Hyrden av Hermas 

APOSTOLISKE FEDRE

1:1 FØRSTE VISJON.

1:2 - Hermas og Rhoda

1:2 Herren, som hadde oppfostret meg, hadde solgt meg til en kvinne ved navn Rhoda i Roma. 1:3 Efter mange år møtte jeg henne igjen, og jeg begynte å elske henne som en søster. 1:4 Efter nogen tid så jeg henne bade i elven Tiber; 1:5 og jeg rakte henne min hånd og førte henne op av elven. 1:6 Da jeg så hennes skjønnhet, tenkte jeg i mitt hjerte og sa: Salig var jeg, dersom jeg hadde en slik til hustru, både i skjønnhet og i vandel. 1:7 Dette tenkte jeg bare, og intet mere.

1:8 - Hermas føres bort av Ånden

1:8 Efter nogen tid, da jeg var på reise til Kyme og priste Guds skapninger for deres storhet og herlighet og kraft, hendte det mens jeg gikk at jeg sovnet. 1:9 Og en Ånd tok meg og førte meg bort gjennem et uveisomt land, hvor intet menneske kunde ferdes; 1:10 for stedet var bratt og oprevet av kløfter for vannets skyld. 1:11 Da jeg således hadde krysset elven, kom jeg til det jevne land og knelte ned og begynte å bede til Herren og bekjenne mine synder.

1:12 - Rhoda åpenbares fra himmelen

1:12 Mens jeg bad, blev himmelen åpnet, og jeg ser kvinnen, som jeg hadde begjært, hilse mig fra himmelen og si: God morgen, Hermas. 1:13 Og jeg så på henne og sa til henne: Frue, hvad gjør du her 1:14 Da svarte hun mig: Jeg blev tatt op for at jeg skulde overbevise dig om dine synder for Herren. 1:15 Jeg sa til henne: Overbeviser du mig nu 1:16 Ikke så, sa hun, men hør de ord som jeg skal tale til dig. 1:17 Gud, som bor i himlene og skapte av intet de ting som er, og lot dem vokse og bli mangfoldige for sin hellige kirkes skyld, er vred på dig, fordi du syndet mot mig. 1:18 Jeg svarte henne og sa: Syndet mot dig 1:19 På hvilken måte 1:20 Talte jeg nogensinne et usømmelig ord til dig 1:21 Aktet jeg dig ikke alltid som en gudinne 1:22 Æret jeg dig ikke alltid som en søster 1:23 Hvorledes kan du falskelig anklage mig, frue, for sådan ondskap og urenhet

1:24 - Synden i hjertets begjær

1:24 Hun lo og sa til mig: Begjæret efter det onde kom inn i ditt hjerte. 1:25 Mener du da ikke at det er en ond gjerning for en rettferdig mann, om det onde begjær skulde komme inn i hans hjerte 1:26 Det er virkelig en synd, og en stor sådan også, sier hun; 1:27 for den rettferdige mann nærer rettferdige hensikter. 1:28 Så lenge da hans hensikter er rettferdige, står hans anseelse fast i himlene, og han finner lett Herren nådig i alt hvad han gjør. 1:29 Men de som nærer onde hensikter i sine hjerter, pådrar sig død og fangenskap, 1:30 især de som gjør krav på denne nåværende verden og roser sig av dens rikdommer og ikke holder sig til de gode ting som skal komme. 1:31 Deres sjeler skal angre det, eftersom de ikke har noget håp, men har forlatt sig selv og sitt liv.

2:1 - Hermas sørger over sin synd

2:1 Da hun hadde talt disse ord, blev himlene lukket; 2:2 og jeg sa ved mig selv: Dersom denne synd er optegnet mot mig, hvorledes kan jeg bli frelst 2:3 Eller hvorledes skal jeg gjøre Gud nådig for mine synder, som er fullt utvokste 2:4 Eller med hvilke ord skal jeg bønfalle Herren om at han må være mig nådig 2:5 Mens jeg rådde med mig selv og overveide disse ting i mitt hjerte,

2:6 - Den gamle kvinne med boken

2:6 ser jeg foran mig en stor hvit stol av snehvit ull, og der kom en gammel kvinne i skinnende drakt, med en bok i sine hender, 2:7 og hun satte sig alene og hilste mig: God morgen, Hermas. 2:8 Da blev jeg bedrøvet og sa gråtende: God morgen, frue. 2:9 Og hun sa til mig: Hvorfor er du så nedslått, Hermas, du som er tålmodig og mild av sinn og alltid smilende 2:10 Hvorfor er ditt åsyn så sorgfullt og langt fra muntert 2:11 Og jeg sa til henne: På grunn av en fremragende kvinnes ord, at jeg hadde syndet mot henne.

2:12 - Tankens synd og Guds tjener

2:12 Da sa hun: Langt borte være dette fra Guds tjener! Dog kom tanken inn i ditt hjerte angående henne. 2:13 Men for Guds tjenere bringer en slik hensikt synd. 2:14 For det er en ond og vanvittig hensikt å overfalle en from sjel som allerede er blitt prøvet, 2:15 at den skulde begjære en ond gjerning, og især når det er Hermas den avholdende, som avstår fra all ond lyst og er full av all enfoldighet og stor ubedragerlighet.

3:1 - Hermas’ husstand formanes

3:1 Dog er det ikke for dette at Gud er vred på dig, men for at du skal omvende din husstand, som har gjort urett mot Herren og mot eder, deres foreldre. 3:2 Men av kjærlighet til dine barn formante du ikke din husstand, men lot den bli fryktelig fordervet. 3:3 Derfor er Herren vred på dig. 3:4 Men han vil lege alle dine tidligere synder, som er blitt begått i din husstand; 3:5 for ved deres synder og misgjerninger er du blitt fordervet av denne verdens anliggender. 3:6 Men Herrens store miskunn har forbarmet sig over dig og din husstand og vil styrke dig og stadfeste dig i sin herlighet. 3:7 Vær bare ikke likegyldig, men fat mot og styrk din husstand. 3:8 For likesom smeden ved å hamre sitt arbeid overvinner den gjerning han vil, så overvinner også rettferdig tale, gjentatt daglig, alt ondt. 3:9 Hold derfor ikke op med å irettesette dine barn; 3:10 for jeg vet at dersom de omvender sig av hele sitt hjerte, skal de bli innskrevet i livets bøker sammen med de hellige.

3:11 - Den gamle kvinne leser fra boken

3:11 Efter at hun hadde endt disse ord, sier hun til mig: Vil du høre på mig mens jeg leser 3:12 Da sier jeg: Ja, frue. 3:13 Hun sier til mig: Vær oppmerksom og hør Guds herligheter. 3:14 Jeg hørte med oppmerksomhet og undring på det som jeg ikke hadde kraft til å huske; 3:15 for alle ordene var fryktelige, sådanne som et menneske ikke kan bære. 3:16 De siste ord husket jeg dog, for de var skikket for oss og milde.

3:17 - Guds skaperverk og hans hellige kirke

3:17 Se, hærskarenes Gud, som ved sin usynlige og mektige kraft og ved sin store visdom skapte verden, 3:18 og ved sin herlige vilje kledde sitt verk med skjønnhet, 3:19 og ved sitt sterke ord festet himmelen, 3:20 og grunnfestet jorden på vannene, og ved sin egen visdom og forsyn formet sin hellige kirke, som han også velsignet, se, 3:21 han borttar himlene og fjellene og haugene og havene, 3:22 og alle ting blir gjort jevne for hans utvalgte, 3:23 for at han skal fullbyrde for dem det løfte som han lovte med stor herlighet og fryd, dersom de holder Guds forskrifter, som de mottok, med stor tro.

4:1 - Stolen føres bort mot øst

4:1 Da hun hadde endt opplesningen og reist sig fra stolen, kom fire unge menn og tok bort stolen og gikk mot øst. De harde og milde ord

4:2 Da kalte hun mig til sig og rørte ved mitt bryst og sa til mig: Behaget min opplesning dig 4:3 Og jeg sa til henne: Frue, disse siste ord behager mig, men de første var vanskelige og harde. 4:4 Da talte hun til mig og sa: Disse siste ord er for de rettferdige, men de første er for hedningene og de gjenstridige. 4:5 Mens hun ennå talte med mig, viste to menn sig og tok henne ved armene, og de gikk bort dit hvor stolen også var gått, mot øst.

5:1 ANNEN VISJON.

5:2 - Den gamle kvinne og den lille bok

5:2 Og mens jeg gikk, kom jeg i hu mitt syn fra det forrige år; 5:3 og igjen tar en Ånd mig og fører mig bort til det samme sted som i fjor. 5:4 Da jeg så var kommet til stedet, falt jeg på mine knær og begynte å bede til Herren og å prise hans navn, fordi han hadde aktet mig verdig og gjort mine tidligere synder kjent for mig. 5:5 Men efter at jeg var reist op fra bønnen, ser jeg foran mig den gamle kvinne, som jeg også hadde sett i fjor, gående og lesende i en liten bok. 5:6 Og hun sier til mig: Kan du kunngjøre disse ting for Guds utvalgte 5:7 Jeg sier til henne: Frue, jeg kan ikke huske så meget; 5:8 men gi mig den lille bok, så jeg kan avskrive den. 5:9 Ta den, sier hun, og sørg for å gi den tilbake til mig.

5:10 - Hermas avskriver boken

5:10 Jeg tok den, og gikk bort til et bestemt sted på landet og skrev den av bokstav for bokstav; 5:11 for jeg kunde ikke få rede på stavelsene. 5:12 Da jeg så hadde fullendt bokstavene i boken, blev boken plutselig revet ut av min hånd;

6:1 - Skriftens mening åpenbares

6:1 Men efter femten dager, da jeg hadde fastet og inderlig bedt Herren, blev kunnskapen om skriften åpenbart for mig. 6:2 Og dette er hvad som var skrevet: 6:3 Herren, og har forrådt sine foreldre ved stor ugudelighet, ja, de har fått navnet foreldre-forrædere, og dog hadde de ingen vinning av sitt forræderi; 6:4 og de la enda mere til sine synder i tøylesløse gjerninger og hensynsløs ondskap; 6:5 og således blev målet for deres overtredelser fullt.

6:6 - Budskapet til Hermas’ husstand

6:6 Men gjør disse ord kjent for alle dine barn, og for din hustru, som skal være som din søster; 6:7 for også hun holder ikke sin tunge i tømme, hvorved hun gjør ondt. 6:8 Men når hun hører disse ord, vil hun holde sig tilbake og finne miskunn. 6:9 Efter at du har gjort alle disse ord kjent for dem, 6:10 som Mesteren befalte mig at de skulde bli åpenbart for dig, da blir alle deres synder, som de tidligere har syndet, dem forlatt; 6:11 ja, også alle de hellige som har syndet inntil denne dag, dersom de omvender sig av hele sitt hjerte og fjerner tvesinnet fra sitt hjerte.

6:12 - Omvendelsens grense

6:12 For Mesteren svor ved sin egen herlighet angående sine utvalgte; 6:13 at dersom, efter at denne dag nu er satt som en grense, synd herefter blir begått, skal de ikke finne frelse; 6:14 for omvendelsen har en ende for de rettferdige; 6:15 omvendelsens dager er fullbyrdet for alle de hellige; 6:16 men for hedningene er der omvendelse inntil den siste dag.

6:17 - Formaning til kirkens styrere

6:17 Du skal derfor si til kirkens styrere at de leder sine veier i rettferdighet, for at de fullt ut må motta løftene med rik herlighet. 6:18 I derfor, som gjør rettferdighet, vær standhaftige og vær ikke tvesinnede, for at I må få adgang hos de hellige engler.

6:19 - Den kommende trengsel

6:19 Salige er I, så mange som utholder tålmodig den store trengsel som kommer, og så mange som ikke vil fornekte sitt liv. 6:20 For Herren svor vedrørende sin Sønn, at de som fornektet sin Herre, skulde forkastes fra sitt liv, ja, de som nu står i ferd med å fornekte ham i de kommende dager;

7:1 - Nag, tukt og husstandens frelse

7:1 Men du, Hermas, bær ikke lenger nag til dine barn, og la heller ikke din søster få sin vilje, 7:2 for at de kan bli rettferdig tuktet, dersom du selv ikke bærer nag mot dem. 7:3 Å bære nag virker død. 7:4 Men du, Hermas, har selv hatt store trengsler, på grunn av din husstands overtredelser, fordi du ikke tok vare på dem. 7:5 For du var forsømmelig mot dem og var innviklet i dine onde foretagender. 7:6 Men heri er din frelse, at du ikke vek fra den levende Gud, og i din enfoldighet og din store avholdenhet. 7:7 Disse har frelst dig, dersom du blir i dem; 7:8 og de frelser alle som gjør slike ting og vandrer i ubedragerlighet og enfoldighet. 7:9 Disse mennesker seirer over all ondskap og blir ved til evig liv. 7:10 Salige er alle de som gjør rettferdighet. 7:11 De skal aldri gå til grunne.

7:12 - Advarselen til Maximus

7:12 Men du skal si til Maximus: Se, trengsel kommer over dig, dersom du finner for godt å fornekte en annen gang. 7:13 Herren er nær hos dem som vender om til ham, således som det er skrevet i Eldad og Modad, som profeterte for folket i ørkenen.

8:1 - Den gamle kvinne er Kirken

8:1 Men, brødre, en åpenbaring blev gjort mig i min søvn ved en ung mann av overmåte skjønn skikkelse, 8:2 som sa til mig: Hvem mener du den gamle kvinne er, fra hvem du mottok boken 8:3 Jeg sier: Sibyllen. 8:4 Du tar feil, sier han, hun er det ikke. 8:5 Hvem er hun da, sier jeg. 8:6 8:7 Kirken, sier han. 8:8 Jeg sa til ham: Hvorfor er hun da gammel 8:9 Fordi, sier han, hun blev skapt før alle ting; 8:10 derfor er hun gammel; 8:11 og for hennes skyld blev verden skapt.

8:12 - Boken skal sendes til Klemens og Grapte

8:12 Og senere så jeg et syn i mitt hus. 8:13 Den gamle kvinne kom og spurte mig om jeg allerede hadde gitt boken til de eldste. 8:14 Jeg sa at jeg ikke hadde gitt den. 8:15 Du har gjort vel, sa hun, for jeg har ord å legge til. 8:16 Når jeg da har fullendt alle ordene, skal det bli gjort kjent ved dig for alle de utvalgte. 8:17 Du skal derfor skrive to små bøker og sende den ene til Klemens og den andre til Grapte. 8:18 Klemens skal så sende til byene i utlandet, for dette er hans gjerning; 8:19 men Grapte skal undervise enker og foreldreløse.

9:1 TREDJE VISJON.

9:2 - Hermas kalles ut på landet

9:2 Mens jeg ofte fastet og bønnfalt Herren om at han skulde kunngjøre mig den åpenbaring som han hadde lovt å vise mig ved den gamle kvinnes munn, 9:3 blev den gamle kvinne sett av mig samme natt, 9:4 og hun sa til mig: Eftersom du er så pågående og ivrig efter å vite alle ting, kom da ut på landet hvor du bor, 9:5 og omkring den femte time vil jeg vise mig og vise dig det du bør se. 9:6 Jeg spurte henne og sa: Frue, til hvilket sted på landet 9:7 Hvor du vil, sier hun. 9:8 Jeg valgte et vakkert og avsides sted; 9:9 men før jeg talte til henne og nevnte stedet, sier hun til mig: Jeg vil komme dit hvor du vil.

9:10 - Sofaen på det avsides sted

9:10 Jeg gikk da, brødre, ut på landet og regnet timene og kom til det sted hvor jeg hadde bestemt at hun skulde komme; 9:11 og jeg ser en elfenbenssofa stå der, og på sofaen lå en lindyne, og over dynen var utbredt et teppe av fint linklede.

10:1 - Hermas gripes av frykt

10:1 Da jeg så disse ting således tilrettelagt og ingen var på stedet, 10:2 blev jeg forferdet, og en skjelving grep mig, og hårene reiste sig på mitt hode, og en sitring kom over mig, fordi jeg var alene. 10:3 Da jeg så kom til mig selv igjen og mintes Guds herlighet og fattet mot, knelte jeg ned og bekjente mine synder for Herren atter en gang, som jeg hadde gjort ved den forrige anledning.

11:1 - Den gamle kvinne og de seks unge menn

11:1 Da kom hun med seks unge menn, de samme som jeg hadde sett før, og hun stod ved mig og hørte nøye på mig mens jeg bad og bekjente mine synder for Herren. 11:2 Og hun rørte ved mig og sa: 11:3 Hermas, gjør ende på stadig å bønnfalle for dine synder; 11:4 bønnfall også for rettferdighet, for at du straks kan få nogen del derav til din husstand.

11:5 - De unge menn går for å bygge

11:5 Da reiser hun mig op ved hånden og fører mig til sofaen og sier til de unge menn: Gå I og bygg. 11:6 Og efter at de unge menn hadde trukket sig tilbake og vi var blitt alene, sier hun til mig: Sett dig her. 11:7 Jeg sier til henne: Frue, la de eldste sette sig først. 11:8 Gjør som jeg befaler dig, sier hun, sett dig.

11:9 - Den venstre og høyre plass

11:9 Da jeg så vilde sette mig på høyre side, tillot hun mig det ikke, men vinket til mig med hånden at jeg skulde sette mig på venstre side. 11:10 Mens jeg da tenkte på dette og var bedrøvet fordi hun ikke tillot mig å sitte på høyre side, sier hun til mig: Er du bedrøvet, Hermas 11:11 Plassen på høyre side er for andre, nemlig for dem som allerede har vært Gud velbehagelige og har lidt for Navnets skyld. 11:12 Men dig mangler det meget før du kan sitte sammen med dem; 11:13 men således som du blir i din enfoldighet, så fortsett også, og du skal sitte sammen med dem, du og så mange som har gjort deres gjerninger og har lidt det de led.

12:1 - De som led for Navnets skyld

12:1 Hvad led de, sier jeg. 12:2 12:3 Hør, sier hun. 12:4 Piskeslag, fengsler, store trengsler, kors, ville dyr, for Navnets skyld. 12:5 Derfor tilhører høyre side helligheten — dem, og alle som skal lide for Navnets skyld. 12:6 Men for de øvrige er den venstre side. 12:7 Dog er det de samme gaver og de samme løfter for begge, både for dem som sitter på høyre side og for dem som sitter på venstre side; bare sitter de på høyre side og har en viss herlighet. 12:8 Du er riktignok meget ivrig efter å sitte på høyre side sammen med dem, men dine mangler er mange; 12:9 dog skal du bli renset fra dine mangler.

13:1 - Synet av tårnet

13:1 Da hun hadde sagt dette, ønsket hun å gå bort; 13:2 men, idet jeg falt ved synet som hun hadde lovt. 13:3 Da tok hun mig igjen ved hånden og reiste mig op og satte mig på sofaen på venstre side, mens hun selv satte sig på høyre. 13:4 Og idet hun løftet op en viss skinnende stav, sier hun til mig: Ser du en stor ting 13:5 Jeg sier til henne: Frue, jeg ser intet. 13:6 Hun sier til mig: Se du; 13:7 ser du ikke foran dig et stort tårn som blir bygget på vannene av skinnende firkantede stener

13:8 - Tårnet bygges på vannene

13:8 Og tårnet blev bygget firkantet av de seks unge menn som kom med henne. 13:9 Og talløse andre menn bar stener, nogen av dem fra dypet og andre fra landet, og rakte dem til de seks unge menn. 13:10 Og de tok dem og bygget. 13:11 De stener som blev dradd op fra dypet, satte de i alle tilfeller inn i bygningen, 13:12 slik som de var; for de var tilhugget og passet i sammenføyningen med de andre stener; 13:13 og de hang så tett sammen med hverandre at deres sammenføyning overhodet ikke kunde sees; 13:14 og tårnets bygning syntes som om det var bygget av én sten.

13:15 - Stenene som forkastes

13:15 Men av de andre stener som blev bragt fra det tørre land, kastet de nogen bort, og nogen satte de inn i bygningen; 13:16 og andre brøt de i stykker og kastet langt bort fra tårnet. 13:17 Og mange andre stener lå omkring tårnet, og dem brukte de ikke til bygningen; 13:18 for nogen av dem var mugne, og andre hadde sprekker i sig, og andre var for korte, og andre var hvite og runde og passet ikke inn i bygningen. 13:19 Og jeg så andre stener bli kastet langt bort fra tårnet og komme til veien og dog ikke bli liggende på veien, men rulle dit hvor der ingen vei var; 13:20 og andre falle i ilden og bli brent der.

14:1 - Hermas ber om forklaring

14:1 Da hun hadde vist mig disse ting, ønsket hun å skynde sig bort, og jeg ønsket å vite hvad disse ting betyr. 14:2 Hun svarte og sa til mig: Du er en altfor nysgjerrig mann, siden du vil vite alt som angår tårnet. 14:3 Ja, frue, sa jeg, for at jeg kan kunngjøre det for nogen brødre, og at de [må bli desto mer glade], og når de hører [disse ting], må kjenne Herren i stor herlighet. 14:4 Da sa hun: Mange skal høre; 14:5 men når de hører, skal nogen glede sig, og andre gråte. 14:6 Men også disse siste, dersom de hører og omvender sig, skal likeledes glede sig.

14:7 - Tårnets lignelser skal åpenbares

14:7 Hør derfor tårnets lignelser; 14:8 for jeg vil åpenbare alle ting for dig. 14:9 Og bryt mig ikke lenger med åpenbaringer; 14:10 for disse åpenbaringer har en ende, eftersom de er blitt fullendt. 14:11 Dog vil du ikke holde op med å spørre efter åpenbaringer; 14:12 for du er skamløs.

15:1 - Tårnet er Kirken

15:1 Tårnet som du ser bli bygget, det er jeg, Kirken, som blev sett av dig både nu og tidligere. 15:2 Spør derfor hvad du vil om tårnet, og jeg vil åpenbare det for dig, for at du kan glede dig sammen med de hellige. 15:3 Jeg sier til henne: Frue, eftersom du én gang for alle aktet mig verdig til at du skulde åpenbare alle ting for mig, åpenbar dem. 15:4 Da sier hun til mig: Alt som er mulig å åpenbare for dig, skal bli åpenbart. 15:5 Bare la ditt hjerte være hos Gud og tvil ikke i ditt sinn om det du ser.

15:6 - Tårnet bygget på vannene

15:6 Jeg spurte henne: Hvorfor er tårnet bygget på vannene, frue 15:7 Jeg sa dig det før, sier hun, og sannelig, du gransker flittig. 15:8 Så ved din granskning finner du sannheten. 15:9 Hør da hvorfor tårnet er bygget på vannene; 15:10 det er fordi eders liv er frelst og skal bli frelst ved vann.

16:1 - De seks unge menn og de andre byggere

16:1 Jeg svarte og sa til henne: 16:2 Frue, dette er stort, og: Dette er Guds hellige engler, som blev skapt først av alle, og til hvem Herren overgav hele sin skapning til å øke den og bygge den og være herrer over hele skapningen. 16:3 Ved deres hender skal derfor tårnets bygning bli fullendt. 16:4 Og hvem er de andre som bærer stenene 16:5 De er også Guds hellige engler; 16:6 men disse seks er dem overordnede.

16:7 - Stenenes ende og kraft

16:7 Da skal tårnets bygning bli fullendt, og alle skal like ens fryde sig i tårnets (fullendte) krans og prise Gud, fordi tårnets bygning blev fullendt. 16:8 Jeg spurte henne og sa: Frue, jeg vilde gjerne vite om stenenes ende og deres kraft, av hvilken art den er. 16:9 Hun svarte og sa til mig: Det er ikke fordi du fremfor alle mennesker er særlig verdig til at dette skulde bli åpenbart for dig; 16:10 for der er andre før dig og bedre enn du, som disse syner burde ha blitt åpenbart for. 16:11 Men for at Guds navn skal bli herliggjort, 16:12 er det blitt åpenbart for dig, og skal bli åpenbart, for de tvesinnedes skyld, som spør i sine hjerter om disse ting er så eller ikke. 16:13 Si dem at alle disse ting er sanne, og at der intet er ved siden av sannheten, men at alle er faste og gyldige og grunnfestet på en fast grunnvoll.

17:1 - De firkantede og hvite stener

17:1 Hør nu om de stener som går til bygningen. 17:2 De stener som er firkantede og hvite, og som passer sammen i sine føyninger, 17:3 disse er apostlene og biskopene og lærerne og diakonene, 17:4 som vandret efter Guds hellighet, 17:5 og forvaltet sitt bispe- og lærer- og diakonembede i renhet og hellighet for Guds utvalgte, nogen av dem allerede sovnet inn, og andre ennå levende. 17:6 Og fordi de alltid var samstemte med hverandre, hadde de fred innbyrdes og hørte på hverandre. 17:7 Derfor passer deres føyninger sammen i tårnets bygning.

17:8 - De som led for Herrens navn

17:8 Men de som blir dradd op fra dypet og satt inn i bygningen og passer i sine føyninger sammen med de andre stener som allerede er bygget inn, hvem er de 17:9 Disse er de som led for Herrens navn.

17:10 - De godkjente som vandret rett

17:10 Men de andre stener som blir bragt fra det tørre land, vilde jeg gjerne vite hvem disse er, frue. 17:11 Hun sa: De som går til bygningen og dog ikke er tilhugget, disse har Herren godkjent, fordi de vandret i Herrens rettskaffenhet og rett utførte hans bud.

17:12 - De unge i troen

17:12 Men de som blir bragt og satt inn i bygningen, hvem er de 17:13 De er unge i troen og trofaste; 17:14 men de blir advart av englene til å gjøre godt, fordi ondskap blev funnet i dem.

17:15 - De forkastede som kan omvende sig

17:15 Men de som de forkastet og kastet bort, hvem er de 17:16 Disse har syndet og ønsker å omvende sig; derfor blev de ikke kastet langt bort fra tårnet, fordi de vil bli nyttige for bygningen, dersom de omvender sig. 17:17 De som da vil omvende sig, dersom de omvender sig, vil bli sterke i troen, dersom de omvender sig nu mens tårnet bygges. 17:18 Men dersom bygningen blir fullendt, har de ikke lenger nogen plass, men blir forkastede.

18:1 - De sønderbrutte stener

18:1 Men vil du vite om dem som blev brutt i stykker og kastet langt bort fra tårnet 18:2 Disse er ondskapens sønner, … var fraværende fra dem. 18:3 Derfor har de ikke frelse, for de er ikke nyttige til bygningen på grunn av sine ondskaper. 18:4 Derfor blev de brutt i stykker og kastet langt bort på grunn av Herrens vrede, for de vakte hans vrede.

18:5 - De mugne stener

18:5 Men de øvrige som du så ligge i stort antall, uten å gå til bygningen, av disse er de mugne de som kjente sannheten, men ikke blev i den og ikke holdt sig til de hellige.

19:1 - Stenene med sprekker

19:1 Men de som har sprekkene, hvem er de 19:2 Disse er de som er i fred innbyrdes; 19:3 som har et skinn av fred, men når de skilles fra hverandre, blir deres ondskaper værende i deres hjerter. 19:4 Dette er sprekkene som stenene har.

19:5 - De for korte stener

19:5 Men de som er brutt av korte, disse har trodd og har den større del i rettferdighet, men har nogen deler av lovløshet.

20:1 - De hvite og runde stener

20:1 Men de hvite og runde stener, som ikke passet inn i bygningen, hvem er de, frue 20:2 Hun svarte og sa til mig: Forstår du intet 20:3 Disse er de som har tro, men også har denne verdens rikdommer. 20:4 Når trengselen kommer, fornekter de sin Herre for sine rikdommers og sine forretningers skyld. 20:5 Og jeg svarte og sa til henne: Når da, frue, vil de bli nyttige for bygningen 20:6 Når, svarte hun, deres rikdom, som fører deres sjeler vill, blir skåret bort, da vil de bli nyttige for Gud. 20:7 For likesom den runde sten, dersom den ikke blir tilhugget og mister nogen del av sig selv, ikke kan bli firkantet, 20:8 således kan heller ikke de som er rike i denne verden, dersom deres rikdommer ikke blir skåret bort, bli nyttige for Herren. 20:9 Lær først av dig selv. 20:10 Da du hadde rikdommer, var du unyttig; 20:11 men nu er du nyttig og gagnlig for livet.

