Apostlenes gjerninger etter Peter

(1) DET KOPTISKE FRAGMENT

Dette er bevart særskilt i et tidlig papyrushåndskrift (fjerde–femte århundre), nå i Berlin; det øvrige innholdet består av gnostiske skrifter som ennå ikke er publisert. Jeg følger C. Schmidts gjengivelse. Det har en tittel til slutt: Peters gjerning.

Peters datter og folkemengdens spørsmål

På ukens første dag, det vil si Herrens dag, samlet en stor mengde seg, og de førte til Peter mange syke for at han skulle helbrede dem. Og en av mengden våget å si til Peter:«Se, Peter, i vårt nærvær har du gjort mange blinde seende og døve hørende og lamme gående, og du har hjulpet de svake og gitt dem styrke; men hvorfor har du ikke hjulpet din datter, jomfruen, som vokste opp vakker og har trodd på Guds navn? For se, den ene siden av hennes legeme er helt lammet, og hun ligger der utstrakt i hjørnet, hjelpeløs. Vi ser dem som er blitt helbredet av deg; din egen datter har du forsømt.»

Men Peter smilte og sa til ham:«Min sønn, det er åpenbart for Gud alene hvorfor hennes legeme ikke er helt. Vit da at Gud ikke er svak eller maktesløs til å gi sin gave til min datter; men for at din sjel skal bli overbevist, og for at de som er til stede her, desto mer skal tro» – og da så han på sin datter og sa til henne – «reis deg fra ditt sted, uten hjelp av noen annen enn Jesus alene, og gå hel for øynene på alle disse, og kom til meg.»

Og hun reiste seg og kom til ham; og mengden gledet seg over det som var skjedd. Da sa Peter til dem:«Se, deres hjerte er blitt overbevist om at Gud ikke mangler styrke i noe av det vi ber ham om.»

Da gledet de seg enda mer og priste Gud. Og Peter sa til sin datter:«Gå til ditt sted, og legg deg ned, og vær igjen i din svakhet; for dette er gagnlig for meg og for deg.»

Og piken gikk tilbake og la seg på sitt sted og var som før; og hele mengden gråt og bønnfalt Peter om å gjøre henne hel.

Men Peter sa til dem:«Så sant Herren lever, dette er gagnlig for henne og for meg. For den dag hun ble født for meg, så jeg et syn, og Herren sa til meg: Peter, denne dag er en stor fristelse født for deg, for denne datter vil volde mange sjeler skade dersom hennes legeme forblir helt. Men jeg tenkte at synet spottet meg.»

Ptolemaios og bortførelsen

Da piken var ti år gammel, ble det ved henne lagt en snublestein for mange. Og en overmåte rik mann, ved navn Ptolemaios, da han hadde sett piken bade sammen med sin mor, sendte bud til henne for å ta henne til ekte; men hennes mor samtykket ikke. Og han sendte bud mange ganger til henne, og kunne ikke vente.

Mangel i håndskriftet

[Her mangler et blad: meningen er likevel ikke vanskelig å supplere. Augustin taler (med henvisning til apokryfe gjerninger) om Peters datter, som ble rammet av lammelse ved sin fars bønn.Ptolemaios, ute av stand til å vinne piken på rett vis, kommer og bortfører henne. Peter får høre om det og ber Gud beskytte henne. Hans bønn blir hørt. Hun blir slått med lammelse på den ene siden av sitt legeme. Deretter fortsetter teksten.]

Piken blir ført tilbake

Ptolemaios’ tjenere førte piken og la henne ned foran husets dør og gikk derfra.

Men da jeg fikk øye på det, gikk jeg og hennes mor ned og fant piken, slik at den ene hele siden av hennes legeme, fra tærne helt opp til hodet, var lammet og vissen; og vi bar henne bort, idet vi priste Herren, som hadde bevart sin tjenestekvinne fra vanhelligelse og skam og fordervelse. Dette er årsaken til saken, hvorfor piken forblir slik til denne dag.

Ptolemaios’ omvendelse og helbredelse

Så er det nå rett at dere kjenner enden på Ptolemaios. Han gikk hjem og sørget natt og dag over det som var hendt ham, og på grunn av de mange tårer han felte, ble han blind. Og da han hadde besluttet å reise seg og henge seg, se, omkring den niende time på dagen så han et stort lys som opplyste hele huset, og han hørte en røst som sa til ham:«Ptolemaios, Gud har ikke gitt deg legemer til fordervelse og skam, og enda mindre sømmer det seg for deg, som har trodd på meg, å vanhellige min jomfru, som du skal kjenne som din søster, likesom om jeg var én ånd for dere begge. Men reis deg opp og gå raskt til apostelen Peters hus, og du skal se min herlighet; han skal kunngjøre for deg hva du skal gjøre.»

Og Ptolemaios var ikke forsømmelig, men bød sine tjenere vise ham veien og føre ham til meg. Og da de var kommet til meg, fortalte han meg alt som var hendt ham ved vår Herre Jesu Kristi kraft. Da fikk han syn igjen, både med sine kjødelige øyne og med sin sjels øyne, og mange mennesker trodde på Kristus; og han gjorde dem vel og ga dem Guds gave.

Ptolemaios’ testamente og Peters forvaltning

Deretter døde Ptolemaios og gikk bort fra dette liv og gikk til sin Herre; og da han opprettet sitt testamente, testamenterte han et stykke land i min datters navn, fordi han gjennom henne hadde kommet til tro på Gud og var blitt helbredet. Men jeg, som fikk råderetten over dette, forvaltet det med stor varsomhet: jeg solgte jorden, og Gud alene vet at verken jeg eller min datter mottok prisen. Jeg solgte jorden og holdt intet tilbake av beløpet, men ga alle pengene til de fattige.

Peters formaning til de troende

Vit derfor, du Jesu Kristi tjener, at Gud leder dem som er hans, og bereder det gode for hver og en av dem, selv om vi mener at Gud har glemt oss. La oss derfor nå, brødre, være sorgfulle og våke og be, og slik skal Guds godhet se til oss, den som vi venter på.

Og Peter holdt enda mer tale for dem alle og herliggjorde Kristi, Herrens, navn og ga dem alle av brødet; og da han hadde utdelt det, reiste han seg og gikk til sitt hus.

Kommentar om skueplass og senere tradisjon

Skueplassen for denne episoden er sannsynligvis Jerusalem. Emnet ble ofte brukt av senere forfattere, kanskje særlig av forfatteren til de sene Apostlenes gjerninger etter de hellige Nereus og Achilleus (femte eller sjette århundre), som gir datteren navnet Petronilla, et navn som er gått inn i kalendere, og som i formene Perronelle, Pernel eller Parnell er blitt velkjent.

Kommentar om tekstens tilhørighet

Noen få kritikere har stilt spørsmål ved om dette stykket virkelig hører til Apostlenes gjerninger etter Peter; men sannsynlighetens og den rådende oppfatnings tyngde taler imot dem. Intet kan være klarere enn at dette er et utdrag av en større bok, og at det er gammelt (håndskriftet kan være fra det fjerde århundre). Dessuten henviser Augustin, når han behandler apokryfe gjerninger, til fortellingen som finnes her. Hvilken annen stor bok av gammel dato, som handler om Peters gjerninger, kan vi forestille oss, uten Apostlenes gjerninger etter Peter?

(2) GARTNERENS DATTER

Augustins henvisning

Augustin (mot Adimantus, 17, 5) sier til sin manikeiske motstander at fortellingen om at Peter drepte Ananias og Saffira med et ord, meget tåpelig blir klandret av dem som i de apokryfe gjerninger både leser og beundrer den hendelsen han nevner om apostelen Thomas (munnskjenkens død under gjestebudet i hans gjerninger), og at Peters egen datter ble rammet av lammelse ved sin fars bønn, og at en gartners datter døde ved Peters bønn. Deres svar er at det var gagnlig for dem, at den ene skulle bli rammet av lammelse og den andre dø; men de nekter ikke at det skjedde ved apostelens bønn.

Fortellingens innhold

Denne hentydningen til gartnerens datter forble en gåte inntil nylig. Men et avsnitt i Titus’ brev (allerede sitert) forteller oss innholdet av fortellingen.

En viss gartner hadde en datter, en jomfru, sin fars eneste barn; han ba Peter om å be for henne. På hans bønn svarte apostelen ham at Herren ville gi henne det som var gagnlig for hennes sjel. Straks falt piken død om.

Å, en verdig vinning og Gud til behag, å unnslippe kjødets overmot og døde blodets hovmod! Men den gamle mannen, uten tro og uten kjennskap til den himmelske nådes storhet, uvitende om den guddommelige velgjerning, ba Peter om at hans eneste datter måtte bli oppreist igjen. Og da hun var blitt oppreist, ikke mange dager etter, som det kunne være i dag, løp en troendes slave, som bodde i huset, på henne og ødela piken, og begge forsvant.

Forholdet til fortellingen om Peters datter

Dette var åpenbart ment som en motsetning til fortellingen om Peters datter, og fulgte sannsynligvis umiddelbart etter den i Apostlenes gjerninger. Det finnes en annen setning som passer til situasjonen, og som Dom de Bruyne fant i et håndskrift fra Cambrai fra det trettende århundre – en samling apoftegmer – og som han trykte sammen med utdragene fra Titus’ brev.

Peters ord til den sørgende far

At de døde ikke skal sørges over i overmål: Peter, idet han talte til en som uten tålmodighet klaget over tapet av sin datter, sa:«Så mange djevelens angrep, så mange legemets kamper, så mange verdens ulykker har hun unnsluppet; og du feller tårer som om du ikke visste hva du selv lider, eller hvilket gode som er kommet over deg.»

Dette kan meget vel ha vært en del av Peters tale til den sørgende gartner.

(3) VERCELLI-GJERNINGENE

Kap. 1 – Paulus i Roma og kallet til Spania

På den tid da Paulus oppholdt seg i Roma og styrket mange i troen, hendte det også at en kvinne ved navn Candida, hustru til Quartus, som hadde tilsyn med fengslene, hørte Paulus og gav akt på hans ord og kom til tro. Og da hun også hadde undervist sin mann, og han trodde, tillot Quartus Paulus å gå hvor han ville utenfor byen. Til ham sa Paulus: «Dersom det er Guds vilje, vil han åpenbare det for meg.»

Og etter at Paulus hadde fastet i tre dager og bedt Herren om det som skulle være gagnlig for ham, så han et syn, idet Herren sa til ham: «Stå opp, Paulus, og bli en lege i ditt legeme for dem som er i Spania.»

Da han således hadde fortalt brødrene hva Gud hadde befalt, og uten å tvile, gjorde han seg rede til å dra bort fra byen. Men da Paulus var i ferd med å reise, var det stor gråt blant hele brorskapet, fordi de mente at de ikke mer skulle se Paulus, så de til og med rev sine klær. For de hadde også i minne hvordan Paulus ofte hadde kjempet mot jødenes lærere og gjendrevet dem, idet han sa: «Kristus, som deres fedre la hånd på, avskaffet deres sabbater og faster og høytider og omskjærelse, og menneskers læresetninger og resten av tradisjonene avskaffet han.»

Men brødrene klaget og besverget Paulus ved vår Herre Jesu Kristi komme, at han ikke måtte være borte mer enn ett år, idet de sa: «Vi kjenner din kjærlighet til brødrene; glem oss ikke når du kommer dit, og begynn ikke å forlate oss, som små barn uten mor.» Og da de lenge bad ham med tårer, kom det en lyd fra himmelen, og en stor røst som sa: «Paulus, Guds tjener, er utvalgt til å tjene alle sitt livs dager; ved hendene til Nero, den ugudelige og onde mann, skal han fullendes for deres øyne.»

Og en meget stor frykt falt over brødrene på grunn av røsten som kom fra himmelen; og de ble enda mer styrket i troen.

Kap. 2 – Rufina og Paulus’ formaning

Deretter brakte de til Paulus brød og vann til offeret, for at han skulle be og dele det ut til hver og én. Blant dem skjedde det at en kvinne ved navn Rufina også ønsket å motta eukaristien av Paulus’ hender. Men Paulus, fylt av Guds Ånd, sa til henne idet hun trådte frem:«Rufina, du kommer ikke verdig til Guds alter, idet du reiser deg opp fra siden av en som ikke er din ektemann, men en horkar, og prøver å motta Guds eukaristi. For se, Satan skal forurolige ditt hjerte og kaste deg ned for øynene av alle dem som tror på Herren, for at de som ser og tror, skal vite at de har trodd på den levende Gud, hjertegranskeren. Men dersom du omvender deg fra din gjerning, er han trofast, som er mektig til å utslette din synd og sette deg fri fra denne synd. Men dersom du ikke omvender deg mens du ennå er i legemet, skal fortærende ild og det ytre mørke ta imot deg til evig tid.»

Og straks falt Rufina ned, rammet av lammelse fra hodet til føttenes negler, og hun hadde ingen kraft til å tale, for hennes tunge var bundet. Og da både de som trodde og de nyomvendte så dette, slo de seg for brystet, idet de mintes sine gamle synder, og sørget og sa: «Vi vet ikke om Gud vil tilgi de tidligere synder som vi har gjort.»

Da bad Paulus om stillhet og sa: «Menn og brødre, dere som nå har begynt å tro på Kristus, dersom dere ikke fortsetter i deres fedres tradisjoners tidligere gjerninger, men holder dere borte fra all svik og vrede og grusomhet og hor og urenhet, og fra hovmod og misunnelse og forakt og fiendskap, da vil Jesus, den levende Gud, tilgi dere det dere gjorde i uvitenhet. Derfor, dere Guds tjenere, rust dere hver og én i deres indre menneske med fred, tålmodighet, mildhet, tro, kjærlighet, kunnskap, visdom, brorskjærlighet, gjestfrihet, barmhjertighet, måtehold, kyskhet, godhet og rettferdighet; da skal dere til evig tid ha den førstefødte av hele skapningen til deres veileder, og dere skal ha styrke i fred med vår Herre.»

