Polykarps martyrium, eller Smyrnæernes brev
APOSTOLISKE FEDRE 

(LIGHTFOOT)

Hilsen til menighetene

0:1 Guds menighet, som bor som fremmed i Smyrna, til Guds menighet, som bor som fremmed i Filomelium, og til alle broderskap i den hellige og allmenne kirke, som bor som fremmed på hvert sted;
0:2 miskunn og fred og kjærlighet fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus bli mangfoldig.

Beretningen om Polykarps martyrium

1:1 Vi skriver til eder, brødre, en beretning om det som hendte dem som led martyrdøden, og særlig om den salige Polykarp, som stanset forfølgelsen, idet han som det var satte sitt segl på den ved sitt martyrium.
1:2 For nesten alle de forutgående hendelser skjedde for at Herren atter skulle vise oss et eksempel på martyrium som er i samsvar med evangeliet.
1:3 For han drøyde for at han skulle bli overgitt, likesom Herren gjorde, for at også vi skulle bli hans etterfølgere, {ikke bare seende} {på det som angår oss selv, men også på det som angår våre nesten.}
1:4 For det er den sanne og standhaftige kjærlighets gjerning, ikke bare å ønske at en selv blir frelst, men også alle brødrene.

Martyrenes tålmodighet og troskap

2:1 Salige derfor og edle er alle de martyrdommer som har funnet sted etter Guds vilje (for det sømmer oss å være meget samvittighetsfulle og å tilskrive Gud makten over alle ting).
2:2 For hvem kunne unngå å beundre deres edelmodighet og tålmodige utholdenhet og troskap mot Mesteren,
2:3 når de, idet de ble så sønderrevet av piskeslag at selve deres kjøtts bygning ble synlig helt inn til de indre årer og pulsårer, utholdt det tålmodig, så at selv tilskuerne fikk medynk og gråt;
2:4 mens de selv nådde en slik høyde av tapperhet at ingen av dem ytret et skrik eller et sukk, hvorved de viste oss alle at i den stund var Kristi martyrer, idet de ble pint, fraværende fra kjødet, eller rettere at Herren stod hos dem og talte med dem.
2:5 Og idet de gav akt på Kristi nåde, foraktet de denne verdens pinsler og kjøpte for en times kostnad en utfrielse fra evig straff.
2:6 Og de fant deres umenneskelige bødlers ild kald;
2:7 for de satte for sine øyne flukten fra den evige ild som aldri slukkes;
2:8 mens de med sitt hjertes øyne skuet de gode ting som er forbeholdt dem som utholder tålmodig, ting {som intet øre har hørt og intet øye sett, og som ikke er kommet opp i noget menneskes hjerte,} men som ble vist dem av Herren; for de var ikke lenger mennesker, men allerede engler.
2:9 Og på lignende måte utholdt også de som var dømt til de ville dyr fryktelige pinsler, idet de ble lagt på skarpe skjell og mishandlet med andre slags mangfoldige torturer, for at djevelen, om mulig, ved pinslenes vedvarenhet skulle bringe dem til fornektelse;
2:10 for han prøvde mange listige knep mot dem.

Germanikus’ frimodighet og folkets rop

3:1 Men Gud være takk;
3:2 for han seiret sannelig over alle.
3:3 For den meget edle Germanikus styrket deres fryktsomhet ved den fasthet som var i ham;
3:4 og han kjempet mot de ville dyr på en fremragende måte.
3:5 For da prokonsulen ønsket å overtale ham og bad ham ha medynk med sin ungdom, brukte han vold og drog det ville dyr mot seg, idet han ønsket desto raskere å oppnå en utfrielse fra deres urettferdige og lovløse liv.
3:6 Så etter dette reiste hele mengden, forundret over de kristnes Gud-elskede og Gud-fryktende folks tapperhet, et rop: «Bort med ateistene;
3:7 la Polykarp bli oppsøkt.»

