Abrahams, Isaks og Jakobs testamenter

ABRAHAMS TESTAMENTE

DEL I: DEN LENGRE VERSJONEN

Kapittel 1 - Mikaels oppdrag.

Abraham levde hele sitt livsløp, ni hundre og nittifem år. Alle årene av sitt liv levde han i fred, mildhet og rettferd, og den rettferdige mannen var usedvanlig gjestfri. Han slo opp teltet sitt ved firveiskrysset ved Mamres eik og tok imot alle, rike og fattige, konger og fyrster, lamme og svake, venner og fremmede, naboer og veifarende; slik tok den fromme, all-hellige, rettferdige og gjestfrie mannen Abraham alle like gjerne velkommen. Den bitre dødens kalk som ubønnhørlig kommer over alle, ja selve den uventede enden på hans liv, kom også over ham. Nå kalte Herren Gud sin erkeengel Mikael og talte til ham: Mikael, øverstkommanderende,1 dra ned til Abraham og fortell ham om hans død, at han skal ordne med oppgjøret av sine jordiske eiendeler. For jeg har velsignet ham som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand. Han lever i overflod av mye gods og store eiendommer, og han er overmåte rik. Men framfor alt er han rettferdig med all godhet, gjestfri og mild i kjærlighet, helt til slutten av sitt liv. Gå du, erkeengel Mikael, til Abraham, min høyt elskede venn, og fortell ham om hans død; gi ham dette budskapet: «I denne tid er du bestemt til å fare bort fra denne tomme verden og forlate legemet, og du skal komme til din egen Herre blant de rettferdige.»

Kapittel 2 - Erkeengelen besøker Abraham.

Øverstkommanderende gikk ut fra Guds åsyn og steg ned til Abraham, til Mamres eik, og fant den rettferdige mannen Abraham like ved stedet, sittende ved åkene med oksene i åkeren, sammen med Maseks sønner og dessuten hans øvrige tjenere, tolv i tallet. Og se, øverstkommanderende kom imot ham. Da Abraham så øverstkommanderende Mikael komme langveis fra, lik en herlig kriger i stor glans, reiste han seg og gikk ham i møte, slik han pleide, idet han alltid gikk frem for å møte fremmede og ønsket dem velkommen. Da hilste øverstkommanderende ham først og sa til ham: Hil deg, høyst ærverdige far, rettferdige sjel, utvalgt av Gud, sann venn av Den himmelske. Abraham sa til øverstkommanderende: Hil deg, høyst ærverdige kriger, strålende som solen, herlig utover alle menneskenes sønner. Din ankomst er vel timet! Derfor ber jeg deg, ved ditt nærvær, hvorfra er det at ungdommen i dine år kommer? Fortell meg, din bedende tjener, hvorfra, fra hvilken hær og fra hvilken ferd kommer din skjønnhet? Da sa øverstkommanderende: Jeg, rettferdige Abraham, er kommet fra den store byen; fra den store kongen er jeg blitt sendt for å hente en sann venn av ham, for kongen kaller ham til seg. Abraham sa: Kom hit, min herre, med meg, hjem til mitt hus. Øverstkommanderende sa: Jeg kommer. Så gikk de og satte seg ned for å samtale ute på åkeren. Abraham sa til tjenerne sine, Maseks sønner: Gå bort til hesteflokken og hent to hester, tamme og milde, som er vant til bittet, så vi kan sitte på dem, denne fremmede gjesten og jeg. Da sa øverstkommanderende: Nei, min herre Abraham, la dem ikke hente hester, for jeg avholder meg også fra noensinne å sitte på et firbeint dyr. Er ikke min konge rik på store eiendommer og har makt både over mennesker og alle slags byrdedyr? Likevel avstår jeg fra dette, ja, fra noensinne å sitte på et firbeint dyr. La oss derfor dra, du rettferdige sjel, til fots, vandrende stille til vi når ditt hus. Og Abraham sa: Amen, slik være det.

Kapittel 3 - Treet taler, og Isak gjenkjenner det himmelske nærværet.

Mens de nå gikk fra marken til huset hans, stod det en sypress1 ved veien, og etter Guds befaling talte treet med menneskestemme og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, som kaller ham til (å være hos) dem som elsker ham. Og Abraham skjulte hemmeligheten, for han tenkte at øverstkommanderende ikke hadde hørt treets røst. Så kom de nær huset og satte seg i gårdsplassen. Og Isak så engelens ansikt og sa til sin mor Sara: Min frue mor, se, den fremmede som sitter hos min far Abraham, er ikke en sønn av den slekt som bor på jorden. Da løp Isak og gjorde æresbøying for ham og falt ned for åndens føtter. Og ånden velsignet ham og sa: Herren Gud skal fritt gi deg sitt løfte, som han lovet din far Abraham og hans ætt, og han skal fritt gi deg selv den dyrebare bønnen til din far og din mor. Da sa Abraham til sin sønn Isak: Isak, min sønn, hent vann fra brønnen og kom til meg med det i fatet, så vi kan vaske føttene til denne fremmede. Han er trett, for han er kommet til oss etter en lang reise. Da løp Isak til brønnen og østet vann i fatet og bar det til dem. Så kom Abraham nær og vasket føttene til øverstkommanderende Mikael, og Abrahams indre ble rørt, og han gråt over den fremmede. Og Isak så sin far gråte og gråt selv også, og øverstkommanderende så dem gråte og gråt sammen med dem, ja, han selv med dem; og tårene fra øverstkommanderende falt på fatet, ned i vannet i karet, og de ble til perler av underfull verdi. Og Abraham undret seg da han så dette underet, og han tok steinene i hemmelighet og skjulte hemmeligheten og bevarte den for seg selv alene i sitt hjerte.

Kapittel 4 - Mikael vender tilbake til Gud.

Da talte Abraham til sin sønn Isak: Gå, min elskede sønn, inn i mottakelsesrommet og pynt det. Legg der ut for oss to leier, ett for meg og ett for gjesten her som oppholder seg hos oss i dag. Og gjør i stand for oss der en stor stol og en lysestake og et bord med overflod av alle gode ting. Pryd kammeret, min sønn, og bre ut fine tøyer, purpur og lin. Bruk all kostbar røkelse av godt ry, og ta velluktende urter fra hagen og fyll huset vårt med dem. Tenn sju lamper fulle av olje, så vi kan være glade, for gjesten her som oppholder seg hos oss i dag, er mer herlig enn konger og fyrster, for selv hans utseende overgår alle menneskenes sønner. Da gjorde Isak alle ting i stand på beste måte, og Abraham tok erkeengelen Mikael ved sin side og gikk opp i mottakelsesrommet, og de satte seg begge på leiene, og mellom dem bar han frem et bord med overflod av alle gode ting. Da reiste øverstkommanderende seg og gikk ut, som om han var nødt til å lette seg, og steg opp til himmelen i et øyeblikks glimt og stod for Guds ansikt og talte til ham: Herre og Mester, måtte det behage din makt å vite at jeg ikke makter å kunngjøre for denne rettferdige mannen omtalen av døden. Jeg har ikke sett hans like på jorden: medlidende, gjestfri, rettferdig, sann, gudfryktig, avholdende fra enhver ond gjerning. Nå, vit, Herre, at jeg ikke makter å nevne døden for ham. Da sa Herren: Gå ned, Mikael, øverstkommanderende, til min venn Abraham, og hva enn han sier til deg, det skal du gjøre: dersom han eter, så et du også sammen med ham. Og jeg skal sende min hellige Ånd over hans sønn Isak, og jeg vil la omtalen av hans død gå inn i hjertet til Isak, så også han kan se i et syn sin fars død; og Isak skal fortelle synet, og du skal tyde det, og han, Abraham selv, skal kjenne slutten derav. Da sa øverstkommanderende: Herre, alle de himmelske ånder mangler legemer. De verken eter eller drikker. Denne mannen har bredt ut ved min side et bord med overflod av alle de gode ting på jorden som forgår. Nå, Herre, hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg unngå å bli avslørt når jeg sitter ved samme bord som ham? Herren sa: Gå ned til ham og gjør deg ingen bekymring for dette. Mens du sitter sammen med ham, vil jeg sende over deg en altfortærende ånd, og den skal fortære alt som er på bordet, fra dine hender og gjennom din munn. Vær glad sammen med ham i alle ting. Bare skal du rett og sant tyde synet, så Abraham kan kjenne igjen dødens sigd og den uventede enden på sitt liv, og ordne opp i alt sitt verdslige gods, siden jeg har velsignet ham mer enn havets sand og som himmelens stjerner.

Kapittel 5 - Isaks drøm om Abrahams bortgang.

Da gikk øverstkommanderende ned til Abrahams hus og satte seg sammen med ham ved bordet, og Isak tjente dem. Da måltidet nå var til ende, ba Abraham sin sedvanlige bønn, og erkeengelen ba sammen med ham, og de hvilte, hver på sin leie. Og Isak sa til sin far: Far, også jeg skulle gjerne ha sittet sammen med dere på denne leien, for at også jeg kan høre samtalen deres, for jeg elsker å høre hvor fremragende samtalen til denne helt dydige mannen er. Men Abraham sa: Nei, min sønn, gå heller til ditt kammer og hvil på din seng, så vi ikke blir for trettende for denne gjesten. Da tok Isak imot hans velsignelse, og velsignet ham, og gikk bort til sin egen leie og la seg på sengen. Og Gud lot omtalen av døden gå inn i hjertet til Isak, som i drømmer. Og omkring den tredje timen av natten våknet Isak av søvnen og reiste seg fra sin leie og kom løpende til kammeret hvor hans far sov sammen med erkeengelen. Da banket Isak raskt på døren og sa: Stå opp, far Abraham, åpne raskt for meg, så jeg kan komme inn og henge om halsen din og hilse deg før de rykker deg bort fra meg. Da sto Abraham opp og åpnet for ham, og Isak kom inn og hang seg om halsen hans og begynte å gråte med høy røst. Og Abrahams indre ble rørt i ham, og også han gråt med høy røst. Og øverstkommanderende så dem gråte og gråt selv også. Og Sara, som var i teltet sitt, hørte gråten deres og kom løpende til dem, og hun fant dem mens de omfavnet hverandre og gråt. Og Sara sa gråtende: Min herre Abraham, hva er dette at du gråter? Si meg, min herre, har denne broren her, som oppholder seg hos oss i dag, brakt deg bud om din nevø Lot, at han er død? Og er det derfor dere gråter slik? Men øverstkommanderende brøt inn og sa til henne: Nei, søster Sara, det er ikke slik som du sier, men det er min tanke at din sønn Isak så et drømmesyn og kom til oss gråtende, og da vi så ham, ble våre hjerter rørt i medynk med ham, og vi gråt.

Kapittel 6 - Sara forstår at gjesten er en engel.

Da Sara hørte hvor fremragende øverstkommanderendes tale var, forstod hun straks at den som talte var en Herrens engel. Så gav Sara tegn til Abraham om å gå ut mot døren, og hun sa til ham: Min herre Abraham, vet du hvem denne mannen er? Og Abraham sa: Jeg vet det ikke. Da sa Sara: Du vet, min herre, om de tre mennene, de himmelske, som gjestet vårt telt ved Mamres eik,1 da du slaktet kalven uten lyte og satte et bord ved deres side; og da kjøttet var blitt spist, reiste kalven seg igjen og diet sin mor i stor glede. Vet du ikke, min herre Abraham, at de gav oss Isak etter sitt løfte, frukten av mitt morsliv? Av disse tre hellige menn er dette én. Da talte Abraham: Å, Sara, dette er sannhet du har talt. Pris og herlighet fra Gud, ja Faderen. Ja, også jeg, sent på kvelden, mens jeg vasket føttene hans i fatet i karet, sa i mitt hjerte: Dette er de føttene som jeg en gang vasket blant de tre mennene. Og senere falt tårene hans ned i karet og ble til perler av stor verdi. Da tok han dem fra sitt bryst og gav dem til Sara og sa: Om du ikke tror meg, så se nå på disse. Og Sara tok dem og bøyde seg ærbødig og holdt dem kjærlig fast og sa: Ære være Gud som viser oss under. Nå vit, min herre Abraham, at en åpenbaring om en eller annen hendelse er hos oss, enten den er ond eller god.

Kapittel 7 - Drømmen tydes, og Mikael åpenbarer sitt ærend.

Og Abraham forlot Sara og gikk inn i kammeret og sa til Isak: Kom, min elskede sønn, si meg sannheten; hvilke syner var det, og hva var det du opplevde, siden du kom løpende til oss? Isak avbrøt ham og begynte å tale: Jeg så, min herre, i denne natt, solen og månen over mitt hode, og strålene fra dem omringet meg og gav meg lys. Mens jeg slik skuet på dem og frydet meg ved synet, så jeg himmelen åpnet seg, og jeg så en mann som bar lys, komme ned fra himmelen og stråle sterkere enn strålene fra sju soler. Så tok den mannen, som i ansikt var lik solen, solen bort fra mitt hode og fór opp til himlene der han var kommet fra. Og jeg ble svært bedrøvet fordi han tok solen fra meg. Og etter en stund, mens jeg ennå sørget og klaget, så jeg den mannen for annen gang komme ned fra himmelen. Og han tok også månen bort fra meg, fra mitt hode. Og jeg gråt svært og ropte til den lysbærende mannen og sa: Gjør det ikke, min herre, ta ikke min herlighet fra meg; miskunn deg over meg og hør på meg. Og selv om du har tatt solen fra meg, så spar meg i det minste månen. Men han sa: La dem bli tatt opp til kongen som hersker der oppe, for han vil gjerne ha dem der. Og han tok dem bort fra meg, men lot strålene være tilbake hos meg. Da talte øverstkommanderende: Hør, du rettferdige Abraham. Den solen som din sønn har sett, det er du, hans far, og månen på samme måte er hans mor Sara. Mannen som bar lys, han som kom ned fra himmelen, han er sendebudet fra Gud som er bestemt til å ta din rettferdige sjel fra deg. Vit nå, høyst ærverdige Abraham, at du i denne tid er bestemt til å forlate dette liv i verden og dra til Gud. Da sa Abraham til øverstkommanderende: Å, hvilket under uten like! Er det virkelig du som er bestemt til å ta min sjel fra meg? Øverstkommanderende sa til ham: Jeg er Mikael, øverstkommanderende, han som står for Guds åsyn, og jeg er sendt til deg for å minne deg om din død. Når dette er gjort, skal jeg vende tilbake til ham, slik vi fikk befaling. Abraham sa: Nå vet jeg at du er en Herrens engel, og at du er sendt for å ta min sjel. Likevel vil jeg ikke følge deg; men gjør som du har fått befaling om.

