Judit

Judit kapittel 1 – Nabukadnesars krig mot Arfaksad

1 I det tolvte år av Nabukadnesars regjering, han som regjerte i Ninive, den store stad, i Arfaksads dager, han som regjerte over mederne i Ekbatana,

2 bygget han i Ekbatana murer rundt omkring av hugne stener, tre alen brede og seks alen lange, og han gjorde murens høyde sytti alen og dens bredde femti alen,

3 og han satte tårnene over portene, hundre alen høye, og bredden av deres grunnvoll var seksti alen.

4 Og han gjorde portene, ja porter som rakte i høyden til sytti alen, og deres bredde var førti alen, til utmarsj for hans veldige hærer og til oppstilling av hans fotfolk.

5 I de dager førte kong Nabukadnesar krig mot kong Arfaksad på den store slette, som er sletten ved Ragau’s grenser.

6 Og til ham samlet sig alle de som bodde i fjellandet, og alle de som bodde ved Eufrat og Tigris og Hydaspes, og sletten tilhørende Ariok, elymeernes konge, og meget mange folkeslag av Kelods sønner, og de samlet sig til striden.

7 Da sendte Nabukadnesar, assyrerkongen, bud til alle som bodde i Persia, og til alle som bodde vestover, og til dem som bodde i Kilikia og Damaskus og Libanon og Antilibanon, og til alle som bodde ved havets kyst,

8 og til dem blant folkene som var i Karmel og Gilead og det øvre Galilea og den store Esdrelonslette,

9 og til alle som var i Samaria og dens byer, og hinsides Jordan til Jerusalem og Betane og Kelus og Kades og Egyptens elv og Tafnes og Rameses og hele landet Gesem,

10 helt til I kommer forbi Tanis og Memfis, og til alle Egyptens innbyggere, helt til I kommer til Etiopias grenser.

11 Men alle landets innbyggere aktet ringe på Nabukadnesars, assyrerkongens, befaling og drog ikke med ham i krigen; for de fryktet ham ikke, men han var for dem som én mann; og de sendte hans sendebud bort fra sig uten virkning og med vanære.

12 Da blev Nabukadnesar meget vred på hele dette land og sverget ved sin trone og sitt rike at han visselig skulde ta hevn over alle disse kyster, Kilikia og Damaskus og Syria, og at han skulde slå med sverd alle landets innbyggere, Moabs land og Ammons barn og hele Judea og alle som var i Egypt, helt til I kommer til de to havs grenser.

Nabukadnesar seirer og vender tilbake til Ninive

13 Så drog han i slagorden med sin hær mot kong Arfaksad i det syttende år, og han seiret i slaget; for han slo ned all Arfaksads makt og alle hans ryttere og alle hans vogner,

14 og han blev herre over hans byer og kom til Ekbatana og inntok tårnene og plyndret gatene og gjorde dens pryd til skam.

15 Og han tok også Arfaksad i Ragau’s fjell og gjennemboret ham med sine spyd og ødela ham fullstendig den dag.

16 Derefter vendte han tilbake til Ninive, både han og hele hans følge av mange slags folkeslag, en meget stor mengde krigere, og der levde han i ro og holdt gjestebud, både han og hans hær, i hundre og tyve dager.

kapittel 2 – Holofernes sendes ut mot vestlandet

1 Og i det attende år, på den to og tyvende dag i den første måned, var det tale i huset hos Nabukadnesar, assyrerkongen, om at han, som han hadde sagt, skulde hevne sig på hele jorden.

2 Da kalte han til sig alle sine fyrster og alle sine stormenn og betrodde dem sitt hemmelige råd og fastsatte med sin egen munn å tukte hele jorden.

3 Og de besluttet å ødelegge alt kjød som ikke adlød hans munns befaling.

4 Og da han hadde gjort ende på sitt råd, kalte Nabukadnesar, assyrerkongen, Holofernes, hærens øverste høvding, som stod ham nærmest, og sa til ham:

5 Så sier den store konge, hele jordens herre: Se, du skal dra ut fra mitt åsyn og ta med dig menn som setter sin lit til sin egen styrke, hundre og tyve tusen fotfolk og tolv tusen hester med sine ryttere.

6 Og du skal dra mot hele vestlandet, fordi de har vært ulydige mot min befaling.

7 Og du skal kunngjøre for dem at de skal gjøre klar jord og vann for mig; for jeg vil dra ut i min vrede mot dem og dekke hele jordens overflate med min hærs føtter, og jeg vil gi dem til bytte for dem,

8 så deres drepte skal fylle deres daler og bekkefar, og elven skal fylles av deres døde til den flyter over.

9 Og jeg vil føre dem bort som fanger til de ytterste ender av hele jorden.

10 Du skal derfor dra ut og på forhånd ta alle deres landområder for mig; og om de overgir sig til dig, skal du holde dem tilbake for mig til straffens dag.

11 Men når det gjelder dem som gjør opprør, la ikke ditt øye spare dem, men gi dem til slakt og plyndre dem hvor enn du går.

12 For så sant jeg lever, og ved mitt rikes makt: det jeg har talt, det vil jeg gjøre med min egen hånd.

13 Og se du til at du ikke overtrer nogen av din herres bud, men fullbyrd dem fullt ut, slik som jeg har befalt dig, og drøy ikke med å gjøre dem.

Holofernes samler hæren og legger landene øde

14 Da gikk Holofernes ut fra sin herres åsyn og kalte sammen alle landshøvdinger og hærførere og offiserer i Assurs hær.

15 Og han mønstret de utvalgte menn til striden, slik som hans herre hadde befalt ham, hundre og tyve tusen, og tolv tusen bueskyttere til hest.

16 Og han ordnet dem som en stor hær blir ordnet til krig.

17 Og han tok kameler og esler til deres last, et meget stort antall, og får og okser og bukker uten tall til deres forpleining,

18 og rikelig med føde til hver mann i hæren og meget gull og sølv fra kongens hus.

19 Så drog han ut med all sin makt for å gå foran kong Nabukadnesar på ferden og for å dekke hele jordens overflate vestover med sine vogner og ryttere og sine utvalgte fotfolk.

20 Og en meget stor mengde folk fra mange land drog også med dem, lik gresshopper og lik sanden på jorden; for mengden var uten tall.

21 Og de drog ut fra Ninive tre dagsreiser mot sletten Bektileth og slo leir fra Bektileth nær fjellet som ligger på venstre hånd av det øvre Kilikia.

22 Da tok han hele sin hær, sitt fotfolk og sine ryttere og vogner og drog derfra inn i fjellandet

23 og ødela Pud og Lud og plyndret alle Rasses’ barn og Israels barn som bodde mot ørkenen i syd av khellianernes land.

24 Så gikk han over Eufrat og drog gjennom Mesopotamia og ødela alle de høye byene som lå ved elven Arbonai, helt til I kommer til havet.

25 Og han tok Kilikias grenser og drepte alle som satte sig imot ham og kom til Jafets grenser, som lå mot syd, midt imot Arabia.

26 Og han omringet også alle Midjans barn og brente deres telt og plyndret deres fårefolder.

27 Så drog han ned på Damaskus’ slette i hvetens høsttid og brente alle deres marker og ødela deres saueflokker og storfe, og han plyndret deres byer og la deres land fullstendig øde og slo alle deres unge menn med sverdets egg.

