Adams og Evas strid med Satan 

BOK 1.

Kap. 1 – Gud setter Adam ved Skattekammerhulen
På den tredje dagen plantet Gud hagen i jordens østlige del, ved verdens grense mot øst. Bortenfor denne, mot soloppgangen, finnes intet annet enn vann som omgir hele verden og når helt til himmelens grenser. Og nord for hagen er det et hav av vann, klart og rent i smaken, ulikt alt annet; for gjennom dets klarhet kan man se helt ned i jordens dyp. Og når et menneske vasker seg i det, blir han ren av dets renhet og hvit av dets hvithet – selv om han var mørk. Og Gud skapte det havet etter sin gode vilje, for Han visste hva som skulle komme av det mennesket Han ville danne; slik at, etter at han hadde forlatt hagen på grunn av sin overtredelse, skulle mennesker bli født på jorden, og blant dem skulle rettferdige dø, hvis sjeler Gud ville oppreise på den siste dag; når de skulle vende tilbake til sitt kjød, bade i vannet i det havet, og alle sammen angre sine synder. Men da Gud fikk Adam til å gå ut av hagen, satte Han ham ikke på dens nordlige grense, for at han ikke skulle komme nær vannhavet og han og Eva vaske seg i det, bli renset fra sine synder, glemme overtredelsen som de hadde begått, og ikke lenger minnes den ved tanken på sin straff. Og heller ikke på den sørlige siden av hagen lot Gud Adam bo; for når vinden blåste fra nord, ville den bringe ham den liflige duften av trærne i hagen. Derfor satte Gud ikke Adam der, for at han ikke skulle kjenne den søte duft av trærne, glemme sin overtredelse, finne trøst for det han hadde gjort, glede seg ved duften, og således ikke bli renset fra sin overtredelse. Men fordi Gud er barmhjertig og full av stor medlidenhet, og styrer alle ting på en måte Han alene kjenner, gjorde Han at vår far Adam skulle bo på hagens vestre grense, for på den siden er jorden meget vid. Og Gud befalte ham å bo der i en hule i en klippe – Skattekammerhulen, som ligger under hagen.

Kap. 2 – Adam og Eva ser den fremmede jord
Men da vår far Adam og Eva gikk ut av hagen, trådte de jorden med sine føtter, uten å vite at de trådte. Og da de kom til åpningen av hagens port og så den vide jord bre seg ut foran dem, dekket med store og små steiner og med sand, fryktet de og skalv, og falt på sine ansikter av den frykt som kom over dem; og de var som døde. For siden de hittil hadde vært i hagens land, skjønt plantet med alle slags trær, så de nå seg selv i et fremmed land som de ikke kjente og aldri hadde sett før. Og fordi de på den tiden var fylt av nåden i en lys natur, og ikke hadde hjerter vendt mot jordiske ting. Derfor hadde Gud medynk med dem; og da Han så dem ligge fallen ved hagens port, sendte Han sitt Ord til far Adam og Eva, og reiste dem opp fra deres falne tilstand.

Kap. 3 – Løftet om de fem og en halv dag
Om løftet om de store fem dagene og en halv. Gud sa til Adam: «Jeg har fastsatt på denne jord dager og år, og du og din sæd skal bo og vandre på den, inntil dagene og årene er fullendt; når Jeg skal sende Ordet som skapte deg, og som du har overtrådt, Ordet som fikk deg til å gå ut av hagen, og som reiste deg opp da du var falt. Ja, det samme Ordet skal igjen frelse deg når de fem dagene og den halve er fullført.» Men da Adam hørte disse ord fra Gud og om de store fem dagene og en halv, forsto han ikke meningen med dem. For Adam tenkte at det bare ville være fem og en halv dag for ham til verdens ende. Og Adam gråt og ba Gud om å forklare det for ham. Da forklarte Gud, i sin miskunnhet over Adam, som var gjort etter Hans eget bilde og etter Hans likhet, at dette var fem tusen og fem hundre år; og hvordan Én da skulle komme og frelse ham og hans sæd. Men Gud hadde før dette gjort denne pakten med vår far Adam i de samme ord, før han kom ut av hagen, da han var ved treet hvorfra Eva tok frukten og ga ham å spise. For da vår far Adam kom ut av hagen, gikk han forbi det treet og så hvordan Gud da hadde forandret dets utseende til en annen form, og hvordan det var visnet. Og da Adam gikk til det, fryktet han, skalv og falt ned; men Gud, i sin miskunnhet, reiste ham opp og gjorde så denne pakten med ham. Og igjen, da Adam var ved hagens port og så kjeruben med et sverd av flammende ild i sin hånd, og kjeruben ble vred og rynket pannen mot ham, da ble både Adam og Eva redde og trodde han ville drepe dem. Derfor falt de på sine ansikter og skalv av frykt. Men han hadde medynk med dem og viste dem miskunn, og vendte seg bort fra dem og gikk opp til himmelen og ba til Herren og sa: «Herre, Du sendte meg for å vokte ved hagens port med et sverd av ild. Men da Dine tjenere, Adam og Eva, så meg, falt de på sine ansikter og var som døde. Herre, hva skal vi gjøre for Dine tjenere?» Da hadde Gud medynk med dem og viste dem miskunn, og Han sendte sin Engel for å vokte hagen. Og Herrens Ord kom til Adam og Eva og reiste dem opp. Og Herren sa til Adam: «Jeg sa deg at ved enden av fem dager og en halv vil Jeg sende Mitt Ord og frelse deg. Styrk derfor ditt hjerte, og bli i Skattekammerhulen, som Jeg før har talt til deg om.» Og da Adam hørte dette Ord fra Gud, ble han trøstet av det Gud hadde sagt til ham. For Han hadde fortalt ham hvordan Han ville frelse ham.

Kap. 4 – Adam og Eva går inn i hulen
Men Adam og Eva gråt fordi de hadde kommet ut av hagen, deres første bolig. Og sannelig, da Adam så på sitt kjød som var blitt forandret, gråt han bittert, både han og Eva, over det de hadde gjort. Og de vandret og gikk sakte ned til Skattekammerhulen. Og da de kom til den, gråt Adam over seg selv og sa til Eva: «Se på denne hulen som skal være vårt fengsel i denne verden og et sted for straff! Hva er den sammenlignet med hagen? Hva er dens tranghet sammenlignet med den andres rom? Hva er denne klippen, i forhold til de lundene? Hva er dette mørket i denne hulen, sammenlignet med lyset i hagen? Hva er denne overhengende klippekanten som skal skjule oss, sammenlignet med Herrens miskunn som overskygget oss? Hva er jordbunnen i denne hulen sammenlignet med hagens land? Denne jord, strødd med steiner – og den, plantet med deilige frukttrær?» Og Adam sa til Eva: «Se på dine øyne og på mine, som før så engler i himmelen prise Gud, og de uten opphør. Men nå ser vi ikke som vi gjorde; våre øyne er blitt av kjøtt, og de kan ikke se slik de så før.» Adam sa igjen til Eva: «Hva er vårt legeme i dag, sammenlignet med hva det var i de første dagene, da vi bodde i hagen?» Etter dette likte Adam ikke å gå inn i hulen, under den overhengende klippen, og han ville aldri ha gått inn i den. Men han bøyde seg for Guds befaling og sa til seg selv: «Hvis jeg ikke går inn i hulen, vil jeg igjen være en overtred­er.

Kap. 5 – Eva ber for Adam da han faller som død
Da gikk Adam og Eva inn i hulen og sto der og ba på sitt eget språk, ukjent for oss, men vel kjent av dem. Og mens de ba, løftet Adam sine øyne og så klippen og hulehvelvet som dekket ham over hodet, slik at han verken kunne se himmelen eller Guds skapninger. Da gråt han og slo hardt på sitt bryst, inntil han sank om og var som død. Og Eva satt og gråt, for hun trodde han var død. Da reiste hun seg, bredte sine hender mot Gud og bønnfalt Ham om miskunn og medynk, og sa: «Gud, tilgi meg min synd, den synd jeg har gjort, og kom den ikke i hu mot meg. For jeg alene fikk Din tjener til å falle fra hagen inn i denne fortapte tilstand; fra lys til dette mørke, og fra gledens bolig til dette fengsel. O Gud, se på denne Din tjener som er slik falt, og reis ham opp fra hans død, at han må gråte og angre sin overtredelse som han begikk gjennom meg. Ta ikke hans sjel bort denne gang, men la ham leve, så han kan stå etter målet av sin anger og gjøre Din vilje som før hans død. Men dersom Du ikke reiser ham, så ta min egen sjel, at jeg må være lik ham; og la meg ikke bli igjen i dette fangehull alene og ensom, for jeg kunne ikke stå alene i denne verden, men bare med ham. For Du, o Gud, lot en dvale komme over ham og tok et ben fra hans side, og Du gjenopprettet kjødet på dets sted ved Din guddommelige kraft. Og Du tok meg, benet, og gjorde meg til en kvinne, lys som ham, med hjerte, forstand og tale, og i kjøtt likt hans eget; og Du gjorde meg etter likheten av hans åsyn ved Din miskunn og kraft. Herre, jeg og han er ett, og Du, Gud, er vår Skaper, Du er Han som gjorde oss begge på én dag. Derfor, o Gud, gi ham liv, at han må være med meg i dette fremmede land mens vi bor i det på grunn av vår overtredelse. Men dersom Du ikke vil gi ham liv, så ta meg, ja meg, lik ham, at vi begge må dø samme dag.» Og Eva gråt bittert og falt over vår far Adam i sin store sorg.

Kap. 6 – Gud minner dem om overtredelsen
Men Gud så på dem, for de hadde nesten tatt livet av seg selv gjennom stor sorg. Men Han ville reise dem opp og trøste dem. Derfor sendte Han sitt Ord til dem, for at de skulle stå og bli reist straks. Og Herren sa til Adam og Eva: «Dere overtrådte av deres egen frie vilje, helt til dere kom ut av hagen som Jeg hadde satt dere i. Av deres egen frie vilje har dere overtrådt gjennom deres begjær etter guddommelighet, storhet og en opphøyet stilling, slik som Jeg har; derfor fratok Jeg dere den lyse natur som dere da var i, og Jeg fikk dere til å gå ut av hagen til dette land, ru og fullt av trengsel. Om dere bare ikke hadde overtrådt Mitt bud, men holdt Min lov og ikke spist av frukten på treet som Jeg sa dere ikke skulle komme nær! Og det var frukttrær i hagen som var bedre enn dette. Men den onde Satan, som ikke fortsatte i sin første tilstand, og heller ikke holdt sin troskap; i hvem det ikke var noen god vilje overfor Meg, og som – selv om Jeg skapte ham – likevel satte Meg til side og søkte guddommen, så Jeg styrtet ham ned fra himmelen; det er han som gjorde treet til å synes behagelig i deres øyne, inntil dere spiste av det ved å lytte til ham. Slik har dere overtrådt Mitt bud, og derfor har Jeg brakt over dere all denne sorg. For Jeg er Gud, Skaperen. Da Jeg skapte Mine skapninger, hadde Jeg ikke til hensikt å ødelegge dem. Men etter at de sterkt vakte Min vrede, straffet Jeg dem med alvorlige plager inntil de angrer. Men dersom de tvert imot fortsetter forharnet i sin overtredelse, skal de være under en forbannelse for evig.

Kap. 7 – Dyrene underlegges Adam igjen
Da Adam og Eva hørte disse ord fra Gud, gråt og jamret de enda mer; men de styrket sine hjerter i Gud, fordi de nå følte at Herren var for dem som en far og en mor. Og nettopp derfor gråt de for Hans åsyn og søkte miskunn fra Ham. Da hadde Gud medynk med dem og sa: «Adam, Jeg har gjort Min pakt med deg, og Jeg vil ikke vende Meg fra den; heller ikke vil Jeg la deg vende tilbake til hagen før Min pakt om de store fem dagene og en halv er fullført.» Da sa Adam til Gud: «Herre, Du skapte oss og gjorde oss skikket til å være i hagen; og før jeg overtrådte, gjorde Du at alle dyr kom til meg for at jeg skulle gi dem navn. Din nåde var da over meg, og jeg gav hvert enkelt navn etter Din vilje; og Du gjorde dem alle underlagt meg. Men nå, Herre Gud, når jeg har overtrådt Ditt bud, vil alle dyr reise seg mot meg og fortære meg og Eva, Din tjenestekvinne, og de vil avskjære vårt liv fra jordens overflate. Derfor ber jeg Deg, Gud: siden Du har fått oss til å gå ut av hagen og være i et fremmed land, la ikke dyrene skade oss.» Da Herren hørte disse ord fra Adam, hadde Han medynk med ham og forsto at han hadde talt sant, at markens dyr ville reise seg og fortære ham og Eva, fordi Herren var vred på de to for deres overtredelse. Da befalte Gud dyrene og fuglene og alt som rører seg på jorden, at de skulle komme til Adam og være fortrolige med ham, og ikke forstyrre ham og Eva, heller ikke noen av de gode og rettferdige blant deres etterkommere. Da gjorde dyrene æresbevisning for Adam etter Guds bud – unntatt slangen, mot hvilken Gud var vred. Den kom ikke til Adam sammen med de andre dyrene.

Kap. 8 – Den lyse natur er tatt fra dem
Da gråt Adam og sa: «O Gud, da vi bodde i hagen og våre hjerter var opphøyde, så vi englene som sang lovsanger i himmelen; men nå ser vi ikke slik som vi pleide å gjøre. Ja, da vi gikk inn i hulen, ble hele skapningen skjult for oss.» Da sa Gud Herren til Adam: «Da du var underlagt Meg, hadde du en lys natur i deg, og derfor kunne du se ting langt borte. Men etter din overtredelse ble din lyse natur tatt fra deg; og det ble ikke gitt deg å se ting langt borte, men bare nær – etter kjøttets evne, for det er dyrisk.» Da Adam og Eva hadde hørt disse ord fra Gud, gikk de sin vei og priste og tilbad Ham med sorgfulle hjerter. Og Gud opphørte å tale med dem.

Kap. 9 – Adam og Eva faller i vannet
Da gikk Adam og Eva ut av Skattekammerhulen og nærmet seg hageporten; og der sto de og så på den, og gråt fordi de hadde gått bort fra den. Og Adam og Eva gikk fra hageporten til dens sørlige side, og der fant de vannet som vannet hagen, fra roten av Livets Tre, og som delte seg derfra i fire elver over jorden. Da kom de og nærmet seg det vannet og så på det; og de så at det var det vannet som kom frem fra under roten av Livets Tre i hagen. Og Adam gråt og jamret, og slo på sitt bryst over å være skilt fra hagen, og han sa til Eva: «Hvorfor har du brakt over meg, over deg selv og over vår sæd, så mange av disse plager og straffer?» Og Eva sa til ham: «Hva er det du har sett, siden du gråter og taler til meg på denne måten?» Og han sa til Eva: «Ser du ikke dette vannet som var med oss i hagen, som vannet trærne i hagen og fløt ut derfra? Og vi, mens vi var i hagen, brydde oss ikke om det; men siden vi kom til dette fremmede land, elsker vi det og vender det til bruk for vårt legeme.» Men da Eva hørte disse ord fra ham, gråt hun; og av smerten i deres gråt falt de ned i vannet, og ville ha gjort ende på seg selv i det, slik at de aldri igjen skulle vende tilbake og se skapningen. For da de så på skapningens verk, følte de at de måtte gjøre ende på seg selv.

Kap. 10 – Gud reiser dem opp fra vannet
Da så Gud, barmhjertig og nådig, på dem der de lå i vannet, nær ved døden, og Han sendte en engel som brakte dem ut av vannet og la dem på havets strand som døde. Da gikk engelen opp til Gud, ble vel mottatt, og sa: «O Gud, Dine skapninger har utåndet.» Da sendte Gud sitt Ord til Adam og Eva, og det reiste dem opp fra deres død. Og Adam sa, etter at han var blitt reist opp: «Gud, mens vi var i hagen, trengte vi ikke dette vannet og brydde oss ikke om det; men siden vi kom til dette land, kan vi ikke være uten det.» Da sa Gud til Adam: «Mens du var under Mitt bud og var en lys engel, kjente du ikke dette vannet. Men etter at du har overtrådt Mitt bud, kan du ikke være uten vann, hvori du kan vaske ditt legeme og gjøre det vokse; for det er nå som dyrenes legemer og trenger vann.» Da Adam og Eva hørte disse ord fra Gud, gråt de en bitter gråt. Og Adam bønnfalt Gud om å la ham vende tilbake til hagen og se på den for annen gang. Men Gud sa til Adam: «Jeg har gitt deg et løfte; når det løftet er oppfylt, vil Jeg føre deg tilbake til hagen, deg og din rettferdige sæd.» Og Gud opphørte å tale med Adam.

Kap. 11 – Mørket i Skattekammerhulen
Da kjente Adam og Eva at de brant av tørst og hete og sorg. Og Adam sa til Eva: «Vi skal ikke drikke av dette vannet, selv om vi skulle dø. Eva, når dette vannet kommer inn i våre indre deler, vil det øke våre straffer og straffen til våre barn som skal komme etter oss.» Både Adam og Eva trakk seg derfor bort fra vannet og drakk ikke noe av det, men kom og gikk inn i Skattekammerhulen. Men da Adam var der inne, kunne han ikke se Eva; han hørte bare lyden hun laget. Heller ikke kunne hun se Adam, men hørte lyden han laget. Da gråt Adam i dyp sorg og slo på sitt bryst, og han reiste seg og sa til Eva: «Hvor er du?» Og hun sa til ham: «Se, jeg står i dette mørket.» Da sa han til henne: «Husk den lyse natur vi levde i mens vi bodde i hagen! O Eva, husk den herlighet som hvilte over oss i hagen. O Eva, husk trærne som overskygget oss i hagen mens vi vandret blant dem. O Eva, husk at mens vi var i hagen, kjente vi verken natt eller dag. Tenk på Livets Tre, under hvilket vannet fløt, og som utstrålte glans over oss! Husk, Eva, hagens land og dets lys! Tenk, ja tenk på den hagen hvor det ikke fantes noe mørke, mens vi bodde der. Men så snart vi kom inn i denne Skattekammerhulen, omgav mørket oss rundt omkring, slik at vi ikke lenger kan se hverandre; og all denne livets glede har fått sin ende.

Kap. 12 – Den første nattens redsel
Da slo Adam seg på sitt bryst, både han og Eva, og de sørget hele natten til daggry nærmet seg, og de sukket over lengden av natten i Miyazia. Og Adam slo seg selv og kastet seg ned på jorden i hulen av bitter sorg og på grunn av mørket, og han lå der som død. Men Eva hørte lyden han laget da han falt på jorden. Og hun famlet etter ham med hendene og fant ham lik et lik. Da ble hun redd, ute av stand til å tale, og ble hos ham. Men den barmhjertige Herren så på Adams død og på Evas stillhet av frykt for mørket. Og Guds Ord kom til Adam og reiste ham opp fra hans død og åpnet Evas munn, så hun kunne tale. Da reiste Adam seg i hulen og sa: «Gud, hvorfor har lyset forlatt oss og mørket kommet over oss? Hvorfor lar Du oss være i dette lange mørket? Hvorfor vil Du plage oss slik? Og dette mørket, o Herre, hvor var det før det kom over oss? Det er slik at vi ikke kan se hverandre. For så lenge vi var i hagen, så vi verken, eller visste engang hva mørket er. Jeg var ikke skjult for Eva, heller var hun ikke skjult for meg, inntil nå, da hun ikke kan se meg; og intet mørke kom over oss for å skille oss fra hverandre. Men hun og jeg var begge i ett lyst lys. Jeg så henne og hun så meg. Men nå, siden vi kom inn i denne hulen, har mørket kommet over oss og skilt oss, slik at jeg ikke ser henne og hun ikke ser meg. Herre, vil Du da plage oss med dette mørket?

Kap. 13 – Gud forklarer nattens mørke
Da Gud, som er barmhjertig og full av medynk, hørte Adams røst, sa Han til ham: «Adam, så lenge den gode engel var lydig mot Meg, hvilte et lyst lys over ham og hans hærskarer. Men da han overtrådte Mitt bud, fratok Jeg ham den lyse natur, og han ble mørk. Og da han var i himlene, i lysets riker, kjente han ikke mørket. Men han overtrådte, og Jeg lot ham falle fra himmelen ned på jorden; og det var dette mørket som kom over ham. Og på deg, o Adam, mens du var i Min hage og lydig mot Meg, hvilte det samme lyse lys. Men da Jeg hørte om din overtredelse, fratok Jeg deg det lyse lys. Likevel gjorde Jeg deg, i Min miskunn, ikke til mørke, men Jeg gjorde deg til ditt legeme av kjød, og bredte dette skinn over deg, for at det skulle tåle kulde og hete. Hadde Jeg latt Min vrede falle tungt på deg, ville Jeg ha ødelagt deg; og hadde Jeg gjort deg til mørke, ville det vært som å drepe deg. Men i Min miskunn har Jeg gjort deg slik du er. Da du overtrådte Mitt bud, o Adam, drev Jeg deg ut av hagen og førte deg inn i dette land; og Jeg befalte deg å bo i denne hulen, og mørket kom over deg, slik det kom over ham som overtrådte Mitt bud. Slik, o Adam, har denne natt bedratt deg. Den skal ikke vare for evig; den er bare av tolv timer. Når den er over, vil dagslyset komme tilbake. Sukk derfor ikke, og la deg ikke bevege; og si ikke i ditt hjerte at dette mørket er langt og drar seg trett ut; og si ikke i ditt hjerte at Jeg plager deg med det. Styrk ditt hjerte og frykt ikke. Dette mørket er ikke en straff. For, Adam, Jeg har gjort dagen og satt solen i den for å gi lys, for at du og dine barn skal gjøre deres arbeid. For Jeg visste at du skulle synde og overtre og komme ut i dette land. Men Jeg ville ikke tvinge deg, ei heller være hard mot deg, eller stenge deg inne, eller dømme deg gjennom ditt fall, eller gjennom ditt komme ut fra lys til mørke, eller gjennom ditt komme fra hagen til dette land. For Jeg gjorde deg av lyset, og Jeg ville føre ut barn av lys fra deg, og lik deg. Men du holdt ikke én dag Mitt bud, inntil Jeg hadde fullendt skapelsen og velsignet alt i den. Da befalte Jeg deg angående treet, at du ikke skulle spise av det. Likevel visste Jeg at Satan, som hadde bedratt seg selv, også ville bedra deg. Derfor gjorde Jeg kjent for deg ved treet at du ikke skulle komme nær ham. Og Jeg sa deg at du ikke skulle spise av frukten, heller ikke smake av den, heller ikke sitte under den, og heller ikke gi etter for den. Had­de Jeg ikke talt til deg, o Adam, angående treet, og latt deg være uten et bud, og du hadde syndet – da ville det vært en forseelse fra Min side, for ikke å ha gitt deg en ordning; og du ville ha snudd deg og klandret Meg for det. Men Jeg befalte deg og advarte deg, og du falt. Slik at Mine skapninger ikke kan klandre Meg, men skylden hviler på dem alene. Og, o Adam, Jeg har gjort dagen for deg og dine barn etter deg, for at dere skal arbeide og streve i den. Og Jeg har gjort natten for dem, for at de skal hvile i den fra sitt arbeid; og for markens dyr til å gå ut om natten og søke sin føde. Men lite mørke gjenstår nå, o Adam; og dagslys vil snart fremtre.»

Kap. 14 – Løftet om frelse og Guds komme i kjød
Da sa Adam til Gud: «O Herre, ta Du min sjel, og la meg ikke se dette mørket mer; eller flytt meg til et sted hvor det ikke finnes mørke.» Men Gud Herren sa til Adam: «Sannelig sier Jeg deg: dette mørket skal vike fra deg hver dag Jeg har fastsatt for deg, inntil oppfyllelsen av Min pakt; når Jeg vil frelse deg og føre deg tilbake igjen til hagen, til lysboligen du lengter etter, hvor det ikke er noe mørke. Jeg vil føre deg dit – i himlenes rike.» Og igjen sa Gud til Adam: «All denne elendighet som du har blitt pålagt å bære på grunn av din overtredelse, vil ikke fri deg fra Satans hånd og vil ikke frelse deg. Men Jeg vil. Når Jeg skal stige ned fra himmelen og bli kjød av din sæd og ta på Meg den skrøpelighet som du lider av, da skal det mørket som kom over deg i denne hule, komme over Meg i graven, når Jeg er i kjødet av din sæd. Og Jeg, som er uten år, skal være underlagt tall av år, tider, måneder og dager, og Jeg skal regnes som én av menneskenes sønner, for å frelse deg.» Og Gud opphørte å tale med Adam.

Kap. 15 – Adam og Eva sørger over Guds lidelse
Da gråt Adam og Eva og sørget på grunn av Guds ord til dem, at de ikke skulle vende tilbake til hagen før dagene fastsatt over dem var fullendt; men mest fordi Gud hadde sagt dem at Han selv skulle lide for deres frelse.

Kap. 16 – Adam frykter solen
Etter dette holdt Adam og Eva ikke opp med å stå i hulen og be og gråte, inntil morgengryet randt over dem. Og da de så at lyset var kommet tilbake til dem, stilnet deres frykt, og de styrket sine hjerter. Da begynte Adam å gå ut av hulen. Og da han kom til åpningen av den og sto og vendte sitt ansikt mot øst, og så solen stige opp i glødende stråler og kjente dens hete på sitt legeme, ble han redd for den og tenkte i sitt hjerte at denne flammen kom for å plage ham. Da gråt han og slo på sitt bryst og falt på jorden på sitt ansikt og gjorde sin bønn og sa: «Herre, plag meg ikke, fortær meg ikke, og ta heller ikke mitt liv bort fra jorden.» For han trodde solen var Gud. For mens han var i hagen og hørte Guds røst og lyden Han gjorde i hagen, og fryktet Ham, så Adam aldri solens strålende lys, heller ikke berørte dens brennende hete hans legeme. Derfor fryktet han solen når dens flammende stråler nådde ham. Han tenkte at Gud ville plage ham med den alle de dager Han hadde fastsatt for ham. For Adam sa også i sine tanker: «Siden Gud ikke plaget oss med mørket, se, så har Han latt denne solen stige opp og plage oss med brennende hete.» Men mens han tenkte slik i sitt hjerte, kom Guds Ord til ham og sa: «Adam, reis deg og stå opp. Denne solen er ikke Gud; men den er skapt for å gi lys om dagen, om hvilket Jeg talte til deg i hulen og sa at daggryet ville bryte frem, og at det skulle være lys om dagen. Men Jeg er Gud, som trøstet deg om natten.» Og Gud opphørte å tale med Adam.

Kap. 17 – Slangens forbannelse
Da gikk Adam og Eva ut til åpningen av hulen og gikk mot hagen. Men da de nærmet seg den, foran den vestre port – den samme porten hvorfra Satan kom da han bedrømmet Adam og Eva – fant de slangen som var blitt Satan, idet den kom mot porten og sørgmodig slikket støvet og vred seg på sitt bryst på jorden, på grunn av den forbannelse som var falt på den fra Gud. Og mens slangen før var det mest opphøyde av alle dyr, var den nå forandret og blitt glatt og den ringeste av dem alle; og den krøp på sitt bryst og gikk på sin buk. Og mens den før var det fagreste av alle dyr, var den blitt forandret og var blitt den styggeste av dem alle. I stedet for å ete den beste mat, vendte den seg nå til å spise støvet. I stedet for å bo, som før, på de beste steder, bodde den nå i støvet. Og mens den hadde vært det vakreste av alle dyr – alle som sto stumme i undring over dens skjønnhet – var den nå avskydd av dem. Og igjen: mens den før bodde på ett vakkert sted hvor alle andre dyr fra andre steder kom; og der den drakk, drakk de også av det samme; nå, etter at den var blitt giftig på grunn av Guds forbannelse, flyktet alle dyr fra dens bolig og ville ikke drikke av vannet som den drakk; men flyktet fra den.

Kap. 18 – Slangen angriper Adam og Eva
Da den forbannede slangen så Adam og Eva, hovnet den opp i hodet, sto på sin hale, og med blodrøde øyne gjorde den som om den ville drepe dem. Den satte like mot Eva og løp etter henne; mens Adam, som sto ved siden av, gråt fordi han ikke hadde en stav i hånden. Men med et hjerte som brant for Eva, gikk Adam nær slangen og grep den i halen; da vendte den seg mot ham og sa til ham: «Adam, på grunn av deg og Eva er jeg glatt og går på min buk.» Da kastet den, i kraft av sin store styrke, Adam og Eva til jorden og presset seg over dem som om den ville drepe dem. Men Gud sendte en engel som kastet slangen bort fra dem og reiste dem opp. Da kom Guds Ord til slangen og sa til den: «I begynnelsen gjorde Jeg deg glatt og gjorde deg til å gå på din buk; men Jeg fratok deg ikke talen. Nå derimot, vær du stum, og tal ikke mer, du og ditt avkom; fordi i første omgang skjedde ødeleggelsen av Mine skapninger gjennom deg, og nå ønsker du å drepe dem.» Da ble slangen slått med stumhet og talte ikke mer. Og en vind kom og blåste fra himmelen etter Guds befaling, som bar slangen bort fra Adam og Eva, kastet den på havets strand, og den landet i India.

Kap. 19 – Gud trøster Adam etter slangens angrep
Men Adam og Eva gråt for Guds åsyn. Og Adam sa til Ham: «O Herre, da jeg var i hulen, sa jeg dette til Deg, min Herre: at markens dyr ville reise seg og fortære meg og avskjære mitt liv fra jorden.» Da slo Adam, på grunn av det som hadde hendt ham, på sitt bryst og falt på jorden som et lik. Da kom Guds Ord til ham, reiste ham opp og sa til ham: «O Adam, ikke ett av disse dyrene skal kunne skade deg; for da Jeg lot dyrene og de andre bevegelige skapninger komme til deg i hulen, tillot Jeg ikke slangen å komme med dem, for at den ikke skulle reise seg mot dere, få dere til å skjelve, og frykten for den falle i deres hjerter. For Jeg visste at den forbannede er ond; derfor ville Jeg ikke la den komme nær dere sammen med de andre dyrene. Men styrk nå ditt hjerte og frykt ikke. Jeg er med deg inntil enden av de dager Jeg har fastsatt for deg.»

Kap. 20 – Gud driver slangen bort
Da gråt Adam og sa: «Gud, flytt oss til et annet sted, slik at slangen ikke igjen skal komme nær oss og reise seg mot oss. At den ikke skal finne Din tjenestekvinne Eva alene og drepe henne; for dens øyne er avskyelige og onde.» Men Gud sa til Adam og Eva: «Frykt derfor ikke fra nå av; Jeg vil ikke la den komme nær dere. Jeg har drevet den bort fra dere, fra dette fjell; og Jeg vil ikke la det være noe i det som kan skade dere.» Da tilbad Adam og Eva for Guds åsyn og takket Ham og priste Ham for at Han hadde fridd dem fra døden.

Kap. 21 – Adam og Eva styrter seg fra fjellet
Da gikk Adam og Eva for å lete etter hagen. Og heten slo som en flamme mot deres ansikter; og de svettet av heten og gråt for Herrens åsyn. Men stedet hvor de gråt, lå nær et høyt fjell som vendte mot den vestre porten av hagen. Da kastet Adam seg ned fra toppen av det fjellet; hans ansikt ble revet opp og hans kjøtt flådd; mye blod ran fra ham, og han var nær ved å dø. Imens sto Eva fremdeles på fjellet og gråt over ham der han lå. Og hun sa: «Jeg ønsker ikke å leve etter ham; for alt det han gjorde mot seg selv, gjorde han på grunn av meg.» Så kastet hun seg etter ham og ble revet og skrapet av steinene og ble liggende som død. Men den barmhjertige Gud, som ser til sine skapninger, så på Adam og Eva der de lå som døde, og Han sendte sitt Ord til dem og reiste dem opp. Og Han sa til Adam: «O Adam, all denne elendighet som du har brakt over deg selv, vil ikke kunne stå imot Min beslutning, og den skal heller ikke endre pakten om de 5500 år.»

Kap. 22 – Gud lover å bære Adams lidelse
Da sa Adam til Gud: «Jeg visner av heten; jeg er vanmektig av vandringen, og jeg er trett av denne verden. Og jeg vet ikke når Du vil føre meg ut av den, til hvile.» Da sa Herren Gud til ham: «Adam, det kan ikke skje nå, ikke før du har endt dine dager. Da skal Jeg føre deg ut av dette elendige land.» Og Adam sa til Gud: «Mens jeg var i hagen, kjente jeg verken hete eller tretthet, verken ferdsel eller skjelving eller frykt; men nå, siden jeg kom til dette land, har all denne lidelse kommet over meg.» Da sa Gud til Adam: «Så lenge du holdt Mitt bud, hvilte Mitt lys og Min nåde over deg. Men da du overtrådte Mitt bud, kom sorg og elendighet over deg i dette land.» Da gråt Adam og sa: «O Herre, avskjær meg ikke for dette, slå meg ikke med tunge plager, og gjengjeld meg heller ikke etter min synd; for vi overtrådte av vår egen vilje Ditt bud og forlot Din lov og søkte å bli guder lik Deg, da Satan, vår fiende, bedrømmet oss.» Da sa Gud igjen til Adam: «Fordi du har båret frykt og skjelving i dette land, tretthet og lidelse, vandring og ferdsel, bestigning av dette fjell og døden fra det, vil Jeg ta alt dette på Meg selv for å frelse deg.»

Kap. 23 – Adams første offergave
Den første offergave båret fram av Adam. Da gråt Adam enda mer og sa: «O Gud, forbarm Deg over meg, så langt som til å ta på Deg det som jeg vil gjøre.» Men Gud tok sitt Ord bort fra Adam og Eva. Da sto Adam og Eva på sine føtter; og Adam sa til Eva: «Bind om deg, og jeg vil også binde om meg.» Og hun bandt om seg, slik Adam hadde sagt henne. Deretter tok Adam og Eva steiner og la dem i form av et alter; og de tok blader fra trærne utenfor hagen, og med dem tørket de av fjellets berg den blodet de hadde utøst. Men det som hadde dryppet ned på sanden, tok de sammen med støvet som det var blandet med, og ofret det på alteret som en offergave til Gud. Da sto Adam og Eva under alteret og gråt og bønnfalte Gud slik: «Tilgi oss vår overtredelse og vår synd, og se til oss med Ditt miskunnsøyne. For da vi var i hagen, steg våre lovsanger og våre hymner uavbrutt opp for Deg. Men da vi kom til dette fremmede land, var ren lovprisning ikke lenger vår, heller ikke rettferdig bønn, eller forstandige hjerter, eller søte tanker, eller rett råd, eller langvarig dømmekraft, eller oppriktige følelser; og vår lyse natur er heller ikke lenger hos oss. Men vårt legeme er forandret fra den likhet det først var i, da vi ble skapt. Men se nå til vårt blod, som er lagt fram på disse steiner, og ta imot det av våre hender, lik de lovsanger vi før sang opp til Deg da vi var i hagen.» Og Adam begynte å fremføre flere bønner for Gud.

Kap. 24 – Gud tar imot Adams blodoffer
Da så den barmhjertige Gud, som er god og elsker menneskene, på Adam og Eva, og på deres blod som de hadde løftet opp som en offergave til Ham, uten at Han hadde gitt dem noen befaling om å gjøre det. Men Han undret seg over dem og tok imot deres offer. Og Gud sendte fra sitt nærvær en lys ild som fortærte deres offer. Han luktet den søte duft av deres offer og viste dem miskunn. Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «Adam, slik du har utøst ditt blod, slik vil også Jeg utøse Mitt eget blod når Jeg blir kjød av din sæd; og slik du døde, o Adam, slik skal også Jeg dø. Og slik du bygde et alter, slik vil også Jeg gjøre et alter for deg på jorden; og slik du bar fram ditt blod på det, slik skal også Jeg bære fram Mitt blod på et alter på jorden. Og slik du ba om tilgivelse ved det blodet, slik skal også Jeg gjøre Mitt blod til syndenes forlatelse og utslette overtredelser ved det. Og nå, se, Jeg har tatt imot ditt offer, Adam; men dagene i den pakt som Jeg har bundet deg med, er ennå ikke oppfylt. Når de er oppfylt, da vil Jeg føre deg tilbake til hagen. Styrk derfor ditt hjerte; og når sorg kommer over deg, så bær fram et offer til Meg, og Jeg skal være deg nådig.

Kap. 25 – Gud forbyr Adam å drepe seg selv
Men Gud visste at Adam hadde i sine tanker at han ofte skulle ta sitt eget liv og gjøre et offer for Ham av sitt blod. Derfor sa Han til ham: «O Adam, drep ikke deg selv igjen, slik du gjorde da du kastet deg ned fra det fjellet.» Men Adam sa til Gud: «Det var i mitt sinn å gjøre ende på meg selv straks, for at jeg hadde overtrådt Dine bud, og for at jeg gikk ut av den skjønne hagen; og for det lyse lys som Du har fratatt meg; og for de lovsanger som strømmet fra min munn uten opphør, og for det lys som dekket meg. Men i Din godhet, Gud, gjør meg ikke helt til intet; men vær meg nådig hver gang jeg dør, og gi meg liv. Og derved skal det bli kjent at Du er en barmhjertig Gud, som ikke vil at noen skal gå fortapt; som ikke elsker at noen skal falle; og som ikke dommer noen grusomt, ille eller ved full tilintetgjørelse.» Så tidde Adam. Og Guds Ord kom til ham, og velsignet ham og trøstet ham, og sluttet en pakt med ham om at Han ville frelse ham ved enden av de dager som var fastsatt for ham. Dette var da det første offer Adam brakte fram for Gud; og slik ble det hans skikk å gjøre.

Kap. 26 – Adam og Eva vender tilbake til hulen
Da tok Adam Eva, og de begynte å vende tilbake til Skattekammerhulen, hvor de bodde. Men da de nærmet seg den og så den på avstand, falt tung sorg over Adam og Eva da de festet blikket på den. Da sa Adam til Eva: «Da vi var på fjellet, ble vi trøstet av Guds Ord som talte med oss; og lyset som kom fra øst, skinte over oss. Men nå er Guds Ord skjult for oss; og lyset som skinte over oss, er så forandret at det forsvinner og lar mørke og sorg komme over oss. Og vi er tvunget til å gå inn i denne hulen som er lik et fengsel, hvor mørket dekker oss, slik at vi skilles fra hverandre; og du kan ikke se meg, og jeg kan heller ikke se deg.» Da Adam hadde sagt disse ord, gråt de og bredte sine hender ut for Gud; for de var fylt av sorg. Og de bønnfalt Gud om å bringe solen til dem for å skinne over dem, slik at mørket ikke skulle vende tilbake over dem, og slik at de ikke igjen måtte komme under dette bergdekke. Og de ønsket heller å dø enn å se mørket. Da så Gud på Adam og Eva og på deres store sorg, og på alt de hadde gjort av inderlig hjerte, på grunn av all den nød de var i, i stedet for den velstand de hadde hatt før, og på all elendigheten som var kommet over dem i det fremmede landet. Derfor var Gud verken harm på dem eller utålmodig med dem; men Han var langmodig og overbærende mot dem, som mot de barn Han hadde skapt. Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «Adam, når det gjelder solen: om Jeg skulle ta den og bringe den til deg, ville dager, timer, år og måneder bli til intet, og den pakt Jeg har gjort med deg, ville aldri bli oppfylt. Men du skulle da bli vendt til, og etterlatt i, en lang plage, og ingen frelse ville være igjen for deg til evig tid. Men tål heller lenge, og still ditt hjerte, mens du utholder natt og dag, inntil oppfyllelsen av dagene og tiden for Min pakt kommer. Da skal Jeg komme og frelse deg, Adam; for Jeg ønsker ikke at du skal være plaget. Og når Jeg ser på alle de gode ting du levde i, og hvorfor du kom ut av dem, da skulle Jeg gjerne vise deg miskunn. Men Jeg kan ikke forandre pakten som er gått ut av Min munn; ellers ville Jeg ha brakt deg tilbake til hagen. Men når pakten er oppfylt, da skal Jeg vise miskunn mot deg og din sæd, og føre dere inn i et gledens land, hvor det verken er sorg eller lidelse; men varig fryd og glede, og lys som aldri svinner, og lovsanger som aldri opphører; og en skjønn hage som aldri skal forgå.» Og Gud sa igjen til Adam: «Vær langmodig og gå inn i hulen; for det mørket du fryktet, skal kun vare i tolv timer; og når det er endt, skal lyset oppstå.» Da Adam hørte disse ord fra Gud, tilba han og Eva for Hans åsyn, og deres hjerter ble trøstet. De vendte tilbake til hulen etter sin skikk, mens tårer strømmet fra deres øyne, sorg og klage steg fra deres hjerter, og de ønsket at deres sjel skulle forlate deres legeme. Og Adam og Eva sto og ba, inntil nattens mørke kom over dem, og Adam ble skjult for Eva, og hun for ham. Og de ble stående i bønn.

