Testamentet til Job

 den ulastelige, offeret, seierherren i mange kamper

Jobs bok, kalt Jobab, hans liv og nedtegnelsen av hans testament.

Kap. 1 – Jobab kalles av Gud og får vite om Satans strid

1 Og på den dag da han ble syk og forstod at han måtte forlate sitt legemlige hylster, kalte han sine sju sønner og sine tre døtre sammen og talte til dem således:

2 «Slutt ring om meg, barn, og hør, og jeg vil fortelle dere hva Herren har gjort mot meg, og alt det som er hendt meg. 3 For jeg er Job, deres far. 4 Vit da, mine barn, at dere er ætten av en utvalgt, og gi akt på deres edle opphav.

5 For jeg er av Esaus sønner. Min bror er Nahor, og deres mor er Dina; ved henne ble jeg deres far. 6 For min første hustru døde sammen med mine ti andre barn i en bitter død. 7 Hør nå, barn, og jeg vil åpenbare for dere det som hendte meg.

8 Jeg var en meget rik mann som bodde i Østen, i landet Ausitis (Uts), og før Herren kalte meg Job, ble jeg kalt Jobab.

9 Begynnelsen på min prøvelse var slik: I nærheten av mitt hus stod et avgudsbilde, som folket tilba; og jeg så stadig at brennoffer ble båret frem for det som for en gud.

10 Da tenkte jeg ved meg selv og sa: «Er dette han som har skapt himmel og jord, havet og oss alle? Hvordan skal jeg kjenne sannheten?»

11 Og den natt, mens jeg lå og sov, kom en røst og ropte: «Jobab! Jobab! Stå opp, og jeg vil si deg hvem han er som du ønsker å kjenne.» 12 «Denne som folket bærer frem brennoffer og drikkoffer for, er ikke Gud, men dette er forførerens (Satans) makt og gjerning, hvorved han forleder folket.»

13 Da jeg hørte dette, falt jeg til jorden og kastet meg ned og sa: 14 «Å, min Herre, du som taler til frelse for min sjel! Jeg ber deg: Dersom dette er Satans avgud, la meg da gå og ødelegge den og rense dette stedet. 15 For ingen kan hindre meg i å gjøre dette, siden jeg er konge i dette land, så de som bor her ikke lenger skal bli ført vill.»

1:16 – Erkeengelen forkynner den kommende prøvelse

16 Og røsten som talte ut av flammen, svarte meg: «Du kan rense dette stedet. 17 Men se, jeg forkynner deg det som Herren har befalt meg å si deg, for jeg er Guds erkeengel.»

18 Da sa jeg: «Alt det som blir sagt til hans tjener, vil jeg høre.»

19 Og erkeengelen sa til meg: «Så sier Herren: Dersom du tar på deg å ødelegge og fjerne Satans bilde, vil han i vrede reise seg og føre krig mot deg og vise all sin ondskap mot deg. 20 Han vil føre mange harde plager over deg og ta fra deg alt det du eier. 21 Han vil ta dine barn fra deg og legge mange onder på deg. 22 Da må du kjempe som en idrettsmann og stå imot smerten, viss på din lønn, overvinne prøvelser og trengsler.

23 Men når du holder ut, vil jeg gjøre ditt navn kjent gjennom alle jordens slekter, like til verdens ende. 24 Og jeg vil gi deg tilbake alt det du hadde, og det dobbelte av det du mister, skal bli gitt deg, for at du skal vite at Gud ikke ser på person, men gir hver den som fortjener det gode. 25 Også deg skal dette bli gitt, og du skal bære en krone av amarant. 26 Og i oppstandelsen skal du våkne til evig liv; da skal du vite at Herren er rettferdig og sann og mektig.»

27 Da svarte jeg, mine barn: «Av kjærlighet til Gud vil jeg holde ut inntil døden alt det som kommer over meg, og jeg vil ikke vike tilbake.»

28 Da satte engelen sitt segl på meg og forlot meg.

Kap. 2 – Job ødelegger avgudsbildet og Satan begynner sin hevn

1 Etter dette stod jeg opp om natten og tok med meg femti tjenere og gikk til avgudens tempel og ødela det helt til grunnen. 2 Og jeg vendte så tilbake til mitt hus og gav befaling om at døren skulle lukkes fast; og jeg sa til dørvokterne: 3 «Om noen spør etter meg, så bring ingen melding til meg, men si: Han gransker viktige saker; han er innenfor.»

4 Da skapte Satan seg om til en tigger og banket hardt på døren og sa til dørvokteren: 5 «Meld Job at jeg ønsker å møte ham.»

6 Og dørvokteren gikk inn og sa dette til meg, men hørte av meg at jeg holdt på med studier.

7 Da den Onde ikke nådde frem på denne måten, gikk han bort og tok på sin skulder en gammel, fillete kurv, og han gikk igjen og talte til dørvokteren og sa: «Si til Job: Gi meg brød av dine hender, så jeg kan ete.»

2:8 – Satan prøver Job gjennom brødet

8 Og da jeg hørte dette, gav jeg henne brent brød for at hun skulle gi det til ham, og jeg lot ham vite: «Vent ikke å ete av mitt brød, for det er deg forbudt.»

9 Men dørvokteren skammet seg over å gi ham det brente og askeaktige brødet, fordi hun ikke visste at det var Satan, og hun tok av sitt eget fine brød og gav ham. 10 Men han tok det, og da han forstod hva som var skjedd, sa han til piken: «Gå bort, onde tjener, og bring meg det brød som ble gitt deg for å overlevere til meg.»

11 Og tjenestepiken gråt og talte i sorg og sa: «Du taler sant når du sier at jeg er en ond tjener, for jeg har ikke gjort som min herre befalte meg.»

12 Og hun vendte tilbake og bar ham det brente brødet og sa til ham: «Så sier min herre: Du skal ikke mer ete av mitt brød, for det er deg forbudt. 13 Og dette gav han meg for at det ikke skulle bli reist anklage mot meg for at jeg ikke gav fienden som ba.»

14 Og da Satan hørte dette, sendte han tjeneren tilbake til meg og sa: «Slik som du ser dette brødet, helt brent, slik skal jeg snart brenne ditt legeme og gjøre det likt dette.»

15 Og jeg svarte: «Gjør det du ønsker å gjøre, og fullfør det du har lagt opp; for jeg er rede til å utholde alt det du fører over meg.»