21:1 - Stener som faller bort fra veien

21:1 Men de andre stener som du så bli kastet langt bort fra tårnet og falle på veien og rulle bort fra veien til … 21:2 disse har trodd, men for sitt tvesinns skyld forlater de sin sanne vei. 21:3 Idet de mener at de kan finne en bedre vei, farer de vill og blir hardt plaget, idet de vandrer omkring på steder hvor der ingen vei er.

21:4 - De som faller i ilden

21:4 Men de som faller i ilden og blir brent, 21:5 disse er de som til sist falt fra den levende Gud, 21:6 og det kom ikke mere i deres hjerter å omvende sig på grunn av sine tøylesløse lysters og de ondskapers skyld som de øvde.

21:7 - De som ikke når vannet

21:7 Men de andre som faller nær vannene og dog ikke kan rulle inn i vannet, vil du vite hvem de er 21:8 Disse er de som hørte ordet og vilde bli døpt til Herrens navn. 21:9 Men når de da minnes sannhetens renhet, skifter de sinn og går tilbake efter sine onde lyster.

21:10 - Omvendelse for de forkastede

21:10 Så fullendte hun forklaringen av tårnet. 21:11 Fremdeles pågående spurte jeg henne videre om alle disse stener som var forkastet og ikke passet inn i tårnets bygning, om der var omvendelse for dem, og om de hadde en plass i dette tårn. 21:12 De kan omvende sig, sa hun, men de kan ikke bli føyd inn i dette tårn. 21:13 Men de skal bli føyd inn på et annet sted, langt ringere, men ikke før de har gjennomgått pinsler og har fullbyrdet sine synders dager. 21:14 Og de skal bli forvandlet av denne grunn, fordi de fikk del i det rettferdige Ord; 21:15 og da skal det hende dem å bli lettet for sine pinsler, dersom de onde gjerninger som de har gjort, kommer dem i hu.

22:1 - De syv kvinner omkring tårnet

22:1 Da jeg så ophørte å spørre henne om alle disse ting, idet jeg ønsket å se, blev jeg meget glad over at jeg skulde få se det. 22:2 Hun så på mig og smilte og sa til mig: Ser du syv kvinner omkring tårnet 22:3 Jeg ser dem, frue, sier jeg. 22:4 Dette tårn bæres oppe av dem efter Herrens befaling. 22:5 Hør nu deres gjerninger.

22:6 - Tro og Avholdenhet

22:6 Den første av dem, kvinnen med de sterke hender, kalles Tro; 22:7 ved henne blir Guds utvalgte frelst. 22:8 Og den annen, som er omgjordet og ligner en mann, kalles Avholdenhet; 22:9 hun er Troens datter. 22:10 Enhver som da følger henne, blir lykkelig i sitt liv, for han skal avholde sig fra alle onde gjerninger, i tro på at dersom han avholder sig fra all ond lyst, skal han arve evig liv.

22:11 - Enfoldighet, Kunnskap, Ubedragerlighet, Ærefrykt og Kjærlighet

22:11 Og de andre, frue, hvem er de 22:12 De er døtre av hverandre. 22:13 Den enes navn er Enfoldighet, den nestes Kunnskap, den nestes Ubedragerlighet, den nestes Ærefrykt, den nestes Kjærlighet. 22:14 Når du da gjør alle deres moders gjerninger, kan du leve. 22:15 Jeg vilde gjerne vite, frue, sier jeg, hvilken kraft hver av dem har. 22:16 Hør da, sier hun, de krefter som de har.

22:17 - Kvinnenes krefter og orden

22:17 Deres krefter blir behersket hver av den andre, og de følger hverandre i den orden hvori de blev født. 22:18 Av Tro fødes Avholdenhet, av Avholdenhet Enfoldighet, av Enfoldighet Ubedragerlighet, av Ubedragerlighet Ærefrykt, av Ærefrykt Kunnskap, av Kunnskap Kjærlighet. 22:19 Deres gjerninger er da rene og ærbødige og guddommelige. 22:20 Enhver som derfor tjener disse kvinner og har styrke til å beherske deres gjerninger, skal ha sin bolig i tårnet sammen med Guds hellige.

22:21 - Tårnet bygges ennå

22:21 Da spurte jeg henne om tidene, om fullendelsen alt nu er nær. 22:22 Men hun ropte høit og sa: Du dårlige menneske, ser du ikke at tårnet ennå bygges 22:23 Når derfor tårnet er ferdig bygget, da kommer enden; 22:24 men det skal bygges hurtig. 22:25 Spør mig ikke mere; 22:26 denne påminnelse er tilstrekkelig for eder og for de hellige og er fornyelsen av eders ånd. 22:27 Men det blev ikke åpenbart for dig alene, men for at du skulde vise disse ting for alle. 22:28 Efter tre dager — for du må først forstå — 22:29 og jeg befaler dig, Hermas, først med disse ord som jeg nu skal tale til dig — jeg befaler dig å 22:30 tale alle disse ting inn i de helliges ører, for at de, idet de hører dem og gjør dem, må bli renset fra sine ondskaper, og også du selv sammen med dem.

23:1 - Formaning til Guds barn

23:1 Hør mig, mine barn. 23:2 Jeg opfostret eder i stor enfoldighet og ubedragerlighet og ærefrykt, 23:3 ved Herrens miskunn, han som inngav eder rettferdighet, for at I skulde bli rettferdiggjort og helliget fra all ondskap og all krokighet. 23:4 Men I vil ikke holde op med eders ondskap.

23:5 - Fred, omsorg og deling

23:5 Hør mig da nu og hold fred innbyrdes, og se til hverandre og hjelp hverandre, 23:6 og nyt ikke Guds skapninger alene i overflod, men del dem også med dem som mangler. 23:7 For nogen mennesker pådrar sig ved sitt store matinntak svakhet på kjødet og skader sitt kjød; 23:8 mens kjødet hos dem som intet har å ete, blir skadet ved mangel på tilstrekkelig næring, og deres legeme ødelegges. 23:9 Denne avsondring er derfor skadelig for eder som har og ikke deler med dem som mangler. 23:10 Se til den dom som kommer. 23:11 I da som har mer enn nok, opsøk dem som er hungrige, mens tårnet ennå ikke er fullendt; 23:12 for efter at tårnet er fullendt, vil I ønske å gjøre godt og vil ikke finne nogen plass for det. 23:13 Se derfor til, I som fryder eder over eders rikdom, 23:14 at de som er i nød ikke skal sukke, og deres sukk ikke stige op til Herren, og I med eders [overflod av] gode ting bli stengt utenfor tårnets dør.

23:15 - Advarsel til kirkens styrere

23:15 Nu sier jeg da til eder som er kirkens styrere og som inntar de fremste seter: 23:16 vær ikke I like trollmennene. 23:17 Trollmennene bærer sine droger i esker, 23:18 men I bærer eders drog og eders gift i eders hjerte. I er forhærdede, 23:19 og I vil ikke rense eders hjerter og blande eders visdom sammen i et rent hjerte, for at I kan få miskunn fra den store Konge. 23:20 Se derfor til, barn, at disse eders splittelser ikke fratar eder livet. 23:21 Hvorledes kan I ønske å undervise Herrens utvalgte, når I selv ikke har nogen undervisning 23:22 Undervis derfor hverandre og hold fred innbyrdes, for at også jeg kan stå med glede for Faderen og avlegge regnskap for eder alle for eders Herre.

24:1 - Den gamle kvinne føres bort

24:1 Da hun ophørte å tale med mig, kom de seks unge menn som bygget, og tok henne bort til tårnet, og fire andre løftet sofaen og bar også den bort til tårnet. 24:2 Jeg så ikke deres ansikt, for de var vendt bort. 24:3 Og mens hun gikk, bad jeg henne å åpenbare for mig om de tre skikkelser hvori hun hadde vist sig for mig. 24:4 Hun svarte og sa til mig: 24:5 Om disse ting må du spørre en annen, for at de kan bli åpenbart for dig.

24:6 - Hennes tre skikkelser

24:6 Hun blev sett av mig, brødre, i mitt første syn i fjor som en meget gammel kvinne og sittende på en stol. 24:7 I det annet syn var hennes ansikt ungdommelig, men hennes kjød og hennes hår var gammelt, og hun talte til mig stående; 24:8 og hun var mer glad enn før. 24:9 Men i det tredje syn var hun helt ungdommelig og av overmåte stor skjønnhet, og bare hennes hår var gammelt; 24:10 og hun var meget glad og satt på en sofa. 24:11 Om disse ting var jeg meget ivrig efter å få lære denne åpenbaring.

24:12 - Ydmykhet og faste før åpenbaring

24:12 Og jeg ser den gamle kvinne i et nattsyn si til mig: Enhver granskning trenger ydmykhet. 24:13 Fast derfor, og du skal få det du ber Herren om. 24:14 Så fastet jeg én dag; 24:15 og samme natt viste det sig for mig en ung mann, og han sa til mig: Eftersom du stadig ber mig om åpenbaringer med bønn, se til at du ikke ved ditt mangfoldige spørsmål skader ditt kjød. 24:16 Disse åpenbaringer er tilstrekkelige for dig. 24:17 Kan du se sterkere åpenbaringer enn dem du har sett 24:18 Jeg svarte ham og sa: Herre, dette ene ber jeg om, om de tre skikkelser hos den gamle kvinne, at en full åpenbaring må bli mig gitt. 24:19 Han sier til mig til svar: Hvor lenge skal I være uten forstand 24:20 Det er eders tvesinn som gjør eder uforstandige, og fordi eders hjerte ikke er vendt mot Herren.

25:1 - Den første skikkelse: Kirken som gammel

25:1 Hør, sier han, om de tre skikkelser som du spør om. 25:2 I det første syn, hvorfor hun viste sig som gammel og allerede forfallen og uten kraft, var på grunn av eders skrøpeligheter og tvesinnets gjerninger. 25:3 For likesom gamle mennesker, som ikke lenger har håp om å få sin ungdom fornyet, intet annet venter enn å sovne inn, 25:4 således gav også I, som var svekket av denne verdens anliggender, eder hen til mismot og kastet ikke eders bekymringer på Herren; 25:5 men eders ånd var knust, og I blev gamle av eders sorger. 25:6 Hvorfor hun da satt på en stol, vilde jeg gjerne vite, Herre. 25:7 Fordi ethvert svakt menneske sitter på en stol for sin svakhets skyld, for at hans legemes svakhet kan bli understøttet.

26:1 - Den annen skikkelse: Kirken fornyet

26:1 Men i det annet syn så du henne stående og med et mer ungdommelig og mer gledelig åsyn enn før, sier han. 26:2 26:3 Tenk dig en gammel mann som nu har mistet alt håp for sig selv på grunn av sin svakhet og sin fattigdom og intet annet venter enn sin livs siste dag. 26:4 Plutselig blir en arv efterlatt ham. 26:5 Han hører budskapet, reiser sig op og ikler sig av glede kraft og ligger ikke lenger nede, men står op, 26:6 og hans ånd, som før var knust av hans tidligere kår, blir igjen fornyet, og han sitter ikke lenger, men fatter mot; 26:7 således var det også med eder, da I hørte den åpenbaring som Herren åpenbarte for eder.

26:8 - Ånden fornyes og styrkes

26:8 For han forbarmet sig over eder og fornyet eders ånd, 26:9 og I la eders sykdommer av, og kraft kom til eder, og I blev sterke i troen, og Herren gledet sig da han så eder ikle eder styrke. 26:10 Og derfor viste han eder tårnets bygning;

27:1 - Den tredje skikkelse: Kirken ung og fast grunnfestet

27:1 Men i det tredje syn så I henne yngre og skjønn og bringende et stykke godt budskap; 27:2 straks glemmer han sine tidligere sorger 27:3 og tar ikke annet til sig enn det budskap han har hørt, og blir herfra styrket til det gode, og hans ånd fornyes på grunn av den glede han har mottatt; 27:4 således har også I mottatt fornyelse av eders ånd ved å se disse gode ting. 27:5 Og hvad det angår at du så henne sitte på en sofa, er stillingen fast; 27:6 for sofaen har fire føtter og står fast; 27:7 for også verden blir oppeholdt ved hjelp av fire elementer. 27:8 De som da fullt ut har omvendt sig, skal bli unge igjen og fast grunnfestet, eftersom de har omvendt sig av hele sitt hjerte. 27:9 Der har du åpenbaringen hel og fullkommen.

28:1 FJERDE VISJON.

28:2 - Hermas på den kampaniske vei

28:2 Det fjerde syn som jeg så, brødre, tyve dager efter trengselen. 28:3 Jeg var på vei ut på landet ad den kampaniske vei. 28:4 Fra hovedveien er det omkring ti stadier; 28:5 og stedet er lett å ferdes på. 28:6 Mens jeg da gikk alene, 28:7 bønnfalt jeg Herren om at han måtte fullbyrde de åpenbaringer og de syner som han hadde vist mig ved sin hellige kirke, 28:8 at han måtte styrke mig og gi omvendelse til sine tjenere som hadde snublet, 28:9 for at hans store og herlige navn måtte bli herliggjort, fordi han aktet mig verdig til å vise mig sine undergjerninger. 28:10 Og idet jeg gav ham ære og takksigelse, svarte det mig likesom en røst: Vær ikke tvesinnet, Hermas. 28:11 Jeg begynte å spørre mig selv og si: Hvorledes kan jeg være tvesinnet, når jeg er så fast grunnfestet av Herren og har sett herlige ting

28:12 - Dyret kommer imot ham

28:12 Og jeg gikk litt videre, brødre, og se, jeg ser en støvsky stige op likesom til himmelen, og jeg begynte å si ved mig selv: Kan det være fe som kommer og reiser en støvsky 28:13 for den var omtrent én stadie borte fra mig. 28:14 Da støvskyen blev større og større, ante jeg at det var noget overnaturlig. 28:15 Da skinte solen litt frem, og se, jeg ser et stort dyr likt et slags sjøuhyre, og fra dets munn gikk ildfulle gresshopper ut. 28:16 Og dyret var omkring hundre fot langt, og dets hode var likesom av ler. 28:17 Da begynte jeg å gråte og bønnfalle Herren om at han måtte redde mig fra det. 28:18 Og jeg mintes det ord som jeg hadde hørt: Vær ikke tvesinnet, Hermas.

28:19 - Hermas overvinner frykten ved tro

28:19 Da jeg derfor, brødre, hadde iført mig Herrens tro og mintes de mektige gjerninger som han hadde lært mig, fattet jeg mot og overgav mig til dyret. 28:20 Og dyret kom imot mig med et sådant raseri at det kunde ha ødelagt en by. 28:21 Jeg kom nær det, og, så stort uhyre det var, strakte det sig ned på jorden og rakte bare sin tunge ut og rørte sig ikke i det hele tatt før jeg var kommet forbi det. 28:22 Og dyret hadde på sitt hode fire farger;

29:1 - Kirken møter Hermas som jomfru

29:1 Men efter at jeg var kommet forbi dyret 29:2 og hadde gått frem omkring tredve fot, se, da møter mig en jomfru, kledd som om hun hadde sandaler, tildekket op til pannen, og hennes hodeplagg bestod av en turban, og hennes hår var hvitt. 29:3 Jeg kjente av de tidligere syner at det var Kirken, og jeg blev gladere til sinns. 29:4 Hun hilser mig og sier: God morgen, du gode mann. 29:5 Og jeg hilste henne tilbake: Frue, god morgen. 29:6 Hun svarte og sa til mig: Møtte intet dig 29:7 Jeg sier til henne: Frue, et så stort dyr at det kunde ha ødelagt hele folk; 29:8 men ved Herrens kraft og ved hans store miskunn slapp jeg fra det. 29:9 Du slapp vel fra det, sier hun, 29:10 fordi du kastet din omsorg på Gud og åpnet ditt hjerte for Herren og trodde at du ikke kunde bli frelst ved noget annet enn ved hans store og herlige navn. 29:11 Derfor sendte Herren sin engel, som er over dyrene, hvis navn er Segri, og lukket dets munn, for at det ikke skulde skade dig.

29:12 - Dyret som bilde på den store trengsel

29:12 Du har unnsluppet en stor trengsel på grunn av din tro, og fordi du, selv om du så et så stort dyr, ikke tvilte i ditt sinn. 29:13 Gå derfor og kunngjør for Herrens utvalgte hans mektige gjerninger og si dem at dette dyr er et bilde på den store trengsel som skal komme. 29:14 Dersom I derfor forbereder eder på forhånd 29:15 og omvender eder og vender eder til Herren av hele eders hjerte, skal I kunne unnslippe den, dersom eders hjerte blir gjort rent og uten plett, og dersom I i eders øvrige livsdager tjener Herren ulastelig. 29:16 Kast eders omsorg på Herren, og han skal ordne den. 29:17 Sett eders lit til Herren, I tvesinnede mennesker, for han kan gjøre alle ting; ja, han vender både sin vrede bort fra eder og sender igjen sine plager over eder som er tvesinnede. 29:18 Ve dem som hører disse ord og er ulydige;

30:1 - Dyrets fire farger

30:1 Jeg spurte henne om de fire farger som dyret hadde på sitt hode. 30:2 Da svarte hun mig og sa: Igjen spør du mig hvad disse ting er. 30:3 Hør, sier hun:

30:4 - Denne verden, ild og blod

30:4 det svarte er denne verden som I bor i; 30:5 og ild- og blodfargen viser at denne verden må gå til grunne ved blod og ild;

30:6 - De unnslupne og den kommende tidsalder

30:6 og den gyldne del er I som er unnsluppet fra denne verden. 30:7 For likesom gullet prøves ved ilden og blir gjort nyttig, således blir også I [som bor i den] prøvet i eder selv. 30:8 I som da blir stående og går igjennem ilden, skal bli renset ved den. 30:9 For likesom gullet mister sin slagg, således skal også I legge bort all sorg og trengsel og bli renset og bli nyttige for tårnets bygning. 30:10 Men den hvite del er den kommende tidsalder, i hvilken Guds utvalgte skal bo; 30:11 fordi Guds utvalgte skal være uten flekk og rene til evig liv. 30:12 Derfor hold ikke op med å tale i de helliges ører. 30:13 I har nu også symbolet på den trengsel som kommer med kraft. 30:14 Men dersom I vil, skal den være intet. 30:15 Kom i hu de ting som er skrevet forut. 30:16 Med disse ord gikk hun bort, og jeg så ikke i hvilken retning hun gikk; 30:17 for det blev gjort en lyd;

31:1 FEMTE ÅPENBARING.

31:2 - Hyrden trer inn hos Hermas

31:2 Mens jeg bad i huset og satt på sofaen, 31:3 trådte der inn en mann, iført et skinn omkring sig og med en pung på skuldrene og en stav i hånden. 31:4 Og han hilste mig, og jeg hilste ham igjen. 31:5 Og straks satte han sig ved min side og sa til mig: Jeg er sendt av den allerhelligste engel for at jeg skal bo hos dig de øvrige dager av ditt liv. 31:6 Jeg tenkte at han kom for å friste mig, og jeg sa til ham: Hvorfor, hvem er du 31:7 For jeg vet, sier jeg, hvem jeg blev overgitt til. 31:8 Han sier til mig: Kjenner du mig ikke 31:9 Nei, sier jeg. 31:10 Jeg, sier han, er hyrden som du blev overgitt til. 31:11 Mens han ennå talte, blev hans skikkelse forvandlet, og jeg kjente ham igjen som den samme som jeg var blitt overgitt til; 31:12 og straks blev jeg forvirret, og frykt grep mig, og jeg blev helt overveldet av sorg over at jeg hadde svart ham så ondt og uforstandig.

31:13 - Budene og lignelsene skal skrives ned

31:13 Men han svarte og sa til mig: Vær ikke forvirret, men styrk dig i mine bud som jeg nu vil befale dig. 31:14 For jeg er sendt, sier han, for at jeg på ny skal vise dig alle de ting som du før har sett, bare hovedpunktene som er gagnlige for eder. 31:15 Først og fremst skal du skrive ned mine bud og mine lignelser; 31:16 og de øvrige ting skal du skrive ned slik som jeg vil vise dig dem. 31:17 Grunnen til at jeg, sier han, befaler dig først å skrive ned budene og lignelsene, er for at du lett kan lese dem og være i stand til å holde dem. 31:18 Så skrev jeg ned budene og lignelsene, slik som han befalte mig. 31:19 Dersom I da, når I hører dem, holder dem og vandrer i dem og gjør dem med et rent hjerte, skal I motta av Herren alle de ting som han lovte eder; 31:20 men dersom I, når I hører dem, ikke omvender eder, men ennå legger til eders synder, skal I motta av Herren det motsatte.

32:1 FØRSTE BUD.

32:2 - Tro på én Gud

32:2 Først av alt, tro at Gud er én, 32:3 han som skapte alt det som ikke var, til å være, han som omfatter alle ting, men selv er ubegripelig. 32:4 Tro ham derfor og frykt ham, og vær i denne frykt avholdende. 32:5 Hold disse ting, 32:6 og du skal kaste all ondskap av dig og ikle dig all rettferdighets dyd og leve for Gud, dersom du holder dette bud.

33:1 ANNET BUD.

33:2 - Enfoldighet, ubedragerlighet og gavmildhet

33:2 Han sier til mig: 33:3 Hold enfoldighet og vær ubedragerlig, og du skal være som små barn, som ikke kjenner den ondskap som ødelegger menneskenes liv. 33:4 Først av alt, tal ikke ondt om noget menneske, og gled dig heller ikke over å høre på en baktaler. 33:5 Ellers vil også du som hører, bli ansvarlig for synden hos den som taler det onde, dersom du tror baktalen som du hører; 33:6 for idet du tror den, vil du også selv få nag til din bror. 33:7 Således skal du bli ansvarlig for synden hos den som taler det onde. 33:8 Baktalelse er ond; 33:9 det er en urolig demon, aldri i fred, men alltid boende blant splittelser. 33:10 Avhold dig derfor fra den, og du skal ha fremgang til alle tider hos alle mennesker. 33:11 Men ikle dig ærefrykt, hvori der ikke er noget ondt anstøt, men alt er glatt og gledelig. 33:12 Øv det gode, 33:13 og av dine arbeider, som Gud gir dig, gi fritt til alle som er i nød, uten å spørre hvem du skal gi til og hvem du ikke skal gi til. 33:14 Gi til alle; 33:15 for Gud vil at det av hans egne gaver skal gis til alle. 33:16 De som da mottar, skal avlegge regnskap for Gud for hvorfor de mottok, og til hvilket formål; 33:17 for de som mottar i nød, skal ikke dømmes, men de som mottar under falskt påskudd, skal betale straffen. 33:18 Den som gir, er da uten skyld; 33:19 for likesom han mottok fra Herren tjenesten til å utføre den, har han utført den i oppriktighet, uten å gjøre forskjell på hvem han skulle gi til eller ikke gi til. 33:20 Denne tjeneste da, når den utføres oppriktig, blir herlig i Guds øyne. 33:21 Den som således tjener oppriktig, skal leve for Gud. 33:22 Hold derfor dette bud, slik som jeg har sagt dig, for at både din egen og din husstands omvendelse kan bli funnet oppriktig, og [ditt] hjerte rent og ubesmittet.

34:1 TREDJE BUD.

34:2 - Sannhet og løgn

34:2 Atter sier han til mig: 34:3 Elsk sannheten, og la intet annet enn sannhet gå ut av din munn, for at den Ånd som Gud lot bo i dette kjød, kan bli funnet sann i alle menneskers øyne; 34:4 og således skal Herren, som bor i dig, bli herliggjort; 34:5 for Herren er sann i hvert ord, og hos ham er der ingen løgn. 34:6 De som da taler løgn, ringeakter Herren og blir Herrens røvere, for de overgir ham ikke det betrodde som de mottok. 34:7 For de mottok av ham en ånd fri for løgn. 34:8 Dersom de leverer tilbake en løgnaktig ånd, har de besmittet Herrens bud og er blitt røvere.

34:9 - Hermas bekjenner sin løgn

34:9 Da jeg hørte disse ting, gråt jeg bitterlig. 34:10 Men da han så mig gråte, sier han: Hvorfor gråter du 34:11 Fordi, herre, sier jeg, jeg vet ikke om jeg kan bli frelst. 34:12 Hvorfor det, 34:13 sier han. 34:14 Fordi, herre, sier jeg, jeg har aldri i mitt liv talt et sant ord, men har alltid levd svikefullt med alle mennesker og pyntet på min løgn som sannhet for alle mennesker; 34:15 og intet menneske motsa mig noensinne, men der blev satt lit til mitt ord. 34:16 Hvorledes da, herre, sier jeg, kan jeg leve, siden jeg har gjort disse ting 34:17 Din antagelse, sier han, er riktig og sann; 34:18 for det sømmet sig for dig, som Guds tjener, å vandre i sannhet, og intet samvirke med ondskap burde bo hos sannhetens Ånd eller volde sorg for den Ånd som er hellig og sann. 34:19 Aldri, herre, sier jeg, har jeg tydelig hørt ord som disse. 34:20 Nu da, sier han, hører du dem. 34:21 Vokt dem, for at også de tidligere løgner som du talte i dine forretninger, nu kan bli funnet troverdige, siden disse blir funnet sanne; 34:22 for også de kan bli pålitelige. 34:23 Dersom du holder disse ting 34:24 og heretter intet annet taler enn sannhet, 34:25 skal du kunne vinne liv for dig selv. Og enhver som hører dette bud og avholder sig fra løgnen, denne meget ødeleggende vane, skal leve for Gud.

35:1 FJERDE BUD.

35:2 - Renhet og ekteskap

35:2 Jeg befaler dig, sier han, å holde renhet, 35:3 og la ikke nogen tanke komme inn i ditt hjerte om en annens hustru, eller om hor, eller om nogen slike onde gjerninger; 35:4 for ved å gjøre dette begår du en stor synd. 35:5 Men kom alltid i hu din egen hustru, og du skal aldri fare vill. 35:6 For dersom dette begjær kommer inn i ditt hjerte, vil du fare vill, og dersom noget annet like ondt kommer inn, begår du synd. 35:7 For dette begjær er en stor synd i en Guds tjener; 35:8 og dersom nogen gjør denne onde gjerning, virker han død for sig selv. Se til derfor. 35:9 Avhold dig fra dette begjær; 35:10 for hvor renhet bor, der bør ikke lovløshet komme inn i en rettferdig manns hjerte.

