Vår Herre Jesu Kristi testamente 

DEN FØRSTE BOK

Og det skjedde, etter at vår Herre var oppstanden fra de døde, og hadde åpenbart seg for oss, og var blitt berørt av Thomas og Matteus og Johannes, og vi var blitt overbevist om at vår Mester sannelig var oppstanden fra de døde, at vi falt ned på våre ansikter og velsignet den nye verdens Fader, Gud, som har frelst oss ved Jesus Kristus, vår Herre; og idet vi var grepet av meget stor frykt, lå vi utstrakt som spedbarn som ikke taler. Men Jesus, vår Herre, la sin hånd på hver enkelt av oss for seg, reiste oss opp og sa: Hvorfor er eders hjerte slik sunket ned, og hvorfor er I slått med stor forferdelse? Vet I ikke at Han som har sendt meg, kan gjøre herlige gjerninger til frelse for dem som av hjertet har trodd på Ham? Stå da ikke som [mennesker] slått av undring og stirrende, og vær heller ikke sløve, men som lysets barn, be av min Fader, som er i himmelen, om rådets og kraftens Ånd, og Han skal fylle eder med Den Hellige Ånd og gi eder å være med Meg til evig tid.

Kap. 1 – Den Hellige Ånd gis til apostlene

Og vi svarte og sa: Herre, hva er Den Hellige Ånd, og hva er Hans kraft, som Du bød oss å be om? Og vår Herre sa til oss: Sannelig sier Jeg eder, at I ikke skal være lysets barn uten ved Den Hellige Ånd. Og vi svarte Ham og sa: O vår Herre, gi oss denne [Ånd]. Og straks åndet Jesus på oss. Og etter at vi hadde mottatt Den Hellige Ånd, sa Han til oss: Sannelig sier Jeg eder, at I, som er blitt disipler for himmelriket og har trodd på Meg med et uforferdet hjerte og har holdt eder til Meg, skal være med Meg; og alle dem som ved eder lærer å kjenne og gjør min Faders vilje, som holder mine ord og kjenner mine lidelser, skal bli helliget og skal bo i min Faders boliger, og de skal bli fridd fra de onde dager som er i ferd med å komme; og Jeg vil være med dem og vise dem mine veier, på hvilke de skal leve.

Kap. 2 – Apostlene spør om endetidens tegn

Og Peter og Johannes svarte og sa til Ham:—Si oss, o vår Herre, endens tegn, og alle de gjerninger som da skal bli [gjort] av dem som lever i denne verden, så at også vi kan gjøre [dem] kjent for dem som tror på Ditt navn blant alle folkeslag, for at de slekter må iaktta [dem] og leve. Men Jesus svarte og sa:—Har Jeg ikke, før Jeg led for dem som bor på jorden, sagt eder noe om enden? Vi svarte og sa: [Ja,] o vår Herre; men nå begjærer vi å få vite de gjerninger som [er] tegnene på denne verdens ende, om vår Herre har dømt det passende at vi skal kjenne dette—for oss og for dem som [skal] høre.

Kap. 3 – Herren begynner å åpenbare de siste tider

Og Jesus svarte og sa:—I den tid da Jeg var i verden, talte Jeg til eder, før Jeg skulle bli herliggjort, om tegn på at enden er nær, således:—at det skal være hunger og pest på jorden, opprør og uroligheter, folkereisninger mot folk, og de andre ting som Jeg har sagt eder om. Men Jeg bød eder å våke og be. Og hør nå, I lysets barn; for min Fader, som har sendt Meg til sin arv, har forutbestemt i sitt forutviten, at i de siste dager, av den siste slekt, skal det være kar [av nåde], hellige og ærefulle og utvalgte. Derfor gjør Jeg eder nøyaktig kjent [hva som er] de ting som er i ferd med å skje, og når han skal stå frem, den fortapelsens sønn, Fienden, Motstanderen, og hva han er lik.

Kap. 4 – Fyrster, uro og blodsutgytelse

Da skal det være tegn når riket nærmer seg, slike som disse. Etter hungersnødene og pestene og urolighetene blant folkeslagene, da skal det herske og komme til makt fyrster som elsker penger, som hater sannheten, som dreper sine brødre, løgnere, hatere av de troende, hovmodige, pengekjære, forbundet ved slektskap, men ikke forbundet i råd; for de ønsker hver for seg å ødelegge sin nestes liv. Men i deres hærer skal det være stor trengsel, og flukt, og blodsutgytelse.

Kap. 5 – Kongen fra vesten

Men det skal også stå frem i vesten en konge av fremmed ætt, en fyrste med stor list, gudløs, en morder, en bedrager, pengekjær, stor i påfunn, en hater av de troende, en forfølger; og han skal også herske over barbariske folkeslag og utøse meget blod. På den tid skal sølv bli foraktet og gull bli æret; og i hver by og i hvert land skal det være plyndring og røveri, og det skal være utgytelse av blod.

Kap. 6 – Tegn på himmelen

Da skal det være tegn på himmelen. En bue skal sees, og et horn, og lys; og lyder uten tid, og larm og havets raseri, og jordens brøl.

Kap. 7 – Tegn på jorden

Men på jorden skal det være tegn: fødsler av drager fra menneskene, og likeså også av ville dyr; og unge kvinner, nylig inngått ekteskap, skal føde barn som taler fullkomment og forkynner de siste tider og ber om å bli drept. Og deres utseende skal være som [menneskers] i høy alder; de skal være gråhårede når de blir født. Også kvinner skal føde barn med fire føtter; noen skal føde bare ånder, og noen skal føde sitt avkom med urene ånder. Andre [der] skal [være som] driver spådom i morslivet og skal tale med kjente ånder; og det skal være mange andre forferdelige tegn.

Kap. 8 – Uro i menighetene og de trofastes utholdenhet

Men i forsamlingene og nasjonene og menighetene skal det være mange uroligheter; for det skal oppstå onde urettferdige, dovne, pengegriske, nytelsessyke, elskere av vinning, elskere av penger, pratsomme, skrytende, hovmodige, fråtsende, forvendte, overilte, hengivne til lyster, forfengelige, i strid med evangeliets veier og flyktende fra den trange port, idet de fjerner fra seg all ydmykelse og ikke sørger over min ydmykelse, forkaster alle sannhetens ord og forakter alle fromhetens veier og ikke sørger over sine synder. Derfor skal det bli utbredt blant folkeslagene vantro, hat mot brorskapet, ondskap, bitterhet, dovenskap, misunnelse, hat, trette, tyveri, undertrykkelse, drukkenskap, utskeielse, liderlighet, tøylesløshet, hor og alle slike gjerninger som er i strid med livets bud. For av mange skal sorg og mildhet flykte bort, og fred og saktmodighet og fattigdom og fromhet og tårer, fordi hyrdene hørte disse ting og ikke gjorde dem, og dessuten ikke viste mine bud, siden de selv er eksempler på ondskap i folket. Men den tid skal komme da noen av dem vil fornekte Meg og sette i gang forvirringer på jorden og sette sin lit til en forgjengelig konge. Men de som i Mitt navn holder ut til enden, skal bli frelst. Da skal de fastsette bud for mennesker, [bud] ulikt budenes bok, i hvilken Faderen har velbehag; og mine utvalgte og mine hellige skal bli forkastet av dem og kalt blant dem som om de var urene. Dog disse er de rettskafne, rene, sørgende, barmhjertige, stille, milde, alltid kjennende Ham som er blant dem til alle tider, og de skal bli kalt vanvittige for min skyld, de som har frelst dem. Og det skal skje i de dager at min Fader skal samle sammen av den slekt de rene, ja de rene og trofaste sjeler, dem som Jeg vil åpenbare Meg for, og hos hvem Jeg vil ta bolig, og Jeg vil sende til dem forstand av kunnskap og sannhet, og forstand av hellighet, og de skal ikke opphøre å prise og takke sin Gud, min Fader som sendte Meg; og de skal tale sannheten til alle tider, og de skal lære [andre] hvis ånd de har prøvd [og funnet] rettskaffen og verdig, hva riket angår, og skal undervise dem i kunnskap og styrke og klokskap. Og de som lider forfølgelse fordi de lever i fromhet, skal få sin lovs lønn. Og det skal være i de tider at alle rikene skal bli rystet, og hele verden også [skal se] trengsel og nød; og hele denne verden skal bli regnet for intet, og alle dens eiendeler skal bli ødelagt av mange [ødeleggere], og det skal bli stor mangel på avlingene, og vinteren skal være meget streng; og fyrster skal være fåtallige og små, de som har herredømme over gull og over sølv og er rike på alle de ting som er i denne verden; og denne verdens barn skal holde sine forrådskamre og lader og skal ha herredømme over markedene for kjøp og salg. Mange skal bli trengte, og for den saks skyld skal de påkalle sin Gud, for at de må bli fridd. Salige er de som ikke er [i live] på den tid; og [salige] også de som skal være [i sannhet i live], men [skal] holde ut. For når disse ting skjer, da er hun som er i barnseng snart nær ved å føde, for tiden er fullendt.

Kap. 9 – Fortapelsens sønn står frem

Da skal Fortapelsens Sønn komme, Motstanderen, han som roser seg og opphøyer seg, idet han gjør mange tegn og undergjerninger, for at han skal forføre hele jorden og overvinne de uskyldige, mine hellige. Salige er de som holder ut i de dager. Men ve dem som blir forført.

Kap. 10 – Dom over landene og ødeleggelsens vei

Men Syria skal bli plyndret og skal gråte over sine sønner. Kilikia skal løfte sin nakke inntil Han som dømmer henne, viser seg. Babylons datter skal reise seg fra sin herlighets trone, for at hun skal drikke den vin som er blandet for henne. Kappadokia, Lykia, Lykaonia skal bøye nakken, for mange skarer skal bli fordervet ved fordervelsen av deres ugudeligheter. Og da skal barbarenes leirer bli åpnet, for mange vogner skal dra ut, så de dekker [jordens] flate. I hele Armenia og i Pontus og i Bitynia skal de unge menn falle for sverdet, og sønner og døtre skal bli bortført i fangenskap. [Sønnene og døtrene] av Lykaonia skal bli blandet i [sitt] blod. Pisidia, som roser seg og setter sin lit til [sin] rikdom, skal bli styrtet [helt] til jorden. Sverdet skal fare gjennom Fønikia, fordi [dens innbyggere] er fordervelsens barn. Judea skal kle seg i klage og gjøre seg rede til ødeleggelsens dag på grunn av sin urenhet. Da skal hun samle sammen ødeleggelsens styggedom.

Østen skal bli åpnet av ham; også veiene skal bli åpnet av ham. Sverdet og flammen er i hans hånd; han brenner i vrede og i flammende harme. Dette er rustningen for dommen over fordervelsen av dem som er født på jorden: utryddelsen av de troende, blodutgydelsens vei; for hans vei er i villfarelse, og hans makt er til bespottelse, og hans hånd til bedrag, hans høyre hånd i elendighet og hans venstre hånd i mørke.

Kap. 11 – Tegnene på Motstanderen

Og dette er tegnene på ham: hans hode er som en flammende ild; hans høyre øye blodsprengt, hans venstre [øye] blåsvart, og han har to pupiller. Hans øyevipper er hvite og hans nedre leppe er stor; men hans høyre lår er smalt; hans føtter brede; hans store tå er skadet og flat. Dette er ødeleggelsens sigd.

Kap. 12 – Høsten er moden til dom

Derfor sier Jeg eder, [I] lysets barn, at tiden er nær, og høsten er moden, for at syndere skal bli høstet til dom. Og for mange skal Dommeren stå frem som en som er mild, og Han skal tilregne dem deres egne gjerninger. Men når Han er nær, skal et tegn bli gitt til de utvalgte, som holder min Faders lov.

Kap. 13 – De utvalgte skal våke og be

Da skal de som frykter mine ord og gjør dem i sannhet og med et trofast sinn, våke og be uten opphold, idet de regner stadig bønn som en gjerning, i intet farende vill eller omflakkende i denne verden, og i intet engstelige, men med et strengt sinn og et sinn som ikke tviler, daglig ta korset på seg for å gjøre min Faders vilje, som er i himmelen, med et saktmodig hjerte. For Han som har omsorg for dem som setter sin lit til sannheten og tar vare på dem, er Herren; og Han sender dem de ting som er rette og passende — de ting som Han kjenner, og ved hendene til dem som Han kjenner.

Kap. 14 – Apostlenes oppdrag i menighetene

Dette har Jeg derfor sagt eder, for at hvor enn I går, skal I prøve de hellige sjeler og si dem de ting som er passende og rette, og de ting som er i ferd med å skje, og alle de ting som, før Jeg ble herliggjort, gav Jeg eder i befaling, for at de, idet de tror [dem], i sannhet skal leve. Fra nå av skal være fødselsveerens begynnelse og ødeleggelsens mysterium. Vendende eder derfor til menigheten, rettende, ordnende rett og skikkelig og innrettende, og gjørende alle ting i rettskaffenhet og hellighet, tal til hvert menneske slik det er gagnlig for ham, for at eders Fader som er i himmelen, må bli herliggjort. Vær vise, for at I kan overtale dem som er fanget i villfarelse, og dem som er sunket i uvitenhet, at de, idet de kommer til kunnskapen om Gud og lever gudfryktig og rent, må prise min Fader og eders Gud.

Kap. 15 – Apostlene spør om Kirkens ordning

Og etter at Jesus hadde talt disse ord, svarte Peter og Johannes og Thomas og Matteus og Andreas og Matthias (?) og de øvrige sa: O vår Herre, sannelig, Du har også nå talt til oss ord til formaning og sannhet, og enda vi ikke er verdige, har Du skjenket oss mange ting og også gitt dem av kommende slekter som er verdige, å kjenne Dine ord og å fly fra Den ondes snarer. Men, o vår Herre, vi ber Deg: la Ditt fullkomne lys skinne over oss og over dem som er forutbestemt og utskilt til å være Dine. Fordi vi mange ganger har bedt Deg, ber vi Deg: lær oss hvordan han bør være som står i spissen for Kirken, eller etter hvilken regel han bør oppreise og ordne Kirken. For det haster, at når vi blir sendt til folkeslagene for å forkynne frelsen som er fra Deg, må det ikke være skjult for oss hvordan det er passende å ordne Kirkens mysterier. Derfor ønsker vi fra Din munn, o vår Frelser og Fullender, uten utelatelse å lære hvordan Den hellige tings Overhode bør tekkes Deg, og [likeså] alle dem som tjener i Din Kirke.

Kap. 16 – Marta, Maria og Salome spør Herren

Da svarte Marta og Maria og Salome, som var sammen med oss, og sa:—Ja, o vår Herre, lær oss å kjenne hva vi bør gjøre, for at våre sjeler kan leve for Deg. Da svarte Jesus og sa til dem: Jeg vil at I, ved å holde ut i bønn, alltid skal tjene mitt evangelium og være forbilder i hellighet til frelse for dem som tålmodig setter sin lit til Meg; og i alle ting være bilder på himmelriket.

Kap. 17 – Den kirkelige regel overleveres

Men også til oss sa Jesus:—Fordi I også har spurt Meg om den kirkelige regel, overleverer Jeg og gjør kjent for eder hvordan I bør ordne og befale ham som står i spissen for Kirken, og holde den fullkomne og rettferdige og høyeste regel, i hvilken min Fader, som har sendt Meg, har velbehag. Sannelig sier Jeg eder, at den som kjenner kraften i dette bud og dette testament, og gjør etter de ting som er skrevet der, skal bli lik englene som priser min Fader, og skal være hellig for Gud.

Men min Fader er mellommann, og hele Hans hær, så at om deres synder er som havets sand, som ikke kan telles, og noen av dem, idet de forstår disse ord, gjør dem, da skal disse synder bli ham tilgitt, og han skal leve i Meg.

Kap. 18 – Testamentets mysterier skal gis til de verdige

Men fordi det midt i folkets forsamling [er] mer og mer mange kjødelige begjær, og arbeiderne er svake og få, skal bare mine fullkomne arbeidere kjenne mangfoldet av mine ord, også alle dem som Jeg stundom talte til eder i det skjulte før Jeg skulle lide, og som I kjenner; I har dem og forstår dem. For mine mysterier er gitt dem som er Mine, med hvem Jeg skal fryde Meg og glede Meg med min Fader. Når de blir løst fra [dette] liv, skal de komme til Meg. Men disse gjenværende ord, som fastsetter og anordner dem, skal I tale i menighetene.

Men fra den dag da også mine trofaste får lyst til å kjenne, for at de kan gjøre min Faders vilje, hva [enn] som er i dette mitt testamente, vil Jeg være med dem og bli prist blant dem, og Jeg vil ta bolig hos dem, idet Jeg ved kraft gir dem innsikt i min Faders vilje.