16 Da djevelen hørte dette, forlot han meg, og han steg opp under den høyeste himmel og tok av Herren en ed på at han måtte få makt over alle mine eiendeler. 17 Og etter at han hadde fått denne makt, gikk han bort og tok straks fra meg all min rikdom.

Kap. 3 – Jobs rikdom og hans barmhjertighet mot de fattige

1 For jeg hadde hundre og tretti tusen sauer, og av disse skilte jeg ut sju tusen til klær for foreldreløse og enker og for de fattige og syke. 2 Jeg hadde en flokk på åtte hundre hunder som voktet sauene mine, og dessuten to hundre til å vokte mitt hus.3 Og jeg hadde ni møller i drift for hele byen, og skip til å frakte varer, og jeg sendte dem til hver by og til landsbyene, til de skrøpelige og syke og til dem som var ulykkelige. 4 Og jeg hadde tre hundre og førti tusen omvandrende esler, og av disse satte jeg til side fem hundre, og avkommet av dem lot jeg selge, og inntekten gav jeg til de fattige og trengende. 5 For fra alle land kom de fattige for å møte meg.

6 For de fire dørene til mitt hus stod åpne, hver under tilsyn av en vaktmann, som skulle se om det kom mennesker som ba om almisser, og om de så meg sitte ved en av dørene, slik at de kunne gå ut gjennom den andre og ta det de trengte.

7 Jeg hadde også tretti faste bord dekket til enhver tid for fremmede alene, og dessuten tolv bord dekket for enkene. 8 Og om noen kom og ba om almisser, fant han mat på mitt bord og tok det han trengte, og jeg lot ingen gå bort fra min dør med tom mage.

9 Jeg hadde også tre tusen fem hundre åk okser, og av disse utvalgte jeg fem hundre og satte dem til pløying. 10 Og med disse fikk jeg alt arbeidet utført på hver mark av dem som ville ta det på seg, og avlingenes utbytte la jeg til side for de fattige på deres bord. 11 Jeg hadde også femti bakerier, hvorfra jeg sendte brød til de fattiges bord. 12 Og jeg hadde tjenere utvalgt til sin tjeneste. 13 Det var også noen fremmede som så min velvilje; de ønsket selv å tjene som oppvartere. 14 Andre, som var i nød og ikke kunne skaffe seg livsopphold, kom og bad og sa:

15 «Vi ber deg, siden også vi kan fylle oppvarterens (diakonens) tjeneste og ikke eier noe, ha miskunn med oss og forskutter oss penger, så vi kan dra til de store byene og drive handel. 16 Og det overskytende av vår fortjeneste vil vi gi som hjelp til de fattige, og så skal vi vende tilbake til deg det som er ditt.»

3:17 – Job hjelper skyldnere og fattige handelsmenn

17 Da jeg hørte dette, gledet jeg meg over at de ville ta dette på seg til kjærlighetens jordbruk for de fattige. 18 Og med villig hjerte gav jeg dem det de ba om, og jeg tok imot deres skriftlige gjeldsbrev, men tok ingen annen sikkerhet av dem enn det skrevne dokument. 19 Og de drog ut og gav til de fattige så langt de lyktes. 20 Men ofte gikk noe av deres gods tapt på veien eller på havet, eller de ble ranet. 21 Da kom de og sa: «Vi ber deg, vis storhjertethet mot oss, så vi kan se hvordan vi kan gi deg tilbake det som er ditt.»

22 Da jeg hørte dette, fikk jeg medynk med dem og rakte dem deres gjeldsbrev, og ofte, etter å ha lest det opp for dem, rev jeg det i stykker og løste dem fra gjelden, idet jeg sa til dem: 23 «Det som jeg har viet til gagn for de fattige, vil jeg ikke ta fra dere.»

24 Og slik tok jeg intet fra min skyldner. 25 Og når en mann med glad vilje kom til meg og sa: «Jeg trenger ikke å bli tvunget til å være lønnet arbeider for de fattige, 26 men jeg ønsker å tjene de nødlidende ved ditt bord,» og han samtykket i å arbeide og åt sin del,

27 så gav jeg ham likevel hans lønn, og jeg gikk hjem med glede. 28 Og når han ikke ville ta imot den, tvang jeg ham og sa: «Jeg vet at du er en arbeidsmann som ser etter og venter på sin lønn, og du må ta den.»

29 Aldri utsatte jeg å betale lønnen til dagarbeideren eller noen annen, og aldri holdt jeg tilbake i mitt hus, ikke engang én kveld, den lønn som var ham skyldig. 30 De som melket kyrne og søyene, gav tegn til de forbipasserende at de skulle ta sin del. 31 For melken fløt i slik overflod at den stivnet til smør på haugene og ved veikanten; og ved klippene og på åsene lå feet som hadde født sitt avkom. 32 For mine tjenere ble trette av å holde kjøttet til enkene og de fattige og dele det opp i små stykker. 33 For de kunne spøke og si: «Å, om vi hadde av hans kjøtt, så vi kunne bli mette», enda jeg var meget god mot dem.

34 Jeg hadde også seks harper [og seks tjenere til å spille på harpene], og dessuten en kithara og en tikord; og jeg slo på den om dagen. 35 Og jeg tok kitharaen, og enkene svarte etter sine måltider. 36 Og med strengespillet minnet jeg dem om Gud, så de skulle lovprise Herren. 37 Og når mine kvinnelige tjenere murret, tok jeg musikkinstrumentene og spilte så mye som de ellers ville ha gjort for sin lønn, og gav dem hvile fra sitt arbeid og sine sukk.

Kap. 4 – Jobs barn holder gjestebud og Job bærer offer for dem

1 Og mine barn, etter at de hadde tatt seg av tjenesten, holdt daglig måltid sammen med sine tre søstre, idet de begynte med den eldste bror, og de holdt gjestebud.

2 Og jeg stod opp om morgenen og bar frem som syndoffer for dem femti værer og nitten sauer; og det som ble til overs, som rest, ble viet til de fattige. 3 Og jeg sa til dem: «Ta dette som rest og bed for mine barn. 4 Kanskje har mine sønner syndet for Herrens åsyn ved å tale i hovmodig sinn: Vi er barn av denne rike mann; alle disse eiendeler er våre. Hvorfor skulle vi være de fattiges tjenere? 5 Og når de slik har talt i hovmodig ånd, kan de ha vakt Guds vrede; for overmodig stolthet er en vederstyggelighet for Herren.»

