Åpenbaringen av den hellige apostel Paulus 

de ting som ble ham åpenbart da han fór opp like til den tredje himmel 

- og ble rykket inn i paradiset og hørte usigelige ord. (2 Kor 12,2–4).

Kap. 1 – Hvordan åpenbaringen ble funnet i Tarsus og sendt til keiseren

Det bodde en viss fornem mann i byen Tarsus, i det hus som tilhørte den hellige apostel Paulus, i dagene under den ærverdige konge Theodosius og den høylovlige Gratianus; og en Herrens engel ble åpenbart for ham og sa: Vend om grunnvollen av dette hus, og løft opp det du finner. Men han tenkte at han hadde hatt en drøm. Og da engelen stod fast, endog inntil det tredje syn, ble den fornemme mann nødt til å vende om grunnvollen; og da han hadde gravd, fant han en marmor-kiste som inneholdt denne åpenbaring; og han tok den og viste den til byens øverste. Og øversten, da han så at den var beseglet med bly, sendte den til kong Theodosius, idet han tenkte at det var noe annet. Men kongen, da han hadde mottatt den og avskrevet innholdet, sendte den opprinnelige skrift til Jerusalem. 

Kap. 2 – Herrens klage over menneskenes synd

Og der stod skrevet således: Herrens ord kom til mig og sa: Si til dette folk: Hvor lenge vil I synde og legge synd til synd, og harmelig opprøre den Gud som skapte eder, mens dere sier at dere er Abrahams barn, men gjør Satans gjerninger, alltid talende imot Gud, rosendes kun i eders påkallelse av Gud, men fattige i eders syndige vesen? Vit, dere menneskenes sønner, at hele skapningen er gjort underdanig Gud; men menneskeslekten alene, ved å synde, vekker Guds vrede.

Kap.  3 – Skapningens vitnesbyrd for Gud

For ofte har det store lys, solen, kommet for Guds åsyn og sagt imot menneskene: Herre, allmektige Gud, hvor lenge vil du bære over med menneskenes synder? Byd mig, og jeg skal brenne dem opp. Men det kom en røst til ham: Min langmodighet tåler dem alle, for at de kan omvende sig; men dersom ikke, da skal de komme til mig, og jeg vil dømme dem. Og ofte har månen og stjernene også kommet for Gud og sagt: Herre, allmektige Gud, du gav oss natten til herredømme, og vi skjuler ikke lenger menneskenes tyverier, deres hor og deres blodutgytelser; byd oss, og vi skal gjøre undergjerninger mot dem. Men det kom en røst: Min langmodighet tåler dem, at de kan vende om til mig; men dersom ikke, da skal de komme til mig, og jeg vil dømme dem. Likeså ropte havet og sa: Herre, allmektige Gud, menneskenes sønner har vanhelliget ditt hellige navn; byd mig, og jeg skal reise mig og dekke jorden og utslette fra den menneskenes sønner. Og det kom en røst som sa: Min langmodighet tåler dem, at de kan omvende sig; men dersom ikke, da skal de komme til mig, og jeg vil dømme dem. Ser dere, menneskenes sønner, at hele skapningen er gjort underdanig Gud, men menneskeslekten alene synder for Guds åsyn.

Kap. 4 – Englene og menneskenes daglige gjerninger

For alle disse tings skyld: velsign Gud uten ophør, og enn mer når solen går ned. For i denne stund kommer alle englene for Gud for å tilbede ham, og de bærer frem for ham menneskenes gjerninger, enhver hva han har gjort fra morgen til aften, enten godt eller ondt. Én engel går med glede for menneskets skyld når han gjør vel, og en annen går med sørgmodig åsyn. Alle englene samles i den fastsatte stund for å tilbede Gud, idet de bringer frem menneskenes gjerninger for hver dag. Men dere, mennesker, velsign Gud uten ophør.

Kap. 5 – Englene for de gudfryktige og de asketiske

Når derfor, i den fastsatte stund, englene fra de gudfryktige menn kommer, jublende og syngende salmer, da møtes de for Herrens tilbedelse; og se, Guds Ånd sier til dem: Hvorfra kommer dere med glede? Og de svarte og sa: Vi kommer fra de gudfryktige menn, som i all gudsfrykt lever sitt liv, fryktende Guds navn. Befal dem, Herre, at de må bli stående til enden i din rettferdighet. Og en røst kom til dem og sa: Jeg har bevart dem, og vil fremdeles bevare dem uten anstøt i mitt rike. Og da det hendte at de gikk bort, kom der andre engler med et lyst ansikt, strålende som solen. Og se, en røst sa til dem: Hvorfra kommer dere? Og de svarte og sa: Vi kommer fra dem som har holdt sig borte fra verden og det som er i verden for ditt hellige navns skyld; som i ørkener, på fjell, og i huler og jordens kløfter, på leier av jorden, og i faste, tilbringer sitt liv. Befal oss å være med dem. Og det kom en røst: Gå med dem i fred, og vokt dem. Og da de gikk bort, se, da kom det andre engler for å tilbede for Gud, klagende og gråtende. Og Ånden gikk dem i møte, og det kom en røst til dem: Hvorfra kommer dere? Og de svarte og sa: Vi kommer fra dem som er kalt ved ditt navn, men er treller under syndens vesen. Hvorfor er det da nødvendig at vi tjener dem? Og det kom en røst til dem: Opphør ikke å tjene dem; kanskje vil de vende om; men om ikke, da skal de komme til mig, og jeg vil dømme dem. Vit, menneskenes sønner, at alt det dere gjør dag for dag, det skriver englene i himlene. Derfor: opphør ikke å velsigne Gud.

