Salomos testamente

Innledning: Salomos myndighet over åndene

1 Salomos testamente, Davids sønn, som var konge i Jerusalem, og som hersket og hadde makt over alle ånder i luften, på jorden og under jorden. Ved hjelp av dem utførte han også alle de opphøyede gjerninger ved Templet. Det fortelles også om den myndighet de har over menneskene, og ved hvilke engler disse demoner blir gjort til intet. Om den vise Salomo. Velsignet er du, Herre Gud, som gav Salomo slik myndighet. Ære være deg og makt i all evighet. Amen.

Ornias plager håndverkerens sønn

2 Og se, da Templet i byen Jerusalem ble bygget, og håndverkerne arbeidet der, kom demonen Ornias iblant dem mot solnedgang; og han tok bort halve lønnen til hovedbyggerens lille sønn, likeså halvparten av hans mat. Han fortsatte også hver dag å suge tommelen på hans høyre hånd. Og barnet ble magert, enda han var høyt elsket av kongen.
3 Da kalte kong Salomo en dag barnet til seg og spurte ham og sa: «Elsker jeg deg ikke mer enn alle håndverkerne som arbeider på Guds tempel? Gir jeg deg ikke dobbel lønn og dobbel mat? Hvordan kan det da ha seg at du dag for dag og time for time blir tynnere?»
4 Men barnet sa til kongen: «Jeg ber deg, o konge, hør hva som har hendt din tjener. Etter at vi alle er løst fra vårt arbeid på Guds tempel, etter solnedgang, når jeg legger meg for å hvile, kommer en av de onde demoner og tar fra meg halvparten av min lønn og halvparten av min mat. Deretter griper han min høyre hånd og suger min tommel. Og se, min sjel blir nedtrykt, og derfor blir også mitt legeme tynnere for hver dag.»

Mikael gir Salomo Guds seglring

5 Da jeg, Salomo, hørte dette, gikk jeg inn i Guds tempel og bad av hele min sjel, natt og dag, at demonen måtte bli overgitt i mine hender, og at jeg måtte få myndighet over ham. Og det skjedde ved min bønn at nåde ble meg gitt fra Herren Sabaot ved hans erkeengel Mikael. En liten ring, som hadde et segl bestående av en inngravert sten, og sa til meg: «Ta, o Salomo, konge, Davids sønn, den gave som Herren Gud, den høyeste Sabaot, har sendt deg. Med den skal du innelukke alle jordens demoner, både mannlige og kvinnelige; og ved deres hjelp skal du bygge opp Jerusalem. Du bære dette Guds segl. Og denne inngravering på ringens segl, som er sendt deg, er en pentalfa.
6 Og jeg, Salomo, gledet meg stort og lovpriste og æret himmelens og jordens Gud. Og dagen etter kalte jeg barnet til meg og gav ham ringen og sa til ham: «Ta denne, og i den stund da demonen kommer til deg, kast denne ring mot demonens bryst og si til ham: ‘I Guds navn kaller kong Salomo deg hit.’ Og løp så straks til meg, uten å nære noen tvil eller frykt for noe av det du måtte høre fra demonens side.»

Ornias blir bundet og satt til arbeid ved Templet

7 Så tok barnet ringen og gikk bort; og se, til den vanlige time kom Ornias, den grusomme demon, lik en brennende ild, for å ta lønnen fra barnet. Men barnet, etter de befalinger han hadde mottatt av kongen, kastet ringen mot demonens bryst og sa: «Kong Salomo kaller deg hit.» Og deretter løp han i hast til kongen. Men demonen ropte høyt og sa: «Barn, hvorfor har du gjort dette mot meg? Ta ringen av meg, og jeg vil gi deg jordens gull. Bare ta dette av meg, og la være å føre meg bort til Salomo.»
8 Men barnet sa til demonen: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, vil jeg ikke tåle deg. Kom derfor hit.» Og barnet løp med glede til kongen og sa: «Jeg har ført demonen hit, o konge, slik du bød meg, o min herre. Og se, han står foran portene til din palassgård, og roper og ber med høy røst, idet han tilbyr meg jordens sølv og gull, bare jeg vil føre ham til deg.»
9 Og da Salomo hørte dette, reiste han seg fra sin trone og gikk ut i forhallen til gårdsplassen ved sitt palass; og der så han demonen, skjelvende og dirrende. Og han sa til ham: «Hvem er du?» Og demonen svarte: «Jeg kalles Ornias.»
10 Og Salomo sa til ham: «Si meg, o demon, hvilket stjernetegn er du underlagt?» Og han svarte: «Vannbæreren. Og dem som fortæres av begjær etter de edle jomfruer på jorden, dem kveler jeg. Men dersom det ikke er noen tilbøyelighet til søvn, forvandles jeg til tre skikkelser. Når menn blir forelsket i kvinner, forvandler jeg meg til en skjønn kvinne; og jeg tar fatt på mennene i deres søvn og leker med dem. Og etter en stund tar jeg igjen mine vinger og skjuler meg i de himmelske regioner. Jeg viser meg også som en løve, og jeg er satt over alle demonene. Jeg er avkom av erkeengelen Uriel, Guds kraft.»
11 Jeg, Salomo, da jeg hørte erkeengelens navn, bad og lovpriste Gud, himmelens og jordens Herre. Og jeg beseglet demonen og satte ham til å arbeide med steinhugging, for at han skulle hogge steinene til Templet, som, liggende langs stranden, var blitt brakt fra det arabiske hav. Men han, som fryktet jernet, fortsatte og sa til meg: «Jeg ber deg, kong Salomo, la meg gå fri, og jeg vil føre til deg alle demonene.» Og siden han ikke ville underordne seg meg, bad jeg erkeengelen Uriel komme og hjelpe meg; og straks så jeg erkeengelen Uriel stige ned til meg fra himlene.
12 Og engelen bød havets hvaler komme opp fra avgrunnen. Og han kastet hans skjebne på jorden, og den underla den store demon. Og han bød den store demon og den dristige Ornias å hogge stein ved Templet. Og således lovpriste jeg, Salomo, himmelens Gud og jordens Skaper. Og han bød Ornias komme med sin skjebne og gav ham seglet og sa: «Gå av sted, og før hit til meg fyrsten over alle demonene.

Beelseboul, demonenes fyrste, føres frem for Salomo

13 Så tok Ornias fingerringen og gikk til Beelseboul, som har herredømme over demonene. Og han sa til ham: «Hit! Salomo kaller deg.» Men Beelseboul, da han hørte dette, sa til ham: «Si meg, hvem er denne Salomo som du taler til meg om?» Da kastet Ornias ringen mot Beelsebouls bryst og sa: «Kong Salomo kaller deg.» Men Beelseboul ropte høyt med mektig røst og skjøt ut en stor brennende ildflamme; og han reiste seg og fulgte Ornias og kom til Salomo.
14 Og da jeg så demonenes fyrste, lovpriste jeg Herren Gud, himmelens og jordens Skaper, og jeg sa: «Velsignet er du, Herre Gud, Den Allmektige, som har gitt Salomo, din tjener, visdom, den vises rådgiver, og som har underlagt meg all djevelens makt.»
15 Og jeg spurte ham og sa: «Hvem er du?» Demonen svarte: «Jeg er Beelsebub, demoners fyrste. Og alle demonene har sine hovedseter nær meg. Og det er jeg som åpenbarer hver demons fremtreden.» Og han lovet å føre til meg i lenker alle de urene ånder. Og jeg lovpriste igjen himmelens og jordens Gud, slik jeg alltid takker ham.

Onoskelis føres frem for Salomo

16 Deretter spurte jeg demonen om det fantes kvinner iblant dem. Og da han sa meg at det gjorde det, sa jeg at jeg ønsket å se dem. Så fór Beelseboul raskt av sted og førte til meg Onoskelis, som hadde en meget skjønn skikkelse og huden til en lysfarget kvinne; og hun kastet på hodet.
17 Og da hun var kommet, sa jeg til henne: «Si meg, hvem er du?» Men hun sa til meg: «Jeg kalles Onoskelis, en ånd skapt til å fare omkring på jorden. Det er en gyllen hule hvor jeg ligger. Men jeg har også et sted som stadig skifter. Til tider kveler jeg menn med en løkke; til andre tider kryper jeg opp fra naturen til armene. Men mine vanligste tilholdssteder er stupene, hulene og kløftene. Ofte omgås jeg også menn i skikkelse av en kvinne, og fremfor alt dem med mørk hud. For de deler min stjerne med meg; siden det er de som i det skjulte eller åpent dyrker min stjerne, uten å vite at de skader seg selv og bare skjerper min lyst til ytterligere ugagn. For de ønsker å skaffe penger ved hjelp av minne, men jeg gir litt til dem som dyrker meg på rett vis.»
18 Og jeg, Salomo, spurte henne om hennes fødsel, og hun svarte: «Jeg ble født av en røst i utide, det såkalte ekko av en manns urenhet som falt i en skog.»