6 Så førte jeg okser frem som offer til presten ved alteret og sa: «Måtte mine barn aldri tenke ondt mot Gud i sine hjerter.»

7 Da jeg levde på denne måten, kunne Forføreren ikke tåle å se det gode jeg gjorde, og han krevde av Gud å føre strid mot meg. 8 Og han gikk hardt frem mot meg. 9 Først brente han opp den store mengden sauer, deretter kamelene; så brente han opp storfeet og alle mine hjorder, eller de ble bortført, ikke bare av fiender, men også av slike som hadde mottatt velgjerninger av meg. 10 Og hyrdene kom og meldte dette til meg. 11 Men da jeg hørte det, lovpriste jeg Gud og spottet ikke.

4:12 – Satan samler fiender mot Job

12 Da Forføreren fikk kjennskap til min standhaftighet, la han nye planer mot meg. 13 Han skapte seg om til Persias konge og beleiret min by, og etter at han hadde ført bort alle som var der, talte han til dem i ondskap og sa i skrytende tale: 14 «Denne mann Job, som har samlet all jordens rikdom og latt intet bli igjen for andre, han har ødelagt og revet ned gudens tempel. 15 Derfor vil jeg gjengjelde ham det han har gjort mot den store guds hus.

16 Kom nå med meg, så skal vi plyndre det som er igjen i hans hus.» 17 Og de svarte og sa til ham: «Han har sju sønner og tre døtre. 18 Se til at de ikke flykter til andre land og blir våre tyranner og siden kommer over oss med makt og dreper oss.»

19 Da sa han: «Frykt ikke det ringeste. Hans hjorder og hans rikdom har jeg ødelagt med ild, og resten har jeg bortført; og se, hans barn vil jeg drepe.»

20 Og etter å ha sagt dette gikk han og lot huset falle over mine barn og drepte dem. 21 Og mine medborgere, da de så at det han hadde sagt var blitt sant, kom og forfulgte meg og ranet meg for alt som var i mitt hus. 22 Og jeg så med egne øyne plyndringen av mitt hus, og menn uten dannelse og uten ære satt ved mitt bord og på mine leier, og jeg kunne ikke tale dem imot. 23 For jeg var utslitt, lik en kvinne hvis lender er løst av mengden av smerter, idet jeg først og fremst mintes at denne strid var blitt forkynt meg av Herren ved hans engel.

24 Og jeg ble som en som, når han ser det opprørte hav og de motstridende vinder, og lasten på skipet midt på havet er for tung, kaster byrden i sjøen og sier: 25 «Jeg vil heller ødelegge alt dette for bare å komme trygt inn i byen, så jeg kan vinne som utbytte det bergede skip og det beste av mine eiendeler.»

26 Slik styrte jeg mine egne forhold.

27 Men det kom en annen budbærer og meldte meg mine egne barns undergang, og jeg ble grepet av stor redsel. 28 Og jeg rev mine klær og sa:

«Herren gav, og Herren tok; som Herren fant for godt, så er det skjedd. Herrens navn være lovet.»

Kap. 5 – Satan rammer Jobs legeme og Sitis selger sitt hår

1 Og da Satan så at han ikke kunne drive meg til fortvilelse, gikk han og ba Herren om mitt legeme for å legge plage på meg; for den Onde kunne ikke tåle min tålmodighet. 2 Da overgav Herren meg i hans hender, så han kunne fare frem med mitt legeme som han ville, men han gav ham ingen makt over min sjel. 3 Og han kom til meg mens jeg satt på min trone og ennå sørget over mine barn. 4 Og han var lik en mektig stormvind og veltet min trone og kastet meg til jorden. 5 Og jeg ble liggende på bakken i tre timer, og han slo meg med en hard plage fra issen av mitt hode til mine fotsåler. 6 Og jeg gikk ut av byen i stor redsel og nød og satte meg på en mødding, og mitt legeme var fullt av mark. 7 Og jeg fuktet jorden med væsken fra mitt sårede legeme, for verk fløt ut av meg, og mange mark dekket meg. 8 Og når én eneste mark krøp bort fra mitt legeme, satte jeg den tilbake og sa: «Bli på det sted hvor du er satt, inntil han som har sendt deg, befaler deg et annet sted.»

9 Slik holdt jeg ut i sju år, sittende på en mødding utenfor byen, mens jeg var hjemsøkt av plage. 10 Og jeg så med egne øyne mine kjære barn [båret av engler til himmelen]. 11 Og jeg så min fornedrede hustru, hun som var blitt ført til sitt brudekammer i stor prakt og med spydmenn som livvakter, utføre vannbærerens arbeid som en slave i en simpel manns hus for å vinne seg litt brød og bringe det til meg. 12 Og i min bitre nød sa jeg: «Å, at disse skrytende byhøvdinger, som jeg ikke ville ha regnet lik mine gjeterhunder, nå bruker min hustru som tjener!»

5:13 – Sitis mister sitt brød og møter Satan

13 Men etter dette tok jeg mot til meg igjen. 14 Senere nektet de henne endog brødet, så det bare var nok til hennes eget underhold. 15 Men hun tok det og delte det mellom seg og meg og sa sørgmodig: «Ve meg! Snart kan han ikke lenger få brød, og han kan ikke gå til torget for å be brødselgerne om brød for å bringe det til meg, så han kan ete.»

16 Da Satan fikk kjennskap til dette, tok han skikkelse av en brødselger; og det hendte som av et tilfelle at min hustru møtte ham og ba ham om brød, idet hun trodde han var en slik mann. 17 Men Satan sa til henne: «Gi meg betalingen, og ta så det du ønsker.»

18 Da svarte hun og sa: «Hvor skal jeg få penger fra? Vet du ikke hvilken ulykke som er kommet over meg? Har du miskunn, så vis den mot meg; hvis ikke, får du se.»

19 Og han svarte og sa: «Hadde du ikke fortjent denne ulykke, ville du ikke ha lidd alt dette. 20 Men hvis du ikke har en sølvmynt i din hånd, så gi meg håret på ditt hode, og ta tre brød for det, så dere kan leve av det i tre dager.»

21 Da sa hun ved seg selv: «Hva er håret på mitt hode mot min sultende ektemann?» 22 Og etter å ha tenkt over saken sa hun til ham: «Stå opp og skjær av mitt hår.»

