Adams og Evas liv
gresk tradisjon

Kapittel 1 – Adam og Eva utenfor Paradiset
1 Dette er fortellingen om Adam og Eva etter at de var gått ut av Paradiset. Og Adam kjente sin hustru
2 Eva, og de dro opp mot soloppgangen og bodde der i atten år og to måneder. Og
3 Eva blev fruktsommelig og fødte to sønner: Adiaphotos, som kalles Kain, og Amilabes, som kalles Abel.

Kapittel 2 – Evas drøm om Abels blod
1 Og efter dette var Adam og Eva sammen, og mens de sov, sa Eva til Adam, sin herre: «Min herre Adam, se,
2 jeg har sett i en drøm i natt mitt barns blod, Amilabes som kalles Abel, bli øst inn i munnen på hans bror Kain; og han drakk det uten miskunn. Men han bønnfalte ham at han måtte la ham beholde litt av det. Dog hørte han
3 ikke på ham, men slukte det hele; og det blev ikke i hans buk, men kom ut av hans munn igjen. Da sa Adam: ‘La oss reise oss og gå
4 for å se hva som er hendt dem. Jeg frykter at motstanderen kanskje overfaller dem et sted.’»

Kapittel 3 – Abel blir drept av Kain
1 Og de begge gikk og fant Abel myrdet av sin bror Kains hånd. Og Gud
2 sier til Mikael, erkeengelen: «Si til Adam: ‘Åpenbar ikke den hemmelighet du kjenner for din sønn Kain, for han er et vrede­ns barn. Men sørg ikke, for jeg vil gi deg en annen sønn i hans sted; han skal vise deg alt det du skal gjøre. Si ham intet.’» Således talte erkeengelen
3 til Adam. Men han gjemte ordet i sitt hjerte, og det gjorde også Eva, skjønt de sørget over sin sønn Abel.

Kapittel 4 – Set blir født i Abels sted
1 Og efter dette kjente Adam sin hustru Eva, og hun blev fruktsommelig og fødte Set.
2 Og Adam sa til Eva: «Se, vi har avlet en sønn i Abels sted, som Kain slo ihjel; la oss gi Gud ære og bære frem offer.»

Kapittel 5 – Adam samler sine barn før sin død
1 Og Adam avlet tretti sønner og tretti døtre, og Adam levde ni hundre og tretti år; og han blev syk og ropte med høy
2 røst og sa: «La alle mine sønner komme til meg, at jeg må se dem før jeg dør.»
3 Og alle samlet seg, for jorden var delt i tre deler. Og Set, hans sønn, sa til ham:
4 «Fader Adam, hva er din klage?»
5 Og han sier: «Mine barn, jeg er knust under møyes byrde.» Og de sier til ham: «Hva er møye?»

Kapittel 6 – Set vil hente frukt fra Paradiset
1 Og Set svarte og sa til ham: «Har du mintes, fader, paradisets frukt som du pleide å ete, og er du blitt sorgfull i lengsel etter den?
2 Er det så, så si meg det, og jeg skal gå og hente deg frukt fra paradiset. For jeg vil legge aske på mitt hode og gråte og bede, at Herren må høre meg og sende sin engel og bringe meg en plante fra paradiset, og jeg skal bringe den til deg, så din møye kan vike fra deg.»
3 Adam sier til ham: «Nei, min sønn Set, men jeg har meget sykdom og møye.»
4 Set sier til ham: «Og hvorledes er dette kommet over deg?»

Kapittel 7 – Adam forteller om fallet
1 Og Adam sa til ham: «Da Gud skapte oss, meg og din mor, ved hvem jeg også dør, gav Han oss makt til å ete av hvert tre som er i paradiset. Men om det ene alene bød Han oss at vi ikke skulde ete av det, og ved dette ene skal vi dø. Og timen kom da englene
2 som voktet din mor, skulde fare opp for å tilbe Herren; og jeg var langt borte fra henne. Og fienden visste at hun var alene, og han gav henne, og hun åt av treet som hun var blitt budt ikke å ete av.
3 Deretter gav hun også meg å ete.

