Abrahams åpenbaring

Kap. 1 - Abraham prøver avgudene

1 På den dag da jeg ødela min far Terahs guder og min bror Nahors guder, da jeg prøvde hvilken som i sannhet var den sterke gud,

2 på den tid da min lodd kom op, da jeg hadde fullendt tjenesten ved min far Terahs offer til hans guder av tre, sten, gull, sølv, kobber og jern,

3 gikk jeg, Abraham, inn i deres tempel for tjenesten og fant en gud ved navn Mar-Umath, uthugget av sten, falt ned ved føttene til en jerngud, Nakhon.

4 Og det skjedde da jeg så dette, at mitt hjerte blev foruroliget. Og jeg falt i tanker, fordi jeg, Abraham, ikke var i stand til å føre ham tilbake til hans sted alene, for han var tyngre enn en stor sten.

5 Og jeg gikk og fortalte det til min far. Og han gikk inn med mig.

6 Og mens vi begge flyttet ham [Mar-Umath] for å føre ham tilbake til hans sted, falt hans hode av ham, mens jeg ennå holdt ham ved hodet.

7 Og det skjedde da min far så at Mar-Umaths hode var falt av ham, at han sa til mig: «Abraham!»

8 Og jeg sa: «Her er jeg!» Og han sa til mig: «Hent mig en øks og en meisel fra huset.»

9 Og jeg hentet [dem] til ham fra huset. Og han hugg en annen Mar-Umath ut av en annen sten, uten hode, og [satte på ham] det hodet som var falt ned fra Mar-Umath, og slo resten av Mar-Umath i stykker.

Kap. 2 - Fem avguder faller

1 Og han gjorde fem andre guder, og han gav dem til mig [og] bød mig å selge dem ute på byens gate.

2 Og jeg salte min fars asen og la dem på det [og] gikk ut til hovedveien for å selge dem.

3 Og se, kjøpmenn fra Paddan-Aram kom med kameler for å dra til Egypt og kjøpe kokonil fra Nilen der.

4 Og jeg hilste dem, og de svarte mig. Og jeg begynte å tale med dem. En av deres kameler brølte. Asenet blev skremt, og det sprang avsted og kastet gudene ned. Og tre av dem blev knust, og to blev tilbake.

5 Og det skjedde da syrerne så at jeg hadde guder, at de sa til mig: «Hvorfor sa du oss ikke at du hadde guder? Vi vilde ha kjøpt dem før asenet hørte kamelens rop, og du vilde ikke hatt noget tap.

6 Gi oss i det minste de guder som er igjen, så skal vi gi dig en rett pris.»

7 Og jeg tenkte [over det] i mitt hjerte. Og de gav [også] prisen for de knuste guder for de guder som var igjen.

8 For jeg hadde vært bedrøvet i mitt hjerte [og tenkt]: «Hvorledes skal jeg la min far få vite om saken?!»

9 Og bruddstykkene av de knuste [guder] kastet jeg i vannet i elven Gur, som var på det sted. Og de sank i dypet og var ikke mere.

Kap. 3 - Abraham tenker over avgudsdyrkelsen

1 Og mens jeg ennå gikk på veien, blev mitt hjerte urolig, og mitt sinn blev adspredt. Og jeg sa i mitt hjerte:

2 «Hvad gagn er det i det arbeide som min far gjør?

3 Er ikke han heller en gud for sine guder, eftersom de ved hans billedhugging, utskjæring og kunst kommer til?

4 Det vilde passe bedre at de tilbad min far, eftersom de er hans verk. Hvad vinning har min far av sine egne verk?

5 Se, Mar-Umath falt og kunde ikke reise sig igjen i sitt eget tempel; heller ikke kunde jeg løfte ham alene, før min far kom, og vi begge løftet ham.

6 Og da vi ikke maktet det, falt hans hode av ham. Og han satte det på en annen sten av en annen gud, som han hadde gjort uten hode.

7 Og [likeså var det med] de andre fem guder som blev knust ned fra asenet, som hverken kunde frelse sig selv eller skade asenet fordi det knuste dem, og deres skår kom heller ikke op fra elven.»

8 Og jeg sa til mig selv: «Dersom det er således, hvorledes kan da min fars gud, Mar-Umath, som har hode av én sten og [resten] er gjort av en annen sten, frelse et menneske eller høre et menneskes bønn og lønne ham?»

Kap. 4 - Abraham taler til Terah

1 Og mens jeg tenkte således, kom jeg til min fars hus og vannet asenet og la frem høy for det. Jeg tok frem pengene og gav dem i min far Terahs hånd.

2 Da han så dem, blev han glad, og han sa: «Velsignet av mine guder er du, Abraham, for du gav gudene ære, så mitt arbeide ikke var forgjeves!»

3 Og jeg erklærte og sa til ham: «Hør, Terah, [min] far! Det er gudene som blir velsignet av dig, for du er en gud for dem, eftersom du har gjort dem; for deres velsignelse er fortapelse, og deres makt er tomhet.

4 De kunde ikke hjelpe sig selv; hvorledes skal de da hjelpe dig eller velsigne mig?

5 [I sannhet] var jeg for dig en slags god gud i denne vinning, eftersom det var ved min klokskap at jeg bragte dig pengene for de knuste [guder].»

6 Og da han hørte mitt ord, optendtes hans vrede mot mig, fordi jeg hadde talt harde ord mot hans guder.

Kap. 5 - Bar-Eshath faller i ilden

1 Da jeg så min fars vrede, gikk jeg ut. Og siden, da jeg var gått ut, kalte han på mig og sa: «Abraham!»

2 Og jeg sa: «Her er jeg!»

3 Og han sa: «Samle og ta flisene fra det tre som jeg laget treguder av før du kom, [og] lag mig et måltid!»

4 Og det skjedde da jeg samlet treflisene, at jeg fant blandt dem en liten gud, liggende mellem trestykkene på min venstre side.