Se til at I ikke gir mine hellige ting til hundene og ikke kaster perler for svin, slik Jeg ofte har befalt eder.

Gi ikke mine hellige ting til urene og ugudelige menn som ikke bærer mitt kors og ikke er undergitt [Meg]; og mine bud skal være til spott blant dem. Og det skal bli for ham som er forbitret og ikke gjør dem, men gir mine ord uten gagn, til ødeleggelse for deres sjeler. Men det skal bli talt og gitt til dem som er faste og grunnfestede og ikke faller fra, som holder mine bud og denne overlevering, [inntil enden], for at de, idet de holder disse [ting], må forbli hellige og rettskafne og sterke i Meg, flyktende fra urettferdighetens fall og syndens død; idet også Den Hellige Ånd skjenker dem sin nåde, for at de kan tro rett, for at de i Ånden åndelig kan kjenne Åndens ting, og i håp utholde arbeid, og i glede tjene mitt evangelium, og bære mitt kors’ vanære, ikke tvilende, men [heller] rosende seg; for sannelig sier Jeg eder, at slike menn og slike kvinner skal etter døden bo i min Faders tredje orden, Han som har sendt Meg.

Kap. 19 – Kirkebygningens ordning

Jeg sier eder derfor hvordan helligdommen bør være; deretter vil Jeg gjøre kjent den hellige regel for Kirkens prester.

La da kirken være således: la den ha tre innganger som et bilde på Treenigheten.

La diakonikon være på høyre side av den høyre inngang, for at eukaristiene, eller ofringene som bæres frem, kan sees. La det være en forgård med en søylegang rundt, frem til diakonikon.

Deretter, innenfor forgården, la det være et sted [til tjeneste] for dåpshuset, dets lengde tjueén alen som et alment bilde på profetene, og dets bredde tolv alen som et bilde på dem som er bestemt til å forkynne evangeliet, med én inngang og tre utganger.

La Kirken ha et hus for katekumenene, som også skal være eksorsistenes hus. La det ikke være adskilt fra Kirken, men slik at de som går inn og er der, kan høre lesningene og åndelige lovsanger og salmer.

La det være en trone ved alteret; på høyre og på venstre side [la det være] presbyternes plasser, slik at på høyre side sitter de som er mer opphøyet og æret, og de som arbeider i ordet; men de som er av middel alder, på venstre side. Men det sted hvor tronen er, la det være hevet med tre trinn, for der bør alteret være.

La dette hus ha to forhaller, på høyre og på venstre side, for menn og for kvinner.

La alle steder være opplyst, både som et bilde og også for lesning.

La alteret ha et forheng av rent lin, for det er uten plett.

Likeså også dåpshuset, la det være under et forheng.

La det bygges et sted til minne, slik at presten og overdiakonen, sittende sammen med leserne, kan skrive navnene på dem som bærer frem ofringene, eller på dem for hvem de har båret dem frem, for at når de hellige ting blir frembåret av biskopen, kan leseren eller overdiakonen nevne dem til minne, hvilket prestene og

folket bærer frem for dem med bønn. For også dette har sitt forbilde i himmelen.

La presbyternes plass være innenfor forhenget, ved siden av minnestedsplassen.

La huset for ofringen og skattkammeret være helt nær diakonikon.

Men la stedet for lesningen være litt utenfor alteret.

La biskopens hus være ved siden av det sted som kalles forgården.

Likeså huset for de enker som kalles «de som sitter foran».

Likeså la presbyternes og diakonenes hus være bak dåpshuset.

La diakonissene holde til ved døren til Herrens hus.

La Kirken ha et hus i nærheten for gjestfrihet, hvor overdiakonen skal ta imot fremmede.

Kap. 20 – Hvordan biskopen skal være

Når nå huset er [bygget] slik det er passende og rett, da la biskopen bli innsatt, idet han velges av hele folket etter Den Hellige Ånds vilje, uten feil, kysk, stillferdig, mild, uten bekymring, våken, ikke pengekjær, uklanderlig, ikke stridslysten, rede til å tilgi, en lærer, ikke gitt til meget tale, en elsker av det gode, en elsker av arbeid, en elsker av enker, en elsker av foreldreløse, en elsker av de fattige, kyndig i mysteriene, ikke slapp og ikke distrahert i omgang med denne verden, fredsæl, og i alle gode ting fullkommen, som en som har fått betrodd Guds orden og sted. Det er godt sannelig at han er uten hustru; men i alle fall at han bare har vært én hustrus mann, for at han kan ha medfølelse med enkenes svakhet. La ham bli innsatt når han er i moden alder, ikke ung.

Kap. 21 – Ordinasjon av biskop

Når han er slik, la ham motta ordinasjon på ukens første dag, idet alle samtykker i hans innsettelse og vitner for ham, sammen med alle de nærliggende presbytere og biskoper. La disse biskoper legge hendene på ham etter først å ha vasket sine hender; men la presbyterene stå ved siden av dem, uten å tale, i frykt, idet de løfter sine hjerter i stillhet.

Deretter skal biskopene legge hendene på ham og si:

Vi legger hendene på Guds tjener, som er utvalgt i Ånden, til den sanne og fromme forvaltning av Kirken, som alene har herredømmet og som ikke oppløses, til den usynlige og levende Gud, og til å utøve sann dom og guddommelige og hellige åpenbaringer, og guddommelige gaver og trofaste læresetninger om Treenigheten, ved korset, ved oppstandelsen, ved uforgjengeligheten, i Guds hellige Kirke.

Etter dette skal én biskop, påbudt av de andre biskoper, legge hendene på ham og uttale hans kallelse til embetet, slik:

ORDINASJONSBØNN FOR EN BISKOP

O Gud, Du som har gjort alle ting i kraft, og har stadfestet dem, og har grunnfestet den bebodde verden i fornuft, og har prydet kronen på alle disse ting som ble gjort av Deg; Du som har gitt dem å holde Dine bud i frykt; Du som har skjenket oss sannhetens forstand og har gjort kjent for oss Din gode Ånd; Du som sendte Din elskede Sønn, den eneste Frelser, uten plett, til vår frelse; o Gud og Fader til vår Herre Jesus Kristus, miskunnens Fader og all trøsts Gud, Du som i de rene høyder bor evindelig, Du som er høy og tilbedelsesverdig, fryktinngytende og stor; Du som ser alle ting, som kjenner alle ting før de blir til, hos hvem alle ting var før de ble [skapt]; Du som gav Kirken opplysning ved Din enbårne Sønns nåde, idet Du fra begynnelsen forutbestemte dem som har velbehag i rettferdige ting og gjør det som er hellig, til å bo i Dine boliger; Du som utvalgte Abraham, som tekkes Deg ved sin tro, og som opptok den hellige Enok til livets skattkammer; Du som har innsatt fyrster og prester i Din øvre helligdom; o Herre, Du som kalte [dem] til å prise og herliggjøre Ditt navn og Din Enbårnes navn på Din herlighets sted; o Herre Gud, Du som før verdens grunnvoll ikke lot Din øvre helligdom være uten tjeneste, og som også siden verdens grunnvoll har prydet og herliggjort Dine helligdommer [på jorden] med trofaste fyrster og prester etter bildet av Din [egen] himmel; Du, Herre, er også nå velbehagelig i å bli prist og har unnet at det skal være fyrster for Ditt folk: la forstand skinne frem og bli utøst, og nåden som kommer fra Din fyrstelige Ånd, som Du overgav til Din elskede Sønn Jesus Kristus; gi visdom, o Gud, [gi] fornuft, styrke, kraft, åndens enhet til å gjøre alle ting ved Ditt samvirke. Gi Din Ånd, o hellige Gud; send Ham til Din hellige og rene Kirke og til hvert sted som synger til Deg «Hellig», Ham som ble gitt til Din Hellige; og gi, o Herre, at denne Din tjener må tekkes Deg til lovprisning og til uavlatelig hyllest, o Gud, til passende lovsanger og til rette tider, til velbehagelige bønner, til trofast bønn, til et rett sinn, til et saktmodig hjerte, til livets og saktmodighetens og sannhetens gjerning, til rettskaffenhetens kunnskap. O Fader, Du som kjenner hjertene, [gi] denne Din tjener, som Du har utvalgt til bispeembetet, å fø sine hellige hjord og å stå i spissen for prestedømmet uten feil, idet han tjener Deg dag og natt; gi at Ditt åsyn må bli sett av ham; unn, o Herre, at han med omhu og med all frykt må bære frem for Deg ofringene fra Din hellige Kirke; skjenk ham at han må ha Din mektige Ånd til å løse alle bånd, slik Du skjenket [Ham] til Dine apostler, for å tekkes Deg i saktmodighet; fyll ham med kjærlighet, kunnskap, forstand, tukt, fullkommenhet, styrke og et rent hjerte, når han ber for folket og når han sørger over dem som gjør dårskap og fører dem til [å motta] hjelp; når han bærer frem for Deg lovprisninger og takksigelser og bønner som en velbehagelig duft ved Din elskede Sønn, vår Herre Jesus Kristus, ved hvem [tilkommer] Deg lov og ære og makt, sammen med Den Hellige Ånd, både før verdene og også nå og til alle tider og i all evighet uten ende. Amen.

Og la folket si: Amen. Og deretter la dem rope: Han er verdig, Han er verdig, Han er verdig.

Etter at han er [ordinert], la folket holde fest i tre dager, etter mysteriet, fordi det på tre dager

[Herre] stod opp fra de døde. Og la enhver gi ham Freden.

Kap. 22 – Biskopens bønn, faste og undervisning

La ham være stadig ved alteret; i bønn la ham være utholdende dag og natt, særlig til nattens påbudte tider: ved den første time, ved midnatt og ved den tidlige daggryets skumring når morgenstjernen stiger frem. Likeså også om morgenen, ved den tredje, sjette, niende [time, og ved den] tolvte time ved lampe[tendingen]. Og om han også til hver time bærer frem bønner uten opphold for folket og for seg selv, gjør han vel. La ham bo alene i Kirkens hus. Har han én eller to likesinnede med seg, er det godt at han er sammen med dem til forent bønn i samklang. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, vet I at Jeg har sagt eder at Jeg er midt iblant dem. Men kan han ikke bli hele natten, så la ham i det minste bli de timer som Jeg har sagt. For da besøker englene Kirken.

La ham faste tre dager hver [uke] hele året. Men i tre uker etter sin innsettelse la ham holde fasten etter tallet på de atten opphøyede innganger som Den Enbårne gikk gjennom da Han kom til lidelsen. Men på ukens første dag alene la ham spise brød med olje og honning og salt, og alle trærnes frukter; men la ham på ingen måte smake vin, unntatt bare kalken ved Offeret. Dette la ham bruke enten han er syk eller frisk. For det er godt at dette er for prestene alene. Og således etter disse uker, hele året, la ham faste tre dager hver [uke]; og for den øvrige tid la ham faste etter sin styrke. Men på ingen måte la ham spise kjøtt, ikke fordi han, om han smaker eller spiser [kjøtt], skal lastes, men fordi når han elsker svakhet, er disse sterke føder ikke passende, for at han kan våke.

La Offeret bare være på lørdagen eller på ukens første dag og på en fastedag. På aftenen la ham undervise og lære disse ting på mysteriets vis til dem som han har prøvd og funnet å ha ører til å høre. Men er han syk i legemet, la ham snart ta vare på å helbrede seg selv, ved å spise fisk og stadig [ta] litt vin av den hellige ting, for at ikke også Kirken skal lide fordi han ligger syk, men [for at] de som lærer, kan få glede. Men når han underviser i Kirken, la ham tale således med omhu, som en mann som vet at han taler til vitnesbyrd den lære som gjelder all tjeneste for alles Fader, den [lære] som er nøyaktig nedskrevet. La ham si alle disse ting — alle dem som han nøyaktig kjenner og minnes fra før. For om han vet hva han sier, kan han ha håp om at også hans tilhørere [vil] ha kjent disse ting. Og med alt sitt arbeid la ham be Herren, for at hans ord må bære Den Hellige Ånds frukter hos dem som hører. La ham gjøre alle ting i orden og med kunnskap.

La ham avskjedige katekumenene etter at han har formant dem med betraktninger og formaninger fra Profetene og Apostlene med oppbyggelige ord, for at de kan kjenne Ham som de bekjenner. Men la ham undervise de troende på mysteriets vis etter først å ha avskjediget katekumenene; og etter undervisningen i mysteriene la ham bære frem offeret, for at de, idet de vet i hvilket mysterium de tar del, kan bære frem med frykt.

Kap. 23 – Eukaristien og takksigelsen over offeret

La ham bære frem på lørdagen tre brød som et fullstendig symbol på Treenigheten; men på ukens første dag la ham bære frem fire brød som et fullstendig symbol på Evangeliet.

Fordi det gamle folk fór vill, skal, når han bærer frem offeret, forhenget foran døren lukkes, og innenfor det skal han bære frem sammen med presbyterene og diakonene og de kanoniske enker, og underdiakoner og diakonisser og lesere [og] dem som har gaver. Men biskopen skal stå først i midten, og presbyterene straks bak ham på begge sider, og enkene straks bak presbyterene på venstre side, og diakonene også bak presbyterene på høyre side; leserne bak dem, og underdiakonene bak leserne, og diakonissene bak underdiakonene.

Deretter skal biskopen legge sin hånd på de brød som er satt på alteret, og presbyterene skal legge sine hender sammen med ham, og de øvrige skal bare stå.

La ikke katekumenens brød bli mottatt; ikke engang om han har en troende sønn eller hustru og ønsker å bære frem på deres vegne; la det ikke bli frembåret, med mindre han er døpt.

Før biskopen eller presbyteren bærer frem, skal folket gi hverandre Freden.

Deretter, når stor stillhet er blitt gjort, skal diakonen si således:

DIAKONENS FORMANING OVER EUKARISTIEN

[Løft] eders hjerter til himmelen. Om noen har vrede mot sin neste, la ham forlike seg. Om noen har en samvittighet uten tro, la ham bekjenne [den]. Om noen har en tanke fremmed for budene, la ham gå bort. Om noen er falt i synd, la ham ikke skjule seg: han kan ikke skjule seg.

Om noen har forstyrret forstand, la ham ikke nærme seg. Om noen er uren, om noen ikke er fast, la ham vike plass. Om noen er fremmed for Jesu bud, la ham gå bort. Om noen forakter profetene, la ham skille seg ut; fra Den Enbårnes vrede la ham frelse seg.

La oss ikke forakte korset. La oss flykte fra trussel. Vi har vår Herre som tilskuer, Lysets Fader, med Sønnen, [og] englene som besøker [oss].

Se til eder selv, at I ikke er i vrede mot eders naboer. Se at ingen er i vrede: Gud ser.

[Løft] eders hjerter til å bære frem for livets og hellighetens frelse. I Guds visdom la oss ta imot den nåde som er blitt gitt oss.

Deretter skal biskopen si, idet han gir og frembærer takk med ærefryktig røst:

Herren [være] med eder. Og folket skal si: Og med din ånd.

Biskopen skal si: [Løft] eders hjerter. Folket skal si: De er [løftet] til Herren.

Biskopen skal si: La oss takke Herren. Og hele folket skal si: Det er rett og verdig.

Og biskopen skal rope: Helligdommens ting til hellige [mennesker]. Og folket skal rope: I himmelen og på jorden uten opphør.

EUKARISTI ELLER TAKKSIGELSE OVER OFFERET

Da skal biskopen straks si:

Vi takker Deg, o Gud, Den Hellige,

stadfester av våre sjeler og giver av vårt liv, skattkammeret for uforgjengelighet og Fader til Den Enbårne, vår Frelser, som Du i de siste tider sendte til oss som Frelser og forkynner av Din vilje. For det er Din vilje at vi skal bli frelst i Deg. Vårt hjerte takker Deg, o Herre, [vårt] sinn, [vår] sjel med all [sin] tanke, for at Din nåde må komme over oss, o Herre, så vi uavlatelig kan prise Deg og Din Enbårne Sønn og Din Hellige Ånd, nå og alltid og i all evighet. Amen.

O Du Faderens Kraft, folkenes Nåde, Kunnskap, sanne Visdom, de saktmodiges Opphøyelse, sjelenes Medisin, vår Tillit som tror; for Du er de rettferdiges Styrke, de forfulgtes Håp, havn for dem som kastes hit og dit, de fullkomnes Opplyser, den levende Guds Sønn: la reise seg over oss, av Din uutforskelige gave, mot, kraft, tillit, visdom, styrke, uavfallende tro, urokkelig håp, kunnskap om Din Ånd, saktmodighet [og] rettskaffenhet, for at vi alltid, o Herre, vi Dine tjenere og hele folket, må prise Deg rent, velsigne Deg og takke Deg, Herre, til alle tider og bønnfalle Deg.