Kapittel 8 – Guds dom over Adam
1 Og Gud var vred på oss, og Herren kom inn i paradiset og kalte på meg med en forferdelig røst og sa: «Adam, hvor er du? Og hvorfor skjuler du deg for mitt åsyn? Mon huset kan skjule seg for sin byggmester?» Og Han sier til meg: «Siden du har forlatt min pakt, har jeg brakt over ditt legeme to og sytti slag; møyen ved det første slag er øynenes pine, det annet slag er hørselens lystelse, og således skal alle slag i tur komme over deg.»

Kapittel 9 – Eva vil bære Adams møye
1 Idet han talte dette til sine sønner, stønnet Adam tungt og sa: «Hva skal jeg gjøre? Jeg er i stor nød.»
2 Og Eva gråt og sa: «Min herre Adam, reis deg og gi meg halvparten av din møye, og jeg skal bære den. For det er for min skyld dette er hendt deg; for min skyld er du omgitt av strev og møye.»
3 Men Adam sa til Eva: «Reis opp og gå med min sønn Set nær til paradiset, og legg jord på eders hoder og gråt og bed Gud om å miskunne seg over meg og sende sin engel til paradiset og gi meg av det tre hvorav oljen flyter, og bring den til meg, så skal jeg salve meg og få hvile fra min plage.»

Kapittel 10 – Set angripes av et vilt dyr
1 Da gikk Set og Eva mot paradiset, og Eva så sin sønn, og et vilt dyr som overfalt ham; og Eva gråt og sa: «Ve meg! Dersom
2 jeg kommer til Oppstandelsens dag, skal alle dem som har syndet forbande meg og si: Eva holdt ikke Guds bud.» Og hun
3 talte til dyret: «Du onde dyr, frykter du ikke for å stride mot Guds bilde? Hvorledes blev din munn åpnet? Hvorledes blev dine tenner gjort sterke? Hvorledes mintes du ikke din underkastelse? For for lenge siden blev du satt under Guds bilde.» Da ropte dyret
4 og sa:

Kapittel 11 – Dyret anklager Eva
1 «Det er ikke vår sak, Eva, men din egen griskhet og din jammer; for fra deg er det kommet at dyrene fikk herredømme. Hvorledes blev din
2 munn åpnet til å ete av det tre Gud forbød deg å ete av? Derfor er også vår natur blitt forvandlet. Nå kan du ikke bære det,
3 om jeg begynner å vise deg til rette.»

Kapittel 12 – Set driver dyret bort
1 Da talte Set til dyret: «Lukk din munn og vær stille, og vik bort fra Guds bilde til dommens dag.» Da sa
2 dyret til Set: «Se, jeg viker bort fra Guds bilde.» Og det gikk til sitt hi.

Kapittel 13 – Mikael nekter barmhjertighetens olje
1 Og Set gikk med Eva nær paradiset, og der gråt de og bad Gud sende sin engel og gi dem barmhjertighetens olje.
2 Og Gud sendte erkeengelen Mikael, og han talte til Set: «Set, Guds mann, trette ikke deg selv med bønner og begjæringer angående det tre som flyter av olje til å salve din far Adam. For det skal ikke bli ditt nå, men ved tidens ende.
3 Da skal alt kjød oppreises fra Adam til den store dag, alle som skal høre til det hellige folk. Da skal paradisets gleder bli dem gitt, og Gud skal være midt iblant dem. Og de skal ikke mer synde for hans åsyn, for det onde hjerte skal bli tatt fra dem, og de skal få et hjerte som forstår det gode og tjener Gud alene.
4 Men du, gå tilbake til din far. For hans livstid er fullendt, og han skal leve tre dager fra i dag og så dø. Men når hans sjel farer bort, skal du se det forferdelige syn av hans bortgang.»