5 Og på hans panne var skrevet: «gud Bar-Eshath.»

6 Og det skjedde da jeg fant ham, at jeg holdt mig tilbake og ikke fortalte min far at jeg hadde funnet treguden Bar-Eshath blandt flisene. Og det skjedde, efterat jeg hadde lagt flisene på ilden for å koke mat for min far, at jeg gikk ut for å spørre om maten, og jeg satte Bar-Eshath nær ildstedet og sa truende til ham:

7 «Bar-Eshath, se til at ilden ikke slukner før jeg kommer tilbake. Dersom ilden slukner, da blås på den, så den flammer op.»

8 [Og] jeg gikk ut, efterat jeg hadde tendt min ild.

9 Da jeg kom tilbake igjen, fant jeg Bar-Eshath falt bakover, med føttene innhyllet i ild og fryktelig brent.

10 Og jeg lo meget for mig selv og sa: «Bar-Eshath, sannelig, du er i stand til å tenne ild og koke mat!»

11 Og det skjedde, mens jeg talte leende, at han efter hvert blev opbrent av ilden og blev til aske.

12 Og jeg bar maten til min far, [og] han åt.

13 Og jeg gav ham vin og melk, og han drakk og mettet sig og velsignet Mar-Umath, sin gud.

14 Og jeg sa til ham: «Fader Terah, velsign ikke din gud Mar-Umath, lovpris ham ikke! Lovpris heller din gud Bar-Eshath, for i sin kjærlighet til dig kastet han sig i ilden for å koke din mat.»

15 Og han sa til mig: «Og hvor er han nu?»

16 «Han er blitt til aske i ildens vrede og er blitt til støv.»

17 Og han sa: «Stor er Bar-Eshaths kraft! Jeg skal gjøre en annen i dag, og i morgen skal han gjøre min mat!»

Kap. 6 - Gudenes rangorden

1 Da jeg, Abraham, hørte slike ord fra min far, lo jeg [både] i mitt sinn og stønnet [dog] i min sjels bitterhet og vrede.

2 Og jeg sa: «Hvorledes kan en billedstøtte som min far har gjort, [nogensinne] være hans hjelper?

3 Eller har han lagt sitt legeme under sin sjel, sin sjel under sin ånd, og så sin ånd under dårskap og uvitenhet?»

4 Og jeg sa: «Må en tåle ondt? La mig sette mitt liv på spill for renhet, og jeg vil legge min egen klare tanke frem for ham!»

5 Jeg erklærte og sa: «Fader Terah, hvilken av disse guder du enn priser, farer du vill i din tanke.

6 Se, min bror Nahors guder, som står i det hellige tempel, er mere æret enn dine.

7 For se, Zoukh, min bror Nahors gud, er mere æret enn din gud Mar-Umath, eftersom han er gjort av gull som selges av mennesker.

8 Og dersom han blir slitt av årene, skal han gjøres på nytt; men Mar-Umath, dersom han blir forandret eller brutt i stykker, skal ikke gjøres på nytt, eftersom han er av sten.

9 [Og] hvad med Yoavon, en gud som er i en annen guds makt, han som står ved siden av Zoukh? For [endog] han er mere æret enn guden Bar-Eshath, som er gjort av tre, mens [Yoavon er] smidd av sølv. Og fordi han er bedre avpasset i form, selges han av mennesker for at de skal vise ham frem.

10 Men Bar-Eshath, din gud, var rotfestet i jorden før han blev gjort.

11 Han var stor og underfull, med grener, blomster og [forskjellig] skjønnhet.

12 Og du hugg ham med øks, og ved din kunst blev guden gjort.

13 Og se, han er tørket inn, og hans sevje er borte.

14 Han falt fra høydene til jorden, og han gikk fra storhet til ringhet,

15 og hans utseende er falmet.

16 [Nu] er han selv blitt opbrent av ilden,

17 og han blev til aske og er ikke mere.

18 Dog sier du: ‘I dag skal jeg gjøre en annen, og i morgen skal han gjøre min mat.’

19 [Men] han beholdt ingen styrke, idet han fullstendig gikk til grunne!»

Kap. 7 - Elementenes og himmellysenes rangorden

1 Dette sier jeg:

2 Ilden er det edleste [element] i [verdens] billede, eftersom selv de ting som [ellers] ikke lar sig undertvinge, blir undertvunget i den, og [eftersom] den spotter med sine flammer de ting som lett forgår.

3 Men heller ikke den vilde jeg kalle en gud, eftersom den er underlagt vannet.

4 Vannet er i sannhet edlere, eftersom det overvinner ilden og gjennemvæter jorden.

5 Men jeg vilde ikke kalle det en gud, eftersom det er underlagt jorden og løper under den.

6 Jeg vilde heller kalle jorden den edleste, eftersom den overvinner vannets stoff og overflod.

7 Men heller ikke den vilde jeg kalle guder, eftersom den tørkes ut av solen [og eftersom den er] gjort for mennesker å pløie.

8 [Derfor] vilde jeg kalle solen edlere enn jorden, eftersom den med sine stråler oplyser den bebodde verden og de forskjellige luftlag.

9 Men heller ikke den vilde jeg gjøre til en gud, eftersom dens løp blir formørket [både] om natten [og] av skyene.

10 Heller ikke vilde jeg på ny kalle månen og stjernene guder, eftersom også de til sine tider om natten kan formørke sitt lys.

Den ene Gud som har skapt alt

11 Hør, Terah, min far, jeg vil for ditt åsyn søke den Gud som skapte alle de guder som vi akter!

12 For hvem er det, eller hvilken er det som farvet himmelen og gjorde solen gyllen, som har gitt lys til månen og stjernene med den, som har tørket jorden midt i mange vann, som satte dig selv blandt elementene, og som nu har utvalgt mig i mitt sinns adspredelse? — Vil han åpenbare sig av sig selv for oss? — [Han er] Gud!»