Kvintus’ fall og advarselen mot selvvalgt overgivelse

4:1 Men en mann ved navn Kvintus, en frygier nylig kommet fra Frygia, da han så de ville dyr, ble feig.
4:2 Det var han som hadde tvunget seg selv og noen andre til å tre frem av egen fri vilje.
4:3 Denne mann overtalte prokonsulen ved mange bønner til å avlegge eden og ofre røkelse.
4:4 Av denne årsak, brødre, priser vi derfor ikke dem som selv overgir seg; for evangeliet lærer oss ikke således.

Polykarps tilbaketrekning og synet om ilden

5:1 Den herlige Polykarp var i begynnelsen, da han hørte det, langt fra å bli forferdet, men ønsket å bli værende i byen;
5:2 men det største antall overtalte ham til å trekke seg tilbake.
5:3 Så trakk han seg tilbake til en gård ikke langt borte fra byen;
5:4 og der blev han værende med noen få ledsagere og gjorde intet annet natt og dag enn å be for alle mennesker og for menighetene over hele verden;
5:5 for dette var hans stadige skikk.
5:6 Og mens han bad, falt han i henrykkelse tre dager før han blev grepet;
5:7 og han så sin hodepute brenne i ild.
5:8 Og han vendte seg og sa til dem som var med ham:
5:9 «Det er nødvendig at jeg skal bli brent levende.»

Forræderiet og letingen etter Polykarp

6:1 Og da de som lette efter ham, vedble, drog han bort til en annen gård;
6:2 og straks kom de som lette efter ham dit;
6:3 og da de ikke fant ham, grep de to slavegutter, hvorav den ene tilstod under pine;
6:4 for det var umulig for ham å være skjult, siden de som forrådte ham, var folk av hans eget hus.
6:5 Og politimesteren, som tilfeldigvis bar selve navnet Herodes, var ivrig efter å føre ham inn på stadion, for at han selv måtte fullbyrde sin fastsatte lodd, idet han blev gjort til deltaker med Kristus, mens de — hans forrædere — undergikk straffen til Judas selv.

Polykarp gripes og ber for alle

7:1 Så tok de gutten med seg, og på fredagen omkring aftensmåltidets time drog gendarmene og rytterne ut med sine vanlige våpen, i hast, {som mot en røver.}
7:2 Og da de kom frem samlet sent på aftenen, fant de mannen selv liggende i seng i et øvre kammer i en viss hytte;
7:3 og skjønt han kunne ha dratt derfra til et annet sted, ville han det ikke, idet han sa: {Guds vilje skje.}
7:4 Da han så hørte at de var kommet, gikk han ned og talte med dem, mens de tilstedeværende undret seg over hans alder og hans standhaftighet og over at der var så stor iver efter å gripe en gammel mann som ham.
7:5 Derpå gav han straks befaling om at et bord skulde dekkes for dem, for at de kunde ete og drikke i den time så meget de ønsket.
7:6 Og han bad dem gi ham en time, for at han uforstyrret kunde be;
7:7 og da de samtykket, stod han opp og bad, så full av Guds nåde at han i to timer ikke kunde tie, og de som hørte det, var forundret, og mange angret at de var kommet mot en så ærverdig gammel mann.

Polykarp føres inn i byen

8:1 Men da han endelig avsluttet sin bønn, efter å ha ihukommet alle som noensinne hadde kommet i hans vei, små og store, høye og lave, og hele den allmenne kirke over hele verden, og avreisens time var kommet, satte de ham på et esel og førte ham inn i byen; det var en stor sabbat.
8:2 Og han blev møtt av Herodes, politimesteren, og hans far Niketes, som også tok ham over i sin vogn og forsøkte å overtale ham, idet de satte seg ved hans side og sa: «Hva skade er det i å si: Keiseren er herre, og å ofre røkelse,» og mer i samme retning, «og frelse deg selv?»
8:3 Men i begynnelsen gav han dem intet svar.
8:4 Da de imidlertid vedble, sa han: «Jeg har ikke i sinne å gjøre det I råder meg til.»
8:5 Da de ikke fikk overtalt ham, uttalte de truende ord og lot ham stige hurtig ned, så at han slo sitt skinneben da han gikk ut av vognen.
8:6 Og uten engang å vende seg om, gikk han raskt og hurtig videre, som om intet var hendt ham, og blev ført inn på stadion;
8:7 der var et slikt oppstyr på stadion at intet menneskes røst engang kunde høres.

