Klemens’ forste brev til korinterne

Klemens’ første brev til korinterne

Kapittel 1 - Hilsenen. Ros over korinterne før splittelsen brøt ut iblandt dem.

Guds menighet som bor som fremmed i Rom, til Guds menighet som bor som fremmed i Korint, til dem som er kalt og helliget ved Guds vilje, ved vår Herre Jesus Kristus: Nåde være med eder og fred fra Gud den allmektige ved Jesus Kristus, i rikt mål.

På grunn av, kjære brødre, de plutselige og på hinannen følgende ulykkelige hendelser som har rammet oss selv, synes vi at vi noget sent har vendt vår opmerksomhet til de ting hvorom I rådspurte oss; og særlig til den skammelige og avskyelige opstand, aldeles forhatt av Guds utvalgte, som nogen få overilede og selvsikre menn har optent til en slik grad av vanvidd at eders ærverdige og berømmelige navn, verdig til å elskes av alle, har lidt svær skade. For hvem har vel, om enn bare for en kort tid, bodd iblandt eder og ikke funnet eders tro likeså fruktbar på dyd som den var fast grunnfestet? Hvem beundret ikke eders gudsfrykts edruelighet og måtehold i Kristus? Hvem forkynte ikke storheten av eders vante gjestfrihet? Og hvem gledet sig ikke over eders fullkomne og vel grunnede kunnskap? For I gjorde alle ting uten persons anseelse og vandret i Guds bud, idet I var lydige mot dem som hadde styret over eder, og gav all tilbørlig ære til de eldste iblandt eder. I bød de unge menn å være edrue og alvorlige i sinn; I lærte eders hustruer å gjøre alle ting med en ulastelig, sømmelig og ren samvittighet, idet de elsket sine menn som de skyldte; og I lærte dem at de, levende i lydighetens regel, skulde styre sitt hus sømmelig og i alle måter være kjennetegnet av klokskap.

Kapittel 2 - Rosen over korinterne fortsettes.

Dessuten var I alle utmerket ved ydmykhet og var i intet opblåst av hovmod, men gav heller lydighet enn I avtvang den, og var heller villige til å gi enn til å få. Tilfreds med den forsyning som Gud hadde gjort for eder, og idet I nøie gav akt på hans ord, var I innvortes fylt med hans lære, og hans lidelser stod for eders øine. Således blev en dyp og rik fred gitt eder alle, og I hadde en umettelig trang til å gjøre godt, mens en full utgydelse av Den Hellige Ånd var over eder alle. Fylte av hellige forsetter rakte I, med sann hjertets alvor og gudelig frimodighet, eders hender ut til Gud den allmektige, og bad ham være eder miskunnelig om I hadde gjort eder skyldige i nogen ufrivillig overtredelse. Dag og natt bar I omsorg for hele broderskapet, forat tallet på Guds utvalgte måtte bli frelst med miskunnhet og en god samvittighet. I var opriktige og ufordervede og glemte krenkelser mot hverandre. Enhver slags partiånd og splittelse var avskyelig i eders øine. I sørget over eders næstes overtredelser; deres mangler regnet I for eders egne. I bar aldri nag over nogen kjærlighetsgjerning, idet I var «rede til all god gjerning». Prydede med et helt igjennem dydig og gudfryktig liv gjorde I alle ting i Guds frykt. Herrens bud og forskrifter var skrevet på eders hjerters tavler.

Kapittel 3 - Den sørgelige tilstand i menigheten i Korint efter at opstand var opstått i den av misunnelse og kappestrid.

Enhver slags ære og lykke blev gitt eder, og da blev det opfylt som er skrevet: «Min elskede åt og drakk og blev stor og fet, og slo bakut.» Derav fløt kappestrid og misunnelse, trette og opstand, forfølgelse og uorden, krig og fangenskap. Så reiste de verdiløse sig mot de ærede, de ringeaktede mot de navngjetne, de dårlige mot de vise, de unge mot dem som var kommet høit op i årene. Av denne grunn er rettferdighet og fred nu langt borte fra eder, eftersom enhver forlater Guds frykt og er blitt blind i hans tro, og hverken vandrer i hans forordnede forskrifter eller handler som det sømmer sig en kristen, men vandrer efter sine egne onde lyster og tar op igjen en urettferdig og ugudelig misunnelses skikk, ved hvilken døden selv kom inn i verden.

Kapittel 4 - Mange onder har alt i gammel tid strømmet ut fra denne kilde.

For således er det skrevet: «Og det skjedde efter nogen dager at Kain bar frem av jordens frukter som offer til Gud; og Abel bar også frem av de førstefødte av sine får og av deres fett. Og Gud så til Abel og hans offergaver, men til Kain og hans offer så han ikke. Og Kain blev meget sorgfull, og hans åsyn falt. Og Gud sa til Kain: Hvorfor er du sorgfull, og hvorfor er ditt åsyn falt? Dersom du ofrer rett, men ikke deler rett, har du da ikke syndet? Vær i fred: ditt offer vender tilbake til dig selv, og du skal igjen eie det. Og Kain sa til Abel, sin bror: La oss gå ut på marken. Og det skjedde, mens de var på marken, at Kain reiste sig mot Abel, sin bror, og drepte ham.» I ser, brødre, hvorledes misunnelse og nidkjærhet førte til mord på en bror. Ved misunnelse flyktet også vår far Jakob for Esau, sin brors åsyn. Misunnelse gjorde at Josef blev forfulgt like til døden og kom i trældom. Misunnelse tvang Moses til å flykte for Faraos, Egyptens konges åsyn, da han hørte disse ord fra sin landsmann: «Hvem har satt dig til dommer eller høvding over oss? Vil du slå mig ihjel, likesom du slo egypteren ihjel igår?» På grunn av misunnelse måtte Aron og Mirjam ta bolig utenfor leiren. Misunnelse førte Datan og Abiram levende ned til dødsriket ved den opstand som de vakte mot Guds tjener Moses. Ved misunnelse utholdt David hat, ikke bare fra fremmede, men blev også forfulgt av Saul, Israels konge.

Kapittel 5 - Ikke mindre onder er opstått av den samme kilde i de siste tider. Peters og Paulus’ martyrdød.

Men for ikke å dvele ved gamle eksempler, la oss komme til de siste åndelige kjempene. La oss ta de edle eksempler som er gitt i vår egen slekt. Ved misunnelse og nidkjærhet er de største og rettferdigste støtter [i menigheten] blitt forfulgt og slått ihjel. La oss sette de herlige apostler for våre øine. Peter utholdt, ved urettferdig misunnelse, ikke ett eller to, men tallrike strev, og da han til sist hadde lidt martyrdøden, gikk han bort til det herlighetens sted som tilkom ham. På grunn av misunnelse fikk også Paulus lønnen for tålmodig utholdenhet, efterat han syv ganger var blitt kastet i fangenskap, var blitt tvunget til å flykte og var blitt stenet. Efter å ha forkynt både i øst og vest vant han det herlige ry som tilkom hans tro, idet han hadde lært rettferdighet for hele verden og var kommet til vestens ytterste grense og hadde lidt martyrdøden under landshøvdingene. Således blev han tatt bort fra verden og gikk inn til det hellige sted, efterat han hadde vist sig som et slående eksempel på tålmodighet.

Kapittel 6 - Fortsettelse. Flere andre martyrer.

Til disse menn, som tilbragte sitt liv i hellighets øvelse, må legges en stor mengde av de utvalgte, som, efter å ha utholdt mange krenkelser og pinsler ved misunnelse, gav oss et såre herlig eksempel. Ved misunnelse blev de kvinner, Danaidene og Dirkerne, forfulgt, og efterat de hadde lidt fryktelige og usigelige pinsler, fullendte de sin tros løp med standhaftighet, og skjønt de var svake i legemet, fikk de en edel lønn. Misunnelse har skilt hustruer fra deres menn og forandret det ord av vår far Adam: «Dette er nu ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Misunnelse og trette har omstyrtet store byer og rykket mektige folk op med rot.

Kapittel 7 - En formaning til omvendelse.

Dette, elskede, skriver vi til eder, ikke bare for å formane eder om eders plikt, men også for å minne oss selv. For vi kjemper på den samme kampplass, og den samme strid er tilmålt oss begge. La oss derfor gi avkall på tomme og fruktløse omsorger og tre frem til den herlige og ærverdige regel for vårt hellige kall. La oss gi akt på det som er godt, velbehagelig og antagelig for hans åsyn som dannet oss. La oss stadig se hen til Kristi blod og se hvor dyrebart dette blod er for Gud, det som, utøst til vår frelse, har satt omvendelsens nåde frem for hele verden. La oss vende oss til hver slekt som er gått bort, og lære at Herren fra slekt til slekt har gitt rom for omvendelse til alle dem som vilde omvende sig til ham. Noah forkynte omvendelse, og så mange som hørte ham, blev frelst. Jonas forkynte undergang for ninivittene; men de, da de omvendte sig fra sine synder, forsonte Gud ved bønn og fikk frelse, enda de var fremmede [for Guds pakt].