Og videre skal biskopen si:

Du, Herre, høydenes Grunnlegger og lysenes skattkamres Konge, den himmelske Sions Besøker, Konge over erkeenglenes ordninger, over Herredømmer, Lovprisninger, Troner, Kledninger, Lys, Gleder og Fryder; kongers Fader, Du som holder alt i Din hånd og styrer [alt] ved Din fornuft, ved Din Enbårne Sønn som ble korsfestet for våre synder: Du, Herre, sendte Ditt Ord, som er av Ditt råd og Din pakt, ved hvem Du gjorde alle ting, idet Du hadde velbehag i Ham, inn i en jomfrus skjød; Han som, da Han ble unnfanget og gjort kjød, ble vist å være Din Sønn, født av Den Hellige Ånd og Jomfruen; Han som, idet Han fullførte Din vilje og gjorde et hellig folk rede, rakte ut sine hender til lidelsen, for at Han skulle løse fra lidelser og fordervelse og død dem som har håpet på Deg; Han som, da Han ble overgitt til frivillig lidelse for å reise opp dem som var falt, og finne dem som var fortapt, og gi liv til de døde, og løse dødens [smerter], og rive Djevelens bånd, og fullføre Faderens råd, og trå ned dødsriket, og åpne livets vei, og føre de rettferdige til lys, og fastsette grensen, og opplyse mørket, og fostre spedbarnene, og åpenbare oppstandelsen;

idet Han tok brød, gav Han det til sine disipler og sa: Ta, et; dette er Mitt legeme som brytes for eder til syndenes forlatelse. Når I gjør dette, forkynner I Min oppstandelse. Likeså kalken med vin som Han blandet, gav Han som et bilde på det blod som Han utøste for oss.

Og videre skal han si:

Idet vi derfor minnes Din død og oppstandelse, bærer vi frem for Deg brød og kalk, idet vi takker Deg, Du som alene er Gud til evig tid og vår Frelser, siden Du har lovet oss å stå for Ditt åsyn og tjene Deg i prestedømmet. Derfor takker vi Deg, vi Dine tjenere, o Herre.

Og folket skal si likeså.

Og videre skal [biskopen] si:

Vi bærer frem for Deg denne takksigelse, Evige Treenighet, o Herre Jesus Kristus, o Herre Den Fader, for hvem hele skapningen og enhver natur skjelver og trekker seg tilbake i seg selv, o Herre Den Hellige Ånd; vi har båret frem denne drikk og denne føde av Din hellighet [for Deg]. La det bli for oss ikke til dom, ikke til vanære, ikke til ødeleggelse, men til legedom og styrke for vår ånd. Ja, o Gud, gi oss at ved Ditt navn må enhver tanke på ting som er Deg mishagelige flykte bort. Gi, o Gud, at enhver hovmodig forestilling må drives bort fra oss ved Ditt navn, som er skrevet innenfor forhengene i Dine helligdommer, de høye; et navn som, når dødsriket hører det, blir slått med undring, dypet revner, åndene drives bort, dragen knuses, vantro kastes ut, ulydighet undertrykkes, vrede stilles, misunnelse virker ikke, hovmod irettesettes, pengegriskhet rykkes opp med roten, skryt tas bort, overmot ydmykes, og enhver bitterhetens rot ødelegges. Gi derfor, o Herre, våre indre øyne å se Deg, idet vi priser Deg og herliggjør Deg, minnes Deg og tjener Deg, og har del i Deg alene, o Guds Sønn og Ord, Du som undertvinger alle ting. Opphold inntil enden dem som har åpenbaringsgaver. Stadfest dem som har helbredelsens gave. Gjør dem modige som har tungers kraft. Bevar dem som har lærenes ord, rettskafne. Ta vare på dem som alltid gjør Din vilje. Se til enkene. Hjelp de farløse. Kom i hu dem som er sovnet inn i troen. Og gi oss en arv med Dine hellige, og skjenk [oss] kraft til å tekkes Deg slik også de tekkes Deg. Fø folket i rettskaffenhet; helliggjør oss alle, o Gud; men gi at alle dem som får del i og mottar Dine hellige ting, må bli ett med Deg, så de kan bli fylt med Den Hellige Ånd, til stadfestelse av troen i sannhet, for at de alltid må opphøye en lovprisning til Deg og til Din elskede Sønn Jesus Kristus, ved hvem lov og makt [tilkommer] Deg, sammen med Din Hellige Ånd i all evighet.

La folket si: Amen.

Diakonen: Av hjertet la oss be vår Herre og vår Gud at Han må gi oss åndens enighet.

Biskopen: Gi oss enighet i Den Hellige Ånd, og leg våre sjeler ved dette offer, for at vi må leve i Deg i alle evigheters evigheter.

Folket: Amen.

La også folket be med de samme ord.

Etter dette, takksigelsens segl således: La Herrens navn være lovet til evig tid.

Folket: Amen.

Presten: Velsignet er Han som kommer i Herrens navn. Velsignet [er] Hans lovprisnings navn.

Og la hele folket si: Så være det, så være det.

La biskopen si: Send Åndens nåde over oss.

Om biskopen er uren, skal han ikke bære frem, men en presbyter skal bære frem. Heller ikke skal han motta mysteriet, ikke som om han var besmittet, men av hensyn til alterets ære. Men etter at han har fastet og badet i rent vann, skal han tre frem og gjøre tjeneste. Likeså også en presbyter. Og om også en enke har menstruasjon, skal hun ikke tre frem. Likeså om en kvinne eller en lekmann eller noen av tjenestens [folk] er uren, skal han ikke tre frem, av hensyn til [alterets] ære, før etter faste og bad.

La prestene først motta, således: biskopene, presbyterene, diakonene, enkene, leserne, underdiakonene. Etter disse dem som har gaver, de nydøpte, spedbarna. Folket således: gamle menn, jomfruer og de øvrige. Kvinnene [således]: diakonissene, og deretter de øvrige.

La hver og en, når han mottar takksigelsen, før han tar del, si: Amen. Deretter la ham be således; og deretter, når han mottar eukaristien, la ham si: Hellig, Hellig, Hellig, uutsigelige Treenighet, gi meg å motta dette legeme til liv og ikke til fordømmelse. Og gi meg å bære frem frukter som er Deg til behag, for at jeg, når jeg blir funnet Deg til behag, må leve i Deg og gjøre Dine bud; og [at] jeg med frimodighet må kalle Deg Fader, når jeg påkaller Ditt rike og Din vilje [at de skal komme] til meg. La Ditt navn bli helliget i meg, o Herre; for Du er mektig og [verd å] prises, og Deg tilkommer lov i all evighet. Amen.

Etter bønnen la ham motta.

Når han tar av kalken, la ham si Amen to ganger, som et fullkomment symbol på legemet og blodet.

Når alle har mottatt, la dem be og gi og frembære takk for mottagelsen, idet diakonen sier:

La oss takke Herren, idet vi mottar Hans hellige ting, for at mottagelsen [av dem] må være til liv og frelse for våre sjeler. La oss be og bønnfalle [Hans nåde], idet vi opphøyer en lovprisning til Herren vår Gud.

Deretter la biskopen [si]:

O Herre, evige lys’ Giver, sjelenes Styrmann, de helliges Veileder; gi oss forstandige øyne som alltid ser til Deg, og ører som hører Deg alene, for at vår sjel må bli fylt med nåde. Skap i oss et rent hjerte, o Gud, for at vi alltid må fatte Din storhet. O Gud, Underfulle, Du som elsker mennesket, gjør våre sjeler bedre, og ved denne eukaristi som vi, Dine tjenere, som feiler i meget, nå har mottatt, form våre tanker så de ikke viker av; for Ditt rike er velsignet, o Herre Gud, [Du som er] herliggjort og prist i Fader og i Sønn og i Den Hellige Ånd, både før verdene og nå og alltid og i evigheters evigheter uten ende.

Folket: Amen.

Kap. 24 – Velsignelse av olje til legedom

La presten innvie olje til legedom for dem som lider, la ham si således, idet han stille setter karet frem for alteret:

O Herre Gud, Du som har skjenket oss Ånden, Talsmannen, Herren, det frelsende og urokkelige Navn, som er skjult for de uforstandige, men åpenbart for de vise; o Kristus, Du som har helliget oss, og ved Din miskunn gjør de tjenere som Du utvelger, vise med den visdom som er Din; Du som sendte kunnskapen om Din Ånd til oss syndere ved den hellighet som er Din, idet Du skjenket oss Åndens kraft; Du som er Helbrederen for all sykdom og all lidelse; Du som gav helbredelsens gave til dem som av Deg ble funnet verdige til dette: send over denne olje, som er et bilde på Din fedme, Din gode barmhjertighets frelsende [kraft], for at den må fri dem som lider og helbrede dem som er syke, og hellige dem som vender tilbake, når de trer frem til Din tro; for Du er mektig og [verdig å] prises i all evighet.

Folket: Amen.

Kap. 25 – Velsignelse over vann

Likeså, det samme også over vann.

Kap. 26 – Daggryets lovsang og seglets lovsang

Ved tidlig daggry skal biskopen samle folket, for at tjenesten kan bli fullendt før solens oppgang.

Når han sier den første lovsang, daggryets, skal presbyterene og diakonene og de øvrige, også de troende, [stående] tett ved, la ham si således:

Lovprisning til Herren.

Og folket skal si: Det er rett og verdig.

LOVSANG FOR DAGGRYET

Biskopen: Det er rett og verdig at vi priser og lover og takker Deg, Du som har gjort alle ting, uutsigelige Gud. Idet vi løfter våre sjeler oppad, opphøyer vi til Deg, o Herre, en lovsang for morgenen,—til Deg som er allvis, mektig, stor i miskunn, o Gud, stadfester og oppreiser av våre sjeler; vi priser Deg, Ordet, som før verdene ble født av Faderen, og som hviler alene med Dine hellige, Du som prises med erkeenglenes lovsanger—Deg, Skaperen, som ikke er gjort med hender, og som åpenbarer hellige ting som er usynlige, rene og uten plett—Deg som har gjort oss kjent de skjulte visdommens mysterier og har lovet oss udødelig lys; vi opphøyer lovprisning til Deg i ren hellighet, vi Dine tjenere, o Herre.

Og folket skal si: Vi priser Deg, vi velsigner Deg, vi takker Deg, o Herre; og vi bønnfaller Deg, o vår Gud.

Også skal biskopen si: O Gud, lysets Opphav, livets Begynnelse, kunnskapens Giver, nådens Gave, sjelenes Skaper, Du som gjør tingene skjønne, Den Hellige Ånds Giver, Visdommens Skatt, og det godes Skaper, Herren, hellighetens Lærer, Du som styrer verdenene ved Din vilje, mottaker av rene bønner; vi priser Deg, Den Enbårne Sønn, Faderens Førstefødte og Ord, Du som skjenket all Din nåde over oss som påkaller Deg, Hjelperen, og over Faderen som har født Deg; Du som har et vesen som ikke kan krenkes, hvor verken møll eller mark ødelegger; Du som gir alle dem som av hele sitt hjerte setter sin lit til Deg, de ting som englene har lyst til å skue; Du som er vokter av det evige lys og av uforgjengelige skatter; Du som ved Din Faders vilje har latt lys skinne i det mørke som er i oss; Du som fra dypet har reist oss opp til lyset; Du som har gitt oss liv ut av døden og skjenket oss frihet ut av trelldom; Du som ved korset har gjort oss til husfolk hos Din Fader, og ved Ditt evangelium har ført oss til himmelens høyder og trøstet oss ved Dine profeter; Du som i Din egen person har gjort oss til husfolk hos Gud, Lysets Fader; gi oss, o Herre, at vi må prise Deg, vår Gud, så vi alltid med uavlatelig takksigelse kan tale lovprisninger til Deg, vi Dine tjenere, o Herre.

Folket: Vi priser Deg, vi velsigner Deg, vi takker Deg, vi bønnfaller Deg, o vår Gud.

La også biskopen si: Vi synger for Deg med våre munner denne trefoldige lovsang som et bilde på Ditt rike, o Guds Sønn, Du som er i evighet; Du som er over alle, sammen med Faderen; som hele skapningen priser, skjelvende i frykt for Din Ånd; for hvem all natur skjelver i frykt, og som hver rettferdig sjel velsigner; hos hvem vi alle har søkt tilflukt; Du som har latt forvirring, stormer og vind ta slutt for oss; Du som har vært for oss en hvilehavn og et tilfluktssted fra fordervelse; i hvem vi har håp om evig frelse; Du som skaper stille vær for dem som kastes omkring på havene og i stormene; Du som i sykdommer blir bønnfalt og helbreder uten vederlag; Du som er med dem som er stengt inne i fengsel; Du som har løst oss fra dødens bånd; Du som er trøster for de fattige og for dem som sørger og for dem som har slitt og blitt trette under korset; Du som vender bort fra oss enhver trussel; Du som for vår skyld har refset Satans list; Du som driver bort hans angrep og gir oss frimodighet; Du som støter bort all villfarelse fra dem som setter sin lit til Deg; Du som profetene og apostlene priste i det skjulte: vi priser Deg, o Herre, vi løfter opp til Deg en lovprisning, for at vi, idet vi har kjent Deg, må hvile i livets boliger, og alltid gjøre Din vilje. Og gi oss, o Herre, å vandre etter Dine bud, og i miskunn besøke oss alle, både små og store, fyrsten og hans folk, hyrden og hans hjord; for Du, o Herre, er vår Gud, og velsignet og prist er Ditt rike—[riket] til Faderen og til Sønnen og til Den Hellige Ånd, både før verdene og nå og alltid og i evighetenes evigheter uten ende.

Og la folket si: Amen.

La dem synge salmer og fire lovsanger; én av Moses og av Salomo og av de andre profeter. Slik: små salmesangere; to jomfruer; tre diakoner; tre presbytere. Og slik la lovsangen bli fremsagt av biskopen eller av én av presbyterene.

Og la det sies således: Vår Herres nåde [være] med eder alle. Og folket skal si: Og med din ånd.

Og presten skal si: La oss også prise vår Herre. Og folket skal si: Sømmelig og rett.

Presten skal si: La eders hjerter være faste. Og folket skal si: Vi har [dem faste] hos Herren.

LOVSANG FOR SEGLET

O Herre, Faderen, lysets Giver, all makts og alle ånders Opphav, det evige lys’ Forsegler og livets Veileder, salighetens og udødelighetens Skaper; Du som har ført oss gjennom det materielle mørke og skjenket oss det immaterielle lys; Du som har løst ulydighetens bånd og kronet oss med den tro som er Din; Du som ikke holder Deg borte fra Dine tjenere, men alltid er i dem; Du som ikke forsømmer de sjeler som i møye og i Din frykt bønnfaller Deg; Du som kjenner alle ting før de blir tenkt, og gransker alle ting før de blir overveid, og gir det Du vil gi før vi ber Deg; Du som har velbehag i å høre dem som tjener Deg med et hjerte uten tvil; o Konge over de høyeste lys og himmelens hærskarer, Du som hører erkeenglene når de priser Deg og har velbehag i dem: svar oss, o Herre, vi ber Deg. Gi oss med frimodighet og uavlatelig røst å prise Deg, å love Deg, å løfte opp til Deg en lovprisning; for at vi, bevoktet av Deg og ledet i lys, vi Dine tjenere, o Herre, stadig må prise Deg.

Folket: Vi priser Deg, vi velsigner Deg, vi takker Deg, o Herre; og vi bønnfaller Deg, o vår Gud.

Presten: O Herre Jesus, hør oss, o Hellige, Du som var de stummes og de fornuftløses Røst, de lammes Styrke, de blindes Lysgiver, de haltendes Veileder, spedalskes Renser, leger av legemlige flukser, helbreder av døve og stumme, dødens Refsende, mørkets Plager, lysets Stråle og Lampen som ikke slukkes, Solen som ikke formørkes og ikke hviler, men som alltid gir lys til Dine hellige; Du som har stadfestet alle ting sammen til det godes skjønne likhet; Du som er den velstemte Fornuft; Du som åpenbart har gitt lys til alle; Du som er menneskenes barns Frelser og sjelenes Omvender; Du som sørger for alle ting slik det er rett; englenes Skaper, Du som smykker alt; Faderens Tanke; Du som grunnfestet verdenene i klokskap og visdom og stadfestet dem sammen; og som ble sendt til oss fra Din evige Fader; Åndens Forstand som ikke kan gripes eller forstås, Gjøreren kjent av de usynlige ting; Du er herlig, og Ditt navn er Underfullt. Derfor priser også vi, Dine tjenere, Deg, o Herre.

