De tolv patriarkers testamenter

Kap. 1 – Reubens siste formaninger og bekjennelsen om Bilha

 1 Dette er avskriften av Reubens testamente, de formaninger som han gav sine sønner før han døde, i sitt hundre og tjuefemte leveår. 2 To år etter sin bror Josefs død, da Reuben ble syk, samlet hans sønner og hans sønnesønner seg for å besøke ham. 3 Og han sa til dem: Mine barn, se, jeg dør og går den vei mine fedre har gått. 4 Og da han så Juda og Gad og Aser, sine brødre, der, sa han til dem: Løft meg opp, så jeg kan tale til mine brødre og til mine barn om det som jeg har skjult i mitt hjerte; for se, nå går jeg endelig bort. 5 Og han reiste seg, kysset dem og sa til dem: Hør, mine brødre, og gi akt, mine barn, på Reuben, deres far, i de formaninger som jeg gir dere. 6 Og se, jeg kaller i dag himmelens Gud til vitne mot dere, at dere ikke vandrer i ungdommens synder og i hor, som jeg ble revet med i og besmittet min far Jakobs leie. 7 Og jeg sier dere at han slo meg med en hard plage i mine lender i sju måneder; og hadde ikke min far Jakob bedt for meg til Herren, ville Herren ha ødelagt meg. 8 For jeg var tretti år gammel da jeg gjorde denne onde gjerning for Herrens åsyn, og i sju måneder var jeg syk til døden. 9 Og etter dette angret jeg med fast forsett i min sjel i sju år for Herrens åsyn. 10 Og vin og sterk drikk drakk jeg ikke, og kjøtt kom ikke i min munn, og jeg åt ingen deilig føde; men jeg sørget over min synd, for den var stor, slik som det ikke hadde vært i Israel.

 Kap. 2 – De syv ånder og menneskets sanser

 1 Og nå, mine barn, hør hva jeg så angående de sju bedrageriske ånder, da jeg angret. 2 Sju ånder er nemlig satt over mennesket, og de er førerne i ungdommens gjerninger. 3 [Og sju andre ånder blir gitt ham ved hans skapelse, slik at gjennom dem hvert menneskes verk skal bli gjort. 4 Den første er livets ånd, som menneskets skikkelse blir skapt med. 5 Den andre er synets sans, som begjæret oppstår gjennom. 6 Den tredje er hørselens sans, som undervisningen kommer gjennom. 7 Den fjerde er luktens sans, som gir smak, for å trekke inn luft og åndedrag. 8 Den femte er talens kraft, som kunnskapen kommer gjennom. 9 Den sjette er smakens sans, som fører til inntagelse av mat og drikke; og ved den frembringes styrke, for i maten er styrkens grunnvoll. 10 Den sjuende er forplantningens og det kjødelige samlivs kraft, ved hvilken syndene kommer inn gjennom lystens kjærlighet. Derfor er den den siste i skapelsens orden og den første i ungdommens, fordi den er fylt av uvitenhet og leder ungdommen som en blind mann til en grav, og som et dyr til et stup.]

 Kap. 3 – Villfarelsens ånder og Reubens fall

 1 Utover alle disse er det en åttende ånd, søvnens ånd, som frembringer naturens henrykkelse og dødens bilde. 2 Med disse ånder er villfarelsens ånder blandet.] 3 Først er horens ånd, som har sitt sete i naturen og i sansene; den andre er umettelighetens ånd, i buken; 4 den tredje er stridens ånd, i leveren og gallen. 5 Den fjerde er underdanighetens og listens ånd, for at man gjennom påtrengende iver kan fremstå som rettferdig i det ytre. 6 Den femte er hovmodets ånd, for at man skal være skrytende og overmodig. 7 Den sjette er løgnens ånd, til undergang og misunnelse, for å øve bedrag og skjule ting for slektninger og venner. 8 Den sjuende er urettferdighetens ånd, som tyveri og rov følger med, for at et menneske kan oppfylle sitt hjertes begjær; for urettferdigheten virker sammen med de andre ånder ved å ta imot gaver. 9 Og med alle disse er søvnens ånd forbundet, som er villfarelsens og fantasiens ånd.] 10 Slik går enhver ung mann til grunne, idet han formørker sitt sinn fra sannheten og ikke forstår Guds lov og heller ikke adlyder sine fedres formaninger, slik det også gikk meg i min ungdom. 11 Og nå, mine barn, elsk sannheten, og den skal bevare dere; hør Reuben, deres fars ord. 12 Vend ikke blikket mot en kvinnes åsyn, og hold ikke omgang med en annen manns hustru, og bland dere ikke inn i kvinnesaker. 13 For hadde jeg ikke sett Bilha bade på et skjult sted, hadde jeg ikke falt i denne store misgjerning. 14 For da mitt sinn tok imot tanken om kvinnens nakenhet, tillot det meg ikke å sove før jeg hadde gjort den avskyelige gjerning. 15 For mens Jakob, vår far, var gått til Isak, sin far, da vi var i Eder, nær Efrat i Betlehem, ble Bilha drukken og lå avkledd og sov i sitt kammer. 16 Da gikk jeg inn og så hennes nakenhet og gjorde ugudeligheten uten at hun merket det; og jeg forlot henne mens hun sov og gikk bort. 17 Og straks åpenbarte en Guds engel for min far min ugudelighet, og han kom og sørget over meg og rørte henne ikke mer.

 Kap. 4 – Advarsel mot hor og Josefs eksempel

 1 Vend derfor ikke akt, mine barn, på kvinners skjønnhet og sett ikke deres sinn på deres saker; men vandre i hjertets enfold i Herrens frykt og legg flid på gode gjerninger og på studium og på deres hjorder, inntil Herren gir dere en hustru, den han vil, så dere ikke lider som jeg gjorde. 2 For inntil min fars død hadde jeg ikke frimodighet til å se ham i ansiktet eller tale til noen av mine brødre, på grunn av vanæren. 3 Ja, helt til nå volder min samvittighet meg smerte på grunn av min ugudelighet. 4 Og likevel trøstet min far meg mye og bad for meg til Herren, for at Herrens vrede skulle vike fra meg, slik Herren viste. 5 Og fra den tid og til nå har jeg voktet meg og ikke syndet. 6 Derfor, mine barn, sier jeg dere: Ta vare på alt det jeg befaler dere, så skal dere ikke synde. 7 For horens synd er en grav for sjelen; den skiller den fra Gud og fører den nær avgudene, fordi den bedrar sinn og forstand og fører unge menn ned i dødsriket før deres tid. 8 For mange har horet ødelagt; for enten et menneske er gammelt eller edelt, rikt eller fattig, fører det skam over seg selv blant menneskenes barn og spotteord hos Belial. 9 For dere har hørt om Josef, hvordan han voktet seg for en kvinne og renset sine tanker for all hor og fant nåde for Guds og menneskers åsyn. 10 For den egyptiske kvinne gjorde mange ting mot ham og kalte på trollmenn og bød ham kjærlighetsdrikker; men hans sjels forsett slapp ikke noe ondt begjær inn. 11 Derfor frelste deres fedres Gud ham fra alt ondt og fra skjult død. For dersom horen ikke får makt over deres sinn, kan heller ikke Belial få makt over dere.

 Kap. 5 – Kvinners forførelse og Vokternes fall

 1 For onde er kvinnene, mine barn; og siden de ikke har makt eller styrke over mannen, bruker de list gjennom ytre tiltrekning for å dra ham til seg. 2 Og den de ikke kan forhekse med ytre skjønnhet, ham overvinner de med kløkt. 3 For dessuten har Herrens engel sagt meg og lært meg dette: at kvinner i større grad enn menn blir overvunnet av horens ånd, og i sitt hjerte legger de planer mot menn; og ved sitt ytre smykkeverk bedrar de først sinnene, og ved øyets blikk inngyter de giften, og deretter tar de dem til fange gjennom den fullbyrdede gjerning. 4 For en kvinne kan ikke åpent tvinge en mann, men med skjøgens vesen forfører hun ham. 5 Fly derfor horet, mine barn, og pålegg deres hustruer og deres døtre at de ikke smykker hode og ansikt for å bedra sinnet; for hver kvinne som bruker slike lister, er satt til side for evig straff. 6 For slik lokket de Vokterne som var før vannflommen; for når disse stadig så dem, fikk de begjær etter dem og unnfanget gjerningen i sitt sinn; for de forvandlet seg til menneskers skikkelse 7 og viste seg for dem mens de var hos sine menn. Og kvinnene, som i sitt sinn begjærte deres skikkelser, fødte kjemper; for Vokterne viste seg for dem som om de rakte helt til himmelen.

 Kap. 6 – Renhet, Levi og prestedømmets velsignelse

 1 Vokt dere derfor for horet; og dersom dere vil være rene i sinnet, så vokt deres sanser for enhver kvinne. 2 Og pålegg også kvinnene ikke å ha omgang med menn, for at også de kan være rene i sinnet. 3 For stadige møter, selv om den ugudelige gjerning ikke blir gjort, er for dem en uhelbredelig sykdom, 4 og for oss Belials ødeleggelse og en evig vanære. 5 For i hor finnes verken forstand eller gudsfrykt, og all misunnelse bor i dens lyst. 6 Derfor sier jeg dere: Dere skal bli misunnelige mot Levis sønner og søke å opphøye dere over dem, men dere skal ikke makte det. 7 For Gud skal hevne dem, og dere skal dø en ond død. 8 For Gud gav Levi herredømmet [og sammen med ham også Juda og meg, og Dan og Josef, for at vi skulle være fyrster]. 9 Derfor befaler jeg dere å høre på Levi, for han skal kjenne Herrens lov og gi forskrifter til dom og ofre for hele Israel inntil tidens fullendelse, som den salvede yppersteprest, som Herren har talt om. 10 Jeg formaner dere ved himmelens Gud at hver og én gjør sannhet mot sin neste og nærer kjærlighet, hver og én til sin bror. 11 Og kom nær til Levi i hjertets ydmykhet, så dere kan motta velsignelse fra hans munn. 12 For han skal velsigne Israel og Juda, fordi Herren har utvalgt ham til konge over hele folket. 13 Og bøy dere for hans ætt, for på våre vegne skal den dø i synlige og usynlige kriger og være blant dere en evig konge.

Kap. – Reubens død og begravelse

 1–2 Og Reuben døde etter å ha gitt disse formaninger til sine sønner. Og de la ham i en kiste inntil de førte ham opp fra Egypt og begravde ham i Hebron, i hulen der hans far lå.

SIMEONS TESTAMENTE, DEN ANDRE AV JAKOB OG LEA

 Kap. 1 – Simeon samler sine sønner

 1 Dette er avskriften av Simeons ord, det han talte til sine sønner før han døde, i sitt hundre og tyvende leveår, på den tid da hans bror Josef døde. 2 Da Simeon ble syk, kom hans sønner for å besøke ham; og han styrket seg, satte seg opp, kysset dem og sa:

 Kap. 2 – Simeons styrke, misunnelse og synd mot Josef

 1 Hør, mine barn, på Simeon, deres far, og jeg vil kunngjøre dere det som er i mitt hjerte. 2 Jeg ble født av Jakob som min fars annen sønn; og min mor Lea kalte meg Simeon, fordi Herren hadde hørt hennes bønn. 3 Og jeg ble meget sterk; jeg vegret meg ikke for noen bragd og fryktet intet. 4 For mitt hjerte var hardt, og min lever urokkelig, og mine innvoller uten medlidenhet, 5–6 fordi tapperhet også er gitt menneskene av Den Høyeste i sjel og legeme. 7 For i min ungdoms tid var jeg i mange ting misunnelig på Josef, fordi min far elsket ham mer enn alle. 8 Og jeg satte mitt sinn på å ødelegge ham, fordi bedragets fyrste sendte ut misunnelsens ånd og blindet mitt sinn, slik at jeg ikke regnet ham som en bror og heller ikke sparte Jakob, min far. 9 Men hans Gud og hans fedres Gud sendte sin engel og fridde ham ut av mine hender. 10 For da jeg dro til Sikem for å hente salve til hjordene, og Reuben til Dotan, der våre forråd og alt vårt utstyr var, solgte min bror Juda ham til ismaelittene. 11 Og da Reuben hørte dette, ble han bedrøvet, for han ville føre ham tilbake til sin far. 12 Men da jeg hørte det, ble jeg meget vred på Juda, fordi han lot ham dra bort i live, 13 og i fem måneder holdt jeg fast ved min vrede mot ham. 14 Men Herren holdt meg tilbake og tok styrken ut av mine hender; for min høyre hånd var halvt vissen i sju dager. 15 Og jeg skjønte, mine barn, at dette var kommet over meg på grunn av Josef, og jeg angret og gråt; og jeg bad Herren Gud at min hånd måtte bli gjenopprettet, og at jeg måtte holde meg borte fra all urenhet og misunnelse og fra all dårskap. 16 For jeg visste at jeg hadde uttenkt en ond gjerning for Herrens og min far Jakobs åsyn mot Josef, min bror, fordi jeg misunte ham.

 Kap. 3 – Misunnelsens ånd og omvendelsens vei

 1–2 Og nå, mine barn, hør på meg og vokt dere for bedragets og misunnelsens ånd. 3 For misunnelsen hersker over hele menneskets sinn og lar ham verken spise eller drikke eller gjøre noe godt. 4 Men den råder ham stadig til å ødelegge den han misunner; og så lenge den misunte blomstrer, visner den misunnelige. 5 I to år plaget jeg derfor min sjel med faste i Herrens frykt, og jeg lærte at utfrielse fra misunnelse kommer ved gudsfrykt. 6 For dersom et menneske flyr til Herren, flykter den onde ånd fra ham, og hans sinn blir lett. 7 Og siden får han medynk med den han misunte og tilgir dem som er fiendtlig innstilt mot ham, og slik tar misunnelsen slutt.

 Kap. 4 – Josefs barmhjertighet og broderkjærlighet

 1 Og min far spurte om meg, fordi han så at jeg var bedrøvet; og jeg sa til ham: Jeg lider i min lever. 2 For jeg sørget mer enn dem alle, fordi jeg var skyldig i salget av Josef. 3 Og da vi dro ned til Egypt og han bandt meg som en spion, visste jeg at jeg led med rette og klaget ikke. 4 Men Josef var en god mann og hadde Guds Ånd i seg; og han var barmhjertig og medlidende og bar ikke nag til meg, men elsket meg som de øvrige av sine brødre. 5 Vokt dere derfor, mine barn, for all misunnelse og avind, og vandre i sjelens enfold og med et godt hjerte, idet dere minnes Josef, deres fars bror, for at Gud også må gi dere nåde og herlighet og velsignelse over deres hoder, slik dere så det skje med Josef. 6 Alle sine dager bebreidet han oss ikke for dette, men elsket oss som sin egen sjel og æret oss mer enn sine egne sønner, og gav oss rikdom og buskap og frukt. 7 Gjør også dere slik, mine barn: Elsk hver og én sin bror av et godt hjerte, så skal misunnelsens ånd vike fra dere. 8 For den gjør sjelen vill og ødelegger legemet; den skaper vrede og krig i sinnet, egger til blodige gjerninger og fører sinnet inn i raseri og lar ikke klokskap virke i menneskene; dessuten tar den bort søvnen [og volder uro i sjelen og skjelving i legemet]. 9 For selv i søvnen gnager en ond misunnelse på ham, forfører ham og forstyrrer hans sjel med onde ånder, og volder uro i legemet og vekker sinnet i forvirring; og som en ond og giftig ånd viser den seg for menneskene.

