Aristeas' Brev

Innledning og formål med beretningen

1 Eftersom jeg har samlet stoff til en minneverdig beretning om mitt besøk hos Eleasar, ypperstepresten for jødene, og fordi du, Filokrates, da du ikke lar noen anledning gå fra deg til å minne meg om det, har lagt stor vekt på å få en fremstilling av drivkreftene og hensikten med mitt ærend, har jeg satt meg fore å gi deg en klar utleggelse av saken. For jeg ser at du har en naturlig kjærlighet til lærdom – en egenskap som er menneskets høyeste eie, at han stadig forsøker å øke sin kunnskap og sine ferdigheter, enten gjennom studiet av historien eller ved selv å ta del i begivenhetene.
2 På denne måte, ved å tilegne seg det som er edlest, blir sjelen grunnfestet i renhet; og når den har rettet sitt mål mot gudsfrykt, det edleste mål av alle, bruker den dette som sin ufeilbare veileder og vinner derved fast retning. 3 Det var min hengivenhet for å søke kunnskap om de guddommelige ting som førte meg til å påta meg sendebudet til den mann jeg har nevnt, som ble høyt aktet av sine egne og av andre for både sin dyd og sin verdighet, og som satt inne med skrifter av største betydning for jødene både i deres eget land og i fremmede land, til tolkning av den guddommelige lov. For deres lover er skrevet på lærpergament med jødiske tegn.

Sendebudet og de jødiske fangene

4 Dette sendebud gikk jeg da inn i med iver, etter først å ha funnet anledning til å gå i forbønn hos kongen for de jødiske fanger som var blitt bortført fra Judea til Egypt av kongens far, da han først tok denne by i sin besittelse og vant landet Egypt. Det er verdt at jeg også forteller deg denne beretning, 5 siden jeg er overbevist om at du, med din tilbøyelighet til gudsfrykt og din medfølelse med dem som lever etter den hellige lov, så meget desto villigere vil lytte til den fremstilling jeg agter å legge frem, ettersom du nylig er kommet til oss fra øya og gjerne vil høre alt som tjener til å bygge opp sjelen.
6 Tidligere har jeg også sendt deg en oversikt over de forhold jeg fant verd å fortelle om det jødiske folk – den beretning jeg hadde mottatt fra de lærdeste yppersteprester i det lærdeste land i Egypt. 7 Og siden du så ivrig søker den kunnskap som kan gagne sinnet, anser jeg det som min plikt å meddele deg alt jeg formår. Den samme forpliktelse ville jeg kjenne overfor enhver som hadde et slikt sinnelag, men særlig føler jeg den overfor deg, siden dine strev er så edle, og siden du ikke bare er min bror i blod, men også i sinnelag og i etterstrebelsen av det gode.
8 For verken glede av gull eller noen annen eiendom som lettsindige mennesker aktes høyest, gir samme gagn som den dyrking av ånd og den lærdom vi legger ned strev på å vinne. Men for at jeg ikke skal trette deg med en for lang innledning, vil jeg straks gå over til selve min beretning.

Demetrios og kongens bibliotek

9 Demetrios fra Faleron, som hadde tilsyn med kongens bibliotek, mottok store summer for å samle, så langt det var mulig, alle verdens bøker. Ved kjøp og avskrifter utførte han etter beste evne kongens forsett. Engang jeg var til stede, ble han spurt: Hvor mange tusen bøker finnes nå i biblioteket? 10 Og han svarte: Mer enn to hundre tusen, konge; og jeg vil i den nærmeste tid søke å samle de øvrige, så vi kan nå tallet fem hundre tusen. Jeg har fått høre at jødenes lover er verd å bli avskrevet og fortjener en plass i ditt bibliotek. 11 Hva hindrer deg da i å gjøre dette? sa kongen. Alt som trenges, er stilt til din rådighet. De må oversettes, svarte Demetrios, for i jødenes land bruker de en særegen skrift, likesom egypterne har sine egne tegn, og de taler et særegent tungemål. Man antar at de bruker syrisk, men det gjør de ikke; deres språk er helt annet.
Da kongen forstod dette forhold, befalte han at det skulle skrives et brev til den jødiske yppersteprest, så hans forsett – som allerede er omtalt – kunne bli fullbyrdet.

Aristeas’ bønn om frigivelse

12 Da jeg mente tiden var inne til å fremføre det krav jeg ofte hadde lagt frem for Sosibios fra Tarent og Andreas, øverstkommanderende for livvakten, om frigivelsen av de jøder som var blitt bortført fra Judea av kongens far, 13 – for da han, ved en samvirkning av hell og tapperhet, hadde fullendt sitt angrep på hele landet Koilesyria og Fønikia med godt resultat, og ved å slå folket med redsel brakt landet i underkastelse, bortførte han noen av sine fiender og gjorde andre til fanger – så var tallet på dem han førte fra jødenes land til Egypt ikke mindre enn hundre tusen. Av disse væpnet han tretti tusen utvalgte menn og la dem som garnisoner i landdistriktene. (Og allerede før denne tid hadde et stort antall jøder kommet til Egypt med perseren; og tidligere enn dette var andre blitt sendt til Egypt for å hjelpe Psammetikos i hans felttog mot kongen av etioperne. Men disse var ingenting i mengde mot de fanger som Ptolemaios, sønn av Lagos, bortførte.)

Begrunnelse for å sette fangene fri

14 Som jeg alt har sagt, valgte Ptolemaios de beste av disse – menn i livets kraft og kjent for sitt mot – og han væpnet dem; men den store mengde av de øvrige, dem som var for gamle eller for unge for dette, og kvinnene også, gjorde han til slaver, ikke fordi han ønsket dette av egen vilje, men fordi hans soldater tvang ham og krevde dem som lønn for de tjenester de hadde ytt i krigen. Da jeg, som før omtalt, hadde fått anledning til å arbeide for deres frigivelse, talte jeg til kongen med følgende grunner:
«La oss ikke være så urimelige at våre gjerninger gjendriver våre ord. 15 Siden den lov vi ikke bare ønsker å avskrive, men også å oversette, tilhører hele det jødiske folk, hvilken rettferdiggjørelse kan vi da finne for vårt sendebud så lenge slike tallrike mengder av dem forblir i trelldom i ditt rike? I din barmhjertighets fylde og rikdom, sett fri dem som holdes i så elendig slaveri; for, som jeg med omhu har søkt å finne ut, er den Gud som gav dem deres lov, den samme Gud som oppholder ditt rike. De tilber den samme Gud – himmelens og jordens skaper og Herre – som alle andre mennesker, som også vi, o konge, selv om vi kaller ham ved forskjellige navn, som Zevs eller 16 Dis. Dette navn ble med rette gitt ham av våre første fedre for å betegne at han, ved hvem alle ting får liv og blir til, nødvendigvis er verdens hersker og Herre. Gi hele menneskeheten et eksempel på storsinn ved å sette dem fri som holdes i trelldom.»

Bønn om kongens velvilje

17 Etter en kort stund, mens jeg frembar en inderlig bønn til Gud om at Han måtte bøye kongens sinn slik at alle fangene kunne bli satt fri – for menneskeslekten, som er Guds verk, styres og påvirkes av Ham – påkalte jeg med mange slags bønner Ham som råder over hjertet, at kongen måtte drives til å innvilge min anmodning. For jeg næret stort håp for disse menns redning, siden jeg var forvisset om at Gud ville gi min bønn sin oppfyllelse. 18 For når mennesker av rent sinn legger planer til fremme av rettferdighet og utførelsen av edle gjerninger, da fører Den Allmektige deres bestrebelser og forsetter til et godt endemål. Da løftet kongen sitt hode og så opp på meg med et lyst og vennlig åsyn og spurte: «Hvor mange tusen tror du de utgjør?» Andreas, som stod nær, svarte: «Litt mer enn hundre tusen.» «Det er da en liten gunst,» sa kongen, «som Aristeas ber oss om!»

Kongens beslutning om frigivelse

19 Da sa Sosibios og noen andre som var til stede: «Ja, men det vil være et passende vitnesbyrd om ditt storsinn, at du gir disse menn friheten som en gudstjenlig gave til Den Høyeste Gud. Du er blitt stort æret av Den Allmektige Gud og opphøyet over alle dine fedre i herlighet; derfor er det bare rett at du yter Ham det største takkoffer du formår.» Sterkt tilfreds med disse ord gav han straks befaling om at en tilleggsutbetaling skulle gis soldatene tilsvarende løsesummen, at tjue drakmer skulle betales eierne for hver slave, at en offentlig proklamasjon skulle utstedes, og at man skulle feste fangeregisteret ved den.
20 Han viste den største iver i denne sak, for det var Gud som hadde ført vårt forsett til fullendelse i alle deler og drevet ham til å løskjøpe ikke bare dem som var kommet til Egypt med hans fars hær, men også dem som før den tid var kommet, og dem som senere var blitt brakt inn i riket. Det ble gjort oppmerksom på at løsepengene ville overstige fire hundre talenter.

Kongens forordning om løskjøp

21 Jeg anser det nyttig å innføye en avskrift av forordningen, for på denne måte blir kongens storsinn, han som av Gud ble gitt makt til å frelse slike veldige skarer, desto klarere og mer åpenbart. 22 Kongens forordning lød slik:
«Alle som tjenestegjorde i vår fars hær i felttoget mot Syria og Fønikia og i angrepet på jødenes land, og som kom i besittelse av jødiske fanger og førte dem tilbake til byen Alexandria og landet Egypt, eller solgte dem til andre – og på samme måte enhver som hadde fanger i vårt land før den tid eller som siden ble brakt hit – alle som eier slike fanger, påbys herved å gi dem frihet straks, idet de mottar tjue drakmer pr. hode som løsepenger. Soldatene skal motta denne sum som en gave lagt til deres lønn, de øvrige fra kongens skattkammer.
23 Vi anser at det var mot vår fars vilje og mot all sømmelighet at disse ble gjort til fanger, og at ødeleggelsen av deres land og bortførelsen av jødene til Egypt var en krigersk ubesindighet. Det bytte som tilfalt soldatene på slagmarken, var alt det bytte de burde ha gjort krav på. Å gjøre folket til slaver i tillegg var en grov urett.
24 Derfor, siden det er erkjent at vi er vant til å yte rettferdighet mot alle mennesker, og særlig mot dem som urettmessig befinner seg i trældom, og siden vi bestreber oss på å handle rett mot alle mennesker i samsvar med rettferdighetens og gudsfryktens krav, har vi besluttet, med hensyn til de jøder som i noen som helst grad er bundet i trelldom i noe område av vårt rike, at de som eier dem skal motta den fastsatte sum og sette dem fri, og ingen må vise noen som helst nøling i å oppfylle sin forpliktelse. Innen tre dager etter at denne forordning er offentliggjort, skal de utarbeide lister over slavene til de tjenestemenn som er satt til å håndheve vår vilje, 25 og straks fremstille selve fangene.
For vi anser det gagnlig både for oss og for våre anliggender at saken bringes til en hurtig avslutning. Enhver som ønsker det, kan gi opplysning om dem som trosser forordningen, på det vilkår at dersom vedkommende finnes skyldig, skal han bli hans slave; men hans eiendom skal tilfalle det kongelige skattkammer.»

Forordningens stadfestelse og fullbyrdelse

26 Da forordningen ble brakt frem for å oppleses for kongen til godkjennelse, inneholdt den alle de øvrige bestemmelser, bortsett fra uttrykket: «enhver fange som var i landet før den tid eller siden var brakt hit». Men i sin storsinnethet og hjertets vidhet føyde kongen inn også denne klausul og bød at hele beløpet som trengtes til løskjøp, skulle innbetales i sin fulle sum til hærens lønnsmestere og de kongelige bankierer. Slik ble saken avgjort, og 27 forordningen stadfestet innen syv dager.
Beløpet som ble bevilget til løskjøpet, oversteg seks hundre og seksti talenter; for mange spedbarn som ennå diet, ble frigitt sammen med sine mødre. Da spørsmålet oppstod om det skulle betales tjue talenter også for disse, gav kongen befaling om at det skulle gjøres; og således gjennomførte han sitt forsett på det mest omfattende vis.

Demetrios’ memorandum om de jødiske bøker

28 Da dette var gjort, befalte han Demetrios å utarbeide et memorandum angående avskrivningen av de jødiske bøker. For alle statssaker ble hos disse egyptiske konger gjennomført ved forordninger og med den mest omhyggelige nøyaktighet; intet ble gjort skjødesløst eller tilfeldig. Derfor har jeg innført avskrifter både av memorandumet og av brevene, samt tallet på de gaver som ble sendt og hvilken art hver av dem var, siden enhver av dem utmerket seg i 29 pryd og i kunstferdig utførelse. Her følger en avskrift av memorandumet.
Memorandum fra Demetrios til den store konge:
«Siden du, o konge, har gitt meg befaling om at de bøker som trenges for å fullføre ditt bibliotek, skal samles, og at dem som foreligger i mangelfull stand skal bringes i orden, har jeg med den største omhu viet meg til å oppfylle ditt ønske. 30 Nå legger jeg følgende for ditt overveiende: Lovbøkene til jødene (med noen få andre) mangler i biblioteket. De er skrevet med hebraiske tegn og på hebraisk språk, og de er blitt skjødesløst tolket og gjengir ikke den opprinnelige tekst, slik jeg er blitt underrettet av dem som kjenner forholdet; for de har aldri hatt en konges omsorg og vern. Det er nødvendig at disse bøker blir gjort nøyaktige for ditt bibliotek, siden loven de inneholder, idet den er av guddommelig opprinnelse, er full av visdom og fri for all lyte. 31 Av denne grunn har lærde menn og diktere og den brede skare historikere holdt seg tilbake fra å omtale disse bøker og de menn som har levd og lever etter dem, fordi deres livsbegrep er så hellig og gudsfryktig, som Hekataios av Abdera sier.