Kapittel 8 - Abraham nekter å følge Mikael.

Da øverstkommanderende hørte dette ordet, forsvant han straks av syne. Han fór opp til himmelen og sto for Guds ansikt og fortalte alt han hadde sett i Abrahams hus. Dette ordet talte øverstkommanderende også til Herren: Slik sier din venn Abraham: Jeg vil ikke følge deg; likevel, gjør som du har fått befaling om. Nå, allmektige Herre, befaler din herlighet og ditt udødelige herredømme noe? Da talte Gud til øverstkommanderende Mikael: Gå enda én gang ned til min venn Abraham, og tal til ham: Så sier Herren din Gud, han som førte deg inn i løftets land, som har velsignet deg mer enn havets sand og mer enn himmelens stjerner, han som åpnet morslivet til den ufruktbare Sara og velsignet deg med Isak, livmorens frukt, i alderdommen: Sannelig sier jeg deg: I velsignelse vil jeg velsigne deg, og i formering vil jeg formere din ætt, og jeg vil gi deg alle de gaver du ber meg om, for jeg er Herren din Gud, og ved siden av meg er det ingen annen. Men si meg: hvorfor setter du deg imot meg, og hvorfor er sorg i deg? Og hvorfor setter du deg imot min erkeengel Mikael? Vet du ikke at alle som stammer fra Adam og Eva er døde? Ja, ingen av profetene har unnflydd døden, og ingen av dem som hersker er udødelig; heller ikke noen av dine fedre har unnsluppet dødens mysterium. Alle er gått til grunne, og alle har funnet sin fred i graven – alle er blitt innhøstet av dødens sigd. Men mot deg har jeg ikke sendt døden, og jeg har ikke latt dødelig sykdom komme over deg. Jeg har ikke tillatt at dødens sigd rammer deg, og jeg har ikke latt helvetes snarer fange deg; aldri har jeg villet at noe ondt skulle ramme deg. Men for å gi deg god trøst har jeg sendt min øverstkommanderende Mikael til deg, for at du skal vite om din bortgang fra verden og ordne med ditt hus og med alle dine eiendommer, og for at du skal velsigne Isak, din høyt elskede sønn. Erkjenn nå at jeg har gjort dette fordi jeg ikke ønsker å bedrøve deg. Hvorfor sa du da til min øverstkommanderende: «Jeg vil ikke følge deg»? Hvorfor har du talt slik? Vet du ikke at dersom jeg gir Døden tillatelse, og han kommer over deg, da ville jeg få se om du vil komme, eller om du ikke vil komme?

Kapittel 9 - Abraham ber om å få se hele verden.

Da tok øverstkommanderende Herrens formaninger til seg og gikk ned til Abraham. Og da den rettferdige så ham, falt han på sitt ansikt til jorden som en død; og øverstkommanderende fortalte ham alt han hadde hørt fra Den Høyeste. Da reiste den hellige og rettferdige Abraham seg med mange tårer og falt ned for åndens føtter, og han bønnfalt ham og sa: Jeg ber deg, øverstkommanderende over maktene der oppe, siden du har verdiget deg til selv å komme helt til meg, en synder og din helt uverdige tjener, ber jeg deg nå, du øverstkommanderende, om å være mellommann for mitt ord enda én gang for Den Høyeste, og du skal si til ham: Slik sier Abraham, din tjener, Herre Gud: I hver gjerning og hvert ord jeg har bedt deg om, har du hørt meg og oppfylt hvert eneste ønske jeg har hatt. Nå, Herre, står jeg ikke imot din makt, for jeg vet også at jeg ikke er udødelig, men dødelig. Og like visst som alt bøyer seg for din befaling og skjelver og bever for din makts nærvær, slik gjør også jeg. Likevel ber jeg deg om én nåde. Hør nå min bønn, Herre Gud. Mens jeg ennå er i dette legemet, vil jeg gjerne se hele verden og alle de skapte ting som du grunnfestet ved ett ord, Herre, og når jeg har sett disse, da vil jeg villig og med glede gå bort fra livet. Så dro øverstkommanderende igjen bort og sto for Guds åsyn og fortalte ham alt og sa: Slik sier din venn Abraham: Jeg vil gjerne få se hele verden mens jeg ennå lever, før jeg dør. Da Den Høyeste hørte denne bønnen, gav han på ny befaling til erkeengelen Mikael og sa til ham: Ta en sky av lys og de englene som har herredømme over vognene, og gå ned og ta den rettferdige mannen Abraham på kjerubvognen og løft ham opp i himmelens luft, så han kan se hele verden.

Kapittel 10 - Abraham farer gjennom luften og ser verden.

Så steg erkeengelen Mikael ned og tok Abraham opp på en kjerubvogn og løftet ham opp i himmelens luft og førte ham med seksti engler på skyen, og Abraham fór på vognen over hele jorden. Og Abraham så verden slik den var den dagen: noen pløyde, andre kjørte vogner; på ett sted gjetet hyrder flokker, og et annet sted holdt de nattevakt ute på markene; menn danset, lekte, spilte på lyren; på ett sted var det bryting og trette i sak, på et annet var det gråt; og så så han de døde, holdt i minne ved minnesmerke. Og han så også nygifte bli fulgt i følge, kort sagt så han alt som foregikk i verden, både godt og ondt. Mens Abraham fór gjennom luften, så han krigere som bar sverd, med skjerpede sverd i hendene; og Abraham spurte øverstkommanderende: Hvem er disse? Og øverstkommanderende sa: Dette er røvere, som har i sinne å myrde og stjele og brenne og ødelegge. Da sa Abraham: Herre, Herre, hør mitt rop og byd at ville dyr skal komme fram fra krattet og fortære dem. Og i det samme han uttalte ordet, kom det ville dyr fram fra krattet og fortærte dem. Og på et annet sted så han en mann og en kvinne som bedrev hor med hverandre, og han sa: Herre, Herre, byd at jorden skal åpne seg og sluke dem. Og straks åpnet jorden seg og slukte dem. På et annet sted så han menn som gravde seg inn i et hus og røvet andres eiendom, og han sa: Herre, Herre, byd at ild må falle ned fra himmelen og fortære dem. Og på hans ord falt ild ned fra himmelen og fortærte dem. Da kom straks en røst fra himmelen til øverstkommanderende og sa: Mikael, øverstkommanderende, byd vognen å stanse og vend Abraham bort, så han ikke ser hele verden. Ser han alle som lever i synd, vil han ødelegge alt som er til. For se, Abraham har ikke syndet, og han ynkes ikke over syndere; men jeg har gjort verden, og jeg vil ikke ødelegge noen skapning blant dem, men jeg utsetter synderens død inntil han omvender seg og lever. Før Abraham opp til den første himmelport, så han der kan få se dommene og gjengjeldelsene og forandre sitt sinn med hensyn til syndernes sjeler som han har ødelagt.

Kapittel 11 - Adam ved de to portene.

Så vendte Mikael vognen og førte Abraham mot øst, til den første himmelporten. Og Abraham så to veier: den ene veien var smal og trang, og den andre bred og rommelig; og der så han også to porter, én port bred ved den brede veien og én port smal ved den smale veien. Og utenfor de to portene så jeg en mann sitte på en trone av gull, og denne mannens utseende var fryktinngytende, lik Herrens. Og jeg så mange sjeler bli drevet av engler og ført inn gjennom den brede porten; og andre sjeler så jeg, få i tallet, som ble båret av engler gjennom den smale porten. Og da den underfulle skikkelsen som satt på tronen av gull, så at få gikk inn gjennom den smale porten, men mange gikk inn gjennom den brede porten, da rev denne underfulle mannen straks hårene av hodet og hårene ved sidene av skjegget sitt og kastet seg fra tronen ned på jorden, mens han gråt og jamret. Men når han så mange sjeler gå inn gjennom den smale porten, da reiste han seg fra jorden og satte seg på tronen igjen, mens han gledet og frydet seg med stor jubel. Da spurte Abraham øverstkommanderende: Min herre, øverstkommanderende, hvem er denne helt underfulle mannen, som er prydet med en slik herlighet, og som noen ganger gråter og jamrer, og andre ganger gleder og fryder seg? Ånden sa: Dette er Adam, den førstskapte mannen, som sitter i en slik herlighet, og han skuer ut over verden, for alle er utgått fra ham. Og når han ser mange sjeler gå inn gjennom den smale porten, da reiser han seg og sitter på tronen sin, mens han gleder og fryder seg jublende, fordi denne smale porten er de rettferdiges port, som fører til livet, og de som går inn gjennom den, går inn i paradis. Derfor gleder den førstskapte, Adam, seg, fordi han ser sjelene bli frelst. Men når han ser mange sjeler gå inn gjennom den brede porten, da river han hårene av hodet sitt og kaster seg til jorden, mens han gråter og jamrer bittert. For den brede porten er syndernes port, som fører til undergang og til evig straff. Derfor faller den førstskapte, Adam, fra sin trone, mens han gråter og jamrer over syndernes undergang, for mange er de som går til grunne, men få er de som blir frelst. For i sju tusen mennesker finnes det knapt én sjel som blir frelst, som er rettferdig og uten plett.

Kapittel 12 - Dommen over sjelene.

Og mens jeg talte slik, se, to engler, flammende i ansiktet, ubarmhjertige i hensikt og strenge i blikk, drev nå frem tusen sjeler, og de slo dem ubarmhjertig med flammende piskeslag. Og én sjel grep engelen fatt i. Og de drev alle sjelene inn gjennom den brede porten mot undergangen. Så fulgte også vi englene og kom innenfor den brede porten, og mellom de to portene sto en trone, fryktinngytende å se til, av fryktinngytende krystall, som flammet lik ild, og på den satt en underfull mann, lysende som solen, lik Guds Sønn. Foran ham stod et bord, krystallaktig, helt av gull og fint lin. Og på bordet lå en bok, hvis tykkelse var seks alen og bredden ti alen, og på høyre side av den og på venstre stod to engler med papir, blekk og penn. Og foran bordet satt en lysbærende engel, som holdt en vekt i hånden, og på venstre side satt en engel, flammende, helt ubarmhjertig og streng, som holdt en basun i hånden, og i den var det en altfortærende ild til å prøve synderne med. Og den underfulle mannen som satt på tronen, han dømte selv og avsa dom over sjelene. Og de to englene på høyre og venstre side førte protokoll. Han på høyre side skrev ned rettferdige gjerninger, og han på venstre side skrev ned synder. Og han som stod foran bordet og holdt vekten, veide sjelene, og den flammende engelen, som holdt ilden, prøvde sjelene. Da spurte Abraham øverstkommanderende Mikael: Hva er dette vi ser? Og øverstkommanderende sa: Dette som du ser, hellige Abraham, er dommen og gjengjeldelsen. Og se, engelen som holdt sjelen i hånden, førte den fram for dommeren. Og dommeren sa: Åpne meg denne boken og finn syndene til denne sjelen. Og han åpnet boken og fant at dens synder og dens rettferdige gjerninger var like tunge, og han gav den verken til dem som prøver, eller til de frelste, men satte den midt imellom.

Kapittel 13 - Abel som dommer og englene som veier gjerningene.

Da sa Abraham: Min herre, øverstkommanderende, hvem er denne dommeren, den mest underfulle? Og hvem er englene som fører protokoll? Og hvem er engelen, lik solen, som holder vekten? Og hvem er den flammende engelen som holder ilden? Og øverstkommanderende sa: Ser du, høyst hellige Abraham, den fryktinngytende Mannen som sitter på tronen? Denne Mannen er sønn av den førstskapte Adam, han som kalles Abel, som Kain, den onde, slo i hjel. Og han sitter slik for å dømme hele skapningen, og prøver både rettferdige og syndere. For Gud har sagt: Jeg dømmer dere ikke, men hvert menneske skal ved menneske dømmes. Derfor har han gitt ham dommen, for at han skal dømme verden, inntil hans store og herlige gjenkomst. Og da, du rettferdige Abraham, kommer den fullkomne dom og gjengjeldelse, evig og uopphørlig, som ingen kan sette seg imot. For hvert menneske er utgått fra den førstskapte, og derfor blir her først alle dømt ved hans sønn. Og ved den annen gjenkomst skal de dømmes av Israels tolv stammer, både hver ånd og hver sjel og hver skapning. For tredje gang skal de dømmes av Herren Gud over alle, og da er slutten på den dom nær, og forferdelig er den dommen, og det er ingen som kan løse dem fri. Dermed blir verdens dom og gjengjeldelse fullbyrdet gjennom tre domstoler. Og derfor blir en sak ikke endelig fastslått ved ett eller to vitner, men hver sak skal fastslås ved tre vitner. Og de to englene, han på høyre side og han på venstre, det er de som fører inn synder og rettferdige gjerninger. Han på høyre side fører inn de rettferdige gjerninger, og han på venstre side syndene. Og engelen som er lik solen og holder vekten i hånden, det er Dokiel, erkeengelen, den rettferdige vokteren av vekten, og han veier de rettferdige gjerninger og syndene opp mot Guds rettferdighet. Og den flammende og ubarmhjertige engelen, som holder ilden i hånden, det er erkeengelen Puruel, som har myndighet over ilden og prøver menneskenes gjerninger gjennom ild. Og dersom ilden brenner opp gjerningen til et menneske, tar domsengelen ham straks og fører ham bort til syndernes sted, et sted for den bitreste straff. Men dersom ilden prøver gjerningen til et menneske uten å gripe den, da blir denne mannen rettferdiggjort, og rettferdighetens engel tar ham og fører ham opp for å bli frelst i de rettferdiges lodd. Slik, du høyst rettferdige Abraham, blir alle gjerninger blant alle mennesker prøvd ved ild og ved vekt.

