

10 og de døde av frykt, idet de nektet at de så luften, som på ingen side kunne unnvikes.

17.1 Samvittighetens frykt og mørkets fengsel

11 For ondskap, dømt av sitt eget vitnesbyrd, er meget fryktsom, og når den trenges av samvittigheten, forutser den alltid det som er tungt og ondt.

12 For frykt er intet annet enn et svik mot den hjelp som fornuften byr.

13 Og forventningen innenfra, når den er svakere, regner uvitenheten for større enn den årsak som bringer smerten.

14 Men mens de sov den samme søvn den natt, som i sannhet var uutholdelig og som kom over dem fra det uunngåelige dødsrikes dyp,

15 ble de dels plaget av uhyrlige syner, dels segnet de, idet hjertet sviktet dem; for en plutselig og uventet redsel kom over dem.

16 Så ble da enhver som der falt ned, strengt bevoktet, innesperret i et fengsel uten jernstenger.

17 For enten han var bonde eller hyrde eller arbeider på marken, ble han overrumplet og måtte utholde den nød som ikke kunne unngås; for de var alle bundet med ett og samme mørkets lenke.

18 Enten det var en susende vind, eller fuglenes melodiske lyd blant de vidt utbredte grener, eller det behagelige fall av vann som strømmet voldsomt,

19 eller den skrekkelige lyd av steiner som styrtet ned, eller den usette fart av hoppende dyr, eller den brølende røst av de villeste dyr, eller et gjenlydende ekko fra de hule fjell, gjorde disse ting dem avmektige av frykt.

20 For hele verden lyste i klart lys, og ingen ble hindret i sitt arbeid;

21 bare over dem var det utspent en tung natt, et bilde av det mørke som siden skulle ta imot dem; men de var for seg selv verre enn mørket.

Kapittel 18 – Lyset for de hellige og dommen over Egypts førstefødte

1 Men dine hellige hadde et meget stort lys; deres røst hørte de, men deres skikkelse så de ikke; og fordi de heller ikke hadde lidt de samme ting, holdt de dem for salige.

2 Og for det at de nå ikke skadet dem som de før hadde lidt urett av, takket de dem og ba om tilgivelse for at de hadde vært fiender.

3 I stedet for dette gav du dem en brennende ildsøyle, både til veiviser på den ukjente ferd og til en uskadelig sol for å hedre dem.

4 For de var verdige til å bli berøvet lyset og innesperret i mørket, de som hadde holdt dine sønner innestengt, ved hvem lovens uforgjengelige lys skulle gis til verden.

5 Og da de hadde besluttet å drepe de helliges spedbarn, og ett barn ble satt ut og reddet til refselse for dem, tok du bort mengden av deres barn og ødela dem alle sammen i et mektig vann.

6 Om denne natt ble våre fedre forut gjort visshet, for at de, i trygg visshet om hvilke eder de hadde satt sin lit til, siden kunne være ved godt mot.

7 Så ble både de rettferdiges frelse og fiendenes undergang mottatt av ditt folk.

8 For ved det samme som du straffet våre motstandere, herliggjorde du oss, som du hadde kalt.

9 For de rettferdiges barn av gode fedre ofret i det skjulte og fastsatte med ett sinn en hellig lov, at de hellige skulle være like delaktige i de samme gode og onde ting, idet fedrene allerede stemte i lovsangen.

10 Men på den annen side lød fiendenes mishagelige rop, og en jammerlig klage ble båret omkring over de barn som ble sørget over.

11 Herre og tjener ble straffet på samme måte, og likesom kongen, slik led den menige mann.

12 Så hadde de alle sammen talløse døde ved én og samme slags død; og de levende var ikke tilstrekkelige til å begrave dem; for i ett øyeblikk ble deres edleste ætt ødelagt.

13 For da de ikke ville tro noe på grunn av trolldomskunster, erkjente de ved førstefødtes undergang at dette folk var Guds sønner.

18.1 Guds allmektige ord går ut som en kriger

14 For mens alt var i dyp stillhet, og natten var midt i sitt raske løp,

15 sprang ditt allmektige ord ned fra himmelen, fra din kongelige trone, som en stridbar kriger inn i ødeleggelsens land,

16 og bar ditt uforfalskede bud som et skarpt sverd, og stod der og fylte alt med død; det rørte himmelen, men stod på jorden.

17 Da forstyrret plutselig fryktelige drømmesyner dem hardt, og redsler kom uventet over dem.

18 Og den ene, kastet her, og den andre der, halvdød, viste årsaken til sin død.

19 For de drømmer som plaget dem, hadde forutsagt dette, for at de ikke skulle gå til grunne uten å vite hvorfor de ble rammet.