 Kap. 5 – Advarsel mot hor og profeti om Levi

 1 Derfor var Josef vakker i skikkelse og herlig å se på, fordi ingen ondskap bodde i ham; for noe av åndens uro viser seg i ansiktet. 2 Og nå, mine barn: Gjør deres hjerter gode for Herren og deres veier rette for mennesker, så skal dere finne nåde for Gud og mennesker. 3 Vokt dere derfor for horet, for horet er all ondskaps mor, som skiller fra Gud og fører nær til Belial. 4 For jeg har sett det nedskrevet i Enoks skrift at deres sønner skal bli fordervet i hor og gjøre vold mot Levis sønner med sverd. 5 Men de skal ikke kunne stå seg mot Levi, for han skal føre Herrens krig og seire over alle deres hærer. 6 Og de skal bli få i tall, delt mellom Levi og Juda, og ingen av dere skal få herredømme, slik også vår far profeterte i sine velsignelser.

 Kap. 6 – Simeons profeti om fred og Guds frelse

 1–2 Se, jeg har sagt dere alt dette for at jeg skal være fri for deres synd. Dersom dere nå fjerner misunnelsen og all stivnakkethet fra dere, da skal mine ben blomstre som en rose i Israel, og mitt kjød som en lilje i Jakob, og min duft skal være som Libanons duft; og som sedrer skal hellige vokse tallrike ut fra meg til evig tid, og deres grener skal strekke seg vidt. 3 Da skal Kanaans ætt gå til grunne, og det skal ikke bli noen rest av Amalek; alle kappadokiere skal gå til grunne, og alle hetitter skal bli fullstendig utslettet. 4 Da skal Hams land forgå, og hele folket skal gå til grunne. Da skal hele jorden få hvile fra trengsel og hele verden under himmelen fra krig. 5 Da skal Israels Mektige ære Sem, for Herren Gud skal åpenbare seg på jorden og selv frelse menneskene. 6 Da skal alle bedragets ånder bli lagt under føtter, og menneskene skal herske over onde ånder. 7 Da skal jeg reise meg i glede og velsigne Den Høyeste for hans underfulle gjerninger, [fordi Gud har tatt på seg et legeme og spist med menneskene og frelst menneskene].

 Kap. 7 – Levi, Juda og frelsen som skal komme

 1 Og nå, mine barn, adlyd Levi og Juda og opphøy dere ikke mot disse to stammer, 2 for fra dem skal Guds frelse oppstå for dere. 3 For Herren skal reise opp fra Levi likesom en yppersteprest og fra Juda likesom en konge [Gud og menneske]; han skal frelse alle [hedningene og] Israels ætt. 4 Derfor gir jeg dere disse formaninger, for at også dere skal befale deres barn å holde dem gjennom alle sine slekter.

 Kap. 8 – Simeons død og benenes bortføring

 1 Og da Simeon hadde fullført sine formaninger til sine sønner, sovnet han inn hos sine fedre, hundre og tjue år gammel. 2 Og de la ham i en kiste av tre for å føre hans ben opp til Hebron. 3 Og de førte dem opp i hemmelighet under en krig med egypterne. 4 For Josefs ben voktet egypterne i kongenes graver; for trollmennene hadde sagt dem at når Josefs ben ble ført bort, skulle det komme mørke og dysterhet over hele landet og en meget stor plage over egypterne, slik at selv med en lampe skulle et menneske ikke kjenne igjen sin bror.

Kap. 9 – Simeons sønner blir i Egypt

 1–2 Og Simeons sønner sørget over sin far. Og de ble i Egypt inntil den dag de drog ut ved Moses’ hånd.

 LEVIS TESTAMENTE, JAKOBS OG LEAS TREDJE SØNN

 Kap. 1 – Levi kaller sine sønner sammen

 1 Dette er avskriften av Levis ord, det han fastsatte for sine sønner, etter alt det de skulle gjøre, og det som skulle hende dem inntil dommens dag. 2 Han var frisk da han kalte dem til seg; for det var blitt åpenbart for ham at han skulle dø. Og da de var samlet, sa han til dem:

 Kap. 2 – Levis første syn og opstigning til himmelen

 1–2 Jeg, Levi, ble født i Harran, og jeg kom med min far til Sikem. Og jeg var ung, omkring tjue år gammel, da jeg sammen med Simeon tok hevn over Hamor for vår søster Dina. 3 Og mens jeg gjette hjordene i Abel-Maul, kom Herrens forstands ånd over meg, og jeg så at alle mennesker fordervet sin ferd, og at urettferdigheten hadde bygd seg murer, og lovløsheten satt på tårn. 4 Og jeg sørget over menneskenes slekt og bad til Herren om at jeg måtte bli frelst. 5 Da falt en søvn over meg, og jeg så et høyt fjell, og jeg var på det. 6 Og se, himlene ble åpnet, og en Guds engel sa til meg: Levi, gå inn. 7 Og jeg gikk inn i den første himmel, og der så jeg et stort hav som hang. 8 Og videre så jeg en annen himmel, langt lysere og mer strålende, for der var også et grenseløst lys. 9 Og jeg sa til engelen: Hvorfor er dette slik? Og engelen sa til meg: Undres ikke over dette, for du skal se en annen himmel, mer strålende og uten like. 10 Og når du har steget opp dit, skal du stå nær Herren og være hans tjener og kunngjøre hans hemmeligheter for menneskene og forkynne om ham som skal forløse Israel.  11 Og ved deg og Juda skal Herren åpenbare seg blant menneskene og frelse hver menneskeslekt. 12 Og av Herrens del skal ditt liv være, og han skal være din mark og din vingård, og dine frukter, ditt gull og ditt sølv.

 Kap. 3 – Himlenes orden og Den Store Herlighet

 1 Hør derfor om de himler som er blitt vist deg. Den laveste er derfor mørk for deg, fordi den ser alle menneskenes urettferdige gjerninger. 2 Og der er ild, snø og is beredt til dommens dag, i Guds rettferdige dom; for der er alle hevnens ånder, til gjengjeldelse over menneskene. 3 Og i den andre er hærskarene, som er satt til dommens dag for å øve hevn over bedragets og Belials ånder. Og over dem er de hellige. 4 Og i den høyeste av alle bor den Store Herlighet, høyt over all hellighet. 5 I [den himmel som er nærmest] er erkeenglene, som tjener og gjør soning for Herren for alle de rettferdiges uvitende synder, idet de bærer frem for Herren en velluktende duft, et fornuftig og blodløst offer. 6–7 Og [i himmelen under denne] er englene som bærer svar til englene som står for Herrens åsyn. 8 Og i himmelen nærmest denne er troner og herredømmer, der de alltid bærer lovprisning frem for Gud. 9 Når derfor Herren ser på oss, blir vi alle rystet; ja, himlene og jorden og avgrunnene skjelver for hans majestets åsyn. 10 Men menneskenes barn, som ikke har sans for dette, synder og vekker Den Høyeste til vrede.

 Kap. 4 – Dom over menneskenes barn og Levis kall

 1 Vit derfor at Herren skal holde dom over menneskenes barn. For når klippene rives i stykker, og solen slukkes, og vannene tørker bort, og ilden kryper sammen, og hele skapningen rystes, og de usynlige ånder smelter bort, og dødsriket tar bytte ved Den Høyestes besøkelse, da skal menneskene være vantro og holde fast ved sin urett. Derfor skal de dømmes med straff. 2 Derfor har Den Høyeste hørt din bønn, for å skille deg fra urett og for at du skal bli for ham en sønn og en tjener og en forvalter av hans åsyn. 3 Kunnskapens lys skal du tenne i Jakob, og som solen skal du være for hele Israels ætt. 4 Og det skal gis velsignelse til deg og til hele din ætt, inntil Herren besøker alle hedningene i sin ømme miskunn til evig tid. 5 Derfor er råd og forstand blitt gitt deg, for at du skal undervise dine sønner om dette, 6 for de som velsigner ham, skal bli velsignet, og de som forbanner ham, skal gå til grunne.

 Kap. 5 – Det himmelske tempel og prestedømmets velsignelse

 1 Da åpnet engelen for meg himmelens porter, og jeg så det hellige tempel, og på en herlighetens trone Den Høyeste. 2 Og han sa til meg: Levi, jeg har gitt deg prestedømmets velsignelser inntil jeg kommer og tar bolig midt i Israel. 3 Så førte engelen meg ned til jorden og gav meg et skjold og et sverd og sa: Fullbyrd hevn over Sikem for din søster Dina, og jeg vil være med deg, for Herren har sendt meg. 4 Og jeg ødela den gang Hamors sønner, slik det er skrevet i de himmelske tavler. 5 Og jeg sa til ham: Jeg ber deg, Herre, si meg ditt navn, så jeg kan påkalle deg på trengselens dag. 6 Og han sa: Jeg er den engel som går i forbønn for Israels folk, for at de ikke skal bli fullstendig slått, for hver ond ånd angriper det. 7 Og etter dette våknet jeg og velsignet Den Høyeste og engelen som går i forbønn for Israels folk og for alle rettferdige.

 Kap. 6– Hevnen over Sikem og Jakobs sorg

 1 Da jeg gikk til min far, fant jeg et kobberskjold; derfor heter også fjellet Aspis, som ligger nær Gebal, sør for Abila. 2 Og jeg gjemte disse ord i mitt hjerte. 3 Deretter rådet jeg min far og Reuben, min bror, til å befale Hamors sønner at de ikke skulle omskjæres; for jeg var nidkjær på grunn av den styggedom de hadde gjort mot min søster. 4–5 Og jeg drepte Sikem først, og Simeon drepte Hamor. 6 Deretter kom mine brødre og slo byen med sverdets egg. 7 Og min far hørte dette og ble vred og sorgfull over at de hadde mottatt omskjærelsen og deretter blitt drept; og i sine velsignelser så han skjevt på oss. 8 For vi syndet ved å gjøre dette mot hans vilje, og han var syk den dagen. 9 Men jeg så at Guds dom var til det onde over Sikem; for de hadde villet gjøre mot Sara og Rebekka som de gjorde mot Dina, vår søster, men Herren hindret dem. 10 Og de forfulgte vår far Abraham da han var en fremmed, og de plaget hans hjorder da de var drektige; og Eblaen, som var født i hans hus, mishandlet de skammelig. 11 Slik gjorde de mot alle fremmede, idet de tok deres hustruer med makt og drev dem bort. 12 Men Herrens vrede kom over dem til det ytterste.

 Kap. 7 – Sikem kalles en dårers by

 1 Og jeg sa til min far Jakob: Ved deg skal Herren frarøve kanaanittene deres land og gi det til deg og til din ætt etter deg. 2 For fra denne dag skal Sikem kalles en dårers by; for slik en mann spotter en dåre, slik spottet vi dem. 3 For også de hadde gjort dårskap i Israel ved å vanhellige min søster. 4 Og vi drog bort og kom til Betel.

 Kap. 8 – Levis prestelige innvielse i synet

 1–2 Og der så jeg igjen et syn lik det forrige, etter at vi hadde vært der i sytti dager. Og jeg så sju menn i hvite klær som sa til meg: Stå opp, ikle deg prestedømmets kjortel og rettferdighetens krone og forstandens brystduk og sannhetens kledning og troens plate og hodebindet og profetiens efod. 3 Og de bar hver for seg disse ting og la dem på meg og sa til meg: Fra nå av skal du være Herrens prest, du og din ætt til evig tid. 4–5 Og den første salvet meg med hellig olje og gav meg dommens stav. Den andre vasket meg med rent vann og gav meg brød og vin å spise, de aller helligste ting, og kledde meg i en hellig og herlig drakt. 6–7 Den tredje kledde meg i en linkjortel som en efod. 8–9 Den fjerde bandt et belte om meg som purpur. 10 Den femte gav meg en gren av rik oliven. 11 Den sjette satte en krone på mitt hode. 12 Den sjuende satte prestedømmets diadem på mitt hode og fylte mine hender med røkelse, så jeg kunne tjene som prest for Herren Gud. 13 Og de sa til meg: Levi, din ætt skal deles i tre embeter, til et tegn på Herrens herlighet som skal komme. 14 Den første del skal være stor; ja, større enn den skal ingen være. 15 Den andre skal være i prestedømmet. 16 Og den tredje skal kalles ved et nytt navn, for en konge skal oppstå i Juda og opprette et nytt prestedømme etter hedningenes skikk [for alle hedningene]. Og hans nærvær er elsket, som en profet for Den Høyeste, av vår far Abrahams ætt. 17 Derfor skal alt det ønskelige i Israel være for deg og for din ætt; og dere skal ete alt som er vakkert å se på, og Herrens bord skal din ætt fordele. 18 Og noen av dem skal være yppersteprester og dommere og skriftlærde; for ved deres munn skal helligdommen voktes. 19 Og da jeg våknet, forsto jeg at dette synet var lik det første. Og også dette skjulte jeg i mitt hjerte og fortalte det ikke til noe menneske på jorden.

 Kap. 9 – Isaks undervisning om prestedømmet

 1–2 Og etter to dager dro jeg og Juda opp med vår far Jakob til Isak, vår fars far. Og min fars far velsignet meg etter alle de ord i synene som jeg hadde sett. 3 Og han fulgte ikke med oss til Betel. 4 Og da vi kom til Betel, så min far et syn om meg, at jeg skulle være prest for Gud. 5 Og han stod tidlig opp om morgenen og gav tiende av alt til Herren gjennom meg. 6 Og slik kom vi til Hebron og bodde der. 7 Og Isak kalte meg ofte til seg for å minne meg om Herrens lov, slik Herrens engel hadde vist meg. 8 Og han lærte meg prestedømmets lov, om ofre, brennoffer, førstegrøde, frivillige offer og fredsoffer. 9 Og hver dag underviste han meg og arbeidet for meg for Herrens åsyn og sa til meg: Vokt deg for horens ånd; for den skal bli værende og ved din ætt gjøre den hellige plass uren. 10 Ta deg derfor en hustru uten lyte og urenhet mens du ennå er ung, og ikke av fremmede folkeslag. 11 Før du går inn i helligdommen, skal du bade; og når du ofrer, skal du vaske deg; og igjen, når du er ferdig med offeret, skal du vaske deg. 12 Av tolv trær med løv skal du bære frem offer for Herren, slik også Abraham lærte meg. 13 Og av hvert rent dyr og hver ren fugl skal du ofre for Herren. 14 Og av all din førstegrøde og av vin skal du ofre det første som offer for Herren Gud; og hvert offer skal du salte med salt.