Kap. 27 – Satans første åpenbarelse som lysets engel
Satans første åpenbarelse for Adam. Da Satan, han som hater alt godt, så hvordan de fortsatte i bønn, og hvordan Gud talte med dem og trøstet dem, og hvordan Han hadde tatt imot deres offer – da gjorde Satan en åpenbarelse. Han begynte med å forvandle sine skarer; i hans hender var en flammende ild, og de stod i et stort lys. Så plasserte han sin trone nær hulens åpning, for han kunne ikke komme inn i den på grunn av deres bønner. Og han spredte lys inn i hulen, så hulen glitret over Adam og Eva; mens hans hær begynte å synge lovsanger. Og Satan gjorde dette for at Adam, når han så lyset, skulle tenke i sitt hjerte at det var et himmelsk lys, og at Satans skarer var engler; og at Gud hadde sendt dem for å vokte hulen og gi ham lys i mørket. Slik at når Adam kom ut av hulen og så dem, og Adam og Eva bøyde seg for Satan, da ville han overvinne Adam på den måten og for annen gang ydmyke ham for Gud. Da derfor Adam og Eva så lyset, og trodde det var virkelig, styrket de sine hjerter; men mens de skalv, sa Adam til Eva: «Se på dette store lyset, og på disse mange lovsangene, og på den hær som står utenfor og ikke kommer inn til oss, og ikke sier oss hva de taler, eller hvorfra de kommer, eller hva meningen med dette lyset er; hva disse lovsanger er; hvorfor de er sendt hit, og hvorfor de ikke kommer inn. Om de var fra Gud, ville de komme til oss i hulen og fortelle oss hva deres ærend er.» Da sto Adam opp og ba til Gud med inderlig hjerte og sa: «O Herre, finnes det i verden en annen gud enn Du, som skapte englene og fylte dem med lys og sendte dem for å vokte oss – som ville komme sammen med dem? Men se, vi ser disse skarer som står ved hulens åpning; de er i et stort lys; de synger høye lovsanger. Om de er av en annen gud enn Du, så fortell meg det; og om de er sendt av Deg, så gjør det kjent for meg hvorfor Du har sendt dem.» Knapt hadde Adam sagt dette, før en engel fra Gud viste seg for ham i hulen og sa til ham: «Adam, frykt ikke. Dette er Satan og hans skarer; han ønsker å bedra dere, slik han bedrømmet dere første gang. Første gang var han skjult i slangen; men denne gang er han kommet til dere i skikkelse av en lysets engel, for at når dere tilbad ham, skulle han binde dere i Guds eget nærvær.» Så gikk engelen bort fra Adam og grep Satan ved hulens inngang og rev av ham den skinnet han hadde antatt, og brakte ham i hans eget avskyelige vesen fram for Adam og Eva; som ble redde da de så ham. Og engelen sa til Adam: «Dette avskyelige vesen har vært hans siden Gud lot ham falle fra himmelen. Han kunne ikke komme nær dere i det; derfor forvandlet han seg til en lysets engel.» Så jaget engelen Satan og hans skarer bort fra Adam og Eva, og sa til dem: «Frykt ikke; Gud som skapte dere, skal styrke dere.» Og engelen gikk bort fra dem. Men Adam og Eva ble stående i hulen; ingen trøst kom til dem; de var splittet i sine tanker. Og da det ble morgen, ba de; og deretter gikk de ut for å søke etter hagen. For deres hjerter var vendt mot den, og de kunne ikke finne trøst for at de hadde forlatt den.

Kap. 28 – Satans andre bedrag ved fjellet
Satans andre åpenbarelse for Adam og Eva. Men da den listige Satan så at de var på vei mot hagen, samlet han sin hær og kom i et syn på en sky, fast bestemt på å bedra dem. Men da Adam og Eva så ham slik i et syn, trodde de at det var Guds engler som hadde kommet for å trøste dem for at de hadde forlatt hagen, eller for å føre dem tilbake inn i den. Og Adam bredte sine hender ut til Gud og bønnfalt Ham om å la ham forstå hvem de var. Da sa Satan, han som hater alt godt, til Adam: «O Adam, jeg er en engel av den store Gud; og se, hærskarene som omgir meg. Gud har sendt meg og dem for å ta deg og føre deg til hagens grense mot nord; til bredden av det klare hav, og bade deg og Eva i det, og gjenreise dere til deres tidligere glede, slik at dere igjen kan vende tilbake til hagen.» Disse ord trengte inn i hjertet til Adam og Eva. Likevel holdt Gud sitt Ord tilbake fra Adam og lot ham ikke forstå det straks, men ventet for å se hans styrke – om han ville bli overvunnet slik Eva ble overvunnet i hagen, eller om han ville stå imot. Da ropte Satan til Adam og Eva og sa: «Se, vi går til vannets hav.» Og de begynte å gå. Og Adam og Eva fulgte dem på litt avstand. Men da de kom til fjellet nord for hagen, et meget høyt fjell uten noen stier til toppen, nærmet Djevelen seg Adam og Eva og fikk dem til å stige opp til toppen i virkeligheten og ikke i et syn; for han ønsket å styrte dem ned og drepe dem, og utslette deres navn fra jorden, slik at denne jorden skulle bli tilbake for ham og hans hærer alene.

Kap. 29 – Gud avslører Satan og sender gull
Men da den barmhjertige Gud så at Satan ønsket å drepe Adam med sine mange onde knep, og så at Adam var saktmodig og uten svik, talte Gud til Satan med høy røst og forbannet ham. Da flyktet han og hans skarer, og Adam og Eva ble stående på fjellets topp, hvorfra de så den vide verden nedenfor dem, mens de var høyt over alt. Men de så ingen av de skarene som nylig hadde vært hos dem. Da gråt både Adam og Eva for Gud og ba Ham om tilgivelse. Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «Vit og forstå angående denne Satan, at han søker å bedra deg og din sæd etter deg.» Og Adam gråt for Herren Gud og ba og bønnfalt Ham om å gi ham noe fra hagen som et tegn, hvori han kunne finne trøst. Og Gud så på Adams tanke og sendte engelen Mikael helt til havet som strekker seg til India, for å hente derfra gullstaver og bringe dem til Adam. Dette gjorde Gud i sin visdom, for at disse gullstavene, når de var hos Adam i hulen, skulle skinne med lys om natten omkring ham og gjøre ende på hans frykt for mørket. Da steg engelen Mikael ned etter Guds befaling, tok gullstavene slik Gud hadde befalt ham, og brakte dem til Gud.

Kap. 30 – Englene bringer gull, røkelse og myrra
Etter dette befalte Gud engelen Gabriel å stige ned til hagen og si til kjeruben som voktet den: «Se, Gud har befalt meg å gå inn i hagen og ta derfra velluktende røkelse og gi den til Adam.» Da steg engelen Gabriel ned etter Guds befaling til hagen og talte til kjeruben slik Gud hadde befalt ham. Da sa kjeruben: «Vel.» Og Gabriel gikk inn og tok røkelsen. Deretter befalte Gud sin engel Rafael å stige ned til hagen og tale til kjeruben om noe myrra som skulle gis til Adam. Og engelen Rafael steg ned og sa til kjeruben slik Gud hadde befalt ham; og kjeruben sa: «Vel.» Da gikk Rafael inn og tok myrraen. Gullstavene var fra det indiske hav, hvor det finnes kostbare steiner. Røkelsen var fra hagens østlige grense; og myrraen fra dens vestlige grense, hvorfra bitterhet kom over Adam. Og englene brakte disse tre tingene til Gud, ved Livets Tre i hagen. Da sa Gud til englene: «Dypp dem i vannkilden; og ta dem så og stenke deres vann over Adam og Eva, slik at de blir noe trøstet i sin sorg, og gi dem til Adam og Eva.» Og englene gjorde som Gud hadde befalt dem, og de gav alle disse tingene til Adam og Eva på toppen av det fjellet hvor Satan hadde satt dem da han søkte å gjøre ende på dem. Og da Adam så gullstavene, røkelsen og myrraen, gledet han seg og gråt; for han tenkte at gullet var et tegn på det riket hvorfra han var kommet, at røkelsen var et tegn på det lyse lys som var tatt fra ham, og at myrraen var et tegn på den sorg han var i.

Kap. 31 – De tre tegns hemmelighet
Etter dette sa Gud til Adam: «Du ba Meg om noe fra hagen, for å bli trøstet ved det, og Jeg har gitt deg disse tre tegn som en trøst for deg; for at du skal sette din lit til Meg og til Min pakt med deg. For Jeg skal komme og frelse deg; og konger skal bringe Meg, når Jeg er i kjødet, gull, røkelse og myrra: gullet som et tegn på Mitt kongedømme; røkelsen som et tegn på Min guddom; og myrraen som et tegn på Mine lidelser og Min død. Men, Adam, legg dette hos deg i hulen: gullet, for at det kan utstråle lys over deg om natten; røkelsen, for at du kan lukte dens søte duft; og myrraen, for å trøste deg i din sorg.» Da Adam hørte disse ord fra Gud, tilba han for Hans åsyn. Han og Eva tilba Ham og takket Ham, fordi Han hadde handlet barmhjertig med dem. Deretter befalte Gud de tre englene — Mikael, Gabriel og Rafael — hver av dem å gi Adam det han hadde brakt. Og de gjorde slik, én etter én. Og Gud befalte Suriyel og Salathiel å løfte opp Adam og Eva og føre dem ned fra toppen av det høye fjellet og ta dem til Skattekammerhulen. Der la de gullet på hulens sørlige side, røkelsen på østlige side og myrraen på vestlige side; for hulens åpning var på nordsiden. Så trøstet englene Adam og Eva og dro bort. Gullet var sytti staver; røkelsen tolv pund; og myrraen tre pund. Disse ble hos Adam i Skattekammerets Hus; derfor ble det kalt «det skjulte». Men andre tolker sier at det ble kalt «Skattekammerhulen» på grunn av de rettferdiges legemer som var i den. Disse tre ting gav Gud til Adam på den tredje dag etter at han var kommet ut av hagen, som et tegn på de tre dager Herren skulle være i jordens hjerte. Og disse tre ting, mens de var hos Adam i hulen, gav ham lys om natten; og om dagen gav de ham en liten lindring i hans sorg.

Kap. 32 – Adam og Eva faster i vannet
Og Adam og Eva ble i Skattekammerhulen inntil den sjuende dag; de verken åt av jordens frukt eller drakk vann. Og da det daget på den åttende dag, sa Adam til Eva: «Eva, vi ba Gud om å gi oss noe fra hagen, og Han sendte sine engler som brakte oss det vi hadde ønsket. Men nå, stå opp, la oss gå til vannhavet vi så først, og la oss stå i det og be at Gud igjen vil være oss nådig og føre oss tilbake til hagen; eller gi oss noe; eller at Han vil gi oss trøst i et annet land enn dette hvor vi er.» Da gikk Adam og Eva ut av hulen, gikk og sto ved kanten av det havet hvor de tidligere hadde kastet seg, og Adam sa til Eva: «Kom, gå ned i dette stedet, og kom ikke ut av det før tretti dager er til ende, da jeg skal komme til deg. Og be til Gud med et inderlig hjerte og en søt røst, at Han må tilgi oss. Og jeg vil gå til et annet sted og gå ned i det og gjøre som du.» Da gikk Eva ned i vannet, slik Adam hadde befalt henne. Adam gikk også ned i vannet; og de sto og ba, og bønnfalt Herren om å tilgi dem deres forseelse og gjenopprette dem til deres tidligere stand. Og de sto slik og ba til enden av de fem og tretti dager.

Kap. 33 – Satans tredje bedrag mot Eva
Satans tredje åpenbarelse for Adam og Eva. Men Satan, han som hater alt godt, søkte dem i hulen, men fant dem ikke, selv om han lette grundig etter dem. Men han fant dem stående i vannet og bedende, og han tenkte i sitt hjerte: «Adam og Eva står slik i dette vannet og bønnfaller Gud om å tilgi deres overtredelse og gjenopprette dem til deres tidligere stand, og ta dem fra under min hånd. Men jeg skal bedra dem, slik at de kommer ut av vannet og ikke fullfører sitt løfte.» Så gikk han som hater alt godt ikke til Adam, men til Eva, og tok skikkelse av en Guds engel, lovprisende og gledende, og sa til henne: «Fred være med deg! Vær glad og gled deg! Gud er nådig mot dere, og Han har sendt meg til Adam. Jeg har brakt ham det glade budskap om frelse og om at han er fylt med det lyse lys slik han var først. Og Adam, i sin glede over sin gjenopprettelse, har sendt meg til deg, for at du skal komme til ham, slik at jeg kan krone deg med lys som ham. Og han sa til meg: ‘Tal til Eva; om hun ikke kommer med deg, så si henne tegnet da vi var på fjellets topp, hvordan Gud sendte sine engler som tok oss og brakte oss til Skattekammerhulen, og la gullet på hulens sørlige side, røkelsen på dens østlige side og myrraen på dens vestlige side.’ Kom nå til ham.» Da Eva hørte disse ord fra ham, gledet hun seg meget. Og idet hun trodde at Satans skikkelse var virkelig, gikk hun opp av vannet. Han gikk foran, og hun fulgte ham til de kom til Adam. Da skjulte Satan seg for henne, og hun så ham ikke mer. Da kom hun og sto foran Adam, som stod ved vannet og gledet seg over Guds tilgivelse. Og da hun ropte til ham, vendte han seg, fant henne der, og gråt da han så henne, og slo på sitt bryst; og av bitter sorg sank han ned i vannet. Men Gud så på ham og på hans elendighet og på at han var nær ved å gi opp ånden. Og Guds Ord kom fra himmelen, reiste ham opp av vannet og sa til ham: «Gå opp den høye bredden til Eva.» Og da han kom opp til Eva, sa han til henne: «Hvem sa til deg: ‘kom hit’?» Da fortalte hun ham samtalen med engelen som hadde vist seg for henne og gitt henne et tegn. Men Adam sørget og lot henne vite at det var Satan. Deretter tok han henne, og de begge vendte tilbake til hulen. Disse ting hendte dem den andre gangen de gikk ned i vannet, sju dager etter at de var kommet ut av hagen. De fastet i vannet trettifem dager; tilsammen førtito dager siden de forlot hagen.

Kap. 34 – Adam ber om mat fra hagen
Og om morgenen på den tre og førtiende dag kom de ut av hulen, sorgfulle og gråtende. Deres legemer var magre, og de var uttørket av hunger og tørst, av faste og bønn, og av den tunge sorg over deres overtredelse. Og da de kom ut av hulen, gikk de opp på fjellet vest for hagen. Der sto de og ba og bønnfalt Gud om å gi dem tilgivelse for deres synder. Og etter deres bønner begynte Adam å bønnfalle Gud og sa: «O min Herre, min Gud og min Skaper, Du befalte de fire elementer å bli samlet, og de ble samlet ved Din ordning. Deretter rakte Du ut Din hånd og skapte meg av ett element, nemlig av jordens støv; og Du førte meg inn i hagen i den tredje time på en fredag, og Du kunngjorde det for meg i hulen. Da visste jeg verken natt eller dag; for jeg hadde en lys natur, og lyset jeg levde i forlot meg aldri, så jeg kunne ikke kjenne natt eller dag. Og igjen, Herre, i den tredje time da Du skapte meg, brakte Du til meg alle dyr, og løver, og strutser, og himmelens fugler, og alt som rører seg på jorden, som Du hadde skapt i den første time før meg på den samme fredag. Og din vilje var at jeg skulle gi dem alle navn, én for én, med et passende navn. Men Du gav meg forstand og kunnskap, og et rent hjerte og et rett sinn fra Deg, for at jeg skulle gi dem navn etter Din egen mening om navngivelsen av dem. O Gud, Du gjorde dem lydige mot meg, og befalte at ikke ett av dem skulle rive seg løs fra mitt herredømme, etter Ditt bud og den makt Du hadde gitt meg over dem. Men nå er de alle fremmede for meg. Så var det i den tredje time av fredagen, da Du skapte meg, og da Du befalte meg angående treet, som jeg verken skulle nærme meg eller spise av; for Du sa til meg i hagen: ‘Den dag du eter av det, skal du visselig dø.’ Og hadde Du straffet meg, som Du sa, med døden, så ville jeg ha dødd i det øyeblikk. Dessuten, da Du befalte meg angående treet, at jeg verken skulle nærme meg det eller spise av det, var ikke Eva hos meg; Du hadde ennå ikke skapt henne, og Du hadde ennå ikke tatt henne ut av min side; ei heller hadde hun hørt denne ordren fra Deg. Så, ved slutten av den tredje time av den samme fredag, o Herre, lot Du en slummer og en søvn komme over meg, og jeg sov og ble overveldet av søvn. Da drog Du en ribben ut av min side og skapte den etter mitt eget bilde og min likhet. Da våknet jeg; og da jeg så henne og visste hvem hun var, sa jeg: ‘Dette er ben av mine ben og kjød av mitt kjød; derfor skal hun kalles kvinne.’ Det var etter Din gode vilje, o Gud, at Du sendte slummer og søvn over meg og straks førte Eva ut av min side, inntil hun var helt ute, slik at jeg ikke så hvordan hun ble skapt; og heller ikke kunne jeg være vitne til, o min Herre, hvor forferdelig og stor Din godhet og herlighet er. Og av Din gode vilje, o Herre, gjorde Du oss begge med legemer av lys natur, og Du gjorde oss to til ett; og Du gav oss Din nåde og fylte oss med Den Hellige Ånds lovprisning; slik at vi hverken skulle være hungrige eller tørste, eller kjenne hva sorg er, eller tretthet i hjertet; ei heller lidelse, faste eller møye. Men nå, Gud, siden vi har overtrådt Ditt bud og brutt Din lov, har Du ført oss ut i et fremmed land og latt lidelse, tretthet, hunger og tørst komme over oss. Gi oss derfor, o Gud, noe å spise fra hagen, for å mette vår hunger; og noe til å slukke vår tørst. For se, mange dager, Gud, har vi verken smakt noe eller drukket noe, og vårt kjød er tørket ut, og vår kraft er oppbrukt, og søvnen er borte fra våre øyne av tretthet og gråt. Og nå, o Gud, våger vi ikke å plukke noe av frukten på trærne, av frykt for Deg. For da vi først overtrådte, sparte Du oss og lot oss ikke dø. Men nå tenkte vi i våre hjerter: om vi spiser av frukten på trærne uten Guds befaling, vil Han ødelegge oss denne gangen og utrydde oss av jorden. Og om vi drikker av dette vannet uten Guds befaling, vil Han gjøre ende på oss og rykke oss opp med roten på stedet. Gi oss derfor nå, o Gud, siden jeg har kommet til dette sted med Eva, av frukten fra hagen, at vi kan bli mettet med den. For vi begjærer frukten som er på jorden, og alt annet vi mangler i den.»

Kap. 35 – Gud svarer om hunger og lidelse
Da så Gud igjen på Adam og hans gråt og hans sukk, og Guds Ord kom til ham og sa til ham: «Adam, da du var i Min hage, kjente du verken å ete eller å drikke; verken tretthet eller lidelse; verken magerhet i kjødet eller forandring; heller ikke flyktet søvnen fra dine øyne. Men siden du overtrådte og kom inn i dette fremmede land, er alle disse prøvelser kommet over deg.

Kap. 36 – Kjeruben bringer to fiken
Da befalte Gud kjeruben som voktet hagens port med et flammende sverd i sin hånd, at han skulle ta noe av frukten fra fikentreet og gi det til Adam. Kjeruben adlød Herren Guds befaling, gikk inn i hagen og brakte to fiken på to kvister, hver fiken hengende ved sitt blad. De var fra to av de trærne blant hvilke Adam og Eva hadde skjult seg da Gud gikk for å vandre i hagen, og Guds Ord kom til Adam og Eva og sa til dem: «Adam, Adam, hvor er du?» Og Adam svarte: «Gud, her er jeg. Jeg skjulte meg blant fikentrærne; og da jeg hørte Din lyd og Din røst, skjulte jeg meg, fordi jeg er naken.» Da tok kjeruben de to fiken og brakte dem til Adam og Eva. Men han kastet dem til dem fra avstand; for de kunne ikke komme nær kjeruben på grunn av deres kjød, som ikke kunne nærme seg ilden. For i begynnelsen skalv englene i Adams nærvær og fryktet ham. Men nå skalv Adam for englene og fryktet dem. Da gikk Adam nær og tok den ene fiken, og Eva kom også og tok den andre. Og da de tok dem opp i sine hender, så de på dem og visste at de var fra de trærne hvori de hadde skjult seg. Og Adam og Eva gråt bittert.

Kap. 37 – Adam ber om Livets Tre
Da sa Adam til Eva: «Ser du ikke disse fiken og deres blader, som vi dekket oss med da vi ble avkledd vår lyse natur? Men nå vet vi ikke hvilken elendighet og hvilke lidelser som kan komme over oss ved å spise dem. La oss derfor avholde oss, både du og jeg, og ikke ete av dem; og la oss be Gud om å gi oss av frukten av Livets Tre.» Slik avholdt derfor Adam og Eva seg og åt ikke av disse fiken. Men Adam begynte å be til Gud og bønnfalle Ham om å gi ham av frukten av Livets Tre, og sa: «O Gud, da vi overtrådte Ditt bud i den sjette time av fredagen, ble vi avkledd den lyse natur vi hadde, og vi ble ikke værende i hagen mer enn tre timer etter vår overtredelse. Men ved kveldstid lot Du oss gå ut av den. Gud, vi overtrådte mot Deg én time, og alle disse prøvelser og sorger er kommet over oss inntil denne dag. Og disse dager, sammen med denne – den tre og førtiende dag – gjør ikke opp for den ene time i hvilket vi overtrådte! Gud, se på oss med et barmhjertighetens øye, og gjengjeld oss ikke etter vår overtredelse av Ditt bud for Ditt åsyn. O Gud, gi oss av frukten fra Livets Tre, så vi kan ete av det og leve, og ikke vende tilbake for å se lidelser og annen nød på denne jord; for Du er Gud. Da vi overtrådte Ditt bud, lot Du oss gå ut av hagen, og Du sendte en kjerub for å vokte Livets Tre, for at vi ikke skulle ete av det og leve og ikke kjenne tretthet etter vi hadde syndet. Men nå, Herre, se, vi har utholdt alle disse dager og båret lidelser. La disse tre og førti dager være en tilsvarende bot for den ene time i hvilken vi overtrådte.»

Kap. 38 – Gud lover Livets Tre ved tidens fylde
Etter disse ting kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «O Adam, når det gjelder frukten av Livets Tre, som du ber om, vil Jeg ikke gi deg den nå, men når de 5500 år er oppfylt. Da vil Jeg gi deg av frukten av Livets Tre, og du skal ete og leve for evig, du og Eva og din rettferdige sæd. Men disse tre og førti dager kan ikke gjøre bot for den stund i hvilken du overtrådte Mitt bud. Adam, Jeg gav deg å ete av fikentreet i hvilket du skjulte deg. Gå og et av det, du og Eva. Jeg vil ikke avslå din bønn, og Jeg vil ikke skuffe ditt håp; derfor hold ut inntil oppfyllelsen av den pakt Jeg gjorde med deg.» Og Gud drog sitt Ord bort fra Adam.

Kap. 39 – Adam frykter å ete fikenene
Da vendte Adam tilbake til Eva og sa til henne: «Stå opp, og ta en fiken til deg selv, og jeg vil ta en annen; og la oss gå til vår hule.» Så tok Adam og Eva hver sin fiken og gikk mot hulen; tiden var ved solnedgang; og deres tanker fikk dem til å lengte etter å spise frukten. Men Adam sa til Eva: «Jeg frykter å ete av denne fiken. Jeg vet ikke hva som kan komme over meg ved den.» Da gråt Adam og sto og ba for Guds åsyn og sa: «Still min hunger uten at jeg behøver å ete denne fiken; for etter at jeg har spist den, hva skal den gagne meg? Og hva skal jeg da ønske og be Deg om, Gud, når den er borte?» Og han sa igjen: «Jeg frykter å ete av den; for jeg vet ikke hva som vil hende meg ved den.»

Kap. 40 – Gud forklarer legemets jordiske behov
Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «O Adam, hvorfor hadde du ikke denne frykt, verken dette faste eller denne omsorg før nå? Og hvorfor hadde du ikke denne redsel før du overtrådte? Men da du kom for å bo i dette fremmede land, kunne ditt legemlige, dyriske legeme ikke være på jorden uten jordisk føde, for å styrke det og gjenskape dets krefter.» Og Gud trakk sitt Ord bort fra Adam.

Kap. 41 – Adam ber om Livets Vann
Da tok Adam fiken og la den på gullstavene. Eva tok også sin fiken og la den på røkelsen. Og vekten av hver fiken var som et vannmelon; for hagens frukt var langt større enn frukten i dette land. Men Adam og Eva ble stående og fastet hele den natt, inntil morgenen grydde. Da solen steg opp, var de ved sine bønner, og Adam sa til Eva, etter at de hadde bedt: «Eva, kom, la oss gå til hagens grense mot sør, til stedet hvor elven flyter og deler seg i fire løp. Der vil vi be til Gud og be Ham gi oss å drikke av Livets Vann. For Gud har ikke gitt oss å ete av Livets Tre, for at vi ikke skal leve; la oss derfor be Ham gi oss av Livets Vann og slukke vår tørst med det, heller enn med drikk av dette lands vann.» Da Eva hørte disse ord fra Adam, samtykket hun; og de reiste seg begge og gikk til hagens sørlige grense, ved bredden av vannelven, et lite stykke fra hagen. Og de sto og ba for Herrens åsyn, og ba Ham se til dem denne ene gang, tilgi dem og gi dem det de ba om. Etter denne bønn fra dem begge, begynte Adam å be med høy røst for Gud og sa: «Herre, da jeg var i hagen og så vannet som fløt frem fra Livets Tres rot, begjærte ikke mitt hjerte det, og mitt legeme krevde ikke å drikke av det; heller kjente jeg ikke tørst, for jeg levde – og i en tilstand høyere enn den jeg nå er i. For å leve behøvde jeg ikke Livets Føde, ei heller drakk jeg av Livets Vann. Men nå, Gud, er jeg død; mitt kjød er uttørret av tørst. Gi meg av Livets Vann, at jeg kan drikke av det og leve. Av Din miskunn, Gud, frels meg fra disse plager og prøvelser, og før meg til et annet land, ulikt dette, dersom Du ikke vil la meg bo i Din hage.»

Kap. 42 – Livets Vann og blodet på Golgata
Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «Adam, angående det du sier: ‘Før meg inn i et land hvor det er hvile,’ – det er intet annet land enn dette, men det er himmelriket, hvor alene hvilen finnes. Men du kan ikke gå inn i det nå; først når din dom er gått over deg og er fullbyrdet. Da vil Jeg føre deg opp til himmelriket, deg og din rettferdige sæd; og Jeg vil gi deg og dem den hvile du nå ber om. Og dersom du sier: ‘Gi meg av Livets Vann, så jeg kan drikke og leve’ – det kan ikke skje denne dag, men på den dag da Jeg skal stige ned i dødsriket og bryte bronsens porter og knuse jernets riker i stykker. Da vil Jeg i Min miskunn frelse din sjel og de rettferdiges sjeler, for å gi dem hvile i Min hage. Og dette skal skje når verdens ende er kommet. Og igjen, med hensyn til Livets Vann som du søker, det skal ikke gis deg denne dag; men på den dag da Jeg skal utgyte Mitt blod over ditt hode i Golgatas land. For Mitt blod skal da være Livets Vann for deg – og ikke bare for deg, men for alle dem av din sæd som skal tro på Meg; til evig hvile for dem.» Herren sa igjen til Adam: «O Adam, da du var i hagen, kom ikke disse prøvelser over deg. Men siden du overtrådte Mitt bud, er alle disse lidelser kommet over deg. Nå krever også ditt kjød mat og drikke; drikk derfor av det vandet som strømmer ved deg på jordens overflate.» Deretter trakk Gud sitt Ord bort fra Adam. Og Adam og Eva tilbad Herren og vendte fra vannelven tilbake til hulen. Det var midt på dagen; og da de nærmet seg hulen, så de en stor ild ved den.

Kap. 43 – Satans fjerde åpenbarelse ved hulens ild
Fjerde åpenbarelse av Satan for Adam og Eva Da ble Adam og Eva forferdet og sto stille. Og Adam sa til Eva: «Hva er dette for en ild ved vår hule? Vi gjør intet i den som kunne frembringe denne ild. Vi har verken brød å bake i den, eller avkok å koke der. Hva angår denne ild, kjenner vi intet lignende, og vi vet ikke hva vi skal kalle den. Men helt siden Gud sendte kjeruben med et sverd av ild som lynte og flammet i hans hånd, ved hvis syn vi falt ned som døde, har vi ikke sett dets like. Men se nå, Eva, dette er den samme ild som var i kjerubens hånd, som Gud har sendt for å vokte hulen vi bor i. Eva, det er fordi Gud er vred på oss og vil drive oss bort fra den. Eva, igjen har vi overtrådt Hans bud i denne hule, slik at Han har sendt denne ild for å brenne omkring den og hindre oss i å gå inn i den. Om det virkelig er slik, Eva, hvor skal vi da bo? Og hvor skal vi flykte for Herrens åsyn? For hva angår hagen, vil Han ikke la oss bo i den, og Han har tatt fra oss dens gode ting; men Han har satt oss i denne hule, i hvilken vi har båret mørke, prøvelser og møysom, inntil vi til slutt fant trøst der.Men nå, når Han fører oss ut i et annet land – hvem vet hva som kan hende i det? Og hvem vet om mørket i det land kan være langt større enn mørket i dette land? Hvem vet hva som kan hende i det land, ved dag eller ved natt? Og hvem vet om det vil være langt eller nær, Eva? Om hvor Gud vil sette oss kan være langt borte fra hagen, Eva! Eller hvor Gud vil hindre oss fra å se Ham, fordi vi har overtrådt Hans bud, og fordi vi til alle tider har fremsatt våre bønner for Ham? Eva, dersom Gud vil føre oss inn i et fremmed land, annet enn dette i hvilket vi har funnet trøst – må det være for å ta våre sjeler og utslette vårt navn fra jordens overflate. Eva, om vi blir enda mer fremmede for hagen og for Gud, hvor skal vi finne Ham igjen og be Ham gi oss gull, røkelse, myrra og noe frukt fra fikentreet? Hvor skal vi finne Ham, så Han igjen kan trøste oss? Hvor skal vi finne Ham, så Han vil komme oss i hu med hensyn til den pakt Han har gjort for vår skyld?» Da talte ikke Adam mer. Og de fortsatte å se, han og Eva, mot hulen og på ilden som flammet omkring den. Men den ilden var fra Satan. For han hadde samlet trær og tørt gress, og båret og brakt dem til hulen, og antent dem for å fortære hulen og det som var i den, slik at Adam og Eva skulle bli tilbake i sorg, og han skulle avskjære deres tillit til Gud og få dem til å fornekte Ham. Men ved Guds miskunn kunne han ikke brenne hulen; for Gud sendte sin engel omkring hulen for å verge den fra slik ild, inntil den sloknet. Og denne ild varte fra middagstid til daggry. Det var den førtifemte dag.

Kap. 44 – Satan forsøker å brenne hulen
Men Adam og Eva sto og så på ilden, ute av stand til å komme nær hulen på grunn av frykten for ilden. Og Satan fortsatte å hente trær og kaste dem inn i ilden, inntil flammen steg høyt opp og dekket hele hulen, idet han i sitt sinn tenkte å fortære hulen med mye ild. Men Herrens engel voktet den. Og ennå kunne han ikke forbande Satan, eller skade ham med ord, for han hadde ingen myndighet over ham, og heller tok han ikke til å gjøre det med ord fra sin munn. Derfor bar engelen over med ham uten å si ett ondt ord, inntil Guds Ord kom og sa til Satan: «Gå bort herfra; én gang før har du bedratt Mine tjenere, og denne gang søker du å ødelegge dem. Var det ikke for Min miskunn, ville Jeg ha utslettet deg og dine hærskarer fra jorden. Men Jeg har båret over med deg inntil verdens ende.» Da flyktet Satan for Herrens åsyn. Men ilden fortsatte å brenne omkring hulen som en gloild hele dagen; dette var den seks og førtiende dag Adam og Eva hadde tilbrakt siden de kom ut av hagen. Og da Adam og Eva så at heten fra ilden var noe nedkjølt, begynte de å gå mot hulen for å komme inn i den som de pleide; men de kunne det ikke på grunn av ilden som ennå brente. Da begynte de begge å gråte på grunn av ilden som skilte dem fra hulen og som trakk nær dem og brente, og de ble redde. Da sa Adam til Eva: «Se denne ild, av hvilken vi har en del i oss; som før ga etter for oss, men ikke gjør det lenger, etter at vi har overtrådt skapningens grense og forandret vår tilstand, og vår natur er blitt endret. Men ilden er ikke forandret i sin natur, ei heller endret fra sin skapelse. Derfor har den nå makt over oss; og når vi kommer nær den, svir den vårt kjød.

Kap. 45 – Gud åpner vei gjennom ilden
Da reiste Adam seg og ba til Gud og sa: «Se, denne ild har gjort skille mellom oss og hulen hvor Du har befalt oss å bo; men nå, se, vi kan ikke gå inn i den.» Da hørte Gud Adam, og sendte ham sitt Ord, som sa: «Adam, se denne ild! hvor ulik dens flamme og hete er fra gledes-hagen og de gode ting i den! Da du var under Min myndighet, ga alle skapninger etter for deg; men etter at du overtrådte Mitt bud, reiser de seg alle over deg. Se også, Adam, hvordan Satan har opphøyet deg! Han har berøvet deg guddommelighet og en opphøyet stand lik Min egen, og han har ikke holdt sitt ord til deg; men er, etter alt dette, blitt din fiende. Det er han som tente denne ild, i hvilken han hadde til hensikt å brenne deg og Eva. Hvorfor, Adam, har han ikke holdt sin avtale med deg, ikke engang én dag; men har tatt fra deg den herlighet som var over deg – da du gav etter for hans befaling? Tror du, Adam, at han elsket deg da han gjorde denne avtale med deg? Eller at han elsket deg og ønsket å opphøye deg? Men nei, Adam, han gjorde ikke dette av kjærlighet til deg; men han ønsket å føre deg fra lys til mørke, og fra en opphøyet stand til fornedrelse; fra herlighet til vanære; fra glede til sorg; og fra hvile til faste og motløshet.» Og Gud sa videre til Adam: «Se denne ild som Satan har tent rundt din hule; se dette under som omgir deg; og vit at det skal omgi både deg og din sæd, når dere lyder hans bud; og at han vil plage dere med ild; og at dere skal fare ned i helvete etter deres død. Da skal dere se brenningen av hans ild, som slik skal brenne omkring dere og deres sæd. Det skal ikke finnes noen redning fra den for dere, uten ved Min komme – på samme måte som du nå ikke kan gå inn i din hule på grunn av den store ild som er rundt den – ikke før Mitt Ord kommer og gjør en vei for deg på den dag Min pakt er oppfylt. Det finnes ingen vei for deg nå til å komme herfra til hvile, før Mitt Ord kommer – Han som er Mitt Ord. Da skal Han gjøre en vei for deg, og du skal ha hvile.» Da kalte Gud, ved sitt Ord, til den ild som brant omkring hulen, at den skulle dele seg, inntil Adam var gått igjennom den. Og ilden delte seg etter Guds befaling, og en vei ble gjort for Adam. Og Gud trakk sitt Ord bort fra Adam.

Kap. 46 – Satan blåser ilden over Adam og Eva
Da begynte Adam og Eva igjen å gå inn i hulen. Og da de kom til veien mellom ilden, blåste Satan inn i ilden som en virvelvind, og gjorde over Adam og Eva en brennende gloild, slik at deres legemer ble svidd, og gloilden brente dem. Og av ildens brenning ropte Adam og Eva høyt og sa: «Herre, frels oss! La oss ikke bli fortært og plaget av denne brennende ild; og gjengjeld oss heller ikke for at vi har overtrådt Ditt bud.» Da så Gud på deres legemer, som Satan hadde latt ild brenne på, og Gud sendte sin engel som stanset den brennende ild. Men sårene ble værende på deres legemer. Og Gud sa til Adam: «Se Satans kjærlighet til deg, han som bar seg ad som om han ville gi deg guddommelighet og storhet; og se, han brenner deg med ild og søker å ødelegge deg fra jordens overflate. Se da på Meg, Adam; Jeg har skapt deg, og hvor mange ganger har Jeg ikke berget deg ut av hans hånd? Om ikke, ville han ikke allerede ha utslettet deg?» Gud sa igjen til Eva: «Hva er det han lovet deg i hagen, idet han sa: ‘På den tid dere eter av treet, skal deres øyne bli åpnet, og dere skal bli som guder, idet dere kjenner godt og ondt’? Men se, han har brent deres legemer med ild og latt dere smake ilden i stedet for hagens smak; og han har latt dere se ildens brenning, og dets onde, og den makt det har over dere. Deres øyne har sett det gode han tok fra dere, og i sannhet har han åpnet deres øyne, og dere har sett hagen hvor dere var med Meg; og dere har også sett det onde som er kommet over dere fra Satan. Men hva gjelder guddommelighet, kan han ikke gi dere den, ei heller fullføre sitt ord til dere. Nei, han var bitter imot dere og mot den sæd som skal komme etter dere.» Og Gud trakk sitt Ord bort fra dem.

Kap. 47 – Adam frykter Satans ild etter døden
Da kom Adam og Eva inn i hulen, mens de ennå skalv av den ild som hadde svidd deres legemer. Og Adam sa til Eva: «Se, ilden har brent vårt kjød i denne verden; men hvordan skal det være når vi er døde, og Satan skal straffe våre sjeler? Er ikke vår forløsning lang og langt borte, med mindre Gud kommer og i miskunn mot oss oppfyller sitt løfte?» Deretter gikk Adam og Eva inn i hulen, idet de velsignet seg selv for at de igjen kunne komme inn i den. For de hadde i sine tanker at de aldri mer skulle tre inn i den, da de så ilden omkring den. Men da solen var i ferd med å gå ned, brant ilden fortsatt og nærmet seg Adam og Eva i hulen, slik at de ikke kunne sove i den. Etter at solen var gått ned, gikk de ut av den. Dette var den sju og førtiende dag etter at de kom ut av hagen. Da kom Adam og Eva under toppen av en høyde ved hagen for å sove, slik de pleide. Og de sto og ba Gud om å tilgi dem deres synder, og deretter sovnet de under fjellets topp. Men Satan, hatere av alt godt, tenkte i sitt hjerte: «Ettersom Gud har lovet Adam frelse ved pakt, og at Han vil utfri ham fra alle de vanskeligheter som har kommet over ham — men ikke har lovet meg ved noen pakt, og ikke vil utfri meg fra mine vanskeligheter; ja, siden han har lovet ham at Han vil la ham og hans sæd bo i det rike hvor jeg engang var — vil jeg drepe Adam. Jorden skal bli kvitt ham og overlates til meg alene; slik at når han er død, skal han ikke ha noen sæd tilbake til å arve det rike som skal forbli mitt eget. Da vil Gud komme i trang over meg, og Han vil gjeninnsette meg i det, sammen med mine hærskarer.

Kap. 48 – Satans femte åpenbarelse og steinen over dem
Den femte åpenbarelse av Satan for Adam og Eva Etter dette kalte Satan på sine hærer, og alle kom til ham og sa til ham: «O vår herre, hva vil du gjøre?» Da sa han til dem: «Dere vet at denne Adam, som Gud skapte av støv, er den som har tatt vårt rike. Kom, la oss samles og drepe ham; eller kaste en stein på ham og på Eva, og knuse dem under den.» Da Satans hærskarer hørte disse ord, kom de til den delen av fjellet hvor Adam og Eva sov. Da tok Satan og hans hærer en stor stein, bred og jevn og uten lyte, idet han tenkte i sitt hjerte: «Om det skulle være et hull i steinen, når den faller over dem, kan dette hullet falle over deres kropper og så vil de unnslippe og ikke dø.» Han sa så til sine hærer: «Løft denne stein og kast den flat over dem, slik at den ikke ruller bort fra dem til noe annet sted. Og når dere har kastet den, fly og drøy ikke.» Og de gjorde som han befalte dem. Men idet steinen falt ned fra fjellet over Adam og Eva, bød Gud at den skulle bli som et slags skur over dem, som ikke gjorde dem noe ondt. Og slik var det etter Guds befaling. Men da steinen falt, skalv hele jorden av dens tyngde, og den ble rystet. Og da jorden skalv og ristet, våknet Adam og Eva av søvnen og fant seg selv under en stein som et skur. Men de visste ikke hvordan det var; for da de sovnet, var de under himmelen, og ikke under et skur. Og da de så det, ble de redde. Da sa Adam til Eva: «Hvorfor har fjellet bøyd seg, og jorden skalvet og ristet for vår skyld? Og hvorfor har denne stein utbredt seg over oss som et telt? Vil Gud plage oss og stenge oss inne i dette fengsel? Eller vil Han lukke jorden over oss? Han er vred på oss for at vi gikk ut av hulen uten Hans befaling, og for at vi gjorde dette av oss selv, uten å rådspørre Ham, da vi forlot hulen og kom hit til dette sted.» Da sa Eva: «Om virkelig jorden har skaket for vår skyld, og denne stein danner et telt over oss på grunn av vår overtredelse, da ve oss, Adam, for vår straff vil bli lang. Men reis deg og be til Gud at Han vil la oss få vite dette, og hva denne stein er som er utbredt over oss som et telt.» Da reiste Adam seg og ba for Herrens åsyn om å få vite om denne trengsel. Og Adam sto slik og bad inntil morgenen.

Kap. 49 – Steinen som tegn på graven
Da kom Guds Ord og sa: «Adam, hvem rådet deg, da du gikk ut av hulen, til å komme til dette sted?» Og Adam sa til Gud: «Herre, vi kom til dette sted på grunn av heten fra ilden som kom over oss inne i hulen.» Da sa Herren Gud til Adam: «O Adam, du frykter ildens hete for én natt; men hvordan skal det være når du skal bo i helvete? Likevel, Adam, frykt ikke, og si ikke i ditt hjerte at Jeg har bredt denne stein som et dekke over deg for å plage deg med den. Den kom fra Satan, han som lovet deg guddommelighet og majestet. Det er han som kastet ned denne stein for å drepe deg under den, og Eva med deg, for slik å forhindre dere fra å leve på jorden. Men i miskunn mot dere, idet denne stein falt over dere, bød Jeg den å danne et dekke over dere; og den stein som var under dere, å senke seg. Og dette tegn, Adam, skal skje med Meg ved Min komme på jorden: Satan skal egge jødenes folk til å drepe Meg; og de skal legge Meg i en stein, og forsegle en stor sten over Meg, og Jeg skal være i den sten i tre dager og tre netter. Men på den tredje dag skal Jeg oppstå igjen, og det skal være frelse for deg, Adam, og for din sæd, dersom dere tror på Meg. Men, Adam, Jeg vil ikke føre deg ut fra under denne stein før tre dager og tre netter er til ende.» Og Gud trakk sitt Ord bort fra Adam. Men Adam og Eva ble værende under steinen i tre dager og tre netter, slik Gud hadde sagt dem. Og Gud gjorde dette mot dem fordi de hadde forlatt hulen og kommet til dette sted uten Guds befaling. Men etter tre dager og tre netter åpnet Gud steinen og førte dem ut fra under den. Deres kjød var uttørret, og deres øyne og deres hjerter var tynget av gråt og sorg.