Kapittel 14 – Adam ber Eva fortelle om fallet
1 Således talte engelen og fór bort fra dem. Og Set og Eva kom til hytten hvor Adam lå. Og Adam sa til Eva: «Eva, hva
2 har du gjort mot oss? Du har brakt over oss stor vrede, som er døden.» Og han sa til henne: «Kall alle
3 våre barn og våre barns barn, og fortell dem om vårt fall.»

Kapittel 15 – Eva begynner sin beretning
1 Da sa Eva til dem: «Hør, alle mine barn og barns barn, og jeg vil berette for dere
2 hvorledes fienden bedro oss. Det hendte at vi voktet paradiset, hver av oss vår del
3 som var oss tilegnet av Gud. Jeg voktet i min del vesten og syden. Men djevelen gikk til Adams del, hvor de mannlige skapninger var. [For Gud delte skapningene: alle hanner gav han til deres far, og alle hunner gav han til meg.]

Kapittel 16 – Djevelen taler med slangen
1 Og djevelen talte til slangen og sa: «Reis deg, kom til meg, og jeg vil si deg et ord
2 hvorved du kan ha vinning.» Og slangen reiste seg og kom til ham. Og djevelen sier til ham:
3 «Jeg hører at du er visere enn alle dyrene, og jeg er kommet for å gi deg råd. Hvorfor eter du av Adams avfall og ikke av paradiset? Reis deg, så skal vi forårsake at han blir støtt ut av paradiset, likesom vi selv blev støtt ut ved hans skyld.
4 Slangen sier til ham: «Jeg frykter at Herren skal bli vred på meg.»
5 Djevelen sier til ham: «Frykt ikke; bare vær mitt kar, så skal jeg tale gjennom din munn ord til å bedra ham.»

Kapittel 17 – Satan viser seg i engleskikkelse
1 Og straks hengte han seg ved paradisets mur; og da englene fór opp
2 for å tilbe Gud, da stod Satan frem i en engels skikkelse og sang lovsanger som englene. Og jeg bøyde meg over muren og så ham, lik en engel. Og han sier til meg: «Er du Eva?» Og jeg sa
3 til ham: «Det er jeg.» «Hva gjør du i paradiset?» Og jeg sa til ham: «Gud satte oss til å vokte det og
4 å ete av det.» Djevelen svarte gjennom slangens munn: «Vel gjør dere, men dere eter ikke
5 av hver plante.» Og jeg sa: «Jo, vi eter av alle, uten ett som står midt i paradiset; om dette bød Gud oss at vi ikke skulde ete av det. For Han sa til oss: På den dag dere eter av det, skal dere dø døden.»

Kapittel 18 – Slangen lokker Eva
1 Da sier slangen til meg: «Så sant Gud lever! Jeg sørger over dere; jeg vil ikke at dere skal være uvitende. Men stå opp, kom hit, hør meg og et, og legg merke til dette treets verdi.»
2 Og jeg sa til ham: «Jeg frykter at Gud skal bli vred på meg, som Han har sagt oss.» Men han sier til meg: «Frykt ikke; for så snart du eter av det, skal også dere være som Gud, idet dere skal kjenne godt og ondt.
3 Og Gud så dette, at dere vilde bli lik Ham, derfor misunte Han dere og sa: Dere skal ikke ete av det.
4 Men gi akt på planten, så skal du se dens store herlighet.» Og jeg fryktet ennå å ta av frukten. Men han sier til meg: «Kom hit, så vil jeg gi deg. Følg meg.»

Kapittel 19 – Eva sverger å gi Adam frukten
1 Og jeg åpnet for ham, og han gikk et lite stykke, men vendte så om og sa til meg: «Jeg har ombestemt meg, og jeg vil ikke gi deg å ete før du sverger for meg at du også vil gi til din mann.»
2 Og jeg sa: «Hva slags ed skal jeg sverge deg?» Men det jeg visste, det sa jeg til ham: «Ved Mesterens trone, og ved kjerubene og Livsens tre, jeg skal også gi min mann å ete.»
3 Og da han hadde mottatt eden av meg, gikk han og helte over frukten giften av sin ondskap, som er lysten, roten og begynnelsen til all synd; og han bøyde grenen ned til jorden, og jeg tok av frukten og åt.