Kapittel 8 - Fortsettelse om omvendelsen.

Tjenerne for Guds nåde har ved Den Hellige Ånd talt om omvendelsen; og Herren over alle ting har selv med ed erklært om den: «Så sant jeg lever, sier Herren, jeg har ikke behag i synderens død, men heller i hans omvendelse;» og han legger dertil denne nådige erklæring: «Omvend eder, Israels hus, fra eders misgjerning. Si til mitt folks barn: Om eders synder når fra jorden til himmelen, og om de er rødere enn skarlagen og sortere enn sekk, men dersom I vender om til mig av hele eders hjerte og sier: Fader! da vil jeg høre eder som et hellig folk.» Og på et annet sted taler han således: «Tvett eder og bli rene; få eders sjelers ondskap bort fra mine øine; hold op med eders onde veier og lær å gjøre godt; søk retten, utfri den undertrykte, døm den farløse, og se til at enken får rett; og kom, la oss gå i rette med hverandre. Han erklærer: Om eders synder er som purpur, vil jeg gjøre dem hvite som sne; om de er som skarlagen, vil jeg gjøre dem hvite som ull. Og dersom I er villige og lyder mig, skal I ete landets gode; men dersom I nekter og ikke vil høre mig, skal sverdet fortære eder; for Herrens munn har talt disse ting.» Da han derfor vilde at alle hans elskede skulde få del i omvendelsen, har han ved sin allmektige vilje stadfestet [disse erklæringer].

Kapittel 9 - Eksempler på de hellige.

La oss derfor bøie oss i lydighet for hans herlige og ypperlige vilje; og idet vi bønnfaller om hans miskunnhet og kjærlige godhet, og forlater alle fruktløse gjerninger og trette og misunnelse som fører til døden, la oss vende om og ta vår tilflukt til hans barmhjertighet. La oss ufravendt betrakte dem som fullkomment har tjent hans herlige ære. La oss ta Enok, som, da han blev funnet rettferdig i lydighet, blev bortrykket, og døden blev aldri kjent å være hendt ham. Noah, som blev funnet trofast, forkynte gjenfødelse for verden ved sin tjeneste; og Herren frelste ved ham de dyr som i enighet gikk inn i arken.

Kapittel 10 - Fortsettelse av det foregående.

Abraham, kalt «vennen», blev funnet trofast, eftersom han viste lydighet mot Guds ord. Han gikk i lydighet ut fra sitt land og fra sin slekt og fra sin fars hus, forat han, ved å forlate et lite landstykke og en svak slekt og et ringe hus, skulde arve Guds løfter. For Gud sa til ham: «Gå ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det land som jeg vil vise dig. Og jeg vil gjøre dig til et stort folk og velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli velsignet. Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og forbanne dem som forbanner dig; og i dig skal alle jordens ætter velsignes.» Og igjen, da han skiltes fra Lot, sa Gud til ham: «Løft dine øine og se fra det sted hvor du nu er, mot nord og mot syd og mot øst og mot vest; for hele det land som du ser, vil jeg gi dig og din ætt til evig tid. Og jeg vil gjøre din ætt som jordens støv, [så at] dersom nogen kan telle jordens støv, da skal også din ætt telles.» Og igjen sier [Skriften]: «Gud førte Abram ut og talte til ham: Se nu op mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem; således skal din ætt være. Og Abram trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet.» På grunn av hans tro og gjestfrihet blev en sønn gitt ham i hans alderdom; og i lydighet ofret han ham som offer til Gud på et av fjellene som han viste ham.

Kapittel 11 - Fortsettelse. Lot.

På grunn av sin gjestfrihet og gudsfrykt blev Lot frelst ut av Sodoma, da hele landet rundt omkring blev straffet ved ild og svovel; Herren gjorde derved åpenbart at han ikke forlater dem som håper på ham, men overgir dem som viker bort fra ham, til straff og pine. For Lots hustru, som gikk ut med ham, men var av et annet sinn enn han og ikke blev ved i enighet med ham [angående det bud som var gitt dem], blev gjort til et eksempel, så hun blev en saltstøtte like til denne dag. Dette blev gjort forat alle skulde vite at de som er tvesinnede og mistror Guds makt, fører dom ned over sig selv og blir et tegn for alle kommende slekter.

Kapittel 12 - Troens og gjestfrihetens lønn. Rahab.

På grunn av sin tro og gjestfrihet blev skjøgen Rahab frelst. For da speidere blev sendt av Josva, Nuns sønn, til Jeriko, fikk landets konge vite at de var kommet for å utspeide deres land, og sendte menn for å gripe dem, forat de, når de var tatt, skulde drepes. Men den gjestfrie Rahab tok imot dem og skjulte dem på taket av sitt hus under nogen linhalmstrå. Og da mennene som kongen hadde sendt, kom og sa: «Det kom menn til dig som skal utspeide vårt land; før dem ut, for således befaler kongen,» svarte hun dem: «De to menn som I søker, kom til mig, men de drog hurtig bort igjen og er gått,» og således røpet hun ikke speiderne for dem. Da sa hun til mennene: «Jeg vet visselig at Herren eders Gud har gitt eder denne by; for frykt og redsel for eder er falt over dens innbyggere. Når I derfor har tatt den, så hold mig og min fars hus i sikkerhet.» Og de sa til henne: «Det skal bli som du har sagt til oss. Så snart du derfor vet at vi er nær, skal du samle hele din slekt under ditt tak, og de skal bli bevart; men alle som finnes utenfor din bolig, skal omkomme.» Dessuten gav de henne et tegn med dette innhold, at hun skulde henge en skarlagenrød tråd ut fra sitt hus. Og således gjorde de det åpenbart at forløsning skulde flyte ved Herrens blod til alle dem som tror og håper på Gud. I ser, elskede, at det ikke bare var tro, men profeti i denne kvinne.

Kapittel 13 - En formaning til ydmykhet.

La oss derfor, brødre, være ydmyke i sinn, idet vi legger av all overmodighet og stolthet og dårskap og vrede følelser; og la oss handle efter det som er skrevet (for Den Hellige Ånd sier: «Den vise rose sig ikke av sin visdom, og den veldige rose sig ikke av sin velde, og den rike rose sig ikke av sin rikdom; men den som roser sig, rose sig i Herren, idet han ivrig søker ham og gjør dom og rettferdighet»), idet vi særlig kommer i hu de ord av Herren Jesus som han talte da han lærte oss saktmodighet og langmodighet. For således talte han: «Vær miskunnelige, forat I kan få miskunn; tilgi, forat det kan bli eder tilgitt; som I gjør, således skal det gjøres mot eder; som I dømmer, således skal I bli dømt; som I er milde, således skal mildhet vises mot eder; med det mål I måler, med det samme skal det måles eder.» Ved dette bud og ved disse regler la oss grunnfeste oss, så vi vandrer med all ydmykhet i lydighet mot hans hellige ord. For det hellige ord sier: «Hvem vil jeg se til uten til den som er saktmodig og fredsommelig, og som skjelver for mine ord?»

Kapittel 14 - Vi bør lyde Gud heller enn opstandens ophavsmenn.

Det er derfor rett og hellig, menn og brødre, heller å lyde Gud enn å følge dem som ved stolthet og opstand er blitt førere for en avskyelig kappestrid. For vi skal ikke pådra oss nogen liten skade, men heller stor fare, dersom vi overilet gir oss hen til de menns tilbøieligheter som har til mål å vekke trette og opstyr, så de kan dra oss bort fra det som er godt. La oss være milde mot hverandre efter mønster av vår Skapers ømme miskunn og godhet. For det er skrevet: «De godhjertede skal bo i landet, og de skyldfrie skal bli tilbake i det; men overtrederne skal utryddes fra dets åsyn.» Og igjen sier [Skriften]: «Jeg så den ugudelige høit ophøiet og løftet op som Libanons sedrer; jeg gikk forbi, og se, han var ikke mere; og jeg søkte nøie efter hans sted og kunde ikke finne det. Bevar uskyld og se på rettskaffenhet; for det skal være en rest for den fredsommelige mann.»

Kapittel 15 - Vi må holde oss til dem som dyrker fred, ikke til dem som bare later som de gjør det.

La oss derfor holde oss til dem som dyrker fred med gudsfrykt, og ikke til dem som hyklersk bekjenner at de ønsker den. For [Skriften] sier på et sted: «Dette folk ærer mig med leppene, men deres hjerte er langt borte fra mig.» Og igjen: «De velsigner med sin munn, men forbanner med sitt hjerte.» Og igjen sier den: «De elsket ham med sin munn og løy for ham med sin tunge; men deres hjerte var ikke rett med ham, og de var heller ikke trofaste i hans pakt.» «La de svikefulle lepper bli tause,» [og «la Herren ødelegge alle løgnaktige lepper,] og den pralende tunge hos dem som har sagt: La oss gjøre vår tunge stor; våre lepper er våre egne; hvem er herre over oss? For de fattiges undertrykkelses skyld og for de trengendes sukk vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil sette ham i sikkerhet; jeg vil handle frimodig med ham.»