Kap. 50 – Gud viser dem fåreskinn til klær
Da gikk Adam og Eva ut og kom inn i Skattekammerhulen, og de sto og ba i den hele den dag, inntil kvelden. Og dette skjedde ved enden av femti dager etter at de hadde forlatt hagen. Men Adam og Eva reiste seg igjen og ba til Gud i hulen hele den natt, og ba Ham om miskunn. Og da dagen grydde, sa Adam til Eva: «Kom! La oss gå og gjøre noe arbeid for våre legemer.» Så gikk de ut av hulen og kom til hagens nordlige grense, og de søkte etter noe å dekke sine legemer med. Men de fant intet, og visste ikke hvordan de skulle utføre arbeidet. Og deres legemer var tilsølt, og de var målløse av kulde og hete. Da sto Adam og ba Gud om å vise ham noe hvorved de kunne dekke sine legemer. Da kom Guds Ord og sa til ham: «O Adam, ta Eva og gå til havets strand, hvor dere fastet før. Der skal dere finne skinn av sauer, hvis kjøtt løvene har fortært, og hvis skinn er blitt igjen. Ta dem og gjør klær til dere, og kle dere med dem.»

Kap. 51 – Satan forsøker å ødelegge skinnene
Da Adam hørte disse ord fra Gud, tok han Eva og drog fra hagens nordende til dens sørlige del, ved vannets elv, hvor de engang hadde fastet. Men mens de gikk på veien, før de nådde det stedet, hadde Satan, den onde, hørt Guds Ord tale med Adam angående hans kledning. Dette krenket ham, og han skyndte seg til stedet hvor fåreskinnene lå, med hensikt å ta dem og kaste dem i havet, eller brenne dem med ild, for at Adam og Eva ikke skulle finne dem. Men idet han var i ferd med å ta dem, kom Guds Ord fra himmelen og bandt ham ved siden av disse skinn, inntil Adam og Eva kom nær ham. Men da de nærmet seg, ble de redde for ham og for hans avskyelige skikkelse. Da kom Guds Ord til Adam og Eva og sa til dem: «Dette er han som var skjult i slangen og som bedrog dere, og som avkledde dere det lys- og herlighetskledet som dere var iført. Dette er han som lovet dere majestet og guddommelighet. Hvor er da den skjønnhet som var over ham? Hvor er hans guddommelighet? Hvor er hans lys? Hvor er den herlighet som hvilte over ham? Nå er hans skikkelse avskyelig; han er blitt vemmelig blant engler, og han er kommet til å kalles Satan. O Adam, han ønsket å ta fra deg denne jordiske drakt av fåreskinn, og ødelegge den, og ikke la deg bli dekket med den. Hva var da hans skjønnhet, at du skulle følge ham? Og hva har du vunnet ved å høre ham? Se hans onde gjerninger, og vend så ditt blikk mot Meg – mot Meg, din Skaper – og på de gode gjerninger Jeg gjør mot deg. Se, Jeg bandt ham inntil du kom og så ham og betraktet hans svakhet, at ingen makt er tilbake hos ham.» Og Gud løste ham fra hans bånd.

Kap. 52 – Adam og Eva kles i skinn
Etter dette talte Adam og Eva ikke mer, men gråt for Herrens åsyn på grunn av deres skapelse, og over deres legemer som nå krevde en jordisk kledning. Da sa Adam til Eva: «O Eva, dette er skinn av dyr som vi skal bli dekket med. Men når vi legger det på oss, se, da skal et tegn på døden komme over oss; for eierne av disse skinn er døde og er gått til grunne. Slik skal også vi dø og forgå.» Så tok Adam og Eva skinnene og vendte tilbake til Skattenes Hule. Og da de var kommet inn i den, sto de og ba slik de pleide. Og de tenkte på hvordan de skulle kunne gjøre klær av disse skinn; for de hadde ingen kunnskap i det. Da sendte Gud sin engel til dem for å vise dem hvordan de skulle arbeide det ut. Og engelen sa til Adam: «Gå ut og hent noen palmestikker.» Da gikk Adam ut og hentet slike, slik engelen hadde befalt ham. Så begynte engelen, for deres øyne, å bearbeide skinnene, på samme vis som en som tilbereder en kjortel. Og han tok stikkene og stakk dem inn i skinnene, mens de så på. Deretter stod engelen igjen fram og ba til Gud om at tornene i disse skinn skulle bli skjult, så de kunne være som sydd sammen med én tråd. Og slik ble det, etter Guds ord; de ble til klær for Adam og Eva, og Han kledde dem med dem. Fra den tid var deres legemers nakenhet skjult for hverandres blikk. Og dette hendte ved enden av den én og femtiende dag. Da Adam og Eva var blitt kledd, sto de og ba, og søkte Herrens miskunn og tilgivelse, og gav Ham takk for at Han hadde vist dem nåde og skjult deres nakenhet. Og de opphørte ikke fra bønn hele den natten. Da morgenen demret ved solens oppgang, ba de sine bønner som etter deres skikk, og gikk så ut av hulen. Og Adam sa til Eva: «Siden vi ikke vet hva som finnes vest for denne hule, la oss gå ut og se det i dag.» Så gikk de ut og drog mot den vestlige grensen.

Kap. 53 – Satan viser seg som løver
De var ikke kommet langt fra hulen, før Satan kom imot dem og skjulte seg mellom dem og hulen, i skikkelse av to glupske løver som hadde vært uten mat i tre dager, og som kom mot Adam og Eva, som om de ville sønderrive dem og fortære dem. Da gråt Adam og Eva, og ba Gud om å befri dem fra deres klør. Da kom Guds Ord til dem og drev løvene bort fra dem. Og Gud sa til Adam: «Adam, hva søker du ved den vestlige grense? Og hvorfor har du av eget råd forlatt den østlige grense, der din bolig var? Vend nå tilbake til din hule, og bli i den, for at ikke Satan skal bedra deg, eller fullbyrde sin hensikt med deg. For i denne vestlige grense, o Adam, skal det utgå fra deg en ætt, som skal fylle den; og de skal gjøre seg urene med sine synder, og ved å gi etter for Satans bud, og ved å følge hans gjerninger. Derfor vil Jeg la vannflommens vann komme over dem og omslutte dem alle. Men Jeg vil frelse den rest av de rettferdige som er blant dem; og Jeg vil føre dem til et fjernt land, og det land du nå bor i skal bli øde og uten en eneste beboer.» Etter at Gud hadde talt slik til dem, vendte de tilbake til Skattenes Hule. Men deres kjød var uttørket, og deres kraft svant, på grunn av faste og bønn, og på grunn av den sorg de følte for å ha forsyndet seg mot Gud.

Kap. 54 – Adam og Eva nærmer seg hagen igjen
Da stod Adam og Eva opp i hulen og ba hele den natten til morgenen grydde. Og da solen var steget opp gikk de begge ut av hulen; deres sinn var forvirret av sorgens tyngde, og de visste ikke hvor de gikk. Og slik vandret de helt til den sørlige grense av hagen. Og de begynte å gå oppover den grensen til de kom til den østlige grense, bortenfor hvilken det ikke var mer rom. Og kjeruben som voktet hagen stod ved den vestlige port og voktet den mot Adam og Eva, for at de ikke plutselig skulle komme inn i hagen. Og kjeruben vendte seg om, som for å drepe dem, etter den befaling Gud hadde gitt ham. Da Adam og Eva kom til hagens østlige grense — og tenkte i sine hjerter at kjeruben ikke så dem, siden de stod ved porten som om de ønsket å gå inn — da kom plutselig kjeruben med et flammende sverd av ild i sin hånd; og da han så dem, gikk han frem for å drepe dem. For han fryktet at Gud skulle ødelegge ham dersom de gikk inn i hagen uten Hans ordre. Og sverdet til kjeruben syntes å flamme på lang avstand. Men da han løftet det over Adam og Eva, flammet det ikke som før. Derfor trodde kjeruben at Gud var nådig mot dem, og var i ferd med å føre dem tilbake til hagen. Og kjeruben stod undrende. Han kunne ikke stige opp til himmelen for å vite Guds befaling angående deres inngang til hagen; derfor ble han stående ved dem, ute av stand til å forlate dem, for han fryktet at de skulle gå inn i hagen uten tillatelse fra Gud, og at Gud da ville ødelegge ham. Da Adam og Eva så kjeruben komme imot dem med det flammende sverd av ild i sin hånd, falt de på sine ansikter av frykt, og var som døde. På den tid skalv himlene og jorden; og andre kjeruber kom ned fra himmelen til kjeruben som voktet hagen, og så ham forundret og taus. Da kom også andre engler ned nær det stedet hvor Adam og Eva var. Og de var delte mellom glede og sorg. De gledet seg, fordi de trodde at Gud var nådig mot Adam og ønsket å føre ham tilbake til hagen og gjenopprette den glede han engang hadde. Men de sørget over Adam, fordi han lå som en død mann, han og Eva; og de sa i sine tanker: «Adam er ikke død av seg selv på dette sted; men Gud har slått ham i hjel for at han kom til dette sted og ønsket å gå inn i hagen uten Hans tillatelse.

Kap. 55 – Englene forteller om Satans fall
Da kom Guds Ord til Adam og Eva og reiste dem opp fra deres døde tilstand, og sa til dem: «Hvorfor kom dere opp hit? Har dere i sinne å gå inn i hagen, som Jeg førte dere ut av? Det kan ikke skje i dag, men først når den pakt Jeg har gjort med dere er oppfylt.» Da Adam hørte Guds Ord og lyden av englenes vingeslag — dem han ikke så, men bare hørte med sine ører — gråt han og Eva og sa til englene: «Åndelige vesener, som tjener Gud, se på meg og på at jeg ikke er i stand til å se dere! For da jeg var i min tidligere lyse natur, da kunne jeg se dere; jeg sang lovsanger slik dere gjør, og mitt hjerte var høyt over dere. Men nå, etter at jeg har overtrådt, er denne lyse natur tatt bort fra meg, og jeg er kommet til denne elendige tilstand. Og nå er jeg kommet hit, at jeg ikke kan se dere, og dere ikke tjener meg slik dere gjorde før. For jeg er blitt et kjød av dyrisk natur. Likevel, Guds engler, be Gud sammen med meg om å gjenopprette meg til det jeg var før; å redde meg fra denne elendighet, og å ta bort fra meg den dødsdom Han har uttalt over meg for at jeg har overtrådt mot Ham.» Da englene hørte disse ordene, sørget de alle over ham, og forbannet Satan som hadde forført Adam, til han kom fra hagen til elendighet; fra liv til død; fra fred til uro; og fra glede til et fremmed land. Og englene sa til Adam: «Du hørte på Satan, og du forlot Guds Ord som skapte deg, og du trodde at Satan ville oppfylle alt han hadde lovet deg. Men nå, Adam, skal vi gjøre kjent for deg hva som skjedde med oss gjennom ham, før hans fall fra himmelen. Han samlet sine hærskarer og bedrog dem, og lovte dem et stort rike, en guddommelig natur og andre løfter han gav dem. Hans hærskarer trodde at hans ord var sant, så de bøyde seg for ham og gav avkall på Guds herlighet. Deretter sendte han bud etter oss — etter de ordener vi var i — for at vi skulle komme under hans kommando og høre på hans tomme løfter. Men vi ville ikke, og vi tok ikke hans råd. Da han så hadde kjempet mot Gud og hadde handlet trassig mot Ham, samlet han sine hærer og førte krig mot oss. Og hadde det ikke vært for Guds styrke som var med oss, kunne vi ikke ha seiret over ham og styrtet ham ut av himmelen. Men da han falt fra oss, ble det stor glede i himmelen, fordi han gikk ned fra vår midte. For hadde han fortsatt å være i himmelen, ville ingen — ikke en eneste engel — ha blitt igjen der. Men Gud, i Sin miskunn, drev ham bort fra oss til denne mørke jord; for han var selv blitt mørke og en gjerningens ugjerningsmann. Og han har fortsatt, Adam, å føre krig mot deg, inntil han bedrog deg og fikk deg til å gå ut av hagen til dette fremmede land, hvor alle disse prøvelser er kommet over deg. Og den død som Gud brakte over ham, har han også brakt over deg, Adam, fordi du hørte på ham og overtrådte mot Gud.» Da gledet alle englene seg og priste Gud; og de ba Ham om ikke å ødelegge Adam denne gang, for at han hadde forsøkt å gå inn i hagen; men å bære over med ham til pakten var oppfylt, og å hjelpe ham i denne verden inntil han ble fri fra Satans hånd.

Kap. 56 – Gud sammenligner hagen og sorgens jord
Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «Adam, se på den gledesfylte hagen, og på denne jord av slit; og betrakt englene som er i hagen – for den er full av dem – og se så på deg selv, alene på denne jord, sammen med Satan, som du lydde. For hadde du underordnet deg og vært lydig mot Meg, og holdt Mitt Ord, da ville du ha vært med Mine engler i Min hage. Men da du overtrådte og hørte på Satan, ble du hans gjest blant hans engler, som er fulle av ugudelighet; og du kom til denne jord, som frembringer for deg torner og tistler. Adam, be ham som bedrog deg, om å gi deg den guddommelige natur han lovet deg; eller om å lage for deg en hage slik Jeg gjorde; eller å fylle deg med den samme lyse natur som Jeg fylte deg med. Be ham gjøre for deg et legeme slik Jeg gjorde for deg; eller å gi deg en hviledag som den Jeg gav deg; eller å skape i deg en forstandig sjel, slik Jeg skapte for deg; eller å flytte deg herfra til en annen jord enn denne som Jeg gav deg. Men, Adam, han vil ikke oppfylle ett eneste av de ting han sa til deg. Erkjenn da Min velvilje mot deg, og Min miskunn med deg, Mitt skapelsesverk; at Jeg ikke har gjengjeldt deg for din overtredelse mot Meg, men i Min medlidenhet med deg har Jeg lovt deg at ved enden av de store fem dager og en halv skal Jeg komme og frelse deg.» Deretter sa Gud igjen til Adam og Eva: «Reis dere, gå ned herfra, forat ikke kjeruben med det flammende sverd i sin hånd skal ødelegge dere.» Men Adams hjerte ble trøstet av Guds ord til ham, og han tilbad for Hans åsyn. Og Gud befalte Sine engler å følge Adam og Eva til hulen med glede, i stedet for den frykt som var kommet over dem. Da tok englene Adam og Eva og bar dem ned fra fjellet ved hagen, med salmer og lovsanger, inntil de førte dem frem til hulen. Der begynte englene å trøste og styrke dem, og dro deretter bort fra dem opp til himlene, til sin Skaper som hadde sendt dem. Men etter at englene var gått bort fra Adam og Eva, kom Satan, blyg og skamfull, og stilte seg ved inngangen til hulen hvor Adam og Eva var. Han ropte da på Adam og sa: «Adam, kom, la meg tale med deg.» Da kom Adam ut av hulen, idet han tenkte at dette var en av Guds engler som var kommet for å gi ham et godt råd.

Kap. 57 – Satans syvende åpenbarelse og hans tilståelse
Syvende åpenbaring av Satan for Adam og Eva. Men da Adam kom ut og så hans avskyelige skikkelse, ble han redd for ham og sa til ham: «Hvem er du?» Da svarte Satan og sa til ham: «Det er jeg som skjulte meg i slangen, og som talte til Eva og dåret henne, inntil hun hørte på min befaling. Det er jeg som ved listige ord sendte henne for å bedra deg, inntil du og hun åt av frukten på treet, og dere gikk bort fra under Guds bud.» Men da Adam hørte disse ord fra ham, sa han til ham: «Kan du gjøre meg en hage som Gud gjorde for meg? Eller kan du kle meg i den samme lyse natur som Gud hadde kledd meg i? Hvor er den guddommelige natur du lovet å gi meg? Hvor er den fagre tale du førte med oss i begynnelsen, da vi var i hagen?» Da sa Satan til Adam: «Mener du at når jeg har talt til noen om noe, at jeg noen gang vil bringe det til ham eller oppfylle mitt ord? Slett ikke. For jeg selv har aldri engang tenkt å få det jeg ba om. Derfor falt jeg; og derfor fikk jeg dere til å falle ved det samme som jeg selv falt ved; og med dere også vil enhver falle som mottar mitt råd. Men nå, Adam, på grunn av ditt fall er du under min myndighet, og jeg er konge over deg; fordi du hørte på meg og overtrådte din Gud. Og det skal ikke finnes noen utfrielse fra min hånd før den dag som er lovt deg av din Gud. Igjen sa han: For så vidt vi ikke kjenner den dag som er fastsatt for deg av din Gud, eller den time da du skal bli befridd, derfor vil vi også øke krig og mord over deg og din ætt etter deg. Dette er vår vilje og vårt velbehag, at vi ikke skal la én av menneskenes sønner bli igjen til å arve våre ordener i himmelen. For hva vår bolig angår, Adam, så er den i brennende ild; og vi vil ikke opphøre vårt onde verk, ikke én dag og ikke én time. Og jeg, Adam, skal så ild over deg når du kommer inn i hulen for å bo der.’» Da Adam hørte disse ord, gråt han og sørget og sa til Eva: «Hør hva han sa: at han ikke vil oppfylle noe av det han lovet deg i hagen. Har han virkelig da blitt konge over oss? Men vi vil be Gud, som skapte oss, om å utfri oss fra hans hånd.»

Kap. 58 – Adam og Eva søker vern mot Satan
Da bredte Adam og Eva sine hender ut til Gud, og ba og inntrengende bønnfalt Ham om å drive Satan bort fra dem; at han ikke skulle gjøre dem vold, og ikke tvinge dem til å fornekte Gud. Da sendte Gud straks sin engel til dem, som drev Satan bort fra dem. Dette skjedde ved solnedgang, på den tre og femtiende dag etter at de var kommet ut av hagen. Deretter gikk Adam og Eva inn i hulen, og de stod oppreist og vendte sine ansikter mot jorden for å be til Gud. Men før de ba, sa Adam til Eva: «Se, du har sett hvilke fristelser som har kommet over oss i dette landet. Kom, la oss stå opp og be Gud om å tilgi oss de synder vi har gjort; og vi vil ikke komme ut før enden av dagen etter den førtiende. Og dersom vi dør her inne, skal Han frelse oss.» Da reiste Adam og Eva seg, og gikk sammen om å bønnfalle Gud. De ble værende slik i bønn i hulen; og de kom verken ut av den natt eller dag, inntil deres bønner steg opp ut av deres munner som en flammende ild.

Kap. 59 – Satans åttende åpenbarelse og vold mot dem
Åttende åpenbaring av Satan for Adam og Eva. Men Satan, hatet av alt godt, lot dem ikke fullføre sine bønner. For han kalte på sine hærer, og de kom, alle som én. Han sa da til dem: «Siden Adam og Eva, som vi forførte, har blitt enige om å be til Gud natt og dag, og å bønnfalle Ham om å frelse dem, og siden de ikke vil komme ut av hulen før slutten av den førtiende dag; og siden de vil fortsette sine bønner, slik de begge har besluttet, for at Han skal frelse dem ut av våre hender og gjenopprette dem til deres tidligere tilstand – se nå hva vi skal gjøre mot dem.» Og hans hærer sa til ham: «Makten er din, vår herre, til å gjøre som du vil.» Da tok Satan, stor i ondskap, sine hærer og kom inn i hulen på den tredevte natten av de førti dagene og én. Og han slo Adam og Eva, inntil han etterlot dem døde. Da kom Guds Ord til Adam og Eva, og reiste dem opp fra deres lidelse. Og Gud sa til Adam: «Vær sterk, og frykt ikke for ham som nettopp kom til deg.» Men Adam gråt og sa: «Hvor var Du, min Gud, da de slo meg med slike slag, og da denne lidelsen kom over oss – over meg og over Eva, Din tjenestekvinne?» Da sa Gud til ham: «Adam, se – dette er han som er herre og mester over alt du har; han som sa at han ville gi deg guddommelighet. Hvor er hans kjærlighet til deg? Og hvor er gaven han lovet? Har han engang behaget å komme til deg, for å trøste deg, styrke deg, eller glede seg med deg? Har han sendt sine hærer for å vokte deg – fordi du hørte på ham, gav etter for hans råd, og overtrådte Mitt bud, men fulgte hans befaling?» Da gråt Adam for Herrens åsyn og sa: «Herre, fordi jeg overtrådte bare litt, har Du hardt tuktet meg i gjengjeld for det. Jeg ber Deg, frels meg ut av hans hånd; eller miskunn Deg over meg, og ta min sjel ut av min kropp nå, i dette fremmede landet.» Da sa Gud til Adam: «Om bare dette sukk og denne bønn hadde vært før, før du overtrådte – da ville du hatt hvile fra den nød du nå er i.» Men Gud hadde tålmodighet med Adam, og lot ham og Eva forbli i hulen til de hadde fullført de førti dagene. Men når det gjaldt Adam og Eva, visnet deres styrke og deres legeme av faste og bønn, av hunger og tørst; for de hadde ikke smakt verken mat eller drikke siden de forlot hagen. Og kroppens funksjoner var ennå ikke på plass; og de hadde ingen kraft igjen til å fortsette i bønn av hunger, frem til enden av den neste dag, den førtiende. De lå utstrakt i hulen; og hva enn som gled ut av deres munn, var kun lovprisninger.

Kap. 60 – Satans niende åpenbaring som gammel mann
Niende åpenbaring av Satan for Adam og Eva. På den åttiniende dag kom Satan til hulen, kledd i et drakt av lys, og ombundet med et strålende belte. I hendene bar han en stav av lys, og han så forferdelig ut; men hans ansikt var behagelig, og hans tale var søt. Slik forvandlet han seg for å bedra Adam og Eva, og få dem til å komme ut av hulen før de hadde fullført de førti dagene. For han sa i sitt hjerte: «Når de har fullført de førti dagers faste og bønn, vil Gud gjenopprette dem til deres tidligere tilstand; men om Han ikke gjør det, vil Han likevel være dem nådig, og selv om Han ikke miskunner seg over dem, vil Han likevel gi dem noe fra hagen til trøst – slik Han allerede to ganger har gjort.» Deretter nærmet Satan seg hulen i dette vakre skinnet, og sa: «Adam, reis deg, stå opp, du og Eva, og kom med meg til et godt land; og frykt ikke. Jeg er kjøtt og ben, lik dere; og i begynnelsen var jeg en skapning som Gud skapte. Og det var slik at da Han hadde skapt meg, satte Han meg i en hage i nord, ved verdens grense. Og Han sa til meg: ‘Bli her.’ Og jeg ble der etter Hans ord, og overtrådte ikke Hans bud. Deretter lot Han en slummer falle over meg, og Han brakte deg, Adam, ut av min side, men lot deg ikke forbli hos meg. Men Gud tok deg i Sin guddommelige hånd og plasserte deg i en hage mot øst. Da sørget jeg for din skyld; for mens Gud hadde tatt deg ut av min side, lot Han deg ikke bli hos meg. Men Gud sa til meg: ‘Sørg ikke over Adam, som Jeg har brakt ut av din side; ingen skade skal komme over ham. For nå har Jeg brakt ut av hans side en hjelp som svarer ham; og Jeg har gitt ham glede ved dette.’» Så sa Satan igjen: «Jeg visste ikke hvordan det har seg at dere er i denne hule, eller noe om denne prøvelsen som har kommet over dere, før Gud sa til meg: ‘Se, Adam har overtrådt – han som Jeg tok ut av din side, og Eva også, som Jeg tok ut av hans side; og Jeg har drevet dem ut av hagen; Jeg har latt dem bo i et land av sorg og møye, fordi de overtrådte Mitt bud og hørte på Satan. Og se, de er i lidelse til denne dag, den åttiende.’ Deretter sa Gud til meg: ‘Stå opp, gå til dem, og før dem til ditt sted, og la ikke Satan komme nær dem og plage dem. For de er nå i stor nød og ligger hjelpeløse av hunger. Når du har tatt dem til deg, gi dem å spise av frukten fra Livets Tre, og la dem drikke av fredens vann. Og kle dem i et drakt av lys, og gjenopprett dem til deres tidligere nådestand; og la dem ikke bli i elendighet, for de kom fra deg. Men sørg ikke over dem, og angre ikke det som har hendt.’» Men da jeg hørte dette, sørget jeg; og mitt hjerte kunne ikke bære det for din skyld, mitt barn. «Men, Adam, da jeg hørte navnet Satan, fryktet jeg, og sa i mitt hjerte: Jeg vil ikke gå ut, for at han ikke skal fange meg, slik han fanget mine barn, Adam og Eva.’ Og jeg sa: ‘Gud, når jeg går til mine barn, vil Satan møte meg på veien, og føre krig mot meg, slik han gjorde mot dem.’ Da sa Gud til meg: ‘Frykt ikke; når du finner ham, slå ham med staven som er i din hånd, og frykt ham ikke; for du er av gammel stand, og han skal ikke seire over deg.’ Da sa jeg: ‘Herre, jeg er gammel og kan ikke gå. Send dine engler for å hente dem.’ Men Gud sa til meg: ‘Engler er ikke som dem; og de vil ikke samtykke til å komme med dem. Men Jeg har utvalgt deg, fordi de er ditt avkom og ligner deg, og de vil høre på det du sier.’ Gud sa videre til meg: ‘Om du ikke har styrke til å gå, vil Jeg sende en sky for å bære deg og sette deg ned ved inngangen til deres hule; deretter skal skyen vende tilbake. Og hvis de vil komme med deg, vil Jeg sende en sky for å bære deg og dem.’» «Og så befalte Han en sky, og den bar meg og brakte meg til dere; og så vendte den tilbake. Og nå, mine barn, Adam og Eva, se på mitt hvite hår og min skrøpelige tilstand, og min reise fra dette fjerne sted. Kom, kom med meg til et hvilested.» Så begynte han å gråte og hulke foran Adam og Eva, og hans tårer rant på jorden som vann. Og da Adam og Eva løftet sine øyne og så hans skjegg, og hørte hans milde tale, ble deres hjerter myknet mot ham; de lyttet til ham, for de trodde han talte sant. Og det syntes dem som om de virkelig var hans avkom, når de så at hans ansikt var likt deres eget; og de stolte på ham.

Kap. 61 – Gud stanser Satans bedrag før fasten er fullført
Da tok han Adam og Eva ved hånden og begynte å føre dem ut av hulen. Men da de var kommet et lite stykke ut, visste Gud at Satan hadde overvunnet dem, og hadde ført dem ut før de førti dagene var fullført, for å ta dem til et fjernt sted og ødelegge dem. Da kom Herrens Ord igjen, og forbannet Satan og drev ham bort fra dem. Og Gud begynte å tale til Adam og Eva og sa til dem: «Hva fikk dere til å gå ut av hulen og inn på dette stedet?» Da sa Adam til Gud: «Skapte Du en mann før oss? For da vi var i hulen, kom det plutselig til oss en god, gammel mann som sa til oss: ‘Jeg er en sendebud fra Gud til dere, for å føre dere tilbake til et sted av hvile.’ Og vi trodde, Gud, at han var et sendebud fra Deg. Og vi gikk ut med ham, og visste ikke hvor vi skulle gå med ham.» Da sa Gud til Adam: «Se, dette er ondskapens far, han som førte deg og Eva ut av Gledens Hage. Og nå, da han så at du og Eva hadde sluttet dere sammen i faste og bønn, og at dere ikke kom ut av hulen før enden av de førti dagene, ønsket han å gjøre deres beslutning forgjeves; å bryte deres enhet; å kutte av all håp fra dere; og å drive dere til et sted hvor han kunne ødelegge dere. For han kunne ikke gjøre dere noe, med mindre han viste seg i likhet med dere. Derfor kom han til dere med et ansikt som deres eget, og begynte å gi dere tegn som om alt var sant. Men Jeg, i Min miskunn og i den gunst Jeg hadde til dere, tillot ham ikke å ødelegge dere; men Jeg drev ham bort fra dere. Gå derfor nå, Adam, ta Eva og vend tilbake til hulen, og bli der til morgenen etter den førtiende dag. Og når dere går ut, gå da mot den østlige porten til hagen.» Da tilba Adam og Eva Gud, og priste og velsignet Ham for den frelse som var kommet til dem fra Ham. Og de vendte tilbake mot hulen. Dette skjedde ved aftenstid på den tredevte og niende dag. Da sto Adam og Eva opp med stor iver og ba til Gud om å bli løftet ut av sin mangel på styrke; for styrken hadde forlatt dem, på grunn av hunger og tørst og bønn. Men de våket hele den natten og ba, inntil morgenen brøt fram. Deretter sa Adam til Eva: «Reis deg, la oss gå mot den østlige porten til hagen, slik Gud sa til oss.» Og de sa sine bønner slik de pleide hver dag; og de gikk ut av hulen for å gå nær den østlige porten til hagen. Da sto Adam og Eva opp og ba, og bønnfalte Gud om å styrke dem og sende dem noe som kunne stille deres hunger. Men da de hadde endt sine bønner, ble de stående der de var, på grunn av sin manglende styrke. Da kom Guds Ord igjen og sa til dem: «Adam, stå opp, gå og hent to fikener hit.» Da sto Adam og Eva opp, og gikk til de kom nær hulen.

Kap. 62 – Satan begraver fikenene
Tiende åpenbaring av Satan for Adam og Eva, angående fikenene. Men Satan, den onde, var misunnelig på grunn av den trøst Gud hadde gitt dem. Derfor hindret han dem, og gikk inn i hulen og tok de to fikenene og begravde dem utenfor hulen, slik at Adam og Eva ikke skulle finne dem. Han hadde også i sin tanke å ødelegge dem. Men ved Guds barmhjertighet, så snart de to fikenene var i jorden, gjorde Gud Satans råd til intet, og gjorde dem til to frukttrær som kastet skygge over hulen. For Satan hadde begravd dem på dens østlige side. Og da de to trærne var vokst opp og var dekket med frukt, sørget og klaget Satan og sa: «Det hadde vært bedre om jeg hadde latt disse fikenene være som de var; for se, nå er de blitt to frukttrær som Adam skal spise av alle sine livs dager. Men jeg hadde i min tanke, da jeg begravde dem, å ødelegge dem helt og skjule dem for alltid. Men Gud har omstøtt mitt råd, og ville ikke at denne hellige frukt skulle gå til grunne; og Han har åpenbart min hensikt og gjort til intet det råd jeg hadde lagt mot Hans tjenere.» Deretter gikk Satan bort i skam, fordi han ikke hadde fått utført sin plan.

Kap. 63 – De to fikentrærne ved hulen
Men da Adam og Eva nærmet seg hulen, så de to fikentrær, dekket med frukt, og som kastet skygge over hulen. Da sa Adam til Eva: «Det ser ut til at vi har gått oss vill. Når vokste disse to trærne her? Det synes for meg som om fienden ønsker å føre oss vill. Mener du at det finnes en annen hule på jorden enn denne? Likevel, Eva, la oss gå inn i hulen og finne i den de to fikenene; for dette er vår hule, den vi var i. Men dersom vi ikke finner de to fikenene i den, da kan det ikke være vår hule.» Så gikk de inn i hulen og så i dens fire hjørner, men fant ikke de to fikenene. Da gråt Adam og sa til Eva: «Har vi da kommet til en fremmed hule, Eva? Det synes for meg at disse to fikentrærne er de to fikenene som var i hulen.» Og Eva sa: «Jeg, for min del, vet det ikke.» Da sto Adam opp og ba og sa: «O Gud, Du befalte oss å gå tilbake til hulen for å hente de to fikenene og deretter komme tilbake til Deg. Men nå har vi ikke funnet dem. O Gud, har Du tatt dem og sådd disse to trærne? Eller har vi gått oss vill på jorden, eller har fienden bedratt oss? Hvis dette virkelig er slik, o Gud, åpenbar for oss hemmeligheten om disse to trærne og de to fikenene.» Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «Adam, da Jeg sendte deg for å hente fikenene, gikk Satan foran deg til hulen, tok fikenene og begravde dem utenfor, øst for hulen, i den tanke å ødelegge dem, og uten å så dem med godt forsett. Ikke for hans skyld er det da disse trærne vokste frem på én gang; men Jeg forbarmet Meg over deg, og Jeg befalte dem å vokse. Og de ble to store trær, slik at dere skulle være overskygget av deres greiner og finne hvile; og for at Jeg kunne gjøre dere kjent med Min makt og Mine underfulle gjerninger. Og også for å vise dere Satans smålighet og hans onde gjerninger, for helt siden dere gikk ut av hagen, har han ikke opphørt, nei, ikke én eneste dag, fra å gjøre dere skade. Men Jeg har ikke gitt ham makt over dere.» Og Gud sa: «Fra nå av, Adam, gled dere over trærne, du og Eva, og hvil under dem når dere er trette. Men spis ikke av deres frukt, og kom ikke nær dem.» Da gråt Adam og sa: «O Gud, vil Du igjen drepe oss, eller vil Du drive oss bort fra Ditt åsyn og utrydde vårt liv fra jordens overflate? O Gud, jeg bønnfaller Deg: dersom Du vet at det i disse trærne finnes enten død eller noe annet ondt, som den første gangen, da rykk dem opp fra vår hule og la dem visne, og la oss dø av hete, hunger og tørst. For vi kjenner Dine underfulle gjerninger, o Gud, at de er store, og at Du ved Din makt kan frembringe én ting av en annen uten menneskers vilje. For Din makt kan gjøre steiner til trær og trær til steiner.»

Kap. 64 – Gud gir dem fikenene å ete
Da så Gud på Adam og på hans styrke i sinn, på hans utholdenhet i hunger og tørst og i heten. Og Han forandret de to fikentrærne til to fiken, slik de var i begynnelsen. Deretter sa Han til Adam og til Eva: «Hver av dere kan ta én fiken.» Og de tok dem, slik Herren hadde befalt dem. Og Han sa til dem: «Gå inn i hulen og spis fikenene og tilfredsstill deres hunger, for at dere ikke skal dø.» Så, som Gud befalte dem, gikk de inn i hulen, omtrent ved solnedgang. Og Adam og Eva sto opp og ba ved solnedgangens tid. Deretter satte de seg ned for å spise fikenene; men de visste ikke hvordan de skulle spise dem, for de var ikke vant til å spise jordisk mat. De fryktet også at dersom de spiste, skulle deres mage tynget ned, deres kjøtt bli tykkere, og deres hjerte begynne å begjære jordisk føde. Men mens de satt slik, sendte Gud, i sin medlidenhet med dem, sin engel til dem, for at de ikke skulle omkomme av hunger og tørst. Og engelen sa til Adam og Eva: «Gud sier til dere at dere ikke har styrke til å faste inntil døden; spis derfor og styrk deres legemer, for dere er nå dyrisk kjøtt, som ikke kan bestå uten mat og drikke.» Da tok Adam og Eve fikenene og begynte å spise av dem. Men Gud hadde lagt i dem en blanding som av velsmakende brød og blod. Deretter gikk engelen bort fra Adam og Eva, som spiste av fikenene til de hadde stillet sin hunger. Så la de til side det som var igjen; men ved Guds kraft ble fikenene fulle igjen, slik som før, fordi Gud hadde velsignet dem. Etter dette stod Adam og Eva opp og ba med et gledelig hjerte og fornyet styrke, og de priste og jublet rikelig hele den natten. Og dette var slutten på den treogåttiende dagen.

Kap. 65 – Adam og Eva kjenner legemets forvandling
Og da det ble dag, sto de opp og ba etter sin skikk, og gikk deretter ut av hulen. Men da de kjente stor uro fra maten de hadde spist, og som de ikke var vant til, gikk de omkring i hulen og sa til hverandre: «Hva er dette som har hendt oss gjennom å spise, at denne smerten skulle komme over oss? Ve oss, vi skal dø! Bedre hadde det vært for oss å ha dødd enn å ha spist; og å ha holdt våre legemer rene, enn å ha gjort dem urene [med mat].» Da sa Adam til Eva: «Denne smerte kom ikke over oss i hagen, heller spiste vi ikke slik dårlig mat der. Tror du, Eva, at Gud vil plage oss gjennom maten som er i oss, eller at vårt indre skal komme ut; eller at Gud vil drepe oss med denne smerten før Han har oppfylt sitt løfte til oss?» Da bønnfalt Adam Herren og sa: «O Herre, la oss ikke omkomme gjennom maten vi har spist. Herre, slå oss ikke; men handl med oss etter Din store miskunnhet, og forlat oss ikke før den dag av løftet Du har gitt oss.» Da så Gud på dem, og gjorde dem straks skikket til å tåle mat; slik som det er til denne dag, så de ikke skulle omkomme. Deretter kom Adam og Eva tilbake inn i hulen, sørgmodige og gråtende på grunn av forvandlingen i deres natur. Og de visste begge fra den stund at de var forandrede [vesener], at deres håp om å vende tilbake til hagen nå var avskåret; og at de ikke kunne gå inn i den. For deres legemer hadde nå fremmede funksjoner; og alt kjøtt som krever mat og drikke for sin eksistens, kan ikke være i hagen. Da sa Adam til Eva: «Se, vårt håp er nå avskåret; og likedan vår tillit til å komme inn i hagen. Vi tilhører ikke lenger innbyggerne i hagen; men fra nå av er vi jordiske og av støv, og av jordens innbyggere. Vi skal ikke vende tilbake til hagen før den dagen Gud har lovet å frelse oss, og å bringe oss inn i hagen igjen, slik Han har lovet oss.» Deretter ba de til Gud at Han måtte vise dem miskunn; etter dette ble deres sinn roet, deres hjerter knust, og deres lengsel stilnet; og de var som fremmede på jorden. Den natten tilbrakte Adam og Eva i hulen, hvor de sov tungt på grunn av maten de hadde spist.

Kap. 66 – Gud gir dem vann og viser dem hveten
Da det ble morgen, dagen etter at de hadde spist mat, ba Adam og Eva i hulen. Og Adam sa til Eva: «Se, vi ba Gud om mat, og Han ga det. Men la oss nå også be Ham om å gi oss å drikke vann.» Da sto de opp og gikk til bredden av vannstrømmen som lå på den sørlige grensen av hagen, i hvilken de tidligere hadde kastet seg. Og de sto ved bredden og ba Gud om at Han ville befale dem å drikke av vannet. Da kom Guds Ord til Adam og sa til ham: «O Adam, ditt legeme er blitt dyrisk og krever vann å drikke. Ta og drikk, du og Eva; gi takk og lovprisning.» Adam og Eva gikk da nær og drakk av det, til deres legemer ble forfrisket. Etter at de hadde drukket, priste de Gud og vendte så tilbake til hulen, slik som de pleide før. Dette skjedde ved slutten av de åttitre dagene. På den fireogåttiende dagen tok de to fikener og hengte dem opp i hulen, sammen med bladene, for at de skulle være for dem et tegn og en velsignelse fra Gud. Og de plasserte dem der inntil det skulle komme en etterkommerslekt etter dem, som skulle se de underfulle ting Gud hadde gjort for dem. Deretter sto Adam og Eva igjen utenfor hulen og ba Gud vise dem noen mat til å nære sine legemer med. Da kom Guds Ord og sa til ham: «Adam, gå ned vest for hulen, så langt som til et land med mørk jord, og der skal du finne mat.» Og Adam hørte på Guds Ord, tok Eva med seg, og gikk ned til et land med mørk jord, og fant der hvete som vokste i aks og var moden, og fikener til å spise; og Adam gledet seg over det. Da kom Guds Ord igjen til Adam og sa til ham: «Ta av denne hvete og gjør deg brød av den, for å nære ditt legeme med.» Og Gud ga Adams hjerte visdom til å bearbeide kornet til det ble brød. Adam utførte alt dette, inntil han ble svært svak og trett. Han vendte så tilbake til hulen, gledende over det han hadde lært om hva som gjøres med hvete, til det er blitt brød for menneskets bruk.

Kap. 67 – Satan brenner hveten og leder dem vill
Det første under som hendte Adam og Eva med Satan, angående hveten. Men da Adam og Eva gikk ned til landet med svart leire, og kom nær den hveten som Gud hadde vist dem, og så at den var moden og klar til høsting – og siden de ikke hadde noen sigd å høste med – bandt de klærne opp om seg, og begynte å dra hveten opp med roten, inntil alt var tatt. Deretter samlet de det i en haug; og utslitte av varme og tørst gikk de og satte seg under et skyggefullt tre, hvor en sval bris viftet dem i søvn. Men Satan så hva Adam og Eva hadde gjort. Og han kalte sine hærer og sa til dem: «Siden Gud nå har vist Adam og Eva alt om denne hveten som skal styrke deres legemer – og se, de er kommet og har samlet den i en haug, og er, utslitte av arbeidet, nå sovnet – kom, la oss sette ild på denne kornhaugen og brenne den. Og la oss ta den krukken med vann som står ved siden av dem, og helle den ut, slik at de ikke finner noe å drikke – så vi kan drepe dem av hunger og tørst. Deretter, når de våkner av søvnen og prøver å vende tilbake til hulen, vil vi møte dem på veien og villede dem, så de dør av hunger og tørst; og kanskje de vil fornekte Gud, så Han ødelegger dem. Da blir vi kvitt dem.» Så kastet Satan og hans hærer ild på hveten og fortærte den. Men ved heten av flammen våknet Adam og Eva av søvnen og så hveten brenne, og så at krukken med vann var tømt ut. Da gråt de, og gikk tilbake mot hulen. Men da de gikk opp fra foten av fjellet der de hadde vært, møtte Satan og hans hærer dem, i skikkelse av engler, mens de sang lovsanger. Så sa Satan til Adam: «Adam, hvorfor er du så plaget av hunger og tørst? Det synes meg som om Satan har brent opp hveten.» Og Adam svarte: «Ja.» Igjen sa Satan til Adam: «Kom tilbake med oss; vi er Guds engler. Gud har sendt oss til deg for å vise deg et annet kornfelt, bedre enn dette; og bortenfor det er det en kilde med godt vann, og mange trær, hvor du skal bo ved siden av og dyrke kornet bedre enn det som Satan har ødelagt.» Adam trodde at han talte sant, og at de virkelig var engler som talte til ham; og han gikk tilbake sammen med dem. Da begynte Satan å lede Adam og Eva vill i åtte dager, inntil de begge falt ned som døde, av hunger, tørst og svakhet. Deretter flyktet han med sine hærer og forlot dem.