Kap. 6 – Paulus føres i Ånden og ser dommens makter

Og jeg var i Den Hellige Ånd, og en engel sier til mig: Kom, følg mig, så jeg kan vise dig de rettferdiges sted, hvor de går hen etter sitt endelikt. Og jeg gikk avsted med engelen, og han førte mig opp i himlene, under hvelvingen; og jeg merket og så makter store og forferdelige, fulle av vrede, og ut av deres munn fór en ildsflamme, og de var kledd i ildens klær. Og jeg spurte engelen: Hvem er disse? Og han sa til mig: Dette er de som sendes til synderes sjeler i nødens stund; for de har ikke trodd at der er en dom og en gjengjeldelse. Og jeg så op mot himmelen, og jeg så engler, hvis ansikt skinte som solen, omgjort med belter av gull, og i deres hender holdt de seierskranser, på hvilke Herrens navn var innskrevet, fulle av all mildhet og barmhjertighet. Og jeg spurte engelen: Hvem er disse? Og han svarte og sa til mig: Dette er de som sendes ut på oppstandelsens dag for å føre de rettferdiges sjeler, dem som frimodig vandrer etter Gud.

Kap.  7 – Verdens forgjengelighet

Og jeg sa til engelen: Jeg ønsker å se de rettferdiges og de ugudeliges sjeler, hvorledes de går ut av verden. Og engelen sa til mig: Se ned på jorden. Og jeg så, og jeg så hele verden forsvinne som intet for mine øyne. Og jeg sa til engelen: Er dette menneskenes storhet? Og han sa til mig: Ja; for således forsvinner enhver urettferdig mann. En ildsky lå svøpt omkring hele verden; og jeg sa: Hva er dette, min herre? Og han sa til mig: Dette er urettferdigheten, sammenblandet med synderens undergang.

Kap. 8 – Paulus ber om å se sjelenes bortgang

Og jeg gråt og sa til engelen: Jeg ønsket å se de rettferdiges og de ugudeliges bortgang, hvorledes de går ut av verden. Og engelen sier til mig: Paulus, skue ned, og se det du bad om. Og jeg så, og se: én av menneskenes sønner lå nær døden. Og engelen sier til mig: Dette er en rettferdig mann, og se, alle hans gjerninger står ved hans side i hans nødens stund. Og der stod ved ham gode engler, og med dem også onde engler. Men de onde fant intet rom i ham, og de gode tok rettferdighetens sjel i eie og sa til den: Legg merke til det legeme du går ut fra; for det er nødvendig at du atter vender tilbake til det på oppstandelsens dag, for at du skal få det Gud har lovet de rettferdige. Og de gode engler som hadde mottatt den rettferdiges sjel, hilste den, som én de kjente vel. Og sjelen gikk med dem; og Ånden kom for å møte dem og sa: Kom, sjel, gå inn i oppstandelsens sted, som Gud har beredt for sine rettferdige.

Kap. 9 – Den ugudeliges sjels bortgang

Og engelen sa til mig: Skue ned til jorden og se den ugudeliges sjel, hvorledes den går ut av sitt tabernakel, det som opprørte Gud til vrede, idet den sa: La oss ete og drikke; for hvem er den som er faret ned til dødsriket og kommet opp og forkynt at der er en dom og en gjengjeldelse? Og legg merke til alle de gjerninger han har gjort, stående for ham. Da kom de onde engler, og de gode. Men de gode fant intet hvilested i den sjel; men de onde tok den til eie og sa: O elendige sjel, gi akt på ditt kjød; merk deg det du går ut fra; for du skal vende tilbake til ditt kjød på oppstandelsens dag, for å få lønnen for dine synder. Og da den var gått ut av sitt tabernakel, kom engelen som hadde vært med den i livet, løpende hen til den og sa: O elendige sjel, hvor går du hen? Jeg er den som hver dag nedtegnet dine synder. Du har ødelagt tiden til omvendelse; vær dypt beskjæmmet. Og da den kom, så alle englene den og ropte med én røst: Ve dig, du elendige sjel! Hvilket forsvar fører du frem for Gud? Og sjelens engel sa: Gråt over den, alle sammen, med mig. Og engelen gikk frem og tilbad Herren og sa: Herre, se denne sjel som har levd i ugudelighet i sin tid og i sitt timelige liv; gjør med den etter ditt råd.

Kap. 10 – Sjelens anklage og dom for Guds åsyn

Og der kom en røst til den sjel som sa: Hvor er din rettferdighets frukt? Og den var stille, ute av stand til å svare. Og atter kom en røst til den og sa: Den som har vist miskunnhet, ham skal miskunnhet vises; og den som ikke har vist miskunnhet, ham skal ingen miskunn vises. Overgi denne sjel til den ubarmhjertige engel Temeluch, og kast den i det ytterste mørke, hvor der er gråt og tenners gnidsel. Og det lød en røst som av titusener: Rettferdig er du, Herre, og rettferdig din dom.

Kap. 11 – En annen sjel og syndebokens åpenbaring

Og videre så jeg, og se: en annen sjel ble ført av en engel; og den gråt og sa: Forbarm dig over mig, du rettferdige dommer, og fri mig fra denne engels hånd, for han er gruelig og ubarmhjertig. Og en røst kom til den og sa: Du var aldeles ubarmhjertig, og derfor er du overgitt til en sådan engel. Bekjenn dine synder som du har gjort i verden. Og sjelen sa: Jeg har ikke syndet, du rettferdige dommer. Og Herren sa til den sjel: Sannelig, du synes som om du ennå var i verden og skjulte dine gjerninger for mennesker. Vet du ikke at når et menneske dør, så går hans gjerninger foran ham, enten gode eller onde? Og da den hørte dette, tiet den.