Kongens brev til Eleasar

32 Dersom det behager deg, o konge, skal et brev skrives til ypperstepresten i Jerusalem og be ham sende seks eldste av hver stamme – menn som har levd det edleste liv og som er mest kyndige i sin lov – for at vi kan finne de punkter hvor flertallet av dem er enige, og således, etter å ha mottatt en nøyaktig oversettelse, kunne plassere den på et fremtredende sted på en måte verdig både verket selv og ditt forsett. Må stadig fremgang følge deg!»
33 Da dette memorandum var blitt forelagt, bød kongen at det skulle skrives et brev til Eleasar i denne sak, og at det samtidig skulle gis en fremstilling av frigivelsen av de jødiske fanger. Han gav femti talenters vekt i gull og sytti talenter i sølv og en stor mengde kostbare steiner til å fremstille skåler og kar og et bord og drikkofferbegre. Han gav også befaling til dem som hadde tilsyn med hans skattkamre, at håndverkerne skulle få velge ut alt det materiale de måtte trenge til dette verk, og at hundre talenter i penger skulle sendes til ofringene i templet og 34 til andre behov. Jeg skal gi deg en full beretning om håndverket når jeg har lagt frem avskriftene av brevene. Kongens brev lød slik:
35 «Kong Ptolemaios sender hilsen og fred til ypperstepresten Eleasar.
Siden det bor mange jøder i vårt rike som ble bortført fra Jerusalem av perserne i deres makts dager, og mange flere som kom med min far til Egypt som fanger – et stort antall av disse satte han i hæren og gav dem høyere lønn enn vanlig; og da han hadde prøvd deres lederes troskap, bygget han festninger og satte dem der som befalingsmenn, for at de innfødte egyptere skulle holdes i age for dem.
36 Jeg selv, da jeg besteg tronen, inntok et vennlig sinnelag overfor alle mine undersåtter, og særlig overfor dem som er av deres borgere. Jeg har satt mer enn hundre tusen fanger fri og betalt deres eiere den rette kjøpesum for dem; og dersom det noen gang er blitt gjort skade mot deres folk ved folkemengdens lidenskaper, har jeg ytet dem vederlag. Det som har beveget meg til dette, er ønsket om å handle gudfryktig og bringe Den Høyeste Gud et takkoffer for at Han har holdt mitt rike i fred og i stor herlighet over hele verden.
37 Videre har jeg innrullert i min hær dem av deres folk som var i sin kraftige alder, og dem som var skikket til å stå i min personlige tjeneste og verdige til hoffets tillit, har jeg innsatt i embeter.
38 Nå, siden jeg ønsker å vise min takknemlighet mot disse menn og mot jødene verden over og mot de kommende slekter, har jeg besluttet at deres lov skal oversettes fra det hebraiske språk som er i bruk hos dere, til det greske språk, for at disse bøker kan føyes til de øvrige kongelige bøker i mitt bibliotek. Det vil være en vennlig handling fra deres side og et uttrykk for aktelse for min iver, om dere vil utvelge seks eldste av hver stamme – menn som har levd det edleste liv og som er kyndige i deres lov og dugelige til å tolke den – for at vi i spørsmål hvor uenighet måtte oppstå, kan finne den avgjørelse som flertallet av dem er enige i; for undersøkelsen er av høyeste betydning. Jeg håper å vinne stort ry ved fullførelsen av dette verk.
39 Jeg har sendt Andreas, øverstkommanderende for min livvakt, og Aristeas – menn jeg holder i stor aktelse – for å forelegge saken for dere og overbringe dere hundre talenter sølv, førstegrøden av mitt offer til templet og til ofringer og andre hellige handlinger.
40 Dersom dere vil skrive til meg om deres ønsker i disse saker, vil dere gjøre meg en stor tjeneste og gi meg et nytt pant på vennskap; for alle deres ønsker skal bli oppfylt så hurtig som mulig.
Farvel.»

Eleasars svar til kongen

41 Til dette brevet svarte Eleasar på passende vis som følger:
«Eleasar, ypperstepresten, sender hilsen til kong Ptolemaios, sin sanne venn. Mine høyeste ønsker gjelder ditt vel, og vel for dronning Arsinoë, din søster, og for dine barn. Jeg selv har det godt. Jeg har mottatt ditt brev, og jeg gleder meg storlig 42 over ditt forsett og ditt edle råd. Jeg kalte hele folket sammen og leste det opp for dem, for at de skulle kjenne din hengivenhet mot vår Gud. Jeg viste dem også de beger du sendte, tjue av gull og tretti av sølv, de fem skålene og innvielsesbordet, og de hundre talenter sølv til offeret og til anskaffelsen av det templet trenger.
43 Disse gaver ble brakt til meg av Andreas, en av dine mest ærede tjenere, og av Aristeas, begge gode og sannferdige menn, fremragende i lærdom og i alle deler verdige til å være representanter for dine høye prinsipper og rettferdige forsetter.
44 Disse menn overbrakte meg ditt budskab, og de mottok av meg et svar i samsvar med ditt brev. Jeg vil gå inn på alt som er deg gagnlig, selv om din anmodning er meget uvanlig; for du har vist våre borgere store velgjerninger, som aldri vil bli glemt, på mange 45 måter. Straks frembar jeg derfor offer på vegne av deg, din søster, dine barn og dine venner, og hele folket bad om at dine planer alltid måtte lykkes, og at Den Allmektige Gud måtte bevare ditt rike i fred og ære, og at oversettelsen av den 46 hellige lov måtte vise seg gagnlig for deg og bli utført med hell. I folkets nærvær utvalgte jeg seks eldste av hver stamme, gode og trofaste menn, og jeg har sendt dem til deg med en avskrift av vår lov. Det vil være en vennlig handling, du rettferdige konge, om du vil befale at så snart oversettelsen av loven er fullført, skal mennene føres trygt tilbake til oss. Farvel.»

Navnene på de syttito eldste

47 Følgende er navnene på de eldste: Av den første stamme: Josef, Ezekias, Sakarja, Johannes, Ezekias, Elisja. Av den annen stamme: Judas, Simon, Samuel, Adaeus, Mattatias, Eschlemias. Av 48 den tredje stamme: Nehemja, Josef, Theodosius, Baseas, Ornias, Dakis. Av den fjerde stamme: Jonatan, Abraeus, Elisja, Ananias, Chabrias... Av den femte stamme: Isak, Jakob, Jesus, 49 Sabbatajus, Simon, Levi. Av den sjette stamme: Judas, Josef, Simon, Sakarja, Samuel, Selemias. Av den sjuende stamme: Sabbatajus, Sedekias, Jakob, Isak, Jesias, Natthaeus. Av den åttende stamme: Theodosius, Jason, Jesus, Theodotus, Johannes, Jonatan. Av den niende stamme: Theofil, Abraham, 50 Arsamos, Jason, Endemias, Daniel. Av den tiende stamme: Jeremias, Eleasar, Sakarja, Baneas, Elisja, Dathaeus. Av den ellevte stamme: Samuel, Josef, Judas, Jonathes, Chabu, Dositheus. Av den tolvte stamme: Isaelus, Johannes, Theodosius, Arsamos, Abietes, Esekiel.
De var syttito i alt. Slik var svaret som Eleasar og hans venner gav på kongens brev.

Beskrivelse av kunstverkene

51 Jeg vil nå innfri mitt løfte og gi en beskrivelse av kunstverkene. De var utført med usedvanlig dyktighet, for kongen sparte ingen omkostninger og førte selv personlig tilsyn med hver enkelt håndverker. Derfor kunne de ikke forsømme noe arbeid eller fullføre det skjødesløst.

Bordets størrelse og formål

52 Først vil jeg gi deg en beskrivelse av bordet. Kongen ønsket at dette arbeidet skulle være av usedvanlig store dimensjoner, og han lot foreta forespørsler hos jødene i området angående størrelsen på bordet som allerede stod i templet i Jerusalem. 53 Og da de beskrev målene, spurte han videre om han kunne lage et større. Og noen av prestene og de andre jødene svarte at intet hindret ham i det. Da sa han at han ønsket å gjøre det fem ganger større, men han nølte av frykt for at det skulle vise seg ubrukelig 54 for tempeltjenesten.
Han ønsket nemlig at hans gave ikke bare skulle stå innsatt i templet, men at det skulle være ham en langt større glede dersom de menn som hadde plikt til å frembære de rette 55 offer, også kunne utføre dette på verdig måte på det bord han hadde laget. Han antok ikke at mangel på gull var årsaken til at det tidligere bordet hadde vært av liten størrelse; men han sa at det syntes å ha vært en grunn til at det ble gjort i disse mål. For hadde befaling vært gitt, ville ingen mangel på midler ha oppstått. Derfor måtte man ikke overskride eller gå ut over det rette 56 mål. Samtidig bød han dem å ta i bruk alle kunstens mangfoldige former, for han var en mann med de høyeste forestillinger, og naturen hadde gitt ham et skarpt sinn som gjorde ham i stand til å skape seg et tydelig bilde av det ferdige arbeid. Han bød også at der hvor ingen forskrift var nedlagt i de jødiske Skrifter, skulle alt utføres så skjønt som mulig; men hvor forskrifter var gitt, skulle de følges til punkt og prikke.

Bordets utførelse og utsmykning

57 De gjorde bordet to alen langt, én alen bredt og halvannen alen høyt, og formet det av rent, massivt gull. Det jeg her beskriver, var ikke tynt gull lagt over en annen kjerne, men hele 58 verket var av fast, sammensmiddt gull. Og de gjorde en list av en håndsbredde rundt det. Og det var en krans av bølgeverk, opphøyet i relieff og utformet som tauverk, underfullt 59 utført på dets tre sider. For det var trekantet i formen, og utførelsens stil var den samme på hver av sidene, slik at uansett hvilken side man vendte det mot, fremstod verket likt. Av de to feltene under listen var det som hellet ned mot bordet et meget 60 skjønt stykke arbeid; men det var ytterkanten som fanget tilskuerens blikk. Den øvre kant av de to sidene var skarp, siden randen, som nevnt, var tre-sidet, fra hvilket synspunkt man enn betraktet den. Og i midten av det opphøyede tauverket var lag av kostbare steiner, innflettet i hverandre ved et uforlignelig kunstgrep. 61 For sikkerhets skyld var de alle festet med gullnåler, stukket inn i 62 åpninger i steinene. I sidene var de spent sammen med beslag for å holdes faste. På den del av listen rundt bordet som vendte oppover og møtte øyet, var det utført et mønster av egg av kostbare steiner, sirlig inngravert i en sammenhengende riflet relieff, nøye 63 sammenføyd rundt hele bordet. Og under steinene som var ordnet til å fremstille egg, laget kunstnerne en krone bestående av alle slags frukter, øverst med drueklaser og kornaks, og dessuten dadler og epler og granatepler og lignende, tydelig arrangerte. Disse frukter var utformet av kostbare steiner, i samme farge som fruktene selv, og 64 de festet dem kantvis rundt alle sidene av bordet med et gullbånd. Og etter at fruktkronen var satt på, ble det under den innfelt et nytt mønster av egg i kostbare steiner, og øvrig riflet og opphøyet arbeid, for at begge sider av bordet skulle kunne brukes, etter eiernes ønske. Derfor ble bølgeverket og listen utstrakt 65 helt ned mot bordets føtter. Under hele bordets bredde laget de og festet en massiv plate, fire fingrer tykk, som føttene kunne settes ned i og klemmes fast med bolter som passet inn i hylser under listen, slik at hvilken side av bordet man enn foretrakk, kunne tas i bruk. Slik ble det klart at verket var tiltenkt bruk 66 på begge vis. På selve bordplaten graverte de et meanderbånd, med kostbare steiner utstående midt i det – rubiner og smaragder, en onyks og mange andre steiner som utmerker seg i skjønnhet. 67 Og ved siden av meanderen var anbragt et underfullt nettverk, som fikk bordets midte til å fremtre som en rombe i formen; og på dette var det innfelt krystall og rav, som det kalles, 68 og det frembrakte et uforlignelig inntrykk hos dem som betraktet det.

Bordføttene og bordets sammenføyning

De laget bordføttene formet som liljehoder, slik at de syntes som liljer som bøyer seg ned under bordet, og de synlige delene fremstod som opprettstående blader. 69 Underfoten som hvilte på jorden, bestod av en rubin og målte en håndsbredde i høyden rundt hele. Den hadde form som en sko og var åtte fingrer bred. På den hvilte hele fotens flate. 70 Og de fikk foten til å fremtre som eføy som vokser opp av stenen, sammenflettet med akantus og omkranset av en vinranke som slyngte seg rundt den med drueklaser i stein, helt opp til fotens topp. Alle de fire føttene var utført i samme stil, og alt var laget og tilpasset med slik dyktighet og så stor innsikt i naturens former, at når luften ble satt i bevegelse av et pust av vind, så rørte bladene seg, og alt var utformet i samsvar med den levende virkelighet det skulle etterligne. 71 Og de laget bordplaten i tre deler, som et triptyk, og delene var skjøtt og tappet sammen langs hele verkets bredde, slik at skjøtene ikke kunne sees eller engang oppdages. Bordets tykkelse var ikke mindre enn en halv alen, så hele verket 72 må ha kostet mange talenter. For siden kongen ikke ønsket å øke bordets størrelse, anvendte han på detaljene samme sum som ville vært nødvendig dersom bordet hadde kunnet være av større dimensjoner. Og alt ble fullført etter hans plan, på underfullt og bemerkelsesverdig vis, med uforlignelig kunst og usigelig skjønnhet.