Kapittel 20 – Eva mister sin herlighet
1 Og i samme stund ble mine øyne åpnet, og straks visste jeg at jeg var naken, berøvet den rettferdighet
2 som jeg før var kledd med; og jeg gråt og sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette mot meg, så du har tatt fra meg den herlighet som jeg var kledd med?» Men jeg gråt også for den ed som jeg hadde svoret. Men han fór ned fra treet og forsvant.
3 Og jeg begynte, i min nakenhet, å søke i min del etter blader å skjule min skam med, men jeg fant ingen; for straks jeg hadde ett, falt bladene ned fra alle trærne i min del, unntatt fikentreet
4 alene. Og jeg tok blader fra det og gjorde meg et belte; og det var av den samme planten jeg hadde spist av.

Kapittel 21 – Eva overtaler Adam
1 Og jeg ropte i den samme stund: «Adam, Adam, hvor er du? Reis deg, kom til meg, og
2 jeg vil vise deg en stor hemmelighet.» Men da deres far kom, talte jeg til ham overtredelsens ord
3 som har brakt oss ned fra vår store herlighet; for da han kom, åpnet jeg min munn, og djevelen talte, og jeg begynte å overtale ham og sa: «Kom hit, min herre Adam, hør meg og et av frukten av treet som Gud bød oss ikke å ete av, og du skal være som en Gud.»
4 Og deres far svarte og sa: «Jeg frykter at Gud skal bli vred på meg.» Og jeg sa til
5 ham: «Frykt ikke; for så snart du eter, skal du kjenne godt og ondt.» Og hastig overtalte jeg ham, og han åt, og straks ble også hans øyne åpnet, og han kjente sin nakenhet.
6 Og til meg sa han: «Du onde kvinne! Hva har jeg gjort deg, at du har berøvet meg Guds herlighet?»

Kapittel 22 – Gud kommer til Paradiset
1 Og i samme stund hørte vi erkeengelen Mikael blåse i sin basun og kalle på
2 englene og si: «Så sier Herren: Kom med meg til Paradiset og hør den dom som jeg vil dømme Adam med.»
3 Og da Gud åpenbarte seg i paradiset, ridende på kjerubenes vogn, og englene gikk foran ham og sang lovsanger, da brøt alle paradiset planter, både i deres fars del
4 og i min, ut i blomster. Og Guds trone stod fast der Livsens tre var.

Kapittel 23 – Adam skjuler seg for Gud
1 Og Gud kalte på Adam og sa: «Adam, hvor er du? Kan huset skjule seg for sin byggmester?»
2 Da svarte deres far: «Det er ikke fordi vi tror at vi ikke skal finnes av deg, Herre, at vi skjuler oss, men jeg ble redd, fordi jeg er naken, og jeg skammet meg for ditt velde, min Mester.»
3 Gud sier til ham: «Hvem viste deg at du er naken, uten at du har forlatt mitt bud, som jeg gav deg å holde?»
4 Da mintes Adam det ord som jeg hadde talt til ham: «Jeg vil gjøre deg trygg for Gud.» Og han vendte seg til meg og sa: «Hvorfor har du gjort dette?» Og jeg sa: «Slangen bedro meg.»

Kapittel 24 – Guds dom over Adam
1 Gud sier til Adam: «Siden du har tilsidesatt mitt bud og har lyttet til din hustru, forbannet være jorden for din skyld. Med møye skal du arbeide den, men den skal ikke gi deg sin kraft; torner og tistler skal den la spire for deg, og i ditt ansikts svette skal du ete ditt brød.
2 Du skal være i mange slags møye; du skal knuses av bitterhet, men av sødme skal du ikke smake.
3 Trett skal du være og ikke finne hvile; av heten skal du bli tynget, av kulden trangt til; du skal arbeide rikelig, men ikke bli rik; og du skal bli fet, men til intet ende.
4 Dyrene som du hadde herredømme over, skal reise seg i opprør mot deg, fordi du ikke har holdt mitt bud.»