28 Derfor falt frykt og redsel for ham over alle kystlandets innbyggere, dem som var i Sidon og Tyrus, og dem som bodde i Sur og Okina, og alle som bodde i Jemnaan; og de som bodde i Asdod og Askalon, fryktet ham meget.

kapittel 3 – Folkene underkaster sig Holofernes

1 Da sendte de sendebud til ham for å forhandle om fred og sa:

2 Se, vi, Nabukadnesar, den store konges tjenere, ligger for ditt åsyn; bruk oss slik som det er godt i dine øyne.

3 Se, våre hus og alle våre steder og alle våre hvetemarker og småfe og storfe og alle våre teltleirer ligger for ditt åsyn; bruk dem som det behager dig.

4 Se, også våre byer og deres innbyggere er dine tjenere; kom og gjør med dem slik som synes godt for dig.

5 Så kom mennene til Holofernes og kunngjorde for ham på denne måte.

Holofernes bryter ned gudsdyrkelsen i landene

6 Da drog han ned mot havkysten, både han og hans hær, og satte vaktstyrker i de befestede byer og tok ut av dem utvalgte menn til hjelp.

7 Og de og hele landet rundt omkring tok imot dem med kranser, med dans og med pauker.

8 Men han rev ned deres grenser og hugget ned deres lunder; for han hadde besluttet å ødelegge alle landets guder, for at alle folkeslag skulde tilbe Nabukadnesar alene, og at alle tungemål og stammer skulde påkalle ham som gud.

9 Og han kom like overfor Esdrelon nær Judea, midt imot Judeas store trang.

10 Og han slo leir mellom Geba og Skytopolis, og der blev han en hel måned for å samle sammen alle sin hærs forsyninger.

kapittel 4 – Israel gjør sig rede og roper til Gud

1 Men Israels barn, som bodde i Judea, hørte alt det som Holofernes, Nabukadnesars, assyrerkongens, øverste hærfører, hadde gjort mot folkene, og hvorledes han hadde plyndret alle deres templer og gjort dem til intet.

2 Derfor blev de meget redde for ham og engstet for Jerusalem og for Herren deres Guds tempel;

3 for de var nylig kommet tilbake fra fangenskapet, og hele Judas folk var nylig samlet, og karene og alteret og huset var blitt helliget efter vanhelligelsen.

4 Derfor sendte de bud rundt i hele Samarias land og til landsbyene og til Bet-Horon og Belmen og Jeriko og til Koba og Esora og til Salems dal,

5 og de tok på forhånd alle de høye fjelltopper i eie og befestet landsbyene som lå der, og samlet forråd til krigsbruk; for deres marker var nylig blitt høstet.

6 Og Jojakim, ypperstepresten, som i de dager var i Jerusalem, skrev til dem som bodde i Betulia og Betomestham, som ligger midt imot Esdrelon, mot det åpne land, nær Dotaim,

7 og påla dem å vokte fjellpassene; for gjennom dem var det inngang til Judea, og det var lett å stenge for dem som vilde dra opp, fordi passet var trangt, så det knapt var rom for to menn.

8 Og Israels barn gjorde som Jojakim, ypperstepresten, hadde befalt dem, sammen med alle Israels folks eldste, som bodde i Jerusalem.

Folket faster, ydmyker sig og ber for helligdommen

9 Da ropte hver mann av Israel til Gud med stor glød, og med stor iver ydmyket de sine sjeler,

10 både de selv og deres hustruer og deres barn og deres fe og hver fremmed og leiekar og deres tjenere kjøpt for penger, de bandt sekk om sine lender.

11 Så falt hver mann og kvinne og de små barn og Jerusalems innbyggere ned for templet og strødde aske på sine hoder og bredte sine sekkekleder ut for Herrens åsyn; de la også sekkeklede omkring alteret,

12 og de ropte alle med ett sinn inderlig til Israels Gud, at han ikke skulde gi deres barn til rov og deres hustruer til bytte og deres arvelands byer til ødeleggelse og helligdommen til vanhelligelse og spott, så folkene skulde glede sig.

13 Og Gud hørte deres bønner og så til deres trengsler; for folket fastet mange dager i hele Judea og Jerusalem for Herren den Allmektiges helligdom.

14 Og Jojakim, ypperstepresten, og alle prestene som stod for Herrens åsyn, og de som gjorde tjeneste for Herren, hadde sine lender ombundet med sekkeklede og bar frem de daglige brennoffer sammen med folkets løfter og frivillige gaver,

15 og de hadde aske på sine hodeplagg og ropte til Herren av all sin kraft, at han nådig vilde se til hele Israels hus.

kapittel 5 – Akior forteller Holofernes om Israel

1 Da blev det meldt til Holofernes, Assurs hærs øverste hærfører, at Israels barn hadde gjort seg rede til krig og stengt fjellpassene og befestet alle de høye fjelltopper og lagt hindringer i slettelandet.

2 Da blev han meget vred og kalte sammen alle Moabs fyrster og Ammons hærførere og alle kystlandets høvdinger,

3 og han sa til dem: Si mig nu, I Kanaans sønner, hvem er dette folk som bor i fjellandet, og hvilke byer de bor i, og hvor stor deres hær er, og i hva deres makt og styrke består, og hvilken konge som er satt over dem, eller hvem som er høvding for deres hær;

4 og hvorfor de har besluttet ikke å komme og møte mig fremfor alle vestlandets innbyggere.

5 Da sa Akior, høvdingen over alle Ammons barn: La nu min herre høre et ord av din tjeners munn, så vil jeg kunngjøre dig sannheten om dette folk som bor nær dig og holder til i fjellandet; og det skal ikke utgå nogen løgn av din tjeners munn.

6 Dette folk stammer fra kaldeerne,

7 og de bodde tidligere i Mesopotamia, fordi de ikke vilde følge sine fedres guder, som var i kaldeernes land.

8 For de forlot sine fedres vei og dyrket himmelens Gud, den Gud som de kjente; derfor drev de dem bort fra sine guders åsyn, og de flyktet til Mesopotamia og bodde der i mange dager.

9 Så bød deres Gud dem å dra bort fra stedet hvor de bodde, og å gå inn i Kanaans land; der bodde de og blev rike på gull og sølv og på meget fe.

10 Men da en hungersnød dekket hele Kanaans land, drog de ned til Egypt og bodde der så lenge de blev underholdt, og der blev de til en stor mengde, så at ingen kunde telle deres folk.

11 Derfor reiste Egyptens konge sig mot dem og handlet listig mot dem og kuet dem med teglsteinsarbeid og gjorde dem til slaver.

12 Da ropte de til sin Gud, og han slo hele Egyptens land med uhelbredelige plager; så drev egypterne dem bort fra sitt åsyn.

13 Og Gud tørket Rødehavet foran dem

14 og førte dem til Sinaifjellet og Kades-Barnea og drev bort alle dem som bodde i ørkenen.

15 Så bodde de i amorittenes land og ødela ved sin styrke alle dem i Hesbon, og de gikk over Jordan og tok hele fjellandet i eie.

16 Og de drev bort for sitt åsyn kanaanitten og feresitten og jebusitten og sikemitten og alle gergesittene, og de bodde i det landet i mange dager.

17 Og så lenge de ikke syndet for sin Gud, gikk det dem vel, fordi Gud, som hater urett, var med dem.

18 Men da de forlot den vei som han hadde pålagt dem, blev de i mange slag ødelagt meget hardt og ført bort som fanger til et land som ikke var deres, og deres

Guds tempel blev revet ned, og deres byer blev inntatt av fiender.

19 Men nu er de vendt tilbake til sin Gud og er kommet opp fra de steder hvor de var spredt, og de har tatt Jerusalem i eie, hvor deres helligdom er, og de bor i fjellandet; for det var øde.

Akior advarer mot å føre krig mot Israel

20 Nu derfor, min herre og høvding, om det er nogen misgjerning hos dette folk, og de synder mot sin Gud, så la oss merke oss at dette vil bli deres fall, og la oss dra opp, og vi skal overvinne dem.