Blandingsskålene av gull og sølv

73 Av blandingsskålene ble to utført i gull, og fra foten til midtpartiet var de prydet med relieffverk i skjellmønster, og mellom skjellene var kostbare steiner innfelt 74 med stor kunstferdighet. Deretter fulgte et meanderbånd, én alen høyt, med overflate utført av kostbare steiner i mange farger, som viste stort kunstnerisk strev og skjønnhet. Ovenpå dette var det et mosaikkverk i form av en rombe, med nettaktig utseende, som strakte seg helt opp til 75 randen. I midten var små skjold, utført av forskjellige kostbare steiner, vekselvis anordnet og ulike i slag, ikke mindre enn fire fingrer brede, og de økte skjønnheten i hele verket. På den øvre del av randen var det et prydverk av liljer i blomst, og rundt hele var det inngravert slyngende drueklaser. 76 Slik var konstruksjonen av de gylne skålene, og de rommet mer enn to anker hver.
Sølvenskålene hadde glatt overflate, og var underfullt utført som om de var ment å tjene som speil, slik at alt som ble brakt nær dem, ble gjenspeilet enda klarere enn i vanlige speil. 77 Men det er umulig å gjengi det egentlige inntrykk disse kunstverk skapte når de stod ferdige. For da karene var fullført og anbragt side om side, først en sølvskål, dernest en gullskål, og så igjen en sølv- og en gullskål, ble fremtoningen helt ubeskrivelig, og de som kom for å skue dem, 78 kunne ikke rive seg løs fra dette strålende og fengslende syn. Virkningen de frembrakte, var av mange slag. Når menn betraktet gullkarene og gransket hvert detaljarbeid, ble deres sjeler fylt av undring. Og når noen vendte blikket til sølvkarene, slik de stod foran ham, blinket alt omkring det sted hvor han stod, og gav et enda større velbehag til tilskuerne. Således er det virkelig umulig å beskrive disse verks kunstneriske skjønnhet.

Begerne og kunstverkets fullendelse

79 De gylne beger graverte de i midten med vinrankekranser. Og rundt randen flettet de en krans av eføy, myrt og oliven i relieffverk og innfelte kostbare steiner i den. De øvrige deler av relieffarbeidet ble utført i forskjellige mønstre, siden kunstnerne anså det som en æressak 80 å fullføre alt på en måte verdig kongens majestet. Kort sagt kan det sies at verken i kongens skattkammer eller noe annet fantes arbeider som kunne måle seg med disse i kostbarhet eller kunstferdig utførelse. For kongen la ikke liten omtanke i dem, for han elsket å vinne heder for 81 fullkommenheten av sine planer. Ofte unnlot han sine statsgjøremål og tilbrakte tiden hos kunstnerne, i sin iver etter at alt måtte bli fullført på en måte verdig det sted hvor gavene skulle sendes. Og således ble alt utført i stor stil, på en måte 82 verdig både kongen som sendte gavene og ypperstepresten som styrte landet. Det var ingen sparsomhet med kostbare steiner, for ikke færre enn fem tusen ble anvendt, og alle var av stor størrelse. Den ypperste kunstferdighet ble benyttet, slik at kostnaden for steinene og for håndverket var fem ganger større enn kostnaden for gullet selv.

Overgang til reisen og beskrivelsen av landet

83 Jeg har gitt deg denne beskrivelse av gavene fordi jeg anså det nødvendig. Det neste punkt i beretningen gjelder vår reise til Eleasar, men først vil jeg gi deg en beskrivelse av hele landet. Da vi kom til jødenes land, så vi byen ligge 84 midt i hele Judea, på toppen av et fjell av betydelig høyde.

Templet og dets utforming

På høyden var templet bygget i all sin herlighet. Det var omgitt av tre murer, mer enn sytti alen høye, og i lengde og bredde tilsvarende bygningens utstrekning. Alle bygningene 85 var preget av en prakt og kostbarhet som ingenlunde hadde sin like. Det var tydelig at ingen omkostninger var spart på døren og festene som bandt den til dørstolpene, og 86 på overstykkeets styrke. Forhengets utforming svarte også fullt ut til inngangens verdighet. Dets vev stod, på grunn av vinddraget, i stadig bevegelse; og idet denne bevegelse steg fra bunnen og forhenget buet ut i fullt omfang, gav det et behagelig 87 skue, som en mann knapt kunne rive seg bort fra.

Alteret og vannsystemet ved templet

Også alterets konstruksjon stod i forhold til stedet selv og til brennofferne som fortærtes av ilden på det, og adkomsten til det var i samme storstilte mål. Det var en jevn helling opp til det, hensiktsmessig ordnet av hensyn til sømmelighet; og de tjenende prester var kledd i linklær ned til 88 anklene. Templet vender mot øst og har sin bakside mot vest. Hele gulvet var brolagt med stein og skrånende ned mot bestemte steder, for at vann kunne ledes bort og rense bort 89 blodet fra offerdyrene; for mange tusen dyr ofres der på høytidsdagene. Og det er en uutømmelig vanntilførsel, fordi en rik naturkilde veller opp innenfor tempelområdet. Det finnes dessuten underjordiske sisterner, underfulle og ubeskrivelige, slik de viste meg, i en avstand av fem stadier rundt tempelplassen, og hver av dem har tallrike rørledninger, 90 slik at de ulike vannstrømmer samles. Disse var alle tettet med bly i bunn og sidevegger, og over dem var et tykt lag av mørtel lagt, og hvert arbeid var utført med største omhu. Det er mange vannåpninger ved foten av alteret, usynlige for alle unntatt dem som gjør tjeneste, slik at alt blodet fra ofrene, som samles i store mengder, kan skylles bort i løpet av et øyeblikk.

Bekreftelse på sisternenes størrelse

91 Slik er min oppfatning av sisternenes beskaffenhet, og jeg vil nå vise deg hvordan denne ble bekreftet. De førte meg mer enn fire stadier utenfor byen og bød meg se ned mot et bestemt sted og lytte til lyden som oppstod der vannene møttes, slik at det ble tydelig for meg hvor store disse sisterner var, slik som allerede er nevnt.

Prestetjenestens orden og styrke

92 Prestetjenesten er på alle måter uovertruffen, både i utholdenhet og i sin ordnede og stille tjeneste. For de arbeider alle frivillig, selv om det medfører stort og møysommelig strev, og hver enkelt har sitt særlige oppdrag. Tjenesten utføres uten avbrudd – noen skaffer veden, andre oljen, andre den fine hvetemel, andre krydderet; atter andre 93 bringer kjøttstykkene til brennofferet og viser en forunderlig styrke. For de løfter med begge hender lemmer av en kalv, hver av dem veier mer enn to talenter, og de kaster dem med begge hender på en underfull måte opp på alterets forhøyde og treffer alltid det rette sted. På samme vis er stykkene av sauene og geitene forunderlige både i vekt og fethet. For de som har dette som sin oppgave, velger alltid dyr som er uten lyte og særlig fete, og slik blir det offer som jeg har beskrevet, 94 utført.
  Det er et særskilt sted avsatt for dem til hvile, hvor de som er avløst, sitter. Når dette skjer, reiser de som har hvilt og er rede til å overta tjenesten, seg spontant, for det er ingen som gir befaling om ordningen av 95 ofringene. Den mest fullkomne stillhet råder, slik at man kunne tenke seg at det ikke var et eneste menneske til stede, skjønt det faktisk er syv hundre menn engasjert i tjenesten, foruten den store mengde av dem som har oppgaven å føre frem ofrene. Alt utføres med 96 ærefrykt og på en måte verdig den store Gud.

Eleasars yppersteprestelige drakt

96–97 Vi ble sterkt forundret da vi så Eleasar opptatt med prestetjenesten, over hans drakt og den majestet som kom til syne gjennom kappen han bar og de kostbare steiner på hans person. På kappen, som rakk ned til føttene, var det gullbjeller som gav fra seg en særegen klang; og på begge sider av dem var det granatepler 97 med mangfoldig fargede blomster av underfull glans. Han var ombundet med et belte av iøynefallende skjønnhet, vevet i de skjønneste farger.
På sitt bryst bar han Guds orakel, som det kalles, hvorpå tolv steiner av forskjellige slag var innfelt, sammenføyd med gull, og de bar navnene på stammefyrstene i deres opprinnelige orden, hver av dem utsendende på en ubeskrivelig måte 98 sin særegne glans. På sitt hode bar han en tiara, som den kalles, og på denne på midten av pannen en uforlignelig hodebind – det kongelige diadem fullt av herlighet, med Guds navn innskrevet i hellige bokstaver på en plate av gull – 99 idet han var funnet verdig til å bære disse tegn i tjenesten.
Deres syn fremkalte slik ærefrykt og uimotståelig bevegelse i sinnet at man følte som om man trådte inn i nærværet av en mann som tilhørte en annen verden. Jeg er overbevist om at enhver som deltar i det syn jeg har beskrevet, vil fylles av undring og ubeskrivelig bevegelse og dypt røres i sitt sinn ved tanken på den hellighet som knytter seg til hver detalj av tjenesten.

Citadellet og templets beskyttelse

100 Men for at vi kunne få fullstendig innsikt, steg vi opp til toppen av den nærliggende citadell og skuet omkring oss. Den ligger på et meget høyt punkt og er befestet med mange tårn, som er bygget helt opp av veldige steinblokker, til det formål, slik vi fikk opplyst, å 101 bevokte templets område, så at om et angrep eller et opprør eller fiendtlige stormløp skulle oppstå, kunne ingen trenge inn gjennom murene som omslutter templet. På citadellens tårn stod krigsmaskiner og ulike slags innretninger, og stillingen var 102 langt høyere enn den krets av murer jeg alt har omtalt.
Tårnene ble bevoktet av de mest trofaste menn, som hadde gitt det høyeste bevis på troskap mot landet. Disse menn fikk aldri forlate citadellet, unntatt på høytidsdager, og da bare i avdelinger; og de tillot heller ingen 103 fremmed å komme inn. De var også meget påpasselige når noen befaling kom fra øverste offiser om å gi adgang til besøkende for å inspisere stedet, slik vår egen erfaring lærte oss. De var svært nølende 104 med å slippe oss inn – skjønt vi kun var to ubevæpnede menn – for å bevitne ofringen. Og de hevdet at de var bundet av en ed i det tillitsverv som var betrodd dem, for alle hadde sverget og var bundet til å oppfylle eden hellig og til punkt og prikke, at selv om de var fem hundre i tallet, måtte de ikke slippe inn mer enn fem menn om gangen. Citadellet var templets særlige beskyttelse, og dets grunnlegger hadde befästet det så sterkt at det med kraft kunne verge helligdommen.

Byens utforming og ferdselsveier

105 Byens størrelse er av middels omfang. Den er omkring førti stadier i omkrets, så langt man kunne skjønne. Dens tårn er ordnet i form av et teater, med ferdselsveier som går imellom dem. Nå er veikryssene ved de nedre tårn synlige, men de ved de øvre 106 tårn er mer benyttet. For bakken stiger, siden byen er bygget på et fjell. Det finnes også trapper som fører opp til veikryssene, og stadig er noen på vei opp og andre ned; og de holder seg så langt fra hverandre som mulig på veien av hensyn til dem som 107 er bundet av renhetsreglene, for at de ikke skal komme i berøring med noe som er urent.

Landets beskaffenhet og jordbruk

Det var ikke uten grunn at byens første grunnleggere bygget den i rette proporsjoner, for de hadde klar innsikt i hva som var nødvendig. Landet er nemlig vidt og skjønt. Noen deler er flate, særlig områdene som hører Samaria til, som det kalles, og som grenser mot idumeernes land; andre deler er fjellrike, særlig dem som ligger (inntil Judeas land). Derfor er folket nødt til å vie seg til jordbruk og jordens dyrkning, for at de ved dette middel kan få rikelig grøde. Og slik 108 drives all slags dyrkning, og en rikelig høst blir hentet inn i hele det nevnte land.
Byene, som er store og har tilsvarende velstand, er tett befolket; men de forsømmer bygdene, siden alle mennesker er tilbøyelige til et liv i nytelse, for enhver har en naturlig dragning mot det behagelige. 109 Det samme hendte i Alexandria, som overgår alle byer i størrelse og velstand. Folk fra landsbygden, idet de flyttet fra distriktet og slo seg ned 110 i byen, brakte jordbruket i vanry. Derfor befalte kongen at de ikke måtte oppholde seg i byen mer enn tjue dager. Og på samme måte gav han dommerne skriftlige instrukser om at dersom det var nødvendig å stevne noen 111 som bodde på landet, måtte saken avgjøres innen fem dager. Og siden han anså dette for en sak av stor betydning, oppnevnte han også rettstjenere for hver bydel med deres medhjelpere, for at bøndene og deres fullmektige ikke skulle, for forretnings skyld, tømme byens forrådskamre 112 for landbruksvarer.

Landets rikdom og befolkning

Jeg har tillatt meg denne digresjon fordi Eleasar med stor klarhet pekte på de forhold jeg nå har nevnt. For stor er den iver som nedlegges i jordensdyrkingen. Landet er tett beplantet med mengder av oliventrær, med korn og belgvekster, og også med vinstokker, og det finnes rikelig med honning. Andre slag av frukttrær og daddelpalmer teller lite mot disse. Det finnes buskap av alle slag i 113 store mengder, og rikt beite for dem. Derfor erkjenner de med rette at bygdene trenger en tallrik befolkning, og forholdet mellom byen og landsbyene er rett ordnet.