23 Da tok han en saks og klippet håret av hennes hode for alles øyne og gav henne tre brød. 24 Og hun tok dem og bar dem til meg. Og Satan gikk bak henne på veien, skjult mens han gikk, og voldte stor uro i hennes hjerte.

Kap. 6 – Sitis frister Job, og Satan gir tapt

1 Og straks kom min hustru nær meg, og hun ropte høyt og gråt og sa: «Job! Job! Hvor lenge vil du sitte på møddingen utenfor byen, mens du ennå grunner og venter en stund til på den frelse du håper på? 2 Jeg har vandret fra sted til sted og streifet omkring som en leietjener, og se, ditt minne er allerede borte fra jorden. 3 Og mine sønner og døtre, som jeg bar på mitt bryst, og det slit og de smerter jeg utholdt, har vært til intet. 4 Og du sitter i stank av sår og mark og tilbringer nettene i den kalde luft. 5 Jeg har gjennomgått alle prøvelser og trengsler og smerter dag og natt, inntil jeg lyktes i å bringe deg brød. 6 For ditt overskudd av brød er ikke lenger tillatt meg; og da jeg knapt kan ta min egen føde og dele den mellom oss, tenkte jeg i mitt hjerte at det ikke var rett at du skulle lide både smerte og hunger etter brød.

7 Derfor våget jeg uten skam å gå til torget; og da brødselgeren sa til meg: ‘Gi meg penger, så skal du få brød,’ åpenbarte jeg for ham vår nød. 8 Da hørte jeg ham si: ‘Har du ikke penger, så gi meg håret på ditt hode og ta tre brød, så dere kan leve av dem i tre dager.’

9 Og jeg gav etter for uretten og sa til ham: ‘Stå opp og skjær av mitt hår!’ Og han stod opp og klippet til skam med saks håret av mitt hode på torget, mens folkemengden stod omkring og undret seg.

10 For hvem skulle da ikke forundres og si: ‘Er dette Sitis, Jobs hustru, hun som hadde fjorten forheng til å dekke sitt innerste kammer, og dører innenfor dører, slik at den som ble ført nær henne, ble høyt æret – og se, nå bytter hun bort sitt hår for brød!’

11 Hun som hadde kameler lastet med gods, som ble ført til fjerne land til de fattige – og nå selger hun sitt hår for brød!

12 Se henne som hadde sju bord fast oppstilt i sitt hus, hvor enhver fattig og enhver fremmed åt – og nå selger hun sitt hår for brød!

13 Se henne som hadde et fat til å vaske sine føtter av gull og sølv – og nå går hun på jorden og [selger sitt hår for brød]!

14 Se henne som hadde klær av byssus, gjennomvevd med gull – og nå bytter hun sitt hår for brød!

15 Se henne som hadde leier av gull og sølv – og nå selger hun sitt hår for brød!»

6:16 – Sitis råder Job til å tale mot Gud

16 Kort sagt da, Job, etter alt det som er blitt sagt til meg, sier jeg nå til deg med ett ord: 17 «Siden mitt hjertes svakhet har knust mine ben, så stå opp og ta disse brød og nyt dem, og tal så et ord mot Herren og dø! 18 For også jeg ville bytte dødens sløvhet mot mitt legemes næring.»

19 Men jeg svarte henne og sa: «Se, i sju år har jeg vært hjemsøkt av plage, og jeg har holdt ut markene på mitt legeme, og jeg har ikke blitt nedtynget i min sjel av alle disse smerter. 20 Og det ord du sier: ‘Tal et ord mot Gud og dø!’ – sammen med deg vil jeg bære det onde som du ser, og la oss holde ut undergangen av alt det vi har. 21 Men du vil at vi skal tale et ord mot Gud og at han skal byttes ut med den store Pluto [underverdenens gud].

22 Hvorfor minnes du ikke de store goder som vi eide? Om disse goder kommer fra Herrens land, burde vi da ikke også tåle onder og være høysinnede i alt, inntil Herren igjen forbarmer seg og viser oss miskunn?

23 Ser du ikke at Forføreren står bak deg og forvirrer dine tanker, for at du skal bedra meg?»

24 Og han vendte seg mot Satan og sa: «Hvorfor kommer du ikke åpent til meg? Hold opp med å skjule deg, du usle! 25 Viser løven sin styrke i røyskatteburet? Eller flyr fuglen i kurven? Jeg sier deg nå: Gå bort og før din strid mot meg.»

26 Da gikk han bort fra bak min hustru og stilte seg foran meg, ropende, og sa: «Se, Job, jeg gir etter og viker for deg, du som bare er kjød, mens jeg er ånd. 27 Du er hjemsøkt av plage, men jeg er i stor nød. 28 For jeg er lik en bryter som kjemper mot en bryter, og som i enmannskamp har revet sin motstander ned og dekket ham med støv og brutt hvert lem på ham, mens den andre som ligger under, etter å ha vist sitt mot, lar seiersrop lyde og vitner om sin overlegenhet. 29 Slik er du, Job: du ligger nede, rammet av plage og smerte, og likevel har du vunnet seieren i brytekampen mot meg; og se, jeg gir etter for deg.»

30 Da forlot han meg til skamme.

31 Nå, mine barn, vis også dere et fast hjerte i alt det onde som møter dere; for større enn alle ting er hjertets fasthet.

Kap. 7 – Kongene kommer for å trøste Job og sørger over hans fall

1 På denne tid hørte kongene hva som var hendt meg, og de stod opp og kom, hver fra sitt land, for å besøke meg og trøste meg. 2 Og da de kom nær meg, ropte de med høy røst, og hver av dem rev sine klær. 3 Og etter at de hadde kastet seg ned og berørt jorden med sine hoder, satte de seg ved siden av meg i sju dager og sju netter, og ingen talte et ord.

4 De var fire i tallet: Elifas, kongen av Teman, og Baldad, og Sofar, og Elihu. 5 Og da de hadde tatt sete, samtalte de om det som var hendt meg.

6 For den gang de første gang hadde kommet til meg, og jeg hadde vist dem mine edelstener, ble de forundret og sa: 7 «Om alle våre tre kongers eiendeler ble samlet til én, ville de ikke nå opp til edelstenene i Jobabs rike (krone). For du er edlere enn alle Østens folk.»