Kap. 12 – Bekjennelsen og varetekt inntil dommens dag

Og jeg hørte Dommeren si: La engelen komme som bærer i sine hender din syndebok. Og Dommeren sa til engelen: Jeg sier dig, engel: Åpenbar alt. Si hva han gjorde fem år før sin død. Ved mig selv sverger jeg deg, at i hans første levetid var der glemsel av alle hans tidligere synder. Og engelen svarte og sa: Herre, byd at sjelene skal stå ved siden av sine engler. Og i samme stund stod de ved deres side. Og herren over den sjel sa: Gjør merkning på disse sjeler, og om du på noen måte har syndet mot dem. Og den svarte og sa: Herre, det er ennå ikke gått et år siden jeg drepte den ene og levde med den andre. Og ikke bare det, men jeg gjorde også den urett. Og Herren sa til den: Vet du ikke at den som gjør en annen urett i verden, blir holdt tilbake, straks han dør, på det sted hvor han må være inntil den han har gjort urett mot kommer, og begge skal dømmes for mitt åsyn, og enhver få etter sine gjerninger? Og jeg hørte en røst som sa: La denne sjel bli overgitt til engelen Tartaruch, og holdt i varetekt inntil den store dommens dag. Og jeg hørte en røst som av titusener: Rettferdig er du, Herre, og rettferdig din dom.

Kap. 13 – Portene til de rettferdiges by

Og engelen sier til mig: Har du sett alle disse ting? Og jeg svarte: Ja, min herre. Og atter sa han til mig: Kom, følg mig, så skal jeg vise dig de rettferdiges sted. Og jeg fulgte ham, og han stilte mig foran byens porter. Og jeg så en gullport, og to gullsøyler foran den, og to gylne tavler med innskrifter. Og engelen sa til mig: Salig er den som går inn gjennom disse porter; for ikke enhver går inn, men bare de som har ett sinn, og er uten lyte, og har et rent hjerte.

Kap. 14 – Tavlene med de rettferdiges navn

Og jeg spurte engelen: Til hva er disse tavler inngravet? Og han sa til mig: Dette er de rettferdiges navn, og deres som tjener Gud.

Kap. 15 – Enok, vitnet for den ytterste dag

Og jeg sa til ham: Er det således at deres navn er skrevet i himmelen mens de ennå lever? Og engelen sa til mig: …av englene, de som tjener Ham vel, blir kjent av Gud. Og straks ble porten åpnet, og en hvithåret mann kom ut for å møte oss; og han sa til mig: Velkommen, Paulus, du Guds elskede! Og med ett glede-strålende åsyn kysset han mig med tårer. Og jeg sa til ham: Fader, hvorfor gråter du? Og han sa til mig: Fordi Gud har beredt mange gode ting for menneskene, men de gjør ikke Hans vilje, så de kan få nyte dem. Og jeg spurte engelen: Min herre, hvem er dette? Og han sa til mig: Dette er Enok, vitnet for den ytterste dag.

Kap. 16 – De saktmodiges land

Og engelen sier til mig: Se til at intet av det jeg viser dig i dette sted forkynner du, uten det jeg befaler dig. Og han førte mig opp på den elv hvis kilde bryter frem i himmelens krets; og det er denne elv som omkranser hele jorden. Og han sier til mig: Denne elv er Ocean. Og der var et stort lys. Og jeg sa: Min herre, hva er dette? Og han sa til mig: Dette er de saktmodiges land. Vet du ikke at det er skrevet: Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden? De rettferdiges sjeler blir holdt i dette sted.

Kap. 17 – Åpenbaringen av de rettferdige på oppstandelsens dag

Og jeg sa til engelen: Når skal de da bli åpenbart? Og han sa til mig: Når Dommeren kommer på oppstandelsens dag og setter seg, da skal han befale, og jorden skal bli åpenbart, og den skal opplyses, og de hellige skal vise sig i den og glede seg over de gode ting som er beredt fra verdens grunnleggelse.

Kap. 18 – Akerusiosjøen og Guds by

Og ved elvebredden så jeg trær plantet, fulle av alle slags frukter. Og jeg så mot solens oppgang, og jeg så trær av stor vekst, fulle av frukt; og det land var mer strålende enn sølv og gull; og vinranker vokste på de daddelpalmer, og utallige skudd og utallige klaser på hver gren. Og jeg sa til erkeengelen: Hva er dette, min herre? Og han sier til mig: Dette er Akerusiosjøen, og i den ligger Guds by. Ingen får gå inn i den, uten den som omvender sig fra sine synder; og straks som han omvender sig og endrer sitt liv, blir han overgitt til Mikael, og de kaster ham i Akerusiosjøen, og så fører han ham inn i Guds by, nær de rettferdige. Gud for alt det jeg så. Og engelen sa til mig: Følg mig, så jeg kan føre dig inn i Guds stad og inn i dens lys. Og dens lys var større enn verdens lys, og større enn gull; og murer omgav den. Og dens lengde og bredde var hundre stadier. Og jeg så tolv porter, overmåte prektig smykket, som ledet inn i byen; og fire strømmer omgav den rundt, flytende med melk, og honning, og olje, og vin. Og jeg sa til engelen: Min herre, hva er disse elver? Og han sa til mig: Dette er de rettferdige, som da de var i verden, ikke brukte disse ting, men ydmyket sig for Guds skyld; og her får de hundretusendobbelt gjengjeld.

Kap. 19 – De som står utenfor portene

Og da jeg gikk inn i byen, så jeg et meget høyt tre foran byens dører, uten frukt; og noen få menn stod under det, og de gråt bittert; og trærne bøyde seg ned mot dem. Og jeg, da jeg så dem, gråt og spurte engelen: Hvem er disse, at de ikke har vendt sig for å gå inn i byen? Og han sa til mig: Ja, roten til all ondskap er tom æresyke. Og jeg sa: Og disse trær, hvorfor har de ydmyket sig slik? Og engelen svarte og sa til mig: Derfor er trærne uten frukt, fordi de ikke avholdt sig fra å gjøre sig store. Og jeg spurte engelen: Min herre, hvorfor er de stilt til side foran byens dører? Og han svarte og sa: For Guds store godhets skyld; for ad denne vei skal Kristus gå inn i byen, og de som følger ham kan gå i forbønn for disse menn, så de kan bli ført inn sammen med dem.