Kapittel 14 - Abrahams forbønn for sjelene.

Og Abraham sa til øverstkommanderende: Min herre, øverstkommanderende, den sjelen som engelen holdt i hånden – hvorfor ble den dømt til å settes midt imellom? Da sa øverstkommanderende: Hør, du rettferdige Abraham. Fordi dommeren fant at dens synder og dens rettferdige gjerninger var like tunge; derfor overgav han den verken til fordømmelse eller til frelse, inntil den tid da alle tings dommer skal komme. Abraham sa til øverstkommanderende: Hva mangler sjelen for at den skal bli frelst? Øverstkommanderende sa: Dersom den vinner én rettferdig gjerning mer enn syndene, går den inn til frelse. Abraham sa til øverstkommanderende: Kom hit, øverstkommanderende Mikael, la oss be en bønn for denne sjelen og se om Gud vil høre oss. Øverstkommanderende sa: Amen, slik være det. Så ba de bønn og påkallelse for sjelen, og Gud hørte dem; og da de reiste seg fra sin forbønn, så de ikke lenger sjelen stå der. Og Abraham sa til engelen: Hvor er sjelen som du holdt midt imellom? Og engelen sa: Den er blitt frelst ved din rettferdige bønn, og se, en lysbærende engel har tatt den og ført den opp i Paradis. Og Abraham sa: Jeg priser navnet til Gud, Den Høyeste, og Hans uransakelige miskunn. Og Abraham sa til øverstkommanderende: Jeg ber deg, erkeengel, hør mine bønner, og la oss en gang til påkalle Herren og be om Hans medlidenhet og trygle om Hans miskunn over sjelene til de syndere som jeg en gang i ond hensikt forbannet og ødela, og som jorden slukte, og som dyrene rev i stykker, og som ilden fortærte ved mine ord. Nå vet jeg at jeg har syndet for vår Herre Gud. Kom, Mikael, øverstkommanderende for hærskarene der oppe, kom, la oss påkalle Gud med tårer, så han kan tilgi meg min synd og gi dem tilbake til meg. Og øverstkommanderende hørte på ham, og de ba inderlig for Guds åsyn. Da de hadde påkalt ham lenge, kom en røst fra himmelen og sa: Abraham, Abraham, jeg har hørt din røst og din bønn, og jeg tilgir deg din synd; og dem du mener at jeg ødela, dem har jeg kalt tilbake og ført inn til livet ved min overmåte store godhet. For en tid har jeg gjengjeldt dem i dom. For dem jeg ødelegger mens de lever på jorden, dem vil jeg ikke gjengjelde i døden.

Kapittel 15 - Abraham vender tilbake og nekter igjen å dø.

Og Herrens røst sa også til øverstkommanderende: Mikael, Mikael, min tjener, før Abraham tilbake til huset hans, for se, hans ende er nær, og målet for hans liv er fullt, så han kan ordne alt; og deretter skal du ta ham og føre ham til meg. Så vendte øverstkommanderende vognen og skyen og førte Abraham til huset hans. Og da han gikk inn i kammeret sitt, satte han seg ned på leiet sitt. Og Sara, hans kone, kom og omfavnet åndens føtter og talte bønnfallende og sa: Jeg takker deg, min herre, for at du har ført min herre Abraham tilbake, for se, vi trodde han var blitt tatt opp fra oss. Da kom Isak, sønnen hans, og falt om halsen på ham; og på samme måte samlet alle trellene og trellkvinnene seg om Abraham og omfavnet ham, mens de priste Gud. Og ånden sa til ham: Hør, du rettferdige Abraham, se din hustru Sara, se også din elskede sønn Isak, se også alle dine treller og trellkvinner som står rundt deg. Ordne med alle eiendeler dine, for den dagen er nær da du er bestemt til å fare ut av legemet og igjen komme til Herren. Da sa Abraham: Har Herren talt, eller sier du disse ordene av deg selv? Da sa øverstkommanderende: Hør, du rettferdige Abraham; Herren har befalt, og jeg sier dette til deg. Da sa Abraham: Jeg vil ikke følge deg. Da øverstkommanderende hørte dette ordet, gikk han straks bort fra Abrahams åsyn og fór opp til himlene og sto for Gud, Den Høyeste, og sa: Allmektige Herre, se, jeg har hørt på din venn Abraham i alt det han har sagt til deg, og jeg har oppfylt hans bønn. Jeg har vist ham ditt herredømme og alt land og hav under himmelen. Jeg har vist ham dom og gjengjeldelse gjennom en sky og en vogn; og likevel sier han igjen: «Jeg følger deg ikke.» Og Den Høyeste sa til engelen: Er det virkelig slik at min venn Abraham igjen sier: «Jeg følger deg ikke»? Og erkeengelen sa: Allmektige Herre, slik sier han, og jeg avholder meg fra å røre ham, for fra begynnelsen av er han din venn, og alt som er velbehagelig i dine øyne, har han gjort. Det finnes heller ikke noe menneske som er lik ham på jorden, ikke engang Job,1 den underfulle mannen. Derfor avholder jeg meg fra å røre ham. Byd da, udødelige Konge, hva som skal gjøres.

Kapittel 16 - Døden sendes til Abraham.

Da sa Den Høyeste: Kall Døden hit til meg, han som kalles det skamløse ansikt og det ubarmhjertige blikk. Så gikk Mikael, ånden, bort og sa til Døden: Kom hit, Verdens Herre, den udødelige Konge, kaller deg. Da Døden hørte det, skalv og dirret han, grepet av stor feighet; og han kom med stor frykt og sto for den usette Faderen, skjelvende, stønnende og dirrende, mens han ventet på Herrens befaling. Da sa den usette Gud til Døden: Kom hit, du bitre og grusomme navn i verden, skjul din villskap, dekk til din styggedom og legg av deg din bitterhet, og bind om deg din ungdom og all din herlighet, og gå ned til Abraham, min venn, og ta ham og før ham til meg. Men enda nå befaler jeg deg at du ikke skal skremme ham, men ta ham i eie med mild lokking, for han er min sanne venn. Da Døden hørte dette, gikk han ut fra Den Høyestes åsyn og bandt om seg en høyst herlig kledning, og gjorde sitt åsyn likt solen, og ble fager og strålende over alle menneskenes sønner, idet han hadde tatt skikkelse som en erkeengel,1 med kinn som flammer som ild; og han drog av sted til Abraham. Men den rettferdige mannen Abraham hadde gått ut av sitt kammer og satt under trærne ved Mamre, med haken støttet i hånden, og ventet på at erkeengelen Mikael skulle komme. Og se, en velluktende duft kom til ham, og et lysglimt, og da Abraham vendte seg, så han Døden komme mot seg i stor herlighet og fagerhet. Og Abraham reiste seg og gikk ham i møte, for han tenkte det var Guds øverstkommanderende. Og da Døden så ham, bøyde han seg for ham og sa: Hil deg, ærede Abraham, rettferdige sjel, sanne venn av Den Høyeste Gud og de hellige englers følgesvenn! Og Abraham sa til Døden: Hil deg, du som viser deg og i skikkelse er som solen, høyst herlige hjelper, lysbringer, underfulle mann – hvorfra kommer din herlighet til oss, og hvem er du, og hvorfra er du kommet? Da sa Døden: Du høyst rettferdige Abraham, se, jeg sier deg sannheten. Jeg er den bitre dødens kalk. Abraham sa til ham: Nei, du er jo verdens skjønnhet, du er englers og menneskers herlighet og pryd, du er fagere enn enhver skikkelse – og så sier du: «Jeg er den bitre dødens kalk», og ikke heller: «Jeg er fagere enn alt godt»? Men Døden sa: Jeg taler sannhet til deg; det Gud har kalt meg, det sier jeg til deg. Og Abraham sa: Hvorfor er du da kommet hit? Og Døden sa: For din hellige sjel er jeg kommet. Da sa Abraham: Jeg vet hva du sikter til, men jeg vil ikke følge deg. Og Døden tidde og svarte ham ikke et ord.

Kapittel 17 - Døden åpenbarer sin gru.

Så reiste Abraham seg og gikk til huset sitt, og Døden fulgte også med ham dit. Og Abraham gikk opp i kammeret sitt, og Døden gikk opp sammen med ham. Og Abraham la seg til hvile på leiet sitt, og Døden kom og satte seg ved føttene hans. Og Abraham sa: Gå bort, gå bort fra meg, for jeg har i sinne å hvile meg på mitt leie. Døden sa: Jeg går ikke bort før den stund jeg tar din åndedrett fra deg. Abraham sa til ham: Ved den udødelige Gud pålegger jeg deg å si meg sannheten: Er du Døden? Døden sa til ham: Jeg er Døden; jeg er den som legger verden øde. Abraham sa: Jeg ber deg, siden du er Døden, si meg – kommer du slik til alle, i slik fagerhet, herlighet og skjønnhet? Døden sa: Nei, min herre Abraham, for dine rettferdige gjerninger og det grenseløse havet av din gjestfrihet og storheten av din kjærlighet til Gud er blitt en krone på mitt hode. Og i skjønnhet og i stor fred og elskverdig mildhet kommer jeg til de rettferdige, men til syndere kommer jeg i stor fordervelse og villskap og meget stor bitterhet, og med et hardt og ubarmhjertig1 blikk. Abraham sa: Jeg ber deg, hør på meg, og vis meg din villskap og all din fordervelse og bitterhet. Døden sa: Du vil ikke være i stand til å tåle å se min villskap, du høyst rettferdige Abraham. Abraham sa: Jo, jeg skal kunne se all din villskap, for det levende Guds navns skyld, for kraften fra min Gud, som er i himmelen, er med meg. Da la Døden av seg all sin skjønnhet og fagerhet og all sin herlighet og den skikkelse som var lik solen, som han var kledd i, og bandt om seg tyranniets kappe, og gjorde ansiktet sitt mørkt og mer fryktinngytende enn alle slags ville dyr og mer vemmelig enn all slags vemmelighet; og han viste Abraham sju ildfulle slangehoder og fjorten ansikter, av den mest brennende ild, og av stor villskap, og et ansikt likt mørket, og et ytterst dystert hode som en hoggorm, og et ansikt som et fryktelig stup, og et ansikt mer fryktinngytende enn en giftslange, og et ansikt som en fryktelig løve, og et ansikt som en hornet slange og som en basilisk. Han viste ham også et ansikt som et brennende sverd, og et ansikt med en krumsabel, og et ansikt som lyn, som skjøt lynstråler skremmende ut, og et ekko av fryktelig torden. Han viste ham også et annet ansikt som et vilt, bølgende hav, og en vill, brusende elv, og en uhyrlig trehodet slange, og en vinkalk blandet med gift; og, kort sagt, han viste ham en stor villskap og en bitterhet som ikke kunne holdes ut, og hver dødelig sykdom, lik dødens stank. Og på grunn av den store villskapen og bitterheten døde tjenere og tjenestekvinner, omkring sju tusen i tallet. Og den rettferdige Abraham kom i en dødelig avmakt, så hans ånd sviktet ham.

Kapittel 18 - Abraham ber for de døde tjenerne.

Da den all-hellige Abraham hadde sett dette, sa han til Døden: Jeg ber deg, du altødeleggende Død, skjul din villskap og bind om deg din skjønnhet og den skikkelse du hadde før. Straks skjulte Døden sin villskap og bandt om seg den skjønnhet han hadde før. Og Abraham sa til Døden: Hvorfor har du gjort dette, at du har drept alle mine tjenere og tjenestekvinner? Har Gud sendt deg hit i dag for dette? Døden sa: Slett ikke, min herre Abraham, det er ikke slik som du sier, men for din skyld ble jeg sendt hit. Abraham sa til Døden: Hvordan har da disse dødd? Har ikke Herren befalt det? Døden sa: Tro meg, du høyst rettferdige Abraham, også dette er et under, at ikke også du ble tatt bort sammen med dem. Men jeg sier deg sannheten: For dersom ikke Guds høyre hånd hadde vært med deg i den stund, da ville også du ha måttet fare bort fra dette livet. Da sa den rettferdige Abraham: Nå vet jeg at jeg er kommet i en dødelig avmakt, så min ånd svikter. Men jeg ber deg, du altødeleggende Død: Siden mine tjenere har dødd før sin tid, la oss her bønnfalle Herren vår Gud om at han vil høre oss og reise opp dem som har dødd før sin tid ved din villskap. Og Døden sa: Amen, slik være det. Da reiste Abraham seg og kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba, og Døden sammen med ham. Og Gud sendte et livspust over de døde, og de ble vakt til live. Da gav den rettferdige Abraham Gud æren.

Kapittel 19 - Dødens mange skikkelser forklares.

Og da han gikk opp i kammeret sitt, la han seg, og Døden kom også og sto foran ham. Og Abraham sa til ham: Gå bort fra meg, for jeg har i sinne å hvile, fordi min ånd er trett. Døden sa: Jeg går ikke bort fra deg før jeg tar din sjel. Og Abraham, med strengt ansikt og vredt blikk, sa til Døden: Hvem har befalt deg å si dette? Du sier disse ordene av deg selv, i hovmod, og jeg vil ikke følge deg før øverstkommanderende Mikael kommer til meg, og jeg skal gå bort med ham. Men også dette sier jeg deg: Hvis du ønsker at jeg skal følge deg, så forklar meg alle dine omskiftelige skikkelser – de sju ildfulle slangehodene, og hva stupets ansikt betyr, og hva det skarpe sverdet betyr, og den rasende elven, og det svulmende, stormfulle havet. Lær meg også om den uutholdelige torden og det fryktelige lynet, og hva den illeluktende kalken, blandet med gift, var. Lær meg om alt. Og Døden sa: Hør, du rettferdige Abraham, i sju tidsaldre har jeg herjet verden og drevet alle ned i helvete; konger og fyrster, syke og fattige, slaver og frie sender jeg til helvetes dyp. Derfor viste jeg deg de sju slangehodene. Og ildens ansikt viste jeg deg, fordi mange blir brent til døde av ild, og gjennom ildens ansikt ser de døden. Stupets ansikt viste jeg deg, fordi mange mennesker dør når de kommer ned fra høye trær eller fryktelige stup, og de faller i avmakt og dør,1 og de ser døden i skikkelse av et fryktelig stup. Sverdets ansikt viste jeg deg, fordi mange faller for sverd i kriger, og ser døden i et sverd. Det veldige, brusende elveansiktet viste jeg deg, fordi mange blir revet bort av en flom av mange vannmasser, og føres av sted av meget mektige elver, og de kveles og dør, og ser døden komme uventet. Og det ville, opprørte havets ansikt viste jeg deg, fordi mange lider skipsforlis på havet ved en mektig bølge og blir overveldet, og ser døden som havet. Og den uutholdelige tordenen og det fryktelige lynet viste jeg deg, fordi mange mennesker, når de møter en tid med guddommelig vrede, ved det første drønnet av uutholdelig torden og fryktelig lyn, lider en voldsom død, og slik ser de døden som uutholdelig torden og fryktelig lyn. Jeg viste deg også giftige dyr, hoggormer og basilisker, leoparder og løver og løveunger og bjørner og hoggormer – kort sagt, jeg viste deg ansiktet til hvert vilt dyr, du høyst rettferdige, fordi mange mennesker blir tatt av dage av ville dyr; mens andre, når giftige slanger, ormer og hoggormer og fæle kryp og basilisker ånder på dem, gir opp ånden. Jeg viste deg også dødelige beger, fylt med gift, fordi mange menn får gift å drikke av andre mennesker, og i et øyeblikk, uventet, blir de tatt bort.