Da de hadde hørt dette av Paulus, bad de ham om å be for dem. Og Paulus løftet sin røst og sa:«O evige Gud, himlenes Gud, Gud av usigelig majestet, du som har stadfestet alle ting ved ditt ord, du som har bundet din nådes lenke over hele verden, Fader til din hellige Sønn Jesus Kristus, vi ber deg sammen ved din Sønn Jesus Kristus: styrk de sjeler som før var vantro, men nå er troende. Én gang var jeg en spotter, nå blir jeg spottet; én gang var jeg en forfølger, nå lider jeg forfølgelse av andre; én gang var jeg Kristi fiende, nå ber jeg om å få være hans venn. For jeg setter min lit til hans løfte og til hans miskunn; jeg holder meg selv for trofast og for å ha mottatt tilgivelse for mine tidligere synder. Derfor formaner jeg også dere, brødre, til å tro på Herren, den allmektige Fader, og å sette all deres lit til vår Herre Jesus Kristus, hans Sønn; tro på ham, og ingen skal kunne rykke dere opp fra hans løfte. Bøy derfor deres knær sammen og overgi meg til Herren, jeg som står i ferd med å dra til et annet folk, at hans nåde må gå foran meg og styre min reise rett, at han må ta imot sine kar, hellige og troende, slik at de, idet de takker for min forkynnelse av Herrens ord, må bli vel grunnfestet i troen.»

Men brødrene gråt lenge og bad til Herren sammen med Paulus og sa: «Vær du, Herre Jesus Kristus, med Paulus og før ham helt tilbake til oss; for vi kjenner vår svakhet, som er i oss helt til denne dag.

Kap. 3 – Avreisen fra havnen

Og en stor mengde kvinner knelte og bad og bønnfalt Paulus; og de kysset hans føtter og fulgte ham til havnen. Men Dionysius og Balbus, fra Asia, romerske riddere og ansette menn, og en senator ved navn Demetrius, ble hos Paulus på hans høyre side og sa: «Paulus, jeg ville ønske å forlate byen, dersom jeg ikke var embetsmann, for at jeg ikke skulle skilles fra deg.»

Også fra keiserens hus kom Kleobius og Ifitus og Lysimakus og Aristaeus, og to matrone, Berenike og Filostrata, sammen med presbyteren Narcissus, og fulgte ham til havnen. Men da det kom en storm på havet, sendte han (Narcissus) brødrene tilbake til Roma, for at enhver som ville, kunne komme ned og høre Paulus inntil han seilte ut. Og da brødrene hørte dette, gikk de opp til byen. Og da de fortalte det til brødrene som var blitt igjen i byen, og ryktet spredte seg, kom noen ridende på dyr, andre til fots, og atter andre nedover Tiberen til havnen, og de ble styrket i troen i tre dager, og på den fjerde dag inntil den femte time, idet de bad sammen med Paulus og bar frem offeret. Og de la alt det nødvendige om bord på skipet og overlot ham to unge menn, troende, til å seile sammen med ham, og tok avskjed med ham i Herren og vendte tilbake til Roma.

Kommentar om forholdet til Apostlenes gjerninger etter Paulus

Det har vært stor strid om disse tre kapitlene, om de ikke er et utdrag av Apostlenes gjerninger etter Paulus, eller om de er et tillegg gjort av forfatteren av den greske originalen til Vercelli-gjerningene.

Dersom de stammer fra Apostlenes gjerninger etter Paulus, innebærer det at Paulus der fremstilles som om han besøkte Roma to ganger og drog til Spania mellom besøkene. Men det er klart at han i så fall ikke vendte direkte tilbake fra Spania til Roma; i det minste gir den koptiske teksten ingen antydning om at profetiene til Kleobius og Myrte ble uttalt i Spania.

Spørsmålet er vanskelig. Alle er enige om at forfatteren av Apostlenes gjerninger etter Peter kjente til og brukte Apostlenes gjerninger etter Paulus; men det er sterk motstand mot tanken om at Paulus skulle ha hatt to besøk i Roma.

Forfatteren av Paulus-gjerningene kjente åpenbart de kanoniske Apostlenes gjerninger meget godt og tok åpenbart store friheter med dem. Gikk han så langt, kan man spørre, at han undertrykte og ignorerte hele fortellingen om rettssaken for Feliks og skipsforliset? Dersom han bare fortalte om ett besøk i Roma – det siste – synes det som om han gjorde det; for de forhold som beskrives i martyriet – Paulus helt fri og drept kort tid etter sin ankomst – lar seg fullstendig ikke forene med Lukas (Paulus ankommer i varetekt og bor minst to år i byen).

Kap. 4 – Simon i Aricia og uroen i menigheten

Men etter noen dager oppstod det stor uro midt i menigheten, for noen sa at de hadde sett underfulle gjerninger gjort av en mann ved navn Simon, og at han var i Aricia; og de la til at han sa om seg selv at han var en stor Guds kraft, og at han uten Gud ikke gjorde noe.

«Er ikke dette Kristus? Men vi tror på ham som Paulus forkynte for oss; for ved ham har vi sett døde bli oppreist og mennesker bli befridd fra mange slags sykdommer. Men denne mannen søker strid; det vet vi» – eller: «men hva denne striden er, vet vi ikke» – «for det er ikke liten uro blant oss. Kanskje vil han også nå dra inn i Roma; for i går bønnfalt de ham med store tilrop og sa til ham: Du er Gud i Italia, du er romernes frelser; skynd deg raskt til Roma.»

Men han talte til folket med skingrende røst og sa: «I morgen, omkring den syvende time, skal dere se meg fly over byporten i den skikkelse dere nå ser meg tale til dere i.»

Derfor, brødre, dersom det synes godt for dere, la oss gå og nøye avvente utfallet av denne sak. De løp da alle sammen og kom til porten. Og da den syvende time var kommet, se, da ble det plutselig sett støv på himmelen langt borte, lik en røk som skinte med stråler som strakte seg langt ut fra den. Og da han nærmet seg porten, ble han plutselig ikke sett; og deretter viste han seg, stående midt iblant folket. Og de tilbad ham alle og erkjente at det var den samme som de hadde sett dagen før.

Og brødrene ble ikke lite forarget seg imellom, idet de dessuten så at Paulus ikke var i Roma, heller ikke Timoteus eller Barnabas, for de var blitt sendt til Makedonia av Paulus, og at det ikke fantes noen til å trøste oss, for ikke å tale om dem som nettopp var blitt katekumenter. Og da Simon opphøyet seg enda mer ved de gjerninger han gjorde, og mange av dem daglig kalte Paulus en trollmann og andre en bedrager, skjedde det at av den store mengde som var blitt stadfestet i troen, falt alle fra, unntatt presbyteren Narcissus og to kvinner i bithynernes herberge, og fire som ikke lenger kunne gå ut av sitt hus, men var innesperret dag og natt. Disse gav seg hen til bønn dag og natt og bønnfalt Herren om at Paulus måtte vende raskt tilbake, eller at en annen måtte komme og besøke hans tjenere, fordi djevelen ved sin ondskap hadde fått dem til å falle.

Kap. 5 – Peters syn og reisen fra Jerusalem

Og mens de bad og fastet, lærte Gud allerede Peter i Jerusalem om det som skulle skje. For da de tolv år som Herren Kristus hadde pålagt ham, var fullført, viste han ham et syn på denne måte og sa til ham:«Peter, den Simon trollmannen, som du drev ut av Judea og overbeviste, er igjen kommet deg i forkjøpet i Roma. Og dette skal du snart få vite; for alle som trodde på meg, har Satan fått til å falle ved sitt listverk og sin gjerning, hvis kraft Simon utgir seg for å være. Men nøl ikke; dra av sted i morgen, og der skal du finne et skip klart, som legger ut til Italia, og innen få dager vil jeg vise deg min nåde, som er uten misunnelse.»

Da Peter var blitt formanet ved synet, fortalte han det straks til brødrene og sa:«Det er nødvendig for meg å dra opp til Roma for å kjempe mot fienden og motstanderen til Herren og våre brødre.»

Og han drog ned til Cæsarea og gikk raskt om bord i skipet, hvis leider allerede var trukket opp, uten å ta med seg noe forråd. Men skipets styrmann, hvis navn var Theon, så på Peter og sa:«Alt det vi har, er ditt. For hvilken takk har vi, om vi tar om bord en mann som oss selv, som er i vanskelige kår, og ikke deler alt det vi har med deg, men bare ber om en lykkelig reise?»

Men Peter takket ham for det han tilbød, og fastet selv mens han var i skipet, bedrøvet i sinn og samtidig trøstet, fordi Gud hadde regnet ham verdig til å være en tjener i sin tjeneste.

Kap. 6 – Theons syn og dåp på havet

Og etter noen dager stod styrmannen opp ved tiden for sitt måltid og bad Peter spise sammen med seg og sa til ham:«Du, hvem du enn er, jeg kjenner deg ikke; men etter min vurdering holder jeg deg for å være en Guds tjener. For mens jeg styrte skipet ved midnatt, hørte jeg en manns røst fra himmelen som sa til meg: Theon, Theon! Og to ganger kalte den meg ved mitt navn og sa til meg: Blant dem som seiler med deg, skal Peter holdes i stor ære av deg; for ved ham skal både du og de andre bli bevart uskadd etter en ferd som du ikke håper på.»

Og Peter trodde at Gud ville vise sin forsorg på havet for dem som var i skipet, og fra den tid begynte Peter å forkynne for Theon Guds mektige gjerninger, og hvordan Herren hadde utvalgt ham blant apostlene, og for hvilket ærend han seilte til Italia; og daglig delte han Guds ord med ham. Og idet han iakttok ham, forsto han ved hans ferd at han var av ett sinn i troen og en verdig tjener.

Da det var stille på skipet i Hadria (Adriaterhavet), viste Theon det til Peter og sa til ham:«Dersom du vil regne meg verdig, du som kan døpe meg med Herrens segl, har du nå anledning.»

For alle som var i skipet, hadde sovnet, idet de var drukne. Og Peter steg ned ved et tau og døpte Theon i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn; og han steg opp av vannet og gledet seg med stor glede, og også Peter gledet seg, fordi Gud hadde regnet Theon verdig til sitt navn.

Kap. 7 – Den strålende unge mannen og ankomsten til Puteoli

Og det skjedde, da Theon var blitt døpt, at det på samme sted viste seg en ung mann, strålende og skjønn, som sa til dem:«Fred være med dere.»

Og straks gikk Peter og Theon opp og gikk inn i kahytten; og Peter tok brød og takket Herren, som hadde regnet ham verdig til sin hellige tjeneste, og for at den unge mannen hadde vist seg for dem og sagt: «Fred være med dere.» Og han sa:«Du beste og eneste hellige, det er du som har vist deg for oss, o Gud Jesus Kristus, og i ditt navn er denne mann nå blitt vasket og beseglet med ditt hellige segl. Derfor deler jeg i ditt navn ut din eukaristi til ham, for at han for alltid skal være din fullkomne tjener uten lyte.»

Og mens de holdt måltid og gledet seg i Herren, kom det plutselig en vind ved skipets forstavn, ikke sterk, men moderat, og den opphørte ikke på seks dager og like mange netter, inntil de kom til Puteoli.

(5)

Kap. 8 – Theon og Ariston i Puteoli

Og da de hadde lagt til ved Puteoli, sprang Theon ut av skipet og gikk til herberget hvor han pleide å bo, for å gjøre i stand til å ta imot Peter. Nå var den han bodde hos, en mann ved navn Ariston, som alltid fryktet Herren; og for Navnets skyld hadde Theon hatt omgang med ham og betrodd seg til ham. Og da han kom til herberget og så Ariston, sa Theon til ham:«Gud, som har regnet deg verdig til å tjene ham, har også meddelt meg sin nåde ved sin hellige tjener Peter, som nå har seilt sammen med meg fra Judea, idet han er befalt av vår Herre å komme til Italia.»

Da Ariston hørte dette, falt han Theon om halsen og omfavnet ham og bad ham føre seg til skipet og vise ham Peter. For Ariston sa at siden Paulus drog til Spania, hadde det ikke vært noen av brødrene som han kunne styrke seg hos; og dessuten var det kommet inn i byen en jøde ved navn Simon, som ved sine trollkunster og sin ondskap hadde fått hele brorskapet til å falle fra hit og dit, slik at også jeg flyktet fra Roma i forventning om Peters komme. For Paulus hadde talt til oss om ham, og også jeg har sett mange ting i et syn. Derfor tror jeg nå på min Herre, at han vil oppbygge sin tjeneste igjen, for all denne svik skal rykkes opp blant hans tjenere. For vår Herre Jesus Kristus er trofast, han som er mektig til å gjenreise våre sinn.»

Og da Theon hørte dette fra Ariston, som gråt, ble hans ånd enda mer oppløftet og han ble desto sterkere, fordi han forsto at han hadde trodd på den levende Gud.