Kapittel 25 – Guds dom over Eva
1 Og Herren vendte seg til meg og sa: «Siden du har lyttet til slangen og vendt et døvt øre til mitt bud, skal du være i fødselsveer og utålelige plager; du skal føde barn i stort beven, og i én time skal du komme til fødsel og miste ditt
2 liv av din store møye og angst. Men du skal bekjenne og si: ‘Herre, Herre, frels meg, og jeg skal ikke mer vende tilbake til kjøds synd.’
3 Og av dine egne ord vil jeg dømme deg, for den fiendskap som fienden plantet i deg.»

Kapittel 26 – Guds dom over slangen
1 Men så vendte Han seg til slangen i stor vrede og sa: «Siden du har gjort dette og er blitt et utakknemlig kar, inntil du har bedratt de uskyldige hjerter, forbannet være du blant alle dyr.
2 Du skal bli berøvet den føde du åt, og støv skal du ete alle dine dager.
3 På ditt bryst og din buk skal du krype, og du skal bli berøvet hender og føtter. Det skal ikke bli igjen deg øre eller vinge, ei heller lem av alt det du brukte til å fange dem i din ondskap, og ved ditt anslag drev dem ut av paradiset.
4 Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og hans sæd; han skal knuse ditt hode, og du skal stikke hans hæl, inntil dommens dag.»

Kapittel 27 – Adam ber om miskunn
1 Og således talte Han og bød englene å drive oss ut av paradiset. Og mens vi ble drevet bort under høy klage, ba deres far Adam englene og sa:
2 «La meg få et lite rom, så jeg kan påkalle Herren, at Han må forbarme seg over meg og vise meg miskunn, for jeg alene har syndet.»
3 Og de holdt opp med å drive ham, og Adam ropte høyt og gråt og sa: «Tilgi meg, Herre, min gjerning!»
4 Da sier Herren til englene: «Hvorfor har dere stanset i å drive Adam ut av paradiset? Hvorfor kaster dere ham ikke ut? Er det jeg som har gjort urett? Eller er min dom dårlig dømt?»
5 Da falt englene ned på jorden og tilbad Herren og sa: «Rettferdig er du, Herre, og du dømmer en rettferdig dom.

Kapittel 28 – Adam nektes Livsens tre
1 Men Herren vendte seg til Adam og sa: «Jeg vil ikke lenger tillate deg å være i paradiset.»
2 Og Adam svarte og sa: «Giv meg, Herre, av Livsens tre, at jeg må ete av det før
3 jeg blir kastet ut.»
4 Da talte Herren til Adam: «Du skal ikke nå ta av det, for jeg har befalt kjerubene med det luende sverd, som vender seg alle veier, å vokte det for deg, så du ikke smaker det. Men du har den strid i deg som motstanderen har lagt der; dog, når du er gått ut av paradiset, dersom du holder deg fra alt ondt, som en som står for å dø, da – når oppstandelsen atter kommer – vil jeg oppreise deg, og da skal Livsens tre bli gitt deg.»

Kapittel 29 – Adam får med seg velluktende urter
1 Slik talte Herren og bød at vi skulle kastes ut av paradiset.
2 Men deres far Adam gråt for englene overfor paradiset, og englene sa til ham: «Hva vil du at vi skal gjøre, Adam?»
3 Og deres far sa til dem: «Se, dere driver meg ut. Jeg ber dere, la meg få med meg velluktende urter fra paradiset, så jeg kan frembære et offer for Gud når jeg er gått ut av paradiset, at Han må høre meg.»
4 Og englene gikk frem for Gud og sa: «Ja’El, Evige Konge, byd, min Herre, at Adam må gis velluktende røkelse fra paradiset og frø til sin føde.»
5 Og Gud bød Adam gå inn og ta søte krydder og velluktende urter fra paradiset,
6 og frø til sin føde. Og englene lot ham gå, og han tok fire slag: safran og nardus og rørkalmus og kanel, og de andre frø til sin føde;
7 og da han hadde tatt disse, gikk han ut av paradiset. Og vi var på jorden.