35:11 - Om hor, skilsmisse og omvendelse

35:11 Jeg sier til ham: Herre, tillat mig å spørre dig endnu nogen få spørsmål. 35:12 Si frem, sier han. 35:13 Herre, sier jeg, dersom en mann som har en hustru tro i Herren, finner henne i hor, synder mannen da ved å leve sammen med henne 35:14 Så lenge han er uvitende, sier han, synder han ikke; 35:15 men dersom mannen vet om hennes synd, og hustruen ikke omvender sig, men blir ved i sitt hor, og mannen lever sammen med henne, gjør han sig ansvarlig for hennes synd og blir medskyldig i hennes hor. 35:16 Hvad skal da mannen gjøre, herre, sier jeg, dersom hustruen blir ved i dette 35:17 La ham skille sig fra henne, sier han, og mannen bli alene; 35:18 men dersom han efter å ha skilt sig fra sin hustru gifter sig med en annen, begår også han hor. 35:19 Dersom da, herre, sier jeg, efter at hustruen er skilt, hun omvender sig og ønsker å vende tilbake til sin egen mann, skal hun da ikke tas imot 35:20 Jo visst, sier han; dersom mannen ikke tar henne imot, synder han og fører stor synd over sig selv; 35:21 ja, den som har syndet og omvendt sig, må tas imot, dog ikke ofte; 35:22 for der er bare én omvendelse for Guds tjenere. 35:23 For hennes omvendelses skyld bør derfor mannen ikke gifte sig. 35:24 Dette er den handlemåte som er pålagt mann og hustru. 35:25 Ikke bare er det hor dersom en mann besmitter sitt kjød, men enhver som gjør ting som hedningene, begår hor. 35:26 Dersom da nogen også i slike gjerninger blir ved og ikke omvender sig, hold dig borte fra ham og lev ikke sammen med ham. 35:27 Ellers blir også du delaktig i hans synd. 35:28 Av denne grunn blev I pålagt å bli alene, enten mann eller hustru; 35:29 for i slike tilfeller er omvendelse mulig. 35:30 Jeg, sa han, gir ikke en undskyldning for at denne sak skal avsluttes således, men for at synderen ikke skal synde mere. 35:31 Men hvad hans tidligere synd angår, er der én som er i stand til å gi helbredelse;

36:1 - Omvendelse er stor forstand

36:1 Jeg spurte ham igjen og sa: Eftersom Herren aktet mig verdig til at du alltid skulde bo hos mig, tillat mig ennå å bli belært på grunn av mine tidligere gjerninger. 36:2 La mig få forstå, for jeg er meget uforstandig og fatter overhodet intet. 36:3 Han svarte og sa til mig: Jeg, sier han, står over omvendelsen, og jeg gir forstand til alle som omvender sig. 36:4 Tror du da ikke, sier han, at denne selve handling å omvende sig er forstand 36:5 Å omvende sig er stor forstand, sier han. 36:6 For den mann som har syndet, forstår at han har gjort ondt for Herren, 36:7 og den gjerning som han har gjort, kommer inn i hans hjerte, og han omvender sig og gjør ikke mere ondt, men gjør godt i rikelig mål og ydmyker sin egen sjel og tukter den, fordi den syndet. 36:8 Du ser da at omvendelse er stor forstand. 36:9 Av denne grunn, herre, sier jeg, gransker jeg alt nøyaktig hos dig; 36:10 for det første fordi jeg er en synder; 36:11 for det annet fordi jeg ikke vet hvilke gjerninger jeg må gjøre for at jeg kan leve, for mine synder er mange og mangfoldige. 36:12 Du skal leve, sier han, dersom du holder mine bud og vandrer i dem;

37:1 - Én omvendelse efter det hellige kall

37:1 Jeg vil ennå, herre, sier jeg, stille et ytterligere spørsmål. 37:2 Tal, sier han. 37:3 Jeg har hørt, herre, sier jeg, fra … som fant sted da vi steg ned i vannet og fikk forlatelse for våre tidligere synder. 37:4 Han sier til mig: 37:5 Du har hørt rett; 37:6 for således er det. 37:7 For den som har fått syndenes forlatelse, bør ikke mere synde, men bo i renhet. 37:8 Men siden du gransker alle ting nøyaktig, 37:9 vil jeg også kunngjøre dig dette, for ikke å gi nogen undskyldning til dem som heretter skal tro eller som allerede har trodd på Herren. 37:10 For de som allerede har trodd, eller som heretter skal tro, har ikke omvendelse for synder, men har bare forlatelse for sine tidligere synder. 37:11 For dem da som blev kalt før disse dager, har Herren fastsatt omvendelse. 37:12 For Herren, som er en kjenner av hjertene og forut vet alle ting, 37:13 så menneskenes svakhet og djevelens mangfoldige list, hvorledes han vil gjøre nogen skade mot Guds tjenere og handle ondt mot dem. 37:14 Herren da, som er meget miskunnelig, forbarmet sig over sitt verk og fastsatte denne (anledning til) omvendelse, og mig blev myndigheten over denne omvendelse gitt. 37:15 Men jeg sier eder, sier han, at dersom nogen efter dette store og hellige kall, idet han blir fristet av djevelen, begår synd, har han bare én (anledning til) omvendelse. 37:16 Men dersom han synder lettvint og omvender sig, er omvendelsen unyttig for et slikt menneske; 37:17 for han skal leve med møie. 37:18 Jeg sier til ham: Jeg blev atter levendegjort, da jeg hørte disse ting fra dig så nøyaktig. 37:19 For jeg vet at dersom jeg ikke legger mere til mine synder, skal jeg bli frelst.

38:1 - Om å bli alene eller gifte sig

38:1 Jeg spurte ham igjen og sa: Herre, siden du engang bærer over med mig, kunngjør mig også denne sak. 38:2 Si frem, sier han. 38:3 Dersom to blir enige og lever sammen, og den ene gifter sig, synder den som gifter sig da 38:4 Han synder ikke, sier han; men dersom han blir alene, ikler han sig større og overmåte stor ære og herlighet for Herren; 38:5 dog, selv om han gifter sig, synder han ikke. 38:6 Bevar derfor renhet og hellighet, og du skal leve for Gud. 38:7 Alle disse ting som jeg taler til dig, og som jeg heretter skal tale til dig, vokt fra denne tid, fra den dag da du blev overgitt til mig, og jeg vil bo i ditt hus. 38:8 Men for dine tidligere overtredelser skal der være forlatelse, dersom du holder mine bud.

39:1 FEMTE BUD.

39:2 - Langmodighet og heftig sinn

39:2 Du skal ha herredømme over alle onde gjerninger og øve all rettferdighet. 39:3 For dersom du er langmodig, 39:4 skal Den Hellige Ånd som bor i dig, være ren, 39:5 ikke formørket av nogen annen ond ånd, 39:6 men boende i et romslig hus skal han fryde sig og glede sig sammen med det kar som han bor i, og tjene Gud med stor glede, idet han har velstand i sig selv. 39:7 Men dersom noget heftig sinn nærmer sig, blir Den Hellige Ånd straks, da han er fin, trangbodd, idet han ikke har [plassen] fri, og søker å trekke sig bort fra stedet; 39:8 for han kveles av den onde ånd og har ikke rom til å tjene Herren, slik som han ønsker, idet han blir besmittet av heftig sinn. 39:9 For Herren bor i langmodighet, men djevelen i heftig sinn. 39:10 At da begge ånder skulde bo sammen, er utilbørlig og ondt for det menneske i hvem de bor.

39:11 - Malurt og honning

39:11 For dersom du tar litt malurt og heller den i et krus med honning, blir ikke hele honningen ødelagt og all honningen fordervet av en meget liten mengde malurt 39:12 For den ødelegger honningens sødme, og den har ikke lenger samme tiltrekning for eieren, fordi den er blitt bitter og har mistet sin nytte. 39:13 Men dersom malurten ikke legges i honningen, blir honningen funnet søt og blir nyttig for sin eier. 39:14 Du ser da at langmodighet er meget søt, mer enn honningens sødme, og er nyttig for Herren, og han bor i den. 39:15 Men heftig sinn er bittert og unyttig. 39:16 Dersom da heftig sinn blir blandet med langmodighet, blir langmodigheten besmittet, og mannens forbønn er ikke lenger nyttig for Gud.

39:17 - Vokt dig for heftig sinn

39:17 Jeg vilde gjerne vite, herre, sier jeg, heftig sinns virkning, for at jeg kan vokte mig for det. 39:18 Ja sannelig, sier han, dersom du ikke vokter dig for det — du og din husstand — har du mistet alt ditt håp. 39:19 Men vokt dig for det; 39:20 for jeg er med dig. 39:21 Ja, og alle mennesker skal holde sig borte fra det, så mange som har omvendt sig av hele sitt hjerte. 39:22 For jeg vil være med dem og bevare dem;

40:1 - Heftig sinns virkning

40:1 Hør nu, sier han, heftig sinns virkning, hvor ond den er, 40:2 og hvorledes den ved sin egen virksomhet undergraver Guds tjenere, leder dem som er fulle i troen vill — dog kan den ikke virke på dem, fordi Herrens kraft er med dem — 40:3 men dem som er tomme og tvesinnede, leder den vill. 40:4 For når den ser slike mennesker i velstand, sniker den sig inn i menneskets hjerte, 40:5 og uten nogen årsak blir mannen eller kvinnen bitter for verdslige tings skyld, 40:6 enten om mat eller om nogen bagatell, eller om en venn, eller om å gi eller motta, eller om dårskaper av slikt slag. 40:7 For alle disse ting er dåraktige og tomme og uforstandige og utilrådelige for Guds tjenere.

40:8 - Langmodighetens kraft

40:8 Men langmodighet er stor og sterk 40:9 og har en mektig og kraftig virkning og er rik i stor utvidelse, glad, jublende, uten bekymring, idet den herliggjør Herren til enhver tid, uten bitterhet i sig selv, alltid forblivende mild og rolig. 40:10 Denne langmodighet bor derfor hos dem hvis tro er fullkommen. 40:11 Men heftig sinn er for det første dåraktig, ustadig og uforstandig; 40:12 dernest blir av dårskap født bitterhet, og av bitterhet vrede, og av vrede harme, og av harme nag; 40:13 og nag, sammensatt av alle disse onde bestanddeler, blir en stor og uhelbredelig synd. 40:14 For når alle disse ånder bor i ett kar, hvor også Den Hellige Ånd bor, kan dette kar ikke romme dem, men flyter over. 40:15 Den fine ånd derfor, 40:16 da han ikke er vant til å bo sammen med en ond ånd eller med hardhet, viker bort fra et slikt menneske og søker å bo sammen med mildhet og ro. 40:17 Når han da har forlatt det menneske i hvem han bodde, 40:18 blir dette menneske tømt for den rettferdige ånd, 40:19 og heretter, idet han blir fylt med de onde ånder, blir han ustadig i alle sine gjerninger, 40:20 idet han blir slept hit og dit av de onde ånder, og blir helt blindet og berøvet sitt gode sinn. 40:21 Således går det da med alle mennesker av heftig sinn. 40:22 Avhold dig derfor fra heftig sinn, den ondeste av de onde ånder. 40:23 Men ikle dig langmodighet og stå heftig sinn og bitterhet imot, og du skal bli funnet i følge med den hellighet som er elsket av Herren. 40:24 Se da til at du aldri forsømmer dette bud; 40:25 for dersom du får herredømme over dette bud, skal du også kunne holde de øvrige bud som jeg nu skal gi dig. 40:26 Vær sterk i dem og utrustet med kraft;

41:1 SJETTE BUD.

41:2 - De to veier

41:2 Jeg befalte dig, sier han, 41:3 i mitt første bud å vokte troen; jeg vil nu også vise dig deres krefter, for at du skal forstå hvilken kraft og virkning hver av dem har. 41:4 For deres virkninger er todelte. 41:5 Nu er de foreskrevet både for de rettferdige og for de urettferdige. 41:6 Sett derfor din lit til rettferdigheten, men sett ikke din lit til urettferdigheten; 41:7 for rettferdighetens vei er rett, men urettferdighetens vei er krokete. 41:8 Vandre du på den rette [og jevne] vei, og la den krokete ligge. 41:9 For den krokete vei har ingen spor, men bare vejløshet og mange snublestener, og den er ru og tornefull. 41:10 Således er den da skadelig for dem som vandrer på den. 41:11 Men de som vandrer på den rette vei, vandrer jevnt og uten å snuble; 41:12 for den er hverken ru eller tornefull. 41:13 Du ser da at det er gagnligere å vandre på denne vei. 41:14 Jeg er tilfreds, herre, sier jeg, med å vandre på denne vei.

42:1 - Rettferdighetens engel og ugudelighetens engel

42:1 Hør nu, sier han, om troen. 42:2 Det er to, herre, sier jeg; skal jeg kjenne deres virkninger, siden begge engler bor hos mig 42:3 Hør, sier han, og forstå deres virkninger. 42:4 Rettferdighetens engel er fin, bly og mild og rolig. 42:5 Når denne da kommer inn i ditt hjerte, 42:6 taler han straks med dig om rettferdighet, om renhet, om hellighet og om nøysomhet, om enhver rettferdig gjerning og om enhver herlig dyd. 42:7 Når alle disse ting kommer inn i ditt hjerte, vit da at rettferdighetens engel er hos dig. 42:8 [Dette er da rettferdighetens engels gjerninger.] 42:9 Sett derfor din lit til ham og til hans gjerninger.

42:10 - Ugudelighetens engels gjerninger

42:10 Se nu også ugudelighetens engels gjerninger. 42:11 Først og fremst er han heftig, bitter og uforstandig, og hans gjerninger er onde og undergraver Guds tjenere. 42:12 Når han da kommer inn i ditt hjerte, kjenn ham på hans gjerninger. 42:13 Hvorledes skal jeg kjenne ham, herre, svarer jeg, det vet jeg ikke. 42:14 Hør, sier han. 42:15 Når et heftig sinn eller bitterhet kommer over dig, vit da at han er i dig. 42:16 Dernest lysten til meget arbeid og kostbarhet i mange retter og drikkelag og mange drukkenskapsanfall og mangfoldige utilbørlige luksuser, 42:17 og lysten til kvinner, og havesyke, og hovmod og skryt, 42:18 og hvad som helst som er beslektet og likt med disse — når da disse ting kommer inn i ditt hjerte, vit at ugudelighetens engel er hos dig. 42:19 Kjenn da hans gjerninger og hold dig borte fra ham, og sett ingen lit til ham; for hans gjerninger er onde og utilrådelige for Guds tjenere.

42:20 - Følg rettferdighetens engel

42:20 Her har du da begge englers virkninger. 42:21 Forstå dem, og sett din lit til rettferdighetens engel. 42:22 Men fra ugudelighetens engel skal du holde dig borte, for hans lære er ond i alle forhold; 42:23 for selv om nogen er et troens menneske og denne engels lyst kommer inn i hans hjerte, må dette menneske eller denne kvinne begå nogen synd. 42:24 Og om igjen et menneske eller en kvinne er overmåte ond, og rettferdighetens engels gjerninger kommer inn i dette menneskes hjerte, må han nødvendigvis gjøre noget godt. 42:25 Du ser da, sier han, at det er godt å følge rettferdighetens engel og å ta avskjed med ugudelighetens engel. 42:26 Dette bud forklarer det som angår troen, for at du skal sette din lit til rettferdighetens engels gjerninger, og ved å gjøre dem leve for Gud. 42:27 Men tro at ugudelighetens engels gjerninger er tunge;

43:1 SYVENDE BUD.

43:2 - Frykt Herren, ikke djevelen

43:2 Frykt Herren, sier han, og hold hans bud. 43:3 Gjør dette, og dine gjerninger skal være uten like. 43:4 For så lenge du frykter Herren, skal du gjøre alle ting vel. 43:5 Dette er den frykt som du bør frykte, og du skal bli frelst. 43:6 Men frykt ikke djevelen; 43:7 for dersom du frykter Herren, skal du få herredømme over djevelen, for der er ingen kraft i ham. 43:8 For hos den som ingen kraft har, er der heller ingen frykt; 43:9 men hos den som har herlig kraft, der er også frykt. 43:10 For enhver som har kraft, har frykt, men den som ingen kraft har, blir foraktet av alle. 43:11 Frykt derimot djevelens gjerninger, for de er onde. 43:12 Når du da frykter Herren, vil du frykte djevelens gjerninger og ikke gjøre dem, men avholde dig fra dem. 43:13 Frykt er derfor av to slag. 43:14 Dersom du ønsker å gjøre ondt, frykt Herren, og du skal ikke gjøre det. 43:15 Dersom du igjen ønsker å gjøre godt, frykt Herren, og du skal gjøre det. 43:16 Derfor er Herrens frykt mektig og stor og herlig. 43:17 Frykt da Herren, og du skal leve for ham; 43:18 ja, og så mange av dem som holder hans bud og frykter ham, skal leve for Gud. 43:19 Hvorfor, herre, sier jeg, sa du om dem som holder hans bud: De skal leve for Gud 43:20 Fordi, sier han, hver skapning frykter Herren, men ikke hver holder hans bud. 43:21 De som da frykter ham og holder hans bud, de har liv for Gud;

44:1 ÅTTENDE BUD.

44:2 - Selvbeherskelse i det onde

44:2 Jeg sa dig, sier han, at Guds skapninger er todelte; 44:3 vær måteholden i det onde, men i det andre er det ikke rett. 44:4 Gjør mig kjent, herre, sier jeg, i hvilke ting det er rett å være måteholden, og i hvilke ting det ikke er rett. 44:5 Hør, sier han. 44:6 Vær måteholden i det som er ondt, og gjør det ikke; 44:7 men vær ikke måteholden i det som er godt, men gjør det. 44:8 For dersom du er måteholden i det som er godt, så at du ikke gjør det, begår du en stor synd; 44:9 men dersom du er måteholden i det som er ondt, så at du ikke gjør det, øver du stor rettferdighet. 44:10 Vær derfor måteholden ved å avholde dig fra all ondskap, og gjør det som er godt.

44:11 - De onde gjerninger

44:11 Hvilke slags ondskaper, herre, sier jeg, er det som vi må være måteholdne fra og avholde oss fra 44:12 Hør, sier han; 44:13 fra hor og utukt, 44:14 fra drukkenskapens lovløshet, fra ond luksus, 44:15 fra mange retter og rikdommens kostbarhet, og skryt og hovmod og stolthet, og fra løgn og ond tale og hykleri, ondskap og all spott. 44:16 Disse gjerninger er de mest onde av alle i menneskenes liv. 44:17 Fra disse gjerninger må derfor Guds tjener være måteholden og avholde sig; 44:18 for den som ikke er måteholden så han avholder sig fra disse, kan ikke leve for Gud. 44:19 Hør da det som følger efter disse.

44:20 - Andre onde gjerninger

44:20 Hvor, er der endnu andre onde gjerninger, herre, 44:21 sier jeg. 44:22 Ja, sier han, der er mange, som Guds tjener må være måteholden fra og avholde sig fra; 44:23 tyveri, løgn, berøvelse, falskt vitnesbyrd, havesyke, ond lyst, svik, tom ære, skryt, og hvad som helst som ligner disse. 44:24 Synes du ikke at disse ting er gale, ja meget gale, sier han, for Guds tjenere 44:25 I alle disse ting må den som tjener Gud, øve måtehold. 44:26 Vær derfor måteholden og avhold dig fra alle disse ting, for at du kan leve for Gud og bli innskrevet blant dem som øver selvbeherskelse i dem. 44:27 Dette er da de ting som du skal holde dig tilbake fra. Hør nu, sier han, de ting hvori du ikke skal øve selvbeherskelse, men gjøre dem. 44:28 Øv ingen selvbeherskelse i det som er godt, men gjør det.

44:29 - De gode gjerninger

44:29 Herre, sier jeg, vis mig også det godes kraft, for at jeg kan vandre i dem og tjene dem, så at det ved å gjøre dem kan bli mulig for mig å bli frelst. 44:30 Hør, sier han, også de gode gjerninger som du må gjøre, og hvori du ikke skal øve selvbeherskelse. 44:31 Først og fremst er der tro, Herrens frykt, kjærlighet, enighet, rettferdige ord, sannhet, tålmodighet; 44:32 intet er bedre enn disse i menneskenes liv. 44:33 Dersom et menneske holder disse og ikke øver selvbeherskelse fra dem, blir han salig i sitt liv. 44:34 Hør nu hvad som følger efter disse; 44:35 å tjene enker, å besøke de farløse og de nødstedte, 44:36 å løskjøpe Guds tjenere fra deres trengsler, 44:37 å være gjestfri (for i gjestfrihet har velgjørenhet tid efter annen sin plass), 44:38 å ikke stå nogen imot, å være rolig, å vise sig mer underdanig enn alle mennesker, 44:39 å ære de gamle, å øve rettferdighet, å holde broderlig sinn, 44:40 å tåle urett, å være langmodig, å ikke bære nag, 44:41 å formane dem som er syke i sjelen, ikke å støte bort dem som har snublet i troen, 44:42 men å omvende dem og gi dem mot, å irettesette syndere, ikke å undertrykke skyldnere og fattige, og hvad som helst av slike gjerninger. 44:43 Synes disse ting dig å være gode, sier han. 44:44 Hvor, hvad, herre, sier jeg, kan være bedre enn disse 44:45 Vandre da i dem, sier han, og avhold dig ikke fra dem, og du skal leve for Gud. 44:46 Hold derfor dette bud. 44:47 Dersom du gjør godt og ikke avholder dig fra det, skal du leve for Gud; 44:48 ja, og alle skal leve for Gud som handler således. 44:49 Og igjen, dersom du ikke gjør ondt og avholder dig fra det, skal du leve for Gud; 44:50 ja, og alle skal leve for Gud som holder disse bud og vandrer i dem.

45:1 NIENDE BUD.

45:2 - Tvesinn og bønn

45:2 Han sier til mig: 45:3 Fjern fra dig et tvesinn og tvil ikke i det hele tatt på om du skal be Gud, idet du sier i dig selv: Hvorledes kan jeg be Herren om noget og få det, siden jeg har gjort så mange synder mot ham 45:4 Tenk ikke slik, men vend dig til Herren av hele ditt hjerte, 45:5 og be ham uten å vakle, og du skal kjenne hans overmåte store miskunn, at han visselig ikke vil forlate dig, men vil oppfylle din sjels bønn. 45:6 For Gud er ikke som mennesker som bærer nag, men han selv er uten ond vilje og har medynk med sine skapninger. 45:7 Rens derfor ditt hjerte fra alle denne livets tomheter og fra de ting som før er nevnt; 45:8 og be Herren, og du skal få alle ting og ikke mangle noget av alle dine bønner, dersom du ber Herren uten å vakle. 45:9 Men dersom du vakler i ditt hjerte, skal du visselig ikke få nogen av dine bønner. 45:10 For de som vakler overfor Gud, det er de tvesinnede, og de får aldri nogen av sine bønner. 45:11 Men de som er fullkomne i troen, fremsetter alle sine bønner i tillit til Herren, og de får, fordi de ber uten å vakle og ikke tviler; 45:12 for hvert tvesinnet menneske, dersom han ikke omvender sig, blir med møie frelst.

45:13 - Troens kraft og tvesinnets svakhet

45:13 Rens derfor ditt hjerte fra tvesinn og ikle dig troen, for den er sterk, og sett din lit til Gud at du skal få alle de bønner som du ber. 45:14 Og dersom du efter å ha bedt Herren om noget får din bønn noget sent, vær ikke tvesinnet fordi du ikke straks fikk din sjels bønn. 45:15 For visselig er det på grunn av nogen fristelse eller nogen overtredelse, som du ikke kjenner, at du får din bønn så sent. 45:16 Hold derfor ikke op med å fremsette din sjels bønn, og du skal få den. 45:17 Men dersom du blir trett og tviler når du ber, bebreid dig selv og ikke ham som gir dig. 45:18 Se til dette tvesinn; 45:19 for det er ondt og uforstandig og river mange op fra troen, ja endog meget trofaste og sterke menn. 45:20 For dette tvesinn er en djevelens datter og virker stor ondskap mot Guds tjenere. 45:21 Forakt derfor tvesinnet og vinn herredømme over det i alle ting, idet du ikler dig troen som er sterk og mektig. 45:22 For troen lover alle ting, fullbyrder alle ting; 45:23 men tvesinnet, som ikke har tillit til sig selv, mislykkes i alle de gjerninger som det gjør. 45:24 Du ser da, sier han, at troen er ovenfra, fra Herren, og har stor kraft; 45:25 men tvesinnet er som en jordisk ånd fra djevelen og har ingen kraft. 45:26 Tjen derfor den tro som har kraft, og hold dig borte fra det tvesinn som ingen kraft har; 45:27 og du skal leve for Gud; 45:28 ja, og alle dem skal leve for Gud som er slik sinnede.

46:1 TIENDE BUD.

46:2 - Legg sorgen bort

46:2 Legg sorgen bort fra dig, sier han, for den er søster av tvesinn og av heftig sinn. 46:3 Hvorledes, herre, sier jeg, er den søster av disse 46:4 For heftig sinn synes mig å være én ting, tvesinn en annen, sorg en tredje. 46:5 Du er et uforstandig menneske, sier han, 46:6 og forstår ikke at sorgen er mer ond enn alle ånder 46:7 og er mest dødelig for Guds tjenere, og mer enn alle ånder ødelegger et menneske, og knuser Den Hellige Ånd, og dog atter frelser den. 46:8 Jeg, herre, sier jeg, er uten forstand og forstår ikke disse lignelser. 46:9 For hvorledes den kan knuse og igjen frelse, fatter jeg ikke.

46:10 - De som ikke forstår guddommens lignelser

46:10 Hør, sier han. 46:11 De som aldri har gransket om sannheten, 46:12 eller spurt om guddommen, 46:13 men bare har trodd, 46:14 og har vært innviklet i forretninger og rikdom og hedenske vennskaper, 46:15 og mange andre av denne verdens anliggender — så mange, sier jeg, som hengir sig til disse ting — forstår ikke guddommens lignelser; 46:16 for de blir formørket av disse gjerninger og fordervet og blir ufruktbare. 46:17 Likesom gode vingårder, 46:18 når de blir forsømt, gjøres ufruktbare av torner og ugress av mangfoldige slag, 46:19 således mister mennesker, efter at de har trodd, når de faller inn i disse mange sysler som før er nevnt, sin forstand og forstår intet i det hele tatt av rettferdighet; 46:20 for om de hører om guddommen og sannheten, er deres sinn opptatt av deres sysler, og de oppfatter intet i det hele tatt. 46:21 Men de som har Herrens frykt, 46:22 og gransker om guddommen og sannheten og vender sitt hjerte til Herren, forstår og oppfatter alt det som blir sagt til dem hurtigere, 46:23 fordi de har Herrens frykt i sig; 46:24 for hvor Herren bor, der er også stor forstand. 46:25 Hold dig derfor til Herren, og du skal forstå og oppfatte alle ting.

47:1 - Hvordan sorgen knuser Ånden

47:1 Hør nu, du uforstandige menneske, sier han, hvorledes sorgen knuser Den Hellige Ånd og igjen frelser den. 47:2 Når et tvesinnet menneske tar sig fore nogen gjerning og mislykkes i den på grunn av sitt tvesinn, kommer sorg over dette menneske og bedrøver Den Hellige Ånd og knuser den. 47:3 Når så igjen heftig sinn fester sig ved et menneske i nogen sak, 47:4 og han blir meget bitter, kommer atter sorg inn i hjertet på det heftig-sinnede menneske, og han bedrøves over den gjerning han har gjort og angrer at han gjorde ondt. 47:5 Denne sorg synes derfor å bringe frelse, fordi han angret at han gjorde det onde. 47:6 Således bedrøver begge virkemåter Ånden; 47:7 først bedrøver tvesinnet Ånden, fordi det ikke lykkes i sin gjerning, og heftig sinn igjen, fordi det gjorde ondt. 47:8 Således bedrøver både tvesinn og heftig sinn Den Hellige Ånd. 47:9 Legg derfor sorgen bort fra dig og bedrøv ikke Den Hellige Ånd som bor i dig, for at han ikke skal gå i forbønn hos Gud [mot dig] og vike bort fra dig. 47:10 For Guds Ånd, som blev gitt til dette kjød, tåler ikke sorg og heller ikke tvang.

48:1 - Iklæ dig glede

48:1 Iklæ dig derfor glede, som alltid har gunst hos Gud og er ham velbehagelig, og gled dig i den. 48:2 For hvert glad menneske gjør godt og tenker godt og forakter sorgen; 48:3 men det sørgmodige menneske synder alltid. 48:4 Først og fremst synder han, fordi han bedrøver Den Hellige Ånd som blev gitt mennesket som en glad ånd; 48:5 og for det annet gjør han lovløshet ved å bedrøve Den Hellige Ånd, idet han hverken går i forbønn eller bekjenner for Gud. 48:6 For den sørgmodige manns forbønn har aldri nogen tid kraft til å stige op til Guds alter.

48:7 - Sorg og forbønn

48:7 Hvorfor, sier jeg, stiger ikke forbønnen fra den som er bedrøvet op til alteret 48:8 Fordi, sier han, sorgen sitter i hans hjerte. 48:9 Således tillater ikke sorgen, blandet med forbønnen, at forbønnen stiger ren op til alteret. 48:10 For likesom eddik, når den blandes med vin i det samme kar, ikke har den samme behagelige smak, så har heller ikke sorgen, blandet med Den Hellige Ånd, den samme forbønn. 48:11 Rens dig derfor fra denne onde sorg, og du skal leve for Gud; 48:12 ja, og alle de skal leve for Gud som legger sorgen bort fra sig og ikler sig all glede.

49:1 ELLEVTE BUD.