Kap. 9 – Aristons bønn til Peter

Men da de sammen kom til skipet, så Peter på dem og smilte, idet han var fylt av Ånden. Da falt Ariston ned på sitt ansikt for Peters føtter og sa:«Bror og herre, du som har del i de hellige mysterier og viser den rette vei som er i Herren Jesus Kristus vår Gud, som ved deg har vist oss sitt komme: vi har mistet alle dem som Paulus hadde overlatt til oss, ved Satans gjerning; men nå setter jeg min lit til Herren, som har befalt deg å komme til oss og sender deg som sitt sendebud, at han har regnet oss verdige til å se hans store og underfulle gjerninger ved deg. Jeg ber deg derfor, skynd deg til byen; for jeg forlot brødrene som hadde snublet, som jeg så falle i djevelens fristelse, og flyktet hit og sa til dem: Brødre, stå faste i troen, for det er nødvendig at innen to måneder skal vår Herres miskunn føre sin tjener til dere. For jeg så et syn, Paulus, som sa til meg: Ariston, flykt ut av byen. Og da jeg hørte det, trodde jeg uten opphold og drog ut i Herren, selv om jeg hadde en svakhet i mitt kjød, og kom hit; og dag etter dag stod jeg på havstranden og spurte sjøfolkene: Har Peter seilt med dere? Men nå, ved Guds nådes overflod, ber jeg deg: la oss dra opp til Roma uten opphold, for at denne onde manns lære ikke skal få ytterligere fremgang.»

Og mens Ariston sa dette med tårer, rakte Peter ham hånden og reiste ham opp fra jorden; og Peter, som også sukket, sa med tårer:«Han har gått i forveien for oss, han som frister hele verden ved sine engler; men han som har makt til å frelse sine tjenere fra alle fristelser, skal slukke hans bedrag og legge ham under føttene på dem som har trodd på Kristus, som vi forkynner.»

Kap. 10 – Peter nekter å hvile og drar videre til Roma

Og da de gikk inn gjennom porten, bad Theon Peter og sa:«Du har ikke styrket deg en eneste dag på en så lang sjøreise; og nå, etter en så hard ferd, vil du straks dra videre fra skipet. Bli og styrk deg, og så kan du dra; for herfra til Roma, på en vei brolagt med flint, frykter jeg at du kan bli skadet av rystelsene.»

Men Peter svarte og sa til dem:«Hva om det skulle skje at en kvernstein ble hengt om meg, og likeså om vår Herres fiende, slik min Herre sa til oss om enhver som forfører en av brødrene, og jeg ble druknet i havet; men det kunne være ikke bare en kvernstein, men noe langt verre, nemlig at jeg, som er fiende av denne forfølger av hans tjenere, skulle dø langt borte fra dem som har trodd på Herren Jesus Kristus.»

Og ved ingen formaning kunne Theon få overtalt ham til å bli der selv én dag.

Men Theon selv lot alt som var i skipet, bli solgt for den pris han fant god, og fulgte Peter til Roma; og Ariston førte ham til presbyteren Narcissus’ bolig.

Kap. 11 – Peter taler til de frafalne og styrker brødrene

Og ryktet spredte seg gjennom byen til de brødre som var spredt omkring, på grunn av Simon, for at han skulle vise seg å være en bedrager og en forfølger av gode menn. Hele mengden løp derfor sammen for å se Herrens apostel stå fast på Kristus.

Og på ukens første dag, da mengden var samlet for å se Peter, begynte Peter å tale med høy røst og sa:«Dere menn som er til stede her, dere som setter deres lit til Kristus, dere som for en kort tid har vært utsatt for fristelse, lær av hvilken grunn Gud sendte sin Sønn til verden, og hvorfor han lot ham bli født av jomfru Maria. Ville han ha gjort dette, dersom det ikke var for å skaffe oss nåde og en guddommelig ordning, ja nettopp fordi han ville ta bort all anstøt og all uvitenhet og all djevelens list, hans angrep og hans kraft, som han før hadde hatt, før vår Gud skinte frem i verden.Og fordi menneskene i uvitenhet falt i døden ved mange og forskjellige sykdommer, sendte den allmektige Gud, beveget av barmhjertighet, sin Sønn til verden. Med ham var jeg; og han – eller jeg – vandret på vannet, hvilket jeg selv forblir et vitne om, og jeg vitner at han da virket i verden ved tegn og undergjerninger, alt dette gjorde han.Jeg bekjenner, elskede brødre, at jeg var med ham; men jeg fornektet ham, ja vår Herre Jesus Kristus, og det ikke bare én gang, men tre ganger; for onde hunder hadde omringet meg, likesom de gjorde med Herrens profeter. Og Herren tilregnet det meg ikke, men vendte seg til meg og hadde medynk med mitt kjøds svakhet, da jeg senere bittert gråt over meg selv og klaget over min tros svakhet, fordi jeg var blitt narret av djevelen og ikke hadde holdt min Herres ord i minne.Og nå sier jeg til dere, o menn og brødre, som er samlet i Jesu Kristi navn: også mot dere har forføreren Satan skutt sine piler, for at dere skulle vike av fra veien. Men mist ikke motet, brødre, og la ikke deres ånd synke, men vær sterke og hold ut og tvil ikke. For dersom Satan fikk meg til å snuble, meg som Herren hadde i stor ære, så jeg fornektet lyset for mitt håp, og dersom han styrtet meg og overtalte meg til å flykte som om jeg hadde satt min lit til et menneske, hva tror dere da han vil gjøre med dere, som bare er unge i troen? Trodde dere at han ikke ville vende dere bort for å gjøre dere til fiender av Guds rike og styrte dere i fortapelse ved et nytt, ja det siste bedrag? For hvem han enn river bort fra håpet i vår Herre Jesus Kristus, han er en fortapelsens sønn til evig tid.Vend dere derfor, brødre, dere Herrens utvalgte, og vær sterke i Gud den allmektige, vår Herre Jesu Kristi Far, som intet menneske noen gang har sett og heller ikke kan se, uten den som har trodd på ham. Og vær oppmerksomme på hvorfra denne fristelse er kommet over dere. For det er ikke bare ved ord jeg vil overbevise dere om at dette er den Kristus jeg forkynner, men også ved gjerninger og overmåte store kraftgjerninger formaner jeg dere, ved den tro som er i Kristus Jesus, at ingen av dere skal vente på noen annen enn ham som ble foraktet og spottet av jødene, denne nasareer, som ble korsfestet og døde og stod opp igjen den tredje dag.»

(7)

Kap. 12 – Brødrene forteller om Marcellus og Simons innflytelse

Og brødrene angret og bad Peter kjempe mot Simon – han som sa at han var Guds kraft, og som bodde i huset til senatoren Marcellus, som han hadde forført ved sine trolldomskunster – og de sa:«Tro oss, bror Peter: det fantes ikke noe menneske så klokt som denne Marcellus. Alle enker som satte sin lit til Kristus, tok sin tilflukt til ham; alle farløse ble underholdt av ham; ja mer enn det, bror, alle fattige kalte Marcellus sin beskytter, og hans hus ble kalt de fremmedes og de fattiges hus. Og keiseren sa til ham: Jeg vil holde deg borte fra enhver embetsstilling, for at du ikke skal plyndre provinsene for å gi gaver til de kristne. Og Marcellus svarte ham: Alt mitt gods er også ditt. Og keiseren sa til ham: Det ville være mitt, dersom du holdt det for meg; men nå er det ikke mitt, for du gir det til hvem du vil, og jeg vet ikke til hvilke usle mennesker.Når vi nå har dette for øynene, bror Peter, melder vi det for deg, hvordan denne manns store barmhjertighet er vendt til bespottelse; for hadde han ikke vendt seg bort, ville heller ikke vi ha forlatt den hellige tro på Gud vår Herre. Og nå angrer denne Marcellus i vrede på sine gode gjerninger og sier: Alt dette gods har jeg i all denne tid brukt forgjeves, idet jeg trodde at jeg gav det for Guds erkjennelses skyld! Så når en fremmed kommer til døren av hans hus, slår han ham med en stav og byr at han skal bli slått, idet han sier: Hadde Gud bare latt meg slippe å bruke så mye penger på disse bedragerne! Og enda mer sier han, idet han spotter. Men dersom det ennå er noen miskunn fra vår Herre i deg, og noe av hans budords godhet, så hjelp du denne manns villfarelse, han som har gjort så mange barmhjertighetsgjerninger mot Guds tjenere.»

Kap. 13 – Peters forbannelse over djevelens list

Da Peter forsto dette, ble han grepet av dyp smerte og sa:«Å djevelens mangfoldige kunster og fristelser! Å de ondes påfunn og listige råd! Han som nærer for seg selv en mektig ild til vredens dag, ødeleggelsen av enfoldige mennesker, den glupske ulv, fortæreren og ødeleggeren av det evige liv! Du fanget det første menneske i begjær og bandt ham med din gamle urett og med kjødets lenke; du er helt og fullt den overmåte bitre frukt av bitterhetens tre, du som sender mangfoldige lyster over menneskene.Du tvang Judas, min meddisippel og medapostel, til å handle ondt og overgi vår Herre Jesus Kristus, han som skal straffe deg for dette. Du forherdet Herodes’ hjerte og oppildnet Farao og tvang ham til å stride mot Moses, Guds hellige tjener; du gav Kaifas frimodighet til å overgi vår Herre Jesus Kristus til den urettferdige mengde; og ennå til denne dag skyter du på uskyldige sjeler med dine giftige piler.Du onde, alles fiende, vær forbannet fra hans kirke, han som er Sønn av den hellige, allmektige Gud; og som en brann utkastet av ilden skal du bli slukket av vår Herre Jesu Kristi tjenere. Over deg vende din svarthet tilbake, og over dine barn, en ond ætt; over deg vende din ondskap og dine trusler tilbake; over deg og dine engler komme dine fristelser, du ondskapens opphav og avgrunn av mørke! La det mørke som er ditt, være med deg og med dine kar som du eier! Vik bort fra dem som skal tro på Gud, vik bort fra Kristi tjenere og fra dem som ønsker å være hans soldater. Behold selv dine mørkets klær! Uten grunn banker du på andres dører, som ikke er dine, men tilhører Kristus Jesus, som vokter dem. For du, glupske ulv, vil rive bort de får som ikke er dine, men Kristus Jesu, han som vokter dem med all omsorg og flid.»

(8)

Kap. 14 – Peter går til Marcellus’ hus

Mens Peter talte slik med stor sorg i sinn, ble mange lagt til dem som trodde på Herren. Men brødrene bad Peter om å ta kampen opp mot Simon og ikke lenger tillate ham å plage folket. Og uten opphold gikk Peter raskt ut av synagogen (forsamlingen) og gikk til huset til Marcellus, hvor Simon bodde; og mange mennesker fulgte ham.

Da han kom til døren, kalte han på dørvokteren og sa til ham: «Gå og si til Simon: Peter, for hvis skyld du flyktet fra Judea, venter på deg ved døren.»

Dørvokteren svarte og sa til Peter: «Herre, om du er Peter, vet jeg ikke; men jeg har fått en befaling. For han fikk vite at du i går kom inn i byen, og han sa til meg: Enten det er dag eller natt, til hvilken time han enn kommer, skal du si at jeg ikke er inne.»

Og Peter sa til den unge mannen: «Du har talt rett, idet du har meldt det han tvang deg til å si.»

Kap. 15 – Hunden taler mot Simon

Og Peter vendte seg til folket som fulgte ham, og sa: «Dere skal nå se et stort og underfullt tegn.»

Og Peter så en stor hund bundet med en sterk lenke; han gikk bort til den og løste den. Og da den var løst, fikk hunden en manns røst og sa til Peter: «Hva byr du meg å gjøre, du tjener for den usigelige og levende Gud?»

Peter sa til den: «Gå inn og si til Simon midt i hans følge: Peter sier til deg: Kom ut, for din skyld er jeg kommet til Roma, du onde og bedrager av enfoldige sjeler.»

Og straks løp hunden inn og gikk midt inn blant dem som var hos Simon, og løftet sine forføtter og sa med høy røst: «Du Simon, Peter, Kristi tjener, som står ved døren, sier til deg: Kom ut, for din skyld er jeg kommet til Roma, du aller ondeste og bedrager av enfoldige sjeler.»

Og da Simon hørte dette og så det utrolige syn, mistet han ordene som han hadde brukt til å bedra dem som stod omkring ham, og de ble alle slått av undring.

(9)

Kap. 16 – Marcellus angrer og bønnfaller Peter

Men da Marcellus så dette, gikk han ut til døren og kastet seg for Peters føtter og sa:«Peter, jeg omfavner dine føtter, du hellige tjener for den hellige Gud. Jeg har syndet stort; men krev ikke mine synder til regnskap, dersom det er i deg den sanne tro på Kristus, som du forkynner, dersom du minnes hans bud om å hate intet menneske og være uvennlig mot ingen, slik jeg lærte av din medapostel Paulus. Husk ikke mine feil, men be for meg til Herren, Guds hellige Sønn, som jeg har vakt til vrede – for jeg har forfulgt hans tjenere – at jeg ikke må bli overgitt til den evige ild sammen med Simons synder, han som overtalte meg til å reise en statue for seg med denne innskrift: Til Simon, den nye Gud.Om jeg visste, o Peter, at du kunne vinnes med penger, ville jeg gi deg alt mitt gods, ja jeg ville gi det og forakte det, for at jeg kunne vinne min sjel. Hadde jeg sønner, ville jeg regne dem for intet, bare jeg kunne få tro på den levende Gud. Men jeg bekjenner at han ikke ville ha forført meg, dersom han ikke hadde sagt at han var Guds kraft. Likevel vil jeg si deg, o mildeste Peter: Jeg var ikke verdig til å høre deg, du Guds tjener, og jeg var ikke stadfestet i Guds tro som er i Kristus; derfor ble jeg ført til fall.Jeg ber deg derfor, ta det ikke ille opp det jeg nå vil si: Kristus, vår Herre, som du i sannhet forkynner, sa i ditt nærvær til dine medapostler: Om dere har tro som et sennepsfrø, skal dere si til dette fjell: Flytt deg; og straks skal det flytte seg. Men denne Simon sa at du, Peter, var uten tro da du tvilte på vannet. Og jeg har hørt at Kristus også sa dette: De som er med meg, har ikke forstått meg.Dersom da dere, som han la hendene på og som han også utvalgte, tvilte, da angrer jeg, jeg som har dette vitnesbyrd, og tar min tilflukt til dine bønner. Ta imot min sjel, jeg som er falt bort fra vår Herre og fra hans løfte. Men jeg tror at han vil forbarme seg over meg, som angrer. For Den Allmektige er trofast til å forlate meg mine synder.»