Kapittel 30 – Eva advarer sine barn
1 Og nå, mine barn, har jeg vist dere på hvilken måte vi ble bedratt; og dere skal vokte dere for å overtre det gode.»

Kapittel 31 – Adam taler om sin død
1 Og da Eva hadde sagt dette midt iblant sine sønner, mens Adam lå syk og skulle dø
2 etter én dag av den sykdom som hadde heftet seg ved ham, sa hun til ham: «Hvorledes kan det være at du dør og jeg lever, eller hvor lenge skal jeg leve etter at du er død? Si meg det.»
3 Og Adam sier til henne: «Bry deg ikke om dette, for du skal ikke drøye lenge etter meg, men vi begge skal dø sammen. Og hun skal ligge i mitt sted. Men når jeg dør, salve meg, og la ingen røre meg før Herrens engel har talt noe om meg.
4 For Gud vil ikke glemme meg, men vil søke sin skapning; og nå, reis heller opp og be til Gud, inntil jeg gir min ånd i hans hånd, Han som gav meg den. For vi vet ikke hvorledes vi skal møte vår Skaper, om Han er vred på oss, eller om Han er miskunnelig og vil forbarme seg og ta imot oss.»

Kapittel 32 – Eva bekjenner sin synd
1 Og Eva reiste seg og gikk ut og falt på jorden og begynte å si: «Jeg har syndet, o Gud, jeg har syndet, o Allhers Gud, jeg har syndet mot deg. Jeg har syndet mot de utvalgte engler. Jeg har syndet mot kjerubene. Jeg har syndet mot din fryktelige og urokkelige trone. Jeg har syndet for ditt åsyn, og all synd tok sin begynnelse ved min gjerning i skapelsen.»
2 Slik bad Eva på sine knær; og se, menneskehetens engel kom til henne og reiste
3 henne opp og sa: «Reis deg, Eva, fra din bot; for se, Adam, din mann, er gått ut av sitt legeme. Reis deg og se hans ånd bærets opp til sin Skaper.

Kapittel 33 – Adams sjel blir båret opp
1 Og Eva reiste seg og tørket sine tårer med sin hånd, og engelen sa til henne: «Løft deg
2 opp fra jorden.» Og hun stirret opp mot himmelen, og hun så en lysvogn, båret av fire strålende ørner; og det var umulig for noe menneske født av kvinne å beskrive deres herlighet eller
3 å skue deres ansikt – og engler gikk foran vognen. Og da de kom til stedet hvor deres far Adam var, stanset vognen, og serafer stod omkring den. Og jeg så gullrige røkelseskar mellom deres far og vognen, og alle englene kom hastende med røkelseskar og virak til
4 røkofferet og blåste på det, og røkens sky skjulte himmelhvelvene. Og englene falt ned og tilbad Gud og ropte høyt og sa: «Ja’El, Du Hellige, miskunn Deg; for han er Ditt bilde og Dine hellige henders verk.»

Kapittel 34 – Eva ser de fryktinngytende tegn
1 Og jeg, Eva, så to store og fryktinngytende under som stod for Guds åsyn, og jeg gråt av
2 frykt og ropte til min sønn Set og sa: «Reis deg, Set, fra din far Adams legeme og kom til meg, så skal du se et syn som intet menneskes øye ennå har bevitnet.»

Kapittel 35 – Set forklarer synet
1 Da reiste Set seg og kom til sin mor og sa til henne: «Hva plager deg? Hvorfor gråter du?»
2 Og hun sa til ham: «Løft dine øyne og se himlene, de sju, stå åpne; og se hvordan din fars sjel ligger på sitt ansikt, og alle de hellige engler beder for ham og sier: ‘Forlat ham, Allfader, for han er Ditt bilde.’
3 Si meg, mitt barn Set: hva skal dette bety? Og vil han en dag bli overgitt i Den Usynlige Faders, vår Guds, hender? Men hvem er de to sorte skikkelser som står ved bønnen for din far Adam?»