21 Men om det ikke er nogen urett i deres folk, så la nu min herre gå forbi, for at ikke deres Herre skal forsvare dem, og deres Gud være med dem, og vi bli til spott for hele jorden.

22 Og da Akior hadde endt disse ord, murret hele folket som stod rundt omkring teltet, og Holofernes’ stormenn og alle som bodde ved havkysten og i Moab, talte om at han skulde slås ihjel.

23 For, sa de, vi vil ikke frykte for Israels barns åsyn; for se, det er et folk som ikke har styrke eller kraft til en sterk strid.

24 Nu derfor, herre Holofernes, la oss dra opp, og de skal bli til rov, til å fortæres av hele din hær.

kapittel 6 – Holofernes truer Akior og sender ham til Betulia

1 Og da larmen fra mennene som stod omkring rådet, hadde lagt sig, sa Holofernes, Assurs hærs øverste hærfører, til Akior og til alle moabittene, i nærvær av hele forsamlingen av de andre folk:

2 Hvem er du, Akior, og hvem er Efraims leiekarer, siden du i dag har profetert mot oss og sagt at vi ikke skulde føre krig mot Israels folk, fordi deres Gud vil forsvare dem? Og hvem er Gud uten Nabukadnesar?

3 Han vil sende sin makt og ødelegge dem fra jordens åsyn, og deres Gud skal ikke utfri dem; men vi, hans tjenere, skal ødelegge dem som én mann; for de er ikke i stand til å stå imot kraften av våre hester.

4 For med dem skal vi tråkke dem ned, og deres fjell skal bli drukne av deres blod, og deres marker skal fylles av deres døde legemer, og deres fotspor skal ikke kunne stå seg for oss, men de skal fullstendig gå til grunne, sier kong Nabukadnesar, hele jordens herre; for han har sagt: Ingen av mine ord skal være forgjeves.

5 Og du, Akior, Ammons leiekar, som har talt disse ord på din misgjerningens dag, du skal ikke mer se mitt åsyn fra denne dag av, før jeg tar hevn over dette folk som drog ut av Egypt.

6 Og da skal min hærs sverd og mengden av dem som tjener mig, gå gjennom dine sider, og du skal falle blant deres falne, når jeg vender tilbake.

7 Nu skal derfor mine tjenere føre dig tilbake til fjellandet og sette dig i en av passbyene;

8 og du skal ikke omkomme før du blir ødelagt sammen med dem.

9 Og om du i ditt sinn overbeviser dig selv om at de skal bli tatt, så la ikke ditt åsyn falle; jeg har talt det, og intet av mine ord skal være forgjeves.

10 Da bød Holofernes sine tjenere, som stod i hans telt, å ta Akior og føre ham til Betulia og overgi ham i Israels barns hender.

11 Så tok hans tjenere ham og førte ham ut av leiren til sletten; og de gikk fra sletten inn i fjellandet og kom til kildene som var nedenfor Betulia.

12 Og da byens menn fikk øye på dem, tok de til våpen og gikk ut av byen opp på fjellets topp; og hver mann som brukte slynge, holdt dem fra å komme opp ved å kaste stener mot dem.

13 Men etter å ha sneket sig inn under fjellet, bandt de Akior og kastet ham ned og lot ham ligge ved foten av fjellet og vendte tilbake til sin herre.

Akior tas imot av israelittene

14 Men israelittene steg ned fra sin by og kom til ham og løste ham og førte ham til Betulia og stilte ham frem for byens styrere,

15 som i de dager var Osias, Mikas sønn, av Simeons stamme, og Kabris, Gotoniels sønn, og Karmis, Melkiels sønn.

16 Og de kalte sammen alle byens eldste, og all ungdommen og kvinnene løp sammen til forsamlingen, og de satte Akior midt iblant hele sitt folk. Da spurte Osias ham om det som var hendt.

17 Og han svarte og fortalte dem ordene fra Holofernes’ råd og alle de ord han hadde talt midt iblant Assurs fyrster, og alt det Holofernes hadde talt i overmot mot Israels hus.

18 Da falt folket ned og tilbad Gud og ropte til Gud og sa:

19 Herre, himmelens Gud, se deres hovmod og miskunn dig over vårt folks ringhet og se i dag til dem som er helliget dig.

20 Så trøstet de Akior og lovet ham meget.

21 Og Osias tok ham med sig ut av forsamlingen til sitt hus og gjorde et gjestebud for de eldste; og hele den natt påkalte de Israels Gud om hjelp.

kapittel 7 – Betulia beleires og vannkildene stenges

1 Dagen etter bød Holofernes hele sin hær og alt det folk som var kommet for å slutte sig til ham, å bryte leir mot Betulia for på forhånd å innta fjellandets oppganger og føre krig mot Israels barn.

2 Da brøt deres stridsdyktige menn leir den dag; og krigshæren utgjorde hundre og sytti tusen fotfolk og tolv tusen ryttere, foruten bagasjen og de øvrige menn som gikk til fots blant dem, en meget stor mengde.

3 Og de slo leir i dalen nær Betulia, ved kilden, og de bredte sig i bredden fra Dotaim til Belmaim og i lengden fra Betulia til Kynamon, som ligger midt imot Esdrelon.

4 Men da Israels barn så mengden av dem, blev de meget forferdet og sa hver til sin neste: Nu skal disse menn slikke jordens overflate; for hverken de høye fjell eller dalene eller haugene kan bære deres tyngde.

5 Da tok hver mann sine krigsvåpen, og efter at de hadde tent ild på sine tårn, blev de værende og holdt vakt hele natten.

6 Men på den annen dag førte Holofernes alle sine ryttere frem for Israels barns åsyn som var i Betulia,

7 og han gransket oppgangene til byen og kom til deres vannkilder og tok dem og satte vaktposter av krigsfolk over dem; og selv vendte han tilbake til sitt folk.

8 Da kom alle Esaus barns høvdinger og alle Moabs folkets styrere og kystlandets hærførere til ham og sa:

9 La nu vår herre høre et ord, for at det ikke skal bli et nederlag i din hær.

10 For dette Israels folks barn setter ikke sin lit til sine spyd, men til fjellenes høyde hvor de bor, fordi det ikke er lett å komme opp på toppen av deres fjell.

11 Nu derfor, min herre, kjemp ikke mot dem i slagorden, så skal ikke én mann av ditt folk omkomme.

12 Bli i din leir og hold alle dine hærmenn tilbake, og la dine tjenere ta i sin hånd vannkilden som springer frem ved foten av fjellet;

13 for derfra har alle Betulias innbyggere sitt vann; så skal tørsten drepe dem, og de skal overgi sin by, og vi og vårt folk skal dra opp på de fjelltopper som er nær, og slå leir der for å våke, så ingen går ut av byen.

14 Så skal de og deres hustruer og deres barn fortæres av tørst, og før sverdet kommer over dem, skal de bli knust i gatene hvor de bor.

15 Således skal du gjengjelde dem ondt, fordi de gjorde opprør og ikke møtte ditt åsyn i fred.

16 Disse ord syntes Holofernes og alle hans tjenere vel om, og han besluttet å gjøre som de hadde sagt.

17 Da brøt Ammons barns leir opp, og sammen med dem fem tusen assyrere, og de slo leir i dalen og tok vannene og Israels barns vannkilder.

18 Og Esaus barn drog opp sammen med Ammons barn og slo leir i fjellandet midt imot Dotaim; og de sendte noen av dem mot syd og mot øst, midt imot Ekrebel, som ligger nær Kusi, ved bekken Mokmur; og resten av Assurs hær slo leir på sletten og dekket hele landet; og deres telt og bagasje var oppslått i en meget stor mengde.