Kap. 17 – Peters bønn for Marcellus

Men Peter sa med høy røst:«Deg, vår Herre, være ære og herlighet, o allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Deg være lov og pris og ære i all evighet. Amen. For du har nå fullt ut styrket og stadfestet oss i deg for alles øyne. Hellige Herre, stadfest Marcellus og send din fred over ham og over hans hus denne dag. Og alt som er tapt eller er kommet på avveier, kan du alene vende tilbake; vi ber deg, Herre, du hyrde for fårene som før var spredt, men som nå skal samles til ett ved deg. Ta også imot Marcellus som ett av dine lam og la ham ikke lenger fare vill i villfarelse eller uvitenhet. Ja, Herre, ta imot ham som med angst og tårer bønnfaller deg.»

(10)

Kap. 18 – Den besatte unge mannen og den knuste statuen

Og mens Peter talte slik og omfavnet Marcellus, vendte Peter seg mot mengden som stod omkring ham og fikk der øye på en som lo, og i ham var en meget ond ånd. Og Peter sa til ham:«Hvem du enn er som lo, vis deg åpent for alle som er her.»

Da den unge mannen hørte dette, løp han inn i gårdsrommet og ropte med høy røst og kastet seg mot veggen og sa:«Peter, det er en stor strid mellom Simon og hunden som du sendte. For Simon sier til hunden: Si at jeg ikke er her. Men hunden sier mer enn du påla ham; og når han har fullført det mysterium som du befalte ham, skal han dø for dine føtter.»

Men Peter sa:«Og du også, djevel, hvem du enn er, i vår Herre Jesu Kristi navn, far ut av den unge mannen og gjør ham ingen skade; vis deg for alle som står her.»

Da den unge mannen hørte dette, sprang han frem og grep fatt i en stor marmorstatu som stod i gårdsrommet i huset, og slo den i stykker med sine føtter. Det var en statue av keiseren. Da Marcellus så dette, slo han seg for pannen og sa til Peter:«En stor forbrytelse er blitt begått; for dersom dette blir kjent for keiseren ved en nysgjerrig angiver, vil han straffe oss hardt.»

Kap. 19 – Marcellus gjenoppretter statuen ved tro

Og Peter sa til ham:«Jeg ser at du ikke er den samme som du var for litt siden; for du sa at du var rede til å gi hele din eiendom for å frelse din sjel. Men dersom du virkelig angrer og tror på Kristus av hele ditt hjerte, så ta i dine hender av det rennende vann, og be til Herren, og i hans navn spreng det på de knuste delene av statuen, og den skal bli hel igjen som før.»

Og Marcellus, uten å tvile, men troende av hele sitt hjerte, løftet før han tok vannet, sine hender og sa:«Jeg tror på deg, o Herre Jesus Kristus; for jeg blir nå prøvet av din apostel Peter, om jeg tror rett på ditt hellige navn. Derfor tar jeg vann i mine hender, og i ditt navn sprenger jeg disse steiner, for at statuen skal bli hel igjen som den var før. Dersom det da, Herre, er din vilje at jeg skal bli i legemet og ikke lide noe fra keiserens hånd, la denne stein bli hel som før.»

Og han sprengte vannet på steinene, og statuen ble hel igjen. Da frydet Peter seg over at Marcellus ikke hadde tvilt da han bad Herren, og Marcellus ble opphøyd i ånden over at et slikt tegn først var blitt gjort ved hans hender; og han trodde derfor av hele sitt hjerte på Jesu Kristi, Guds Sønn, navn, ved hvem alle umulige ting blir gjort mulige.

(11)

Kap. 20 – Hunden fordømmer Simon

Men Simon, som var inne i huset, sa slik til hunden:«Si til Peter at jeg ikke er her.»

Hunden svarte ham i Marcellus’ nærvær:«Du overmåte onde og skamløse, fiende av alle som lever og tror på Kristus Jesus! Se, et stumt dyr er sendt til deg, som har fått en menneskelig røst for å gjøre deg til skamme og vise at du er en bedrager og en løgner. Har du tenkt så lenge for til slutt å si: ‘Si at jeg ikke er her’? Skammer du deg ikke over å tale dine svake og unyttige ord mot Peter, Kristi tjener og apostel, som om du kunne skjule deg for ham som har befalt meg å tale mot deg ansikt til ansikt, og det ikke for din skyld, men for deres skyld som du bedrog og førte til fortapelse?Derfor være du forbannet, du fiende og forderver av Kristi sannhets vei, som ved den ild som ikke slokner og i det ytre mørke skal få dine misgjerninger prøvet.»

Og da hunden hadde sagt dette, gikk den ut, og folket fulgte den og lot Simon bli alene. Og hunden kom til Peter, der han satt sammen med mengden som var kommet for å se Peters åsyn, og hunden fortalte hva den hadde gjort mot Simon.

Kap. 21 – Hundens siste ord og død

Og hunden talte slik til engelen og apostelen for den sanne Gud:«Peter, du skal få en stor kamp med Kristi fiende og hans tjenere, og mange som er blitt forført av ham, skal du vende om til troen; derfor skal du få lønn fra Gud for ditt verk.»

Da hunden hadde sagt dette, falt den ned for apostelen Peters føtter og utåndet. Og da den store mengden så med forundring at hunden talte, begynte noen å kaste seg ned for Peters føtter, og andre sa:«Vis oss et annet tegn, for at vi kan tro på deg som den levende Guds tjener; for også Simon gjorde mange tegn i vårt nærvær, og derfor fulgte vi ham.»

(12)

Kap. 22 – Den levende silden som tegn

Og Peter vendte seg og fikk øye på en sild (sardine) som hang i et vindu, og han tok den og sa til folket:«Dersom dere nå ser denne svømme i vannet som en fisk, vil dere da kunne tro på ham som jeg forkynner?»

Og de sa med én røst: «Sannelig, vi vil tro deg.»

Da sa han – og det var et bad for svømming i nærheten:«I ditt navn, o Jesus Kristus, fordi det hittil ikke er blitt trodd, la denne i alles påsyn leve og svømme som en fisk.»

Og han kastet silden i badet, og den fikk liv og begynte å svømme. Og alt folket så fisken svømme; og det skjedde ikke bare i den stund, for at det ikke skulle sies at det var et blendverk, men han lot den svømme lenge, så de hentet mange mennesker fra alle kanter og viste dem silden som var blitt en levende fisk, slik at noen av folket endog kastet brød til den; og de så at den var uskadd. Og da de så dette, fulgte mange Peter og trodde på Herren.

Og de samlet seg dag og natt i presbyteren Narcissus’ hus. Og Peter talte til dem om profetenes skrifter og om de ting som vår Herre Jesus Kristus hadde gjort, både i ord og i gjerning.

(13)

Kap. 23 – Marcellus driver Simon ut

Men Marcellus ble dag for dag stadfestet ved de tegn som han så gjort av Peter ved Jesu Kristi nåde, som han gav ham. Og Marcellus fór løs på Simon mens han satt i sitt hus i spisesalen, og forbannet ham og sa til ham:«Du mest fiendtlige og pestbringende blant mennesker, du som har fordervet min sjel og mitt hus, du som ville ha fått meg til å falle fra min Herre og Frelser Kristus!»

Og han la hånd på ham og befalte at han skulle drives ut av sitt hus. Og tjenerne, da de hadde fått slik tillatelse, overdynget ham med hån: noen slo ham i ansiktet, andre slo ham med stokker, andre kastet steiner, andre tømte kar fulle av urenhet over hans hode – også de som for hans skyld hadde flyktet fra sin herre og lenge vært lenket; og andre medtjenere, som han hadde baktalt for deres herre, hånte ham og sa til ham:«Nå lønner vi deg, ved Guds vilje, han som har vist miskunn mot oss og vår herre, med en passende gjengjeldelse.»

Og Simon, hardt mishandlet og drevet ut av huset, løp til det huset hvor Peter bodde, det vil si Narcissus’ hus, og stod ved porten og ropte:«Se, her er jeg, Simon! Kom ned, Peter, og jeg vil overbevise deg om at du har trodd på et menneske, som er en jøde og en tømrers sønn.»

(14)

Kap. 24 – Barnet taler mot Simon

Og da Peter fikk høre at Simon hadde sagt dette, sendte han til ham en kvinne som hadde et diende barn, og sa til henne:«Gå raskt ned, og du vil finne en som søker meg. Du har ingen grunn til å svare ham i det hele tatt, men vær taus og hør hva barnet du bærer, skal si til ham.»

Kvinnen gikk da ned. Barnet som hun diet, var sju måneder gammelt; og det fikk en manns røst og sa til Simon:«Du som er forhatt av Gud og mennesker, ødelegger av sannheten og ond sæd av all fordervelse, du frukt som av naturen er ufruktbar! Men bare for en kort og liten tid skal du sees, og deretter er evig straff lagt opp for deg. Du sønn av en skamløs far, som aldri skyter røtter til det gode, men til gift, troløse ætt uten alt håp! Du ble ikke gjort til skamme da en hund refset deg; jeg, et barn, er av Gud tvunget til å tale, og ennå skammer du deg ikke.Men også mot din vilje skal en annen på den kommende sabbat føre deg til Julius’ forum, for at det skal bli vist hva slags menneske du er. Gå derfor bort fra porten hvor de helliges føtter ferdes; for du skal ikke lenger forderve de uskyldige sjeler som du førte vill og gjorde bedrøvede. I Kristus skal derfor din onde natur bli åpenbart, og dine påfunn skal bli knust i stykker.Og nå taler jeg dette siste ord til deg: Jesus Kristus sier til deg: Bli slått med stumhet i mitt navn, og dra ut av Roma inntil den kommende sabbat.»

Og straks ble han stum, og hans tale var bundet; og han drog ut av Roma inntil sabbaten og oppholdt seg i en stall. Men kvinnen vendte tilbake med barnet til Peter og fortalte ham og de øvrige brødre det som barnet hadde sagt til Simon; og de priste Herren, som hadde vist disse ting for menneskene.

(15)

Kap. 25 – Peter ser Herren om natten

Da natten falt på, mens Peter ennå var våken, så han Jesus, kledd i en lysende drakt, smilende, og han sa til ham:«Allerede er mange av brorskapet vendt tilbake ved meg og ved de tegn som du har gjort i mitt navn. Men du skal ha en troskamp på den kommende sabbat, og mange flere, både av hedninger og av jøder, skal bli omvendt i mitt navn til meg, han som ble spottet og hånet og spyttet på. For jeg vil være hos deg når du ber om tegn og undergjerninger, og du skal omvende mange; men Simon skal stå deg imot ved sin fars gjerninger, men alle hans gjerninger skal bli avslørt som trolldom og magiske påfunn. Men nå, vær ikke ettergivende, og hvem jeg enn sender til deg, skal du stadfeste i mitt navn.»

Og da det ble lyst, fortalte han brødrene hvordan Herren hadde vist seg for ham, og hva han hadde befalt ham.

(16)

Kap. 26 – Kommentar om den innskutte episoden

(Denne episoden, som er innskutt meget brått, antas av Vouaux å være innføyd her av samleren av den greske originalen til Vercelli-gjerningene; men den er ikke forfattet av ham, snarere overført med svært små tillegg fra en tidligere del av Apostlenes gjerninger – nå tapt – hvor handlingen var lagt til Judea. Jeg heller til å støtte dette syn.)

Kap. 27 – Peter forteller om Simon og Eubula i Judea

Men tro meg, menn og brødre: jeg drev denne Simon ut av Judea, hvor han gjorde mange onde gjerninger med sine magiske kunster, idet han bodde i Judea hos en kvinne ved navn Eubula, som var av ansett stand i denne verden, og hadde rikelig med gull og perler av ikke ringe verdi. Hit kom Simon i hemmelighet inn sammen med to andre som ham selv; og ingen i husstanden så de to, men bare Simon; og ved en trolldomsformel tok de bort alt kvinnens gull og forsvant.

Men da Eubula oppdaget hva som var skjedd, begynte hun å pine sin husstand og sa: «Dere har benyttet anledningen ved denne Guds mann og plyndret meg, da dere så ham komme inn til meg for å ære en simpel kvinne; men hans navn er som Herrens navn.»

Da jeg fastet i tre dager og bad om at denne saken måtte bli klarlagt, så jeg i et syn Italicus og Antulus (Antyllus), som jeg hadde undervist i Herrens navn, og en naken gutt, lenket, som gav meg et hvetebrød og sa til meg: «Peter, hold ut ennå to dager, og du skal se Guds mektige gjerninger. Alt som er borte fra Eubulas hus, har Simon tatt ved trolldom og skapt et blendverk; og sammen med to andre har han stjålet det. Dem skal du se på den tredje dag, ved den niende time, ved porten som fører til Neapolis, idet de selger til en gullsmed ved navn Agrippinus en ung satyr av gull, på to punds vekt, med en kostbar stein i. Men du skal ikke røre den, for at du ikke skal bli uren; men la noen av matronens tjenere være med deg, og du skal vise dem gullsmedens verksted og så gå fra dem. For på grunn av denne saken skal mange komme til tro på Herrens navn, og alt det som disse menn ved sine påfunn og sin ondskap ofte har stjålet, skal bli åpent åpenbart.»