Kap. 68 – Gud gjenoppretter hveten og tar imot offeret
Da så Gud på Adam og Eva, og på det som hadde hendt dem fra Satan, og hvordan han hadde fått dem til å omkomme. Derfor sendte Gud sitt Ord og reiste Adam og Eva opp fra deres dødstilstand. Da Adam ble reist opp, sa han: «Gud, Du har brent og tatt fra oss kornet som Du hadde gitt oss, og Du har tømt vannbøtten. Og Du har sendt Dine engler, som har hindret oss og ledet oss bort fra kornåkeren. Vil Du gjøre slutt på oss? Om dette er fra Deg, Gud, så ta våre sjeler; men straff oss ikke.» Da sa Gud til Adam: «Jeg brente ikke hveten, og Jeg helte ikke vannet ut av bøtten, og Jeg sendte ikke Mine engler for å villede deg. Men det er Satan, din herre, han som du har underlagt deg, mens Mitt bud er satt til side. Det er han som brente ned kornet, og som helte vannet ut, og som har ført deg vill. Og alle løftene han har gitt dere, sannelig, er bare bedrag, og svik, og løgn. Men nå, Adam, skal du erkjenne de gode gjerninger Jeg har gjort mot deg.» Og Gud befalte sine engler å ta Adam og Eve, og bære dem opp til hvetemarken, som de fant slik den var før, med bøtten full av vann. Der så de et tre, og fant på det fast manna, og de undret seg over Guds kraft. Og englene befalte dem å spise av mannaen når de ble sultne. Og Gud påla Satan med en forbannelse at han ikke mer skulle komme og ødelegge kornmarken. Deretter tok Adam og Eva av kornet og gjorde det til et offer, og tok det og ofret det oppe på fjellet, på det stedet hvor de hadde båret frem sitt første blodoffer. Og de ofret denne offergaven igjen på alteret som de først hadde bygd. Og de stod opp og ba, og bønnfalt Herren og sa: «Slik, Gud, gikk våre lovprisninger opp til Deg da vi var i hagen, lik denne offergaven; og vår uskyld steg opp til Deg som røkelse. Men nå, Gud, ta imot dette offeret fra oss og vend oss ikke bort, ribbet for Din miskunn.» Da sa Gud til Adam og Eva: «Siden dere har brakt denne offergaven og ofret den til Meg, skal Jeg gjøre den til Mitt kjød når Jeg kommer ned på jorden for å frelse dere; og Jeg skal la den bli båret frem stadig på et alter, til tilgivelse og miskunn, for dem som rettmessig tar del i den.» Og Gud sendte en lysende ild over offeret til Adam og Eva, og fylte det med glans, nåde og lys; og Den Hellige Ånd kom ned over denne offergaven. Deretter befalte Gud en engel å ta ildtenger som Adam og Eva hadde. Og engelen gjorde slik Gud hadde befalte ham, og frembar det for dem. Og sjelene til Adam og Eva ble opplyst, og hjertene deres ble fylt med glede og fryd og med Guds lovprisninger. Og Gud sa til Adam: «Dette skal være en skikk for dere å gjøre når trengsel og sorg kommer over dere. Men deres utfrielse og deres inngang til hagen skal ikke være før dagene er fullført, slik det er fastsatt mellom dere og Meg. Om det ikke hadde vært slik, ville Jeg, av Min miskunn og medlidenhet med dere, ha brakt dere tilbake til Min hage og til Min gunst for offerets skyld som dere nettopp har brakt fram til Mitt navn.» Adam gledet seg over disse ord han hørte fra Gud, og han og Eva tilba foran alteret, bøyde seg og gikk deretter tilbake til Hulen med Skattene. Og dette fant sted ved slutten av den tolvte dagen etter den åttiende dagen, siden Adam og Eva kom ut av hagen. Og de stod opp hele natten og ba til morgenen, og gikk så ut av hulen. Da sa Adam til Eva, med hjertets glede på grunn av offeret de hadde båret frem for Gud og som blitt tatt imot av Ham: «La oss gjøre dette tre ganger i uken, på den fjerde dag (onsdag), på forberedelsesdagen (fredag), og på sabbaten (søndag), alle våre dagers tid.» Og slik de ble enige seg imellom om dette, var Gud tilfreds med deres tanker og med beslutningen de hadde tatt sammen. Etter dette kom Guds Ord til Adam, og sa: «Adam, du har forut bestemt dagene da lidelser skal komme over Meg, når Jeg blir kjød; for de er den fjerde (onsdag), og forberedelsesdagen (fredag). Men på den første dag skapte Jeg alle ting, og Jeg reiste himlene. Og igjen, ved Min oppstandelse på denne dag, vil Jeg skape glede og løfte dem opp som tror på Meg. Adam, bær frem dette offeret alle dine livs dager.» Og Gud dro sitt Ord bort fra Adam. Men Adam fortsatte å bære frem dette offeret slik, hver uke tre ganger, til slutten av syv uker. Og på den første dag, som er den femtiende, brakte Adam et offer som han pleide, og han og Eva tok det og kom til alteret foran Gud, slik Han hadde lært dem.

Kap. 69 – Satan gjennomborer Adam ved offeret
Den tolvte åpenbaringen av Satan for Adam og Eva, mens Adam ba over offeret på alteret; da Satan slo ham. Da hastet Satan – hataren av alt godt – misunnelig på Adam og på hans offer, ved hvilket han fant velvilje hos Gud. Satan tok en skarp stein fra blant skarpe jernsteiner, viste seg i form av et menneske, og gikk og stilte seg ved Adam og Eva. Adam stod da og ofret på alteret og hadde begynt å be, med hendene utstrakt til Gud. Da hastet Satan til, med den skarpe jernsteinen han bar med seg, og med den gjennomboret han Adam på høyre side, hvorfra det fløt blod og vann. Da falt Adam på alteret som et lik. Og Satan flyktet. Da kom Eva og tok Adam og la ham nedenfor alteret. Og der ble hun stående, gråtende over ham, mens en strøm av blod rant fra Adams side ned over hans offer. Men Gud så på Adams død. Da sendte Han sitt Ord og reiste ham opp og sa til ham: «Fullfør ditt offer; for sannelig, Adam, det er meget verdt, og det finnes ingen mangel i det.» Og Gud sa videre til Adam: «Slik skal det også hende Meg, på jorden, når Jeg skal bli gjennomboret, og blod skal flyte – blod og vann fra Min side – og renne over Min kropp, som er det sanne offer; og som skal bli ofret på alteret som et fullkomment offer.» Så befalte Gud Adam å fullføre sitt offer. Og da han hadde fullført det, tilba han for Gud, og priste Ham for de tegn Han hadde vist ham. Og Gud helbredet Adam på én dag, hvilket er slutten av de syv ukene; og det er den femtiende dag. Så vendte Adam og Eva tilbake fra fjellet, og gikk inn i Hulen med Skattene, slik de pleide. Dette fullførte for Adam og Eva hundre og førti dager siden de kom ut av hagen. Deretter stod de begge opp den natten og ba til Gud. Og da det ble morgen gikk de ut, og gikk vestover fra hulen, til stedet hvor deres korn var, og der hvilte de under skyggen av et tre, slik de pleide. Men der kom en mengde dyr rundt dem. Dette var Satans verk, i hans ondskap; for å føre krig mot Adam gjennom ekteskap.

Kap. 70 – Satan frister Adam angående ekteskapet med Eva
Den trettende åpenbaringen av Satan for Adam og Eva, for å føre krig mot ham gjennom hans ekteskap med Eva. Etter dette tok Satan, hataren av alt godt, skikkelse av en engel, og med ham to andre, slik at de så ut som de tre englene som hadde brakt Adam gull, røkelse og myrra. De gikk forbi Adam og Eva mens de var under treet, og hilste Adam og Eva med vakre ord som var fulle av list. Men da Adam og Eva så deres tiltalende skikkelse og hørte deres milde tale, reiste Adam seg, ønsket dem velkommen, og førte dem til Eva, og de ble alle sammen. Adams hjerte gledet seg i mellomtiden, fordi han tenkte om dem at de var de samme englene som hadde brakt ham gull, røkelse og myrra. For da de første gang kom til Adam, kom det over ham fred og glede fra dem, på grunn av at de brakte ham gode tegn; derfor trodde Adam at de nå var kommet en annen gang for å gi ham andre tegn, som han kunne glede seg ved. For han visste ikke at det var Satan; derfor tok han imot dem med glede og var sammen med dem. Da sa Satan, den høyeste av dem: «Gled deg, Adam, og fryd deg. Se, Gud har sendt oss til deg for å si deg noe.» Og Adam sa: «Hva er det?» Da svarte Satan: «Det er en lett sak, og likevel et ord fra Gud. Vil du høre det fra oss og gjøre det? Men hvis du ikke vil høre det, vil vi vende tilbake til Gud og si til Ham at du ikke ville motta Hans ord.» Og Satan sa igjen til Adam: «Frykt ikke, og la ikke skjelving komme over deg; kjenner du oss ikke?» Men Adam sa: «Jeg kjenner dere ikke.» Da sa Satan til ham: «Jeg er engelen som brakte deg gull og tok det til hulen; denne andre er han som brakte deg røkelsen; og den tredje er han som brakte deg myrra da du var på toppen av fjellet, og som bar deg til hulen. Men de andre englene, våre medtjenerne, som bar dere til hulen, har Gud ikke sendt med oss denne gangen; for Han sa til oss: ‘Dere er nok.’» Da Adam hørte disse ord, trodde han dem, og sa til disse englene: «Tal Guds ord, så jeg kan motta det.» Og Satan sa til ham: «Sverg, og lov meg at du vil motta det.» Da sa Adam: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal sverge og love.» Og Satan sa til ham: «Rekk ut hånden din, og legg den i min hånd.» Da rakte Adam ut sin hånd og la den i Satans hånd; og Satan sa til ham: «Si nå: likeså sant som Gud er levende, fornuftig og talende; Han som reiste himlene i rommet, og grunnfestet jorden på vannene, og har skapt meg av de fire elementene og av jordens støv – jeg skal ikke bryte mitt løfte, og jeg skal ikke forkaste mitt ord.» Og Adam sverget slik. Da sa Satan til ham: «Se, det er nå en tid siden du kom ut av hagen, og du kjenner verken ondskap eller det onde. Men nå sier Gud til deg at du skal ta Eva, som kom ut av din side, og gifte deg med henne, så hun kan føde deg barn, for å trøste deg og drive fra deg sorg og anfektelse. Dette er ikke vanskelig, og det er ingen anstøt i det for deg.

Kap. 71 – Adam angrer eden han avla for Satan
Men da Adam hørte disse ord fra Satan, sørget han meget på grunn av eden og løftet sitt, og sa: «Skal jeg drive hor med mitt eget kjød og mine egne ben, og skal jeg synde mot meg selv, for at Gud skal ødelegge meg og utslette meg fra jordens overflate? For da jeg først spiste av treet, drev Han meg ut av hagen til dette fremmede land, og fratok meg min lyse natur, og førte døden over meg. Hvis jeg da skulle gjøre dette, vil Han kutte mitt liv av fra jorden, og kaste meg i helvete, og vil plage meg der lenge. Men Gud har aldri talt de ordene du har sagt til meg; og dere er ikke Guds engler, ei heller sendt fra Ham. Men dere er djevler, kommet til meg under falskt skinn av engler. Bort fra meg, dere forbannede av Gud!» Da flyktet disse djevler bort fra Adam. Og han og Eva reiste seg og vendte tilbake til Skattenes Hule, og gikk inn i den. Da sa Adam til Eva: «Hvis du så hva jeg gjorde, så fortell det ikke; for jeg syndet mot Gud ved å sverge ved Hans store navn, og jeg har latt min hånd komme en annen gang inn i Satans hånd.» Eva tiet da, slik Adam hadde sagt til henne. Deretter reiste Adam seg og rakte sine hender mot Gud, bønnfallende og tryglende Ham med tårer, om å tilgi det han hadde gjort. Og Adam ble stående slik og ba i førti dager og førti netter. Han verken åt eller drakk til han falt ned på jorden av hunger og tørst. Da sendte Gud sitt Ord til Adam, som reiste ham opp fra der han lå, og sa til ham: «Adam, hvorfor har du sverget ved Mitt navn, og hvorfor har du gjort overenskomst med Satan enda en gang?» Men Adam gråt og sa: «Gud, tilgi meg, for jeg gjorde dette i uvitenhet; idet jeg trodde de var Guds engler.» Og Gud tilgav Adam og sa til ham: «Vokt deg for Satan.» Og Han trakk sitt Ord bort fra Adam. Da ble Adams hjerte trøstet; og han tok Eva, og de gikk ut av hulen for å lage noe mat for sine legemer. Men fra den dag kjempet Adam i sitt sinn om å gifte seg med Eva; for han var redd for å gjøre det, i frykt for at Gud skulle være vred på ham. Så gikk Adam og Eva til vannelven og satte seg på bredden, slik folk gjør når de nyter sin tid. Men Satan var misunnelig på dem og ville ødelegge dem.

Kap. 72 – Satan viser seg som jomfruer fra elven
Fjortende åpenbaring av Satan for Adam og Eva; idet han kom opp av elven, i liknelse av unge jomfruer. Da forvandlet Satan, og ti av hans hær, seg til jomfruer, ulik alle andre i hele verden i skjønnhet. De steg opp av elven i Adams og Evas nærvær, og de sa til hverandre: «Kom, la oss se på ansiktene til Adam og Eva, som er av menneskene på jorden. Hvor vakre de er, og hvor annerledes deres ansikt er enn våre egne.» Så kom de til Adam og Eva og hilste dem, og sto og undret seg over dem. Adam og Eva så også på dem og undret seg over deres skjønnhet, og sa: «Finnes det da under oss en annen verden, med slike vakre skapninger i den?» Og disse jomfruene svarte Adam og Eva: «Ja visst, vi er en rik skapning.» Da sa Adam til dem: «Men hvordan formerer dere dere?» Og de svarte: «Vi har ektemenn som har tatt oss til ekte, og vi føder dem barn, som vokser opp, og som igjen gifter seg og blir giftet, og også føder barn; og slik øker vi. Og dersom du ikke tror oss, Adam, skal vi vise deg våre ektemenn og våre barn.» Så ropte de over elven som om de kalte på sine ektemenn og sine barn, og menn og barn steg opp fra elven; og hver mann kom til sin hustru, hans barn med seg. Men da Adam og Eva så dem, ble de stående tause og undret seg over dem. Så sa de til Adam og Eva: «Dere ser våre ektemenn og våre barn; gift deg med Eva slik vi har giftet oss med våre hustruer, og dere skal få barn som vi.» Dette var et knep fra Satan for å bedra Adam. For Satan tenkte også i sitt hjerte: «Gud befalte først Adam angående frukten av treet og sa til ham: ‘Spis ikke av det; ellers skal du visselig dø.’ Men Adam spiste av det, og likevel drepte Gud ham ikke; Han påla ham kun død, plager og prøvelser inntil den dag han skal ut av sin kropp. Nå da, hvis jeg bedrar ham til å gjøre dette, og ta Eva til ekte uten Guds befaling, vil Gud drepe ham da.» Derfor gjorde Satan denne åpenbaring for Adam og Eva, fordi han ønsket å drepe ham og få ham til å forsvinne fra jordens overflate. I mellomtiden kom syndens ild over Adam, og han begynte å tenke på å begå synd. Men han holdt seg tilbake, i frykt for at dersom han fulgte dette rådet (fra Satan), ville Gud drepe ham. Så stod Adam og Eva opp og ba til Gud, mens Satan og hans hær gikk ned i elven i synlig nærvær av Adam og Eva, for å få dem til å tro at de vendte tilbake til sine egne områder. Deretter gikk Adam og Eva tilbake til Skattenes Hule, slik de pleide, omkring kveldstid. Og begge stod opp og ba til Gud den natten. Adam ble stående i bønn, uten å vite hvordan han skulle be, på grunn av tankene i hans hjerte angående å gifte seg med Eva; og slik fortsatte han til morgenen. Da lyset kom, sa Adam til Eva: «Reis deg, la oss gå ned under fjellet, der hvor de brakte oss gull, og la oss spørre Herren om denne saken.» Da sa Eva: «Hva er den saken, Adam?» Og han svarte henne: «At jeg kan be Herren om å vise meg hva Han vil om at jeg skal gifte meg med deg; for jeg vil ikke gjøre det uten Hans befaling, for ikke at Han skal la oss omkomme, både deg og meg. For disse djevler har satt mitt hjerte i brann med tanker om det de viste oss i sine syndige syner.» Da sa Eva til Adam: «Hvorfor trenger vi å gå ned under fjellet? La oss heller stå opp og be i vår hule til Gud, for å la oss få vite om dette rådet er godt eller ikke.» Så reiste Adam seg i bønn og sa: «Gud, Du vet at vi har overtrådt mot Deg, og fra det øyeblikk vi overtrådte, ble vi berøvet vår lyse natur; og vårt legeme ble dyrisk, krevende mat og drikke, og med kjødelige lyster. Befal oss, Gud, ikke å gi etter for dem uten Din ordre, for at Du ikke skal gjøre ende på oss. For dersom Du ikke gir oss befalingen, skal vi bli overvunnet og følge det rådet (fra Satan); og Du vil igjen la oss omkomme. Hvis ikke, så ta våre sjeler fra oss; la oss slippe denne dyriske lyst. Og dersom Du ikke gir oss noen befaling angående denne saken, så skill Eva fra meg, og meg fra henne; og plasser oss langt fra hverandre. Men igjen, Gud, når Du har skilt oss fra hverandre, skal djevlene bedra oss med sine åpenbaringer, og ødelegge våre hjerter og vanhellige våre tanker mot hverandre. Og selv om det ikke skulle være oss mot hverandre, så vil det likevel skje ved deres fremtoning når de viser seg for oss.» Her endte Adam sin bønn.

Kap. 73 – Gud lærer Adam om ekteskapet
Da så Gud på Adams ord og at de var sanne, og at han kunne vente lenge på Hans befaling, med hensyn til Satans råd. Og Gud godkjente Adam i det han hadde tenkt angående dette, og i den bønn han hadde fremført for Hans åsyn. Og Guds Ord kom til Adam og sa til ham: «Adam, om du bare hadde hatt denne varsomheten i begynnelsen, før du kom ut av hagen og inn i dette landet!» Deretter sendte Gud engelen som hadde brakt gull, og engelen som hadde brakt røkelse, og engelen som hadde brakt myrra til Adam, for at de skulle undervise ham om hans bryllup med Eva. Så sa disse englene til Adam: «Ta gullet og gi det til Eva som en bryllupsgave, og trolove deg med henne; og gi henne deretter noe røkelse og myrra som en gave; og dere, du og hun, skal være ett kjød.» Adam hørte på englene, og tok gullet og la det i Evas bryst i hennes kledning; og han trolovet henne med sin hånd. Da befalte englene Adam og Eva å reise seg og be i førti dager og førti netter; og etter det skulle Adam gå inn til sin hustru, for da ville dette være en ren og uplettet handling; og han skulle få barn som skulle bli mange og fylle jordens overflate. Så mottok både Adam og Eva englenes ord, og englene forlot dem. Deretter begynte Adam og Eva å faste og be, inntil slutten av de førti dagene; og så kom de sammen, slik englene hadde sagt dem. Og fra den tid da Adam forlot hagen til han giftet seg med Eva, var det to hundre og tjuetre dager – det vil si sju måneder og tretten dager. Slik ble Satans krig med Adam beseiret.

Kap. 74 – Kain og Luluwa blir født
Og de bodde på jorden og arbeidet for å opprettholde legemenes velvære; og slik var det inntil de ni månedene for Evas svangerskap var fullført, og tiden nærmet seg da hun skulle føde. Da sa hun til Adam: «Denne hulen er et rent sted på grunn av tegnene som er blitt gjort i den siden vi forlot hagen, og vi skal igjen be i den. Det passer derfor ikke at jeg skulle føde i den; la oss heller gå til den hulen av det skjermende berget som Satan kastet mot oss da han ønsket å drepe oss med det; men som ble holdt oppe og utspent som et tak over oss ved Guds befaling og dannet en hule.» Så førte Adam Eva til den hulen; og da tiden kom at hun skulle føde, hadde hun stor fødselsnød. Da ble Adam bedrøvet, og hans hjerte led for hennes skyld; for hun var nær ved å dø, slik at Guds ord til henne kunne oppfylles: «I smerte skal du føde et barn, og i sorg skal du bringe ditt barn til verden.» Men da Adam så i hvilken nød Eva var, sto han opp og ba til Gud og sa: «Herre, se på meg med ditt miskunns øye og før henne ut av hennes trengsel.» Og Gud så til sin tjenestekvinne Eva og fridde henne ut, og hun fødte sin førstefødte sønn, og med ham en datter. Da gledet Adam seg over Evas redning, og også over barna hun hadde født ham. Og Adam tjente Eva i hulen til åtte dager var gått; da gav de navnet Kain til sønnen og Luluwa til datteren. Betydningen av Kain er «hater», fordi han hatet sin søster i sin mors liv før de kom ut av det. Derfor gav Adam ham navnet Kain. Men Luluwa betyr «vakker», fordi hun var vakrere enn sin mor. Deretter ventet Adam og Eva til Kain og hans søster var førti dager gamle. Da sa Adam til Eva: «Vi vil gjøre en offergave og bære den frem på barnas vegne.» Og Eva sa: «Vi vil gjøre ett offer for den førstefødte sønnen; og deretter skal vi gjøre ett for datteren.»

Kap. 75 – Adam bærer frem offer for sine barn
Da gjorde Adam i stand et offer, og han og Eva bar det frem for sine barn og førte det til alteret som de først hadde bygd. Og Adam ofret offeret og ba Gud om å ta imot hans offer. Da tok Gud imot Adams offer og sendte et lys fra himmelen som skinte over offeret. Og Adam og sønnen gikk nær til offeret, men Eva og datteren kom ikke nær det. Deretter steg Adam ned fra alteret, og de gledet seg. Og Adam og Eva ventet til datteren var åtti dager gammel; da gjorde Adam i stand et offer og tok det med til Eva og barna, og de gikk til alteret, der Adam bar det frem som han pleide, og ba Herren om å ta imot hans offer. Og Herren tok imot offeret fra Adam og Eva. Deretter gikk Adam, Eva og barna nær hverandre og steg ned fra fjellet, glade. Men de vendte ikke tilbake til hulen der de var født, men kom til Skattekammerhulen, for at barna skulle gå rundt den og bli velsignet med de tegnene som var brakt fra hagen. Men etter at de var blitt velsignet med disse tegnene, gikk de tilbake til hulen der de var født. Før Eva bar frem dette offeret, hadde Adam tatt henne med seg, og han gikk sammen med henne til vannstrømmen, i hvilken de kastet seg i begynnelsen, og der vasket de seg. Adam vasket sin kropp, og Eva vasket sin også, ren fra den lidelse og nød som var kommet over dem. Men Adam og Eva, etter å ha vasket seg i vannstrømmen, vendte hver natt tilbake til Skattekammerhulen, hvor de ba og ble velsignet; og deretter gikk de tilbake til hulen hvor barna var født. Slik gjorde Adam og Eva inntil barna hadde sugd ferdig. Da, når de var avvent, gjorde Adam et offer for sine barns sjeler, i tillegg til de tre gangene han ofret for dem hver uke. Da dagene for barnas amming var fullført, ble Eva igjen med barn, og da hennes dager var fullført, fødte hun en ny sønn og datter; og de gav sønnen navnet Abel, og datteren Aklemia. Da førti dager var gått, gjorde Adam et offer for sønnen, og ved åtti dager gjorde han et nytt offer for datteren, og gjorde med dem slik han hadde gjort før med Kain og hans søster Luluwa. Han førte dem til Skattekammerhulen, hvor de mottok en velsignelse, og vendte deretter tilbake til hulen hvor de var født. Etter fødselen av disse, opphørte Eva å føde barn.

Kap. 76 – Abel søker Gud, og Kain fristes til mord
Og barna begynte å bli sterkere og vokse i vekst; men Kain var hardhjertet og hersket over sin yngre bror. Og ofte, når hans far bar frem et offer, ble han værende tilbake og gikk ikke med dem for å ofre. Men Abel hadde et ydmykt hjerte og var lydig mot sin far og mor, som han ofte oppmuntret til å gjøre et offer, fordi han elsket det; og han ba og fastet mye. Så kom dette tegnet til Abel: Da han kom inn i Skattekammerhulen og så gullstavene, røkelsen og myrraen, spurte han sine foreldre, Adam og Eva, om dem og sa til dem: “Hvordan fikk dere disse?” Da fortalte Adam ham alt som hadde hendt dem. Og Abel ble dypt grepet av det hans far fortalte ham. Videre fortalte hans far Adam ham om Guds gjerninger, og om hagen; og etter dette ble han hos sin far hele den natten i Skattekammerhulen. Og den natten, mens han ba, viste Satan seg for ham i skikkelse av et menneske, og sa til ham: “Du har mange ganger oppmuntret din far til å bære frem et offer, til å faste og be — derfor vil jeg drepe deg og få deg til å gå fortapt fra denne verden.” Men Abel ba til Gud og drev Satan bort fra seg; og han trodde ikke på djevelens ord. Da det ble dag, kom en Guds engel til ham og sa: “Minsk verken faste, bønn eller offer til din Gud. For se, Herren har tatt imot din bønn. Frykt ikke det skikkelse som viste seg for deg om natten og forbannet deg til døden.” Og engelen gikk fra ham. Da det ble dag, kom Abel til Adam og Eva og fortalte dem om synet han hadde sett. Men da de hørte det, sørget de dypt over det, men sa ikke noe til ham om det; de bare trøstet ham. Men når det gjaldt den hardhjertede Kain, kom Satan til ham om natten, viste seg for ham og sa til ham: “Siden Adam og Eva elsker din bror Abel mye mer enn de elsker deg, og ønsker å gi ham din vakre søster til ekte fordi de elsker ham; men ønsker å gi deg hans lite vakre søster til ekte fordi de hater deg — derfor gir jeg deg dette råd: Når de gjør dette, så drep din bror; da vil din søster bli igjen for deg, og hans søster vil bli kastet bort.” Og Satan forlot ham. Men den onde ble værende i Kains hjerte, og han søkte mange ganger å drepe sin bror.

Kap. 77 – Abels offer tas imot
Men da Adam så at den eldre broren hatet den yngre, forsøkte han å mildne deres hjerter og sa til Kain: “Ta, min sønn, av fruktene av ditt arbeid, og bær frem et offer til Gud, så Han kan tilgi din ondskap og din synd.” Han sa også til Abel: “Ta du av ditt arbeid og bær frem et offer, og bring det til Gud, så Han kan tilgi din ondskap og din synd.” Da hørte Abel på sin fars ord, og tok av sitt arbeid og gjorde et godt offer, og sa til sin far Adam: “Kom med meg, for å vise meg hvordan jeg skal bære det frem.” Og de gikk — Adam og Eva med ham — og viste ham hvordan han skulle frembære sin gave på alteret. Deretter stod de opp og ba om at Gud ville ta imot Abels offer. Og Gud så på Abel og tok imot hans offer. Og Gud behaget mer i Abel enn i hans offer, på grunn av hans gode hjerte og rene legeme. Det fantes ikke spor av svik i ham. Så gikk de ned fra alteret, og dro til hulen der de bodde. Men Abel, på grunn av gleden han hadde over å ha båret frem sitt offer, gjentok det tre ganger i uken, etter sin far Adams eksempel. Men når det gjaldt Kain, fant han ingen glede i å ofre; og først etter mye vrede fra hans fars side bar han frem sitt offer én gang. Og da han ofret, var hans øye på offeret han bar frem, og han tok den minste av sine sauer til offer; og hans øye var igjen på den. Derfor tok Gud ikke imot hans offer, fordi hans hjerte var fullt av mordiske tanker. Og slik levde de alle sammen i hulen hvor Eva hadde født, inntil Kain var femten år gammel og Abel tolv år.

Kap. 78 – Kain lokker Abel ut på marken
Da sa Adam til Eva: "Se, barna er blitt voksne; vi må tenke på å finne hustruer til dem." Da svarte Eva: "Hvordan kan vi gjøre det?" Adam sa til henne: "Vi vil gi Abels søster i ekteskap til Kain, og Kains søster til Abel." Da sa Eva til Adam: "Jeg liker ikke Kain, for han er hardhjertet; men la dem vente til vi har ofret for dem for Herrens åsyn." Og Adam sa ikke mer. Imens kom Satan til Kain i skikkelse av en mann fra marken og sa til ham: "Se, Adam og Eva har rådført seg sammen om deres ekteskap; og de har bestemt å gifte Abels søster med deg, og din søster med ham. Men hvis jeg ikke elsket deg, ville jeg ikke ha fortalt deg dette. Men dersom du vil ta imot mitt råd og høre på meg, skal jeg på din bryllupsdag bringe deg vakre klær, gull og sølv i overflod, og mine slektninger skal følge deg." Da sa Kain med glede: "Hvor er dine slektninger?" Og Satan svarte: "Mine slektninger er i en hage i nord, dit jeg engang ønsket å bringe din far Adam; men han ville ikke ta imot mitt tilbud. Men du, dersom du vil ta imot mine ord, og dersom du vil komme til meg etter ditt bryllup, skal du hvile fra den elendighet du er i; og du skal hvile og få det bedre enn din far Adam." Ved disse Satans ord åpnet Kain sitt øre og lente seg mot hans tale. Og han ble ikke i marken, men gikk til Eva, sin mor, og slo henne og forbannet henne og sa: "Hvorfor tar dere min søster for å gifte henne bort til min bror? Er jeg død?" Men hans mor roet ham og sendte ham ut på marken igjen der han hadde vært. Adam gjorde dette for å unngå å gifte broren med sin søster av samme fødsel, og for så vidt som mulig hindre dette. Da Adam kom, fortalte hun ham hva Kain hadde gjort. Men Adam sørget og tidde og sa ikke et ord. Neste dag sa Adam til Kain, sin sønn: "Ta av dine sauer, unge og gode, og bær dem fram som offer til din Gud, og jeg skal tale til din bror, så han bærer fram et offer av korn for sin Gud." De hørte begge på sin far Adam, og de tok sine offer og bar dem fram på fjellet ved alteret. Men Kain bar seg hovmodig ad mot sin bror, og skjøv ham bort fra alteret, og lot ham ikke bære frem sin gave på alteret. I stedet bar han frem sin egen gave med et hovmodig hjerte, fullt av svik og falskhet. Men Abel satte opp steiner som var i nærheten, og på dem bar han frem sin gave med et ydmykt hjerte, fritt for svik. Kain stod da ved alteret hvor han hadde ofret sin gave, og ropte til Gud om å ta imot hans offer; men Gud tok ikke imot det, og ingen guddommelig ild kom ned for å fortære hans offer. Så ble han stående ved alteret, misfornøyd og vred, og så mot sin bror Abel, for å se om Gud ville ta imot hans offer eller ikke. Og Abel ba til Gud om å ta imot hans offer. Da kom en guddommelig ild ned og fortærte hans offer. Og Gud luktet den søte duften av hans offer; for Abel elsket Ham og gledet seg i Ham. Og fordi Gud fant velbehag i ham, sendte Han ham en lysets engel i skikkelse av et menneske, som tok del i hans offer, fordi Gud hadde luktet dets søte duft. Og de trøstet Abel og styrket hans hjerte. Men Kain stod og så alt som skjedde med hans brors offer, og ble full av vrede over det. Da åpnet han sin munn og spottet Gud, fordi Han ikke hadde tatt imot hans offer. Men Gud sa til Kain: "Hvorfor er ditt ansikt nedslått? Vær rettferdig, så jeg kan ta imot ditt offer. Du har ikke murret mot Meg, men mot deg selv." Og Gud sa dette til Kain som en irettesettelse, og fordi Han avskydde ham og hans offer. Kain gikk ned fra alteret, blek om ansiktet og med en bedrøvet mine, og kom til sin far og mor og fortalte dem alt som hadde hendt ham. Og Adam sørget mye over at Gud ikke hadde tatt imot Kains offer. Men Abel kom ned, glad og med et gledelig hjerte, og fortalte sin far og mor hvordan Gud hadde tatt imot hans offer. Og de gledet seg og kysset hans ansikt. Og Abel sa til sin far: "Fordi Kain skjøv meg bort fra alteret og ikke lot meg bære frem min gave på det, laget jeg et alter for meg selv og ofret min gave på det." Da Adam hørte dette, ble han meget bedrøvet, fordi det var alteret han hadde bygget først og som han selv hadde ofret på. Men Kain var så dyster og så vred at han gikk ut på marken, hvor Satan kom til ham og sa: "Siden din bror Abel har søkt tilflukt hos din far Adam, fordi du skjøv ham bort fra alteret, har de kysset hans ansikt og gleder seg over ham mer enn over deg." Da Kain hørte Satans ord, ble han fylt av raseri; men han sa ingenting til noen. Men han lå i bakhold for å drepe sin bror, til han fikk ham med inn i hulen, og da sa han til ham: "O bror, landet er så vakkert, og det er så mange vakre og gledelige trær i det, herlige å se på! Men bror, du har aldri en eneste dag vært ute i marken for å glede deg der. I dag, O min bror, ønsker jeg svært at du vil komme med meg ut i marken for å glede deg og for å velsigne våre marker og våre flokker, for du er rettferdig, og jeg elsker deg svært, O min bror! Men du har holdt deg borte fra meg." Da samtykket Abel i å gå med sin bror Kain ut i marken. Men før de gikk ut, sa Kain til Abel: "Vent på meg, til jeg henter en stav, på grunn av de ville dyrene." Så stod Abel og ventet, i sin uskyld. Men Kain, den fordervede, hentet en stav og gikk ut. Og de begynte — Kain og hans bror Abel — å gå på veien; Kain talte til ham og trøstet ham, for å få ham til å glemme alt.

Kap. 79 – Kain dreper Abel
Mordet på den rettferdige Abel, som hans bror Kain, den vantro, drepte. Og slik gikk de videre, til de kom til et øde sted hvor det ikke fantes noen sauer. Da sa Abel til Kain: "Se, min bror, vi er blitt trette av å gå; for vi ser verken trær, frukter, grønt gress, sauer eller noe av det du fortalte meg om. Hvor er de sauene du sa at jeg skulle velsigne?" Da sa Kain til ham: "Kom videre, og snart skal du se mange vakre ting; men gå foran meg, til jeg kommer opp til deg." Så gikk Abel foran, men Kain ble stående bak ham. Og Abel vandret i sin uskyld, uten svik, og trodde ikke at hans bror ville drepe ham. Da Kain kom opp til ham, trøstet han ham med vennlige ord, mens han gikk litt bak ham; så skyndte han seg fram og slo ham med staven, slag etter slag, til han ble slått sanseløs. Men da Abel falt til bakken, og forsto at hans bror ville drepe ham, sa han til Kain: "Å min bror, ha medlidenhet med meg. For de brystene vi har diet, slå meg ikke! For det morsliv som bar oss og brakte oss inn i verden, slå meg ikke med staven til døde! Om du vil drepe meg, ta en av disse store steinene og drep meg straks." Da tok Kain, den hardhjertede og grusomme morderen, en stor stein og slo sin bror med den på hodet, til hjernen seig ut og han lå i sitt blod foran ham. Og Kain angret ikke det han hadde gjort. Men jorden, da den rettferdige Abels blod falt på den, skalv mens den drakk hans blod, og ville ha tilintetgjort Kain for det. Og Abels blod ropte mystisk til Gud om å hevne ham på hans morder. Da begynte Kain straks å grave i jorden der han ville legge sin bror; for han skalv av frykt etter at han så at jorden skalv på grunn av ham. Han kastet så sin bror i gropen han hadde gravd og dekket ham med jord. Men jorden ville ikke ta imot ham; den kastet ham straks opp igjen. Igjen gravde Kain jorden og skjulte sin bror i den; men igjen kastet jorden ham opp på overflaten. Tre ganger kastet jorden Abels kropp opp. Den gjørmete jorden kastet ham opp første gang fordi han ikke var den første skapning; den kastet ham opp andre gang og ville ikke ta imot ham, fordi han var rettferdig og god og ble drept uten grunn; og den kastet ham opp tredje gang og ville ikke ta imot ham, for at det skulle stå igjen et vitne foran hans bror imot ham. Slik hånte jorden Kain, inntil Herrens Ord kom til ham angående hans bror. Da ble Gud vred og meget misfornøyd over Abels død; og Han tordnet fra himmelen, og lynene gikk foran Ham. Og Herrens Ord kom fra himmelen til Kain og sa til ham: "Hvor er Abel, din bror?" Da svarte Kain med et hovmodig hjerte og en grov stemme: "Hvordan, Gud? Skulle jeg vokte min bror?" Da sa Gud til Kain: "Forbannet være jorden som har drukket din brors blod; og du, du skal være skjelvende og skjelvande; og dette skal være et tegn for deg, at hver den som finner deg, skal drepe deg." Men Kain gråt fordi Gud hadde sagt disse ordene til ham, og han sa: "Å Gud, hver den som finner meg, skal drepe meg, og jeg skal bli utslettet fra jordens overflate." Da sa Gud til Kain: "Den som finner deg, skal ikke drepe deg;" for før dette hadde Gud sagt til Kain: "Jeg skal holde tilbake sju straffer fra den som dreper Kain." For når Gud sa til Kain: "Hvor er din bror?" så var dette i barmhjertighet mot ham, for å prøve om han ville angre. For dersom Kain hadde angret da, og sagt: "Gud, tilgi meg min synd og min brors drap," så ville Gud ha tilgitt ham hans synd. Og når Gud sa til Kain: "Forbannet være jorden som har drukket din brors blod," så var også dette Guds barmhjertighet over Kain. For Gud forbannet ikke Kain, men Han forbannet jorden, selv om det ikke var jorden som hadde drept Abel eller gjort urett. For forbannelsen burde ha falt på morderen; men i barmhjertighet ordnet Gud det slik, at ingen skulle vite det og vende seg bort fra Kain. Og Han sa til ham: "Hvor er din bror?" Da svarte han: "Jeg vet ikke." Da sa Skaperen til ham: "Vær skjelvende og dirrende." Og Kain skalv og ble fylt av redsel. Og med dette tegn gjorde Gud ham til et eksempel for hele skapningen, som sin brors morder. Gud brakte også skjelving og frykt over ham, for at han skulle se den fred han hadde hatt først, og se den skjelving og redsel han nå led; slik at han kunne ydmyke seg for Gud, angre sin synd og søke den fred han hadde hatt i begynnelsen. Og med Guds ord: "Jeg skal holde tilbake sju straffer fra den som dreper Kain," var ikke Guds hensikt å drepe Kain med sverd, men å la ham dø gjennom faste, bønn og gråt, ved hard disiplin, til den tiden da han ble løst fra sin synd. Og de sju straffene er de sju slektsledd hvor Gud ventet på Kain etter drapet på hans bror. Men Kain fant ingen hvile noe sted etter at han hadde drept sin bror; men han vendte tilbake til Adam og Eva, skjelvende, redselsslagen og tilsølt med blod. Da de så ham, sørget og gråt de, uten å vite hvorfor han skalv og var fylt av redsel, og hvorfor han var tilsprutet av blod. Kain løp da til sin søster som var født med ham. Men da hun så ham, ble hun forskrekket og sa til ham: "Å min bror, hvorfor kommer du slik, skjelvende?" Og han sa til henne: "Jeg har drept min bror Abel på et sted.

BOK 2.

Kap. 1 – Abel begraves, og Set blir lovet som trøst
Da Luluwa hørte Kains ord, gråt hun og gikk for å kalle på sin far og mor, og fortalte dem at Kain hadde drept sin bror Abel. Da ropte de alle høyt og hevet sine stemmer og slo seg i ansiktet, strødde støv på hodene og rev i stykker sine klær, og gikk ut og kom til stedet hvor Abel var drept. Og de fant ham liggende på jorden, drept, og dyr omkring ham; mens de gråt og klaget over denne rettferdige. Fra hans kropp, på grunn av dens renhet, gikk det ut en duft av søte krydder. Og Adam løftet ham opp, med tårer strømmende nedover ansiktet; og han gikk til Skattekammerets hule (Cave of Treasures), hvor han la ham, og svøpte ham i velluktende krydder og myrra. Og Adam og Eva ble ved begravelsen hans i stor sorg i hundre og førti dager. Abel var femten og et halvt år gammel, og Kain sytten og et halvt år gammel. Når det gjelder Kain, da sørgetiden for hans bror var over, tok han sin søster Luluwa og giftet seg med henne, uten tillatelse fra sin far og mor; for de kunne ikke holde ham tilbake fra henne, på grunn av deres tunge sorg. Han gikk deretter ned til foten av fjellet, bort fra hagen, nær stedet hvor han hadde drept sin bror. Og på det stedet var det mange frukttrær og skogstrær. Hans søster fødte ham barn, som etter hvert begynte å formere seg, til de fylte det stedet. Men Adam og Eva kom ikke sammen igjen etter Abels begravelse på sju år. Etter dette ble Eva gravid; og mens hun var svanger, sa Adam til henne: "Kom, la oss ta en offergave og bære den fram for Gud, og be Ham om å gi oss et vakkert barn som vi kan finne trøst i, og som vi kan gifte med Abels søster." Da forberedte de en offergave og bar den opp til alteret, og ofret den for Herren, og begynte å anrope Ham om å ta imot deres offer og gi dem en god avkom. Og Gud hørte Adam og tok imot hans offer. Deretter tilba de — Adam, Eva og deres datter — og gikk ned til Skattekammerets hule og satte en lampe i den, for at den skulle brenne natt og dag foran Abels kropp. Og Adam og Eva fortsatte med faste og bønn, inntil tiden kom da Eva skulle føde. Da sa hun til Adam: "Jeg ønsker å gå til hulen i klippen og føde der." Og han sa: "Gå, og ta med deg din datter for å tjene deg; men jeg blir i denne Skattekammerets hule ved kroppen til min sønn Abel." Så hørte Eva på Adam og gikk, hun og datteren. Men Adam ble alene tilbake i Skattekammerets hule.

