2 Makkabeerbok 

Apokryfene: 

2 Makkabeerbok 

Kapittel 1 – Brevene til jødene i Egypt

1.1 Hilsen og bønn for jødene i Egypt

1 Brødrene, jødene som er i Jerusalem og i Judæas land, ønsker brødrene, jødene som er over hele Egypt, helse og fred;

2 Gud være eder nådig og komme i hu sin pakt, som han gjorde med Abraham, Isak og Jakob, sine tro tjenere;

3 og gi eder alle et hjerte til å tjene ham og gjøre hans vilje med godt mot og villig sinn;

4 og åpne eders hjerter for sin lov og sine bud, og sende eder fred,

5 og høre eders bønner og være ett med eder og aldri forlate eder i trengselens tid.

6 Og nå ber vi her for eder.

7 På den tid da Demetrius regjerte, i det hundre og ni og sekstiende år, skrev vi jøder til eder i den ytterste trengsel som kom over oss i disse år, fra den tid Jason og hans følge falt fra det hellige land og riket,

8 og brente forgården og utøste uskyldig blod; da bad vi til Herren og ble bønnhørt; vi bar også fram offer og fint mel, tente lampene og la fram brødene.

9 Og nå, se til at I holder løvhyttefesten i måneden Kasleu.

1.10 Brevet om tempelinnvielsen

10 I det hundre og åtti og åttende år sendte folket som var i Jerusalem og i Judæa, og rådet, og Judas, hilsen og helse til Aristobulus, kong Ptolemeus’ lærer, som var av de salvede presters ætt, og til jødene som var i Egypt.

11 Siden Gud har frelst oss fra store farer, takker vi ham høylig, idet vi har vært i strid mot en konge.

12 For han drev ut dem som kjempet inne i den hellige stad.

13 For da høvdingen var kommet til Persia, og hæren med ham, som syntes uovervinnelig, ble de slått i Naneas tempel ved Naneas presters svik.

14 For Antiokus, som om han ville ekte henne, kom til stedet med sine venner som var med ham, for å motta penger i navn av medgift.

15 Da prestene for Nanea hadde satt dette fram, og han var gått inn med et lite følge innenfor templets område, stengte de templet så snart Antiokus var kommet inn;

16 og ved å åpne en hemmelig dør i taket kastet de steiner som tordenkiler og slo høvdingen ned, hogg dem i stykker, hugg hodene av dem og kastet dem ut til dem som var utenfor.

17 Lovet være vår Gud i alle ting, han som har overgitt de ugudelige.

1.18 Nehemja og alterilden

18 Derfor, da vi nå har forsett om å holde templets renselse på den fem og tyvende dag i måneden Kasleu, fant vi det nødvendig å underrette eder derom, for at også I må holde den, som løvhyttefesten og ildens fest, den som ble gitt oss da Nehemja bar fram offer, etter at han hadde bygd templet og alteret.

19 For da våre fedre ble ført bort til Persia, tok de prestene som da var gudfryktige, alterets ild i hemmelighet og skjulte den i et hulrom i en tørr brønn, hvor de holdt den trygt, så stedet var ukjent for alle mennesker.

20 Men etter mange år, da det behaget Gud, sendte Nehemja, som var utsendt av Persias konge, noen av etterkommerne av de prestene som hadde skjult den, for å hente ilden; men da de fortalte oss at de ikke hadde funnet ild, men tykt vann,

21 befalte han dem å dra det opp og bringe det; og da ofrene var lagt på, bød Nehemja prestene å stenke veden og det som lå derpå, med vannet.

22 Da dette var gjort, og tiden kom da solen skinte, som før var skjult i skyen, ble en stor ild opptent, så hver mann undret seg.

23 Og prestene gjorde en bønn mens offeret ble fortært, både prestene og alle de andre, Jonathan begynte, og de andre svarte derpå, slik Nehemja gjorde.

24 Og bønnen var på denne måte: O Herre, Herre Gud, alltings skaper, du som er fryktelig og sterk og rettferdig og miskunnsom, og den eneste og nådige konge,

25 den eneste giver av alle ting, den eneste rettferdige, allmektige og evige, du som frelser Israel av all trengsel, som utvalgte fedrene og helliget dem,

26 ta imot offeret for hele ditt folk Israel, og bevar din egen lodd og hellig den.

27 Samle dem som er spredt fra oss, frels dem som tjener blant hedningene, se til dem som er foraktet og forhatt, og la hedningene vite at du er vår Gud.

28 Straff dem som undertrykker oss og i overmot gjør oss urett.

29 Plant ditt folk igjen på ditt hellige sted, slik Moses har talt.

30 Og prestene sang takkesalmer.

31 Da offeret var fortært, bød Nehemja at det vann som var igjen, skulle utøses på de store steiner.

32 Da dette var gjort, ble en flamme opptent; men den ble fortært av lyset som skinte fra alteret.

33 Da dette forhold ble kjent, ble det meldt Persias konge at på det sted hvor prestene som var bortført hadde skjult ilden, var det kommet til syne vann, og at Nehemja hadde renset ofrene med det.

34 Da innviet kongen stedet ved å stenge det inne, etter at han hadde prøvd saken.

35 Og kongen tok mange gaver og gav dem til dem han ville vise gunst.

36 Og Nehemja kalte dette Naphthar, som betyr renselse; men mange kaller det Nephi.

Kapittel 2 – Jeremias og forfatterens forord

2.1 Jeremias skjuler de hellige gjenstander

1 Det finnes også i skriftene at profeten Jeremias bød dem som ble bortført, å ta med seg ilden, slik som det er blitt tilkjennegitt;

2 og hvordan profeten, etter å ha gitt dem loven, påla dem at de ikke måtte glemme Herrens bud, og at de ikke skulle fare vill i sine sinn når de så bilder av sølv og gull med deres prydelser.

3 Og med andre slike ord formante han dem, at loven ikke måtte vike fra deres hjerter.

4 Det stod også skrevet i samme skrift at profeten, etter å være blitt advart av Gud, bød at tabernaklet og arken skulle følge med ham, da han gikk ut i fjellet hvor Moses steg opp og så Guds arv.

5 Og da Jeremias kom dit, fant han en hul hule, hvor han la tabernaklet og arken og røkofferets alter, og så stengte han inngangen.

6 Og noen av dem som fulgte ham, kom for å merke veien; men de kunne ikke finne den.

7 Da Jeremias merket dette, irettesatte han dem og sa: Dette stedet skal være ukjent inntil den tid da Gud igjen samler sitt folk og tar imot dem til miskunn.

8 Da skal Herren vise dem disse ting, og Herrens herlighet skal åpenbares, og også skyen, slik som den ble vist under Moses, og slik som da Salomo ba om at stedet måtte bli ærerikt helliget.

9 Det ble også kunngjort at han, idet han var vis, bar fram innvielsesofferet og fullførelsen av templet.

10 Og likesom da Moses bad til Herren, kom ilden ned fra himmelen og fortærte ofrene, slik bad også Salomo, og ilden kom ned fra himmelen og fortærte brennofferet.

11 Og Moses sa: Fordi syndofferet ikke skulle etes, ble det fortært.

12 Slik holdt Salomo disse åtte dager.

2.13 De hellige skriftene samles

13 De samme ting ble også berettet i Nehemjas skrifter og kommentarer; og hvordan han, idet han grunnla et bibliotek, samlet sammen kongenes gjerninger og profetenes, og Davids, og kongenes brev om de hellige gaver.

14 På samme måte samlet også Judas sammen alt det som var gått tapt på grunn av den krig vi hadde, og det er hos oss.

15 Derfor, om I har bruk for det, send noen for å hente det til eder.

16 Da vi nå står i ferd med å feire renselsen, har vi skrevet til eder, og I vil gjøre vel i å holde de samme dager.

17 Vi håper også at Gud, som har frelst hele sitt folk og gitt dem arv og rike og prestedømme og helligdom,

18 slik som han lovte i loven, snart vil forbarme seg over oss og samle oss sammen fra hvert land under himmelen til det hellige sted; for han har fridd oss ut av store trengsler og har renset stedet.

2.19 Forfatterens emne og hensikt

19 Men når det gjelder Judas Makkabeus og hans brødre, og renselsen av det store tempel, og alterets innvielse,

20 og krigene mot Antiokus Epifanes og hans sønn Eupator,

21 og de åpenbare tegn som kom fra himmelen til dem som bar seg mannhaftig til ære for jødedommen, slik at de, skjønt få, overvant hele landet og drev bort barbariske mengder,

22 og vant tilbake templet, berømt over hele verden, og fridde byen og holdt lovene oppe, som var i ferd med å falle, idet Herren var dem nådig med all velvilje:

23 alle disse ting, sier jeg, som er blitt fremstilt av Jason fra Kyrene i fem bøker, vil vi forsøke å sammenfatte i ett bind.

24 For i betraktning av mengden som er uten ende, og den vanskelighet de møter som ønsker å trenge inn i historiens beretninger, på grunn av stoffets mangfold,

25 har vi lagt vinn på at de som vil lese, må ha glede, og at de som ønsker å feste det i minnet, må ha letthet, og at alle i hvis hender det kommer, må ha gagn.

26 Derfor var det for oss, som har påtatt oss dette møysommelige arbeid å sammenfatte, ikke lett, men en sak som krevde svette og våkenetter;

27 likesom det ikke er lett for den som bereder et gjestebud og søker andres gagn; dog for å glede mange vil vi gjerne påta oss denne store møye;

28 idet vi overlater til forfatteren den nøyaktige behandling av hver enkelt ting og arbeider på å følge reglene for en sammenfatning.

29 For likesom husbyggeren av et nytt hus må ha omsorg for hele bygningen, men han som påtar seg å utstyre og male det, må søke det som er tjenlig til prydelsen derav: slik mener jeg det er med oss.

30 Å stanse ved hvert punkt og gå gjennom tingene i vidløftighet og være nøyaktig i enkeltheter, tilhører historiens første forfatter;

31 men å bruke korthet og unngå meget arbeid med fremstillingen, bør tilstås den som vil gjøre en sammenfatning.

32 Her vil vi da begynne historien; bare dette tilføyes til det som er sagt, at det er en dårskap å gjøre en lang forord og være kort i selve historien.

Kapittel 3 – Heliodorus og templets skattkammer

3.1 Fred i Jerusalem under Onias

1 Da den hellige stad var bebodd i all fred, og lovene ble holdt meget vel, for ypperstepresten Onias’ gudsfrykt og hans hat til ugudelighet,

2 skjedde det at selv kongene viste stedet ære og opphøyet templet med sine beste gaver;

3 så at Seleukus, kongen av Asia, av sine egne inntekter bar alle omkostninger som hørte til ofringstjenesten.

4 Men en mann ved navn Simon, av Benjamins stamme, som var blitt satt til forstander over templet, kom i strid med ypperstepresten om uorden i byen.

5 Og da han ikke kunne få overtaket over Onias, gikk han til Apollonius, Thraseas’ sønn, som den gang var landshøvding over Kelesyria og Fønikia,

6 og sa til ham at skattekammeret i Jerusalem var fullt av uendelige pengesummer, så at mengden av deres rikdom, som ikke hørte til ofrenes regnskap, var uten tall, og at det var mulig å bringe alt i kongens hånd.

3.7 Heliodorus sendes til templet

7 Da Apollonius kom til kongen og hadde forelagt ham det om pengene som han var blitt fortalt, utvalgte kongen Heliodorus, sin skattmester, og sendte ham med befaling om å hente de nevnte penger.

8 Så tok Heliodorus straks ut på reisen, under påskudd av å besøke byene i Kelesyria og Fønikia, men i virkeligheten for å fullbyrde kongens forsett.

9 Og da han var kommet til Jerusalem og var blitt vennlig mottatt av byens yppersteprest, fortalte han ham den underretning som var gitt om pengene, og erklærte hvorfor han var kommet, og spurte om disse ting virkelig forholdt seg slik.