Kap. 28 – Peter taler til Eubula

Da jeg hørte dette, gikk jeg til Eubula og fant henne sittende med sønderrevne klær og håret i uorden, sørgende. Til henne sa jeg:«Eubula, reis deg opp fra din sorg og gjør ditt ansikt fast og ordne ditt hår og ta på deg klær som sømmer seg for deg, og be til Herren Jesus Kristus, som dømmer hver sjel; for han er Guds usynlige Sønn, ved hvem du skal bli frelst, dersom du bare angrer av hele ditt hjerte over dine tidligere synder, og mottar kraft fra ham. For se, ved meg sier Herren til deg: Du skal finne alt det du har mistet. Og etter at du har fått det tilbake, så ta deg i vare for at han finner deg rede, så du kan forsake denne nåværende verden og søke den evige forfriskning.»

Hør derfor dette: La noen av dine folk holde vakt ved porten som fører til Neapolis på dagen etter i overmorgen, omkring den niende time, og de skal se to unge menn med en ung satyr av gull, på to punds vekt, besatt med edelstener, slik synet har vist meg; dette vil de tilby til salgs til en ved navn Agrippinus, av et hus preget av gudsfrykt og troen på Herren Jesus Kristus. Ved ham skal det bli vist deg at du skal tro på den levende Gud og ikke på Simon trollmannen, den ustadige djevel, som har ønsket at du skulle bli værende i sorg og at din uskyldige husstand skulle bli plaget; han som bare ved smigrende ord og tale har forført deg, og med sin munn alene talte om gudsfrykt, mens han selv er helt besatt av ugudelighet.

For da du mente å holde høytid og reiste ditt idol og dekket det til og satte frem alle dine smykker på et bord (et rundt trebent bord), førte han ved en magisk kunst inn to unge menn som ingen av dine så, og de stjal dine smykker og ble ikke mer sett. Men hans påfunn har ikke hatt fremgang; for min Gud har åpenbart det for meg, for at du ikke skal bli bedratt og heller ikke gå fortapt i helvete for de synder du har begått, ugudelig og i strid med Gud, han som er full av all sannhet og den rettferdige dommer over levende og døde. Og det finnes intet annet håp om liv for menneskene uten gjennom ham, ved hvem også de ting som du har mistet, blir gitt tilbake til deg. Og nå, vinn din egen sjel.

Men hun kastet seg ned for mine føtter og sa:«O mann, hvem du enn er, kjenner jeg deg ikke; men ham tok jeg imot som en Guds tjener, og alt hva han bad meg om å gi til de fattige, det gav jeg rikelig ved hans hånd, og dessuten gav jeg også mye til ham selv. Hvilken skade har jeg gjort ham, at han skulle finne på alt dette mot mitt hus?»

Til henne sa Peter:«Det er ikke ord man skal sette sin lit til, men handlinger og gjerninger; men vi må fortsette med det vi har begynt.»

Kap. 29 – Tyvene avsløres hos Agrippinus

Så forlot jeg henne og gikk sammen med to av Eubulas forvaltere og kom til Agrippinus og sa til ham:«Se til at du legger merke til disse menn; for i morgen vil to unge menn komme til deg og ønske å selge deg en ung satyr av gull, besatt med edelstener, som tilhører deres frue. Og du skal ta den som om du vil se på den og rose håndverkerens arbeid; og når disse kommer inn, vil Gud føre resten til åpenbaring.»

Og dagen etter, omkring den niende time, kom matronens forvaltere, og også de unge mennene, for å selge Agrippinus den unge satyren av gull. Og de ble straks grepet, og det ble meldt til matronen; og hun, dypt rystet i sinn, kom til landshøvdingen og erklærte med høy røst alt det som var hendt henne.

Kap. 30 – Landshøvdingen og Simons flukt fra Judea

Da landshøvdingen Pompeius så henne i slik sinnsnød – hun som aldri pleide å vise seg offentlig – reiste han seg straks fra dommersetet og gikk til pretoriet og befalte at mennene skulle føres frem og pines. Og mens de ble pint, bekjente de at de hadde gjort dette i Simons tjeneste, «han», sa de, «som overtalte oss til dette med penger». Og etter å ha vært pint lenge, bekjente de at alt det Eubula hadde mistet, var gjemt under jorden i en hule på den andre siden av porten, og dessuten mange andre ting.

Da Pompeius hørte dette, reiste han seg for å gå til porten sammen med de to mennene, hver av dem bundet med to lenker. Og se, Simon kom inn ved porten og lette etter dem, fordi de var blitt så lenge borte. Og da han så en stor folkemengde komme, og de to mennene bundet med lenker, forsto han hva som var skjedd og tok flukten, og viste seg ikke mer i Judea til denne dag.

Kap. 31 – Eubulas omvendelse og avslutning

Men Eubula, da hun hadde fått alt sitt gods tilbake, gav det til de fattiges tjeneste og kom til tro på Herren Jesus Kristus og ble trøstet; og hun foraktet og forsaket denne verden og gav til enker og farløse og kledde de fattige. Og etter lang tid fikk hun sin hvile.

Disse ting, kjære og elskede brødre, skjedde i Judea, hvorved han som kalles Satans engel, ble drevet bort derfra.

(17)

Kap. 32 – Faste og bønn før sabbaten

Brødre, de kjæreste og mest elskede, la oss faste sammen og be til Herren. For han som drev ham bort derfra, er også mektig til å rykke ham opp fra dette sted; og la ham gi oss kraft til å stå imot ham og hans trolldomskunster, og til å bevise at han er Satans engel. For på sabbaten skal vår Herre føre ham, enten han vil eller ikke, til Julius’ forum.

La oss derfor bøye våre knær for Kristus, som hører oss selv om vi ikke roper; han er den som ser oss, selv om han ikke sees med disse øyne, men er i oss. Dersom vi vil, vil han ikke forlate oss. La oss derfor rense våre sjeler for all ond fristelse, og Gud vil ikke vike fra oss. Ja, om vi bare blunker med våre øyne, er han nær hos oss.

(18)

Kap. 33 – Marcellus renser sitt hus og samler de troende

Etter at Peter hadde talt disse ord, kom også Marcellus inn og sa:«Peter, jeg har for din skyld renset hele mitt hus fra Simons spor og fullstendig fjernet selv hans onde støv. For jeg tok vann og påkalte det hellige Jesu Kristi navn, sammen med mine øvrige tjenere som hører ham til, og sprengte hele mitt hus og alle spisesalene og alle søylegangene, helt til den ytre port, og sa: Jeg vet at du, Herre Jesus Kristus, er ren og uberørt av all urenhet; så la min fiende og motstander bli drevet bort fra ditt åsyn.

Og nå, du velsignede, har jeg bedt enkene og de gamle kvinnene samles hos deg i mitt hus, som er renset, for at de kan be sammen med oss. Og hver av dem skal motta et stykke gull i tjenestens navn, for at de i sannhet kan kalles Kristi tjenere. Alt annet er nå gjort i stand til tjenesten. Jeg ber deg derfor, o salige Peter, gi ditt samtykke til deres bønn, så du også kan ære deres bønner i mitt sted; la oss da også hente Narcissus og alle de brødre som er her.»

Da samtykket Peter i hans enfoldighet for å oppfylle hans ønske, og gikk ut sammen med ham og de øvrige brødre.

(19)

Kap. 34 – Den blinde enken får synet igjen

Men Peter gikk inn og så en av de gamle kvinnene, en enke som var blind, og hennes datter som gav henne hånden og førte henne inn i Marcellus’ hus. Og Peter sa til henne:«Kom hit, mor; fra denne dag gir Jesus deg sin høyre hånd, han ved hvem vi har et lys som er utilgjengelig, som intet mørke kan skjule; han sier til deg ved meg: Åpne dine øyne og se, og gå av deg selv.»

Og straks så enken Peter, idet han la sin hånd på henne.

Kap. 35 – Peters tale om Herrens skikkelse og majestet

Og Peter gikk inn i spisesalen og så at evangeliet ble lest; og han rullet sammen boken og sa:«Dere menn som tror og håper på Kristus, lær på hvilken måte vår Herres hellige skrift skal forkynnes. For av den har vi ved hans nåde skrevet det vi kunne motta; og selv om det ennå kan synes dere svakt, så er det dog etter vår evne, det som kan bæres og innpodes i menneskelig kjød.

Vi må derfor først kjenne Guds vilje og godhet, hvordan Gud, da villfarelsen var utbredt overalt og mange tusen mennesker ble styrtet i fortapelse, ble beveget av sin miskunn til å vise seg i en annen skikkelse og i menneskes lignelse; om hvilken verken jødene eller vi kunne bli verdig opplyst. For hver av oss så etter som han kunne romme synet, hver slik han var i stand til.

Nå vil jeg forklare dere det som nettopp ble lest for dere. Vår Herre, som ville at jeg skulle skue hans majestet på det hellige berg – jeg, da jeg sammen med Sebedeus’ sønner så hans lys’ glans, falt ned som død og lukket mine øyne og hørte en røst fra ham som jeg ikke er i stand til å beskrive, og jeg mente at jeg var blitt blindet av hans glans. Og da jeg litt etter litt kom til meg selv, sa jeg i mitt indre: Kanskje har min Herre ført meg hit for å blinde meg. Og jeg sa: Dersom også dette er din vilje, Herre, setter jeg meg ikke imot.

Og han gav meg sin hånd og reiste meg opp; og da jeg reiste meg, så jeg ham igjen i en slik skikkelse som jeg var i stand til å ta imot. Slik bar den barmhjertige Gud, elskede brødre, våre skrøpeligheter og bar våre synder, som profeten sier: Han bærer våre synder og lider for oss; men vi holdt ham for å være hjemsøkt og slått av plager. For han er i Faderen og Faderen i ham; han er selv fylden av all majestet, han som har vist oss alle sine gode gaver.

Han åt og drakk for vår skyld, selv om han verken var sulten eller tørst; han bar spott for vår skyld; han døde og stod opp igjen for vår skyld. Han forsvarte meg da jeg syndet, og trøstet meg ved sin storhet, og han vil også trøste dere, for at dere skal elske ham. Denne Gud, som er stor og liten, skjønn og ringe, ung og gammel, synlig i tiden og usynlig i evigheten; som menneskehånd ikke har grepet, men som likevel blir grepet av sine tjenere; som intet kjød har sett, men som nå sees; som er Ordet, forkynt av profetene og nå åpenbart; ikke lidende, men som nå har gjort erfaring med lidelse for vår skyld; aldri tuktes, men nå tuktes; som var før verden og er blitt rommet i tiden; det store opphav til all myndighet, og likevel overgitt til fyrster; skjønn, men blant oss ringe; sett av alle og likevel forutseende alt.

Denne Jesus har dere, brødre: døren, lyset, veien, brødet, vannet, livet, oppstandelsen, forfriskningen, perlen, skatten, sæden, høsten, sennepsfrøet, vintreet, plogen, nåden, troen, Ordet. Han er alt, og det finnes ingen større enn ham. Ham være pris i all evighet. Amen.»

(20)

Kap. 36 – De blinde enkene ser Herren i mange skikkelser

Og da den niende time var helt kommet, reiste de seg for å be. Og se, noen gamle enker, ukjent for Peter, som satt der, blinde og uten tro, ropte og sa til Peter:«Vi sitter her sammen, o Peter, i håp og tro på Kristus Jesus; siden du har latt en av oss se, ber vi deg, herre Peter, gi også oss hans miskunn og barmhjertighet.»

Men Peter sa til dem:«Dersom den tro som er i Kristus, er i dere og står fast i dere, da fatte i deres sinn det som dere ikke ser med deres øyne; og selv om deres ører er lukket, så la dem være åpne i deres indre sinn. For disse øyne skal igjen lukkes, så de bare ser mennesker og okser og stumme dyr og steiner og stokker; men ikke hvert øye ser Jesus Kristus.

Men nå, Herre, la ditt milde og hellige navn hjelpe disse; rør ved deres øyne, for du er mektig – for at de skal se med sine øyne.»

Og da alle hadde bedt, skinte salen hvor de var, slik som når det lyner, med et lys som kommer i skyene; men ikke et slikt lys som dagslyset, men et usigelig, usynlig lys, som intet menneske kan beskrive, slik at vi var ute av oss av forvirring og påkalte Herren og sa:«Ha miskunn, Herre, med oss dine tjenere; det vi er i stand til å bære, det, Herre, gi oss; for dette kan vi verken se eller utholde.»

Og mens vi lå der, stod bare de blinde enkene opp; og det klare lys som viste seg for oss, trengte inn i deres øyne og gjorde dem seende. Til dem sa Peter:«Si oss hva dere så.»

Og de sa:«Vi så en gammel mann av en slik skjønnhet at vi ikke er i stand til å beskrive ham for deg.» Men andre sa: «Vi så en ung mann.» Og andre: «Vi så en gutt som mildt rørte ved våre øyne, og slik ble våre øyne åpnet.»

Da priste Peter Herren og sa:«Du alene er Herren Gud; og hvilke lepper har vi til å gi deg verdig lov, og hvordan kan vi takke deg etter din miskunn? Derfor, brødre, slik jeg sa til dere for en kort stund siden: Gud, som er uforanderlig, er større enn våre tanker, slik vi har lært av disse gamle enker, som så Herren i mange skikkelser.

(21)

Kap. 37 – Nattevåk og Marcellus’ syn

Og etter at han hadde formant dem alle til å forstå Herren av hele sitt hjerte, begynte han sammen med Marcellus og de øvrige brødre å gjøre tjeneste for Herrens jomfruer, og de hvilte til morgenen.