Onoskelis bindes til å spinne hamp

19 Og jeg sa til henne: «Under hvilken stjerne ferdes du?» Og hun svarte meg: «Under fullmånens stjerne, fordi månen vandrer over de fleste ting.» Da sa jeg til henne: «Og hvilken engel er det som gjør deg til intet?» Og hun sa til meg: «Han som i deg hersker.» Og jeg tenkte at hun spottet meg, og bød en soldat slå henne. Men hun ropte høyt og sa: «Jeg er underlagt deg, o konge, ved den visdom Gud har gitt deg, og ved engelen Joel.»
20 Da bød jeg henne spinne hampen til tauene som ble brukt i byggingen av Guds hus; og da jeg hadde beseglet og bundet henne, ble hun så overvunnet og gjort til intet at hun stod natt og dag og spant hampen.

Asmodeus og hans makt over ekteskap og begjær

21 Og straks bød jeg at en annen demon skulle føres til meg; og øyeblikkelig nærmet demonen Asmodeus seg, bundet, og jeg spurte ham: «Hvem er du?» Men han skjøt et blikk på meg fullt av vrede og raseri og sa: «Og hvem er du?» Og jeg sa til ham: «Svar meg slik straffet som du er!» Men han sa i raseri til meg: «Hvordan skal jeg svare deg, for du er et menneskebarn; men jeg ble født av en engels sæd og en menneskedatters liv, så intet ord av vårt himmelske slag kan tale hovmodig til de jordfødte. Derfor er også min stjerne lys på himmelen, og menneskene
kaller den, noen Vognen, og andre dragens barn. Jeg holder meg nær denne stjerne. Spør meg derfor ikke om mange ting; for også ditt rike skal om kort tid splittes, og din herlighet er bare for en stund. Og kort skal ditt herredømme over oss være; og da skal vi igjen få fri ferd over menneskeslekten, slik at de skal ære oss som om vi var guder, uten å vite, mennesker som de er, navnene på de engler som er satt over oss.»
22 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, bandt ham enda fastere og bød at han skulle piskes med remmer av oksehud og ydmykt fortelle meg hva hans navn var og hva hans gjerning var. Og han svarte meg slik: «Jeg kalles Asmodeus blant de dødelige, og min gjerning er å legge råd mot de nygifte, så de ikke skal kjenne hverandre. Og jeg skiller dem fullstendig ved mange ulykker, og jeg tærer bort skjønnheten hos jomfruelige kvinner og vender deres hjerter bort.»
23 Og jeg sa til ham: «Er dette din eneste gjerning?» Og han svarte meg: «Jeg fører menn inn i anfall av vanvidd og begjær, når de har egne hustruer, så de forlater dem og farer bort natt og dag til andre som hører andre menn til; og slik skjer det at de begår synd og faller i mordiske gjerninger.»
24 Og jeg besvor ham ved Herren Sabaots navn og sa: «Frykt Gud, Asmodeus, og si meg ved hvilken engel du blir gjort til intet.» Men han sa: «Ved Rafael, erkeengelen som står foran Guds trone. Men leveren og gallen av en fisk driver meg på flukt når den røkes over aske av tamarisk.» Jeg spurte ham igjen og sa: «Skjul intet for meg. For jeg er Salomo, Davids sønn, Israels konge. Si meg navnet på den fisk som du frykter.» Og han svarte: «Den kalles Glanos og finnes i Assyrias elver; derfor er det at jeg ferdes i disse trakter.»
25 Og jeg sa til ham: «Har du intet annet å si om deg selv, Asmodeus?» Og han svarte: «Guds kraft vet, han som har bundet meg med de uoppløselige bånd av den andres segl, at alt det jeg har sagt deg er sant. Jeg ber deg, kong Salomo, døm meg ikke til å gå i vann.» Men jeg smilte og sa til ham: «Så sant Herren, mine fedres Gud, lever, vil jeg legge jern på deg til å bære. Men du skal også blande leiren til hele byggverket av Templet og tråkke den med dine føtter.» Og jeg bød at de skulle gi ham ti vannkrukker til å bære vann i. Og demonen stønnet fryktelig og gjorde det arbeid jeg bød ham. Dette gjorde jeg fordi den grusomme demon Asmodeus kjente endog det som skulle komme. Og jeg, Salomo, lovpriste Gud, som gav visdom til meg, Salomo, sin tjener. Og fiskens lever og dens galle hengte jeg på spissen av et siv og brente det over Asmodeus på grunn av hans store styrke, og slik ble hans uutholdelige ondskap gjort til intet.

Beelsebouls opphav, gjerning og nederlag

26 Og jeg kalte igjen Beelseboul, demonenes fyrste, frem for meg, og jeg satte ham på et opphøyet æressete og sa til ham: «Hvorfor er du alene, du demonenes fyrste?» Og han sa til meg: «Fordi jeg alene er tilbake av himmelens engler som steg ned. For jeg var den første engel i den første himmel og bar navnet Beelseboul. Og nå råder jeg over alle dem som er bundet i Tartaros. Men også jeg har en sønn, og han holder til ved Det røde hav. Og ved enhver passende anledning kommer han igjen opp til meg, siden han er underlagt meg, og åpenbarer for meg hva han har gjort, og jeg støtter ham.»
27 Jeg, Salomo, sa til ham: «Beelseboul, hva er din gjerning?» Og han svarte meg: «Jeg ødelegger konger. Jeg slår meg i lag med fremmede tyranner. Og mine egne demoner setter jeg på menneskene, for at de skal tro på dem og gå fortapt. Og Guds utvalgte tjenere, prester og trofaste menn, egger jeg til begjær etter onde synder og onde vranglærer og lovløse gjerninger; og de adlyder meg, og jeg fører dem videre til ødeleggelse. Og jeg fyller menneskene med misunnelse og begjær etter mord og kriger og sodomi og andre onde ting. Og jeg vil ødelegge verden.
28 Da sa jeg til ham: «Før meg din sønn, som du sier er i Det røde hav.» Men han sa til meg: «Jeg vil ikke føre ham til deg. Men det skal komme til meg en annen demon, ved navn Efippas. Ham vil jeg binde, og han skal føre ham opp fra dypet til meg.» Og jeg sa til ham: «Hvordan har det seg at din sønn er i havets dyp, og hva er hans navn?» Og han svarte meg: «Spør meg ikke, for du kan ikke lære det av meg. Men han skal komme til deg ved enhver befaling og åpent fortelle deg det.»
29 Jeg sa til ham: «Si meg ved hvilken engel du blir gjort til intet.» Og han svarte: «Ved Den Allmektige Guds hellige og dyrebare navn, som hos hebreerne kalles ved en rekke tall, hvis sum er 644, og blant grekerne kalles Emmanuel. Og dersom en av romerne besverger meg ved det store maktnavn Eleéth, forsvinner jeg straks.»
30 Jeg, Salomo, ble forferdet da jeg hørte dette, og jeg bød ham sage opp tebanske marmorer. Og da han begynte å sage marmoren, ropte de andre demonene med høy røst og jamret seg over sin konge Beelseboul.
31 Men jeg, Salomo, spurte ham og sa: «Om du vil vinne en frist, så tal til meg om det som er i himmelen.» Og Beelseboul sa: «Hør, o konge: dersom du brenner gummi og røkelse og havets løk sammen med nardus og safran, og tenner sju lamper, da skal du grunnfeste ditt hus fast. Og dersom du, i renhet, tenner dem ved daggry mens solen stiger, da skal du se de himmelske drager, hvordan de slynger seg og drar solens vogn.»

Tephras, askenes ånd

32 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, irettesatte ham og sa: «Ti for denne stund, og fortsett å sage marmoren, slik jeg har befalt deg.» Og jeg, Salomo, lovpriste Gud og bød at en annen demon skulle tre frem for meg. Og det kom en frem for meg som bar sitt ansikt høyt oppe i luften, men resten av ånden krøp sammen som en snegl. Og han brøt gjennom de få soldatene og virvlet også opp et fryktelig støv på jorden og bar det oppover; og deretter kastet han det igjen tilbake for å skremme oss, og spurte hvilke spørsmål jeg etter skikk kunne stille. Og jeg reiste meg og spyttet på jorden på det sted og beseglet ham med Guds ring. Og straks stanset støvvinden. Da spurte jeg ham og sa: «Hvem er du, o vind?» Da virvlet han igjen opp støv og svarte meg: «Hva vil du, kong Salomo?» Jeg svarte ham: «Si meg hva du kalles, for jeg vil gjerne spørre deg om noe. Men inntil videre takker jeg Gud, som har gjort meg vis til å svare på deres onde råd.»
33 Men demonen svarte meg: «Jeg er askenes ånd, Tephras.» Og jeg sa til ham: «Hva er din gjerning?» Og han sa: «Jeg bringer mørke over menneskene og setter ild på markene; og jeg bringer gårder til intet.
gjør gårder til intet. Men mest virksom er jeg om sommeren. Når jeg får anledning, kryper jeg likevel inn i veggens hjørner, natt og dag. For jeg er avkom av den store, og intet mindre.» Da sa jeg til ham: «Under hvilken stjerne holder du til?» Og han svarte: «I selve spissen av månens horn, når den står i sør. Der er min stjerne. For jeg er blitt befalt å holde i tømme krampene ved den halvtredje-dags feber; og derfor ber mange mennesker til den halvtredje-dags feber og bruker disse tre navn: Bultala, Thallal, Melchal. Og jeg helbreder dem.» Og jeg sa til ham: «Jeg er Salomo; når du da gjør skade, ved hvis hjelp gjør du det?» Men han sa til meg: «Ved engelens, ved hvem også den tredje-dags feber bringes til ro.» Da spurte jeg ham og sa: «Og ved hvilket navn?» Og han svarte: «Ved erkeengelen Azaels.» Og jeg kalte erkeengelen Azael og satte et segl på demonen og bød ham gripe store steiner og kaste dem opp til arbeiderne på de høyere deler av Templet. Og tvunget som han var, begynte demonen å gjøre det han ble befalt.