Kapittel 16 - Kristus som et eksempel på ydmykhet.

For Kristus hører til dem som er ydmyke i sinn, og ikke til dem som ophøier sig over hans hjord. Vår Herre Jesus Kristus, Guds majestets septer, kom ikke i stolthets eller overmods prakt, skjønt han kunde ha gjort det, men i ringe kår, som Den Hellige Ånd hadde forkynt om ham. For han sier: «Herre, hvem trodde vårt budskap, og for hvem blev Herrens arm åpenbaret? Vi har forkynt [vårt budskap] for hans åsyn: Han er som et barn og som en rot i tørstende jord; han har ingen skikkelse eller herlighet, ja, vi så ham, og han hadde ingen skikkelse eller fagerhet; men hans skikkelse var uten anseelse, ja, mangelfull i sammenligning med menneskers [almindelige] skikkelse. Han er en mann utsatt for slag og lidelse og kjent med å utholde sorg; for hans åsyn var vendt bort; han var foraktet og ikke aktet. Han bærer våre misgjerninger og er i sorg for vår skyld; dog mente vi at han [for sin egen skyld] var utsatt for møie og slag og trengsel. Men han blev såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham forat vi skulde ha fred, og ved hans sår er vi blitt lægt. Vi fór alle vill som får; [hver] mann fór vill på sin egen vei; og Herren overgav ham for våre synder, mens han midt i sine lidelser ikke åpner sin munn. Han blev ført som et får til slakting, og som et lam er stumt for den som klipper det, således åpner han ikke sin munn. I hans fornedrelse blev hans dom tatt bort; hvem skal fortelle hans slekt? for hans liv tas bort fra jorden. For mitt folks overtredelsers skyld blev han ført ned til døden. Og jeg vil gi de ugudelige til hans grav og de rike for hans død, fordi han ikke gjorde urett, og det blev heller ikke funnet svik i hans munn. Og Herren har behag i å rense ham ved slag. Dersom I gjør et offer for synd, skal eders sjel se en langlivet ætt. Og Herren har behag i å fri ham fra hans sjels trengsel, å vise ham lys og å danne ham med forstand, for å rettferdiggjøre Den Rettferdige som tjener mange vel; og han selv skal bære deres synder. Derfor skal han arve mange og dele de sterkes bytte; fordi hans sjel blev overgitt til døden, og han blev regnet iblandt overtredere, og han bar manges synder, og for deres synder blev han overgitt.» Og igjen sier han: «Jeg er en orm og ikke en mann, en spott for mennesker og foraktet av folket. Alle som ser mig, har spottet mig; de har talt med sine lepper; de har rystet sitt hode, [og sagt:] Han håpet på Gud, han fri ham, han frelse ham, siden han har behag i ham.» I ser, elskede, hvilket eksempel som er gitt oss; for dersom Herren således ydmyket sig, hvad skal da vi gjøre, vi som ved ham er kommet inn under hans nådes åk?

Kapittel 17 - De hellige som eksempler på ydmykhet.

La oss også være efterlignere av dem som i geiteskinn og fåreskinn gikk omkring og forkynte Kristi komme; jeg mener Elias, Elisa og Esekiel iblandt profetene, sammen med de andre som det gis et lignende vidnesbyrd om [i Skriften]. Abraham blev særlig æret og blev kalt Guds venn; dog erklærte han, idet han alvorlig betraktet Guds herlighet, ydmykt: «Jeg er bare støv og aske.» Dessuten er det således skrevet om Job: «Job var en rettferdig mann og ulastelig, sannferdig, gudfryktig og en som holdt sig fra alt ondt.» Men idet han førte anklage mot sig selv, sa han: «Intet menneske er fritt for urenhet, om enn hans liv bare er én dag.» Moses blev kalt tro i hele Guds hus; og ved hans redskap straffet Gud Egypten med plager og pinsler. Dog brukte han, skjønt således høit æret, ikke høie ord, men sa da det guddommelige utsagn kom til ham fra tornebusken: «Hvem er jeg, at du sender mig? Jeg er en mann med svak røst og sen tunge.» Og igjen sa han: «Jeg er bare som røk av en gryte.»

Kapittel 18 - David som et eksempel på ydmykhet.

Men hvad skal vi si om David, om hvem et slikt vidnesbyrd blev båret, og om hvem Gud sa: «Jeg har funnet en mann efter mitt hjerte, David, Isais sønn; og i evig miskunn har jeg salvet ham?» Dog sier denne samme mann til Gud: «Miskunn dig over mig, Herre, efter din store miskunnhet; og efter dine mange barmhjertigheter, utslett min overtredelse. Tvett mig mere og mere fra min misgjerning og rens mig fra min synd. For jeg kjenner min misgjerning, og min synd er alltid for mig. Mot dig alene har jeg syndet og gjort det som var ondt i dine øine, forat du må bli rettferdiggjort i dine ord og vinne når du dømmes. For se, jeg blev unnfanget i overtredelser, og i mine synder undfanget min mor mig. For se, du har elsket sannhet; visdommens hemmelige og skjulte ting har du vist mig. Du skal stenke mig med isop, og jeg skal bli ren; du skal tvette mig, og jeg skal bli hvitere enn sne. Du skal la mig høre fryd og glede; mine ben, som er blitt ydmyket, skal juble. Vend ditt åsyn bort fra mine synder og utslett alle mine misgjerninger. Skap i mig et rent hjerte, Gud, og forny en rett ånd inneni mig. Kast mig ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra mig. Gi mig igjen din frelses fryd, og stadfest mig ved din styrende Ånd. Jeg vil lære overtredere dine veier, og de ugudelige skal omvende sig til dig. Fri mig fra blodskyld, Gud, min frelses Gud; min tunge skal juble over din rettferdighet. Herre, du skal åpne min munn, og mine lepper skal forkynne din pris. For dersom du hadde villet ha offer, da vilde jeg ha gitt det; du har ikke behag i brennoffer. Det offer som er [antagelig] for Gud, er en sønderknust ånd; et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil Gud ikke forakte.»

Kapittel 19 - Idet vi efterligner disse eksempler, la oss søke efter fred.

Således har ydmykheten og den gudelige underordning hos så store og herlige menn gjort ikke bare oss bedre, men også alle slekter før oss, så mange som har mottatt hans ord i frykt og sannhet. Da vi derfor har så mange store og herlige eksempler satt frem for oss, la oss igjen vende oss til å øve den fred som fra begynnelsen var det mål som blev satt foran oss; og la oss stadig se hen til Faderen og skaperen av verdensaltet, og holde oss til hans mektige og overmåte store gaver og velgjerninger, fredens gaver. La oss betrakte ham med vår forstand og med vår sjels øine se på hans langmodige vilje. La oss tenke over hvor fri han er for vrede mot hele sin skapning.

Kapittel 20 - Verdensaltets fred og samklang.

Himlene, som dreier sig under hans styre, er ham undergitt i fred. Dag og natt løper det løp han har fastsatt for dem, uten på nogen måte å hindre hverandre. Solen og månen, med stjernenes hærskarer, ruller frem i samklang efter hans befaling, innenfor sine fastsatte grenser og uten noget avvik. Den fruktbare jord frembringer, efter hans vilje, føde i overflod til rette tider for menneske og dyr og alle levende vesener på den, uten å nøle og uten å forandre nogen av de forordninger han har fastsatt. Avgrunnenes uransakelige steder og underverdenens ubeskrivelige ordninger holdes tilbake av de samme lover. Det veldige umålelige hav, samlet ved hans virke i forskjellige bassenger, går aldri ut over de grenser som er satt omkring det, men gjør som han har befalt. For han sa: «Så langt skal du komme, og dine bølger skal brytes i dig.» Verdenshavet, ufarbart for mennesket, og verdenene bortenfor det, styres av de samme Herrens forskrifter. Vårens, sommerens, høstens og vinterens tider viker fredelig plass for hverandre. Vindene i sine forskjellige himmelstrøk fullfører til rette tid sin tjeneste uten hindring. De alltid rinnende kilder, dannet både til glede og helse, gir uten svikt sine bryst til menneskenes liv. De aller minste levende vesener møtes i fred og endrektighet. Alt dette har den store skaper og alles Herre bestemt til å være til i fred og samklang; mens han gjør godt mot alle, men overmåte rikt mot oss som har flydd til hans barmhjertighet for å finne tilflukt ved Jesus Kristus, vår Herre, ham være ære og majestet i all evighet. Amen.

Kapittel 21 - La oss lyde Gud og ikke opstandens ophavsmenn.