Handel, havner og vannforsyning

114 En stor mengde krydder, kostbare steiner og gull føres inn i landet av araberne. For landet er vel skikket ikke bare til jordbruk, men også til handel, og 115 byen er rik på kunst og mangler intet av de varer som føres over havet. Den har også godt egnede og bekvemme havner ved Askalon, Joppe og Gaza, så vel som ved Ptolemais, som ble grunnlagt av kongen og ligger midt i forhold til de andre stedene, ikke langt fra noen av dem. Landet frembringer allting i rikt monn, 116 siden det er godt vannet i alle retninger og vel beskyttet mot stormer.

Jordan og landets naturlige vern

Elven Jordan, som den kalles, og som aldri tørker ut, flyter gjennom landet. Opprinnelig omfattet landet ikke mindre enn seksti millioner mål – skjønt det senere ble gjort innfall i det av nabofolkene – og seks hundre tusen menn var bosatt der på gårder på hundre mål hver. Elven, liksom Nilen, stiger ved høsttid og vanner en stor del av landet. Nær distriktet som tilhører folkene i 117 Ptolemais, munner den ut i en annen elv, som igjen renner ut i havet. Andre fjellbekker, som de kalles, strømmer ned i sletten og omgir traktene omkring Gaza og Asjdod. 118 Landet er omgitt av en naturlig mur og er meget vanskelig å angripe, og kan ikke stormes av store styrker, på grunn av de trange passene med overhengende stup og dype kløfter og den ulendte beskaffenhet av fjellområdene som omgir hele landet.

Overgang til oversettelsesarbeidet

119 Vi ble fortalt at fra de nærliggende arabiske fjell ble det tidligere hentet kobber og jern. Men dette ble oppgitt i persernes tid, siden myndighetene på den tid spredte 120 et falskt rykte om at bergverksdriften var nyttesløs og kostbar, for å forhindre at landet skulle ødelegges ved gruvedriften i disse områder og muligens bli fratatt dem under perserstyret; for ved hjelp av dette falske ryktet fant de et påskudd for å ta seg inn i landet.
121 Jeg har nå, min kjære bror Filokrates, gitt deg all den vesentlige informasjon i denne sak i kort form. Jeg vil i det følgende beskrive selve oversettelsesarbeidet.

De utvalgte oversetterne

Ypperstepresten utvalgte menn av ypperlig karakter og høy dannelse, slik man kunne vente av deres edle ætt. De var menn som ikke bare hadde tilegnet seg kyndighet i jødisk litteratur, men som også med største 122 omhu hadde studert de greske skrifter. Derfor var de særlig skikket til å tjenestegjøre i sendebud, og de tok på seg dette hver gang det var nødvendig. De hadde stor evne til rådslagning og til å drøfte spørsmål som angikk loven. De holdt seg til den midtre vei – og dette er alltid den beste vei. De avsverget all rå og uforfinet væremåte, men de stod langt over hovmod og antok aldri et overmodig vesen overfor andre. I samtale var de beredt til å lytte og til å gi svar som var passende til hver forespørsel. Og alle holdt nøye denne regel og stridde mest av alt for å overgå hverandre i 123 dens etterlevelse; og alle var de sine leder verdige og hans dyd.

Eleasars omsorg for de utsendte menn

Man kunne også se hvor høyt de elsket Eleasar ved at de nødig ville skilles fra ham, og hvor høyt han elsket dem. Foruten brevet som han skrev til kongen angående deres trygge hjemferd, bønnfalt han også inderlig Andreas om å arbeide for samme mål, og han oppfordret også meg til å yte mitt beste. Og skjønt vi lovet å gi saken vår beste oppmerksomhet, sa han at han likevel var meget bekymret, for han visste at kongen, i kraft av sin godhet, så det som sin høyeste ære, når han hørte om en mann som overgikk andre i visdom og lærdom, å 125 kalle ham til sitt hoff. For jeg hørte et vakkert ord som ble tillagt ham: at ved å samle rettvise og kloke menn omkring seg, ville han sikre den største beskyttelse for sitt rike, siden slike venner uten forbehold ville gi ham det mest gagnlige råd. Og de menn som nå ble sendt ham av Eleasar, hadde utvilsomt disse egenskaper. Og han forsikret ofte under ed at han aldri ville la disse menn fare, dersom det bare var et privat anliggende som drev ham – men det var for 127 alles beste i landet at han sendte dem. For, forklarte han, det gode liv består i å holde lovens bud, og dette oppnås langt mer ved å høre enn ved å lese. Av dette og lignende uttalelser fremgikk hans holdning mot dem klart.

Spørsmål om lovens bud

128 Det er verdt å nevne kort den opplysning han gav på våre spørsmål. For jeg antar at de fleste mennesker nærer en viss nysgjerrighet vedrørende enkelte av lovens bud, 129 særlig dem om mat og drikke og de dyr som anses som urene. Da vi spurte hvorfor – siden skapelsen dog har én form – noen dyr regnes som urene til å ete, og andre urene endog å røre ved (for selv om loven er nøye på de fleste punkter, er den særlig nøye på slike 130 som dette), begynte han sitt svar slik:

Lovens formål: samvær, gudsfrykt og rettferdighet

»Iakttar dere,» sa han, »hvilken virkning våre livsformer og vårt samvær har på oss. Ved å omgås de onde tilegner mennesker seg deres vandel og blir elendige i hele sitt liv; men lever de med de vise og forstandige, finner de 131 midler til å unnfly uvitenhet og forbedre sitt liv. Vår Lovgiver la først grunnlaget for gudsfrykt og rettferdighet og innprentet dem punkt for punkt, ikke bare ved forbud, men også ved bruk av eksempler, idet han viste syndens skadelige følger og de 132 straffer Gud lar ramme de skyldige.
For han viste først av alt at det finnes bare én Gud, og at hans makt åpenbares gjennom hele universet, siden hvert sted er fylt av hans herredømme, og intet av det som mennesker i hemmelighet gjør på jorden, er skjult for Ham. For alt hva en mann gjør, og alt som skal skje i fremtiden, er åpenbart for 133 Ham. Disse sannheter utviklet og klargjorde han omhyggelig, og han viste at selv om en mann bare tenker på å gjøre ondt – for ikke å si faktisk utfører det – 134 vil han ikke unnslippe oppdagelse; for han viste at Guds kraft gjennomsyrer hele loven.

Avvisning av avgudsdyrkelse

135 Med dette som utgangspunkt viste han videre at hele menneskeslekten, unntatt oss, tror på mange guder, skjønt de selv er langt mektigere enn de vesener de forgjeves tilber. For når de har gjort statuer av stein og tre, sier de at disse er bilder av dem som har funnet opp noe nyttig for livet, og dem tilber de, selv om 136 de har klart bevis for at de mangler følelse. For det ville være ytterst tåpelig å tro at noen ble gud i kraft av sine oppfinnelser. For oppfinnerne tok bare visse ting som allerede var skapt, og ved å sammenføye dem viste de at de kunne få nytte av dem; men 137 de skapte ikke selve stoffet. Derfor er det en tom og tåpelig ting at mennesker gjør guder av menn som seg selv. For i vår tid finnes mange som er langt mer oppfinnsomme og langt mer lærde enn dem i tidligere tider som er blitt guddommeliggjort, og dog ville man aldri komme på å tilbe dem.
Forfatterne av disse myter mener seg å være 138 de viseste av grekerne. Hvorfor skulle vi da tale om andre villedede folk, egyptere og lignende, som setter sin lit til villdyr, til mange slags kryp og kveg, og tilber dem, og ofrer til dem både i live og etter døden?

Adskillelse fra folkene og renhetsforskriftene

139 «Vår Lovgiver, som var en vis mann og særlig utrustet av Gud til å forstå alle ting, betraktet hver enkelt detalj i sin helhet og omga oss med uinntakelige vollgraver og murer av jern, for at vi ikke skulle blande oss med de øvrige folk, men forbli rene i legeme og sjel, fri fra tomme innbildninger og dyrke den ene Allmektige Gud, som er over hele 140 skapningen. Derfor kaller de fremste egyptiske prestene – etter å ha gransket mange forhold og blitt kjent med våre anliggender – oss for “Guds menn”. Dette er en betegnelse som ikke tilkommer resten av menneskene, men bare dem som tilber den sanne Gud. De andre er ikke Guds menn, men menn av mat og drikke og klær. For hele deres sinnelag driver dem til å søke trøst i disse ting. 141 Hos vårt folk regnes slike ting for intet; men gjennom hele livet er deres 142 fremste omsorg Guds herredømme. For at vi ikke skulle forderves ved noen vederstyggelighet eller vårt liv forvrenges ved onde påvirkninger, omga han oss på alle sider med 143 renhetsforskrifter, som berører hva vi eter, hva vi drikker, hva vi rører, hva vi hører og hva vi ser. For selv om alt i alminnelighet er likt i sin naturlige beskaffenhet, siden det styres av én og samme kraft, er det likevel en dyp grunn i hvert enkelt tilfelle til at vi avholder oss fra bruken av visse ting og nyter den alminnelige bruk av andre.

De rene og urene dyr som moralsk lære

For å illustrere dette skal jeg nevne ett eller to 144 punkter og forklare dem for deg. For du må ikke falle i den nedverdigende tanke at Moses viste så stor omhu i sine lover av hensyn til mus og snikekatter og lignende skapninger. Alle disse forskrifter er gitt for rettferdighets skyld, til hjelp i striden for dyd og 145 til fullendelsen av karakteren. For alle fugler som vi får bruke, er tamme og kjennetegnes av renhet; de lever av forskjellige slags korn og belgfrukter – som for eksempel duer, turtelduer, 146 gresshopper, rapphøner, gjess og alle andre fugler av dette slag. Men fuglene som er forbudt, er ville og kjøttetende, og de undertrykker de andre ved sin styrke; de skaffer seg rov på de tamme fuglene som er nevnt ovenfor, og ikke bare det, men 147 de angriper lam og kje og skader også mennesker, døde så vel som levende. Derfor gav Lovgiveren et tegn ved å erklære dem urene, for at de som loven var gitt til, skulle øve rettferdighet i sine hjerter og ikke tyrannisere over noen i tillit til sin egen styrke, heller ikke berøve dem noe, men føre sitt liv i rettferd, liksom de tamme fugler som nyter de vekster som jorden frembringer, 148 og ikke tyranniserer til ødeleggelse av sine egne.

Dyrelovene som tegn på moralsk rettferdighet

Dermed lærte vår Lovgiver oss at slike dyrelover er tegn til de vise om at de skal være rettferdige, ikke utføre noe ved vold, ikke herske over andre i tillit til sin egen 149 styrke. Og siden det anses usømmelig endog å røre slike urene dyr, på grunn av deres særegne vesen, skulle vi da ikke med enda større omhu vokte oss for at våre egne 150 karakterer ikke skal bli fordervet i samme grad? Derfor er alle forskriftene angående hva som er tillatt av disse fugler og dyr blitt gitt for å lære oss moral.

Den kløvne fot og drøvtyggingen som symbol

For delingen av kloven og at klørne er adskilt, skal lære oss å skjelne mellom våre handlinger med tanke på 151 dydens øvelse. For hele kroppens styrke og virksomhet beror på skuldrene og lemmenes arbeid. Derfor tvinger loven oss til å innse at vi må gi aktsomhet i alle våre handlinger etter rettferdighetens mål – desto mer fordi vi er 152 tydelig atskilt fra resten av menneskene.
For de fleste andre mennesker vanhelliger seg ved utuktig samliv og gjør stor urett, og hele land og byer bryster seg av slike laster. For de ikke bare ligger med menn, men de vanhelliger også sine egne 153 mødre og endog sine døtre. Men vi er holdt borte fra slike synder. Og det folk som er atskilt på denne måte, kjennetegnes også av Lovgiveren som havende hukommelsens gave. For alle dyr “som har kloven delt og tygger drøv” 154 er for de innvidde et symbol på erindring. For drøvtyggingen er intet annet enn minnelse om liv og tilværelse. For livet opprettholdes ved mat; 155 derfor formaningen i Skriften: “Du skal minnes Herren, som gjorde i deg disse store og underfulle ting.” For når disse ting rett forstås, er de i sannhet store og herlige: først legemets oppbygging og ordningen av næringen og adskillelsen av lemmer – og langt mer: sansenes innretning, sinnets usynlige virke og dets hurtige handlinger og dets oppfinnelse av 157 kunster, alt dette viser en uendelig klokskap.

Minnet om Gud i livets ordninger

Derfor formanes vi til å minnes at alle disse deler holdes sammen av guddommelig kraft med fullkommen kunst.
For Han har utmerket hver 158 tid og hvert sted for at vi stadig skal minnes Gud, som styrer og bevarer oss. Når det gjelder mat og drikke, befaler Han oss først å ofre en del, og deretter nyte vårt måltid. Og på våre klær har Han gitt oss et minnetegn, og likeså har Han befalt oss å sette de guddommelige ord på våre porter og dører som en påminnelse om 159 Gud. Og på våre hender har Han uttrykkelig befalt at tegnet skal bindes, som en tydelig påminnelse om at vi skal utføre hver handling i rettferdighet, idet vi minnes vår skapelse og, fremfor alt, 160 frykten for Gud. Han befaler også at når man legger seg til hvile og når man står opp igjen, skal man tenke på Guds gjerninger – ikke bare med ord, men ved å iaktta den virkning og forandring som skjer i en selv ved innsovning og ved oppvåkning, hvor guddommelig og ubegripelig 161 denne overgang er.