 Kap. 10 – Profeti om presteskapets fall og Jerusalems ødeleggelse

 1 Hold nå alt det jeg befaler dere, mine barn; for alt det jeg har hørt fra mine fedre, har jeg kunngjort dere. 2 Og se, jeg er fri for deres ugudelighet og overtredelse, som dere skal begå i tidens ende [mot verdens frelser, Kristus, idet dere handler ugudelig], idet dere forfører Israel og vekker store onder fra Herren mot det. 3 Og dere skal handle lovløst sammen med Israel; derfor skal han ikke spare Jerusalem for deres ondskap, men templets forheng skal rives, så deres skam ikke skjules. 4 Og dere skal bli spredt som fanger blant hedningene og bli til spott og forbannelse der. 5 For huset som Herren skal utvelge, skal kalles Jerusalem, slik det står skrevet i Enoks, den rettferdiges, bok.

 Kap. 11 – Levis hustru og barn

 1–2 Da jeg tok meg en hustru, var jeg tjueåtte år gammel, og hennes navn var Melka. Og hun unnfanget og fødte en sønn, og jeg kalte ham Gersam, for vi var fremmede i vårt land. 3–4 Og jeg så om ham at han ikke skulle være i første rang. 5 Og Kehat ble født i mitt trettifemte leveår, ved soloppgang. 6 Og jeg så i et syn at han stod høyt midt i hele forsamlingen; derfor kalte jeg ham Kehat [det vil si: begynnelsen på herlighet og undervisning]. 7 Og hun fødte meg en tredje sønn i mitt førtiende leveår; og fordi hans mor fødte ham med møye, kalte jeg ham Merari, det vil si «min bitterhet», for også han var nær ved å dø. 8 Og Jokebed ble født i Egypt, i mitt fire og sekstiende leveår, for da var jeg høyt ansett blant mine brødre.

 Kap. 12 – Levis ætt og hans leveår

 1–2 Og Gersam tok seg en hustru, og hun fødte ham Lomni og Semei. 3–4 Og Kehats sønner var Amram, Jissakar, Hebron og Ussiel. 5 Og Meraris sønner var Moli og Musi. 6 Og i mitt fire og nittiende leveår tok Amram min datter Jokebed til hustru, for de var født på samme dag, han og min datter. 7 Åtte år gammel var jeg da jeg dro inn i Kanaans land, og atten år da jeg drepte Sikem, og nitten år da jeg ble prest, og tjueåtte år da jeg tok meg en hustru, og åtte og førti år da jeg dro til Egypt. 8 Og se, mine barn, dere er tredje slekt. 9 I mitt hundre og attende leveår døde Josef.

 Kap. 13 – Formaning til gudsfrykt, lovkunnskap og visdom

 1 Og nå, mine barn, befaler jeg dere: Frykt Herren deres Gud av hele deres hjerte og vandre i enfold etter hele hans lov. 2 Og lær også deres barn bokstaver, så de kan ha forstand hele sitt liv, idet de uten opphold leser Guds lov. 3 For hver den som kjenner Herrens lov, skal bli æret og skal ikke være en fremmed hvor han enn går. 4 Ja, mange venner skal han vinne, flere enn sine foreldre, og mange mennesker skal ønske å tjene ham og høre loven fra hans munn. 5 Øv derfor rettferdighet på jorden, mine barn, så dere kan ha den som en skatt i himmelen. 6 Og så gode ting i deres sjeler, så dere kan finne dem i deres liv. Men sår dere onde ting, skal dere høste all trengsel og lidelse. 7 Skaff dere visdom i gudsfrykt med flid; for om det enn blir fangenskap, og byer og land blir ødelagt, og gull og sølv og all eiendom går til grunne, kan ingen ta de vises visdom bort, unntatt ugudelighetens blindhet og syndens forherdelse. 8 For den som holder seg fra disse onde ting, for ham skal visdommen være til ære selv blant fiender, og i et fremmed land et fedreland, og midt blant motstandere vise seg som en venn. 9 Den som lærer edle ting og gjør dem, skal sitte på trone med konger, slik også Josef, min bror, gjorde.

 Kap. 14 – Presteskapets kommende fordervelse

 1 Derfor, mine barn, har jeg lært at i tidens ende skal dere falle fra Herren, idet dere rekker hendene ut til ondskap [mot ham], og for alle hedningene skal dere bli til spott. 2 For vår far Israel er ren for yppersteprestenes overtredelser [som skal legge hånd på verdens frelser]. 3 For slik som himmelen er renere i Herrens øyne enn jorden, slik skal også dere, Israels lys, være renere enn alle hedningene. 4 Men dersom dere formørkes ved overtredelser, hva skal da alle hedningene gjøre, de som lever i blindhet? Ja, dere skal føre forbannelse over vår ætt, fordi dere vil ødelegge lovens lys, som ble gitt for å opplyse hvert menneske, ved å lære bud som strider mot Guds forskrifter. 5 Herrens offer skal dere rane, og av hans del skal dere stjele de beste stykker, idet dere eter dem foraktelig sammen med skjøger. 6 Av grådighet skal dere lære Herrens bud; gifte kvinner skal dere gjøre urene, og Jerusalems jomfruer skal dere vanhellige; og med skjøger og ekteskapsbrytere skal dere forene dere, og hedningenes døtre skal dere ta til hustruer, idet dere renser dem med en ulovlig renselse; og deres samliv skal bli som Sodoma og Gomorra. 7 Og dere skal bli hovmodige på grunn av deres prestedømme, idet dere løfter dere opp mot mennesker, 8 ja, ikke bare mot mennesker, men også mot Guds bud; for dere skal forakte de hellige ting med spott og latter.

 Kap. 15 – Templets ødeleggelse og fangenskapet blant hedningene

 1 Derfor skal templet som Herren velger, bli lagt øde på grunn av deres urenhet, 2 og dere skal være fanger blant alle folkeslag. 3 Og dere skal bli en styggedom for dem og motta spott og evig skam fra Guds rettferdige dom. 4 Og alle som hater dere, skal fryde seg over deres undergang. 5 Og om dere ikke fikk miskunn ved Abraham, Isak og Jakob, våre fedre, skulle ikke én av vår ætt bli tilbake på jorden.

Kap. 16 – De sytti uker og prestedømmets vanhelligelse

 1 Og nå har jeg lært at i sytti uker skal dere fare vill og vanhellige prestedømmet 2 og gjøre ofrene urene. Og dere skal gjøre loven til intet og forakte profetenes ord ved ond fordreining. 3 Og dere skal forfølge rettferdige menn og hate de gudfryktige; de trofastes ord skal dere avsky. 4 [Og en mann som fornyer loven i Den Høyestes kraft, skal dere kalle en bedrager; og til slutt skal dere storme mot ham for å drepe ham, uten å kjenne hans verdighet, idet dere tar uskyldig blod på deres hoder.] 5 Og deres hellige steder skal bli lagt øde helt til grunnen på grunn av ham. 6 Og dere skal ikke ha noe sted som er rent, men være blant hedningene en forbannelse og en adspredelse inntil han igjen besøker dere og i miskunn tar imot dere [ved tro og vann].

 Kap. 17 – Prestedømmet gjennom jubelårene

 1 Og siden dere har hørt om de sytti ukene, hør også om prestedømmet. 2 For i hvert jubelår skal det være et prestedømme. Og i det første jubelår skal den første som blir salvet til prestedømmet, være stor og tale til Gud som til en far. Og hans prestedømme skal være fullkomment hos Herren [og på hans gledens dag skal han stå frem til verdens frelse]. 3 I det andre jubelår skal den salvede bli unnfanget i de elskedes sorg, og hans prestedømme skal bli æret og herliggjort av alle. 4 Den tredje prest skal bli grepet av sorg. 5 Den fjerde skal være i smerte, fordi urettferdigheten i høy grad skal samle seg mot ham, og hele Israel skal hate hver sin neste. 6 Den femte skal bli grepet av mørke, og likeså den sjette og den sjuende. 7 Og i den sjuende skal det være en slik urenhet at jeg ikke kan uttale den for mennesker; for de som gjør dette, skal kjenne den. 8 Derfor skal de bli tatt til fange og bli et bytte, og deres land og deres eiendom skal bli ødelagt. 9 Og i den femte uke skal de vende tilbake til sitt ødelagte land og gjenreise Herrens hus. 10 Og i den sjuende uke skal det oppstå prester som er avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, pengekjære, hovmodige, lovløse, lystne, misbrukere av barn og dyr.

 Kap. 18 – Den nye prest og den kommende fred

 1 Og etter at straffen har kommet over dem fra Herren, skal prestedømmet ta slutt. 2 Da skal Herren reise opp en ny prest. Og for ham skal alle Herrens ord bli åpenbart; og han skal øve en rettferdig dom på jorden i mange dager. 3 Og hans stjerne skal stige opp på himmelen som en konges, og tenne kunnskapens lys som solen ved dag; og han skal bli opphøyd i verden. 4 Han skal skinne som solen på jorden og fjerne alt mørke under himmelen, og det skal være fred på hele jorden. 5 Himlene skal fryde seg i hans dager, og jorden skal glede seg, og skyene skal juble, [og Herrens kunnskap skal bli utøst over jorden som havenes vann; og englene fra herlighetens nærvær hos Herren skal glede seg i ham.] 6 Himlene skal bli åpnet, og fra herlighetens tempel skal helliggjørelse komme over ham, med Faderens røst som fra Abraham til Isak. 7 Og Den Høyestes herlighet skal bli uttalt over ham, og forstands- og helliggjørelsens ånd skal hvile over ham [i vannet]. 8 For han skal gi Herrens majestet til sine sønner i sannhet til evig tid, og ingen skal etterfølge ham i alle slekter til evig tid. 9 Og i hans prestedømme skal hedningene bli tallrike i kunnskap på jorden og opplyst ved Herrens nåde; i hans prestedømme skal synd ta slutt, og de lovløse skal slutte å gjøre ondt. [Og de rettferdige skal hvile i ham.] 10 Og han skal åpne paradisets porter og fjerne det truende sverd mot Adam. 11 Og han skal gi de hellige å ete av livets tre, og hellighetens ånd skal være over dem. 12 Og Belial skal bli bundet av ham, og han skal gi sine barn makt til å trå på de onde ånder. 13 Og Herren skal glede seg over sine barn og ha velbehag i sine elskede til evig tid. 14 Da skal Abraham og Isak og Jakob fryde seg, og jeg skal glede meg, og alle de hellige skal kle seg i glede.

 Kap. 19 – Levis siste valg mellom lys og mørke

 1 Og nå, mine barn, har dere hørt alt; velg derfor for dere selv enten lyset eller mørket, enten Herrens lov eller Belials gjerninger. 2 Og hans sønner svarte ham og sa: For Herrens åsyn vil vi vandre etter hans lov. 3 Og deres far sa til dem: Herren er vitne, og hans engler er vitner, og dere er vitner, og jeg er vitne, om det ord som er gått ut av deres munn. 4 Og hans sønner sa til ham: Vi er vitner. 5 Og slik sluttet Levi å formane sine sønner; og han strakte sine føtter ut på sengen og ble samlet til sine fedre, etter at han hadde levd i hundre og trettisju år. 6 Og de la ham i en kiste, og siden begravde de ham i Hebron sammen med Abraham, Isak og Jakob.

JUDAS TESTAMENTE, JAKOBS OG LEAS FJERDE SØNN

 Kap. 1 – Juda samler sine sønner og minnes sin ungdom

 1–2 Dette er avskriften av Judas ord, det han talte til sine sønner før han døde. 3 Da samlet de seg og kom til ham, og han sa til dem: Hør, mine barn, på Juda, deres far. 4 Jeg var den fjerde sønn som ble født av min far Jakob, og Lea, min mor, kalte meg Juda og sa: Jeg takker Herren, fordi han også har gitt meg en fjerde sønn. 5 Jeg var rask i min ungdom og lydig mot min far i alt. 6 Og jeg æret min mor og min mors søster. 7 Og det skjedde da jeg ble mann, at min far velsignet meg og sa: Du skal bli en konge, som har lykke i alle ting.

 Kap. 2 – Judas styrke og bedrifter mot villdyrene

 1–2 Og Herren viste meg velvilje i alle mine gjerninger, både på marken og i huset. 3 Jeg vet at jeg løp som en hind og fanget den og gjorde kjøttet i stand for min far, og han åt. 4 Og rådyrene pleide jeg å overvinne på jakten og ta igjen alle som var på slettene. 5 En vill hoppe tok jeg igjen, fanget og temmet. 6 Jeg slo i hjel en løve og rev et kje ut av dens gap. 7 Jeg tok en bjørn i poten og kastet den ned fra klippen, og den ble knust. 8 Jeg løp fra et villsvin, og idet jeg grep det mens jeg løp, rev jeg det i stykker. 9 En leopard i Hebron sprang på min hund, og jeg tok den i halen og kastet den mot klippene, og den ble revet i to. 10 Jeg fant en vill okse som beitet på markene, og grep den i hornene og svingte den rundt og slo den sanseløs og kastet den fra meg og drepte den.

 Kap. 3 – Judas kamper mot kanaaneerkongene

 1 Og da de to kanaaneerkongene kom mot våre hjorder, iført rustning, og med mye folk, stormet jeg alene mot kongen av Hasor og slo ham på leggene og dro ham ned og drepte ham. 2 Og den andre, kongen av Tappuah, mens han satt på sin hest, [drepte jeg, og slik spredte jeg hele hans folk]. 3 Akar, kongen, en mann av kjempevekst, fant jeg idet han kastet spyd både forover og bakover mens han satt på hest; og jeg tok en stein på seksti punds vekt og kastet den og traff hesten og drepte den. 4 Og jeg kjempet med ham i to timer; og jeg kløvde hans skjold i to og hogg av hans føtter og drepte ham. 5 Og mens jeg tok av ham brynjen, se, da begynte ni menn, hans følgesvenner, å kjempe mot meg. 6 Og jeg snodde kappen min om hånden og slynget steiner mot dem og drepte fire av dem, og resten flyktet. 7 Og Jakob, min far, drepte Beelesat, konge over alle kongene, en kjempe i styrke, tolv alen høy. 8–9 Da falt frykt over dem, og de sluttet å føre krig mot oss. 10 Derfor var min far fri for uro i krigene når jeg var med mine brødre; for han så i et syn om meg at en mektig engel fulgte meg overalt, så jeg ikke skulle bli overvunnet.

 Kap. 4 – Krigen i sør og inntagelsen av Hasor

 1 Og i sør kom en større krig over oss enn den i Sikem; og jeg stilte meg i slagorden sammen med mine brødre og forfulgte tusen menn og drepte av dem to hundre menn og fire konger. 2–3 Og jeg gikk opp på muren og drepte fire mektige menn. 4 Og slik inntok vi Hasor og tok alt byttet.