De syv kvinnelige ånder

34 Og jeg lovpriste igjen Gud, som gav meg denne myndighet, og bød at en annen demon skulle komme frem for meg. Og det kom sju ånder, kvinnelige, bundet og sammenflettet, vakre av utseende og yndige. Og jeg, Salomo, da jeg så dem, spurte dem og sa: «Hvem er dere?» Men de sa alle med én røst: «Vi hører til de trettitre elementer av mørkets kosmiske hersker.» Og den første sa: «Jeg er Bedrag.» Den andre sa: «Jeg er Trette.» Den tredje: «Jeg er Klothod, som er Strid.» Den fjerde: «Jeg er Misunnelse.» Den femte: «Jeg er Makt.» Den sjette: «Jeg er Villfarelse.» Den sjuende: «Jeg er den verste av alle, og våre stjerner er på himmelen, sju stjerner, ringe i glans, alle sammen. Og vi kalles som gudinner. Vi skifter vårt sted alle sammen, og sammen lever vi, stundom i Lydia, stundom i Olympos, stundom på et stort fjell.»
35 Så spurte jeg, Salomo, dem én for én, idet jeg begynte med den første og gikk ned til den sjuende. Den første sa: «Jeg er Bedrag; jeg bedrar og vever snarer her og der. Jeg skjerper og egger vranglærer. Men jeg har en engel som gjør meg til intet, Lamechalal.»
36 Likeså sa den andre: «Jeg er Trette, tretters trette. Jeg bringer tømmer, steiner, galger, mine våpen, til stedet. Men jeg har en engel som gjør meg til intet, Baruchiachel.»
37 Likeså sa den tredje: «Jeg kalles Klothod, som er Strid, og jeg volder at de velordnede spres og går løs på hverandre. Og hvorfor sier jeg så meget? Jeg har en engel som gjør meg til intet: Marmarath.»
  38 Likeså sa også den fjerde: «Jeg får menneskene til å glemme edruelighet og måtehold. Jeg skiller dem og splitter dem i partier; for Strid følger meg hånd i hånd. Jeg river ektemannen bort fra den som deler hans leie, og barn fra foreldre, og brødre fra søstre. Men hvorfor fortelle så meget til min egen skade? Jeg har en engel som gjør meg til intet, den store Balthial.
39 Likeså sa også den femte: «Jeg er Makt. Ved makt reiser jeg tyranner og styrter konger. Til alle opprørere gir jeg makt. Jeg har en engel som gjør meg til intet, Asteraôth.»
40 Likeså sa også den sjette: «Jeg er Villfarelse, o kong Salomo. Og jeg vil føre deg vill, slik jeg før har ført deg vill, da jeg fikk deg til å drepe din egen bror. Jeg vil føre dere inn i villfarelse, så dere gransker graver; og jeg lærer dem som graver, og jeg fører villfarne sjeler bort fra all gudsfrykt, og mange andre onde egenskaper er mine. Men jeg har en engel som gjør meg til intet, Uriel.»
41 Likeså sa også den sjuende: «Jeg er den verste, og jeg gjør deg verre stilt enn du var; for jeg vil legge Artemis’ bånd på deg. Men gresshoppen skal sette meg fri, for ved den er det fastsatt at du skal oppfylle mitt begjær. For dersom et menneske var vis, ville han ikke vende sine skritt mot meg.»
42 Da jeg, Salomo, hadde hørt dette og undret meg, beseglet jeg dem med min ring; og siden de var så mektige, bød jeg dem grave grunnvollene til Guds tempel. For dets lengde var to hundre og femti alen. Og jeg bød dem være flittige, og med én felles mumlende protest begynte de å utføre de pålagte arbeider.

Den hodeløse demon Misunnelse

43 Men jeg, Salomo, lovpriste Herren og bød at en annen demon skulle komme frem for meg. Og det ble ført til meg en demon som hadde alle et menneskes lemmer, men uten hode. Og da jeg så ham, sa jeg til ham: «Si meg, hvem er du?» Og han svarte: «Jeg er en demon.» Da sa jeg til ham: «Hvilken?» Og han svarte meg: «Jeg kalles Misunnelse. For jeg gleder meg over å sluke hoder, idet jeg begjærer å skaffe meg et hode; men jeg spiser ikke nok, men er begjærlig etter å få et slikt hode som du har.»
44 Jeg, Salomo, da jeg hørte dette, beseglet ham og rakte min hånd ut mot hans bryst. Da spratt demonen opp og kastet seg ned og stønnet og sa: «Ve meg! Hvor er jeg kommet hen? O forræder Ornias, jeg kan ikke se!» Da sa jeg til ham: «Jeg er Salomo. Si meg da hvordan du kan se.» Og han svarte meg: «Ved mine følelser.» Da jeg, Salomo, hørte hans røst stige opp til meg, spurte jeg ham hvordan han kunne tale. Og han svarte meg: «Jeg, o kong Salomo, er helt og fullt røst, for jeg har arvet mange menneskers stemmer. For når det gjelder alle mennesker som kalles stumme, er det jeg som knuste deres hoder da de var barn og hadde nådd sin åttende dag. Og når et barn gråter om natten, blir jeg en ånd og glir frem ved hjelp av hans røst. Også ved veikryssene har jeg mange tjenester å utføre, og mitt møte er fullt av skade. For jeg griper i samme øyeblikk et menneskes hode, og med mine hender, som med et sverd, hogger jeg det av og setter det på meg selv. Og på denne måte, ved hjelp av den ild som er i meg, blir det slukt gjennom min hals. Det er jeg som sender alvorlige lemlestelser og uhelbredelige skader på menneskenes føtter og påfører sår.
45 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, sa til ham: «Si meg hvordan du sender ilden ut. Av hvilke kilder lar du den gå frem?» Og ånden sa til meg: «Fra Dagstjernen. For her er ennå ikke funnet den Elburion, som menneskene bærer bønner frem til og tenner lys for. Og hans navn påkalles av de sju demonene som står foran meg. Og han gir dem næring.»
46 Men jeg sa til ham: «Si meg hans navn.» Men han svarte: «Jeg kan ikke si deg det. For dersom jeg sier hans navn, gjør jeg meg selv uhelbredelig. Men han vil komme når hans navn blir påkalt.» Da jeg, Salomo, hørte dette, sa jeg til ham: «Si meg da ved hvilken engel du blir gjort til intet.» Og han svarte: «Ved lynets flammende glans.» Og jeg bøyde meg for Herren, Israels Gud, og bød at han skulle bli holdt i Beelsebouls varetekt inntil Iax skulle komme.

Hundedemonen og den grønne sten

47 Deretter bød jeg at en annen demon skulle komme frem for meg, og det kom inn for mitt åsyn en hund av meget stor skikkelse. Og den talte med høy røst og sa: «Hils deg, Herre, kong Salomo!» Og jeg, Salomo, ble forferdet. Jeg sa til den: «Hvem er du, o hund?» Og den svarte: «Jeg synes deg riktignok å være en hund, men før du var til, o kong Salomo, var jeg et menneske som gjorde mange ugudelige gjerninger på jorden. Jeg var overmåte lærd i bokstaver og så mektig at jeg kunne holde himmelens stjerner tilbake. Og mange guddommelige gjerninger utførte jeg. For jeg gjør skade på de mennesker som følger vår stjerne og vender dem til. Og jeg griper de rasende mennesker i strupen og ødelegger dem slik.»
48 Og jeg, Salomo, sa til ham: «Hva er ditt navn?» Og han svarte: «Stav.» Og jeg sa til ham: «Hva er din gjerning? Og hvilke virkninger kan du frembringe?» Og han svarte: «Gi meg din mann, så vil jeg føre ham bort til et fjellrikt sted og vise ham en grønn sten som kastes frem og tilbake, og med den kan du smykke Herren Guds tempel.»
49 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, bød min tjener dra av sted med ham og ta med seg fingerringen som bar Guds segl. Og jeg sa til ham: «Den som viser deg den grønne sten, ham skal du besegle med denne fingerringen. Og merk stedet nøye og før demonen hit til meg.» Og demonen viste ham den grønne sten, og han beseglet ham og førte demonen til meg. Og jeg, Salomo, besluttet å holde begge bundet med mitt segl på min høyre hånd: den hodeløse demon og likeså hunden, som var så stor; også han skulle bindes. Og jeg bød hunden vokte den ildfulle ånd, slik at det som lamper, dag og natt, kunne skinne lys fra dens gap over håndverkerne som arbeidet.
50 Og jeg, Salomo, tok fra den stens gruve to hundre sekel til understøttelsene for røkelsesbordet, som var likt i utseende. Og jeg, Salomo, lovpriste Herren Gud og lukket deretter skatten fra den sten inne. Og jeg bød på ny demonene hogge marmor til byggingen av Guds hus. Og jeg, Salomo, bad til Herren og spurte hunden og sa: «Ved hvilken engel blir du gjort til intet?» Og demonen svarte: «Ved den store Brieus.»