Kap. 2 – Set blir født og velsignet
Og Eva fødte en sønn, fullkomment vakker i skikkelse og i ansikt. Hans skjønnhet var som hans far Adams, men enda vakrere. Da ble Eva trøstet da hun så ham, og ble i hulen i åtte dager; deretter sendte hun sin datter til Adam for å si at han skulle komme og se barnet og gi ham navn. Men datteren ble værende på sin plass ved kroppen til sin bror, inntil Adam kom tilbake. Slik gjorde hun. Men da Adam kom og så barnets vakre utseende, hans skjønnhet og hans fullkomne skikkelse, gledet han seg over ham og ble trøstet for Abel. Da gav han barnet navnet Set, som betyr: “at Gud har hørt min bønn og har utfriet meg av min nød.” Men det betyr også “kraft og styrke.” Deretter, etter at Adam hadde gitt barnet navn, vendte han tilbake til Skattekammerets hule; og hans datter gikk tilbake til sin mor. Men Eva ble værende i sin hule til førti dager var fullført, da hun kom til Adam og tok med seg barnet og datteren. Og de kom til en elv med vann, hvor Adam og datteren vasket seg på grunn av sorgen over Abel; men Eva og barnet vasket seg til renselse. Deretter vendte de tilbake, tok med seg et offer, og gikk opp til fjellet og ofret det for barnet; og Gud tok imot deres offer og sendte sin velsignelse over dem og over deres sønn Set; og de kom tilbake til Skattekammerets hule. Hva Adam angår, så kjente han ikke igjen sin hustru Eva alle sine levedager; og det ble ikke født noen flere barn av dem, bare disse fem: Kain, Luluwa, Abel, Aklia og Set alene. Men Set vokste i vekst og styrke; og begynte å faste og be inderlig.

Kap. 3 – Satan frister Adam på hulens tak
Femte­tten­ede åpenbarelse av Satan for Adam og Eva, over hulens tak. Når det gjelder vår far Adam, så misunte Satan ham ved slutten av de syv årene fra den dag han var blitt adskilt fra sin hustru Eva; og han forsøkte å få ham til å leve med henne igjen. Da reiste Adam seg og gikk opp over Skattekammerets hule; og fortsatte å sove der natt etter natt. Men så snart det ble lyst hver dag, kom han ned til hulen for å be der og for å motta en velsignelse fra den. Men når det ble kveld gikk han opp på hulens tak, hvor han sov alene, fordi han fryktet at Satan skulle overvinne ham. Og slik fortsatte han adskilt i trettini dager. Da Satan, alt godtets hater, så Adam slik alene, fastende og bedende, viste han seg for ham i skikkelse av en vakker kvinne, som kom og sto foran ham i den førtiende dagens natt og sa til ham: «Adam, fra den tid dere har bodd i denne hulen, har vi erfart stor fred fra dere, og deres bønner har nådd oss, og vi har vært trøstet for deres skyld. Men nå, Adam, som du har gått opp på hulens tak for å sove, har vi fått tvil om deg, og en stor sorg er kommet over oss på grunn av din adskillelse fra Eva. For når du er på taket av denne hulen, blir din bønn utøst, og ditt hjerte vandrer fra side til side. Men da du var i hulen, var din bønn som en samlet ild; den kom ned til oss, og du fant hvile. Jeg sørget også over dine barn, som er skilt fra deg; og min sorg er stor over mordet på din sønn Abel; for han var rettferdig; og over en rettferdig vil enhver sørge. Men jeg gledet meg over fødselen av din sønn Set; men etter en liten stund sørget jeg sterkt over Eva, for hun er min søster. For da Gud sendte en dyp søvn over deg og trakk henne ut av din side, brakte Han også meg ut med henne. Men Han opphøyet henne ved å plassere henne hos deg, mens Han senket meg. Jeg gledet meg over min søster for at hun var med deg. Men Gud hadde tidligere gitt meg et løfte og sagt: ‘Sørg ikke; når Adam har gått opp på taket av Skattekammerets hule og er adskilt fra Eva sin hustru, da vil jeg sende deg til ham; du skal knytte deg til ham i ekteskap og føde ham fem barn, slik Eva fødte ham fem.’ Og nå, se! Guds løfte til meg er oppfylt; for det er Han som har sendt meg til deg for bryllupet; for dersom du vil ta meg til ekte, skal jeg føde deg finere og bedre barn enn Evas. Dessuten er du ennå ung; end ikke din ungdom i denne verden i sorg, men tilbring dine ungdoms dager i glede og fryd. For dine dager er få, og din prøvelse er stor. Vær sterk; avslutt dine dager i denne verden i glede. Jeg skal ha glede i deg, og du skal fryde deg med meg på denne måten, og uten frykt. Stå nå opp, og oppfyll din Guds befaling.» Hun gikk så nær Adam og omfavnet ham. Men da Adam så at hun var i ferd med å overvinne ham, ba han til Gud av hele sitt hjerte om å utfri ham fra henne. Da sendte Gud sitt Ord til Adam og sa: «Adam, den skikkelsen er den som lovet deg guddommelighet og majestet; han er ikke velvillig innstilt overfor deg; men viser seg for deg én gang i skikkelse av en kvinne, en annen gang i likhet med en engel, en tredje gang i likhet med en slange, og en fjerde gang i skikkelse av en gud; men alt dette gjør han bare for å ødelegge din sjel. Derfor, Adam, forstår Jeg ditt hjerte; Jeg har frelst deg mange ganger fra hans hender, for å vise deg at Jeg er en barmhjertig Gud; og at Jeg ønsker ditt beste, og at Jeg ikke ønsker din undergang.»

Kap. 4 – Gud avslører Satan for Adam
Da befalte Gud Satan å vise seg for Adam tydelig, i sin egen avskyelige skikkelse. Men da Adam så ham, ble han redd og skalv ved synet av ham. Og Gud sa til Adam: «Se på denne djevelen, og på hans avskyelige utseende, og vit at det er han som fikk deg til å falle fra lys til mørke, fra fred og hvile til slit og elendighet. Og se, Adam, på ham som sa om seg selv at han er Gud! Kan Gud være svart? Ville Gud ta form som en kvinne? Finnes det noen som er sterkere enn Gud? Og kan Han overvinnes? Se derfor, Adam, og behold ham bundet i ditt nærvær, i luften, ute av stand til å flykte! Derfor sier jeg til deg: Frykt ham ikke; ta deg i vare og vokt deg for ham, uansett hva han måtte gjøre mot deg.» Deretter drev Gud Satan bort fra Adam, som Han styrket og hvis hjerte Han trøstet, idet Han sa til ham: «Gå ned til Skattekammerets hule, og skill deg ikke fra Eva; Jeg vil stille i dere all kjødelig lyst.» Fra den stund forlot den Adam og Eva, og de hadde ro etter Guds befaling. Men Gud gjorde ikke det samme for noen av Adams ætt; men bare for Adam og Eva. Da tilbad Adam Herren for at Han hadde befridd ham og lagt hans lidenskaper. Og han kom ned fra hulens tak og bodde hos Eva som før. Dette avsluttet de førti dagene av hans adskillelse fra Eva.

Kap. 5 – Satan frister Set med en annen verden
Når det gjelder Set, så visste han, da han var sju år gammel, hva som var godt og ondt, og han var utholdende i faste og bønn, og tilbrakte alle nettene med å bønnfalle Gud om miskunn og tilgivelse. Han fastet også når han frembar sitt offer hver dag, mer enn hans far gjorde; for han var vakker av utseende, lik en av Guds engler. Han hadde også et godt hjerte, og bevarte de edleste egenskapene i sin sjel; og av denne grunn frembar han sitt offer hver dag. Og Gud var tilfreds med hans offer; men Han var også tilfreds med hans renhet. Og han fortsatte slik med å gjøre Guds vilje, og sin far og mors vilje, inntil han var sju år gammel. Deretter, da han kom ned fra alteret etter å ha endt sitt offer, viste Satan seg for ham i form av en vakker engel, strålende av lys; med en stav av lys i hånden, og selv ombundet med et belte av lys. Han hilste Set med et vakkert smil, og begynte å forføre ham med skjønne ord, og sa til ham: «Set, hvorfor blir du værende på dette fjellet? For det er ulendt, fullt av stein og sand, og av trær som ikke bærer god frukt; en ødemark uten boliger og uten byer; et dårlig sted å bo. Alt er hete, slit og møye.» Han fortsatte: «Men vi bor på vakre steder, i en annen verden enn denne jord. Vår verden er en av lys, og vår tilstand er av det beste; våre kvinner er vakrere enn alle andre; og jeg ønsker, Set, at du skal gifte deg med en av dem; for jeg ser at du er fager å se til, og i dette landet finnes det ingen kvinne god nok for deg. Dessuten er alle dem som lever i denne verden, bare fem sjeler. Men i vår verden finnes det meget mange menn og mange unge kvinner, alle vakrere enn den andre. Derfor ønsker jeg å føre deg bort herfra, så du kan se mine slektninger og gifte deg med den du finner behag i. Da skal du være hos meg og være i fred; du skal bli fylt av glans og lys, slik som vi er. Du skal bli i vår verden og hvile fra denne verden og dens elendighet; du skal aldri mer kjenne svakhet eller tretthet; du skal aldri mer frembære et offer eller be om miskunn; for du skal ikke lenger synde, og du skal ikke bli drevet av lyster. Og hvis du vil høre på det jeg sier, skal du gifte deg med en av mine døtre; for hos oss er det ingen synd å gjøre dette; det regnes heller ikke som kjødelig lyst. For i vår verden har vi ingen Gud; men vi er alle guder; vi er alle av lys, himmelske, mektige, sterke og strålende.»

Kap. 6 – Set flykter til alteret
Da Set hørte disse ordene, ble han forundret, og han bøyde sitt hjerte mot Satans svikefulle tale og sa til ham: «Sa du at det finnes en annen verden, skapt enn denne; og andre skapninger vakrere enn skapningene som er i denne verden?» Og Satan sa: «Ja; se, du har hørt meg; men jeg vil ennå prise dem og deres levemåte for dine ører.» Men Set sa til ham: «Din tale har forundret meg, og din vakre beskrivelse av det hele. Likevel kan jeg ikke gå med deg i dag; ikke før jeg har gått til min far Adam og til min mor Eva, og fortalt dem alt du har sagt til meg. Da, hvis de gir meg lov til å gå med deg, vil jeg komme.» Igjen sa Set: «Jeg er redd for å gjøre noe uten min fars og mors tillatelse, for ikke å omkomme som min bror Kain, og som min far Adam, som overtrådte Guds bud. Men se, du kjenner dette stedet—kom, og møt meg her i morgen.» Da Satan hørte dette, sa han til Set: «Hvis du forteller din far Adam det jeg har fortalt deg, vil han ikke la deg komme med meg. Men hør på meg; fortell ikke din far og din mor det jeg har sagt til deg; men kom med meg i dag til vår verden, hvor du skal se vakre ting, og glede deg der, og fryde deg denne dag blant mine barn, se dem og fylle ditt hjerte med glede; og fryde deg for evig. Deretter skal jeg føre deg tilbake til dette stedet i morgen; men hvis du heller vil bli hos meg, så være det slik.» Da svarte Set: «Min far og min mors sjel henger ved meg; og hvis jeg skjuler meg for dem én dag, vil de dø, og Gud vil holde meg skyldig i å synde mot dem. Og bortsett fra at de vet at jeg kommer til dette stedet for å frembære mitt offer, ville de ikke skilles fra meg én time; heller ikke skulle jeg gå til noe annet sted, med mindre de gir meg lov. Men de viser meg den største godhet, fordi jeg straks vender tilbake til dem.» Da sa Satan til ham: «Hva vil skje med deg om du skjuler deg for dem én natt, og vender tilbake til dem ved daggry?» Men Set, da han så hvordan Satan fortsatte å tale, og at han ikke ville forlate ham, løp av sted, gikk opp til alteret, og bredte sine hender ut til Gud, og søkte redning hos Ham. Da sendte Gud sitt Ord, og forbannet Satan, som flyktet fra Ham. Men Set hadde gått opp til alteret og tenkte i sitt hjerte: «Alteret er stedet for offer, og Gud er der; en guddommelig ild skal fortære det; så skal Satan ikke kunne skade meg, og ikke ta meg derfra.» Deretter gikk Set ned fra alteret og gikk til sin far og mor, som han møtte på veien, og som lengtet etter å høre hans stemme; for han hadde drøyd en stund. Han begynte da å fortelle dem hva som hadde hendt ham fra Satan, under skikkelse av en engel. Men da Adam hørte hans beretning, kysset han hans ansikt, og advarte ham mot den engelen, og sa til ham at det var Satan som hadde vist seg for ham. Deretter tok Adam Set med seg, og de gikk til Skattens Hule, og gledet seg der. Men fra den dagen av skilte Adam og Eva seg aldri fra ham, uansett hvor han gikk, enten for sitt offer eller for noe annet. Dette tegnet skjedde med Set da han var ni år gammel.

Kap. 7 – Set gifter seg med Aklia
Da vår far Adam så at Set var av et fullkomment hjerte, ønsket han at Set skulle gifte seg; for at fienden ikke skulle vise seg for ham en annen gang og overvinne ham. Så Adam sa til sin sønn Set: «Jeg ønsker, min sønn, at du skal gifte deg med din søster Aklia, Abels søster, slik at hun kan føde deg barn, som skal fylle jorden, etter Guds løfte til oss. Vær ikke redd, min sønn; det er ingen vanære i det. Jeg ønsker at du skal gifte deg, av frykt for at fienden skal overvinne deg.» Set ønsket imidlertid ikke å gifte seg; men i lydighet mot sin far og mor sa han ikke et ord. Så Adam giftet ham med Aklia. Og han var femten år gammel. Men da han var tjue år gammel, fikk han en sønn, som han kalte Enos; og deretter fikk han andre barn enn ham. Deretter vokste Enos opp, giftet seg og fikk sønnen Kainan. Kainan vokste også opp, giftet seg og fikk Mahalaleel. Disse fedrene ble født i Adams levetid, og bodde ved Skattens Hule. Så var Adams dager ni hundre og tretti år, og Mahalaleels hundre. Men Mahalaleel, da han ble voksen, elsket fasting, bønn og hardt arbeid, inntil slutten av vår far Adams dager nærmet seg.

Kap. 8 – Adams siste befaling til Set
Da vår far Adam så at hans ende var nær, kalte han sin sønn Set, som kom til ham i Skattens Hule, og han sa til ham: «Set, min sønn, bring meg dine barn og dine barns barn, så jeg kan utøse min velsignelse over dem før jeg dør.» Da Set hørte disse ordene fra sin far Adam, gikk han fra ham, gråt en strøm av tårer over sitt ansikt, og samlet sine barn og sine barns barn og førte dem til sin far Adam. Men da vår far Adam så dem omkring seg, gråt han over at han skulle skilles fra dem. Og da de så ham gråte, gråt de alle sammen, og falt over hans ansikt og sa: «Hvordan skal du bli skilt fra oss, vår far? Og hvordan skal jorden ta imot deg og skjule deg fra våre øyne?» Slik klaget de meget, og med lignende ord. Da velsignet vår far Adam dem alle, og sa deretter til Set, etter at han hadde velsignet dem: «Set, min sønn, du kjenner denne verden – at den er full av sorg og møye; og du kjenner alt som har kommet over oss gjennom våre prøvelser i den. Derfor befaler jeg deg nå med disse ordene: å bevare uskyld, å være ren og rettferdig, og å stole på Gud; og ikke lene deg til Satans taler, eller til de skikkelser han vil vise seg for deg i. Men hold de bud jeg gir deg i dag; og gi de samme til din sønn Enos; og Enos skal gi dem til sin sønn Kainan; og Kainan til sin sønn Mahalaleel; slik at dette bud forblir fast blant alle deres barn. «Set, min sønn, i det øyeblikk jeg er død, ta dere min kropp og vikle den inn med myrra, aloe og kassia, og la meg ligge her i denne Skattens Hule, hvor alle disse tegnene er som Gud gav oss fra hagen. «Å, min sønn, siden skal en flom komme og overvelde alle skapninger, og bare la åtte sjeler tilbake. «Men, min sønn, la de som den da skal la være tilbake blant deres barn, ta min kropp med seg ut av denne hulen; og når de har tatt den med seg, la den eldste blant dem befale sine barn å legge min kropp i et skip inntil flommen har stilnet og de kommer ut av skipet. Deretter skal de ta min kropp og legge den midt på jorden, kort tid etter at de er blitt frelst fra vannene i flommen. «For stedet hvor min kropp skal legges, er jordens midte; derfra skal Gud komme og frelse hele vår slekt. «Men nå, Set, min sønn, still deg i spissen for ditt folk; plei dem og våk over dem i gudsfrykt, og led dem på den gode vei. Befal dem å faste for Gud, og få dem til å forstå at de ikke skal lytte til Satan, så han ikke ødelegger dem. «Og igjen: skil dine barn og dine barns barn fra Kains barn; la dem aldri blande seg med dem, eller komme nær dem – verken i deres ord eller i deres gjerninger.» Da lot Adam sin velsignelse komme over Set og over hans barn og over alle hans barns barn. Han vendte seg deretter til sin sønn Set og til Eva, sin hustru, og sa til dem: «Bevar dette gullet, denne røkelsen og denne myrra, som Gud har gitt oss som et tegn; for i de dager som skal komme, vil en flom overvelde hele skaperverket. Men de som skal gå inn i arken, skal ta med seg gullet, røkelsen og myrraen, sammen med min kropp; og de skal legge gullet, røkelsen og myrraen sammen med min kropp i jordens midte. «Deretter, etter lang tid, skal byen hvor gullet, røkelsen og myrraen finnes sammen med min kropp, bli plyndret. Men når den blir plyndret, skal gullet, røkelsen og myrraen tas i vare sammen med det byttet som blir bevart; og intet av det skal gå tapt, før Guds Ord, blitt menneske, kommer – da konger skal ta det og bære det frem for Ham: gull som tegn på at Han er Konge; røkelse som tegn på at Han er Himmelens og Jordens Gud; og myrra som tegn på Hans lidelse. «Gull også som et tegn på at Han skal overvinne Satan og alle våre fiender; røkelse som et tegn på at Han vil stå opp fra de døde og bli opphøyet over ting i himmelen og ting på jorden; og myrra som tegn på at Han skal drikke bitter galle og føle helvetes smerter fra Satan. «Og nå, Set, min sønn, se: jeg har åpenbart for deg skjulte mysterier, som Gud har åpenbart for meg. Bevar mitt bud, for deg selv og for ditt folk.»

Kap. 9 – Adam dør og legges i Skattekammerhulen
Da Adam hadde avsluttet sin befaling til Set, ble hans lemmer løse; hans hender og føtter mistet all styrke; hans munn ble stum, og tungen opphørte helt å tale. Han lukket øynene og utåndet. Men da hans barn så at han var død, kastet de seg over ham – menn og kvinner, unge og gamle – og gråt. Adams død fant sted ved slutten av de ni hundre og tretti årene han levde på jorden; på den femtende dagen i måneden Barmudeh, etter solens epakt-beregning, ved den niende time. Det var på en fredag, den samme dagen som han ble skapt, og som han fikk hvile; og den samme timen som han døde, var den samme som den da han gikk ut av hagen. Da svøpte Set ham omsorgsfullt, og balsamerte ham med rikelig med velluktende krydder, fra hellige trær og fra det Hellige Fjell; og han la hans kropp på den østlige siden inne i hulen, på siden der røkelsen var. Og han satte foran ham et lampe-stativ som ble holdt brennende. Deretter sto hans barn foran ham, gråtende og klagende over ham hele natten til daggry. Da gikk Set og hans sønn Enos, og Kainan, Enos’ sønn, ut og tok gode offergaver for å bære frem for Herren; og de kom til alteret hvor Adam hadde båret frem gaver for Gud da han offret. Men Eva sa til dem: «Vent til vi først har bedt Gud om å ta imot vårt offer, og om å bevare hos seg sjelen til Adam, Hans tjener, og ta den opp til hvile.» Og de sto alle opp og ba.

Kap. 10 – Gud trøster Set etter Adams død
Og da de hadde avsluttet sin bønn, kom Guds Ord og trøstet dem angående deres far Adam. Deretter bar de frem sine gaver for seg selv og for sin far. Og da de hadde avsluttet sitt offer, kom Guds Ord til Set, den eldste blant dem, og sa til ham: «O Set, Set, Set,» tre ganger. «Som Jeg var med din far, slik skal Jeg også være med deg, inntil oppfyllelsen av det løfte Jeg gav ham, din far, da Jeg sa: Jeg vil sende Mitt Ord og frelse deg og din sæd. Men når det gjelder din far Adam, hold den befaling han gav deg; og skill din sæd fra din bror Kains sæd.» Og Gud trakk sitt Ord tilbake fra Set. Da gikk Set, Eva og deres barn ned fra fjellet og til Skattens Hule. Men Adam var den første hvis sjel døde i Eden-landet, i Skattens Hule; for ingen døde før ham, unntatt hans sønn Abel, som døde myrdet. Deretter sto alle Adams barn opp og gråt over sin far Adam, og de brakte offer for ham i hundre og førti dager.

Kap. 11 – Sets ætt blir kalt Guds barn
Etter Adams og Evas død skilte Set sine barn og sine barnebarn fra Kains barn. Kain og hans ætt drog ned og bodde vestover, nedenfor stedet hvor han hadde drept sin bror Abel. Men Set og hans barn bodde nordover, på fjellet ved Skattens Hule, for å være nær sin far Adam. Og Set, den eldste, høy og god, med en fin sjel og et sterkt sinn, stod i spissen for sitt folk; han ledet dem i uskyld, bot og mildhet, og tillot ikke én av dem å gå ned til Kains barn. Men på grunn av deres egen renhet ble de kalt «Guds barn», og de var hos Gud i stedet for englehærene som falt; for de fortsatte i lovprisning til Gud og i å synge salmer til Ham, i sin hule — Skattens Hule. Der stod Set foran legemet til sin far Adam og sin mor Eva, og ba natt og dag, og ba om miskunn for seg selv og sine barn; og at når han hadde en vanskelig sak med et av barna, ville Gud gi ham råd. Men Set og hans barn likte ikke jordisk arbeid, men gav seg til himmelske ting; for de hadde ingen annen tanke enn lovprisninger, doksologier og salmer til Gud. Derfor hørte de til enhver tid englenes stemmer som priste og herliggjorde Gud, inne fra hagen — enten når de ble sendt av Gud på et ærend, eller når de steg opp til himmelen. I landet der Adam var skapt (Eden-landet). For Set og hans barn, på grunn av sin egen renhet, både hørte og så disse englene. Dessuten var hagen ikke langt over dem, men bare omkring femten åndelige alen. Nå svarer én åndelig alen til tre menneskealener; tilsammen førtifem alen. Set og hans barn bodde på fjellet nedenfor hagen; de sådde ikke, og de høstet ikke; de frembrakte ingen mat for kroppen, ikke engang hvete — men bare offer. De spiste av frukten og de velsmakende trærne som vokste på fjellet hvor de bodde. Og Set fastet ofte hver førtiende dag, som også hans eldste barn gjorde. For Sets ætt luktet duften av trærne i hagen når vinden blåste den veien. De var lykkelige, uskyldige, uten plutselig frykt; det fantes ingen misunnelse, ingen ond handling, intet hat blant dem. Det fantes ingen kjødelig lidenskap; ingen munn blant dem talte urene ord eller forbannelse; heller ikke onde råd eller svik. For menneskene på den tiden sverget aldri, unntatt i harde omstendigheter når man måtte sverge — og da sverget de ved blodet til Abel, den rettferdige. Men de påla sine barn og sine kvinner hver dag i hulen å faste og be, og å tilbe Den Høyeste Gud. De velsignet seg selv ved faren Adam sitt legeme, og salvet seg med det. Og slik gjorde de inntil slutten av Sets liv nærmet seg.

Kap. 12 – Set dør og Enos blir leder
Da kalte Set, den rettferdige, sin sønn Enos, og Kainan, Enos’ sønn, og Mahalaleel, Kainans sønn, og sa til dem: «Siden min ende er nær, ønsker jeg å bygge et tak over alteret hvor gaver blir ofret.» De hørte på hans befaling og gikk ut, alle sammen, både gamle og unge, og arbeidet hardt, og bygde et vakkert tak over alteret. Og Sets tanke med dette var at en velsignelse skulle komme over barna hans på fjellet, og at han skulle kunne bære fram et offer for dem før sin død. Da bygningen av taket var fullført, befalte han dem å gjøre ferdig offergavene. De arbeidet flittig med dem og brakte dem til Set, deres far, som tok dem og ofret dem på alteret; og han ba Gud om å ta imot deres offer, om å vise miskunn mot sjelene til sine barn, og om å bevare dem fra Satans hånd. Og Gud tok imot hans offer, og sendte sin velsignelse over ham og over hans barn. Deretter gjorde Gud en lovnad til Set, og sa: «Ved enden av de store fem dager og en halv, som jeg har gitt et løfte om til deg og til din far, da vil jeg sende mitt Ord og frelse deg og din ætt.» Så samlet Set og hans barn og hans barnebarn seg, og gikk ned fra alteret og inn i Skattens Hule — hvor de ba og velsignet seg selv med vår far Adams legeme, og salvet seg med det. Men Set oppholdt seg bare noen få dager i Skattens Hule, før han ble rammet av lidelser som førte til døden. Da kom Enos, hans førstefødte sønn, til ham, sammen med Kainan, hans sønn, og Mahalaleel, Kainans sønn, og Jared, Mahalaleels sønn, og Enok, Jareds sønn, med sine hustruer og barn, for å motta en velsignelse fra Set. Da ba Set over dem og velsignet dem, og inntrengende formante dem ved blodet til Abel den rettferdige og sa: «Jeg ber dere, mine barn, la ikke én eneste av dere gå ned fra dette hellige og rene fjell. Ha intet fellesskap med Kains barn, morderen og synderen, som drepte sin bror. For dere vet, mine barn, at vi flykter fra ham og fra all hans synd av all vår kraft, fordi han drepte sin bror Abel.» Etter at han hadde sagt dette, velsignet Set Enos, sin førstefødte sønn, og befalte ham alltid å tjene i renhet foran vår far Adams legeme alle sine dager; og også til tider å gå opp til alteret som han, Set, hadde bygget. Og han befalte ham å føre sitt folk i rettferdighet, i dom og i renhet alle sine dager. Deretter ble Sets lemmer løse; hans hender og føtter mistet all kraft; hans munn ble stum og ute av stand til å tale, og han oppgav ånden og døde dagen etter at han hadde fullført sitt ni hundre og tolvte år; på den tjuesjuende dagen i måneden Abib; og Enok var da tjue år gammel. De svøpte omhyggelig Sets legeme og balsamerte ham med velluktende krydder, og la ham i Skattens Hule, på høyre side av vår far Adams legeme; og de sørget over ham i førti dager. De bar fram gaver for ham, slik de hadde gjort for vår far Adam. Etter Sets død stod Enos fram som leder av sitt folk, som han ledet i rettferdighet og dom, slik hans far hadde befalt ham. Men da Enos var åtte hundre og tjue år gammel, hadde Kain en tallrik etterslekt; for de giftet seg ofte, drevet av kjødelige lyster, inntil landet nedenfor fjellet var fylt av dem.

Kap. 13 – Lamek dreper Kain
I de dager levde Lamek den blinde, som var av Kains slekt. Han hadde en sønn som het Atun, og de to hadde mye buskap. Men Lamek pleide å sende dem ut for å beite sammen med en ung gjeter, som voktet dem; og som, når han kom hjem om kvelden, gråt foran sin morfar og foran sin far Atun og sin mor Hazina, og sa til dem: «Jeg kan ikke vokte denne buskapen alene, for noen kan røve noe av den, eller drepe meg for deres skyld.» For blant Kains barn fantes det mye ran, mord og synd. Da syntes Lamek synd på ham og sa: «Sannelig, han kan, når han er alene, overmannes av mennene på dette stedet.» Så Lamek stod opp, tok en bue han hadde hatt helt siden han var ung, før han ble blind, og han tok store piler, glatte steiner og en slynge som han hadde, og gikk til marken med den unge gjeteren, og stilte seg bak buskapen, mens den unge gjeteren voktet dem. Slik gjorde Lamek i mange dager. I mellomtiden kunne Kain, helt siden Gud hadde forkastet ham og forbannet ham med skjelving og frykt, verken bo fast eller finne hvile noe sted, men vandret omkring fra sted til sted. Under sine vandringer kom han til Lameks hustruer og spurte dem om ham. De sa: «Han er i marken med buskapen.» Da gikk Kain for å lete etter ham; og da han kom inn i marken, hørte den unge gjeteren lyden han laget, og så buskapen trekke seg sammen foran ham. Da sa han til Lamek: «Min herre, er det et villdyr eller en røver?» Og Lamek sa til ham: «Få meg til å forstå hvilken vei han vender seg når han kommer frem.» Da bøyde Lamek buen, la en pil på den, tok en stein i slyngen, og da Kain kom frem fra det åpne landet, sa gjeteren til Lamek: «Skyt — se, der kommer han.» Da skjøt Lamek på Kain med pilen og traff ham i siden. Og Lamek slo ham med en stein fra slyngen, som traff hans ansikt og slo ut begge øynene hans; og Kain falt straks og døde. Da kom Lamek og den unge gjeteren bort til ham, og de fant ham liggende på jorden. Og den unge gjeteren sa til ham: «Det er vår morfar Kain som du har drept, min herre!» Da ble Lamek bedrøvet over dette, og i bitter sorg slo han hendene sammen og slo med sin flate hånd mot hodet til den unge mannen, som falt som om han var død; men Lamek trodde det var et skuespill. Derfor tok han en stein og slo ham, og knuste hodet hans til han døde.

Kap. 14 – Enos velsigner Kainan før sin død
Når Enos var ni hundre år gammel, samlet alle Seths barn, og Kainans barn, og hans førstefødte, sammen med sine hustruer og barn, seg omkring ham og ba om en velsignelse fra ham. Da ba han over dem og velsignet dem, og han besvor dem ved blodet til Abel den rettferdige, og sa til dem: «La ikke én eneste av deres barn gå ned fra dette Hellige Fjellet, og la dem ikke ha noen samfunn med Kains barn, morderen.» Deretter kalte Enos sin sønn Kainan til seg og sa til ham: «Se, min sønn, og legg ditt hjerte på ditt folk, og grunnfest dem i rettferdighet og i uskyld; og stå og tjen foran legemet til vår far Adam alle dager av ditt liv.» Etter dette gikk Enos inn til sin hvile, i en alder av ni hundre og åttifem år; og Kainan svepte ham inn, og la ham i Skattenes Hule på venstre side av sin far Adam, og han frembar offer for ham, etter fedrenes skikk.

Kap. 15 – Kainan dør og Mahalaleel overtar
Etter Enos’ død stod Kainan i spissen for sitt folk i rettferdighet og uskyld, slik hans far hadde befalt ham; han fortsatte også å gjøre tjeneste foran Adams legeme inne i Skattenes Hule. Da han hadde levd ni hundre og ti år, kom lidelse og trengsel over ham. Og da han var i ferd med å gå inn til sin hvile, kom alle fedrene med sine hustruer og barn til ham, og han velsignet dem og besvor dem ved blodet til Abel den rettferdige, og sa til dem: «La ikke én blant dere gå ned fra dette Hellige Fjellet; og inngå intet fellesskap med Kains barn, morderen.» Mahalaleel, hans førstefødte sønn, mottok denne befaling fra sin far, som velsignet ham og døde. Da balsamerte Mahalaleel ham med velluktende krydder, og la ham i Skattenes Hule sammen med hans fedre; og de frembar offer for ham, etter sine fedres skikk.

Kap. 16 – Mahalaleel advarer Jared før sin død
Deretter stod Mahalaleel over sitt folk og nærte dem i rettferdighet og uskyld, og voktet dem for å se til at de ikke hadde noen omgang med Kains barn. Han fortsatte også i Skattenes Hule, hvor han ba og gjorde tjeneste foran vår far Adams legeme, og ba Gud om miskunn for seg selv og for sitt folk; inntil han var åtte hundre og sytti år gammel, da han ble syk. Da samlet alle hans barn seg til ham for å se ham og for å be om hans velsignelse over dem alle før han forlot denne verden. Da reiste Mahalaleel seg og satte seg på sin seng, tårene strømmet nedover hans ansikt, og han kalte på sin eldste sønn Jared, som kom til ham. Han kysset ham da i ansiktet og sa til ham: «Jared, min sønn, jeg besverger deg ved Ham som gjorde himmel og jord, slik Mahalaleel besverget sin sønn Jared ved blodet til Abel, at du ikke lar én av dine barn gå ned fra fjellet til Kains barn, de forbannede. Vokt ditt folk, og fø dem i rettferdighet og uskyld; og la ingen av dem gå ned fra dette Hellige Fjellet til Kains barn, for at han ikke skal omkomme sammen med dem. Hør, min sønn: heretter skal det komme en stor ødeleggelse over denne jorden på grunn av dem; Gud vil være vred på verden og vil ødelegge dem med vann. Men jeg vet også at dine barn ikke vil høre deg, og at de vil gå ned fra dette fjellet og ha omgang med Kains barn, og at de skal omkomme sammen med dem. O min sønn! Lær dem og vokt over dem, så ingen skyld skal hefte ved deg på deres account.» Mahalaleel sa videre til sin sønn Jared: «Når jeg dør, balsamer mitt legeme og legg det i Skattenes Hule ved mine fedres legemer; stå deretter ved mitt legeme og be til Gud; ta vare på dem, og fullfør din tjeneste foran dem, inntil du selv går inn til din hvile.» Deretter velsignet Mahalaleel alle sine barn; og la seg så ned på sin seng og gikk inn til sin hvile, lik sine fedre. Men da Jared så at hans far Mahalaleel var død, gråt og sørget han og omfavnet og kysset hans hender og føtter; og det gjorde alle hans barn. Og hans barn balsamerte ham nøye og la ham ved siden av sine fedres legemer. Deretter stod de opp og sørget over ham i førti dager.

Kap. 17 – Satan narrer Jared ned fra fjellet
Deretter holdt Jared sin fars bud, og stod opp som en løve over sitt folk. Han næret dem i rettferdighet og uskyld, og befalte dem å ikke gjøre noe uten hans råd. For han fryktet for dem, at de skulle gå ned til Kains barn. Derfor ga han dem gjentatte påbud, og fortsatte slik til slutten av det fire hundre og åttifemte år av sitt liv. Ved slutten av disse årene kom dette tegnet til ham. Da Jared stod som en løve foran sine fedres legemer, ba og formante sitt folk, misunte Satan ham, og gjorde en vakker åpenbarelse, fordi Jared ikke ville la barna sine gjøre noe uten hans råd. Satan viste seg da for ham med tretti menn av sine hærer, i form av vakre menn; Satan selv var den eldste og høyeste blant dem, med et fint skjegg. De stod ved inngangen til hulen og ropte Jared ut derfra. Han kom ut til dem og fant dem seende ut som vakre menn, fulle av lys og stor skjønnhet. Han undret seg over deres skjønnhet og utseende; og tenkte i sitt hjerte om de kanskje kunne være av Kains barn. Han sa også i sitt hjerte: «Siden Kains barn ikke kan komme opp til høyden av dette fjellet, og ingen av dem er så vakker som disse synes å være; og siden det blant disse menn ikke er én av mine slektninger, må de være fremmede.» Da utvekslet Jared og de en hilsen, og han sa til den eldste blant dem: «O min far, forklar meg det underlige ved deg, og fortell hvem disse er som er med deg; for de synes for meg som fremmede menn.» Da begynte den eldste å gråte, og de andre gråt med ham. Og han sa til Jared: «Jeg er Adam, som Gud skapte først, og dette er min sønn Abel, som ble drept av sin bror Kain, i hvis hjerte Satan satte å myrde ham. Og dette er min sønn Seth, som jeg ba Herren om, og som Han gav meg til trøst i stedet for Abel. Og denne er min sønn Enos, sønn av Seth; og den andre er Kainan, sønn av Enos; og den andre er Mahalaleel, sønn av Kainan, din far.» Men Jared fortsatte å undre seg over deres utseende og over hva den eldste sa til ham. Da sa den eldste til ham: «Undre deg ikke, min sønn; vi bor i landet nord for hagen, som Gud skapte før verden. Han ville ikke la oss bo der, men satte oss inne i hagen, under hvilken dere nå bor. Men etter at jeg hadde overtrådt, lot Han meg gå ut av den, og jeg ble overlatt til å bo i denne hule; store og harde trengsler kom over meg; og da min død nærmet seg, befalte jeg min sønn Seth å vokte sitt folk vel; og dette mitt bud skal gis videre fra én til en annen til verdens kommende slekter. Men, o Jared, min sønn, vi bor i vakre egne, mens dere bor her i elendighet, slik din far Mahalaleel fortalte meg; og han fortalte meg også at en stor flom vil komme og oversvømme hele jorden. Derfor, o min sønn, av frykt for deres skyld, reiste jeg meg og tok mine barn med meg og kom hit for å besøke deg og dine barn; men jeg fant deg stående i denne hule og gråte, og dine barn spredt omkring på dette fjellet, i hete og i nød. Men, o min sønn, da vi hadde forvillet oss og kommet så langt som dette, fant vi andre menn nedenfor fjellet; de bor i et vakkert land, fullt av trær og frukter og all slags grønt; det er som en hage; så da vi fant dem, trodde vi først de var dere; inntil din far Mahalaleel fortalte meg at de ikke var det. Så derfor, min sønn, hør mitt råd: gå ned til dem, du og dine barn. Da vil dere hvile fra all denne lidelsen som dere nå bærer. Men hvis du ikke vil gå ned til dem, så reis, ta dine barn og kom med oss til vår hage; dere skal bo i vårt vakre land, og dere skal hvile fra all denne nød som du og dine barn nå bærer.» Men da Jared hørte dette fra den eldste, undret han seg; og han gikk hit og dit, men på dette tidspunkt fant han ikke ett av sine barn. Da svarte han og sa til den eldste: «Hvorfor har dere skjult dere inntil denne dag?» Og den eldste svarte: «Hadde ikke din far fortalt oss, hadde vi ikke visst det.» Da trodde Jared at hans ord var sanne. Så sa den eldste til Jared: «Hvorfor snudde du deg slik og slik?» Og han svarte: «Jeg lette etter ett av mine barn for å fortelle ham om min reise med dere og om deres nedgang til dem du nevnte.» Da den eldste hørte Jareds plan, sa han til ham: «Forlat den tanken nå, og kom med oss; du skal se vårt land. Hvis landet der vi bor, behager deg, skal vi og du dra hit igjen og ta din familie med oss. Men hvis landet vårt ikke behager deg, skal du vende tilbake til ditt eget sted.» Og den eldste presset Jared til å dra med dem, før ett av hans barn skulle komme og gi ham et annet råd. Da gikk Jared ut av hulen og fulgte dem, og vandret blant dem. Og de trøstet ham, inntil de nådde fjellets topp, der Kains barn bodde. Da sa den eldste til en av sine følgesvenner: «Vi har glemt noe ved hulens inngang, nemlig det utvalgte kledet vi hadde med for å kle Jared med.» Deretter sa han til en av dem: «Gå tilbake du, en av dere; vi vil vente her til du kommer tilbake. Så skal vi kle Jared, og han skal være lik oss, god, vakker, og skikket til å komme med oss til vårt land.» Da gikk den ene tilbake. Men da han var et lite stykke unna, ropte den eldste til ham og sa: «Vent, til jeg kommer opp og taler med deg.» Da han stod stille, gikk den eldste opp til ham og sa til ham: «Én ting glemte vi ved hulen — å slukke lampen som brenner der inne over kroppene som ligger der. Vend så tilbake til oss straks.» Den mannen gikk, og den eldste vendte tilbake til sine følgesvenner og til Jared. Og de gikk ned fra fjellet, og Jared med dem, og de stanset ved en vannkilde nær husene til Kains barn, og ventet på sin følgesvenn til han kom med kledet til Jared. Han som gikk tilbake til hulen, slukket lampen, og kom så til dem og hadde med seg et fantom og viste dem det. Og da Jared så det, undret han seg over dets skjønnhet og ynde, og gledet seg i sitt hjerte, idet han trodde det hele var sant. Men mens de oppholdt seg der, gikk tre av dem inn i husene til Kains barn og sa til dem: «Bring oss i dag noe mat til vannkilden, for oss og våre følgesvenner å spise.» Men da Kains barn så dem, undret de seg og tenkte: «Disse er vakre å se på, slike som vi aldri har sett før.» Så stod de opp og kom med dem til vannkilden for å se deres følgesvenner. De fant dem så svært vakre, at de ropte ut i sine egne områder for at andre skulle samles og komme for å se disse vakre skapningene. Så samlet de seg rundt dem, både menn og kvinner. Da sa den eldste til dem: «Vi er fremmede i deres land; bring oss god mat og drikke, du og deres kvinner, slik at vi kan styrke oss sammen med dere.» Da disse menn hørte dette, tok hver av Kains sønner sin hustru med seg, og en annen tok sin datter med seg, og mange kvinner kom til dem; alle henvendte seg til Jared enten for egen del eller for sin hustru, alle i samme ånd. Men da Jared så hva de gjorde, vendte hans sjel seg bort fra dem; og han ville ikke smake deres mat eller deres drikke. Den eldste så at han vendte seg bort, og sa til ham: «Vær ikke mismodig; jeg er den store eldste. Slik du ser meg gjøre, slik skal også du gjøre.» Deretter rakte han ut hendene sine og tok en av kvinnene, og fem av hans følgesvenner gjorde det samme foran Jared, for at han skulle gjøre som de. Men da Jared så dem gjøre skammelighet, gråt han og sa i sitt sinn: «Mine fedre gjorde aldri slik.» Da rakte han ut sine hender og ba med et brennende hjerte og med meget gråt, og bønnfalt Gud om å befri ham fra deres hender. Så snart Jared begynte å be, flyktet den eldste med sine følgesvenner; for de kunne ikke bli stående på et sted hvor bønn ble gjort. Da vendte Jared seg, men kunne ikke se dem, men fant seg stående midt blant Kains barn. Da gråt han og sa: «O Gud, ødelegg meg ikke sammen med denne slekten som mine fedre advarte meg imot; for nå, O Herre min Gud, trodde jeg at de som viste seg for meg, var mine fedre; men jeg har nå funnet dem å være djevler, som lokket meg med denne vakre åpenbaringen, inntil jeg trodde dem. Men nå ber jeg Deg, Gud, befri meg fra denne slekten som jeg nå oppholder meg hos, slik som Du befriet meg fra disse djevler. Send Din engel for å føre meg ut fra deres midte; for jeg har ingen makt i meg selv til å unnslippe dem.» Da Jared hadde endt sin bønn, sendte Gud sin engel midt iblant dem, som tok Jared og satte ham på fjellet og viste ham veien, gav ham råd og forlot ham deretter.