Røsten fra himmelen og bekjennelsen for prokonsulen

9:1 Men da Polykarp gikk inn på stadion, kom en røst til ham fra himmelen:
9:2 «Vær sterk, Polykarp, og vis dig som en mann.»
9:3 Og ingen så den som talte, men de av våre som var til stede, hørte røsten.
9:4 Og da han til sist blev ført frem, blev det et stort oppstyr; for de hørte at Polykarp var grepet.
9:5 Da han så blev ført frem for ham, spurte prokonsulen om han var mannen.
9:6 Og da han bekjente at han var det, forsøkte han å overtale ham til fornektelse, idet han sa: «Ha hensyn til din alder,» og andre slike ord, som det er deres skikk å si;
9:7 «Sverg ved keiserens genius;
9:8 angre og si: Bort med ateistene.»
9:9 Da så Polykarp med alvorlig åsyn på hele mengden av lovløse hedninger som var på stadion, og vinket med hånden til dem;
9:10 Og idet han sukket og så opp mot himmelen, sa han: «Bort med ateistene.»
9:11 Men da øvrighetspersonen trengte hardt inn på ham og sa: «Sverg eden, så vil jeg løslate deg;
9:12 spott Kristus,» sa Polykarp: «I seks og åtti år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg noget ondt;
9:13 hvorledes kan jeg da spotte min konge som frelste meg?»

Polykarps forsvar for kristendommen

10:1 Men da han atter vedble og sa: «Sverg ved keiserens genius,» svarte han: «Dersom du forfengelig innbiller deg at jeg vil sverge ved keiserens genius, slik som du sier, og later som om du ikke vet hvem jeg er, så hør det klart: Jeg er en kristen.
10:2 Men dersom du vil lære kristendommens lære å kjenne, så fastsett en dag og gi meg en høring.»
10:3 Prokonsulen sa:
10:4 «Overtal folket.»
10:5 Men Polykarp sa:
10:6 «For din egen del skulde jeg ha holdt dig verdig til samtale;
10:7 for vi er blitt lært å yte, slik som det sømmer seg, fyrster og myndigheter som er innsatt av Gud, den ære som ikke skader oss;
10:8 men disse anser jeg ikke verdige til at jeg skulde forsvare meg for dem.»

Truslene om dyr og ild

11:1 Da sa prokonsulen:
11:2 «Jeg har ville dyr her, og jeg vil kaste deg for dem, dersom du ikke angrer.»
11:3 Men han sa: «Kall på dem;
11:4 for omvendelsen fra det bedre til det verre er en forandring som ikke er tillatt oss;
11:5 men det er en edel ting å forandre seg fra urett til rettferdighet.»
11:6 Da sa han igjen til ham: «Jeg vil la deg fortæres av ild, dersom du forakter de ville dyr, hvis du ikke angrer.»
11:7 Men Polykarp sa:
11:8 «Du truer med den ild som brenner for en tid og efter en kort stund slukkes; for du kjenner ikke den kommende doms ild og den evige straff som er forbeholdt de ugudelige.
11:9 Men hvorfor drøyer du? Kom, gjør hvad du vil.»