Lovens forskrifter og rett fornuft

Den fremragende analogi mellom skjelning og erinring er nå påvist for deg, ifølge vår tolkning av “den kløvne fot og drøvtyggingen”. For våre lover er ikke oppsatt vilkårlig eller etter første innfall, men for sannhets skyld og 162 for å vise rett fornuft. For ved forskriftene om mat og drikke og enkelte berøringer befaler loven oss å hverken gjøre eller høre noe tankeløst, 163 heller ikke å ty til urett ved misbruk av fornuftens kraft.

Snikekatten, musene og baktalerne

Det samme prinsipp finnes også ved de ville dyr. For snikekattens, musenes og lignende dyrs 164 vesen – de som uttrykkelig nevnes – er ødeleggende. Mus skjemmer og ødelegger alt, ikke bare til egen føde, men til det punkt at det blir fullstendig ubrukelig for mennesket, hva enn de kommer nær. Snikekattenes natur er også særegen: foruten det som er nevnt, har den en egenskap som er uren: Den unnfanger gjennom ørene og føder gjennom 166 munnen. Og derfor er en slik praksis erklært uren hos mennesker; for når noen gjengir gjennom munnen alt de mottar gjennom øret, sprer de ondskap og forårsaker ingen liten urenhet, idet de selv er helt befl ekket av ugudelighetens smitte. Og deres konge gjør, som vi er blitt fortalt, helt rett i å ødelegge slike menn.»
167 Da sa jeg: «Jeg antar du mener baktalerne, for han utsetter dem stadig for pinsler og 168 smertefulle dødsstraffer.» «Ja», svarte han, «disse er de menn jeg mener; for å vokte seg for menneskers fall er en gudløs gjerning. Og vår lov forbyr oss å skade noen verken med ord eller gjerning. Min korte fremstilling burde ha overbevist deg om at alle våre forskrifter er gitt for rettferdighetens skyld, og at intet i Skriften er fastsatt uten grunn, men alt er ordnet for at vi gjennom hele livet og i alle våre gjerninger 169 skal øve rettferdighet for alle mennesker, idet vi minnes Den Allmektige Gud. Og således, når det gjelder mat, urene ting, kryp og ville dyr, tar hele systemet sikte på rettferdighet og på rett forhold mellom menneske og menneske.

Ofrene som symbolske handlinger

170 Han syntes for meg å ha gitt et godt forsvar på alle punkter; for også med hensyn til kalver og værer og geiter som ble ofret, sa han at det var nødvendig å ta dem fra buskapene og hjordene – å ofre tamme dyr og intet vilt – for at dem som brakte ofrene skulle forstå den symbolske hensikt hos Lovgiveren og ikke forledes av en hovmodig selvbevissthet. For den som bærer frem et offer, bærer også frem sitt eget sinn i alle dets tilstander.

Avslutning på samtalen med Eleasar

171 Jeg mener at disse detaljer fra vår samtale er verd å fortelle, og på grunn av lovens hellighet og naturlige mening har jeg funnet det nødvendig å forklare dem tydelig for deg, Filokrates, fordi du selv er hengiven til lærdom.

Utsendelsen fra Eleasar

172 Og Eleasar, etter at han hadde båret frem offeret og utvalgt sendemennene og forberedt mange gaver til 173 kongen, utsendte oss på reisen under stor beskyttelse.

Ankomsten til Alexandria og kongens mottakelse

Og da vi kom til Alexandria, ble kongen straks underrettet om vår ankomst. Da vi ble ført inn i palasset, hilste Andreas og jeg kongen hjertelig 174 og overgav ham brevet som Eleasar hadde skrevet. Kongen var meget ivrig etter å møte sendebudene, og han befalte at alle andre tjenestemenn skulle avskjediges og sendemennene 175 straks innkalles i hans nærvær. Dette vakte stor forundring, for det er skikken at de som søker audiens i viktige saker får adgang på den femte dag, mens sendebud fra konger eller betydelige byer knapt oppnår audiens innen tretti dager. Men disse menn anså han verd større ære, siden han holdt deres herre i så høy aktelse. Derfor avskjediget han alle dem som han regnet som overflødige og vandret omkring inntil de kom inn og han kunne ønske dem velkommen.

De hellige bokrullene fremlegges

176 Da de trådte inn med gavene som var sendt med dem, og de kostbare pergamentrullene hvor loven var innskrevet med gull i jødiske bokstaver – for pergamentet var underfullt forarbeidet, og sammenføyningen mellom bladene gjort så usynlig at den ikke kunne oppdages – begynte kongen straks 177 å spørre dem om bøkene. Og da de hadde tatt rullene ut av hylsene og brettet dem ut, stod kongen stille en lang stund; deretter, idet han bøyde seg om lag syv ganger, sa han: «Jeg takker dere, mine venner, og jeg takker enda mer ham som sendte dere, og mest av alt Gud, hvis orakler dette er.» 178 Og da alle – både sendebudene og de andre som var til stede – ropte med én røst: «Gud bevare kongen!», brast han i gledestårer. For hans sjels opphøyelse og den overveldende ære som var vist ham, 179 tvang ham til å gråte over sin lykke. Han befalte at rullene skulle legges tilbake i sine hylstre, og etter å ha hilst mennene, sa han: «Det var rett, Guds menn, at jeg først viste min ærefrykt for de bøker for hvis skyld jeg kalte dere hit, og deretter, når det var gjort, rakte dere vennskapets høyre hånd. Dette var årsaken til at jeg gjorde dette først.

Kongens festdag og sendemennenes innkvartering

180 Jeg har fastsatt at denne dagen, da dere kom, skal holdes som en stor dag, og den skal feires årlig så lenge jeg lever. Det treffer seg også at dette er årsdagen for min sjøseier over Antigonos. Derfor vil jeg med glede holde gjestebud sammen med dere i dag.» «Alt dere måtte trenge», sa han, «skal bli gjort i verdig stand – og for meg også sammen med dere.» Etter at de hadde gitt uttrykk for sin glede, befalte han at de beste kvarter nær citadellet skulle tildeles dem, og at forberedelser til gjestebudet skulle gjøres.

Dorotheos får ansvaret for gjestebudet

182 Og Nikanor kalte til seg overhushovmesteren, Dorotheos, som var den embetsmann som hadde særlig tilsyn med jødene, og befalte ham å gjøre de nødvendige forberedelser for hver enkelt av dem. For denne ordning var fastsatt av kongen, og det er en ordning som du også ser opprettholdt den dag i dag. For så mange byer som har særlige skikker i spørsmål om drikke, mat og leie, har også særlige tjenestemenn innsatt til å ivareta deres behov. Og når de besøker kongene, blir alt tilrettelagt etter deres egne skikker, for at intet ubehag skal oppstå og forstyrre gleden ved besøket.
Den samme hensyn ble vist de jødiske sendebud.

Bordordningen og bønnen ved måltidet

Nå var Dorotheos, som var patronen innsatt over jødiske gjester, 183 en meget pliktoppfyllende mann. Alle de forråd som stod under hans ansvar og var avsatt for slike gjester, brakte han frem til gjestebudet. Han ordnet setene i to rekker etter kongens befaling; for han hadde krevd at halvparten skulle sitte ved hans høyre hånd og de øvrige bak ham, for at han ikke skulle tilbakeholde fra dem den høyest mulige ære. Da de hadde satt seg, befalte han Dorotheos å ordne alt 184 etter de skikker som var i bruk blant hans jødiske gjester. Derfor unnlot han å bruke de hellige herolder og de offerende prester og de andre som pleide å frembære bønnene, og kalte isteden én av våre, Eleasar, den eldste av de jødiske prester, til å frembære bønnen. Og han reiste seg og ba en bemerkelsesverdig bønn: «Må Gud Den Allmektige berike deg, konge, med alt godt som Han har skapt, og må Han gi deg og din hustru og dine barn og dine venner en uavbrutt besittelse av dette så lenge dere lever!» 185 Ved disse ord brøt det ut høy og gledesfylt bifall som varte lenge; deretter 186 gikk man over til å nyte gjestebudet som var tilberedt. Alle ordninger for bordtjenesten ble utført etter Dorotheos' anvisninger. Blant tjenerne var de kongelige pager og andre som hadde æresposter ved kongens hoff.

Første spørsmålsrunde ved gjestebudet

187 Da det inntraff en pause under gjestebudet, benyttet kongen anledningen til å spørre den sendemann som satt på hedersplassen (for de var ordnet etter alder): Hvordan kan jeg bevare mitt rike urokket til enden? 188 Etter å ha tenkt et øyeblikk svarte han: «Du kan best sikre dets trygghet om du etterligner Guds ustanselige godhet. For dersom du viser mildhet og ilegger skånsomme straffer etter fortjeneste, vil du 189 vende mennesker bort fra det onde og lede dem til omvendelse.» Kongen priste svaret og spurte så den neste: Hvordan kan jeg gjøre alt på det beste i alle mine handlinger? Han svarte: «Dersom en mann holder seg rettferdig mot alle, vil han alltid handle rett i enhver anledning, idet han minnes at hver tanke er kjent av Gud. Tar du gudsfrykt som utgangspunkt, vil du aldri miste målet av syne.»

Om venner, dommer og krig

190 Kongen berømmet også dette svaret, og spurte en annen: Hvordan kan jeg få venner som er likesinnede med meg selv? Han svarte: «Dersom de ser at du søker det beste for de mange du hersker over; gjør vel i å iaktta hvordan Gud gavner menneskeslekten ved i rette tid å gi dem helse og føde og alle andre ting.» 191 Etter å ha gitt sin tilslutning til svaret, spurte kongen den neste: Hvordan kan jeg, når jeg gir audiens og avsier dommer, vinne lovord selv fra dem som taper sin sak? Han svarte: «Dersom du taler rettferdig mot alle og aldri opptrer hovmodig eller tyrannisk mot overtredere. Og dette vil du gjøre om du iakttar hvordan Gud handler. De verdiges bønner oppfylles alltid, mens de som ikke får svar, ved drømmer eller hendelser får opplyst hva som var skadelig i deres begjæring. For Gud slår dem ikke etter deres synder eller etter sin store makt, men viser langmodighet mot dem.»
193 Kongen lovpriste mannen varmt for svaret og spurte deretter den neste: Hvordan kan jeg være uslåelig i krig? Han svarte: «Dersom han ikke setter all sin lit til sine store hærer eller sine krigsstyrker, men stadig påkaller Gud for å føre hans foretagender til lykksalig ende, mens 194 han selv utfører alle sine plikter i rettferdighetens ånd.» Dette svaret tok kongen vel imot, og han spurte en annen hvordan han kunne bli en gjenstand for frykt hos sine fiender. Han svarte: «Dersom han, selv mens han opprettholder et stort forråd av våpen og krigere, minnes at disse ting er maktesløse til å skape et varig og endelig resultat. For selv Gud inngir frykt i menneskers sinn ved å gi henstand og kun la et skinn av sin veldige kraft komme til syne.»

Om livets høyeste gode, eiendeler og sinnsro

195 Kongen priste også dette svaret og spurte så den neste: Hva er det høyeste gode i livet? Han svarte: «Å vite at Gud er Alltings Herre, og at det ikke er vi som oppnår fremgang i våre beste gjerninger, men Gud som ved sin kraft fullbyrder alle ting og fører oss til målet.
196 Kongen utbrøt at mannen hadde svart vel, og han spurte deretter den neste: Hvordan kan jeg bevare alle mine eiendeler uforminsket og overlate dem i samme stand til mine etterkommere? Han svarte: «Ved stadig å be til Gud om at du må bli inngitt høye motiver i alle dine foretagender, og ved å advare dine etterkommere mot å la seg blende av ry eller rikdom; for det er Gud som skjenker alle disse gaver, og aldri vinner mennesker herredømmet ved egen kraft.»
197 Kongen gav sin tilslutning til svaret og spurte den neste gjest: Hvordan kan jeg bære med sinnsro alt som hender meg? Han svarte: «Dersom du har et fast grep om tanken at alle mennesker er bestemt av Gud til å dele det største onde så vel som det største gode, siden det er umulig for et menneske å være unntatt fra noe av dette. Men Gud, som vi alltid bør påkalle, inngir oss mot til å utholde det.»

Om mot og filosofenes vurdering

198 Kongen, som frydet seg over svaret, sa at alle svarene hadde vært gode. «Jeg vil stille ett spørsmål til», tilføyde han, «og så vil jeg gjøre ende for denne gang, for at vi kan vende oss 199 til nytelsen av gjestebudet og ha en fornøyelig stund.» Derpå spurte han mannen: Hva er det sanne mål for mot? Og han svarte: «At den rette plan blir gjennomført i farefull stund, i samsvar med den opprinnelige hensikt. For alle ting fullbyrdes av Gud til din gagn, konge, siden ditt forsett er godt.»
200 Da alle ved sin bifall gav uttrykk for at de var enige i svaret, sa kongen til filosofene (for ikke få av dem var til stede): «Det er min mening at disse menn overgår i dyd og besitter usedvanlig kunnskap, siden de på stående fot har gitt passende svar på de spørsmål jeg stilte dem, og alle har de gjort Gud til utgangspunkt for sine ord.»
201 Og Menedemos, filosofen fra Eretria, sa: «Sant, konge – for siden verdensaltet styres ved forsyn, og siden vi med rette innser at mennesket er Guds skapning, følger det 202 at all talens kraft og skjønnhet strømmer fra Gud.» Da kongen nikket sitt bifall til dette, opphørte samtalen, og de fortsatte å fryde seg. Da kvelden kom, tok gjestebudet slutt.