Den løveskikkede ånd og hans legioner

51 Og jeg lovpriste Herren, himmelens og jordens Gud, og bød at en annen demon skulle komme frem for meg. Og det kom frem for meg en i skikkelse av en løve, brølende. Og han stod
og svarte meg og sa: «O konge, i den skikkelse jeg har, er jeg en ånd som slett ikke kan oppfattes. På alle mennesker som ligger nedtrykt av sykdom, springer jeg, idet jeg kommer snikende; og jeg gjør mennesket svakt, slik at hans legemlige kraft blir svekket. Men jeg har også en annen herlighet, o konge. Jeg driver ut demoner, og jeg har legioner under mitt herredømme. Og jeg kan ta bolig i mine tilholdssteder sammen med alle de demoner som hører til legionene under meg.»
Men jeg, Salomo, da jeg hørte dette, spurte ham: «Hva er ditt navn?» Men han svarte: «Løve-bæreren, av slekt Rath.» Og jeg sa til ham: «Hvordan skal du bli gjort til intet sammen med dine legioner? Hvilken engel er det som gjør deg til intet?» Og han svarte: «Dersom jeg sier deg mitt navn, binder jeg ikke bare meg selv, men også demonlegionene under meg.»
52 Da sa jeg til ham: «Jeg besverger deg ved Gud Sabaots navn at du skal si meg ved hvilket navn du blir gjort til intet sammen med din hær.» Og ånden svarte meg: «Den store blant mennesker, som skal lide meget av menneskers hånd, hvis navn er tallet 644, som er Emmanuel; det er han som har bundet oss, og som siden skal komme og styrte oss fra stupet ned i vannet. Han omtales ved de tre bokstaver som fører ham ned.»
53 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, lovpriste Gud og dømte hans legion til å bære ved fra krattet. Og jeg dømte selve den løveskikkede til å sage veden små med sine tenner, til brensel i den uutslettelige ovn for Guds tempel.

Den trehodede drage og profetien om Hodets sted

54 Og jeg tilbad Herren, Israels Gud, og bød at en annen demon skulle komme frem. Og det kom frem for meg en drage, trehodet, av fryktelig skikkelse. Og jeg spurte ham: «Hvem er du?» Og han svarte meg: «Jeg er en pigg-lignende ånd, hvis virksomhet går i tre retninger. Jeg gjør barn blinde i kvinners morsliv og vrir deres ører. Og jeg gjør dem døve og stumme. Og i mitt tredje hode har jeg atter midler til å snike meg inn. Og jeg slår mennesker i den lemløse del av legemet og får dem til å falle og fråde og skjære tenner. Men jeg har også min måte å bli gjort til intet på: Jerusalem betegnes i skrift ved stedet som kalles Hodets sted. For der er engelen for det store råd forutbestemt, og nå skal han åpenbart bo på korset. Han gjør meg til intet, og ham er jeg underlagt.»
55 «Men på det sted hvor du sitter, o kong Salomo, står det en søyle i luften, purpur. Demonen som kalles Efippas, har brakt den opp fra Det røde hav, fra det indre Arabia. Det er han som skal stenges inne i en skinnsekk og føres frem for deg. Men ved inngangen til Templet,
som du har begynt å bygge, o kong Salomo, ligger det lagret meget gull; grav det opp og før det bort.» Og jeg, Salomo, sendte min tjener og fant det å være slik som demonen hadde sagt. Og jeg beseglet ham med min ring og lovpriste Herren Gud.
56 Da sa jeg til ham: «Hva kalles du?» Og demonen sa: «Jeg er dragenes kam.» Og jeg bød ham lage mursten i Templet. Han hadde menneskehender.

Obizuth, den barnedrepende ånd

57 Og jeg tilbad Herren, Israels Gud, og bød at en annen demon skulle tre frem. Og det kom frem for meg en ånd i kvinneskikkelse, som hadde et hode uten lemmer, og hennes hår var utslått. Og jeg sa til henne: «Hvem er du?» Men hun svarte: «Nei, hvem er du? Og hvorfor vil du høre om meg? Men siden du vil lære, se, her står jeg bundet for ditt åsyn. Gå da inn i dine kongelige forrådshus og vask dine hender. Sett deg så igjen for ditt dommersete og still meg spørsmål; og du skal få vite, o konge, hvem jeg er.»

Obizuth, den barnedrepende ånd

58 Og jeg, Salomo, gjorde som hun bød meg, og holdt meg i tømme på grunn av den visdom som bodde i meg, for at jeg skulle få høre om hennes gjerninger og irettesette dem og gjøre dem kjent for menneskene. Og jeg satte meg og sa til demonen: «Hva er du?» Og hun sa: «Jeg kalles blant menneskene Obizuth; og om natten sover jeg ikke, men går mine runder over hele verden og besøker kvinner i barsel. Og når jeg spår timen, stiller jeg meg der; og om jeg har lykken med meg, kveler jeg barnet. Men hvis ikke, trekker jeg meg tilbake til et annet sted. For jeg kan ikke for en eneste natt trekke meg tilbake uten å ha hatt fremgang. For jeg er en grusom ånd, med talløse navn og mange skikkelser. Og nå vandrer jeg hit, nå dit. Og mot vestlige strøk går jeg mine runder. Men slik det nå er, enda du har beseglet meg med Guds ring, har du ikke gjort noe. Jeg står ikke for deg, og du vil ikke kunne befale meg. For jeg har intet annet arbeid enn å ødelegge barn og gjøre deres ører døve og volde ondt på deres øyne og binde deres munn med et bånd og ødelegge deres sinn og volde smerte i deres legemer.»
59 Da jeg, Salomo, hørte dette, undret jeg meg over hennes skikkelse; for jeg så at hele hennes legeme var i mørke. Men hennes blikk var helt klart og grønnlig, og hennes hår var kastet vilt omkring som en drages; og alle hennes lemmer var usynlige. Og hennes røst var meget klar da den nådde meg. Og jeg sa listig: «Si meg ved hvilken engel du blir gjort til intet, du onde ånd.» Men hun svarte meg: «Ved Guds engel, kalt Afarôt, som tolkes Rafael, ved hvem jeg nå og til evig tid blir gjort til intet. Hans navn, dersom et menneske kjenner det og skriver det på en kvinne i barsel, da skal jeg ikke kunne gå inn til henne. Dette navns tall er 640.» Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette og lovpriste Herren, bød at hennes hår skulle bindes, og at hun skulle henges opp foran Guds tempel, for at alle Israels barn, når de gikk forbi, skulle se det og lovprise Herren, Israels Gud, som hadde gitt meg denne myndighet, med visdom og kraft fra Gud, ved dette signet.

Den vingede drage

60 Og jeg bød igjen at en annen demon skulle komme frem for meg. Og det kom en, rullende seg frem, som i skikkelse lignet en drage, men hadde et menneskes ansikt og hender.
hans lemmer, unntatt føttene, var en drages; og han hadde vinger på ryggen. Og da jeg så ham, ble jeg forferdet og sa: «Hvem er du, demon, og hva kalles du? Og hvorfra er du kommet? Si meg.»
61 Og ånden svarte og sa: «Dette er første gang jeg står for deg, o kong Salomo. Jeg er en ånd som blant menneskene er gjort til en gud, men som nå er gjort til intet ved ringen og den visdom Gud har gitt deg. Nå er jeg den såkalte vingede drage, og jeg har ikke samliv med mange kvinner, men bare med noen få som er vakre av skikkelse, og som bærer navnet xuli av denne stjerne. Og jeg forener meg med dem i en ånds skikkelse, vinget i form, og den kvinne som jeg har sprunget på, blir tung med barn, og det som fødes av henne, blir eros. Men siden slikt avkom ikke kan bæres av menn, får den kvinne det gjelder luftavgang. Slik er min gjerning. Anta da bare at jeg er tilfredsstilt, og alle de andre demoner som er plaget og forstyrret av deg, vil tale hele sannheten. Men de som er av ild, vil ved ild få brent opp det materiale av vedkubber som skal samles av dem til byggingen av Templet.»
62 Og da demonen hadde sagt dette, så jeg ånden gå ut av hans munn, og den fortærte veden av virak-treet og brente opp alle vedkubbene som vi hadde lagt i Guds tempel. Og jeg, Salomo, så hva ånden hadde gjort, og undret meg.
63 Og etter å ha lovprist Gud spurte jeg den drageformede demon og sa: «Si meg, ved hvilken engel blir du gjort til intet?» Og han svarte: «Ved den store engel som har sitt sete i den annen himmel, og som på hebraisk kalles Bazazeth.» Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette og påkalte hans engel, dømte ham til å sage marmor til byggingen av Guds tempel; og jeg lovpriste Gud og bød at en annen demon skulle komme frem for meg.