Dom over Polykarp

12:1 Da han hadde sagt dette og meget mer, blev han fylt av frimodighet og glede, og hans åsyn blev fylt av nåde, så at det ikke bare ikke sank i frykt ved de ord som blev sagt til ham, men tvert imot blev prokonsulen forbauset og sendte sin egen herold for tre ganger midt på stadion å rope: «Polykarp har bekjent sig å være en kristen.»
12:2 Da dette blev forkynt av herolden, ropte hele mengden, både hedninger og jøder som bodde i Smyrna, med ustyrlig vrede og høyt rop: «Dette er Asias lærer, de kristnes far, nedbryteren av våre guder, han som lærer mange ikke å ofre eller tilbe.»
12:3 Mens de sa dette, ropte de høyt og bad asiarken Filip om å slippe en løve løs på Polykarp.
12:4 Men han sa at det ikke var ham tillatt, siden han hadde avsluttet lekene.
12:5 Da besluttet de enstemmig å rope at Polykarp skulde brennes levende.
12:6 For det var nødvendig at det syns-ord skulde bli oppfylt, som var blitt vist ham om hans hodepute, da han så den i brann under bønnen, og idet han vendte sig om, sa han profetisk til de troende som var med ham: «Jeg må brennes levende.»

Bålet gjøres i stand

13:1 Dette skjedde da med så stor hast, hurtigere enn ord kan fortelle, idet mengden straks samlet ved fra verksteder og bad, og jødene særlig hjalp til i dette med iver, slik som det er deres skikk.
13:2 Men da bålet var gjort ferdig, tok han av sig alle sine ytterklær og løste sitt belte og forsøkte også å ta av sig sine sko, skjønt han ikke var vant til å gjøre dette før, fordi alle de troende til enhver tid ivret om hvem som hurtigst skulde få berøre hans legeme.
13:3 For han var blitt behandlet med all ære for sitt hellige liv allerede før hans grå hår kom.
13:4 Straks da blev redskapene som var gjort i stand til bålet, lagt omkring ham;
13:5 og da de også skulde til å nagle ham til staken, sa han:
13:6 «La mig være som jeg er;
13:7 for han som har gitt mig å utholde ilden, vil også gi mig å bli stående urokkelig ved bålet, selv uten den sikkerhet som I søker ved naglene.»

Polykarps bønn ved bålet

14:1 Så naglet de ham ikke, men bandt ham.
14:2 Da han så, idet han la sine hender bak sig og var bundet til staken, som et edelt lam av en stor hjord til et offer, et brennoffer gjort rede og velbehagelig for Gud, så opp mot himmelen og sa:
14:3 «Herre Gud, allmektige, Fader til din elskede og velsignede Sønn Jesus Kristus, ved hvem vi har mottatt kunnskapen om dig, du englers og makters Gud og all skapnings Gud og hele de rettferdiges ætt, som lever for ditt åsyn;
14:4 jeg priser dig for det at du har funnet mig verdig denne dag og denne time, at jeg skulde få en del blant martyrenes tall i [din] Kristi kalk til oppstandelse til evig liv, både for sjel og for legeme, i Den Hellige Ånds uforgjengelighet.
14:5 Måtte jeg i dag bli mottatt blant disse for ditt åsyn, som et rikt og velbehagelig offer, slik som du på forhånd har beredt og åpenbaret det og har fullbyrdet det, du som er den trofaste og sanne Gud.
14:6 For denne skyld, ja og for alle ting, priser jeg dig, jeg velsigner dig, jeg forherliger dig, ved den evige og himmelske yppersteprest, Jesus Kristus, din elskede Sønn, ved hvem være ære med ham og Den Hellige Ånd, både nå {og alltid} og i de kommende tidsaldre. Amen.»

Ildens under

15:1 Da han hadde frembåret amen og fullendt sin bønn, tente bødlene ilden.
15:2 Og da en mektig flamme slo op, så vi, som det var gitt å se, et under; ja, og vi blev bevart for at vi skulde fortelle de andre hvad som hendte.
15:3 For ilden, idet den dannet seg som et hvelv, lik et skips seil fylt av vinden, gjorde en mur rundt omkring martyrens legeme;
15:4 og det var der i midten, ikke som brennende kjød, men som {et brød i ovnen eller som} gull og sølv lutret i en smelteovn.
15:5 For vi fornam en slik vellukt, som om det var duften av røkelse eller en annen kostelig krydderurt.