8 Og da de nå kom til landet Ausitis (Uts) for å besøke meg, spurte de i byen: «Hvor er Jobab, herskeren over hele dette land?» 9 Og de svarte dem om meg: «Han sitter på møddingen utenfor byen, for han har ikke gått inn i byen på sju år.»

10 Da spurte de videre om mine eiendeler, og alt det som var hendt meg, ble åpenbart for dem. 11 Og da de hadde fått kjennskap til dette, gikk de ut av byen sammen med innbyggerne, og mine medborgere pekte meg ut for dem. 12 Men de motsatte seg det og sa: «Dette er sannelig ikke Jobab.»

13 Og mens de nølte, sa Elifas, kongen av Teman: «Kom, la oss gå nærmere og se.»

14 Og da de kom nær, kjente jeg dem igjen, og jeg gråt meget da jeg forstod hensikten med deres reise. 15 Og jeg kastet jord på mitt hode, og mens jeg rystet på hodet, gav jeg dem til kjenne at jeg var [Job]. 16 Og da de så meg ryste på hodet, kastet de seg alle ned på jorden, overveldet av følelser. 17 Og mens deres følge stod omkring, så jeg de tre konger ligge på jorden i tre timer, lik døde.

18 Da stod de opp og sa til hverandre: «Vi kan ikke tro at dette er Jobab.»

19 Og til sist, etter at de i sju dager hadde forhørt seg nøye om alt som angikk meg og lett etter mine hjorder og andre eiendeler, sa de: 20 «Vet vi ikke hvor mange goder han sendte til byene og landsbyene rundt omkring for å bli gitt til de fattige, foruten alt det han gav bort i sitt eget hus? Hvordan kunne han da falle i en slik ødeleggelse og elendighet!»

7:21 – Kongene nærmer sig Job med vellukt og klage

21 Og etter de sju dager sa Elihu til kongene: «Kom, la oss gå nærmere og undersøke ham nøye, om han virkelig er Jobab eller ikke.»

22 Og da de var ikke engang et halvt stadium borte fra mitt stinkende legeme, stod de opp og gikk nærmere, mens de bar vellukt i sine hender, og deres soldater gikk med dem og strødde velluktende røkelse omkring, så de kunne komme nær meg. 23 Og etter at de på denne måten i tre timer hadde dekket veien med duft, kom de nær.

24 Og Elifas begynte og sa: «Er du virkelig Job, vår medkonge? Er du den som eide den store herlighet? 25 Er du han som engang lyste som dagens sol over hele jorden? Er du han som engang var lik månen og stjernene, strålende over natten?»

26 Og jeg svarte ham og sa: «Jeg er.» Da gråt og jamret alle, og de sang en kongelig klagesang, og hele deres hær stemte i kor.

27 Og igjen sa Elifas til meg: «Er du han som bød at sju tusen sauer skulle gis til klær for de fattige? Hvor er da herligheten av din trone blitt av?

28 Er du han som satte tre tusen stykker fe til å pløye markene for de fattige? Hvor er da din herlighet blitt av?

29 Er du han som hadde leier av gull, og nå sitter du på en mødding? [Hvor er da din herlighet blitt av?]

30 Er du han som hadde seksti bord dekket for de fattige? Er du han som hadde røkelseskar med fin duft av edelstener, og nå er du i stank? Hvor er da din herlighet blitt av?

31 Er du han som hadde gyldne lysestaker på sølvføtter, og nå lengter du etter månens naturlige skinn? [Hvor er da din herlighet blitt av?]

32 Er du han som hadde salve laget av røkelsens krydder, og nå er du frastøtende? [Hvor er da din herlighet blitt av?]

33 Er du han som lo de ugudelige og syndere til spott, og nå er blitt til latter for alle? [Hvor er da din herlighet blitt av?]»

34 Og da Elifas lenge hadde ropt og klaget, mens alle de andre stemte i, så det ble stor oppstandelse, sa jeg til dem:

35 «Ti stille, så vil jeg vise dere min trone og dens herlighets glans: Min herlighet skal være evig. 36 Hele verden skal forgå, og dens herlighet skal svinne bort, og alle som holder fast ved den, skal bli igjen der nede; men min trone er i den øvre verden, og dens herlighet og glans er ved Frelserens høyre hånd i himlene. 37 Min trone er i de helliges liv, og dens herlighet i den uforgjengelige verden. 38 For elver skal tørke ut, og deres hovmod skal synke ned i avgrunnens dyp; men bekkene i mitt land, hvor min trone er reist, skal ikke tørke ut, men bli stående urokkelige i kraft.

39 Konger forgår og fyrster forsvinner, og deres herlighet og stolthet er som skyggen i et speil; men mitt rike varer i evigheters evighet, og dets herlighet og skjønnhet er i min Faders vogn.»

Kap. 8 – Jobs venner prøver ham med spørsmål om Gud og visdommen

1 Da jeg talte slik til dem, ble Elifas vred og sa til de andre venner: «Hva er hensikten med at vi er kommet hit med våre skarer for å trøste ham? Se, han refser oss. La oss derfor vende tilbake til våre land.

2 Denne mann sitter her i elendighet, full av mark, midt i en utholdelig forråtnelse, og likevel våger han å tale om sin frelse og sier: ‘Riker skal forgå og deres herskere, men mitt rike skal vare evig.’»

3 Da reiste Elifas seg i stor opphisselse og vendte seg bort fra dem i voldsom vrede og sa: «Jeg går bort herfra. Vi er kommet for å trøste ham, men han erklærer oss krig mens våre hærer står her.»

4 Men Baldad tok ham i hånden og sa: «Slik bør man ikke tale til en lidende mann, og slett ikke til en som er rammet av så mange plager. 5 Se, vi som er friske, våget knapt å nærme oss ham på grunn av den stikkende stank, uten hjelp av rikelig vellukt; men du, Elifas, glemmer alt dette. 6 La meg tale rett frem. La oss være storsinnede og lære hva som er årsaken. Skulle han, når han minnes sine tidligere lykkelige dager, ikke bli forvirret i sitt sinn? 7 Hvem skulle ikke bli helt rådvill når han ser seg selv falle slik i ulykke og plager? La meg derfor gå nær ham, så jeg kan finne årsaken til at han er blitt slik.»