10 Da sa ypperstepresten til ham at det var slike penger lagt til side til hjelp for enker og farløse barn,

11 og at noe av det tilhørte Hirkanus, Tobias’ sønn, en mann av stor verdighet, og ikke slik som den ugudelige Simon hadde gitt falsk melding om; og summen i alt var fire hundre talenter sølv og to hundre talenter gull;

12 og at det var aldeles umulig at slikt urett skulle gjøres mot dem som hadde betrodd det til stedets hellighet og til templets majestet og ukrenkelige hellighet, som æres over hele verden.

13 Men Heliodorus sa, på grunn av kongens befaling som var gitt ham, at det under alle omstendigheter måtte bringes inn i kongens skattekammer.

14 Så på den dag han hadde fastsatt, gikk han inn for å ordne denne sak; og derfor var det ingen liten angst i hele byen.

15 Men prestene, som kastet seg ned for alteret i sine prestelige klær, ropte til himmelen til ham som hadde gitt loven om de betrodde ting, at de måtte bevares trygt for dem som hadde betrodd dem til oppbevaring.

16 Og den som så ypperstepresten i ansiktet, fikk sitt hjerte såret; for hans åsyn og fargens skifte vitnet om den indre angst i hans sinn.

17 For mannen var så omgitt av frykt og legemlig gru, at det var åpenbart for dem som så på ham, hvilken sorg han nå bar i sitt hjerte.

18 Andre løp sammen ut av sine hus til den alminnelige bønn, fordi stedet sto i fare for å komme i vanære.

19 Og kvinnene, som hadde sekk om sine lend under brystene, fylte gatene, og jomfruene som ble holdt inne, løp noen til portene og noen til murene, og andre så ut av vinduene.

20 Og alle, med hendene løftet mot himmelen, gjorde bønn.

21 Da måtte det vekke medlidenhet hos et menneske å se alle slags folk falle ned, og yppersteprestens frykt i en slik dyp angst.

22 Da påkalte de Den Allmektige Herre, at han måtte bevare de betrodde ting trygge og sikre for dem som hadde betrodd dem.

23 Likevel fullbyrdet Heliodorus det som var besluttet.

3.24 Heliodorus slås ned ved Guds kraft

24 Men idet han selv var til stede der med sin vakt omkring skattekammeret, lot åndenes Herre og all makts Fyrste komme til syne en stor åpenbaring, så at alle som hadde våget å gå inn med ham, ble slått av Guds kraft og besvimte og ble grepet av stor frykt.

25 For det viste seg for dem en hest med en fryktelig rytter på, prydet med et meget vakkert dekken; og den fór voldsomt frem og slo mot Heliodorus med sine framhover; og det syntes som om han som satt på hesten, hadde full rustning av gull.

26 Dessuten viste det seg for ham to andre unge menn, fremragende i styrke, utmerkede i skjønnhet og vakre i drakt, som stod ved hans side på hver side; og de hudstrøk ham stadig og ga ham mange harde slag.

27 Og Heliodorus falt brått til jorden og ble omsluttet av stort mørke; men de som var med ham, tok ham opp og la ham på en båre.

28 Så bar de ham ut, han som nylig var kommet med et stort følge og hele sin vakt inn i det nevnte skattekammer, ute av stand til å hjelpe seg selv med sine våpen; og de erkjente åpenbart Guds kraft.

29 For han var ved Guds hånd blitt slått ned og lå stum uten alt håp om liv.

30 Men de priste Herren, som på underfull måte hadde æret sitt eget sted; for templet, som litt før var fullt av frykt og uro, ble fylt med glede og fryd da den Allmektige Herre åpenbarte seg.

31 Da bad straks noen av Heliodorus’ venner Onias om at han ville påkalle Den Høyeste, så han kunne gi livet tilbake til ham som lå rede til å oppgi ånden.

32 Og ypperstepresten, som fryktet at kongen skulle få den tanke at jødene hadde gjort noe svik mot Heliodorus, bar fram et offer for mannens helse.

33 Men mens ypperstepresten gjorde soning, viste de samme unge menn seg igjen i de samme klær og stod ved Heliodorus og sa: Si ypperstepresten Onias stor takk; for for hans skyld har Herren gitt deg livet.

34 Og siden du er blitt hudstrøket fra himmelen, skal du kunngjøre for alle mennesker Guds mektige kraft. Og da de hadde sagt disse ord, viste de seg ikke mer.

35 Så bar Heliodorus fram offer for Herren og avla store løfter til ham som hadde frelst hans liv, og tok avskjed med Onias og vendte tilbake med sitt følge til kongen.

36 Og han vitnet for alle mennesker om den store Guds gjerninger, som han hadde sett med sine egne øyne.

37 Og da kongen spurte Heliodorus, hvilken mann som kunne være skikket til enda en gang å sendes til Jerusalem, sa han:

38 Har du noen fiende eller forræder, så send ham dit, og du skal få ham vel hudstrøket tilbake, om han slipper med livet; for på det sted er det uten tvil en særlig Guds kraft.

39 For han som bor i himmelen, har sitt øye på det sted og verner det; og han slår og ødelegger dem som kommer for å gjøre det skade.

40 Og det som hendte med Heliodorus og bevarelsen av skattekammeret, gikk til på denne måte.

Kapittel 4 – Jerusalem føres i forfall

1 Denne Simon, som vi før har talt om, idet han var blitt en forræder både mot pengene og mot sitt land, baktalte Onias, som om han hadde skremt Heliodorus og vært opphav til disse ulykker.

2 Så dristet han seg til å kalle ham en forræder, som hadde fortjent vel av byen, og tatt vare på sitt eget folk, og vært så nidkjær for lovene.

3 Men da deres fiendskap gikk så langt at det ved en av Simons flokk ble begått mord,

4 og Onias så faren ved denne strid, og at Apollonius, som var landshøvding over Kelesyria og Fønikia, raste og økte Simons ondskap,

5 gikk han til kongen, ikke for å anklage sine landsmenn, men for å søke alles gagn, både offentlig og privat.

6 For han så at det var umulig at staten kunne bli i ro, og at Simon skulle legge av sin dårskap, dersom ikke kongen tok seg av saken.

4.7 Jason kjøper yppersteprestedømmet

7 Men etter Seleukus’ død, da Antiokus, kalt Epifanes, fikk kongedømmet, arbeidet Jason, Onias’ bror, i det skjulte for å bli yppersteprest,

8 idet han lovet kongen, ved mellomkomst, tre hundre og seksti talenter sølv, og av en annen inntekt åtti talenter.

9 Dessuten lovet han å tilstå hundre og femti til, om han fikk tillatelse til å opprette et sted for øvelser og for ungdommens opplæring i hedningenes skikker, og å innskrive Jerusalems borgere under navnet Antiokiere.

10 Da kongen hadde gitt dette samtykke, og han hadde fått makten i sin hånd, førte han straks sitt eget folk over til gresk skikk.

11 Og de kongelige privilegier som ved særlig gunst var gitt jødene ved Johannes, Eupolemus’ far, som var gått som sendebud til Rom for vennskap og hjelp, dem opphevet han; og idet han avskaffet de styreformer som var etter loven, innførte han nye skikker i strid med loven.

12 For han bygde med glede et øvelseshus like under borgen, og brakte de fornemste unge menn under sin myndighet, og lot dem bære hatt.

13 Så stor var fremgangen av greske skikker og tilveksten av hedenske seder, ved Jasons overmål av ugudelighet, han den ugudelige og ingen yppersteprest,

14 at prestene ikke lenger hadde mot til å gjøre tjeneste ved alteret, men foraktet templet og forsømte ofrene, og skyndte seg å få del i den ulovlige utbetaling på øvelsesplassen, når diskoskastingen kalte dem ut,

15 uten å akte fedrenes æresbevisninger, men holde grekernes ære for den beste av alle.

16 Derfor kom stor ulykke over dem; for dem hvis skikker de så ivrig fulgte, og som de ønsket å ligne i alle ting, dem fikk de til fiender og hevnere.

17 For det er ingen liten ting å handle ugudelig mot Guds lover; men den kommende tid skal åpenbare dette.

18 Da de leker som ble holdt hvert femte år, ble feiret i Tyrus, og kongen var til stede,

19 sendte denne ugudelige Jason særlige sendebud fra Jerusalem, som var Antiokiere, for å bære tre hundre drakmer sølv til Herkules’ offer, hvilket endog bærerne selv mente det ikke var sømmelig å gi til offeret, fordi det ikke var passende, men at det burde holdes tilbake til andre utgifter.

20 Disse penger ble da, etter avsenderens hensikt, bestemt til Herkules’ offer; men etter bærernes skjønn ble de brukt til bygging av galeier.

21 Da Apollonius, Menestheus’ sønn, ble sendt til Egypt til kroningen av kong Ptolemaios Filometor, sørget Antiokus, da han forstod at han ikke var velvillig mot hans anliggender, for sin egen sikkerhet; og derfor kom han til Joppe og derfra til Jerusalem.

22 Der ble han ærefullt mottatt av Jason og av byen, og ble ført inn med tente fakler og med stort jubelrop; og deretter drog han med sin hær til Fønikia.

4.23 Menelaus overtar prestedømmet

23 Tre år senere sendte Jason Menelaus, Simons ovennevnte bror, for å bære pengene til kongen og minne ham om visse nødvendige saker.

24 Men da han ble ført frem for kongen, og hadde opphøyet ham for hans makts strålende fremtreden, tok han selv prestedømmet ved å tilby tre hundre talenter sølv mer enn Jason.

25 Så kom han med kongens befaling, idet han ikke hadde noe som var yppersteprestedømmet verdig, men hadde raseri som en grusom tyrann og vrede som et vilt dyr.

26 Da Jason, som hadde undergravd sin egen bror, selv ble undergravd av en annen, ble han tvunget til å flykte til ammonittenes land.

27 Så fikk Menelaus herredømmet; men når det gjaldt pengene han hadde lovet kongen, tok han ikke skikkelig vare på det, enda Sostratos, borgens forstander, krevde dem,

28 for til ham hørte innkrevingen av skattene. Derfor ble de begge kalt frem for kongen.

29 Menelaus lot sin bror Lysimakus bli igjen i sitt sted i prestedømmet; og Sostratos lot Krates bli igjen, han som var forstander over kyprierne.

30 Mens disse ting skjedde, gjorde folkene i Tarsus og Mallos opprør, fordi de var blitt gitt til kongens medhustru, ved navn Antiokis.

31 Da kom kongen i all hast for å stille saken, og lot Andronikus, en mann i myndighet, bli igjen som sin stedfortreder.

4.32 Onias myrdes

32 Menelaus, som mente at han hadde fått en beleilig tid, stjal noen gullkar fra templet, og gav noen av dem til Andronikus, og noen solgte han i Tyrus og byene omkring.

33 Da Onias med visshet fikk kjennskap til dette, irettesatte han ham og trakk seg tilbake til en helligdom i Dafne, som ligger ved Antiokia.

34 Derfor tok Menelaus Andronikus til side og ba ham få Onias i sin hånd; og han lot seg overtale dertil, og kom til Onias med svik, rakte ham hånden under ed; og selv om han var mistenkt av ham, overtale han ham likevel til å komme ut av helligdommen, og drepte ham straks uten hensyn til rettferd.

35 Derfor ble ikke bare jødene, men også mange av andre folkeslag, grepet av stor harme og dypt bedrøvet over det urettferdige mord på mannen.

36 Da kongen var kommet tilbake fra stedene omkring Kilikia, klaget jødene i byen, og også noen av grekerne som avskydde gjerningen, fordi Onias var drept uten årsak.