Enêpsigos og profetien om Templets ødeleggelse

64 Og det kom frem for mitt åsyn en annen ånd, som så ut som en kvinne i den skikkelse hun hadde. Men på hennes skuldre hadde hun to andre hoder med hender. Og jeg spurte henne og sa: «Si meg, hvem er du?» Og hun sa til meg: «Jeg er Enêpsigos, som også har talløse navn.» Og jeg sa til henne: «Ved hvilken engel blir du gjort til intet?» Men hun sa til meg: «Hva søker du, hva spør du etter? Jeg gjennomgår forandringer, lik den gudinne jeg kalles. Og jeg forandrer meg igjen og går over i besittelse av en annen skikkelse. Vær derfor ikke begjærlig etter å kjenne alt som angår meg. Men siden du nå står for meg for så vidt, hør: Jeg har min bolig i månen, og derfor har jeg tre former. Til tider blir jeg påkalt på magisk vis av de vise som Kronos. Andre ganger, i forbindelse med dem som fører meg ned, stiger jeg ned og viser meg i en annen skikkelse. Elementets mål er ubegripelig og ubestemmelig og kan ikke gjøres til intet. Så, idet jeg skifter til disse tre former, stiger jeg ned og blir slik som du ser meg; men jeg blir gjort til intet av engelen Rathanael, som sitter i den tredje himmel. Dette er da grunnen til at jeg taler til deg. Det templet der borte kan ikke romme meg.»
65 Derfor bad jeg, Salomo, til min Gud, og jeg påkalte den engel som Enêpsigos hadde talt om for meg, og brukte mitt segl. Og jeg beseglet henne med en tredobbelt lenke og la under henne festet av lenken. Jeg brukte Guds segl, og ånden profeterte for meg og sa: «Dette er det du gjør mot oss, o kong Salomo. Men etter en tid skal ditt rike brytes, og igjen i sin tid skal dette tempel bli revet i stykker; og hele Jerusalem skal bli ødelagt av persernes og medernes og kaldeernes konge. Og dette temples kar, som du lager, skal tas i trellaktig bruk for gudene; og sammen med dem skal alle krukkene som du stenger oss inne i, bli knust av menneskehender. Og da skal vi fare ut med stor makt hit og dit og bli spredt over hele verden. Og vi skal føre den
66 … bebodde verden vill i lang tid, inntil Guds Sønn blir utstrakt på korset. For aldri før står det frem en konge lik ham, som gjør oss alle til intet, han hvis mor ikke skal ha hatt omgang med mann. Hvem kan motta slik myndighet over ånder uten han, som den første djevel vil søke å friste, men ikke få makt over? Tallet for hans navn er 644, som er Emmanuel. Derfor, o kong Salomo, er din tid ond, og dine år korte og onde, og ditt rike skal gis til din tjener.»
67 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, lovpriste Gud. Og selv om jeg undret meg over demonenes forsvarstale, trodde jeg det ikke før det gikk i oppfyllelse. Og jeg trodde ikke deres ord; men da de ble oppfylt, forsto jeg det, og ved min død skrev jeg dette Testamente til Israels barn og gav det til dem, for at de skulle kjenne demoners makter og deres skikkelser og navnene på deres engler, ved hvilke disse blir gjort til intet. Og jeg lovpriste Herren, Israels Gud, og bød at åndene skulle bindes med uoppløselige bånd.

Havets ånd og flaskens forsegling

68 Og etter å ha lovprist Gud bød jeg at en annen ånd skulle komme frem for meg; og det kom frem for mitt åsyn en annen demon, som foran hadde skikkelse av en hest, men bak av en fisk. Og han hadde en mektig røst og sa til meg: «O kong Salomo, jeg er en grusom havets ånd, og jeg er begjærlig etter gull og sølv. Jeg er en slik ånd som runder seg og farer over havets vidders vann, og jeg snubler menneskene som seiler der. For jeg runder meg til en bølge og forvandler meg, og så kaster jeg meg mot skip og går rett inn i dem. Og dette er min gjerning og min måte å få tak i penger og mennesker på. For jeg tar menneskene og slynger dem rundt sammen med meg og kaster dem ut av havet. For jeg begjærer ikke menneskers legemer, men kaster dem bare så langt opp av havet. Men siden Beelseboul, hersker over luftens ånder og over dem som er under jorden, og herre over de jordiske, har et felles kongedømme med oss når det gjelder hver enkelts gjerninger, steg jeg derfor opp fra havet for å få et visst utsyn i hans selskap.»
69 «Men jeg har også en annen skikkelse og gjerning. Jeg forvandler meg til bølger og stiger opp fra havet. Og jeg viser meg for menneskene, slik at de på jorden kaller meg Kunospaston, fordi jeg antar menneskelig skikkelse. Og mitt navn er sant. For ved min inntrengning i menneskene sender jeg ut en viss kvalme. Jeg kom da for å rådføre meg med fyrsten Beelseboul; og han bandt meg og overgav meg i dine hender. Og jeg står her for deg på grunn av dette segl, og nå piner du meg. Se nå, om to eller tre dager skal den ånd som taler med deg svikte, fordi jeg ikke skal ha vann.»
70 Og jeg sa til ham: «Si meg ved hvilken engel du blir gjort til intet.» Og han svarte: «Ved Iameth.» Og jeg lovpriste Gud. Jeg bød at ånden skulle kastes i en flaske sammen med ti krukker sjøvann, hver på to mål. Og jeg beseglet dem ovenfra over marmoren og asfalten og bek i karrets munn. Og etter å ha beseglet det med min ring bød jeg at det skulle settes i Guds tempel. Og jeg bød at en annen ånd skulle komme frem for meg.

Den lystne ånd fra kjempenes tid

Og det kom frem for mitt åsyn en annen trellbundet ånd, som utydelig hadde et menneskes skikkelse, med glinsende øyne og med et sverd i hånden. Og jeg spurte: «Hvem er du?» Men han svarte: «Jeg er en lysten ånd, avlet av et kjempemenneske som døde i slaktingen i kjempenes tid.» Jeg sa til ham: «Si meg hva du er beskjeftiget med på jorden, og hvor du har ditt bosted.»
71 Og han sa: «Mitt bosted er i fruktbare steder, men min ferd er denne: Jeg setter meg ved siden av de mennesker som går langs gravene, og i utidig tid antar jeg de dødes skikkelse; og om jeg får tak i noen, ødelegger jeg ham straks med mitt sverd. Men om jeg ikke kan ødelegge ham, gjør jeg ham besatt av en demon, så han fortærer sitt eget kjøtt og håret faller av hans hake.» Men jeg sa til ham: «Frykt da himmelens og jordens Gud, og si meg ved hvilken engel du blir gjort til intet.» Og han svarte: «Han som skal bli Frelser, en mann hvis tall, dersom noen skriver det på sin panne, vil beseire meg, og i frykt vil jeg raskt trekke meg tilbake. Ja, om noen skriver dette tegn på seg, da skal jeg frykte.» Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette og lovpriste Herren Gud, stengte også denne demon inne som de andre.

De trettiseks verdensherskere i mørket

72 Og jeg bød at en annen demon skulle komme frem for meg. Og det kom frem for mitt åsyn trettiseks ånder, deres hoder uformelige som hunders, men i seg selv var de menneskelige av skikkelse, med eslers ansikter, okseansikter og fugleansikter. Og jeg, Salomo, da jeg hørte og så dem, undret meg, og jeg spurte dem og sa: «Hvem er dere?» Men de sa alle med én røst: «Vi er de trettiseks elementer, verdensherskerne i dette mørke. Men, o kong Salomo, du vil ikke gjøre oss urett eller fengsle oss eller legge befaling på oss; men siden Herren Gud har gitt deg myndighet over hver ånd i luften og på jorden og under jorden, derfor stiller også vi oss frem for deg, lik de andre ånder, fra Væren og okse, både tvilling og kreps, løve og jomfru, vekt og skorpion, skytter, geitehornede, vannbærer og fisk.»
73 Da påkalte jeg, Salomo, Herren Sabaots navn og spurte hver enkelt etter tur om hva som var hans vesen. Og jeg bød hver og en tre frem og fortelle om sine gjerninger. Da trådte den første frem og sa: «Jeg er den første dekan i den zodiakalske sirkel, og jeg kalles Væren, og med meg er disse to.» Da spurte jeg dem: «Hva kalles dere?» Den første sa: «Jeg, o herre, kalles Ruax, og jeg gjør menneskenes hoder sløve og plyndrer deres panner. Men bare jeg hører ordene: ‘Mikael, fengsle Ruax,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
74 Og den andre sa: «Jeg kalles Barsafael, og jeg volder at de som er underlagt min time, kjenner smerten av migrene. Bare jeg hører ordene: ‘Gabriel, fengsle Barsafael,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
75 Den tredje sa: «Jeg kalles Arôtosael. Jeg gjør skade på øynene og påfører dem stor lidelse. Bare jeg hører ordene: ‘Uriel, fengsle Aratosael,’ trekker jeg meg straks tilbake.»