Kap. 8 - Terahs straff

1 Og mens jeg tenkte på disse ting, se, dette hendte med min far Terah i gården til hans hus: Den Mektiges røst kom ned fra himmelen i en strøm av ild og sa og ropte: «Abraham, Abraham!»

2 Og jeg sa: «Her er jeg!»

3 Og han sa: «I ditt hjertes visdom søker du gudenes Gud og Skaperen. Jeg er han!

4 Forlat Terah, din far, og forlat huset, så du ikke også blir drept for syndene i din fars hus!»

5 Og jeg gikk ut. Og det skjedde da jeg gikk ut, at jeg ikke engang var kommet så langt som forbi portene til gården,

6 før tordenens røst brøt frem og brente ham og hans hus og alt i huset, ned til jorden [i en avstand av] førti alen.

Kap. 9 - Befalingen om offeret

1 Da kom en røst som sa til mig to ganger: «Abraham, Abraham!»

2 Og jeg sa: «Her er jeg!»

3 Og han sa: «Se, det er jeg! Frykt ikke, for jeg er den første og mektige Gud, som i begynnelsen skapte verdens to lys.

4 Jeg verner dig, og jeg er din hjelper.

5 Gå, ta mig en kvige i hennes tredje år, og en gjet i hennes tredje år, og en vær i hans tredje år, og en turteldue og en due, og legg frem for mig et rent offer. Og i dette offer skal jeg legge tidsaldrene frem for dig

6 og la dig kjenne hemmeligheter, og du skal se store ting som du ikke har sett, eftersom du elsket å søke mig, og jeg kalte dig ‘min venn.’

7 Men i førti dager skal du avholde dig fra all mat som går ut fra ild, og fra å drikke vin, og fra å salve [dig] med olje.

8 Og derpå skal du legge frem for mig det offer som jeg har befalt dig, på det sted som jeg skal vise dig på et høit berg.

9 Og der skal jeg vise dig tidsaldrene: ting som er bygget og stadfestet, gjort og fornyet ved mitt ord.

10 Og jeg skal la dig vite hvad som skal skje i dem med dem som har gjort ondt, og [dem som har gjort] rettferdige ting blandt menneskenes ætt.»

Kap. 10 - Engelen Yahoel sendes til Abraham

1 Og det skjedde da jeg hørte røsten forkynne slike ord for mig, og jeg så hit og dit.

2 Og se, der var intet menneskes ånde, og min ånd blev forferdet, og min sjel flyktet fra mig, og jeg blev som en sten og falt ned på jorden, for der var ikke lenger kraft i mig til å stå op på jorden.

3 Og mens jeg ennå lå med ansiktet mot jorden, hørte jeg Den Helliges røst, som sa: «Gå, Yahoel, navnebror til formidlingen av mitt usigelige navn, hellig denne mann og styrk ham fra hans beven!»

4 Og engelen som han sendte til mig i et menneskes lignelse, kom, og han tok mig ved min høire hånd og stilte mig på mine føtter.

5 Og han sa til mig: «Stå op, Abraham, Guds venn, han som har elsket dig; la ikke menneskelig beven omslutte dig.

6 For se, jeg er sendt til dig for å styrke dig og velsigne dig i Guds navn, han som skapte de himmelske og jordiske ting, han som har elsket dig.

7 Vær frimodig og skynd dig til ham.

8 Jeg er Yahoel, navngitt av ham som ryster dem som er med mig på det syvende hvelv, på firmamentet. Jeg er en kraft midt i Den Usigelige, som satte sine navn sammen i mig.

9 Jeg er satt efter hans bud til å forsone stridighetene mellem Kerubenes Levende Vesener mot hverandre, og lære dem som bærer ham [å synge] Sangen midt i menneskets natt, i den syvende time.

10 Jeg er gjort for å herske over Leviatanene, eftersom angrepet og trusselen fra hvert kryp er underlagt mig.

11 Jeg er befalt å låse Hades op og ødelegge dem som dyrker de døde ting.

12 Jeg er befalt å brenne din fars hus med ham, for han æret de døde ting.

13 Jeg er nu sendt til dig for å velsigne dig og det land som Den Evige, kalt av dig, har beredt for dig.

14 Og for din skyld har jeg vist jordens vei.

15 Stå op, Abraham, gå frimodig, vær meget glad og fryd dig! Og jeg er med dig, eftersom en ærefull del er beredt for dig av Den Evige.

16 Gå, fullfør ditt offer efter befalingen! For se, jeg er satt til å være med dig og med den ætt som skal fødes av dig.

17 Og Mikael er med mig for å velsigne dig evindelig. Vær frimodig, gå!»

Kap. 11 - Yahoels skikkelse

1 Og jeg stod op og så ham som hadde tatt min høire hånd og satt mig på mine føtter.

2 Grifflegemets utseende var som safir, og hans ansikts lignelse som krysolitt, og håret på hans hode som sne,

3 og en turban på hans hode som regnbuens utseende i skyene, og lukningen på hans klær [som] purpur, og en gyllen stav [var] i hans høire hånd.

4 Og han sa til mig: «Abraham!» Og jeg sa: «Her er din tjener!» Og han sa: «La ikke mitt utseende skremme dig, og la ikke min tale forurolige din sjel!

5 Kom med mig, og jeg skal gå med dig, synlig inntil offeret, men efter offeret usynlig til evig tid.

6 Vær frimodig og gå!»

Kap. 12 - Vandringen til Horeb

1 Og vi gikk, vi to alene sammen, i førti dager og netter.

2 Og jeg åt ikke brød og drakk ikke vann, fordi [min] føde var å se engelen som var med mig, og hans tale med mig var min drikk.