37 Derfor ble Antiokus inderlig bedrøvet og beveget til medlidenhet og gråt over den dødes sindige og beskjedne ferd.

38 Og idet han ble opptent av vrede, tok han straks Andronikus’ purpur av ham og rev klærne av ham, og førte ham gjennom hele byen til nettopp det sted hvor han hadde øvd ugudelighet mot Onias, og der drepte han den forbannede morder. Slik gjengjeldte Herren ham straffen, som han hadde fortjent.

4.39 Tempelrøveriet og Menelaus’ skyld

39 Da mange helligbrøderier var blitt begått i byen av Lysimakus med Menelaus’ samtykke, og ryktet derom var blitt kjent, samlet mengden seg mot Lysimakus, idet mange gullkar allerede var bortført.

40 Da reiste folket seg i hopetall og ble fylt av raseri; Lysimakus væpnet omkring tre tusen menn og begynte først å øve vold, idet en viss Auranus var føreren, en mann langt oppe i år og ikke mindre i dårskap.

41 Men da de så Lysimakus’ angrep, grep noen steiner, andre stokker, og atter andre tok håndfuller av støv som lå nær, og kastet alt sammen mot Lysimakus og dem som gikk løs på dem.

42 Slik såret de mange av dem, og slo noen til jorden, og drev dem alle på flukt; men selve tempelrøveren drepte de ved skattekammeret.

43 Derfor ble det reist anklage mot Menelaus i anledning av disse ting.

44 Da kongen kom til Tyrus, førte tre menn som var sendt fra rådet, saken frem for ham.

45 Menelaus, som nå var avslørt, lovet Ptolemaios, Dorymenes’ sønn, å gi ham mye penger, om han ville formilde kongen overfor ham.

46 Da tok Ptolemaios kongen til side i et galleri, som om det var for å få frisk luft, og fikk ham til å skifte sinn.

47 Således frikjente han Menelaus for anklagene, han som likevel var årsak til all ulykken; og de stakkars menn, som, om de hadde lagt frem sin sak, ja, selv for skyterne, ville ha blitt dømt uskyldige, dem dømte han til døden.

48 Således led de som hadde ført saken for byen og for folket og for de hellige kar, snart urettferdig straff.

49 Derfor lot endog tyrerne, grepet av avsky for den ugudelige gjerning, dem bli ærefullt begravet.

50 Og slik ble Menelaus, ved de mektiges pengegriskhet, værende i embetet, økende i ondskap og som en stor forræder mot borgerne.

Kapittel 5 – Antiokus plyndrer Jerusalem

5.1 Varsler over Jerusalem

1 Omtrent på samme tid gjorde Antiokus i stand sin annen ferd til Egypt.

2 Og da hendte det at det i hele byen, i nær førti dager, ble sett ryttere fare frem i luften, kledd i gullstoff og væpnet med lanser, som en krigshær,

3 og flokker av ryttere oppstilt i slagorden, som støtte sammen og red mot hverandre, med skjold som klirret, mengde av spyd, dragning av sverd og kast av piler, og glansen av gyldne smykker og rustninger av alle slag.

4 Derfor bad enhver at denne åpenbaring måtte vende til det gode.

5.5 Jason angriper byen

5 Men da det gikk ut et falskt rykte om at Antiokus var død, tok Jason minst tusen mann med seg og gjorde plutselig angrep på byen; og de som var på murene, ble drevet tilbake, og byen ble til slutt inntatt, og Menelaus flyktet inn i borgen.

6 Men Jason drepte sine egne borgere uten miskunn, uten å tenke på at å vinne seieren over sitt eget folk ville bli en høyest ulykkelig dag for ham; men han mente at han hadde overvunnet fiender og ikke landsmenn.

7 Men for alt dette fikk han ikke herredømmet, men mottok til sist skam som lønn for sitt forræderi og flyktet igjen til ammonittenes land.

8 Til slutt fikk han således en ulykkelig ende, idet han ble anklaget for Aretas, arabernes konge, og flyktet fra by til by, forfulgt av alle, hatet som en som hadde forlatt lovene og avskydd som en åpenbar fiende av sitt land og sine landsmenn; og han ble drevet bort til Egypt.

9 Slik omkom han, som hadde drevet mange bort fra deres land, i et fremmed land, idet han drog til lakedemonerne og mente der å finne hjelp på grunn av sitt slektskap.

10 Og han som hadde kastet mange ut uten grav, hadde ingen som sørget over ham, ingen høytidelig gravferd, og ingen grav blant sine fedre.

5.11 Antiokus tar og plyndrer Jerusalem

11 Da dette som var skjedd, kom for kongens øre, mente han at Judea hadde gjort opprør; og derfor dro han rasende bort fra Egypt og tok byen med våpenmakt.

12 Og han bød sine krigsfolk ikke å spare dem de møtte, men å drepe dem som gikk opp på husene.

13 Slik ble det drap på unge og gamle, utryddelse av menn, kvinner og barn, slakt av jomfruer og spedbarn.

14 Og i løpet av tre hele dager ble åtti tusen ødelagt, hvorav førti tusen ble drept i kampen, og ikke færre solgt enn drept.

15 Men han var ikke tilfreds med dette, men dristet seg til å gå inn i det aller helligste tempel i hele verden, idet Menelaus, denne forræder mot lovene og mot sitt eget land, var hans veiviser.

16 Og han tok de hellige kar med besmittede hender, og med vanhellige hender rev han ned det som var viet av andre konger til stedets vekst og herlighet og ære, og gav det bort.

17 Så hovmodig var Antiokus i sitt sinn at han ikke tok i betraktning at Herren for en tid var vred for syndene hos dem som bodde i byen, og derfor ikke hadde sitt øye på stedet.

18 For hadde de ikke tidligere vært innviklet i mange synder, ville denne mann, straks han kom, øyeblikkelig ha blitt hudstrøket og drevet bort fra sin formastelse, slik som Heliodorus, som kong Seleukus sendte for å se til skattekammeret.

19 Men Gud utvalgte ikke folket for stedets skyld, men stedet for folkets skyld.

20 Derfor fikk også selve stedet, som hadde del i den motgang som rammet folket, siden del i de velgjerninger som ble sendt fra Herren; og slik som det ble forlatt i Den Allmektiges vrede, slik ble det igjen, da den store Herre ble forsonet, reist opp med all herlighet.

21 Da Antiokus hadde bortført atten hundre talenter fra templet, dro han i all hast til Antiokia, idet han i sitt hovmod mente å gjøre landet seilbart og havet farbart til fots; så stor var hans overmot.

22 Og han etterlot landshøvdinger for å plage folket: i Jerusalem Filip, av ætning en frygier, og i seder mer barbarisk enn han som satte ham der;

23 og på Garisim Andronikus; og dessuten Menelaus, som verre enn alle de andre la et tungt åk på borgerne, idet han bar ondt sinn mot sine landsmenn, jødene.

5.24 Apollonius angriper på sabbaten

24 Han sendte også den avskyelige anfører Apollonius med en hær på to og tyve tusen mann og bød ham å drepe alle som var i sin beste alder, og å selge kvinnene og de yngre.

25 Da han kom til Jerusalem og lot som han ville holde fred, avstod han til den hellige sabbatsdag; men da han tok jødene mens de holdt helligdag, bød han sine menn å væpne seg.

26 Og slik drepte han alle dem som var gått til sabbatsfeiringen, og løp gjennom byen med våpen og slo i hjel store mengder.

27 Men Judas Makkabeus trakk seg tilbake i ødemarken med ni andre, eller deromkring, og levde i fjellene som villdyr sammen med sitt følge, og de levde stadig av urter, for at de ikke skulle bli delaktige i besmittelsen.

Kapittel 6 – Lovtvang og Eleasars martyrium

6.1 Templet vanhelliges

1 Ikke lenge etter dette sendte kongen en gammel mann fra Athen for å tvinge jødene til å vike fra sine fedres lover og ikke leve etter Guds lover,

2 og også til å vanhellige templet i Jerusalem og kalle det Jupiters Olympios’ tempel, og templet på Garisim Jupiters, de fremmedes beskytter, slik som de som bodde på stedet ønsket.

3 Innføringen av denne ondskap var tung og hard for folket.

4 For templet ble fylt med utskeielse og festing av hedningene, som drev hor med skjøger og hadde omgang med kvinner innenfor de hellige steders område, og dessuten førte inn ting som ikke var tillatt.

5 Også alteret ble fylt med vanhellige ting, som loven forbyr.

6.6 Jødisk lov og sabbat forbys

6 Og det var ikke tillatt for et menneske å holde sabbatene eller de gamle fastene, eller overhodet å bekjenne seg som jøde.

7 Og på kongens fødselsdag hver måned ble de med bitter tvang ført frem for å ete av offerkjøttet; og når Bakchos’ fest ble holdt, ble jødene tvunget til å gå i prosesjon for Bakchos, bærende eføy.

8 Dessuten gikk det ut et påbud til de omkringliggende hedenske byer, etter råd fra Ptolemaios, mot jødene, at de skulle holde de samme skikker og ta del i deres offer;

9 og den som ikke ville rette seg etter hedningenes seder, skulle dødes. Da kunne en se den tilstedeværende nød.

10 For det ble ført frem to kvinner som hadde omskåret sine barn; og etter at de åpenlyst hadde ført dem rundt i byen, mens spedbarna hang ved deres bryst, styrtet de dem hovedstups ned fra muren.

11 Og andre, som hadde samlet seg i huler i nærheten for i hemmelighet å holde sabbaten, ble oppdaget av Filip og alle brent sammen, fordi de av samvittighetsgrunner ikke ville hjelpe seg selv, for den aller helligste dags ære.

12 Nå ber jeg dem som leser denne bok, at de ikke må miste motet for disse ulykker, men at de skal holde disse straffer for å være til tukt og ikke til undergang for vårt folk.

13 For det er et tegn på hans store godhet, når ugjerningsmenn ikke får leve lenge, men straks blir straffet.

14 For ikke som med andre folk, som Herren tålmodig venter med å straffe inntil de har fylt sine synders mål, slik går han frem med oss,

15 for at han ikke, etter at vi er kommet til syndens høyde, siden skulle ta hevn over oss.

16 Derfor trekker han aldri sin miskunn fra oss; og selv om han tukter med motgang, forlater han likevel aldri sitt folk.

17 Men la dette som er sagt, være til advarsel for oss. Og nå vil vi gå over til å fremstille saken med få ord.

6.18 Eleasar dør for loven

18 Eleasar, en av de fremste skriftlærde, en gammel mann og av vakkert utseende, ble tvunget til å åpne sin munn og ete svinekjøtt.

19 Men han, som heller valgte å dø en ærefull død enn å leve besmittet med en slik vederstyggelighet, spyttet det ut og gikk av egen vilje til pinestedet,

20 slik som det sømmer seg for dem å gjøre, som er fast besluttet på å stå imot slikt som det ikke er tillatt å smake, om så for kjærlighet til livet.

21 Men de som hadde tilsyn med det ugudelige måltid, tok ham til side på grunn av det gamle vennskap de hadde hatt med mannen, og ba ham om å bringe kjøtt av sin egen proviant, slikt som var lovlig for ham å bruke, og late som om han åt av det kjøtt som var tatt fra offeret etter kongens befaling,

22 for at han på den måten kunne bli reddet fra døden og, for det gamle vennskaps skyld, finne nåde.

23 Men han begynte å overveie dette med klokskap, slik det sømmet seg hans alder og hans høye alderdoms verdighet, og æren av hans grå hår som var kommet, og hans hederlige oppdragelse fra barndommen, eller snarere den hellige lov som er fastsatt og gitt av Gud; og derfor svarte han deretter og ba dem straks sende ham til graven.

24 For det sømmer seg ikke for vår alder, sa han, på noen måte å hykle, så mange unge kunne tro at Eleasar, som er nitti år gammel, nå var gått over til en fremmed religion;

25 og at de slik, ved mitt hykleri og min lyst til å leve en kort stund og et øyeblikk lenger, skulle bli ført vill av meg, og jeg skulle pådra meg en flekk på min alderdom og gjøre den avskyelig.