Kap. 20 – Profetene ved elven

Og jeg gikk videre, ledet av engelen, og han stilte mig ved elven. Og jeg så alle profetene der; og de kom og hilste mig og sa: Velkommen, Paulus, du Guds elskede. Og jeg sa til engelen: Min herre, hvem er disse? Og han sa til mig: Dette er alle profetene, og dette er alle profetiers sang; og enhver som har bedrøvet sin sjel, idet han ikke gjorde dens vilje for Guds skyld—når han går bort, kommer han hit, og profetene hilser ham.

Kap. 21 – Barnemartyrene og patriarkene

Og engelen førte mig til byens sørlige side, hvor melkestrømmen er; og jeg så der alle de barn som kong Herodes drepte for Herrens navns skyld. Og engelen tok mig atter med til byens østre side, og jeg så der Abraham, Isak og Jakob. Og jeg spurte engelen: Min herre, hva er dette sted? Og han sa til mig: Enhver som er gjestfri mot mennesker kommer hit når han går ut av verden, og de hilser ham som Guds venn for hans kjærlighet til fremmede.

Kap. 22 – De fullkomment hengivne

Og atter førte han mig til et annet sted, og jeg så der en elv lik olje på byens nordside, og jeg så folk der, gledende og syngende lovsanger. Og jeg spurte: Hvem er disse, min herre? Og han sa til mig: Dette er de som har overgitt sig helt til Gud; for derfor føres de inn i denne by.

Kap. 23 – Alteret og Davids sang

Og jeg så, og midt i byen så jeg et alter, stort og meget høyt; og det stod én ved alteret hvis ansikt skinte som solen; og han hadde i sine hender et strengespill og en harpe, og han sang Halleluja liflig, og hans røst fylte hele byen. Og alle fulgte ham i én samstemt røst, så byen rystet av deres rop. Og jeg spurte engelen: Hvem er dette som synger så liflig, og som alle følger? Og han sa til mig: Dette er profeten David; dette er det himmelske Jerusalem. For når Kristus kommer i sin annen komme, går David selv frem med alle de hellige. For som det er i himlene, så er det også på jorden: det er ikke tillatt at offer frembæres uten David, endog på den dag hvor Kristi dyrebare legeme og blod frembæres; men det er nødvendig at David synger Halleluja.

Kap.  24 – Hallelujaens betydning

Og jeg spurte engelen: Min herre, hva betyr Halleluja? Han sa: På hebraisk kalles det thebel, marematha—tale til Gud, han som grunnla alle ting; la oss prise ham i det samme. For enhver som synger Halleluja, han priser Gud.

Kap. 25 – Reisen til de ugudeliges steder

Da disse ting var sagt mig av engelen, førte han mig ut av byen og ut av Akerusiosjøen og det gode land, og stilte mig ved havstrømmen som bærer himmelhvelvingen. Og han sa til mig: Vet du hvor jeg går? Og jeg sa: Nei, min herre. Og han sa til mig: Følg mig, så jeg kan vise dig hvor de ugudelige og syndernes sjeler er.

Kap. 26 – De første pinsler

Ved solens nedgang, der hvor himmelens begynnelse er grunnlagt på havstrømmen. Og jeg så hinsides elven, og der var intet lys, men mørke og sorg og jammer; og jeg så en boblende elv, og en stor mengde både menn og kvinner som var kastet ned i den – noen til knærne, andre til navlen, og mange endog til issen. Og jeg spurte: Hvem er disse? Og han sa til mig: Dette er de som levde uomvendt i hor og utukt.

Kap. 27 – Ildelven og de måløse pinsler

Og jeg så ved elvens sydvest en annen elv, der en ildelv fløt, og der var en mengde sjeler. Og jeg spurte engelen: Hvem er disse, min herre? Og han sa til mig: Dette er tyvene, og baktalerne, og smigrerne, som ikke satte Gud til sin hjelp, men håpet på sin rikdoms tomhet. Og jeg sa til ham: Hva er denne elvs dybde? Og han sa til mig: Dens dybde har intet mål; den er umålelig. Og jeg stønnet og gråt for menneskenes skyld. Og engelen sa til mig: Hvorfor gråter du? Er du mer barmhjertig enn Gud? For Gud, som er hellig, venter i langmodighet på menneskenes omvendelse; men de, bedratt av sin egen vilje, kommer hit og blir evig straffet.

Kap. 28 – Prestens straff

Og jeg så inn i ildelven og så en gammel mann dras av to, og de dro ham ned til knærne. Og engelen Temeluch kom og tok et jern i sin hånd, og med det drog han mannens innvoller opp gjennom hans munn. Og jeg spurte engelen: Min herre, hvem er dette som lider denne straff? Og han sa til mig: Denne gamle mann du ser, var en presbyter; og når han hadde ett og drukket, gikk han deretter inn og tjente Gud.

Kap. 29 – Biskopens straff

Og jeg så en annen gammel mann, hurtig båret av fire engler; og de kastet ham i ildelven opp til beltet, og han ble forferdelig brent av lynstrålene. Og jeg sa til engelen: Hvem er dette, min herre? Og han sa til mig: Denne du ser var en biskop – og det navn var han vel tilfreds med – men i Guds godhet vandret han ikke; rett dom dømte han ikke; enken og den faderløse ynket han ikke; kjærlig var han ikke, og ikke gjestfri; men nå har han fått etter sine gjerninger.

Kap. 30 – Diakonens straff

Og jeg så midt i elven en annen mann stående til navlen, med blodige hender, og mark krøp opp av hans munn. Og jeg spurte engelen: Hvem er denne, min herre? Og han sa til mig: Dette du ser var en diakon, som åt og drakk og tjente Gud.