3 Og vi kom til den herlige Guds fjell — Horeb.

4 Og jeg sa til engelen: «Den Eviges sanger, se, jeg har intet offer med mig, og jeg kjenner heller ikke et sted for et alter på fjellet; hvorledes skal jeg da gjøre offeret?»

5 Og han sa: «Se bak dig.»

6 Og jeg så bak mig. Og se, alle de foreskrevne offer fulgte oss: kalven, gjeten, væren, turtelduen og duen.

7 Og engelen sa til mig: «Abraham!» Og jeg sa: «Her er jeg!»

8 Og han sa til mig: «Slakt og skjær alt dette, og legg de to halvdeler sammen, den ene mot den andre. Men fuglene skal du ikke skjære.

9 Og gi dem [halvdelene] til de to menn som jeg skal vise dig stående ved siden av dig, eftersom de er alteret på fjellet, til å frembære offer for Den Evige.

10 Turtelduen og duen skal du gi mig, og jeg skal stige op for å vise dig [den bebodde verden] på de to fuglers vinger, i himmelen og på jorden: havet og avgrunnene og dypene og Edens have og dens elver og den bebodde verdens fylde, og omkring den skal du se alt.»

Kap. 13 - Asasel ved offeret

1 Og jeg gjorde alt efter engelens befaling. Og jeg gav til englene som var kommet til oss, de delte deler av dyrene. Og engelen tok de to fugler.

2 Og jeg ventet på [tiden for] aftenofferet.

3 Og en uren fugl fløi ned på de døde kropper, og jeg drev den bort.

4 Og den urene fugl talte til mig og sa: «Hvad gjør du, Abraham, på de hellige høider, hvor ingen eter eller drikker, og hvor der ikke er menneskers føde? Men alle disse skal fortæres av ild, og de skal brenne dig op.

5 Forlat mannen som er med dig, og fly! For dersom du stiger op til høiden, skal de ødelegge dig.»

6 Og det skjedde da jeg så fuglen tale, at jeg sa til engelen: «Hvad er dette, min herre?» Og han sa: «Dette er urettferdighet, dette er Asasel!»

7 Og han sa til ham: «Vanære er over dig, Asasel! For Abrahams del er i himmelen, og din er på jorden,

8 eftersom du har utvalgt den og begjært den til å være din urenhets bolig. Derfor har den evige Herre, Den Mektige, gjort dig til en som bor på jorden.

9 Og for din skyld [er der] løgnens helt onde ånd, og for din skyld [er der] vrede og prøvelser over de ugudelige menneskers slekter.

10 For den evige, mektige Gud overgav ikke de rettferdige, i deres legemer, til å være i din hånd, for ved dem å stadfeste det rettferdige liv og ugudelighetens ødeleggelse.

11 Hør, du rådgiver! Bli til skamme ved mig, eftersom du er satt til å friste, men ikke alle de rettferdige!

12 Vik bort fra denne mann!

13 Du kan ikke bedra ham, fordi han er fiende av dig og av dem som følger dig og elsker det du begjærer.

14 For se, det klædebon som før var ditt i himmelen, er lagt til side for ham, og fordervelsen som var på ham, er gått over til dig.»

Kap. 14 - Abraham taler mot Asasel

1 Og engelen sa til mig: «Abraham!» Og jeg sa: «Her er jeg, din tjener.»

2 Og han sa: «Kjenn av dette at Den Evige, som du har elsket, har utvalgt dig.

3 Vær frimodig og ha makt, således som jeg befaler dig, over ham som håner rettferdigheten,

4 ellers kan jeg ikke håne ham som spredte himmelens hemmeligheter omkring på jorden og sammensvor sig mot Den Mektige.

5 Si til ham: ‘Vær du ovnens ildbrand på jorden! Gå, Asasel, til jordens utrådte steder.

6 For din arv er de som er med dig, med mennesker født med stjernene og skyene. Og deres del er du, og de blir til ved din væren.

7 Og rettferdighet er ditt fiendskap. Derfor, ved din egen ødeleggelse, forsvinn fra mitt åsyn!’»

8 Og jeg sa ordene slik som engelen hadde lært mig.

9 Og han sa: «Abraham!» Og jeg sa: «Her er jeg, din tjener!»

10 Og engelen sa til mig: «Svar ham ikke!»

11 Og han talte til mig en annen gang.

12 Og engelen sa: «Nu, hvad han enn sier til dig, svar ham ikke, forat hans vilje ikke skal virke på dig.

13 For Gud gav ham tyngden og viljen mot dem som svarer ham. Svar ham ikke.»

14 Og jeg gjorde som engelen hadde befalt mig. Og hvad han enn sa til mig om nedstigningen, svarte jeg ham ikke.

Kap. 15 - Opstigningen

1 Og det skjedde da solen gikk ned, og se, en røk som av en ovn, og englene som hadde de delte deler av offeret, steg op fra toppen av røkens ovn.

2 Og engelen tok mig med sin høire hånd og satte mig på duens høire vinge, og han selv satt på turtelduens venstre vinge, eftersom de begge hverken var slaktet eller delt.

3 Og han førte mig op til randen av ildsluen.

4 Og vi steg op som store vinder til himmelen som var festet på vidderne.

5 Og jeg så på himmelhvelvet, på høiden som vi var steget op til, et sterkt lys som ikke kan beskrives.

6 Og se, i dette lys blev en ild tendt [og der var] en mengde av mange folk i mannlig lignelse.

7 De forandret sig alle i utseende og lignelse, løp og blev omskapt og bøide sig og ropte i et tungemål hvis ord jeg ikke kjente.

Kap. 16 - Den Evige går foran

1 Og jeg sa til engelen: «Hvor har du da nu ført mig? For nu kan jeg ikke lenger se, fordi jeg er svekket, og min ånd går bort fra mig.»

2 Og han sa til mig: «Bli hos mig, frykt ikke!

3 Han som du skal se gå foran oss begge i en stor lyd av qedushah, er Den Evige som har elsket dig, men ham selv skal du ikke se.