19 Da ropte Israels barn til Herren sin Gud, for deres hjerte var motløst, fordi alle deres fiender hadde omringet dem rundt omkring, og det var ingen vei til å slippe ut fra dem.

Folket mister motet og Osias ber om fem dager

20 Således blev hele Assurs hær liggende rundt omkring dem, både deres fotfolk og vogner og ryttere, i fire og tredve dager, så at alle vannkar sviktet for alle Betulias innbyggere.

21 Og brønnene blev uttømt, og de hadde ikke vann nok til å drikke seg mette én eneste dag; for de gav dem drikke etter mål.

22 Da blev deres små barn motløse, og kvinnene og de unge menn besvimte av tørst og falt om i byens gater og ved portenes gjennomganger, og det var ikke lenger nogen kraft i dem.

23 Da samlet hele folket sig hos Osias og byens høvdinger, både unge menn og kvinner og barn, og de ropte med høy røst og sa for alle de eldste:

24 Gud være dommer mellom oss og eder; for I har gjort oss stor urett ved at I ikke har søkt fred hos Assurs barn.

25 For nu har vi ingen hjelper; men Gud har solgt oss i deres hender, for at vi skal styrtes for dem ved tørst og stor ødeleggelse.

26 Kall dem nu derfor til eder og overgi hele byen til rov for Holofernes’ folk og for hele hans hær.

27 For det er bedre for oss å bli et rov for dem enn å dø av tørst; for vi vil være hans tjenere, så våre sjeler kan leve og vi ikke skal se våre små barns død for våre øyne og våre hustruer og våre barn dø.

28 Vi tar til vitne mot eder himmelen og jorden og vår Gud og våre fedres Herre, som straffer oss efter våre synder og våre fedres synder, at han ikke gjør som vi har talt denne dag.

29 Da blev det stor gråt med ett sinn midt i forsamlingen, og de ropte til Herren Gud med høy røst.

30 Da sa Osias til dem: Brødre, vær ved godt mot; la oss ennå holde ut fem dager, i hvilke Herren vår Gud kan vende sin miskunn mot oss; for han vil ikke helt forlate oss.

31 Og om disse dager går, og der ikke kommer nogen hjelp til oss, vil jeg gjøre efter eders ord.

32 Og han spredte folket, hver til sitt ansvar; og de gikk til byens murer og tårn og sendte kvinner og barn inn i deres hus; og de var meget nedbøiet i byen.

kapittel 8 – Judit trer frem og refser byens eldste

1 På den tid hørte Judit dette; hun var Meraris datter, Oks’ sønn, Josefs sønn, Ozels sønn, Elkias sønn, Ananias’ sønn, Gedeons sønn, Rafaims sønn, Akitos sønn, Elius sønn, Eliabs sønn, Natanaels sønn, Samaels sønn, Salasadals sønn, Israels sønn.

2 Og Manasses var hennes mann, av hennes stamme og slekt; han døde i bygghøsten.

3 For mens han stod og hadde tilsyn med dem som bandt kornband på marken, kom heten over hans hode, og han falt på sitt leie og døde i byen Betulia; og de begravde ham hos hans fedre på marken mellom Dotaim og Balamo.

4 Så var Judit en enke i sitt hus i tre år og fire måneder.

5 Og hun gjorde sig et telt på taket av sitt hus og bandt sekk om sine lender og bar sin enkedrakt.

6 Og hun fastet alle enkedømmets dager, utenom sabbatenes foraftener og sabbatene og nymånenes foraftener og nymånene og festene og de høytidelige dager i Israels hus.

7 Hun var også fager å se til og meget skjønn; og hennes mann Manasses hadde etterlatt henne gull og sølv og tjenere og tjenestepiker og fe og marker; og hun rådet over alt dette.

8 Og det var ingen som talte ondt om henne; for hun fryktet Gud meget.

9 Da hun hørte folkets onde ord mot høvdingen, fordi de var motløse for vannets skyld—for Judit hadde hørt alle de ord som Osias hadde talt til dem, og at han hadde sverget å overgi byen til assyrerne efter fem dager—

10 sendte hun sin tjenestekvinne, som hadde styringen over alt hun eide, for å kalle Osias og Kabris og Karmis, byens eldste.

11 Og de kom til henne, og hun sa til dem: Hør mig nu, I styrere over Betulias innbyggere; for eders ord som I i dag har talt for folket, er ikke rette, når det gjelder denne ed som I har avlagt og uttalt mellom Gud og eder, idet I har lovet å overgi byen til våre fiender, dersom Herren ikke innen disse dager vender om for å hjelpe eder.

12 Og hvem er I nu som i dag har fristet Gud og trådt i Guds sted blant menneskenes barn?

13 Og nu vil I prøve Herren den Allmektige; men I skal aldri få vite noget.

14 For I kan ikke utforske dybden av menneskets hjerte, ei heller forstå de tanker han tenker; hvorledes skulde I da kunne ransake Gud, som har skapt alt dette, og kjenne hans sinn eller fatte hans råd? Nei, mine brødre, egg ikke Herren vår Gud til vrede.

15 For om han ikke vil hjelpe oss innen disse fem dager, så har han makt til å verne oss når han vil, ja hver dag, eller å ødelegge oss for våre fienders åsyn.

16 Bind derfor ikke rådslutningene til Herren vår Gud; for Gud er ikke som et menneske, så han kan trues, ei heller som et menneskes sønn, så han skulde vanke.

17 La oss derfor bie på frelsen fra ham og påkalle ham om hjelp, og han vil høre vår røst, om det behager ham.

18 For det er ikke stått frem i vår tid, og det er heller ingen nu i disse dager, hverken stamme eller slekt eller folk eller by blant oss, som dyrker guder gjort med hender, slik det var i fordums tid.

19 Av den grunn blev våre fedre gitt til sverdet og til rov og fikk et stort fall for våre fienders åsyn.

20 Men vi kjenner ingen annen gud; derfor setter vi vår lit til at han ikke vil forakte oss eller nogen av vårt folk.

21 For om vi således blir tatt, skal hele Judea legges øde, og vår helligdom skal bli plyndret; og han vil kreve dens vanhelligelse av vår hånd.

22 Og drapet på våre brødre og landets fangenskap og ødeleggelsen av vår arv vil han legge på våre hoder blant hedningene, hvor enn vi er i trelldom; og vi skal bli til anstøt og spott for alle dem som eier oss.

23 For vår trelldom skal ikke føre til velvilje, men Herren vår Gud skal vende den til vanære.

24 Nu derfor, brødre, la oss vise et eksempel for våre brødre, fordi deres hjerter henger ved oss, og helligdommen og huset og alteret hviler på oss.

25 La oss dessuten takke Herren vår Gud, som prøver oss, likesom han prøvde våre fedre.

26 Kom i hu hva han gjorde med Abraham, og hvorledes han prøvde Isak, og hva som hendte Jakob i Mesopotamia i Syria, da han voktet sin morbror Labans småfe.

27 For han har ikke prøvd oss i ilden, slik som han gjorde med dem, til å ransake deres hjerter, og han har ikke tatt hevn over oss; men Herren tukter dem som kommer nær til ham, for å formane dem.

Judit lover å utføre en gjerning for Israel

28 Da sa Osias til henne: Alt det du har talt, har du talt med et godt hjerte, og det er ingen som kan motsi dine ord.

29 For det er ikke i dag for første gang at din visdom er blitt kjent; men fra dine dagers begynnelse har alt folket kjent din forstand, fordi ditt hjertes sinnelag er godt.