20 Ja, dødens berøring traff også de rettferdige, og en ødeleggelse rammet mengden i ørkenen; men vreden varte ikke lenge.

21 For da hastet den ulastelige mann frem og stod frem for å verge dem; og idet han bar sin tjenestes skjold, nemlig bønn og forsoningens røkelse, stilte han seg mot vreden og gjorde ulykken ende, idet han viste at han var din tjener.

22 Slik overvant han ødeleggeren, ikke ved legemlig styrke eller våpenmakt, men med et ord underla han seg ham som straffet, idet han påberopte edene og paktene som var gjort med fedrene.

23 For da de døde allerede lå i hauger, den ene over den andre, stanset han vreden idet han stod imellom, og sperret veien til de levende.

24 For på den lange kledning var hele verden avbildet, og på steinenes fire rekker var fedrenes herlighet inngravert, og din Majestet var på diademet på hans hode.

25 For disse vek ødeleggeren tilbake og fryktet dem; for det var nok at de bare hadde smakt vreden.

Kapittel 19 – Rødehavet, skapningens forvandling og Guds frelse

1 Men over de ugudelige kom vreden uten miskunn helt til enden; for han visste på forhånd hva de ville gjøre:

2 at når de hadde gitt dem lov til å dra bort og hastig sendt dem av sted, ville de angre og forfølge dem.

3 For mens de ennå sørget og holdt klage ved de dødes graver, la de en annen dårskap til og forfulgte som flyktninger dem som de hadde bedt om å dra bort.

4 For den skjebne som de var verdige til, drog dem mot denne ende og lot dem glemme det som allerede var hendt, for at de skulle fullbyrde den straff som manglet i deres plager,

5 og for at ditt folk skulle gå en underfull vei, men de selv finne en underlig død.

6 For hele skapningen ble i sin egen art formet på ny igjen, idet den tjente de særlige befalinger som var gitt, for at dine barn skulle bli bevart uskadde:

7 slik som en sky som overskygget leiren, og der hvor det før stod vann, viste det seg tørt land, og av Rødehavet en vei uten hinder, og av den voldsomme strøm en grønn mark,

8 hvorigjennom hele folket gikk, de som var vernet ved din hånd, idet de så dine underfulle, merkelige gjerninger.

9 For de fór fritt som hester og sprang som lam, idet de priste deg, Herre, som hadde fridd dem.

10 For de mintes ennå de ting som var skjedd mens de oppholdt seg i det fremmede land, hvordan jorden i stedet for kveg frembrakte fluer, og hvordan elven i stedet for fisk kastet opp en mengde frosker.

11 Men siden så de et nytt slag fugler, da de, drevet av sin lyst, ba om delikate retter.

12 For vaktler kom opp til dem fra havet til deres tilfredsstillelse.

19.1 Egypts hardhet og elementenes forvandling

13 Og straffer kom over synderne ikke uten forutgående tegn ved tordenenes kraft; for de led rettferdig etter sin egen ondskap, ettersom de viste en hardere og mer hatsk ferd mot fremmede.

14 For sodomittene tok ikke imot dem som de ikke kjente da de kom; men disse førte i trelldom venner som hadde gjort dem vel.

15 Og ikke bare så; men kanskje skal det tas noe hensyn til de første, fordi de ikke tok vennlig imot fremmede;

16 men disse plaget meget hardt dem som de hadde mottatt med gjestebud og som allerede var blitt delaktige i de samme lover som de.

17 Derfor ble også disse rammet med blindhet, likesom de ved den rettferdige manns dør; da de, omringet av et fryktelig stort mørke, hver for seg søkte inngangen til sin egen dør.

18 For elementene ble forvandlet i seg selv ved en slags harmoni, likesom tonene i et strengeinstrument skifter navnet på melodien og dog alltid er lyder; hvilket klart kan sees av det som er skjedd.

19 For de jordiske ting ble forvandlet til vannlige, og det som før svømte i vannet, gikk nå på det tørre.

20 Ilden hadde kraft i vannet og glemte sin egen natur, og vannet glemte sin slokkende egenskap.

21 På den annen side fortærte flammene ikke kjødet av de forgjengelige levende skapninger, selv om de vandret der; heller ikke smeltet de det isaktige slag av himmelsk føde, som av natur var skikket til å smelte.

22 For i alle ting, Herre, gjorde du ditt folk stort og herliggjorde dem; og du ringeaktet dem ikke, men stod dem bi til enhver tid og på hvert sted.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://quod.lib.umich.edu/cgi/r/rsv/rsv-idx?type=DIV1&byte=3905445

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.