26 For selv om jeg for denne stund skulle bli fri for menneskenes straff, så skulle jeg likevel ikke unnslippe Den Allmektiges hånd, verken levende eller død.

27 Derfor vil jeg nå, idet jeg mannhaftig bytter dette liv bort, vise meg slik som min alder krever,

28 og etterlate et fremragende eksempel for de unge, om villig og modig å dø for de ærefulle og hellige lover. Og da han hadde sagt disse ord, gikk han straks til pinestedet.

29 De som førte ham bort, forvandlet den velvilje de nylig hadde båret til ham, til hat, fordi de ovennevnte ord, som de mente, sprang ut av et fortvilet sinn.

30 Men da han var rede til å dø under slagene, stønnet han og sa: Det er åpenbart for Herren, han som har den hellige kunnskap, at selv om jeg kunne vært reddet fra døden, så utholder jeg nå harde smerter i legemet ved å bli slått; men i sjelen lider jeg gjerne dette, fordi jeg frykter ham.

31 Og slik døde denne mann, idet han etterlot sin død som et eksempel på edelt mot og et minne om dyd, ikke bare for de unge, men for hele sitt folk.

Kapittel 7 – De sju brødrene og deres mor

7.1 Brødrene pines for loven

1 Det hendte også at sju brødre sammen med sin mor ble tatt og av kongen tvunget, i strid med loven, til å smake svinekjøtt, og de ble pint med sveper og pisker.

2 Men en av dem, den som talte først, sa således: Hva vil du spørre oss om eller lære av oss? Vi er rede til å dø, heller enn å overtre våre fedres lover.

3 Da kongen ble rasende, bød han at panner og kjeler skulle gjøres glødende.

4 Og da de straks var blitt opphetet, befalte han at tungen skulle skjæres ut på ham som talte først, og at de ytterste lemmer av hans legeme skulle hogges av, mens resten av hans brødre og hans mor så på.

5 Og da han således var lemlestet i alle sine lemmer, befalte han at han, mens han ennå levde, skulle bringes til ilden og stekes i pannen; og mens dampen fra pannen i lang tid spredte seg, formante de hverandre sammen med moren til å dø mannhaftig og sa således:

6 Herren Gud ser på oss, og i sannhet har han trøst i oss, slik som Moses i sin sang, som vitnet dem rett i ansiktet, har sagt: Og han skal forbarme seg over sine tjenere.

7 Da den første således var død, førte de frem den andre for å gjøre ham til spott; og da de hadde trukket huden av hans hode med håret, spurte de ham: Vil du ete før hvert lem av ditt legeme blir pint?

8 Men han svarte på sitt eget språk og sa: Nei. Derfor mottok også han den neste pine i samme rekkefølge som den første.

9 Og da han var i sin siste åndedrett, sa han: Du rasende menneske tar oss bort fra dette liv, men verdens Konge skal oppreise oss, som dør for hans lover, til et evig liv.

10 Etter ham ble den tredje gjort til spott; og da det ble krevd av ham, rakte han straks frem sin tunge og strakte villig ut sine hender,

11 og sa modig: Disse har jeg fra himmelen; og for hans lovers skyld forakter jeg dem, og fra ham håper jeg å få dem igjen.

12 Således undret både kongen og de som var med ham seg over den unge manns mot, fordi han ikke aktet smertene for noe.

13 Da også denne var død, pintet og lemlestet de den fjerde på samme måte.

14 Og da han var rede til å dø, sa han således: Det er godt, når en blir drept av mennesker, å ha håp til Gud om å bli oppreist av ham igjen; men for deg skal det ikke bli noen oppstandelse til liv.

15 Deretter førte de også frem den femte og lemlestet ham.

16 Da så han på kongen og sa: Du har makt blant mennesker, du som er forgjengelig, og gjør hva du vil; men tro ikke at vårt folk er forlatt av Gud.

17 Vent bare litt, så skal du få se hans store makt, hvordan han vil pine deg og ditt avkom.

18 Etter ham førte de også frem den sjette, som da han var rede til å dø, sa: Bedra ikke deg selv forgjeves; for vi lider dette for vår egen skyld, fordi vi har syndet mot vår Gud; derfor skjer det underfulle ting med oss.

19 Men tro ikke du, som tar på deg å stride mot Gud, at du skal slippe ustraffet.

7.20 Moren formaner sine sønner

20 Men moren var forunderlig fremfor alle og verdig til hederlig minne; for da hun så sine sju sønner bli drept innen én eneste dag, bar hun det med godt mot, for det håp hun hadde til Herren.

21 Ja, hun formante hver enkelt av dem på sitt eget språk, fylt av frimodig ånd; og idet hun eggede sine kvinnelige tanker med et mandig sinn, sa hun til dem:

22 Jeg kan ikke si hvordan dere kom til i mitt liv; for det var ikke jeg som gav dere ånde og liv, og heller ikke jeg som satte sammen hvert eneste av deres lemmer.

23 Men visselig skal verdens Skaper, han som formet menneskets slekt og fant opphavet til alle ting, også i sin miskunn gi dere ånde og liv igjen, siden dere nå ikke akter dere selv for hans lovers skyld.

7.24 Den yngste bror prøves

24 Men Antiokus, som mente seg foraktet og mistenkte dette for å være spottende tale, mens den yngste ennå levde, nøydes ikke med å formane ham med ord, men forsikret ham også med eder at han ville gjøre ham både rik og lykkelig, om han ville vike fra sine fedres lover; og at han også ville ta ham til sin venn og betro ham saker.

25 Men da den unge mann på ingen måte ville høre på ham, kalte kongen på hans mor og formante henne til å råde den unge mann til å redde sitt liv.

26 Og da han hadde formant henne med mange ord, lovet hun ham at hun ville råde sin sønn.

27 Men hun bøyde seg ned mot ham og, idet hun lo den grusomme tyrann til spott, talte hun på sitt fedrelandsspråk således: Min sønn, miskunn deg over meg, som bar deg ni måneder i mitt liv og ga deg die i tre år og næret deg og oppdro deg til denne alder og utholdt oppdragelsens møye.

28 Jeg ber deg, min sønn, se på himmelen og jorden og alt som er i dem, og tenk på at Gud har gjort dem av det som ikke var; og slik er også menneskeslekten blitt til.

29 Frykt ikke denne bøddel, men vis deg verdig dine brødre og ta imot døden, for at jeg i miskunn må få deg igjen sammen med dine brødre.

30 Mens hun ennå talte disse ord, sa den unge mann: Hvem venter dere på? Jeg vil ikke lyde kongens befaling, men jeg vil lyde lovens befaling, den som ble gitt våre fedre ved Moses.

31 Og du, som har vært opphav til all ulykke mot hebreerne, skal ikke unnslippe Guds hender.

32 For vi lider dette for våre synders skyld.

33 Og selv om den levende Herre er vred på oss en kort stund til tukt og formaning, skal han igjen bli forsonet med sine tjenere.

34 Men du, ugudelige menneske og blant alle andre den mest onde, løft deg ikke uten grunn og blås deg ikke opp med usikre håp, idet du løfter din hånd mot Guds tjenere;

35 for du har ennå ikke unnsluppet Den Allmektige Guds dom, han som ser alle ting.

36 For våre brødre, som nå har lidt en kort pine, er døde under Guds pakt til evig liv; men du skal ved Guds dom få en rettferdig straff for ditt hovmod.

37 Men jeg, som mine brødre, ofrer legeme og liv for våre fedres lover, og ber Gud at han snart vil være vårt folk nådig; og at du ved piner og plager må bekjenne at han alene er Gud;

38 og at i meg og mine brødre Den Allmektiges vrede, som med rette er kommet over vårt folk, må ta slutt.

39 Da ble kongen rasende og behandlet ham verre enn alle de andre, og tok det meget ille opp at han var blitt spottet.

40 Så døde også denne uten å være besmittet, og satte all sin lit til Herren.

7.41 Moren dør etter sine sønner

41 Til sist, etter sønnene, døde også moren.

42 Dette være nå nok sagt om de avgudiske fester og de ytterste pinsler.

Kapittel 8 – Judas Makkabeus samler folket og seirer

8.1 Judas samler de lovtro

1 Da gikk Judas Makkabeus og de som var med ham, i stillhet inn i byene og kalte sammen sine frender og tok til seg alle som holdt fast ved jødenes religion, og samlet omkring seks tusen mann.

2 Og de påkalte Herren, at han ville se til det folk som ble nedtrådt av alle, og også miskunne seg over templet som var vanhelliget av ugudelige menn,

3 og at han ville ha medynk med byen, som var hardt ødelagt og nær ved å bli jevnet med jorden, og høre blodet som ropte til ham,

4 og komme i hu det ugudelige mord på uskyldige spedbarn og de bespottelser som var øvd mot hans navn, og vise sitt hat mot de ugudelige.

5 Da Makkabeus hadde samlet sitt følge omkring seg, kunne han ikke motstås av hedningene; for Herrens vrede var vendt til miskunn.

6 Derfor kom han uventet og satte byer og steder i brann, og tok i sin hånd de mest tjenlige steder, og overvant og drev på flukt ikke få av sine fiender.

7 Særlig benyttet han natten til slike hemmelige foretagender, så ryktet om hans tapperhet ble utbredt overalt.

8.8 Nikanor sendes mot jødene

8 Da Filip så at denne mann litt etter litt tok til i styrke, og at det gikk ham bedre og bedre, skrev han til Ptolemaios, landshøvdingen over Kelesyria og Fønikia, at han skulle yte større hjelp til kongens saker.

9 Da utvalgte han straks Nikanor, Patroklos’ sønn, en av sine fortrolige venner, og sendte ham med ikke mindre enn tyve tusen mann av alle folkeslag under seg for å utrydde hele jødenes slekt; og med ham forente han også Gorgias, en hærfører med stor krigserfaring.

10 Og Nikanor foretok seg å skaffe så mye penger av de fangne jøder, at det kunne dekke den skatt på to tusen talenter som kongen skulle betale til romerne.

11 Derfor sendte han straks bud til byene langs havkysten og utropte salg av de fangne jøder, og lovet at de skulle få nitti mennesker for ett talent, uten å vente den hevn som skulle følge ham fra Den Allmektige Gud.

12 Da Judas fikk melding om Nikanors komme og hadde kunngjort for dem som var med ham at hæren var nær,

13 flyktet de som var redde og manglet tillit til Guds rettferd, og berget seg bort.

14 Andre solgte alt det de hadde igjen, og bad samtidig Herren om å fri dem, som var solgt av den ugudelige Nikanor før de ennå hadde møttes,

15 og om ikke for deres egen skyld, så for de pakter han hadde gjort med deres fedre, og for sitt hellige og herlige navns skyld, som de var kalt ved.

8.16 Judas styrker hæren

16 Da samlet Makkabeus sine menn, seks tusen i tallet, og formante dem til ikke å bli grepet av redsel for fienden, og ikke frykte den store mengde hedninger som urettmessig kom mot dem, men stride mannhaftig,

17 og ha for øye den urett som de hadde gjort mot det hellige sted, og den grusomme mishandling av byen som de hadde gjort til spott, og også avskaffelsen av deres fedres styre.

18 For de, sa han, setter sin lit til våpen og dristighet; men vår tillit er til Den Allmektige, som med et vink kan styrte både dem som kommer mot oss, og hele verden.

19 Dessuten mintes han for dem de hjelpemidler deres fedre hadde funnet, og hvordan de ble fridd, da hundre og fem og åtti tusen omkom under Sankerib.

20 Og han fortalte dem om den strid de hadde i Babylon mot galaterne, hvordan de bare var åtte tusen i alt i foretagendet, sammen med fire tusen makedonere, og at da makedonerne kom i forvirring, ødela de åtte tusen hundre og tyve tusen ved den hjelp de fikk fra himmelen, og slik fikk et stort bytte.