De trettiseks verdensherskere i mørket

76 Den femte sa: «Jeg kalles Iudal, og jeg volder stengsel i ørene og døvhet i hørselen. Bare jeg hører: ‘Uruel, Iudal,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
77 Den sjette sa: «Jeg kalles Sphendonaêl. Jeg volder svulster i ørespyttkjertelen og betennelser i mandlene og tetanisk bakoverbøyning. Bare jeg hører: ‘Sabrael, fengsle Sphendonaêl,’ trekker jeg meg straks tilbake.
78 Og den sjuende sa: «Jeg kalles Sphandôr, og jeg svekker skuldrenes kraft og får dem til å skjelve; og jeg lammer nervene i hendene, og jeg bryter og knuser nakkens ben. Og jeg suger ut margen. Men bare jeg hører ordene: ‘Araêl, fengsle Sphandôr,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
79 Og den åttende sa: «Jeg kalles Belbel. Jeg fordreier menneskenes hjerter og sinn. Bare jeg hører ordene: ‘Araêl, fengsle Belbel,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
80 Og den niende sa: «Jeg kalles Kurtaêl. Jeg sender kolikk i innvollene. Jeg fremkaller smerter. Bare jeg hører ordene: ‘Iaôth, fengsle Kurtaêl,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
81 Den tiende sa: «Jeg kalles Metathiax. Jeg volder smerter i nyrene. Bare jeg hører ordene: ‘Adônaêl, fengsle Metathiax,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
82 Den ellevte sa: «Jeg kalles Katanikotaêl. Jeg skaper strid og urett i menneskenes hjem og sender over dem hardt sinnelag. Dersom noen vil ha fred i sitt hus, skal han skrive på sju laurbærblad navnet på den engel som gjør meg til intet, sammen med disse navn: Iae, Ieô, Sabaots sønner; i den store Guds navn skal han stenge Katanikotaêl inne. Deretter skal han vaske laurbærbladene i vann og stenke sitt hus med vannet, innenfra og utover. Og straks trekker jeg meg tilbake.»
83 Den tolvte sa: «Jeg kalles Saphathoraêl, og jeg inngir partivesen i menneskene og gleder meg over å få dem til å snuble. Dersom noen vil skrive på papir disse englers navn: Iacô, Iealô, Iôelet, Sabaôth, Ithoth, Bae, og brette det sammen og bære det om halsen eller ved øret, da trekker jeg meg straks tilbake og oppløser drukkenskapens anfall.»
84 Den trettende sa: «Jeg kalles Bobêl, og jeg volder nervøs sykdom ved mine angrep. Bare jeg hører navnet på den store: ‘Adonaêl, fengsle Bothothêl,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
85 Den fjortende sa: «Jeg kalles Kumeatêl, og jeg påfører skjelveanfall og sløvhet. Bare jeg hører ordene: ‘Zôrôêl, fengsle Kumentaêl,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
86 Den femtende sa: «Jeg kalles Roêlêd. Jeg volder kulde og frost og smerter i maven. Bare jeg hører ordene: ‘Iax, drøy ikke, bli ikke varmet, for Salomo er skjønnere enn elleve fedre,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
87 Den sekstende sa: «Jeg kalles Atrax. Jeg påfører menneskene feber, uhelbredelig og skadelig. Dersom du vil fengsle meg, hakk koriander og smør det på leppene, mens du fremsier følgende besvergelse: ‘Feberen som er av smuss. Jeg besverger deg ved Den Høyestes Guds trone: trekk deg bort fra smusset og trekk deg bort fra den skapning som er dannet av Gud.’ Og straks trekker jeg meg tilbake.»
88 Den syttende sa: «Jeg kalles Ieropaêl. Jeg setter meg på menneskenes mave og volder kramper i badet og på veien; og hvor enn jeg finnes, eller finner et menneske, kaster jeg ham ned. Men dersom noen vil si til den plagede i hans øre disse navn tre ganger, i det høyre øre: ‘Iudarizê, Sabunê, Denôê,’ trekker jeg meg straks tilbake.
89 Den attende sa: «Jeg kalles Buldumêch. Jeg skiller hustru fra ektemann og volder bitterhet mellom dem. Dersom noen skriver ned navnene på dine fedre, Salomo, på papir og legger det i forrommet til sitt hus, trekker jeg meg bort derfra. Og den innskrift som skrives, skal være slik: ‘Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud befaler deg — trekk deg bort fra dette hus i fred.’ Og straks trekker jeg meg tilbake.»
90 Den nittende sa: «Jeg kalles Naôth, og jeg tar sete på menneskenes knær. Dersom noen skriver på papir: ‘Phnunoboêol, vik bort, Nathath, og rør ikke ved halsen,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
91 Den tyvende sa: «Jeg kalles Marderô. Jeg sender uhelbredelig feber over menneskene. Dersom noen skriver på et bokblad: ‘Sphênêr, Rafael, vik bort, slep meg ikke omkring, flå meg ikke,’ og binder det om sin hals, trekker jeg meg straks tilbake.»
92 Den enogtyvende sa: «Jeg kalles Alath, og jeg volder hoste og tung pust hos barn. Dersom noen skriver på papir: ‘Rorêx, forfølg Alath,’ og fester det om hans hals, trekker jeg meg straks tilbake.»
93 Den treogtyvende sa: «Jeg kalles Nefthada. Jeg volder smerter i nyrene og fremkaller dysuri. Dersom noen skriver på en plate av tinn ordene: ‘Iathôth, Uruêl, Nephthada,’ og fester den om lendene, trekker jeg meg straks tilbake.»
94 Den fireogtyvende sa: «Jeg kalles Akton. Jeg volder smerter i ribbenene og i lendemusklene. Dersom noen graverer på kobbermateriale, tatt fra et skip som har mistet sitt ankerfeste, dette: ‘Marmaraôth, Sabaôth, forfølg Akton,’ og fester det om lendene, trekker jeg meg straks tilbake.»
95 Den femogtyvende sa: «Jeg kalles Anatreth, og jeg river brennende feber inn i innvollene. Men bare jeg hører: ‘Arara, Charara,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
96 Den seksogtyvende sa: «Jeg kalles Enenuth. Jeg stjeler menneskenes sinn og forvandler deres hjerter og gjør et menneske tannløst. Dersom noen skriver: ‘Allazoôl, forfølg Enenuth,’ og binder papiret om ham, trekker jeg meg straks tilbake.»
97 Den sjuogtyvende sa: «Jeg kalles Phêth. Jeg gjør menneskene tærende syke og volder blødninger. Dersom noen besverger meg i vin, velluktende og ublandet, ved den ellevte aeon, og sier: ‘Jeg besverger deg ved den ellevte aeon at du skal stanse, jeg befaler, Phêth (Axiôphêth),’ og deretter gir det den syke å drikke, trekker jeg meg straks tilbake.»
98 Den åtteogtyvende sa: «Jeg kalles Harpax, og jeg sender søvnløshet over menneskene. Dersom noen skriver ‘Kokphnêdismos’ og binder det om tinningene, trekker jeg meg straks tilbake.»
99 Den niogtyvende sa: «Jeg kalles Anostêr. Jeg frembringer livmor-galskap og smerter i blæren. Dersom noen støter tre laurbærfrø i ren olje og smører det på, mens han sier: ‘Jeg besverger deg, Anostêr. Stans ved Marmaraô,’ trekker jeg meg straks tilbake.»
100 Den trettiende sa: «Jeg kalles Alleborith. Dersom noen under spising av fisk har svelget et ben, skal han ta et ben fra fisken og hoste, og straks trekker jeg meg tilbake.
101 Den enogtrettiende sa: «Jeg kalles Hephesimireth og volder langvarig sykdom. Dersom du kaster salt, gnidd i hånden, i olje og smører det på den syke, mens du sier: ‘Serafim, Kerubim, hjelp meg!’ trekker jeg meg straks tilbake.»
102 Den toogtrettiende sa: «Jeg kalles Ichthion. Jeg lammer muskler og slår dem i stykker. Dersom jeg hører: ‘Adonaêth, hjelp!’ trekker jeg meg straks tilbake.»
103 Den treogtrettiende sa: «Jeg kalles Agchoniôn. Jeg ligger blant svøpeklær og i stupet. Og dersom noen skriver på fikenblader ‘Lykurgos’, idet han tar bort én bokstav om gangen og skriver det ved å vende bokstavene, trekker jeg meg straks tilbake: ‘Lykurgos, ykurgos, kurgos, yrgos, gos, os.’»
104 Den fireogtrettiende sa: «Jeg kalles Autothith. Jeg volder nag og strid. Derfor blir jeg gjort til intet ved Alfa og Omega, dersom det skrives.»
105 Den femogtrettiende sa: «Jeg kalles Phthenoth. Jeg kaster ondt øye på hvert menneske. Derfor blir jeg gjort til intet når det lidende øye blir tegnet.»
106 Den seksogtrettiende sa: «Jeg kalles Bianakith. Jeg bærer nag til legemet. Jeg ødelegger hus, jeg får kjøttet til å råtne, og alt annet som ligner. Dersom et menneske skriver på sitt hus’ fordør: ‘Mêltô, Ardu, Anaath,’ flykter jeg fra det sted.»
107 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, lovpriste himmelens og jordens Gud. Og jeg bød dem hente vann i Guds tempel. Og jeg bad dessuten Herren Gud at demonene utenfor, som hindrer menneskeslekten, måtte bindes og føres frem til Guds tempel. Noen av disse demonene dømte jeg til å utføre det tunge arbeidet ved byggingen av Guds tempel. Andre stengte jeg inne i fengsler. Andre bød jeg kjempe med ild i fremstillingen av gull og sølv, idet de satt ved bly og øse. Og jeg lot gjøre i stand steder for de andre demonene, hvor de skulle holdes innestengt.