49:2 - Den falske profet

49:2 Han viste mig menn som satt på en sofa, og en annen mann som satt på en stol. 49:3 Og han sier til mig: Ser du dem som sitter på sofaen 49:4 Jeg ser dem, herre, sier jeg. 49:5 Disse, sier han, er troende, 49:6 men han som sitter på stolen, er en falsk profet som ødelegger sinnene hos Guds tjenere — jeg mener de tvesinnede, ikke de troende. 49:7 Disse tvesinnede kommer da til ham som til en spåmann og spør ham om hvad som skal hende dem. 49:8 Og han, den falske profet, som ikke har nogen guddommelig Ånds kraft i sig, taler med dem efter deres spørsmål [og efter deres ondskaps lyster], 49:9 og fyller deres sjeler slik som de selv ønsker. 49:10 For idet han selv er tom, gir han tomme svar til tomme spørrere; 49:11 for hvilket spørsmål enn blir stillet ham, svarer han efter menneskets tomhet. 49:12 Dog taler han også nogen sanne ord; for djevelen fyller ham med sin egen ånd, om han kan bryte ned nogen av de rettferdige. 49:13 Således holder derfor alle de som er sterke i Herrens tro, iført sannheten, sig ikke til slike ånder, men holder sig borte fra dem; 49:14 men så mange som er tvesinnede og ofte skifter sinn, de driver spådom som hedningene og pådrar sig større synd ved sine avguderier. 49:15 For den som rådfører sig med en falsk profet i nogen sak, er en avgudsdyrker og tømt for sannheten og uforstandig. 49:16 For ingen av Gud gitt Ånd trenger å rådføres; 49:17 men idet den har guddommens kraft, taler den alle ting av sig selv, fordi den er ovenfra, nemlig av den guddommelige Ånds kraft. 49:18 Men den ånd som blir rådført, og taler efter menneskenes begjær, er jordisk og ustadig og har ingen kraft; 49:19 og den taler slett ikke, dersom den ikke blir rådført.

49:20 - Prøving av den sanne og falske profet

49:20 Hvorledes da, herre, sier jeg, skal et menneske kjenne hvem av dem som er profet, og hvem som er falsk profet 49:21 Hør, sier han, om begge profetene; 49:22 og slik som jeg sier dig, således skal du prøve profeten og den falske profet. 49:23 Prøv mannen som har den guddommelige Ånd, efter hans liv. 49:24 Først, den som har den [guddommelige] Ånd som er ovenfra, 49:25 er mild og stille og ydmyk av sinn, 49:26 og avholder sig fra all ondskap og tom lyst til denne nærværende verden, 49:27 og holder sig selv ringere enn alle mennesker, og gir intet svar til noget menneske når han blir spurt, og taler heller ikke i ensomhet (for heller ikke taler Den Hellige Ånd når et menneske vil at han skal tale); 49:28 men mennesket taler da, når Gud vil at han skal tale. 49:29 Når da det menneske som har den guddommelige Ånd, kommer inn i en forsamling av rettferdige menn som har tro på en guddommelig Ånd, 49:30 og forbønn blir gjort til Gud av disse menns forsamling, 49:31 da fyller den profetiske ånds engel, som er knyttet til ham, mennesket, og mennesket, fylt med Den Hellige Ånd, taler til mengden efter som Herren vil. 49:32 På denne måte blir da guddommens Ånd åpenbar. 49:33 Dette er da storheten av kraften når det gjelder Herrens guddommelige Ånd.

49:34 - Den jordiske og tomme ånd

49:34 Hør nu, sier han, om den jordiske og tomme ånd som ikke har kraft, men er dåraktig. 49:35 Først og fremst opphøier det menneske sig selv som synes å ha en ånd, 49:36 og ønsker å ha en fremste plass, 49:37 og straks er han frekk og skamløs og snakkesalig og ferdig i mange luksuser og i mange andre bedrag, og tar imot penger for sin profeti, og dersom han ikke mottar, profeterer han ikke. 49:38 Kan en guddommelig Ånd ta imot penger og profetere 49:39 Det er ikke mulig for en Guds profet å gjøre dette, men slike profeters ånd er jordisk. 49:40 Dernest nærmer den sig aldri en forsamling av rettferdige menn, 49:41 men unngår dem og holder sig til de tvesinnede og tomme, 49:42 og profeterer for dem i kroker og bedrar dem, idet den taler alle ting i tomhet for å tilfredsstille deres begjær; 49:43 for også de er tomme som den svarer. 49:44 For et tomt kar, satt sammen med et tomt, blir ikke knust, men stemmer overens med det andre. 49:45 Men når han kommer inn i en forsamling full av rettferdige menn som har en guddommens Ånd, 49:46 og forbønn blir gjort av dem, 49:47 blir dette menneske tømt, og den jordiske ånd flykter fra ham av frykt, og dette menneske blir stumt og helt knust, så at han ikke kan ytre et ord. 49:48 For dersom du pakker vin eller olje inn i et kammer og setter et tomt kar iblandt dem, 49:49 og så igjen ønsker å tømme kammeret, 49:50 da vil det kar som du satte der tomt, på samme måte bli funnet tomt. 49:51 Således blir også de tomme profeter funnet, når de kommer til de rettferdiges ånder, å være slike som de kom. 49:52 Jeg har gitt dig begge slags profeters liv. 49:53 Prøv derfor, efter hans liv og hans gjerninger, det menneske som sier at han er drevet av Ånden. 49:54 Men sett din lit til den Ånd som kommer fra Gud og har kraft; 49:55 men til den jordiske og tomme ånd skal du slett ikke sette nogen lit; 49:56 for i den er der ingen kraft, fordi den kommer fra djevelen.

49:57 - Lignelsen om sten, vann, hagl og dråpe

49:57 Hør da lignelsen som jeg nu skal si dig. 49:58 Ta en sten og kast den op mot himmelen — se om du kan nå den; 49:59 eller ta igjen en sprut med vann og sprut den op mot himmelen — se om du kan trenge igjennem himmelen. 49:60 Hvorledes, herre, sier jeg, kan disse ting skje 49:61 For begge de ting som du har nevnt, er utenfor vår makt. 49:62 Således da, sier han, likesom disse ting er utenfor vår makt, er også de jordiske ånder uten kraft og er svake. 49:63 Ta nu den kraft som kommer ovenfra. 49:64 Hagl er et meget lite korn, og dog, når det faller på et menneskes hode, hvilken smerte det volder! Eller ta igjen en dråpe som faller på jorden fra taksteinene og borer igjennem stenen.

50:1 TOLVTE BUD.

50:2 - Den onde og den gode lyst

50:2 Han sier til mig: 50:3 Avlegg av dig all ond lyst, og ikle dig den lyst som er god og hellig; 50:4 for ikledd denne lyst skal du hate den onde lyst, og du skal tømme og styre den som du vil. 50:5 For den onde lyst er vill, og temmes bare med stor vanskelighet; 50:6 for den er fryktelig, og ved sin villskap er den meget kostbar for menneskene; 50:7 især dersom en Guds tjener blir innviklet i den og ikke har forstand, blir han brakt til fryktelige omkostninger ved den. 50:8 Men den er kostbar for sådanne mennesker som ikke er ikledd den gode lyst, men er innviklet i dette liv. 50:9 Disse mennesker overgir den da til døden.

50:10 - Den onde lysts gjerninger

50:10 Av hvilken art, herre, sier jeg, er den onde lysts gjerninger, som overgir menneskene til døden 50:11 Gjør dem kjent for mig, så jeg kan holde mig borte fra dem. 50:12 Hør, [sier han,] ved hvilke gjerninger den onde lyst bringer død over Guds tjenere.

51:1 - Lystene som fører til død

51:1 Først av alt er lyst til en annens hustru eller mann, og til overdådig rikdom, og til mange unødige delikatesser, og til drikker og andre luksuser, mange og dåraktige. 51:2 For all luksus er dårskap og tomhet for Guds tjenere. 51:3 Disse lyster er da onde og bringer død over Guds tjenere. 51:4 For denne onde lyst er en djevelens datter. 51:5 I må derfor avholde eder fra de onde lyster, for at I ved å avholde eder må leve for Gud. 51:6 Men så mange som blir overvunnet av dem og ikke motstår dem, blir fullstendig overgitt til døden; 51:7 for disse lyster er dødelige.

51:8 - Seier over den onde lyst

51:8 Men du, ikle dig rettferdighetens lyst, og væpnet med Herrens frykt, stå dem imot. 51:9 For Guds frykt bor i den gode lyst. 51:10 Når den onde lyst ser dig væpnet med Guds frykt og stående den imot, da flykter den langt bort fra dig og blir ikke mer sett av dig, av frykt for dine våpen. 51:11 Du skal derfor, når du er kronet for din seier over den, gå til rettferdighetens lyst 51:12 og overgi henne seiersprisen som du har mottatt, og tjene henne, slik som hun selv vil.

52:1 - Å tjene den gode lyst

52:1 Jeg vil gjerne vite, herre, sier jeg, på hvilke måter jeg bør tjene den gode lyst. 52:2 Han sier: Tjen henne i frykt for Herren, i tro og i mildhet, og i så mange gode gjerninger som er slike. 52:3 Når du øver disse, skal du være velbehagelig som Guds tjener og leve for ham.

53:1 - De tolv bud fullføres

53:1 Så fullførte han de tolv bud, og han sier til mig: 53:2 Du har disse bud; 53:3 vandre i dem, og forman dine tilhørere, for den tjeneste som jeg gir dig, fullfør den med all flid til enden, og du skal utrette meget. 53:4 For du skal finne nåde hos dem som er i ferd med å omvende sig, og de skal lyde dine ord.

54:1 - Budene kan holdes

54:1 Jeg sier til ham: 54:2 Herre, disse bud er store og skjønne og herlige, og kan glede hjertet hos det menneske som er i stand til å holde dem; 54:3 men de er meget vanskelige. 54:4 Han svarte og sa til mig: 54:5 Dersom du setter for dig at de kan holdes, skal du lett holde dem, og de vil ikke være vanskelige; 54:6 men dersom det engang kommer inn i ditt hjerte at de ikke kan holdes av et menneske, da vil du ikke holde dem. 54:7 Men nu sier jeg dig: 54:8 dersom du ikke holder dem, men forsømmer dem, da skal du ikke ha frelse, hverken du eller dine barn eller ditt hus, 54:9 siden du allerede har uttalt dom over dig selv, at disse bud ikke kan holdes av et menneske.

55:1 - Hyrdens vrede og formaning

55:1 Og dette sa han til mig meget vredt, så jeg ble forferdet og fryktet ham meget; 55:2 for hans skikkelse ble forandret, så et menneske ikke kunne utholde hans vrede. 55:3 Men da han så at jeg var helt forstyrret og forferdet, begynte han å tale mildere [og gladere] til mig, og han sier: 55:4 Du dåre, tom for forstand og tvesinnet, 55:5 ser du ikke Guds herlighet, hvor stor og mektig og underfull den er, 55:6 hvordan han skapte verden for menneskets skyld og underla hele sin skapning under mennesket og gav ham all myndighet, så han skulle være herre over alle ting under himmelen 55:7 Dersom da, [sier han,] mennesket er herre over alle Guds skapninger og behersker alle ting, kan han da ikke også beherske disse bud 55:8 Ja, sier han, det menneske som har Herren i sitt hjerte, kan beherske [alle ting og] alle disse bud. 55:9 Men de som har Herren på sine lepper, mens deres hjerte er forherdet og er langt borte fra Herren, for dem er disse bud vanskelige og utilgjengelige. 55:10 Sett derfor, I som er tomme og ustadige i troen, Herren i eders hjerte, og I skal merke at intet er lettere enn disse bud, eller søtere eller mildere. 55:11 Omvend eder, I som vandrer efter djevelens bud, (de bud som er) vanskelige og bitre og ville og løsslupne; 55:12 og frykt ikke djevelen, for det er ingen makt i ham mot eder. 55:13 For jeg vil være med eder, jeg, omvendelsens engel, som har makten over ham. 55:14 Djevelen har bare frykt, men hans frykt har ingen kraft.

56:1 - Djevelen kan friste, men ikke overmanne de trofaste

56:1 Jeg sier til ham: Herre, hør noen ord fra mig. 56:2 Si hvad du vil, sier han. 56:3 Mennesket, herre, sier jeg, er villig til å holde budene, 56:4 men djevelen er hard og overmanner dem. 56:5 Han kan ikke, sier han, overmanne Guds tjenere som setter sitt håp til ham av hele sitt hjerte. 56:6 Djevelen kan bryte med dem, men han kan ikke styrte dem. 56:7 Dersom I da står ham imot, vil han bli beseiret og flykte fra eder med skam. 56:8 Men så mange, sier han, som er helt tomme, frykter djevelen som om han hadde makt. 56:9 Når et menneske har fylt mange krukker rikelig med god vin, og blant disse krukker er noen ganske tomme, da går han til krukkene og undersøker ikke de fulle, for han vet at de er fulle; 56:10 men han undersøker de tomme, av frykt for at de kan ha surnet. 56:11 For tomme krukker surner snart, og vinens smak blir ødelagt. 56:12 Således kommer også djevelen til alle Guds tjenere og frister dem. 56:13 Så mange da som er fullkomne i troen, står ham kraftig imot, og han viker fra dem, fordi han ikke har noe sted hvor han kan finne inngang. 56:14 Så går han videre til de tomme, og idet han finner et sted, går han inn i dem og gjør videre hva han vil i dem, og de blir hans lydige slaver.

57:1 - Omvendelsens engel styrker de angrende

57:1 Men jeg, omvendelsens engel, sier eder: 57:2 Frykt ikke djevelen; 57:3 for jeg ble sendt, sier han, for å være med eder som omvender eder av hele eders hjerte, og for å styrke eder i troen. 57:4 Tro derfor på Gud, I som ved eders synder har fortvilet om eders liv og legger eders liv enda tyngre; 57:5 for dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte 57:6 og øver rettferdighet de gjenstående dager av eders liv og tjener ham rett efter hans vilje, 57:7 da vil han gi helbredelse for eders tidligere synder, og I skal ha makt til å beherske djevelens gjerninger. 57:8 Men for djevelens trusler skal I slett ikke frykte; 57:9 for han er slapp, lik sener på et dødt menneske. 57:10 Hør mig derfor, og frykt ham som kan gjøre alle ting, både frelse og ødelegge, 57:11 og hold disse bud, og I skal leve for Gud.

57:12 - Hermas styrkes i budene

57:12 Jeg sier til ham: Herre, nu er jeg styrket i alle Herrens forskrifter, fordi du er med mig; 57:13 og jeg vet at du vil knuse all djevelens makt, og vi skal få herredømme over ham og seire over alle hans gjerninger. 57:14 Og jeg håper, herre, at jeg nu er i stand til å holde disse bud som du har befalt, Herren til hjelp.

57:15 Du skal holde dem, sier han, dersom ditt hjerte blir funnet rent hos Herren.

58:1 LIKNELSER SOM HAN TALTE MED MIG.

58:2 - Første lignelse: Den fremmede by

58:2 Han sier til mig: 58:3 I vet at I, som er langt borte fra denne by. 58:4 Dersom I da kjenner eders by, i hvilken I skal bo, hvorfor bereder I her marker og kostbare prydelser og bygninger og boligrom som er overflødige 58:5 Den som da bereder disse ting for denne by, har ikke til hensikt å vende tilbake til sin egen by. 58:6 O dåre og tvesinnede og elendige menneske, skjønner du ikke at alle disse ting er fremmede og står under en annens makt 58:7 For denne bys herre vil si: «Jeg vil ikke at du skal bo i min by; 58:8 gå ut av denne by, for du retter dig ikke efter mine lover.» 58:9 Du da, som har marker og boliger og mange andre eiendeler, 58:10 når du blir drevet ut av ham, hvad vil du da gjøre med din mark og ditt hus og alle de andre ting som du har beredt for dig selv 58:11 For dette lands herre sier med rette til dig: «Enten ret dig efter mine lover, eller dra bort fra mitt land.» 58:12 Hvad skal du da gjøre, du som står under lov i din egen by 58:13 For dine markers og dine øvrige eiendeles skyld vil du da helt forkaste din lov og vandre efter denne bys lov 58:14 Se dig for, så det ikke blir uheldig å forkaste din lov; 58:15 for dersom du skulde ønske å vende tilbake igjen til din by, vil du visselig ikke bli mottatt [fordi du forkastet din bys lov], og du skal bli stengt ute fra den.

58:16 - Lev som fremmed og gjør godt

58:16 Se derfor til; 58:17 som boende i et fremmed land, bered ikke noget mere for dig selv enn det som er tilstrekkelig for dig, 58:18 og gjør dette rede, 58:19 så at når denne bys herre måtte ønske å drive dig ut for din motstand mot hans lov, du kan gå ut av hans by og dra til din egen by og bruke din egen lov med glede, fri for all forhånelse. 58:20 Se derfor til, I som tjener Gud og har ham i eders hjerte; gjør Guds gjerninger i hu hans bud og de løfter som han gav, og tro ham at han vil oppfylle dem, dersom hans bud blir holdt. 58:21 Kjøp derfor, istedenfor marker, sjeler som er i nød, hver efter sin evne, og se til enker og foreldreløse, og forsøm dem ikke; 58:22 og bruk eders rikdom og all eders prydelse, som I mottok fra Gud, på marker og hus av denne art. 58:23 For til dette formål gjorde Mesteren eder rike, for at I skulde utføre disse tjenester for ham. 58:24 Det er meget bedre å kjøpe marker [og eiendommer] og hus av denne art, som du vil finne i din egen by, når du besøker den. 58:25 Denne rause utgift er skjønn og gledelig, den bringer ikke sorg eller frykt, men bringer glede. 58:26 Hedningenes utgift skal I da ikke øve; 58:27 for den er ikke passende for eder, Guds tjenere. 58:28 Men øv eders egen utgift, i hvilken I kan glede eder; 58:29 og ødelegg ikke, og rør ikke ved det som tilhører en annen, og begjær det ikke; 58:30 for det er ondt å begjære andres eiendom.

59:1 EN ANNEN LIKNELSE.

59:2 - Almen og vintreet

59:2 Da jeg gikk ute på marken og la merke til en alm og et vintre, 59:3 og skilte dem og deres frukter, viste hyrden sig. 59:4 «Herre,» sier jeg, «jeg tenker på almen og vintreet, at de er utmerket skikket for hverandre.» 59:5 «Disse to trær,» sier han, «er satt til et bilde for Guds tjenere.» 59:6 «Jeg vil gjerne vite, herre,» sier jeg, «bildet som ligger i disse trær, som du taler om.» 59:7 «Ser du almen og vintreet,» sier han. 59:8 «Jeg ser dem, herre,» sier jeg. 59:9 «Dette vintre,» sier han, «bærer frukt, men almen er en ufruktbar stamme. 59:10 Dog kan dette vintre, dersom det ikke klatrer opp i almen, ikke bære meget frukt når det breder sig på jorden; 59:11 og den frukt som det bærer, er råtten, fordi den ikke henger på almen. 59:12 Når da vintreet er festet til almen, bærer det frukt både fra sig selv og fra almen. 59:13 Du ser da at almen også bærer [meget] frukt, ikke mindre enn vintreet, men heller mer.» 59:14 «Hvordan mer, herre,» sier jeg. 59:15 «Fordi,» sier han, «vintreet, når det henger på almen, bærer sin frukt rikelig og i god tilstand; 59:16 men når det breder sig på jorden, bærer det lite frukt, og den er råtten. 59:17 Denne lignelse gjelder derfor Guds tjenere, både fattige og rike.»

59:18 - Den rike og den fattige

59:18 «Hvordan, herre,» sier jeg; 59:19 «lær mig.» 59:20 «Hør,» sier han; 59:21 «den rike mann har meget gods, men i Herrens ting er han fattig, fordi han er opptatt med sin rikdom, og hans bekjennelse og forbønn hos Herren er meget ringe; 59:22 og endog det han gir, er lite og svakt og har ingen kraft ovenfra. 59:23 Når da den rike mann går til den fattige og hjelper ham i hans nød, 59:24 i den tro at han for det han gjør mot den fattige kan få lønn hos Gud – fordi den fattige er rik i forbønn [og bekjennelse], 59:25 og hans forbønn har stor kraft hos Gud – da skaffer den rike mann den fattige alt uten å tvile. 59:26 Men den fattige, som blir hjulpet av den rike, gjør forbønn for ham og takker Gud for ham som gav ham. 59:27 Og den andre blir enda ivrigere til å hjelpe den fattige, for at han kan fortsette i sitt liv; 59:28 for han vet at den fattiges forbønn er velbehagelig og rik for Gud. 59:29 De utfører da begge sitt verk; 59:30 den fattige gjør forbønn, hvori han er rik [det som han mottok fra Herren]; 59:31 dette gir han igjen til Herren, som skaffer ham det. 59:32 Den rike skaffer på samme måte den fattige uten å tvile den rikdom som han mottok fra Herren. 59:33 Og dette verk er stort og velbehagelig for Gud, 59:34 fordi den rike har forstand på sin rikdom og arbeider for den fattige av Herrens gaver og utfører Herrens tjeneste rett. 59:35 For menneskenes øyne synes almen ikke å bære frukt, 59:36 og de vet det ikke og skjønner det ikke, 59:37 at dersom det kommer tørke, gir almen, som har vann, næring til vintreet, og vintreet, som har stadig tilførsel av vann, bærer frukt dobbelt, både for sig selv og for almen. 59:38 På samme måte stadfester de fattige, ved å gjøre forbønn hos Herren for de rike, deres rikdom, og igjen stadfester de rike, ved å dekke de fattiges behov, deres sjeler. 59:39 Så blir begge delaktige i det rettferdige verk. 59:40 Den som gjør disse ting, skal ikke bli forlatt av Gud, men skal bli skrevet i de levendes bøker. 59:41 Salige er de rike som også forstår at de er blitt rike fra Herren.

60:1 EN ANNEN LIKNELSE.

60:2 - Trærne om vinteren

60:2 Han viste mig mange trær som ikke hadde blader, men de syntes mig likesom visne; for de var alle like. 60:3 Og han sier: De er alle like og er visne. 60:4 Han svarte og sa til mig: 60:5 Disse trær som du ser, er de som bor i denne verden. 60:6 Hvorfor da, herre, sier jeg, er de som om de var visne og like 60:7 Fordi, sier han, hverken de rettferdige eller synderne kan skilles i denne verden, men de er like. 60:8 For denne verden er vinter for de rettferdige, og de kan ikke skilles ut, idet de bor sammen med synderne. 60:9 For likesom trærne om vinteren, når de har mistet sine blader, er like og ikke kan skilles, hvilke som er visne, 60:10 og hvilke som lever, så kan heller ikke i denne verden de rettferdige og synderne skilles, men de er alle like.

61:1 EN ANNEN LIKNELSE.

61:2 - Trærne om sommeren

61:2 Han viste mig atter mange trær, noen av dem spirende, og andre visne, og han sier til mig: 61:3 Ser du, sier han, disse trær 61:4 Jeg ser dem, herre, sier jeg, noen spirende og andre visne. 61:5 Disse trær, sier han, som spirer, er de rettferdige, som skal bo i den kommende verden; 61:6 for den kommende verden er sommer for de rettferdige, men vinter for synderne. 61:7 Når da Herrens miskunn skal skinne frem, da skal de som tjener Gud bli åpenbart; 61:8 ja, alle mennesker skal bli åpenbart. 61:9 For likesom om sommeren fruktene av hvert enkelt tre blir åpenbart 61:10 og kjennes av hva slag de er, 61:11 slik skal også de rettferdiges frukter bli åpenbart, og alle [selv de aller minste] skal kjennes som blomstrende i den verden. 61:12 Men hedningene og synderne, 61:13 likesom du så de trær som var visne, 61:14 slik skal de finnes, visne og ufruktbare i den verden, og skal brennes som brensel, og skal bli åpenbart, fordi deres ferd i deres liv var ond. 61:15 For synderne skal brennes, fordi de syndet og ikke omvendte sig; 61:16 og hedningene skal brennes, fordi de ikke kjente ham som skapte dem.

61:17 - Bær frukt for den kommende verden

61:17 Bær du derfor frukt, for at din frukt i den sommer kan bli kjent. 61:18 Men avhold dig fra overmåte mye arbeid, og du skal aldri falle i nogen synd. 61:19 For de som er altfor opptatt, synder også meget, idet de blir adspredt ved sitt arbeid og på ingen måte tjener sin egen Herre. 61:20 Hvorledes da, sier han, kan et slikt menneske be noget av Herren og få det, siden han ikke tjener Herren 61:21 For de som tjener ham, disse skal få sine bønner, men de som ikke tjener Herren, disse skal intet få. 61:22 Men om nogen utfører én eneste gjerning, kan han også tjene Herren; 61:23 for hans sinn skal ikke bli fordervet fra å følge Herren, men han skal tjene ham, fordi han holder sitt sinn rent. 61:24 Dersom du derfor gjør disse ting, skal du kunne bære frukt for den kommende verden;

62:1 EN ANNEN LIKNELSE.

62:2 - Den sanne faste

62:2 Da jeg fastet og satt på et visst fjell og takket Herren for alt det han hadde gjort mot mig, ser jeg hyrden komme. 62:3 «Fordi, herre,» sier jeg, «jeg holder vakt.» 62:4 «Hva,» sier han, «er en vakt» 62:5 «Jeg faster, herre,» sier jeg. 62:6 «Og hva,» sier han, «er denne faste [som I faster]» 62:7 «Som jeg pleide, herre,» sier jeg, «så faster jeg.» 62:8 «I vet ikke,» sier han, «hvordan I skal faste for Herren, og dette er ingen faste, denne unyttige faste som I gjør for ham.» 62:9 «Hvorfor, herre,» sier jeg, «sier du dette» 62:10 «Jeg sier dig,» sier han, «at dette ikke er en faste, slik I mener å faste; 62:11 men jeg vil lære dig hva som er en fullkommen faste og velbehagelig for Herren. 62:12 Hør,» sier han; 62:13 «Gud ønsker ikke en slik tom faste; 62:14 for ved å faste slik for Gud vil du intet utrette for rettferdighet. 62:15 Men fast du [for Gud] en slik faste som denne; 62:16 gjør ingen ondskap i ditt liv, og tjen Herren med et rent hjerte; 62:17 hold hans bud og vandre i hans forskrifter, og la ingen ond lyst stige op i ditt hjerte; 62:18 men tro Gud. 62:19 Da skal du, dersom du gjør disse ting og frykter ham og holder dig fra hver ond gjerning, leve for Gud; 62:20 og dersom du gjør disse ting, skal du fullbyrde en stor faste og en som er velbehagelig for Gud.

63:1 HØR LIKNELSEN SOM JEG SKAL SI DIG OM FASTEN.

63:2 - Lignelsen om vingården og den tro tjener

63:2 En viss mann hadde en eiendom og mange treller, og en del av eiendommen plantet han som en vingård; 63:3 og idet han utvalgte en viss trell som var tro og velbehagelig og holdt i ære, kalte han ham til sig og sa til ham: 63:4 «Ta denne vingård [som jeg har plantet], og gjerde den inn [inntil jeg kommer], men gjør intet annet med vingården. 63:5 Hold nu dette mitt bud, og du skal være fri i mitt hus.» 63:6 Så drog trellens herre bort på reise. 63:7 Da han var dratt bort, tok trellen og gjerdet inn vingården; 63:8 og da han hadde fullført inngjerdingen av vingården, la han merke til at vingården var full av ugress. 63:9 Da tenkte han med sig selv og sa: «Dette bud av min herre har jeg utført. 63:10 Nu vil jeg også grave denne vingård, og den vil bli penere når den er gravd; 63:11 og når den ikke har ugress, vil den bære mer frukt, fordi den ikke blir kvalt av ugresset.» 63:12 Han tok og gravde vingården, og alt ugress som var i vingården, rykket han op. 63:13 Og den vingård ble meget pen og frodig, da den ikke hadde ugress som kvalte den. 63:14 Efter en tid kom trellens herre [og eiendommens herre], og han gikk inn i vingården. 63:15 Og da han så vingården pent inngjerdet og også gravd, og [alt] ugress rykket op, og vintreet frodig, gledet han sig [meget] over det som hans trell hadde gjort. 63:16 Så kalte han sin elskede sønn, som var hans arving, 63:17 og vennene som var hans rådgivere, og fortalte dem hva han hadde befalt sin trell, og hvor meget han hadde funnet gjort. 63:18 Og de gledet sig med trellen over det vitnesbyrd som hans herre hadde gitt ham. 63:19 Og han sier til dem: 63:20 «Jeg lovte denne trell frihet, dersom han holdt det bud som jeg hadde befalt ham;

63:21 - Trellen gjøres til medarving

63:21 men han holdt mitt bud og gjorde dessuten et godt verk ved min vingård og behaget mig meget. 63:22 For dette verk som han har gjort, ønsker jeg derfor å gjøre ham til medarving med min sønn; fordi, da den gode tanke kom over ham, forsømte han den ikke, men fullførte den.» 63:23 I denne beslutning samtykket herrens sønn med ham, at trellen skulde gjøres til medarving med sønnen.