Den andre dags spørsmålsrunde

203 Den følgende dag satte de seg igjen til bords og fortsatte gjestebudet etter samme ordning. Da kongen anså tiden passende til å stille flere spørsmål til sine gjester, gikk han videre og henvendte nye spørsmål til de menn som satt etter dem som 204 hadde svart dagen før. Han begynte samtalen med den ellevte mann, for det var ti som var blitt spurt ved den tidligere anledning. Da stillheten var etablert, 205 spurte han hvordan han kunne forbli rik. Etter en kort ettertanke svarte mannen som fikk spørsmålet: «Ved å gjøre intet som er hans stilling uverdig, aldri handle utsvevende, aldri ødsle på tomme og forfengelige sysler, men ved velgjerninger gjøre alle sine undersåtter velvillig stemt mot seg. For Gud er opphavsmann til alle gode ting, og Ham må mennesket lyde.»

Om sannhet

206 Kongen priste ham og spurte så en annen hvordan han kunne bevare sannheten. Han svarte: «Ved å innse at en løgn bringer stor skam over alle mennesker, og desto mer over konger. For siden de har makt til å gjøre hva de vil, hvorfor skulle de ty til løgn? I tillegg må du alltid minnes, konge, at Gud elsker sannheten.»

Spørsmål om visdom og menneskevennlighet

207 Kongen tok imot svaret med stor glede, og idet han så på en annen, sa han: «Hva er visdommens lære?» Den andre svarte: «Slik som du ønsker at intet ondt skal hende deg, men at du skal få del i alle gode ting, slik skal du også handle mot dine undersåtter og mot overtredere; og du skal mildt formane de edle og gode. For Gud drar alle mennesker til seg ved sin godhet.»
208 Kongen priste ham og spurte den neste: Hvordan kan jeg være menneskenes venn? Han svarte: «Ved å innse at menneskeslekten vokser og fødes med stor møye og smerte; derfor må du ikke lettvint straffe eller påføre dem pinsler, siden du vet at menneskenes liv består av sorger og prøvelser. For dersom du forstod alt, ville du fylles av medlidenhet; for også Gud er miskunnelig.»

Om herskermakt, gudsfrykt og kongedømmets vesen

209 Kongen tok imot svaret med anerkjennelse og spurte den neste: «Hva er den viktigste egenskap for å herske?» Han svarte: «Å holde seg fri fra bestikkelser og å øve måtehold i det meste av sitt liv, å ære rettferdigheten over alt, og å gjøre mennesker av denne karakter til sine venner. For Gud er også en elsker av rettferdighet.»
210 Etter at kongen hadde gitt sin tilslutning, sa han til en annen: «Hva er det sanne kjennetegn på gudsfrykt?» Og han svarte: «Å innse at Gud stadig virker i universet og kjenner alle ting, og at ingen som handler urett og gjør ondskap, kan unnslippe Hans oppmerksomhet. Slik Gud er verdens velgjører, skal også du etterligne Ham og være uten anstøt.
211 Kongen gav sitt bifall og sa til en annen: «Hva er kongedømmets vesen?» Han svarte: «Å styre seg selv vel og ikke la seg forlede av rikdom eller ry til umåtelige eller usømmelige begjær – dette er den sanne måte å herske på, dersom man overveier saken rett. For alt det du virkelig trenger, er ditt; og Gud er fri for behov og likevel god og mild. La dine tanker være slike som sømmer seg for et menneske, og begjær ikke mange ting, men bare dem som er nødvendige for å herske.»

Om overveielse og søvnens uro

212 Kongen priste ham og spurte en annen mann hvordan hans overveielser kunne falle best ut. Han svarte: «Dersom han stadig setter rettferdigheten foran seg i alt og tenker at urett er det samme som å berøves livet. For Gud lover alltid de største velsignelser til den som gjør rett.»
213 Etter å ha rost ham spurte kongen den neste hvordan han kunne være fri for urolige tanker i søvnen. Han svarte: «Du har stilt meg et spørsmål som er meget vanskelig å besvare, for vi kan ikke gjøre bruk av vårt sanne jeg i søvnens timer, men holdes fast der av innbilninger som ikke kan styres av fornuften. 214 For vår sjel har den følelse at den virkelig ser de ting som kommer inn i vår bevissthet under søvnen. Men vi gjør en feil dersom vi tror at vi virkelig seiler på havet i båter, eller flyr gjennom luften, eller reiser til andre egne, eller noe annet av den art. Og dog forestiller vi oss virkelig slike 215 ting som om de skjer. Så langt det er mulig for meg å avgjøre, har jeg kommet til denne slutning: Du må på alle måter, konge, styre dine ord og gjerninger etter gudsfryktens regel, for at du kan ha den bevissthet at du holder fast ved dyd, og at du aldri velger å tilfredsstille deg selv på fornuftens bekostning eller ved å misbruke din makt gjør 216 urett. For sinnet sysselsetter seg i søvne mest med de samme ting som det er opptatt av når det er våkent. Og den som i alle sine tanker og gjerninger er rettet mot de edleste mål, grunnfester seg i rettferdighet både når han er våken og når han sover. Derfor må du være standhaftig i stadig selvdisiplin.»

Om verdighet og selvbeherskelse

217 Kongen priste mannen og sa til en annen: «Siden du er den tiende som svarer, vil vi, når du har talt, vie oss til gjestebudet.» Deretter stilte han spørsmålet: 218 «Hvordan kan jeg unngå å gjøre noe som er meg uverdig?» Han svarte: «Se alltid hen til din egen ære og din høye stilling, for at du må tale og tenke bare det som er i samsvar med den, idet du vet at alle dine undersåtter tenker og taler om deg. For du må ikke vise deg ringere enn skuespillerne, som nøye studerer den rolle de må spille og former alle sine handlinger etter den. Du spiller ingen rolle, men er virkelig en konge, siden Gud har gitt deg en kongelig myndighet som svarer til din karakter.
220 Da kongen hadde applaudert lenge og hjertelig, ble gjestene oppfordret til å søke hvile. Og da samtalen opphørte, viet de seg til neste rett i gjestebudet.

Tredje dags spørsmålsrunde

221 Den følgende dag ble den samme ordning fulgt. Og da kongen fant en passende anledning til å stille spørsmål til mennene, spurte han den første av dem som var satt igjen 222 til neste runde: Hva er den høyeste styreform? Han svarte: «Å styre seg selv og ikke la seg rive med av sine impulser. For alle mennesker har en viss naturlig tilbøyelighet i sinnet. 223 Det er trolig at de fleste mennesker har dragning mot mat og drikke og nytelse, og konger en tilbøyelighet mot å vinne landområder og stort ry. Men det er godt at det er måtehold i alle ting. Det Gud gir, det skal du ta imot og bevare, men aldri strekke deg etter det som ligger utenfor din rekkevidde.»

Om misunnelse, fiender og ry

224 Tilfreds med disse ord spurte kongen den neste: Hvordan kan jeg være fri fra misunnelse? Etter et kort opphold svarte han: «Dersom du først av alt tenker over at det er Gud som gir alle konger deres herlighet og store rikdom, og at ingen er konge ved egen makt. Alle mennesker ønsker å få del i denne herlighet, men kan det ikke, siden den er Guds gave.»
225 Kongen priste mannen i en lang tale og spurte deretter en annen hvordan han kunne forakte sine fiender. Han svarte: «Dersom du viser godhet mot alle mennesker og vinner deres vennskap, trenger du ikke frykte noen. Å være godt likt av alle er den beste av alle gaver man kan få fra Gud.»
226 Etter å ha rost dette svaret, befalte kongen den neste å svare på spørsmålet: Hvordan kan jeg bevare mitt store ry? Han svarte: «Dersom du er gavmild og storsinnet i å vise godhet og nåde mot andre, vil du aldri miste ditt ry; men dersom du ønsker at disse nådegaver fortsatt skal være dine, må du stadig påkalle Gud.»

Om gavmildhet, takknemlighet og vennskap

227 Kongen gav sin tilslutning og spurte den neste: Mot hvem bør et menneske vise gavmildhet? Han svarte: «Alle sier at vi bør vise gavmildhet mot dem som er velvillig stemt mot oss; men jeg mener at vi bør vise den samme sterke gavmildhet mot dem som står oss imot, for at vi ved dette middel kan vinne dem over til det rette og til det som er gagnlig for oss selv. Men vi må be Gud om at dette må lykkes, for Han styrer alle menneskers sinn.»
228 Etter å ha erklært seg enig i svaret, spurte kongen den sjette: Mot hvem bør vi vise takknemlighet? Han svarte: «Mot våre foreldre uten opphør, for Gud har gitt oss et meget viktig bud om den ære som tilkommer foreldrene. Dernest gjelder det vennens forhold til venn, for Skriften taler om “en venn som er din egen sjel”. Du gjør vel i å søke å føre alle mennesker inn i vennskap med deg selv.

Om fromhet, nederlag, sorg og herlighet

229 Kongen talte vennlig til ham og spurte deretter den neste: Hva er det som i verdi mest ligner skjønnhet? Han svarte: «Fromhet; for den er den fremste form for skjønnhet, og dens kraft ligger i kjærligheten, som er Guds gave. Denne har du alt vunnet, og med den livets alle velsignelser.»
230 Kongen applauderte svaret på den mest nådige måte og spurte en annen hvordan han, dersom han skulle lide nederlag, kunne vinne sitt ry tilbake i samme grad. Han svarte: «Det er ikke mulig at du skal lide nederlag, for du har sådd i alle mennesker takknemlighetens frø, som bærer en høst av velvilje, 231 og dette er mektigere enn de sterkeste våpen og sikrer den høyeste trygghet. Men dersom et menneske virkelig lidet nederlag, må han aldri mer gjøre det som førte til fallet, men vinne seg venner og handle rett. For det er en Guds gave å gjøre gode gjerninger, og ikke det motsatte.»
232 Kongen gledet seg over disse ord og spurte en annen hvordan han kunne være fri fra sorg. Han svarte: «Dersom han aldri krenket noen, men gjorde godt mot alle og fulgte rettferdighetens vei, for dens frukter bringer frihet fra sorg. Men vi må be Gud at uventede onder som død eller sykdom eller smerte eller annet av dette slag ikke skal komme over oss og skade oss. Men siden du er viet fromheten, vil intet slikt onde noensinne komme over deg.»
233 Kongen gav ham stor ros og spurte den tiende: Hva er den høyeste form for herlighet? Han svarte: «Å ære Gud; og dette gjøres ikke med gaver og offer, men med sjelens renhet og hellig overbevisning, siden alle ting formes og styres av Gud etter Hans vilje. Og dette sinn er du stadig i besittelse av, slik alle mennesker kan se av dine gjerninger både i fortid og nåtid.»

Filosofenes anerkjennelse

235 Med høy røst hilste kongen dem alle og talte vennlig til dem, og alle som var til stede uttrykte sin tilslutning, særlig filosofene. For de stod langt over dem både i livsførsel og i resonnement, siden de alltid gjorde Gud til sitt utgangspunkt. Deretter, for å vise sin velvilje, drakk kongen sine gjesters skål.

Videre spørsmål om visdom, helse og takknemlighet

236 Den følgende dag ble de samme forberedelser gjort til gjestebudet, og kongen, så snart en anledning bød seg, begynte å stille spørsmål til de menn som satt nest etter dem som alt hadde svart. Han sa til den første: «Er visdom i sannhet læremessig?» Og han svarte: «Sjelens natur er slik beskaffen at den ved guddommelig kraft kan motta alt det gode og forkaste det som er motsatt.»
237 Kongen uttrykte sin anerkjennelse og spurte den neste: Hva er det som mest gagner helsen? Og han svarte: «Måtehold; og dette er ikke mulig å tilegne seg uten at Gud skaper en tilbøyelighet mot det.
238 Kongen talte vennlig til mannen og sa til en annen: «Hvorledes kan et menneske verdig betale sin takknemlighetsgjeld til sine foreldre?» Han svarte: «Ved aldri å volde dem smerte; og dette er ikke mulig uten at Gud bøyer sinnet til å søke de edleste mål.»

Om å lytte, følge loven og slektskapets gagn

239 Kongen gav sin tilslutning og spurte den neste hvordan han kunne bli en ivrig lytter. Han svarte: «Ved å minnes at all kunnskap er gagnlig, fordi den gjør deg i stand – ved Guds hjelp – i en nødens stund å velge ut noe av det du har lært og anvende det i den foreliggende krise. Slik fullendes menneskenes bestrebelser ved Guds bistand.»
240 Kongen priste ham og spurte den neste hvordan han kunne unngå å gjøre noe som var i strid med loven. Han svarte: «Dersom du erkjenner at det er Gud som har nedlagt tankene i lovgivernes hjerter, for at menneskers liv skal bevares, da vil du følge loven.»
241 Kongen anerkjente svaret og sa til en annen: «Hva er slektskapets gagn?» Han svarte: «Dersom vi betrakter våre slektningers ulykker som våre egne, og deres lidelser blir våre lidelser – da blir slektskapets kraft straks åpenbar. For det er ved slik omsorg at vi vinner ære og aktelse i deres øyne. For hjelp, når den er forbundet med godhet, er et bånd som ikke kan løses. Og på deres lykkedag må vi ikke begjære deres eiendom, men be Gud om å gi dem alt godt.»

Om fryktløshet, omdømme og plikt

243 Etter å ha gitt ham den samme ros som de øvrige, spurte kongen en annen hvordan han kunne nå frem til fryktløshet. Han svarte: «Når sinnet vet at det ikke har gjort ondt, og når Gud leder det til alle edle råd.»
244 Kongen gav sin tilslutning og spurte en annen hvordan han alltid kunne bevare et rett omdømme. Han svarte: «Dersom han stadig har for øye de ulykker som rammer menneskene og erkjenner at det er Gud som tar lykken fra noen og fører andre til stor ære og herlighet.»
245 Kongen gav mannen en vennlig mottagelse og spurte den neste hvordan han kunne unngå et liv i nytelse og bekvemmelighet. Han svarte: «Dersom han stadig minnet seg selv om at han var hersker over et stort rike og herre over tallrike folkeskarer, og derfor ikke burde oppta sinnet med andre ting, men alltid betenke hvorledes han best kunne fremme deres vel. Han må også be Gud at ingen plikt må forsømmes.»