Kapittel 20 - Abrahams død og bortgang til Paradis.

Da sa Abraham: Jeg ber deg, si meg: finnes det en død før tiden? Døden sa: Sannelig, sannelig sier jeg deg som Guds sannhet: det finnes syttito døder. Én er den rettmessige død som har sin fastsatte tid. Og mange mennesker er det som innen én time går til døden og blir overgitt til graven. Se, jeg har fortalt deg alt du har spurt om. Nå sier jeg til deg, du høyst rettferdige Abraham: legg bort all din grubling,4 og slutt én gang for alle med dine spørsmål, og kom, følg meg slik som Gud og alles dommer har befalt meg. Abraham sa til Døden: Gå bort fra meg ennå en liten stund, så jeg kan hvile på mitt leie, for jeg er i stor mismot. Fra den stund jeg så deg med mine øyne, har min kraft sviktet meg, og alle mine kjøtts lemmer er som en byrde av bly, og min pust arbeider tungt og smertefullt. Gå bort en liten stund, for jeg har sagt: Jeg makter ikke å se din skikkelse. Da kom Isak, sønnen hans, og falt gråtende mot hans bryst. Og hans hustru Sara kom også og omfavnet føttene hans, mens hun klaget bittert. Og alle hans treller og trellkvinner kom og stilte seg rundt leiet hans, under stor klage. Da kom Abraham inn i dødsens sløvhet, og Døden sa til Abraham: Kom, omfavn min høyre hånd, så glede og liv og kraft kan komme til deg. For Døden bedrog Abraham; og han omfavnet hånden hans, og straks klenget hans sjel seg til Dødens hånd. Og straks sto Mikael, erkeengelen, ved hans side med en hærskare av engler, og de løftet hans dyrebare sjel i sine hender i et guddommelig vevd klede, og de stelte den rettferdige Abrahams legeme med utsøkte salver og vellukter inntil den tredje dagen etter hans død; og de begravde ham i det lovede landet, ved Mamres eik; men englene fulgte hans dyrebare sjel og fór opp til himmelen, mens de sang lovsangen om den «tre ganger hellige» for Herren Gud over alle. Og de lot den tilbe Gud og Faderen. Og etter mye lovprisning og herliggjørelse til Herren, og da Abraham hadde tilbedt, kom den rene røsten fra Gud og Fader som sa: Løft da min venn Abraham opp til Paradis, der mine rettferdiges boliger er, og mine helliges hjem, sammen med Isak og Jakob i hans fang, hvor det ikke er strev, heller ikke sorg eller klage, men fred og jubel og et liv i evighet. Amen.

DEL II: DEN KORTERE VERSJONEN

Kapittel 1 - Mikaels oppdrag.

Det skjedde da dagene for Abrahams død nærmet seg, at Herren sa til Mikael: Stå opp, gå til Abraham, min tjener, og si til ham: Du skal fare bort fra livet, for se, årene for ditt jordiske liv er oppfylt, så han kan ordne alt i sitt hus før han dør.

Kapittel 2 - Mikael kommer til Abraham.

Så gikk Mikael og kom til Abraham og fant ham sittende foran oksene sine til pløying, og han var svært gammel av utseende, og han holdt sønnen sin i armene. Da så Abraham erkeengelen Mikael og reiste seg fra jorden og hilste ham, uten å vite hvem han var, og sa til ham: Må Gud bevare deg! Må du fortsette din reise med fremgang. Og Mikael svarte ham: Du er god, edle far. Og Abraham svarte og sa til ham: Kom, kom nærmere til meg, bror, og sett deg ned en liten stund, så jeg kan befale at et byrdedyr skal hentes, så vi kan dra til mitt hus, og du kan bli hos meg, for det er nær ved aftentid. Stå tidlig opp i morgen, og dra hvor du enn ønsker, for at ikke noe ondt dyr skal møte deg og skade deg. Og Mikael spurte Abraham og sa: Si meg navnet ditt før jeg går inn i huset ditt, så jeg ikke skal være deg til byrde. Abraham svarte og sa: Mine foreldre gav meg navnet Abram, og Herren gav meg et nytt navn, Abraham, og sa: Stå opp og dra bort fra ditt hus og fra din slekt, hit til et land som jeg vil vise deg. Og da jeg var dratt til det landet som Herren viste meg, sa han til meg: Ditt navn skal ikke lenger kalles Abram, men ditt navn skal være Abraham. Mikael svarte og sa til ham: Tilgi meg, far, du mann som er blitt tatt hånd om av Gud, for jeg er en fremmed, og jeg hørte om deg da du gikk en strekning på førti stadier og tok en kalv og ofret den, idet du tok imot engler i huset ditt, for at de skulle hvile. Mens de samtalte slik, reiste de to seg og gikk inn i huset. Da kalte Abraham en av tjenerne sine og sa til ham: Gå, hent meg et byrdedyr, så den fremmede kan sitte på det, for han er trett etter sin ferd. Og Mikael sa: Bry ikke gutten, men la oss gå til fots til vi kommer til ditt hus, for jeg elsker ditt selskap.

Kapittel 3 - Treet taler, og tårene blir til en dyrebar stein.

De reiste seg og begynte å gå, og da de nærmet seg byen, omkring tre stadier unna, fant de et veldig frukttre med tre hundre greiner, lik en tamarisk. Og de hørte en røst som sang fra grenene: Hellig er du, for du har holdt fast ved hensikten med de ting som du ble sendt for. Og Abraham hørte røsten og skjulte dette mysteriet i sitt hjerte, idet han sa til seg selv: Hva er da dette mysteriet som jeg har hørt? Og da de kom inn i huset, sa Abraham til tjenerne sine: Stå opp, gå ut til småfeet og hent tre lam og slakt dem raskt og sett dem fram, så vi kan spise og drikke; for denne dagen er en gledens dag. Og tjenerne kom med sauene, og Abraham kalte på sønnen sin, Isak, og sa til ham: Sønn Isak, stå opp og fyll vann i fatet, så vi kan vaske føttene til denne fremmede. Og han kom med det som han hadde fått befaling om. Da sa Abraham: Jeg har en forutanelse om det som skal skje, at i dette fatet skal jeg aldri mer vaske føttene til en fremmed som gjestes hos oss. Og da Isak hørte sin far tale disse ordene, gråt han og sa til ham: Min far, hva er dette du sa: «Det er siste gang jeg får vaske en fremmeds føtter»? Og Abraham så sin sønn gråte, og han selv gråt også meget; og Mikael så dem gråte, og han gråt også, og Mikaels tårer falt ned i fatet og ble til en dyrebar stein.

Kapittel 4 - Mikael ber Gud om hjelp.

Da Sara nå hørte klagen deres, hun som var inne i huset sitt, kom hun ut og talte til Abraham: Hvorfor gråter dere slik, min herre? Abraham svarte og sa til henne: Det er ikke noe ondt; gå inn i din bolig og stell med ditt eget, så vi ikke skal bli til besvær for den fremmede. Så gikk Sara inn igjen, for hun hadde tenkt å gjøre i stand kveldsmåltidet. Og solen nærmet seg sin nedgang, og Mikael gikk ut av huset og ble tatt opp til himlene for å tilbe for Guds åsyn, for ved solnedgang tilber alle engler Gud, og den samme Mikael er den første blant englene. Og alle tilbad og gikk bort, hver til sitt sted. Men Mikael svarte for Guds åsyn og sa: Herre, byd at det skal stilles spørsmål til meg i din hellige herlighet. Og Herren sa til Mikael: Si hva du ønsker. Erkeengelen svarte og sa: Herre, du sendte meg til Abraham for å si til ham: «Gå du ut av ditt legeme og gå bort fra verden. Herren kaller deg.» Og jeg våger ikke, Herre, å vise meg for ham, for han er din venn og en rettferdig mann som tar imot fremmede. Men jeg ber deg, Herre: La minnet om Abrahams død gå inn i hans eget hjerte, og la ikke meg fortelle det til ham. For det er en stor bråhet å si: «Gå bort fra verden», og især å si at han skal gå bort fra sitt eget legeme. For du har fra begynnelsen gjort ham barmhjertig mot alle menneskers sjeler. Da sa Herren til Mikael: Stå opp, gå til Abraham, og bo hos ham, og hva du enn ser ham spise, det skal du også spise; og hvor han hviler, der skal du også hvile. For jeg vil legge tanken1 om Abrahams død inn i hjertet til Isak, sønnen hans, i en drøm.

Kapittel 5 - Isak får sove i sitt eget kammer.

Så gikk Mikael den kvelden til Abrahams hus og fant dem i ferd med å gjøre i stand kveldsmåltidet, og de åt og drakk og var glade. Og Abraham sa til sønnen sin, Isak: Stå opp, sønn, og bred ut leiet til den fremmede, så han kan hvile, og sett lampen på lysestaken. Og Isak gjorde som faren bød. Og Isak sa til sin far: Far, jeg kommer også og legger meg for å sove ved siden av dere. Abraham svarte ham: Ikke slik, min sønn, for at vi ikke skal bli denne fremmede til byrde; men gå og hvil i ditt eget kammer. Og Isak, som ikke ville være ulydig mot farens befaling, gikk bort for å hvile i sitt eget kammer.

Kapittel 6 - Isaks sorg og Saras gjenkjennelse.

Nå skjedde det omkring den sjuende time av natten at Isak våknet av søvnen og kom til døren til sin fars bolig og banket og sa: Far, åpne, så jeg kan fryde meg ved synet av deg før de tar deg bort fra meg. Og Abraham sto opp og åpnet, og Isak gikk inn og hang seg om halsen på sin far under gråt, og mens han klaget, begynte han å kysse ham, og Abraham gråt sammen med sin sønn. Og Mikael så dem gråte, og også han gråt; og Sara hørte klagen fra soverommet sitt og banket og sa: Min herre Abraham, hvorfor denne klagen? Har den fremmede fortalt deg om din nevø Lot, at han er død? Eller har det hendt oss noe annet? Og Mikael svarte og sa til Sara: Slett ikke, Sara, jeg har ikke brakt noe bud om Lot. Men jeg visste om all deres godhet, at dere overgår alle mennesker på jorden, og Gud har kommet dere i hu. Da sa Sara til Abraham: Hvordan våget du å gråte da Guds mann kom inn til deg? Og hvorfor gråt øynene dine for den mannen? For i dag er det glede. Så sa Abraham til henne: Hvorfra vet du at han er en Guds mann? Og Sara svarte og sa: Fordi jeg sier og forkynner deg at dette er en av de tre mennene som gjestet hos oss ved Mamres eik, da en av slavene gikk og hentet en kalv, og du ofret den. Og du sa til meg: Stå opp, gjør i stand, så vi kan ete sammen med disse mennene i vårt hus. Og Abraham svarte og sa: Du har husket rett, min hustru, for også jeg, da jeg vasket føttene hans, visste i mitt hjerte at dette var de føttene som jeg vasket ved Mamres eik; og da jeg begynte å spørre ham om reisen hans, sa han: Jeg går for å verne din frende Lot mot Sodoma;1 og da forsto jeg mysteriet.

Kapittel 7 - Isaks drøm og Abrahams ønske.

Da sa Abraham til Mikael: Si meg, du Guds mann, og åpenbar for meg hvorfor du er kommet hit. Mikael sa: Din sønn Isak skal kunngjøre det for deg. Abraham sa til sin sønn: Min elskede sønn, fortell meg hva du så i et drømmesyn i dag, og hva som ble sagt til deg. Fortell meg. Isak svarte sin far: Jeg så i en drøm solen og månen. Og en krone var på mitt hode, og det var en mann av kjempeaktig størrelse som strålte mektig fra himmelen, lik det lys som kalles lysets far. Og han tok solen fra mitt hode, men lot strålene være tilbake hos meg. Og jeg gråt og sa: Jeg ber deg, min herre, ta ikke bort herligheten fra mitt hode og lyset i mitt hus og all min herlighet. Og solen og månen og stjernene gråt og sa: Ta ikke bort vår makts herlighet. Og den strålende mannen svarte og sa til meg: Gråt ikke fordi jeg tar lyset i huset ditt, for det tas bort fra møye inn i hvile, fra ringhet inn i opphøyelse; de fører ham fra tranghet inn i romslighet; de fører ham fra mørke inn i lys. Jeg sa til ham: Jeg ber deg, Herre, ta også strålene med ham. Han sa til meg: Det er tolv timer på dagen, og da vil jeg ta alle strålene. Mens den strålende mannen sa disse ordene, så jeg solen og huset mitt stige opp til himmelen, men den kronen så jeg ikke mer. Og den solen var lik deg, min far. Og Mikael sa til Abraham: Din sønn Isak har talt sannhet. For du skal gå og bli tatt opp til himlene, men ditt legeme skal bli igjen på jorden inntil sju tusen tidsaldre er fullendt. For da skal alt kjød stå opp. Så ordne nå, Abraham, med alt i ditt hus, og sett ting i stand med hensyn til dine barn, for du har fullt ut hørt ditt tilmålte lodd. Da svarte Abraham og sa til Mikael: Jeg ber deg, Herre, hvis jeg nødvendig må forlate mitt legeme, vil jeg gjerne bli rykket opp i legemet, så jeg kan se skapningene som Herren min Gud har skapt i himmelen og på jorden. Mikael svarte og sa: Dette er ikke min bestemte gjerning, men jeg vil dra bort og fortelle Herren om dette, og om jeg får befaling, skal jeg vise deg alle disse gjerningene.