30 Men folket var meget tørstig og tvang oss til å gjøre som vi har sagt og til å pålegge oss en ed som vi ikke vil bryte.

31 Bed nu derfor for oss, du fromme kvinne, så Herren vil sende oss regn til å fylle våre brønner, så vi ikke mer skal bli motløse.

32 Da sa Judit til dem: Hør mig, og jeg vil gjøre en gjerning som skal nå frem til alle slekter blant vårt folks barn.

33 I skal stå denne natt i porten, og jeg vil gå ut med min tjenestekvinne; og innen de dager som I har lovet å overgi byen til våre fiender, skal Herren hjemsøke Israel ved min hånd.

34 Men spør ikke om min gjerning; for jeg vil ikke kunngjøre den for eder før det er fullført, det som jeg gjør.

35 Da sa Osias og høvdingene til henne: Gå i fred, og Herren Gud være foran dig for å ta hevn over våre fiender.

36 Så vendte de tilbake fra teltet og gikk til sine poster.

kapittel 9 – Judits bønn til Israels Gud

1 Da falt Judit ned på sitt ansikt og strødde aske på sitt hode og avdekket sekkekledet som hun var iført; og ved den tid da aftenrøkelsen blev ofret i Herrens hus i Jerusalem, ropte Judit med høy røst og sa:

2 Herre, min far Simeons Gud, du som gav ham et sverd til å ta hevn over de fremmede, som løste en jomfrus belte for å vanære henne og blottet låret til hennes skam og vanhelliget hennes jomfrudom til spott; for du sa: Så skal det ikke skje; men de gjorde det likevel.

3 Derfor gav du deres fyrster til å bli drept, så de farget sitt leie med blod, idet de blev bedraget, og du slo tjenerne sammen med deres herrer og herrene på deres troner,

4 og du gav deres hustruer til rov og deres døtre til fangenskap, og alt deres bytte til deling blant dine kjære barn, som blev grepet av din nidkjærhet og avskydde vanhelligelsen av sitt blod og påkalte dig om hjelp. O Gud, o min Gud, hør også mig, en enke.

5 For du har ikke bare gjort disse ting, men også det som hendte før, og det som fulgte efter; du har tenkt på det som nu er, og på det som skal komme.

6 Ja, det som du besluttet, stod ferdig for hånden og sa: Se, her er vi; for alle dine veier er beredt, og dine dommer er i din forutviten.

7 For se, assyrerne er blitt mange i sin makt; de er høimodige i hest og mann; de roser sig av styrken hos sitt fotfolk; de setter sin lit til skjold og spyd og bue og slynge og vet ikke at du er Herren, som bryter kriger; Herren er ditt navn.

8 Støt deres styrke ned ved din makt og slå deres kraft ned i din vrede; for de har lagt planer om å vanhellige din helligdom og å besmitte tabernaklet hvor ditt herlige navn hviler, og å styrte ditt alters horn med sverd.

Judit ber om kraft ved en enkes hånd

9 Se deres hovmod og send din vrede over deres hoder; gi i min hånd, som er en enkes hånd, den kraft som jeg har tenkt ut.

10 Slå ved mine leppers list tjener sammen med fyrste og fyrste sammen med tjener; bryt ned deres overmot ved en kvinnes hånd.

11 For din makt står ikke i mengde og din styrke ikke i sterke menn; for du er de elendiges Gud, de undertryktes hjelper, de svakes støtte, de forlates vern, de håpløses frelser.

12 Jeg ber dig, jeg ber dig, min fars Gud og Israels arvs Gud, himmelens og jordens Herre, vannenes skaper, all skapnings konge, hør min bønn.

13 Og gjør min tale og min list til sår og slag for dem som har lagt onde planer mot din pakt og mot ditt hellige hus og mot Sions høyde og mot huset som er dine barns eie.

14 Og la hvert folk og hver stamme erkjenne at du er Gud over all makt og styrke, og at det ikke er nogen annen som verner Israels folk enn du.

kapittel 10 – Judit gjør sig rede og går ut av Betulia

1 Da hun hadde sluttet å rope til Israels Gud og gjort ende på alle disse ord,

2 reiste hun sig fra stedet hvor hun hadde ligget ned og kalte på sin tjenestekvinne og gikk ned i huset hvor hun pleide å bo på sabbatene og på festdagene,

3 og hun tok av sekkekledet som hun hadde på, la bort sin enkedrakts klær og vasket hele sitt legeme med vann og salvet sig med kostelig salve og flettet håret på sitt hode og satte et hodepryd på det og tok på sig sine gledeskjorter, som hun bar i sin mann Manasses’ levetid.

4 Og hun tok sandaler på sine føtter og tok på sig sine armbånd og halskjeder og ringer og ørenringer og alle sine smykker og smykket sig fagert for å lokke øynene til alle menn som skulde se henne.

5 Så gav hun sin tjenestekvinne en flaske vin og en krukke olje og fylte en sekk med ristet korn og fikenkaker og fint brød; og hun bandt alt dette sammen og la det på henne.

6 Så gikk de ut til byporten i Betulia og fant der Osias og byens eldste, Kabris og Karmis, stående.

7 Og da de så henne, at hennes åsyn var forandret og hennes klær skiftet, undret de sig meget over hennes skjønnhet og sa til henne:

8 Våre fedres Gud gi dig nåde og fullbyrde dine forehavender til Israels barns ære og Jerusalems opphøyelse. Og de tilbad Gud.

9 Og hun sa til dem: Byd at byens porter åpnes for mig, så jeg kan gå ut for å fullbyrde det som I har talt med mig om. Så bød de de unge menn å åpne for henne, som hun hadde sagt.

10 Og da de hadde gjort så, gikk Judit ut, hun og hennes tjenestekvinne med henne; og byens menn så efter henne til hun var kommet ned fra fjellet og hadde passert dalen og de ikke mere kunde se henne.

Judit føres inn i assyrernes leir

11 Så gikk de rett frem gjennom dalen; og den første vaktpost av assyrerne møtte henne

12 og tok henne og spurte henne: Av hvilket folk er du, og hvor kommer du fra, og hvor går du hen? Og hun sa: Jeg er en kvinne av hebreerne og har flyktet fra dem; for de skal gis eder til å fortæres.

13 Og jeg kommer frem for Holofernes, eders hærs øverste hærfører, for å kunngjøre sanne ord; og jeg vil vise ham en vei hvorpå han kan dra og vinne hele fjellandet uten å miste legeme eller liv av nogen av sine menn.

14 Da mennene hørte hennes ord og så hennes åsyn, undret de sig meget over hennes skjønnhet og sa til henne:

15 Du har reddet ditt liv ved at du hastet med å gå ned til vår herres åsyn; kom nu derfor til hans telt, og nogen av oss skal føre dig, inntil de har overgitt dig i hans hender.

16 Og når du står for hans åsyn, så frykt ikke i ditt hjerte, men tal til ham efter dine ord, og han vil gjøre vel mot dig.

17 Så valgte de ut hundre menn av sin midte til å ledsage henne og hennes tjenestekvinne, og de førte henne til Holofernes’ telt.

18 Da blev det et stort tilløp i hele leiren; for hennes komme blev kunngjort rundt omkring i teltene, og de samlet sig omkring henne mens hun stod utenfor Holofernes’ telt, inntil de meldte ham om henne.

19 Og de undret sig over hennes skjønnhet og beundret Israels barn for hennes skyld, og hver sa til sin næste: Hvem vil forakte dette folk, som har slike kvinner iblandt sig? sannelig, det er ikke godt at én eneste mann av dem blir latt tilbake, som om han slipper løs, kunde forføre hele jorden.