Templets fullførelse og Salomos fredsrike

108 Og jeg, Salomo, hadde stor ro over hele jorden og levde mitt liv i dyp fred, æret av alle mennesker og av alle under himmelen. Og jeg bygde hele Herrens, Guds, tempel. Og mitt rike var velstående, og min hær var hos meg. Og for øvrig hadde byen Jerusalem ro og gledet seg og frydet seg. Og alle jordens konger kom til meg fra jordens ender for å se det tempel som jeg bygde for Herren Gud. Og da de hadde hørt om den visdom som var gitt meg, gav de meg hyllest i templet og brakte gull og sølv og kostelige stener, mange og mangfoldige, og kobber og jern og bly og sederstokker. Og råtefritt trevirke brakte de meg til utrustning for Guds tempel.

Sydens dronning kommer til Salomo

109 Og blant dem kom også Sydens dronning, som var en trollkvinne, i stor uro og bøyde seg dypt for meg til jorden. Og da hun hadde hørt min visdom, priste hun Israels Gud, og hun satte all min visdom på prøve, all den kjærlighet som jeg lærte henne, etter den visdom som var gitt meg. Og alle Israels barn priste Gud.

Den gamle mann, sønnen og Ornias’ forutsigelse

110 Og se, i de dager kastet en av arbeiderne, høy av alder, seg ned for meg og sa: «Kong Salomo, miskunn deg over meg, for jeg er gammel.» Da bød jeg ham stå opp og sa: «Si meg, gamle mann, alt det du vil.» Og han svarte: «Jeg ber deg, konge, jeg har en enbåren sønn, og han håner og slår meg åpenlyst og river håret ut av mitt hode og truer meg med en smertefull død. Derfor ber jeg deg: hevn meg.»
111 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, ble grepet av medynk da jeg så hans høye alder, og jeg bød at barnet skulle føres til meg. Og da han var blitt ført frem, spurte jeg ham om dette var sant. Og den unge sa: «Jeg har ikke vært så fylt av vanvidd at jeg skulle slå min far med min hånd.
Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette fra den unge, formante den gamle mann til å overveie saken og ta imot sin sønns unnskyldning. Men han ville ikke, men sa at han heller ville la ham dø. Og siden den gamle mann ikke ville gi etter, var jeg i ferd med å felle dom over den unge, da jeg så demonen Ornias le. Jeg ble meget vred over demonens latter i mitt nærvær, og jeg bød mine menn føre de andre bort og føre Ornias frem for mitt dommersete. Og da han var blitt ført frem for meg, sa jeg til ham: «Forbannede, hvorfor så du på meg og lo?» Og demonen svarte: «Jeg ber deg, konge, det var ikke på grunn av deg jeg lo, men på grunn av denne ulykkesvanger gamle mann og den elendige unge, hans sønn. For om tre dager skal hans sønn dø en brå død; og se, den gamle mann ønsker på skammelig vis å ta livet av ham.»
112 Men jeg, Salomo, da jeg hørte dette, sa til demonen: «Er det sant det du sier?» Og han svarte: «Det er sant, o konge.» Og da jeg hørte dette, bød jeg at de skulle føre demonen bort, og at de igjen skulle føre den gamle mann frem for meg med hans sønn. Jeg bød dem forsone seg med hverandre igjen, og jeg gav dem mat. Og deretter sa jeg til den gamle mann at han etter tre dager skulle føre sin sønn hit til meg igjen; og jeg sa: «Da vil jeg ta meg av ham.» Og de hilste meg og gikk sin vei.
113 Og da de var gått, bød jeg at Ornias skulle føres frem, og sa til ham: «Si meg hvordan du vet dette.» Og han svarte: «Vi demoner stiger opp til himmelens hvelving og flyr omkring blant stjernene. Og vi hører de dommer som går ut over menneskenes sjeler, og straks kommer vi, og enten ved påvirkningens kraft, eller ved ild, eller ved sverd, eller ved en eller annen hendelse, skjuler vi vår ødeleggelsesgjerning. Og dersom et menneske ikke dør ved en brå ulykke eller ved vold, da forvandler vi demoner oss på en slik måte at vi viser oss for menneskene og blir dyrket i vår menneskelige natur.»

Ornias forklarer demonenes fall fra himmelen

114 Da jeg hadde hørt dette, priste jeg Herren Gud, og igjen spurte jeg demonen og sa: «Si meg hvordan dere kan stige opp til himmelen, dere som er demoner, og blande dere blant stjernene og de hellige engler.» Og han svarte: «Slik som tingene blir fullbyrdet i himmelen, slik blir også på jorden forbildene av dem alle fullbyrdet. For der finnes fyrstedømmer, myndigheter og verdensherskere, og vi demoner flyr omkring i luften; og vi hører de himmelske veseners røster og overskuer alle maktene. Og siden vi ikke har noe grunnlag å lande på og hvile på, mister vi styrke og faller av som blader fra trær. Og menneskene, når de ser oss, mener at stjernene faller fra himmelen. Men slik er det ikke i sannhet, o konge; men vi faller på grunn av vår svakhet, og fordi vi ikke har noe sted å gripe fatt i; og slik faller vi ned som lyn i nattens dyp og plutselig. Og vi setter byer i brann og antenner markene. For stjernene har faste grunnvoller i himlene, likesom solen og månen.»
115 Og jeg, Salomo, da jeg hørte dette, bød at demonen skulle holdes i varetekt i fem dager. Og etter de fem dager kalte jeg den gamle mann tilbake og var i ferd med å spørre ham. Men han kom til meg i sorg og med sort ansikt. Og jeg sa til ham: «Si meg, gamle mann, hvor er din sønn? Og hva betyr denne drakt?» Og han svarte: «Se, jeg er blitt barnløs og sitter ved min sønns grav i fortvilelse. For det er allerede to dager siden han døde.»
Men jeg, Salomo, da jeg hørte dette og visste at demonen Ornias hadde talt sant for meg, lovpriste Israels Gud.

Sydens dronning ser Herrens tempel

116 Og Sydens dronning så alt dette og undret seg og lovpriste Israels Gud; og hun så Herrens tempel bli bygget. Og hun gav en siklos gull og hundre myriader sølv og utsøkt bronse, og hun gikk inn i Templet. Og hun så røkelsesalteret og de bronse støtter for dette alter, og lampenes edelstener som strålte i ulike farger, og lysestaken av sten, og av smaragd og hyasint og safir; og hun så kar av gull og sølv og bronse og tre, og folder av skinn farget røde med krapp. Og hun så grunnvollene til søylene i Herrens tempel. Alle var av ett gull, bortsett fra demonene som jeg hadde dømt til arbeid. Og det var fred innenfor mitt rikes krets og over hele jorden.

Brevet fra arabernes konge Adares

117 Og det hendte, mens jeg var i mitt rike, at arabernes konge, Adares, sendte meg et brev, og brevet var skrevet slik: Til kong Salomo, all hilsen! Se, vi har hørt, og det er blitt hørt til jordens ender, om den visdom som er gitt deg, og at du er en barmhjertig mann fra Herren. Og deg er det gitt forstand over alle luftens ånder, og på jorden og under jorden. Nå er det slik at det i Arabia land finnes en ånd av følgende slag: tidlig ved daggry begynner en viss vind å blåse inntil den tredje time. Og dens storm er hard og fryktelig, og den dreper menneske og dyr. Og ingen ånd kan leve på jorden mot denne demon. Derfor ber jeg deg: siden ånden er en vind, finn på noe etter den visdom Herren din Gud har gitt deg, og vær villig til å sende en mann som er i stand til å fange den. Og se, kong Salomo, jeg og mitt folk og hele mitt land vil tjene deg til døden. Og hele Arabia skal ha fred med deg, dersom du vil utføre denne rettferdige gjerning for oss. Derfor ber vi deg: forakt ikke vår ydmyke bønn, og la ikke den eparki som er underlagt din myndighet, bli fullstendig til intet. For vi er bønnfallende, både jeg og mitt folk og hele mitt land. Far vel, min herre. All helse!
118 Og jeg, Salomo, leste dette brev; og jeg foldet det sammen og gav det til mitt folk og sa til dem: «Etter sju dager skal dere minne meg om dette brev.» Og Jerusalem ble bygget, og Templet var i ferd med å fullføres. Og det var en sten, hjørnesteinen som lå der, stor og utvalgt, en som jeg ønsket skulle ligge i hjørnehodet ved fullførelsen av Templet. Og alle arbeiderne og alle demonene som hjalp dem, kom til samme sted for å få stenen opp og legge den på toppen av det hellige Tempel, men de var ikke sterke nok til å rikke den eller legge den på det hjørne som var tilmålt den. For den sten var overmåte stor og nyttig til Templets hjørne.
119 Og etter sju dager, da jeg ble minnet om brevet fra Adares, arabernes konge, kalte jeg min tjener og sa til ham: «Gjør kamelen din klar og ta med deg en lærflaske, og ta også dette segl. Og dra av sted til Arabia, til det sted hvor den onde ånd blåser; og ta der flasken og signetringen foran flaskens munn og hold dem mot åndens storm. Og når flasken blir blåst opp, skal du forstå at demonen er i den. Bind da straks igjen flaskens munn og besegl den sikkert med seglringen, og legg den varsomt på kamelen og før den hit til meg. Og dersom den på veien tilbyr deg gull eller sølv eller skatter for at du skal la den gå, så se til at du ikke lar deg overtale. Men ordne det slik å sette den fri. Og dersom den da viser deg steder hvor det finnes gull eller sølv, så merk stedene og besegl dem med dette segl. Og før demonen til meg. Og dra nå av sted, og far vel.»