Kapittel 8 - Abraham ser Adam og de to portene.

Da fór Mikael opp til himlene og talte om Abraham for Herrens ansikt. Og Herren svarte Mikael: Gå, ta Abraham opp i legemet, og vis ham alt, og hva han enn sier til deg, det skal du gjøre for ham, for han er min venn. Så gikk Mikael ut og tok Abraham opp i legemet på en sky og førte ham opp til elven Ocean. Og Abraham så seg omkring og fikk øye på to porter, én liten og én stor. Og mellom de to portene satt det en mann på et sete av stor herlighet. Og en hærskare av engler omga ham. Han gråt, og så lo han igjen, og hans klage var sju ganger større enn hans latter. Og Abraham sa til Mikael: Hvem er dette som sitter mellom de to portene i stor herlighet? Den ene stund ler han, og i neste gråter han. Og klagen er sju ganger større enn latteren? Da sa Mikael til Abraham: Vet du ikke hvem han er? Og han sa: Nei, herre. Og Mikael sa til Abraham: Ser du disse to portene, den lille og den store? Dette er de som leder til livet og til undergangen. Og denne mannen som sitter mellom dem, det er Adam, det første mennesket som Herren skapte. Og Han satte ham på dette stedet for at han skulle skue hver sjel som forlater legemet, for alle er utgått fra ham. Så hver gang du ser ham gråte, da skal du vite at han har sett mange sjeler bli ført bort til undergang. Men hver gang du ser ham le, har han sett noen få sjeler bli ført bort til livet. Ser du hvordan klagen er større enn latteren? Fordi han ser at den største delen av verden blir ført bort gjennom den brede porten til undergang, derfor er hans klage sju ganger større enn hans latter.

Kapittel 9 - Sjelene føres til undergang.

Abraham sa: Den som ikke kan gå inn gjennom den trange porten – kan han da ikke gå inn til livet? Da gråt Abraham og sa: Ve meg! Hva skal jeg gjøre? Jeg er en mann bred av kropp, og hvordan skal jeg kunne gå inn gjennom den trange porten, som et barn på femten år ikke kan gå inn gjennom? Mikael svarte og sa til Abraham: Frykt ikke, far, og vær ikke sorgfull, for du skal gå inn gjennom den uten hindring, du og alle som er like deg. Mens Abraham nå sto og undret seg, se, da kom en Herrens engel drivende seksti tusen syndersjeler til undergang. Og Abraham sa til Mikael: Skal alle disse gå til undergang? Og Mikael sa til ham: Ja, men la oss gå og lete blant disse sjelene for å se om det finnes så mye som én rettferdig blant dem. Og mens de gikk, fant de en engel som holdt én sjel i hånden til en kvinne blant de seksti tusen, fordi han fant at hennes synder var like tunge som alle hennes gjerninger; og de var verken i bevegelse eller i ro, men i en mellomtilstand mellom begge. Men de andre sjelene førte de bort til undergang. Og Abraham sa til Mikael: Herre, er dette engelen som tar sjelene ut av legemet, eller ikke? Mikael svarte og sa: Dette er Døden, og han fører dem bort til dommens sted, for at dommeren skal dømme dem.

Kapittel 10 - Dommen over kvinnens sjel.

Og Abraham sa: Herre, jeg ber deg at du fører meg opp til dommens sted, så også jeg kan se hvordan de blir dømt. Da tok Mikael Abraham opp på en sky og førte ham til Paradis. Og da han kom til stedet der dommeren var, kom engelen og gav den sjelen til dommeren. Og sjelen sa: Forbarm deg over meg, Herre, Herre! Og dommeren sa: Hvordan skal jeg ha barmhjertighet med deg, du som ikke hadde barmhjertighet med din datter, som du fødte, frukten av ditt morsliv? Hvorfor slo du henne i hjel? Og den svarte: Nei, Herre, drapet kom ikke fra meg, men min datter selv vitnet falskt mot meg. Da bød dommeren at han som skrev opp gjerningene, skulle komme. Og se, kjeruber som bar to bøker; og hos dem var det en mann overmåte stor av vekst. Han hadde tre kroner på sitt hode, og den ene kronen var høyere enn de to andre kronene. Og kronene kalles vitne-kroner, og mannen holdt en gullpenn i hånden. Dommeren sa til ham: Vis frem denne sjelens synd. Og mannen åpnet en av bøkene, boken som hørte til kjerubene, og lette fram synden til kvinnens sjel og fant den. Og dommeren sa: Du usle sjel, hvordan kan du si at du ikke gjorde drap? Gikk du ikke, etter din manns død, og drev hor med din datters ektemann og slo henne i hjel? Og han overbeviste henne også om de andre syndene hennes, alt det hun hadde gjort fra sin ungdom. Da kvinnen hørte dette, ropte hun og sa: Ve, ve meg! For alle syndene jeg gjorde i verden, dem glemte jeg – men her var de ikke glemt! Så førte de henne bort og overgav henne til martyrene, pineåndene.

Kapittel 11 - Abel og Enok i dommen.

Og Abraham sa til Mikael: Herre, hvem er denne dommeren, og hvem er den andre som avslører syndene? Og Mikael sa til Abraham: Ser du dommeren? Dette er Abel, han som først bar vitnesbyrd, og Gud førte ham hit for å dømme. Og han som vitner her, er himmelens og jordens lærer og rettferdighetens skriver, Enok. For Herren sendte dem hit for å føre inn hver enkelts synder og rettferdige gjerninger. Abraham sa: Hvordan kan Enok bære vekten av sjelene, han som ikke har sett døden? Eller hvordan kan han avsi dom over alle sjeler? Mikael sa: Om han avsa dom over sjelene, ville den ikke bli godtatt. Men det er ikke Enoks oppgave å avsi dom, men det er Herren som avsier dommen, og hans oppgave er bare å skrive. For Enok ba Herren og sa: Herre, jeg ønsker ikke å avsi dom over sjelene, for at jeg ikke skal bli til sorg for noen. Og Herren sa til Enok: Jeg vil befale deg å føre inn syndene til den sjelen som gjør soning, og den skal gå inn til livet. Men for den sjelen som ikke gjør soning og ikke omvender seg, skal du finne syndene innført, og den skal bli kastet i straff.

Kapittel 12 - Abraham dømmer syndere uten miskunn.

Og etter at Abraham hadde sett dommens sted, førte skyen ham ned til himmelrommet under. Og Abraham så ned på jorden og fikk øye på en mann som drev hor med en gift kvinne. Og Abraham vendte seg og sa til Mikael: Ser du denne synden? Men, Herre, send ild fra himmelen, så den kan fortære dem. Og straks falt ild ned og fortærte dem; for Herren hadde sagt til Mikael: Alt hva Abraham ber deg gjøre for ham, det skal du gjøre. Og igjen så Abraham og fikk øye på noen andre menn som baktalte sine medmennesker, og han sa: La jorden åpne seg og sluke dem. Og mens han ennå talte, åpnet jorden seg og slukte dem levende. Og igjen førte skyen ham til et annet sted, og Abraham så noen menn gå inn i et øde område for å begå drap; og han sa til Mikael: Ser du denne ondskapen? Men la ville dyr komme ut fra ørkenen og rive dem i stykker. Og i den samme stund kom det ville dyr ut fra ørkenen og fortærte dem. Da talte Herren Gud til Mikael og sa: Vend Abraham tilbake til huset hans, og la ham ikke gå rundt i hele skapningen som jeg har gjort; for han har ingen miskunn med syndere, men jeg har miskunn med syndere, for at de skal vende om igjen og leve og omvende seg fra sine synder og bli frelst. Og omkring den niende time vendte Mikael Abraham tilbake til hans eget hus. Og Sara, hans hustru, fordi hun ikke hadde sett hva som var hendt med Abraham, ble fortært av sorg og oppgav sin sjel. Og etter at han var kommet tilbake, fant Abraham henne død og begravde henne.

Kapittel 13 - Døden sendes til Abraham.

Da dagene for Abrahams død nærmet seg, talte Herren Gud til Mikael: Døden vil ikke våge å komme nær for å ta min tjeners sjel, fordi han er min venn. Men gå du av sted og pryd Døden med stor skjønnhet, og send ham slik til Abraham, så han kan se ham med sine øyne. Da gjorde Mikael straks, som han hadde fått befaling, og prydet Døden med stor skjønnhet og sendte ham slik til Abraham, så han kunne se ham. Og han satte seg ned nær ved Abraham, og da Abraham så Døden sitte nær ved ham, ble han redd med meget stor frykt. Og Døden sa til Abraham: Hil deg, hellige sjel; hil deg, kjære venn av Herren Gud; hil deg, du trøst og herberge for veifarende. Og Abraham sa: Velkommen, du Den Høyeste Guds tjener. Jeg ber deg, si meg hvem du er, og gå inn i mitt hus og ta del i mat og drikke, og gå så bort fra meg. For siden jeg så deg sitte nær ved meg, er min sjel blitt urolig. For jeg er aldeles uverdig til å komme nær deg, for du er en høy ånd, men jeg er kjød og blod, og derfor kan jeg ikke tåle din herlighet. For jeg ser at din skjønnhet ikke er av denne verden. Da sa Døden til Abraham: Jeg sier deg: i hele den skapning som Gud har gjort, er det ikke funnet noen lik deg, for selv Gud har ved å søke ikke funnet en slik en på hele jorden. Og Abraham sa: Hvordan våger du å lyve? For jeg ser at din skjønnhet ikke er av denne verden. Og Døden sa til Abraham: Tro ikke, Abraham, at dette er min skjønnhet, eller at jeg kommer slik til hvert menneske. Men dersom et menneske er rettferdig som du er, da tar jeg kranser og kommer til ham; men dersom han er en synder, kommer jeg i stor fordervelse, og av deres synd gjør jeg en krone for mitt hode og plager dem med stor frykt, slik at de blir forferdet. Da sa Abraham til ham: Hvorfra kommer denne skjønnhet? Døden sa: Det finnes ingen annen som er mer full av fordervelse enn jeg. Abraham sa til ham: Er du den som kalles Døden? Han svarte ham og sa: Jeg er det bitre navnet. Jeg er klage ...

Kapittel 14 - Døden åpenbarer sin gru, og Abraham dør.

Og Abraham sa til Døden: Vis oss din fordervelse. Og Døden åpenbarte sin fordervelse; og han hadde to hoder: det ene hodet hadde ansikt som en slange, og ved det får noen sin ende brått gjennom hoggormer; og det andre hodet var likt et sverd, og slik får noen sin ende ved sverdet, som ved piler. Den dagen fikk Abrahams tjenere sin ende av frykt for Døden; og da Abraham så dem, ba han til Herren, og Han reiste dem opp. Så vendte Gud tilbake og drog Abrahams sjel ut, som i en drøm, og erkeengelen Mikael tok den opp til himmelen. Og Isak begravde sin far ved siden av sin mor Sara, idet han priste og lovet Gud; for Ham tilkommer ære, heder og tilbedelse, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, nå og alltid og i all evighet. Amen.

ISAKS TESTAMENTE

(Cod. Copt. Vat. 61, f. 164a.)

Kapittel 1 - Isaks siste dager og Mikaels budskap.

Dette er utgangen fra legemet til patriarken Isak, Abrahams sønn, på den tjueåttende dagen i måneden Mesore, i Guds fred. Amen.

Nå skrev patriarken Isak sitt testamente og talte sine ord til lærdom for Jakob, hans sønn, og for alle dem som var samlet hos ham, slik at patriarkens velsignelser skulle være over dem som hørte, og også over dem som skulle komme etter dem.

Lytt til disse formaningens ord og disse forfriskende legemidler, for at Guds vilje alltid må skje med den som lytter, ikke bare med det ytre øret, men i hjertets dyp, og som blir værende i tro uten å tvile; slik som det er skrevet: Når du hører et ord, la det bli hos deg. Det vil si at et menneske skal kjempe, når han har hørt det, i utholdenhet, og Gud skal gi ham en velsignelse i det han har søkt etter. Og igjen står det skrevet: Han skal ikke nekte dem noe av det menneskenes sønner har bedt om på jorden. For dersom Gud har gitt makt til oss over alt som er på jorden, hvor mye mer til den som blir grunnfestet i sin tro på Guds ord og hans hellige – ikke i vantro, men med et hjerte som er gjort rett i Guds ord og alle hans hellige; og han skal bli en arving sammen med de hellige i Guds rike.

Men Gud er medlidende og barmhjertig; han har tatt imot røvere og tollere i de slekter som er gått forbi, på grunn av deres enfold og deres tro, som var rettferdig og fast grunnlagt i Gud; og på samme måte skal han være med alle de slekter som skal komme.

Nå hendte det at da dagene kom nær for vår far, patriarken Isak, til at han skulle gå ut av legemet, sendte Gud, den barmhjertige, til ham den store, hellige erkeengelen Mikael, den samme som han hadde sendt til Abraham, hans far. Ved daggryets time på den tjueandre dagen i Mesore sa han til ham: Hil deg, min sønn, Guds utvalgte, og hans elskede sønn. For denne gudelskende og rettferdige oldingen, vår far Isak, hadde den skikk at han daglig talte med de hellige engler.