20 Og de som lå nær Holofernes, gikk ut sammen med alle hans tjenere og førte henne inn i teltet.

21 Men Holofernes hvilte på sitt leie under et forheng, som var vevet av purpur og gull og smaragder og kostbare stener.

22 Og de meldte ham om henne; og han kom frem foran sitt telt, med sølvlamper som gikk foran ham.

23 Og da Judit kom frem for ham og hans tjenere, undret de sig alle over hennes åsyns skjønnhet; og hun falt ned på sitt ansikt og gjorde ham ære; men hans tjenere reiste henne opp.

kapittel 11 – Judit taler for Holofernes

1 Da sa Holofernes til henne: Kvinne, vær ved godt mot og frykt ikke i ditt hjerte; for jeg har aldri gjort ondt mot nogen som villig har tjent Nabukadnesar, hele jordens konge.

2 Og om ikke ditt folk, som bor i fjellandet, hadde ringeaktet mig, så hadde jeg ikke løftet mitt spyd mot dem; men de har selv gjort dette mot sig.

3 Men si mig nu hvorfor du er flyktet fra dem og er kommet til oss; for du er kommet for å finne vern; vær ved godt mot, du skal leve denne natt og heretter.

4 For ingen skal skade dig, men behandle dig vel, slik som de gjør med kong Nabukadnesars, min herres, tjenere.

5 Da sa Judit til ham: Ta imot din tjeners ord, og la din tjenestekvinne tale for ditt åsyn, og jeg vil ikke tale nogen løgn for min herre denne natt.

6 Og om du vil følge din tjenestekvinnes ord, da vil Gud fullbyrde saken fullkomment ved dig, og min herre skal ikke mislykkes i sine forsett.

7 Så sant Nabukadnesar, hele jordens konge, lever, og så sant hans makt lever, han som har sendt dig for å oppholde alt som lever—for ikke bare mennesker skal tjene ham ved dig, men også markens dyr og feet og himmelens fugler skal leve ved din makt under Nabukadnesar og hele hans hus—

8 for vi har hørt om din visdom og dine råd, og det er blitt kjent i hele jorden at du alene er fortrinnlig i hele riket og mektig i kunnskap og underfull i krigsgjerninger.

9 Og når det gjelder det som Akior talte i ditt råd, så har vi hørt hans ord; for Betulias menn reddet ham, og han kunngjorde dem alt det han hadde talt til dig.

10 Ta derfor ikke hensyn til hans ord, herre og høvding, men legg det i ditt hjerte, for det er sant: for vårt folk blir ikke straffet, og sverdet kan ikke få makt over dem, uten at de synder mot sin Gud.

Judit lover å føre Holofernes til seier

11 Men nu, for at min herre ikke skal bli slått og hans råd forgjeves, er døden nu kommet over dem, og deres synd har innhentet dem, hvorved de vil egge sin Gud til vrede, når de gjør det som ikke sømmer sig.

12 For deres forråd svikter dem, og alt deres vann er knapt, og de har besluttet å legge hånd på sitt fe og har tenkt å fortære alle de ting som Gud har forbudt dem å ete efter sine lover;

13 og de har besluttet å bruke førstegrøden av tienden av vin og olje, som de hadde helliget og forbeholdt prestene som tjener i Jerusalem for vår Guds åsyn—ting som det ikke er tillatt for nogen av folket engang å røre med hendene.

14 For de har sendt bud til Jerusalem, fordi også de som bor der, har gjort det samme, for å hente dem tillatelse fra rådet.

15 Og når de bringer dem bud, vil de straks gjøre det, og de vil samme dag bli gitt dig til ødeleggelse.

16 Derfor har jeg, din tjenestekvinne, som vet alt dette, flyktet fra deres åsyn; og Gud har sendt mig for å virke ting sammen med dig som hele jorden skal forundres over, og hver den som hører det.

17 For din tjenestekvinne er from og tjener himmelens Gud dag og natt; nu vil jeg derfor, min herre, bli hos dig, og din tjenestekvinne skal gå ut om natten i dalen, og jeg vil be til Gud, og han vil si mig når de har begått sine synder;

18 og jeg vil komme og kunngjøre det for dig; da skal du dra ut med hele din hær, og det skal ikke være én av dem som kan stå dig imot.

19 Og jeg vil føre dig midt gjennom Judea, til du kommer frem for Jerusalem; og jeg vil sette din trone midt i den, og du skal drive dem som får uten hyrde, og ikke engang en hund skal åpne sin munn mot dig; for disse ting blev mig sagt efter min forutviten og blev åpenbart for mig, og jeg er sendt for å si dig dette.

20 Da behaget hennes ord Holofernes og alle hans tjenere; og de undret sig over hennes visdom og sa:

21 Det finnes ikke en slik kvinne fra den ene ende av jorden til den andre, både i åsynets skjønnhet og i ordenes visdom.

22 Og Holofernes sa også til henne: Gud har gjort vel i å sende dig foran folket, for at styrken skulde være i våre hender og ødeleggelsen over dem som ringeakter min herre.

23 Og nu er du både skjønn i ditt åsyn og klok i dine ord; sannelig, om du gjør som du har sagt, da skal din Gud være min Gud, og du skal bo i kong Nabukadnesars hus og bli navngjeten over hele jorden.

kapittel 12 – Judit blir i leiren og holder sin skikk

1 Da bød han at hun skulde føres inn der hvor hans bord var dekket, og han befalte at de skulde gjøre i stand for henne av hans egne retter, og at hun skulde drikke av hans egen vin.

2 Men Judit sa: Jeg vil ikke ete derav, for at det ikke skal bli til anstøt; men det skal sørges for mig av det jeg selv har brakt med.

3 Da sa Holofernes til henne: Om ditt forråd tar slutt, hvorledes skal vi da gi dig det samme? for det er ingen hos oss av ditt folk.

4 Da sa Judit til ham: Så sant din sjel lever, min herre, din tjenestekvinne skal ikke bruke det jeg har, før Herren ved min hånd har fullbyrdet det han har besluttet.

5 Da førte Holofernes’ tjenere henne inn i teltet, og hun sov til midnatt; og hun stod op da det led mot morgenens vakt.

6 Og hun sendte bud til Holofernes og lot si: La nu min herre befale at din tjenestekvinne får gå ut for å be.

7 Da bød Holofernes sine livvakter at de ikke skulde hindre henne; således blev hun i leiren tre dager og gikk om natten ut i Betulias dal og badet sig i en vannkilde ved leiren.

8 Og da hun kom opp igjen, bad hun Israels Gud Herren om å lede hennes vei til å reise hennes folks barn.

9 Så kom hun inn ren og blev i teltet til hun åt sin mat om aftenen.

Holofernes holder gjestebud for Judit

10 Og på den fjerde dag gjorde Holofernes et gjestebud for sine egne tjenere alene og kalte ingen av høvdingene til måltidet.

11 Da sa han til Bagoas, evnukken som hadde tilsyn med alt han eide: Gå nu og overtal denne hebreiske kvinne som er hos dig, at hun kommer til oss og eter og drikker med oss.

12 For se, det vil være til skam for oss, om vi lar en slik kvinne gå uten å ha hatt hennes selskap; for om vi ikke trekker henne til oss, vil hun spotte oss.

13 Da gikk Bagoas ut fra Holofernes og kom til henne og sa: La ikke denne fagre kvinne frykte for å komme til min herre og bli æret for hans åsyn og drikke vin og være glad med oss og i dag bli som en av Assyriens døtre, som tjener i Nabukadnesars hus.

14 Da sa Judit til ham: Hvem er jeg nu, at jeg skulde sette mig imot min herre? Sannelig, alt det som behager ham, vil jeg gjøre straks, og det skal være min glede til min dødsdag.