Da sa Marcellus til dem:«Dere Herrens hellige og ubesmittede jomfruer, hør: dere har et sted å bo; for disse ting som kalles mine, hvem tilhører de, om ikke dere? Dra ikke herfra, men styrk dere; for på den kommende sabbat, ja i morgen, har Simon en strid med Peter, Guds hellige. For likesom Herren alltid har vært med ham, se, så vil Kristus Herren nå stå ved hans side som hans apostel. For Peter har fortsatt uten å smake noe, men fastet enda en dag, for at han skal overvinne den onde motstander og forfølger av Herrens sannhet. For se, mine unge menn er kommet og melder at de har sett skafotter bli reist på forum, og mye folk som sier: I morgen ved daggry skal to jøder stride her om Guds lære. La oss derfor våke til morgenen og be og bønnfalle vår Herre Jesus Kristus om å høre våre bønner for Peter.»

Og Marcellus la seg til å sove for en kort stund, og våknet og sa til Peter:«O Peter, Kristi apostel, la oss frimodig gå imot det som ligger foran oss. For nettopp nå, da jeg la meg for å sove litt, så jeg deg sitte på et høyt sted, og foran deg en stor mengde, og en kvinne, overmåte stygg, av utseende som en etiopier, ikke en egypter, men helt svart og skitten, kledd i filler, med en jernring om halsen og lenker på hender og føtter, dansende. Og da du så meg, sa du til meg med høy røst: Marcellus, all Simons makt og hans gud er denne kvinnen som danser; hugg henne ned. Og jeg sa til deg: Bror Peter, jeg er en senator av høy byrd, og jeg har aldri besmittet mine hender, heller ikke drept så meget som en spurv noen gang. Og da du hørte dette, begynte du å rope enda høyere: Kom du, vårt sanne sverd, Jesus Kristus, og hugg ikke bare av hodet på denne djevel, men hugg alle hennes lemmer i stykker for øynene av alle disse som jeg har funnet tro i din tjeneste. Og straks var det en som lignet deg, o Peter, som hadde et sverd, og hugg henne i stykker; så jeg så nøye på dere begge, både på deg og på ham som hugget djevelen i stykker, og undret meg stort over hvor like dere var. Og jeg våknet og har fortalt deg disse Kristi tegn.»

Da Peter hørte dette, ble han desto mer fylt av frimodighet, fordi Marcellus hadde sett disse ting, idet han visste at Herren alltid tar vare på sine. Og gledesfylt og styrket av disse ord stod han opp for å gå til forum.

(22)

Kap. 38 – På forumet: Peter og Simon føres frem

Og brødrene var samlet, og alle som var i Roma, og tok plass, hver for et stykke gull; også senatorene og prefektene og de som hadde myndighet, kom sammen. Og Peter kom og stod midt iblant dem, og alle ropte:«Vis oss, o Peter, hvem din Gud er, og hva hans storhet er, som har gitt deg denne frimodighet. Unn ikke romerne dette; de er guders venner. Vi har fått bevis av Simon, la oss få det av deg; overbevis oss, dere begge, hvem vi rettelig skal tro på.»

Og mens de sa dette, kom også Simon inn, og stod ved Peters side, urolig i sinn, og så først på ham.

Kap. 39 – Peters anklage mot Simon

Og etter lang taushet sa Peter:«Dere romerske menn, vær sanne dommere for oss. For jeg sier at jeg har trodd på den levende og sanne Gud, og jeg lover å gi dere beviser om ham, som er kjent for meg, og som også mange av dere kan vitne om. For dere ser at denne mann nå er refset og taus, idet han vet at jeg drev ham ut av Judea på grunn av de bedrag han øvde mot Eubula, en hederlig og enfoldig kvinne, ved sin magiske kunst; og da han ble drevet bort derfra, er han kommet hit, i den tro at han kunne unnslippe oppmerksomhet blant dere; og se, han står ansikt til ansikt med meg.

Si nå, Simon: falt du ikke i Jerusalem ned for mine og Paulus’ føtter, da du så de helbredelser som ble gjort ved våre hender, og sa: Jeg ber dere, ta betaling av meg så mye dere vil, for at jeg også kan legge hendene på mennesker og gjøre slike mektige gjerninger? Og vi, da vi hørte det, forbannet deg og sa: Mener du å friste oss, som om vi begjærte å eie penger?

Og nå, frykter du da ikke i det hele tatt? Mitt navn er Peter, fordi Herren Kristus verdiget seg til å kalle meg ‘forberedt for alle ting’; for jeg setter min lit til den levende Gud, ved hvem jeg skal styrte dine trolldomskunster. La ham nå i deres nærvær gjøre de undergjerninger som han gjorde før; og det jeg nå har sagt om ham, vil dere da ikke tro det?»

Men Simon sa:«Du formaster deg til å tale om Jesus fra Nasaret, en tømrers sønn, ja selv en tømrer, hvis fødsel er kjent i Judea.»

Og han sa til Peter:«Romerne har forstand; de er ikke dårer.»

Og han vendte seg til folket og sa:«Dere romerske menn, blir Gud født? blir han korsfestet? Den som har en herre, er ingen Gud.»

Og da han talte slik, sa mange:«Du taler rett, Simon.»

(23)

Kap. 40 – Peter svarer med profetiene

Men Peter sa:«Forbannelse over dine ord mot Kristus! Våger du å tale slik, når profeten sier om ham: Hvem kan forklare hans slekt? Og en annen profet sier: Vi så ham, og han hadde ingen skikkelse eller herlighet. Og: I de siste tider skal et barn bli født av Den Hellige Ånd; hans mor kjenner ingen mann, og ingen mann sier at han er hans far. Og igjen sier han: Hun har født og ikke født.

Og igjen: Er det en liten ting for dere å trette mennesker? Se, en jomfru skal bli med barn i sitt liv. Og en annen profet sier, idet han ærer Faderen: Vi hørte heller ikke hennes røst, og ingen jordmor kom inn. Og en annen profet sier: Ikke født av en kvinnes skjød, men fra et himmelsk sted steg han ned. Og: En stein ble hogd ut uten hender og slo alle kongeriker. Og: Den stein som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein, og han kaller ham en utvalgt og kostelig stein. Og igjen sier en profet om ham: Se, jeg så en som var lik Menneskesønnen, komme på en sky.

Og hva mer, o romerske menn? Om dere kjente profetenes skrifter, ville jeg forklare alt for dere; ved hvilke skrifter det var nødvendig at dette ble talt i hemmelighet, og at Guds rike skulle fullendes. Men disse ting skal bli åpenbart for dere senere.

Nå vender jeg meg til deg, Simon: gjør du én av de ting som du tidligere brukte til å bedra dem, og jeg vil gjøre den til intet ved min Herre Jesus Kristus.»

Da tok Simon mot til seg og sa:«Dersom prefekten tillater det—gjør dere rede og nøl ikke for min skyld.»

(24)

Kap. 41 – Prefektens prøve: én skal drepe, én skal gjøre levende

Men prefekten ønsket å vise tålmodighet mot dem begge, for at han ikke skulle synes å gjøre noe urett. Og prefekten førte frem en av sine tjenere og sa slik til Simon:«Ta denne mannen og overgi ham til døden.»

Og til Peter sa han:«Og du, gjør ham levende igjen.»

Og til folket sa prefekten:«Det er nå deres sak å dømme hvem av disse to som er Gud til behag: han som dreper, eller han som gjør levende.»

Og straks talte Simon i øret på den unge mannen og gjorde ham stum, og han døde.

Kap. 42 – Enken ber Peter om hjelp for sin døde sønn

Og da det begynte å bli mumling blant folket, ropte en av enkene som ble underholdt i Marcellus’ hus, idet hun stod bak mengden:«O Peter, Guds tjener, min sønn er død, den eneste jeg hadde.»

Og folket gjorde plass for henne og førte henne til Peter; og hun kastet seg ned for hans føtter og sa:«Jeg hadde én eneste sønn, som med sine hender ga meg næring; han reiste meg opp, han bar meg. Nå er han død; hvem skal nå rekke meg en hånd?»

Til henne sa Peter:«Gå, og ta disse med som vitner, og før hit din sønn, for at de skal se og kunne tro at han blir oppreist ved Guds kraft, og at denne mannen (Simon) skal se det og bli til skamme.»

Og Peter sa til de unge mennene:«Vi har behov for unge menn, og dessuten slike som vil tro.»

Og straks stod tretti unge menn frem, rede til å bære henne eller føre hit hennes døde sønn. Og mens enken knapt var kommet til seg selv, tok de unge mennene henne opp; og hun ropte og sa:«Se, min sønn, Kristi tjener har sendt bud til deg,» idet hun rev seg i håret og i ansiktet.

De unge mennene som var kommet, undersøkte guttens nesebor for å se om han virkelig var død; og da de så at han i sannhet var død, fikk de medynk med den gamle kvinnen og sa:«Dersom du vil det, mor, og har tillit til Peters Gud, vil vi ta ham opp og bære ham dit, for at han skal reise ham opp og gi ham tilbake til deg.

(25)

Kap. 43 – Prefektens tjener blir gjort levende igjen

Og mens de sa dette, så prefekten nøye på Peter og sa:«Se, min tjener er død; han som også var kjær for keiseren. Jeg skånet ham ikke, selv om jeg hadde andre unge menn hos meg; men jeg ønsket heller å sette deg og den Gud du forkynner, på prøve, om dere er sanne. Derfor lot jeg denne unge mannen dø.»

Og Peter sa:«Gud blir ikke fristet eller prøvd, o Agrippa; men når han elskes og påkalles, hører han dem som er verdige. Men siden nå min Gud og Herre Jesus Kristus blir fristet blant dere – han som har gjort så store tegn og undergjerninger ved mine hender for å vende dere fra deres synder – så gjør du nå også, Herre, for alles øyne, ved mitt ord og ved din kraft, levende igjen ham som Simon har drept ved sin berøring.»

Og Peter sa til guttens herre:«Gå og grip hans høyre hånd, og du skal ha ham levende og gående sammen med deg.»

Og Agrippa, prefekten, løp bort og gikk til den unge mannen og tok hans hånd og reiste ham opp. Og da hele mengden så dette, ropte de:«Én er Gud, én er Peters Gud!»

(26)

Kap. 44 – Enkens sønn blir oppreist

I mellomtiden ble også enkens sønn båret inn på en båre av de unge mennene, og folket gjorde plass for dem og førte dem frem til Peter. Og Peter løftet sine øyne mot himmelen og rakte ut sine hender og sa:«O hellige Far til din Sønn Jesus Kristus, du som har gitt oss din kraft, så vi ved deg kan be og få, og forakte alt som er i verden og følge deg alene, du som sees av få, men vil kjennes av mange: lys omkring oss, Herre, opplys oss, åpenbar deg; reis opp denne gamle enkens sønn, hun som ikke kan hjelpe seg selv uten sin sønn.»

Og jeg, idet jeg gjentar min Herre Kristi ord, sier til deg:«Unge mann, stå opp og gå sammen med din mor så lenge du kan gjøre henne godt; og deretter skal du tjene meg på en høyere måte, idet du gjør tjeneste i en diakons lodd under biskopen.»

Og straks stod den døde opp, og mengdene så det og undret seg; og folket ropte:«Du er Gud, Frelseren, du, Peters Gud, den usynlige Gud, Frelseren!»

Og de talte seg imellom, i stor undring over kraften hos et menneske som ved et ord påkalte sin Herre; og de tok dette imot til helliggjørelse.

(27)

Kap. 45 – Senatorens mor kommer med Nicostratus

Ryktet om dette spredte seg derfor over hele byen, og moren til en viss senator kom og kastet seg midt blant folket og falt for Peters føtter og sa:«Jeg har hørt av mine folk at du er en tjener for den barmhjertige Gud, og at du deler ut hans nåde til alle som begjærer dette lys. Del derfor lyset også med min sønn; for jeg vet at du ikke misunner noen. Vend deg ikke bort fra en matron som bønnfaller deg.»

Til henne sa Peter:«Vil du tro på min Gud, ved hvem din sønn skal bli reist opp?»

Og moren sa med høy røst, gråtende:«Jeg tror, o Peter, jeg tror!»

Og hele folket ropte:«Gi moren hennes sønn!»

Men Peter sa:«La ham bli båret hit fram for alle disse.»

Og Peter vendte seg mot folket og sa:«Dere romerske menn, også jeg er et menneske som dere og bærer et menneskelig legeme og er en synder, men har fått miskunn. Se derfor ikke på meg som om jeg ved min egen kraft gjør det jeg gjør, men ved kraften av min Herre Jesus Kristus, som er dommer over levende og døde. På ham tror jeg, og av ham er jeg sendt, og jeg har frimodighet når jeg påkaller ham til å oppreise de døde. Gå du derfor også, kvinne, og la din sønn bli båret hit og bli reist opp.»

Og kvinnen gikk gjennom folkemengden og ut i gaten, løp med stor glede, og trodde i sitt sinn; hun kom til sitt hus, og ved sine unge menn lot hun ham ta opp og førte ham til forum. Nå bød hun de unge mennene å sette luer [pilei, tegn på at de nå var frigitte] på hodene og gå foran båren, og alt det hun hadde besluttet å brenne på sin sønns lik, lot hun bære foran båren. Og da Peter så dette, fikk han medynk både med den døde kroppen og med henne.

Og hun kom frem til mengden, mens alle jamret seg over henne; og en stor skare av senatorer og matrone fulgte etter for å se Guds underfulle gjerninger. For denne Nicostratus, som var død, var meget fornem og elsket av senatet. Og de bar ham frem og satte ham ned foran Peter.