8 Da reiste Baldad seg og gikk nær meg og sa: «Er du Job?» Og han sa: «Er ditt hjerte ennå i god behold?»

9 Og jeg sa: «Jeg holdt ikke fast ved de jordiske ting, for jorden med alt som bor på den er ustadig; men mitt hjerte holder fast ved himmelen, for i himmelen er det ingen trengsel.»

10 Da svarte Baldad og sa: «Vi vet at jorden er ustadig, for den skifter etter tider: stundom er den i fred, stundom i krig. Men om himmelen hører vi at den er fullkommen fast. 11 Men er du da virkelig i sjelefred? La meg derfor spørre og tale: Når du svarer meg vel på mitt første ord, vil jeg stille et annet spørsmål; og svarer du også da med velordnede ord, skal det bli åpenbart at ditt hjerte ikke er kommet i ubalanse.»

12 Og jeg sa: «Hva setter du ditt håp til?» Og jeg sa: «Til den levende Gud.»

13 Da sa han til meg: «Hvem har fratatt deg alt det du eide, og hvem har lagt disse plager på deg?» Og jeg sa: «Gud.»

14 Da sa han: «Hvis du ennå setter ditt håp til Gud, hvordan kan han da handle urett i dommen, siden han har ført disse plager og ulykker over deg og tatt fra deg alle dine eiendeler? 15 Og siden han har tatt disse, er det klart at han ikke har gitt deg noe. Ingen konge vanærer sin kriger som har tjent ham vel som livvakt.»

8:16 – Job svarer om Guds skjulte visdom

16 Og jeg svarte og sa: «Hvem forstår Herrens dyp og hans visdom, så han kan anklage Gud for urett?»

17 Da sa Baldad: «Svar meg på dette, Job. Jeg sier igjen til deg: Dersom du er ved sunn fornuft, så lær meg, hvis du har visdom: 18 Hvorfor ser vi solen gå opp i øst og gå ned i vest, og når den igjen stiger om morgenen, finner vi den på nytt i øst? Si meg din tanke om dette.»

19 Da sa jeg: «Hvorfor skulle jeg røpe Guds mektige hemmeligheter, og la min munn snuble i å åpenbare det som hører Mesteren til? 20 Aldri! Hvem er vi, at vi skulle granske det som hører den øvre verden til, når vi bare er kjød, ja, jord og aske?

21 For at dere skal vite at mitt hjerte er friskt, hør det jeg spør dere om: 22 Gjennom maven kommer føden, og vannet drikker dere gjennom munnen, og så går det gjennom den samme hals; og når de to går ned for å bli til avfall, skilles de igjen — hvem er det som virker denne adskillelse?»

23 Da sa Baldad: «Det vet jeg ikke.» Og jeg svarte ham og sa: «Når du ikke engang forstår legemets utganger, hvordan kan du da forstå de himmelske baner?»

24 Da tok Sofar til orde og sa: «Vi gransker ikke våre egne forhold, men vi ønsker å vite om du er ved sunn forstand; og se, vi ser at din fornuft ikke er blitt rystet. 25 Hva ønsker du da at vi skal gjøre for deg? Se, vi er kommet hit og har brakt med oss legene til tre konger; og hvis du vil, kan du bli helbredet av dem.»

26 Men jeg svarte og sa: «Min helbredelse og min gjenreisning kommer fra Gud, legenes skaper.»

Kap. 9 – Sitis ser sine barn i himmelen og dør i elendighet

1 Og da jeg talte slik til dem, se, da kom min hustru Sitis løpende, kledd i filler, fra tjenesten hos den herre som hun tjente som slave under, enda hun var blitt forbudt å gå derfra, for at kongene ikke, når de så henne, skulle ta henne til fange. 2 Og da hun kom, kastet hun seg ned for deres føtter og ropte og sa: «Kom i hu, Elifas, og dere andre venner, hva jeg engang var hos dere, og hvordan jeg er blitt forandret, hvordan jeg nå er kledd når jeg møter dere.»

3 Da brast kongene ut i stor gråt, og i dobbel rådvillhet tidde de. Men Elifas tok sin purpurkappe og kastet den omkring henne, så hun kunne dekke seg med den. 4 Men hun bad ham og sa: «Jeg ber dere, mine herrer, som en nåde, at dere vil befale deres soldater å grave i ruinene av vårt hus som falt over mine barn, så deres ben kan bli samlet og ført i hel tilstand til gravene. 5 For siden vi på grunn av vår ulykke intet makter, kan vi i det minste få se deres ben. 6 Har jeg da som et dyr, med villdyrenes moderfølelse, latt mine ti barn gå til grunne på én dag uten å kunne gi ett eneste av dem en sømmelig gravferd?»

7 Da gav kongene befaling om at ruinene av mitt hus skulle graves opp. Men jeg forbød det og sa: 8 «Gjør dere ikke umak forgjeves; for mine barn vil ikke bli funnet, for de er i sin Skapers og Herskers varetekt.»

9 Da svarte kongene og sa: «Hvem kan nekte for at han er fra sans og samling og taler i villfarelse? 10 For mens vi ønsker å bringe hans barns ben tilbake, forbyr han oss det og sier: ‘De er blitt tatt og lagt i sin Skapers varetekt.’ Bevis da for oss sannheten.»

9:11 – Job viser sine barn i himmelsk herlighet

11 Men jeg sa til dem: «Reis meg opp, så jeg kan stå.» Og de reiste meg opp og holdt mine armer oppe fra begge sider. 12 Og jeg stod oppreist og frembar først Guds lovprisning, og etter bønnen sa jeg til dem: «Se mot øst med deres øyne.»

13 Og de så, og de fikk se mine barn med kroner, nær Kongens herlighet, himmelens Hersker.

14 Da min hustru Sitis så dette, falt hun til jorden og kastet seg ned for Gud og sa: «Nå vet jeg at mitt minne blir bevart hos Herren.»

15 Og etter at hun hadde sagt dette, og kvelden kom, gikk hun inn i byen tilbake til den herre som hun tjente som slave, og hun la seg ved krybben for feet og døde der av utmattelse. 16 Og da hennes strenge herre lette etter henne og ikke fant henne, kom han til sin buskaps innhegning, og der så han henne ligge utstrakt ved krybben, død, mens alle dyrene omkring jamret seg over henne. 17 Og alle som så henne, gråt og klaget, og skriket lød gjennom hele byen. 18 Og folket bar henne bort og svøpte henne og begravde henne ved huset som hadde falt over hennes barn.