15 Så stod hun op og smykket sig med sine klær og all sin kvinnelige pryd; og hennes tjenestekvinne gikk og la myke skinn på jorden for henne midt imot Holofernes, som hun hadde fått av Bagoas til hennes daglige bruk, for at hun skulde sitte og ete på dem.

16 Da Judit kom inn og satte sig, blev Holofernes’ hjerte henrevet av henne, og hans sinn blev beveget, og han begjærte sterkt hennes samvær; for han hadde ventet på en anledning til å bedra henne, fra den dag han hadde sett henne.

17 Da sa Holofernes til henne: Drikk nu og vær glad med oss.

18 Da sa Judit: Jeg vil drikke nu, min herre; for mitt liv er i dag blitt storlig opphøyet i mig mer enn alle de dager siden jeg blev født.

19 Så tok hun og åt og drakk for hans åsyn det som hennes tjenestekvinne hadde gjort i stand.

20 Og Holofernes gledet sig meget over henne og drakk mer vin enn han nogen gang før hadde drukket på én dag siden han blev født.

kapittel 13 – Judit dreper Holofernes

1 Da aftenen var kommet, skyndte hans tjenere sig bort, og Bagoas lukket teltet utenfra og sendte bort dem som stod for sin herres åsyn; og de gikk til sine leier, for de var alle trett, fordi gjestebudet hadde vart lenge.

2 Og Judit blev alene i teltet, og Holofernes lå alene på sitt leie; for han var mett av vin.

3 Judit hadde befalt sin tjenestekvinne å stå utenfor sovekammeret og vente på at hun skulde komme ut, slik hun pleide hver dag; for hun hadde sagt at hun vilde gå ut til sin bønn, og hun hadde talt til Bagoas i samme hensikt.

4 Så gikk alle bort, og ingen blev tilbake i sovekammeret, hverken liten eller stor. Da stod Judit ved hans leie og sa i sitt hjerte: Herre, all makts Gud, se i denne stund til mine henders gjerning, for Jerusalems opphøyelse.

5 For nu er tiden kommet til å hjelpe din arv og til å utføre dine råd til ødeleggelse av fiendene som har reist sig mot oss.

6 Så gikk hun bort til sengestolpen som var ved Holofernes’ hode og tok hans sverd ned derfra,

7 og hun trådte nær til hans leie og grep håret på hans hode og sa: Styrk mig, Herre, Israels Gud, denne dag.

8 Og hun slo to ganger mot hans hals med all sin kraft og tok hodet av ham.

9 Og hun rullet hans legeme ned fra leiet og rev baldakinen ned fra stolpene; og straks efter gikk hun ut og gav Holofernes’ hode til sin tjenestekvinne,

10 og hun la det i sin matpose; så gikk de begge sammen, som de pleide, ut til bønn; og da de var kommet forbi leiren, gikk de rundt dalen og steg opp på Betulias fjell og kom til byens porter.

Judit vender tilbake med Holofernes’ hode

11 Da ropte Judit langt borte til vaktmennene ved porten: Lukk op, lukk nu porten; Gud, ja vår Gud, er med oss for å vise sin kraft ennå i Jerusalem og sin styrke mot fienden, slik som han har gjort denne dag.

12 Da byens menn hørte hennes røst, skyndte de sig ned til byporten og kalte byens eldste sammen.

13 Og de løp alle sammen, både små og store, for det var underlig for dem at hun var kommet; og de åpnet porten og tok imot dem og gjorde opp ild til lys og stod rundt omkring dem.

14 Da sa hun til dem med høy røst: Lov, lov Gud, lov Gud, sier jeg; for han har ikke tatt bort sin miskunn fra Israels hus, men har ødelagt våre fiender ved mine hender denne natt.

15 Så tok hun hodet ut av posen og viste det frem og sa til dem: Se, hodet av Holofernes, Assurs hærs øverste hærfører, og se baldakinen som han lå under i sin rus; og Herren har slått ham ved en kvinnes hånd.

16 Så sant Herren lever, som har bevart mig på den vei jeg gikk, har mitt åsyn dåret ham til hans undergang; og dog har han ikke begått synd med mig til å vanære og skamme mig.

17 Da blev hele folket forferdet og bøyde sig ned og tilbad Gud og sa med én røst: Lovet være du, vår Gud, som i dag har gjort intet av ditt folks fiender.

18 Da sa Osias til henne: O datter, velsignet er du av Den Høyeste Gud fremfor alle kvinner på jorden; og velsignet være Herren Gud, som har skapt himmelen og jorden, han som har ledet dig til å hogge hodet av våre fienders høvding.

19 For denne din tillit skal ikke vike fra menneskenes hjerter, hos dem som minnes Guds makt til evig tid.

20 Og Gud vende dette til evig pris for dig, idet han hjemsøker dig med gode ting, fordi du ikke sparte ditt liv for vårt folks trengsel, men hevnet vår undergang, idet du vandret rett for vår Gud. Og hele folket sa: Så være det, så være det.

kapittel 14 – Holofernes’ hode vises frem og Akior tror

1 Da sa Judit til dem: Hør mig nu, mine brødre, og ta dette hode og heng det opp på det høyeste sted på eders mur.

2 Og så snart morgenen gryr og solen går frem over jorden, skal I ta hver mann sine våpen og dra ut, hver stridsdyktig mann, av byen; og sett en høvding over dem, som om I vilde dra ned på marken mot assyrernes vakt, men dra ikke ned.

3 Da skal de gripe sine våpen og gå inn i sin leir og vekke Assurs hærs høvdinger og løpe til Holofernes’ telt, men de skal ikke finne ham; da skal frykt falle over dem, og de skal flykte for eders åsyn.

4 Og I og alle som bor ved Israels grense, skal forfølge dem og felle dem mens de flykter.

5 Men før I gjør dette, skal I kalle hit Akior ammonitten, så han kan se og kjenne ham som ringeaktet Israels hus og sendte ham til oss som til døden.

6 Da kalte de Akior ut av Osias’ hus; og da han kom og så Holofernes’ hode i en manns hånd midt i folkeforsamlingen, falt han ned på sitt ansikt, og hans ånd svant.

7 Men da de hadde fått ham til sig selv igjen, falt han ned for Judits føtter og gjorde henne ære og sa: Velsignet er du i alle Judas telt og blant alle folk; alle som hører ditt navn, skal bli grepet av undring.

8 Fortell mig nu alle de ting som du har gjort i disse dager. Da fortalte Judit midt iblant folket alt det hun hadde gjort, fra den dag hun drog ut, til den stund hun talte til dem.

9 Og da hun hadde sluttet å tale, jublet folket med høy røst og gjorde stor glede i sin by.

10 Og da Akior hadde sett alt det som Israels Gud hadde gjort, trodde han sterkt på Gud og omskar sitt forhuds kjød og sluttet sig til Israels hus inntil denne dag.

11 Og så snart morgenen gryte, hengte de Holofernes’ hode opp på muren; og hver mann tok sine våpen, og de drog ut i flokker til fjellets trange pass.

Assyrerne finner Holofernes død

12 Men da assyrerne så dem, sendte de bud til sine førere, og disse kom til sine hærførere og tribuner og til alle sine høvdinger.

13 Og de kom til Holofernes’ telt og sa til ham som hadde tilsyn med alle hans saker: Vekk nu vår herre; for slavene har våget å dra ned mot oss til strid, for at de helt skal bli ødelagt.

14 Da gikk Bagoas inn og banket på teltets dør; for han mente at han sov sammen med Judit.

15 Men da ingen svarte, åpnet han og gikk inn i sovekammeret og fant ham kastet på gulvet død, og hans hode var tatt fra ham.