 Kap. 5 – Aretan, Tappuah og byenes ødeleggelse

 1 Dagen etter drog vi til Aretan, en sterk og befestet by, utilgjengelig og truende oss med død. 2 Men jeg og Gad nærmet oss byen fra østsiden, og Reuben og Levi fra vestsiden. 3 Og de som var på muren, og trodde vi var alene, rykket ned mot oss. 4 Og slik klatret mine brødre i hemmelighet opp på muren fra begge sider med påler og gikk inn i byen uten at mennene visste det. 5 Og vi tok den med sverdets egg. Og dem som hadde tatt tilflukt i tårnet, satte vi ild på tårnet og tok både det og dem. 6 Og da vi drog bort, satte mennene fra Tappuah etter vårt bytte; og etter å ha overlatt det til våre sønner, kjempet vi med dem helt til Tappuah. 7 Og vi drepte dem og brente deres by og tok som bytte alt som var i den.

 Kap. 6 – Kampen ved Kozeba og Makir

 1–2 Og da jeg var ved vannene i Kozeba, kom mennene fra Jobel mot oss til strid. Og vi kjempet mot dem og slo dem på flukt; og deres allierte fra Sjilo drepte vi, og vi lot dem ikke få makt til å komme mot oss. 3 Og mennene fra Makir kom mot oss den femte dagen for å ta vårt bytte; og vi gikk løs på dem og overvant dem i hard kamp, for det var en hær av mektige menn blant dem, og vi drepte dem før de var kommet opp stigningen. 4–5 Og da vi kom til deres by, rullet kvinnene steiner ned over oss fra kanten av høyden som byen lå på. Og jeg og Simeon skjulte oss bak byen og tok høydene og ødela også denne byen.

 Kap. 7 – Gaasj, Timna og kanaaneernes frykt

 1 Og dagen etter fikk vi vite at kongen i byen Gaasj kom mot oss med en mektig hær. 2 Jeg og Dan ga oss derfor ut for å være amoritter og gikk som allierte inn i deres by. 3 Og midt på natten kom våre brødre, og vi åpnet portene for dem; og vi ødela alle mennene og deres eiendom og tok alt som bytte, og deres tre murer rev vi ned. 4 Og vi nærmet oss Timna, der all eiendommen til de fiendtlige kongene var. 5 Da de hånte meg, ble jeg vred og stormet mot dem opp til høyden; 6 og de fortsatte å slynge steiner og kaste spyd mot meg. Og hadde ikke Dan, min bror, hjulpet meg, ville de ha drept meg. 7 Derfor gikk vi løs på dem i vrede, og de flyktet alle. 8 Og idet de tok en annen vei, bønnfalt de min far, og han sluttet fred med dem. 9 Og vi gjorde dem intet ondt, og de ble skattepliktige for oss, og vi gav dem byttet tilbake. 10 Og jeg bygde Timna, og min far bygde Pabael. Jeg var tjue år gammel da denne krigen hendte. Og kanaaneerne fryktet meg og mine brødre.

 Kap. 8 – Juda tar Bat-Sjua til hustru

 1–2 Og jeg hadde mye buskap, og jeg hadde Iram, adullamitten, som overhyrde. 3 Og da jeg gikk til ham, så jeg Parsaba, kongen i Adullam; og han talte til oss og gjorde et gjestebud for oss. 4 Og da jeg var opphetet, gav han meg sin datter Bat-Sjua til hustru. 5 Hun fødte meg Er og Onan og Sjelah; og to av dem slo Herren i hjel; men Sjelah levde, og dere er hans barn.

 Kap. 9 – Krigen mot Esau og hans sønner

 1 Og i atten år bodde min far i fred med sin bror Esau, og hans sønner sammen med oss, etter at vi var kommet fra Mesopotamia, fra Laban. 2 Og da de atten år var fullendt, i mitt førtiende leveår, kom Esau, min fars bror, mot oss med et stort og mektig folk. 3 Og Jakob skjøt Esau med en pil, og han ble såret og båret opp på Se’ir-fjellet, og mens han drog videre, døde han ved Anoniram. 4 Og vi forfulgte Esaus sønner. De hadde en by med jernmurer og porter av bronse, og vi kunne ikke komme inn; og vi slo leir rundt den og beleiret den. 5 Og da de ikke åpnet for oss på tjue dager, satte jeg opp en stige for alles øyne, og med mitt skjold over hodet gikk jeg opp, mens jeg holdt stand mot steiner på over tre talents vekt. 6–7 Og jeg drepte fire av deres mektige menn; og Reuben og Gad drepte seks andre. 8 Da ba de oss om fredsvilkår; og etter rådslagning med vår far tok vi dem imot som skattepliktige. 9 Og de gav oss fem hundre kor hvete, fem hundre bat olje og fem hundre mål vin, helt til hungersnøden, da vi drog ned til Egypt.

 Kap. 10 – Er, Onan og Tamars urett

 1 Og etter dette tok min sønn Er til hustru Tamar, fra Mesopotamia, en datter av Aram. 2 Men Er var ond og stod Tamar imot, fordi hun ikke var av Kanaans land. 3 Og på den tredje natt slo en Herrens engel ham. Og han hadde ikke kjent henne, etter sin mors onde list, for han ønsket ikke å få barn med henne. 4 I bryllupsfestens dager gav jeg Onan til henne til ekte; og også han kjente henne ikke i sin ondskap, selv om han bodde hos henne i ett år. 5 Og da jeg truet ham, gikk han inn til henne, men lot sæden falle på jorden etter sin mors befaling, og også han døde på grunn av sin ondskap. 6 Og jeg ønsket også å gi Sjelah til henne, men hans mor tillot det ikke; for hun handlet ondt mot Tamar, fordi hun ikke var av Kanaans døtre, slik hun selv heller ikke var.

 Kap. 11 – Judas ekteskap og Bat-Sjuas ondskap

 1 Og jeg visste at kanaaneernes ætt var ond, men ungdommens drift blindet mitt sinn. 2 Og da jeg så henne skjenke vin, ble jeg bedratt på grunn av vinens rus 3 og tok henne, selv om min far ikke hadde rådet til det. 4 Og mens jeg var borte, gikk hun og tok en hustru fra Kanaan for Sjelah. 5 Og da jeg fikk vite hva hun hadde gjort, forbannet jeg henne i min sjels smerte. 6 Og også hun døde på grunn av sin ondskap, sammen med sine sønner.

 Kap. 12 – Tamar ved Enaims port og Judas skam

 1 Og etter dette, mens Tamar var enke, hørte hun etter to år at jeg drog opp for å klippe mine sauer. 2 Og hun smykket seg i brudedrakt og satte seg i byen Enaim ved porten. For det var amorittenes skikk at den som skulle gifte seg, skulle sitte i hor i sju dager ved porten. 3 Derfor kjente jeg henne ikke igjen, da jeg var drukken av vin; og hennes skjønnhet forførte meg ved hennes utsmykning. 4 Og jeg bøyde av til henne og sa: La meg gå inn til deg. Og hun sa: Hva vil du gi meg? 5 Og jeg gav henne min stav og mitt belte og mitt kongelige diadem i pant. 6 Og jeg gikk inn til henne, og hun ble med barn. Og uten å vite hva jeg hadde gjort, ønsket jeg å drepe henne; men hun sendte meg i hemmelighet pantet og satte meg til skamme. 7 Og da jeg kalte henne til meg, hørte jeg også de hemmelige ord som jeg hadde talt da jeg lå hos henne i min rus; 8 og jeg kunne ikke drepe henne, for det var fra Herren. 9 For jeg sa: Kanskje gjorde hun det i list, etter å ha mottatt pantet fra en annen kvinne. 10 Men jeg kom henne aldri nær igjen så lenge jeg levde, fordi jeg hadde gjort denne styggedom i hele Israel. 11 Og dessuten sa de som var i byen at det ikke var noen skjøge ved porten, for hun kom fra et annet sted og satt der bare en kort stund. 12 Og jeg tenkte at ingen visste at jeg hadde vært hos henne. 13 Og etter dette kom vi til Egypt til Josef på grunn av hungersnøden. 14 Og jeg var førtiseks år gammel, og tre og sytti år levde jeg i Egypt.

 Kap. 13 – Judas bekjennelse og advarsel mot lyst

 1 Og nå befaler jeg dere, mine barn: Hør på Juda, deres far, og hold fast ved mine ord, så dere gjør alle Herrens forskrifter og adlyder Guds bud. 2 Og vandre ikke etter deres lyster, heller ikke etter deres tankers innbilninger i hjertets hovmod; og ros dere ikke av ungdommens gjerninger og styrke, for også dette er ondt i Herrens øyne. 3 For også jeg roste meg av at ingen vakker kvinnes åsyn noen gang hadde lokket meg i krig, og jeg irettesatte Reuben, min bror, for Bilha, min fars hustru. Men misunnelsens og horens ånder stilte seg mot meg, inntil jeg lå med Bat-Sjua, kanaaneerkvinnen, og med Tamar, som var trolovet med mine sønner. 4 For jeg sa til min svigerfar: Jeg vil rådføre meg med min far, og så vil jeg ta din datter. Men han ville ikke; likevel viste han meg et ubegrenset forråd av gull for sin datters skyld, for han var en konge. 5 Og han smykket henne med gull og perler og lot henne skjenke vin for oss i festmåltidet med kvinners skjønnhet. 6 Og vinen vendte mine øyne bort, og lysten blindet mitt hjerte. 7 Og jeg ble betatt av henne og lå med henne og overtrådte Herrens bud og mine fedres bud, og jeg tok henne til hustru. 8 Og Herren lønnet meg etter mitt hjertes innbilning, for jeg hadde ingen glede i hennes barn.

Kap. 14 – Vinens fare og drukkenskapens villfarelse

 1 Og nå, mine barn, sier jeg til dere: Bli ikke drukken av vin; for vinen vender sinnet bort fra sannheten 2 og tenner lystens lidenskap og fører øynene inn i villfarelse. For horens ånd har vinen som sin tjener til å gi nytelse for sinnet; for disse to tar også bort menneskets forstand. 3 For dersom et menneske drikker vin til drukkenskap, forstyrrer den sinnet med skitne tanker som fører til hor og oppheter legemet til kjødelig omgang; og er anledningen til lysten til stede, gjør han synden og skammer seg ikke. 4 Slik er den berusede mann, mine barn; for den som er drukken, har ærefrykt for intet menneske. 5 For se, også meg fikk den til å fare vill, så jeg ikke skammet meg for folkemengden i byen, idet jeg for alles øyne vendte meg til Tamar og gjorde en stor synd og avdekket mine sønners skams dekke. 6 Etter at jeg hadde drukket vin, æret jeg ikke Guds bud og tok en kvinne av Kanaan til hustru. 7 For stor klokskap behøver den mann som drikker vin, mine barn; og i dette består klokskap i vinens bruk: at et menneske kan drikke så lenge han bevarer sømmelighet. 8 Men går han ut over denne grense, angriper bedragets ånd hans sinn og får den berusede til å tale skamløst og til å overtre og ikke skamme seg, ja, endog å rose seg av sin skam og holde seg selv for ærefull.

 Kap. 15 – Horens slaveri og Judas anger

 1 Den som driver hor, merker ikke når han lider tap og skammer seg ikke når han blir vanæret. 2 For selv om et menneske er konge og driver hor, blir han avkledd sin kongemakt ved å bli horens slave, slik også jeg led. 3 For jeg gav min stav, det vil si min stams støtte, og mitt belte, det vil si min makt, og mitt diadem, det vil si mitt kongedømmes herlighet. 4 Og jeg angret i sannhet dette; vin og kjøtt åt jeg ikke til min alderdom, og ingen glede så jeg. 5 Og Guds engel viste meg at kvinner for alltid hersker over både konge og tigger. 6 Fra kongen tar de bort hans herlighet, fra den sterke hans kraft, og fra tiggeren selv det lille som er støtten for hans fattigdom.

 Kap. 16 – Vinens fire onde ånder

 1 Legg derfor merke til, mine barn, den rette grense i vin; for i den er det fire onde ånder: 2 horens, den brennende begjærets, utskeielsens og den skitne vinningens. 3 Drikker dere vin i glede, så vær sømmelige i Guds frykt. For dersom Guds frykt viker i deres glede, da oppstår drukkenskap, og skamløshet sniker seg inn. 4 Men vil dere leve edruelig, så rør ikke vin i det hele, for at dere ikke skal synde i spottende ord og i strid og baktalelse og i overtredelser av Guds bud, og gå til grunne før deres tid. 5 Dessuten åpenbarer vinen både Guds og menneskers hemmeligheter, slik også jeg åpenbarte Guds bud og hemmelighetene til Jakob, min far, for den kanaaneiske kvinnen Bat-Sjua, som Gud hadde befalt meg ikke å åpenbare. 6 Og vinen er årsak både til krig og til forvirring.

 Kap. 17 – Penger, skjønnhet og Judas kongedømme

 1 Og nå befaler jeg dere, mine barn: Elsk ikke penger og fest ikke blikket på kvinners skjønnhet; for for pengenes og skjønnhetens skyld ble jeg ført vill til Bat-Sjua, kanaaneerkvinnen. 2–3 [For jeg vet at på grunn av disse to ting skal min ætt falle i ondskap; for selv vise menn blant mine sønner skal de forderve og få Judas rike til å bli mindre, som Herren gav meg for min lydighet mot min far. 4 For jeg voldte aldri Jakob, min far, sorg; alt det han befalte, gjorde jeg. 5 Og Isak, min fars far, velsignet meg til å være konge i Israel, og Jakob velsignet meg videre på samme måte. 6 Og jeg vet at fra meg skal kongedømmet bli grunnfestet. 7 Og jeg vet hvilke onder dere vil gjøre i de siste dager.]

 Kap. 18 – Hor og pengekjærhet gjør sjelen blind

 1 Vokt dere derfor, mine barn, for hor og kjærlighet til penger, og hør på Juda, deres far. 2 For disse ting trekker dere bort fra Guds lov og gjør sjelens tilbøyelighet blind og lærer hovmod 3 og lar ikke et menneske ha barmhjertighet mot sin neste. 4 De frarøver hans sjel all godhet og tynger ham med slit og trengsel og driver søvnen bort fra ham og fortærer hans legeme. 5 Og han hindrer Guds ofre og minnes ikke Guds velsignelse; han hører ikke på en profet når han taler og avskyr fromhetens ord. 6 For han er slave av to motstridende lidenskaper og kan ikke adlyde Gud, fordi de har blindet hans sjel, og han vandrer om dagen som om det var natt.

 Kap. 19 – Pengekjærhet, avgudsdyrkelse og Guds miskunn

 1 Mine barn, kjærligheten til penger fører til avgudsdyrkelse; for når menneskene blir forført av penger, kaller de dem guder som ikke er guder, og den som har dem, faller i vanvidd. 2 For pengenes skyld mistet jeg mine barn, og hadde ikke min anger og min ydmykelse og min fars bønner blitt hørt, ville jeg ha dødd barnløs. 3 Men mine fedres Gud viste meg miskunn, fordi jeg gjorde det i uvitenhet. 4 Og bedragets fyrste blindet meg, og jeg syndet som et menneske og som kjød, idet jeg ble fordervet ved synder; og jeg lærte min egen svakhet da jeg mente meg uovervinnelig.