Kap. 18 – Jared vender tilbake til hulen
Jareds barn hadde for vane å besøke ham time etter time, for å motta hans velsignelse og for å spørre ham til råds i alt de gjorde; og når han hadde et arbeid å gjøre, utførte de det for ham. Men denne gangen, da de gikk inn i hulen, fant de ikke Jared; men de fant lampen slukket, og fedrenes legemer kastet omkring. Og det kom røster fra dem ved Guds kraft, som sa: «Satan har i en skikkelse bedratt vår sønn, og ønsker å ødelegge ham, slik han ødela vår sønn Kain. De sa også: «Herre Gud, himmelens og jordens Gud, befri vår sønn fra Satans hånd, han som fremførte en stor og falsk skikkelse for å bedra ham.» Og de talte også om andre ting, ved Guds kraft. Men da Jareds barn hørte disse røstene, ble de redde, og stod og gråt for sin far; for de visste ikke hva som hadde hendt ham. Og de gråt over ham den dagen til solnedgang. Da kom Jared med en sørgmodig mine, bedrøvet i sinn og legeme, og ulykkelig over å ha vært skilt fra fedrenes legemer. Men da han nærmet seg hulen, så hans barn ham, og de skyndte seg til hulen og kastet seg om hans hals, gråtende og siende til ham: «O far, hvor har du vært, og hvorfor har du forlatt oss, som du ikke pleide å gjøre?» Og igjen: «O far, da du forsvant, sluknet lampen over våre fedres legemer, legemene var kastet omkring, og det kom røster fra dem.» Da Jared hørte dette, ble han bedrøvet, og gikk inn i hulen; og der fant han legemene kastet omkring, lampen slukket, og fedrene selv ba for hans utfrielse fra Satans hånd. Da falt Jared ned over legemene og omfavnet dem, og sa: «O mine fedre, ved deres forbønn, la Gud befri meg fra Satans hånd! Og jeg ber dere, be Gud å bevare meg og skjule meg for ham inntil min døds dag.» Da stilnet alle røstene, unntatt stemmen til vår far Adam, som talte til Jared ved Guds kraft, akkurat som en mann taler til sin venn, og sa: «Jared, min sønn, bær frem gaver til Gud for at Han har befridd deg fra Satans hånd; og når du bringer disse offergavene, så sørg for at du ofrer dem på det alteret der jeg bar frem mitt offer. Vokt deg også for Satan; for mange ganger har han bedratt meg med sine skikkelser, idet han søkte å ødelegge meg, men Gud befridde meg fra hans hånd. Befal ditt folk at de skal være på vakt mot ham; og at de aldri må opphøre å bære frem gaver til Gud.» Deretter ble også Adams stemme stille; og Jared og hans barn undret seg over dette. Så la de legemene tilbake slik de lå først; og Jared og hans barn stod og ba hele den natten, til dagen brøt frem. Da gjorde Jared et offer og bar det fram på alteret, slik Adam hadde befalt ham. Og da han gikk opp til alteret, ba han til Gud om miskunn og tilgivelse for sin synd, angående lampen som hadde sluknet. Og Gud viste seg for Jared på alteret og velsignet ham og hans barn, og tok imot deres offer; og befalte Jared å ta av den hellige ild fra alteret, og med den tenne lampen som kastet lys over Adams legeme.

Kap. 19 – Gud åpenbarer løftet for Jared
Da åpenbarte Gud for ham igjen det løftet Han hadde gitt Adam; Han forklarte ham de 5500 år, og åpenbarte for ham mysteriet om Sin komme på jorden. Og Gud sa til Jared: «Når det gjelder den ilden som du har tatt fra alteret for å tenne lampen med, la den bli hos dere for å gi lys over legemene; og la den ikke komme ut av hulen før Adams legeme kommer ut av den. Men, Jared, ta vare på ilden, så den brenner klart i lampen; og gå ikke igjen ut av hulen før du mottar en befaling gjennom et syn, og ikke gjennom en skikkelse når den viser seg for deg. Befal deretter igjen ditt folk at de ikke skal ha omgang med Kains barn, og ikke lære deres veier; for Jeg er Gud, som ikke elsker hat og ondskaps gjerninger.» Gud gav også mange andre bud til Jared og velsignet ham. Deretter trakk Han sitt ord tilbake fra ham. Da gikk Jared frem med sine barn, tok noe ild og gikk ned til hulen, og tente lampen foran Adams legeme; og han gav sitt folk de budene Gud hadde befalt ham å gi dem. Dette tegnet hendte Jared ved slutten av hans firehundreogfemtiende år; slik også mange andre under som vi ikke nedskriver. Men vi beskriver bare dette ene for korthets skyld, og for ikke å gjøre vår fortelling for lang. Og Jared fortsatte å undervise sine barn i åtti år; men etter det begynte de å bryte de budene han hadde gitt dem, og gjøre mange ting uten å spørre ham til råds. De begynte å gå ned fra det Hellige Fjellet én etter én, og å blande seg med Kains barn i skammelige fellesskap. Nå er grunnen til at Jareds barn gikk ned fra det Hellige Fjellet denne, som vi nå vil åpenbare for dere.

Kap. 20 – Genun forderver Kains barn og lokker Sets barn ned
Etter at Kain hadde gått ned til landet med den mørke jorden, og hans barn hadde mangedoblet seg der, var det én blant dem som het Genun, sønn av Lamek den blinde, han som slo Kain i hjel. Men om denne Genun gjelder dette: Satan kom inn i ham i hans barndom, og han laget forskjellige trompeter og horn, og strengeinstrumenter, cymbler og psalterier, og lyrer og harper, og fløyter; og han spilte på dem til enhver tid og hver time. Og når han spilte på dem, kom Satan inn i dem, slik at det fra dem kunne høres vakre og søte lyder som henrev hjertet. Da samlet han skarer etter skarer for å spille på dem; og når de spilte, behaget det Kains barn vel, og de opptente seg til synd imellom seg, og brant som med ild; mens Satan oppflammte deres hjerter mot hverandre og økte lysten iblant dem. Satan lærte også Genun å lage sterk drikk av korn, og denne Genun pleide å samle skarer på skarer i drikkehus; og han brakte i deres hender alle slags frukter og blomster; og de drakk sammen. Slik økte denne Genun synden i overmål; han opptrådte også i stolthet, og lærte Kains barn å begå alle slags grov og skammelig ondskap som de ikke kjente til; og han oppildnet dem til mangfoldige gjerninger de ikke hadde visst om før. Da Satan så at de ga etter for Genun og hørte på ham i alt han sa til dem, gledet han seg stort og økte Genuns forståelse, inntil han tok jern og laget krigsredskaper. Og når de var drukne, økte hat og mord blant dem; én mann brukte vold mot en annen for å lære ham det onde, idet han tok hans barn og vanhelliget dem foran ham. Og når menn så at de var overvunnet, og så andre som ikke var overvunnet, kom de som ble slått til Genun og søkte tilflukt hos ham, og han gjorde dem til sine forbundsfeller. Da økte synden blant dem stort; inntil en mann giftet seg med sin egen søster, eller datter, eller mor, og andre; eller med datteren av sin fars søster, så det ikke lenger fantes noen skjelning av slektskap, og de ikke lenger visste hva som var urett; men gjorde ondt, og jorden ble besmittet med synd; og de vakte vrede hos Gud, Dommeren, som hadde skapt dem. Men Genun samlet skarer på skarer som spilte på horn og alle de andre instrumentene vi allerede har nevnt, ved foten av det Hellige Fjellet; og de gjorde dette for at Set’s barn, som var på det Hellige Fjellet, skulle høre det. Og da Set’s barn hørte larmen, undret de seg og kom i skarer, og sto på toppen av fjellet for å se dem som var nedenfor; og slik gjorde de et helt år. Da Genun, etter dette året, så at de ble vunnet over til ham litt etter litt, kom Satan inn i ham og lærte ham å lage fargestoffer for klær i forskjellige mønstre, og gjorde ham i stand til å farge purpur og karmosin og hva det måtte være. Og Kains sønner som utførte alt dette, og skinte i skjønnhet og praktfulle drakter, samlet seg ved foten av fjellet i glans, med horn og praktfulle klær, og hesterenn; idet de begikk alle slags avskyeligheter. I mellomtiden ba Set’s barn, som var på det Hellige Fjellet, og lovpriste Gud, i stedet for englenes hærskarer som hadde falt; derfor kalte Gud dem “engler”, fordi Han gledet seg stort over dem. Men etter dette holdt de ikke lenger Hans bud, og heller ikke løftet Han hadde gitt deres fedre; men de slapp opp i faste og bønn, og i rådet fra Jared, deres far. Og de fortsatte å samle seg på toppen av fjellet for å se på Kains barn, fra morgen til kveld, og på hva de gjorde, på deres vakre klær og smykker. Da så Kains barn opp fra nedenfor, og så Set’s barn stå i flokker på toppen av fjellet; og de ropte til dem at de skulle komme ned til dem. Men Set’s barn sa til dem ovenfra: “Vi kjenner ikke veien.” Da Genun, sønn av Lamek, hørte dem si at de ikke kjente veien, tenkte han ut hvordan han kunne få dem ned. Da viste Satan seg for ham om natten og sa: “Det finnes ingen vei for dem til å komme ned fra fjellet de bor på; men når de kommer i morgen, si til dem: ‘Gå til fjellets vestside; der vil dere finne veien langs en bekk som kommer ned til foten av fjellet mellom to høyder; kom ned den veien til oss.’” Da det ble dag, blåste Genun i hornene og slo på trommene nedenfor fjellet, slik han pleide. Set’s barn hørte det og kom som de pleide. Da sa Genun til dem nedenfra: “Gå til fjellets vestside; der finner dere veien ned.” Da Set’s barn hørte dette fra ham, gikk de tilbake til hulen til Jared for å fortelle ham alt de hadde hørt. Da Jared hørte det, ble han bedrøvet; for han visste at de ville bryte hans råd. Etter dette samlet hundre menn av Set’s barn seg og sa til hverandre: “Kom, la oss gå ned til Kains barn og se hva de gjør, og glede oss sammen med dem.” Men da Jared hørte dette fra de hundre menn, ble hans sjel opprørt og hans hjerte bedrøvet. Da reiste han seg med stor iver og sto midt iblant dem, og besvor dem ved blodet til Abel den rettferdige: “La ikke én av dere gå ned fra dette hellige og rene fjellet, som våre fedre har befalt oss å bo på.” Men da Jared så at de ikke tok imot hans ord, sa han til dem: “O mine gode og uskyldige og hellige barn, vit at når dere én gang går ned fra dette hellige fjellet, vil Gud ikke la dere komme opp igjen.” Han besvor dem igjen, og sa: “Jeg besverger dere ved vår far Adams død, og ved blodet til Abel, til Set, til Enos, til Kenan og til Mahalaleel, at dere må høre på meg og ikke gå ned fra dette hellige fjell; for i det øyeblikk dere forlater det, vil dere bli berøvet liv og miskunn, og dere skal ikke lenger kalles ‘Guds barn’, men ‘djevelens barn.’” Men de ville ikke høre hans ord. Enok var på den tid allerede blitt voksen, og i sin nidkjærhet for Gud reiste han seg og sa: “Hør meg, dere Set’s sønner, små og store: Når dere overtrer våre fedres bud og går ned fra dette hellige fjell — skal dere aldri mer komme opp hit igjen.” Men de reiste seg mot Enok og ville ikke høre hans ord, men gikk ned fra det Hellige Fjellet. Og da de så Kains døtre, på deres vakre skikkelse, og på deres hender og føtter som var farget, og på deres ansikter som var tatovert i ornamenter, ble syndens ild opptent i dem. Da gjorde Satan dem skjønnest i Set’s sønners øyne, like som han gjorde Set’s sønner skjønnest i Kains døtres øyne, slik at Kains døtre lystet etter Set’s sønner som rovgriske dyr, og Set’s sønner etter Kains døtre, inntil de begikk vederstyggelighet med dem. Men etter at de hadde falt i denne besmittelse, vendte de tilbake samme vei som de kom, og forsøkte å stige opp til det Hellige Fjellet igjen. Men de kunne ikke; for steinene på det hellige fjellet var av ild som flammede for deres øyne, på grunn av hvilket de ikke kunne gå opp igjen. Og Gud var vred på dem og angret dem, fordi de hadde gått ned fra herlighet og dermed mistet sin egen renhet og uskyld, og var falt i syndens besmittelse. Da sendte Gud sitt Ord til Jared og sa: “Disse dine barn, som du kalte ‘Mine barn’ — se, de har overtrådt Mitt bud og gått ned til fortapelsens og syndens bolig. Send en budbringer til dem som er igjen, så de ikke også går ned og går fortapt.” Da gråt Jared for Herrens åsyn og ba Ham om miskunn og tilgivelse; men han ønsket heller at hans sjel skulle forlate hans legeme, enn å høre slike ord fra Gud om at hans barn hadde gått ned fra det Hellige Fjellet. Men han fulgte Guds befaling og forkynte for dem at de ikke måtte gå ned fra det Hellige Fjellet, og ikke ha omgang med Kains barn. Men de aktet ikke på hans budskap, og ville ikke høre hans råd.

Kap. – Jareds siste befaling og død
Etter dette samlet en annen skare seg, og de gikk ned for å lete etter sine brødre; men de omkom likeledes som de andre. Og slik gikk det, skare etter skare, inntil bare noen få av dem var igjen. Da ble Jared syk av sorg, og hans sykdom ble slik at dagen for hans død nærmet seg. Da kalte han Enok, sin førstefødte sønn, og Metusjalah, Enoks sønn, og Lamek, Metusjalahs sønn, og Noah, Lameks sønn. Og da de kom til ham, ba han over dem og velsignet dem og sa til dem: “Dere er rettferdige og uskyldige sønner; gå ikke ned fra dette hellige fjell; for se, deres barn og deres barns barn har gått ned fra dette hellige fjell, og de har fremmedgjort seg fra dette hellige fjell gjennom sin avskyelige lyst og overtredelse av Guds bud. “Men jeg vet, ved Guds kraft, at Han ikke vil la dere bli på dette hellige fjell, fordi deres barn har overtrådt Hans bud og fedrenes bud, som vi hadde mottatt fra dem. “Men, mine sønner, Gud vil føre dere til et fremmed land, og dere skal aldri mer vende tilbake for å se med deres øyne denne hage og dette hellige fjell. “Sett derfor deres hjerter på dere selv, og hold Guds bud som er hos dere. Og når dere går fra dette hellige fjell til et fremmed land som dere ikke kjenner, ta med dere legemet til vår far Adam, og med det disse tre kostelige gaver og offer, nemlig gullet, røkelsen og myrraen; og la dem være på det stedet hvor vår far Adams legeme skal ligge. “Og til ham av dere som skal bli igjen, mine sønner, skal Guds Ord komme; og når han går ut av dette land, skal han ta med seg vår far Adams legeme, og legge det i jordens midte, på det stedet hvor frelsen skal bli til.” Da sa Noah til ham: “Hvem av oss skal være den som blir igjen?” Og Jared svarte: “Du er den som skal bli igjen. Og du skal ta vår far Adams legeme fra hulen og ha det med i arken når vannflommen kommer. “Og din sønn Sem, som skal komme ut av dine lender, han er den som skal legge vår far Adams legeme i jordens midte, på det stedet hvorfra frelsen skal komme.” Deretter vendte Jared seg til sin sønn Enok og sa til ham: “Du, min sønn, bli i denne hule, og tjen trofast foran vår far Adams legeme alle dine livets dager, og fø ditt folk i rettferdighet og uskyld.” Og Jared sa ikke mer. Hans hender ble slappe, hans øyne lukket seg, og han gikk inn til hvilen som hans fedre. Hans død fant sted i Noahs trehundre og sekstiende år, og i hans eget ni hundre og åttiniende leveår, på den tolvte i måneden Takhsas, på en fredag. Men da Jared døde, strømmet tårene ned hans ansikt på grunn av hans store sorg over Set’s barn som var falt i hans dager. Da gråt Enok, Metusjalah, Lamek og Noah — disse fire — over ham; de balsamerte ham nøye og la ham deretter i Skattenes Hule. Deretter stod de opp og sørget over ham i førti dager. Og da disse sørgedagene var endt, ble Enok, Metusjalah, Lamek og Noah værende i hjertesorger, fordi deres far var tatt fra dem, og de så ham ikke mer.

Kap. – Enok tas bort fra jorden
Men Enok holdt sin far Jareds bud, og fortsatte å gjøre tjeneste i hulen. Det er denne Enok det hendte mange under med, og som også skrev en berømt bok; men disse undere kan ikke fortelles på dette sted. Deretter fór Set’s barn vill og falt, de og deres barn og deres koner. Og da Enok, Metusjalah, Lamek og Noah så dem, led deres hjerter på grunn av deres fall, fylt av tvil og vantro; og de gråt og søkte Gud om miskunn, om å bevare dem og føre dem ut av den ugudelige slekt. Enok fortsatte sin tjeneste for Herren i tre hundre og åttifem år, og ved slutten av den tiden ble han ved Guds nåde klar over at Gud aktet å ta ham bort fra jorden. Da sa han til sin sønn: “Min sønn, jeg vet at Gud vil føre vannet av flommen over jorden og ødelegge vår skapning. Og dere er de siste styrere over dette folk på dette fjell, for jeg vet at ingen vil bli igjen for dere som kan føde barn på dette hellige fjell; heller skal ingen av dere herske over dette folks barn; og ingen stor skare av dere skal bli tilbake på dette fjell.” Enok sa også til dem: “Vokt deres sjeler, og hold fast ved frykten for Gud og ved deres tjeneste for Ham. Tilbe Ham i oppriktig tro, og tjen Ham i rettferdighet, uskyld og dom, i omvendelse og også i renhet.” Da Enok hadde endt sine bud til dem, lot Gud ham bli forflyttet fra det fjellet til livets land, til de rettferdiges og utvalgtes boliger, den gledens paradis’ herberger, i et lys som når opp til himmelen; et lys som er utenfor dette verdens lys; for det er Guds lys som fyller hele verden, men som intet sted kan romme. Og fordi Enok var i Guds lys, var han utenfor dødens rekkevidde; inntil Gud selv ville la ham dø. Alt i alt var det ingen av våre fedre eller av deres barn som ble igjen på dette hellige fjell, unntatt disse tre, Metusjalah, Lamek og Noah. For alle de andre gikk ned fra fjellet og falt i synd med Kains barn. Derfor ble de forbudt det fjellet, og ingen ble tilbake på det uten disse tre menn.

BOK 3.

Kap. 1 – Noahs rettferdighet og ekteskap
Noah la merke til fra sin ungdom hvordan synden hadde vokst, hvordan ugudelighet rådet; hvordan slekter av mennesker gikk til grunne, hvordan sorgen økte, og hvordan de rettferdige ble færre. Derfor ydmyket han sin sjel; han tuktet sine lemmer, og bevarte sin jomfruelighet; og han sørget over ødeleggelsen som ble forårsaket av menneskenes slekter. Og denne Noah sørget stadig og gråt, og var av et bedrøvet åsyn; og slik holdt han sin sjel i faste, så fienden ikke hadde noen fordel over ham og ikke kom nær ham. Denne Noah gjorde heller aldri, fra han var et barn hos sine foreldre, noe som gjorde dem sinte, og han overtrådte aldri mot dem; heller gjorde han aldri noe uten deres råd. Og når han var borte fra dem, om han ønsket å be eller gjøre noe annet, ba han Gud om å lede ham rett i det; derfor voktet Gud over ham. Og mens han var på fjellet, overtrådte han ikke mot Gud i noe ondt, og han vek aldri med vilje fra det som behaget Gud; heller gjorde han aldri noe som vredet Gud. Mange var de underfulle ting som hendte ham, mer enn noen av hans fedre før ham, omkring tiden for flommen. Og Noah fortsatte i sin jomfruelighet og i sin lydighet mot Gud i fem hundre år; men etter det behaget det Gud å reise ham en ætt. Derfor talte Han til ham og sa: “Stå opp, Noah, og ta deg en hustru, for at du av henne kan få barn som kan være deg til trøst; for du er blitt alene, og du skal dra ut av dette landet til et fremmed land; for jorden skal bli befolket av ditt avkom.” Da Noah hørte dette fra Gud, overtrådte han ikke Hans bud, men tok seg en hustru, som het Haikal, datter av Abaraz, som var av Enos’ barns barn, de som gikk i fortapelse. Og hun fødte ham tre sønner, Sem, Kam og Jafet.

Kap. 2 – Gud befaler Noah å bygge arken
Etter disse ting talte Gud til Noah om flommen, at den skulle komme over jorden og ødelegge alle skapninger, så ingen av dem skulle bli sett igjen. Og Gud sa til Noah: “Vokt dine barn; byd dem og få dem til å forstå at de ikke skal ha omgang med Kains barn, for at de ikke skal gå til grunne sammen med dem.” Og Noah hørte Guds ord og holdt sine barn på fjellet, og lot dem ikke gå ned til Kains barn. Så talte Gud igjen til Noah og sa: “Gjør deg en ark av tre som ikke råtner; den skal være en redning for deg og for mennene i ditt hus. Men begynn å bygge den i lavlandet i Eden, i nærvær av Kains barn, for at de skal se deg arbeide på den; og hvis de ikke vil omvende seg, skal de omkomme, og skylden skal hvile på dem. “Men på dette hellige fjell skal du hugge de trær som du skal lage arken av; la arkens lengde være tre hundre alen, dens bredde femti alen, og dens høyde tretti alen. Og når du har gjort og fullført den, skal det være én dør i den, ovenfor, og tre rom; og hvert rom skal være ti alen høyt. “Den første etasjen skal være for løver og dyr, ville dyr og strutser, alle sammen. Den andre etasjen skal være for fugler og krypende skapninger. Og den tredje etasjen skal være for deg og din hustru, og for dine sønner og deres hustruer. “Og gjør i arken brønner for vann, og åpninger til dem, så dere kan dra vann derfra til drikke for deg og for dem som er med deg. Og du skal kle disse brønnene med bly, både innenfor og utenfor. “Og gjør i arken forrådskamre for korn, til mat for deg og for dem som er med deg. “Lag deg også et horn av ibenholt, tre alen langt og halvannen alen bredt, med munnstykke av samme tre. Og du skal blåse i det tre ganger: første gang om morgenen, for at arbeiderne som bygger arken skal høre det og samles til sitt arbeid. Så skal du blåse i det annen gang, og når arbeiderne hører det, skal de samles til sitt måltid. Og du skal blåse i det tredje gang om kvelden, for at arbeiderne skal gå og hvile fra sitt strev. “Og gå omkring blant folket og fortell dem at en flom skal komme og skal overvelde dem, og bygg arken for deres øyne. Og når de spør deg om byggingen av arken, skal du si dem: ‘Gud har befalt meg å bygge den, for at vi — jeg og mine barn — skal gå inn i den og bli frelst fra flodens vann.’” Men da Noah gikk omkring blant dem og fortalte dem dette, lo de av ham, og drev bare mer hor og festet enda mer, og sa: “Den skravlete gamle mannen! Hvorfra skulle vannene noen gang komme, over de høye fjellenes topper? Vi har aldri sett vann stige over fjell; og denne gamle mannen sier at en flom kommer!” Men Noah gjorde alle sine gjerninger, slik Gud hadde befalt ham.

Kap. 3 – Noahs sønner og Lameks død
Og Noah avlet sine tre sønner i løpet av de første hundre år han arbeidet på arken. I disse hundre årene spiste han ingen mat hvorfra blod flyter; skoene på hans føtter ble verken skiftet, eller slitt, eller gamle. I disse hundre årene skiftet han heller ikke sine klær fra kroppen; og de ble ikke det minste utslitt. Han skiftet heller ikke staven i sin hånd, og kluten om hans hode ble ikke gammel; og håret på hans hode verken vokste eller minket. Hva angår disse tre sønnene til Noah, så er den første av dem Sem; den neste er Kam; og den tredje er Jafet. De tok seg hustruer blant døtrene til Metusalem; slik de vise LXXII fortolkere har fortalt oss, som det er skrevet i den første hellige boken hos grekerne. Lameks, Noahs fars, levetid var fem hundre og femti-tre år; og da han nærmet seg døden, kalte han til seg sin far Metusalem og sin sønn Noah, og han gråt foran sin far Metusalem og sa til ham: “Ta avskjed med meg, min far, og velsign meg.” Da velsignet Metusalem sin sønn Lamek og sa: “Ingen av alle våre fedre døde før sin far; men faren døde før sin sønn, for at sønnen skulle være der til å begrave ham i jorden. Men nå, min sønn, dør du før meg, og jeg skal drikke sorgens beger på grunn av deg, før jeg går ut av kjødet. “Fra nå av, min sønn, se — verden er forandret, og menneskenes dødsløp er forandret; for fra i dag skal sønnen dø før sin far; og faren skal ikke glede seg i sin sønn, heller ikke finne tilfredsstillelse i ham. På samme måte skal heller ikke sønnen finne tilfredsstillelse i sin far, eller glede seg i ham.” Så døde Lamek, og de balsamerte ham og la ham i Skattenes Hule. Hans død fant sted syv år før flommen kom; og hans far Metusalem og hans sønn Noah ble alene tilbake på det hellige fjellet. Men Noah gikk ned hver dag for å arbeide på arken, og gikk opp igjen ved kveldstid. Og han påla sine sønner og deres hustruer ikke å gå ned etter ham, og ikke å ha omgang med Kains barn. For Noah bekymret seg for sine sønner og sa i sitt sinn: “De er unge og kunne bli overvunnet av lidenskap.” Derfor gikk han ned om natten; og han gav den gamle Metusalem befalinger angående dem.

Kap. 4 – Kjempene og forklaringen om Guds barn
Men Noah forkynte gjentatte ganger for Kains barn og sa: “Flommen vil komme og ødelegge dere, dersom dere ikke omvender dere.” Men de ville ikke høre på ham; de bare lo av ham. Da Set’s barn gikk ned fra det Hellige Fjellet og bodde sammen med Kains barn, og besmittet seg selv med deres vederstyggeligheter, ble det født barn av dem som ble kalt Garsina — som var kjemper, mektige menn av styrke, slike at ingen andre kjemper var deres like i kraft. Noen vise menn av oldtiden skrev om dem, og sier i sine hellige bøker, at engler kom ned fra himmelen og blandet seg med Kains døtre, som fødte disse kjempene. Men disse vise menn tar feil i det de sier. Gud forby en slik ting — at engler som er ånder skulle finnes skyldige i å begå synd med mennesker. Aldri; det kan ikke være. Og om en slik handling skulle høre til englers eller sataners natur — de falne — da ville de ikke la én eneste kvinne på jorden være urenberørt. For satanene er meget onde og vanærende. Dessuten er de verken mann eller kvinne av natur; men de er små, subtile ånder som har vært svarte siden de falt i overtredelse. Men mange mennesker sier at engler kom ned fra himmelen og forente seg med kvinner, og hadde barn med dem. Dette kan ikke være sant. Men det var Set’s barn, som var av Adams barn, som bodde på fjellet, høyt oppe eller som opphengt, mens de bevarte sin jomfruelighet, sin uskyld og sin herlighet som engler — og derfor ble kalt “Guds engler”. Men da de brøt budet og blandet seg med Kains barn og avlet barn, sa uvitende menn at engler var kommet ned fra himmelen og hadde blandet seg med menneskenes døtre, som fødte dem kjemper.

Kap. 5 – Methuselahs siste befaling
Da den eldgamle Methuselah, som ble igjen på fjellet sammen med Noahs sønner, hadde levd ni hundre og åtteogåtti år,* ble han syk; og hans sykdom var slik at han på grunn av den måtte forlate denne verden. Da Noah og hans sønner, Sem, Kam og Jafet, ble klar over det, kom de til ham med sine hustruer og gråt foran ham og sa: “O vår far og vår eldste, velsign oss, og be Gud om å vise oss miskunn når du blir tatt fra oss.” Da sa Methuselah til dem, med et sorgfullt hjerte: “Hør meg, mine kjære barn; for av alle våre fedre er det ingen igjen uten dere, åtte sjeler. Herren Gud skapte vår far Adam og vår mor Eva, og fra dem fylte Han jorden med mennesker i nærheten av hagen og mangfoldiggjorde deres ætt. Men de har ikke holdt Hans bud, og Han vil ødelegge dem. Hadde de holdt Hans bud, da ville Han ha fylt himmel og jord med dem. Likevel vil jeg be Herren min Gud om å velsigne dere, å gjøre dere tallrike og utbre deres ætt i et fremmed land som dere skal dra til. Og nå, mine barn, se: Gud vil føre dere inn i en ark, til et land hvor dere aldri før har vært. Og Herren, Gud for alle våre rene fedre, være med dere! Og de herlige gaver som Gud gav vår far Adam fra hagen i denne velsignede Skattekulen, må Han også gi til dere! Dette er de tre herlige gaver som Gud gav Adam. Den første er kongedømmet, i det Gud gjorde Adam til konge over sine verk. Den andre herlige gave er prestedømmet, idet Gud blåste livets ånde inn i hans ansikt. Og den tredje herlige gave er profetien, for Adam profeterte om det Gud besluttet å gjøre. Men jeg vil be Herren min Gud om å gi disse tre herlige gaver til deres etterkommere.” Deretter sa Methuselah også til Noah: “Noah, du er velsignet av Gud. Jeg advarer deg og sier deg at jeg nå skal gå bort fra deg for å være sammen med alle våre fedre som gikk bort før meg. Men du, som skal bli igjen alene med dine barn på dette hellige fjell, hold det bud jeg gir deg og forlat intet av det jeg har sagt deg. Se, min Gud vil snart føre en flom over jorden. Balsamer min kropp og legg den i Skattekulen. Ta deretter din hustru med dine sønner og deres hustruer, og gå ned fra dette hellige fjell, og ta med deg vår far Adams kropp; gå inn i arken og legg den der, inntil vannet fra flommen er blitt borte fra jordens overflate. O min sønn, når du er nær døden, gi din førstefødte sønn Sem befaling om å ta Melkisedek, sønn av Kenan og sønnesønn av Arpaksad; for den Melkisedek er Den Høyeste Guds prest — og ta med seg vår far Adams kropp fra arken, og bære den ut og legge den i jorden. Og Melkisedek skal stå og tjene på det fjellet som er midt på jorden, foran vår far Adams kropp til evig tid. For fra det stedet, Noah min sønn, skal Gud virke frelse for Adam og for all hans ætt som tror på Gud. Methuselah sa også til Noah og hans sønner: ‘Guds engel vil gå med dere inntil dere kommer til dette stedet midt på jorden.’ Igjen sa Methuselah til Noah: ‘O min sønn, la den som tjener Gud og står foran vår far Adams kropp ha en kledning av hud, og være ombundet om sine lender med lær. La ham ikke bære noe smykke, men la hans drakt være enkel; la ham være alene, og stå og be vår Herre Gud om å våke over vår far Adams kropp; for den er av stor verdi for Gud. Og la ham fortsette i sin tjeneste, han, Den Høyestes prest; for han er til behag for Gud, og det er også den tjeneste han utfører for Gud.’” Etter dette befalte Methuselah Noah og sa: “Ta vare på alle disse bud og hold dem.” Deretter ble Methuselahs hender slappe; han sluttet å tale; han lukket langsomt sine øyne og gikk inn til hvile som alle sine fedre; hans tårer rant nedover kinnene, og hans hjerte sørget over at han skulle skilles fra dem alle — men mest av alt på grunn av det fjellet ved hagen, hvor ikke én av dem var igjen; for Gud hadde besluttet å ødelegge alle skapninger og utslette dem fra jordens overflate. Methuselahs bortgang fant sted da han var ni hundre og sekstisyv år gammel, på den tolvte Magabit, på en søndag. Da balsamerte Noah og hans sønner ham, mens de gråt og sørget over ham, og de la ham i Skattekulen. Og de jamret over ham med stor jammer, de og deres hustruer, i førti dager. Og da sorg og klage over Methuselah var til ende, begynte Noah og hans sønner å gjøre som Methuselah hadde befalt dem.

Kap. 6 – Adams kropp føres ut av Skattekulen
Etter hans død kom Noah, hans sønner og deres hustruer til fedrenes legemer, tilbad dem og velsignet seg i dem, mens de gråt og var i dypeste sorg. Men Noah hadde fullført arken, og det var ikke én håndverker igjen ved den. Og han, sammen med sine sønner, fortsatte i bønn til Gud og ba Ham vise dem veien til frelse. Da Noah og hans sønner hadde endt sine bønner, sa Gud til ham: “Gå inn i Skattekulen, du og dine sønner, og ta med dere vår far Adams kropp og legg den i arken; ta likeså gullet, røkelsen og myrraen, og legg dem i arken sammen med hans kropp.” Og Noah hørte Guds røst og gikk inn i Skattekulen, han og hans sønner; og de tilbad fedrenes legemer. Deretter tok Noah vår far Adams kropp og bar den i Guds kraft, uten at han trengte hjelp fra noen. Deretter tok hans sønn Sem med seg gullet, og Kam bar myrraen, og Jafet bar røkelsen; og de brakte alt dette ut av Skattekulen, mens deres tårer rant nedover kinnene. Men mens de bar dem ut, ropte legemene som Adam hadde vært lagt blant: “Skal vi da skilles fra deg, vår far Adam?” Da svarte Adams kropp: “O, at jeg må skilles fra dere, mine sønner, fra dette hellige fjell! Likevel vet jeg, mine sønner, at Gud skal samle alle våre legemer igjen på et annet tidspunkt. Vent tålmodig inntil vår Frelser forbarmer seg over oss.” Og de andre legemene fortsatte å tale med hverandre ved Guds Ords kraft. Da ba Adam Gud om at den guddommelige ild måtte forbli i lampen foran hans sønner, inntil den tid da legemene skal stå opp igjen. Og Gud lot den guddommelige ild bli hos dem, for å kaste lys over dem. Deretter lukket Han hulen over dem og lot ikke ett spor være igjen som kunne vise hvor den er, inntil Oppstandelsens dag, når Han skal reise dem opp igjen, som alle andre legemer. Men den tale Adam holdt — og dette enda han var død — skjedde etter Guds befaling, Han som ville vise sine under blant både de døde og de levende. Etter dette skal ingen av dere si at Adams sjel allerede var under Satans dom. Det var ikke slik; men Gud befalte sjelene blant de døde å komme frem fra Hans hånd og tale om Guds under fra sine legemer. Deretter vendte de tilbake til sine plasser inntil den dag da den sikre utfrielse skal komme til dem alle.

Kap. 7 – Noah forlater det Hellige Fjellet
Men da Noah og hans sønner hørte disse røstene fra de døde kroppene, undret de seg stort, og deres tro på Gud ble styrket. Deretter gikk de ut av hulen og begynte å gå ned fra det Hellige Fjell, mens de gråt og jamret av et brennende hjerte, fordi de nå ble skilt fra det Hellige Fjell, deres fedres bolig. Og Noah og hans sønner vendte om og forsøkte å finne hulen igjen, men de kunne ikke finne den. Da brøt de ut i bitter klage og dyp sorg; for de forstod at fra den dagen av skulle de verken ha tilhold eller opphold der mer. Så løftet de igjen sine øyne og så på hagen og på trærne som var i den; og de hevet sine røster i gråt og høy klage og sa: “Vi hilser deg i tilbedelse, gledens hage! bolig for strålende vesener, et sted for de rettferdige! Vi hilser deg, gledesstedet som var vår far Adams bolig, skapningens fyrste; han som, da han hadde overtrådt, falt fra deg, og deretter så sitt legeme i livet, nakent og vanæret. Og vi — se, vi drar bort fra det Hellige Fjell til den lavere side av deg; og aldri mer skal vi bo der, ei heller skue deg så lenge vi lever. Vi skulle ønske Gud ville ta deg med oss til det landet vi skal gå til; men Gud vil ikke flytte deg inn i et forbannet land. Men Gud vil føre oss, og bringe oss inn i det landet med våre barn, inntil Han har fullført straffen for vår overtredelse av Hans bud.” Noah og hans sønner sa også: “Vi hilser deg, du hule, bolig for våre hellige fedres legemer; vi hilser deg, rene sted, skjult for våre øyne, men verdig til å huse disse legemer! Må Herren Gud bevare deg for fedrenes skyld!” Og videre sa de: “Vi hilser dere, våre fedre, rettferdige dommere; og vi ber dere å be for oss for Guds åsyn, at Han vil forbarme seg over oss og frelse oss ut av denne forgjengelige verden. Vi ber dere å be for oss — for oss, de eneste som er igjen av deres ætter; vi gir dere fredshilsen! O Set, store mester blant fedrene, vi hilser deg med fred! O Hellige Fjell, våre fedres bolig, vi hilser deg med fred!” Da gråt Noah og hans sønner igjen og sa: “Ve oss, vi åtte sjeler som er tilbake! Se, vi er tatt bort fra synet av hagen.” Og mens de kom ned fjellet, hilste de stenene, tok dem i hendene og bar dem på skuldrene; de strøk ned trærne, og gjorde dette under gråt. Og de fortsatte å komme ned fra fjellet til de nådde døren til arken. Der vendte Noah og hans sønner sitt ansikt mot øst, og ba Herren om miskunn, at Han måtte frelse dem og gi dem befaling om hvor de skulle legge vår far Adams kropp. Da kom Guds Ord til Noah og sa: “Løft Adams kropp opp til den tredje etasjen i arken, og legg den der på den østlige siden; og gullet, røkelsen og myrraen sammen med ham. Og du og dine sønner skal stå foran ham og be. Men din hustru og dine sønners hustruer skal være på den vestlige siden av arken; og de og deres hustruer skal ikke komme sammen.” Da Noah hadde hørt disse ord fra Gud, gikk han og hans sønner inn i arken og la vår far Adams kropp på den østlige siden, og de tre offergaver sammen med ham. Og Noah brakte Adams kropp inn i arken på en fredag, i den andre time, på den tjuesyvende dag i måneden Gembot.

Kap. 8 – Dyrene samles inn i arken
Da sa Gud til Noah: “Gå opp på taket av arken og blås i trompeten tre ganger, så alle dyr kan samles til arken.” Men Noah sa: “Skal trompetens lyd nå til jordens ender, for å samle dyrene og fuglene?” Da sa Gud til ham: “Det er ikke lyden av denne trompet alene som skal gå ut, men Min kraft skal gå med den, for å få den til å komme inn i dyrenes og fuglenes ører. Og når du blåser i trompeten, vil Jeg befale Min engel å blåse i hornet fra himmelen; og alle disse skapninger skal samles til deg.” Da skyndte Noah seg og blåste i trompeten, slik Gud hadde sagt ham. Da blåste engelen i hornet fra himmelen, til jorden skjalv, og alle skapninger på den skalv. Da ble alle dyr, fugler og krypende ting samlet, ved den tredje time, på en fredag; da alle dyrene, løvene og strutsene gikk inn i den nederste etasje ved den tredje time. Så, ved middagstid, kom fuglene og de krypende ting inn i den midterste etasje; og Noah og hans sønner gikk inn i den tredje etasje, ved dagens niende time. Og da Noah, med sin hustru, hans sønner og deres hustruer, kom inn i den øverste etasje, befalte han kvinnene å bo på den vestlige side; men Noah og hans sønner, med vår far Adams kropp, bodde på den østlige side.