16 Da ropte han med høy røst, med gråt og sukk og et mektig skrik, og rev sine klær.

17 Derefter gikk han inn i teltet hvor Judit hadde hatt sitt leie; og da han ikke fant henne, sprang han ut til folket og ropte:

18 Disse slavene har handlet svikefullt; én hebreisk kvinne har brakt skam over kong Nabukadnesars hus; for se, Holofernes ligger på jorden uten hode.

19 Da Assurs hærs høvdinger hørte disse ord, rev de sine kapper, og deres sinn blev meget forferdet; og det blev et skrik og et meget stort larm gjennom hele leiren.

kapittel 15 – Assyrerne flykter og Israel tar bytte

1 Og da de som var i teltene hørte dette, blev de slått av forferdelse over det som var skjedd.

2 Frykt og skjelving falt over dem, så at ingen våget å bli stående for sin nestes åsyn; men alle stormet ut på én gang og flyktet i alle retninger, både over sletten og i fjellandet.

3 Også de som hadde slått leir i fjellene rundt omkring Betulia, flyktet. Da stormet Israels barn, hver mann som var stridsdyktig blant dem, ut mot dem.

4 Da sendte Osias bud til Betomasthem og til Bebai og Kobai og Kola og til alle Israels kyster, for at de skulde kunngjøre det som var skjedd, og at alle skulde rykke ut mot sine fiender for å ødelegge dem.

5 Og da Israels barn hørte det, falt de alle over dem med ett sinn og slo dem helt til Kobai; likeså også de som kom fra Jerusalem og fra hele fjellandet—for menn hadde fortalt dem hva som var skjedd i deres fienders leir—og de som var i Gilead og i Galilea, forfulgte dem med stort mannefall, til de var kommet forbi Damaskus og dets grenser.

6 Og resten, de som bodde i Betulia, falt over Assurs leir og plyndret den og blev meget rike.

7 Og Israels barn som vendte tilbake fra nedslaktingen, tok det som var igjen; og landsbyene og byene som lå i fjellene og på sletten, fikk meget bytte; for mengden var meget stor.

8 Da kom Jojakim, ypperstepresten, og Israels barns eldste, som bodde i Jerusalem, for å se de gode ting som Gud hadde vist Israel, og for å se Judit og hilse henne.

Judit prises av folket og Israels eldste

9 Og da de kom til henne, velsignet de henne alle med ett sinn og sa til henne: Du er Jerusalems opphøyelse, du er Israels store herlighet, du er vårt folks store glede.

10 Alt dette har du gjort ved din hånd; du har gjort meget godt mot Israel, og Gud har behag i det. Velsignet være du av Herren den Allmektige til evig tid. Og hele folket sa: Så være det.

11 Og folket plyndret leiren i tretti dager; og de gav Judit Holofernes’ telt og alt hans sølvtøy og leier og kar og alt hans utstyr; og hun tok det og la det på sitt muldyr og gjorde i stand sine vogner og la det derpå.

12 Da løp alle Israels kvinner sammen for å se henne og velsignet henne og førte dans iblandt sig for hennes skyld; og hun tok grener i sin hånd og gav også til kvinnene som var med henne.

13 Og de satte en krans av oliven på henne og på hennes tjenestekvinne som var med henne; og hun gikk foran hele folket i dansen og førte alle kvinnene; og alle Israels menn fulgte efter i sin rustning, med kranser og med sang i sin munn.

kapittel 16 – Judits lovsang og Israels fred

1 Da begynte Judit å synge denne lovsang i hele Israel, og hele folket sang efter henne denne lovsang.

2 Og Judit sa: Begynn for min Gud med pauker, syng for min Herre med cymbler; stem for ham en ny salme; opphøy ham og påkall hans navn.

3 For Gud bryter krigene; for midt i leirene, blant folket, har han utfridd mig av deres hånd som forfulgte mig.

4 Assur kom ned fra fjellene i nord; han kom med titusener av sin hær, hvis mengde stengte elveløpene, og deres ryttere dekket haugene.

5 Han skrøt av at han vilde brenne mine grenser og drepe mine unge menn med sverd og slå de diende barn mot jorden og gjøre mine små barn til rov og mine jomfruer til bytte.

6 Men Herren den Allmektige gjorde dem til intet ved en kvinnes hånd.

7 For den mektige falt ikke for unge menn, og titanenens sønner slo ham ikke, ei heller gikk høye kjemper løs på ham; men Judit, Meraris datter, svekket ham ved sitt åsyns skjønnhet.

8 For hun la bort sin enkedrakt til opphøyelse for dem som var undertrykt i Israel og salvet sitt åsyn med salve og bandt sitt hår med hodepryd og tok på sig linklede for å dåre ham.

9 Hennes sandaler henrev hans øyne, hennes skjønnhet tok hans sinn til fange, og sverdet gikk gjennom hans hals.

10 Perserne skjalv for hennes djervhet, og mederne blev slått av redsel for hennes fasthet.

11 Da jublet mine fortrykte, og mine svake ropte høyt; men de blev forferdet: disse løftet sin røst, men de blev styrtet.

12 Jomfruenes sønner gjennemboret dem og såret dem som flyktningers barn; de gikk til grunne i Herrens strid.

13 Jeg vil synge for Herren en ny sang: O Herre, du er stor og herlig, underfull i styrke og uovervinnelig.

14 La alle skapninger tjene dig; for du talte, og de blev til; du utsendte din ånd, og den skapte dem, og det er ingen som kan stå sig mot din røst.

15 For fjellene skal rystes fra sine grunnvoller sammen med vannene, klippene skal smelte som voks for ditt åsyn; men du er miskunnsom mot dem som frykter dig.

16 For all offergave er for liten til en velbehagelig duft for dig, og alt fett er ikke nok til ditt brennoffer; men den som frykter Herren, er stor til alle tider.

17 Ve de folk som reiser sig mot mitt folk! Herren den Allmektige skal ta hevn over dem på dommens dag, idet han legger ild og mark i deres kjød; og de skal føle det og gråte til evig tid.

Folket feirer i Jerusalem og Judit dør i ære

18 Og så snart de kom inn i Jerusalem, tilbad de Herren; og så snart folket var renset, bar de frem sine brennoffer og sine frivillige offer og sine gaver.

19 Og Judit helliget også alt det som tilhørte Holofernes, som folket hadde gitt henne, og gav baldakinen, som hun hadde tatt fra hans sovekammer, som gave til Herren.

20 Så holdt folket fest i Jerusalem for Herrens helligdom i tre måneder, og Judit blev hos dem.

21 Efter denne tid vendte hver tilbake til sin arv; og Judit drog til Betulia og blev i sin eiendom og var i sin tid høyt æret i hele landet.

22 Og mange begjærte henne, men ingen kjente henne alle hennes livsdager, efter at hennes mann Manasses var død og var samlet til sitt folk.

23 Og hun steg mer og mer i ære og blev gammel i sin manns hus, hundre og fem år gammel; og hun gav sin tjenestekvinne fri; så døde hun i Betulia, og de begravde henne i hennes mann Manasses’ grav.

24 Og Israels hus sørget over henne i syv dager; og før hun døde, delte hun sine eiendeler ut til alle dem som var nærmest i slekt med hennes mann Manasses, og til dem som var nærmest av hennes egen slekt.

25 Og det var ingen som mer gjorde Israels barn redde i Judits dager, og ikke på lang tid efter hennes død. 

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://quod.lib.umich.edu/cgi/r/rsv/rsv-idx?type=DIV1&byte=3825845

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.