4 La ikke din ånd svekkes av ropet, for jeg er med dig og styrker dig.»

Kap. 17 - Abrahams sang

1 Og mens han ennå talte, se, da kom en ild imot oss rundt omkring, og en lyd var i ilden som lyden av mange vann, som lyden av havet i dets brus.

2 Og engelen bøide sig med mig og tilbad.

3 Og jeg vilde falle med ansiktet mot jorden. Og det ophøiede sted som vi begge stod på, var stundom i det høie, stundom rullet det ned.

4 Og han sa: «Tilbed bare, Abraham, og fremsi sangen som jeg lærte dig.»

5 Da der ikke var nogen jord å falle ned på, bøide jeg mig bare ned og fremsa sangen som han hadde lært mig.

6 Og han sa: «Fremsi uten ophør.»

7 Og jeg fremsa, og han selv fremsa sangen:

8 «O Evige, Mektige, Hellige El, Gud, Eneveldige,

9 Selvavlede, Uforkrenkelige, Ubesmittede, Ufødte, Uplettede, Udødelige,

10 Selvskapte, Selvoplyste, Uten mor, Uten far, Uten ættetavle,

11 Høie, Ildfulle,

12 Vise, Menneskevennlige, Gunstige, Gavmilde, Rikelige, Nidkjære over mig, Langmodige, Mest miskunnelige,

13 Eli {det er: min Gud,} Evige, Mektige, Hellige Sabaoth, Mest herlige El, El, El, El, Yahoel.

14 Du er han som min sjel har elsket, Vokteren, Evige, Ildfulle, Skinnende, Lysformede, Tordenrøstede, Lynskuende, Mangøiede,

16 du som mottar bønnene fra dem som ærer dig, og vender dig bort fra bønnene fra dem som beleirer dig med sin eggelses beleiring,

17 du løser dem som er midt iblandt de ugudelige, dem som er forvirret blandt de urettferdige i den bebodde verden i det forgjengelige liv, idet du fornyer de rettferdiges liv.

18 Du lar lyset skinne før morgenlyset over din skapning fra ditt åsyn, for å føre dagen over jorden.

19 Og i dine himmelske boliger er der et uuttømmelig annet lys av en usigelig glans fra ditt åsyns lys.

20 Ta imot min bønn, og la den være liflig for dig, og også offeret som du selv gjorde til dig selv gjennem mig som søkte dig.

21 Ta vel imot mig og vis mig, og lær mig, og kunngjør for din tjener, således som du har lovt mig.»

Kap. 18 - Herlighetens trone

1 Og mens jeg ennå fremsa sangen, steg randen av ilden som var på vidden, op i det høie.

2 Og jeg hørte en røst som havets brusen, og den holdt ikke op på grunn av ilden.

3 Og da ilden steg op, stigende høiere, så jeg under ilden en trone [gjort] av ild og de mangøiede Hjul, og de fremsier sangen. Og under tronen [så jeg] fire syngende, ildfulle Levende Vesener.

4 Og deres utseende var det samme; hver av dem hadde fire ansikter.

5 Og dette var deres ansikters skikkelse: av en løve, av et menneske, av en okse, av en ørn. Fire hoder var på deres legemer, så de fire Levende Vesener hadde seksten ansikter,

6 og hver av dem hadde seks vinger: fra sine skuldre og fra sine sider og fra sine lender.

7 Med vingene som var fra deres skuldre, dekket de sine ansikter; og med vingene fra sine lender klædde de sine føtter; og med sine mellemste vinger strakte de sig rett ut flyvende.

8 Og da de fullendte sangen, så de på hverandre og truet hverandre.

9 Og det skjedde da engelen som var med mig, så at de truet hverandre, at han forlot mig og løp bort til dem.

10 Og han vendte hvert Levende Vesens ansikt bort fra det ansikt som var rett imot det, så de ikke kunde se hverandres truende ansikter.

11 Og han lærte dem fredens sang [og sa] at alt tilhørte Den Evige.

12 Mens jeg ennå stod og så, så jeg bak de Levende Vesener en vogn med ildfulle Hjul. Hvert Hjul var fullt av øine rundt omkring.

13 Og over Hjulene var tronen som jeg hadde sett. Og den var dekket med ild, og ilden omgav den rundt omkring, og et ubeskrivelig lys omgav det ildfulle folk.

14 Og jeg hørte lyden av deres qedusha som røsten av én mann.

Kap. 19 - De himmelske makter

1 Og en røst kom til mig ut fra ildens midte og sa: «Abraham, Abraham!»

2 Og jeg sa: «Her er jeg!»

3 Og han sa: «Se på nivåene som er under vidden som du er ført op på, og se at der ikke på noget eneste nivå er nogen annen enn den ene som du har søkt, eller som har elsket dig.»

4 Og mens han ennå talte, se, da åpnet nivåene sig, og der er himlene under mig. Og jeg så på det syvende firmament, som jeg stod på, en utbredt ild og lys og dugg og en mengde engler og en kraft av den usynlige herlighet fra de Levende Vesener som jeg hadde sett ovenfor. Men jeg så ingen annen der.

5 Og jeg så fra høiden av mitt ståsted til den sjette vidde.

6 Og jeg så der en mengde legemsløse, åndelige engler, som utførte befalingene fra de ildfulle engler som var på det åttende firmament, mens jeg stod på dets opheng.

7 Og se, heller ikke på denne vidde var der nogen annen makt av annen form, men bare de åndelige engler; og de er den makt som jeg hadde sett på det syvende firmament.

8 Og han bød den sjette vidde å fjerne sig.

9 Og jeg så der, på det femte [nivå], stjernenes hærer og de befalinger de var pålagt å utføre, og jordens elementer som adlød dem.»