Folket: Vi priser Deg, vi velsigner Deg, vi takker Deg, o Herre; vi bønnfaller Deg, o vår Herre.

Presten: Vi synger, o hellige Herre, denne trefoldige lovsang til Deg, Du som gav oss en tro på Deg som ikke kan løses, ved hvilken Du gjorde oss i stand til å seire over dødens bånd; Du som skapte rettsindige sinn i dem som setter sin lit til Deg, for at de skulle være guder; Du som ved Ånden gav oss å trå under fot all fiendens makt, for at vi ikke skal vanhellige de ting som ikke må vanhelliges; Du som ved Din mellomkomst har gjort vennskap for oss med Din Fader. Svar oss, Dine tjenere, o Herre, [Du] som vi uavlatelig bønnfaller; Du som ved vår bønn gir [oss] makt mot motstanderen; som vi alltid ber til, som [det var], for Den ondes fall; hør oss, o evige Konge; trøst enkene, hjelp de farløse; miskunn Deg over og rens dem som er besatt av urene ånder, gi visdom til de uforstandige; omvend dem som farer vill; fri dem som er i fengsel; vern oss alle, for Du, o Herre, er vår Gud; velsignet og herlig er Ditt rike.

Folket: Amen.

Kap. 27 – Lesninger, undervisning og bønn

Etter dette skal bønnen fullendes, og deretter skal leseren lese Profetene og det øvrige; presbyteren eller diakonen skal lese Evangeliet; og deretter skal biskopen eller presbyteren lære de ting som er tjenlige og gagnlige. Etter dette skal det være en bønn, og katekumenene skal få håndspåleggelse.

Kap. 28 – Innføring i mysteriene før offeret

Deretter skal biskopen lære mysteriene til folket. Men om han ikke er til stede, skal en presbyter tale, for at de troende skal vite hvem de nærmer seg, og hvem som er deres Gud og Fader. Deretter skal undervisningen om mysteriene sies således:

[MYSTAGOGI ELLER] INNFØRING I MYSTERIENE, SOM SIES FØR OFFERET TIL DE TROENDE

[Vi bekjenner] Ham som er forutværende og var til stede og er og kommer; som led og ble begravet og stod opp og ble herliggjort av Faderen; som løste våre bånd fra døden, som stod opp fra de døde; som ikke bare er Menneske, men dertil også Gud; som ved Den Hellige Ånd gjenopprettet Adams kjød med [hans] sjel til udødelighet, fordi Han bevarte Adam ved Ånden; som ikledde seg den døde Adam og gjorde ham levende; som steg opp til himmelen; under hvem, etter korset, Døden falt og ble overvunnet, da dens bånd, ved hvilke Djevelen stundom ble sterk og fikk makt over oss, ble løst; og ved hvis lidelse [Døden] ble vist å være unyttig og svak, da [Jesus] skar over hans bånd og hans makt, da hans snarer ble brutt, og Han slo ham i ansiktet, [ja Døden] som var fylt av mørke og ble rystet og fryktet, da han så Den Enbårne Sønn; som i sin [menneskelige] sjel steg ned i guddommen til dødsriket; som steg ned fra de rene høyder over himlene; Ham [bekjenner vi], den udelelige Tanke som er fra Faderen og er av én vilje med Ham; Ham, Skaperen sammen med sin Fader, av himmelen; som er englenes Krone, erkeenglenes Styrke, Hærskarenes Kledning og Herredømmenes Ånd; Ham, den evige Kongedømmes Hersker og de helliges Fyrste, Faderens uutgrunnelige Forstand; Ham som er Visdommen, Kraften, Herren, Tanken, Forstanden, Hånden, Faderens Arm.

Som vi tror, bekjenner vi Ham som er vårt Lys, vår Frelse, Frelser, Beskytter, Hjelper, Lærer, Frigjører, Lønner, Bistand, Styrke, Mur; vår Hyrde, Inngang, Dør, Vei, Liv, Medisin, Føde, Drikk [og] Dommer. Vi bekjenner Ham lidende [og dog] ikke lidende, Sønn [og dog] ikke skapt, død [og dog] levende, Faderens Sønn, ubegripelig [og dog] begripelig; Han som, selv syndfri, bar våre synder da Han forlot Faderens himmel; hvis legeme, idet det ble brutt, blir vår frelse, og [Hans] blod og Ånd [vårt] liv og vår hellighet, og vannet vår renselse; Han som gir lys til hjertene hos dem som frykter Ham, idet Han er med dem i alle ting; Han som har gjort oss fremmede for hele Djevelens vei; sjelenes Fornyer, på hvem vi alle har satt vårt håp.

Han, som er Gud og før verdene hos Faderen, evig Gud, da Han så verden gå til grunne i syndens bånd, og bli nedtrådt av den listige villdyrets makt, og gjort underdanig døden ved uvitenhet og villfarelse, besluttet å helbrede menneskeslekten, og kom til en jomfrus skjød, skjønt skjult for alle de himmelske hærers leirer, og kastet de motstående skarer i uvitenhet. Men da [Han], den Uforgjengelige, ikledde seg forgjengelig kjød og gjorde kjød som var under døden uforgjengelig, viste Han således i den døde Adams kjød, som Han ikledde seg, et forbilde på uforgjengelighet, ved hvilket forbilde fordervelsens ting ble tilintetgjort.

Han overgav riktignok hellige bud gjennom Evangeliet, som er rikets forkyndelse i forveien; ved hvilket Evangelium, som et bilde på riket, lærte vi å leve; gjennom hvilket Evangelium Djevelens bånd er skåret over, for at vi skal nå udødelighet i stedet for død, og i stedet for uvitenhet motta årvåkenhetens [nåde].

Han, som da ble Menneske, Guds Sønn, Herren, tok på seg den døde Adams ætt i alle dens slag, ved å uttømme [seg selv], Han som er den Første, kom til fødsel som Menneske, skjønt Han er Gud; Han som var forutkjent av profetene og forkynt av apostlene og lovprist av englene og herliggjort av alles Fader; Han ble korsfestet for oss, og Hans kors er vårt liv, vår styrke, [vår] frelse, for det er det skjulte mysterium, den uutsigelige glede, og ved det blir hele menneskenaturens vesen, idet den alltid bærer det, gjort uadskillelig fra Gud; for det er den godartede kraft, uadskillelig fra Gud, som ikke kan utsies sømmelig med disse lepper, [og] som var skjult fra begynnelsen; men nå er det åpenbarte mysterium, som er for de troende, ikke slik det synes å være, men slik det er.

Dette kors, som vi roser oss av for at vi skal bli herliggjort, [og] hvis bærere, de trofaste og fullkomne, skiller sine sjeler fra alt som kan sanses, fra alt som kan sees, som fra noe som ikke er sant—ved dette, be for eder selv, I som viser eder som menn; gjør eders synlige ører døve; gjør eders legemlige øyne blinde; for at I skal kjenne Kristi vilje og hele eders frelses mysterium. Hellige menn og kvinner, hvis eiendom det er å rose eder i Herren, hør det indre menneske.

Vår Herre, da Han lærte oss og fastsatte for oss en pakt, og gjorde oss til [sin] husstand, og etter sin lidelse kom til dødsriket, gjorde hele jorden til fange—Han som gjorde dødens natur fanget til livet; og Døden, da den så Ham stige ned i sin sjel til dødsriket, ble bedratt og håpet at Han var føde for ham, slik hans vane var. Men da han så i Ham Guddommens skjønnhet, ropte han med sin røst og sa: Hvem er dette som har ikledd seg Mennesket som var under meg og har overvunnet meg? Hvem er dette som river fra ødeleggelsen kjød som var bundet av meg? Hvem er dette som har ikledd seg jord, men selv er himmel? Hvem er dette som er født i forgjengelighet, men lider ingen fordervelse? Hvem er dette som er fremmed for mine lover? Hvem er dette som gjør dem som er mine, til fanger? Hvem er dette som strider med den brennende Døds makt og overvinner mørket? Hva er denne nye herlighet som er i dette syn, som hindrer meg i å gjøre det jeg vil? Hvem er denne nye døde uten synd? Hvem er dette som ved lysets overflod slukker mørket og ikke tillater meg å herske over dem som er mine, men drar sjelene som var gitt meg, til himmelen? Hva er denne herlighet som hindrer legemet i å være forgjengelig? Hvem er dette som jeg ikke kan røre? Hva er denne uutforskelige herlighet for det som omgir den? Ve meg! Jeg drives på flukt av Ham og av det som er Hans, for jeg kan ikke skade dem.

Han, som er Kristus, som ble korsfestet, ved hvem det som var på venstre side ble satt på høyre, og det som var nedenfor ble som det som var ovenfor, og det som var bak som det som var foran, da Han stod opp fra de døde og trådte dødsriket ned og ved døden drepte Døden; etter at Han stod opp på den tredje dag, takket Han Faderen og sa: Jeg takker Deg, o min Fader, ikke med disse lepper som er sammenføyd, heller ikke med en legemlig tunge, hvorfra sannhet og løgn går ut, heller ikke med dette skapte og materielle ord; men jeg takker Deg, Konge, med den Røst som ved Deg forstår alle [ting], som ikke kommer ved et legemlig organ, som ikke faller på kjødelige ører, som ikke er i verden og ikke blir igjen på jorden, men med denne Røst, Ånden som er i oss, som alene taler til Deg, o Fader, elsker Deg, priser Deg; ved hvem også hele koret av fullkomne hellige kaller Deg den Elskede, kaller Deg Fader, kaller Deg Opprettholder, kaller Deg Hjelper; for Du er alt, og alle er i Deg; for alt som er, er Ditt og ikke en annens, men er Ditt alene, Du som er i evighet og i evighet. Amen.

La hyrden kjenne mysteriene i hele naturen.

Etter at jeg har bedt til Faderen, slik I vet og ser, blir jeg tatt opp, sier Jesus.

Derfor er det rett at hyrden taler undervisningen om innvielsen i mysteriene, for at de skal vite hvem det er de får del i i de hellige ting, og hvilket minne de frembærer gjennom Eukaristien.

Og til slutt, etter dette, la ham si således: Ettersom vi også har tatt vår tilflukt til Ham og har lært at det er i Ham alene å gi, la oss be Ham om de ting som Han sa at Han ville gi oss, det som øye ikke har sett og øre ikke har hørt, og som ikke er steget opp i menneskes hjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker Ham, slik Moses og noen av de hellige har sagt. Ettersom vi da har håpet på Ham, la oss gi Ham lovprisning; og Ham være ære og makt i evighet og evighet. Amen.

La folket si: Amen.

Etter at folket er undervist i innvielsen i mysteriene, la Eukaristien bli frembåret; men la ikke innvielsen i mysteriene sies hver gang, men bare ved påske, på sabbaten og på den første dag i uken, og på åpenbaringens dager og på pinsefesten.

Kap. 29 – Hva slags presbyter man bør være

La en presbyter ordineres, etter å ha fått vitnesbyrd av hele folket, etter det som før er sagt; kyndig i lesning, saktmodig, fattig, ikke pengekjær, en som har arbeidet meget i tjeneste blant de svake, funnet ren og uten anklage; om han har vært som en far for de farløse, om han har tjent de fattige; om han ikke er blitt kald i kjærligheten til Kirken; om han i alle ting er from og stille, slik at han på denne måte i alle henseender kan være verdig til å få de ting som er sømmelige og passende åpenbart for seg av Gud, og også bli regnet verdig til helbredelsens gave.

Kap. 30 – Ordinasjon av presbyter

Deretter skal ordinasjonen av presbyteren skje således: Hele det prestelige følge fører ham frem; biskopen legger sin hånd på hans hode, presbyterene berører ham og holder ham; biskopen begynner og sier slik:

BØNN VED ORDINASJON AV PRESBYTER

O Gud, vår Herre Jesu Kristi Fader, den Uutsigelige, Lyset, Du som verken har begynnelse eller ende, Herren, Du som har ordnet alle ting og satt grenser for dem, og i fornuft fastlagt ordningen av alle ting som er skapt av Deg; hør oss og se til denne Din tjener, og gjør ham delaktig i og skjenk ham Ånden av nåde og forstand og styrke, presbyteratets Ånd, som ikke eldes og er uoppløselig, av ett sinn, elskende de troende, refser for å hjelpe og styre Ditt folk ved arbeid, ved frykt, ved et rent hjerte, ved hellighet, ved fortrinn, ved visdom og ved Den Hellige Ånds gjerning, gjennom Din omsorg, o Herre. Likesom da Du så til Ditt utvalgte folk, bød Du Moses å be om de eldste, og idet Du fylte dem med Din Ånd, skjenket Du den til Din tjener; slik også nå, o Herre, skjenk rikelig Din Ånd til denne mann, den Ånd som Du gav til dem som av Deg selv ble gjort til disipler, og til alle dem som gjennom dem i sannhet har trodd på Deg. Og gjør ham verdig, fylt av Din visdom og Dine skjulte mysterier, til å fø Ditt folk i hjertets hellighet, renhet og sannhet; idet han priser, velsigner, lovsynger, takker og frembærer lovprisning alltid, dag og natt, til Ditt hellige og herlige Navn; idet han arbeider med glede og tålmodighet for å være et kar for Din Hellige Ånd; idet han alltid har og bærer korset til Din Enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus, ved hvem lovprisning og makt er Deg til del, sammen med Den Hellige Ånd, i evighet og evighet. La folket si: Amen.  Og både prestene og folket skal gi ham Fred med et hellig kyss.

Kap. 31 – Presbyterens tjeneste og livsførsel

Etter at han er ordinert, skal han være stadig ved alteret og møysommelig frembære bønner uten opphør. Men stundom skal han alene i et hus ta hvile fra de ting som hører Herrens hus til; dog uten å opphøre eller formindske én time av bønnene.

Han skal faste tre dager hver [uke] gjennom hele året, for at han må fullkommes i forstand; og dessuten faste etter sin styrke, uten å flakke omkring og gå hit og dit med hver ånd, men gjøre alt med kraft.

Blir det åpenbart for en presbyter eller biskop å tale, da skal han tale; men hvis ikke, skal han ikke forsømme eller forakte sitt arbeid.

Blir det åpenbart for en presbyter å besøke sine menigheter og tale ordet, da skal han gå; men hvis ikke, skal han bønnfalle Gud med inderlig bønn. Og blir det åpenbart for ham å tale til dem, da skal han tale til dem, alltid bærende byrden og lasten av Ham som ble korsfestet for ham, og bedende for hele folket.

En presbyter eller biskop skal ikke være bekymret for mat eller klær. Gud har omsorg og tar vare på sine egne i de ting Han kjenner. Men om han, når han mottar mat eller klær av noen, blir sagt at han også skal motta fra en annen, da skal det være ham nok å motta fra den første alene, og det bare så langt det er sømmelig og han trenger, og ikke i overmål.

I trosfasthet skal en presbyter alltid være urokkelig; for slike er det Gud ønsker. Og han skal prøve hjertet hos hver enkelt, for at ikke det onde, som holdes og begraves der inne, skal gjøre ham fremmed for Guds nåde.

Han skal ikke tillate ugress å vokse i den gode hvete, men rive det bort og skjære av dem som fører det inn. Mørket skal ikke dekke hans lys. Han skal lære alle de troende til alle tider at de fullfører sitt løp som i dagen; for lysets barn vandrer ikke i mørket. Presbyters undervisning skal være sømmelig, stille og måteholden, sammenføyd med frykt og beven; og biskopens likeså. I undervisningen skal de ikke tale tomme ord, men si slike ting at tilhørerne, når de hører, kan bevare dem.

Presbyteren skal minnes alle de ting han lærer. For på Herrens dag skal Ordet kreves av ham, at han skal vitne for folket om de ting han har talt, for at de som ikke hørte, skal bli refset. For han skal stå for Guds herlighet og tale de ting han har lært. Slik skal han da lære, for at han ikke selv skal gå til grunne. Han skal be for dem som hører, at Herren må gi dem Åndens forstand, kunnskap og sannhet; og han skal ikke forgjeves kaste perler for svin, men prøve dem som er verdige, dem som har hørt og gjort, for at ikke Ordet, om det ikke bærer frukt i dem, men går til grunne, skal gjøre ham selv til årsak til dets undergang.

Han skal ikke gi de hellige ting til hunder. Han skal skjelne tegnene hos dem som hører ordet og bærer god frukt. Men i alle ting skal han, uten bekymring, holde saken for biskopen.