Gi akt, elskede, så ikke hans mange velgjerninger fører til fordømmelse over oss alle. [For således må det være] dersom vi ikke vandrer verdig for ham og med ett sinn gjør de ting som er gode og velbehagelige for hans åsyn. For [Skriften] sier på et sted: «Herrens Ånd er et lys som ransaker bukens skjulte deler.» La oss tenke over hvor nær han er, og at ingen av de tanker eller overveielser som vi gir oss av med, er skjult for ham. Derfor er det rett at vi ikke forlater den post som hans vilje har tildelt oss. La oss heller støte de menn som er dåraktige og uforstandige og opblåste, og som roser sig i sitt tales hovmod, enn [støte] Gud. La oss ære Herren Jesus Kristus, hvis blod blev gitt for oss; la oss akte dem som har styret over oss; la oss ære de gamle iblandt oss; la oss opfostre de unge menn i Guds frykt; la oss lede våre hustruer til det som er godt. La dem vise den elskelige sedvane av renhet [i all sin ferd]; la dem åpenbare saktmodighetens opriktige sinnelag; la dem ved sin tale gjøre åpenbart det herredømme de har over sin tunge; la dem vise sin kjærlighet, ikke ved å foretrekke den ene fremfor den annen, men ved å vise like hengivenhet mot alle som frykter Gud i gudsfrykt. La eders barn få del i sann kristelig opdragelse; la dem lære hvor stor kraft ydmykhet har hos Gud, hvor meget den rene hengivenhets ånd kan formå hos ham, hvor herlig og stor hans frykt er, og hvorledes den frelser alle dem som vandrer i den med et rent sinn. For han er den som ransaker tankene og begjæringene [i hjertet]; hans ånde er i oss, og når han vil, tar han den bort.

Kapittel 22 - Disse formaninger stadfestes av den kristne tro, som forkynner elendigheten ved syndig ferd.

Nu stadfester den tro som er i Kristus alle disse [formaninger]. For han selv taler således til oss ved Den Hellige Ånd: «Kom, I barn, hør mig; jeg vil lære eder Herrens frykt. Hvem er den mann som har lyst til liv og elsker å se gode dager? Hold din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik. Vik fra ondt og gjør godt; søk fred og jag efter den. Herrens øine er vendt til de rettferdige, og hans ører er [åpne] for deres bønner. Herrens åsyn er mot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden. Den rettferdige ropte, og Herren hørte ham og fridde ham ut av alle hans trengsler.» «Mange er de slag som er [bestemt for] de ugudelige; men miskunn skal omgi dem som håper på Herren.»

Kapittel 23 - Vær ydmyke og tro at Kristus skal komme igjen.

Den allmiskunnelige og velgjørende Fader har inderlig miskunn med dem som frykter ham, og gir vennlig og kjærlig sine velgjerninger til dem som kommer til ham med et enfoldig sinn. La oss derfor ikke være tvesinnede; og la heller ikke vår sjel bli opblåst på grunn av hans overmåte store og herlige gaver. Langt borte fra oss være det som er skrevet: «Ulykkelige er de som er tvesinnede og har et tvilende hjerte, de som sier: Disse ting har vi hørt alt i våre fedres tider; men se, vi er blitt gamle, og intet av dem er hendt oss.» I dårer! Sammenlign eder med et tre: ta [for eksempel] vintreet. Først feller det sine blad, så skyter det knopper, dernest setter det løv, og så blomstrer det; derefter kommer den sure drue, og så følger den modne frukt. I ser hvorledes frukten på et tre på kort tid når modenhet. Sannelig, snart og plutselig skal hans vilje bli fullbyrdet, som Skriften også bærer vidnesbyrd om, idet den sier: «Hastig skal han komme og ikke dryge;» og: «Herren skal plutselig komme til sitt tempel, ja, Den Hellige, som I venter på.»

Kapittel 24 - Gud viser oss stadig i naturen at det skal være en opstandelse.

La oss overveie, elskede, hvorledes Herren stadig beviser for oss at det skal være en fremtidig opstandelse, hvis førstegrøde han har gjort Herren Jesus Kristus til ved å opreise ham fra de døde. La oss betrakte, elskede, den opstandelse som til enhver tid finner sted. Dag og natt forkynner oss en opstandelse. Natten synker i søvn, og dagen står op; dagen går [igjen] bort, og natten kommer.

La oss se på fruktene [av jorden], hvorledes såningen av korn foregår. Såmannen går ut og kaster det i jorden; og sæden, som således er utstrødd, skjønt tørr og naken da den falt på jorden, opløses gradvis. Så reiser Herrens forsyns mektige kraft den op igjen av dens opløsning, og av ett korn opstår mange og bærer frukt.

Kapittel 25 - Føniks som et billede på vår opstandelse.

La oss overveie det underfulle tegn [på opstandelsen] som finner sted i Østerland, det vil si i Arabia og landene der omkring. Det er en viss fugl som kalles føniks. Denne er den eneste av sitt slag og lever fem hundre år. Og når tiden for dens opløsning nærmer sig, da den må dø, bygger den sig et rede av virak og myrra og andre velluktende urter; og når tiden er fullendt, går den inn i det og dør. Men mens kjøttet råtner, frembringes en slags orm, som, næret av den døde fugls safter, får fjær. Når den da har fått styrke, tar den det rede hvor dens forelders ben er, og bærer det fra landet Arabia inn i Egypten, til den by som kalles Heliopolis. Og på åpen dag, flyvende for alle menneskers øine, legger den dem på solens alter, og efter å ha gjort dette iler den tilbake til sin tidligere bolig. Prestene undersøker da tidsregistrene og finner at den er vendt tilbake nøyaktig da det femhundrede år var fullendt.

Kapittel 26 - Vi skal da opstå igjen, som også Skriften vidner.

Holder vi det da for nogen stor og underfull ting at alle tings skaper opreiser igjen dem som i gudsfrykt har tjent ham i visshet om en god tro, når han endog ved en fugl viser oss sin makts storhet til å opfylle sitt løfte? For [Skriften] sier på et sted: «Du skal opreise mig, og jeg skal bekjenne for dig;» og igjen: «Jeg la mig ned og sov; jeg våknet, fordi du er med mig;» og igjen sier Job: «Du skal opreise dette mitt kjød, som har lidt alle disse ting.»

Kapittel 27 - I håpet om opstandelsen, la oss holde oss til den allmektige og allvitende Gud.

Da vi altså har dette håp, la våre sjeler være bundet til ham som er trofast i sine løfter og rettferdig i sine dommer. Han som har befalt oss ikke å lyve, skal meget mere selv ikke lyve; for intet er umulig for Gud, uten å lyve. La derfor troen på ham igjen vekkes i oss, og la oss betenke at alle ting er nær hos ham. Ved sin makts ord grunnfestet han alle ting, og ved sitt ord kan han omstyrte dem. «Hvem skal si til ham: Hvad har du gjort? eller: Hvem skal stå hans styrkes makt imot?» Når og som han vil, skal han gjøre alle ting, og intet av det som er fastsatt av ham, skal forgå. Alle ting er åpne for hans åsyn, og intet kan skjules for hans råd. «Himlene forkynner Guds ære, og hvelvingen viser hans henders gjerning. Dag bærer tale frem for dag, og natt kunngjør kunnskap for natt. Og det finnes ikke ord eller tale hvis røster ikke høres.»

Kapittel 28 - Gud ser alle ting; derfor la oss undfly overtredelse.

Da altså alle ting sees og høres [av Gud], la oss frykte ham og forlate de onde gjerninger som går ut fra onde begjæringer, forat vi ved hans miskunnhet kan bli vernet mot de kommende dommer. For hvorhen kan nogen av oss flykte fra hans mektige hånd? Eller hvilken verden vil ta imot nogen av dem som løper bort fra ham? For Skriften sier på et sted: «Hvor skal jeg gå, og hvor skal jeg skjule mig for ditt åsyn? Farer jeg op til himmelen, da er du der; går jeg bort like til jordens ytterste deler, da er din høire hånd der; rer jeg mitt leie i avgrunnen, da er din Ånd der.» Hvor skal da nogen gå, eller hvor skal han undfly ham som omfatter alle ting?

Kapittel 29 - La oss også tre nær til Gud i hjertets renhet.

La oss da tre nær til ham i åndens hellighet, idet vi løfter rene og ubesmittede hender op til ham, og elsker vår nådige og miskunnelige Fader, som har gjort oss delaktige i sine utvalgtes velsignelser. For således er det skrevet: «Da Den Høieste delte folkene, da han spredte Adams sønner, fastsatte han folkenes grenser efter tallet på Guds engler. Hans folk Jakob blev Herrens del, og Israel hans arvelod.» Og på et annet sted sier [Skriften]: «Se, Herren tar sig et folk ut av folkenes midte, likesom en mann tar førstegrøden fra sin treskeplass; og fra dette folk skal Den Helligste utgå.»

Kapittel 30 - La oss gjøre de ting som behager Gud, og fly fra dem han hater, forat vi kan bli velsignet.