Han senket ansiktet, og han så at han var i skikkelse lik sin far Abraham; han åpnet sin munn, løftet sin røst og ropte i stor glede og fryd: Jeg skuer ditt ansikt som en som har skuet Gud. Engelen sa: Tenk etter, min elskede Isak, for jeg er sendt etter deg fra den levende Gud, for å ta deg opp til himlene til din far Abraham, og for at du skal holde høytid sammen med alle de hellige. For din far Abraham våker over deg og kommer selv for din skyld. Men se, din trone er satt opp for deg i himlene, nær din far Abraham. Du og din elskede sønn Jakob skal ha en høy arv som tilhører alle dem som er i himlenes rike, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds herlighet; for dere skal kalles ved dette navn i alle slekter, nemlig patriark og far for hele jorden.

Men den gudelskende oldingen, vår far Isak, svarte og sa til engelen: Jeg undrer meg storlig over deg. Er du ikke min far Abraham? Engelen sa: Min elskede Isak, jeg er engelen som tjener din far Abraham. Gled deg nå og fryd deg, og la deg ikke uroes, for du skal ikke tas bort i smerte, men i glede skal du tas bort, til ære og hvile for evig. Du skal føres ut fra et fengsel til et vidt rom. Du skal føres inn i ufattelig glede, og fryd, og lys, og velbehag, og jubel, og en friskhet som aldri svinner. Men ordn nå ditt testamente og formaningen til ditt hus, så du kan bli tatt over til hvile. Etter dette: salig er din far som avlet deg, og salig er du selv; salig er din sønn Jakob, velsignet er din sæd som kommer etter deg.

Isak trøstes angående Jakob.

Nå hørte Jakob at de talte med hverandre; han kom, lyttet til dem, men sa ingenting. Vår far Isak sa til engelen med medynk i sitt hjerte: Hva skal jeg gjøre med mine øynes lys, Jakob, min elskede sønn? Jeg er redd for Esau; du kjenner selv hele saken.

Engelen sa til ham: Å, min elskede Isak, om alle hedningefolkene som er på jorden ble samlet på ett sted, ville de ikke kunne løse opp den velsignelsen du har talt over Jakob i den time da du velsignet ham. Faderen har velsignet ham; Mikael og alle englene og alle de himmelske, og åndene til alle de rettferdige, og din far Abraham – alle har svart: Amen. Sverdet skal ikke komme nær ham, men han skal bli overmåte opphøyet og bre seg ut; han skal bli et mektig folk, og tolv stammer skal utgå fra ham.

Vår far Isak sa til engelen: Du har trøstet meg stort. Men la ikke Jakob få vite det, så han ikke skal bli urolig og gråte; for aldri har jeg voldt ham smerte. Herrens engel sa til ham: Å, min elskede Isak, salig er hver rettferdig mann som går ut av legemet; salige er de i sitt møte med Gud. Ve, ve, ve tre ganger over synderen, fordi han er født inn i verden. Ufred og trengsel må være til, min elskede. Derfor må du selv veilede dine sønner etter din vei og i alt det som din far befalte deg. Skjul ikke noe for Jakob, slik at han kan skrive det ned for alle de slekter som kommer etter ham, så alle de som elsker Gud kan handle etter det og vinne seg evig liv. Men ta deg selv i akt av alle krefter, for jeg kommer til deg i glede, uten forsinkelse. Den fred som Herren gav oss, den gir jeg deg; for jeg må hastig dra tilbake til ham som sendte meg.

Nå, da engelen hadde sagt dette, løftet han seg opp over sengen til vår far Isak; han dro bort, mens vår far Isak så etter ham. Og han undret seg over åpenbaringen han hadde sett, og sa: Jeg skal ikke se lyset før jeg blir hentet.

Jakob får vite at Isak skal fare bort.

Nå, mens han sa dette, se, da sto Jakob opp; han kom nær til døren til sovekammeret til sin far; engelen hadde latt en søvn falle over ham, så han ikke skulle høre dem tale. Og da han kom nær til stedet hvor faren sov, sa han til ham: Min far, hvem taler du med? Hans far sa: Hører du meg, Jakob, min sønn? Din gamle far er blitt sendt bud etter for å bli tatt fra deg, min elskede sønn.

Da slo han armene rundt sin far og gråt og sa til ham: Min kraft har gått bort og forlatt meg; du har gjort meg til en farløs, å min far; jeg er blitt farløs og elendig i dag. Og vår far Isak la armene sine om Jakob; han kysset ham, og begge gråt inntil gråten stilnet, mens Jakob sa: Ta meg med deg, å min elskede Isak, min velsignede far.

Men hans far sa: Jeg kan ikke ordne det slik, min elskede Jakob. Men Gud være takk for at også du er far, min elskede. Bli her til det blir sendt bud etter deg. Jeg minnes også en dag da den høye og frodige sypressen rørte på seg mens jeg talte med min herre og far Abraham, og jeg kunne ikke gjøre noe. Så nå, min sønn, den ordningen som Gud har fastsatt for hver enkelt etter sin makt – den er kommet, for det som er skrevet kan ikke endres.

Men Herren vet, min sønn, at se, mitt hjerte er virkelig tungt for din skyld; men ved siden av dette gleder jeg meg i at jeg går til Herren. Gjør deg derfor nå sterk i en fyrsterlig ånd, og slutt å gråte slik med overmåte gråt. Hør på meg, min elskede sønn, så jeg kan tale med deg.

Isak minner Jakob om fedrene som døde.

Hvor er den første skapningen som Gud formet med sine egne hender – jeg mener vår far Adam og vår mor Eva? Hvor er Abel og Set? Hvor er Enosj og Mahalalel? Hvor er Jared og min far Enok? Hvor er Metusjalah og Lamek? Hvor er vår far Noah og hans tre sønner, Sem, Kam og Jafet? Etter disse: Arpakshad og Kenan og Salah og Eber og Re’u og Serug og Nakor og Tarah, og min far Abraham, og Lot, hans bror; og alle disse smakte døden, bortsett fra vår far Enok, den fullkomne, som ble tatt opp til de himmelske deler av himlene. Etter disse, altså, skal det komme tolv slekter fra deg, så Jesus Kristus kan komme ut fra din sæd, fra en jomfru kalt Maria.

Isaks asketiske liv og folkets samling.

Og Gud var med ham til han hadde fullført hundre år, og han fastet hver dag til solnedgang, idet han bar frem sine ofre og sin husstands ofre for sin sjels frelse, og han tilbrakte halve dagen i sine asketiske øvelser og halve natten med å be til Gud; og slik gjorde han i mange år. Og tre ganger i året fastet han førti dager uten å spise, og han drakk ikke vin og åt ingen frukt, og han sov ikke på en seng, heller ikke på en matte; og han ba til Gud.

Nå, da folkemengden hørte at Guds mann kunne se klart, samlet de seg hos ham fra hvert land og fra hvert sted for å lytte til hans livsformaning, vel vitende om at en Guds Ånd talte i ham. De store som var samlet hos ham, sa til ham: Vår hellige far, hva er den ordningen som er gitt deg, etter så lang tid på dette viset siden lyset i dine øyne ble formørket? Se, nå ser du klart. Men han, den gudelskende gamle mannen, åpnet sin munn i latter og sa til dem: Mine sønner og mine elskede brødre, det er Gud som har helbredet meg. Da han så at jeg hadde nærmet meg dødens port, lot han dette hende meg som en trøst i min alderdom.

Isaks formaning til prestene.

Men Guds prest sa til ham: Vis meg veien til et trøstens ord. Han sa til ham: Hold ditt legeme hellig, for det er Guds tempel, og Guds Ånd bor i det. Hold også ditt lille kjød rent og hellig. Vokt deg selv, bland deg ikke med menn, så det ikke skal komme et vredens ord ut av din munn. Vokt deg selv mot baktale. Vokt deg selv mot tom æresyke, forfengelig ære. Vokt deg selv, tal ikke alene med en kvinne. Vokt deg selv, tal ikke et tomt ord fra din munn. Vokt dine hender, så de ikke strekkes ut mot det som ikke er ditt. Bær ikke fram et offer når det er en lyte i deg. Vask deg i vann i den time du ønsker å komme nær alteret. Bland ikke verdens tanker med Guds tanker i den time du står framfor ham. Kjemp for å være i fred med alle mennesker i den time du skal bære fram offer for Gud.

Bønnen før altertjenesten.

Dersom du trer fram for å nærme deg alteret, skal du si til deg selv hundre ganger en bønn til Gud, idet du gjør denne bekjennelse og taler slik: Gud, du ufattelige, du uransakelige, du uovervinnelige, du hellige skatt, rens meg i kjærlighet, for jeg er kjød og blod, og jeg har tatt min tilflukt til Deg.

Jeg vet at jeg er uren; Du skal rense meg, Herre, jeg som er kommet til Deg, nedbøyd for Ditt åsyn. Jeg vet at jeg er uren; Du skal rense meg, Herre, jeg som er kommet til Deg, bøyd ned, for at Du skal sende over meg den ild som fortærer det skapte stoff. Det er Din miskunn som tar bort min misgjerning; tilgi meg, jeg som er synder, og tilgi hele Din skapning som Du har gjort. Jeg har ingen stridigheter lik dyrenes; jeg er i fred med alt som er gjort i Din lignelse. Jeg er uforstyrret av alle de onde tankeslutninger som er blitt til. Jeg er Din sønn, jeg er Din tjener, jeg er sønn av Din tjenestekvinne. Jeg er synderen, Du er Den som tilgir; tilgi meg i kjærlighet og hør min bønn, så jeg kan stå ved alteret, og mitt offer være velbehagelig for Ditt åsyn. Vend meg ikke tilbake på grunn av min synd, men ta imot meg som et får som har gått seg vill. Gud, Du som har vært med vår far Adam, og Abel, og Noah, og vår far Abraham, Du skal også være med meg. Du har vært med vår far Jakob, Du skal også være med meg og ta imot mitt offer av min hånd.

Når du har gjennomgått dette før du går opp til alteret, da kom, og bær fram ditt offer, og legg vinn på å våke nøye over deg selv, for her er Herrens Ånd, så du ikke skal bedrøve Ham. For prestens gjerning er ingen liten gjerning. Det sømmer seg for hver og én blant prestene i dag, og helt til siste slekt, og til verdens ende, at de ikke fyller seg med vin, ikke fyller seg med brød, ikke fyller seg med vann, ikke taler om denne verdens hendelser, og ikke lytter til dem som taler om dem; men de skal føre hele sitt liv i stadig bønn og våkenhet og asketisk øvelse, inntil Herren kommer og henter dem i fred.

Hvert menneske som er på jorden, enten munk eller prest, det sømmer seg for dem å elske den velvalgte tilbaketrekningen etter en kort tid, og at de skal forsake verden og dens onde bekymringer, og forbli i den hellige, englelige tjeneste i renhet, og bli renset for Herrens og hans englers åsyn på grunn av sine hellige ofre og sin englelige tjeneste, som er skyggen og forbildet på den tjenesten de skal utføre i himlene. Og englene skal være deres følgesvenner på grunn av deres fullkomne tro og deres renhet, og stor er deres ære for Guds åsyn.

Formaning om renhet og synd.

Rent – enten han er liten eller stor – er det syndfrihet Herren søker hos ham; men for den onde som gjør synd, er det nødvendig at han omvender seg for Guds åsyn. Du skal ikke synde i noen av disse synder: du skal ikke drepe med sverdet; du skal ikke drepe med tungen; du skal ikke drive hor i ditt legeme; du skal ikke drive hor i dine tanker; du skal ikke gjøre deg uren; du skal ikke misunne; du skal ikke være vred til solen går ned, og du skal ikke bli stående i tom æresyke. Du skal ikke glede deg over at din fiende faller, heller ikke over at din neste faller; du skal ikke spotte; du skal ikke lære din munn å baktale; ditt øye skal ikke se etter en kvinne med begjær.

Nå, når det gjelder dette og det som ligner dette, har vi behov for å ta oss meget i vare, inntil hver enkelt av oss blir frelst fra den vrede som skal åpenbares i himmelen.

Isak får se straffene.

Nå, da folkemengden som var samlet hos ham, hadde hørt dette, ropte de alle med høy røst og sa: Verdige og rettferdige er disse sannhets ord. Men den gudelskende oldingen tidde; han dro dynen opp og dekket til sitt ansikt. Nå tidde både folkemengden og presten, mens han skulle få hvile litt; men engelen til hans far kom til ham og tok ham opp til himlene.

Og han så, i frykt og skjelving, skarer som var delt på denne siden og på den andre, etter mønster av den siste dag, og det var et stort forferdende syn å se dem. Noen hadde ansikter som kameler, andre hadde ansikter som løver og hyener og leoparder, andre hadde ansikter som hunder, andre hadde ett øye, som var et fryktelig ting i dem. Og jeg så, og se, én ble ført fram, jaget av sted; og da de kom bort til dyrene, trakk de som gikk sammen med ham seg til siden. Løvene kom nær ham, de rev ham midt i stykker, de slet lem fra lem, de rev ham og åt ham. Så spydde de ham opp igjen, og han ble lik seg selv igjen. Og da han kom lenger fram enn løvene, gjorde de samme med ham også der. De gav ham ganske enkelt hverandre i hendene, og hver og én rev ham i stykker og åt ham og spydde ham opp, og han ble lik seg selv, ja seg selv, igjen.

Straffen for fiendskap mot nesten.

Jeg sa til engelen: Min herre, hvor mange synder har da denne mannen gjort, siden alt dette blir gjort mot ham? Engelen sa til meg: Denne mannen som du har sett, har tilbrakt fem timer i fiendskap mot sin neste; han døde uten at det ble gjort fred mellom dem. Se, han blir overgitt i hendene på fem bødler: de bruker ett år på å pine ham for hver time, til gjengjeld for de fem timene han tilbrakte i fiendskap med sin neste.

Engelen talte igjen til meg: Å, min elskede Isak, tror du det bare finnes disse og ikke flere? Tro, min elskede Isak, at det finnes sytti tusen bødler. Hver time et menneske er i fiendskap med sin neste, må han gå i hendene på disse bødler, helt til enden av et år av dager for hver time, hvis han ikke har omvendt seg fra sine synder før han gikk ut av legemet.

Ildelven og avgrunnens straffer.

Han førte meg videre til en elv av ild; jeg så at den gikk i bølger, og bølgene var førti alen høye, og lyden av den var som himmelens torden. Jeg så en mengde sjeler som var senket ni alen ned i den, og de som var i den elven, ropte og gråt med høy røst og store sukk; elven har ikke plaget den rettferdige, men det er synderne den brenner, idet den kjenner dem på grunn av den sterke stanken som omgir dem.