Kapittel 36 – Solen og månen skjuler sitt lys
1 Og Set sier til sin mor at dette er solen og månen, og også de faller ned og beder for min far Adam.
2 Eva sier til ham: «Hvor er da deres lys, og hvorfor har de fått et så mørkt åsyn?»
3 Og Set svarer henne: «Lyset har ikke forlatt dem, men de kan ikke skinne for Lysets Fader, Universets Lys. Og derfor er deres lys skjult for dem.»

Kapittel 37 – Adam vaskes for Guds åsyn
1 Mens Set talte dette til sin mor, se, da blåste en engel i basunen, og alle englene stod opp – de som lå med sine ansikter mot jorden – og de ropte med en fryktinngytende røst og sa: «Velsignet være Herrens herlighet
2 fra Hans makts verk, for Han har forbarmet seg over Adam, sine henders skapning.»
3 Men da englene hadde sagt disse ord, se, da kom en av seraferne med seks vinger og grep Adam og førte ham bort til Akerus-sjøen og vasket ham tre ganger for Guds åsyn.

Kapittel 38 – mangler i teksten - [Kapittelnummeret er ikke bevart tydelig i kildens løpende tekst.] 

Kapittel 39 – Gud lover Adam oppreisning
1 Og Gud sier til ham: «Adam, hva er det du har gjort? Dersom du hadde holdt mitt bud, da skulle det ikke vært noen glede blant dem som fører deg ned til dette sted. Men jeg sier deg: Jeg vil gjøre deres glede til sorg,
2 og din sorg vil jeg gjøre til glede, og jeg vil omskape deg til din forrige herlighet og sette deg på din forførers trone. Men han skal kastes
3 ned på dette sted og se deg sitte over ham; da skal han bli dømt, og også de som hørte ham. Og han skal sørge bittert når han ser deg sitte på hans ærefulle trone.

Kapittel 40 – Adam føres til Paradis
1 Og han ble der i tre timer, liggende; og deretter rakte Allfaderen, som satt på sin hellige trone, sin hånd ut og tok Adam og gav ham over til erkeengelen Mikael og sa: «Løft ham opp til Paradis, til den tredje himmel, og la ham være der inntil den forferdelige dag da jeg skal gjøre min dom i verden.»
2 Da tok Mikael Adam og lot ham bli på det sted hvor Gud hadde befalt ham.

Kapittel 41 – Adams legeme gjøres rede
1 Men etter alt dette spurte erkeengelen om hvorledes legemet skulle legges ut. Og Gud
2 bød at alle englene skulde samle seg for hans åsyn, hver i sin orden; og alle englene samlet seg, noen med røkelseskar i hendene, andre med trompeter. Og se, Herren, Hærskarenes Gud, kom frem, og de fire vinder bar ham, og kjerubene satt på vindene, og englene fra himmelen fulgte ham; og de kom til jorden, hvor Adams legeme lå.
3 Og de kom til paradiset, og alle paradistreets blader rørte seg, så alle mennesker som var født av Adam, sovnet av vellukten – unntatt Set alene, fordi han var født «etter Guds bestemmelse».
4 Da lå Adams legeme der i paradiset på jorden, og Set sørget meget over ham.

Kapittel 42 – Adam og Abel begraves
1 Da talte Gud til erkeenglene Mikael, Gabriel, Uriel og Rafael: «Gå til Paradis i den tredje himmel og bred linklær og dekk Adams legeme, og hent olje av velluktens olje og øs den over ham.»
2 Og de tre store englene gjorde så og gjorde ham i stand til begravelsen. Og Gud sa: «La også Abels legeme bringes.»
3 Og de hentet andre linklær og gjorde også ham i stand. For han hadde ligget ubegravet fra den dag da Kain, hans bror, slo ham ihjel; for den onde Kain hadde møysommelig forsøkt å skjule ham, men jorden vilde ikke ta imot ham.
4 For legemet sprang opp av jorden, og en røst lød fra jorden og sa: «Jeg vil ikke ta imot et medlegeme før den jord som ble tatt og formet i meg, kommer tilbake til meg.»
5 På den tid tok englene ham og la ham på en stein, inntil Adam, hans far, var blitt begravd.
6 Og begge ble begravd etter Guds bud, på det sted hvor Gud hadde funnet støvet, og Han lot stedet graves for to.
7 Og Gud sendte syv engler til paradiset, og de brakte mange velluktende krydder og la dem i jorden; og de tok de to legemene og la dem i det sted som de hadde gravd og bygd.