Kap. 31 – De baktalende og opprørske i menigheten (begynnelse)

Og jeg så et annet sted en kobbermur i flammer, og innenfor den menn og kvinner som åt sine egne tunger og ble dømt med fryktelig plage. Og jeg spurte engelen: og jeg spurte: Hvem er disse, min herre? Og han sa til mig: Dette er de som i menigheten talte imot sine naboer og ikke aktet på Guds ord.

Kap. 32 – Blodgropen

Og jeg så en blodig grop. Og jeg sa: Hva er denne grop? Og han sa: Dette er stedet hvor trollmenn og hekser, horkarler og ekteskapsbrytere, og de som undertrykker enker og farløse, blir kastet.

Kap. 33 – Kvinner i mørke og i ild

Og jeg så et annet sted kvinner kledd i svarte klær, ført bort til et mørkt sted. Og jeg spurte: Hvem er disse, min herre? Og han sa til mig: Dette er de som ikke hørte på sine foreldre, men før sitt ekteskap vanhelliget sin jomfrudom. Og jeg så kvinner i hvite klær, blinde, stående på ildstolper, og en engel slo dem ubarmhjertig og sa: Nå vet dere hvor dere er; dere aktet ikke på Skriften da den ble lest for dere. Og engelen sa til mig: Dette er de som vanhelliget sig selv og drepte sine små barn. Deres barn kommer derfor, skrikende: Hevn oss på våre mødre. Barna blir overgitt til en engel og ført til et rommelig sted, men foreldrene til den evige ild.

Kap. 34 – Den forseglede brønnen

Og engelen tok mig opp fra disse pinsler og satte mig over en brønn som hadde syv segl over sin åpning. Og engelen som var med mig sa til engelen ved brønnen på dette sted: Åpne brønnen, så Paulus, Guds elskede, kan se; for det er gitt ham myndighet for å se pinslene. Og engelen ved stedet sa til mig: Stå langt borte, inntil jeg åpner seglene. Og da han åpnet dem, kom det ut en stank som det var umulig å utholde. Og da jeg kom nær til stedet, så jeg brønnen fylt med mørke og dysterhet, og med stor tranghet i rommet. Og engelen som var med mig sa til mig: Dette sted, denne brønn du ser, er forkastet fra Guds herlighet; og ingen av englene går i forbønn for dem. Og alle som har bekjent at den hellige Maria ikke er Guds mor, og at Herren ikke ble menneske av henne, og at brødet i takksigelsen og velsignelsens kalk ikke er Hans kjød og blod, disse kastes i denne brønn; og som jeg tidligere sa: ingen engel går i forbønn for dem.

Kap. 35 – De som fornekter oppstandelsen

Og jeg så mot solens nedgang, hvor det er gråt og tenners gnidsel, og der var mange menn og kvinner som ble pint. Og jeg sa til engelen: Hvem er disse, min herre? Og han sa til mig: Dette er de som sier at det ikke er noen oppstandelse fra de døde; og over dem kommer aldri miskunn.

Kap. 36 – Gabriels nedstigning og de fordømtes bønn (begynnelse)

Da jeg hørte dette, gråt jeg bittert; og da jeg løftet mine øyne mot himmelhvelvingen, så jeg himmelen åpnet, og erkeengelen Gabriel steg ned med skarer av engler som gikk omkring alle pinslene. Og de som var dømt i pinslene, da de så dem, ropte alle med én røst: Miskunn deg over oss, Gabriel, du som står for Guds åsyn; for vi hørte at det var en dom – se, nå vet vi det. Og erkeengelen Gabriel svarte og sa: Så sant Herren lever, for hvis åsyn jeg står, natt og dag uten opphør, går jeg i forbønn for menneskenes slekt; men de gjorde intet godt i livet, men tilbrakte sine dager i tomhet. Og nå vil også jeg gråte sammen med den elskede Paulus; kanskje den gode Herre vil miskunne seg og gi dere lettelse. Og de samtykket med én røst og sa: Miskunn deg over oss, Herre. Og de falt ned for Gud og bønnfalt og sa: Miskunn deg, Herre, over menneskenes sønner, som du har skapt etter ditt bilde. Og himmelen ble rystet som et blad, og jeg så de fire og tyve eldste liggende på sitt ansikt; og jeg så alteret og tronen og forhenget, og alle tryglet de Guds herlighet.

Kap. 37 – Kristi komme og den midlertidige hvile

Og jeg så Guds Sønn komme ned til jorden med herlighet og stor makt. Og da basunens lyd lød, ropte alle som var i pinslene og sa: Miskunn deg over oss, Guds Sønn; for til deg er makt gitt over ting i himmelen, og ting på jorden, og ting under jorden. Og det kom en røst som sa: Hvilket godt verk har dere gjort, siden dere ber om hvile? For dere gjorde som dere ville og omvendte dere ikke, men levde deres liv i utsvevelser. Men nå – for Gabriels skyld, min rettferdighets engel, og for Paulus, min elskede – gir jeg dere en natt og dagen på Herrens hellige dag, den dag jeg stod opp fra de døde, til hvile. Og alle som var i pinslene ropte og sa: Vi lover deg, du levende Guds Sønn; bedre for oss er slik hvile enn livet vi levde mens vi var i verden.

Kap. 38 – Paulus føres tilbake til paradiset

Og etter dette sa engelen til mig: Se, du har sett alle pinslene; kom, følg mig, så jeg kan føre dig til paradiset, og for at du må vende din sjel ved synet av de rettferdige; for mange begjærer å hilse dig. Og han tok mig ved Åndens drivkraft og førte mig inn i paradiset. Og han sier til mig: Dette er paradis, hvor Adam og Eva forbrøt sig.

Kap. 39 – Livets tre og de fire strømmer

Og jeg så der et skjønt tre, meget stort, og på det hvilte Den Hellige Ånd; og fra dets rot strømmet det frem alle slags velluktende vann, som delte sig i fire strømmer. Og jeg sa til engelen: Min herre, hva er dette tre, at en slik overflod av vann flyter fra det, og hvor går det hen? Og han svarte og sa til mig: Før himmelen og jorden fantes, delte Han dem i fire riker og hoder, hvilke navn er Pison, Gihon, Tigris og Eufrat.