63:24 - Tjeneren deler delikatessene med sine medtreller

63:24 Efter noen få dager holdt hans herre et gjestebud og sendte ham mange delikatesser fra gjestebudet. 63:25 Men da trellen mottok [de delikatesser som var sendt ham av herren], tok han det som var tilstrekkelig for ham selv og delte resten ut til sine medtreller. 63:26 Og da hans medtreller mottok delikatessene, gledet de sig og begynte å be for ham, 63:27 at han måtte finne større nåde hos herren, fordi han hadde behandlet dem så gavmildt. 63:28 Alt dette som var hendt, hørte hans herre, og igjen gledet han sig meget over hans gjerning. 63:29 Så kalte herren igjen sammen sine venner og sin sønn og kunngjorde for dem den gjerning han hadde gjort med hensyn til de delikatesser han hadde mottatt;

64:1 - Forklaring av fasten

64:1 Jeg sier: Herre, jeg forstår ikke disse lignelser, og jeg kan ikke fatte dem. 64:2 Han sier: Jeg vil vise dig alt det som jeg taler med dig. 64:3 Hold Herrens bud, og du skal være Gud velbehagelig og bli innskrevet blant dem som holder hans bud. 64:4 Men dersom du gjør nogen god gjerning utenfor Guds bud, skal du vinne for dig selv enda større herlighet og bli mer herlig i Guds øyne enn ellers. 64:5 Dersom du da, mens du holder Guds bud, også føyer til disse tjenester, skal du glede dig, dersom du iakttar dem efter mitt bud. 64:6 Jeg sier til ham: Herre, alt det du befaler mig, vil jeg holde; 64:7 for jeg vet at du er med mig. 64:8 Jeg vil være med dig, sier han, fordi du har så stor nidkjærhet for å gjøre godt; 64:9 ja, og jeg vil være med alle, sier han, hvem som helst som har slik nidkjærhet. 64:10 Denne faste, sier han, når Herrens bud blir holdt, er meget god. 64:11 Dette er da den måte, at du skal holde denne faste [som du er i ferd med å holde]. 64:12 Først og fremst, hold dig borte fra hvert ondt ord og hver ond lyst, og rens ditt hjerte fra alle denne verdens forfengeligheter. 64:13 Dersom du holder disse ting, skal denne faste være fullkommen for dig. 64:14 Og slik skal du gjøre.

64:15 - Fastens gave til den trengende

64:15 Når du har fullført det som er skrevet, på den dag da du faster, skal du ikke smake annet enn brød og vann; 64:16 og av din mat, som du ellers vilde ha spist, 64:17 skal du regne ut beløpet av den dags utgift som du vilde ha hatt, 64:18 og du skal gi det til en enke eller en farløs eller til en som er i nød, 64:19 og slik skal du ydmyke din sjel, så at den som har mottatt av din ydmykelse, kan mette sin egen sjel og kan be for dig til Herren. 64:20 Dersom du da fullbyrder denne faste slik som jeg har befalt dig, skal ditt offer være velbehagelig for Gud, og denne faste skal bli nedtegnet; 64:21 og den tjeneste som således er utført, er skjønn og gledelig og velbehagelig for Herren. 64:22 Disse ting skal du således iaktta, du og dine barn og hele ditt hus; 64:23 og når I iakttar dem, skal I være salige.

65:1 - Hermas ber om tolkning av vingården

65:1 Jeg bad ham innstendig 65:2 at han vilde vise mig lignelsen om den inngjerdede vingård [og om gjerdet], 65:3 og om ugresset som var rykket op av vingården, og om sønnen og om vennene, rådgiverne. 65:4 For jeg forstod at alle disse ting er en lignelse. 65:5 Men han svarte og sa til mig: 65:6 Du er overmåte påtrengende i dine spørsmål. 65:7 Du burde ikke, [sier han,] gjøre nogen forespørsel i det hele tatt; 65:8 for dersom det er rett at en ting blir forklart for dig, skal den bli forklart. 65:9 Jeg sier til ham: 65:10 Herre, alt det som du viser mig og ikke forklarer, skal jeg ha sett forgjeves, uten å forstå hvad det er. 65:11 På samme måte også, dersom du taler lignelser til mig og ikke tyder dem, skal jeg ha hørt en ting forgjeves fra dig. 65:12 Men han svarte igjen og sa til mig: 65:13 Hvem som helst, sier han, som er Guds tjener og har sin egen Herre i sitt hjerte, ber om forstand av ham, 65:14 og mottar den, og tyder hver lignelse, og Herrens ord som blir talt i lignelser, blir gjort kjent for ham. 65:15 Men så mange som er trege og late i forbønn, disse nøler med å be Herren. 65:16 Men Herren er rik på miskunnhet og gir til dem som ber ham uten å ophøre. 65:17 Men du, som er blitt styrket av den hellige engel og har mottatt fra ham slike [krefter til] forbønn og ikke er lat, hvorfor ber du da ikke om forstand av Herren og får den av ham 65:18 Jeg sier til ham: Herre, jeg som har dig hos mig, har [bare] behov for å spørre dig og rådføre mig med dig; 65:19 for du viser mig alle ting og taler med mig; 65:20 men dersom jeg hadde sett eller hørt dem adskilt fra dig, vilde jeg ha bedt Herren at de måtte bli vist mig.

66:1 - Eiendommen, trellen, vingården og ugresset

66:1 Jeg sa dig nettopp, sier han, at du er uten skrupler og påtrengende i dine spørsmål efter tolkningen av lignelsene. 66:2 Men siden du er så gjenstridig, vil jeg tyde for dig lignelsen om eiendommen og alt som hører den til, for at du skal gjøre dem kjent for alle. 66:3 Hør nu, sier han, og forstå dem. 66:4 Eiendommen er denne verden, og eiendommens herre er han som skapte alle ting og satte dem i orden og gav dem makt; 66:5 og trellen er Guds Sønn, og vintrærne er dette folk som han selv plantet; 66:6 og gjerdene er Herrens [hellige] engler som holder hans folk sammen; 66:7 og ugresset som blir rykket op av vingården, er Guds tjeneres overtredelser; 66:8 og delikatessene som han sendte ham fra gjestebudet, er de bud som han gav sitt folk ved sin Sønn; 66:9 og vennene og rådgiverne er de hellige engler som først ble skapt; 66:10 og herrens fravær er den tid som gjenstår inntil hans komme. 66:11 Jeg sier til ham: 66:12 Herre, store og underfulle er alle disse ting, og alle ting er herlige; 66:13 var det da sannsynlig, sier jeg, at jeg skulde kunne fatte dem 66:14 Nei, heller ikke noget annet menneske, om han enn er full av forstand, kan fatte dem. 66:15 Dog igjen, herre, sier jeg, forklar mig det som jeg nå vil spørre dig om. 66:16 Si frem, sier han, dersom du ønsker noget.

67:1 - Guds Sønn og det lydige kjød

67:1 Hør, sier han; 67:2 Guds Sønn blir ikke fremstilt i skikkelse av en trell. 67:3 Jeg forstår det ikke. 67:4 Fordi, sier han, Gud plantet vingården, det vil si, han skapte folket og overgav dem til sin Sønn. 67:5 Og Sønnen satte englene over dem, til å vokte dem; 67:6 og Sønnen selv renset deres synder ved å arbeide meget og utholde mange møyer; 67:7 for ingen kan grave uten møye og arbeid. 67:8 Da han selv således hadde renset sitt folks synder, viste han dem livets veier, idet han gav dem den lov som han mottok fra sin Fader. 67:9 Du ser, sier han, at han selv er folkets Herre, idet han har mottatt all makt fra sin Fader. 67:10 Men hvordan herren tok sin sønn og de herlige engler til rådgivere angående trellens arv, hør. 67:11 Den hellige, forut-eksisterende Ånd, som skapte hele skapningen, lot Gud bo i det kjød som han ønsket. 67:12 Dette kjød da, i hvilket Den Hellige Ånd bodde, var Ånden undergitt og vandret ærefullt i hellighet og renhet, uten på nogen måte å besmitte Ånden. 67:13 Da det således hadde levd ærefullt i kyskhet 67:14 og hadde arbeidet sammen med Ånden og samarbeidet med den i alt, og oppført sig frimodig og tappert, utvalgte han det som medpart med Den Hellige Ånd; 67:15 for dette kjødets liv behaget [Herren], siden det, idet det hadde Den Hellige Ånd, ikke ble besmittet på jorden. 67:16 Han tok derfor sønnen til rådgiver og også de herlige engler, 67:17 for at også dette kjød, som hadde tjent Ånden ulastelig, måtte ha et sted til ophold og ikke synes å ha mistet lønnen for sin tjeneste; 67:18 for alt kjød som blir funnet ubesmittet og uplettet, hvori Den Hellige Ånd bodde, skal få lønn.

68:1 - Hold kjødet og Ånden rene

68:1 Jeg gledet mig meget, herre, sier jeg, over å høre denne tolkning. 68:2 Hør nu, sier han. 68:3 Hold dette ditt kjød rent og ubesmittet, for at Ånden som bor i det, skal bli rettferdiggjort. 68:4 Se til at det aldri kommer inn i ditt hjerte at dette ditt kjød er forgjengelig, og at du derfor misbruker det i nogen besmittelse. 68:5 [For] dersom du besmitter ditt kjød, skal du også besmitte Den Hellige Ånd; 68:6 men dersom du besmitter kjød, skal du ikke leve. 68:7 Men dersom, herre, sier jeg, det i tidligere tider har vært nogen uvitenhet, før disse ord ble hørt, hvorledes skal da et menneske som har besmittet sitt kjød, bli frelst 68:8 For de tidligere gjerninger i uvitenhet, sier han, har Gud alene makt til å gi helbredelse; 68:9 for all myndighet er hans. 68:10 [Men hold dig nu selv, og Herren den Allmektige, som er full av miskunn, vil gi helbredelse for dine tidligere gjerninger i uvitenhet,] dersom du heretter ikke besmitter ditt kjød, heller ikke Ånden; 68:11 for begge har del i det samme, og den ene kan ikke besmittes uten den andre.

69:1 [LIKNESE DEN SJETTE].

69:2 - Budene og omvendelsen

69:2 Da jeg satt i mitt hus og priste Herren for alle de ting jeg hadde sett, og overveiet det herlige og det som har kraft til å frelse et menneskes sjel, sa jeg ved meg selv: 69:3 Salig skal jeg være, dersom jeg vandrer i disse bud; 69:4 ja, og enhver som vandrer i dem, skal være salig. 69:5 Idet jeg talte disse ting ved meg selv, ser jeg ham plutselig sitte hos meg og si således: 69:6 Hvorfor er du tvilrådig angående de bud som jeg har befalt deg 69:7 De er herlige. 69:8 Tvile ikke overhodet; 69:9 men ikle dig Herrens tro, og du skal vandre i dem. 69:10 For jeg vil styrke dig i dem. 69:11 Disse bud er skikket for dem som mediterer omvendelse; for dersom de ikke vandrer i dem, er deres omvendelse forgjeves. 69:12 Dere som da omvender eder, kast bort denne verdens onde gjerninger, som knuser eder; 69:13 og ved å ikle eder all rettferdighetens dyd skal I kunne holde disse bud og ikke legge flere synder til. 69:14 Dersom I da ikke legger nogen ytterligere synd til, skal I bli løst fra eders tidligere synder. 69:15 Vandrer da i disse mine bud, og I skal leve for Gud. 69:16 Disse ting er [alle] blitt sagt eder av meg.

69:17 - De to hyrder vises for Hermas

69:17 Og efter at han hadde sagt disse ting til meg, sier han til meg: La oss gå ut på landet, og jeg vil vise dig fårenes hyrder. 69:18 La oss gå, herre, sier jeg. 69:19 Og vi kom til en slette, og han viser meg en ung mann, en hyrde, iført en lett kappe av safrangul farge; 69:20 og han voktet en stor mengde får, og disse får var, som det syntes, vel næret og meget livlige, og var glade idet de sprang hit og dit; 69:21 og hyrden selv var helt glad over sin hjord; 69:22 og hyrdens åsyn var overmåte gledelig; 69:23 og han løp omkring blant fårene.

70:1 - Selvnytelsens og bedragets engel

70:1 Og han sier til meg: 70:2 Ser du denne hyrde 70:3 Jeg ser ham, herre, sier jeg. 70:4 Denne, sier han, er selvnytelsens og bedragets engel. 70:5 Han knuser Guds tjeneres sjeler og vender dem bort fra sannheten, idet han fører dem vill med onde begjær, hvorved de går til grunne. 70:6 For de glemmer den levende Guds bud og vandrer i tomt bedrag og selvnytelsens gjerninger, og blir ødelagt av denne engel, noen av dem til død, og andre til fordervelse. 70:7 Jeg sier til ham: Herre, jeg forstår ikke hva det betyr «til død», og hva «til fordervelse». 70:8 Hør, sier han; 70:9 de får som du så glade og hoppende omkring, disse er de som fullstendig er blitt revet bort fra Gud og har overgitt seg til denne verdens lyster. 70:10 I disse er det derfor ingen omvendelse til liv. 70:11 For Guds navn blir spottet ved dem. 70:12 Slike menneskers liv er død. 70:13 Men de får som du så ikke hoppende omkring, men beitende på ett sted, 70:14 disse er de som har overgitt seg til selvnytelsens og bedragets gjerninger, men ikke har ytret nogen spott mot Herren. 70:15 Disse er da blitt fordervet bort fra sannheten. 70:16 I disse er det håp om omvendelse, hvori de kan leve. 70:17 Fordervelse har altså håp om en mulig fornyelse, men døden har evig ødeleggelse.

70:18 - Straffens hyrde

70:18 Atter gikk vi litt frem, og han viser meg en stor hyrde, i skikkelse lik en vill mann, med en hvit geiteskinnskappe kastet om seg; 70:19 og han hadde en slags pung på sine skuldre og en meget hard stav med knuter i, og en stor svepe. 70:20 Og hans blikk var meget strengt, så at jeg fryktet ham for hans utseendes skyld. 70:21 Denne hyrde tok da imot fra den unge hyrde 70:22 de får som var vel næret, 70:23 men ikke hoppende omkring, og satte dem på et visst sted 70:24 som var bratt og dekket med torner og kratt, så at fårene ikke kunne løsrive seg fra tornene og krattet, men [ble viklet inn blant tornene og krattet. 70:25 Og således] beitet de innviklet i tornene og krattet og var i stor nød ved å bli slått av ham; 70:26 og han drev dem stadig frem og tilbake og gav dem ingen hvile, og overhodet hadde disse får ingen god tid.

71:1 - Straffens engel og livets plager

71:1 Da jeg så dem således bli pisket med svepen og plaget, fikk jeg medynk med dem, fordi de ble så pint og ikke hadde nogen hvile i det hele. 71:2 Jeg sier til hyrden som talte med meg: 71:3 Herre, hvem er denne hyrde som er [så] hardhjertet og streng og ikke har nogen medlidenhet overhodet med disse får 71:4 Denne, sier han, er straffens engel, og han er en av de rettferdige engler og står over straffen. 71:5 Så mottar han dem som vandrer bort fra Gud og følger denne livets lyster og bedrag, og straffer dem, som de fortjener, med fryktelige og mangfoldige straffer. 71:6 Jeg vil gjerne lære, herre, sier jeg, hva slags disse mangfoldige straffer er. 71:7 Hør, sier han; 71:8 de mangfoldige pinsler og straffer er pinsler som hører dette liv til; 71:9 for noen blir straffet med tap, og andre med nød, 71:10 og andre med mangfoldige sykdommer, og andre med [all slags] urolighet, og andre med hån fra uverdige personer og med lidelse i mange andre henseender. 71:11 For mange, idet de er urolige i sine planer, legger hånden på mange ting, og intet går noensinne frem for dem. 71:12 Og da sier de at de ikke har lykke i sine gjerninger, og det faller dem ikke inn i deres hjerte at de har gjort onde gjerninger, men de skylder på Herren. 71:13 Når de da blir rammet av all slags trengsel, 71:14 da blir de overgitt til meg til god tukt, og blir styrket i Herrens tro og tjener Herren med et rent hjerte de øvrige dager av sitt liv. 71:15 Men dersom de omvender seg, stiger de onde gjerninger som de har gjort, opp i deres hjerter, 71:16 og da priser de Gud og sier at han er en rettferdig dommer, og at de har lidt rettferdig, enhver efter sine gjerninger. 71:17 Og de tjener Herren herefter med et rent hjerte og har lykke i alle sine gjerninger og mottar fra Herren alt det de måtte be om.

72:1 - Pinselens tid og kraft

72:1 Jeg sier til ham: 72:2 Herre, forklar mig også dette videre. 72:3 At de som lever i selvnytelse og blir bedraget, gjennomgår pinsler i like lang tid som den tid de lever i selvnytelse og blir bedraget. 72:4 Han sier til meg: De gjennomgår pinsler i like lang tid. 72:5 Da, herre, sier jeg, gjennomgår de meget lette pinsler; 72:6 for de som lever således i selvnytelse og glemmer Gud, burde ha blitt pint syvfold. 72:7 Han sier til meg: Du er uforstandig og forstår ikke pinselens kraft. 72:8 Sant, sier jeg, for dersom jeg hadde forstått den, ville jeg ikke ha bedt dig forklare mig det. 72:9 Hør, sier han, pinselens kraft [både ved selvnytelsen og ved pinselen]. 72:10 Tiden for selvnytelse og bedrag er én time. 72:11 Men én time av pinselen har kraft som tretti dager. 72:12 Dersom da et menneske lever én dag i selvnytelse og blir bedraget, og blir pint én dag, er pinselens dag lik et helt år. 72:13 For så mange dager som et menneske lever i selvnytelse, for så mange år blir han pint. 72:14 Du ser da, sier han, at tiden for selvnytelse og bedrag er meget kort, men tiden for straff og pine er lang.

73:1 - Selvnytelse, bedrag og straff

73:1 Eftersom, herre, sier jeg, jeg ikke fullt ut forstår om tiden for bedrag og selvnytelse og pine, så vis mig det klarere.

73:2 Han svarte og sa til meg: 73:3 Din dårskap henger ved deg; 73:4 og du vil ikke rense ditt hjerte og tjene Gud. 73:5 Se til, [sier han,] at ikke tiden kanskje blir fullendt, og du blir funnet i din dårskap. 73:6 Hør da, [sier han,] slik som du ønsker, for at du må fatte saken. 73:7 Den som lever i selvnytelse og blir bedraget én dag, og gjør hva han vil, er iført stor dårskap og forstår ikke det han gjør; 73:8 for på den følgende dag glemmer han hva han gjorde dagen før. 73:9 For selvnytelse og bedrag har intet minne, på grunn av den dårskap som hver av dem er iført; 73:10 men når straff og pine henger ved et menneske én eneste dag, blir han straffet og pint et helt år; 73:11 for straff og pine har lang hukommelse. 73:12 Når mennesket da blir pint og straffet gjennom hele året, kommer han til sist i hu selvnytelsen og bedraget, og forstår at det er for deres skyld han lider disse onder. 73:13 Derfor blir hvert menneske som lever i selvnytelse og blir bedraget, pint på denne måte, fordi de, skjønt de eier liv, har overgitt seg selv til døden.

73:14 - Skadelig og gagnlig selvnytelse

73:14 Hva slags selvnytelse, herre, sier jeg, er skadelig 73:15 Enhver gjerning, sier han, er selvnytelse for et menneske, som han gjør med lyst; 73:16 for den hidsige, når han gir tøyler til sitt sinne, er selvnytende; 73:17 og horkarlen og drukkenbolten og baktaleren og løgneren og den gjerrige og bedrageren og den som gjør slike ting, gir tøyler til sin særegne lidenskap; 73:18 derfor er han selvnytende i sin gjerning. 73:19 Alle disse selvnytelsens vaner er skadelige for Guds tjenere; 73:20 for på grunn av disse bedrag lider derfor de som blir straffet og pint. 73:21 Men det finnes også selvnytelsens vaner som frelser mennesker; 73:22 for mange er selvnytende i å gjøre godt, idet de blir grepet av den lyst det gir dem selv. 73:23 Denne selvnytelse er da gagnlig for Guds tjenere og bringer liv til et menneske av slikt sinnelag; 73:24 men de skadelige selvnytelsene som ovenfor er nevnt, bringer mennesker piner og straffer;

74:1 [LIKNESE DEN SYVENDE].

74:2 - Hermas overgis til plage for sitt hus

74:2 Efter noen dager så jeg ham på den samme slette, hvor jeg også hadde sett hyrdene, og han sier til meg: Hva søker du 74:3 å gå ut av mitt hus; for han plager meg meget. 74:4 Det er nødvendig for deg, sier han, å bli plaget; 74:5 for således, sier han, har den herlige engel befalt om deg, for han vil at du skal prøves. 74:6 Hvorfor, hvilket så ondt har jeg gjort, herre, sier jeg, at jeg skulle bli overgitt til denne engel 74:7 Hør, sier han. 74:8 Dine synder er mange, men ikke så mange at du burde bli overgitt til denne engel; 74:9 men ditt hus har begått store misgjerninger og synder, 74:10 og den herlige engel ble forbitret over deres gjerninger, 74:11 og av denne grunn lot han deg bli plaget for en viss tid, for at også de skulle omvende seg og rense seg fra all denne verdens lyst. 74:12 Når de da omvender seg og blir renset, da skal straffens engel vike bort.

74:13 - Husets hode må prøves

74:13 Jeg sier til ham: 74:14 Herre, dersom de gjorde slike gjerninger at den herlige engel ble forbitret, hva har da jeg gjort 74:15 De kan ikke bli plaget på annen måte, sier han, uten at du, hodet for det [hele] hus, blir plaget; 74:16 for dersom du blir plaget, vil også de av nødvendighet bli plaget; 74:17 men dersom du har fremgang, kan de ikke lide nogen plage. 74:18 Men se, herre, sier jeg, de har omvendt seg av hele sitt hjerte. 74:19 Jeg vet meget vel selv, sier han, at de har omvendt seg av hele sitt hjerte; 74:20 men mener du at syndene hos dem som omvender seg, straks blir forlatt 74:21 Slett ikke; 74:22 men den som omvender seg, må plage sin egen sjel og være dypt ydmyk i enhver sin gjerning og bli prøvet med alle de mangfoldige slags plager; 74:23 og dersom han utholder de plager som kommer over ham, skal visselig han som skapte alle ting og gav dem kraft, bli beveget til miskunn og gi nogen lindring.

75:1 - Plagen skal bli kort

75:1 Men hvorfor taler jeg mange ord til deg 75:2 Du må bli plaget slik Herrens engel har befalt, han som overgav deg til meg; 75:3 og for dette skal du takke Herren, at han aktet deg verdig til at jeg på forhånd skulle åpenbare for deg plagen, for at du, idet du forut visste den, skulle utholde den med fasthet. 75:4 Jeg sier til ham: 75:5 Herre, vær du med meg, og jeg skal kunne utholde all plage [lett]. 75:6 Jeg vil være med deg, sier han; 75:7 og jeg vil be straffens engel om å plage deg mildere; 75:8 men du skal bli plaget en kort tid, og du skal igjen bli gjenreist til ditt hus. 75:9 Bare vedbli å være ydmyk og tjene Herren med et rent hjerte, 75:10 du og dine barn og ditt hus, og vandre i mine bud som jeg befaler deg, og således skal det være mulig for din omvendelse å være sterk og ren. 75:11 Og dersom du holder disse bud sammen med ditt hus, skal all plage holde seg borte fra deg;

76:1 [LIKNESE DEN ÅTTENDE].

76:2 - Piletreet og stavene

76:2 Han viste meg et [stort] piletre, som overskygget slettene og fjellene og hele jorden, og under dets skygge stod de som er kalt ved Herrens navn. 76:3 Og ved piletreet stod en Herrens engel, herlig og meget høy, og han hadde en stor sigd, 76:4 og han hogg grener av piletreet og gav dem til folket som søkte ly under piletreet; 76:5 og han gav dem små staver, omkring én alen lange. 76:6 Og efter at alle hadde mottatt stavene, la engelen sigden til side, og treet var helt, slik som jeg hadde sett det. 76:7 Da undret jeg meg i meg selv og sa: Hvordan kan treet være helt, efter at så mange grener er hogget av 76:8 Hyrden sier til meg: 76:9 Undre deg ikke over at treet forble helt, efter at så mange grener var hogget av; 76:9 men vent til du ser alle ting, og det skal bli vist deg hva det er.

76:10 - Stavene prøves

76:10 Engelen som gav stavene til folket, krevde dem tilbake fra dem igjen; 76:11 og efter som de hadde mottatt dem, således ble de også kalt frem til ham, og hver enkelt leverte tilbake sin stav. 76:12 Og Herrens engel tok dem og undersøkte dem. 76:13 Fra noen mottok han stavene visne og som om de var oppspist av mark; 76:14 engelen befalte dem som gav fra seg slike staver, å stå for seg selv. 76:15 Og andre gav dem fra seg visne, men ikke markspiste; 76:16 også disse befalte han å stå for seg selv. 76:17 Og andre gav dem fra seg halvt visne; 76:18 også disse stod for seg selv. 76:19 Og andre gav fra seg sine staver halvt visne og med sprekker; 76:20 også disse stod for seg selv. 76:21 Og andre gav fra seg sine staver grønne og med sprekker; 76:22 også disse stod for seg selv. 76:23 Og andre gav fra seg sine staver, den ene halvdel visnet og den andre halvdel grønn; 76:24 også disse stod for seg selv. 76:25 Og andre bragte sine staver, hvor to deler var grønne og den tredje del visnet; 76:26 også disse stod for seg selv. 76:27 Og andre gav fra seg staver hvor to deler var visnet og den tredje del grønn; 76:28 også disse stod for seg selv. 76:29 Og andre gav fra seg sine staver nesten helt grønne, men en meget liten del av stavene var visnet, helt ytterst; 76:30 men de hadde sprekker i seg; 76:31 også disse stod for seg selv. 76:32 Og hos andre var det en meget liten del grønn, men resten av stavene var visnet; 76:33 også disse stod for seg selv. 76:34 Og andre kom og bragte sine staver grønne, slik som de hadde mottatt dem fra engelen; 76:35 og den største del av mengden gav sine staver fra seg i denne tilstand; 76:36 og engelen gledet seg meget over disse; 76:37 også disse stod for seg selv. 76:38 Og andre gav fra seg sine staver grønne og med skudd; 76:39 også disse stod for seg selv; 76:40 og også over disse gledet engelen seg meget. 76:41 Og andre gav fra seg sine staver grønne og med skudd; 76:42 og deres skudd hadde, likesom, en slags frukt. 76:43 Og disse menn var overmåte glade, hvis staver ble funnet i denne tilstand. 76:44 Og over dem jublet engelen, og hyrden var meget glad over dem.

77:1 - De trofaste sendes inn i tårnet

77:1 Og Herrens engel bød at kroner skulle bringes. 77:2 Og kroner ble brakt, gjort likesom av palmegrener; 77:3 og han kronet de menn som hadde gitt fra seg staver med skudd og noget frukt, og sendte dem bort inn i tårnet. 77:4 Og de andre sendte han også inn i tårnet, nemlig dem som hadde gitt fra seg staver grønne og med skudd, men skuddene var uten frukt; 77:5 og han satte et segl på dem. 77:6 Og alle de som gikk inn i tårnet, hadde samme drakt, hvit som sne. 77:7 Og dem som hadde gitt fra seg sine staver grønne, slik som de mottok dem, sendte han bort, idet han gav dem en [hvit] drakt og segl. 77:8 Efter at engelen hadde fullendt disse ting, sier han til hyrden: 77:9 Jeg går bort; 77:10 men disse skal du sende bort til (deres plasser innenfor) murene, efter som hver enkelt er verdig til å bo; 77:11 men prøv deres staver nøye, og send dem således bort. 77:12 Men vær nøye i prøvelsen. 77:13 Se til at ingen slipper fra deg, sier han. 77:14 Men dersom noen slipper fra deg, vil jeg prøve dem ved alteret. 77:15 Og da han hadde sagt dette til hyrden, drog han bort.