 Kap. 20 – Sannhetens ånd og bedragets ånd

 1 Vit derfor, mine barn, at to ånder står mennesket bi: sannhetens ånd og bedragets ånd. 2 Og i midten er sinnets forstands ånd, som det tilkommer å vende seg dit den vil. 3 Og sannhetens gjerninger og bedragets gjerninger er skrevet i menneskenes hjerter, og hver enkelt kjenner Herren. 4 Og det finnes ingen tid da menneskenes gjerninger kan skjules; for på selve hjertet er de skrevet ned for Herrens åsyn. 5 Og sannhetens ånd vitner om alt og anklager alt; og synderen blir fortært av sitt eget hjerte og kan ikke løfte sitt ansikt mot dommeren.

 Kap. 21 – Kongedømmet og prestedømmet

 1 Og nå befaler jeg dere, mine barn: Elsk Levi, for at dere kan bli stående, og opphøy dere ikke mot ham, så dere ikke blir fullstendig ødelagt. 2 For meg gav Herren kongedømmet, og ham gav han prestedømmet, og han satte kongedømmet under prestedømmet. 3 Meg gav han det som er på jorden, ham det som er i himlene. 4 Og slik som himmelen er høyere enn jorden, slik er Guds prestedømme høyere enn det jordiske kongedømme, med mindre det ved synd faller bort fra Herren og blir behersket av det jordiske kongedømme. 5 For Herrens engel sa til meg: Herren valgte ham fremfor deg, for at han skulle tre nær til ham og ete av hans bord og bære frem førstegrøden av Israels barns utvalgte ting; men du skal være Jakobs konge. 6 Og du skal være blant dem som havet. For slik som på havet både rettferdige og urettferdige kastes omkring, noen føres i fangenskap mens andre blir rike, slik skal også enhver menneskeslekt være i deg: noen skal bli fattige og ført bort i fangenskap, og andre bli rike ved å plyndre andres eiendom. 7 For kongene skal være som havuhyrer; de skal sluke mennesker som fisker; frie menns sønner og døtre skal de gjøre til slaver; hus, land, hjorder og penger skal de plyndre. 8 Og av mange menneskers kjød skal de urettmessig fø sine ravner og traner; og de skal vokse i ondskap, løftet opp i grådighet. 9 Og det skal være falske profeter som stormer, og de skal forfølge alle rettferdige menn.

 Kap. 22 – Israels splittelse og kongedømmets løfte

 1 Og Herren skal føre splittelser over dem, den ene mot den andre. 2 Og det skal være stadige kriger i Israel; og blant et fremmed folk skal mitt kongedømme ta slutt, inntil Israels frelse kommer, inntil åpenbaringen av rettferdighetens Gud, så Jakob [og alle hedningene] kan hvile i fred. 3 Og han skal bevare mitt kongedømmes makt til evig tid; for Herren sverget meg med ed at han ikke for alltid ville ødelegge kongedømmet fra min ætt.

 Kap. 23 – Fremtidig utukt, avgudsdyrkelse og fangenskap

 1 Nå har jeg stor sorg, mine barn, på grunn av deres utukt og trolldom og avgudsdyrkelse, som dere skal drive mot kongedømmet, idet dere følger åndemanere, spåmenn og bedragets demoner. 2 Dere skal gjøre deres døtre til sangpiker og skjøger, og dere skal blande dere i hedningenes styggedommer. 3 For disse tings skyld skal Herren føre over dere hungersnød og pest, død og sverd, fienders beleiring, venners spotteord, barns slakt, hustruers voldtekt, plyndring av eiendom, brenning av Guds tempel, ødeleggelse av landet og deres egen trelldom blant hedningene. 4 Og noen av dere skal de gjøre til evnukker for sine hustruer, 5 inntil Herren besøker dere, når dere av hele hjertet omvender dere og vandrer i alle hans bud; og han fører dere opp fra fangenskapet blant hedningene.

 Kap. 24 – Stjernen fra Jakob og rettferdighetens mann

 1 Og etter disse ting skal en stjerne oppgå for dere fra Jakob i fred, og en mann skal stå frem [av min ætt], lik rettferdighetens sol, vandrende blant menneskenes barn i ydmykhet og rettferdighet; og ingen synd skal finnes i ham. 2 Og himlene skal åpnes for ham for å utøse Ånden, den Hellige Faders velsignelse. 3 Og han skal utøse nådens Ånd over dere; og dere skal være hans sønner i sannhet og vandre i hans bud, først og sist. 4 [Denne Den Høyestes Guds Spire, og denne Kilde som gir liv til alle.] 5 Da skal mitt kongedømmes septer skinne frem; og av deres rot skal en stamme skyte opp, 6 og fra den skal det vokse frem en rettferdighetens stav for hedningene, til å dømme og frelse alle som påkaller Herren.

 Kap. 25 – Oppstandelsen og stammene i herlighet

 1 Og etter disse ting skal Abraham og Isak og Jakob oppstå til liv, og jeg og mine brødre skal være høvdinger over Israels stammer: Levi den første, jeg den andre, Josef den tredje, Benjamin den fjerde, Simeon den femte, Issakar den sjette, og deretter alle i orden. 2 Og Herren velsignet Levi, og Nærværsengelen meg; herlighetens makter Simeon; himmelen Reuben; jorden Issakar; havet Sebulon; fjellene Josef; tabernaklet Benjamin; himmellysene Dan; Eden Naftali; solen Gad; månen Aser. 3 Og dere skal være Herrens folk og ha ett språk; og der skal ingen Belials bedragets ånd være, for han skal bli kastet i ilden til evig tid. 4 Og de som er døde i sorg, skal oppstå i glede, og de som var fattige for Herrens skyld, skal bli gjort rike, og de som er drept for Herrens skyld, skal våkne til liv. 5 Og Jakobs hinder skal løpe i fryd, og Israels ørner skal fly i glede; og hele folket skal prise Herren til evig tid.

 Kap. 26 – Judas siste befaling og død

 1 Hold derfor, mine barn, hele Herrens lov, for det er håp for alle som holder fast ved hans veier. 2 Og han sa til dem: Se, jeg dør for deres øyne i dag, hundre og nitten år gammel. 3 Ingen må begrave meg i kostbare klær, og ingen må åpne mine innvoller, for slikt gjør konger; 4 men bær meg opp til Hebron med dere. 5 Og da Juda hadde sagt disse ting, sovnet han inn; og hans sønner gjorde i alt slik han hadde befalt dem, og de begravde ham i Hebron sammen med hans fedre.

ISSAKARS TESTAMENTE, JAKOBS OG LEAS FEMTE SØNN

 Kap. 1 – Issakars fødsel og alrunene

 1 Dette er avskriften av Issakars ord. For han kalte sine sønner til seg og sa til dem: Hør, mine barn, på Issakar, deres far; gi akt på ordene fra ham som er elsket av Herren. 2–3 Jeg ble født som den femte sønn for Jakob, som lønn for alrunene. For Reuben, min bror, brakte alruner fra marken, og Rakel møtte ham og tok dem. 4 Og Reuben gråt, og ved hans røst kom Lea, min mor, ut. 5 Disse alrunene var velluktende epler som vokste i landet Harran, nedenfor en vannsøkk. 6 Og Rakel sa: Jeg vil ikke gi dem til deg, men de skal være mine i stedet for barn; for Herren har ringeaktet meg, og jeg har ikke født Jakob barn. 7 Det var to epler; og Lea sa til Rakel: Er det ikke nok for deg at du har tatt min mann? Vil du også ta disse? 8 Og Rakel sa til henne: Du skal ha Jakob i natt for din sønns alruner. 9 Og Lea sa til henne: Jakob er min, for jeg er hans ungdoms hustru. 10 Men Rakel sa: Ros deg ikke og skryt ikke; for han trolovet seg med meg før deg, og for min skyld tjente han vår far fjorten år. 11 Og hadde ikke list økt på jorden og menneskenes ondskap fått fremgang, skulle du ikke nå se Jakobs åsyn.

 Kap. 2 – Rakel, Lea og Herrens besøkelse

 1 Da viste en Herrens engel seg for Jakob og sa: To barn skal Rakel føde, fordi hun avslo samliv med sin mann og valgte avholdenhet. 2 Og hadde ikke Lea, min mor, betalt de to eplene for hans samliv, ville hun ha født åtte sønner; derfor fødte hun seks, og Rakel fødte to, for på grunn av alrunene besøkte Herren henne. 3 For han visste at for barns skyld ønsket hun samliv med Jakob, og ikke for lystens begjær. 4 Også dagen etter gav hun Jakob fra seg igjen på grunn av alrunene; 5 derfor hørte Herren Rakel. For selv om hun ønsket dem, åt hun dem ikke, men bar dem frem i Herrens hus og gav dem til Den Høyestes prest som var der på den tid.

 Kap. 3 – Issakars enfold og arbeid på marken

 1 Da jeg så vokste opp, mine barn, vandret jeg i hjertets oppriktighet, og jeg ble jorddyrker for min far og mine brødre og bar inn markens frukter til rette tid. 2–3 Og min far velsignet meg, for han så at jeg vandret rettferdig for hans åsyn. 4 Jeg var ikke innblandet i andres saker, heller ikke misunnelig eller ond mot min neste; jeg baktalte ingen og dømte ikke noe menneskes liv, idet jeg vandret i øyets enfold. 5 Da jeg var trettifem år gammel, tok jeg meg en hustru; for mitt arbeid tæret på min styrke, og jeg tenkte aldri på kvinners lyst, men på grunn av mitt slit tok søvnen meg. 6 Og min far gledet seg alltid over min rettskaffenhet, for jeg bar gjennom presten frem for Herren alle førstegrøder, og deretter også for min far. 7 Og Herren økte mangfoldig sine velgjerninger i mine hender; og også Jakob, min far, visste at Gud hjalp min enfold. 8 For alle fattige og undertrykte delte jeg jordens goder med i mitt hjertes enfold.

 Kap. 4 – Hjertets enfold og Herrens behag

 1 Og nå, hør på meg, mine barn, og vandre i hjertets enfold, for jeg har sett at i den er alt som behager Herren. 2 Den enfoldige begjærer ikke gull, han overrekker ikke sin neste, han lengter ikke etter mange delikatesser og fryder seg ikke over mangfoldige klær. 3 Han ønsker ikke et langt liv, men venter bare på Guds vilje. 4 Og bedragets ånder har ingen makt over ham, for han ser ikke på kvinners skjønnhet, så han skulle gjøre sitt sinn urent ved fordervelse. 5 Det er ingen misunnelse i hans tanker, [ingen ondskapsfull person lar hans sjel tæres], og ingen umettelig begjær plager hans sinn. 6 For han vandrer i sjelens enfold og ser alle ting i hjertets oppriktighet og flykter fra øyne som er blitt onde ved verdens villfarelse, så han ikke skal se fordreiningen av noen av Herrens bud.

 Kap. 5 – Jordbruk, førstegrøde og lydighet mot Levi og Juda

 1 Hold derfor, mine barn, Guds lov og vinn enfold, og vandre i uskyld uten å blande dere i deres nestes saker. 2 Men elsk Herren og deres neste; ha medlidenhet med de fattige og svake. 3 Bøy deres rygg til jordbruk og slit i alle slags arbeider på marken, idet dere bærer frem gaver til Herren med takk. 4 For med jordens førstegrøde vil Herren velsigne dere, slik han velsignet alle de hellige fra Abel og til nå. 5 For ingen annen del er gitt dere enn av jordens fedme, hvis frukter frembringes ved slit. 6 For vår far Jakob velsignet meg med jordens og førstegrødens velsignelser. 7 Og Levi og Juda ble herliggjort av Herren blant Jakobs sønner; for Herren gav dem en arv: Levi gav han prestedømmet, og Juda kongedømmet. 8 Adlyd derfor dem og vandre i deres fars enfold; [for til Gad er det gitt å ødelegge de flokker som kommer mot Israel].

 Kap. 6 – De siste tider og frafallet fra enfold

 1 Vit derfor, mine barn, at i de siste tider skal deres sønner forlate enfolden og holde seg til umettelig begjær; og idet de forlater uskyld, skal de nærme seg ondskap, 2 og idet de forlater Herrens bud, skal de holde seg til Belial. Og idet de forlater jordbruket, skal de følge sine egne onde påfunn og bli spredt blant hedningene og tjene sine fiender. 3 Gi derfor disse befalinger videre til deres barn, så de, dersom de synder, desto raskere kan vende tilbake til Herren; 4 for han er miskunnelig og vil utfri dem, ja føre dem tilbake til deres land.

 Kap. 7 – Issakars rene liv og død

 1 Se, som dere ser, er jeg hundre og tjueseks år gammel og er meg ikke bevisst å ha gjort noen synd. 2 Utenom min hustru har jeg ikke kjent noen kvinne; jeg har aldri drevet hor ved å løfte mine øyne. 3 Jeg drakk ikke vin for å bli ført vill; jeg begjærte ikke noe som tilhørte min neste. 4 List oppstod ikke i mitt hjerte; løgn gikk ikke over mine lepper. 5 Var noen i nød, forente jeg mine sukk med hans og delte mitt brød med den fattige. I gudsfrykt levde jeg alle mine dager; sannhet holdt jeg fast ved. 6 Jeg elsket Herren; og likeså hvert menneske av hele mitt hjerte. 7 Gjør også dere dette, mine barn, og enhver Belials ånd skal flykte fra dere, og ingen ugjerningsmanns gjerning skal herske over dere; og hvert villdyr skal dere legge under dere, siden dere har himmelens og jordens Gud med dere og vandrer med menneskene i hjertets enfold. 8 Og etter å ha sagt disse ting, befalte han sine sønner å bære ham opp til Hebron og begrave ham der i hulen sammen med hans fedre. Og han strakte sine føtter ut og døde i høy alder; med alle lemmer friske og med uforminsket styrke sovnet han den evige søvn.

SEBULONS TESTAMENTE, JAKOBS OG LEAS SJETTE SØNN

 Kap. 1 – Sebulons bekjennelse om Josef

 1 Dette er avskriften av Sebulons ord, som han påla sine sønner før han døde, i sitt hundre og fjortende leveår, to år etter Josefs død. 2 Og han sa til dem: Hør på meg, Sebulons sønner, gi akt på deres fars ord. 3 Jeg, Sebulon, ble født som en god gave for mine foreldre; for da jeg ble født, økte min far meget i flokker og hjorder, da han ved de spraglete staver fikk sin del. 4 Jeg er meg ikke bevisst å ha syndet alle mine dager, bortsett fra i tanke. 5 Jeg minnes heller ikke å ha gjort noen urett, unntatt uvitenhetens synd som jeg begikk mot Josef; for jeg inngikk pakt med mine brødre om ikke å si vår far hva som var blitt gjort. 6 Men jeg gråt i hemmelighet i mange dager for Josef, for jeg fryktet mine brødre, fordi de alle var blitt enige om at dersom noen røpte hemmeligheten, skulle han bli drept. 7 Men da de ønsket å drepe ham, formante jeg dem sterkt med tårer om ikke å gjøre seg skyldige i denne synd.