Han skal ikke forsømme eller forakte dem som gjør gode gjerninger gjennom undervisning; men han skal våke etter tegn i dem, og av de tegn som viser seg i dem, dømme åndelig etter sukk, gråt, alvorlige samtaler, stillhet, sorg, tålmodighet og ydmyk bøyning av hodet. Men det som best oppdrar og fører til lidelse, er gråt og sukk.

Disse gjerningene er: våkenhet, avholdenhet, faste, stillhet, uavlatelig bønn, ettertanke, tro, saktmodighet, menneskekjærlighet, arbeid, tretthet, kjærlighet, underordning, godhet, verdighet og enhver lysets gjerning.

Derimot er tegnene på dem som ikke bærer livets frukt disse: sløvhet, nytelsessyke, flakkende blikk, ulydighet, klage, rastløshet, latskap som ikke vil røre seg, omstreifen.

Deres gjerninger er fråtseri, utskeielse, vrede, vantro, tom og usømmelig latter, forvirring, forsømmelse, villfarelse, uro, skamløshet, kjærlighet til vinning, kjærlighet til penger, misunnelse, strid, drukkenskap, hovmod, tomt snakk, roslyst og enhver mørkets gjerning.

Slike frukter skal han kjenne igjen og tale til dem som er verdige. Men han skal ikke kaste bort tid på dem som ikke tar imot undervisningen. For de som sår på jorden uten frukt, skal høste elendighet.

Presbyteren skal, slik det er rett og sømmelig, gå omkring til de sykes hus sammen med diakonen og besøke dem; han skal overveie og si til dem det som er passende og rett, særlig til de troende. Han skal formane til at de syke som er fattige, blir hjulpet av Kirken, for at også de som gjør barmhjertighetsgjerninger, kan gå inn i gleden over deres Herres glede. La ham stadfeste dem som nylig er blitt katekumen­er med profetiske og evangeliske ord, med undervisningens ord. Han skal ikke forsømme sine bønner, for han er et bilde på erkeenglene; men han skal vite at Gud ikke sparte englene som syndet.

Han skal faste; og om det er passende, la ham ta av kalken. Vin skal være ham nok, så meget som etter hans skjønn gagner og hjelper ham, for at den drikk som var til helbredelse ikke skal bli til skade. I sykdom skal han ete urter og fisk, og også ha omsorg for sitt arbeid. I alle ting skal presten være et forbilde for de troende i hellighetens gjerning.

Presbyteren skal prise og takke på samme måte som biskopen.

Kap. 32 – Daglig lovsang i Kirken

La dem daglig si lovsangen i Kirken, hver av dem til sin tid, slik:

DAGLIG LOVSANG

Vår Herres nåde [være] med eder alle. Folket: Og med din ånd. Presten: Lov Herren. Folket: Det er sømmelig og rett.

Presten: Deg, o Fader for uforgjengelighet, våre sjelers Frigjører, tankenes Stadfester og hjertenes Vokter, Du som har opplyst våre hjerter og gjort ende på forstandens mørke ved den kunnskap som er i Deg; Du som ved korset til Din Enbårne har fornyet til uforgjengelighet det gamle menneske som var overgitt til fordervelse; Du som har gjort ende på villfarelsen og ved Dine bud latt mennesket gå over til udødelighet; Du som søkte det tapte—vi, Dine tjenere og også Ditt folk, priser Deg.

Folket: Vi priser Deg, og det øvrige.

Presten: Vi priser Deg, o Herre, som uavlatelig blir priset ved erkeenglenes uopphørlige lovprisninger, ved herlighetens lovsanger og herredømmenes hymner. Vi priser Deg, o Herre, Du som sendte Din Tanke, Ditt Ord, Din Visdom, Din Kraft, Ham som er fra evighet og var hos Deg før verdene, det uskapte Ord av den Uskapte, men som i tidens ende åpenbarte seg, ikledd kjød, til frelse for det skapte menneske, Din elskede Sønn Jesus Kristus, som frigjorde oss fra trelldommens åk. Derfor priser også vi, slik vi er vant, vi Dine tjenere og også Ditt folk, Deg.

Folket: Vi priser Deg, og det øvrige.

Presten: Vi synger for Deg en trefoldig lovsang av våre hjerter, o Herre, Du som gir liv; Deg som besøker de fattiges sjeler og ikke forsømmer de bedrøvedes ånder; Hjelper for de forfulgte, Bistand for dem som kastes omkring på havet, Frigjører for dem som blir slått, Forsørger for de hungrige, Hevner for dem som blir urettet; de troendes Elsker, de helliges Medvandrer, de rene­s Bolig, dem som påkaller Deg i sannhet sitt Tilhold; enkers Beskytter, farløses Befrier; Du som gir Din Kirke rett styre og har grunnfestet i den kjærlighetsmåltider, tjenester, mottagelser av de troende, Åndens samfunn, nådegaver og krefter. Vi priser Deg; vi opphører ikke, idet vi alltid i våre hjerter avbilder Ditt rike i oss, for Din skyld og også for Din elskede Sønn Jesu Kristi skyld, ved hvem lov og makt er Deg til del, sammen med Den Hellige Ånd, i evighet og evighet. Amen.

Og la folket si: Amen.

Men om også noen taler profetiske ord, la ham tale; han har sin lønn.

Men ved midnatt skal prestetjenestens sønner og de mer fullkomne av folket gi lovprisning for seg selv. For også i den time stod vår Herre opp og priste sin Fader.

Se, lysets barn; den som tror Herrens ord, vandrer slik som Han vandret i denne verden, for at der hvor Han er, der kan også han være.

Kap. 33 – Om diakoner

Diakonen skal innsettes, utvalgt etter det som før er sagt. Om han har god vandel, om han er ren, om han er utvalgt til renhet og avhold fra adspredelser; hvis ikke, dog [om han] er én hustrus mann, med vitnesbyrd fra alle de troende, ikke innviklet i verdens sysler, uten håndverk, uten rikdom, uten barn. Men om han er gift eller har barn, skal barna oppdras til fromhet og renhet, så de kan bli godkjent av Kirken etter tjenestens regel. Men Kirken skal ta omsorg for dem, så de kan bli i loven og i tjenestens gjerning.

Kap. 34 – Diakonens tjeneste

Men han skal i Kirken utføre de ting som er rette. Hans tjeneste skal være slik. Først skal han gjøre bare de ting som er befalt av biskopen til forkynnelse; og la ham være rådgiver for hele kleresiet og for Kirkens mysterium; han som tjener de syke, han som tjener de fremmede, han som hjelper enkene, han som er far for de farløse, han som går omkring i alle husene til dem som er i nød, for at ingen skal være i trengsel eller sykdom eller elendighet. La ham gå omkring i katekumen­enes hus, for at han kan stadfeste dem som tviler og undervise dem som er ukyndige.

La ham kle de menn som er gått bort, og pynte [dem]; begrave de fremmede; føre dem som bryter opp fra sin bolig, eller går i fangenskap. For hjelp til dem som er i nød, la ham melde det til Kirken; han skal ikke besvære biskopen, men bare på den første dag i uken skal han gjøre rede for alt, så biskopen kan få vite det.

La ham være våken ved forsamlingens time, gå omkring i kirken og se til at ingen er der som er hovmodig eller en spøkefugl eller en forstyrrer eller en som taler tomme ord. Slike skal han irettesette, så alle ser og hører, og la ham føre ut den han har dømt, for at han skal få sin straff, så også de andre kan frykte. Og om [overtrederen] bønnfaller ham om å få tillatelse til å ta del, la ham gi ham trøst. Men om mannen fortsetter i sin overtredelse eller uorden, la ham bringe saken om ham frem for biskopen, og la ham bli adskilt i sju dager og deretter kalt tilbake, for at han ikke skal bli fanget. Men om han, når han kommer, fortsatt blir værende og holder fast ved sin dårskap, la ham bli avskåret inntil han i sann omvendelse kommer til seg selv og bønnfaller om å bli mottatt igjen.

Om han er i en by ved havet, la ham gå omkring ved kyststedene, for at det ikke skal være noen som er død i havet; la ham kle ham og begrave ham. Likeså skal han også undersøke gjestehuset, for at det ikke skal være noen som oppholder seg der syke eller i nød eller døde; og la ham gjøre det kjent for Kirken, så den kan sørge for det som er rett for hver enkelt. La ham la de lamme og syke bade slik det er rett, for at de kan få lindring fra sine smerter. La ham gi gjennom Kirken til hver enkelt det som er rett.

I Kirken skal tolv presbytere, sju diakoner, fjorten subdiakoner og tretten enker som sitter fremst, være kjent. Men blant diakonene skal den som anses å være mest ivrig og best i styring, velges til mottaker av de fremmede. La ham alltid være på gjestehusets sted som er i kirken, kledd i hvite klær, med bare en stole over skulderen.

Kap. 35 – Diakonens formaning og forbønn

La ham i alle ting være som Kirkens øye, og med frykt formane, for at han kan være et forbilde for folket i fromhet. La ham formane slik:

DIAKONENS FORMANING

La oss stå opp. La hver kjenne sin plass. La katekumenene gå ut. Se til at ingen urene, ingen sløve, blir igjen. [Løft] opp eders hjertes øyne. Englene ser på. Se til at den som ikke tror, trekker seg tilbake.

La oss bønnfalle i enighet. La ingen horkar, ingen vred mann bli igjen; om en som er tjener for det onde er her, la ham gå bort. Se, som lysets barn, la oss be og bønnfalle vår Herre og vår Gud og vår Frelser Jesus Kristus.

Når presbyteren eller biskopen begynner bønnen, skal folket be og knele.

Deretter skal diakonen si slik:

For den fred som er fra himmelen, la oss bønnfalle, at Herren i sin miskunn må gi oss fred. For vår tro la oss bønnfalle, at Herren må gi oss å bevare til enden den tro som er i Ham. For enighet og samklang la oss bønnfalle, at Herren må bevare oss sammen i Åndens enighet. For tålmodighet la oss bønnfalle, at Herren må skjenke oss tålmodighet til enden i alle trengsler. For apostlene la oss bønnfalle, at Herren må gi oss å behage Ham, slik også de behaget Ham, og gjøre oss verdige til deres arv. For de hellige profeter la oss bønnfalle, at Herren må telle oss med dem. For de hellige bekjennere la oss bønnfalle, at Herren Gud må gi oss å fullføre [vårt løp] med samme sinn [som de]. For biskopen la oss bønnfalle, at vår Herre må gi ham til oss for mange dager i troen, rett delende sannhetens ord, og stående i spissen for Kirken rent og uten anklage. For presbyteriet la oss bønnfalle, at Herren ikke må ta fra dem presbyteriets ånd, men skjenke dem iver og fromhet inntil enden. For diakonene la oss bønnfalle, at Herren må gi å fullføre et fullkomment løp og nå fullkommen hellighet, og at Han må komme i hu deres gjerning og deres kjærlighet.

For presbyterinnene la oss bønnfalle, at Herren må høre deres bønner og bevare deres hjerter fullkomment i Åndens nåde og hjelpe deres arbeid.

For subdiakonene, leserne og diakonissene la oss bønnfalle, at Herren må gi dem å motta en lønn i tålmodighet.

For de troende legfolk la oss bønnfalle, at Herren må gi dem å bevare troen fullkomment.

For katekumenene la oss bønnfalle, at Herren må gi dem å bli regnet verdige til tilgivelsens bad, og må hellige dem med hellighetens segl.

For riket la oss bønnfalle, at Herren må skjenke det ro og fred.

For de opphøyde makter la oss bønnfalle, at Herren må gi dem klokskap og frykt for Ham.

For hele verden la oss bønnfalle, at Herren må sørge for hver enkelt med det som er sømmelig.

For dem som ferdes på havet, og for dem som drar på reiser, la oss bønnfalle, at Herren må lede dem med miskunnens høyre hånd.

For dem som blir forfulgt la oss bønnfalle, at Herren må gi dem tålmodighet og kunnskap, og også skjenke dem et fullendt arbeid.

For dem som er sovnet inn fra Kirken la oss bønnfalle, at Herren må gi dem et hvilested.

For dem som er falt la oss bønnfalle, at Herren ikke må minnes deres dårskaper mot dem, men dempe sine trusler mot dem.

Og la oss alle, som har behov for bønn, også bønnfalle, at Herren må beskytte og bevare oss med den fredelige Ånd.

La oss overtale og bønnfalle Herren, at Han må ta imot våre bønner.

Etter at diakonen har gjort minne, skal biskopen gi et tegn med sin hånd.

La diakonen si: La oss reise oss i Den Hellige Ånd, for at vi, gjort vise, må vokse i Hans nåde, og rose oss av Hans navn; bygget på apostlenes grunnvoll, la oss be og bønnfalle Herren, at Han, overbevist, må ta imot våre bønner.

Deretter skal biskopen fullføre bønnen. Og folket skal si: Amen.

Kap. 36 – Diakonens vakt ved inngangen

La diakonen være slik, at han fremtrer med frykt og beskjedenhet og ærbødighet. Med hensyn til åndelig iver skal han ha en fullkommen livsførsel. La ham vokte og iaktta dem som kommer inn i helligdommens hus. La ham undersøke hvem de er, så han kan vite om de er lam eller ulver. Og når han spør, skal han føre inn den som er verdig, for at ikke, dersom en spion kommer inn, Kirkens frihet skal bli gransket, og hans synd være på hans eget hode.

Om noen kommer sent til lovprisningstjenesten, enten når morgenenes lovprisning blir sagt eller når Offeret blir båret frem, hvem han enn er, skal han bli stående utenfor, og diakonen skal ikke føre ham inn – for det er et forbilde på den kommende dommens dag – for at det ikke ved inntrengningens støy skal bli forstyrrelse for dem som ber. Og når han kommer og finner døren stengt, skal han ikke banke, på grunn av det som allerede er sagt.

Men etter at den første lovprisningssalmen er fullført, skal den troende mann eller den troende kvinne gå inn. La diakonen si enten: Over offeret; eller: For lovprisningen, la oss bønnfalle at Herren må skrive vår bønn i livets bok, og at Gud, som er til evig tid, må minnes oss i sine hellige lysboliger. For denne bror som er kommet for sent, la oss bønnfalle at Herren må gi ham iver og arbeid, og vende bort fra ham enhver verdens lenke, og gi ham vilje til hengivenhet og kjærlighet og håp.

Likeså også for en søster eller for en diakonisse, for dem som er sene eller blir stående utenfor, skal han formane, for at hele folket skal bønnfalle for dem. For slik, når en diakon nevner og formaner om dem, styrkes iveren, og kjærlighetens bånd blir fullendt, og den ringeakter og den sløve blir tuktet.

Kap. 37 – Diakonens ansvar ved vold, anger og undervisning

Om en kvinne, hvem det enn er, blir utsatt for vold av en mann, skal diakonen nøyaktig undersøke om hun er troende og virkelig har lidt vold; og om den som øvde vold mot henne ikke var hennes elsker. Og dersom det forholder seg slik, og hun som led vold sørger over det som hendte henne, skal han føre saken frem for biskopens høring, for at hun i alle ting skal bli vist å være i kirkens samfunn. Men om den som øvde vold er troende, skal diakonen ikke føre ham inn i kirken til deltakelse, selv om han angrer. Men om han er katekumene og angrer, skal han bli døpt og få del.

La diakonen undervise dem som angrer, og føre dem til presbyterne eller til biskopen, for at de kan bli katekisert og undervist i kunnskap. Men om hans myndighet ikke strekker til for å fullføre dette, å fullføre diakonatets tjeneste fullkomment, da skal han bare holde seg til bønn; og han skal regne bønn og ettertanke, kjærlighet, veien, sorg og å ha frykt for sine øyne, som et verk; og han skal kalles et lysets barn.

Kap. 38 – Ordinasjon av diakon

Slik skal ordinasjonen av en diakon være. La biskopen alene legge hånd på ham, fordi han ikke blir innsatt til prestedømmet, men til tjeneste for biskopen og Kirken. Over diakonen skal da biskopen si således:

ORDINASJONSBØNN FOR EN DIAKON

O Gud, som skapte alle ting og prydet dem ved Ordet; som hviler i de rene tidsaldre; som ved profetene tjente oss med evig liv; som opplyste oss med kunnskapens lys; o Gud, som gjør store ting og er all herlighets Skaper, vår Herre Jesu Kristi Far, ham som Du sendte for å tjene Din vilje, for at hele menneskeslekten skulle bli frelst, og som gjorde kjent for oss og åpenbarte Din Tanke, Din Visdom, Din Kraft, Din elskede Sønn, Jesus Kristus, lysets Herre, fyrstenes Fyrste og gudenes Gud; gi denne Din tjener nådens og iverens ånd, at han må få iver, stillhet, styrke og kraft til å tekkes Deg; gi ham, Herre, å være en arbeider i loven uten skam, mild, en som elsker foreldreløse, en som elsker de fromme, en som elsker enker, brennende i ånden, en som elsker det gode; og opplys, Herre, ham som Du har elsket og utvalgt til å tjene Din Kirke, så han i hellighet kan bære frem for Ditt hellige sted det som blir ofret Deg fra Din yppersteprestelige arv; for at han, når han tjener ulastelig, rent og hellig og med en ren samvittighet, må bli regnet verdig til dette høye og opphøyde embete, etter Din gode vilje, idet han uten opphør priser Deg ved Din enbårne Sønn Jesus Kristus, vår Herre, ved hvem lov og makt tilkommer Deg i all evighet.