Da vi altså ser at vi er Den Helliges del, la oss gjøre alle de ting som hører hellighet til, idet vi undgår all baktalelse, alle avskyelige og urene omfavnelser, tillikemed all drukkenskap, søken efter forandring, alle avskyelige lyster, vederstyggelig hor og forbannet stolthet. «For Gud,» sier [Skriften], «står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» La oss da holde oss til dem som nåde er gitt av Gud. La oss ikle oss endrektighet og ydmykhet, alltid øve selvbeherskelse, stå langt borte fra all hvisken og baktalelse, idet vi blir rettferdiggjort ved våre gjerninger og ikke ved våre ord. For [Skriften] sier: «Den som taler meget, skal også høre meget til svar. Og mener den som er snar til å tale, at han er rettferdig? Salig er den som er født av kvinne, og som lever kun en kort tid: heng dig ikke til meget tale.» La vår ros være i Gud og ikke av oss selv; for Gud hater dem som anbefaler sig selv. La vidnesbyrd om våre gode gjerninger bæres av andre, likesom det var med våre rettferdige forfedre. Frimodighet, overmot og frekkhet hører dem til som er forbannet av Gud; men måtehold, ydmykhet og saktmodighet hører slike til som er velsignet av ham.

Kapittel 31 - La oss se ved hvilke midler vi kan få den guddommelige velsignelse.

La oss da holde oss til hans velsignelse og overveie hvilke midler der er til å eie den. La oss tenke over de ting som har funnet sted fra begynnelsen. Av hvilken grunn blev vår far Abraham velsignet? Var det ikke fordi han virket rettferdighet og sannhet ved tro? Isak gav sig med fullkommen tillit, som om han visste hvad som skulde hende, villig hen som offer. Jakob gikk på grunn av sin bror i ydmykhet ut fra sitt eget land og kom til Laban og tjente ham; og ham blev gitt de tolv Israels stammers septer.

Kapittel 32 - Vi blir rettferdiggjort, ikke ved våre egne gjerninger, men ved tro.

Enhver som opriktig vil overveie hver enkelt ting, skal erkjenne storheten av de gaver som blev gitt ved ham. For fra ham er prestene og alle levittene som gjør tjeneste ved Guds alter, utsprunget. Fra ham [nedstammet] også vår Herre Jesus Kristus efter kjødet. Fra ham [opstod] konger, fyrster og høvdinger av Judas ætt. Heller ikke er hans andre stammer i liten herlighet, eftersom Gud hadde lovt: «Din ætt skal være som himmelens stjerner.» Alle disse blev altså høit æret og gjort store, ikke for sin egen skyld eller for sine egne gjerningers skyld eller for den rettferdighet som de virket, men ved hans viljes virkning. Og også vi, som er kalt ved hans vilje i Kristus Jesus, blir ikke rettferdiggjort ved oss selv, heller ikke ved vår egen visdom eller forstand eller gudsfrykt eller gjerninger som vi har gjort i hjertets hellighet, men ved den tro hvorved Gud den allmektige fra begynnelsen har rettferdiggjort alle mennesker; ham være ære i all evighet. Amen.

Kapittel 33 - Men la oss ikke opgi øvelsen i gode gjerninger og kjærlighet. Gud selv er et eksempel for oss på gode gjerninger.

Hvad skal vi da gjøre, brødre? Skal vi bli late til å gjøre godt og holde op med å øve kjærlighet? Gud forbyde at nogen slik ferd skulde følges av oss! Men la oss heller med all kraft og villighet i sinnet ile til å fullføre enhver god gjerning. For skaperen og Herren over alle ting fryder sig selv i sine gjerninger. For ved sin uendelig store makt grunnfestet han himlene, og ved sin ubegripelige visdom prydet han dem. Han skilte også jorden fra vannet som omgir den, og festet den på sin egen viljes urokkelige grunnvoll. Også dyrene som er på den, bød han ved sitt eget ord å tre frem til tilværelse. Likeså, da han hadde dannet havet og de levende skapninger som er i det, lukket han dem inne [innen deres rette grenser] ved sin egen makt. Fremfor alt dannet han med sine hellige og ubesmittede hender mennesket, det herligste [av hans skapninger] og i sannhet stort ved den forstand som var gitt det — det uttrykte billede av hans eget billede. For således sier Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt billede og efter vår lignelse. Så gjorde Gud mennesket; mann og kvinne skapte han dem.» Da han således hadde fullendt alle disse ting, godkjente han dem og velsignet dem og sa: «Voks og bli mange.» Vi ser da hvorledes alle rettferdige menn er blitt prydet med gode gjerninger, og hvorledes Herren selv, idet han prydet sig med sine gjerninger, frydet sig. Da vi altså har et sådant eksempel, la oss uten ophold slutte oss til hans vilje, og la oss virke rettferdighetens verk med all vår styrke.

Kapittel 34 - Stor er lønnen for gode gjerninger hos Gud. Forenet i samklang, la oss bønnfalle ham om denne lønn.

Den gode tjener mottar sitt arbeides brød med frimodighet; den late og dorske kan ikke se sin herre i ansiktet. Det kreves derfor at vi er raske til å øve god gjerning; for av ham er alle ting. Og således varsler han oss forut: «Se, Herren [kommer], og hans lønn er for hans åsyn, for å gi enhver efter hans gjerning.» Han formaner oss derfor av hele vårt hjerte å gi akt på dette, at vi ikke er late eller dorske i nogen god gjerning. La vår ros og vår frimodighet være i ham. La oss undergi oss hans vilje. La oss betrakte hele hans englers mangfoldighet, hvorledes de alltid står rede til å tjene hans vilje. For Skriften sier: «Ti tusen ganger ti tusen stod omkring ham, og tusener av tusener tjente ham og ropte: Hellig, hellig, hellig [er] Herren Sebaot; hele skapningen er full av hans herlighet.» Og la oss derfor, samvittighetsfullt samlet i endrektighet, rope alvorlig til ham som med én munn, forat vi kan bli delaktige i hans store og herlige løfter. For [Skriften] sier: «Øie har ikke sett og øre ikke hørt, og det er ikke opkommet i noget menneskes hjerte, de ting som han har beredt for dem som venter på ham.»

Kapittel 35 - Umåtelig er denne lønn. Hvorledes skal vi få den?

Hvor salige og underfulle, elskede, er ikke Guds gaver! Liv i udødelighet, glans i rettferdighet, sannhet i fullkommen frimodighet, tro i visshet, selvbeherskelse i hellighet! Og alle disse ting faller inn under vår forstands erkjennelse [nu]; hvad skal da de ting være som er beredt for dem som venter på ham? Skaperen og Faderen til alle verdener, Den Helligste, kjenner alene deres mål og deres skjønnhet. La oss derfor med alvor strebe efter å bli funnet i tallet på dem som venter på ham, forat vi kan få del i hans lovede gaver. Men hvorledes, elskede, skal dette skje? Dersom vår forstand ved tro er festet mot Gud; dersom vi alvorlig søker de ting som er velbehagelige og antagelige for ham; dersom vi gjør de ting som er i samklang med hans ulastelige vilje; og dersom vi følger sannhetens vei, idet vi kaster fra oss all urettferdighet og misgjerning, sammen med all havesyke, trette, onde skikker, svik, hvisken og baktalelse, alt hat mot Gud, stolthet og overmot, tom ære og ærgjerrighet. For de som gjør slike ting, er forhatelige for Gud; og ikke bare de som gjør dem, men også de som har behag i dem som gjør dem. For Skriften sier: «Men til synderen sa Gud: Hvorfor forkynner du mine forskrifter og tar min pakt i din munn, du som hater tukt og kaster mine ord bak dig? Når du så en tyv, samtykket du med ham, og du gjorde din del med horkarle. Din munn har vært full av ondskap, og din tunge uttenkte svik. Du sitter og taler mot din bror; din egen mors sønn baktaler du. Disse ting har du gjort, og jeg tidde; du tenkte, du onde, at jeg skulde være lik dig. Men jeg vil refse dig og stille dig selv frem for dine øine. Betenk nu disse ting, I som glemmer Gud, forat han ikke skal sønderrive eder som en løve, og der ikke er nogen til å utfri. Lovprisningens offer skal ære mig, og der er en vei hvorved jeg vil vise ham Guds frelse.»

Kapittel 36 - Alle velsignelser er gitt oss ved Kristus.

Dette er den vei, elskede, hvorpå vi finner vår Frelser, Jesus Kristus, ypperstepresten for alle våre offergaver, forsvareren og hjelperen for vår skrøpelighet. Ved ham ser vi op til himmelens høider. Ved ham skuer vi, som i et speil, hans plettfrie og overmåte herlige åsyn. Ved ham er våre hjerters øine åpnet. Ved ham blomstrer vår dårlige og formørkede forstand på ny frem mot hans underfulle lys. Ved ham har Herren villet at vi skulde smake udødelig kunnskap, «han som, da han er avglansen av hans majestet, er så meget større enn englene som han har arvet et ypperligere navn fremfor dem.» For således er det skrevet: «Han gjør sine engler til ånder og sine tjenere til ildslue.» Men om sin Sønn talte Herren således: «Du er min Sønn, idag har jeg født dig. Begjær av mig, og jeg vil gi dig hedningene til arv og jordens ytterste ender til eie.» Og igjen sier han til ham: «Sett dig ved min høire hånd, inntil jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.» Men hvem er hans fiender? Alle de ugudelige og de som setter sig imot Guds vilje.

Kapittel 37 - Kristus er vår fører, og vi er hans stridsmenn.