 Kap. 2 – Josefs bønn og Sebulons medynk

 1–2 For Simeon og Gad kom mot Josef for å drepe ham, og han sa til dem med tårer: Forbarm dere over meg, mine brødre; vis barmhjertighet mot vår far Jakobs innvoller; legg ikke hånd på meg for å utgyte uskyldig blod, for jeg har ikke syndet mot dere. 3 Og om jeg virkelig har syndet, så tukt meg med tukt, mine brødre, men legg ikke hånd på meg, for vår far Jakobs skyld. 4 Da han talte disse ord og jamret seg, kunne jeg ikke bære hans klage, og jeg begynte å gråte, og min lever ble utøst, og alle mine innvollers kraft løstes. 5 Og jeg gråt med Josef, og mitt hjerte slo, og mine legemsledd skalv, og jeg kunne ikke stå. 6 Og da Josef så meg gråte med ham, og de kom mot ham for å drepe ham, flyktet han bak meg og bønnfalt dem. 7 Men imens stod Reuben frem og sa: Kom, mine brødre, la oss ikke drepe ham, men kaste ham i en av disse tørre brønnene som våre fedre har gravd og funnet uten vann. 8 For for dette formål forbød Herren at vann skulle stige opp i dem, for at Josef skulle bli bevart. 9 Og de gjorde slik inntil de solgte ham til ismaelittene.

 Kap. 3 – Josefs pris og brødrenes sandaler

 1–2 I hans pris hadde jeg ingen del, mine barn. Men Simeon og Gad og seks andre av våre brødre tok prisen for Josef og kjøpte sandaler til seg selv og sine hustruer og sine barn og sa: 3 Vi vil ikke ete av den, for det er prisen for vår brors blod; men vi vil sannelig tråkke den under fot, fordi han sa at han skulle bli konge over oss; la oss se hva det blir av hans drømmer. 4 Derfor står det skrevet i Moses’ lov at den som ikke vil oppreise sæd for sin bror, hans sandal skal løses av, og de skal spytte ham i ansiktet. 5 Og Josefs brødre ønsket ikke at deres bror skulle leve, og Herren løste sandalen av dem som de bar mot Josef, deres bror. 6 For da de kom til Egypt, ble sandalene løst av Josefs tjenere utenfor porten, og slik gjorde de knefall for Josef etter kong Faraos skikk. 7 Og ikke bare gjorde de knefall for ham, men de ble også spyttet på, idet de straks falt ned for ham; og slik ble de gjort til skamme for egypterne. 8 For etter dette hørte egypterne alle de onde gjerninger de hadde gjort mot Josef.

 Kap. 4 – Josefs kjortel og brødrenes bedrag

 1 Etter at han var solgt, satte mine brødre seg ned for å ete og drikke. 2 Men jeg, av medynk med Josef, åt ikke, men voktet brønnen, fordi Juda fryktet at Simeon, Dan og Gad skulle fare av sted og drepe ham. 3 Men da de så at jeg ikke åt, satte de meg til å vokte ham til han ble solgt til ismaelittene. 4 Og da Reuben kom og hørte at Josef mens han var borte var blitt solgt, rev han sine klær og sa sørgende: Hvordan skal jeg se min far Jakobs åsyn? 5 Og han tok pengene og løp etter kjøpmennene, men da han ikke fant dem, vendte han tilbake i sorg. 6 For kjøpmennene hadde forlatt hovedveien og gått gjennom troglodyttenes land på en snarvei. 7 Reuben var meget bedrøvet og åt ikke den dagen. 8 Da kom Dan til ham og sa: Gråt ikke og sørg ikke; for vi har funnet på hva vi kan si til vår far Jakob. 9–10 La oss slakte et kje av geitene og dyppe Josefs kjortel i det og sende den til Jakob og si: Kjenn etter, er dette din sønns kjortel? 11 Og de gjorde slik. For de tok Josefs kjortel av ham da de solgte ham og kledde ham i en slaves drakt. 12 Simeon tok kjortelen og ville ikke gi den fra seg, for han ønsket å rive den i stykker med sitt sverd, da han var vred over at Josef levde og at han ikke hadde drept ham. 13 Da reiste vi oss alle og sa til ham: Om du ikke gir kjortelen fra deg, vil vi si til vår far at du alene gjorde denne onde gjerning i Israel. 14 Og så gav han den fra seg, og de gjorde som Dan hadde sagt.

 Kap. 5 – Barmhjertighet mot mennesker og dyr

 1 Og nå, mine barn, formaner jeg dere til å holde Herrens bud og vise barmhjertighet mot deres neste og ha medynk med alle, ikke bare med mennesker, men også med dyr. 2 For på grunn av dette velsignet Herren meg, og da alle mine brødre ble syke, slapp jeg unna uten sykdom; for Herren kjenner hver enkelts hensikter. 3 Ha derfor medfølelse i deres hjerter, mine barn; for slik et menneske gjør mot sin neste, slik vil også Herren gjøre mot ham. 4 For mine brødres sønner ble syke og døde på grunn av Josef, fordi de ikke viste barmhjertighet i sine hjerter; men mine sønner ble bevart uten sykdom, som dere vet. 5 Og da jeg var i Kana’ans land ved havkysten, gjorde jeg et fiskefangst for Jakob, min far; og mens mange ble kvalt i havet, forble jeg uskadd.

 Kap. 6 – Sebulons båt og gavmildhet mot fremmede

 1 Jeg var den første som laget en båt til å seile på havet, for Herren gav meg forstand og visdom til det. 2 Og jeg senket et ror bak den og spente et seil på et annet oppreist trestykke midt i den. 3 Og jeg seilte langs kystene og fanget fisk for min fars hus, inntil vi kom til Egypt. 4–5 [Og av barmhjertighet delte jeg min fangst med enhver fremmed. Og om et menneske var fremmed eller syk eller gammel, kokte jeg fisken og gjorde den i stand og bød den frem for alle, slik hver enkelt hadde behov, idet jeg sørget med dem og hadde medfølelse med dem. Derfor mettet Herren meg også med overflod av fisk når jeg fisket; for den som deler med sin neste, mottar mangfoldig mer fra Herren.] 6 For i fem år fanget jeg fisk [og gav derav til enhver jeg så, og det strakte til for hele min fars hus]. 7 Og om sommeren fanget jeg fisk, og om vinteren voktet jeg småfe sammen med mine brødre.

 Kap. 7 – Medynk med den nødlidende 

1 [Nå vil jeg fortelle dere hva jeg gjorde. Jeg så et menneske i nød på grunn av nakenhet om vinteren, og fikk medynk med ham og tok i hemmelighet et klesplagg fra min fars hus og gav det til ham som var i nød. 2 Gjør derfor, mine barn, av det Gud gir dere, barmhjertighet og miskunn uten nøling mot alle mennesker, og gi til enhver med et godt hjerte. 3 Og om dere ikke har noe å gi den som trenger, så ha medynk med ham i hjertets barmhjertighet. 4 Jeg vet at min hånd ikke fant noe å gi den som trengte, og jeg gikk sammen med ham og gråt i sju stadier, og mine innvoller vred seg i medfølelse med ham.]

 Kap. 8 – Barmhjertighet, enhet og broderkjærlighet

 1 Ha derfor også dere, mine barn, medfølelse med enhver med miskunn, for at Herren også skal ha medfølelse og miskunn med dere. 2 For også i de siste dager vil Gud sende sin barmhjertighet over jorden, og hvor han finner et barmhjertig hjerte, der bor han. 3 For i den grad et menneske har medfølelse med sin neste, i samme grad har også Herren medfølelse med ham.] 4 Og da vi drog ned til Egypt, bar Josef ingen nag mot oss. Ta dere dette til etterretning, mine barn: vis dere også uten nag og elsk hverandre, 5 og før ikke hver for seg regnskap over ondt mot deres bror. For dette bryter enheten og splitter hele slekten, uroliger sjelen og tærer bort ansiktets glans.

 Kap. 9 – Splittelse, fangenskap og Herrens miskunn

 1 Legg derfor merke til vannene: når de flyter sammen, fører de med seg steiner og trær og jord og andre ting; 2 men når de deles i mange bekker, sluker jorden dem, og de blir borte. 3–4 Slik skal også dere være om dere blir splittet. Vær derfor ikke delt i to hoder; for alt det Herren skapte, har bare ett hode, men to skuldre, to hender, to føtter og alle de øvrige lemmer. 5 For jeg har lært av mine fedres skrifter at dere skal bli splittet i Israel og følge to konger og gjøre all styggedom. 6 Og deres fiender skal føre dere i fangenskap, og dere skal bli mishandlet blant hedningene med mange sykdommer og trengsler. 7 Og etter dette skal dere minnes Herren og omvende dere, [og han skal føre dere tilbake]; for han er miskunnelig og barmhjertig og fører ikke regnskap med ondt mot menneskenes barn, fordi de er kjød, og bedragets ånder forfører dem i alle deres gjerninger. 8 Og etter dette skal Herren selv stå frem for dere, rettferdighetens lys, [og legedom og barmhjertighet skal være i hans vinger. Han skal løse menneskenes barns fangenskap fra Belial, og enhver bedragets ånd skal bli trådt ned]; og han skal føre alle hedningene tilbake til nidkjærhet for ham. 9 Og dere skal vende tilbake til deres land, og dere skal se ham i Jerusalem for hans navns skyld. 10 Og igjen, på grunn av deres gjerningers ondskap, skal dere egge ham til vrede, og dere skal bli forkastet av ham inntil fullendelsens tid.

 Kap. 10 – Sebulons håp om opstandelse og hans død

 1 Og nå, mine barn, sørg ikke over at jeg dør, og vær ikke nedslått over at jeg går mot min ende. 2 For jeg skal stå opp igjen midt iblant dere, som en høvding midt blant sine sønner, og jeg skal glede meg midt i min stamme, alle som holder Herrens lov og Sebulons, deres fars, bud. 3 Men over de ugudelige skal Herren føre evig ild og ødelegge dem gjennom alle slekter. 4–5 Men jeg skynder meg nå bort til min hvile, slik også mine fedre gjorde. 6 Frykt derfor Herren vår Gud av all deres kraft alle deres livs dager. 7 Og da han hadde sagt disse ting, sovnet han inn i høy alder. Og hans sønner la ham i en trekiste, og siden bar de ham opp og begravde ham i Hebron sammen med hans fedre.

DANS TESTAMENTE, JAKOBS OG BILHAS SJUENDE SØNN

 Kap. 1 – Dans bekjennelse om vrede mot Josef

 1 Dette er avskriften av Dans ord, som han talte til sine sønner i sine siste dager, i sitt hundre og tjuefemte leveår. 2 For han samlet sin husstand og sa: Hør mine ord, Dans sønner, og gi akt på deres fars tale. 3 Jeg har prøvd i mitt hjerte og i hele mitt liv at sannhet med rettferdig ferd er godt og velbehagelig for Gud, men at løgn og vrede er onde, fordi de lærer mennesket all ugudelighet. 4 Derfor bekjenner jeg i dag for dere, mine barn, at jeg i mitt hjerte besluttet å drepe Josef, min bror, den sanne og gode mann. 5 [Og jeg gledet meg over at han ble solgt, fordi hans far elsket ham mer enn oss.] 6 For misunnelsens og tom æres ånd sa til meg: Du er jo også hans sønn. 7 Og en av Belials ånder eggede meg og sa: Ta dette sverd og drep Josef; da skal din far elske deg når han er død. 8 Dette er vredens ånd, som overtalte meg til å knuse Josef, slik en leopard knuser et kje. 9 Men mine fedres Gud tillot ham ikke å falle i mine hender, så jeg skulle finne ham alene og drepe ham og føre til at en annen stamme ble utslettet i Israel.

 Kap. 2 – Løgnens og vredens ånd

 1 Og nå, mine barn, se, jeg dør, og jeg sier dere i sannhet: Om dere ikke holder dere borte fra løgnens og vredens ånd og elsker sannhet og langmodighet, skal dere gå til grunne. 2 For vrede er blindhet og lar ikke et menneske se noen annens åsyn i sannhet. 3 For enten det er far eller mor, opptrer han mot dem som mot fiender; enten det er en bror, kjenner han ham ikke; enten det er en Herrens profet, adlyder han ham ikke; 4 enten det er en rettferdig mann, akter han ham ikke; enten det er en venn, anerkjenner han ham ikke. 5 For vredens ånd omringer ham med bedragets nett og blinder hans øyne, og gjennom løgn formørker den hans sinn og gir ham sitt eget særegne syn. 6 Og hva omringer den hans øyne med? Med hjertets hat, så han misunner sin bror.

 Kap. 3 – Vredens makt over sjel og legeme

 1 For vrede er en ond ting, mine barn, for den forstyrrer selv sjelen. 2 Og den gjør den vredes kropp til sin egen og får herredømme over hans sjel, 3 og den gir legemet kraft til å gjøre all urett. 4 Og når legemet gjør disse ting, rettferdiggjør sjelen det som er gjort, fordi den ikke ser rett. 5 Derfor har den vrede, om han er en mektig mann, tredobbelt kraft i sin vrede: først ved hjelp av sine tjenere; for det andre ved sin rikdom, hvorved han urettmessig overtaler og overvinner; og for det tredje ved sin egen naturlige kraft virker han det onde. 6 Og selv om den vrede er svak, har han likevel dobbelt kraft ut over det naturlige; for vrede hjelper alltid slike i lovløshet. 7 Denne ånd går alltid sammen med løgnen ved Satans høyre hånd, for at hans gjerninger skal bli gjort med grusomhet og løgn.

 Kap. 4 – Vrede, tap og løgnens dobbelt onde

 1–2 Forstå derfor vredens makt, at den er tom. For først vekker den eggen ved ord; deretter styrker den den vrede ved gjerninger og forstyrrer hans sinn med bitre tap og hisser så opp sjelen med stor vrede. 3 Når derfor noen taler imot dere, bli ikke beveget til vrede, [og om noen roser dere som hellige menn, bli ikke oppblåst; la dere ikke bevege verken til behag eller til avsky]. 4 For først behager det øret og gjør sinnet skarpt til å oppfatte grunnene til eggen; og deretter, når han er opphisset, mener han at han er rettmessig vred. 5 Om dere lider tap eller ødeleggelse, mine barn, bli ikke nedslått; for nettopp denne ånd får et menneske til å begjære det forgjengelige, for at han skal bli vred gjennom trengselen. 6 Og om dere lider tap, frivillig eller ufrivillig, bli ikke opphisset; for av opphisselse oppstår vrede med løgn. 7 Dessuten er vrede med løgn et dobbelt onde; og de hjelper hverandre for å forstyrre hjertet; og når sjelen stadig er forstyrret, viker Herren fra den, og Belial får herredømme over den.