Kap. 20 - Løftet om ætten

1 Og Den Evige, Den Mektige, sa til mig: «Abraham, Abraham!»

2 Og jeg sa: «Her er jeg!»

3 Og han sa: «Se fra det høie på stjernene som er under dig, og tell dem for mig og si mig deres tall!»

4 Og jeg sa: «Skulde jeg være i stand til det? For jeg er [bare] et menneske.»

5 Og han sa til mig: «Som stjernenes tall og deres hær, således skal jeg gjøre din ætt til en skare av folkeslag, utskilt for mig i min lodd med Asasel.»

Spørsmålet om Asasel

6 Og jeg sa: «Evige, Mektige! La din tjener tale for ditt åsyn, og la ikke din vrede optendes mot din utvalgte.

7 Se, før du førte mig op, hånte Asasel mig. Hvorfor har du da, mens han nu ikke er for ditt åsyn, stillet dig sammen med ham?»

Kap. 21 - Skapelsen og den kommende tidsalder

1 Og han sa til mig: «Se nu under dine føtter på vidden, og betrakt skapningen som før var tildekket. På dette nivå er skapningen og de som bor i den, og den tidsalder som er beredt til å følge den.»

2 Og jeg så under vidden ved mine føtter, og jeg så himmelens lignelse og det som var deri.

3 Og [jeg så] der jorden og dens frukter og dens bevegelige vesener og dens åndelige vesener og dens hær av mennesker og deres åndelige ugudeligheter og deres rettferdiggjørelser og deres gjerningers sysler og avgrunnen og dens pine og dens lavere dyp og fortapelsen som er i den.

4 Og jeg så der havet og dets øer og dets dyr og dets fisker og Leviatan og hans make og hans leie og hans huler og verden som ligger på ham, og hans bevegelser og verdens ødeleggelse for hans skyld.

5 Jeg så der elvene og deres oversvømmelser og deres kretser.

6 Og jeg så der Edens tre og dets frukter og kilden, elven som flyter fra den, og dens trær og deres blomstring, og jeg så dem som handler rettferdig. Og jeg så i den deres føde og hvile.

7 Og jeg så der en stor mengde av menn og kvinner og barn, og halvdelen av dem på høire side av fremstillingen og halvdelen av dem på venstre side av fremstillingen.

Kap. 22 - De utvalgte og Asasels folk

1 Og jeg sa: «Evige, Mektige! Hvad er dette billede av skapningen?»

2 Og han sa til mig: «Dette er min vilje til tilværelsen i utformning, og det var velbehagelig for mig. Og derefter gav jeg dem et bud ved mitt ord, og de blev til. Og hvad jeg enn hadde bestemt skulde være, var allerede før avbildet og stod for mitt åsyn i dette, således som du har sett, før de blev skapt.

3 Og jeg sa: «O Herre! Mektige og Evige! Hvem er folket i billedet på denne side og på hin?»

4 Og han sa til mig: «Disse som er på venstre side, er en mengde stammer som var før, og som er bestemt til å være efter dig: nogen til dom og rettferdighet, og andre til hevn og fortapelse ved tidsalderens ende.

5 De som er på høire side av billedet, er folket som er utskilt for mig av folket [som er] med Asasel. Disse er de som jeg har bestemt til å bli født av dig og til å kalles mitt folk.»

Kap. 23 - Menneskets fall

1 «Se atter på billedet: hvem er den som forførte Eva, og hvad er treets frukt?

2 Og du skal vite hvad som skal skje, og hvorledes, med din ætt blandt folkene i tidsalderens siste dager.

3 Og det du ikke kan forstå, skal jeg kunngjøre for dig, det som var velbehagelig for mig, og jeg skal si dig de ting som er gjemt i mitt hjerte.»

4 Og jeg så på billedet, og mine øine løp til siden av Edens have.

5 Og jeg så der en mann, meget stor i høide og fryktelig i bredde, uten like i skikkelse, sammenflettet med en kvinne som også var lik mannen i skikkelse og størrelse.

6 Og de stod under et tre i Eden, og treets frukt var som utseendet av en drueklase av vintre.

7 Og bak treet stod likesom en slange i skikkelse, men den hadde hender og føtter som et menneske, og vinger på sine skuldre: seks på høire side og seks på venstre.

8 Og han holdt i sine hender treets druer og gav de to å ete, dem som jeg så sammenflettet med hverandre.

9 Og jeg sa: «Hvem er disse to som er sammenflettet med hverandre, eller hvem er denne mellem dem, eller hvad er frukten som de eter, Mektige, Evige?»

10 Og han sa: «Dette er menneskenes fornuft, dette er Adam, og dette er deres begjær på jorden, dette er Eva.

11 Og han som er mellem dem, er deres syslers Ugudelighet til ødeleggelse, Asasel selv.»

12 Og jeg sa: «Evige, Mektige! Hvorfor tilkjente du da denne sådan makt til å ødelegge menneskeslekten ved sine gjerninger på jorden?»

13 Og han sa til mig: «Hør, Abraham! De som begjærer ondt, og som jeg har hatet mens de gjør disse [gjerninger], over dem gav jeg ham makt, og [han er] elsket av dem.»

Spørsmålet om ondskap i mennesket

14 Og jeg svarte og sa: «Evige, Mektige! Hvorfor vilde du gjøre således at ondt begjæres i menneskets hjerte? For du vredes over det som var villet av dig, han som gjør en ond ting efter din utformning.»

Kap. 24 - Hedningenes synder

1 Og han sa til mig: «Således er den nære fremtid for folkeslagenes nasjoner som er utskilt for dig efter dig fra din ætt, som du skal se i billedet, hvad som er bestemt til å skje med dem.