Kap. 46 – Peter utfordrer Simon foran folket

Og Peter bad om stillhet og sa med høy røst:«Dere romerske menn, la det nå skje en rett dom mellom meg og Simon; døm dere om hvem av oss to som tror på den levende Gud, han eller jeg. La ham reise opp det legeme som ligger her, og tro på ham som på Guds engel. Men dersom han ikke makter det, og jeg påkaller min Gud og gir sønnen levende tilbake til hans mor, da skal dere tro at denne mannen er en trollmann og bedrager, som blir holdt blant dere.»

Da alle hørte dette, syntes de at Peter hadde talt rett, og de oppmuntret Simon og sa:«Om det nå er noe i deg, så vis det åpent! Enten overvinn, eller bli overvunnet! Hvorfor står du stille? Kom, begynn!»

Men Simon, da han så dem alle trenge på ham, stod taus; og deretter, da han så folket stå stille og se på ham, ropte Simon og sa:«Dere romerske menn, dersom dere ser den døde stå opp, vil dere da jage Peter ut av byen?»

Og hele folket sa:«Vi vil ikke bare jage ham ut, men straks brenne ham med ild.»

Kap. 47 – Simons bedrag blir avslørt

Da gikk Simon til den dødes hode og bøyde seg ned og reiste seg tre ganger (eller: og sa tre ganger: «Reis deg»), og han viste folket at den døde løftet hodet og beveget det og åpnet øynene og bøyde seg litt mot Simon. Og straks begynte de å rope etter ved og fakler for å brenne Peter.

Men Peter, styrket av Kristus, løftet sin røst og sa til dem som ropte mot ham:«Nå ser jeg, dere romerske menn, at dere er – jeg vil ikke si dårer og tomme – så lenge deres øyne og ører og hjerter er blindet. Hvor lenge skal deres forstand være formørket? Ser dere ikke at dere er forhekset, når dere mener at en død er reist opp, som ikke har reist seg selv? Det hadde vært nok for meg, dere romerske menn, å tie og dø uten å tale og å la dere bli blant denne verdens bedrag; men jeg har for øynene den uslokkelige ilds straff.

Dersom det da synes dere godt: la den døde tale; la ham stå opp om han lever; la ham løse sin bundne kjeve med sine hender; la ham rope på sin mor; la ham si til dere som roper: Hvorfor roper dere? La ham vinke til oss med sin hånd. Men dersom dere nå vil se at han er død, og at dere selv er forhekset, så la denne mannen gå bort fra båren, han som har overtalt dere til å vende dere bort fra Kristus, og dere skal se at den døde er slik som dere så ham bli båret hit.»

Men Agrippa, prefekten, hadde ikke lenger tålmodighet, men skjøv Simon bort med sine egne hender, og igjen lå den døde slik som før. Og folket ble rasende og vendte seg bort fra Simons trolldom og begynte å rope:«Hør, o keiser! Om nå den døde ikke står opp, la Simon brenne i stedet for Peter, for i sannhet har han blindet oss.»

Kap. 48 – Peter stanser folket og taler om barmhjertighet

Men Peter rakte ut sin hånd og sa:«Dere romerske menn, ha tålmodighet! Jeg sier ikke til dere at dersom den unge mannen blir reist opp, skal Simon brenne; for om jeg sier det, vil dere gjøre det. »

Folket ropte:«Mot din vilje, Peter, vil vi gjøre det.»

Til dem sa Peter:«Om dere fortsetter i dette sinn, skal den unge mannen ikke stå opp; for vi vet ikke å gjengjelde ondt med ondt, men vi har lært å elske våre fiender og be for våre forfølgere. For om også denne mannen kan angre, er det bedre; for Gud minnes ikke det onde. La ham derfor komme inn i Kristi lys; men om han ikke kan, la ham få del i sin far djevelens lodd, men la ikke deres hender bli besmittet.»

Kap. 49 – Nicostratus står opp

Og da han hadde talt slik til folket, gikk han bort til den unge mannen, og før han reiste ham opp, sa han til hans mor:«Disse unge menn som du har satt fri til ære for din sønn, kan ennå tjene sin Gud når han lever, idet de er frie; for jeg vet at noen sjeler blir såret dersom de ser din sønn stå opp og vet at disse ennå skulle være i trelldom. La dem derfor alle forbli frie og motta sitt underhold slik de gjorde før; for din sønn skal nå stå opp, og la dem være hos ham.»

Og Peter så lenge på henne for å se hennes tanker. Og guttens mor sa:«Hva annet kan jeg da gjøre foran prefekten? Jeg sier: alt det jeg hadde bestemt å brenne på min sønns legeme, la dem eie det.»

Og Peter sa:«La resten deles ut til enkene.»

Da gledet Peter seg i sin sjel og sa i Ånden:«O Herre, du barmhjertige, Jesus Kristus, åpenbar deg for din Peter som påkaller deg, slik som du alltid har vist ham miskunn og kjærlighet; og i alles påsyn, disse som har fått frihet, for at de kan bli dine tjenere, la Nicostratus nå stå opp.»

Og Peter rørte ved guttens side og sa:«Stå opp.»

Og den unge mannen stod opp og la av sine likklær og satte seg opp og løste sin kjeve og bad om andre klær; og han steg ned fra båren og sa til Peter:«Jeg ber deg, o Guds mann, la oss gå til vår Herre Kristus, som jeg så tale med meg; han viste meg også for deg og sa til deg: Før ham hit til meg, for han er min.»

Da Peter hørte dette av den unge mannen, ble han enda mer styrket i sin sjel ved Herrens hjelp. Og Peter sa til folket:«Dere romerske menn, slik blir de døde reist opp; slik taler de; slik står de opp og går og lever så lenge Gud vil. Vend dere derfor nå, dere som er kommet sammen for å se dette, bort fra deres onde veier og fra alle deres guder som er gjort med hender, og fra all urenhet og begjær, og få samfunn med Kristus i tro, for at dere kan få evig liv.

(28)

Kap. 50 – Peter vender tilbake til Marcellus’ hus

Og i samme stund tilbad de ham som en Gud, idet de falt ned for hans føtter, og de førte frem de syke som de hadde hjemme, for at han skulle helbrede dem.

Men da prefekten så at en så stor mengde sluttet seg til Peter, gav han Peter tegn om at han burde trekke seg tilbake. Og Peter sa til folket at de skulle komme til Marcellus’ hus. Men guttens mor bad Peter innstendig om å sette sin fot i hennes hus. Men Peter hadde fastsatt å være hos Marcellus på Herrens dag, for å se enkene, slik Marcellus hadde lovet, og å tjene dem med sine egne hender.

Den unge mannen som var blitt reist opp, sa derfor: «Jeg går ikke fra Peter.»

Og hans mor, glad og frydefull, gikk til sitt eget hus. Og dagen etter sabbaten kom hun til Marcellus’ hus og brakte Peter to tusen gullstykker og sa til Peter:«Del disse ut blant Kristi jomfruer som tjener ham.»

Men den unge mannen som var reist opp fra de døde, da han så at han ikke hadde gitt noe til noen, gikk hjem og åpnet kisten og bar selv frem fire tusen gullstykker og sa til Peter:«Se, også jeg, som er blitt reist opp, bærer frem et dobbelt offer, og også meg selv fra denne dag av, som et levende offer for Gud.»

Kap. 51 – Kommentar om den greske teksten

Her begynner den opprinnelige greske teksten slik den er bevart i ett av våre to håndskrifter (det fra Athosfjellet). Det andre håndskriftet (Patmos) begynner, likesom oversettelsene, ved Kap. 33. Den greske teksten, og ikke den latinske, følges i oversettelsen.

(29)

Kap. 52 – Chryse og de ti tusen gullstykkene

På Herrens dag, mens Peter talte til brødrene og formante dem til Kristi tro, og mange av senatet og mange riddere og rike kvinner og matrone var til stede og ble stadfestet i troen, var det en kvinne der, meget rik, som ble kalt Chryse, fordi hvert kar hun eide, var av gull – for fra sin fødsel hadde hun aldri brukt et kar av sølv eller glass, men bare av gull. Hun sa til Peter:«Peter, Guds tjener, han som du kaller Gud, viste seg for meg i en drøm og sa: Chryse, bær til Peter, min tjener, ti tusen gullstykker; for du skylder ham dem. Jeg har derfor brakt dem, i frykt for at det skulle ramme meg noe ondt fra ham som viste seg for meg, og som deretter fór opp til himmelen.»

Og idet hun sa dette, la hun ned pengene og gikk bort. Da Peter så det, priste han Herren, fordi de som var i nød, skulle få styrkelse.

Noen av dem som var der, sa da til ham:«Peter, har du ikke gjort galt i å ta imot hennes penger? For hun er beryktet i hele Roma for hor, og fordi hun ikke holder seg til én ektemann; ja, hun omgås endog de unge menn i sitt hus. Vær derfor ikke delaktig i Chryses bord, men la det som kom fra henne, bli gitt tilbake til henne.»

Men Peter hørte dette, lo og sa til brødrene:«Hva denne kvinnen ellers er i sin livsførsel, vet jeg ikke; men i det at jeg tok imot disse penger, gjorde jeg det ikke uforstandig. For hun betalte dem som en skyldner til Kristus og gav dem til Kristi tjenere; for han selv har sørget for dem.»

(30)

Kap. 53 – Helbredelser og Simons nye løfter

Og på sabbaten førte de også de syke frem for ham og bad om at de måtte bli friske fra sine sykdommer. Og mange ble helbredet, både lamme og urinsyke og de som led av tredagers- og firedagersfeber, ja, av enhver legemlig sykdom ble de helbredet, idet de trodde på Jesu Kristi navn; og svært mange ble dag for dag lagt til Herrens nåde.

Men Simon trollmannen, etter at noen dager var gått, lovet mengden å overbevise Peter for at han ikke trodde på den sanne Gud, men var forført. Og da han gjorde mange løgnaktige undergjerninger, lo de som stod fast i troen, av ham. For i spisesaler lot han visse ånder tre frem, som bare var en fremtoning og ikke i sannhet eksisterende.

Kap. 54 – Peter avslører Simon

Og hva mer skal jeg si? Skjønt han ofte var blitt avslørt som trollmann, fikk han lamme til å synes friske for en kort stund, og blinde likeså; og én gang syntes han å få mange døde til å leve og bevege seg, slik han gjorde med Nicostratus (i gresk: Stratonicus). Men Peter fulgte ham overalt og avslørte ham alltid for dem som så på.

Og da han nå stod ynkelig og ble latterliggjort av Romas folk og ikke trodd, fordi han aldri lyktes i det han lovet å gjøre, sa han til slutt til dem:«Romerske menn, dere mener nå at Peter har seiret over meg, som om han var mektigere, og dere gir ham større oppmerksomhet. Dere tar feil. For i morgen skal jeg forlate dere, ugudelige og gudløse som dere er, og fly opp til Gud, hvis kraft jeg er, selv om jeg nå er blitt svak. Mens dere altså er falt, er jeg den som står; og jeg skal gå opp til min Far og si til ham: Også meg, din sønn som står, har de villet styrte ned; men jeg samtykket ikke til dem, og er vendt tilbake til meg selv.»

(31)

Kap. 55 – Simon forsøker å fly

Og allerede neste dag samlet en stor folkemengde seg på Den hellige vei for å se ham fly. Og Peter kom til stedet, etter å ha sett et syn, for også i dette å avsløre ham. For da Simon kom inn i Roma, forbauset han folkemengdene ved å fly; men Peter, som avslørte ham, bodde da ennå ikke i Roma. På denne måte bedrog han byen ved et blendverk, så at noen ble revet med av ham.

Da stod denne mannen på et høyt sted, fikk øye på Peter og begynte å si:«Peter, i denne stund da jeg stiger opp for øynene av alt dette folket som ser på meg, sier jeg til deg: Dersom din Gud er mektig, han som jødene drepte, og som de steinet dere som var utvalgt av ham, la ham da vise at troen på ham er tro på Gud, og la det bli åpenbart nå, om den er Gud verdig. For jeg, idet jeg stiger opp, vil vise meg for hele denne mengde hvem jeg er.»

Kap. 56 – Peters bønn og Simons fall

Og se, da han ble løftet opp i høyden, og alle så ham hevet over hele Roma og dets templer og fjell, vendte de troende sine blikk mot Peter. Og Peter, da han så det underlige syn, ropte til Herren Jesus Kristus:«Om du tillater at denne mann fullfører det han har satt seg fore, da vil alle som har trodd på deg, nå bli forarget, og de tegn og undergjerninger som du har gitt dem ved meg, vil ikke bli trodd. Skynd din nåde, o Herre, og la ham falle fra høyden og bli gjort ubrukelig; og la ham ikke dø, men bli til intet, og bryte sitt ben på tre steder.»

Og han falt fra høyden og brøt sitt ben på tre steder. Da kastet hver mann steiner på ham og gikk hjem, og fra den stund av trodde de på Peter.

Kap. 57 – Gemellus vender om

Men en av Simons venner, som hurtig kom til stedet (eller: som kom tilbake fra en reise), ved navn Gemellus, som Simon hadde mottatt mye penger av, og som hadde en gresk kvinne til hustru, så ham med det brukne ben og sa:«O Simon, dersom Guds kraft blir knust i stykker, skal da ikke den Gud, hvis kraft du er, selv bli blindet?»

Da løp også Gemellus og fulgte Peter og sa til ham:«Jeg vil også være blant dem som tror på Kristus.»

Og Peter sa:«Er det noen som misunner deg det, min bror? Kom og sett deg hos oss.»

Kap. 58 – Simons siste ende

Men Simon fant i sin plage noen som bar ham om natten på en båre fra Roma til Aricia; og han oppholdt seg der en tid, og derfra ble han ført til Terracina til en viss Castor, som var forvist fra Roma på anklage for trolldom. Der ble han hardt behandlet (i den latinske tekst: av to leger), og slik fikk Simon, Satans engel, sin ende.