Kap. 9 – Flommen kommer over jorden
Og Noah stod og ba Gud om å frelse ham fra vannene i flommen. Da talte Gud til Noah og sa til ham: “Av hver slags fugler, ta ett par, hann og hunn av de rene; og av de urene også ett par, hann og hunn. Men av de rene skal du også ta seks par til, hann og hunn. “Alle disse dyrene, fuglene og de krypende ting, skal komme til deg ved engelens hånd, han som skal ta dem og føre dem til deg, for å holde dem i live.” Og Noah gjorde alt dette. Da de alle var kommet inn i arken, lukket Gud arkens dør over dem ved sin kraft. Deretter befalte Han himmelens vinduer å åpne seg vidt, og å styrte ned fossefall av vann. Og slik skjedde det etter Guds befaling. Og Han befalte alle kilder å bryte frem, og dypene å la vann strømme ut over jordens overflate. Da steg havet rundt hele verden, og bruste, og dypets vann reiste seg. Men da himmelens vinduer åpnet seg vidt, ble alle vannmagasiner og dyp åpnet, og alle vindens forråd, og stormvinden, den tette tåke, mørket og skyggen spredte seg. Sol og måne og stjerner holdt tilbake sitt lys. Det var en redselens dag, som aldri før hadde vært. Da begynte havet rundt å løfte sine bølger høyt som fjell; og det dekket hele jordens overflate. Men da Set’s sønner, som hadde falt i ugudelighet og utukt med Kains barn, så dette, da forstod de at Gud var vred på dem; og at Noah hadde sagt dem sannheten. Da løp de alle omkring arken, til Noah, og ba og tryglet ham om å åpne for dem døren til arken; ettersom de ikke kunne klatre opp på det hellige fjell, på grunn av steinene der, som var som ild. Men arken var lukket og beseglet ved Guds kraft. En Guds engel satt på arken, og var som en høvedsmann for Noah, for hans sønner, og for alle som var inne i arken. Og vannene fra flommen økte over Kains barn og overveldet dem; og de begynte å synke, og Noahs ord ble oppfylt, det som han hadde forkynt for dem, at vannene fra flommen skulle komme og drukne dem. Og vannene var over og under Noah og hans sønner, inntil de ble løftet opp i arken; og ved vannets kraft steg arken opp fra jorden; og alt kjøtt som rørte seg omkom. Og vannet steg inntil det dekket jorden, og inntil det dekket alle høye fjell; og vannene steg over dem, og over de høye fjelltoppene femten alen, ved Den Hellige Ånds alen, som er lik tre menneske-alen. Slik at tallet ble førtifem alen over de høyeste fjell. Og vannet tiltok og bar arken, og førte den til den lavere siden av hagen, hvilken vannene, regnet, stormvinden og alt som fór omkring på jorden, tilba. Slik gjorde også Noah og hans sønner og alle som var i arken; de bøyde seg i tilbedelse mot den hellige hagen. Og vannet vendte tilbake til sin tidligere tilstand, og ødela alt som var på jorden og under himmelen. Men arken fløt på vannene og steg opp for vindene; mens Guds engel styrte og ledet den fra øst til vest. Og arken fór omkring på vannenes overflate i hundre og femti dager. Deretter stod arken på Ararat-fjellene, på den tjuesjuende dag i måneden Tkarnt.

Kap. 10 – Noah går ut av arken og bærer frem offer
Da sendte Gud igjen sin befaling til Noah og sa: “Vær stille og vent til vannene har lagt seg.” Da delte vannene seg og hvert vann vendte tilbake til sitt eget sted, der det hadde vært først; kildene holdt opp med å strømme over jorden; dypene som er på jordens overflate, sluttet å stige; og himmelens vinduer ble lukket. For regnskyllet falt fra himmelen ved begynnelsen av flommen i førti dager og førti netter. Men på den første dag i den ellevte måned ble toppene av høye fjell sett; og Noah ventet enda førti dager, og åpnet deretter vinduet han hadde laget på den vestlige siden av arken, og slapp ut en ravn, for å se om vannene hadde roet seg fra jordens overflate eller ikke. Ravnen fløy ut, men kom ikke mer tilbake til Noah; for den ufarlige duen er tegnet på mysteriet om den kristne kirke. Men Noah ventet ennå en liten stund etter at vannene hadde lagt seg, og sendte så ut en due, for å se om vannet hadde trukket seg tilbake eller ikke. Men da duen fløy ut, fant hun intet sted hvor hun kunne hvile sin fot, og ingen bolig; og hun vendte tilbake til Noah. Deretter ventet Noah syv dager til, og sendte ut duen for å se om vannet hadde trukket seg tilbake eller ikke. Og duen kom tilbake til Noah ved kveldstid; og i hennes munn var et oljeblad. Betydningen av duen er dette: hun tas som et bilde på den gamle og den nye pakt. Første gang hun gikk ut og ikke fant et sted å hvile sine føtter, det vil si et hvilested, er et bilde på de stivnakkede jøder, i hvem ingen nåde ble værende, ei heller noen miskunn overhodet. Derfor fant Kristus, den saktmodige, som er avbildet i duen, ikke blant dem et sted hvor Han kunne hvile sin fotsåle. Men den andre gangen, da duen fant et hvilested, er et bilde på hedningefolkene som har mottatt det hellige evangeliets glade budskap, og blant hvem Kristus har funnet et hvilested. I det seks hundre og syvende år av Noahs liv, på den andre dag i måneden Barmudeh, tørket vannet av jorden. Og i neste måned, som er Gembot, på den tjuesjuende dagen i den, som er den dagen da Noah gikk inn i arken, på den selvsamme dag gikk Noah også ut av arken, på en søndag. Men da Noah, hans hustru, hans sønner og deres hustruer gikk ut av arken, kom de igjen sammen og ble ikke atskilt fra hverandre. Først, da de gikk inn i arken, holdt mennene og kvinnene seg hver for seg, Noah fryktet at de skulle komme sammen. Men da flommen var over, kom de igjen sammen, mannen med sin hustru. Gud hadde også sendt stor ro over dyrene, over løvene som var i arken, og over fuglene og krypene, slik at de ikke skulle strides med hverandre. Deretter gikk Noah ut av arken og bygde et alter på fjellet. Og han stod og ba Herren vise ham hvilke offer han skulle ta og bære frem for Ham i offergaver. Da sendte Gud sitt Ord til Noah og sa: “Noah, ta av den rene slags og ofre av dem på alteret for mitt åsyn; og la dyrene gå ut av arken.” Da gikk Noah inn i arken og tok av de rene fuglene så mange som Gud hadde befalt ham; og han ofret dem som offer på alteret for Herrens åsyn.

Kap. 11 – Guds pakt med Noah
Mønsteret på pakten som Gud gjorde med Noah, da Han viste ham buen på skyen i himmelen. Og Gud kjente duften av Noahs offer, og Han gjorde en pakt med ham om at flommens vann aldri mer skal komme over jorden, heretter og for alltid.

||Merknad: Kapittelnummereringen i denne delen følger den fullstendige 1882-utgaven av S. C. Malans oversettelse. Den tidligere norske oppstillingen på siden bygger på en mangelfull netttekst, der Noah-pakten står som Kap. 11, mens den i fullutgaven hører til Kap. 12. Derfor fortsetter teksten her med Kap. 13. Teksten er likevel ikke mangelfull av den grunn; forskjellen gjelder kapittelnummereringen, ikke at innhold mangler. Den tidligere nummereringen er ikke endret. Innholdet har nå fått 13 200 nye ord.||

(Kap. 12)

Kap. 13 – Noah bygger en by

Efter dette tok Noah sine sønner og bygget dem en stad og kalte den Semanān, eftersom de var åtte sjeler som var gått ut av arken. Og Noah og hans sønner bodde på dette fjell omkring hundre år, inntil han fikk barn og barnebarn. Og Noah tok en rot av vintre og plantet den og dyrket den, inntil den bar frukt. Den var søt, og Noah tok noget av den og presset vin av den, og en natt tok han og drakk av den og blev drukken. Og han kom inn til sin hustru uten å vite det. Da kom Ham, hans sønn, inn i huset om morgenen og så sin far utildekket og drukken av vin og uten sans til å vite noget.

Da holdt Ham, hans sønn, ved å le av ham og sa: «Hvad er dette du har gjort, du gamle mann?»

Men den gamle mann forstod ikke hvad han sa; bare Noahs hustru forstod det godt. Da gikk Ham ut og lo av sin far og fortalte sine brødre Sem og Jafet hvad hans far hadde gjort; og han lo av sine foreldre.

Men hans brødre blev vrede på ham og irettesatte ham strengt fordi han hadde gjort således; for de fryktet ham, med hensyn til den gamle mann; for Ham var grov og hård i sin tale. Da stod Sem og Jafet hastig op og tok med sig et dekke og la bak på sine rygger dette dekke som nådde ned til deres føtter; og de gikk baklengs og vendte sitt ansikt mot den vei de var kommet, inntil de kom til sine foreldre. Da kastet de dekket over dem og gikk hastig bort fra dem, for ikke å se dem.

Men morgenen efter dette fortalte Noahs hustru ham hvad Ham hadde sagt og hvad han hadde gjort.

Da blev Noah meget vred på sin sønn Ham for det han hadde gjort; og han forbannet ham og gjorde ham til tjener for sine brødre.

Men Noah velsignet Sem og Jafet, sine sønner, fordi de hadde båret sig vel ad mot ham.

Da tok Noah en annen hustru, som fødte ham syv barn. Og han blev ved å bo på dette fjell, inntil dagene nærmet sig da han skulde fare bort fra dette liv. Og Noah levde tre hundre og femti år efterat han var gått ut av arken.

Da kalte han sin førstefødte sønn Sem og talte med ham og sa: «Min sønn, hør på det jeg befaler dig.

Se, det jeg nu befaler dig, skal du holde fast ved inntil jeg dør og I begraver mig. Så, når I har endt sørgetiden over mig, gå da inn i arken som vi blev frelst i fra flommen; hent så ut av den vår far Adams legeme; men la ingen vite det uten én som er av din ætt. Gjør så en vakker kiste for det og legg det deri.

Ta så med dig noget brød til niste for dig på veien, og vin som du kan drikke av på din vei; for landet du skal fare til, er hårdt og hungrig.

Ta så med dig Melkisedek, den yngste sønn av Kainan, din sønn; for Gud har utvalgt ham blandt alle menneskeslekter til å stå for hans åsyn, til å tilbe og gjøre tjeneste for ham ved vår far Adams legeme.

Legg så Adams legeme midt i jorden; og sett Melkisedek til å stå ved det; og vis ham hvorledes han skal fullføre sin tjeneste for Gud.»

Dessuten sa Noah til Sem, sin sønn: «Dersom I vil holde mitt bud og gå som jeg sier eder, da skal en Herrens engel gå med eder og vise eder veien, inntil I kommer til det sted hvor I skal legge legemet midt i jorden; for på dette samme sted skal Gud virke frelse for hele verden.

Men, min sønn, jeg vet at våre barn forlot dette gode bud og gikk ned fra det hellige fjell og blandet sig med Kains barn, og at de gikk til grunne med dem i flommens vann.

Vit, min sønn, at fra Adam og inntil denne dag har hver og en av de gamle, ved tiden for sin hvile fra kjødet, gitt bud til en av de andre, og de lærte disse bud iblandt sig.

Den første, min sønn, som lærte dette bud og gjorde det klart, var vår far Adam; han gav det til sin sønn Set, som mottok det.

Så overgav Set det til sin sønn Enos, som holdt det. Og Enos gav det til sin sønn Kainan, som holdt det. Så gav Kainan det til sin sønn Mahalalel, som holdt det og overgav det til sin sønn Jared.

Og Jared holdt det og gav det til sin sønn Enok, som også holdt dette bud og gav det til sin sønn Metusalah, som holdt det og gav det til sin sønn Lamek, som holdt det og gav det til mig, hans sønn; og jeg har holdt det.

Men min farfar Metusalah gav mig også et stort bud som jeg har holdt; og som jeg likeledes gir dig. Så motta da mitt bud og hold fast ved mine ord; og skjul denne hemmelighet i ditt hjerte; men åpenbar den ikke for nogen av hele din slekt. Men gå og legg vår far Adams legeme i jorden, og la det bli der inntil frelsens dag.»

Kap. 14 – Arken, lampen og Adams legeme

Men arken var lukket i Noahs dager; heller ikke fikk nogen lov til å røre ved den. Dog gikk de til den, velsignet sig i den og talte om den.

Noah gikk imidlertid inn i den hver kveld for å tenne lampen som han hadde gjort i stand foran vår far Adam, og han velsignet sig i dette legeme.

Og han forsømte ikke sin tjeneste med lampen, likesom det først hadde vært i Skattenes hule.

Men eftersom Noah visste at arken efter ham ikke vilde bli stående hel, og at hans barn vilde skille lag og ikke vende tilbake for å se efter vår far Adams legeme, og at ondskapen vilde tilta på jorden og vederstyggeligheter blandt menneskene, derfor bød han sin sønn Sem å skynde sig å ta vår far Adams legeme og føre det bort til jordens midte, efter Guds befaling.

Kap. 15 – Noah deler jorden mellem sine sønner

Da Noah hadde endt med å gi sine befalinger til sin sønn Sem angående vår far Adams legeme, sa Noah til sin sønn Sem: «Hent hit til mig dine brødre, og la dem komme nær til mig.»

Da de kom til Noah, så han på dem og sa til dem: «Mine sønner, efter min død skal I skilles fra hverandre, og store trengsler skal ramme eders ætt.

Men jeg vil fra nu av dele jorden mellem eder i tre deler, så hver av eder skal bosette sig i sin egen del.

Til Sem, min førstefødte sønn, skal hans lodd være fra Jerusalem, som er en stor stad, like til Qardayun og Andika. Det innbefatter grensefjellet som rekker like til Gefur, mellem Egyptens land og filistrenes land.

Til Ham, min næste sønn, skal hans del være fra Aris mot syd, like til Fardundan og til Gaduriun og til vestens grenser.

Og til Jafet, min tredje sønn, skal hans del være fra vestens hjørne mot syd, like til Damatha, et stort landstykke, og likeså hele norden like til Aris.»

Så sa han til dem: «La hver av eder ta en del forskjellig fra sine brødres; og la hver av eder bo i sin egen del.» Og de bosatte sig i den, således som han hadde befalt dem.

Og de fikk alle sønner og døtre mens deres far Noah ennu levde. Og Noah delte jorden mellem dem efter Guds befaling, forat det ikke skulde bli fiendskap mellem de tre brødre.

Da Noah hadde endt sine bud til Sem og hans brødre, falt hans hender ned, hans tunge blev stum, hans øine lukket sig, og han døde likesom sine fedre. Han døde, ni hundre og femti år gammel, på en onsdag, den annen dag i måneden Gembot, på det fjell hvor arken var; og der skal han bli inntil den dag Gud åpenbarer hans hvilested.

Og de sørget over ham i firti dager.

Kap. 16 – Engelen viser sig for Kainan

Efterat de hadde endt sørgetiden over Noah, åpenbarte en Guds engel sig for Kainan, Melkisedeks far, og sa til ham i et syn: «Kjenner du mig?» Og Kainan svarte: «Nei, min herre.»

Da sa engelen til ham: «Jeg er den engel som Gud har sendt til dig for å gi dig dette bud. Og bryt ikke Guds bud.»

Da Kainan hørte dette av Guds engel, undret han sig og sa til ham: «Tal, min herre!» Og Guds engel sa til ham: «Jeg er den engel som bragte gull til din far Adam, da han var nedenfor haven; jeg er den engel som bad til Gud sammen med ham, da han ofret sitt eget blod på alteret.

Jeg er Mikael, den engel som mottok den rettferdige Abels sjel; jeg er den engel som var med Set da han blev født i hulen.

Jeg er den engel som var med Enos og Kainan og Mahalalel og Jared og Enok og Metusalah og Lamek og Noah. Men siden han gikk inn til hvilen, står jeg hos hans førstefødte sønn Sem.

Og se, Gud har sendt mig til dig for å ta din sønn Melkisedek og føre ham bort til det land hvor Gud skal legge vår far Adams legeme, og forat han skal bli høit ophøiet for Gud. La ikke ditt hjerte bedrøves over at han går bort.»

Da Kainan hørte disse ord av engelen, tilbad han for hans åsyn og sa til ham: «Guds vilje skje! Se, jeg og min sønn er i hans hender. Han gjøre hvad ham behager.»

Denne engel åpenbarte sig for Kainan, ikke på grunn av Kainans rettferdighet og renhet, men på grunn av Melkisedek og hans rettferdighet og renhet.

Da sa engelen til Kainan: «Overgi ikke denne hemmelighet til nogen uten til Sem alene.»

Og engelen gikk bort fra ham.

Kap. 17 – Engelen kommer til Melkisedek

Da kom Guds engel til Melkisedek den natt mens han lå på sin seng.

Og han åpenbarte sig for ham i skikkelse av en ung mann lik ham selv, som slo ham i siden og vekket ham av søvnen.

Da Melkisedek merket det, stod han op og så huset fullt av lys og en skikkelse stå foran sig. Og han blev redd; for han var ikke vant til å se engler, men bare denne ene gang.

Men engelen hindret frykten i å overvinne ham og salvet ham på hodet og på brystet og sa til ham: «Frykt ikke; jeg er en Guds engel, og han har sendt mig til dig med dette budskap, forat du skal fullføre det for din Gud.»

Da sa Melkisedek til ham: «Hvad er dette budskap?» For han var en ung mann med et fullkomment hjerte. Og engelen sa til ham: «Det er at du skal gå med vår far Adams legeme til jordens midte, og at du skal stå der og gjøre tjeneste for det, og at du skal tjene Gud; for han har utvalgt dig fra din barndom. For du er av den velsignedes ætt.»

Da sa Melkisedek til ham: «Hvem skal føre min far Adams legeme, og mig med det, til jordens midte?»

Og engelen sa til ham: «Sem, Noahs sønn, din fars farfar.»

Da styrket engelen hans hjerte og trøstet ham mildt en hel time, og sa så til ham: «Overgi ikke disse skjulte ord til nogen uten til Sem alene; forat ryktet om det ikke skal sprede sig, og de henge sig fast ved Adams legeme og ikke la det gå til det land som Gud har befalt at det skal føres til.» Og engelen gikk bort fra ham.

Kap. 18 – Sem og Melkisedek går til arken

Da gikk engelen til Sem, Noahs sønn, og sa til ham: «Stå op og ta Adams legeme, således som din far Noah gav dig befaling om; og ta Melkisedek med dig og gå med dem til det sted som Gud har befalt; og tøv ikke.»

Da det blev dag, gjorde Sem en vakker kiste og gjemte den nær ved arken. Så gjorde han i stand brød og vin og niste og kom til Kainan og spurte efter hans sønn Melkisedek. Da begynte Kainan å fortelle ham alt det engelen hadde sagt til ham; og han gav ham sin sønn Melkisedek med et godt hjerte.

Da sa Sem til Kainan: «Hold denne hemmelighet skjult, og åpenbar den ikke for nogen.»

Så tok Sem Melkisedek, og de sadlet et asen mellem sig og gikk til arken. Men de hadde ingen nøkkel til å åpne arken med; for Noah hadde stengt den med en hengelås efterat han var gått ut av den.

Da de derfor kom til arken, tenkte de på hvorledes de skulde åpne den. Så kom Sem til døren og sa til Melkisedek: «Kom og åpne den, du store Gud.»

Da kom Melkisedek til døren, da han hørte Sems røst, og grep hengelåsen; og straks blev døren åpnet.

Men en røst ropte innenfra arken og sa: «Gled dig, du prest for den høieste Gud, fordi du er funnet verdig til å trede inn i Guds prestetjeneste; den første som er skapt av ham i verden.»

Denne røst var fra Den Hellige Ånd.

Og Melkisedek kjente denne røst da den åndet i hans ansikt; han kjente den også ved den store nåde som var i ham. Da undret han sig og sa til Sem: «Min herre, jeg vet det ved åndingen i mitt ansikt, enda jeg ikke så nogen skikkelse og ikke hørte nogen røst tale til mig; for jeg så ingen. Denne røst er fra vår far Adams legeme.»

Og Sem blev stående skjelvende og visste ikke hvad han skulde si til ham.

Men mens de undret sig ved arkens dør, kom Guds Ord og sa: «Jeg er den som gjorde dig til prest og åndet av min Ånd i dig. Du er min rettferdige prest, og du er verdig til å bære Adams legeme, ham som jeg skapte, og som jeg åndet av min Ånd i. Og jeg gjorde ham til prest og konge og profet. Gå først inn og hent hans legeme ut.»

Da gikk Melkisedek inn i arken og bøide sig i tilbedelse for vår far Adams legeme; han velsignet sig i det og bar det ut, mens engelen Mikael hjalp ham å bære det.

Og Sem gikk også inn og bar ut gullet, røkelsen og myrraen og la dem sammen med vår far Adams legeme; så la han legemet i kisten og lukket den over legemet. Og derefter lukket han arkens dør, som den var i begynnelsen.

Kap. 19 – Sem og Melkisedek kommer til Golgata

Da tok Sem og Melkisedek Adams legeme og gikk sin vei; og Guds engel gikk med dem og viste dem hvor de skulde gå. Så gikk de den dag inntil aftenen, og de steg av på et visst sted for å hvile.

Da stod Sem og Melkisedek op for å bede; og mens de bad, kom det en røst innenfra Adams kiste, som sa: «Ære være Gud, som skapte mig, som gav mig liv, som lot mig dø, og som igjen fører mig tilbake til jorden, hvorav han tok mig!»

Og røsten velsignet den unge Melkisedek og sa til ham: «Av hele vår ætt har Gud ikke utvalgt nogen uten dig; heller ikke salvet han nogen av dem til prest med sin egen hånd uten dig; heller ikke åndet han sin rene Ånd i nogens ansikt således som han åndet den i dig; og jeg gleder mig, min sønn, over at du er funnet verdig til en sådan ære fra Gud.»

Da vek røsten bort fra Melkisedek, som undret sig over denne røst som kom frem fra en død mann. Men det skjedde ved Guds kraft.

Men da Sem så dette første under som blev gjort på Melkisedek, kysset han hans ansikt og gledet sig meget for hans skyld.

Men Melkisedek smakte intet den natt, for den glede som fylte hans hjerte; men han blev stående foran Adams kiste, idet han lovpriste Gud og bad inntil morgenen. Dette syn hendte Melkisedek i hans femtende år.

Da la Sem og Melkisedek kisten på asenet og gikk sin vei; og Guds engel gikk med dem.

Og det skjedde, da de kom til ulendte steder, bar engelen dem op ved Guds kraft og lot dem gå over dem, enten det var land eller fjell.

Og således gikk de sin vei inntil aftenen på den annen dag, da de steg av for å hvile, efter sin sedvane. Da stod Sem og Melkisedek op for å bede; og mens de bad, se, da skinte et stort lys over dem; derfor kjente Melkisedek ingen tretthet på grunn av Guds styrke som var i ham, men han gledet sig som en som går til sitt bryllup.

Men de stod og bad, som de pleide, foran vår far Adams kiste. Da kom en røst fra toppen av kisten, som sa til Melkisedek og til Sem: «Se, vi nærmer oss det sted som vår Herre har fastsatt for oss.»

Og røsten sa til Melkisedek: «Over det land som vi går til, skal Guds Ord stige ned og lide og bli korsfestet på det sted hvor mitt legeme er lagt.

Min hodes isse skal bli døpt med hans blod; og da skal min frelse bli virket; og han skal føre mig tilbake til mitt rike og gi mig mitt prestedømme og min profetiske gave.»

Da blev røsten taus ved Guds kraft.

Men Melkisedek og Sem undret sig over røsten som talte med dem. Og Melkisedek blev hele den natt i bønn med glede inntil dagen grydde. Så la de Adams legeme på asenet og gikk sin vei.

Og Guds engel gikk med dem, inntil de nærmet sig stedet.

Da gikk han foran dem og stod foran asenet og tok kisten ned fra det, han alene; og ikke som ved de to tidligere anledninger, da Melkisedek tok den ned fra asenet.

Men da kisten kom til klippen, revnet klippen i to deler — det var stedet for kisten; og Melkisedek og Sem skjønte derved at det var det sted Gud hadde utsett.

Da steg engelen op fra dem til himmelen, mens han sa til Gud: «Se, vår far Adams legeme er nådd frem og kommet til det sted du utvalgte. Jeg har gjort det som du bød mig.»

Da kom Guds Ord til engelen og sa: «Gå ned til Melkisedek og styrk hans hjerte; og byd ham å bli ved Adams legeme. Og når Sem går inn til hvilen, da si til Melkisedek at han skal gå og ta fra Sem det brød og den vin han har med sig, og bevare dem.»

Kap. 20 – Melkisedeks offer av brød og vin

Da kom engelen ned fra Gud i skikkelse av en mann, som viste sig for Melkisedek og Sem og styrket deres hjerter.

Så la han vår far Adams legeme på dets sted og sa til Melkisedek: «Ta brødet og vinen fra Sem.» Og han tok dem, som engelen sa til ham.

Men Melkisedek og Sem stod og bad ved vår far Adams legeme inntil aftenen, da et stort lys kom ned over legemet, og engler steg op og ned på dette sted over vår far Adams legeme.

De gledet sig og lovpriste og sa: «Ære være dig, Gud, som skapte verdnene og gjorde mennesker av jordens støv for å ophøie dem over himmelske vesener.»

Og englene lovpriste således Gud over vår far Adams legeme hele den natt inntil daggry.

Men da solen gikk op, kom Guds Ord til Melkisedek og sa til ham: «Stå op og ta tolv av disse stener; gjør et alter av dem, og ofre på det av brødet og vinen som var hos Sem; og ofre dem, du og han.»

Da Melkisedek hørte Guds Ord, tilbad han for hans hender; og han skyndte sig og gjorde som Gud bød ham.

Og på den tid da han ofret gaven på alteret og bad Gud hellige den, kom Den Hellige Ånd ned over offeret, og fjellet blev fylt med lys.

Og engler sa til ham: «Dette offer er antagelig for Gud. Ære være ham som skapte jordiske mennesker og har åpenbart store hemmeligheter for dem!»

Da viste Guds Ord sig for Melkisedek og sa til ham: «Se, jeg har gjort dig til prest; og du og Sem skal ofre dette offer som du først gjorde; og likesom du satte op disse tolv faste grunnstener, vil jeg reise op tolv apostler til å være verdens søiler. Og de er faste.

Likeså, likesom du gjorde dette alter, vil jeg gjøre dig til et alter i verden; og likesom du gjorde et offer av brød og vin, vil jeg også frembære offeret av mitt legeme og blod og gjøre det til syndenes forlatelse.

Og dette sted som du står på, og hvor Adams legeme er lagt, vil jeg gjøre til et hellig sted; alle skapninger på jorden skal velsignes i det; og i det vil jeg gi forlatelse til alle som kommer hit.»

Da velsignet Guds Ord Melkisedek, gav ham navn av prest og steg så op fra ham til himmelen i herlighet og glede med sine engler.

Kap. 21 – Sem skilles fra Melkisedek

Da priste Melkisedek Gud; og han og Sem bar frem et offer. Og Sem blev hos ham den dag for å hvile efter reisens møie.

Men da dagen grydde, syntes det Sem godt å dra bort. Da ønsket Melkisedek ham Guds følge og velsignet ham og sa til ham: «Herren Gud, som førte oss til dette sted, være med dig og lede dig inntil du kommer til ditt eget sted.»

Melkisedek sa også til ham: «Når de spør dig om mig, da vis dem ikke veien, forat de ikke skal komme til mig. Og når min far og min mor spør dig om mig, si da til dem: Han er dratt bort på pilegrimsferd, og jeg vet ikke stedet for hans pilegrimsferd.

Så når du sier dette til dem, skal deres håp om mig bli avskåret; og de skal kjenne at det ikke nytter å tenke på mig, så de ikke skal trenge på dig og få dig til å komme til mig.»

Så drog Sem bort og vendte tilbake til sin slekt; mens Melkisedek blev stående foran vår far Adams legeme, tjenende Gud og tilbedende ham alltid. Og en engel blev hos ham, som vernet ham og bragte ham mat, inntil patriarken Abrahams tid.

Og denne Melkisedeks klædning var av skinn, med et lærbelte omkring hans lender. Og han tjente Gud med megen bønn og faste.

Kap. 22 – Tungemålenes deling

Men Sem og hans brødre blev overmåte mange på jorden; og de fikk sønner og døtre og fortsatte på denne vei, inntil Sem var fem hundre og femti år gammel, da han døde.

Da balsamerte de ham og blev ved å sørge over ham i firti dager.

Efter dette levde Arpaksad, Sems sønn, fire hundre og fem og åtti år, og så døde han; og de balsamerte ham og sørget over ham i firti dager.

Så efter ham var Kainan, Arpaksads sønn og Melkisedeks far, som levde fem hundre og ni og åtti år, og så døde han.

Efter ham levde Saleh, Kainans sønn og Melkisedeks bror, fire hundre og åtte år, og så døde han.

Efter ham levde Eber, hans sønn, fire hundre og fire og tretti år, og så døde han.

Så blev Falek født da hans far var to hundre og syv år gammel. I Faleks dager blev jorden delt for annen gang mellem Noahs tre sønner, Sem, Ham og Jafet.

Eber tok til hustru Azurad, Nebruds datter.

Derfor blev de meget bedrøvet ved denne deling iblandt sig; for i deres fars levetid var de samlet. Men nu blev de skilt fra hverandre, og stor trengsel kom over dem for den saks skyld.

Men Falek døde, og de begravde ham i hans egen stad Falek. For de hadde bygget en stad og kalt den efter hans navn. Men efter hans død, som skjedde da han var fire hundre og tretti år gammel, blev det store uroligheter, og menneskene samlet sig i befestede stæder.

Og efter dette blev tungemålene delt, de er to og sytti; for Gud delte dem da menneskene bygget tårnet i Sinear; men det blev ødelagt over dem. Og Gud delte deres sprog; og det som blev tilbake av dem, spredte han over jorden, fordi de bygget uten fast plan. Derfor spredte Gud dem og adspredte dem og førte over dem delingen av deres tungemål, så at dersom én av dem talte, forstod ingen annen hvad han sa.

Og tallet på tungemålene er to og sytti.

Og da de således var delt, hadde de over sig to og sytti herskere, én for hvert tungemål og for hvert land, som konge. Og av Jafets ætt var seks folk.

Kap. 23 – Nimrud og de første konger

Da levde Ragu, Faleks sønn, to hundre og to og tretti år og døde. Men da Ragu, Faleks førstefødte sønn, var hundre og tretti år gammel, regjerte en av de første konger som nogensinne regjerte på jorden; hans navn var Nimrud, en kjempe.

Denne Nimrud så en lysende sky under himmelen, et blott syn av Satan. Og han bøide sitt hjerte til den og begjærte dens skjønnhet; og så kalte han på en som het Santal, en billedskjærer, og sa til ham: «Skjær mig en krone av gull efter denne skys mønster.»

Da gjorde Santal ham en krone av gull, som Nimrud tok og satte på sitt eget hode. Derfor blev det sagt at en sky var kommet ned fra himmelen og overskygget ham. Og han blev så ugudelig at han tenkte ved sig selv at han var Gud.

Og i de dager var Ragu hundre og åtti år gammel; og i hans hundre og firtiende år regjerte Yanuf over Egyptens land.

Han er den første konge som regjerte over det; og han bygget staden Memfis og kalte den efter sitt eget navn. Det er Misr, hvis navn gjengis Masrin.

Denne Yanuf døde; og i hans sted, i Ragus dager, regjerte en fra Indias land, hvis navn var Sasen; og han bygget staden Saba. Og alle konger som regjerte over dette land, blev kalt sabeere efter stadens navn.

Og således var det inntil Salomos dager, Davids sønn.

Så regjerte igjen Phar’an over Safirs barn og bygget staden Safir med stener av gull; og det er landet Sar’ania, og på grunn av disse stener av gull sier de at fjellene i dette land og stenene der alle er av gull.

Så gjorde Lebensas barn fra Indias land en til konge over sig, som het Bahlul, og han bygget staden Bahlu.

Så døde Ragu i sitt to hundre og ni og åttiende år.

Kap. 24 – Avgudsdyrkelsen tiltar

Efter ham kom Serok, hans sønn, i hvis dager avgudsbilleder av sten åpenlyst blev tilbedt i verden. Menneskenes barn begynte å gjøre avguder av sten, de første av dem var Kahthon og Helodon.

Og menneskenes barn blev mange på jorden, og deres ugudelighet tiltok også; for de hadde hverken lov eller orden og ingen lærere til å lede dem på rettferdighetens vei, heller ikke nogen til å være dommer iblandt dem.

Derfor blev de verre og verre og fór lenger bort fra Guds vei; hver av dem gjorde det han selv lystet, og de gjorde sig avgudsbilleder som de tilbad.

De hadde intet håp om de dødes opstandelse. Men når en av dem døde, begravde de ham og satte et avgudsbillede over hans grav og sa at dette var hans gud, som vilde vise ham miskunn i hans grav. De sa også om den døde at når hans gud var satt op over hans grav, skulde minnet om ham ikke utryddes fra jordens åsyn.

Dette var et alminnelig ord som Satan hadde bragt frem; og jorden blev således fylt med avgudsbilleder; og disse avgudsbilleder var av forskjellige slag, menn og kvinner.

Efter dette døde Serok, to hundre og tretti år gammel; og de balsamerte ham i Sar’ania, hans stad, som var bygget i hans navn.

Efter dette fikk Nahor, da han var ni og tyve år gammel, Terah. Og da Nahor var seks og åtti år gammel, så Gud ned på menneskenes barn og så at de var ødelagt og tilbad avguder.

Da sendte Gud ut vinder og hvirvelvind og jordskjelv over jorden, inntil avgudene blev knust mot hverandre. Men menneskenes barn omvendte sig ikke fra sine synder, heller ikke vendte de om til Gud fra sine misgjerninger, så han kunde frelse dem; men de tiltok snarere i ugudelighet.

Og i det tyvende år av Terahs liv bredte avgudsdyrkelsen sig over jorden i staden Aarat, som Barwin, Ebers sønn, hadde bygget.

Og på den tid bodde det der en rik mann som døde; og hans sønn gjorde et avgudsbillede av gull i sin fars lignelse og satte det op på sin fars grav.

Så bød han en av sine tjenere å stå ved avgudsbilledet og tjene det; å feie jorden omkring det, å helle vann for det og å brenne røkelse.

Men da Satan så dette, gikk han inn i gullbildet og talte til tjeneren som hans herres far, som var død, og sa til ham: «Du gjør vel i dette.»

Efter dette overfalt en tyv huset til den unge mann, sønn av den mann som var død; og han kom da til sin fars grav, gråtende.

Og han sa: «Min far, de har båret bort alt mitt gods.»

Da svarte Satan ham innenfra avgudsbilledet og sa: «Bli ikke her, men gå og hent din sønn og ofre ham som offergave til mig, så vil jeg gi dig alt ditt gods tilbake.»

Da gikk denne unge mann bort og gjorde med sin sønn som Satan hadde befalt ham. Og på den tid gikk Satan inn i ham og lærte ham å øve trolldom og magi, blanding av legemidler og spådomskunst. Dette var det første onde eksempel av dette slag som blev satt for menneskene, å ta sine barn og ofre dem som offergave til avguder og til djevler.

Kap. 25 – Ilddyrkelsens oprinnelse

Så, i Nahors hundrede år, så Gud ned på menneskenes barn og så at de ofret sine barn til avguder.

Da bød Gud vindenes forrådskamre å åpne sig og sende ut hvirvelvind og stormkast og mørke over hele jordens åsyn, inntil alle avguder og billeder og skikkelser blev samlet sammen av vindene i fjell på høie fjell. Og avgudene blev liggende begravet under dem inntil denne dag.

Mange vise menn har skrevet om denne vind, at det var flommens vind; og mange av dem sier at det var flommens vann som således samlet disse fjell av avguder.

Men de fór vill og sa det som er falskt om det; for før flommens vann kom over jorden, var det ingen avguder på den. Men flommen kom over menneskene på den tid på grunn av deres hor og de synder som de gjorde iblandt sig; både Kains barn og de som fulgte dem.

Dessuten var ikke hele jorden på den tid fylt med folk, men bare havens land, hvor Sets barn bodde, og det sted hvor Kains barn bodde; foruten dette var hele jorden øde for innbyggere.

Men da flommen kom, bar den arken og førte den til dette trengselens land. Og denne jord blev fylt med folk; og det land blev lagt øde.

Så, i de dager, så kong Nimrud en flammende ild i øst, som steg op fra jorden.

Da sa Nimrud: «Hvad er denne ild?» Så gikk han bort imot den; og da han så den, bøide han sig for den i tilbedelse og satte en prest til å gjøre tjeneste for den, til å brenne røkelse for den og ofre slaktofre til den. Fra den dag begynte mennene av Fars å fylle jorden.

Da så Satan, avgudenes virkemann, en vannkilde nær ildgropen; og han kom til den og så på den og gjorde en hest av gull og satte den op ved kanten av vannkilden. Og det skjedde at alle som kom for å vaske sig i denne vannkilde, bøide sig i tilbedelse for denne gullhest; og fra den tid begynte folket i Fars å tilbe hester.

Men presten som Nimrud hadde satt til å tjene ilden og brenne røkelse for den, ønsket å bli en lærer og vis i den samme visdom som Nimrud, som Barwin, Noahs fjerde sønn, hadde lært.

Derfor blev denne prest ved å spørre Satan, mens han stod foran ilden, om å lære ham denne onde tjeneste og vederstyggelige visdom. Da Satan så at han gjorde sitt beste i tjenesten for ilden, talte han til ham og sa: «Intet menneske kan bli lærer eller vis eller stor for mitt åsyn, med mindre han hører på mig og går og ekter sin mor, sin søster og sin datter.»

Da hørte denne prest på Satan i alt det han bød ham, og han lærte ham allslags visdom og ugudelighet. Og fra den tid har folket i Fars gjort slike synder inntil denne dag.

Og Nimrud bygget store stæder i øst og øvet allslags misgjerninger i dem.

Bok 4

Kap. 1 – Abraham kalles ut fra sitt land

Da Terah var to hundre og tretti år gammel, blev han syk og kalte Abraham, sin sønn, og sa til ham: «Min sønn, jeg ønsker å dø.»

Men Abraham stod op og trøstet ham, viste ham all tilbørlig ære og bedrøvet ham ikke for det at han var en som gjorde avguder. For Abraham, hans sønn, var en rettferdig mann og kunde ikke tåle avguder; men han viste ham all tilbørlig aktelse, fordi han var hans far.

Da døde Terah; og Abraham og Nahor begravde ham i et fjell.

Men da Abraham var blitt voksen, sa Gud til ham: «Abraham, gå ut av ditt land, fra din slekt og fra din fars hus, og gå til det land som jeg vil vise dig.»

Da stod Abraham op og tok Sara, sin hustru, og Lot, sin brors sønn, og de kom til amorittenes land.

Og Abraham var sytti år gammel da han så dette syn; og dette var hans første vandring fra østens land til den vestlige side av elven Eufrat.

Så kom Abraham og bodde blandt konger; og disse konger reiste sig mot hans brors sønn og førte ham bort som fange. Da tok Abraham sine tjenere og alle dem som var omkring ham, og kom til sin brors sønn og fridde ham ut av deres hender.

På den tid var Abraham åtti år gammel, og ingen sønn var født ham, fordi Sara, hans hustru, var ufruktbar.

Da han så vendte tilbake fra krigen med disse konger, drog Guds nåde ham, inntil han var kommet over Nablus’ høide; og fra Nablus’ høide kom han nær til Jerusalem, før den var bygget.

Da gikk Melkisedek, den høieste Guds prest, ut og tok imot ham med glede. Og da Abraham så Melkisedek, skyndte han sig og bøide sig for ham i tilbedelse og kysset ham på ansiktet; og Melkisedek gav ham en god velsignelse.

Da gav Abraham Melkisedek tiende av alt han hadde med sig. Derefter talte Abraham med Melkisedek om de hellige hemmeligheter som Melkisedek hadde helliget med sin egen hånd. For dette var et ophøiet sted, ikke ved menneskehånd, men Gud selv hadde salvet det.

Men efterat Abraham hadde talt med Melkisedek, sa Gud til Abraham: «Frykt ikke, stor er din lønn hos mig; og likesom Melkisedek, min yppersteprest, velsignet dig og gjorde dig delaktig med sig selv i hellige hemmeligheter, således vil jeg gjøre dig delaktig med ham i himmelsk nåde.»

Igjen sa Gud til Abraham: «Med velsignelse vil jeg velsigne dig, og med mangfoldiggjørelse vil jeg mangfoldiggjøre din ætt på jordens åsyn.»

Kap. 2 – Abraham i Egypten

Efter dette blev det hungersnød i Palestinas land; og Abraham drog ned til Egyptens land.

Og Sara, hans hustru, var med ham, og hun var fager å se til. Så sa Abraham til henne: «Si ikke: Jeg er Abrahams hustru, forat de ikke skal drepe mig og ta dig fra mig. Men si: Jeg er hans søster.»

Da de kom inn i Egyptens land, talte menn til Farao, Egyptens konge, og sa til ham: «Se, en mann er kommet hit; og med ham er hans fagre søster.»

Da sendte Farao bud og tok henne fra Abraham, som blev tilbake gråtende.

Men Gud sendte i sin miskunn en engel som slo Farao og sa til ham: «Send Abraham hans hustru tilbake, forat ikke Gud skal drepe dig.»

Da kalte Farao om morgenen på Abraham og sa til ham: «Tilgi mig.» Så gav han ham Sara, hans hustru, tilbake; og han gav Sara Hagar, den egyptiske kvinne, og gav henne mange gaver.

Efter dette tok Abraham Sara, sin hustru, med Hagar, hennes tjenestekvinne, og vendte tilbake til Palestina. Og derefter tok Abraham Hagar til hustru, og hun fødte ham Ismael, da Abraham var syv og åtti år gammel.

Men i det Abraham sa: «Sara er min søster», løy han ikke; eftersom Terah, hans far, hadde ektet to hustruer; den ene av dem het Tona, Abrahams mor, som døde kort efterat han var født.

Da tok Terah igjen en annen hustru, hvis navn var Tahdif, som fødte ham Sara, som Abraham ektet, og som han derfor sa om: «Hun er min søster» — på min fars side, men ikke på min mors.

Efter dette, da Abraham bodde i telt, kom Herren til ham med sine engler og gav ham et tegn om fødselen av hans sønn Isak, som blev født ham da han var hundre år gammel. Herren viste ham også mange hemmeligheter.