Om å gjenkjenne svikefulle menn

246 Etter å ha rost ham, spurte kongen den tiende hvordan han kunne gjenkjenne dem som bar svik i sitt sinn mot ham. Han svarte: «Dersom han iakttar om holdningen hos dem som står ham nær, er naturlig, og om de holder den rette rangorden ved mottagelser og rådslagninger og i sitt samkvem for øvrig, og ikke går ut over sømmelighetens grenser i gratulasjoner eller andre former for opptreden. Men Gud skal bøye ditt sinn, o konge, til alt det edle.»
Da kongen hadde gitt høylydt sin bifall og rost dem alle enkeltvis, under tilslutning fra alle som var til stede, vendte de seg igjen til gleden ved gjestebudet.

Spørsmål om barn og fedreland

248 Den følgende dag, da leilighet bød seg, spurte kongen den neste: «Hva er den groveste forsømmelse?» Han svarte: «At et menneske ikke sørger for sine barn og vier all flid til deres oppdragelse. For vi ber alltid til Gud, ikke så meget for oss selv som for våre barn, at all velsignelse må bli deres. At vårt ønske om at våre barn skal eie selvbeherskelse blir virkeliggjort, skjer kun ved Guds kraft.»
249 Kongen sa at han hadde talt vel, og spurte deretter en annen: «Hvordan kan en mann være rettskaffent hengiven sitt fedreland?» Han svarte: «Ved stadig å ha for øye at det er godt å leve og dø i sitt eget land. Opphold i fremmed land bringer ringeakt over den fattige og skam over den rike, som om begge var forvist for en forbrytelse. Dersom du gjør vel mot alle, slik du stadig gjør, vil Gud gi deg velvilje hos alle, og du vil regnes som en sann patriot.»

Om ekteskap og livsførsel

250 Etter å ha hørt ham, spurte kongen den neste: «Hvordan kan han leve i fred med sin hustru?» Og han svarte: «Ved å innse at kvinnen av natur er egenrådig og kraftig i å følge sine egne ønsker, og lett skifter mening ved villfarne slutninger, og at hennes natur i seg selv er svak. Det er nødvendig å handle viselig med dem og 251 ikke oppvekke strid. For å styre livet med hell må styrmannen vite det mål han skal styre mot. Kun ved å påkalle Guds hjelp kan mennesker styre en rett kurs i livet til enhver tid.»

Om å unngå villfarelse

252 Kongen uttrykte sin tilslutning og spurte den neste: «Hvordan kan han være fri for villfarelse?» Han svarte: «Dersom han alltid handler med ettertanke og aldri gir tro til baktalelse, men prøver alle ting som blir sagt ham, og dømmer etter sitt eget skjønn de begjæringer som blir fremsatt, og utfører alt i lys av denne bedømmelse, da vil du være fri for villfarelse, o konge. Men kunnskap og øvelse i dette er den guddommelige makts verk.»

Om å være fri for vrede

253 Kongen gledet seg over disse ord og spurte en annen hvordan han kunne være fri for vrede. Han svarte: «Dersom han innser at han har makt over alle, endog til å ta livet fra dem, dersom han gir rom for vreden, og at det ville være nytteløst og ynkelig om han, bare fordi han er herre, 254 fratok mange livet. Hva behov er det da for vrede, når alle mennesker er ham underlagt og ingen er ham fiendtlig? Det er nødvendig å erkjenne at Gud styrer hele verden i godhetens ånd og uten vrede, og du, o konge, må nødvendigvis etterfølge Hans eksempel.»

Om godt råd og filosofi

255 Kongen sa at han hadde svart vel, og spurte den neste: «Hva er godt råd?» Han forklarte: «Å handle vel til enhver tid og med tilbørlig ettertanke, idet man sammenligner det som tjener vår egen ordning, med de skadelige følger som ville oppstå ved motsatt handlemåte, for at vi ved å veie hvert punkt derfor kan være vel rådgitt og vårt forsett kan fullbyrdes. Og fremfor alt: ved Guds kraft vil hvert av dine rådslagninger nå sin oppfyllelse, fordi du øver fromhet.»
256 Kongen sa at også denne mannen hadde svart vel, og spurte en annen: «Hva er filosofi?» Han forklarte: «Å overveie rett enhver sak som oppstår, og aldri la seg drive av impulser, men å grunne på de skader som lidenskapene volder, og å handle rett etter omstendighetene, idet man øver måtehold. Men vi må be Gud om å innprente i vårt sinn aktelsen for disse ting.»

Om ferd i fremmede land og varige byggverk

257 Kongen gav sitt samtykke og spurte en annen: «Hvordan kan han vinne anerkjennelse når han ferdes i fremmede land?» Han svarte: «Ved å være rettferdig mot alle mennesker, og ved å vise seg som den ringere og ikke den overlegne blant dem han ferdes iblant. For det er en alminnelig erkjent sannhet at Gud i sin natur tar seg av de ydmyke. Og menneskeslekten elsker dem som er villige til å underordne seg.»
258 Etter å ha gitt sin tilslutning til svaret, spurte kongen en annen: «Hvordan kan et menneske bygge slik at hans verk består etter ham?» Han svarte: «Dersom hans gjerninger er store og edle, så at de som ser dem, vil spare dem for deres skjønnhets skyld; og dersom han aldri avsetter noen av dem som utfører slikt arbeid, og aldri tvinger andre til å tjene hans behov uten lønn. For når en legger merke til hvorledes Gud sørger for menneskeslekten, idet han gir dem helse, forstand og alle andre gaver, da bør han selv følge Hans eksempel og gi menneskene lønn for deres møysommelige arbeid. For de gjerninger som utføres i rettferdighet, blir stående til evig tid.»

Om visdommens frukt

259 Kongen sa at også denne mannen hadde svart vel, og spurte den tiende: «Hva er visdommens frukt?» Han svarte: «At et menneske i sitt eget sinn vet at han ikke har gjort ondt, og at han lever sitt liv i sannheten; for av dette, o mektige konge, springer den største glede og sjelens fasthet og sterk tro på Gud, dersom du styrer ditt rike i fromhet.» Da de hørte dette svaret, brøt alle ut i høy jubel, og kongen, fylt av glede, begynte å drikke deres skål.

Den neste dags spørsmålsrunde

260 Den neste dag fulgte gjestebudet samme orden som tidligere, og da anledningen igjen bød seg, begynte kongen å stille spørsmål til de gjenværende gjester.

Om stolthet og rådgivere

261 Han sa til den første: «Hvordan kan et menneske bevare seg fra stolthet?» Og han svarte: «Dersom han holder fast ved likhet og til enhver tid minnes at han er et menneske som hersker over mennesker. For Gud gjør de stolte til intet, men opphøyer de ydmyke og saktmodige.»
262 Kongen talte vennlig til ham og spurte den neste: «Hvem bør en mann velge som sine rådgivere?» Han svarte: «Dem som er prøvet i mange saker og nærer ublandet velvilje mot ham og deler hans sinnelag. Og Gud åpenbarer seg for dem som er verdige, for at dette kan skje.»

Om en konges viktigste eiendom og talens mål

263 Kongen priste ham og spurte en annen: «Hva er den mest nødvendige eiendom for en konge?» Han svarte: «Undersåttenes vennskap og kjærlighet; for ved dette blir velviljens bånd uoppløselig. Og Gud er den som lar dette skje etter ditt ønske.»
264 Kongen priste dette svaret og spurte en annen: «Hva er taleens mål?» Han svarte: «Å overbevise din motpart ved å vise ham hans feil gjennom velordnede argumenter. På denne måten vinner du din tilhører, ikke ved motstand, men ved å gi ham ros for å vinnes for din sak. Og ved Guds kraft fullbyrdes all sann overbevisning.»

Om fred i et mangfoldig rike og om sorg
267 Kongen sa at han hadde gitt et godt svar og spurte en annen hvordan han kunne leve i fred med de mange forskjellige folk som utgjorde riket. Han svarte: «Ved å opptre rett mot hver enkelt og la rettferd være din veileder, slik du alt gjør ved den innsikt Gud gir deg.»
268 Kongen gledet seg over dette svaret og spurte en annen: «Under hvilke forhold bør et menneske lide sorg?» Han svarte: «Når de ulykker som rammer våre venner, er langvarige og ulægelige. Fornuften tillater oss ikke å sørge over de døde, som er satt fri fra det onde; men alle mennesker sørger over dem fordi de tenker på seg selv og sin egen fordel. Kun ved Guds kraft kan vi unnfly alt ondt.»

Om tap av ry
269 Kongen sa at han hadde svart på sømmelig vis og spurte en annen: «Hvordan går et menneskes ry tapt?» Han svarte: «Når stolthet og grenseløs selvtillit får herredømmet, frembringes vanære og tap av ry. For Gud er all æres herre og gir den til hvem Han vil.»

Om hvem man bør betro seg til
270 Kongen gav sin stadfestelse til svaret og spurte den neste: «Til hvem bør mennesker betro seg?» Han svarte: «Til dem som tjener deg av velvilje og ikke av frykt eller egeninteresse, og som ikke bare tenker på egen vinning. For velvilje er kjærlighetens tegn, men egeninteressens ettergivenhet er ond viljes og tidens tjeneste. For den som stadig våker for egen vinning, er en forræder i sitt hjerte. Men du har vunnet alle dine undersåtters hengivenhet ved den gode rådgivning Gud har skjenket deg.»

Om hva som gjør et rike trygt
271 Kongen sa at han hadde svart viselig og spurte en annen: «Hva er det som gjør et rike trygt?» Han svarte: «Omsorg og forutseende ettertanke, så at intet ondt øves av dem som er satt i myndighet over folket; og dette gjør du alltid ved Guds hjelp, Han som gir deg alvorlig dømmekraft.»

Om hva som bevarer takknemlighet og ære
272 Kongen talte oppmuntrende til ham og spurte en annen: «Hva er det som bevarer takknemlighet og ære?» Han svarte: «Dyd; for den er de gode gjerningers opphav, og ved den ødelegges det onde, likesom du viser edel karakter mot alle ved den gave Gud har gitt deg.»

Om sinnsro i krigstid

273 Kongen erkjente svaret med nåde og spurte den ellevte (siden det var to mer enn sytti): «Hvorledes kan han i krigstid bevare sin sjels ro?» Han svarte: «Ved å minnes at han ikke har gjort noe ondt mot noen av sine undersåtter, og at alle vil kjempe for ham til gjengjeld for de velgjerninger de har mottatt, vel vitende om at om de mister livet, vil du dra omsorg for dem 274 som står dem nær. For du forsømmer aldri å gjøre godt igjen – slik er den godhjertedhet som Gud har inngitt deg.»
Da kongen hørte dette, lovpriste han dem alle med høy røst og talte mildt til dem, og han drakk en lang skål for hver enkelt, hengav seg til glede og viste sine gjester den mest gavmilde og glade vennskap.

Den sjuende dags spørsmålsrunde

275 På den sjuende dag var det gjort enda større forberedelser, og mange andre var til stede fra de forskjellige byer, blant dem en stor mengde sendemenn. Da en anledning bød seg, spurte kongen den første av dem som ennå ikke var blitt utspurt: «Hvordan kan han unngå å bli narret av falske resonnementer?» Han svarte: «Ved nøye å legge merke til taleren, det som blir sagt, og den sak som drøftes, og ved etter en tid å stille de samme spørsmål i annen form. Men å eie et våkent sinn og kunne danne en rett dom i enhver sak er en av Guds gode gaver, og du eier den, o konge.»

Om hvorfor de fleste ikke blir dydige

276 Kongen applauderte svaret høylytt og spurte en annen: «Hvorfor blir de fleste mennesker aldri dydige?» Han svarte: «Fordi alle mennesker av natur er umåtelige og hengivne til lyst. Derfor oppstår urett og en flom av griskhet. Dydens vane er et hinder for dem som lever for nytelsen, fordi den pålegger dem måtehold og rettferdighet. For Gud er herre over disse ting.»

Om hva konger bør lyde

277 Kongen sa at også han hadde svart vel og spurte: «Hva bør konger lyde?» Han svarte: «Loven, for at de ved rettferdige bestemmelser kan bevare menneskenes liv. Likesom du ved slik ferd, i lydighet mot den guddommelige befaling, har lagt opp for deg et evig minne.»

Om hvem som bør settes som stattholdere

278 Kongen sa at også denne mannen hadde talt vel, og spurte den neste: «Hvem bør vi sette som stattholdere?» Han svarte: «Alle som hater ugudelighet og som, etterlignende din ferd, handler rett, så de kan bevare et godt navn bestandig. For dette gjør du, o mektige konge,» sa han, «og det er Gud som har gitt deg rettferdighetens krone.»

Om hvem som bør settes som ledere over hærstyrkene

279 Kongen ropte høyt sitt bifall, og idet han vendte seg til den neste, sa han: «Hvem bør vi sette som ledere over hærstyrkene?» Han svarte: «Dem som utmerker seg i mot og rettferdighet, og som mer søker sine menns trygghet enn å vinne seier ved å utsette dem for fare ved overmot. For likesom Gud gjør vel mot alle mennesker, gjør også du, i etterligning av Ham, vel mot alle dine undersåtter.