Kommentar om håndskriftets overgang til martyriet

(Her begynner selve Martyriet i Patmos-håndskriftet og i oversettelsene.)

(32)

Kap. 59 – Agrippas friller slutter seg til Peter

Peter var nå i Roma og gledet seg i Herren sammen med brødrene og takket natt og dag for den store mengde som daglig ble ført til det hellige navn ved Herrens nåde. Og også Agrippa prefektens friller, fire i tallet – Agrippina og Nicaria og Euphemia og Doris – sluttet seg til Peter. Og da de hørte ordet om kyskhet og alle Herrens utsagn, ble de grepet i sine sjeler, og de ble enige om å holde seg rene og avholde seg fra Agrippas leie; og for dette ble de plaget av ham.

Da Agrippa ble rådvill og bedrøvet over dem – og han elsket dem høyt – iakttok han dem og sendte menn i hemmelighet for å se hvor de gikk, og fant at de gikk til Peter. Da sa han til dem da de kom tilbake:«Den kristne har lært dere å ha intet samliv med meg. Vit at jeg både vil ødelegge dere og brenne ham levende.»

De utholdt da all slags ondt fra Agrippas hånd, bare de ikke måtte lide kjærlighetens lidenskap, idet de ble styrket av Jesu kraft.

(33)

Kap. 60 – Xanthippe og de andre kvinnene trekker seg bort fra sine menn

Og en viss kvinne, meget skjønn, hustru til Albinus, keiserens venn, ved navn Xanthippe, kom også til Peter sammen med de andre matroner, og også hun trakk seg bort fra Albinus. Da ble han rasende, for han elsket Xanthippe og undret seg over at hun ikke engang ville ligge i samme seng med ham; og han raste som et villdyr og ville ha drept Peter, for han visste at han var årsaken til at hun hadde trukket seg bort fra hans leie.

Mange andre kvinner også, som elsket kyskhetens ord, skilte seg fra sine ektemenn, fordi de ønsket at de skulle dyrke Gud i edruelighet og renhet. Og da det oppstod stor uro i Roma, gjorde Albinus sin sak kjent for Agrippa og sa til ham:«Enten hevner du meg på Peter, som har tatt min hustru fra meg, eller også vil jeg hevne meg selv.»

Og Agrippa sa til ham:«Jeg har lidd det samme av hans hånd, for han har tatt mine friller fra meg.»

Da sa Albinus til ham:«Hvorfor nøler du da, Agrippa? La oss finne ham og drepe ham som en som driver med trolldomskunster, så vi kan få våre hustruer tilbake, og også hevne dem som ikke selv er i stand til å drepe ham, hvis hustruer han også har skilt fra dem.»

(34)

Kap. 61 – Peter forlater Roma og møter Herren på veien

Og mens de overveide disse ting, fikk Xanthippe kjennskap til sin manns rådslagning med Agrippa og sendte bud og varslet Peter, for at han skulle dra bort fra Roma. Og de øvrige brødre sammen med Marcellus bad ham innstendig om å dra bort. Men Peter sa til dem:«Skal vi flykte, brødre?»

Og de sa til ham:«Nei, men for at du ennå skal kunne tjene Herren.»

Da adlød han brødrenes røst og gikk ut alene og sa:«La ingen av dere gå ut sammen med meg; jeg vil gå alene,» og han hadde skiftet klesdrakt.

Og da han gikk ut av byen, så han Herren gå inn i Roma. Og da han så ham, sa han:«Herre, hvor går du hen?»

Og Herren sa til ham:«Jeg går inn i Roma for å bli korsfestet.»

Og Peter sa til ham:«Herre, blir du korsfestet igjen?»

Han sa til ham:«Ja, Peter, jeg blir korsfestet igjen.»

Da kom Peter til seg selv; og da han hadde sett Herren stige opp til himmelen, vendte han tilbake til Roma, glad og lovprisende Herren, fordi han hadde sagt: «Jeg blir korsfestet igjen» – hvilket var det som skulle skje med Peter.

(35)

Kap. 62 – Peter vender tilbake og blir grepet

Han gikk da igjen opp til brødrene og fortalte dem det han hadde sett; og de sørget i sine sjeler, gråt og sa:«Vi ber deg, Peter, ta hensyn til oss som er unge.»

Og Peter sa til dem:«Dersom det er Herrens vilje, så skjer det, selv om vi ikke vil det. Men for dere er Herren mektig til å stadfeste dere i sin tro; han vil grunnfeste dere i den og la dere bære frukt, dere som han selv har plantet, for at dere også skal plante andre ved ham. Men jeg – så lenge Herren vil at jeg skal være i kjødet, setter jeg meg ikke imot; og om han tar meg til seg, gleder jeg meg og fryder meg.»

Og mens Peter talte slik, og alle brødrene gråt, se, da tok fire soldater ham og førte ham til Agrippa. Og han, i sitt raseri (sin sykdom), befalte at han skulle korsfestes, på anklage for gudløshet.

Kap. 63 – Folkets klage og Peters ord ved arrestasjonen

Hele mengden av brødrene løp da sammen, både rike og fattige, foreldreløse og enker, svake og sterke, og ønsket å se og å redde Peter; og folket ropte med én røst og lot seg ikke bringe til taushet:«Hvilken urett har Peter gjort, o Agrippa? Hvor har han skadet deg? Si det til romerne!»

Og andre sa:«Vi frykter at dersom denne mann dør, vil hans Herre ødelegge oss alle.»

Da Peter kom til stedet, stillet han folket og sa:«Dere menn som er Kristi soldater! Dere som håper på Kristus! Minnes de tegn og undergjerninger som dere har sett gjort ved meg; minn Guds miskunn, hvor mange helbredelser han har gjort for dere. Vent på ham som kommer og vil lønne enhver etter hans gjerninger. Og vær nå ikke bitre mot Agrippa; for han er redskap for sin fars gjerning. Og dette skjer uansett, for Herren har åpenbart for meg det som skal hende. Men hvorfor nøler jeg og går ikke nær til korset?

(36)

Kap. 64 – Peters ord ved korset

Og da han hadde gått frem og stod ved korset, begynte han å si:«O korsets navn, du skjulte mysterium! O usigelige nåde som blir uttalt i korsets navn! O menneskets natur, som ikke kan skilles fra Gud! O kjærlighet, usigelig og uatskillelig, som ikke kan uttrykkes av urene lepper!

Jeg griper deg nå, jeg som er ved enden av min ferd herfra. Jeg vil forklare deg, hva du er; jeg vil ikke tie om korsets mysterium, som fra gammel tid var lukket og skjult for min sjel. La ikke dette kors, som dere som håper på Kristus ser, være det som dere holder for; for det er noe annet, forskjellig fra det som viser seg, nemlig denne lidelse som er etter Kristi lidelse.

Og nå, fremfor alt, fordi dere som kan høre, er i stand til å høre det av meg, som er ved den siste og endelige time av mitt liv, hør: Skill deres sjeler fra alt som hører sansene til, fra alt som viser seg, men ikke eksisterer i sannhet. Blind deres øyne, lukk deres ører, legg bort deres synlige gjerninger; og dere skal fatte det som gjelder Kristus og hele mysteriet om deres frelse. Og la dette som nå blir sagt til dere som hører, være som om det ikke var sagt.

Men nå er tiden kommet for deg, Peter, til å overgi ditt legeme til dem som tar det. Ta det da imot, dere som det tilhører. Jeg ber dere, bødler: korsfest meg slik, med hodet nedad og ikke på annen måte; og årsaken til dette vil jeg forklare for dem som hører.

(37)

Kap. 65 – Peter forklarer den omvendte korsfestelsen

Og da de hadde hengt ham opp slik som han selv ønsket, begynte han igjen å tale og sa:«Dere menn, som det tilkommer å høre, hør det jeg nå vil forkynne for dere i denne særlige stund mens jeg henger her. Lær dere hele naturens mysterium og begynnelsen til alle ting, hva den var.

For det første menneske, hvis slekt jeg bærer i mitt ytre (eller: i hvis likhet jeg bærer mitt bilde), falt – hengende med hodet ned – og viste frem en måte å bli født på som ikke hadde vært før; for den var død og uten bevegelse. Han som ble dratt ned, og som også kastet sin første tilstand ned på jorden, fastsatte hele denne ordning av alle ting, idet han hang som et bilde av skapningen, hvor han gjorde det som var høyre til venstre, og det som var venstre til høyre, og forandret alle naturens kjennetegn, slik at han mente at det som ikke var vakkert, var vakkert, og det som i sannhet var ondt, var godt.

Om dette sier Herren i et mysterium: ‘Dersom dere ikke gjør det som er på høyre side til det som er på venstre, og det som er på venstre til det som er på høyre, og det som er ovenfor til det som er nedenfor, og det som er bak til det som er foran, da skal dere ikke få kunnskap om riket.’

Denne tanke har jeg derfor kunngjort for dere; og den skikkelse som dere nå ser meg henge i, er fremstillingen av det menneske som først kom til verden. Dere derfor, mine elskede, og dere som hører meg og som skal høre, bør opphøre med deres tidligere villfarelse og vende tilbake.

For det er rett å stige opp på Kristi kors, han som er det utstrakte ord, det ene og eneste, om hvem Ånden sier: For hva annet er Kristus enn Guds ord, Guds røst?

Så er ordet den opprette bjelke som jeg er korsfestet på. Og røsten er det som krysser den – menneskets natur. Og naglen som holder tverrbjelken fast til den opprette i midten, er menneskets omvendelse og anger.»

(38)

Kap. 66 – Peters takk til livets Ord

«Og siden du har gjort disse ting kjent og åpenbart dem for meg, o livets Ord, som jeg nå kaller treet (eller: Ordet som jeg nå kaller livets tre), takker jeg deg – ikke med disse lepper som er naglet til korset, heller ikke med denne tunge som både sannhet og løgn går ut fra, heller ikke med dette ord som kommer frem gjennom kunst og hvis natur er materiell – men med den røst takker jeg deg, o Konge, som oppfattes i stillhet, som ikke høres åpent, som ikke går ut gjennom legemets redskaper, som ikke går inn i kjødelige ører, som ikke høres av forgjengelig substans, som ikke eksisterer i verden, heller ikke sendes ut på jorden, og ikke skrives i bøker, som eies av én og ikke av en annen:

Med denne, o Jesus Kristus, takker jeg deg – med røstens stillhet, hvormed Ånden som er i meg elsker deg, taler til deg, ser deg og bønnfaller deg.

Du erkjennes bare av Ånden. Du er for meg far, du er min mor, du er min bror, du er min venn, du er min tjener, du er min forvalter. Du er Alt, og Alt er i deg. Og du er, og det finnes intet annet som er, uten deg alene.

Til ham skal dere derfor også fly, brødre. Og dersom dere lærer at dere bare eksisterer i ham, da skal dere få det som han har sagt til dere: ‘Det som intet øye har sett, og intet øre har hørt, og som ikke er kommet opp i menneskes hjerte.’

Derfor ber vi om det som du har lovet å gi oss, o du rene Jesus. Vi priser deg, vi takker deg, og vi bekjenner deg, idet vi ærer deg – vi mennesker som ennå er uten kraft – for du er Gud alene, og ingen annen.

Ham være ære nå og i alle evigheter. Amen.

(39)

Kap. 67 – Peter oppgir ånden og blir gravlagt

Og da mengden som stod omkring uttalte Amen med høy røst, sammen med det Amen som Peter uttalte, oppgav han sin ånd til Herren.

Og Marcellus, uten å be noen om tillatelse, for det var ikke mulig, da han så at Peter hadde oppgitt ånden, tok ham ned fra korset med sine egne hender og vasket ham i melk og vin; og han skar fint syv miner mastiks, og femti av myrra og aloe og indisk blad, og salvet (balsamerte) hans legeme, og fylte en kiste av kostbar marmor med attisk honning og la ham i sitt eget gravsted.

Men Peter viste seg om natten for Marcellus og sa: «Marcellus, har du hørt at Herren sier: La de døde begrave sine døde?»

Og da Marcellus sa: «Ja», sa Peter til ham: «Det som du da har brukt på de døde, har du tapt; for du, som lever, har som en død tatt deg av de døde.»

Og Marcellus våknet og fortalte brødrene om Peters åpenbaring; og han var sammen med dem som var blitt stadfestet i Kristi tro ved Peter, og ble selv stadfestet enda mer inntil Paulus’ komme til Roma.

(40)

Kap. 68 – Nero avstår fra videre forfølgelse

Men Nero, da han siden fikk vite at Peter var gått bort av dette liv, bebreidet prefekten Agrippa, fordi han var blitt henrettet uten hans viten; for han ønsket å straffe ham hardere og med større pinsler, fordi Peter hadde gjort disipler av noen av dem som tjente ham, og hadde fått dem til å vende seg bort fra ham. Derfor ble han meget vred og talte i lang tid ikke til Agrippa; for han søkte å ødelegge alle dem som var blitt disipler ved Peter.

Og han så om natten en som hudflettet ham og sa til ham: «Nero, du kan nå ikke forfølge eller ødelegge Kristi tjenere; hold derfor dine hender tilbake fra dem.»

Og således avstod Nero, sterkt forferdet av et slikt syn, fra å skade disiplene på den tid da Peter også gikk bort av dette liv.

Kap. 69 – Avslutning

Og fra da av frydet brødrene seg med ett sinn og jublet i Herren, idet de priste Gud og Frelseren (Faderen) til vår Herre Jesus Kristus, med Den Hellige Ånd, ham være ære i all evighet. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://wesley.nnu.edu/sermons-essays-books/noncanonical-literature/noncanonical-literature-nt-acts/acts-of-peter/ 

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.