Polykarp stikkes med dolk

16:1 Da til sist de lovløse menn så at hans legeme ikke kunde fortæres av ilden, bød de en bøddel å gå hen til ham og stikke ham med en dolk.
16:2 Og da han gjorde dette, kom det frem {en due og} en mengde blod, så at det slukket ilden;
16:3 og hele mengden undret seg over at der skulde være så stor en forskjell mellom de vantro og de utvalgte.
16:4 I tallet på disse var denne mann, den herlige martyr Polykarp, som i vår egen tid blev funnet å være en apostolisk og profetisk lærer, en biskop for den hellige kirke som er i Smyrna.
16:5 For hvert ord som han talte med sin munn, blev oppfylt og vil bli oppfylt.

Striden om Polykarps legeme

17:1 Men den misunnelige og avindsyke Onde, den rettferdiges slekts motstander, da han så storheten i hans martyrium og hans ulastelige liv fra begynnelsen, og hvorledes han blev kronet med udødelighetens krone og hadde vunnet en lønn som ingen kunde motsi, sørget for at ikke engang hans ringe legeme skulde bli tatt bort av oss, skjønt mange ønsket å gjøre dette og å røre ved hans hellige kjød.
17:2 Så førte han frem Niketes, Herodes’ far og Alkes bror, for å tale med øvrighetspersonen om ikke å gi legemet fra sig, «for at,» som det blev sagt, «de ikke skulde forlate den korsfestede og begynne å dyrke denne mann» — dette skjedde efter jødenes tilskyndelse og ivrige bønn, de som også holdt vakt da vi var i ferd med å ta det bort fra ilden, uten å vite at det er umulig for oss nogen gang å forlate Kristus, han som led til frelse for hele verdens frelste — han led, skjønt ulastelig, for syndere — eller å dyrke nogen annen.
17:3 For ham, idet han er Guds Sønn, tilber vi; men martyrene, som Herrens disipler og etterfølgere, elsker vi som de fortjener, for deres enestående hengivenhet mot sin egen konge og lærer.
17:4 Måtte også vi bli funnet verdige til å bli delaktige og meddisipler sammen med dem.

Benene samles og minnedagen fastsettes

18:1 Centurionen, da han så den motstand som blev reist fra jødenes side, satte ham derfor midt på stedet og brente ham efter deres skikk.
18:2 Og så tok vi siden op hans ben, som er mere verdifulle enn kostelige stener og finere enn lutret gull, og la dem på et passende sted;
18:3 der Herren vil tillate oss å samles, så sant vi kan, i glede og fryd, og å feire minnedagen for hans martyrium, til ihukommelse av dem som allerede har kjempet i striden, og til øvelse og forberedelse for dem som heretter skal gjøre det.

Polykarps seier og evige ihukommelse

19:1 Slik hendte det med den salige Polykarp, som, efter å ha lidt martyrdøden i Smyrna sammen med dem fra Filadelfia — tolv i tallet — i særdeleshet blir ihukommet mer enn de andre av alle mennesker, så at han omtales endog av hedningene på hvert sted;
19:2 for han viste sig ikke bare å være en fremragende lærer, men også en utmerket martyr, hvis martyrium alle ønsker å etterligne, siden det var efter mønsteret av Kristi evangelium.
19:3 Etter ved sin utholdenhet å ha overvunnet den urettferdige hersker i striden og således mottatt udødelighetens krone, fryder han sig i fellesskap med apostlene og alle rettferdige menn og forherliger den allmektige Gud og Fader og velsigner vår Herre Jesus Kristus, våre sjelers frelser og våre legemers styrmann og hyrde for den allmenne kirke som er over hele verden.

Avslutning og hilsen

20:1 I har riktignok bedt om at det som hendte, skulde bli meddelt eder mer utførlig;
20:2 men for denne gang har vi underrettet eder som i et sammendrag ved vår bror Markianus.
20:3 Når I da har gjort eder kjent med disse ting, send også brevet videre til de brødre som er lenger borte, for at også de må forherlige Herren, som utvelger blant sine egne tjenere.
20:4 Men ham som er mektig til ved sin nåde og godhet å føre oss alle inn i sitt evige rike, ved sin enbårne Sønn Jesus Kristus, være ære, heder, makt og storhet i all evighet.
20:5 Hils alle de hellige.
20:6 De som er hos oss, hilser eder, og Evarestus, som skrev brevet, med hele sitt hus.