77:16 - Stavene plantes på ny

77:16 Og efter at engelen var gått bort, sier hyrden til meg: 77:17 La oss ta alles staver og plante dem, for å se om noen av dem kan leve. 77:18 Jeg sier til ham: 77:19 Herre, disse visne ting, hvordan kan de leve 77:20 Han svarte og sa til meg: 77:21 Dette tre er et piletre, og denne slags trær klamrer seg til livet. 77:22 Dersom stavene da blir plantet og får litt fuktighet, vil mange av dem leve. 77:23 Og senere la oss også forsøke å øse vann over dem. 77:24 Dersom noen av dem kan leve, vil jeg glede meg med dem; 77:25 men dersom de ikke lever, vil jeg i det minste ikke bli funnet forsømmelig. 77:26 Så lot hyrden meg rope dem frem, efter som hver enkelt var stilt opp. 77:27 Og de kom rad efter rad og overgav stavene til hyrden. 77:28 Og hyrden tok stavene og plantet dem i rader, og efter at han hadde plantet dem, øste han meget vann over dem, så at stavene ikke kunne sees for vannet. 77:29 Og efter at han hadde vannet stavene, sier han til meg: 77:30 La oss nu gå bort, og efter noen dager la oss vende tilbake og se til alle stavene; 77:31 for han som skapte dette tre, vil at alle de som har mottatt staver fra dette tre, skal leve.

78:1 - Piletreet er Guds lov

78:1 Jeg sier til ham: 78:2 Herre, gi meg beskjed om hva dette tre er. 78:3 For jeg er forvirret, og det synes meg at intet er blitt hogget av det; 78:4 derfor er jeg forvirret over dette. 78:5 Hør, sier han: 78:6 dette store tre som overskygger slettene og fjellene og hele jorden, er Guds lov som ble gitt til hele verden; 78:7 og denne lov er Guds Sønn, forkynt til jordens ender. 78:8 Men de mennesker som er under skyggen, er de som har hørt forkynnelsen og trodd på ham; 78:9 og den store og herlige engel er Mikael, som har makt over dette folk og er deres høvding. 78:10 For det er han som legger loven i de troendes hjerter; 78:11 derfor gransker han selv dem som han gav den til, om de har holdt den. 78:12 Men du ser alles staver; 78:13 for stavene er loven. 78:14 Du ser disse mange staver gjort ubrukelige, og du skal legge merke til alle dem som ikke har holdt loven, og du skal se hver enkelts bolig for seg.

78:15 - De kronede og de rettferdige

78:15 Jeg sier til ham: 78:16 Herre, hvorfor sendte han noen bort inn i tårnet, og lot andre bli igjen hos deg 78:17 Så mange, sier han, som overtrådte den lov som de mottok fra ham, disse lot han bli under min myndighet til omvendelse; 78:18 men så mange som allerede tilfredsstilte loven og har holdt den, disse har han under sin egen myndighet. 78:19 Hvem er da, herre, sier jeg, de som er kronet og går inn i tårnet 78:20 [Så mange, sier han, som kjempet med djevelen og seiret i sin kamp, disse er kronet;] 78:21 disse er de som led for loven. 78:22 Men de andre, som likeledes gav fra seg sine staver grønne og med skudd, 78:23 dog uten frukt, er de som ble forfulgt for lovens skyld, men hverken led eller fornektet sin lov. 78:24 Men de som gav dem fra seg grønne, slik som de mottok dem, er edruelige og rettferdige menn, som vandret helt i et rent hjerte og har holdt Herrens bud.

79:1 - Den nye prøvelse av stavene

79:1 Og efter noen dager kom vi til stedet, og hyrden satte seg ned og sa til meg: Bind deg selv med et klesplagg av rå lin og tjen meg. 79:2 Så bandt jeg meg med et rent klesplagg av rå lin, gjort av grovt stoff.

79:3 Og da han så meg ombundet og rede til å tjene ham, sier han: 79:4 Kall, sier han, mennene hvis staver er blitt plantet, efter den rang som hver frembar sine staver. 79:5 Og jeg gikk bort til sletten og kalte dem alle; 79:6 og de stod alle sammen efter sine rekker. 79:7 Han sier til dem: 79:8 La hver mann rykke opp sin egen stav og bringe den til meg.

79:9 - De første staver undersøkes

79:9 De gav dem først frem, som hadde hatt de visne og oppflisede staver, og de ble funnet således visne og oppflisede. 79:10 Han bød dem å stå for seg selv. 79:11 Derefter gav de dem frem, som hadde hatt de visne, men ikke oppflisede; 79:12 og noen av dem gav stavene frem grønne, og andre visne og oppflisede, likesom oppspist av mark. 79:13 Dem da som gav dem frem grønne, bød han å stå for seg selv; 79:14 men dem som gav dem frem visne og oppflisede, bød han å stå sammen med de første.

79:15 - De halvt visne og sprukne staver

79:15 Derefter gav de dem frem, som hadde hatt de halvt visne og med sprekker; 79:16 og mange av dem gav dem frem grønne og uten sprekker; 79:17 og noen gav dem frem grønne og med skudd, og frukt på skuddene, likesom dem hadde som gikk inn i tårnet kronet; 79:18 og noen gav dem frem visne og oppspiste, og noen visne og ikke oppspiste, og noen slike som de var, halvt visne og med sprekker. 79:19 Han bød dem å stå hver for seg, noen i sine rette rekker og andre for seg selv.

80:1 - De grønne staver med sprekker

80:1 Derefter gav de dem frem, som hadde sine staver grønne, men med sprekker. 80:2 Disse gav dem alle frem grønne, og stod i sitt eget følge. 80:3 Og hyrden gledet seg over disse, fordi de alle var blitt forvandlet og hadde lagt bort sine sprekker.

80:4 - Halvt grønne og halvt visne staver

80:4 Og likeså gav de dem frem, som hadde den ene halvdel grønn og den andre halvdel visnet. 80:5 Noens staver ble funnet helt grønne, hos noen halvt visne, hos noen visne og oppspiste, og hos noen grønne og med skudd. 80:6 Alle disse ble sendt bort, hver til sitt følge.

80:7 - Staver med to deler grønne

80:7 Derefter gav de dem frem, som hadde to deler grønne og den tredje del visnet; 80:8 mange av dem gav dem frem grønne, og mange halvt visne, og andre visne og oppspiste. 80:9 Alle disse stod i sitt eget følge.

80:10 - Staver med to deler visne

80:10 Derefter gav de dem frem, som hadde to deler visne og den tredje del grønn. 80:11 Mange av dem gav dem frem halvt visne, men noen visne og oppspiste, andre halvt visne og med sprekker, og noen få grønne. 80:12 Alle disse stod i sitt eget følge.

80:13 - Staver med liten visnet del

80:13 Derefter gav de dem frem, som hadde hatt sine staver grønne, men en meget liten del [visnet] og med sprekker. 80:14 Av disse gav noen dem frem grønne, og andre grønne og med skudd. 80:15 Også disse gikk bort til sitt eget følge.

80:16 - Staver med liten grønn del

80:16 Derefter gav de dem frem, som hadde en meget liten del grønn og de øvrige deler visne. 80:17 Disse stavers tilstand ble for det meste funnet grønne og med skudd og frukt på skuddene, og andre helt grønne. 80:18 Over disse staver gledet hyrden seg meget [storlig], fordi de ble funnet således. 80:19 Og disse gikk bort, hver til sitt eget følge.

81:1 - Herrens barmhjertighet i omvendelsen

81:1 Efter at [hyrden] hadde undersøkt alles staver, sier han til meg: 81:2 Jeg sa deg at dette tre klamrer seg til livet. 81:3 Ser du, sier han, hvor mange som omvendte seg og ble frelst 81:4 Jeg ser det, herre, sier jeg. 81:5 Det er, sier han, for at du skal se Herrens rike barmhjertighet, hvor stor og herlig den er, 81:6 og at han har gitt (sin) Ånd til dem som er verdige til omvendelse.

81:7 - Hvorfor ikke alle omvendte sig

81:7 Hvorfor da, herre, sier jeg, omvendte de seg ikke alle 81:8 Dem, hvis hjerte han så var i ferd med å bli rent og å tjene ham av hele hjertet, dem gav han omvendelse; 81:9 men dem hvis list og ondskap han så, som hadde til hensikt å omvende seg i hykleri, dem gav han ikke omvendelse, for at de ikke på ny skulle vanhellige hans navn.

81:10 - Hermas ber om stavens tydning

81:10 Jeg sier til ham: 81:11 Herre, vis meg nu da angående dem som har gitt fra seg sine staver, hva slags menn hver av dem er, og deres bolig, 81:12 for at når de hører dette, de som trodde og mottok seglet og brøt det og ikke holdt det uskadt, fullt ut må forstå hva de gjør, og omvende seg, idet de mottar et segl fra deg og priser Herren, 81:13 fordi han forbarmet seg over dem og sendte deg for å fornye deres ånder.

81:14 - Visne og markspiste staver

81:14 Hør, sier han: 81:15 dem hvis staver ble funnet visne og markspiste, 81:16 disse er frafalne og forrædere mot Kirken, som spottet Herren i sine synder, og fremdeles skammet seg over Herrens navn, som var påkalt over dem. 81:17 Disse gikk da fullstendig fortapt for Gud. 81:18 Men du ser hvordan ikke én av dem omvendte seg, enda de hørte de ord som du talte til dem, som jeg bød deg. 81:19 Fra slike mennesker vek livet bort.

81:20 - Grønne, men ikke fordervede staver

81:20 Men dem som gav fra seg de grønne og ikke fordervede staver, disse er også nær dem; 81:21 for de var hyklere 81:22 og førte inn fremmede lærdommer og forførte Guds tjenere, især dem som hadde syndet, 81:23 idet de ikke tillot dem å omvende seg, men overtale dem ved sine dårlige lærdommer. 81:24 Disse har da håp om omvendelse. 81:25 Men du ser at mange av dem virkelig har omvendt seg fra den tid da du talte mine bud til dem; 81:26 ja, og (andre) skal ennå omvende seg. 81:27 Og så mange som ikke omvender seg, har mistet sitt liv; 81:28 men så mange av dem som omvendte seg, ble gode; 81:29 og deres bolig ble lagt innenfor den første mur, og noen av dem steg endog opp i tårnet. 81:30 Du ser da, [sier han,] at omvendelse fra synder fører til liv, men ikke å omvende seg fører til død.

82:1 - Halvt visne og sprukne staver

82:1 Men så mange som gav fra seg (stavene) halvt visne og med sprekker i dem, hør også om disse. 82:2 Dem hvis staver var halvt visne tvers igjennom, disse er de tvilrådige;

82:3 for de lever verken eller er døde. 82:4 Men de som har dem halvt visne og med sprekker i dem, disse er både tvilrådige og baktalere, og er aldri i fred med seg selv, men volder alltid splittelser. 82:5 Dog også disse, [sier han,] er omvendelse gitt. 82:6 Du ser, [sier han,] at noen av dem har omvendt seg; 82:7 og det er ennå, sier han, håp om omvendelse iblant dem. 82:8 Og så mange av dem, sier han, som har omvendt seg, har sin bolig innenfor tårnet; men så mange av dem som har omvendt seg sent, skal bo innenfor murene; 82:9 og så mange som ikke omvender seg, men blir ved sine gjerninger, skal dø døden.

82:10 - Grønne staver med sprekker

82:10 Men de som gav sine staver frem grønne og med sprekker, disse ble funnet trofaste og gode til alle tider, [men] de har en viss rivalisering med hverandre om de første plasser og om en eller annen slags ære; 82:11 men alle disse er dårer ved å ha (rivalisering) med hverandre om de første plasser. 82:12 Dog også disse, da de hørte mine bud, idet de var gode, renset seg og omvendte seg hurtig. 82:13 De har derfor sin bolig innenfor tårnet. 82:14 Men dersom noen igjen vender seg til splittelse, skal han kastes ut av tårnet og miste sitt liv. 82:15 Livet er for alle dem som holder Herrens bud. 82:16 Men i budene er det intet om de første plasser eller om nogen slags ære, men om langmodighet og ydmykhet i mennesket. 82:17 I slike menn er derfor Herrens liv, men i partiske og lovløse menn er døden.

83:1 - Halvt grønne og halvt visne staver

83:1 Men de som gav sine staver frem halvt grønne og halvt visne, disse er dem som er innviklet i forretninger og ikke holder seg til de hellige. 83:2 Derfor lever den ene halvdel av dem, men den andre halvdel er død. 83:3 Mange da, da de hørte mine bud, omvendte seg. 83:4 Så mange da som omvendte seg, har sin bolig innenfor tårnet. 83:5 Men noen av dem holdt seg helt borte. 83:6 Disse har da ingen omvendelse; 83:7 for på grunn av sine forretningsanliggender spottet de Herren og fornektet ham. 83:8 Så mistet de sitt liv for den ondskap de hadde gjort. 83:9 Men mange av dem var tvilrådige. 83:10 Disse har ennå rom for omvendelse, dersom de omvender seg hurtig, og deres bolig skal være innenfor tårnet; 83:11 men dersom de omvender seg sent, skal de bo innenfor murene; 83:12 men dersom de ikke omvender seg, har også disse mistet sitt liv.

83:13 - To deler grønne og den tredje visnet

83:13 Men de som gav sine staver frem med to deler grønne og den tredje del visnet, disse er dem som har fornektet med mangfoldige fornektelser. 83:14 Mange av dem omvendte seg derfor og gikk bort for å bo innenfor tårnet; 83:15 men mange gjorde opprør mot Gud fullstendig; 83:16 disse mistet sitt liv endelig. 83:17 Og noen av dem var tvilrådige og voldte splittelser. 83:18 For disse er det da omvendelse, dersom de omvender seg hurtig og ikke blir ved sine lyster; 83:19 men dersom de blir ved sine gjerninger, skaffer også disse seg døden.

84:1 - To tredjedeler visne og en tredjedel grønn

84:1 Men de som gav sine staver frem to tredjedeler visne og en tredjedel grønne, disse er menn som har vært troende, men ble rike og ble ansette blant hedningene. 84:2 De ikledde seg stor stolthet og ble hovmodige, 84:3 og forlot sannheten og holdt seg ikke til de rettferdige, men levde sammen efter hedningenes skikk, og veien syntes dem desto mer behagelig; 84:4 dog forlot de ikke Gud, men ble i troen, skjønt de ikke gjorde troens gjerninger. 84:5 Mange av dem omvendte seg derfor, og de hadde sin bolig innenfor tårnet. 84:6 Men andre, til slutt levende sammen med hedningene og fordervet ved hedningenes tomme meninger, forlot Gud og gjorde hedningenes gjerninger. 84:7 Disse ble derfor regnet sammen med hedningene. 84:8 Men andre av dem var tvilrådige, uten håp om å bli frelst på grunn av de gjerninger de hadde gjort; 84:9 og andre var tvilrådige og gjorde splittelser iblant seg. 84:10 For disse da, som var tvilrådige på grunn av sine gjerninger, er det ennå omvendelse; 84:11 men deres omvendelse bør være hurtig, for at deres bolig kan være innenfor tårnet; 84:12 men for dem som ikke omvender seg, men blir ved sine lyster, er døden nær.

85:1 - Grønne staver med visne ender

85:1 Men de som gav sine staver frem grønne, men med de ytterste ender visne og med sprekker, 85:2 disse ble funnet til alle tider gode og trofaste og herlige i Guds øyne, 85:3 men de syndet i meget liten grad på grunn av små begjæringer og fordi de hadde noe imot hverandre. 85:4 Men da de hørte mine ord, omvendte den større del seg hurtig, og deres bolig ble fastsatt innenfor tårnet. 85:5 Men noen av dem var tvilrådige, og noen, idet de var tvilrådige, voldte større splittelse. 85:6 I disse er det da ennå håp om omvendelse, fordi de alltid ble funnet gode; 85:7 og neppe skal noen av dem dø.

85:8 - Visne staver med en liten grønn del

85:8 Men de som gav sine staver frem visne, dog med en meget liten del grønn, disse er dem som trodde, men øvet lovløshetens gjerninger. 85:9 Dog skilte de seg aldri fra Gud, men bar Navnet med glede og tok med glede imot Guds tjenere i sine hus. 85:10 Da de så hørte om denne omvendelse, omvendte de seg uten tvil og øver all dyd og rettferdighet. 85:11 Og noen av dem lider endog forfølgelse villig, idet de kjenner de gjerninger de gjorde. 85:12 Alle disse skal da ha sin bolig innenfor tårnet.

86:1 - Kallet til omvendelse

86:1 Og efter at han hadde fullendt tolkningene av alle stavene, sier han til meg: 86:2 Gå og si til alle mennesker at de skal omvende seg, og de skal leve for Gud; 86:3 for Herren sendte meg i sin barmhjertighet for å gi omvendelse til alle, skjønt noen av dem ikke fortjener det for sine gjerninger; 86:4 men fordi Herren er langmodig, vil han at de som ble kalt ved hans Sønn, skal bli frelst.

86:5 - Legedom for dem som omvender sig

86:5 Jeg sier til ham: 86:6 Herre, jeg håper at alle, når de hører disse ord, vil omvende seg; 86:7 for jeg er forvisset om at hver og én, når han fullt ut kjenner sine egne gjerninger og frykter Gud, vil omvende seg. 86:8 Han svarte og sa til meg: 86:9 Så mange, [sier han,] som [skal omvende seg] av hele sitt hjerte [og] rense seg fra alle de før nevnte onde gjerninger, 86:10 og ikke legge mer til sine synder, 86:11 skal få legedom fra Herren for sine tidligere synder, dersom de ikke er tvilrådige med hensyn til disse bud; og de skal leve for Gud. 86:12 [Men så mange, sier han, som legger til sine synder og vandrer i denne verdens lyster, skal dømme seg selv til døden.] 86:13 Men du skal vandre i mine bud og leve [for Gud;

86:14 ja, og så mange som skal vandre i dem og gjøre rett, skal leve for Gud.'] 86:15 Efter at han hadde vist meg alle disse ting [og sagt dem til meg], sier han til meg;

87:1 [LIGNELSE DEN NIENDE].

87:2 - Ånden, Kirken og engelens undervisning

87:2 Efter at jeg hadde skrevet ned hyrdens bud og lignelser, omvendelsens engel, kom han til meg og sier: Det som ble vist deg i Kirkens skikkelse, ble vist deg. 87:3 For den Ånd er Guds Sønn. 87:4 For da du var svakere i kjødet, ble det ikke åpenbart for deg ved en engel; 87:5 men da du ble styrket ved Ånden og vokste i kraft i din styrke, så at du endog kunne se en engel, 87:6 da ble til sist tårnets bygging åpenbart for deg ved Kirken. 87:7 I skjønn og vel anstendig skikkelse har du sett alle ting, (undervist) som ved en jomfru; 87:8 men nå ser du (idet du undervises av en engel, dog ved den samme Ånd; 87:9 ennå må du lære alle ting mer nøyaktig av meg. 87:10 For til dette formål ble også jeg satt av den herlige engel til å bo i ditt hus, for at du skulle se alle ting kraftig, og i intet bli redd, likesom før.

87:11 - De tolv fjell

87:11 Og han tok meg bort til Arkadia, til et visst avrundet fjell, og satte meg på toppen av fjellet, og viste meg en stor slette, og rundt sletten tolv fjell, fjellene med hvert sitt forskjellige utseende. 87:12 Det første var svart som sot; 87:13 det annet var nakent, uten vekst; 87:14 det tredje var tornefullt og fullt av klunger; 87:15 det fjerde hadde veksten halvt visnet, den øvre del av gresset grønt, men den del ved røttene visnet, og noe av gresset ble visnet når solen hadde svidd det; 87:16 det femte fjell hadde grønt gress og var ujevnt; 87:17 det sjette fjell var fullt av kløfter overalt, noen små og noen store, og i kløftene var det vekst, 87:18 men gresset var ikke meget frodig, men snarere som om det var visnet; 87:19 det sjuende fjell hadde smilende vekst, og hele fjellet var i blomstrende tilstand, og fe og fugler av alle slag beitet på det fjellet; 87:20 og jo mer feet og fuglene beitet, desto mer blomstret veksten på det fjellet. 87:21 Det åttende fjell var fullt av kilder, og all slags skapninger av Herren drakk av kildene på det fjellet. 87:22 Det niende fjell hadde intet vann i det hele, og var aldeles øde; 87:23 og i det var det ville dyr og dødelige krypdyr, som ødelegger menneskene. 87:24 Det tiende fjell hadde meget store trær og var helt skyggende, og under skyggen lå får og hvilte og beitet. 87:25 Det ellevte fjell var tett skogkledd overalt, og trærne der var meget fruktbare, prydet med mangfoldige slags frukter, så at den som så dem, ønsket å ete av deres frukter. 87:26 Det tolvte fjell var helt hvitt, og dets utseende var lyst; 87:27 og fjellet var i seg selv meget skjønt.

87:28 - Klippen, porten og de tolv jomfruer

87:28 Og midt på sletten viste han meg en stor hvit klippe, som reiste seg opp av sletten. 87:29 Klippen var høyere enn fjellene, firkantet, så at den kunne romme hele verden. 87:30 Denne klippe var gammel, og hadde en port uthugget i seg; 87:31 men porten syntes meg å være hugget ut ganske nylig. 87:32 Og porten glitret mer enn solens glans, så at jeg undret meg over portens lys. 87:33 Og omkring porten stod tolv jomfruer. 87:34 De fire da som stod ved hjørnene syntes meg å være herligere (enn de øvrige); 87:35 men også de andre var herlige; 87:36 og de stod ved portens fire kanter, og jomfruer stod i par mellom dem. 87:37 Og de var ikledd linkjortler og ombundet på sømmelig vis, med høyre skulder bar, som om de aktet å bære en byrde. 87:38 Slik var de beredt, for de var meget glade og ivrige.

87:39 - Hyrden formaner Hermas om forstand

87:39 Efter at jeg hadde sett disse ting, undret jeg meg i meg selv over storheten og herligheten i det jeg så. 87:40 Og igjen ble jeg rådvill angående jomfruene, at skjøre som de var, stod de som menn, som om de aktet å bære hele himmelen. 87:41 Og hyrden sier til meg: 87:42 Hvorfor spør du i deg selv og er rådvill og volder deg sorg 87:43 For hva du ikke kan fatte, forsøk det ikke, dersom du er klok; 87:44 men bønnfall Herren, at du må få forstand til å fatte det. 87:45 Det som er bak deg, kan du ikke se, men det som er foran deg, ser du. 87:46 De ting derfor som du ikke kan se, la dem ligge og bry deg ikke (med dem); 87:47 men de ting som du ser, dem skal du råde over, og ikke være altfor nysgjerrig angående de øvrige; 87:48 men jeg vil forklare deg alle de ting som jeg skal vise deg.

89:1 - De seks menn og tårnets begynnelse

89:1 Jeg så seks menn komme, høye og herlige og like i utseende; 89:2 og de tilkalte en mengde menn. 89:3 Og de andre også som kom, var høye menn ovenfor porten. 89:4 Og det oppstod et stort larm fra de menn som var kommet for å bygge tårnet, idet de løp hit og dit rundt porten. 89:5 For jomfruene som stod rundt porten, sa til mennene at de skulle haste med å bygge tårnet. 89:6 Jomfruene hadde nu bredt ut sine hender, som om de ville ta noe fra mennene. 89:7 Og de seks menn befalte at stener skulle komme opp fra et visst dypt sted og gå til tårnets bygging. 89:8 Og det kom opp ti stener, firkantede og polerte, [ikke] hugget fra et stenbrudd. 89:9 Og de seks menn kalte på jomfruene og bød dem bære alle de stener som skulle gå til tårnets bygging, og føre dem gjennom porten og overlevere dem til mennene som skulle bygge tårnet. 89:10 Og jomfruene la de første ti stener som steg opp av dypet, på hverandre, og de bar dem sammen, sten for sten.

90:1 - Tårnets grunnvoll

90:1 Og likesom de stod samlet rundt porten, i den orden bar de dem som syntes å være sterke nok og hadde bøyd seg under stenens hjørner, mens de andre bøyde seg ved stenens sider. 90:2 Og således bar de alle stenene. 90:3 Og de bar dem rett gjennom porten, som de var befalt, og overleverte dem til mennene for tårnet; 90:4 og disse tok stenene og bygget. 90:5 Men tårnets bygging var på den store klippe og ovenfor porten. 90:6 Disse ti stener da ble føyd sammen, og de dekket hele klippen. 90:7 Og disse dannet en grunnvoll for tårnets bygging. 90:8 Og [klippen og] porten bar hele tårnet. 90:9 Og efter de ti stener kom andre fem og tyve stener opp av dypet, og disse ble føyd inn i tårnets bygging, idet de ble båret av jomfruene, likesom de første. 90:10 Og efter disse kom fem og tredve stener opp. 90:11 Og også disse ble føyd inn i tårnet.

90:12 - Stener fra fjellene

90:12 Og efter disse kom andre førti stener opp, og disse ble alle satt inn i tårnets bygging. 90:13 Så ble det gjort fire rader i tårnets grunnvoller. 90:14 Og (stenene) ophørte å komme opp av dypet, og byggerne ophørte likeså en liten stund. 90:15 Og igjen bød de seks menn folkemengden å hente stener fra fjellene til tårnets bygging. 90:16 De ble da hentet fra alle fjellene, av mangfoldige farger, formet av mennene, og ble overgitt til jomfruene; 90:17 og jomfruene bar dem rett gjennom porten og overleverte dem til tårnets bygging. 90:18 Og da de mangfoldige stener ble satt inn i bygningen, ble de alle like og hvite, og de mistet sine mangfoldige farger. 90:19 Men noen stener ble overgitt av mennene til bygningen, og disse ble ikke lyse; 90:20 men likesom de ble satt inn, slik ble de også funnet; 90:21 for de var ikke overgitt av jomfruene, ei heller var de båret inn gjennom porten. 90:22 Disse stener da var uskikkelige i tårnets bygning. 90:23 Da de seks menn så stenene som var uskikkelige i bygningen, bød de at de skulle tas bort og bæres [ned] til sitt eget sted hvorfra de var hentet. 90:24 Og de sier til mennene som bar stenene inn: 90:25 Avhold eder for eders del helt fra å overgi stener til bygningen; 90:26 men legg dem ved tårnet, for at jomfruene kan bære dem gjennom porten og overgi dem til bygningen. 90:27 For dersom, [sier de,] de ikke bæres inn gjennom porten ved disse jomfruers hender, kan de ikke skifte farge. 90:28 Arbeid derfor ikke, [sier de,] forgjeves.

91:1 - Byggingen stanser

91:1 Og bygningen ble fullført den dag, men tårnet ble dog ikke endelig fullendt, for det skulle føres [ennå] høyere opp; 91:2 og det ble stans i byggingen. 91:3 Og de seks menn bød byggerne å trekke sig tilbake for en kort stund [alle sammen] og hvile; 91:4 men jomfruene bød de ikke å trekke sig bort fra tårnet. 91:5 Og mig syntes det som om jomfruene ble tilbake for å vokte tårnet. 91:6 Og efter at alle hadde trukket sig tilbake [og hvilt], sier jeg til hyrden: 91:7 Hvorfor er det, Herre, sier jeg, at tårnets bygning ikke ble fullendt 91:8 Tårnet, sier han, kan ennå ikke bli helt fullendt før dets herre kommer og prøver denne bygning, for at dersom noen stener finnes smuldrende, kan han skifte dem ut; 91:9 for tårnet bygges efter hans vilje. 91:10 Jeg vil gjerne vite, Herre, sier jeg, 91:11 hvad er denne bygning av tårnet, og om klippen og porten, og fjellene, og jomfruene, og stenene som kom opp av dypet og ikke var formet, men gikk slik som de var inn i bygningen; 91:12 og hvorfor ti stener først ble lagt i grunnvollene, 91:13 dernest fem og tyve, så fem og tredve, så førti, 91:14 og om stenene som hadde gått til bygningen og igjen ble tatt bort og lagt på sitt eget sted — 91:15 om alle disse ting sett min sjel i ro, Herre, og forklar dem for meg. 91:16 Dersom, sier han, du ikke finnes å være besatt av ledig nysgjerrighet, skal du få vite alle ting. 91:17 For efter noen få dager skal vi komme hit, og du skal se det som følger dette tårn, og du skal forstå alle lignelsene nøyaktig. 91:18 Og efter noen få dager kom vi til stedet hvor vi hadde sittet, og han sier til meg: La oss gå til tårnet; 91:19 for tårnets herre kommer for å inspisere det. 91:20 Og vi kom til tårnet, og det var ingen der i det hele tatt, uten jomfruene alene. 91:21 Og hyrden spurte jomfruene om tårnets herre var kommet. 91:22 Og de sa at han straks ville være der for å inspisere bygningen.