La oss da, menn og brødre, med all kraft gjøre stridsmenns tjeneste i samsvar med hans hellige bud. La oss betrakte dem som tjener under våre hærførere, med hvilken orden, lydighet og underdanighet de gjør de ting som befales dem. Alle er ikke prefekter, heller ikke førere for tusen, eller for hundre, eller for femti, eller lignende, men enhver gjør i sin egen rang de ting som befales av kongen og hærførerne. De store kan ikke bestå uten de små, heller ikke de små uten de store. Der er en slags blanding i alle ting, og derav opstår gjensidig gagn. La oss ta vårt legeme som eksempel. Hodet er intet uten føttene, og føttene er intet uten hodet; ja, selv de aller minste lemmer på vårt legeme er nødvendige og nyttige for hele legemet. Men alle virker harmonisk sammen og står under én felles regel til hele legemets bevarelse.

Kapittel 38 - La menighetens lemmer underordne sig, og ingen ophøie sig over en annen.

La da hele vårt legeme bli bevart i Kristus Jesus; og la enhver være sin næste undergitt efter den særlige gave som er gitt ham. La den sterke ikke forakte den svake, og la den svake vise aktelse for den sterke. La den rike sørge for den fattiges behov; og la den fattige velsigne Gud, fordi han har gitt ham en ved hvem hans mangel kan bli avhjulpet. La den vise vise sin visdom, ikke ved [bare] ord, men ved gode gjerninger. La den ydmyke ikke bære vidnesbyrd om sig selv, men overlate det til en annen å bære vidnesbyrd om ham. La den som er ren i kjødet, ikke bli stolt av det og rose sig, idet han vet at det var en annen som gav ham avholdenhetens gave. La oss da overveie, brødre, av hvilket stoff vi blev gjort, hvem og hvad slags vesener vi var da vi kom inn i verden, likesom ut av en grav og fra det ytterste mørke. Han som gjorde oss og dannet oss, førte oss inn i sin verden, efterat han før vi blev født hadde beredt sine rike gaver for oss. Da vi derfor mottar alle disse ting fra ham, bør vi takke ham for alt; ham være ære i all evighet. Amen.

Kapittel 39 - Der er ingen grunn til selvinnbilning.

Dåraktige og uforstandige menn, som hverken har visdom eller tukt, spotter og håner oss, idet de gjerne vil ophøie sig i sine egne innbilninger. For hvad kan et dødelig menneske gjøre? eller hvilken styrke er der i en som er gjort av støv? For det er skrevet: «Der var ingen skikkelse for mine øine, bare en lyd hørte jeg og en røst [som sa]: Hvad da? Skal et menneske være rent for Herren? Eller skal en sådan regnes for ulastelig i sine gjerninger, når han ikke stoler på sine tjenere og har funnet vranghet endog hos sine engler? Himmelen er ikke ren i hans øine; hvor meget mindre de som bor i hus av ler, hvorav også vi selv blev gjort! Han slo dem som en møll; og fra morgen like til aften holder de ikke ut. Fordi de ikke kunde skaffe sig selv nogen hjelp, gikk de til grunne. Han åndet på dem, og de døde, fordi de ikke hadde visdom. Men rop nu, om nogen vil svare dig, eller om du vil se hen til nogen av de hellige engler; for vrede ødelegger den dårlige mann, og misunnelse dreper ham som farer vill. Jeg har sett den dårlige slå rot, men hans bolig blev straks fortært. La deres sønner være langt borte fra frelse; la dem bli foraktet for portene hos dem som er ringere enn de selv, og der skal ingen være til å utfri. For det som var beredt for dem, skal de rettferdige ete; og de skal ikke bli utfridd fra det onde.»

Kapittel 40 - La oss bevare i menigheten den orden som Gud har fastsatt.

Da disse ting altså er åpenbare for oss, og siden vi skuer inn i den guddommelige kunnskaps dybder, sømmer det sig for oss å gjøre alle ting i [deres rette] orden, som Herren har befalt oss å utføre til fastsatte tider. Han har påbudt at offergaver skal [frembæres] og tjeneste [gjøres for ham], og det ikke tankeløst eller uordnet, men til de fastsatte tider og timer. Hvor og ved hvem han vil at disse ting skal gjøres, har han selv fastsatt ved sin egen høieste vilje, forat alle ting, når de gjøres fromt efter hans velbehag, kan være antagelige for ham. De altså som frembærer sine offergaver til de fastsatte tider, er antatt og velsignet; for eftersom de følger Herrens lover, synder de ikke. For hans egne særlige tjenester er tillagt ypperstepresten, og deres eget rette sted er foreskrevet prestene, og deres egne særlige tjenestegjerninger påligger levittene. Lekmannen er bundet ved de lover som hører lekfolk til.

Kapittel 41 - Fortsettelse av samme emne.

La enhver av eder, brødre, takke Gud i sin egen orden, levendende i all god samvittighet, med sømmelig alvor, og uten å gå ut over den regel for tjenesten som er foreskrevet ham. Ikke på hvert sted, brødre, bæres de daglige offer frem, eller fredsofrene, eller syndofrene og skyldofrene, men bare i Jerusalem. Og endog der bæres de ikke frem på noget sted, men bare ved alteret foran templet, idet det som bæres frem, først nøie blir undersøkt av ypperstepresten og de før nevnte tjenere. De altså som gjør noget ut over det som er i samsvar med hans vilje, straffes med døden. I ser, brødre, at jo større kunnskap som er gitt oss, desto større er også den fare vi er utsatt for.

Kapittel 42 - Tjenestemennenes orden i menigheten.

Apostlene har forkynt evangeliet for oss fra Herren Jesus Kristus; Jesus Kristus [har gjort det] fra Gud. Kristus blev derfor sendt ut av Gud, og apostlene av Kristus. Begge disse ordninger blev altså gjort på ordnet vis, efter Guds vilje. Da de derfor hadde mottatt sine befalinger og var fullt forvisset ved vår Herre Jesu Kristi opstandelse og grunnfestet i Guds ord, gikk de ut med Den Hellige Ånds fulle visshet og forkynte at Guds rike var nær. Og idet de således forkynte gjennem land og byer, innsatte de førstegrøden [av sitt arbeid], efterat de først hadde prøvet dem ved Ånden, til biskoper og diakoner for dem som siden skulde komme til tro. Heller ikke var dette noget nytt, siden det jo mange tidsaldre før var skrevet om biskoper og diakoner. For således sier Skriften på et sted: «Jeg vil innsette deres biskoper i rettferdighet og deres diakoner i tro.»

Kapittel 43 - Moses stilte i fordums tid den strid som opstod om den prestelige verdighet.

Og hvad under er det om de i Kristus, som av Gud var betrodd en sådan tjeneste, innsatte de før nevnte [tjenere], når også den salige Moses, «en tro tjener i hele hans hus», nedskrev i de hellige bøker alle de påbud som blev gitt ham, og når også de andre profeter fulgte ham og med ett samtykke bar vidnesbyrd om de forskrifter som han hadde fastsatt? For da kappestrid opstod om prestedømmet, og stammene stredes innbyrdes om hvem av dem som skulde prydes med denne herlige tittel, bød han de tolv høvdinger for stammene å bringe ham sine staver, hver av dem påskrevet stammens navn. Og han tok dem og bandt dem [sammen], og beseglet dem med stammehøvdingenes ringer, og la dem ned i vidnesbyrdets tabernakel på Guds bord. Og da han hadde lukket tabernaklets dører, beseglet han nøklene, likesom han hadde gjort med stavene, og sa til dem: Menn og brødre, den stamme hvis stav blomstrer, har Gud utvalgt til å fylle prestedømmets embete og til å tjene ham. Og da morgenen kom, samlet han hele Israel, seks hundre tusen menn, og viste seglene til stammehøvdingene og åpnet vidnesbyrdets tabernakel og bar stavene frem. Og Arons stav blev funnet ikke bare å ha blomstret, men også å bære frukt. Hvad mener I, elskede? Visste ikke Moses på forhånd at dette vilde skje? Utvilsomt visste han det; men han handlet således forat der ikke skulde være opstand i Israel, og forat den sanne og eneste Guds navn skulde bli herliggjort; ham være ære i all evighet. Amen.

Kapittel 44 - Apostlenes forskrifter, forat der ikke skulde være strid om prestedømmets embete.

Også våre apostler visste ved vår Herre Jesus Kristus at der vilde bli strid om bispeembetets tjeneste. Derfor, eftersom de hadde fått fullkommen forutviten om dette, innsatte de de før nevnte [tjenere], og gav siden forskrifter om at når disse sov inn, skulde andre prøvede menn efterfølge dem i deres tjeneste. Vi mener derfor at de som blev innsatt av dem, eller siden av andre fremragende menn, med hele menighetens samtykke, og som ulastelig har tjent Kristi hjord i en ydmyk, fredsommelig og uegennyttig ånd, og i lang tid har hatt alles gode vidnesbyrd, ikke rettelig kan avsettes fra tjenesten. For vår synd skal ikke være liten dersom vi støter ut fra bispeembetet dem som ulastelig og hellig har opfylt dets plikter. Salige er de eldste som allerede har fullendt sitt løp og har fått en fruktbar og fullkommen bortgang [fra denne verden]; for de har ingen frykt for at nogen skal berøve dem det sted som nu er tilmålt dem. Men vi ser at I har fjernet nogen menn av utmerket ferd fra den tjeneste som de ulastelig og med ære opfylte.