 Kap. 5 – Formaning mot vrede og profeti om frelse

 1 Hold derfor, mine barn, Herrens bud og ta vare på hans lov. Vend dere bort fra vrede og hat løgnen, for at Herren kan bo iblant dere og Belial flykte fra dere. 2 Tal sannhet, hver til sin neste; så skal dere ikke falle i vrede og forvirring, men være i fred, idet dere har fredens Gud, og ingen krig skal få makt over dere. 3 Elsk Herren alle deres livs dager, og hverandre av et sant hjerte. 4 Jeg vet at i de siste dager skal dere vende dere bort fra Herren og egge Levi til vrede og stride mot Juda; men dere skal ikke seire over dem, for en Herrens engel skal lede dem begge; for ved dem skal Israel bli stående. 5 Og hver gang dere vender dere bort fra Herren, skal dere vandre i all ondskap og gjøre hedningenes styggedommer, idet dere driver hor med de lovløses kvinner, mens alle ondskapens ånder virker i dere. 6 [For jeg har lest i Enoks, den rettferdiges, bok at deres fyrste er Satan, og at alle ondskapens og hovmodets ånder skal sammensverge seg for stadig å stå Levi-sønnene bi, for å få dem til å synde for Herrens åsyn. 7 Og mine sønner skal holde seg til Levi og synde sammen med dem i alle ting; og Judas sønner skal være pengegriske og plyndre andres eiendom som løver.] 8 Derfor skal dere bli ført bort [sammen med dem] i fangenskap, og der skal dere få alle Egyptens plager og alle hedningenes onder. 9 Og når dere så vender om til Herren, skal dere få miskunn, og han skal føre dere inn i sin helligdom og gi dere fred. 10 Og det skal reise seg for dere, av [Judas og] Levis stamme, Herrens frelse; og han skal føre krig mot Belial og fullbyrde en evig hevn over våre fiender. 11 Og fangenskapet skal han ta fra Belial [de helliges sjeler] og vende de ulydige hjerter til Herren og gi dem som påkaller ham evig fred. 12 Og de hellige skal hvile i Eden, og i det nye Jerusalem skal de rettferdige fryde seg, og dette skal være til Guds ære i all evighet. 13 Og Jerusalem skal ikke lenger ligge øde, og Israel skal ikke mer føres i fangenskap; for Herren skal være midt iblant det [boende blant mennesker], og Israels Hellige skal herske over det [i ydmykhet og fattigdom; og den som tror på ham, skal herske blant mennesker i sannhet].

Kap. 6 – Fredens engel og advarsel mot Satan

 1–2 Frykt nå Herren, mine barn, og vokt dere for Satan og hans ånder. Kom nær til Gud og til engelen som går i forbønn for dere; for han er en mellommann mellom Gud og mennesker, og for Israels fred skal han stå opp mot fiendens rike. 3 Derfor er fienden ivrig etter å ødelegge alle som påkaller Herren. 4 For han vet at på den dag Israel omvender seg, skal fiendens rike bli gjort til intet. 5 For selve fredens engel skal styrke Israel, så det ikke faller i ytterste ondskap. 6 Og i tiden for Israels lovløshet skal Herren ikke vike fra dem, men forvandle dem til et folk som gjør hans vilje; for ingen av englene skal være ham lik. 7 Og hans navn skal være på hvert sted i Israel og blant hedningene. 8 Hold dere derfor, mine barn, borte fra enhver ond gjerning, og kast fra dere vrede og all løgn, og elsk sannhet og langmodighet. 9 Og det dere har hørt fra deres far, skal dere også gi videre til deres barn [for at hedningenes Frelser skal ta imot dere; for han er sann og langmodig, mild og ydmyk, og lærer Guds lov ved sine gjerninger]. 10 Vend dere derfor bort fra all urettferdighet og hold dere til Guds rettferdighet, og deres ætt skal bli frelst til evig tid. Og gravlegg meg nær mine fedre.

 Kap. 7 – Dans død og begravelse

 1–2 Da han hadde sagt disse ting, kysset han dem og sovnet inn i høy alder. Og hans sønner begravde ham. 3 Og deretter bar de hans ben opp og la dem nær Abraham og Isak og Jakob. [Men Dan profeterte for dem at de skulle glemme sin Gud og bli fremmede for sin arveland og for Israels ætt og for sin slekts hus.]

NAFTALIS TESTAMENTE, JAKOBS OG BILHAS ÅTTENDE SØNN

 Kap. 1– Naftalis fødsel og hans mors ætt

 1 Dette er avskriften av Naftalis testamente, som han fastsatte ved sin død i sitt hundre og trettiende leveår. 2 Da hans sønner var samlet i den sjuende måned, på månedens første dag, mens han ennå var ved god helse, gjorde han et festmåltid for dem med mat og vin. 3 Og da han var våken om morgenen, sa han til dem: Jeg dør; men de trodde ham ikke. 4 Og idet han priste Herren, ble han sterk og sa at etter gårsdagens fest skulle han dø. 5 Da begynte han å si: Hør, mine barn, Naftalis sønner, hør deres fars ord. 6 Jeg ble født av Bilha, og fordi Rakel handlet listig og gav Bilha i sitt sted til Jakob, og hun ble fruktsommelig og fødte meg på Rakels knær, derfor kalte hun mitt navn Naftali. 7 For Rakel elsket meg høyt fordi jeg ble født på hennes fang; og da jeg ennå var ung, pleide hun å kysse meg og si: Måtte jeg få en bror til deg av mitt eget morsliv, lik deg. 8 Derfor var også Josef lik meg i alle ting, etter Rakels bønner. 9 Min mor var Bilha, datter av Rotheus, Deboras bror, Rebekkas amme, som ble født på samme dag som Rakel. 10 Og Rotheus var av Abrahams slekt, en kaldeer, gudfryktig, fribåren og av edel byrd. 11 Han ble tatt til fange og kjøpt av Laban; og han gav ham sin tjenestekvinne Ena til hustru, og hun fødte en datter og kalte henne Silpa, etter navnet på landsbyen der han var blitt tatt til fange. 12 Deretter fødte hun Bilha og sa: Min datter haster etter det nye; for straks hun ble født, grep hun brystet og skyndte seg å die.

 Kap. 2 – Skapningens orden og menneskets natur

 1 Jeg var rask på foten som en hjort, og min far Jakob satte meg til alle ærender, og som en hjort gav han meg sin velsignelse. 2 For likesom pottemakeren kjenner karet, hvor mye det kan romme, og bringer leire deretter, slik former også Herren legemet etter åndens likhet, og etter legemets evne planter han ånden. 3 Og det ene mangler ikke det andre så meget som et hårs bredde; for ved vekt og mål og regel ble hele skapningen til. 4 Og likesom pottemakeren kjenner hvert kar og vet hva det er skikket til, slik kjenner også Herren legemet, hvor lenge det vil holde ut i det gode, og når det begynner i det onde. 5 For det finnes ingen tilbøyelighet eller tanke Herren ikke kjenner; for han skapte hvert menneske i sitt eget bilde. 6 Som et menneskes styrke er, slik er også hans gjerning; og som hans sinn er, slik er også hans ferdighet; og som hans forsett er, slik er også hans utførelse; og som hans hjerte er, slik er også hans munn; som hans øye er, slik er også hans søvn; som hans sjel er, slik er også hans ord, enten i Herrens lov eller i Belials gjerninger. 7 Og likesom det er en adskillelse mellom lys og mørke, mellom syn og hørsel, slik er det også en adskillelse mellom mann og mann og mellom kvinne og kvinne; og det kan ikke sies at den ene er lik den andre, verken i åsyn eller i sinn. 8 For Gud skapte alle ting gode i sin orden: de fem sanser i hodet, og han føyde halsen til hodet og gav også håret til pryd og ære; deretter hjertet til forstand, buken til avfall, maven til maling, strupen til å ta inn ånden, leveren til vrede, gallen til bitterhet, milten til latter, nyrene til klokskap, lendens muskler til kraft, lungene til å trekke inn, hoftene til styrke, og så videre. 9 La derfor, mine barn, alle deres gjerninger skje i orden med godt forsett i Guds frykt, og gjør ikke noe uordentlig i forakt eller uten rett tid. 10 For om du byr øyet å høre, kan det ikke; slik kan dere heller ikke, mens dere er i mørke, gjøre lysets gjerninger.

 Kap. 3 – Guds lov og naturens orden

 1 Vær derfor ikke ivrige etter å ødelegge deres gjerninger ved pengegriskhet eller ved tomme ord som bedrar deres sjeler; for holder dere taushet i hjertets renhet, skal dere forstå hvordan dere skal holde fast ved Guds vilje og kaste fra dere Belials vilje. 2 Sol og måne og stjerner forandrer ikke sin orden; gjør dere heller ikke Guds lov om ved uordentlig ferd. 3 Hedningene fór vill og forlot Herren og forandret sin orden og adlød stokker og steiner, bedragets ånder. 4 Men dere skal ikke være slik, mine barn; idet dere i himmelhvelvingen og på jorden og i havet og i alt det skapte erkjenner Herren som gjorde alle ting, så dere ikke blir som Sodoma, som forandret naturens orden. 5 På samme måte forandret også Vokterne sin naturs orden; dem forbannet Herren ved flommen, og for deres skyld gjorde han jorden øde og uten frukt.

 Kap. 4 – Fangenskap, omvendelse og Herrens miskunn

 1 Dette sier jeg dere, mine barn, for jeg har lest i Enoks skrifter at også dere skal vende dere bort fra Herren og vandre etter all hedningenes lovløshet 2 og gjøre etter all Sodomas ondskap. Og Herren skal føre dere i fangenskap, og der skal dere tjene deres fiender og bøyes under all trengsel og lidelse, 3 inntil Herren har gjort ende på dere. 4 Og etter at dere er blitt få og ringe, skal dere vende om og erkjenne Herren deres Gud, og han skal føre dere tilbake til deres land etter sin rike miskunn. 5 Og det skal skje at etter at de er kommet inn i sine fedres land, skal de igjen glemme Herren og bli ugudelige. 6 Og Herren skal spre dem over hele jordens overflate, inntil Herrens miskunn kommer: et menneske som øver rettferdighet og viser barmhjertighet mot alle, både mot dem som er langt borte og mot dem som er nær.

 Kap. 5 – Synet om solen, månen og stammene

 1 For i mitt førtiende leveår så jeg et syn på Oljeberget, øst for Jerusalem, at solen og månen stod stille. 2 Og se, Isak, min fars far, sa til oss: Løp og grip dem, hver etter sin styrke; og den som griper dem, skal eie solen og månen. 3 Og vi løp alle sammen; Levi grep solen, og Juda løp forbi de andre og grep månen, og de ble begge løftet opp sammen med dem. 4 Og da Levi ble som en sol, se, en ung mann gav ham tolv palmegrener; 5 og Juda var lys som månen, og under deres føtter var tolv stråler. 6 [Og de to, Levi og Juda, løp og grep dem.] 7 Og se, på jorden var en okse med to store horn og ørnevinger på ryggen; og vi ønsket å gripe ham, men kunne ikke. 8 Men Josef kom og grep ham og steg opp i høyden sammen med ham. 9 Og jeg så det, for jeg var der, og se, en hellig skrift viste seg for oss og sa: Assyrere, medere, persere, [kaldeere], syrere skal føre Israels tolv stammer bort i fangenskap.

 Kap. 6 – Synet om Jakobs skip

 1 Og igjen, etter sju dager, så jeg vår far Jakob stå ved Jamnias hav, og vi var hos ham. 2 Og se, et skip kom seilende uten sjømenn eller styrmann, og på skipet stod det skrevet: Jakobs skip. 3 Og vår far sa til oss: Kom, la oss gå om bord i vårt skip. 4 Da han var gått om bord, oppstod en voldsom storm og en mektig vind; og vår far, som holdt roret, forsvant fra oss. 5 Og vi, drevet omkring av stormen, ble ført over havet, og skipet ble fylt med vann og slått av mektige bølger, 6 inntil det ble knust. Og Josef flyktet bort i en liten båt, og vi ble alle spredt på ni planker, mens Levi og Juda var sammen. 7 Og vi ble spredt til jordens ender. 8–9 Da ba Levi, kledd i sekk, for oss alle til Herren. Og da stormen stilnet, nådde skipet landet som i fred. 10 Og vår far kom, og vi gledet oss alle med ett hjerte.

 Kap. 7 – Jakobs sorg over Josef

 1 Disse to drømmer fortalte jeg min far, og han sa til meg: Disse ting må skje i sin tid, etter at Israel har lidd meget. 2 Deretter sa min far til meg: Jeg tror Gud at Josef lever, for jeg ser alltid at Herren regner ham med dere. 3 Og han sa, gråtende: Akk meg, min sønn Josef, du lever, men jeg ser deg ikke, og du ser ikke Jakob som avlet deg. 4 Disse ord fikk også meg til å gråte, og mitt hjerte brant etter å fortelle at Josef var blitt solgt, men jeg fryktet mine brødre.

 Kap. 8 – Levi og Juda som frelsens stammer

 1 Og se, mine barn, jeg har vist dere de siste tider, hvordan alt skal skje i Israel. 2 Pålegg derfor også deres barn at de holder seg til Levi og Juda; for gjennom dem skal frelse oppstå for Israel, og i dem skal Jakob bli velsignet. 3 For gjennom deres stammer skal Gud vise seg [boende blant mennesker] på jorden for å frelse Israels ætt og samle de rettferdige fra hedningene. 4 Gjør dere det gode, mine barn, da skal både mennesker og engler velsigne dere, og Gud skal bli herliggjort blant hedningene ved dere, og djevelen skal flykte fra dere, og villdyrene skal frykte dere, og Herren skal elske dere, [og englene skal holde seg til dere]. 5 Likesom et menneske som har oppdratt et barn vel, blir holdt i kjærlig minne, slik er det også en god ihukommelse for en god gjerning hos Gud. 6 Men den som ikke gjør det gode, skal både engler og mennesker forbanne; og Gud skal bli vanæret blant hedningene ved ham, og djevelen skal gjøre ham til sitt særegne redskap, og hvert villdyr skal få makt over ham, og Herren skal hate ham. 7 For lovens bud er tofoldige og må oppfylles med klokskap. 8 For det er en tid for et menneske å omfavne sin hustru, og en tid å avstå derfra for sin bønn. 9 Slik er det altså to bud; og dersom de ikke gjøres i rett orden, fører de meget stor synd over menneskene. 10 Slik er det også med de andre bud. Vær derfor vise i Gud, mine barn, og kloke, idet dere forstår rekkefølgen av hans bud og lovene for hvert ord, for at Herren skal elske dere.

 Kap. 9 – Naftalis siste befaling og død

 1 Da han hadde pålagt dem mange slike ord, formante han dem til å føre hans ben til Hebron og begrave ham der sammen med hans fedre. 2 Og da han hadde spist og drukket med glad hjerte, dekket han sitt ansikt og døde. 3 Og hans sønner gjorde i alt slik Naftali, deres far, hadde befalt dem.