92:1 - Tårnets herre inspiserer bygningen

92:1 Og se, efter en liten stund ser jeg en skare av mange menn komme, og midt iblant dem en mann av så høy vekst at han rakte over tårnet. 92:2 Og de seks menn som hadde ledet byggingen, gikk med ham på høyre og venstre side, og alle de som arbeidet på bygningen var med ham, og mange andre herlige ledsagere rundt ham. 92:3 Og jomfruene som voktet tårnet, løp frem og kysset ham, og de begynte å vandre ved hans side rundt tårnet. 92:4 Og denne mann inspiserte bygningen så nøye, at han følte på hver eneste sten; 92:5 og han holdt en stav i sin hånd og slo hver eneste sten som var bygget inn. 92:6 Og da han slo, ble noen av stenene svarte som sot, andre mugne, 92:7 andre sprukne, andre brutt tvers av, andre ble hverken hvite eller svarte, andre ru og ikke passende sammen med de andre stener, og andre med mange flekker; 92:8 dette var de mangfoldige utseender av stenene som ble funnet uskikkelige til bygningen. 92:9 Så bød han at alle disse skulle tas bort fra tårnet og legges ved siden av tårnet, og at andre stener skulle hentes og settes i deres sted. 92:10 Og byggerne spurte ham fra hvilket fjell han ønsket at stener skulle hentes og settes i deres sted. 92:11 Og han ville ikke at de skulle hentes fra fjellene, men bød at de skulle hentes fra en viss slette som lå nær ved. 92:12 Og sletten ble gravet, og der ble funnet stener, lyse og firkantede, men også noen av dem runde. 92:13 Og alle stener som fantes noe sted på den slette, ble alle sammen hentet og båret gjennom porten av jomfruene. 92:14 Og de firkantede stener ble hugget og satt i stedet for dem som var tatt bort; 92:15 men de runde ble ikke satt inn i bygningen, fordi de var for harde til å formes, og arbeidet med dem gikk langsomt. 92:16 Så ble de lagt ved siden av tårnet, som om de var bestemt til å formes og settes inn i bygningen; 92:17 for de var meget lyse.

93:1 - De forkastede stener overgis til hyrden

93:1 Da nu disse ting var fullført, 93:2 kalte den herlige mann, som var herre over hele tårnet, hyrden til seg, 93:3 og overgav ham alle de stener som lå ved siden av tårnet, som var kastet ut fra bygningen, og sier til ham: 93:4 Rens disse stener nøye, og sett dem inn i tårnets bygning, nemlig dem som kan passe sammen med de øvrige; 93:5 men dem som ikke kan passe, kast dem langt bort fra tårnet. 93:6 Efter å ha gitt disse befalinger til hyrden, drog han bort fra tårnet med alle dem som var kommet med ham. 93:7 Og jomfruene stod rundt tårnet og voktet det. 93:8 Jeg sier til hyrden: Hvordan kan disse stener igjen gå til tårnets bygning, siden de er blitt forkastet 93:9 Han svarer meg og sier;

93:10 - Hyrden vil forme stenene

93:10 Ser du, sier han, disse stener 93:11 Jeg ser dem, Herre, sier jeg. 93:12 Jeg selv, sier han, vil forme den større del av disse stener og sette dem inn i bygningen, og de skal passe sammen med de øvrige stener. 93:13 Hvorledes, Herre, sier jeg, kan de, når de hugges, fylle det samme rom 93:14 Han svarer meg og sier: Så mange som finnes små, skal settes i midten av bygningen; 93:15 men så mange som er større, skal settes nærmere det ytre, og de skal binde dem sammen. 93:16 Med disse ord sier han til meg: La oss gå bort, og efter to dager la oss komme og rense disse stener og sette dem inn i bygningen; 93:17 for alt rundt tårnet må bli renset, 93:18 forat ikke herren skal komme plutselig og finne tårnets omkrets skitten, 93:19 og han bli vred, og således skal disse stener ikke komme inn i tårnets bygning, og jeg skal synes å være skjødesløs i min herres øine.

94:1 - De svarte, mugne og sprukne stener

94:1 Og efter to dager kom vi til tårnet, og han sier til meg; 94:2 La oss inspisere alle stener og se dem som kan gå til bygningen. 94:3 Jeg sier til ham: Herre, la oss inspisere dem. 94:4 Og idet vi begynte først, tok vi til å inspisere de svarte stener; 94:5 og likesom de var da de blev satt til side fra bygningen, således blev de også funnet. 94:6 Og hyrden bød at de skulde fjernes fra tårnet og legges til side. 94:7 Så inspiserte han dem som var mugne, og han tok og formet mange av dem, og bød jomfruene ta dem op og sette dem inn i bygningen. 94:8 Og jomfruene tok dem op og satte dem inn i tårnets bygning midt inne. 94:9 Men resten bød han å bli lagt sammen med de svarte; 94:10 for også disse blev funnet svarte. 94:11 Så tok han til å inspisere dem som hadde sprekker; 94:12 og av disse formet han mange, og han bød dem å bli båret bort ved jomfruenes hender til bygningen. 94:13 Og de blev satt nærmere det ytre, fordi de blev funnet fastere. 94:14 Men resten kunde ikke formes på grunn av mengden av sprekkene. 94:15 Av denne grunn blev de da kastet til side fra tårnets bygning.

94:16 - De stutte og halvt hvite stener

94:16 Så gikk han videre til å inspisere de stutte stener, og mange iblandt dem blev funnet svarte, og noen hadde fått store sprekker; 94:17 og han bød også disse å bli lagt sammen med dem som var kastet til side. 94:18 Men dem av dem som blev tilbake, renset og formet han, og bød at de skulde settes inn i bygningen. 94:19 Så tok jomfruene dem op og føide dem inn i midten av tårnets bygning; 94:20 for de var noget svake. 94:21 Så tok han til å inspisere dem som var halvt hvite og halvt svarte, og mange av dem blev nu funnet svarte; 94:22 og han bød også disse å bli tatt bort sammen med dem som var kastet til side. 94:23 *Men alle de øvrige blev [funnet hvite og blev] tatt op av jomfruene; 94:24 for da de var hvite, blev de av [jomfruene] selv føiet inn i bygningen. 94:25 *Men de blev satt nærmere det ytre, fordi de blev funnet faste, så de kunde holde sammen dem som var satt i midten; 94:26 for ikke en eneste av dem var for kort.

94:27 - De harde, ru og flekkede stener

94:27 Så tok han til å inspisere de harde og ru; 94:28 og noen få av dem blev kastet bort, fordi de ikke kunde formes; 94:29 for de blev funnet meget harde. 94:30 Men resten av dem blev formet [og tatt op av jomfruene] og føiet inn i midten av tårnets bygning; 94:31 for de var noget svake. 94:32 Så gikk han videre til å inspisere dem som hadde flekker, og av disse var det noen få som var blitt svarte og blev kastet bort blant de øvrige; 94:33 men resten blev funnet lysende og faste, og disse blev av jomfruene føiet inn i bygningen; 94:34 men de blev satt nærmere det ytre på grunn av deres styrke.

95:1 - De hvite og runde stener

95:1 Så kom han til å inspisere de hvite og runde stener, og han sier til meg; 95:2 Hva skal vi gjøre med disse stener 95:3 Hvorledes skulde jeg vite det, Herre, 95:4 sier jeg. 95:5 [Og han sier til meg,] Forstår du intet vedrørende dem 95:6 Jeg, Herre, sier jeg, eier ikke denne kunst, jeg er heller ikke stenhugger, og kan ikke forstå det. 95:7 Ser du ikke, sier han, at de er meget runde; 95:8 og om jeg vil gjøre dem firkantede, må meget nødvendigvis hugges av dem. 95:9 Dog må noen av dem nødvendigvis settes inn i bygningen. 95:10 Om så er, Herre, sier jeg, hvorfor bekymrer du dig, og hvorfor velger du ikke til bygningen dem du vil, og føier dem inn i den 95:11 Han valgte ut blant dem de store og de lysende, og formet dem; 95:12 og jomfruene tok dem op og føide dem inn i de ytre deler av bygningen. 95:13 Men resten, som blev tilbake, blev tatt op og lagt til side på sletten hvorfra de var blitt brakt; 95:14 de blev dog ikke kastet bort, fordi, sier han, det ennå gjenstår en liten del av tårnet å bygge. 95:15 Og tårnets herre er overmåte ivrig efter at disse stener skal bli føiet inn i bygningen, for de er meget lysende.

95:16 - De sorte kvinner bærer bort de forkastede stener

95:16 Så blev tolv kvinner kalt, meget skjønne av skikkelse, kledd i sort, [omgjordet og med skuldrene bare,] med håret hengende løst. 95:17 Og disse kvinner, syntes det mig, hadde et vilt utseende. 95:18 Og hyrden bød dem å ta op de stener som var blitt kastet bort fra bygningen, og bære dem bort til de samme fjell hvorfra de også var blitt brakt; 95:19 og de tok dem op med glede og bar bort alle stener og la dem på det sted hvorfra de var blitt tatt.

95:20 - Tårnet står skjønt og helt

95:20 Og efterat alle stener var tatt op, og ikke en eneste sten lå tilbake rundt tårnet, sier hyrden til meg; 95:21 La oss gå rundt tårnet og se at det ikke er nogen mangel ved det. 95:22 Og jeg gikk rundt med ham. 95:23 Og da hyrden så at tårnet var meget skjønt i bygningen, blev han overmåte glad; 95:24 for tårnet var så vel bygget, at da jeg så det, fikk jeg lyst til bygningen; 95:25 for det var bygget, som om det var av én sten, idet det hadde én sammenføining i sig. 95:26 Og stenhugningen syntes som om den var hugget ut av klippen; 95:27 for det syntes å være alt sammen én eneste sten.

96:1 - Tårnets omkrets renses

96:1 Og jeg, mens jeg gikk med ham, gledet mig over å se et så herlig syn. 96:2 Og hyrden sier til meg: Gå og hent kalk og fin leire, forat jeg kan fylle ut formene efter de stener som er tatt op og satt inn i bygningen; 96:3 for hele tårnets omkrets må gjøres jevn. 96:4 Og jeg gjorde som han bød og bragte det til ham. 96:5 Hjelp mig, sier han, og arbeidet skal snart bli fullført. 96:6 Så fylte han ut formene efter de stener som var kommet inn i bygningen, og bød at tårnets omkrets skulde feies og gjøres ren. 96:7 Og jomfruene tok kostene og feide, og de fjernet alt avfall fra tårnet og stenket vann, og tårnets plass blev lystig og meget vel anstendig. 96:8 Hyrden sier til meg: Alt, sier han, er nu blitt renset. 96:9 Om herren kommer for å inspisere tårnet, har han intet å bebreide oss for.

96:10 - Hermas overlates til jomfruene

96:10 Da han hadde sagt dette, ønsket han å gå bort. 96:11 Men jeg tok fatt i hans pung og begynte å besverge ham ved Herren at han skulde forklare mig alt det han hadde vist mig. 96:12 Han sier til mig: 96:13 Jeg har det travelt en liten stund, og siden vil jeg forklare dig alt. 96:14 Vent her på mig til jeg kommer. 96:15 Jeg sier til ham: 96:16 Herre, når jeg er her alene, hvad skal jeg da gjøre 96:17 Du er ikke alene, sier han; 96:18 for disse jomfruer er her hos dig. 96:19 Overgi mig da til dem, sier jeg. 96:20 Hyrden kaller dem til sig og sier til dem: 96:21 Jeg betror denne mann til eder inntil jeg kommer, og han gikk bort. 96:22 Så var jeg alene med jomfruene; 96:23 og de var meget lystige og velvillige mot mig, især de fire som var mer herlige av utseende.

97:1 - Hermas tilbringer natten hos jomfruene

97:1 Jomfruene sier til mig: 97:2 I dag kommer hyrden ikke hit. 97:3 Hvad skal jeg da gjøre, sier jeg. 97:4 Bli her og vent på ham, sier de, til aftenen; 97:5 og om han kommer, vil han tale med dig; 97:6 men om han ikke kommer, skal du bli her hos oss til han kommer. 97:7 Jeg sier til dem: 97:8 Jeg vil vente på ham til aftenen, og om han ikke kommer, vil jeg gå hjem og komme tidlig om morgenen. 97:9 Men de svarte og sa til mig: 97:10 Til oss blev du betrodd; 97:11 du kan ikke gå bort fra oss. 97:12 Hvor da, sier jeg, skal jeg bli 97:13 Du skal tilbringe natten hos oss, sier de, som en bror, ikke som en ektemann; 97:14 for du er vår bror, og heretter vil vi bo hos dig; 97:15 for vi elsker dig inderlig. 97:16 Men jeg skammet mig over å bli hos dem. 97:17 Og hun som syntes å være den fremste av dem, begynte å kysse og omfavne mig; 97:18 og de andre, da de så henne omfavne mig, begynte også de å kysse mig og føre mig rundt tårnet og leke med mig. 97:19 Og jeg blev som det var en yngre mann, og jeg begynte selv også å leke med dem. 97:20 For noen av dem begynte å danse, [andre å hoppe,] andre å synge. 97:21 Men jeg tidde og gikk med dem rundt tårnet og gledet mig med dem. 97:22 Men da aftenen kom, ønsket jeg å gå hjem; 97:23 men de lot mig ikke gå, men holdt mig tilbake.

97:24 - Hermas våker i bønn hos jomfruene

97:24 Og jeg blev natten over hos dem, og jeg sov ved siden av tårnet. 97:25 For jomfruene bredte sine lintunikaer på jorden og lot mig legge mig midt iblandt dem, og de gjorde intet annet enn å be; 97:26 og jeg bad med dem uten ophør, og ikke mindre enn de. 97:27 Og jomfruene gledet sig over at jeg således bad. 97:28 Og jeg blev der hos jomfruene til morgenen, inntil den annen time.

97:29 - Hyrden vender tilbake

97:29 Da kom hyrden og sier til jomfruene: 97:30 Har I gjort ham nogen skade 97:31 Spør ham, sier de. 97:32 Jeg sier til ham: Herre, jeg gledet mig over å være hos dem. 97:33 Hvad levde du av, sier han. 97:34 Jeg levde, Herre, sier jeg, av Herrens ord hele natten igjennem. 97:35 Behandlet de dig vel, sier han. 97:36 Ja, Herre, sier jeg. 97:37 Nu, sier han, hvad vil du høre først 97:38 I den orden som du viste mig det, Herre, fra begynnelsen, sier jeg; 97:39 jeg ber dig, Herre, forklar mig det nøyaktig i den orden jeg spør dig om det.

98:1 - Klippen og porten

98:1 Først, Herre, sier jeg, forklar mig dette. 98:2 Klippen og porten. Hvorledes, Herre, sier jeg, er klippen gammel, men porten ny 98:3 Hør, sier han, og forstå, du uforstandige menneske. 98:4 Guds Sønn er eldre enn all sin skapning, så han blev Faderens rådgiver i skapelsen. 98:5 Derfor er han også gammel. 98:6 Men porten, hvorfor er den ny, Herre, sier jeg. 98:7 Fordi, sier han, han blev åpenbart i de siste dager av fullendelsen; 98:8 derfor blev porten gjort ny, forat de som skal bli frelst, kan gå inn gjennom den i Guds rike. 98:9 Så du, sier han, 98:10 at de stener som kom gjennom porten, gikk inn i tårnets bygning, men de som ikke kom gjennom den, blev kastet bort igjen til sitt eget sted 98:11 Jeg så det, Herre, sier jeg. 98:12 Således, sier han, skal ingen gå inn i Guds rike, uten at han mottar hans Sønns navn. 98:13 For om du vil gå inn i en by, og den by er omgitt av murer og har bare én port, kan du da gå inn i den by uten gjennom den port som den har 98:14 Hvorledes skulde det være mulig ellers, Herre, sier jeg. 98:15 For dersom du da ikke kan komme inn i byen uten gjennom selve porten, således, sier han, kan heller ikke et menneske komme inn i Guds rike uten ved hans Sønn, som er elsket av ham.

98:16 - Guds Sønn og englene

98:16 Så du, sier han, mengden som bygger tårnet 98:17 Jeg så det, Herre, sier jeg. 98:18 De, sier han, er alle herlige engler. 98:19 Med disse er da Herren inngjerdet rundt omkring. 98:20 Men porten er Guds Sønn; 98:21 dette er den ene inngang til Herren. 98:22 Ingen skal da komme inn til ham på annen måte enn gjennom hans Sønn. 98:23 Så du, sier han, de seks menn, og den herlige og mektige mann midt iblandt dem, han som gikk omkring tårnet og forkastet stenene fra bygningen 98:24 Jeg så ham, Herre, sier jeg. 98:25 Den herlige mann, sier han, er Guds Sønn, og de seks er de herlige engler som vokter ham på hans høyre og på hans venstre side. 98:26 Av disse herlige engler skal ikke én, sier han, komme inn til Gud uten ham;

99:1 - Tårnet og jomfruene

99:1 Men tårnet, sier jeg, hvad er det 99:2 Tårnet, sier han, det er Kirken. 99:3 Og disse jomfruer, hvem er de 99:4 De, sier han, er de hellige ånder, og uten disse kan intet menneske bli funnet i Guds rike; 99:5 for dersom du bare mottar Navnet, men ikke mottar kledningen fra dem, har du ingen nytte av det. 99:6 For disse jomfruer er Guds Sønns krefter. 99:7 Dersom du altså bærer Navnet, men ikke bærer hans kraft, da bærer du hans Navn til ingen nytte. 99:8 Og stenene, sier han, som du så bli kastet bort, de bar Navnet, men ikledde sig ikke jomfruenes drakt. 99:9 Av hvad slag, Herre, sier jeg, er deres drakt 99:10 Navnene selv, sier han, er deres drakt. 99:11 Enhver som bærer Guds Sønns Navn, bør også bære disse navn; 99:12 for selv Sønnen bærer disse jomfruers navn. 99:13 Så mange stener, sier han, som du så gå inn i tårnets bygning, idet de blev gitt inn ved deres hender og ventet på bygningen, de er blitt ikledd disse jomfruers kraft. 99:14 Derfor ser du tårnet blitt én eneste sten sammen med klippen. 99:15 Således skal også de som har trodd på Herren gjennom hans Sønn, og ikler sig disse ånder, bli én ånd og ett legeme, og deres klær av én farge. 99:16 Men sådanne som bærer jomfruenes navn, har sin bolig i tårnet.

99:17 - De forkastede stener og de sorte kvinner

99:17 Stenene da, Herre, sier jeg, som blev kastet bort, hvorfor blev de kastet bort 99:18 For de gikk gjennom porten og blev satt inn i tårnets bygning ved jomfruenes hender. 99:19 Eftersom alle disse ting angår dig, sier han, og du spør så nøye, så hør om stenene som blev kastet bort. 99:20 Alle disse, sier han, mottok Guds Sønns navn og mottok også disse jomfruers kraft. 99:21 Da de således mottok disse ånder, blev de styrket og var sammen med Guds tjenere, og de hadde én ånd og ett legeme [og én drakt]; 99:22 for de hadde samme sinn og øvde rettferdighet. 99:23 Efter nogen tid blev de da overtalt av de kvinner som du så iført sorte klær og med bare skuldre og løst hår, og vakre i skikkelse. 99:24 Da de så dem, begjærte de dem, og de ikledde sig deres kraft, men avkledde sig jomfruenes kraft. 99:25 Da blev de kastet bort fra Guds hus og overgitt til disse kvinner.

100:1 - Omvendelse og adgang til tårnet

100:1 Hvad da, Herre, sier jeg, dersom disse menn, som de er, skulle angre og legge bort sitt begjær efter disse kvinner og vende tilbake til jomfruene og vandre i deres kraft og i deres gjerninger 100:2 Skal de da ikke komme inn i Guds hus 100:3 De skal komme inn, sier han, dersom de legger bort disse kvinners gjerninger og igjen tar jomfruenes kraft og vandrer i deres gjerninger. 100:4 For dette er grunnen til at det også var en stans i bygningen, for at dersom disse angrer, kan de gå inn i tårnets bygning; 100:5 men dersom de ikke angrer, da skal andre gå inn, og disse skal til sist bli kastet bort.

100:6 - Tårnet bygget på klippen og porten

100:6 For alt dette takket jeg Herren for, fordi han hadde miskunn med alle som påkalte hans navn, 100:7 og sendte omvendelsens engel til oss som hadde syndet mot ham, og styrket vår ånd, og da vi allerede var ødelagt og ikke hadde noget håp om liv, gjenopprettet vårt liv. 100:8 Nu, Herre, sier jeg, vis mig hvorfor tårnet ikke er bygget på jorden, men på klippen og på porten. 100:9 Fordi du er uforstandig, sier han, og uten forstand. 100:10 Jeg er nødt, Herre, sier jeg, til å spørre dig om alle ting, fordi jeg aldeles intet kan fatte; 100:11 for alle ting er store og herlige og vanskelige for mennesker å forstå. 100:12 Hør, sier han. 100:13 Guds Sønns navn er stort og ubegripelig og holder hele verden oppe. 100:14 Dersom da hele skapningen holdes oppe ved Sønnen [av Gud], hvad mener du da om dem som er kalt ved ham, og bærer Guds Sønns navn og vandrer efter hans bud 100:15 Ser du da hva slags mennesker han holder oppe 100:16 Nemlig dem som bærer hans navn av hele sitt hjerte.

101:1 - Jomfruenes og kvinnenes navn

101:1 Forklar mig, Herre, sier jeg, navnene på jomfruene, og på de sterkere jomfruer, dem som står ved hjørnene. 101:2 Den første er Tro, og den annen Avholdenhet, og den tredje Kraft, og den fjerde Langmodighet. 101:3 Men de andre som står mellom dem, har disse navn: Enkelhet, Uskyldighet, Renhet, Glede, Sannhet, Forstand, Samdrægtighet, Kjærlighet. 101:4 Den som bærer disse navn og Guds Sønns navn, skal kunne komme inn i Guds rike. 101:5 Hør, sier han, også navnene på de kvinner som bærer de sorte klær. 101:6 Av disse er også fire sterkere enn de andre; 101:7 den første er Vantro; 101:8 den annen Ustadighet; 101:9 den tredje Ulydighet; 101:10 den fjerde Bedrag; 101:11 og deres følgesvenner kalles Sorg, Ondskap, Utukt, Hissighet, Løgn, Dårskap, Baktalelse, Hat. 101:12 Guds tjener som bærer disse navn, skal se Guds rike, men skal ikke komme inn i det.

101:13 - Stenene fra dypet

101:13 Men stenene, Herre, sier jeg, som kom op av dypet og blev føiet inn i bygningen, hvem er de 101:14 De første, sier han, nemlig de ti som blev lagt i grunnvollen, er den første slekt; 101:15 de fem og tyve er den annen slekt av rettferdige menn; 101:16 de fem og tredve er Guds profeter og hans tjenere; 101:17 de førti er apostler og lærere i forkynnelsen av Guds Sønn. 101:18 Hvorfor da, Herre, sier jeg, gav jomfruene også disse stener inn til bygningen og bar dem gjennom porten 101:19 Fordi disse først, sier han, 101:20 bar disse ånder, og de skilte aldri den ene fra den andre, hverken åndene fra menneskene eller menneskene fra åndene, men åndene blev hos dem inntil de sovnet inn;

102:1 - Seglet og vannet

102:1 Vis mig endnu mere, Herre, sier jeg. 102:2 Hvad ønsker du å vite om dypet, og hvorfor blev de satt inn i bygningen, skjønt de bar disse ånder 102:3 Det var nødvendig for dem, sier han, å stige op gjennom vannet, for at de skulde bli levende; 102:4 for ellers kunde de ikke komme inn i Guds rike, uten at de hadde lagt bort døden i sitt [forrige] liv. 102:5 Således mottok også disse som var sovnet inn, Guds Sønns segl og gikk inn i Guds rike. 102:6 For før et menneske, sier han, har båret [Guds] Sønns navn, er han død; 102:7 men når han har mottatt seglet, legger han bort døden og får livet igjen. 102:8 Seglet er da vannet; således går de ned i vannet døde, og de kommer op levende.

102:9 - Forkynnelsen for dem som var sovnet inn

102:9 Således blev også dette segl forkynt for dem, og de gjorde bruk av det, for at de skulde komme inn i Guds rike. 102:10 Hvorfor, Herre, sier jeg, kom også de førti stener op sammen med dem fra dypet, skjønt de allerede hadde mottatt seglet 102:11 Fordi, sier han, 102:12 disse, apostlene og lærerne som forkynte Guds Sønns navn, efter at de var sovnet inn i Guds Sønns kraft og tro, 102:13 også forkynte for dem som var sovnet inn før dem, og selv gav dem forkynnelsens segl. 102:14 Derfor gikk de ned sammen med dem i vannet og kom op igjen. 102:15 Men disse gikk levende ned [og kom igjen levende op]; 102:16 mens de andre som var sovnet inn før dem, gikk døde ned og kom levende op. 102:17 Således blev de ved deres midler gjort levende og kom til full erkjennelse av Guds Sønns navn. 102:18 Derfor kom de også op sammen med dem og blev føiet sammen med dem i tårnets bygning og blev bygget med dem, uten å bli formet; 102:19 for de sovnet inn i rettferdighet og i stor renhet. 102:20 Bare dette segl hadde de ikke. 102:21 Du har da også forklaringen på disse ting. 102:22 Jeg har det, Herre, sier jeg.

103:1 - De tolv fjell

103:1 Forklar mig nu, Herre, om fjellene. 103:2 Hvorfor er deres former forskjellige fra hverandre og mangfoldige 103:3 Hør, sier han. 103:4 Disse tolv fjell er [tolv] stammer som bor over hele verden. 103:5 For disse stammer blev Guds Sønn forkynt av apostlene. 103:6 Men forklar mig, Herre, hvorfor de er forskjellige, disse fjell, og hvert har sitt eget utseende. 103:7 Hør, sier han. 103:8 Disse tolv stammer som bor over hele verden, er tolv folkeslag; 103:9 og de er forskjellige i forstand og sinn. 103:10 Så forskjellige som du så disse fjell være, således er også mangfoldigheten i disse folkeslags sinn og deres forstand. 103:11 Og jeg vil vise dig hvert enkelt sitt levnet.

103:12 - Stenene blir én farge

103:12 Først, Herre, sier jeg, 103:13 vis mig dette, hvorfor fjellene, skjønt så forskjellige, dog, 103:14 da deres stener blev satt inn i bygningen, blev lysende og av én farge, likesom stenene som var kommet op fra dypet. 103:15 Fordi, sier han, alle folkeslag som bor under himmelen, da de hørte og trodde, blev kalt ved det ene navn av [Guds] Sønn. 103:16 Så, efter å ha mottatt seglet, fikk de én forstand og ett sinn, og én tro blev deres og [én] kjærlighet, og de bar jomfruenes ånder sammen med Navnet; 103:17 derfor blev tårnets bygning av én farge, ja lysende som solen. 103:18 Men efter at de var gått inn sammen og var blitt ett legeme, gjorde noen av dem sig urene og blev kastet ut av de rettferdiges samfunn og blev igjen slike som de var før, ja endog verre.

104:1 - Kirkens renselse

104:1 Hvorledes, Herre, sier jeg, blev de verre efter at de fullt ut hadde kjent Gud 104:2 Den som ikke kjenner Gud, sier han, og gjør ondskap, har en viss straff for sin ondskap; 104:3 men den som fullt kjenner Gud, bør ikke lenger gjøre ondskap, men gjøre det gode. 104:4 Dersom da den som bør gjøre det gode, gjør ondskap, synes han da ikke å gjøre større ondskap enn den som ikke kjenner Gud 104:5 Derfor blir de som ikke har kjent Gud og gjør ondskap, dømt til døden; 104:6 men de som har kjent Gud og sett hans mektige gjerninger og likevel gjør ondskap, skal få dobbelt straff og skal dø evig. 104:7 På denne måte skal Guds kirke renses. 104:8 Og likesom du så stenene bli tatt bort fra tårnet og overgitt til de onde ånder, således skal også de bli kastet ut; 104:9 og det skal være ett legeme av dem som er renset, likesom tårnet, efter at det var blitt renset, syntes å være av én eneste sten. 104:10 Således skal det også gå med Guds kirke, efter at hun er blitt renset, og de onde og hyklere og spottere og tvesinnede og de som gjør mange slags ondskap, er blitt kastet ut. 104:11 Når disse er blitt kastet ut, skal Guds kirke være ett legeme, én forstand, ett sinn, én tro, én kjærlighet. 104:12 Og da skal Guds Sønn fryde sig og glede sig over dem, fordi han har fått sitt folk tilbake rent. 104:13 Store og herlige, Herre, sier jeg, er alle disse ting. 104:14 Enda en gang, Herre, sier jeg, vis mig kraften og gjerningene ved hvert av fjellene, for at hver sjel som setter sin lit til Herren, når den hører det, må prise hans store og underfulle og herlige navn. 104:15 Hør, sier han, om fjellenes mangfoldighet og de tolv folkeslag.