Kapittel 45 - Det hører de ugudelige til å plage de rettferdige.

I er glade i trette, brødre, og fulle av iver for ting som ikke hører frelsen til. Se nøie inn i Skriftene, som er Den Hellige Ånds sanne utsagn. Merk at intet av urettferdig eller forfalsket art er skrevet i dem. Der vil I ikke finne at de rettferdige blev forkastet av menn som selv var hellige. De rettferdige blev vel forfulgt, men bare av de ugudelige. De blev kastet i fengsel, men bare av de vanhellige; de blev stenet, men bare av overtredere; de blev slått ihjel, men bare av de forbannede og slike som hadde undfanget en urettferdig misunnelse mot dem. Utsatt for slike lidelser utholdt de dem herlig. For hvad skal vi si, brødre? Blev Daniel kastet i løvehulen av slike som fryktet Gud? Blev Ananias og Asarias og Misael innestengt i en ildovn av dem som iakttok Den Høiestes store og herlige gudsdyrkelse? Langt være en sådan tanke fra oss! Hvem var det da som gjorde slike ting? De forhatelige og de som var fulle av all ondskap, blev oprørt til en slik grad av raseri at de påførte dem som tjente Gud med en hellig og ulastelig hensikt [i hjertet], pinsel, uten å vite at Den Høieste er forsvarer og beskytter for alle dem som med ren samvittighet ærer hans overmåte herlige navn; ham være ære i all evighet. Amen. Men de som med frimodighet utholdt [disse ting], er nu arvinger til herlighet og ære, og er av Gud blitt ophøiet og gjort herlige i sitt minne i all evighet. Amen.

Kapittel 46 - La oss holde oss til de rettferdige; eders trette er fordærvelig.

Sådanne eksempler, brødre, er det derfor rett at vi følger; siden det er skrevet: «Hold eder til de hellige, for de som holder sig til dem, skal [selv] bli gjort hellige.» Og igjen, på et annet sted, sier [Skriften]: «Med en uskadelig mann skal du vise dig uskadelig, og med en utvalgt mann skal du være utvalgt, og med en vrang mann skal du vise dig vrang.» La oss derfor holde oss til de uskyldige og rettferdige, siden disse er Guds utvalgte. Hvorfor er der stridigheter og opstyr og splittelser og partier og kriger iblandt eder? Har vi ikke [alle] én Gud og én Kristus? Er der ikke én nådens Ånd utøst over oss? Og har vi ikke ett kall i Kristus? Hvorfor deler og sønderriver vi Kristi lemmer og reiser strid mot vårt eget legeme og er kommet til en slik høide av vanvidd at vi glemmer at «vi er hverandres lemmer»? Kom i hu vår Herre Jesu Kristi ord, hvorledes han sa: «Ve det menneske [ved hvem anstøt kommer]! Det var bedre for ham at han aldri var født, enn at han skulde legge en snublesten for en av mine utvalgte. Ja, det var bedre for ham at en kvernsten blev hengt om [hans hals], og han blev senket i havets dyp, enn at han skulde legge en snublesten for en av mine små.» Eders splittelse har omstyrtet [troen hos] mange, har gjort mange motløse, har vakt tvil hos mange og har voldt sorg for oss alle. Og ennå varer eders opstand ved.

Kapittel 47 - Eders nylige uenighet er verre enn den tidligere som fant sted i Paulus’ dager.

Ta frem den salige apostel Paulus’ brev. Hvad skrev han til eder dengang da evangeliet først begynte å bli forkynt? Sannelig, under Åndens inspirasjon skrev han til eder om sig selv og Kefas og Apollos, fordi der endog den gang var dannet partier iblandt eder. Men den tilbøielighet til den ene fremfor den annen førte mindre skyld over eder, eftersom eders partiskhet dengang blev vist mot apostler som allerede hadde stort ry, og mot en mann som de hadde godkjent. Men betenk nu hvem de er som har fordervet eder og forminsket ryet av eders vidt berømte broderkjærlighet. Det er skammelig, elskede, ja, høilig skammelig og uverdig for eders kristne bekjennelse, at slikt skal høres som at korinternes mest faste og gamle menighet for én eller to personers skyld skulde gjøre opstand mot sine eldste. Og dette rykte er ikke bare nådd til oss, men også til dem som står uten forbindelse med oss; så at Herrens navn blir spottet ved eders uforstand, mens fare også føres over eder selv.

Kapittel 48 - La oss vende tilbake til øvelsen av broderkjærlighet.

La oss derfor med all hast gjøre ende på denne [tilstand]; og la oss falle ned for Herren og bønnfalle ham med tårer, at han miskunnelig vilde la sig forsone med oss og føre oss tilbake til vår tidligere sømmelige og hellige øvelse av broderkjærlighet. For [sådan ferd] er rettferdighetens port, som er åpnet for å nå livet, som det er skrevet: «Lat op for mig rettferdighetens porter; jeg vil gå inn gjennem dem og prise Herren: dette er Herrens port; de rettferdige skal gå inn gjennem den.» Skjønt altså mange porter er blitt åpnet, er dog denne rettferdighetens port den port i Kristus hvorved alle de er salige som er gått inn og har rettet sin vei i hellighet og rettferdighet, idet de gjør alle ting uten uorden. La en mann være trofast; la ham være mektig i kunnskapens tale; la ham være vis til å dømme om ord; la ham være ren i alle sine gjerninger; dog, jo mere han synes å være andre overlegen [i disse ting], desto mere bør han være ydmyk i sinn og søke alles felles gagn, og ikke bare sin egen fordel.

Kapittel 49 - Kjærlighetens pris.

Den som har kjærlighet i Kristus, han holde Kristi bud. Hvem kan beskrive Guds kjærlighets [salige] bånd? Hvilket menneske kan fortelle dens skjønnhets herlighet, som det bør fortelles? Den høide hvortil kjærligheten ophøier, er usigelig. Kjærligheten forener oss med Gud. Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Kjærligheten bærer alle ting, er langmodig i alle ting. Der er intet lavt, intet hovmodig i kjærligheten. Kjærligheten gir ikke rum for splittelser; kjærligheten vekker ikke opstand; kjærligheten gjør alle ting i samklang. Ved kjærligheten er alle Guds utvalgte blitt fullkomne; uten kjærlighet er intet velbehagelig for Gud. I kjærlighet har Herren tatt oss til sig. På grunn av den kjærlighet han bar til oss, gav Jesus Kristus, vår Herre, sitt blod for oss efter Guds vilje; sitt kjød for vårt kjød og sin sjel for våre sjeler.

Kapittel 50 - La oss be om å bli aktet verdige til kjærligheten.

I ser, elskede, hvor stor og underfull en ting kjærligheten er, og at der ikke er nogen forklaring av dens fullkommenhet. Hvem er skikket til å finnes i den, uten slike som Gud har forunt å gjøre skikket? La oss derfor be og bønnfalle hans miskunnhet, at vi må leve ulastelig i kjærlighet, frie fra all menneskelig partiskhet for den ene fremfor den annen. Alle slekter fra Adam like til denne dag er gått bort; men de som ved Guds nåde er blitt fullkomne i kjærlighet, eier nu et sted iblandt de gudfryktige og skal bli åpenbart ved Kristi rikes åpenbarelse. For det er skrevet: «Gå inn i dine lønnkamre for en liten tid, inntil min vrede og harme er gått over; og jeg vil komme en nådig dag i hu og opreise eder av eders graver.» Salige er vi, elskede, dersom vi holder Guds bud i kjærlighetens samklang, forat våre synder ved kjærligheten kan bli oss forlatt. For det er skrevet: «Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd, og i hvis munn der ikke er svik.» Denne salighet kommer over dem som er utvalgt av Gud ved Jesus Kristus, vår Herre; ham være ære i all evighet. Amen.

Kapittel 51 - La dem som har del i trette, bekjenne sine synder.

La oss derfor bønnfalle om tilgivelse for alle de overtredelser som vi ved nogen [tilskyndelse] fra motstanderen har begått. Og de som har vært førere for opstand og uenighet, bør ha aktelse for det felles håp. For slike som lever i frykt og kjærlighet, vil heller at de selv enn deres næste skal bli innviklet i lidelse. Og de foretrekker selv å bære skyld fremfor at den endrektighet som vel og fromt er overlevert oss, skulde lide skade. For det er bedre at et menneske bekjenner sine overtredelser enn at han forherder sitt hjerte, likesom deres hjerter blev forherdet som vakte opstand mot Moses, Guds tjener, og hvis fordømmelse blev åpenbar [for alle]. For de fór levende ned i dødsriket, og døden opslukte dem. Farao med sin hær og alle Egyptens fyrster, og vognene med deres ryttere, blev senket i det Røde Havs dyp og gikk til grunne, ikke av nogen annen grunn enn at deres dårlige hjerter blev forherdet, efterat så mange tegn og under var blitt gjort i Egyptens land ved Moses, Guds tjener.