19 Og byens fattige holdt stor sørgehøytid for henne og sa: «Se denne Sitis, hvis like i edelhet og herlighet ikke finnes blant kvinner. Ve! Hun ble ikke funnet verdig til en sømmelig grav.»

20 Klagesangen over henne finner dere i skriften.

Kap. 10 – Elihu taler i Satans ånd, og Gud frikjenner Job

1 Men Elifas og de som var med ham, ble forferdet over disse ting, og de satte seg hos meg og svarte meg og talte i hovmodige ord om meg i sju og tjue dager. 2 De gjentok det gang på gang, at jeg led med rette for mange synder som jeg skulle ha gjort, og at det ikke var noe håp igjen for meg; men jeg svarte disse menn med iver i striden selv. 3 Da reiste de seg i vrede, rede til å skilles i bitter ånd. Men Elihu besvor dem om å bli enda en liten stund, inntil han hadde vist dem hva det gjaldt.

4 «For», sa han, «så mange dager har dere sittet her og latt Job rose seg av at han er rettferdig; men jeg vil ikke lenger tåle det. 5 For fra begynnelsen har jeg grått over ham og mintes hans tidligere lykke; men nå taler han i hovmod og overmodig stolthet og sier at han har sin trone i himlene. 6 Hør meg derfor, så vil jeg si dere hva årsaken er til hans skjebne.»

7 Da talte Elihu, gjennomtrengt av Satans ånd, harde ord, som er nedskrevet i de skrifter som er etterlatt av Elihu. 8 Og etter at han hadde endt sin tale, viste Gud seg for meg i storm og skyer og talte, idet han refset Elihu og viste meg at den som hadde talt, ikke var et menneske, men et villdyr.

9 Og da Gud hadde fullendt sin tale til meg, talte Herren til Elifas: «Du og dine venner har syndet, fordi dere ikke har talt rett om min tjener Job. 10 Reis dere derfor opp og la ham bære frem et syndoffer for dere, for at deres synder skal bli tilgitt; for hadde det ikke vært for ham, ville jeg ha ødelagt dere.»

11 Da bar de frem for meg alt som hørte offeret til, og jeg tok det og bar frem et syndoffer for dem, og Herren tok imot det med velvilje og tilgav dem deres misgjerning. 12 Og da Elifas, Baldad og Sofar så at Gud i nåde hadde tilgitt deres synd ved sin tjener Job, men ikke fant for godt å tilgi Elihu, da begynte Elifas å synge en lovsang, og de andre svarte ham, og også deres soldater stemte i, mens de stod ved alteret.

10:13 – Elifas’ lovsang over tilgivelsen og Elihus dom

13 Og Elifas talte slik:

Lovsang

«Bort er synden, og vår urett er tatt bort;

14 men Elihu, den onde, skal ikke ha minne blant de levende; hans lys er sluknet og har mistet sin glans.

15 Hans lampes herlighet vitner mot ham, for han er mørkets sønn og ikke lysets.

16 Mørkets dørsjevere skal gi ham sin herlighet og skjønnhet til del; hans rike er forsvunnet, hans trone er smuldret bort, og hans storhets ære er i dødsriket (Sheol, Hades).

17 For han elsket slangens skjønnhet og dragens skjell; hans galle og hans gift tilhører den nordlige (Sefuni = hoggorm).

18 For han kjente ikke Herren og fryktet ham ikke, men hatet dem som han har utvalgt.

19 Derfor glemte Gud ham, og de hellige forlot ham; vrede og harme skal være hans ødeleggelse, og han skal ikke ha miskunn i sitt hjerte og heller ikke fred, for han bar hoggormens gift på sin tunge.

20 Rettferdig er Herren, og hans dommer er sanne; hos ham er det ingen personsanseelse, for han dømmer alle likt.

21 Se, Herren kommer! Se, de hellige er gjort rede; seierskroner og vinnerpriser går foran dem!

22 La de hellige glede seg, og la deres hjerter fryde seg i jubel, for de skal få den herlighet som er dem beredt.»

Kor:

23 «Våre synder er tilgitt, vår urett er renset bort; men Elihu har intet minne blant de levende.»

24 Da Elifas hadde endt lovsangen, stod vi opp og vendte tilbake til byen, hver til det hus hvor han bodde. 25 Og folket holdt et gjestebud for meg i takknemlighet og glede over Gud, og alle mine venner kom tilbake til meg. 26 Og alle som hadde sett meg i min tidligere lykkelige tilstand, spurte meg og sa: «Hva er disse tre ting her iblant oss?»

Kap. 11 – Job får alt tilbake og gir sine døtre de himmelske belter

1 Men da jeg ønsket å ta opp igjen mitt barmhjertighetsverk for de fattige, bad jeg dem og sa: 2 «Gi meg hver et lam til klær for de fattige i deres nakenhet, og fire drakmer i sølv eller gull.»

3 Da velsignet Herren alt det som var igjen hos meg, og etter noen få dager ble jeg igjen rik på varer, på hjorder og på alt det jeg hadde mistet, og jeg fikk alt tilbake i dobbelt mål. 4 Og jeg tok også til ekte deres mor og ble far til dere ti i stedet for de ti barn som var døde.

5 Og nå, mine barn, vil jeg formane dere: «Se, jeg dør, og dere skal ta min plass.

6 Bare forlat ikke Herren. Vær barmhjertige mot de fattige. Forakt ikke de svake. Ta dere ikke hustruer blant fremmede.

7 Se, mine barn, jeg vil dele det jeg eier mellom dere, så hver kan råde over sitt og ha full frihet til å gjøre godt med sin del.»

8 Og etter at han hadde talt slik, bar han frem alle sine eiendeler og delte dem mellom sine sju sønner, men han gav intet av sin eiendom til sine døtre.

9 Da sa de til sin far: «Vår herre og far! Er ikke også vi dine barn? Hvorfor gir du oss da ikke også en del av dine eiendeler?»

10 Da sa Job til sine døtre: «Bli ikke vrede, mine døtre. Jeg har ikke glemt dere. Se, jeg har bevart for dere en eiendom som er bedre enn den deres brødre har fått.»

11 Og han kalte på sin datter som het Dag (Jemima) og sa til henne: «Ta denne dobbeltringen som brukes som nøkkel, og gå til skattkammeret og bring meg det gyldne skrin, så jeg kan gi deg din eiendom.»