Jeg så avgrunnens dyp, hvis røyk steg usedvanlig høyt; jeg så en mengde mennesker som var kastet ned i den, og de ropte og gråt, hver og én med sine sukk. Engelen sa til meg: Se ned og se også disse andre. Og da jeg hadde sett dem, sa han til meg: Disse som er senket ned i kulden, det er de som har gjort Sodomas misgjerning, og derfor blir de pint overmåte. Igjen så jeg et annet dyp, fullt av søvnløse ormer og slanger; og det var menn som var senket ned i det, og de ropte og gråt. Igjen så jeg Abtelmoluchos, som er satt til å ha tilsyn med straffene, og han var helt ild, idet han slo bødlene i Helvete og sa til dem: «Slå dem, så de kan vite at Gud er.»

Igjen så jeg et annet stort dyp, som helt var ild, og det var en mengde mennesker under det, som ropte og gråt, hver og én med sine sukk. Engelen sa til meg: Se med dine øyne og se alle straffene. Men jeg sa til engelen: Mine øyne rekker ikke langt nok til å se dem; men jeg skal se. Hvor lenge skal disse da være i straff? Han sa til meg: Inntil den barmhjertige Gud forbarmer seg over dem.

Isak føres opp til Abraham.

Etter dette tok engelen meg opp til himlene. Jeg så min far Abraham; jeg tilba ham, og han hilste meg sammen med alle de hellige. Alle var samlet; de æret meg for min fars skyld. De vandret sammen med meg og førte meg fram til Faderens forheng; jeg kastet meg ned og tilba Ham sammen med min far og alle de hellige.

Løftene knyttet til Isaks minnedag.

Vi sang alle en hymne for Ham og ropte og sa: «Hellig, hellig, hellig, Herren Sebaot; himmel og jord er fulle av Din hellige herlighet.» Herren sa til min far fra det hellige sted: «Hver mann som gir sin sønn navnet etter min elskede Isak, i hans hus skal min velsignelse være til evig tid. Godt er du kommet, Abraham, du trofaste; godt er din velsignede og gode rot kommet. Nå, alle bønner som du ønsker, søk dem i din elskede sønn Isaks navn, og de skal bli oppfylt for deg i dag til en pakt til evig tid.»

Min far Abraham sa: «Din er makten, Herre, du Allmektige.» Herren sa til min far fra det hellige sted: «Hver mann som gir sin sønn navnet etter min elskede Isak, eller skriver hans testamente og legger det i hans hånd til velsignelse, i det huset skal min velsignelse aldri svikte, i evigheters evighet. Og dersom han gir en sulten tigger å spise på min elskede Isaks minnedag, skal det gjøre ham velbehagelig for dere i Mitt rike.»

Min far Abraham sa: «Herre Gud, Allmektige, hvis det er umulig for ham å få skrevet testamentet sitt, la Din miskunn gripe ham, for Du er barmhjertig og nådig.» Herren sa til Abraham: «La ham gi brød til dem som er sultne og fattige, så vil Jeg gi ham til dere i Mitt rike, og han skal komme sammen med dere inn i den første timen av de tusen år.»

Vår far Abraham sa: «Om han er fattig og ikke kan finne brød?» Herren sa: «La ham våke gjennom natten for Min elskede Isak uten å sove, så vil Jeg gi ham til dere som arving i Mitt rike.» Min far Abraham sa: «Om han er svak og dette er umulig for ham, la Din miskunn gripe ham i kjærlighet.» Herren sa til ham: «La ham ofre litt røkelse i Mitt navn på minnedagen for Min elskede Isak, så vil Jeg gi ham til dere som en sønn i Mitt rike. Og igjen: hvis han ikke kan finne røkelse, la ham holde seg sysselsatt med testamentet hans og grunne på det på dagen for Min elskede Isak, din sønn. Men om han igjen ikke vet hvordan han skal grunne, la ham gå og høre den fra dem som grunner. Igjen, hvis han ikke kan gjøre noe av dette, la ham gå inn i sitt hus, lukke døren etter seg og be hundre ganger, så vil Jeg gi ham til dere som en sønn i Mitt rike. Men bedre enn alt dette er det om han bærer fram et offer i Min elskede Isaks navn. Og igjen: enhver som gjør alle disse tingene som Jeg har talt, de er arvinger sammen med dem som er i Mitt rike. Enhver som tar vare på sitt liv og de som skriver hans testamente, eller gjør en barmhjertig gjerning, selv bare én kopp vann, eller den som skriver hans testamente eller grunner på det i tro med hele sitt hjerte og tror på alle disse tingene som Jeg har talt, Min kraft og Den Hellige Ånds kraft skal være med dem og skal lede dem i hele verden; og det skal ikke være noen forskjell i Min by, og Jeg vil gi dem til dere som sønner i Mitt rike, og de skal komme inn i den første timen av de tusen år. Min fred være med dere alle, Mine hellige idrettskjempere.»

Da Han hadde fullført å tale dette, sang alle de himmelske en hymne, idet de ropte og sa: «Hellig, hellig, hellig, Herren Sebaot; himmel og jord er fulle av Din hellige herlighet.» Faderen talte til Mikael fra det hellige sted: «Mikael, Min trofaste husholder, kall sammen en mengde engler sammen med alle de hellige.» Herren vår Gud fór opp på kjerubvognen, mens serafer gikk foran Ham, og englene og alle de hellige fulgte.

Isaks siste formaning til Jakob.

Nå, da Han hadde sagt dette, skyndte Jakob seg til sin far Isak, han kysset hans lepper mens han gråt. Vår far Isak rørte ved ham og gav ham et tegn med et blunk med øynene, som om han ville si: Vær stille. Vår far Abraham sa til Herren: Min Herre, kom min sønn i hu. Isak svarte også og sa til Herren: Min Herre, kom min sønn Jakob i hu. Herren sa til ham: Min kraft skal være med ham, og han skal bli herliggjort i Mitt navn. Han skal råde over arvelandets jord, og fienden skal ikke få overtaket over ham.

Vår far Isak sa til Jakob: Min elskede sønn, hold dette budet som jeg i dag legger i din hånd. Våk nøye over deg selv. Gjør ikke vold mot Guds bilde; for det du har gjort mot menneskets bilde, det har du gjort mot Guds bilde, og Gud skal gjøre det samme mot deg i den time da du skal møte Ham. Dette er begynnelsen og enden.

Isaks sjel tas opp til himmelen.

Nå, da han hadde sagt dette, tok Herren hans sjel ut av hans legeme, og den var hvit som snø. Han hilste den, satte den på en vogn sammen med seg, og tok den opp til himlene, mens serafer gikk foran Ham og alle Hans hellige engler fulgte. Han gav ham de gode tingene i sitt rike; og alle de bønner som vår far ba Herren om, dem gav Han ham som en evig pakt for alltid.

Etterskrift om Abraham og Isak.

Dette er utgangen fra legemet til vår herre og far Abraham og vår elskede far Isak; Abraham på den tjueåttende dagen i Mesore, og også Isak på den samme tjueåttende dagen i denne måneden Mesore, da han var hundre og åtti år gammel. Og den dagen da vår far Abraham ofret ham som et offer til Gud, var den attende dagen i Emshir; himmelen og jorden var fulle av den gode duften av hans offer for Herren.

Men vår far Isak, lik sølv som prøves og gjøres edelt og lutres gjennom ild – av samme slag er alle dem som skal renses gjennom vår far Isak, patriarken. For den dagen da Abraham, patriarken, hans far, ofret ham som et offer til Gud, gikk den gode duften av hans offer inn til den Allmektiges forheng. Salig er hver mann som gjør en miskunnsgjerning på den hellige patriark Abrahams og vår far Isaks dag; de skal gjøres til sønner for dem i Guds rike. For vår Herre har grunnlagt en pakt med dem for evig; Han skal holde den med dem og med dem som kommer etter dem, idet Han sier til dem: «Hver mann som gjør en miskunnsgjerning i min elskede Isaks navn, ham vil jeg gi til dere som en sønn i himlenes rike, og han skal komme med dere inn i den første timen av de tusen år», slik at de skal holde høytid i lysets tidsaldre i riket til vår Herre og vår Konge, Jesus Kristus; Hans er herligheten og æren og makten og tilbedelsen i all evighets evighet. Amen.

Kom i hu disippelen som skrev, Makarius, at Herren må gi hvile til hans arme sjel. Amen.

JAKOBS TESTAMENTE

(Cod. Copt. Vat. 61, f. 178a.)

Kapittel 1 - Jakobs siste dager og Mikaels budskap.

Dette igjen er utgangen fra legemet til vår far, patriarken Jakob, som kalles Israel, på den tjueåttende dagen i måneden Mesore, i Guds fred. Amen.

Nå skjedde det, da dagene for vår elskede far Jakob, patriarken, sønn av Isak, sønn av Abraham, kom nær til at han skulle gå ut av legemet, og den gudelskende Jakob var langt kommen i dager, at Herren sendte til ham Mikael, erkeengelen. Og han sa til ham: Israel, min elskede, du gode rot, skriv dine formaningens ord for dine sønner, og fastsett ditt testamente for dem, og ha omsorg for ditt hus; for tiden er kommet da du skal gå til dine fedre og ha glede sammen med dem for evig.

Men den gudelskende Jakob, da han hørte disse ord fra engelen, svarte og talte til ham på denne måten: Min herre — for det var hans skikk daglig å tale med engler — han talte til ham slik: Må Herrens vilje skje.

Og Gud velsignet vår far Jakob. Han satte ham på et ensomt sted, hvor han kunne trekke seg tilbake og bære fram sine bønner til Gud dag og natt. Engler kom for å se til ham, voktet over ham, bevarte ham og gav ham styrke i alle ting. Gud velsignet ham, og hans folk økte seg overmåte i landet Egypt. For den gang han kom ned til Egypt til Josef, sin sønn, var øynene hans formørket av mye gråt og sorg over Josef, sin sønn. Men da han kom ned til Egypt, så han klart igjen, da han fikk se ansiktet til Josef, sin sønn. Og Jakob Israel kastet seg ned på sitt ansikt, mot Josefs nakke, sin sønn; han tilbad ham, mens han gråt og sa: Nå kan jeg dø, for jeg har igjen sett ditt ansikt, og du lever ennå, min elskede. Og Josef var konge over hele Egypt.

Jakob bodde i landet Gosen i sytten år; han ble overmåte gammel, mett av dager; han holdt alle Herrens bud og frykten for Herren; og hans øyne var formørket, så han ikke så noe menneske, på grunn av sin store alderdom. Han løftet øynene mot lyset fra engelen som talte med ham, han som hadde skikkelse og ansikt som hans far Isak; han ble redd og urolig.

Engelen minner Jakob om Guds vern.

Engelen sa til ham: Frykt ikke, Jakob. Jeg er den engelen som har vandret med deg fra din barndom av. Jeg utvalgte deg, for at du skulle motta velsignelsen fra din far Isak og din mor Rebekka. Jeg er med deg, Israel, i hver gjerning du gjør og i alt du har sett. Det er jeg som fridde deg ut av Labans hånd da han forfulgte deg; jeg gav deg alle hans eiendeler. Jeg velsignet deg, og alle dine hustruer, og dine barn, og all din buskap. Det er også jeg som fridde deg ut av Esaus hånd. Det er jeg igjen som viste deg veien inn i landet Egypt, du Israel; jeg har latt deg bre deg ut overmåte.

Velsignelsen over Abraham, Isak og Jakob.

Velsignet er din far Abraham, fordi han ble en venn av Gud i det høye gjennom sin gjestfrihet. Velsignet er din far Isak, som avlet deg, fordi hans offer ble fullendt, velbehagelig for Gud. Velsignet er også du, Jakob, fordi du har sett Gud ansikt til ansikt, og du har skuet Guds englers hær i det høye. Du så stigen som var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen; du så også Herren stå på toppen av den i en usigelig kraft; du ropte og sa: «Dette er Guds hus, og dette er himmelens port.» Velsignet er du, fordi du har funnet styrke i Gud og vært mektig blant mennesker; vær derfor ikke forstyrret, du Guds elskede.

Løftet til dem som ærer patriarkene.

Velsignet er du, Israel, og velsignet er all din sæd, for dere skal kalles patriarker inntil fullendelsen av denne tidsalder. For sannelig er dere mitt folk, og dere er roten av Guds tjenere. Velsignet er hvert folk som vil etterligne din hellighet og dine dyder og din rettferdighet og dine gode gjerninger. Velsignet er den mann som holder minnet om dere på deres ærverdige festdag. Velsignet er den som gjør en barmhjertighetsgjerning i deres navn, eller gir en kopp vann til et menneske, eller bærer fram et fullkomment offer til deres hellige sted, eller til noe hellig sted i deres navn, eller gir gjestfrihet til en fremmed, eller går for å besøke en syk, eller trøster en farløs, eller klær en naken i deres navn – han skal ikke mangle noe gode i denne verden, og han skal også vinne i den kommende tidsalder det evige liv.

Og enn mer: for den som skriver deres liv med dets møyer, eller skriver det med sine hender, eller leser det oppmerksomt, sammen med den som hører det med tro og et fast hjerte, og den som etterligner deres gjerninger – for dem skal alle deres synder bli tilgitt, og de skal være en gave til dere i himlenes rike.

Stå nå derfor opp, så du kan bli tatt fra møye og sorg til evig hvile, og du skal føres inn til uopphørlig hvile og urokkelig hvile og et lys som ikke går ned, og glede og fryd og åndelig velbehag. Så pålegg nå dine ord til dine sønner; og fred være med deg, for jeg må gå til ham som har sendt meg.

Jakob samler sine sønner.

Nå, da han hadde talt slik til ham, gikk engelen i fred bort fra ham og opp til himlene, mens han så etter ham. Og de som var i huset, hørte ham bekjenne Herren, idet han priste Ham med velsignelser. Og alle hans sønner samlet seg hos ham, fra den minste til den største, alle gråt og var tunge om hjertet og sa: Han drar bort og etterlater oss. Og de sa til ham: Å, vår elskede far, hva skal vi gjøre, for vi er fremmede og tilreisende i et land som ikke er vårt?