Så, nogen dager efter dette, sa Gud til Abraham, da Isak var fjorten år gammel: «Bær frem for mig din sønn Isak som offergave.»

Da styrket Abraham sig og tok mot til sig for denne prøvelse; og han førte sin sønn frem for å ofre ham som offergave til Gud.

Men Gud løste Isak ut med et lam som var bundet til en busk. Og busken som lammet var bundet til, er det samme sted hvor korsets tre blev plantet. Og lammet som frelste Isak fra døden, var et billede på Guds Lam, som frelste oss alle fra døden.

Også dette fjell, hvor kong David så en engel stå med et skarpt sverd av ild i sin hånd, som om han vilde slå Jerusalem med det — er det sted hvor Abraham med Den Hellige Ånds øie så Guds Sønn henge på det.

Derfor sa Herren til jødene: «Abraham, eders far, frydet sig og lengtet efter å se min dag, og han så den og blev glad.»

Igjen er dette stedet, som den salige Paulus sa: «For Jesu Kristi, min Herres, skyld er jeg omskjærelsens tjener» — hvor Kristus blev omskåret på den åttende dag.

Dette er også det sted hvor patriarken Abraham bar frem en offergave til Gud.

Og igjen, likesom det var i Moses’ dager, da de ofret et lam for folkets synder, for å rense dem fra deres synder — således bar også Guds Lam sig selv frem som offergave for oss, for å sette oss fri fra våre synder.

Kap. 3 – Melkisedek ved Jerusalem

Efter dette viste Melkisedek sig for mennesker, som så ham og blev trøstet ved hans ord overalt.

Jordens konger og folk, da de hørte hans røst, samlet sig; en mengde skapninger og konger, som talte tolv hærskarer.

De kom til ham og bøide sig for ham i tilbedelse og blev velsignet av ham og bad ham og sa: «Kom, la oss gjøre dig til konge over oss.»

Men Melkisedek, Salems konge og den høieste Guds prest, vilde ikke.

Og kongene undret sig over hans skjønnhet; deres hjerter blev draget til ham ved hans tale, og de falt ned for hans føtter i tilbedelse; og de bad Gud om at Melkisedek måtte bo iblandt dem i deres palasser.

Men Melkisedek vilde ikke og sa til dem: «Jeg kan ikke forlate dette sted og gå til et annet.»

Så sa disse konger sig imellem: «La hver av oss som kan, komme, og la oss bygge en stad på dette fjell for Melkisedek.»

De fant alle glede i arbeidet, samlet materialer i mengde og bygget staden Jerusalem, som betyr «jordens midte».

Da blev Melkisedek ved å bo i den, på dette sted; og kongene kom og blev velsignet av ham inntil hans bortgangs dag, da hans liv endte i denne verden.

Kap. 4 – Isak, Jakob og Juda

Efter dette bød Abraham en av sine tjenere å ta en hustru til hans sønn Isak; og han tok ham i ed på at han ikke skulde gifte Isak bort uten til en av sin egen slekt.

Og Abraham gikk inn til hvilen da han var hundre og fem og sytti år gammel; og Isak og Ismael, hans sønner, begravde ham.

Så giftet Isak sig da han var firti år gammel; og Esau og Jakob, hans sønner, blev født ham da han var omkring seksti år gammel. Og Gud velsignet Isak meget.

Derefter gikk Jakob til Harans land, til Laban, sin mors bror, og giftet sig med hans to døtre Lea og Rakel.

Med Lea fikk han Ruben, Simeon, Levi, Juda, Issakar og Sebulon; og med Rakel fikk han Josef og Benjamin.

Så fikk han også med Silpa, Leas tjenestekvinne, Gad og Aser; og med Bilha, Rakels tjenestekvinne, fikk han Dan og Naftali.

Og omkring tyve år efter Jakobs tilbakekomst fra Harans land, før hans far Isak døde, blev Josef solgt av sine brødre, fordi de var misunnelige på ham.

Men da Isak døde, kom hans to sønner Esau og Jakob til ham, balsamerte ham og la ham i hans fars grav.

Så, seks år efter Isaks død, døde Rebekka; og de begravde henne ved Sara, Abrahams hustru. Og da Lea, Jakobs hustru, derefter døde, begravde de henne ved siden av dem.

Derefter tok Juda sig en hustru hvis navn var Habwadiya, som betyr «husfrue»; men i loven er hennes navn Sewa.

Hun var av kana’aneisk ætt, og Jakobs hjerte led meget for den saks skyld; og han sa til Juda, sin sønn, som hadde ektet denne hustru: «Abrahams og Isaks Gud vil ikke tillate at denne kana’aneiske kvinnes ætt blander sig med min ætt.»

Men nogen dager efter dette fødte Sewa tre sønner for Juda, hvis navn var Er, Onan og Sela. Og da Er var blitt voksen, gav Juda ham, sin førstefødte sønn, til ekte en kvinne ved navn Tamar, datter av Kadesj Levi.

Og Er blev lenge hos henne og bar sig ad efter mennene i Sodoma og Gomorras vis. Men Gud så ned på hans onde gjerninger og drepte ham.

Så gav Juda sin sønn Onan til Tamar og sa: «Han skal opreise ætt for sin bror.»

Men også ham drepte Gud på grunn av hans onde gjerninger, på grunn av Jakobs forbannelse: «At ingen kana’aneisk ætt skulde blande sig med hans egen.» Så vilde Gud ikke la noget av den blande sig med den rettferdige Jakobs ætt.

Derfor gikk Tamar til Juda, sin svigerfar, som hadde omgang med henne uten å vite at hun var hans sønns hustru; og hun fødte ham tvillinger, Peres og Serah.

Kap. 5 – Jakob dør i Egypten

Efter dette gikk Jakob til Josef og blev fjorten år i Egyptens land, hvor han døde i en alder av hundre og syv og femti år, da den gode Josef var tre og femti år gammel.

Da han var død, kalte Josef kyndige egyptiske balsamerere, som balsamerte ham skjønt; og derefter førte Josef hans legeme til Kana’ans land og begravde ham i hans fedres grav, Abrahams og Isaks.

Efter dette fikk Peres Juda, og Juda fikk Esrom, og Esrom fikk Aram; og Aram fikk Aminadab; og Aminadab fikk Naasson.

Og denne Naasson var stor blandt Judas sønner; og Aminadabs datter giftet sig med Eleasar, Arons sønn, som bad til Gud inntil hans vrede la sig.

Således, min sønn, har jeg fortalt dig i enkeltheter ættetavlene fra den første og inntil nu.

Kap. 6 – Fra Naasson til Kristi ætt

Efter dette begynte en ætt å utgå fra Naasson, som var stor blandt Judas sønner; og fra ham begynte et kongedømme og et prestedømme, og jødene blev berømte gjennem ham.

Så fikk Naasson Salmon, og Salmon fikk Boas med Rahab. Og du skal vite at fra Boas og Rut, moabittinnen, begynte kongedømmet, hvorved Lot, sønn av Abrahams bror, fikk del i kongedømmets slekter.

For Gud nektet ikke Lot ætt, heller ikke vilde han avskjære den. For denne Lot var rettferdig og delte alle Abrahams trengsler med ham og mottok Guds engler i Sodoma og Gomorra.

Derfor gav Gud Lots barn samfunn i kongedømmet, og det blev regnet Lot den rettferdige til rettferdighet. Derfor blev også Lots barn nevnt blandt ættetavlene til Abrahams og Lots kongedømme; for Kristus blev født av deres ætt.

Så var igjen Obed, Ruts sønn, av Lots ætt på sin mors side; og Obed fikk Isai, og Isai fikk kong David. Og kong David fikk Salomo; alle disse er av Rut, moabittinnen.

Igjen var Amnan, datter av Dan, ammonittenes konge, av Lots ætt; og kong Salomo tok denne Dans datter til hustru og fikk med henne Rehabeam, som regjerte efter Salomo.

Men kong Salomo tok sig mange hustruer, syv hundre kongedøtre og tre hundre medhustruer, tusen i tallet.

Men skjønt Salomo tok sig disse mange hustruer, fødte de ham ikke ett eneste guttebarn uten Rehabeam, med Amnan, datter av Dan, Ammons konge; hun var av en velsignet ætt.

Således vilde Gud igjen ikke tillate at kana’aneeres ætt blandet sig med fremmede folks ætt, som Gud hadde gjort fremmede. Og dette viser at Kristus kom av Abrahams ætt, den velsignede far, og av Lot, hans brors sønn.

Og alle Israels barns ætter i Egyptens land var Levi, Amram, Moses, Josva og Kaleb, Jefunnes sønn; alle disse var store høvdinger over sine folk.

Kap. 7 – Moses, dommerne og kongene

Hvad Moses angår, da de hadde kastet ham i elven, tok Sefura, Faraos datter, ham op derfra og fostret ham op. Det er henne hebreerne kaller Mirjam, Moses’ mor.

Og Moses blev firti år i Faraos hus og andre firti år i Midians land, før Gud talte til ham.

Så igjen, da Gud talte til Moses fra busken, stammet hans tunge; og hans tunge var — som Gud sa: «Fra den tid jeg talte til min tjener Moses, var han tung i mælet.»

Og Moses bodde firti år i Egyptens land og firti år i Midians land hos presten Jetro, sin svigerfar; så ennu firti år i ørkenen. Da døde Moses, hundre og tyve år gammel.

Så stod efter ham Josva, Nuns sønn, op. Han var dommer over Israels barn i syv og tyve år og øvet dom over dem; han var profet iblandt dem og voktet dem og ledet dem på den rette vei; og han gikk inn til hvilen og døde da han var seksti år gammel.

Så stod efter ham Kusarat op, dommeren, i åtte år, og han døde; og efter ham dømte Phutamiral, Kabas sønn, Israels barn i firti år og døde.

Efter ham dømte Naod, Phurus sønn, Israels barn i åtti år. Men i Naods fem og tyvende år endte fire tusen år siden Adam. Naod døde, og Sikar dømte Israels barn. Men i hans dager stod en Kana’ans konge op mot Sikar og vilde føre krig mot ham. Men Gud gav Sikar seier over ham, så han slo ham; og Sikar dømte i firti år.

Efter ham var Yarod dommer over Israels folk i firti år; og efter ham dømte Abimelek i ti år og døde.

Og efter ham dømte Banu, Yuoranis sønn, i tre og tyve år og døde.

Efter ham dømte Yar av Phila i to og tyve år og døde.

Efter ham dømte Aminadabs sønn i åtte og femti år og døde.

Og efter ham dømte Nasyamus datter i syv år og døde.

Efter henne dømte Ansyus i syv år og døde; og efter ham dømte filisteren i firti år. Men Gud gav ham i hendene på kjempen Samson, som drepte ham.

Da stod kjempen Samson op og var dommer over Israels barn i tyve år, og så døde han.

Så blev Israels barn uten dommer i tolv år, inntil presten Eli begynte å dømme; og han dømte dem i firti år og døde.

Efter ham var Samuel dommer over Israels barn i firti år og døde. Så regjerte Saul efter ham over dem i firti år og døde.

Så regjerte David efter ham over Israels barn i firti år og døde. Og efter ham stod hans sønn Salomo op, som også regjerte i firti år over Israels barn og døde.

Han gjorde flere underfulle ting på jorden enn alle andre konger som var før ham. For han var den første som Gud fylte med visdom, så at han gjorde mange ting som var særegne for ham; så langt som til å gjøre et skib og fare i det til staden Safir, hvor han gjorde gull til prydelser og førte det til Jerusalem.

Under hans regjering var det stor fred; det var ingen trengsel, men det var fred mellem ham og Hiram, Tyrus’ konge, som regjerte fem hundre år over Tyrus’ stad, og hvis kongedømme varte fra Salomos regjering til Sedekias; inntil han, på grunn av sine dagers og års lengde og på grunn av sitt kongedømmes storhet, ophøiet sig og sa: «Jeg er Gud og ikke et menneske.»

Gud blev vred på ham for hans onde gjerning; og Gud så ned på det og gav ham i kong Nebukadnesars hender, som drepte ham, bortførte hans hær og tok hans bytte.

Kap. 8 – Salomo og kongene efter ham

Men vi vil kunngjøre dig de ting kong Salomo gav hver dag i sitt hus. På grunn av hans mange hustruer gjorde de brød i hans hus av tretti kor fint mel, hundre kor hvetemel, som knapt var nok. Og de slaktet daglig i hans hus ti gjødde okser og tyve fete okser og hundre får; foruten det de slaktet av bøfler, gaseller og ville hjorter, som de jaktet hver dag.

Og i Salomos hus drakk de daglig fire hundre skåler vin. Og mange andre ting gjorde de.

Og Salomo regjerte over sitt store rike med den største visdom som nogensinne var funnet. Men han voktet ikke sin sjel, men bøide sitt hjerte til kjærlighet til kvinner og forlot Gud, som hadde skapt ham og som hadde gitt ham dette kongedømme. Og han døde i sin fornektelse av ham og i sine synder.

Efter ham regjerte Rehabeam, hans sønn, sytten år og gjorde ondt. Han vanhelliget Jerusalem med vederstyggelige offer og ofret til Satan; og hor tiltok meget i hans dager. Derfor avskar Gud hans kongedømme hastig og tok det fra Davids hus.

Men i Rehabeams femte år drog en konge hvis navn var Susakim, op mot Jerusalem. Han tok alt byttet fra templet og plyndret alt det Roboam hadde og plyndret hele Davids hus og førte det bort og tok det til sitt eget land.

Og han roste sig og sa til jødene: «De ting jeg har tatt fra eder som bytte, er gods som tilhørte mine fedre, og som eders fedre plyndret fra dem da de drog ut av Egyptens land, og som de førte til dette sted; og se, jeg har tatt det fra eder.»

Og Rehabeam døde i sin fornektelse av Gud; og efter ham regjerte hans sønn Abius tyve år over Israels barn.

Men også han vandret på sin fars veier på grunn av Makia, sin mor, Absaloms datter; derfor gjorde han mange onde ting og døde så.

Efter ham stod Asaf, hans sønn, op, som regjerte en og firti år over Israels barn. Han gjorde det som var rett, rettferdig og godt for Gud; han brøt ned avgudene som var i hans dager og fjernet deres billeder fra landets åsyn; og han tok sin ugudelige mor Anna og kastet henne ned fra taket, og hun døde på grunn av sitt hor.

Derefter kom Eleasar, en sort konge, som var konge i Endena, for å stride mot Asaf. Men Gud gav ham i Asafs hender, som slo ham.

Så døde Asaf; og hans sønn Josafat regjerte i hans sted. Han gjorde også det som er rettferdig og godt for Gud og behaget Gud alle sine dager, og så døde han.

Så regjerte hans sønn Aram i hans sted; men han overtrådte Guds bud og forlot hans lov og ofret til avguder.

Da stod Zambri op mot ham, førte krig mot ham, og han døde i sin fornektelse av Gud.

Så regjerte Yusia, hans sønn, efter ham; men på grunn av hans overtredelser gav Gud ham i hans fienders hender, og de drepte ham.

Men da han var død, stod hans mor op mot alle kongesønnene og drepte dem og sa: «Jeg vil ta kongedømmet fra Davids hus.»

Da stod Yusabet, datter av Arams konge, op, tok Agragarina og drepte ham for de kongesønners øine som var igjen. Men da hun hadde drept ham, blev hun redd og skjulte sig og dem som var med henne, under en seng.

Og Gotholia var dronning over Israels barn og døde.

Da sa hele Israels folk: «Hvem skal vi gjøre til konge over oss?»

Da ypperstepresten Yuda hørte at de talte således, samlet han alle jødene i templet og ventet inntil tusenmannsbudene og hundremannsbudene kom; og så sa ypperstepresten Yuda til dem: «Hvad krever I av mig, og hvem er den I vil gjøre til konge over Davids hus?»

Da sa de til ham: «Du har myndighet.»

Da stod Yuda op og tok Barsia og førte ham frem for dem og sa til dem: «Passer denne for eder til konge?» Folket fant behag i ham; så førte Yuda ham inn i Guds hus og satte ham over kongedømmet. Da gledet hele folket sig, og hele landet hadde ro i hans dager; og han var konge i Jerusalem i firti år.

Men Barsia kom ikke i hu alle de gode ting Yuda, presten, hadde sagt ham; men han tok ham og drepte ham. Efter dette stod fiender op mot Barsia og drepte også ham.

Kap. 9 – Fra Amasias til Hiskias

Efter ham regjerte hans sønn Amasias i ni og tyve år og drepte dem som hadde drept hans far; men han drepte ikke deres barn, for å opfylle Moses’ lov, som sier: «I skal ikke drepe barn for deres fedres synder.»

Så døde Amasias, og efter ham regjerte Ozia i to og femti år; og i sin regjering øvet han rett og dom og rettferdighet for Gud. Dog gjorde han én ond gjerning, og det var at han — uten tilbørlig ordning — ofret offer til Gud og offergaver som ikke sømmet sig for ham. Så døde han.

Efter ham regjerte Yonathan, hans sønn, i seksten år. Men i sin regjeringstid gjorde han ondt for Gud og vakte sin Skapers vrede og forlot hans bud og hans lov; og han brente røkelse for avguder og ofret til dem. Av denne grunn overgav Gud ham til døden i hendene på Caran, kongen av Elmosal.

Og da kongen av Elmosal førte ham bort som fange, tok han alle kar han fant i Guds hus og sendte dem alle til den store konge av Elmosal; og han lot intet bli igjen i Guds hus.

I denne konges dager gikk Israels barn første gang i fangenskap. Han førte dem bort til sitt eget land, og Israels land blev liggende øde.

Da sendte kongen av Elmosal folk for å bo i landet og dyrke det i stedet for Israels barn som hadde forlatt det.

Men da dette folk kom for å bo i dette land, rev ville dyr dem i stykker og åt dem og fikk makt over dem i alle landets grenser.

Da sendte de bud til kongen på sitt eget tungemål og bad ham sende dem presten Urias for å gi dem loven, så de ville dyr ikke lenger skulde komme nær dem og skade dem.

Da kongen hørte dette, sendte han presten Urias til dem og bød ham å gi dem en lov som de skulde holde, så de ville dyr ikke skulde skade dem.

Presten Urias kom og gjorde som kongen hadde befalt ham, og han gav folket jødenes lov; den var i deres hender, de fremsa den og styrte sig efter den. Og disse var samaritanerne, som den konge vi nettopp har talt om, hadde sendt for å dyrke Israels land.

Så døde Yunathan, og efter ham regjerte Akaz, hans sønn, som gjorde vel for Gud og så døde.

Efter ham regjerte hans sønn Hiskias, da han var fem og tyve år gammel; og han regjerte to og tyve år og gjorde godt og dom, rettvishet og rettferdighet; og han behaget Herren; han holdt hans lov og hans bud; han brøt ned avgudene og ødela deres hus.

Men i hans regjerings fjerde år kom Sanakreb, konge av Assarium, og førte bort som fanger alle som var igjen, og sendte dem til Babylon.

Men Hiskias tjente Herren Gud og opfylte hans lov, inntil han blev syk og blev meget svak og var i stor nød på grunn av sin sykdom; hans hjerte led, og han sa ved sig selv: «Ve mig! Jeg skal dø uten en sønn til å regjere efter mig.»

Og i sin sykdom gråt han for Gud og sa: «Ve mig, Herre! Se, jeg dør uten en sønn; og se, løftet du gav David, skal slå feil i mig, og kongedømmet skal gå bort fra Davids hus.»

Da så Gud på hans hjertes sorg og på hans sykdom, for hans sykdom var hård. Og Gud hadde medynk med ham og gav ham femten år ut over resten av hans dager; og han kom sig av sin sykdom.

Så, tre år efterat han var kommet sig og Gud hadde reist ham op fra hans sykdom, fikk han Manasse. Og han døde, meget glad over at en sønn var født ham til å sitte på hans trone.

Kap. 10 – Manasse, Josias og Babylons fangenskap

Efter ham regjerte Manasse, hans sønn, tolv år i Jerusalem. Han gjorde meget ondt og fikk folket i Jerusalem til å tilbe avguder.

Da han således hadde overtrådt Guds lov, kom profeten Esaias til ham og refset ham for de ugudeligheter han hadde gjort.

Da blev Manasse vred på ham og bød tapre og onde menn å ta profeten Esaias og sage ham i stykker med en tresag, fra hans hode ned til hans føtter, mellem trærne i ørkenen; og så kaste ham for markens dyr, så de kunde ete ham. Og de gjorde således med ham.

Esaias var da hundre og tyve år gammel. Hans klædning var av ragget geitehår på hans legeme; og han fastet regelmessig hver annen dag i uken alle sitt livs dager.

Så døde Manasse; og efter ham regjerte hans sønn Amots, som gjorde ondt for Gud; for han ofret sønner og døtre til avguder.

Så døde Amots; og efter ham regjerte Yusias, hans sønn. Han var tyve år gammel da han begynte å regjere og fortsatte to og tyve år i sitt kongedømme i staden Jerusalem. Han gjorde rett og rettferdighet for Gud og holdt Herrens påske, slik som Israels barn aldri hadde kunnet holde, uten den ene som Moses holdt for dem i ørkenen. Denne konge renset Jerusalem for all ugudelighet.

Men Pharhon, den halte, Egyptens konge, drepte Yusias i Karmelos.

Så regjerte Akaz efter ham i tre måneder. Men Pharhon bandt Akaz i lenker og sendte ham til Egyptens land; og han døde på dette sted.

Efter hans død regjerte Yuakem, hans bror, i fjorten år; men i hans regjerings tredje år kom Nabukadanatsor til staden Jerusalem, og Gud gav Yuakem i hans hender. Og Yuakem var under hans befaling, bøide sig for ham og betalte ham skatt; så blev han syk og døde.

Efter ham regjerte hans bror Yekonias i tre måneder; så kom Nabukadanatsor, som tok Yekonias og hele hans hær til fange og sendte dem til Babylon.

På veien dit fødte Daniels mor ham. Ananias, Asarias og Misael, Yekonias’ sønner, blev også født ved Yuakems første bortførelse.

Så døde Yekonias, og efter ham regjerte Sedekias i tolv år. Dette var enden på de konger som regjerte over Israels barn og hele Juda; efter dem var ingen konge igjen for dem.

Og ved slutten av Sedekias’ fjortende år kom Nabukadanatsor og bortførte hele Jerusalems folk, like til vesten og like til elven Eufrat og like til den store elv. Han la Tyrus øde og brente Hiram, Tyrus’ konge, med ild, han som hadde regjert i fem hundre år.

Derefter gikk Nabukadanatsor inn i Egypten og drepte Pharhon, ødela hans hær og la Egyptens land øde; og så tok han staden Jerusalem. Og Gud gav Sedekias i hans hender; han tok ham og førte ham frem for avguder og satte ham foran folket og drepte hans barn for hans øine uten miskunn. Så stakk han ut hans øine, bandt hans hender med lenker og hans føtter med fotjern og sendte ham til Babylon, på grunn av hans dårskap og det onde han hadde gjort mot profeten Irmias, ved å kaste ham i vannkilder i en sump.

Efter dette ødela Nabuzaradan, høvedsmannen for kongens hær, Jerusalems murer, brente Guds hus med ild og gjorde allslags ondt mot Jerusalem.

Men presten Simeon fant velvilje og nåde hos høvedsmannen for kongens hær og bad ham gi ham huset med optegnelsene; og han gav ham befaling derefter.

Da gikk presten Simeon inn og samlet sammen bøkenes aske og la den i et kar i et hvelv; og han tok et røkelseskar av kobber og la ild deri og kastet ren røkelse på det og hengte det i hvelvet over det sted hvor bøkenes aske lå.

Men Nebuzaradan la Jerusalem øde som en ørken.

Og profeten Jeremias satt gråtende og sørgende over Jerusalem i tyve år; derefter drog denne profet Jeremias til Egyptens land og døde der.

Men skriverne og tolkerne ødela skriftene, og hebreerne forandret skriftene; og syrerne og grekerne forkastet mange avsnitt av disse skrifter. Så kunde folkets barn ikke få visshet om sin slekt; heller ikke kunde menn eller kvinner høre hvem deres fedre eller mødre var, uten ganske få av dem.

Og dette var på grunn av Jerusalems ødeleggelse, så at det inntil denne dag ikke finnes noget sikkert blandt skriftene, uten de viktigste skrifter alene, de skrifter som var blitt oversatt før Jerusalems ruin.

Så igjen, eftersom nogen av skriftene var forandret, kunde folk ikke få visshet om hvorledes de var gift, og kunde ikke vite hvem deres hustruer eller døtre var; de visste ikke deres navn eller deres slekt, heller ikke slektenes orden; heller ikke kjente de prestedømmets orden.

Og Jekonias blev i syv og tyve år bundet i fengsel i Babylon. Derefter blev han løslatt av Marzuk, Babylons konge, som gav ham til hustru en kvinne kalt Dalilah, Eliakims datter, og med henne fikk han Salatiel i Babylon. Men Jekonias, Salatiels far, døde i Babylon.

Da tok Salatiel til hustru Hadast, Elkanas datter, og fikk med henne Serubabel. Og Serubabel ektet en kvinne hvis navn var Malka, Esras, den skriftlærdes, datter; men han fikk intet barn med henne i Babylon.

Så, i Serubabels dager, han som var eldste blandt Israels barn, tok en persisk konge, kalt Kyros, som regjerte over Babylon, til hustru en kvinne kalt Meshar, Serubabels søster, eldste blandt Israels barn; og han gjorde henne til dronning efter perserkvinnenes vis.

Og da hun blev dronning, fant hun velvilje hos kongen og bad ham vise miskunn mot Israels barn og sende dem tilbake til staden Jerusalem.

Kap. 11 – Tilbakekomsten fra fangenskapet

Men Kyros elsket Meshar, Serubabels søster, meget, likesom sin egen sjel.

Så gav han en streng befaling om at man skulde gå omkring i hele kaldeernes land og samle Israels barn til Babylon, kongedømmets hus; og de samlet dem efter kongens befaling.

Da sa Kyros til Serubabel, sin hustrus bror: «Ta ditt folk og gå til din stad Jerusalem og bygg den op igjen, som den var i begynnelsen.»

Da den plikttro Kyros hadde gitt denne befaling om Israels barns tilbakekomst til Jerusalem i helligdommens land, åpenbarte Gud sig for ham i et syn under søvnen og sa til ham: «Fordi du har gjort dette, skal de kalle dig Kyros den messianske; og dette navn, messiansk, skal gis dig, fordi du har sendt fremmede tilbake til deres egen stad, og fordi du har gitt befaling om Jerusalems gjenopbyggelse.»

Da vendte Israels barn tilbake fra Babylons fangenskap. Serubabel var eldste over dem; og Josias, Sadoks sønn, av Arons sønner, var yppersteprest over dem; som Guds engel talte til profeten Sakarias og sa: «Disse to sønner som står for hele jordens Herres åsyn, skal gjøre tjeneste for dem, som det sømmer sig for deres tjeneste.»

Kyros hadde overtatt kongedømmet i to år da fangenskapet vendte tilbake fra Babylon; og ved slutten av dette år blev de fem tusen år som var omtalt for Adam, opfylt.

Men da Israels barn vendte tilbake fra Babylon, hadde de ikke loven, heller ikke var det nogen bok i deres hender; eftersom profetenes røster var veket bort fra dem.

Så, da de kom til Jerusalem og bosatte sig i den, kom Esra, den skriftlærde, til hvelvet hvor bøkenes aske var, som presten Simeon hadde samlet sammen.

Og Esra fant røkelseskaret som var fullt av ild, hengende med røkelsesrøk stigende op fra det i det høie.

Da bad Esra til Gud, gråt meget og rakte sin hånd ut mot asken av lovens og profetenes bøker og alle sammen tre ganger.

Da kom Guds Ånd over ham, og den samme Ånd talte gjennem ham som hadde talt gjennem profetene. Og han skrev loven og profetene og gjorde dem nye for annen gang.

Og ilden som han fant i røkelseskaret, er den guddommelige ild som hele tiden var i Guds hus.

Da bosatte Serubabel sig i Jerusalem som konge over Israels barn, og Josias, Sadoks sønn, som yppersteprest, sammen med Esra, den skriftlærde i loven og profetene, også som høvding over Israels barn.

Og Israels barn holdt en høitidelig påske for Herren, da de vendte tilbake fra sitt fangenskap i Babylon.

Dette var de tre store, fulle og høitidelige påskehøitider som Israels barn holdt mens de var til. Den første påske var i Egypten, i Moses’ dager; den annen påske var i kong Josias’ dager; og den tredje påske var da de vendte tilbake fra sitt fangenskap i Babylon.

Kap. 12 – Tempelbygningen og Marias ætt

Fra den første bortførelsen til Babylon, da de førte bort Daniels mor og hun fødte ham, inntil perseren Kyros’ annet år, er det sytti år, hvor Israels barn var fangne, efter den hellige profet Jeremias’ profeti.

Og Israels barn begynte å bygge Guds hus i Serubabels dager, og i Josias’, Sadoks sønns, og Esras, den skriftlærdes, dager. Og de bygget på det i seks og firti år, inntil det blev fullført, som det står skrevet i det hellige evangelium — at de bygget på det i seks og firti år.

Dessuten ordnet skrivere ættetavler og optegnet mennenes navn; men de kunde ikke optegne kvinnenes navn, fordi de ikke kjente dem, uten ganske få.

Men, mine brødre, jeg har våket meget, og jeg har søkt lenge i grekernes og de gamle hebreeres bøker, og jeg har funnet kvinnenes navn skrevet i dem.

For jeg fant at da Israels barn kom fra Babylon, fikk Serubabel Abiud med Maukab, Esras, den skriftlærdes, datter; og at Abiud tok til hustru Tsamita, Sadoks, yppersteprestens, datter, og hun fødte Eliakim.

Og Eliakim ektet Hasbia, Arams datter, og frembragte Azar. Og Azar fikk Sadok med Lebaida.

Og Sadok tok til hustru Kalem, Waikams datter, som fødte Akim.

Og Akim ektet Asbaidi, som fødte Eliud. Og Eliud ektet Awad, Gasulius’ datter, som fødte Azar.

Og Azar ektet Hayat, Walhas datter, som frembragte Mattan; og Mattan ektet Sabartyal, Phulius’ datter, som frembragte tvillinger, nemlig Jakob og Joakim.

Og Jakob ektet Gadat, Eleasars datter, som fødte Josef, Marias trolovede. Og Joakim, Jakobs bror, ektet Hanna, Makahs datter; og hun frembragte den rene jomfru Maria; og av henne blev Kristus født.

De tidligere skrivere kunde dog ikke finne en god ættelinje for jomfruen og hennes far eller slekt; derfor korsfestet jødene Kristus og spottet ham og hånte ham og sa til ham: «Vis oss fedrene til jomfru Maria og hennes folk, og hvad hennes ættetavle er.» Derfor spottet de henne og Kristus.

Men heretter skal munnen på disse vantro jøder lukkes; og de skal vite at Maria er av kong Davids ætt og av patriarken Abrahams ætt.

Dessuten hadde de vantro jøder ingen optegnelser til å lede dem rett, heller ikke visste de hvorledes slektslinjene gikk i begynnelsen, eftersom loven og profetene tre ganger blev brent bort fra dem.

Første gang i Antiokus’ dager, som brente ned hele huset. Annen gang brente de disse bøker i Qablar, den store konge av Mosuls, dager. Og tredje gang de brente bøkene, var ved bortførelsen under kong Nabukadanatsor, da Abumirdan kom og brente Guds hus og ødela Jerusalems murer; da presten Simeon bad ham om bokforrådet, og han gav dem til ham.

Kap. 13 – Den rene Marias ættetavle

Men vi vil gjøre kjent for eder alle ættetavlene i enkeltheter.

Juda fikk Peres, og Peres ektet Barayah, Levis datter, og fikk Esrom.

Og Esrom ektet Kanita, Sebulons datter, og han fikk Aram. Og Aram ektet Phozib, Judas datter; og han fikk Aminadab.

Og Aminadab ektet Thehara, Esroms datter, og han fikk Naasson. Og Naasson ektet Simar, Yuhanas’ datter, og han fikk Salmon; og Salmon ektet Saphila, Aminadabs datter, og med henne fikk han Boas.

Og Boas ektet Rut, moabittinnen, av Lots ætt, og fikk Obed; og Obed ektet Abalit, Sonas’ datter, og fikk Isai. Isai ektet Habliar, Abrias’ datter, og fikk kong David.

Og kong David tok til hustru Batseba, Urias’ hustru, og fikk Salomo. Og Salomo ektet Nan, den samme som Makiya, datter av Dan, Ammons konge, av Lots ætt, og fikk Rehabeam.

Og Rehabeam ektet Makin, Bilos’ datter, og fikk Abia. Og Abia ektet Malkit, Absaloms datter, og fikk Asaf.

Og Asaf ektet Nirona, Salas datter, og fikk Josafat.

Og Josafat ektet Malkiya, Abiuds datter, og fikk Joram. Og Joram ektet Phitalia, Naphrims datter, og fikk Osias; og Osias ektet Sophia, Habralias’ datter, og fikk Jotam.

Og Jotam ektet Hadast, Elkanas datter, og fikk Akas. Og Akas ektet Bikaz, Sakarias’ datter, og fikk Hiskias; og Hiskias ektet Basyar, Bartenas’ datter, og fikk Manasse.

Og Manasse ektet Amasisan og fikk Amos; og Amos ektet Nadyas og fikk Josias. Og Josias ektet Dalilah, Kermias’ datter, og fikk Joakim.

Og Joakim ektet Phurdia, Phuleks datter, og fikk Jekonias og hans bror under Babylons fangenskap.

Og Marsas, som regjerte over Babylon, løslot Jekonias fra fengslet og gav ham til hustru en kvinne hvis navn var Dalilah, Eliakims datter, og med henne fikk han Salatiel.

Men Jekonias døde i Babylon; der blev Salatiel i ni og firti år efter ham og ektet Hadast, Elkanas datter, og fikk Serubabel. Og Serubabel ektet Maukab, Esdras, den skriftlærdes, datter, og fikk med henne Abiud.

Og Abiud ektet Hadast, Sadoks, yppersteprestens, datter, og fikk Eliakim. Og Eliakim ektet Kwebedai, Arams datter, og fikk Azar.

Og Azar ektet Salambeta, Sadoks datter. Og Sadok ektet Kalim, Waikans datter, og fikk Akim. Og Akim ektet Zasbaidi og fikk Eliud.

Og Eliud ektet Awad, Gasalias’ datter, og fikk Eleasar. Og Eleasar ektet Hayat, Thalkas datter, og fikk Mattan. Og Mattan ektet Sabartia, Phunius’ datter, og fikk med henne tvillinger, nemlig Jakob og Joakim.

Og Jakob ektet Gadat, Eleasars datter, og fikk Josef, Marias trolovede mann.

Men Joakim ektet Hanna, Makahs datter, og fikk den rene Maria. Her ender den rene Marias ættetavle.

Kap. 14 – Daniels uker og Kristi komme

Og her, min bror, se, jeg har fastsatt for dig det som er sant, og jeg har åpenbart for dig ættetavlen og lagt for dig den faste grunnvoll, som ingen av skriverne og de vise menn kunde gjøre kjent.

Men, min bror, gi mig ditt hjerte og gjør det rent, så jeg kan fortelle dig de ting som gjenstår, og hvorledes slektenes regning går hele veien rundt for å nå frem til og stå fast ved Kristi fødsel.

Men efter Kristi fødsel blev det ikke mere nogen pålitelig slektsregning igjen for jødene. For Kristus var slektenes ende; han tok den og gav den til oss.

Men la mig si dig, min bror, at de fem tusen år fra Adam ikke endte før i perserkongen Kyros’ dager. Så fra Kyros til vår Frelsers Jesu Kristi lidelser, således som den trofaste Daniel profeterte og sa: «Efter syv uker skal Kristus komme og bli drept.»

Nu er syv uker fire hundre og nitti år; for en stor uke er på sytti år. Men ved det at profeten sa: «Efter syv år», pekte han på de ti år som gjenstod; for han sa ikke: «Kristus skal komme ved enden av de syv uker», men han sa: «Efter syv uker skal han komme og bli drept.»

Men meningen her med «efter» er — disse ti år som fullender de fem hundre år. Og dette er opfyllelsen av det løfte Gud gav Adam, at han vilde frelse ham ved enden av denne tid.

Heretter er jødenes munn slått stum, og dem tilhører skam, fordi de spotter og sier at Kristus ennu ikke er kommet. Men mens de sier således, må de med nødvendighet tro den første.

uttalelse av profetene for å være sann og den siste for å være løgn. Dersom de sier: «Kristus kom», idet de tror, som de gjør, profeten Daniels profeti, da ser de nu at Daniels profeti er opfylt, og at Guds hus er lagt øde og tatt fra dem; at prestedømmet er ophørt, og at de syv uker blev opfylt, og at Kristus kom og blev drept; og at den hellige stad blev lagt øde av kong Vespasian og hans sønn Titus.

Men la mig også si dig, min bror, at i det to og trettiende år av keiser Augustus’ regjering blev Kristus født i Betlehem i Juda, som det er skrevet i evangeliet. Og se, det er gjort klart for oss at Kristus kom da profetien blev opfylt.

Som profeten Mika sa: «Men du, Betlehem i Juda land, du er ikke ringere enn Judas konger; for fra dig skal det komme en konge som skal føde mitt folk Israel.»

La jødene nu skamme sig over sig selv; for dersom de gjør Daniel til en løgner, kan de ikke igjen gjøre profeten Mika til en løgner; men dersom de ennu vil gjøre dem til løgnere, se, Kristus blev født i Betlehem i Juda land.

Og da han blev født i Betlehem i Juda land, gjorde en stjerne i Østen det kjent, og den blev sett av vismenn. Denne stjerne skinte på himmelen blandt alle de andre stjerner; den strålte og var som ansiktet av en kvinne, en ung jomfru, som satt blandt stjernene, strålende, som om hun bar et lite barn med fagert åsyn.

Av skjønnheten i hans åsyn skinte både himmel og jord og blev fylt med hans skjønnhet og lys ovenfra og nedenfra; og dette barn var på den jomfruelige kvinnes armer; og det var en lyssky omkring barnets hode, likesom en krone.

Men det var kaldeernes skikk å iaktta himmelens stjerner, å rådspørre dem; og de blev regnet efter dem.

Så da de så stjernen med den skikkelse vi nettopp har nevnt, blev de meget forferdet og sa sig imellem: «Sannelig, helonæernes konge stiller sig op til kamp mot oss!»

Og de spurte spåmenn og filosofer, inntil de fikk visshet om saken og fant ut at kongen over Israels barn var født.

Når det gjelder dette med stjernene, pleide kaldeerne å utgrunne det og å rådspørre stjernenes kraft, så de kjente enhver hendelse som skulde skje, før den hendte.

Likeså kjente førerne på store skib, når de drog på ferd over havene, på forhånd tegnene på vinder, hvirvelvind, mulm og tykt mørke.

Således visste vismennene, da de leste i sine bøker, av dem at Kristus skulde bli født i Juda land.

Så gikk de op på et høit fjell i øst, mens de kom vestover; og de tok med sig gavene som de hadde gjort i stand før de drog ut på sin reise; det er gull, virak og myrra — som hadde vært hos Adam i Skattenes hule. Gull, nemlig som til en konge; virak som til Gud; og myrra som til hans død.

Kap. 15 – Vismennene og Kristi fødsel

Men da Hor, Persias konge, hørte hvem det var de kalte kongenes konge, gjorde han sin vogn rede og steg op i den. Basantar, Sabas konge, drog også ut; og Karsundas, Østens konge, gjorde sig rede og drog også ut.

De var alle i stor trengsel, og alle andre konger ved Vestens grenser skalv også med dem, og hvert land i Østen var i stor forferdelse ved synet av denne herlighet.

Da sa vismennene mens de var på sin reise: «Denne stjerne er ikke gått op uten for nogen stor begivenhet.»

Og de gikk sin vei inntil de kom til Jerusalem.

Men da Herodes hørte om det, blev han forferdet og kalte vismennene til sig og talte med dem; og de fortalte ham hele saken.

Da skalv han og alle hans hærskarer; og han sa til vismennene: «Gå og spør nøie efter dette barn; og når I har funnet ham, kom og si mig det, forat også jeg kan gå og tilbede ham.»

Da drog vismennene straks til Betlehem og fant Kristus og bar frem sine gaver for ham. Men de vendte ikke tilbake til Herodes; de drog tilbake til sitt eget land.

Men efterat de var dratt bort, blev Herodes vred og bød at alle barn fra to år og derunder skulde drepes.

Da åpenbarte en Herrens engel sig for Josef og sa til ham: «Stå op og ta barnet og dets mor og dra til Egyptens land; og bli der inntil jeg sier dig det.» Og Josef drog til Egyptens land.

Da begynte Herodes å drepe alle barn, inntil han ikke hadde latt én bli igjen. Og han døde en ond død.

Efter hans død åpenbarte en Herrens engel sig for Josef i Egyptens land. Og Josef drog op fra Egypten og bodde i Nasaret, han, barnet og Maria, dets mor.

Og de blev i Jerusalem inntil Kristus var tretti år gammel og blev døpt av Johannes.

Denne Johannes levde alle sine dager i ørkenen, og hans føde var gresshopper og vill honning.

Og i Tiberius’ nittende år blev vår Herre Kristus korsfestet. Han døde i legemet og blev begravet og opstod igjen fra de døde på den tredje dag, som det er skrevet.

Og han steg ned til helvete og frelste Adam og Eva og hele deres rettferdige ætt, efter sitt første og faste løfte.

Og således opfylte han alt det profetene hadde profetert om ham.

Derefter fór han op til himmelen; derfra skal han komme igjen med sine hellige engler for å dømme levende og døde.

Ham være ære og takk og heder og makt og tilbedelse i evighet. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse - 

https://ia601608.us.archive.org/22/items/bookofadameveals00malaiala/bookofadameveals00malaiala.pdf

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025–2026.