Folket skal si: Amen.

Kap. 39 – Om bekjennere

Dersom en er blitt vitnet om og bekjenner at han har vært i lenker og i fengsel og i trengsler for Guds Navns skyld, da legges det ikke hånd på ham for diakonatet. Likeså heller ikke for presbyteratet. For han har allerede geistlighetens ære, idet han er blitt bevart ved Guds hånd, ved sin bekjennelse. Men om han blir innsatt som biskop, regnes han også verdig til håndspåleggelse. Og selv om han er en bekjenner som ikke er blitt dømt av makten og ikke har blitt mishandlet i lenker, men bare har bekjent, regnes han verdig til håndspåleggelse. For han mottar geistlighetens bønn. Men la ham ikke be over ham og gjenta alle disse ord; når hyrden trer frem, skal han få virkningen.

Kap. 40 – Om enker

La en enke bli innsatt, etter utvelgelse, dersom hun i lang tid har vært uten mann; om hun, selv om hun ofte er blitt presset av menn til å gifte seg, for troens skyld ikke har giftet seg. Men om ikke, er det ennå ikke rett at hun blir utvalgt; la henne prøves en tid: om hun er from, om hun, når hun har hatt barn, har oppdratt dem i hellighet, om hun ikke har lært dem verdslig visdom, om hun har gjort dem til forbilder for den hellige lov og for Kirken, om hun har elsket og æret fremmede, om hun har vært vedvarende i bønner, om hun har levd saktmodig, om hun med glede har hjulpet dem som er i trengsel, om det har blitt åpenbart for de hellige om henne, om hun ikke har forsømt de hellige, om hun har tjent med all sin kraft, om hun er skikket til å bære og utholde byrden, idet hun ber uten opphør, er fullkommen i alle ting, brennende i ånden, har sitt hjertes øyne åpnet i alle ting, alltid er mild, elsker uskyld, ikke eier noe i denne verden, men alltid tar og bærer korset, korsfester alt ondt, natt og dag holder seg ved alteret, og arbeider villig og i det skjulte.

Om hun har én eller to eller tre likesinnede i mitt navn, er jeg midt iblant dem. Men la henne være fullkommen i Herren, som en som blir besøkt av Ånden. La henne gjøre det som blir gjort kjent for henne, med frykt og iver. La henne undervise de kvinner som ikke adlyder; la henne lære dem som ikke har lært; la henne omvende de uforstandige; la henne formane dem til å være alvorlige; la henne prøve diakonissene; la henne gjøre dem som kommer inn kjent med hva slags mennesker de er og hvem de er; også lære dem å bli værende. Dem som hører, la henne tålmodig råde i det som er sømmelig. Men dem som er ulydige etter tre formaning­er, skal hun ikke tale til. La henne elske dem som ønsker å leve i jomfruelighet. eller i renhet; dem som setter seg imot, skal hun rette på, beskjedent og stille. Med alle skal hun være fredsommelig. I det skjulte skal hun lukke munnen på dem som taler meget og tomt; men dersom de ikke hører, skal hun ta med seg en gammel kvinne, eller bringe saken frem for biskopens øre. Men i kirken skal hun tie. I bønn skal hun være utholdende. Hun skal besøke de kvinner som er syke; hver første dag i uken skal hun ta med seg én eller to diakoner og hjelpe dem. Har hun noen eiendel, skal hun gi den til de fattige og de troende. Men har hun intet, skal hun bli hjulpet av Kirken. Hun skal ikke gjøre verdslig arbeid, som om det var for å prøve seg; men hun skal ha disse Åndens gjerninger: hun skal holde ved i bønner og faster; hun skal ikke be om noe dypt; hun skal ta imot det Herren gir; hun skal ikke være bekymret for sine barn; hun skal overlate dem til Kirken, så de, idet de lever i Guds hus, kan være skikket til prestetjenestens tjeneste. Hennes bønner til Gud vil være velbehagelige; de er Guds offer og alter. For dem som har tjent vel, skal erkeenglene prise. Men de som er løsaktige og rasende og drikkfeldige, og skravlere og nysgjerrige og onde, det vil si dem som elsker nytelsene meget, deres sjelers skikkelser, som står for Lysets Far, forgår og føres til mørket for å bo der; for deres gjerninger, som er synlige, stiger opp for Den Høyeste og drar dem lett ned i avgrunnen, slik at når denne verden forandres og forgår, står deres sjelers skikkelser mot dem som vitner og lar dem ikke løfte blikket. For enhver sjels skikkelse og forbilde står for Gud fra verdens grunnvoll ble lagt. Derfor skal hun velges som kan gå de hellige skåler i møte. Av dem er de tolv presbytere som priser Min Far som er i himmelen. Disse mottar enhver hellig sjels bønner og bærer dem frem for Den Høyeste som en liflig duft.

Kap. 41 – Innsettelse av enker som sitter foran

Slik skal innsettelsen være. Mens hun ber ved alterets inngang og bøyer seg ned, skal biskopen stille si, så prestene kan høre, således:

BØNN VED INNSETTELSE AV ENKER SOM SITTER FORAN

O Gud, den Hellige, Den Høyeste, som ser det ringe, som har utvalgt det svake og det mektige; Du Ærede, som også har skapt det foraktede; gi, Herre, kraftens ånd til denne Din tjenestekvinne, og styrk henne ved Din sannhet, så hun, idet hun gjør Ditt bud og tjener i Ditt helligdoms hus, kan være et æret kar for Deg og kan herliggjøre Deg på den dag da Du vil herliggjøre Dine fattige, Herre. Og gi henne kraft til med glede å fullføre Dine læresetninger som Du har fastsatt som regel for Din tjenestekvinne. Gi henne, Herre, saktmodighetens, kraftens, tålmodighetens og godhetens ånd, så hun, idet hun bærer Din byrde med uutgrunnelig glede, kan utholde arbeidene. Ja, Herre Gud, Du som kjenner vår svakhet, fullkommengjør Din tjenestekvinne til pris for Ditt hus; styrk henne til oppbyggelse og til et godt forbilde; helliggjør henne, gjør henne vis; trøst henne, o Gud. For velsignet og herlig er Ditt rike, Gud Fader. Og Deg tilkommer pris, og Din enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus, og Den Hellige Ånd, som er god og tilbedelig og livets Skaper og av samme vesen som Deg, nå og før alle tider og i all evighet.

Folket: Amen.

Kap. 42 – Enkens bønneliv og hellighet

Etter at hun således er innsatt, skal hun ikke være bekymret for noe, men bli i ensomhet og ha tid til fromme bønner. For ensomhet er grunnvollen for hellighet og liv for en slik enke. For hun har ikke elsket noen annen enn gudenes Gud, Faderen som er i himmelen. Men til fastsatte tider skal hun selv gi lovprisning, om natten og ved daggry. Er hun menstruerende, skal hun bli i helligdommen og ikke nærme seg alteret, ikke som om hun var uren, men for at alteret skal ha ære. Deretter, når hun faster og bader, skal hun være flittig ved alteret. I pinsetiden skal hun ikke faste. I påskefesten skal hun gi av det hun har til de fattige, og la seg bade, og så be. Men når hun takker eller lovpriser, om hun har likesinnede jomfruer som venner, er det godt at de ber med henne for Amens skyld. Men om ikke, skal hun be alene, både i kirken og i huset, særlig ved midnatt. Tidene da hun skal gi lovprisning, er: sabbaten, den første dag i uken, enten påske eller åpenbaringsfest eller pinse. Til andre tider skal hun takke stille med salmer, med lovsanger og med ettertanker; og slik skal hun arbeide. For Den Høyeste vil helliggjøre dem og tilgi alle deres synder, dem som før var skrevet mot dem, og deres villfarelse; Min Far, den Himmelske, skal styrke dem og opplyse deres ansikter som ansiktene Mine helligdommer; de skal skinne i Min herlighet på gjengjeldelsens dag.

Kap. 43 – Nattens og morgenens lovsanger for enker

La hennes lovsanger sies slik, stille:

NATTENS LOVSANG FOR ENKER

Hellig, hellig, uten flekk, Du som har Din bolig i lyset, Abrahams Gud og Isaks og Jakobs Gud, Enoks og Davids Gud, Elias’ og Elisjas Gud, Moses’ og Josvas Gud, og profetenes Gud og de andres, som i sannhet forkynte Ditt navn; Apostlenes Gud, Du Gud som har styrt alle ting ved Din fornuft og velsignet dem som i kjærlighet setter sin lit til Deg; min sjel priser Deg med kraften av min krafts ånd, mitt hjerte priser Deg, Herre, og Din styrke til alle tider. La all min kraft prise Deg, Herre; for vil Du, så er jeg Din, o Gud, de fattiges Gud; for Du er Hjelperen for dem som mangler, og Du er Den som ser til de saktmodige, og den svakes Assistent; hjelp meg, Herre, for ved Din nåde har Du hatt velbehag i meg, at jeg skulle være Din tjenestekvinne; for Du har gitt meg et stort navn, at jeg skal kalles kristen. Du som har løst meg fra trelldom, for at jeg skal tjene Gud i trelldom, Den Mektige som er til evig tid, Du som ser alt, for at jeg skal prise Deg uten fordømmelse. Ja, Herre Gud, styrk mitt hjerte i Deg inntil det blir fullendt i Den Hellige Ånd. Forny oss til oppbyggelse av Din hellige Kirke, Sønn og Ord og Tanke fra Faderen, Kristus, som kom til frelse for menneskenes slekt, som led og ble begravet og stod opp og også ble herliggjort av Ham som sendte Deg; vend Deg, hjelp, Herre, rett våre tanker ved Åndens sterke tro. Herliggjør Ditt navn i oss. For i Din Far og i Deg og i Den Hellige Ånd er vårt håp i all evighet.

Og sammen med dem som er hos henne skal hun si: Amen.

Men ved daggry skal hun si lovsangen slik:

MORGENENS LOVSANGER FOR ENKER SOM SITTER FORAN

Evige Gud, våre sjelers Leder, lysets Skaper, livets Skatt, Du som hviler i de helliges lovprisninger og bønner, medlidenhetens Elsker, barmhjertig og mild, alles Konge og Gud, vår Herre: min ånd priser Deg og sender opp til Deg Din tjenestekvinnes uopphørlige røster, Herre, hun som ber Deg at Du vil fullkommengjøre i Din tjenestekvinne fornuftens, fromhetens og den rette kunnskaps ånd. Jeg priser Deg, Herre, Du som tok bort fra vår fattigdom all uro og forvirring, vrede og all strid og ond vane, Du som beredte og forvandlet min forstands følelser, så jeg bare skulle tjene Deg, o Gud; Du som har smykket Din hellige Kirke med mangfoldige tjenester, Du som driver bort fra Din tjenestekvinne all tvil, frykt og svakhet, og holder tankene hos dem som rett tjener Deg; jeg priser Deg, o Gud, Du som har opplyst meg med Din kunnskaps lys ved Din enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus, ved hvem pris og makt tilkommer Deg i all evighet. Amen.

Og sammen med dem som er hos henne skal hun si: Amen.

Kap. 44 – Om underdiakoner

På samme måte skal en underdiakon innsettes, som er kysk, idet biskopen ber over ham. På den første dag i uken skal biskopen si over ham, i alles påhør, således:

Du, o N., tjen og hør evangeliet i Guds frykt. Dyrk sjelens kunnskap hellig; bevar renhet; tukt deg selv; iaktta og adlyd og hør saktmodig; forsøm ikke bønner og faster, så Herren kan gi deg hvile og gjøre deg verdig en høyere grad.

Og alle prestene skal si: Så være det, så være det, så være det.

Kap. 45 – Om leseren

En leser innsettes, som er ren, stille, saktmodig, vis, med stor erfaring, lærd og meget læren, med god hukommelse, våken, så han kan fortjene en høyere grad. Først skal boken gis ham for folkets øyne på den første dag i uken. Men håndspåleggelse skjer ikke. Men han hører fra biskopen følgende:

Du, o N., som Kristus har kalt til å være tjener for Hans ord, vær aktsom og streb etter å vise deg prøvet både i denne regel og i en høyere grad, ved vår Herre Jesus Kristus, så Han i sine evige boliger kan gi deg en god lønn for disse ting.

Og prestene skal si: Så være det, så være det, så være det.

Kap. 46 – Om mannlige og kvinnelige jomfruer

En mannlig eller kvinnelig jomfru innsettes eller utnevnes ikke av menneske, men er frivillig skilt ut og kalles jomfru. Men håndspåleggelse skjer ikke over ham, som ved jomfrudom. For denne inndeling er av egen fri vilje. Men det er rett at jomfruer er faste og bundne i et sunt legemes lidelse, at de er stadige i faster og bønner, i gråt og sorg daglig; men at de alltid venter en avgang fra kjødet og strever som ved avgangen.

La dem ikke tjene raseri eller utskeielse eller drukkenskap eller tom tale, ei heller være opptatt av verdslig arbeid eller adspredelse, men være som en som er på korset; la deres hjerter være opphøyet, med all tankens saktmodighet og anstendighet, med grunning over de hellige skrifter, med trofaste tanker og milde trøstelser, så at de, når de ber, må bli hørt i det de ber om for de troende som ønsker å sørge for dem. La dem ikke forakte disse ting, så at også gjennom dem en livets del kan deles ut til dem. La dem stadfestes i kjærlighet og godhet og i sann og fullkommen nåde.

La dem være stadige i trøst, idet de trøster sine medmennesker, underviser og lærer dem som nylig er blitt troende, i forstand og kunnskap og godhet, idet de oppmuntrer de helt unge, og er forbilder i hellighet blant dem i alle gode gjerninger. På samme måte skal også kvinnene gjøre. Men i orden og i nåde og i kunnskap skal de tale og virke, for at de i sannhet må være jordens salt, som det kalles.

Men kvinnelige jomfruer skal ha sine hoder tildekket i menigheten og skjule kun sitt hår; og la dem regnes verdige til ære av alle, for at de øvrige kvinner som ønsker det, kan ta dem til forbilde.

Kap. 47 – Om en nådegave

Dersom noen blant folket viser seg å ha nådegave til helbredelse eller til kunnskap eller til tunger, skal det ikke legges hånd på ham, for gjerningen er åpenbar. Men la dem ha ære.

Den første bok av Klemens er avsluttet.

CLEMENS’ ANNET BOK

Bud og regler og en definisjon, som vår Herre Jesus Kristus fastsatte for ordningen av dem som er døpt

Kap. 1 – Om lekmenn og dem som først kommer for å høre Ordet

OM LEKMENN SLIK:

La dem som først kommer for å høre Ordet, før de går inn blant alt folket, først komme til lærere i hjemmet, og la dem bli gransket med all nøyaktighet om hele årsaken til deres komme, for at deres lærere må vite hvorfor de er kommet, eller med hvilken vilje. Og dersom de er kommet med god vilje og kjærlighet, la dem bli flittig undervist. Men de som fører dem frem, skal være sådanne som er vel oppe i årene, trofaste og kjent av Kirken; og la dem vitne om dem, dersom de er i stand til å høre Ordet. Også deres liv og ferd skal det spørres om: om de ikke er stridslystne, om de er stille, om de er saktmodige, ikke taler tomme ord, ikke er foraktere eller skammelige talere, ikke spottere eller villførere, ikke hånende.

Også om noen av dem har hustru eller ikke; og dersom han av egen fri vilje ikke har hustru, la ham bli nøye og flittig undervist og med all mildhet overtalt til å rette på sine mangler. Og la biskopen sørge for ham i Herren med profetisk undervisning som fører til renhet; og dersom han gjør fremgang, også med apostolisk lære, og deretter med evangelisk lære og med den fullkomne læreens ord; og dersom han er verdig, la ham bli døpt. Og dersom han således er verdig de skjulte ting, la ham høre dem for seg selv, og også gjøre fremgang i det som er skjult.