Gjengitt spørsmål om styresmenn

280 Kongen sa at også denne mannen hadde talt vel og spurte den neste: «Hvem bør vi sette til styresmenn?» Han svarte: «Alle som hater ugudelighet, og som, i etterligning av ditt eget ferd, handler rettferdig, for at de til enhver tid kan bevare et godt navn. For dette er det du gjør, du veldige konge,» sa han, «og det er Gud som har gitt deg rettferdighetens krone.»

Gjengitt spørsmål om høvedsmenn over styrkene

281 Kongen priste svaret høyt, og derpå vendte han seg til den neste og sa: «Hvem bør vi sette til høvedsmenn over styrkene?» Han forklarte: «Dem som utmerker seg i mot og rettferd, og som mer bekymrer seg for sine menns sikkerhet enn for å vinne seier ved å sette livet på spill i uvettig dristighet. For likesom Gud gjør vel mot alle mennesker, slik er også du, i etterligning av Ham, en velgjører for alle dine undersåtter.

Om hvilket menneske som er verd beundring

282 Kongen sa at han hadde gitt et godt svar og spurte en annen: «Hvilket menneske er verd beundring?» Han svarte: «Det menneske som er utrustet med ry og rikdom og makt, og som eier en sjel som står i forhold til alt dette. Du selv viser ved dine gjerninger at du er høyst verd beundring, ved Guds hjelp, Han som lar deg ta vare på disse ting.»

Om hvilke saker konger bør vie mest tid

283 Kongen uttrykte sin bifall og sa til en annen: «Hvilke saker bør konger vie mest tid?» Han svarte: «Til lesning og studiet av beretninger om embedsferder, skrevet med henblikk på de forskjellige riker, for undersåttenes forbedring og bevaring. Og ved slik virketrang har du nådd en herlighet som ingen annen har nærmet seg, ved hjelp av Gud som fullbyrder alle dine ønsker.»

Om rekreasjon og sømmelige skuespill

284 Kongen talte begeistret til mannen og spurte en annen: «Hvorledes bør et menneske oppta seg i sine timer av hvile og rekreasjon?» Han svarte: «Å betrakte de skuespill som kan fremføres sømmelig, og å sette for sine øyne livsbilder som fremstilles med verdighet og sømmelighet, er nyttig og passende. For det er en viss oppbyggelse selv i disse tidsfordriv, for ofte kan en ønskelig lærdom utledes av livets mest uanselige forhold. Men ved å øve den største sømmelighet i alle dine gjerninger har du vist deg som en filosof, og du er æret av Gud for din dyd.»

Om hvordan et menneske bør opptre ved gjestebud

286 Kongen, tilfreds med de ord som nettopp var talt, sa til den niende mann: «Hvorledes bør et menneske opptre ved gjestebud?» Han svarte: «Du bør kalle til deg lærde menn og slike som kan gi deg nyttige råd om rikets anliggender og undersåttenes liv – for intet emne kan være mer passende eller mer dannende – siden slike menn er kjære for Gud, fordi de har lært sine sinn å grunne på de edleste ting; slik du selv gjør, siden alle dine gjerninger styres av Gud.»

Om kongemaktens grunnlag

288 Fornøyd med svaret spurte kongen den neste: «Hva er best for folket? At en mann av allmuen blir gjort til konge over dem eller en som stammer fra det kongelige hus?» Han svarte: «Den som av natur er den beste. For konger av kongelig æt er ofte harde og strenge mot sine undersåtter. Enda mer gjelder dette noen av dem som har steget opp fra allmuens rekker, som etter å ha erfart det onde og båret sin del av fattigdom, når de får makt over mange, viser seg mer grusomme enn gudløse tyranner. Men som jeg sa: en god natur som er rett opplært, er i stand til å herske. Og du er en stor konge, ikke så meget fordi du overgår i herlighet og rikdom, men fordi du har overgått alle mennesker i mildhet og kjærlighet til menneskene, takket være Gud som har gitt deg disse egenskaper.»

Om den største bragd i å styre et rike

291 Kongen brukte en tid på å prise denne mannen og spurte så den siste av alle: «Hva er den største bragd i å styre et rike?» Han svarte: «At undersåttene stadig bor i fred, og at rettferd hurtig fullbyrdes i tviste saker. 292 Slike resultater frembringes ved herskerens innflytelse, når han er en mann som hater det onde og elsker det gode og vier sine krefter til å redde menneskers liv – likesom du holder urett for den største ondskap og ved din rettferdige styrelse har skapt deg et uforgjengelig ry, siden Gud har gitt deg et sinn som er rent og utent av alt ondt.»
293 Da han hadde endt, brøt det løs en høy og gledelig applaus som varte en god stund. Da den stilnet, tok kongen et beger og drakk en skål til ære for alle sine gjester og de ord de hadde talt. Til slutt sa han: «Jeg har hatt den største nytte av deres nærvær.

Kongens belønning til de syttito

294 Jeg har vunnet meget ved den vise undervisning dere har gitt meg om kongskunstens lære.» Deretter befalte han at tre talenter sølv skulle gis hver av dem og utpekte en av sine tjenere til å overgi pengene. Da ropte alle sin tilslutning, og gjestebudet ble til en scene av glede, mens kongen hengav seg til en uavbrutt fest.
294 «Jeg har hatt stor vinning av den vise lærdom dere har gitt meg angående styrets kunst.» Deretter bød han at tre talenter sølv skulle gis hver av dem, og utpekte en av sine tjenere til å overlevere pengene. Straks brøt alle ut i bifall, og gjestebudet ble til en scene av glede, mens kongen gav seg hen til en uavbrutt festlig omgang.

Fortellerens vitnesbyrd om svarenes under

295 Jeg har skrevet vidløftig og må be deg undskylde meg, Philokrates. Jeg ble i høy grad forundret over mennene og måten de på stående fot gav svar som egentlig krevde lang omtanke. 296 For selv om spørsmålsstilleren hadde overveid hvert enkelt spørsmål nøye, hadde de som svarte – én etter én – sine svar ferdige straks, og derfor syntes de for meg og for alle tilstedeværende, og særlig for filosofene, å være menn som fortjente stor beundring. 297 Og jeg formoder at dette vil synes utrolig for dem som i fremtiden skal lese min beretning. Men det sømmer seg ikke å forvrenge de kjensgjerninger som er nedtegnet i de offentlige arkiver. Og det ville ikke være rett av meg å krenke et slikt anliggende. Jeg forteller saken slik den virkelig hendte og vokter meg samvittighetsfullt for enhver feil. 298 Slik ble jeg grepet av kraften i deres utsagn, at jeg bestrebet meg på å rådføre meg med dem som hadde som oppgave å føre protokoll over alt som hendte ved de kongelige audiensene og gjestebudene. For det er skikken, som du vet, at fra det øyeblikk kongen begynner sine forretninger og inntil han går til hvile, føres det et nøyaktig register over alle hans ord og gjerninger – en ypperlig og nyttig ordning. 299 For den følgende dag blir referatet av gårsdagens ord og gjerninger lest opp før forretningene begynner, og dersom det har forekommet noen uregelmessighet, blir saken straks brakt i orden. 300 Jeg fikk derfor, som sagt, nøyaktig kunnskap fra de offentlige protokoller og har fremstillet saken i rette orden, da jeg vet hvor ivrig du er etter å få nyttig innsikt.

Oversettelsesarbeidet på Faros

301 Tre dager senere tok Demetrios mennene og gikk langs sjøvollen, syv stadier lang, ut til øya, krysset broen og dro til de nordlige deler av Faros. Der samlet han dem i et hus som var bygd ved havbredden, vidunderlig i sin skjønnhet og beliggende i en avsides egn, og oppfordret dem til å forestå oversettelsesarbeidet, siden alt de behøvde til dette formål var stilt til deres rådighet. 302 Så tok de fatt, idet de sammenlignet sine respektive utkast og brakte dem i overensstemmelse, og alt de enedes om, ble behørig avskrevet under Demetrios’ tilsyn. 303 Og arbeidet vedvarte til den niende time; deretter fikk de fri adgang til å ivareta sine legemlige behov. 304 Alt de ønsket ble skaffet dem i rikelig mål. I tillegg sørget Dorotheos daglig for de samme forberedelser for dem som ble gjort for kongen selv – for dette hadde han fått kongens befaling om. 305 Tidlig om morgenen møtte de daglig ved hoffet, og etter å ha hilset kongen vendte de tilbake til sitt arbeidssted. Og som alle jøder gjør, vasket de sine hender i havet og bad til Gud, og gav seg så inn på lesningen og oversettelsen av det stykket de da hadde for seg. 306 Jeg spurte dem da hvorfor de vasket sine hender før de bad. Og de forklarte at det var et tegn på at de ikke hadde gjort noe ondt (for all virksomhet utføres ved hendene), siden de i sin edle og hellige måte å tenke på betraktet alle ting som symboler på rettferdighet og sannhet.
307 Som jeg alt har sagt, møttes de daglig på det stedet som var så herlig ved sin stillhet og sin lysfylde, og hengav seg til sitt arbeid. Og det traff seg slik at oversettelsen ble fullført på to og sytti dager, som om dette var fastsatt med forutgående rådslagning.

Opplesningen og stadfestelsen av oversettelsen

308 Da verket var fullendt, samlet Demetrios den jødiske menighet på stedet hvor oversettelsen var blitt utført, og leste den opp for alle, i nærvær av oversetterne, som også av folket ble mottatt med stor ære, for de store velgjerninger de hadde vist dem. 309 Også Demetrios fikk varm lovprisning, og de tilskyndet ham til å la hele loven avskrives og overrekke et eksemplar til deres forstandere.
310 Etter at bøkene var blitt opplest, stod prestene og de eldste blant oversetterne og den jødiske menighet og folkets ledere opp og sa at siden det var gjort en så ypperlig, hellig og nøyaktig oversettelse, var det rett at den skulle stå som den var, og at ingen forandring skulle gjøres i den. 311 Og da hele forsamlingen gav sitt bifall, bød de etter sedvane å uttale en forbannelse over enhver som gjorde noen tillegg eller endring i noe ord som var skrevet, eller som foretok noen utelatelse. Dette var et meget klokt tiltak for å sikre at boken skulle bevares uforandret for all ettertid.

Kongens reaksjon på den fullførte loven

312 Da saken ble meldt kongen, gledet han seg storlig; for han forstod at det råd han hadde lagt, var trygt gjennomført. Hele boken ble lest for ham, og han undret seg i høy grad over lovgiverens ånd. Og han sa til Demetrios: «Hvorfor har ingen av historieskriverne eller dikterne nogensinne funnet det verdt å nevne en så underfull gjerning?»

Hvorfor loven ikke tidligere var blitt behandlet

313 Og han svarte: «Fordi loven er hellig og av guddommelig opphav. Og noen av dem som hadde til hensikt å behandle den, er blitt slått av Gud og har derfor avstått fra sitt forsett. 314 Han fortalte at han hadde hørt av Theopompos at han hadde vært ute av sin forstand i mer enn tretti dager fordi han hadde bestemt seg for å innføre i sin historie noen hendelser fra de tidligere og noe upålitelige oversettelser av loven. Da han var kommet noe til hektene, bad han Gud å åpenbare for ham hvorfor ulykken hadde rammet ham. 315 Og det ble ham åpenbart i en drøm at han av tom nysgjerrighet ønsket å formidle hellige sannheter til vanlige mennesker, og at dersom han opphørte med dette, skulle han gjenvinne sin helse.
316 Jeg har også hørt av Theodektes, en av tragediedikterne, at da han skulle benytte enkelte av hendelsene fra boken i en av sine tragedier, ble han angrepet av grå stær på begge øyne. Og da han forstod grunnen til sin ulykke, bad han til Gud i mange dager, og ble siden helbredet.

Kongens ærefrykt for bøkene og hjemsendelsen

317 Og da kongen, som jeg alt har sagt, hadde mottatt Demetrios’ forklaring i denne sak, gav han sin hyllest og bød at stor omsorg skulle vies bøkene, og at de skulle vernes som hellige. Han oppfordret også oversetterne til å besøke ham ofte etter at de var vendt tilbake til Judea, for det var rett, sa han, at han nå skulle sende dem hjem; men når de kom tilbake, ville han motta dem som venner og gi dem rike gaver. 318 Han befalte at alt skulle gjøres i stand for deres hjemreise og behandlet dem med stor gavmildhet. Han gav hver av dem tre kapper av ypperste slag, to talenter gull, et sidebord på én talents vekt, og alt utstyr for tre leier.

Gavene til Eleazar

319 Og med reisefølget sendte han Eleazar ti leier med sølvben og alt nødvendig tilbehør, et sidebord verd tretti talenter, ti purpurkapper og en herlig krone, og hundre stykker av det fineste vevde linklede, samt boller og fat og to gullbegre til å hellige Gud. 321 Han anmodet ham også i et brev om ikke å hindre noen av mennene i å vende tilbake til ham, dersom de ønsket det. For han anså det som et stort privilegium å ha slike lærde menn i sin nærhet, og han ville heller øse sitt gods ut over dem enn på tomme forfengeligheter.

Brevets avslutning

322 Og nå, Philokrates, har du hele beretningen i samsvar med mitt løfte. Jeg mener at du finner større glede i disse ting enn i mytologenes skrifter. For du vier deg til studiet av det som kan gagne sjelen og bruker meget av din tid på dette. Jeg skal søke å fortelle deg også om andre hendelser som er verd å nedtegne, for at du ved å lese dem må vinne den rikeste lønn for din iver.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.pseudepigrapha.com/pseudepigrapha/aristeas.htm

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.