21 Da han med disse ord hadde gjort dem frimodige og rede til å dø for loven og fedrelandet, delte han hæren i fire deler

22 og forente med seg sine egne brødre som førere for hver avdeling, nemlig Simon og Josef og Jonatan, og gav hver av dem femten hundre mann.

23 Dessuten satte han Eleasar til å lese den hellige bok; og da han hadde gitt dem felttogets løsen: Guds hjelp, førte han selv den første avdeling.

8.24 Nikanor blir slått

24 Og ved Den Allmektiges hjelp drepte de over ni tusen av sine fiender og såret og lemlestet den største del av Nikanors hær, og drev dem alle på flukt.

25 Og de tok pengene fra dem som var kommet for å kjøpe dem, og forfulgte dem langt; men fordi tiden manglet, vendte de tilbake.

26 For det var dagen før sabbaten, og derfor ville de ikke forfølge dem lenger.

27 Da de hadde samlet deres våpen og plyndret fiendene, holdt de sabbaten, idet de ga Herren overmåte stor lov og takk, som hadde bevart dem til denne dag, som var begynnelsen til den miskunn som dryppet over dem.

28 Etter sabbaten gav de en del av byttet til de lemlestede, enkene og de farløse, og resten delte de mellom seg selv og sine tjenere.

29 Da dette var gjort, og de hadde holdt en felles bønn, bad de den miskunnsomme Herre om å bli forsonet med sine tjenere for evig.

30 Av dem som var med Timoteus og Bakides, som kjempet mot dem, drepte de over tyve tusen, og tok meget lett høye og sterke festninger, og delte mange bytter seg imellom, og gjorde de lemlestede, de farløse, enkene, ja også de gamle, likestilt med seg selv i byttet.

31 Da de hadde samlet våpnene, la de dem omhyggelig på passende steder, og resten av byttet førte de til Jerusalem.

32 De drepte også Filarkes, den ugudelige mann som var med Timoteus og hadde plaget jødene på mange måter.

33 Videre, da de holdt seiersfesten i sitt land, brente de Kallisthenes, han som hadde satt ild på de hellige porter og hadde flyktet inn i et lite hus; og slik fikk han en lønn som passet hans ugudelighet.

34 Men den høyest ugudelige Nikanor, som hadde ført tusen kjøpmenn med seg for å kjøpe jødene,

35 ble ved Herrens hjelp styrtet av dem som han hadde ringeaktet mest; og idet han tok av seg sin praktfulle drakt og oppløste sitt følge, kom han som en flyktende tjener gjennom innlandet til Antiokia, i stor vanære, fordi hans hær var ødelagt.

36 Slik kunngjorde han, som hadde påtatt seg å skaffe romerne deres skatt ved hjelp av fanger fra Jerusalem, at jødene hadde Gud til å stride for seg, og derfor ikke kunne skades, fordi de fulgte de lover som han hadde gitt dem.

Kapittel 9 – Antiokus Epifanes’ sykdom og død

9.1 Antiokus vender tilbake fra Persia

1 Omtrent på den tid kom Antiokus vanæret tilbake fra Persias land.

2 For han var gått inn i byen som kalles Persepolis og hadde forsøkt å plyndre templet og å bemektige seg byen; men da mengden løp sammen og forsvarte seg med våpen, drev de ham på flukt; og slik hendte det at Antiokus, jaget bort av innbyggerne, vendte tilbake med skam.

3 Da han kom til Ekbatana, ble det meldt ham det som hadde hendt med Nikanor og Timoteus.

4 Da ble han oppblåst av vrede og tenkte å hevne på jødene den vanære som var tilføyd ham av dem som hadde drevet ham på flukt. Derfor befalte han sin kusk å kjøre uten stans og å fullføre reisen, idet Guds dom nå fulgte ham. For han hadde talt hovmodig og sagt: Jeg vil komme til Jerusalem og gjøre det til jødenes felles grav.

9.5 Herren slår Antiokus med plage

5 Men Herren, Den Allmektige, Israels Gud, slo ham med en uhelbredelig og usynlig plage; for straks etter at han hadde talt disse ord, kom det over ham en smerte i innvollene som var uten bot, og fryktelige kvaler i det indre,

6 og dette med all rett; for han hadde pint andres innvoller med mange og underlige pinsler.

7 Likevel holdt han slett ikke opp med sitt skryt, men var fremdeles fylt av hovmod, idet han blåste ild i sin vrede mot jødene og bød at reisen skulle forhastes; men det hendte at han falt ned fra sin vogn, og ble voldsomt kastet omkring, så at alle hans legems lemmer ble hardt skadet ved fallet.

8 Og slik ble han, som litt før mente at han kunne befale over havets bølger (så stort var hans hovmod ut over menneskets kår), og veie de høye fjell på vektskål, nå kastet til jorden og båret i en bærestol, idet han for alle viste Guds åpenbare makt.

9 Så at det krøp ormer ut av denne ugudelige manns legeme, og mens han levde i smerte og kval, råtnet hans kjød bort, og stanken fra ham var til plage for hele hans hær.

10 Og den mann som litt før mente at han kunne nå himmelens stjerner, kunne ingen nå holde ut å bære, for hans uutholdelige stank.

11 Da begynte han her, idet han var rammet, å legge bort sitt store hovmod og komme til erkjennelse av seg selv ved Guds tukt, mens hans smerte tiltok hvert øyeblikk.

12 Og da han selv ikke kunne holde ut sin egen stank, sa han disse ord: Det er rett å underordne seg Gud, og at et menneske som er dødelig, ikke hovmodig skal tenke om seg selv som om han var Gud.

9.13 Antiokus lover godt mot jødene

13 Denne ugudelige mann avla også et løfte til Herren, som nå ikke lenger ville miskunne seg over ham, idet han sa således:

14 At den hellige stad, som han i hast var på vei til for å jevne den med jorden og gjøre den til en felles grav, ville han sette i frihet;

15 og når det gjaldt jødene, som han hadde dømt ikke engang verdige til å bli begravet, men til å kastes ut med sine barn for å bli føde for fugler og ville dyr, ville han gjøre dem alle like med Athens borgere;

16 og det hellige tempel, som han før hadde plyndret, ville han smykke med kostelige gaver og gi tilbake alle de hellige kar med mange flere, og av sine egne inntekter dekke utgiftene til ofringene;

17 ja, han ville også selv bli en jøde og fare gjennom hele den bebodde verden og forkynne Guds makt.

18 Men for alt dette tok hans smerter ikke slutt; for Guds rettferdige dom var kommet over ham; og da han fortvilte om sitt helbred, skrev han til jødene det brev som følger, i bønnens form, således:

19 Antiokus, konge og fyrste, ønsker de gode jøder, sine borgere, stor glede, helse og fremgang.

20 Dersom det står vel til med eder og eders barn, og eders forhold er etter eders ønske, takker jeg Gud meget, idet jeg har mitt håp i himmelen.

21 For meg selv var jeg svak; ellers ville jeg med velvilje ha mintes eders ære og eders gode vilje, da jeg vendte tilbake fra Persia; og da jeg ble grepet av en alvorlig sykdom, fant jeg det nødvendig å ta omsorg for alles felles sikkerhet,

22 ikke fordi jeg mistror min helse, men fordi jeg har stort håp om å komme meg ut av denne sykdom.

23 Men idet jeg erindrer at også min far, da han førte en hær inn i de høye land, innsatte en etterfølger,

24 for at dersom noe skulle hende i strid med forventning, eller om det ble brakt sørgelige tidender, skulle landets folk, idet de visste hvem riket var overlatt til, ikke bli urolige;

25 og videre, idet jeg betenker at fyrstene som grenser til og er naboer til mitt rike, ligger på lur etter anledninger og avventer utfallet, har jeg innsatt min sønn Antiokus til konge, ham som jeg ofte, da jeg drog opp i de høye provinser, har betrodd og anbefalt til mange av eder; til ham har jeg skrevet som følger:

26 Derfor ber og anmoder jeg eder om å komme i hu de velgjerninger jeg har gjort eder, både i det hele og i det særlige, og at enhver vil forbli tro mot meg og min sønn.

27 For jeg er forvisset om at han, idet han forstår mitt sinn, vil vise velvilje og nåde mot eders ønsker.

9.28 Antiokus dør

28 Slik døde morderen og spotteren, etter å ha lidd de frykteligste pinsler, på samme måte som han hadde pint andre, en elendig død i et fremmed land i fjellene.

29 Og Filip, som var oppdratt sammen med ham, førte bort hans legeme; han drog også, av frykt for Antiokus’ sønn, til Egypt til Ptolemaios Filometor.

Kapittel 10 – Templet renses og nye seire vinnes

10.1 Templet og byen tas tilbake

1 Men Makkabeus og hans følge, idet Herren ledet dem, tok tilbake templet og byen.

2 Men de altere som hedningene hadde bygd på det åpne torv, og også helligdommene, rev de ned.

10.3 Templet renses og alteret gjenreises

3 Og da de hadde renset templet, gjorde de et annet alter; og ved å slå ild av steiner tok de ild og bar fram offer etter to år, og satte fram røkelse og lys og skuebrød.

4 Da dette var gjort, falt de ned på sitt ansikt og ba Herren om at de aldri mer måtte komme i slike trengsler; men om de igjen skulle synde mot ham, at han selv ville tukte dem med miskunn, og at de ikke måtte bli overgitt til bespottende og barbariske folk.

5 Og på samme dag som de fremmede hadde vanhelliget templet, på den samme dag ble det igjen renset, nemlig den fem og tyvende dag i samme måned, som er Kasleu.

6 Og de holdt de åtte dager med glede, som i løvhyttefesten, idet de mintes at de ikke lenge før hadde holdt løvhyttefesten, mens de vandret omkring i fjell og huler som villdyr.

7 Derfor bar de grener og fagre kvister og palmer, og sang salmer til ham som hadde gitt dem lykke i å rense sitt sted.

8 Og de fastsatte også ved en felles bestemmelse og forordning at disse dager hvert år skulle holdes av hele jødenes folk.

9 Og dette var enden på Antiokus, som ble kalt Epifanes.

10 Nå vil vi berette om Antiokus Eupators gjerninger, han som var sønn av denne ugudelige mann, og kort sammenfatte krigenes ulykker.

11 Da han var kommet til kongedømmet, satte han en ved navn Lysias over rikets anliggender og gjorde ham til øverste landshøvding over Kelesyria og Fønikia.

12 Men Ptolemaios, som ble kalt Makron, valgte heller å gjøre rett mot jødene for den urett som var gjort dem, og søkte å holde fred med dem.

13 Derfor ble han anklaget av kongens venner for Eupator og kalt en forræder ved enhver anledning, fordi han hadde forlatt Kypros, som Filometor hadde betrodd ham, og var gått over til Antiokus Epifanes; og da han så at han ikke stod i noen ærefull stilling, ble han så motløs at han forgiftet seg selv og døde.

10.14 Krigen mot idumeerne

14 Men da Gorgias var forstander over festningene, leide han soldater og førte stadig krig mot jødene.

15 Samtidig tok idumeerne, etter å ha fått de mest tjenlige festninger i sin hånd, jødene i arbeid og tok imot dem som var fordrevet fra Jerusalem, og søkte å nære krigen.

16 Da gjorde de som var med Makkabeus bønn og ba Gud om at han ville være deres hjelper; og slik gikk de voldsomt løs på idumeernes festninger,

17 og ved sterke angrep tok de festningene og drev bort alle som kjempet på murene, og slo i hjel alle som falt i deres hender, og drepte ikke færre enn tyve tusen.

18 Men fordi noen, ikke færre enn ni tusen, var flyktet sammen inn i to meget sterke borger, og hadde alt som var tjenlig til å holde en beleiring,

19 lot Makkabeus Simon og Josef og også Sakkeus bli igjen, og dem som var med ham, som var tilstrekkelige til å beleire dem, og dro selv til de steder som mer trengte hans hjelp.