La det ikke legges noen hindring i veien for den som ønsker å gifte seg, for at han ikke skal bli fanget av den Onde ved utukt. Men la ham gifte seg med en kristen, en troende kvinne av de kristnes ætt, som er i stand til å bevare sin mann i troen; etter biskopens bud, idet han således sørger for ham.

Og også la den som kommer, bli spurt om han er trell eller fri; og dersom han er trell av en som er troende, og også hans herre tillater ham det, la ham høre. Men dersom hans herre ikke er troende og ikke tillater ham det, la ham bli overtalt til å tillate ham. Og dersom hans herre sier sant om ham, at han ønsker å bli kristen fordi han hater sine herrer, la ham bli utstøtt. Men dersom ingen grunn vises til hat mot trelldommen, men dersom han virkelig ønsker å bli kristen, la ham høre. Men dersom hans herre er troende og ikke vitner for ham, la ham bli utstøtt. På samme måte, dersom det er en kvinne som er hustru til en mann, la kvinnen bli undervist til å tekkes sin mann i Guds frykt. Men dersom begge ønsker å tjene renheten i fromhet, har de en lønn.

La den som er ugift, ikke drive utukt, men la ham gifte seg etter loven. Men dersom han ønsker å bli ved dette, la ham forbli i Herren.

Dersom noen er plaget av en djevel, la ham ikke høre Ordet fra en lærer før han er renset. For forstanden, når den er fortært av en materiell ånd, tar ikke imot det umaterielle og hellige Ord. Men dersom han blir renset, la ham bli undervist i Ordet.

Kap. 2 – Yrker og levemåter som må oppgis

Dersom en skjøge, eller en bordellholder, eller en drukkenbolt, eller en avgudsmaker, eller en maler, eller en som er opptatt med skuespill, eller en vognkusk, eller en bryter, eller en som går til kamp, eller en som strider i lekene, eller en som underviser i bryting, eller en offentlig jeger, eller en avgudsprest, eller en vokter av avguder, er blant dem som kommer, la ham ikke bli mottatt.

Dersom noen slik ønsker å bli troende, la ham opphøre med disse ting; og når han i gjerning er troende og er døpt, la ham bli mottatt og la ham få del. Men dersom han ikke opphører, la ham bli forkastet.

Dersom noen er lærer for gutter i verdslig visdom, er det godt om han opphører. Men dersom han ikke har noe annet håndverk å leve av, la ham bli tilgitt.

Kap. 3 – Soldater, myndighetspersoner og urene gjerninger

Dersom noen er soldat eller i myndighet, la ham bli undervist i ikke å undertrykke eller drepe eller røve, eller å være vred eller rase og plage noen. Men la de rasjoner som blir gitt ham, være nok for ham. Men dersom de ønsker å bli døpt i Herren, la dem opphøre med militærtjeneste eller med myndighetsstilling; og dersom ikke, la dem ikke bli mottatt.

La en katekumen eller en troende av folket, dersom han ønsker å bli soldat, enten opphøre med sin hensikt, eller hvis ikke, la ham bli forkastet. For han har foraktet Gud i sin tanke, og idet han har forlatt Åndens ting, har han fullendt seg i kjødet og har behandlet troen med ringeakt.

Dersom en skjøge eller en utsvevende mann eller en drukkenbolt ikke gjør disse ting, og ønsker, i tro, å bli katekumener, kan de bli mottatt. Og dersom de gjør fremgang, la dem bli døpt; men dersom ikke, la dem bli forkastet.

Dersom en manns medhustru er en trellkvinne og ønsker å bli troende, dersom hun oppdrar dem som er født av henne, og hun skiller seg fra sin herre, eller blir knyttet til ham alene i ekteskap, la henne høre; og når hun er døpt, la henne få del i Offeret; men dersom ikke, la henne bli forkastet.

Den som gjør ting som ikke må nevnes, eller en spåmann eller en trollmann eller en dødemaner, disse er besmittet og kommer ikke til dom. En besverger, eller en astrolog, eller en drømmetyder, eller en trollkyndig, eller en som samler folket, eller en stjernetolker, eller en avgudsspåmann, la enten opphøre; og når han opphører, la ham bli besverget og døpt; men dersom ikke, la ham bli forkastet.

Dersom en mann har en medhustru, la ham skille seg fra henne og gifte seg etter loven og høre undervisningens ord.

Kap. 4 – Katekumener, kvinner og orden i forsamlingen

La dem som blir undervist, etter at læreren slutter, be atskilt fra de troende og gå ut, for at de troende kan lære, når presbyteren eller diakonen leser Det nye [testamente] eller evangeliene.

La de troende kvinner stå i kirken for seg selv og de kvinnelige katekumener for seg selv, atskilt fra de troende kvinner. Men alle kvinnene for seg, adskilt fra mennene; også jentene for seg, hver etter sin orden.

Mennene på høyre side og kvinnene på venstre; de troende jomfruer først, og kvinnene som blir undervist til jomfruelighet bak dem.

Etter bønnen la de kvinnelige katekumener gi freden til hverandre; likeså menn til menn; likeså kvinner til kvinner.

La enhver kvinne dekke sitt hode også med sitt hår. La kvinnene sømmelig og ærbart vise sin beskjedenhet i sin prydelse, og la dem ikke være prydet med flettet hår eller med steiner, for at de unge menn som er i kirken, ikke skal bli fanget, men med beskjedenhet og kunnskap. Men dersom ikke, la dem bli undervist av enkene som sitter foran. Men dersom de gjenstridig står imot, la biskopen irettesette dem.

Kap. 5 – Katekumenenes bønn

Etter at katekumener har bedt, la biskopen eller presbyteren, idet han legger hånden på dem, si bønnen ved håndspåleggelsen for katekumener:

KATEKUMENENES BØNN

O Gud, som sender tordener og bereder lyn, som har grunnfestet himmelen og stadfestet jorden, og opplyser de troende og omvender dem som farer vill; som har levendegjort dem som var døde og gitt håp til dem som var uten håp, og har frigjort verden fra villfarelse ved nedstigningen av din enbårne Sønn Jesus Kristus; hør oss, Herre, og gi disse sjeler forstand, fullkommenhet, urokke­lig tro, kunnskap om sannheten, for at de må være i en høyere grad enn denne, ved ditt hellige navn og ved din elskede Sønn Jesu, vår Herre, ved hvem være pris og makt til deg med Den Hellige Ånd, både nå og alltid og i all evighet. Amen.

Deretter la dem bli sendt bort. Dersom noen, som er katekumen, blir pågrepet for mitt navns skyld og blir dømt med pinsler, og haster og skynder seg for å motta badet, la hyrden ikke nøle, men la ham gi det til ham. Men dersom han lider vold og blir drept uten å ha mottatt badet, la ham ikke engstes. For idet han er døpt i sitt eget blod, er han rettferdiggjort.

Kap. 6 – Prøving av dem som skal døpes

Men dersom de hver for seg blir utvalgt til å motta badet, la dem først bli prøvet og undersøkt, hvordan de har levd. mens de er katekumener, om de har æret enkene, om de har besøkt de syke, om de har vandret i all saktmodighet og kjærlighet, om de har vært nidkjære i gode gjerninger. Men la det bli vitnet om dem av dem som fører dem frem.

Og når de hører evangeliet, la hånd bli lagt på dem daglig.

La dem bli besverget fra den dag de blir utvalgt. Og la dem bli døpt i påskedagene. Og når dagene nærmer seg, la biskopen besverge hver enkelt av dem særskilt for seg selv, for at han kan bli forvisset om at han er ren. For dersom det er noen som ikke er ren, eller i hvem det er en uren ånd, la ham bli overbevist av den urene ånd.

Dersom da noen finnes under en slik forestilling, la ham bli fjernet fra midten av dem, og la ham bli irettesatt og bebreidet, fordi han ikke trofast har hørt budenes og undervisningens ord, ettersom den onde og fremmede ånd ble i ham.

La dem som skal motta badet, bare på den femte dag i den siste uke bli undervist i å vaske og bade sine hoder. Men dersom noen kvinne da er i den vanlige utflod, la henne også i tillegg ta en annen dag, idet hun vasker og bader på forhånd.

La dem faste både på fredagen og på lørdagen.

Kap. 7 – Besvergelse før badet

På lørdagen la biskopen samle dem som mottar badet, og la ham befale dem å knele mens diakonen forkynner. Og når det blir stillhet, la ham besverge dem, idet han legger hånden på dem og sier:

BESVERGELSE FØR BADET

O himmelens Gud, lysenes Gud, Gud over erkeenglene som er under din makt, Gud over englene som er under din styrke, herligheters og herredømmers konge, de helliges Gud, vår Herre Jesu Kristi Far; du som har løst de sjeler som var bundet av døden; som har opplyst ham som var bundet i mørket og stadfestet ham ved stadfestelsen av din enbårnes lidelse; som har løst våre bånd og tatt bort enhver byrde fra oss; som har drevet bort fra oss enhver krigshandling fra den Onde; o Guds Sønn og Ord, du som har gjort oss udødelige ved din død; som har herliggjort oss med din herlighet; som har løst alle våre synders bånd ved din lidelse; som har båret våre synders forbannelse ved ditt kors, og ved din oppstandelse har lært menneskene å gå fra å være menneskesønner til å bli guder; som har tatt på deg vår fornedrelse; som har trådt himmelveien for oss; som har forvandlet oss fra forgjengelighet til uforgjengelighet; hør meg, Herre, som roper til deg i smerte og frykt, Herre Gud og Far til vår Herre Jesus Kristus, for ham for hvem de hellige hærskarer av erkeengler og kjeruber og talløse hærer av fyrster og serafer står; hvis slør er lyset, og for hvis åsyn det er ild; hvis herlighets trone er uutgrunnelig; hvis boliger av salighet, som du har beredt for dine hellige, er uutgrunnelige, hvis kledninger og skatter bare er synlige for deg og dine hellige engler; for hvem alle ting skjelver og frembærer lov; hvis blikk måler fjellene, og hvis navn, når det uttales, kløver dypene; for hvem himlene, som er lukket ved din hånd, skjuler seg; for hvem jorden og dypene sammen skjelver; for hvem havet og dragene som er i det, bever; for hvem de ville dyr, skjelvende, står i ærefrykt; ved hvem fjellene og jordens faste grunn smelter av frykt; for hvis makt vinterens storm skjelver og bever, og den rasende virvelvind holder sine grenser; for hvis skyld hevnens ild ikke overskrider det som er fastsatt for den, men blir stående når den irettesettes ved ditt bud; for hvis skyld hele skapningen lider, sukkende med sukk, idet den blir befalt å vente til sin tid; for hvem all natur og skapning som setter seg imot, flykter; for hvem hele fiendens hær blir undertvunget, og Djevelen er falt, og slangen er trådt ned, og dragen er drept; for hvem folkene som har bekjent deg, blir opplyst og styrket i deg, Herre; for hvem livet blir åpenbart og håpet stadfestet, og troen styrket og evangeliet forkynt; for hvem forgjengelighet blir til intet og uforgjengelighet vinner styrke; ved hvem mennesket ble formet av jorden, men idet han trodde på deg, er han ikke lenger også jord; Herre Gud Allmektige, jeg besverger disse i ditt navn og i din elskede Sønn Jesu Kristi navn.

Driv bort fra disse dine tjeneres sjeler enhver sykdom og svakhet, og enhver snublestein og all vantro, all tvil og all forakt, enhver uren ånd som virker, som er trollkvinne, som dreper, som er under jorden, som er ildfull, mørk, vondluktende, trolldomskyndig, løsaktig, gullkjær, hovmodig, pengebegjærlig, vred.

Ja, Herre Gud, styrt bort fra disse dine tjenere, som er blitt nevnt i deg, Djevelens våpen, all magi, trolldom, frykt for avguder, spådom, astrologi, dødemaneri, stjernetydning, astronomi, lystens lidelser, kjærlighet til skammelige ting, sorg, pengebegjærlighet, drukkenskap, utukt, hor, løsaktighet, gjenstridighet, stridslyst, vrede, forvirring, ondskap, ond mistanke.

Ja, Herre Gud, hør meg, og innblås i disse dine tjenere fredens ånd, for at de, bevart av deg, i deg må bære frem troens frukter, dydens, visdommens, renhetens, selvbeherskelsens, tålmodighetens, håpets, enighetens, ærbarhetens, lovprisningens. For ved deg er de kalt som tjenere, i Jesu Kristi navn, idet de døpes i Treenigheten, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, mens engler, herligheter, herredømmer, hele den himmelske hær er vitner. Herre, vår og deres livs sanne vesen, bevar deres hjerter, Gud, for du er mektig og herlig i all evighet.

Og la hele folket, også prestene, si: Amen. Så skje det, så skje det, så skje det.

Dersom noen, som er under prøvelse av noe, plutselig reiser seg mens biskopen sier disse ord, og gråter eller roper, eller fråder, eller skjærer tenner, eller stirrer, eller blir meget opphisset, eller løper helt bort, idet han raskt blir revet med, la en slik bli satt til side av diakonene, for at det ikke skal bli uro mens biskopen taler; og la en slik bli besverget av prestene inntil han blir renset, og så la ham bli døpt.

Etter at presten har besverget dem som har trådt frem, eller den som finnes uren, la presten blåse på dem og besegle dem mellom deres øyne, på nesen, på hjertet, på ørene; og så la ham reise dem opp.

Kap. 8 – Dåpens orden

I påskens førti dager la folket bli i templet, holde vakt og be, høre Skriftene og lovsanger og lærebøker.

Men på den siste lørdag la dem stå tidlig opp om natten, og når katekumener blir besverget, inntil lørdag ved midnatt. La dem som skal døpes, ikke bringe noe annet med seg enn ett brød til eukaristien.

Men la dem bli døpt slik. Når de kommer til vannet, la vannet være rent og rennende. Først spedbarna, deretter mennene, deretter kvinnene.

Men dersom noen ønsker å tre frem som til jomfruelighet, la ham først bli døpt ved biskopens hånd.

La kvinnene, når de døpes, løse sitt hår.

La alle gutter som kan svare i dåpen, gjøre svarene og svare etter presten. Men dersom de ikke kan, la deres foreldre gjøre svarene for dem, eller noen av deres husfolk.

Men når de som døpes går ned i vannet, etter at de har gjort svarene og sagt bekjennelsene, la biskopen se om det er noen av dem – enten en mann som har en gullring, eller en kvinne som bærer gull; for ingen skal ha med seg noe fremmed i vannet, men la ham overgi det til dem som er nær.

Men når de skal motta oljen til salving, la biskopen be over den og takke, og la ham besverge en annen olje med en besvergelse, på samme måte som for katekumener. Og la diakonen bære den som er besverget, og la presbyteren stå ved ham. La da den som står ved den olje som takksigelsen er bedt over, stå på høyre side; men den som står ved den som er besverget, på venstre.

Og når han tar tak i hver enkelt, la ham spørre – idet den som døpes vender seg mot vest – og la ham si: Si: Jeg forsaker deg, Satan, og all din tjeneste, og dine skuespill og dine lystigheter og alle dine gjerninger. Og når han har sagt disse ting og bekjent, la ham bli salvet med den olje som er besverget, idet den som salver ham sier således: Jeg salver deg med denne besvergelses olje til utfrielse fra enhver ond og uren ånd, og til utfrielse fra alt ondt. Og også, idet han vender ham mot øst, la ham si: Si: Jeg underordner meg deg, Fader og Sønn og Den Hellige Ånd, for hvem all natur skjelver og beveges. Gi meg å gjøre all din vilje uten skyld.

Deretter, etter disse ting, la ham overgi ham til presbyteren som døper. Og la dem stå nakne i vannet. Men la diakonen stige ned med ham på samme måte. Men når den som døpes, går ned i vannet, la den som døper ham, si, idet han legger hånden på ham, således: Tror du på Gud Fader den Allmektige? La den som døpes, si: Jeg tror. La ham straks døpe ham én gang.

La presten også si: Tror du også på Kristus Jesus, Guds Sønn, som kom fra Faderen, som er fra evighet hos Faderen, som ble født av jomfru Maria ved Den Hellige Ånd, som ble korsfestet i Pontius Pilatus’ dager, og døde og stod opp på den tredje dag, som ble levende fra de døde, og steg opp til himmelen og satte seg ved Faderens høyre hånd, og som kommer for å dømme levende og døde? Men når han sier: Jeg tror, la ham døpe ham for annen gang.

Og også la ham si: Tror du også på Den Hellige Ånd, på den hellige kirke? Og la den som døpes, si: Jeg tror; og således la ham døpe ham for tredje gang.