Kap. 40 – Kunnskapens tre og livets tre

Og igjen tok han mig ved hånden og førte mig nær til treet til kunnskap om godt og ondt. Og han sier til mig: Dette er treet ved hvilket døden kom inn i verden, og Adam tok av frukten fra sin hustru og åt; og siden ble de støtt ut herfra. Og han viste mig et annet tre, livets tre, og sa til mig: Dette vokter kjerubene og det flammende sverd.

Kap. 41 – Den hellige Maria, Herrens mor

Og da jeg skarpt betraktet treet og undret mig, så jeg en kvinne komme langt borte fra, og en mengde engler som sang lovsanger for henne. Og jeg sa til engelen: Hvem er denne, min herre, som er i så stor ære og skjønnhet? Og engelen sier til mig: Dette er den hellige Maria, Herrens mor. Og hun kom og hilste mig og sa: Velkommen, Paulus, Guds elskede, og englers og menneskers venn; du har forkynt Guds ord i verden og grunnfestet menighetene, og alle vitner om deg som er blitt frelst ved deg; for idet de ble løst fra avgudenes villedelse ved din lærdom, er de kommet hit.

Kap. 42 – De gamle fedre

Mens de ennå talte til mig, løftet jeg mine øyne og så tre andre menn komme. Og jeg spurte engelen: Hvem er disse, min herre? Og han sa til mig: Dette er Abraham, Isak og Jakob, de rettferdige fedre. Og de kom og hilste mig og sa: Velkommen, Paulus, Guds elskede… Gud har ikke sørget oss. Men vi kjente deg i kjødet, før du gikk ut av verden. Og etter hverandre talte de sine navn fra Abraham til Manasse.

Kap. 43 – Josef og prøvelsens lønn

Og en av dem, Josef, han som ble solgt til Egypt, sa til mig: Hør mig, Paulus, Guds venn: Jeg gjengjeldte ikke mine brødre som forbannet mig. For salig er den som kan bære prøvelse; for Herren vil gi ham syvdobbelt lønn i den kommende verden.

Kap. 44 – En annen som nærmer seg

Og mens han ennå talte til mig, så jeg en annen komme langt borte, og hans skikkelse var som en engels skikkelse. Og jeg spurte engelen og sa: Min herre, hvem er denne? Og han sa til mig: Dette er Moses, lovgiveren, ved hvem Gud førte Israels barn ut av trelldommen i Egypt. Og da han kom nær til mig, hilste han mig gråtende. Og jeg sa til ham: Fader, hvorfor gråter du, du som er rettferdig og saktmodig? Og han svarte og sa til mig: Jeg må gråte for hvert menneske, for jeg førte møye over et folk som ikke forstår, og de har ikke båret frukt; og jeg ser de får jeg var hyrde for, spredt; og den møye jeg hadde for Israels barn er regnet til intet. Israel er regnet for intet; og de så kraftige gjerninger og hærskarer midt iblant seg, men de forstod det ikke. Og jeg ser hedningene tilbe, og tro ved ditt ord, og bli omvendt og komme hit; men av mitt folk, som var så stort, er det ikke én som har forstått. For da jødene hengte Guds Sønn på korset, da klaget alle engler og erkeengler og de rettferdige, og hele skapningen i himmelen og på jorden og under jorden sørget med stor sorg; men de ugudelige og uforstandige jøder forstod det ikke. Derfor er for dem beredt den evige ild og ormen som ikke dør.

Kap. 45 – Profetene Jesaja, Jeremias og Esekiel

Mens han ennå talte, kom tre andre og hilste meg og sa: Velkommen, Paulus, Guds elskede, menighetenes pryd og englenes forbilde. Og jeg spurte: Hvem er dere? Og den første sa: Jeg er Jesaja, som Manasse sagde i hjel med en tre-sag. Og den andre sa: Jeg er Jeremias, som jødene stenete, men de selv ble oppbrent med evig ild. Og den tredje sa: Jeg er Esekiel, han som Messias’ mordere gjennomstakk; alt dette har vi tålt, og likevel har vi ikke kunnet vende jødenes stenhjerte.

Kap. 46 – Løftet til Paulus

Da kastet jeg meg på mitt ansikt og bønnfalte Guds godhet, fordi Han hadde miskunnet seg over meg og fridd meg fra hebreernes ætt. Og en røst kom og sa: Salig er du, Paulus, Guds elskede; og salige er de som ved deg har trodd på vår Herre Jesu Kristi navn; for for dem er det beredt evig liv. Mens denne røst ennå talte, kom en annen og ropte: Salig er du, Paulus.

Kap. 47 – Noa, vitnet fra vannflommens dager

Og jeg spurte engelen: Hvem er dette, min herre? Og han sa til meg: Dette er Noah, han som levde i vannflommens dager. Og da vi hadde hilst hverandre, spurte jeg ham: Hvem er du? Og han sa: Jeg er Noah, han som i hundre år bygde arken, og aldri la av den kappen jeg bar, ei heller raket mitt hode. Jeg levde i avhold, og gikk ikke inn til min hustru; og i de hundre år ble ikke min kappe gjort uren, og håret på mitt hode minket ikke. Jeg opphørte ikke å forkynne for menneskene: Omvend dere, se, en vannflom kommer. Men ingen aktet på det; alle spottet meg, og oppholdt seg ikke fra sine lovløse gjerninger, inntil vannflommen kom og ødela dem alle.