105:1 - Det første og annet fjell

105:1 Fra det første fjell, som var sort, er de troende slike som disse; 105:2 opprørere og spottere mot Herren og forrædere mot Guds tjenere. 105:3 For disse er der ingen omvendelse, men død. 105:4 Derfor er de også sorte; 105:5 for deres slekt er lovløs. 105:6 Og fra det annet fjell, det nakne, er de troende slike som disse; 105:7 hyklere og lærere i ondskap. 105:8 Og disse ligner de forrige, idet de ikke har rettferdighetens frukt. 105:9 For likesom deres fjell er ufruktbart, således har også slike mennesker nok et navn, men de er tomme for troen, og der er ingen sannhetens frukt i dem. 105:10 For disse tilbys omvendelse, dersom de omvender sig hurtig; 105:11 men dersom de nøler, skal de ha sin død sammen med de forrige. 105:12 Hvorfor, Herre, sier jeg, er omvendelse mulig for disse, men ikke for de forrige 105:13 For deres gjerninger er nesten de samme. 105:14 Av denne grunn, sier han, tilbys omvendelse for dem, fordi de ikke spottet sin Herre og ikke blev forrædere mot Guds tjenere; 105:15 men av lyst til vinning hyklet de og lærte hverandre [efter] syndige menneskers begjær. 105:16 Men de skal bære en viss straff; 105:17 dog er omvendelse fastsatt for dem, fordi de ikke er blitt spottere eller forrædere.

106:1 - Det tredje fjell

106:1 Og fra det tredje fjell, som hadde torner og tistler, er de troende slike som disse; 106:2 noen av dem er rike, og andre er innviklet i mange forretninger. 106:3 Tistlene er de rike, og tornene er dem som er innviklet i mangfoldige forretninger. 106:4 Disse [da, som er innviklet i mange og forskjellige forretninger,] holder [ikke] fast ved Guds tjenere, men farer vill, idet de kveles av sine forretninger; 106:5 men de rike holder nødig fast ved Guds tjenere, i frykt for at de skal bli bedt om noget av dem. 106:6 Slike mennesker skal derfor med nød komme inn i Guds rike. 106:7 For likesom det er vanskelig å gå på tistler med bare føtter, således er det også vanskelig for slike mennesker å komme inn i Guds rike. 106:8 Men for alle disse er omvendelse mulig, men den må være hurtig, for at de nu i stedet for det som de forsømte å gjøre i tidligere tider, kan vende tilbake til de [forrige] dager og gjøre noget godt. 106:9 Dersom de da omvender sig og gjør noget godt, skal de leve for Gud; 106:10 men dersom de fortsetter i sine gjerninger, skal de overgis til disse kvinner, som skal ta livet av dem.

107:1 - Det fjerde fjell

107:1 Og fra det fjerde fjell, som hadde meget gress, den øvre del grønn, men den del som var nær røttene visnet, og noget av det uttørket av solen, er de troende slike som disse; 107:2 de tvesinnede, og de som har Herren på sine lepper, men ikke har ham i sitt hjerte. 107:3 Derfor er deres grunnvoller tørre og uten kraft, og bare deres ord lever, men deres gjerninger er døde. 107:4 Slike mennesker er hverken levende eller døde. 107:5 De er derfor like de tvesinnede; 107:6 for de tvesinnede er hverken grønne eller visne; 107:7 for de er hverken levende eller døde. 107:8 For likesom deres gress visnet da det så solen, således dyrker også de tvesinnede avguder av feighet, når de hører om trengsel, og skammer sig over sin Herres navn. 107:9 Slike er hverken levende eller døde. 107:10 Dog kan også disse, dersom de omvender sig hurtig, leve; 107:11 men dersom de ikke omvender sig, er de allerede overgitt til kvinnene som berøver dem livet.

108:1 - Det femte fjell

108:1 Og fra det femte fjell, som hadde grønt gress og var ujevnt, er de troende slike som disse; 108:2 de er trofaste, men sene til å lære og gjenstridige og selvbehagelige, idet de ønsker å vite alt og dog intet vet. 108:3 På grunn av denne deres gjenstridighet holdt forstanden sig borte fra dem, og en dåraktig uforstand kom inn i dem; 108:4 og de roser sig av å ha forstand og ønsker å være selvlærte lærere, skjønt de er uforstandige. 108:5 På grunn av denne hjertets hovmod er mange, mens de ophøiet sig selv, blitt tomme; 108:6 for gjenstridighet og tom tillit er en mektig demon. 108:7 Av disse blev da mange forkastet, men noen omvendte sig og trodde og underkastet sig dem som hadde forstand, idet de lærte sin egen uforstand å kjenne. 108:8 Ja, også for de øvrige som hører til denne klasse tilbys omvendelse; 108:9 for de blev ikke onde, men snarere dåraktige og uten forstand. 108:10 Dersom disse da omvender sig, skal de leve for Gud; 108:11 men dersom de ikke omvender sig, skal de ha sin bolig hos de kvinner som gjør ondt mot dem.

109:1 - Det sjette fjell

109:1 Men de som trodde fra det sjette fjell, som hadde kløfter store og små, og i kløftene visnet gress, er slike som disse; 109:2 de som har de små kløfter, disse er dem som har noget imot hverandre, og av deres baktalelser er de visnet i troen; 109:3 men mange av disse omvendte sig. 109:4 Ja, også de øvrige skal omvende sig, når de hører mine bud; 109:5 for deres baktalelser er bare små, og de skal snart omvende sig. 109:6 Men de som har de store kløfter, disse holder fast ved sine baktalelser og bærer nag, idet de nærer vrede mot hverandre. 109:7 Disse blev da helt kastet bort fra tårnet og forkastet fra dets bygning. 109:8 Slike mennesker skal derfor med nød leve. 109:9 Dersom Gud og vår Herre, som råder over alle ting og har myndighet over hele sin skapning, ikke bærer nag mot dem som bekjenner sine synder, men lar sig forlike, 109:10 skal da et menneske, som er dødelig og full av synder, bære nag mot et menneske, som om han var i stand til å ødelegge eller frelse ham 109:11 Jeg sier eder – jeg, omvendelsens engel – til så mange som holder denne villfarelse, legg den bort fra eder og omvend eder, og Herren skal helbrede eders tidligere synder, dersom I renser eder fra denne demon; 109:12 men dersom ikke, skal I overgis til ham for å bli drept.

110:1 - Det syvende fjell

110:1 Og fra det syvende fjell, hvor gresset var grønt og smilende, og hele fjellet frodig, 110:2 og fe av alle slag og himmelens fugler beitet på gresset på dette fjell, og det grønne gress som de beitet på bare blev desto frodigere, er de troende slike som disse; 110:3 de var alltid enfoldige og uten svik og salige og hadde intet imot hverandre, 110:4 men gledet sig alltid over Guds tjenere og var ikledd disse jomfruers Hellige Ånd, og hadde alltid medynk med hvert menneske og gav av sitt arbeid til enhver efter behov, uten bebreidelse og uten betenkelighet. 110:5 Da Herren så deres enfoldighet og fullkomne barnlighet, lot han dem vokse i sine henders arbeid og gav dem nåde i alle deres gjerninger. 110:6 Men jeg sier eder som er slike – jeg, omvendelsens engel – bli til enden slike som I er, og eders sæd skal aldri utslettes. 110:7 For Herren har prøvet eder og innskrevet eder blant vårt tall, og hele eders sæd skal bo hos Guds Sønn; 110:8 for av hans Ånd mottok I.

111:1 - Det åttende fjell

111:1 Og fra det åttende fjell, hvor de mange kilder var, og alle Herrens skapninger drakk av kildene, er de troende slike som disse; 111:2 apostler og lærere, som forkynte for hele verden og lærte Herrens ord i edruelighet og renhet, 111:3 og ikke holdt noget tilbake for ond lyst, men alltid vandret i rettferdighet og sannhet, likesom de også mottok Den Hellige Ånd. 111:4 Slike skal derfor ha sin inngang sammen med englene.

112:1 - Det niende fjell

112:1 Og fra det niende fjell, som var øde og hadde [de] krypdyr og ville dyr i sig, som ødelegger mennesker, er de troende slike som disse; 112:2 de som har flekkene, er diakoner som forvaltet sitt embete ille og plyndret enkers og faderløses livsopphold og skaffet sig vinning av de tjenester som de hadde mottatt å utføre. 112:3 Dersom de da blir i den samme onde lyst, er de døde, og der er intet håp om liv for dem; 112:4 men dersom de vender om igjen og fullbyrder sine tjenester i renhet, skal det være mulig for dem å leve. 112:5 Men de som er muggne, disse er de som fornektet og ikke vendte tilbake til sin Herre; men idet de blev ufruktbare og øde, fordi de ikke holder sig til Guds tjenere, men blir alene, ødelegger de sine egne sjeler. 112:6 For likesom en vinranke som blir stående alene i et gjerde, dersom den forsømmes, ødelegges og forderves av ugresset, 112:7 og med tiden blir vill og ikke lenger er til nytte for sin eier, således har også slike mennesker gitt sig hen i fortvilelse og er blitt unyttige for sin Herre, idet de er blitt ville. 112:8 For disse kommer da omvendelse, dersom de ikke finnes å ha fornektet av hjertet; 112:9 men dersom et menneske finnes å ha fornektet av hjertet, vet jeg ikke om det er mulig for ham å leve. 112:10 Og dette sier jeg ikke med hensyn til disse dager, at et menneske efter å ha fornektet skulde motta omvendelse; 112:11 for det er umulig at den som nu skal fornekte sin Herre, blir frelst; 112:12 men for dem som fornektet ham for lenge siden, synes omvendelse å være mulig. 112:13 Dersom et menneske derfor vil omvende sig, la ham gjøre det hurtig før tårnet blir fullført; 112:14 men dersom ikke, skal han bli ødelagt av kvinnene og bli drept. 112:15 Og de forkrøplede, disse er de troløse og baktalere; 112:16 og de ville dyr som du så på fjellet, det er disse. 112:17 For likesom ville dyr med sitt giftstoff forgifter og dreper et menneske, således forgifter og dreper også ordene fra slike mennesker et menneske. 112:18 Disse er da blitt avbrutt fra sin tro ved den ferd de har i sig selv; 112:19 men noen av dem omvendte sig og blev frelst; 112:20 og de øvrige som er av dette slag, kan bli frelst, dersom de omvender sig; 112:21 men dersom de ikke omvender sig, skal de møte sin død ved de kvinner hvis makt de er besatt av.

113:1 - Det tiende fjell

113:1 Og fra det tiende fjell, hvor der var trær som gav ly for visse får, er de troende slike som disse; 113:2 biskoper, gjestfrie mennesker, som alltid med glede tok imot Guds tjenere i sine hus uten hykleri. 113:3 [Disse biskoper] gav til enhver tid uten ophør husly til de trengende og enkene i sin tjeneste og førte alltid et rent liv. 113:4 Disse [alle] skal da for alltid ha ly hos Herren. 113:5 De som altså har gjort disse ting, er herlige i Guds øyne, og deres plass er allerede hos englene, dersom de blir ved til enden og tjener Herren.

114:1 - Det ellevte fjell

114:1 Og fra det ellevte fjell, hvor der var trær fulle av frukt, prydet med mangfoldige slags frukter, er de troende slike som disse; 114:2 de som led for Navnets skyld [for Guds Sønns navn], og som også villig led av hele sitt hjerte og gav sitt liv. 114:3 «Hvorfor da, herre,» sier jeg, «har alle trær frukt, men noen av deres frukter er skjønnere enn andre?» 114:4 «Hør,» sier han; 114:5 «alle som nogen gang led for Navnets skyld, er herlige i Guds øyne, 114:6 og alles disse synder blev borttatt, fordi de led for Guds Sønns navn. 114:7 Hør nu hvorfor deres frukter er forskjellige, og noen overgår de andre. 114:8 Så mange,» sier han, «som blev pint og ikke fornektet, når de blev ført frem for øvrigheten, men led villig, disse er de mer herlige i Herrens øyne; 114:9 deres frukt er den som overgår. 114:10 Men så mange som blev feige og gikk seg vill i tvil, 114:11 og overveide i sine hjerter om de skulde fornekte eller bekjenne, 114:12 og dog led, deres frukter er mindre, fordi denne tanke kom inn i deres hjerte; for denne tanke er ond, at en tjener skulde fornekte sin egen herre. 114:13 Se derfor til, I som bærer på denne tanke, at den ikke blir stående i eders hjerter, og at I dør for Gud. 114:14 Men I som lider for Navnets skyld, bør prise Gud, fordi Gud aktet eder verdige til å bære dette navn, og at alle eders synder skulde bli leget. 114:15 Hold eder derfor for salige; 114:16 ja, tenk heller at I har gjort en stor gjerning, dersom nogen av eder lider for Guds skyld. 114:17 Herren gir eder livet, og I merker det ikke; 114:18 for eders synder tynget eder, og dersom I ikke hadde lidt for [Herrens] Navn, vilde I ha dødd for Gud på grunn av eders synder. 114:19 Disse ting sier jeg til eder som vakler i spørsmål om fornektelse og bekjennelse. 114:20 Bekjenn at I har Herren, for at I ikke ved å fornekte ham skal bli overgitt til fengsel.

114:21 - Fornektelse og evig liv

114:21 Dersom hedningene straffer sine slaver, dersom nogen fornektet sin herre, hva mener I da Herren vil gjøre mot eder, han som har myndighet over alle ting? 114:22 Kast bort disse tanker fra eders hjerter, for at I må leve evig for Gud.

115:1 - Det tolvte fjell

115:1 Og fra det tolvte fjell, som var hvitt, er de troende slike som disse; 115:2 de er som små barn, i hvis hjerte ingen svik kommer inn, og de lærte heller ikke hva ondskap er, men forble som barn for alltid. 115:3 Slike bor da uten tvil i Guds rike, fordi de i intet vanhelliget Guds bud, men forble som barn alle sine livsdager i samme sinn. 115:4 Så mange av eder derfor som blir slik ved,» sier han, «og er som små barn uten svik, skal være mer herlige [endog] enn alle dem som før er nevnt; 115:5 for alle barn er herlige i Guds øyne og står først for hans åsyn. 115:6 Salige er da I, så mange som har lagt bort ondskap fra eder og ikledd eder uskyldighet.

116:1 - De forkastede og runde stener

116:1 Efter at han hadde fullendt fjellenes lignelser, sier jeg til ham, 116:2 Herre, forklar mig nu om de stener som blev tatt bort fra tårnet, og om de runde stener som blev satt inn i bygningen, og om dem som endnu er runde. 117:1 Hør, sier han, også om alle disse ting. 117:2 De stener som blev tatt fra sletten og satt inn i tårnets bygning i stedet for dem som blev forkastet, er røttene av dette hvite fjell. 117:3 Da nu alle som trodde fra dette fjell blev funnet uten svik, bød tårnets herre at disse fra røttene av dette fjell skulde settes inn i tårnets bygning. 117:4 For han visste at dersom disse stener kom inn i bygningen, vilde de forbli lyse, og ikke én av dem vilde bli svart. 117:5 Men dersom han hadde lagt til stener fra de andre fjell, vilde han ha måttet komme tilbake til dette tårn igjen og rense det. 117:6 Nu er alle disse blitt funnet hvite, som har trodd og som skal tro; 117:7 for de er av samme slag. 117:8 Salig er dette slag, for det er uskyldig. Hør nu også om de runde og lyse stener. 117:9 Alle disse er fra dette hvite fjell. 117:10 Hør nu hvorfor de blev funnet runde. 117:11 Deres rikdom har gjort dem litt mørke og skjult dem for sannheten, men de vek aldri bort fra Gud, og intet ondt ord gikk ut av deres munn, men all rettferdighet og dyd som kommer av sannheten. 117:12 Da Herren derfor så deres sinn, at de kunde begunstige sannheten, og også forbli gode, 117:13 bød han at deres eiendeler skulde hugges av fra dem, dog ikke helt tas bort, for at de skulde kunne gjøre noget godt med det som var tilbake, og leve for Gud, fordi de er av et godt slag. 117:14 Derfor blev de hugget litt av og satt inn i dette tårns bygning.

118:1 - De runde stener som ennå ikke ble satt inn

118:1 Men de andre stener, som blev igjen runde og ikke blev satt inn i bygningen, fordi de endnu ikke hadde mottatt seglet, blev satt tilbake på sitt eget sted, for de blev funnet meget runde. 118:2 For denne verden og deres eiendoms tomhet må hugges av fra dem, og da skal de passe inn i Guds rike. 118:3 For det er nødvendig at de kommer inn i Guds rike; 118:4 fordi Herren har velsignet dette uskyldige slag. 118:5 Av dette slag skal da ikke én gå fortapt. 118:6 Ja, selv om nogen av dem, fristet av den aller ondeste djevel, skulde ha gjort nogen feil, skal han snart vende tilbake til sin Herre.

118:7 - Formaning til uskyldighet og fred

118:7 Salige erklærer jeg eder alle å være, jeg, omvendelsens engel, hvem av eder som er uten svik som spedbarn, fordi eders del er god og hederlig i Guds øyne. 118:8 Dessuten byder jeg eder alle, hvem som har mottatt dette segl, å bevare uskyldighet, og ikke bære nag, og ikke bli ved i eders ondskap eller i minnet om bitterhets krenkelser; 118:9 men bli av én ånd, og helbred disse onde kløfter og fjern dem fra eder, forat hjordenes eier kan glede sig over dem. 118:10 For han vil glede sig, dersom han finner alt helt. 118:11 Men dersom han finner nogen del av hjorden spredt, ve hyrdene. 118:12 For dersom hyrdene selv blir funnet spredt, hvorledes skal de svare for hjorden 118:13 Vil de si at de blev plaget av hjorden 118:14 Ingen tro vil bli gitt dem. 118:15 For det er en utrolig ting at en hyrde skulde bli skadet av sin hjord; 118:16 og han skal bli desto strengere straffet for sin løgn. 118:17 Og jeg er hyrden, og det påligger mig i særlig grad å avlegge regnskap for eder.

119:1 - Gi ånden tilbake hel

119:1 Forbedre eder derfor, mens tårnet ennå bygges. 119:2 Herren bor i dem som elsker fred; 119:3 for for ham er freden kjær; 119:4 men fra de stridbare og dem som har gitt sig hen til ondskap holder han sig langt borte. 119:5 Gi ham derfor eders ånd tilbake hel, slik som I mottok den. 119:6 For tenk om du har gitt en valker et nytt klesplagg helt, og ønsker å få det tilbake igjen helt, men valkeren gir det tilbake sønderrevet, vil du ta imot det slik 119:7 Vil du ikke straks bli harm og gå løs på ham med bebreidelser og si; 119:8 Det klesplagg som jeg gav dig var helt; 119:9 hvorfor har du revet det og gjort det ubrukelig 119:10 Se, på grunn av riften som du har gjort i det, kan det ikke være til nogen nytte. 119:11 Vil du da ikke si alt dette til en valker selv for en rift som han har gjort i ditt klesplagg 119:12 Dersom du altså er så forarget i saken om ditt klesplagg, og klager fordi du ikke får det tilbake helt, 119:13 hvad tror du da Herren vil gjøre mot dig, han som gav dig ånden hel, og du har gjort den aldeles ubrukelig, så den ikke kan være til nogen nytte for sin Herre 119:14 For dens bruk begynte å bli ubrukelig, da den blev fordervet av dig. 119:15 Vil ikke derfor denne ånds Herre for denne din gjerning straffe dig med døden 119:16 Visselig, sa jeg, alle dem, hvem han enn finner som blir ved å bære nag, vil han straffe. 119:17 Trå ikke ned på hans miskunn, sa han, men pris ham heller, fordi han er så langmodig med eders synder og ikke er lik eder. 119:18 Øv da omvendelse, som er gagnlig for eder.

120:1 - Hyrdens siste forklaring om stenformene

120:1 Alle disse ting som er skrevet ovenfor, har jeg, hyrden, omvendelsens engel, forkynt og talt til Guds tjenere. 120:2 Dersom I da vil tro og høre mine ord og vandre i dem og forbedre eders ferd, skal I kunne leve. 120:3 Men dersom I blir ved i ondskap og i å bære nag, skal ingen av dette slag leve for Gud. 120:4 Alle de ting som skulde tales av mig, er nu blitt talt til eder. 120:5 Hyrden sa til mig: Har du spurt mig om alt 120:6 Og jeg sa: Ja, Herre. 120:7 Hvorfor har du da ikke spurt mig om stenenes form som blev satt inn i bygningen, siden vi fylte ut deres former 120:8 Og jeg sa: Jeg glemte det, Herre. 120:9 Hør nu, sa han, om dem. 120:10 Disse er de som nu har hørt mine bud og har øvd omvendelse av hele sitt hjerte. 120:11 Da Herren så at deres omvendelse var god og ren, og at de kunde bli ved i den, bød han at deres tidligere synder skulde bli utslettet. 120:12 Disse former var da deres tidligere synder, og de er hugget bort forat de ikke skulde synes.

LIGNELSE DEN TIENDE.

121:1 - Engelen overgir Hermas til hyrdens vern

121:1 LIKNELSE DEN TIENDE. 121:2 Efterat jeg hadde skrevet denne bok helt ferdig, kom engelen som hadde overgitt mig til hyrden, til huset hvor jeg var, og satte sig på en seng, og hyrden stod ved hans høire hånd. 121:3 Da kalte han på mig og talte således til mig; 121:4 Jeg overgav dig, sa han, og ditt hus til denne hyrde, forat du skulde bli beskyttet av ham. 121:5 Det er sant, Herre, sa jeg. 121:6 Dersom du da, sa han, ønsker å bli beskyttet mot all plage og all grusomhet, 121:7 og også ha fremgang i enhver god gjerning og hvert godt ord, og all rettferdighetens kraft, så vandre i hans bud, som jeg har gitt dig, og du skal kunne få herredømme over all ondskap. 121:8 For dersom du holder hans bud, skal all ond lyst og denne verdens sødme være dig undergitt; 121:9 dessuten skal fremgang følge dig i enhver god gjerning. 121:10 Omfavn hans alvor og måtehold, og forkynn det for alle mennesker, at han holdes i stor ære og verdighet hos Herren, og er en hersker med stor myndighet og mektig i sitt embete. 121:11 Ham alene i hele verden er myndigheten over omvendelsen betrodd. 121:12 Synes han dig å være mektig 121:13 Og dog forakter I det alvor og den mildhet som han bruker mot eder.

122:1 - Hermas skal fullføre tjenesten

122:1 Jeg sier til ham; 122:2 Spør ham selv, Herre, om jeg fra den tid han har vært i mitt hus, har gjort noget utilbørlig, hvorved jeg har forarget ham. 122:3 Jeg vet selv, sa han, at du intet har gjort utilbørlig, og heller ikke er i ferd med å gjøre det. 122:4 Derfor taler jeg disse ting til dig, forat du skal holde ut. 122:5 For han har gitt mig et godt vitnesbyrd om dig. 122:6 Du skal derfor tale disse ord til andre, forat også de som har øvd eller skal øve omvendelse, kan ha samme sinn som du har; 122:7 og han kan gi et godt vitnesbyrd om dem til mig, og jeg til Herren. 122:8 Jeg også, Herre, sier jeg, forkynner for hvert menneske Herrens mektige gjerninger; 122:9 for jeg håper at alle som tidligere har syndet, når de hører disse ting, gjerne vil omvende sig og få livet igjen. 122:10 Fortsett da, sa han, i denne tjeneste, og fullfør den inntil enden. 122:11 For enhver som fullbyrder hans bud, skal ha liv; 122:12 ja en slik mann skal ha stor ære hos Herren. 122:13 Men enhver som ikke holder hans bud, flykter fra livet, og står ham imot, og følger ikke hans bud, men overgir sig til døden; 122:14 og hver blir skyldig i sitt eget blod. 122:15 Men jeg byder dig å lyde disse bud, og du skal ha legedom for dine synder.

123:1 - Jomfruene skal bo i Hermas’ hus

123:1 Dessuten har jeg sendt disse jomfruer til dig, forat de skal bo hos dig; 123:2 for jeg har sett at de er vennligsinnede mot dig. 123:3 Du har dem derfor som hjelpere, forat du desto bedre skal kunne holde hans bud; 123:4 for det er umulig å holde disse bud uten hjelp av disse jomfruer. 123:5 Jeg ser også at de gleder sig over å være hos dig. 123:6 Men jeg vil befale dem at de aldeles ikke skal vike fra ditt hus. 123:7 Rens bare ditt hus; 123:8 for i et rent hus vil de gjerne bo. 123:9 For de er rene og kyske og arbeidsomme, og alle har velbehag i Herrens øyne. 123:10 Dersom de da finner ditt hus rent, vil de bli hos dig; 123:11 men om den ringeste urenhet opstår, vil de straks vike fra ditt hus. 123:12 For disse jomfruer elsker ikke urenhet i nogen skikkelse. 123:13 Jeg sier til ham; Jeg håper, Herre, at jeg skal tekkes dem, så de med glede vil bo i mitt hus for alltid; 123:14 og likesom han som du overgav mig til, ikke har nogen klage mot mig, så skal heller ikke de ha nogen klage. 123:15 Han sier til hyrden; Jeg merker, sier han, at han ønsker å leve som Guds tjener, og at han vil holde disse bud, og sette disse jomfruer i en ren bolig. 123:16 Med disse ord overgav han mig igjen til hyrden, og kalte jomfruene og sa til dem; 123:17 Eftersom jeg ser at I gleder eder over å bo i denne manns hus, betror jeg eder ham og hans hus, at I aldeles ikke skal vike fra hans hus. 123:18 Og de hørte disse ord med glede.

124:1 - Avsluttende formaning om gode gjerninger

124:1 Da sa han til mig; Vær mandig i denne tjeneste; 124:2 forkynn for hvert menneske Herrens mektige gjerninger, og du skal ha nåde i denne tjeneste. 124:3 Enhver da som vandrer i disse bud, skal leve og være lykkelig i sitt liv; 124:4 men enhver som forsømmer dem, skal ikke leve, og skal være ulykkelig i sitt liv. 124:5 Pålegg alle mennesker som er i stand til å gjøre rett, at de ikke må ophøre å øve gode gjerninger; 124:6 for det er gagnlig for dem. 124:7 Jeg sier dessuten at hvert menneske bør bli reddet fra ulykke; 124:8 for den som er i nød og lider ulykke i sitt daglige liv, er i stor pine og mangel. 124:9 Enhver da som redder et slikt liv fra armod, 124:10 vinner stor glede for sig selv. For den som plages av slik ulykke, er pint og torturert med samme pine som en som er i lenker. 124:11 For mange mennesker, på grunn av slike ulykker, fordi de ikke lenger kan bære dem, legger vold på sig selv. 124:12 Den da som kjenner en slik manns ulykke og ikke redder ham, begår stor synd og blir skyldig i mannens blod. 124:13 Gjør derfor gode gjerninger, enhver av eder som har mottatt velgjerninger fra Herren, forat ikke, mens I nøler med å gjøre dem, tårnets bygning skal bli fullført. 124:14 For det er for eders skyld at byggearbeidet er blitt stanset. 124:15 Dersom I da ikke skynder eder å gjøre rett, vil tårnet bli fullført, og I bli utestengt.

Hyrden og jomfruene går bort

Da han hadde endt sin tale med mig, reiste han sig fra sengen og gikk bort, idet han tok med sig hyrden og jomfruene. Han sa dog til mig, at han vilde sende hyrden og jomfruene tilbake igjen til mitt hus.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.earlychristianwritings.com/text/shepherd-lightfoot.html

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.