Jakob minner sønnene om Guds løfter.

Jakob sa til dem: Vær ikke redde; for Gud åpenbarte seg for meg i Mesopotamia og sa: Jeg er dine fedres Gud. Frykt ikke; Jeg er med deg til evig tid, og med din sæd til evig tid, den som skal komme etter deg. Det landet du står på, vil Jeg gi deg og din sæd til evig tid. Og igjen sa Han til meg: Frykt ikke for å dra ned til Egypt; Jeg skal gå med deg ned til Egypt, for at Jeg kan gjøre deg tallrik, og din sæd skal blomstre til evig tid, og Josef skal legge sine hender på dine øyne. Og ditt folk skal øke overmåte i Egypt; deretter skal de vende tilbake til Meg på dette sted, og Jeg vil gjøre vel mot dem for din skyld. Så flytt dere nå bort fra dette stedet.

Josef sverger å begrave Jakob i fedrenes grav.

Etter dette kom dagene da Jakob Israel skulle gå ut av legemet. Han kalte Josef til seg og talte til ham slik: Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så legg din velsignede hånd under mitt lår og sverg for meg en ed for Herrens ansikt at du vil legge mitt legeme i mine fedres grav. Men Josef sa til ham: Jeg skal gjøre etter ditt ord, min elskede far. Hans far sa til ham: Jeg vil at du skal sverge. Og Josef svor for sin far Jakob etter disse ordene, om å føre hans legeme til hans fedres grav.

Og Jakob bøyde seg ned over sin sønns nakke.

Jakob velsigner Efraim og Manasse.

Nå, etter dette, kom en og lette etter Josef og sa: Se, din far er urolig. Han tok sine to sønner, Efraim og Manasse, og kom til Israel, sin far. Da Israel så dem, sa han til Josef: Hvem er disse du har, min sønn? Josef sa til sin far Jakob Israel: Dette er mine sønner, som Gud gav meg i ydmykhetens land. Israel sa: Før dem nær til meg. Nå var Israels øyne blitt formørket på grunn av hans store alderdom, så han ikke kunne se klart. Og han førte dem nær til ham, og han kysset dem. Da Israel hadde omfavnet dem, sa han: Gud skal øke din sæd.

Og Josef lot sine to sønner, Efraim og Manasse, bøye seg til jorden for ham. Josef førte Manasse under sin høyre hånd og Efraim under sin venstre hånd. Israel byttet om med hendene; han la sin høyre hånd på Efraims hode og sin venstre hånd på Manasses hode. Og han velsignet dem; han gav dem deres arv og sa: Gud, for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak var velbehagelige, Gud som har fødd meg fra min ungdom til denne dag, Engelen som fridde meg ut av alle mine trengsler, han velsigne disse guttene, som er mine sønner, som bærer mitt navn og min hellige fars navn. De skal vokse og bli mange; de skal bli et stort folk på jorden.

Deretter sa Israel til Josef: Jeg skal dø; og dere skal vende tilbake til deres fedres land, og Gud skal være med dere. Se, du har fått en velsignelse over dine brødre, for jeg tok amorittenes land med min bue og mitt sverd.

Jakob taler til de tolv sønnene.

Jakob kalte til seg alle sine sønner og sa til dem: Kom alle sammen til meg, så jeg kan fortelle dere hva som skal hende dere, og igjen hva som skal hende hver enkelt av dere i de siste dager. Alle Israels sønner samlet seg til ham, fra den minste til den største. Jakob Israel svarte og sa til sine sønner: Hør, Jakobs sønner; lytt til Israel, deres far, fra Ruben, min førstefødte, til Benjamin. Han fortalte dem hva som skulle skje med de tolv sønnene, etter deres navn og deres stammer, i himmelens velsignelse.

Jakob får se straffene.

Da tidde hele menneskemengden, så han kunne hvile seg litt. Han ble tatt opp til himlene, for at han skulle vandre gjennom hvilestedene. Og se, en mangfoldig skare av bødler kom ut, hver med forskjellig skikkelse, rede til å pine synderne – nemlig horkarer og skjøger og de bløtaktige og dem som gjør seg urene med menn, og ekteskapsbrytere, og dem som har ødelagt Guds skapning, og trollmenn, og forgiftere, og dem som øver vold, og avgudstjenerne, og de late, og baktalerne, og de dobbelttungete. Kort sagt: for hver synd som vi har talt om, finnes det en stor straff – ilden som ikke slukkes, stedet hvor det skal være gråt og tenners gnissel, og marken som ikke sover. Og det er en fryktelig ting når du blir ført fram for dommeren, og det er en fryktelig ting å falle i den levende Guds hender. Ve over alle syndige mennesker, som disse pinslene og disse bødler er gjort i stand for.

Jakob får se de rettferdiges hvilesteder.

Og igjen, etter dette, ble jeg tatt opp; han viste meg stedet hvor mine fedre var – Abraham og min far Isak – og hele stedet var lys, og de var fulle av liv og glede i himlenes rike, i den elskede byen. Og han viste meg alle hvilestedene, og alle de gode ting som er gjort i stand for de rettferdige, og de ting som intet øye har sett, og intet øre har hørt, og som ikke er steget opp i noe menneskes hjerte – de ting som Gud har gjort i stand for dem som skal elske Ham og gjøre Hans vilje på jorden, dersom de fullfører vel i å gjøre Hans vilje.

Etter dette sa Jakob til sine sønner: Se, nå skal jeg tas bort og legges til mitt folk. Legg mitt legeme hos mitt folk i den doble graven på marken til hetitten Efron, der de begravde Abraham og Sara, hans hustru; der de begravde Isak, ved kanten av marken, i den graven som er der, som ble kjøpt fra Hets barn.

Jakobs død og mottakelse i himmelen.

Og da Jakob hadde fullført å tale dette, trakk han føttene opp i sengen og gikk ut av legemet, slik som alle mennesker. Og Herren kom fra himmelen, og Mikael og Gabriel var med Ham, og talløse hærer av engler, som sang foran Hans åsyn. De tok Jakobs, Israels, sjel imot inn i boliger av lys, sammen med hans hellige fedre Abraham og Isak.

Nå, dette er årene i livet til Jakob Israel, patriarken. Josef stilte ham fram for farao da han var hundre og tretti år gammel, og han levde ytterligere sytten år i Egypt; til sammen blir dette hundre og førti sju år. Han sovnet inn i en frodig alderdom, fullkommen i all dyd og åndelig nåde; han priste Gud på alle sine veier, i Guds fred. Amen.

Josef balsamerer Jakob.

Josef falt over sin far; han kysset ham mens han gråt over ham. Og Josef bød sine tjenere, de som var balsamere, og sa: Balsamer min far godt, etter egypternes skikk. De brukte førti dager på å balsamere Israel, og da de hadde fullført de førti dagene for Israels balsamering, brukte de ytterligere åtti dager på å sørge over ham.

Jakobs begravelse i Kanaans land.

Nå, da dagene for faraos sorg var til ende, da han gråt over Jakob for kjærligheten til Josef, talte Josef med faraos stormenn og sa til dem på denne måten: Hvis jeg har funnet nåde i deres øyne, så tal for meg med kong farao og si: Min far lot meg sverge, da han sto i ferd med å gå ut av legemet, og sa: «Begrav mitt legeme i mine fedres grav, i Kanaans land.» La nå kongen befale at jeg kan begrave min far der og så komme tilbake.

Kong Farao sa til den vise Josef: Gå i fred og begrav din far, etter eden han fikk deg til å sverge. Ta med deg vognene og vognfolket og alle de store i mitt rike, og hvem du enn vil blant mine tjenere. Josef tilbad Gud for faraos ansikt og gikk ut fra ham. Josef dro opp for å begrave sin far, og alle faraos tjenere dro med ham, og Egypts eldste, og hele Josefs hus, og hans brødre, og hele Israels hus. Og sammen med ham dro vognene og rytterne; hæren ble overmåte stor.

Og de stanset ved Gadads treskeplass, som er ved elvebredden på den andre siden av Jordan; der holdt de sørgehøytid etter ham med stor og meget bitter sorg, og de sørget over ham i sju dager. De som bodde i lavlandet, hørte sorgen som ble holdt ved Gadads treskeplass, og de sa: «Denne store sorgen er egypternes.» Like til denne dag kaller de det stedet «Egypternes sorg».

De bar Israel dit og begravde ham i Kanaans land, i den doble graven som Abraham kjøpte for sølvpris av hetitten Efron, midt imot Mamre. Og Josef vendte tilbake til Egypt sammen med sine brødre og alle de som hadde dratt opp med ham for å begrave hans far, og hele hæren fra faraos hus. Josef levde etter sin fars død ennå i mange år, mens han var konge i Egypt.

Athanasios’ etterord om Jakobs testamente.

Men Jakob Israel døde og ble lagt til sitt folk. Se nå, vi har fortalt dere dette for at dere skal ha visshet om utgangen fra legemet til vår far, patriarken Jakob Israel, så langt som vi kunne nå, siden dette er skrevet i Guds åndelige skrifter og i de eldgamle nedtegnelsene til våre hellige fedre, apostlene – jeg, Athanasios, deres far.

Dersom dere ønsker å kjenne grunnlaget for dette testamente til patriarken Jakob, så ta dere til Moseboken, «Genesis», profeten Moses, lovgiveren, og les i den; deres sinn skal få lys, dere skal finne disse tingene og mer til skrevet om dette. Dere skal finne Gud og Hans engler, Gud som var deres venn mens de ennå var i legemet, og at Han talte med dem mange ganger, på mange steder i Skriften. Og igjen at Han talte mange steder i Skriften med patriarken Jakob og sa: «Jeg vil velsigne din sæd som himmelens stjerner.» Og igjen at Jakob talte med Josef, sin sønn, og sa: «Min Gud viste seg for meg i Kanaans land, i Lus. Han velsignet meg og sa: Jeg vil velsigne deg og gjøre deg tallrik og la folk og folkeslag vokse fram fra deg; jeg vil gi dette landet til din sæd etter deg som en evig eiendom.»

Formaning til å etterligne patriarkene.

Se derfor, mine elskede, vi har hørt dette om våre fedre, patriarkene; la oss derfor etterligne deres gjerninger, og deres dyder, og deres kjærlighet til Gud, og deres kjærlighet til mennesker, og deres gjestfrihet, for at vi kan bli verdige til å bli sønner for dem i himlenes rike; for at de kan be for oss til Gud, så Han kan fri oss ut fra de straffer som er i helvete, de samme som den hellige patriark Jakob gjenga i sine ord, fulle av all sødme, da han formante sine sønner om straffene, og kalte dem Herrens Guds sverd. Dette er ildelven som er forberedt, den som løfter store bølger for synderne og for dem som har gjort seg urene.

Dette er de ting patriarken Jakob åpenbarte da han underviste resten av sønnene sine, for at de som elsker lærdom skulle høre og gjøre det som er godt til enhver tid, og elske hverandre, og elske nestekjærlighet og barmhjertighet; for barmhjertighet blir rost høyere enn dom, og kjærlighet dekker over en mengde synder; og igjen: den som forbarmer seg over den fattige, låner til Gud på rente.

Advarsel mot synd og urett.

La oss derfor, mine sønner, ikke svikte i bønn og faste, og bli stående i forventning, for dette er ting som driver bort demonene. Mine sønner, hold dere borte fra hor, og vrede, og ekteskapsbrudd, og all ond gjerning; men særlig fra vold og spott og tyveri. For ingen som driver med vold skal arve himlenes rike; heller ikke noen horkarl, heller ikke en som er veik og utuktig, heller ikke den som gjør seg uren med menn, heller ikke en spotter, heller ikke en grådig, heller ikke en avgudsdyrker, heller ikke en som forbanner, heller ikke en uren – kort sagt: ingen av dem vi har nevnt for dere skal arve Guds rike.

Formaning til gjestfrihet og barmhjertighet.

Mine sønner, gi ære til de hellige, for det er de som ber for dere, at deres sæd må bli mangfoldig, og at dere må arve jorden til en evig arv. Mine sønner, vær gjestfrie, så dere kan få del i vår far Abrahams lodd, den store patriark. Mine sønner, elsk de fattige, for slik du gjør mot den fattige her, slik skal Gud gi deg livets brød i himlene for evig, helt til enden; den som gir en fattig å spise av brødet her, ham skal Gud gi å spise av livets tre. Kled den fattige som er naken her på jorden, så Han kan kle deg i en herlighetens kjortel i himlene, og så du kan bli en sønn av våre hellige fedre, patriarkene Abraham og Isak og Jakob, i himlene til evig tid.

Ta vare på Guds ord her, og kom de hellige i hu, så de kan skrive sine råd og sine salmer som gir trøst til dem som hører dem, for at de også må skrive ditt navn i livets bok i himlene, og regne deg med i tallet på Hans hellige som har behaget Ham i sin slekt, og som nå har inntatt sin plass sammen med englene på de levendes sted.

Minnet om patriarkene.

For vi holder minnet om de hellige, våre fedre patriarkene, på denne tiden, år etter år: Vår far Abraham, patriarken, på den tjueåttende dagen i Mesore. Igjen vår far Isak, patriarken, på den tjueåttende dagen i Mesore. Og igjen vår far Jakob på den tjueåttende dagen i den samme måneden Mesore, slik som vi har funnet det skrevet i de gamle nedtegnelsene til våre hellige fedre som behaget Gud.

Sluttbønn.

Ved deres forbønner og deres bønner må det skje med oss alle sammen at vi får del i deres del og deres arv i riket til vår Herre og vår Gud og vår Frelser Jesus Kristus. Gjennom Ham er Faderens herlighet sammen med Ham, og Den Hellige Ånd, livgiveren, nå og alltid og i all evighet. Amen.

Kom i hu meg, at Gud må tilgi meg alle mine synder, og gi meg forstand, og gi meg hvile uten synd. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse - 

https://ia902909.us.archive.org/4/items/the-testament-of-abraham/The%20testament%20of%20abraham_text.pdf

Oversettelsen er omstrukturert der kapittel og nr erstatter romertall 2026

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.