Kapittel 43 – Gud lover Adam oppstandelse
1 Og Gud kalte og sa: «Adam, Adam.» Og legemet svarte fra jorden og sa: «Her er jeg, Herre.»
2 Og Gud sa til ham: «Jeg sa deg at jord er du, og til jord skal du vende tilbake. Men igjen lover jeg deg oppstandelsen; jeg vil oppreise deg i oppstandelsen med hver mann som er av din sæd.

Kapittel 44 – Evas død
1 Etter disse ord gjorde Gud et segl og beseglet graven, så ingen skulde gjøre noe med ham i seks dager, inntil hans ribben skulde vende tilbake til ham. Og Herren og hans engler drog derfra til sitt sted.
2 Og Eva også, da de seks dager var til ende,
3 sov inn. Men mens hun levde, gråt hun bittert over at Adam var hensovet, for hun visste ikke hvor han var lagt. For da Herren kom til paradiset for å begrave Adam, sov hun, og sønnene hennes også, unntatt Set, inntil Han bød at Adam skulde gjøres rede til begravelsen; og intet menneske på jorden visste det, uten hennes sønn Set.
4 Og Eva bad – i sin dødsstund – at hun måtte bli begravd på det sted hvor hennes mann Adam var. Og da hun hadde endt sin bønn, sa hun: «Herre,
5 Mester, allhers Gud, skill ikke din tjenerinne fra Adams legeme, for av hans lemmer formet du meg. Men gjør meg verdig, selv jeg som er uverdig og en synderinne, å komme inn i hans bolig, likesom jeg var med ham i paradiset, uten at vi var atskilt fra hverandre; for i vårt fall ble vi
6 begge ført vill og brøt ditt bud, men ble ikke skilt. Således, Herre, skill oss ikke nå.»
7 Men etter at hun hadde bedt, løftet hun sine øyne mot himmelen og stønnet høyt og slo sitt bryst og sa: «Allhers Gud, mottag min ånd.» Og straks gav hun sin ånd i Guds hånd.

Kapittel 45 – Eva begraves og Set får forskrift om sorg
1 Og Mikael kom og lærte Set hvorledes han skulde gjøre Eva i stand til begravelsen. Og tre engler kom og de begravde hennes legeme på det sted hvor Adams legeme og Abels var. Og deretter
2 talte Mikael til Set og sa: «Legg hver mann ut på denne vis som dør, inntil oppstandelsens dag.» Og etter å ha gitt ham denne forskrift
3 sa han til ham: «Sørg ikke mer enn seks dager, men på den sjuende dag skal du hvile og glede deg på den; for på den dag gleder Gud seg, ja, og vi englene også, med den rettferdiges sjel som er gått bort fra jorden.»
4 Slik talte engelen og fór opp til himmelen, idet han priste Gud og sa: «Halleluja.»
5 «Hellig, hellig, hellig er Herren, i Gud Faders herlighet; for det sømmer seg for Ham å få pris, ære og tilbedelse, med den evige livgivende Ånd, nå og alltid og i all evighet. Amen.»
6 «Hellig, hellig, hellig er Hærskarenes Herre. Ham være ære og makt i all evighet. Amen.»
7 Og erkeengelen Joel priste Gud og sa: «Hellig, hellig, hellig er Herren; himmel og jord er fulle av din herlighet.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -
https://www.pseudepigrapha.com/pseudepigrapha/apcmose.htm
Oversettelsen har fått overskrifter 2026

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.