Kap. 48 – To andre som nærmer seg

Og da jeg så bort, så jeg to andre komme langt borte fra. Og jeg spurte engelen: Hvem er disse, min herre? Og han sa til meg: Dette er Enok og Elias. Og de kom og hilste meg og sa: Velkommen, Paulus, Guds elskede! Og jeg sa til dem: Hvem er dere? Og Elias, profeten, svarte og sa til meg: Jeg er Elias, profeten, som ba til Gud, og Han gjorde at ingen regn falt på jorden i tre år og seks måneder for menneskenes ugudelighets skyld. For ofte, i sannhet, bad engelen Gud om regn; men jeg hørte: Vær tålmodig, inntil Elias, min elskede, ber, og da vil jeg sende regn på jorden.

||Her stopper den greske versjonen||Det syriske fragmentet er veldig kort i forhold, og den gjentar noe du allerede har lest og den kommer med en slutt som mangler i det greske skriptet||

SYRISK TILLEGG

Kap. 1 – Den rettferdige sjels mottagelse

Da blev den sjel ført ut av legemet; og de spurte etter dens vel, som om den hadde vokset opp hos dem; og de frydet sig i kjærlighet med den og sa til den: Salig er du, du lykkelige sjel, som hver dag gjorde Guds vilje og nu har din lyst i glede. Og han som var dens vokter i dens liv kom og møtte den og sa til den: Min sjel, vær frimodig og gledes; for jeg vil glede mig over dig, du som gjorde vår Herres vilje alle dine levedager; og jeg bar dine gode gjerninger frem for Gud, både dag og natt. Og atter vendte jeg mig og sa til min sjel: Frykt ikke, for se, du skuer et sted du aldri før har sett. Og mens jeg så på dette, blev ånden løftet fra jorden for å fare opp til himmelen. Og onde makter, de som står Gud imot, kom ut for å møte den og sa: Hvorfor er du kommet hit? Og de spottet den. Og se, menn og kvinner gråt og jamret over den, fordi de så den fare bort; og atter priste de Gud på dens vegne. Og de som stod der sa til den: Salig er du, og salige er de som er med dig; for se, de har arbeidet for din skyld, og du skal nyte lønnen for de gjerninger du har gjort. Og da den var kommet dit, tok englene imot den og gledet sig med den; og de førte den til Herrens hus’ dør; og den blev holdt der inntil den dag da den atter skal vende tilbake til sitt legeme.

Kap. 2 – Paulus ber om å se sjelenes bortgang

Og jeg sa til engelen: Herre, vil du ikke unna mig å se hvorledes de rettferdiges og de ugudeliges sjeler går ut av verden? Og han sa til mig: Paulus, skue ned og se det du ber om.

Kap.  3 – Den rettferdiges bortgang (syrisk fortsettelse)

Og jeg så ned og så, og se, en av menneskenes sønner var falt nær til døden. Og engelen sa til mig: Dette er en rettferdig mann, og rett i alle sine gjerninger. Og jeg så alt det han hadde gjort for Gud stå for ham i den stund han drog ut av verden. Da forstod jeg, Paulus, at den som nu døde, var rettferdig; og han fant hvile for sig selv, allerede før han var død. Og onde engler kom nær ham – men når en rettferdig går bort, finner de ikke rom hos ham – og de gode engler rådet over denne rettferdige. Og de drog sjelen ut av ham, mens de lokket den med hvile; og atter gav de den tilbake til ham, idet de kalte den og sa: O hellige sjel, vær trygg; for dette ditt legeme skal du atter vende tilbake til i oppstandelsens dag, og du skal få de løfter som den levende Gud har tilstått de hellige.

Kap. 4 – Den rettferdige sjels mottagelse (parallell tradisjon)

Da blev den sjel ført ut av legemet; og de spurte etter dens vel som om den hadde vokset opp hos dem; og de frydet sig i kjærlighet med den og sa til den: Salig er du, du lykkelige sjel, som hver dag gjorde Guds vilje og nu gledes. Og han som var dens vokter i livet kom og møtte den og sa: Min sjel, vær frimodig og gledes; for jeg vil glede mig over dig, som gjorde vår Herres vilje alle dine levedager; og jeg bar dine gode gjerninger frem for Gud, både dag og natt.

Dette avsnittet svarer i innhold til syrisk kapittel 1, men foreligger her som en parallell og noe forkortet gjengivelse.

Kap.  5 – Elias’ formaning og de få utvalgte

Deretter gikk jeg inn i det sted, og jeg så der den store Elias komme imot oss; og han kom nær og hilste mig, og han frydet sig og gledet sig. Så vendte han sig og gråt og sa til mig: Er du Paulus? Du skal få lønnen for ditt strev og din lære, som du med møye har gjort for menneskene og vendt dem til livet. Se, min sønn Paulus, hvor store er Guds løfter og hans velsignelser! Få er de mennesker som er dem verdige; meget få av menneskeslekten; for få er de som går inn i disse steder du skuer. Mange gode ting har Gud beredt for menneskene, men de gjør ikke hans vilje, at de kunde nyte dem.

Kap. 6 – Enok og formaningen om taushet

Og jeg spurte engelen som var med mig: Hvem er dette? Og han sa til mig: Dette er Enok, vitnet på den siste dag. Og han sa til mig: Se til at du ikke forkynner noe av det jeg viser dig i dette sted, uten det jeg byder dig.

Kap. 7 – De saktmodiges land (syrisk parallell)

Og han satte mig på den elv hvis kilde velter frem i himmelens krets; og det er denne elv som omkranser jorden. Og der var et stort lys. Og jeg sa: Herre, hva er dette? Og han sa til mig: Dette er de saktmodiges land. Vet du ikke at det er skrevet: Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden? De rettferdiges sjeler blir holdt i dette sted.

Kap. 8 – Lakune i den syriske tradisjonen

[…]

Her foreligger et brudd i den syriske teksten. Innhold mangler eller er utelatt i den bevarte overleveringen.