2 Og jeg skal si dig hvad og hvorledes det skal være i de siste dager.

3 Se nu på alt i billedet.»

4 Og jeg så og så der det som hadde vært i verden før.

5 Og jeg så likesom Adam og Eva med ham, og med dem den Onde Motstander og Kain, som handlet lovløst for Motstanderens skyld, og den myrdede Abel, fortapelsen som blev ført og gitt ham ved den Lovløse.

6 Og jeg så der utukt og dem som begjærte den, og dens besmittelse og deres nidkjærhet; og deres fordervelses ild i jordens lavere dyp.

7 Og jeg så der tyveri og dem som haster efter det, og deres gjengjeldelsesdom {det er — den store domstols}.

8 Jeg så der to barhodede menn imot mig og deres skam og skaden mot deres feller og deres gjengjeldelse.

9 Jeg så der begjær, [og] i dets hånd hodet av all slags lovløshet og dets pine og dets adspredelse overgitt til fortapelse.

Kap. 25 - Israels synder

1 Jeg så der lignelsen av nidkjærhetens avgud, som lignelsen av en håndverkers [verk], slik som min far gjorde, og dens billedstøtte var av skinnende kobber, og en mann foran den, og han tilbad den;

2 og [der var] et alter rett imot den, og unge menn blev slaktet på det foran avguden.

3 Og jeg sa til ham: «Hvad er denne avgud, og hvad er alteret, og hvem er de som ofres, og hvem er den som ofrer, og hvad er det skjønne tempel som jeg ser, kunst og skjønnhet av din herlighet, som ligger under din trone?»

4 Og han sa: «Hør, Abraham! Dette tempel og alter og de skjønne ting som du har sett, er mitt billede av helligelsen av mitt herlighetsnavn, hvor enhver bønn av mennesker skal bo, og samlingen av konger og profeter, og offeret som jeg skal fastsette å gjøres for mig blandt mitt folk som kommer fra din ætt.

5 Og billedstøtten som du så, er min vrede, fordi folket som skal komme til mig ut fra dig, skal vekke min vrede.

6 Og mannen som du så slakte, er han som vekker min vrede. Og offeret er mordet på dem som er for mig et vidnesbyrd om dommens avslutning ved skapningens ende.»

Kap. 26 - Fri vilje og forutbestemmelse

1 Og jeg sa: «Evige, Mektige! Hvorfor bestemte du det til å være således? Ta disse vidnesbyrd tilbake!»

2 Og han sa til mig: «Hør, Abraham, og forstå det jeg sier dig, og svar på alt det jeg spør dig om.

3 Hvorfor hørte ikke din far Terah på din røst og forlot den demoniske avgudsdyrkelse, inntil han gikk til grunne, og hele hans hus med ham?»

4 Og jeg sa: «Evige, Mektige! Åpenbart fordi han ikke vilde høre på mig, heller ikke fulgte jeg hans gjerninger.»

5 Og han sa til mig: «Hør, Abraham! Som din fars vilje er i ham, som din vilje er i dig, således er også den vilje som er begjært av mig, uundgåelig i kommende dager, som du ikke skal kjenne på forhånd, heller ikke de ting som er i dem.

6 Du skal se med dine egne øine hvad som skal være med din ætt.

7 Se på billedet!»

Kap. 27 - Tempelets ødeleggelse

1 Og jeg så og skuet, og se, billedet svaiet, og et hedensk folk gikk ut fra dets venstre side, og de tok dem til fange som var på høire side: mennene, kvinnene og barna.

2 Og nogen slaktet de, og andre holdt de hos sig.

3 Og se, jeg så fire hærer komme til dem. Og de brente tempelet med ild, og de førte bort de hellige ting som var i det.

4 Og jeg sa: «Evige! Folket som du har mottatt fra mig, blir ført bort av folkenes mengder.

5 Og nogen dreper de, og andre holder de som fremmede. Og de brente tempelet med ild, og de tar og ødelegger de skjønne ting som er i det.

6 Evige! Dersom dette er således, hvorfor har du bedrøvet mitt hjerte, og hvorfor skal det være således?»

7 Og han sa til mig: «Hør, Abraham, alt det du har sett, skal skje for din ætts skyld, som skal egge mig, for avgudens og mordets skyld, som du så i billedet i nidkjærhetens tempel.

8 Og det skal være som du har sett.»

9 Og jeg sa: «Evige, Mektige! La ugudelighetens onde gjerninger nu fare forbi, men gjør bud i dem! For du kan gjøre mere enn de rettferdige gjerninger av denne [?]!»

10 Og han sa til mig: «Heller skal rettferdighetens tid først komme med kongers rettferdighet.

11 Og jeg skal tilkjenne dem med rettferdighet dem som jeg tidligere skapte for derfra å herske over dem.

12 Og fra disse [konger] skal det komme menn som skal plage dem, således som jeg kunngjorde for dig og du så.»

Kap. 28 - Landflyktigheten

1 Og jeg svarte og sa: «Mektige, Evige, du som er helliget i din makt, vis miskunn mot min bønn! Likesom du av denne grunn kunngjorde for mig og viste mig [guddommelige hemmeligheter] da du førte mig op på din høide,

2 så kunngjør av samme grunn for mig, din elskede, det jeg spør om: om det jeg så, skal skje med dem i lang tid?»

3 Og han viste mig en mengde av sitt folk

4 og sa til mig: «Av denne grunn skal min vrede over dem komme gjennem de fire hærer som du så, og gjennem dem skal gjengjeldelse komme fra mig for deres gjerninger.

5 Og i den fjerde hær er der hundre år og også én time av tidsalderen. Og i hundre år skal det være i onde [omstendigheter] blandt hedningene, og en time i deres miskunn og overenskomst som blandt hedningene.»

Kap. 29 - Tidsalderens time

1 Og jeg sa: «Evige, Mektige! Hvor lang tid er en time av tidsalderen?»

2 Og han sa: «Jeg satte tolv perioder for denne ugudelige tidsalder til å herske over hedningene og over din ætt, og det du har sett, skal være inntil tidens ende.