20 Men de som var med Simon, ble drevet av pengebegjær og lot seg overtale for penger av noen som var i borgen, og tok sytti tusen drakmer og lot noen av dem slippe unna.

21 Da Makkabeus fikk vite hva som var skjedd, kalte han folkets høvdinger sammen og anklaget disse menn for at de hadde solgt sine brødre for penger og satt sine fiender fri til å kjempe mot dem.

22 Og han drepte dem som ble funnet skyldige i forræderi, og tok straks de to borgene.

23 Og med god fremgang i alt han foretok seg med våpnene, drepte han i de to festningene mer enn tyve tusen.

10.24 Timoteus samler en ny hær

24 Men Timoteus, som jødene tidligere hadde overvunnet, samlet en stor mengde fremmede tropper og ikke få hester fra Asia, og kom som om han ville ta Judea med våpenmakt.

25 Da han nærmet seg, vendte de som var med Makkabeus seg til bønn til Gud og strødde jord på sine hoder og bandt sekk om sine lender,

26 og falt ned ved alterets fot og ba ham være dem nådig og være en fiende for deres fiender og en motstander for deres motstandere, slik som loven sier.

27 Etter bønnen tok de sine våpen og gikk videre bort fra byen; og da de kom nær fienden, holdt de seg for seg selv.

28 Da solen nettopp var stått opp, støtte de to sammen; den ene part hadde sammen med sitt mot også sin tilflukt til Herren som pant på seier og fremgang; den andre gjorde sin vrede til anfører i striden.

29 Men da kampen ble hard, viste det seg for fienden fra himmelen fem fagre menn på hester, med gulltøyler, og to av dem ledet jødene,

30 og tok Makkabeus mellom seg og dekket ham på alle sider med sine våpen og holdt ham uskadd; men de skjøt piler og lyn mot fiendene, så de ble slått av blindhet og fylt av forvirring og ble drept.

31 Og det ble drept tyve tusen og fem hundre fotfolk og seks hundre ryttere.

32 Men Timoteus selv flyktet inn i en meget sterk festning som het Gavra, hvor Kereas var forstander.

33 Men de som var med Makkabeus, beleiret borgen med mot i fire dager.

34 Og de som var innenfor, stolte på stedets styrke og spottet i høy grad og talte ugudelige ord.

35 Men på den femte dag tidlig gikk tyve unge menn av Makkabeus’ følge, opptent av vrede på grunn av bespottelsene, mannhaftig løs på muren og drepte med vilt mot alle de møtte.

36 Andre gikk også opp etter dem, mens de var opptatt med dem som var innenfor, og satte tårnene i brann, og ved å tenne ild brente de spotterne levende; og andre brøt opp portene og, etter å ha sluppet resten av hæren inn, tok byen.

37 Og de drepte Timoteus, som hadde skjult seg i en brønn, og Kereas, hans bror, sammen med Apollofanes.

38 Da dette var gjort, lovpriste de Herren med salmer og takk, han som hadde gjort så store ting for Israel og gitt dem seieren.

Kapittel 11 – Lysias’ felttog og fredsbrevene

11.1 Lysias drar mot Judea

1 Ikke lenge etter dette ble Lysias, kongens verger og frende, som også styrte rikets anliggender, meget forbitret over det som var skjedd.

2 Og da han hadde samlet omkring åtti tusen fotsoldater og alt rytteri, drog han mot jødene, i den tanke å gjøre byen til en hedningenes bolig,

3 og å gjøre templet til en inntektskilde, likesom de andre hedenske helligdommer, og å sette yppersteprestedømmet ut til salg hvert år,

4 uten i det hele tatt å ta i betraktning Guds makt, men oppblåst av sine titusener av fotsoldater og sine tusener av ryttere og sine åtti elefanter.

5 Så kom han til Judea og nærmet seg Betsur, som var en sterk by, men lå omkring fem stadier fra Jerusalem, og han beleiret den hardt.

11.6 Folket ber om hjelp

6 Da de som var med Makkabeus hørte at han beleiret festningene, bad de sammen med hele folket, med klage og tårer, Herren om at han ville sende en god engel til å frelse Israel.

7 Da tok Makkabeus selv først våpnene og formante de andre til å våge seg sammen med ham for å hjelpe sine brødre; og slik drog de ut sammen med villig sinn.

8 Og mens de var ved Jerusalem, viste det seg for dem en rytter i hvite klær foran dem, som rystet sitt gullglinsende våpen.

9 Da priste de alle sammen den miskunnsomme Gud og tok nytt mot, så de var rede ikke bare til å kjempe mot mennesker, men også mot de mest grusomme dyr og til å trenge gjennom jernmurer.

10 Slik rykket de frem i full rustning, idet de hadde en hjelper fra himmelen; for Herren var dem nådig.

11 Og idet de gikk løs på fiendene som løver, drepte de elleve tusen fotsoldater og seksten hundre ryttere og drev alle de andre på flukt.

12 Mange av dem som var såret, slapp også unna nakne; og Lysias selv flyktet skammelig og kom slik unna.

11.13 Lysias søker fred

13 Han var en forstandig mann, og da han overveide det tap han hadde lidt og innså at hebreerne ikke kunne overvinnes, fordi Den Allmektige Gud hjalp dem, sendte han bud til dem

14 og overtalte dem til å gå inn på alle rimelige vilkår, og lovet at han ville overtale kongen til nødvendigvis å bli deres venn.

15 Da samtykket Makkabeus i alt det Lysias ønsket, idet han tok vare på det felles beste; og alt det Makkabeus skrev til Lysias om jødene, innvilget kongen.

11.16 Fredsbrevene

16 For det var skrevet brev til jødene fra Lysias av følgende innhold: Lysias sender hilsen til jødenes folk.

17 Johannes og Absalom, som var sendt fra eder, overgav meg det undertegnede skriv og bad om at dets innhold måtte bli oppfylt.

18 Derfor har jeg forelagt for kongen alt det som var skikket til å meldes ham, og han har innvilget det som lot seg gjøre.

19 Dersom I da vil holde eder lojale mot staten, vil jeg også heretter søke å være et middel til eders gagn.

20 Men om de enkelte punkter har jeg gitt både disse og de andre som er sendt fra meg, befaling om å tale med eder.

21 Far vel. I det hundre og åtti og åttende år, den fire og tyvende dag i måneden Dioskorinthius.

22 Kongens brev inneholdt disse ord: Kong Antiokus sender hilsen til sin bror Lysias.

23 Siden vår far er gått over til gudene, er det vår vilje at de som er i vårt rike, skal leve i ro, så hver kan ta seg av sine egne anliggender.

24 Vi har også forstått at jødene ikke ville samtykke i å bli ført over til hedningenes skikker etter vår fars ønske, men heller vil holde fast ved sin egen livsform; derfor ber de oss om at vi skal tillate dem å leve etter sine egne lover.

25 Derfor er det vår vilje at dette folk skal være i fred, og vi har besluttet å gi dem deres tempel tilbake, så de kan leve etter sine fedres skikker.

26 Du gjør vel i derfor å sende bud til dem og gi dem fred, så de, når de er blitt underrettet om vår vilje, kan være ved godt mot og med glede ta seg av sine egne anliggender.

27 Og kongens brev til jødenes folk var av dette innhold: Kong Antiokus sender hilsen til rådet og de øvrige jøder.

28 Dersom I har det godt, er det etter vårt ønske; også vi er friske.

29 Menelaus har meldt oss at eders ønske er å vende hjem og ta eder av eders egne saker.

30 Derfor skal de som vil dra bort, ha fritt leide og sikkerhet inntil den trettiende dag i måneden Xanthikus.

31 Og jødene skal bruke sine egne slags mat og sine lover som før; og ingen av dem skal på noen måte bli forulempet for ting som er gjort i uvitenhet.

32 Jeg har også sendt Menelaus, for at han skal trøste eder.

33 Far vel. I det hundre og åtti og åttende år, den femtende dag i måneden Xanthikus.

34 Også romerne sendte dem et brev med dette innhold: Quintus Memmius og Titus Manlius, romernes sendebud, sender hilsen til jødenes folk.

35 Alt det som Lysias, kongens frende, har innvilget, er også vi tilfredse med.

36 Men angående det som han har ment burde forelegges kongen, send da straks en, etter at I har rådsført eder om det, så vi kan gi uttalelse slik det er tjenlig for eder; for vi drar nå til Antiokia.

37 Send derfor noen med hast, så vi kan få vite hva eders vilje er.

38 Far vel. I det hundre og åtti og åttende år, den femtende dag i måneden Xanthikus.

Kapittel 12 – Judas’ hevn og bønnen for de falne

1 Da disse avtaler var sluttet, drog Lysias til kongen, og jødene tok seg av sitt jordbruk.

2 Men noen av landshøvdingene på de forskjellige steder, Timoteus og Apollonius, Genneus’ sønn, også Hieronymus og Demofon, og dessuten Nikanor, landshøvdingen på Kypros, ville ikke la dem være i ro og leve i fred.

12.3 Jødene i Joppe druknes

3 Også mennene i Joppe gjorde en ugudelig gjerning: de ba jødene som bodde blant dem, gå med sine hustruer og barn om bord i de båter som var gjort i stand, som om de ikke ville dem noe ondt.

4 Disse tok imot det etter byens felles beslutning, idet de ønsket å leve i fred og ikke mistenkte noe; men da de var kommet ut på det dype hav, druknet de ikke færre enn to hundre av dem.

12.5 Judas hevner Joppe

5 Da Judas fikk høre om denne grusomhet som var øvd mot hans landsmenn, befalte han dem som var med ham, å gjøre seg rede.

6 Og idet han påkalte Gud, den rettferdige dommer, kom han mot sine brødres mordere og satte havnen i brann om natten, og antente båtene, og slo i hjel dem som flyktet dit.

7 Og da byen var stengt, drog han tilbake, som om han ville vende om, for siden å utrydde alle dem som var i Joppe.

8 Men da han fikk høre at jamnittene hadde i sinne å gjøre på samme måte mot jødene som bodde hos dem,

9 kom han også over jamnittene om natten og satte havnen og flåten i brann, så ildskinnet ble sett helt til Jerusalem, to hundre og førti stadier borte.

10 Da de derfra hadde gått ni stadier på veien mot Timoteus, gikk ikke færre enn fem tusen arabiske fotsoldater og fem hundre ryttere løs på ham.

11 Det ble en meget hard strid; men Judas’ side vant seieren ved Guds hjelp, så de arabiske nomader, som var blitt overvunnet, bad Judas om fred og lovet både å gi ham buskap og ellers stå ham bi.

12 Judas, som mente at de i mange ting kunne være til nytte, innvilget dem fred; og de gav hverandre hånden og drog så tilbake til sine telt.

13 Han søkte også å føre en bro frem til en sterk by, som var omgitt av murer og bebodd av folk av mange slag; og dens navn var Kaspis.

14 Men de som var der inne, satte slik lit til murenes styrke og til sitt forråd av føde, at de bar seg uforskammet ad mot dem som var med Judas, hånte og spottet og uttalte ord som ikke burde tales.

15 Derfor gjorde Judas og hans følge, idet de påkalte den store Herre over hele verden, som uten værer og krigsmaskiner styrtet Jeriko på Josvas tid, et voldsomt angrep på murene,

16 og tok byen ved Guds vilje og gjorde ubeskrivelige nedslaktinger, så at en innsjø i nærheten, to stadier bred, syntes å flyte over av blod.

17 Derfra drog de bort syv hundre og femti stadier og kom til Karaka, til de jøder som kalles tubienere.

18 Men Timoteus fant de ikke på disse steder; for før han hadde utrettet noe, var han dratt derfra og hadde etterlatt en meget sterk besetning i en festning.