Kapittel 52 - En sådan bekjennelse er velbehagelig for Gud.

Herren, brødre, trenger intet; og han begjærer intet av nogen, uten at bekjennelse gjøres for ham. For den utvalgte David sier: «Jeg vil bekjenne for Herren; og det skal behage ham mere enn en ung okse som har horn og kløver. De fattige skal se det og glede sig.» Og igjen sier han: «Bær frem for Gud lovprisningens offer, og betal dine løfter til Den Høieste. Og kall på mig på din trengsels dag; jeg vil utfri dig, og du skal ære mig.» For «Guds offer er en sønderbrutt ånd».

Kapittel 53 - Moses’ kjærlighet til sitt folk.

I forstår, elskede, I forstår vel de hellige Skrifter, og I har med stort alvor sett inn i Guds ord. Kall da disse ting tilbake i eders minne. Da Moses gikk op på fjellet og blev der med faste og ydmykelse, firti dager og firti netter, sa Herren til ham: «Moses, Moses, skynd dig ned herfra; for ditt folk, som du førte ut av Egyptens land, har gjort misgjerning. De har hastig veket av fra den vei som jeg bød dem å vandre på, og har gjort sig støpte billeder.» Og Herren sa til ham: «Jeg har talt til dig én gang og igjen og sagt: Jeg har sett dette folk, og se, det er et hårdnakket folk; la mig ødelegge dem og utslette deres navn under himmelen, og jeg vil gjøre dig til et stort og underfullt folk, og til ett som er meget tallrikere enn dette.» Men Moses sa: «Langt være det fra dig, Herre: tilgi dette folks synd; ellers utslett også mig av de levendes bok.» Å underfulle kjærlighet! Å uovervinnelige fullkommenhet! Tjeneren taler fritt til sin Herre og ber om tilgivelse for folket, eller bønnfaller om at han selv må gå til grunne sammen med dem.

Kapittel 54 - Den som er full av kjærlighet, vil tåle ethvert tap, forat fred kan gjenoprettes i menigheten.

Hvem er da iblandt eder edel i sinn? hvem er miskunnelig? hvem er full av kjærlighet? Han si: «Dersom opstand og uenighet og splittelser er opstått for min skyld, vil jeg dra bort, jeg vil gå dit som I ønsker, og jeg vil gjøre hvad flertallet befaler; bare Kristi hjord må leve i fred med de eldste som er satt over den.» Den som handler således, skal vinne sig stor ære i Herren; og hvert sted skal ta imot ham. For «jorden hører Herren til og dens fylde». Disse ting har de gjort og vil alltid gjøre, de som lever et gudfryktig liv, som aldri er å angre.

Kapittel 55 - Eksempler på sådan kjærlighet.

For å fremføre nogen eksempler blandt hedningene: Mange konger og fyrster har i pesttider, når de var blitt undervist ved et orakelsvar, gitt sig selv i døden, forat de ved sitt eget blod kunde utfri sine medborgere [fra ødeleggelse]. Mange har gått bort fra sine egne byer, forat opstand således kunde bringes til ende i dem. Vi kjenner mange blandt oss selv som har overgitt sig til lenker, forat de kunde løskjøpe andre. Mange har også overgitt sig til trældom, forat de med den pris som de fikk for sig selv, kunde skaffe føde til andre. Også mange kvinner har, styrket ved Guds nåde, utført mange mandige gjerninger. Den salige Judit bad, da hennes by var beleiret, de eldste om lov til å gå ut i de fremmedes leir; og idet hun utsatte sig for fare, gikk hun ut for den kjærlighets skyld som hun bar til sitt fedreland og sitt folk som da var beleiret; og Herren overgav Holofernes i en kvinnes hender. Også Ester, som var fullkommen i tro, utsatte sig for ikke mindre fare, for å utfri Israels tolv stammer fra den ødeleggelse som truet. For med faste og ydmykelse bønnfalt hun den evige Gud, som ser alle ting; og da han så hennes ånds ydmykhet, utfridde han folket, for hvis skyld hun hadde gått faren i møte.

Kapittel 56 - La oss formane og rette hverandre.

La oss da også be for dem som er falt i nogen synd, at saktmodighet og ydmykhet må bli gitt dem, så de kan underordne sig, ikke under oss, men under Guds vilje. For på denne måte skal de sikre sig en fruktbar og fullkommen ihukommelse fra oss, med medfølelse for dem, både i våre bønner til Gud og når vi nevner dem for de hellige. La oss ta imot tukt, elskede, for hvis skyld ingen bør mishage sig. De formaninger hvormed vi formaner hverandre, er både gode [i sig selv] og høilig gagnlige, for de tjener til å forene oss med Guds vilje. For således sier det hellige Ord: «Herren har tuktet mig hårdt, men han gav mig ikke over til døden.» «For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar imot.» «Den rettferdige,» sier det, «skal tukte mig i miskunn og refse mig; men synderes olje skal ikke fete mitt hode.» Og igjen sier han: «Salig er det menneske som Herren refser, og forkast ikke den Allmektiges advarsel. For han volder sorg og gjenopretter igjen [til glede]; han sårer, og hans hender læger. I seks trengsler skal han utfri dig, ja, i den syvende skal intet ondt røre dig. I hunger skal han fri dig fra døden, og i krig skal han fri dig fra sverdets makt. For tungens svepe skal han skjule dig, og du skal ikke frykte når ondt kommer. Du skal le av den urettferdige og den ugudelige, og du skal ikke frykte markens dyr. For de ville dyr skal holde fred med dig; da skal du vite at ditt hus skal være i fred, og din telts bolig skal ikke slå feil. Du skal også vite at din ætt skal bli stor, og dine barn som markens gress. Og du skal komme til graven som modent korn som høstes i sin tid, eller som en dynge fra treskeplassen som samles inn til rette tid.» I ser, elskede, at vern gis dem som tuktes av Herren; for eftersom Gud er god, retter han oss, forat vi skal formanes ved hans hellige tukt.

Kapittel 57 - La opstandens ophavsmenn underordne sig.

I altså, som la grunnvollen til denne opstand, underordne eder under de eldste og ta imot tukt, så I omvender eder, idet I bøier eders hjerters knær. Lær å være underdanige, idet I legger bort eders tunges stolte og overmodige selvtillit. For det er bedre for eder at I inntar et ydmykt, men ærefullt sted i Kristi hjord, enn at I, høit ophøiet, blir kastet ut fra hans folks håp. For således taler den allgode Visdom: «Se, jeg vil føre mine Ånds ord frem for eder, og jeg vil lære eder min tale. Fordi jeg kalte, og I ikke hørte; jeg holdt mine ord frem, og I aktet ikke på dem, men forkastet mine råd og gav ikke efter for mine refselser; derfor vil også jeg le ved eders ødeleggelse, ja, jeg vil glede mig når undergang kommer over eder, og når plutselig forvirring innhenter eder, når omstyrtelse viser sig som en storm, eller når trengsel og undertrykkelse faller over eder. For det skal skje at når I kaller på mig, vil jeg ikke høre eder; de ugudelige skal søke mig, og de skal ikke finne mig. For de hatet visdom og valgte ikke Herrens frykt; heller ikke vilde de høre på mine råd, men foraktet mine refselser. Derfor skal de ete fruktene av sin egen vei, og de skal mettes med sin egen ugudelighet.» …

Kapittel 58 - Velsignelser søkes for alle som påkaller Gud.

Måtte Gud, som ser alle ting, og som er herskeren over alle ånder og Herren over alt kjød — han som utvalgte vår Herre Jesus Kristus og oss ved ham til å være et eiendomsfolk — gi hver sjel som påkaller hans herlige og hellige navn, tro, frykt, fred, tålmodighet, langmodighet, selvbeherskelse, renhet og edruelighet, til velbehag for hans navn, ved vår yppersteprest og beskytter, Jesus Kristus, ved hvem der være ham ære og majestet og makt og heder, både nu og i all evighet. Amen.

Kapittel 59 - Korinterne formanes til snarlig å sende bud tilbake om at freden er gjenoprettet. Velsignelsen.

Send hastig tilbake til oss i fred og med glede disse våre sendebud til eder: Claudius Efebus og Valerius Bito, sammen med Fortunatus, forat de dess før kan melde oss den fred og samklang som vi så alvorlig ønsker og lengter efter [iblandt eder], og forat vi dess hurtigere kan glede oss over den gode orden som er gjenoprettet iblandt eder. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder og med alle overalt som er kalt av Gud ved ham, ved hvem der være ham ære, heder, makt, majestet og evig herredømme fra evighet til evighet. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -
https://en.wikisource.org/wiki/Ante-Nicene_Fathers/Volume_I/First_Epistle_to_the_Corinthians?

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2026.