12 Og hun gikk og brakte det til ham, og han åpnet det og tok frem tre-strengede belter, hvis utseende intet menneske kan beskrive. 13 For de var ikke et jordisk arbeid, men himmelske gnister av lys strålte gjennom dem som solens stråler. 14 Og han gav én streng til hver av sine døtre og sa: «Legg disse som belter om dere, for at de alle deres livs dager skal omgi dere og skjenke dere alt godt.»

15 Da sa den andre datter, som het Kassia: «Er dette den eiendom du sier er bedre enn den våre brødre har fått? Hva nå – kan vi leve av dette?»

16 Og deres far sa til dem: «Ikke bare har dere her nok til å leve av, men disse fører dere også inn i en bedre verden å leve i, i himlene. 17 Eller vet dere ikke, mine barn, verdien av disse ting? Hør da!

11:17 – Job åpenbarer beltenes himmelske kraft

Da Herren fant meg verdig til å vise meg miskunn og ta plagene og markene bort fra mitt legeme, kalte han meg og gav meg disse tre strengene. 18 Og han sa til meg: ‘Reis deg og bind opp dine lender som en mann; jeg vil spørre deg, og du skal svare meg.’

19 Og jeg tok dem og bandt dem om mine lender, og straks forlot markene mitt legeme, og likeså plagene, og hele mitt legeme fikk ny kraft ved Herren, og slik gikk jeg videre som om jeg aldri hadde lidd. 20 Og også i mitt hjerte glemte jeg smertene. Da talte Herren til meg i sin store kraft og viste meg alt som er og som skal bli.

21 Nå da, mine barn, når dere bærer disse, skal fienden ikke legge onde råd mot dere, og heller ikke onde tanker skal få rom i deres sinn; for dette er en vernerem (fylakterion) fra Herren. 22 Reis dere da og bind disse om dere før jeg dør, for at dere kan se englene komme ved min bortgang, og så dere kan skue Guds makter med undring.»

23 Da reiste hun seg, hun som het Dag (Jemima), og bandt seg beltet om, og straks forlot hun sitt legeme, slik hennes far hadde sagt, og hun fikk et annet hjerte, som om hun aldri hadde hatt omsorg for jordiske ting. 24 Og hun sang englenes salmer med englers røst og fremførte Guds englelovsang under dans.

25 Deretter bandt den andre datter, ved navn Kassia, beltet om seg, og hennes hjerte ble forvandlet, så hun ikke lenger begjærte verdslige ting. 26 Og hennes munn tok himmelherskernes (arkontenens) språk, og hun sang lovprisningen av det høye steds gjerninger; og om noen vil kjenne himlenes gjerninger, kan han få innsyn gjennom Kassias salmer.

27 Da bandt også den tredje datter, hun som het Amaltheas horn (Keren Happuk), beltet om seg, og hennes munn talte i språket til dem som er i det høye; for hennes hjerte var forvandlet og løftet over det jordiske. 28 Hun talte i kjerubenes tungemål og sang lovprisning til herskeren over de kosmiske makter (dydene) og opphøyet hans herlighet.

29 Og den som ønsker å følge sporene av Faderens herlighet, vil finne dem nedskrevet i Amaltheas horns bønner.

Kap. 12 – Jobs dødsleie, hans opptagelse og hans begravelse

1 Etter at disse tre hadde endt sin lovsang, satte jeg, Nahor (Nereos), Jobs bror, meg ved siden av ham, der han lå. 2 Og jeg hørte de underfulle (store) ting fra min brors tre døtre, den ene etter den andre, under fryktinngytende stillhet. 3 Og jeg skrev ned denne bok, som inneholder lovsangene, unntatt lovsangene og tegnene til det [hellige] Ord; for disse var Guds store gjerninger.

4 Og Job la seg syk på sitt leie, men uten smerte og pine, for smerten fikk ikke makt over ham på grunn av beltets vern, som han hadde bundet om seg. 5 Men etter tre dager så Job de hellige engler komme for hans sjel, og straks reiste han seg og tok kitharaen og gav den til sin datter Dag (Jemima). 6 Og til Kassia gav han et røkelseskar (med vellukt), og til Amaltheas horn (musikken) gav han en håndtromme, for at de skulle velsigne de hellige engler som kom for hans sjel.

7 Og de tok disse og sang og spilte på psalteriet og lovpriste og æret Gud i det hellige tungemål.

12:8 – Jobs sjel føres bort på den store vogn

8 Og etter dette kom han som sitter på den store vogn, og han kysset Job, mens hans tre døtre så det, men de andre så det ikke. 9 Og han tok Jobs sjel og steg oppover, idet han tok sjelen ved armen og bar henne på vognen, og han drog mot øst. 10 Men hans legeme ble båret til graven, mens de tre døtre gikk foran, iført sine belter og syngende lovsanger til Guds pris.

11 Da holdt Nahor (Nereos), hans bror, og hans sju sønner, sammen med resten av folket og de fattige, de foreldreløse og de svake, en stor sørgehøytid over ham og sa:

12 «Ve oss! For i dag er de svakes styrke tatt fra oss, de blindes lys, de foreldreløses far;

13 de fremmedes mottaker er tatt bort, de villfarendes veileder, de nakkesløses dekke, enkers skjold. Hvem skulle ikke sørge over Guds mann?»

14 Og mens de sørget på denne og på den måte, ville de ikke tillate at han ble lagt i graven. 15 Men etter tre dager ble han til sist lagt i graven, lik en som sover i søt søvn, og han fikk navnet den gode (den skjønne), som skal bli minnet gjennom alle verdens slekter.

16 Han etterlot seg sju sønner og tre døtre, og det fantes ingen døtre på jorden så skjønne som Jobs døtre. 17 Jobs navn var før Jobab, men han ble kalt Job av Herren. 18 Han hadde levd fem og åtti år før sin plage, og etter plagen fikk han det dobbelte av alt; derfor ble også hans år fordoblet, til hundre og sytti år. Således levde han i alt to hundre og fem og femti år. 19 Og han så sønner av sine sønner til fjerde slektledd. Det er skrevet at han skal stå opp med dem som Herren skal oppvekke.

Vår Herre tilhører æren. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://wesley.nnu.edu/sermons-essays-books/noncanonical-literature/noncanonical-literature-ot-pseudepigrapha/testament-of-job/

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.