19 Men Dositheos og Sosipater, som var høvdinger hos Makkabeus, drog ut og slo i hjel dem som Timoteus hadde etterlatt i borgen, over ti tusen mann.

12.20 Timoteus’ hær slås

20 Og Makkabeus ordnet sin hær i avdelinger og satte førere over dem, og drog mot Timoteus, som hadde omkring hundre og tyve tusen fotsoldater og to tusen og fem hundre ryttere.

21 Da Timoteus fikk kjennskap til Judas’ komme, sendte han kvinner og barn og det øvrige bagasje til en festning som het Karnion; for byen var vanskelig å beleire og hard å komme til på grunn av alle de trange passene.

22 Men da Judas’ første avdeling kom til syne, ble fienden grepet av frykt og redsel ved åpenbaringen av ham som ser alle ting, og de flyktet i vill hast, den ene hit og den andre dit, så de ofte ble såret av sine egne og truffet av sine egne sverdspisser.

23 Judas forfulgte dem også med stor iver og slo i hjel disse ugudelige mennesker; av dem drepte han omkring tretti tusen mann.

24 Dessuten falt Timoteus selv i hendene på Dositheos og Sosipater; han bad dem med stor list om å la ham gå med livet, fordi han hadde mange av jødenes fedre og brødre til noen av dem i sin makt, som ikke ville bli spart om de drepte ham.

25 Da han hadde forsikret dem med mange ord at han ville gi dem tilbake uskadd, etter avtalen, lot de ham gå for å redde sine brødre.

26 Deretter drog Makkabeus mot Karnion og mot Atargatis’ tempel, og der slo han i hjel fem og tyve tusen mennesker.

27 Etter at han hadde drevet dem på flukt og ødelagt dem, førte Judas hæren mot Efron, en sterk by, hvor Lysias oppholdt seg, og en stor mengde folk av mange slag; sterke unge menn stod på murene og forsvarte dem kraftig; der fantes også rikelig med krigsmaskiner og skytevåpen.

28 Men da Judas og hans følge påkalte Den Allmektige Gud, som ved sin makt bryter fiendenes styrke, tok de byen og slo i hjel fem og tyve tusen av dem som var der inne.

29 Derfra drog de til Skythopolis, som ligger seks hundre stadier fra Jerusalem.

30 Men da jødene som bodde der, vitnet at sky­thopolittene hadde handlet vennlig mot dem og behandlet dem vel i deres trengselstid,

31 takket de dem og bad dem fortsette å være vennligsinnet mot dem; og slik kom de til Jerusalem, idet ukenes høytid nærmet seg.

32 Og etter høytiden, som kalles pinse, drog de ut mot Gorgias, landshøvdingen i Idumea,

33 som kom ut med tre tusen fotsoldater og fire hundre ryttere.

34 Og det hendte i striden mellom dem at noen få av jødene ble drept.

35 Da var Dositheos, en av Bakhenors menn, som var til hest og en sterk mann, stadig etter Gorgias; og han grep tak i hans kappe og dro ham med makt; og da han ville ta den forbannede mann levende, kom en thrakisk rytter over ham og hogg av ham skulderen, så Gorgias flyktet til Marisa.

36 Da de som var med Gorgias hadde kjempet lenge og var blitt trette, påkalte Judas Herren, at han ville vise seg som deres hjelper og stridens anfører.

37 Og med det begynte han på sitt eget språk å synge salmer med høy røst; og idet han uventet brøt løs på Gorgias’ menn, drev han dem på flukt.

38 Så samlet Judas sin hær og kom til byen Odollam; og da den sjuende dag kom, renset de seg etter skikken og holdt sabbaten der.

12.39 De falnes synd og offeret for de døde

39 Og dagen etter, slik som det var sedvane, kom Judas og hans følge for å hente likene av dem som var drept, og begrave dem sammen med sine frender i fedrenes graver.

40 Men under hver enkelts kappe av de falne fant de ting som var viet til jamnittenes avguder, hvilket loven forbyr jødene. Da så alle at dette var årsaken til at de var blitt drept.

41 Alle priste derfor Herren, den rettferdige dommer, som åpenbarer det som er skjult,

42 og de gav seg til bønn og bad ham at den begåtte synd helt måtte bli utslettet av minne. Dessuten formante den edle Judas folket til å holde seg borte fra synd, siden de med egne øyne hadde sett det som var skjedd på grunn av de falnes synder.

43 Og da han hadde samlet inn blant hæren to tusen drakmer sølv, sendte han det til Jerusalem for å bære fram et syndoffer, idet han handlet meget rett og hederlig, fordi han hadde oppstandelsen i tanke.

44 For dersom han ikke hadde håpet at de falne skulle stå opp igjen, ville det vært overflødig og fåfengt å be for de døde.

45 Og idet han betenkte at det var lagt opp en rik nåde for dem som dør gudfryktig, var det en hellig og god tanke. Derfor gjorde han soning for de døde, for at de skulle bli løst fra synd.

Kapittel 13 – Eupator, Menelaus og freden med Judas

13.1 Antiokus Eupator kommer mot Judea

1 I det hundre og ni og førtiende år ble det meldt Judas at Antiokus Eupator kom med stor styrke inn i Judea,

2 og med ham Lysias, hans verge og styrer av rikets anliggender, og hver av dem hadde en gresk hær av fotsoldater, hundre og ti tusen, og ryttere fem tusen og tre hundre, og to og tyve elefanter og tre hundre vogner væpnet med ljåer.

3 Også Menelaus sluttet seg til dem og oppmuntret Antiokus med stor forstillelse, ikke for landets vern, men fordi han håpet selv å bli innsatt som landshøvding.

13.4 Menelaus dømmes til døden

4 Men kongenes Konge beveget Antiokus’ sinn mot denne ugudelige elendige, og Lysias opplyste kongen om at denne mann var årsak til all ulykken; derfor befalte kongen at han skulle føres til Berea og der dødes etter stedets skikk.

5 På dette sted var det et tårn, femti alen høyt, fullt av aske, og det hadde et rundt redskap som fra alle sider hang ned i asken.

6 Dit kastet alle enhver som var dømt for helligbrøde eller hadde gjort annen grov forbrytelse, og slik ble han brakt til døden.

7 Med en slik død hendte det at denne ugudelige mann døde, uten engang å få grav i jorden, og det med full rett.

8 For i det han hadde forøvet mange synder ved alteret, hvis ild og aske var hellig, fikk han sin død i aske.

9 Nå kom kongen med et barbarisk og hovmodig sinn for å gjøre jødene langt verre enn det som var gjort i hans fars tid.

13.10 Judas og folket ber

10 Da Judas merket dette, befalte han folkemengden å påkalle Herren natt og dag, at han, om noen gang før, også nå ville hjelpe dem, da de stod i ferd med å bli revet bort fra loven, fra landet og fra det hellige tempel,

11 og at han ikke ville tillate at folket, som nettopp nå var blitt litt opplivet, skulle bli lagt under de bespottende hedenske folk.

12 Da de alle sammen hadde gjort dette og bedt den miskunnsomme Herre med gråt og faste og ligget flate på jorden i tre dager, formante Judas dem og bød at de skulle gjøre seg rede.

13 Og Judas, som rådførte seg særskilt med de eldste, besluttet før kongens hær skulle trenge inn i Judea og ta byen, å gå ut og prøve saken i strid med Herrens hjelp.

14 Da han hadde overgitt alt til verdens Skaper og formant sine krigere til å stride mannhaftig, ja til døden, for lovene, for templet, for byen, for landet og for staten, slo han leir ved Modin.

15 Og etter å ha gitt dem som var omkring ham løsenet: Seieren er av Gud, gikk han med de tapreste og utvalgte unge menn om natten inn i kongens leir og drepte omkring fire tusen menn i leiren og den største av elefantene med alle dem som var på den.

16 Til sist fylte de leiren med frykt og forvirring og drog bort med god fremgang.

17 Dette skjedde ved daggry, fordi Herrens vern hjalp ham.

18 Da kongen hadde fått smake jødenes tapperhet, søkte han å ta festningene med list,

19 og drog mot Betsur, som var en sterk festning hos jødene; men han ble drevet på flukt, led nederlag og mistet folk.

20 For Judas hadde sendt dem som var der inne, det som var nødvendig.

21 Men Rhodokus, som var i jødenes hær, røpet hemmeligheter for fienden; derfor ble han oppsporet, grepet og satt i fengsel.

13.22 Kongen slutter fred med Judas

22 Kongen forhandlet annen gang med dem ved Betsum, gav sin hånd og tok deres, drog bort, kjempet mot Judas og ble overvunnet;

23 hørte at Filip, som var satt over anliggender i Antiokia, var i voldsomt opprør, ble rådvill, bønnfalt jødene, underkastet seg, svor på alle rimelige vilkår, sluttet forlik med dem og bar fram offer, æret templet og viste stedet velvilje,

24 og tok vel imot Makkabeus og gjorde ham til øverste landshøvding fra Ptolemais til gerrhenianerne.

25 Han kom til Ptolemais; men folket der var misfornøyd med forlikene, for de murret og ville gjøre avtalene ugyldige.

26 Lysias steg opp på dommersetet, talte det som kunne sies til sakens forsvar, overtalte, formildet og gjorde dem velvillige, og vendte tilbake til Antiokia. Slik gikk det med kongens komme og hans bortgang.

Kapittel 14 – Alkimos, Nikanor og Rasis

14.1 Demetrios tar makten

1 Etter tre år fikk Judas vite at Demetrios, Seleukos’ sønn, var kommet inn gjennom Tripolis’ havn med stor hær og flåte,

2 og hadde tatt landet og slått i hjel Antiokus og Lysias, hans verge.

14.3 Alkimos anklager Judas

3 Da kom en ved navn Alkimos, som hadde vært yppersteprest, men som med vilje hadde gjort seg uren i tiden da de blandet seg med hedningene; og da han så at han på ingen måte kunne redde seg selv eller mer få adgang til det hellige alter,

4 gikk han til kong Demetrios i det hundre og ett og femtiende år og bar fram for ham en krone av gull og en palme, og også slike grener som høytidelig ble brukt i templet; og den dag tidde han.

5 Men da han fikk anledning til å fremme sitt dåraktige forehavende, og ble kalt inn i råd av Demetrios og spurt om hvordan jødene stod sinns og hva de hadde i sinne, svarte han:

6 De av jødene som kalles assideere, og hvis høvding er Judas Makkabeus, nører krig og er opprørske og vil ikke la de andre leve i fred.

7 Derfor er jeg, som er blitt fratatt mine fedres ære, det vil si yppersteprestedømmet, nå kommet hit,

8 for det første, i sannhet, av oppriktig omsorg for det som angår kongen, og for det annet også for mitt eget folks vel; for hele vårt folk er i ikke liten nød på grunn av de ovennevntes ubetenksomme ferd.

9 Derfor, o konge, siden du kjenner alt dette, ha omsorg for landet og for vårt folk, som er trengt fra alle sider, i samsvar med den mildhet som du villig viser mot alle.

10 For så lenge Judas lever, er det ikke mulig at staten får ro.

11 Så snart dette var sagt av ham, ble Demetrios ytterligere egget av kongens andre venner, som var fiendtligsinnede mot Judas.

14.12 Nikanor sendes mot Judas

12 Og straks kalte han Nikanor, som hadde vært elefantenes fører, og gjorde ham til landshøvding over Judea og sendte ham av sted,

13 idet han befalte ham å drepe Judas og spre dem som var med ham, og å innsatte Alkimos som yppersteprest i det store tempel.

14 Da strømmet hedningene, som var flyktet ut av Judea for Judas, i flokker til Nikanor, idet de mente at jødenes ulykker og trengsler var deres egen lykke.

15 Men da jødene hørte om Nikanors komme og at hedningene reiste seg mot dem, strødde de jord på sine hoder og ba til ham som for evig hadde stadfestet sitt folk, og som alltid hjelper sin arv med åpenbaring av sitt nærvær.