Tidfestingen av Polykarps martyrium

21:1 Den salige Polykarp led martyrdøden på den annen dag i den første del av måneden Xanthikos, på den syvende før martskalendarne, på en stor sabbat, i den åttende time.
21:2 Han blev grepet av Herodes, da Filip fra Tralles var yppersteprest, i prokonsulatet til Statius Quadratus, men i den evige konges, Jesus Kristi, regjering.
21:3 Ham være ære, heder, storhet og evig trone fra slekt til slekt. Amen.

Overleveringen av beretningen

22:1 (1) Vi ønsker eder Guds fred, brødre, mens I vandrer efter Jesu Kristi ord, som er efter evangeliet;
22:2 med hvem Gud være ære for frelsen av sine hellige utvalgte;
22:3 likesom den salige Polykarp led martyrdøden, i hvis fotspor måtte det bli oss gitt å bli funnet i Jesu Kristi rike.
22:4 (2) Denne beretning avskrev Gaius fra Ireneus’ skrifter, Polykarps disippel.
22:5 Den samme levde også sammen med Ireneus.
22:6 (3) Og jeg, Sokrates, skrev den ned i Korint efter Gaius’ avskrift.
22:7 Nåde være med alle mennesker.
22:8 (4) Og jeg, Pionius, skrev den igjen ned fra den ovennevnte avskrift, efter å ha oppsøkt den (for den salige Polykarp viste mig det i en åpenbaring, som jeg siden vil forklare), idet jeg samlet den, da den nu næsten var utslitt av alder, for at Herren Jesus Kristus også måtte samle mig med sine utvalgte i sitt himmelske rike;
22:9 ham være æren med Faderen og Den Hellige Ånd i all evighet. Amen.

Moskva-manuskriptets tillegg

22:11 [De tre foregående avsnitt er lest slik i Moskva-manuskriptet.]
22:12 (2) Denne beretning avskrev Gaius fra Ireneus’ skrifter.
22:13 Den samme levde sammen med Ireneus, som hadde vært disippel av den hellige Polykarp.
22:14 For denne Ireneus underviste mange, idet han var i Roma på den tid da biskop Polykarp led martyrdøden;
22:15 og mange høyst utmerkede og rettroende skrifter av ham er i omløp.
22:16 I disse nevner han Polykarp og sier at han var opplært av ham.
22:17 Og han gjendrev kraftig all kjetteri og overleverte kirkens katolske regel, slik som han hadde mottatt den fra den hellige.
22:18 Han nevner også dette, at da Markion, efter hvem markionittene er kalt, en gang møtte den hellige Polykarp og sa: «Kjenn oss, Polykarp,» svarte han Markion: «Ja visst, jeg kjenner Satans førstefødte.»
22:19 Følgende utsagn finnes også i Ireneus’ skrifter, at på selve den dag og time da Polykarp led martyrdøden i Smyrna, hørte Ireneus, mens han var i romernes by, en røst som av en basun, som sa: «Polykarp er martyret.»
22:20 (3) Av disse Ireneus’ skrifter gjorde da, som alt er sagt, Gaius en avskrift, og av Gaius’ avskrift gjorde Isokrates en annen i Korint.
22:21 (4) Og jeg, Pionius, skrev den igjen ned fra Isokrates’ avskrift, efter å ha lett den frem i lydighet mot en åpenbaring av den hellige Polykarp, idet jeg samlet den, da den næsten var utslitt av alder, for at Herren Jesus Kristus også måtte samle mig med sine utvalgte i sitt himmelske rike;
22:22a ham være æren med Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd i all evighet. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -
https://www.earlychristianwritings.com/text/martyrdompolycarp-lightfoot.html
Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2026.