Deretter, når han stiger opp, la ham bli salvet av presbyteren med olje som takksigelsen er bedt over, [presbyteren] idet han sier over ham: Jeg salver deg med olje i Jesu Kristi navn.  Men la kvinner bli salvet av enker som sitter foran, mens presbyteren sier ordene over dem. Og la disse enkene også i dåpen, under et slør, motta dem ved et slør, mens biskopen sier bekjennelsene, og slik dem som de lar forsake.

Kap. 9 – Påkallelse av Den Hellige Ånd etter dåpen

Deretter la dem være sammen i Kirken, og la biskopen legge hånden på dem etter dåpen, idet han sier og påkaller over dem således:

PÅKALLELSE AV DEN HELLIGE ÅND

O Herre Gud, som ved din elskede Sønn Jesus Kristus fylte dine hellige apostler med Den Hellige Ånd, og ved Ånden lot dine salige profeter tale; som regnet disse dine tjenere verdige til å bli regnet verdige i din Kristus til syndenes forlatelse gjennom gjenfødelsens bad, og har renset dem for all villfarelsens tåke og vantroens mørke; gjør dem verdige til å bli fylt med din Hellige Ånd, ved din menneskekjærlighet, idet du skjenker dem din nåde, for at de må tjene deg etter din vilje, i sannhet, Gud, og må gjøre dine bud i hellighet, og idet de alltid dyrker det som er av din vilje, må gå inn i dine evige tabernakler, ved deg og ved din elskede Sønn Jesus Kristus, ved hvem være deg pris og makt med Den Hellige Ånd i all evighet.

På samme måte, idet han heller oljen og legger hånden på hans hode, la ham si: Med salvelse salver jeg deg i Gud den Allmektige, og i Jesus Kristus og i Den Hellige Ånd, for at du skal være hans soldat, med fullkommen tro, og et kar som er ham til behag.

Og idet han besegler ham på pannen, la ham gi ham freden og si: Den saktmodiges Herre Gud være med deg. Og la den som er blitt beseglet, svare og si: Og med din ånd. Og således hver enkelt særskilt.

Kap. 10 – Eukaristien etter dåpen

Deretter la dem be sammen med hele folket. La offeret bæres frem av diakonen. Og således la hyrden takke. Men brødet bæres frem som et bilde på mitt legeme. La kalken blandes med vin — blandet med vin og vann, for det er et tegn på blod og på badet; for at også det indre menneske, det vil si det som er av sjelen, må bli regnet verdig til de ting som er like disse, det vil si også de som er av legemet. Og la hele folket, etter det som tidligere er sagt, motta med Amen av eukaristien som bæres frem. La diakonene sveve over dem, slik som før er sagt.

La den som gir, si: Jesu Kristi legeme, Den Hellige Ånd, til sjelens og legemets helbredelse. Og la den som mottar, si: Amen.

Den som utøser av kalken, samler dom over seg selv. Likeså også den som ser og tier og ikke irettesetter ham, hvem han enn er. La dem som mottar offeret, bli formant av prestene til å være nøye med å gjøre gode gjerninger, til å elske fremmede, til å arbeide i faste, og i enhver god gjerning å tjene. Og la dem også bli undervist om legemets oppstandelse; før noen mottar dåpen, la ingen kjenne ordet om oppstandelsen, for dette er det nye dekret, som har et nytt navn, som ingen kjenner uten den som mottar det.

Diakonen gir ikke offeret til en presbyter. La ham åpne disken eller patenen, og la presbyteren motta.

La diakonen gi eukaristien til folket i deres hender. La diakonen, når presbyteren ikke er til stede, av nødvendighet døpe.

Kap. 11 – Gaver til enker og fattige og lampens tjeneste

Dersom noen mottar en tjeneste for å bære noe til en enke eller en fattig kvinne eller noen som stadig er opptatt i kirkens arbeid, la ham gi det samme dag; og dersom ikke, neste dag, la ham legge noe til av sitt eget og så gi det. For de fattiges brød er blitt holdt tilbake i hans eie.

Men i den siste uke av påsken, på ukens femte dag, la brødet og kalken bæres frem. Og han som led for det som han har båret frem, det er han som trer frem.

La lampen bæres frem i templet av diakonen, idet han sier: Vår Herres nåde være med dere alle. Og la hele folket si: Og med din ånd. Og la de små guttene si åndelige salmer og lovsanger ved lampens lys. La hele folket svare Halleluja til salmen og til sangen som synges sammen, med ett sinn, med samstemte røster; og la ingen knele før den som taler, er ferdig. Likeså også når en lesning leses eller læresetningens ord blir talt. Dersom da Herrens navn blir uttalt, og det øvrige, slik som det tilstrekkelig er gjort kjent, la ingen bøye seg, idet han kommer snikende inn.

Kap. 12 – Påskens avslutning og pinsens glede

La påskens avslutning være etter lørdagen, ved midnatt. Ved pinse skal ingen faste eller knele. For disse er hviledager og gledens dager.

La dem som bærer arbeidets byrder, få litt forfriskning i pinsedagene, og på hver første dag i uken.

La biskopen, før han bærer frem offeret, si det som sømmer seg for offeret, mens de som er kledd i hvitt, mottar fra hverandre og sier til hverandre: Halleluja.

Kap. 13 – Agape

Ved aftensmåltidet eller gjestebudet la dem som er kommet sammen, motta således fra hyrden, som til en velsignelse. Men la ikke en katekumen motta.

Dersom noen er av husstanden til, eller i slekt med, en som er lærer i hedenskap, la ham ikke samtykke med ham og gi lovprisning sammen med ham, og la ham heller ikke spise med ham på grunn av slektskap eller for samdrakt, for at han ikke skal overgi uutgrunnelige ting til en ulv og selv motta dom.

La dem som blir innbudt med biskopen til huset til en troende, spise med alvor og kunnskap, ikke i drukkenskap eller til utskeielse, og ikke slik at den som er til stede ler, eller slik at han volder ulempe for husstanden til ham som innbød; men la dem tre inn slik at han som innbød, kan be om at de hellige må komme inn i hans hus. For dere er jordens salt, slik som dere har hørt.

For når de spiser, la dem spise rikelig, men slik at det blir igjen både for dere og også for dem som han som innbød dere, ønsker å sende til, for at han må ha dem som mat som er blitt til overs av de hellige, og at han kan glede seg over det som er blitt til overs.

La dem som kommer til et gjestebud, når de er innbudt, ikke rekke ut hånden før de eldre. Men la de siste spise når de første har gjort ferdig.

La ikke dem som spiser, strides i tale, men la dem spise i stillhet; men dersom noen ønsker det, eller biskopen eller presbyteren spør, la ham svare.

Men når biskopen taler et ord, la enhver i stillhet, idet han priser, velge taushet for seg selv, inntil også han blir spurt.

Kap. 14 – Førstegrøde

Dersom noen bærer frem frukt eller avlingens første grøde som førstegrøde, la ham bære det frem for biskopen.

Kap. 15 – Eiendom

Dersom noen går bort fra verden, enten en troende mann eller en troende kvinne, og har barn, la dem gi sine eiendeler til Kirken, for at Kirken skal sørge for deres barn, og for at de fattige kan få lindring av det de har, så Gud kan gi barmhjertighet mot deres barn og hvile for dem som er blitt tilbake. Men dersom en mann ikke har barn, la ham ikke ha mange eiendeler, men la ham gi mye av sine eiendeler til de fattige og til fangene, og bare beholde det som er rett og tilstrekkelig for ham selv. Dersom en mann har barn, og han ønsker å tukte seg selv i jomfruelighet, la ham gi alle sine eiendeler til de fattige og tukte seg selv og bli i kirken, idet han er stadige i bønner og takksigelser.

Kap. 16 – Velsignelse av førstegrøden

De frukter som bæres frem for biskopen, la ham velsigne dem således:

O Gud, vi takker deg alltid, også på denne dag når vi bærer frem for deg førstegrøden av de frukter som du har gitt oss til føde, idet du har modnet dem ved din kraft og ved ditt Ord, idet du fra skapelsens begynnelse har befalt verdens skapning at jorden skulle frembringe mangfoldige frukter til glede og lyst for mennesket og for alle levende skapninger. Vi priser deg, Herre, for alle disse ting som du har gjort godt mot oss med, idet du har smykket hele jorden for oss med mangfoldige frukter. Velsign også denne din tjener N., og motta hans iver og hans kjærlighet, ved din enbårne Sønn Jesus Kristus, ved hvem være pris og ære og makt til deg med Den Hellige Ånd i all evighet. Amen.

PÅSKEHØYTIDER, ETC.

Grønnsaker blir ikke velsignet, men frukt av trær, blomster, samt rosen og liljen.

Kap. 17 – Om alle de troende som mottar og spiser

OM ALLE DE TROENDE SOM MOTTAR OG SPISER

La dem gi og frembære takk og ikke spise med anstøt eller forargelse. La ingen smake det som er kvalt eller ofret til avguder.

Kap. 18 – Påskehøytider

På påskedagene, særlig i de siste dager, på fredagen og på lørdagen, natt og dag, la bønnene være etter tallet på lovsangene. Men la ordet bli tolket utførlig, og la lesningene være mangfoldige og sammenhengende. Og la nattevaktene og nattens forberedelser være i god orden.

Kap. 19 – Orden blant kvinner og barn under påskenatten

OM DIAKONENE SOM GÅR OG FERDES BLANT KVINNER, FOR AT DET IKKE SKAL VÆRE UORDENTLIGE SMÅ BARN

La leserne hjelpe dem. Likeså også underdiakonene. La dem ikke tillate dem å sove. For den natt er et bilde på riket, og særlig den på lørdagen.

De som arbeider og strever, la dem arbeide til midnatt.

La katekumener først bli sendt bort, etter at de har mottatt velsignelse fra det brød som brytes.

Når de troende blir sendt bort, la dem gå i orden og med forstand til sine hus. I sine gjestebud la dem ikke glemme bønnene.

La prestene ikke forkorte sine tjenestegjerninger.

La kvinnene gå, hver og en knyttet til sin mann.

La enkene bli i templet til daggry, idet de har føde der.

La jomfruene bli sammen i templet, og la biskopen hjelpe og sørge for dem, og la diakonene tjene dem.

La prestinnene bli hos biskopen til daggry, idet de ber og hviler.

Likeså også dem som nylig er blitt døpt.

La jomfruer som er rede til ekteskap, gå, knyttet til sine mødre. Dette er således passende.

Kap. 20 – Offeret, faste og syke troende

La biskopen befale at de forkynner at ingen skal smake noe før offeret er fullendt. Og hele Kirkens legeme skal motta en ny føde. Deretter om aftenen la dem som skal døpes, bli døpt, etter én lesning.

Men dersom noen før han trer frem og mottar av eukaristien, spiser noe annet, synder han, og hans faste blir ikke regnet ham.

Når katekumener blir sendt bort, la hånd bli lagt på dem.

Dersom en troende på grunn av sykdom blir borte, la diakonen bære offeret til ham.

Dersom noen er en presbyter som ikke kan komme, la en presbyter bære det til ham.

Likeså dersom en kvinne er gravid og syk og ikke kan faste disse to dager, la henne faste den ene dag, idet hun tar brød og vann den første. Og dersom hun ikke kan komme, la en diakonisse bære offeret til henne.

Kap. 21 – Om dem som er syke

OM DEM SOM ER SYKE

La dem legge saken frem for biskopens hørsel, for at dersom det synes godt for biskopen, kan han besøke dem; for den syke blir meget trøstet når ypperstepresten minnes ham, og særlig når han er troende.

Kap. 22 – Salmene

Til svar for ham som synger salmene i kirken, la jomfruene og guttene svare og synge. Men dersom de synger salmene privat i et hus, dersom de er to eller tre, la dem svare hverandre, idet de synger salmene. Likeså mennene.

Kap. 23 – Begravelser

Dersom en fattig dør, la dem som sørger for hver enkelt, sørge for hans klær. Dersom noen som er fremmed dør og han ikke har et sted å bli begravet, la dem som har et sted, gi det. Men dersom Kirken har et sted, la den gi det. Og dersom han ikke har dekke, la Kirken på samme måte gi det. Men dersom han ikke har gravklær, la ham bli svøpt.

Men dersom en mann finnes å ha eiendeler og ikke etterlater dem til Kirken, la dem bli oppbevart for en tid; og etter ett år la ikke Kirken ta dem i eie, men la dem bli gitt til de fattige for hans sjel.

Men dersom han ønsker å bli balsamert, la diakonene sørge for dette, mens en presbyter står ved. Dersom Kirken har en gravplass, og det er en som bor der og vokter den, la biskopen sørge for ham av Kirken, for at han ikke skal være en byrde for dem som kommer dit.

Kap. 24 – Bønnens timer

La folket alltid ta vare på morgengryet, så de, idet de står opp og vasker sine hender, straks ber. Og så la hver enkelt gå til det arbeid han vil.

La alle ta vare på å be ved den tredje time med sorg og møye, enten i kirken, eller i huset fordi de ikke kan gå dit. For dette er timen da den Enbårne ble festet på korset.

Men ved den sjette time likeså la det være bønn med sorg. For da ble dagslyset delt ved mørket. La det da være den røst som er lik profetenes, og skapningens klage.

Ved den niende time la også bønnen dras ut, som med en lovsang som er lik sjelene til dem som priser Gud som ikke lyver, som en som har kommet i hu sine hellige og har sendt sitt Ord og sin Visdom for å opplyse dem. For i den time ble livet åpnet for de troende, og blod og vann ble utøst fra vår Herres side.

Men ved aftenen, når det er begynnelsen på en annen dag, idet den viser et bilde av oppstandelsen, har han latt oss gi lovprisning.

Men ved midnatt la dem stå opp og prise og love på grunn av oppstandelsen.

Men ved morgengry la dem stå opp og prise med salmer, fordi etter at han stod opp, herliggjorde han Faderen mens de sang salmer. Men dersom noen har en ektefelle eller hustru som ikke er troende, la mannen som er troende, gå og be ved disse tider uten svikt.

La dem som lever i kyskhet ikke minske dem. For himmelens prydelser gir lovprisning: lysene, solen, månen, stjernene, lynene, tordenene, skyene, englene, erkeenglene, herlighetene, herredømmene, hele den himmelske hær, dypene, havet, elvene, kildene, ilden, duggen og all natur som frembringer regn.

Alle de hellige gir også lovprisning, og alle de rettferdiges sjeler. Disse, altså, som ber, blir regnet sammen i Guds ihukommelse.

Kap. 25 – Avslutning og formaning til de troende

Når dere, de troende, fullfører disse ting, lær og undervis hverandre, idet dere lar katekumener gjøre fremgang, som dere elsker alle mennesker; dere går ikke fortapt, men skal være i meg, og jeg vil være iblant dere.

Men la den troende alltid ta vare på at han før han spiser, får del i eukaristien, for at han ikke skal kunne motta skade.

Når dere lærer disse ting og holder dem, skal dere bli frelst, og ond vranglære skal ikke få makt over dere.

Se, da har jeg nå lært dere alle de ting som dere ønsker; og de ting som jeg har talt med dere om fra begynnelsen, og har lært og befalt dere før jeg skulle lide, dem kjenner dere.

Kap. 26 – Herrens siste påbud til apostlene

Og du, særlig Johannes, og Andreas og Peter, også nå kjenner dere alle de ting som jeg har talt til dere mens jeg er hos dere, likeså også det som er i dette Testamente, for at når dere overgir dem til folkeslagene, må min Faders vilje alltid bli fullbyrdet, idet dere blir stående faste i aktsomhet, for at det kan være gode frukter i dem som hører.

Dere vet at jeg har talt med dere at et godt tre ikke kan bære ond frukt. Alle de ting, altså, som jeg har befalt dere åpent og i det skjulte, gjør. Og fredens Gud være med dere.

Kap. 27 – Testamentet skrives og sendes ut

Og idet vi falt ned, tilbad vi ham og sa: Ære være deg, Jesus, lysets navn, som gav oss læren om dine bud, for at vi må bli like deg, vi og alle dem som hører deg. Og da han talte til oss og lærte og bød oss, og viste mange løsningsgjerninger og under, ble han tatt opp fra oss og gav oss fred.

Johannes og Peter og Matteus skrev dette Testament, og sendte det i avskrifter fra Jerusalem ved Dositheus og Silas og Magnus og Akvilas, som de utvalgte til å sende dem til alle bispedømmer. Amen.

Clemens’ annet bok er avsluttet, oversatt fra gresk til det syriske språk av Jakob den fattige, i grekernes år 998.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra:

https://archive.org/stream/cu31924029296170/cu31924029296170_djvu.txt

Oversettelsen har fått redaksjonelle overskrifter i 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.