16 Og etter høvdingens befaling brøt de straks opp derfra og kom nær dem ved byen Dessau.

17 Men Simon, Judas’ bror, hadde støtt sammen med Nikanor, men var blitt noe slått tilbake på grunn av fiendens plutselige taushet.

18 Likevel våget ikke Nikanor, da han hørte om tapperheten hos dem som var med Judas og om det mot de hadde til å kjempe for sitt land, å avgjøre saken med sverdet.

19 Derfor sendte han Posidonios og Theodotos og Mattatias for å slutte fred.

20 Da de lenge hadde rådsla om dette, og høvdingen hadde gjort mengden kjent med det, og det viste seg at de alle var av ett sinn, samtykket de i avtalene

21 og fastsatte en dag da de alene skulle møtes; og da dagen kom og seter var satt fram for hver av dem,

22 satte Judas væpnede menn i beredskap på passende steder, for at det ikke plutselig skulle bli begått noe svik av fienden; og slik holdt de en fredelig samtale.

23 Nå ble Nikanor boende i Jerusalem og gjorde ingen skade, men sendte bort folkemengdene som kom strømmen­de til ham.

24 Og han ønsket ikke frivillig å ha Judas ute av syne; for han elsket mannen av hjertet.

25 Han bad ham også ta seg hustru og få barn; så han giftet seg, levde i ro og tok del i dette liv.

26 Men Alkimos, som merket kjærligheten mellom dem og overveide de pakter som var sluttet, gikk til Demetrios og sa ham at Nikanor ikke var velvillig stemt mot staten; for han hadde innsatt Judas, en forræder mot hans rike, som kongens etterfølger.

27 Da ble kongen rasende, og oppildnet av den mest ugudelige manns anklager, skrev han til Nikanor og gav til kjenne at han var meget misfornøyd med avtalene og befalte ham at han straks skulle sende Makkabeus som fange til Antiokia.

28 Da dette kom Nikanor for øre, ble han meget rådvill og tok det tungt at han skulle gjøre avtalene ugyldige, da mannen ikke var skyldig i noe.

29 Men siden det ikke var mulig å handle mot kongen, voktet han på en anledning til å utføre dette med list.

30 Men da Makkabeus så at Nikanor begynte å vise seg hard mot ham og behandlet ham mer barskt enn han pleide, skjønte han at en slik bitter ferd ikke varslet godt; og han samlet ikke få av sine menn og trakk seg bort fra Nikanor.

14.31 Nikanor truer templet

31 Men den andre, som visste at han var blitt tydelig foregrepet av Judas’ kløkt, gikk inn i det store og hellige tempel og befalte prestene, som bar fram de vanlige ofre, å utlevere mannen til ham.

32 Og da de sverget at de ikke visste hvor mannen var som han søkte,

33 rakte han sin høyre hånd ut mot templet og avla ed på denne måte: Dersom I ikke utleverer meg Judas som fange, vil jeg jevne dette Guds tempel med jorden og bryte ned alteret og reise et berømt tempel for Bakchos.

34 Etter disse ord drog han bort. Da løftet prestene sine hender mot himmelen og ba til ham som alltid er sitt folks beskytter, idet de sa:

35 Du, Herre over alle ting, som ikke har behov for noe, har villet at din bolig, templet, skulle være blant oss;

36 derfor nå, du hellige Herre over all hellighet, bevar dette hus til evig tid ubesmittet, som nylig er blitt renset, og lukk enhver urettferdig munn.

14.37 Rasis, jødenes far

37 Nå ble det meldt til Nikanor om en ved navn Rasis, en av Jerusalems eldste, en elsker av sitt folk og en mann med meget godt navn, som for sin velvilje ble kalt jødenes far.

38 For i tidligere tider, da de ikke blandet seg med hedningene, var han blitt anklaget for jødedom og hadde frimodig våget sitt legeme og sitt liv med all iver for jødenes religion.

39 Derfor sendte Nikanor, i den hensikt å vise den fiendskap han bar mot jødene, mer enn fem hundre krigere for å gripe ham;

40 for han mente at han ved å ta ham kunne volde jødene stor skade.

41 Men da mengden ville ta tårnet og med vold bryte opp den ytre dør og bød at det skulle hentes ild for å brenne det, styrtet han seg, da han var omringet fra alle sider, over sitt sverd,

42 idet han heller valgte å dø mannhaftig enn å falle i de ugudeliges hender og bli mishandlet på en måte som ikke sømmet seg hans edle byrd.

43 Men idet han i hast bommet på støtet, og mengden også trengte inn gjennom dørene, løp han frimodig opp på muren og kastet seg tappert ned midt i den tette flokken.

44 Men de vek raskt tilbake, og idet det ble et tomrom, falt han ned midt i den åpne plass.

45 Likevel, mens det ennå var ånde i ham, reiste han seg, oppflammet av harme; og selv om hans blod strømmet ut som vannsprut og hans sår var fryktelige, løp han gjennom mengden; og idet han stod på en bratt klippe,

46 da alt hans blod nå var ute, rev han ut sine innvoller og tok dem i begge hender og kastet dem på mengden; og idet han påkalte livets og åndens Herre om å gi ham disse tilbake, døde han slik.

Kapittel 15 – Nikanors fall og bokens slutt

15.1 Nikanor vil angripe på sabbaten

1 Men da Nikanor fikk høre at Judas og hans følge var i de sterke steder omkring Samaria, besluttet han uten fare å gå løs på dem på sabbatsdagen.

2 Likevel sa de jøder som var tvunget til å følge ham: Å, ødelegg ikke så grusomt og barbarisk, men gi ære til den dag som han, som ser alle ting, har æret med hellighet fremfor alle andre dager.

3 Da spurte den mest ugudelige elendige om det var en Mektig i himmelen som hadde befalt at sabbatsdagen skulle holdes.

4 Og da de sa: Det er i himmelen en levende og mektig Herre, som har befalt at den sjuende dag skal holdes,

5 svarte den andre: Og også jeg er mektig på jorden, og jeg befaler å gripe til våpen og gjøre kongens gjerning. Likevel fikk han ikke gjennomført sin ugudelige vilje.

6 Så bestemte Nikanor i stor stolthet og hovmod å reise et offentlig minnesmerke over sin seier over Judas og dem som var med ham.

15.7 Judas styrker folket

7 Men Makkabeus hadde alltid en fast tillit til at Herren ville hjelpe ham.

8 Derfor formante han sitt folk til ikke å frykte hedningenes komme mot dem, men å minnes den hjelp de i tidligere tider hadde mottatt fra himmelen, og nå å vente seieren og hjelpen som skulle komme dem fra Den Allmektige.

9 Og idet han slik trøstet dem ut fra loven og profetene, og samtidig mintes dem om de kamper de før hadde vunnet, gjorde han dem mer frimodige.

10 Og da han hadde oppløftet deres sinn, gav han dem deres befaling, idet han samtidig viste dem hedningenes falskhet og edsbrudd.

15.11 Judas’ syn om Onias og Jeremias

11 Slik utrustet han hver og en av dem, ikke så meget med skjold og spyds vern, som med trøstende og gode ord; og dessuten fortalte han dem en drøm, verdig å bli trodd som om den virkelig var skjedd, som ikke lite gledet dem.

12 Og dette var hans syn: at Onias, som hadde vært yppersteprest, en dydig og god mann, ærverdig i ferd, mild av natur, vel talende og øvet fra barndommen i alle dyder, løftet sine hender og bad for hele jødenes folk.

13 Etter dette viste det seg på samme måte en mann med grått hår, overmåte herlig, og av en underfull og stor majestet.

14 Da svarte Onias og sa: Dette er brødrenes venn, som ber meget for folket og for den hellige stad, nemlig Jeremias, Guds profet.

15 Da rakte Jeremias ut sin høyre hånd og gav Judas et sverd av gull, og idet han gav det, sa han således:

16 Ta dette hellige sverd, en gave fra Gud, med hvilket du skal slå fiendene.

17 Da de slik var blitt vel trøstet av Judas’ ord, som var meget gode og i stand til å opplive til tapperhet og oppmuntre de unges hjerter, besluttet de ikke å slå leir, men frimodig å gå løs på dem og mannhaftig prøve saken i kamp, fordi byen og helligdommen og templet var i fare.

18 For omsorgen for deres hustruer og barn, brødre og frender var av ringe betydning for dem; men den største og fremste frykt gjaldt det hellige tempel.

19 Også de som var i byen, var ikke lite bekymret, idet de var urolige for kampen utenfor.

20 Og nå, da alle ventet på prøven, og fienden allerede var kommet nær, og hæren stod oppstilt, og dyrene var hensiktsmessig plassert, og rytterne satt i fløyer,

21 strakte Makkabeus, idet han så mengdens komme og de mangfoldige våpenforberedelser og dyrenes raseri, sine hender mot himmelen og påkalte Herren som gjør undergjerninger, idet han visste at seieren ikke kommer ved våpen, men at han, som det synes ham godt, gir den til dem som er verdige.

22 Derfor sa han i sin bønn på denne måte: Herre, du sendte din engel i Hiskias, Judas konges, tid og slo i Sankeribs leir hundre og åttifem tusen;

23 send nå også, himmelens Herre, en god engel foran oss til frykt og redsel for dem;

24 og ved din arms makt la dem bli slått av skrekk som kommer mot ditt hellige folk for å spotte. Og slik endte han.

15.25 Nikanor blir slått

25 Da rykket Nikanor og de som var med ham frem med trompeter og sanger.

26 Men Judas og hans følge møtte fiendene med påkallelse og bønn.

27 Så mens de kjempet med sine hender og bad til Gud i sine hjerter, slo de ikke færre enn fem og tretti tusen menn; for ved Guds åpenbare nærvær ble de sterkt oppmuntret.

28 Da kampen var over, og de vendte tilbake med glede, kjente de at Nikanor lå død i sin rustning.

29 Da gjorde de et stort rop og larm og priste Den Allmektige på sitt eget språk.

30 Og Judas, som alltid var den fremste forsvarer av borgerne både i legeme og sinn, og som hele sitt liv bevarte sin kjærlighet til sine landsmenn, befalte at Nikanors hode og hans hånd med skulderen skulle hogges av og føres til Jerusalem.

31 Da han var kommet dit og hadde samlet sitt folk og stilt prestene foran alteret, sendte han bud på dem som var i borgen,

32 og viste dem den avskyelige Nikanors hode og hånden til den spotteren som med hovmodige ord hadde strakt den ut mot Den Allmektiges hellige tempel.

33 Og da han hadde skåret ut tungen på den ugudelige Nikanor, befalte han at den skulle gis i stykker til fuglene, og at belønningen for hans vanvidd skulle henges opp foran templet.

34 Da priste alle med blikket vendt mot himmelen den herlige Herre og sa: Velsignet være han som har bevart sitt eget sted ubesmittet.

35 Han hengte også Nikanors hode opp på tårnet, et tydelig og klart tegn for alle på Herrens hjelp.

36 Og de bestemte alle ved et felles vedtak at denne dag på ingen måte skulle forbigås uten høytid, men feires den trettiende dag i den tolvte måned, som på syrisk språk kalles Adar, dagen før Mordokais dag.

15.37 Forfatterens avslutning

37 Slik gikk det med Nikanor; og fra den tid hadde hebreerne byen i sin makt. Og her vil jeg gjøre slutt.

38 Og om jeg har gjort vel og slik som det sømmer seg for fortellingen, er det det jeg ønsket; men om svakt og ringe, er det det jeg kunne nå.

39 For likesom det er skadelig å drikke vin eller vann alene, men vin blandet med vann er behagelig og fryder smaken, slik fryder også en vel formet tale ørene hos dem som leser fortellingen. Og her skal det være en ende.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://quod.lib.umich.edu/cgi/r/rsv/rsv-idx?type=DIV1&byte=4353562

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.