3 Og regn efter, så skal du vite. Se inn i billedet!»

Falske og sanne messiaser

4 Og jeg så og skuet en mann gå ut fra hedningenes venstre side. Menn og kvinner og barn, store mengder, gikk ut fra hedningenes side, og de tilbad ham.

5 Og mens jeg ennå så, gikk de på høire side ut, og nogen vanæret denne mann, og nogen slo ham, og nogen tilbad ham.

6 Og jeg så at da de tilbad ham, løp Asasel frem og tilbad, og efter å ha kysset hans ansikt vendte han sig og stod bak ham.

7 Og jeg sa: «Evige, Mektige! Hvem er denne vanærede og slagne mann, som tilbes av hedningene med Asasel?»

8 Og han svarte og sa: «Hør, Abraham, mannen som du så vanæret og slått og atter tilbedt, er hedningenes slapphet for folket som skal komme fra dig i de siste dager, i denne tolvte time av ugudelighetens tidsalder.

9 Og i den [samme] tolvte periode ved avslutningen av min tidsalder skal jeg reise op mannen av din ætt som du så.

10 Enhver av mitt folk skal [til sist] vedgå ham, mens utsagnene fra ham som var som om han var kalt av mig, skal bli forsømt i deres sinn.

11 Og at du så ham gå ut fra billedets venstre side, og dem som tilbad ham, dette [betyr at] mange av hedningene skal håpe på ham.

12 Og dem av din ætt som du så på høire side, nogen som vanæret og slo ham, og nogen som tilbad ham, mange av dem skal bli villedet for hans skyld.

13 Og han skal friste dem av din ætt som har tilbedt ham.

Dom og frelse

14 Ved avslutningen av den tolvte time, når ugudelighetens tidsalder ophører, før rettferdighetens tidsalder begynner å vokse, skal min dom komme over hedningene som har handlet ugudelig, ved folket av din ætt som er utskilt for mig.

15 I de dager skal jeg føre over all jordisk skapning ti plager ved ondskap og sykdom og sukk fra deres sjels bitterhet,

16 likesom jeg skal føre dem over menneskenes slekter som er på den [= jorden], på grunn av vreden og fordervelsen i deres gjerninger, som de egger mig med.

17 Og da skal de rettferdige menn bli tilbake av din ætt, bevart av mig efter tall, idet de haster i mitt navns herlighet til det sted som er beredt på forhånd for dem, det som du så forlatt i billedet.

18 Og de skal leve, opholdt ved rettferdighetens og sannhetens offer og gaver i rettferdighetens tidsalder.

19 Og de skal fryde sig over mig evindelig, og de skal ødelegge dem som har ødelagt dem, og de skal refse dem som har refset dem med spott, og de som spytter i deres ansikter, skal bli refset av mig,

20 når de skal se mig frydefullt fryde mig med mitt folk og motta dem som vender om til mig i bot.

21 Se, Abraham, det du har sett, og hør det du har hørt, og vit det du har visst. Gå til din lodd! Og se, jeg er med dig evindelig.»

Kap. 30 - Hedningenes straff og Israels samling

1 Og mens han ennå talte, fant jeg mig selv på jorden, og jeg sa: «Evige, Mektige, jeg er ikke lenger i den herlighet som jeg var i der oppe; men det min sjel begjærte å forstå, forstår jeg ikke i mitt hjerte.»

2 Og han sa til mig: «Abraham, jeg skal si [dig] det ditt hjerte begjærte, for du har søkt å kjenne de ti plager som jeg har beredt mot hedningene, og jeg beredte dem på forhånd efter de tolv timers forløp på jorden.

3 Hør hvad jeg sier dig; det skal være således.

4 Den første — trengsel av megen vold; den annen — byenes brennende ild;

5 den tredje — ødeleggelse av buskapen ved pest; den fjerde — hunger i deres fedreland,

6 den femte — ødeleggelse i deres områder ved jordskjelvs og sverds herjing; den sjette — hagl og tilvekst av sne;

7 den syvende — ville dyr skal være deres grav; den åttende — hunger og pest skal skifte om i deres ødeleggelse;

8 den niende — straff ved sverdet og flukt i trengsel; den tiende — torden og røster og herjende jordskjelv.

Kap. 31 - Basunen lyder og den Utvalgte samler Guds folk 

1 Da skal jeg la basunen lyde fra himmelen, og jeg skal sende min utvalgte, som har i sig ett mål av all min makt, og han skal kalle sammen mitt folk som er bebreidet blandt hedningene.

2 Og jeg skal brenne med ild dem som spottet dem mens de hersket over dem i denne tidsalder, og jeg skal overgi dem som har dekket mig med spott, til vanære i den kommende tidsalder.

3 For jeg har bestemt dem til å være føde for helvedes ild og uophørlig sveven i luften over de underjordiske dyp, innholdet av en orms buk.

4 For de som øver rettferdighet, som har utvalgt min vilje og klart holdt mine bud, skal se dem. Og de skal fryde sig med glede over de forlattes ødeleggelse.

5 Og de som fulgte efter avgudene og efter deres mord, skal råtne i den Ondes morsliv — Asasels buk, og de skal brennes av ilden fra Asasels tunge.

6 For jeg ventet til de kom til mig, og de vilde det ikke.

7 Og de herliggjorde en fremmed.

8 Og de sluttet sig til en som de ikke var tildelt, og de forlot den rådende Herre.

9 Derfor, hør, Abraham, og se! Se, din syvende slekt skal gå med dig.

10 Og de skal gå ut til et fremmed land.

11 Og de skal bli trælbundet og plaget omtrent én time av den ugudelige tidsalder.

12 Og over det folk som de skal tjene — jeg er dommeren.»

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.kristus.no/pdf/The-Apocalypse-of-Abraham_komplett-engelsk.pdf

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2026.