Ephippas fanges i Arabia

120 Da gjorde den unge som han var blitt påbudt. Og han gjorde sin kamel i stand og la en flaske på den og drog av sted til Arabia. Og mennene i det landet ville ikke tro at han skulle være i stand til å fange den onde ånd. Og da det ble daggry, stilte tjeneren seg foran åndens storm og satte flasken på jorden og fingerringen på flaskens munn. Og demonen blåste.
Da gjorde den unge som han var blitt påbudt. Og han gjorde sin kamel i stand og la en flaske på den og drog av sted til Arabia. Og mennene i det landet ville ikke tro at han skulle være i stand til å fange den onde ånd. Og da det ble daggry, stilte tjeneren seg foran åndens storm og satte flasken på jorden og fingerringen på flaskens munn. Og demonen blåste gjennom midten av fingerringen inn i flaskens munn, og idet den gikk inn, blåste den flasken opp. Men mannen stod straks imot den og trakk med sin hånd flaskens munn tett igjen, i Herren Sabaots Guds navn. Og demonen ble værende inne i flasken. Og deretter ble den unge i det landet i tre dager for å gjøre prøven. Og ånden blåste ikke lenger mot den byen. Og alle araberne visste at han trygt hadde stengt ånden inne.
121 Da festet den unge flasken på kamelen, og araberne sendte ham av sted med stor ære og kostelige gaver, idet de priste og opphøyet Israels Gud. Men den unge brakte sekken og satte den midt i Templet. Og dagen etter gikk jeg, kong Salomo, inn i Guds tempel og satt i dyp sorg over hjørnesteinen ved enden. Og da jeg gikk inn i Templet, reiste flasken seg og gikk omkring noen sju skritt og falt så ned på sin munn og bøyde seg for meg. Og jeg undret meg over at selv sammen med flasken hadde demonen fremdeles kraft og kunne gå omkring; og jeg bød den reise seg. Og flasken reiste seg og stod på sine føtter, helt oppblåst. Og jeg spurte ham og sa: «Si meg, hvem er du?» Og ånden der inne sa: «Jeg er den demon som kalles Ephippas, som er i Arabia.» Og jeg sa til ham: «Er dette ditt navn?» Og han svarte: «Ja; hvor jeg vil, der slår jeg meg ned og setter i brann og slår i hjel.»
122 Og jeg sa til ham: «Ved hvilken engel blir du gjort til intet?» Og han svarte: «Ved den eneveldige Gud, som har myndighet over meg, så endog jeg må bli hørt. Han som skal bli født av en jomfru og korsfestet av jødene på et kors, han som engler og erkeengler tilber. Han gjør meg til intet og berøver meg min store styrke, som er gitt meg av min far, djevelen.» Og jeg sa til ham: «Hva kan du gjøre?» Og han svarte: «Jeg er i stand til å flytte fjell og til å styrte kongers eder. Jeg visner trær og får deres løv til å falle av.» Og jeg sa til ham: «Kan du løfte denne stein og legge den til begynnelsen av dette hjørne som er i Templets skjønne plan?» Og han sa: «Ikke bare løfte denne, o konge; men også, med hjelp av den demon som råder over Rødehavet, vil jeg føre opp luftens søyle og stille den der du vil i Jerusalem.»

Hjørnesteinen løftes på plass

123 Da han hadde sagt dette, la jeg trykk på ham, og flasken ble som om den var tømt for luft. Og jeg satte den under steinen, og ånden spente seg og løftet den opp på toppen av flasken. Og flasken gikk opp trinnene, bærende steinen, og la den ned ved enden av inngangen til Templet. Og jeg, Salomo, da jeg så steinen løftet i været og lagt på sin grunnvoll, sa: «Sannelig, Skriften er oppfylt, som sier: ‘Den stein som bygningsmennene forkastet etter prøven, den er blitt hjørnestein.’ For dette er det ikke meg gitt å gjøre, men Gud, at demonen skulle være sterk nok til å løfte en så stor stein og legge den på det sted jeg ønsket.»

Søylen fra Rødehavet og de to ånder

124 Og Ephippas førte med seg demonen fra Rødehavet med søylen. Og de tok begge søylen og løftet den opp fra jorden. Og jeg narret disse to ånder, så de ikke kunne ryste hele jorden på et øyeblikk. Og da beseglet jeg rundt med min ring på denne side og på den andre og sa: «Vokt.» Og åndene har blitt værende og holder den oppe til denne dag, til vitnesbyrd om den visdom som er gitt meg. Og der hang søylen, av enorm størrelse, midt i luften, båret av vindene. Og slik viste åndene seg under den, som luft, og bar den. Og dersom noen ser fast på den, er søylen litt skjev, idet den bæres av åndene; og slik er det den dag i dag.
125 Og jeg, Salomo, spurte den andre ånd som kom opp med søylen fra Rødehavets dyp. Og jeg sa til ham: «Hvem er du, og hva kalles du? Og hva er din gjerning? For jeg hører mange ting om deg.» Og demonen svarte: «Jeg, o kong Salomo, kalles Abezithibod. Jeg er av erkeengelens ætt. En gang satt jeg i den første himmel, som har navnet Ameleouth. Da var jeg en grusom og vinget ånd, og med én vinge, og jeg legger planer mot hver ånd under himmelen.
Jeg var til stede da Moses gikk inn for Farao, Egypts konge, og jeg forherdet hans hjerte. Jeg er den som Jannes og Jambres påkalte meg sammen med Moses i Egypt. Jeg er den som kjempet mot Moses med undergjerninger og tegn.»
126 Da sa jeg til ham: «Hvordan ble du funnet i Rødehavet?» Og han svarte: «Ved Israels barns utgang forherdet jeg Faraos hjerte. Og jeg egget hans hjerte og hans tjeneres. Og jeg fikk dem til å forfølge Israels barn. Og Farao fulgte etter med meg og alle egypterne. Da var jeg til stede der, og vi fulgte sammen. Og vi kom alle til Rødehavet. Og det hendte da Israels barn hadde gått over, at vannet vendte tilbake og skjulte hele egypternes hær og all deres styrke. Og jeg ble værende i havet og holdt nede under denne søyle. Men da Ephippas kom, sendt av deg, innestengt i et flaskekar, førte han meg opp til deg.»
127 Jeg, Salomo, da jeg hørte dette, lovpriste Gud og besverget demonene at de ikke skulle være meg ulydige, men bli værende og bære søylen. Og de sverget begge og sa: «Herren din Gud lever, vi vil ikke slippe denne søylen før verdens ende. Men på den dag denne stein faller, da skal verdens ende komme.»

Salomos fall ved den jebusittiske kvinne

128 Og jeg, Salomo, lovpriste Gud og prydet Herrens tempel med alt som var vakkert å se. Og jeg gledet meg i ånden i mitt rike, og det var fred i mine dager. Og jeg tok hustruer til meg fra alle land, talløse. Og jeg drog mot jebusittene, og der så jeg en jebusittisk kvinne, en manns datter, og jeg ble voldsomt forelsket i henne og ønsket å ta henne til hustru sammen med mine andre hustruer. Og jeg sa til deres prester: «Gi meg sunamittinnen til hustru.» Men Moloks prester sa til meg: «Dersom du elsker denne piken, så gå inn og tilbe våre guder, den store guden Raphan og guden som kalles Molok.» Da fryktet jeg Guds herlighet og fulgte ikke for å tilbe. Og jeg sa til dem: «Jeg vil ikke tilbe en fremmed gud. Hva er dette for et krav, at dere tvinger meg til så mye?» Men de sa: «… av våre fedre.»
129 Og da jeg svarte at jeg under ingen omstendighet ville tilbe fremmede guder, sa de til piken at hun ikke skulle ligge med meg før jeg samtykket og ofret til gudene. Da ble jeg beveget, men den listige Eros brakte og la ved henne for meg fem gresshopper og sa: «Ta disse gresshopper og knus dem sammen i guden Moloks navn; og da vil jeg ligge med deg.» Og dette gjorde jeg virkelig. Og straks vek Guds Ånd fra meg, og jeg ble svak og også dåraktig i mine ord. Og deretter ble jeg av henne tvunget til å bygge et avgudstempel for Baal og for Rafa og for Molok og for de andre avguder.

Sluttord: Salomos advarsel og testamente

130 Da fulgte jeg, den elendige jeg er, hennes råd, og Guds herlighet vek helt fra meg; og min ånd ble formørket, og jeg ble et bytte for avguder og demoner. Derfor skrev jeg dette Testamente, for at dere som får det i eie, skal vise medlidenhet og ta vare på de siste ting og ikke de første, for at dere må finne nåde i all evighet. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.esotericarchives.com/solomon/testamen.htm

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.