Kap.  9 – Gabriels nedstigning (syrisk parallell)

Og da jeg hørte dette, gråt jeg bittert; og jeg så op i hvelvingen, og himmelen blev åpnet, og jeg så erkeengelen Gabriel fare ned med hærskarer av engler, som fór omkring alle pinslene. Og de som var dømt i pinslene, da de så dem, ropte alle med én røst og sa: Forbarm dig over oss, Gabriel, du som står for Guds åsyn; for vi hørte at der er en dom; se, nu vet vi det.

Kap. 10 – Gabriels forbønn (syrisk parallell)

Og erkeengelen Gabriel svarte og sa: Så sant Herren lever, han ved hvis side jeg står, jeg ber uten opphold, natt og dag, for menneskenes skyld; men de gjorde intet godt i livet, men tilbragte sine dager i tomhet. Og nu vil også jeg gråte, sammen med den elskede Paulus; kanskje den gode Herre vil forbarme sig og gi eder etterlatelse.

Kap. 11 – Paulus føres til paradiset (syrisk fortsettelse)

Og etter dette sa engelen til mig: Se, du har sett alle pinslene; kom, følg mig, så vil jeg føre dig til paradiset, at din sjel må omdannes ved å skue de rettferdige; for mange ønsker å hilse dig. Og han tok mig ved Åndens kraft og førte mig inn i paradis. Og han sa til mig: Dette er paradiset, hvor Adam og Eva brøt budet.

Kap. 12 – Livets tre og de fire strømmer (syrisk parallell)

Og jeg så der et fagert tre av stor vekst, og den Hellige Ånd hvilte på det; og av dets rot sprang frem alle slags velluktende vann, som delte sig i fire strømmer.

Kap. 13 – Lakune i den syriske tradisjonen

[…]

Her foreligger et brudd i den syriske teksten. Videre innhold mangler eller er ikke bevart i den foreliggende overleveringen.

Fotnoter

2525 – Jfr. 2. Kor. 12,4.

2526 – Håndskriftene har: Kontianus.

2527 – Eller, etter ordets egentlige betydning: skinnende, glimrende. Den syriske oversettelse har: «en eske av hvitt glass».

2528 – Syrisk: Idet han tenkte at det var noe av gull i den.

2529 – Syrisk: Den levende Guds (barn).

2530 – Eller: feie det bort.

2531 – Jfr. Hebr. 11,38.

2532 – Dvs. til det syndige stoff (ὕλη), som i gnostisk lære er legemets opphav.

2533 – Jfr. Matt. 13,41.

2534 – Eller: komme til Gud.

2535 – Jfr. Åp. 14,13.

2536 – Eller: hadde herredømme over.

2537 – Jfr. Jes. 22,13; 1. Kor. 15,32.

2538 – Ordrett: lukket til.

2539 – Matt. 5,7.

2540 – Salme 119,137.

2541 – Jfr. Salme 24,3.

2542 – Den syriske utfylling av hullet lyder slik: Ja, ikke bare deres navn er skrevet, men også deres gjerninger dag for dag. Engelen, deres tjener, bringer bud om deres gjerninger hver dag, fra morgen til morgen. De kjennes av Gud etter hjerte og gjerninger. Og når de er innskrevet, og det skulle hende dem en synd eller mangel, blir det renset ved tukt etter deres synd, for at der ikke skal være noen brist i deres strev. (jf. kap. 14 – Tavlene med de rettferdiges navn)

2543 – Åp. 11,3–12. Enok og Elias ble antatt å være de to vitner som nevnes der. (jf. kap. 49 – Noa, Enok og Elias)

2544 – Eller: over.

2545 – Matt. 5,5.

2546 – Eller: de gode ting.

2547 – Syrisk: Dette er profetenes sted. En meget liten endring i den greske teksten gir denne lesning. (jf. kap. 20 – Profetene ved elven)

2548 – Jfr. 1. Tim. 3,1–4. (jf. kap. 29–31 – prestens, biskopens og diakonens straff)

2549 – Den syriske tekst har: De som ikke bekjenner Jesus Kristus, ei heller Hans oppstandelse eller Hans menneskevorden, men anser Ham som alminnelig dødelig, og som sier at Herrens legems sakrament er brød. (jf. kap. 34 – Den forseglede brønnen)  Ordet theotokos (Guds mor) i teksten var årsaken til den treårige strid mellom Nestorius og Kyrillos av Alexandria, som endte med Nestorius’ fordømmelse ved konsilet i Efesos år 431.  Synet på nattverden i teksten er ikke uforenlig med tidlig datering, skjønt den substansielle nærværs-lære først ble ortodoks ved konsilet i Nikea II (år 787).

2550 – Åp. 4,4.

2551 – Matt. 24,30.

2552 – Jfr. Matt. 19,29.

2553 – 4. Mos. 12,3.

2554 – Eller: undergjerninger.

2555 – For denne tradisjon, se bibelleksika under Manasse. Jfr. Hebr. 11,37.

2556 – Her slutter det greske håndskrift brått. (jf. kap. 49 – Noa, Enok og Elias)  Den syriske versjon fortsetter slik: Og Han gav ikke regn før jeg igjen kalte på Ham; da gav Han dem regn. Men salig er du, Paulus, at din slekt og de du lærer, er rikets sønner. Og vit dette, Paulus: hver den som tror ved deg har en stor velsignelse, og en velsignelse er ham beredt. Så fór han bort fra mig. Og engelen som var med mig, førte mig ut og sa: Se, dette mysterium og denne åpenbaring er gitt deg. Som du vil, gjør den kjent for menneskenes sønner.

Og så følger beretningen om hvordan åpenbaringen ble nedlagt under huset i Tarsus – detaljer som Tischendorf hevder at oversetteren av den syriske ikke fant i sitt opphav. (Tischendorfs trykte engelsk-syriske avslutning avviker meget fra teksten ovenfor, og inneholder tillegg som han regner som uekte.)

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://en.wikisource.org/wiki/Ante-Nicene_Fathers/Volume_VIII/Apocrypha_of_the_New_Testament/Revelation_of_Paul

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2025.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.