GADS TESTAMENTE, JAKOBS OG SILPAS NIENDE SØNN

 Kap. 1 – Gads styrke og hatet mot Josef

 1 Dette er avskriften av Gads testamente, det han talte til sine sønner i sitt hundre og tjuefemte leveår. 2 Og han sa til dem: Hør, mine barn. Jeg var den niende sønn som ble født Jakob, og jeg var tapper i vokten av buskapen. 3 Derfor voktet jeg hjorden om natten; og hver gang løven eller ulven eller et hvilket som helst villdyr kom mot innhegningen, forfulgte jeg det, og når jeg hadde nådd det igjen, grep jeg foten med min hånd og kastet det omkring en steins lengde, og slik drepte jeg det. 4 Nå gjette Josef, min bror, hjorden sammen med oss i mer enn tretti dager; og da han var ung, ble han syk på grunn av heten. 5 Og han vendte tilbake til Hebron til vår far, som lot ham ligge nær seg, fordi han elsket ham meget. 6 Og Josef fortalte vår far at Silpas og Bilhas sønner slaktet det beste av hjorden og åt det, i strid med Reubens og Judas dom. 7 For han så at jeg hadde reddet et lam ut av en bjørns munn og drept bjørnen, 8 men at jeg hadde drept lammet, idet jeg sørget over det fordi det ikke kunne leve, og at vi hadde spist det. 9 På grunn av dette ble jeg vred på Josef helt til den dag han ble solgt; og hatets ånd var i meg, og jeg ønsket verken å høre om Josef med ørene eller se ham med øynene, fordi han irettesatte oss åpenlyst og sa at vi åt av hjorden uten Juda. For alt det han fortalte vår far, trodde han ham.

 Kap. 2 – Gads synd og Josefs salg

 1 Jeg bekjenner nå min synd, mine barn, at jeg ofte ønsket å drepe ham, fordi jeg hatet ham av mitt hjerte. 2 Jeg hatet ham enda mer på grunn av hans drømmer, og jeg ønsket å utslette ham fra de levendes land, likesom en okse slikker opp gresset på marken. 3 Derfor solgte jeg og Simeon ham til ismaelittene [for tretti sølvstykker; ti av dem skjulte vi, og viste de tjue til våre brødre]. 4 Og slik var vi gjennom pengegriskhet innstilt på å drepe ham. 5 Men våre fedres Gud reddet ham fra mine hender, for at jeg ikke skulle gjøre lovløshet i Israel.

 Kap. 3 – Hatets ånd gjør sjelen blind

 1 Og nå, mine barn, hør sannhetens ord for å gjøre rettferdighet og holde Den Høyestes hele lov, og far ikke vill ved hatets ånd; for den er ond i alle menneskers gjerninger. 2 Hva enn et menneske gjør, avskyr den som hater det; og selv om et menneske gjør Herrens lov, roser han ham ikke. Om et menneske frykter Herren og har behag i det rettferdige, elsker han ham ikke. 3 Han forakter sannheten, misunner den som lykkes, tar imot baktalelse og elsker hovmod; for hatet gjør sjelen blind, slik også jeg den gang så på Josef.

 Kap. 4 – Hat, misunnelse og kjærlighetens motsetning

 1 Vokt dere derfor, mine barn, for hat; for det virker lovløshet selv mot Herren. 2 For det vil ikke høre hans buds ord om å elske sin neste, 3 og det synder mot Gud. For om en bror snubler, fryder det seg straks over å kunngjøre det for alle og er ivrig etter at han skal dømmes og straffes og drepes. 4 Og er det en tjener, egges han opp mot sin herre, og med all slags trengsel uttenker hatet mot ham, om det bare kan føre til hans død. 5 Hatet virker også sammen med misunnelse mot dem som lykkes; så lenge det hører om eller ser deres fremgang, tæres det alltid. 6 For likesom kjærlighet ville gjøre selv de døde levende og kalle tilbake dem som er dømt til døden, slik vil hatet drepe de levende og ikke la dem leve som bare har syndet lett. 7 For hatets ånd virker sammen med Satan, i hastig sinn, til menneskers død; men kjærlighetens ånd virker sammen med Guds lov i langmodighet til menneskers frelse.

Kap. 5 – Omvendelse og legedom fra hatet

 1 Hatet er altså ondt, for det slutter seg stadig til løgnen og taler mot sannheten; det gjør små ting store, gjør lyset til mørke og kaller det søte bittert; det lærer baktalelse, tenner vrede og egg­er krig og vold og all pengegriskhet. 2 Det fyller hjertet med onde ting og djevelsk gift. 3 Dette sier jeg dere av erfaring, mine barn, for at dere skal drive bort hatet, som er av djevelen, og holde dere til Guds kjærlighet. 4 Rettferdighet driver bort hat, ydmykhet ødelegger misunnelse. For den som er rettferdig og ydmyk, skammer seg over å gjøre urett, idet han ikke blir refset av en annen, men av sitt eget hjerte, fordi Herren ser på hans tilbøyelighet. 5 Han taler ikke mot en hellig mann, fordi gudsfrykt overvinner hat. 6 For i frykt for å krenke Herren vil han ikke gjøre urett mot noe menneske, ikke engang i tanke. 7 Disse ting lærte jeg til sist, etter at jeg hadde omvendt meg i saken med Josef. 8 For sann omvendelse etter Gud [tilintetgjør uvitenhet] og driver bort mørket, opplyser øynene, gir sjelen kunnskap og leder sinnet til frelse. 9 Og det den ikke har lært av menneske, lærer den gjennom omvendelse. 10 For Gud førte over meg en sykdom i leveren; og hadde ikke min far Jakobs bønner hjulpet meg, var min ånd neppe blitt værende. 11 For med det som et menneske synder, med det blir han også straffet. Og fordi min lever var ubarmhjertig mot Josef, led også jeg ubarmhjertig i min lever og ble dømt i elleve måneder, så lenge som jeg hadde vært vred på Josef.

 Kap. 6 – Tilgivelse og fred med broderen

 1 Og nå, mine barn, formaner jeg dere: Elsk hver sin bror og legg hatet bort fra deres hjerter; elsk hverandre i gjerning og i ord og i sjelens tilbøyelighet. 2 For i min fars nærvær talte jeg fredelig til Josef; men da jeg gikk ut, formørket hatets ånd mitt sinn og egget min sjel til å drepe ham. 3 Elsk derfor hverandre av hjertet; og om en mann synder mot deg, driv bort hatets gift og tal fredelig til ham, og hold ikke svik i ditt sinn. Og om han bekjenner og angrer, tilgi ham. 4 Men om han nekter, bli ikke opphisset mot ham, for at han ikke skal ta gift fra deg og begynne å sverge, og du dermed synder dobbelt. 5 [La ikke en annen høre dine hemmeligheter under rettstvist, for at han ikke skal begynne å hate deg og bli din fiende og gjøre stor synd mot deg.] 6 Og selv om han nekter og likevel skammer seg når han blir irettesatt, så opphør med irettesettelsen. For den som nekter, kan omvende seg så han ikke gjør urett igjen; ja, han kan også hedre deg og [frykte] og være i fred med deg. 7 Men er han skamløs og blir stående i sin urett, så tilgi ham likevel av hjertet og overlat hevnen til Gud.

 Kap. 7 – Misunnelse mot den som lykkes

 1 Om et menneske lykkes mer enn dere, bli ikke misfornøyd, men be også for ham, at han må få full fremgang; for slik er det gagnlig for dere. 2 Og blir han ytterligere opphøyet, vær ikke misunnelig på ham, men kom i hu at alt kjød skal dø; og bring lovprisning til Gud, som gir gode og nyttige ting til alle mennesker. 3 Søk Herrens dommer, og ditt sinn skal få hvile og fred. 4 Og selv om et menneske blir rikt ved onde midler, slik som Esau, min fars bror, vær ikke misunnelig; 5 men vent på Herrens ende. For om han tar bort rikdom vunnet ved onde midler, tilgir han den som angrer; men den uomvendte er holdt tilbake til evig straff. 6 For den fattige, om han er fri for misunnelse, behager Herren i alle ting og er saligere enn alle mennesker, fordi han ikke har de forfengeliges møye. 7 Legg derfor misunnelse bort fra deres sjeler og elsk hverandre med hjertets oppriktighet.

 Kap. 8 – Juda, Levi og Gads død

 1 Si også disse ting til deres barn, at de ærer Juda og Levi; for fra dem skal Herren reise opp frelse for Israel. 2 [For jeg vet at i de siste tider skal deres barn vende seg bort fra ham og vandre i all ondskap og trengsel og fordervelse for Herrens åsyn.] 3 Og da han hadde hvilt en kort stund, sa han igjen: Mine barn, adlyd deres far og begrav meg nær mine fedre. 4–5 Og han trakk føttene til seg og sovnet inn i fred. Og etter fem år bar de ham opp til Hebron og la ham hos hans fedre.

ASJERS TESTAMENTE, JAKOBS OG SILPAS TIENDE SØNN

 Kap. 1 – De to veier og menneskets to tilbøyeligheter

 1 Dette er avskriften av Asjers testamente, det han talte til sine sønner i sitt hundre og tjuefemte leveår. 2 Mens han ennå var ved god helse, sa han til dem: Hør, Asjers barn, på deres far, og jeg vil kunngjøre for dere alt som er rett i Herrens øyne. 3 To veier har Gud gitt menneskenes sønner, og to tilbøyeligheter, og to slags handlinger, 4 og to måter og to utganger. Derfor er alle ting i par, det ene overfor det andre. 5 For det finnes to veier, den gode og den onde, og med dem to tilbøyeligheter i våre bryst som skiller dem. 6 Tar sjelen glede i den gode tilbøyelighet, er alle dens gjerninger i rettferdighet; og om den synder, angrer den straks. 7 For når dens tanker er rettet mot rettferdighet og den kaster bort ondskap, styrter den straks det onde og rykker synden opp med roten. 8 Men vender den seg til den onde tilbøyelighet, er alle dens gjerninger i ondskap; den driver bort det gode og holder seg til det onde og blir styrt av Belial; selv når den gjør noe godt, forvrenger han det til ondt. 9 For når den begynner å gjøre godt, tvinger han handlingens utfall over i ondt for den, fordi tilbøyelighetens skattkammer er fylt med en ond ånd.

 Kap. 2 – Gode gjerninger for onde hensikter

 1 Et menneske kan altså med ord støtte det gode for det ondes skyld, men handlingens utgang fører til ulykke. 2 Det finnes en som ikke viser medlidenhet mot den som tjener hans onde hensikt; dette har to sider, men helheten er ond. 3 Og det finnes en som elsker den som gjør ondt, fordi han heller vil dø i ondskap for hans skyld; også dette har to sider, men helheten er en ond gjerning. 4 Selv om han har kjærlighet, er han likevel ond som skjuler det onde for det gode navnets skyld; for handlingens ende går mot det onde. 5 En annen stjeler, gjør urett, plyndrer og bedrager, og samtidig ynkes han over den fattige; også dette har en tofoldig side, men helheten er ond. 6 Den som bedrager sin neste, egger Gud og sverger falskt mot Den Høyeste, og ynkes likevel over den fattige; Herrens lov setter han til side og krenker, og likevel lindrer han den fattige. 7 Han besmitter sjelen og pynter legemet; han dreper mange og ynkes over noen få; også dette har en tofoldig side, men helheten er ond. 8 En annen driver hor og begår utukt, men avholder seg fra mat; og når han faster, gjør han ondt, og ved sin rikdoms makt undertrykker han mange; og tross sin overveldende ondskap gjør han budene: også dette har en tofoldig side, men helheten er ond. 9 Slike mennesker er som harer: rene i det ytre, som dem som kløver hoven, men i sannhet urene. 10 For slik har Gud erklært det på budenes tavler.

 Kap. 3 – Advarsel mot det tvehjertede sinn

 1 Men dere, mine barn, skal ikke ha to ansikter som disse, ett for godhet og ett for ondskap; 2 hold dere bare til godheten, for der har Gud sin bolig, og menneskene begjærer den. 3 Flykt derimot fra ondskapen og ødelegg den onde tilbøyelighet ved deres gode gjerninger; for de som er tvehjertede, tjener ikke Gud, men sine egne lyster, for å tekkes Belial og mennesker som dem selv.

 Kap. 4 – Det tilsynelatende onde og det sanne gode

 1 For gode menn, ja også de som er enfoldige i sin ferd, selv om de av de tvehjertede blir ansett for å synde, er rettferdige for Gud. 2 For mange gjør i å drepe de ugudelige to gjerninger, både en god og en ond; men helheten er god, fordi han har rykket opp og tilintetgjort det onde. 3 En mann hater den barmhjertige og urettferdige mann, og mannen som driver hor og faster; også dette har en tofoldig side, men helheten er god, fordi han følger Herrens eksempel, ved ikke å godta det tilsynelatende gode som det sanne gode. 4 En annen ønsker ikke å se en god dag sammen med dem som fråtser, for at han ikke skal besmitte sitt legeme og forurense sin sjel; også dette er tvehjertet, men helheten er god. 5 For slike mennesker ligner hjorter og hinder; for etter villdyrenes skikk synes de å være urene, men de er helt rene, fordi de vandrer i nidkjærhet for Herren og avholder seg fra det Gud også hater og forbyr ved sine bud, idet de verner det gode mot det onde.

 Kap. 5 – Alle tings motsetning og sannhetens lys

 1 Dere ser altså, mine barn, at det finnes to i alle ting, det ene mot det andre, og det ene er skjult i det andre: i rikdom er gjerrighet skjult, i festlighet drukkenskap, i latter sorg, 2 i ekteskap utskeielse. Død følger liv, vanære følger ære, natt følger dag og mørke lys. 3 [Og alle ting er under dagen, de rettferdige under livet, de urettferdige under døden.] Derfor venter også det evige liv etter døden. 4 Og det kan ikke sies at sannhet er løgn eller rett er urett; for all sannhet er under lyset, likesom alle ting er under Gud. 5 Alt dette prøvde jeg i mitt liv, og jeg vek ikke fra Herrens sannhet, men gransket Den Høyestes bud og vandret med all min kraft i enfoldighet for det gode.

 Kap. 6 – Sjelen ved døden og Herrens engler

 1 Ta dere derfor i akt, også dere, mine barn, for Herrens bud, og følg sannheten i enfoldighet. 2 For de tvehjertede er skyldige i en dobbelt synd: de gjør både det onde og har behag i dem som gjør det, idet de følger de bedragerske ånders eksempel og strider mot menneskene. 3 Hold derfor, mine barn, Herrens lov, og gi ikke akt på det onde som om det var godt; men se på det som virkelig er godt, og hold fast ved det i alle Herrens bud, idet dere lever i det og hviler i det. 4 For menneskenes siste ende viser deres rettferdighet eller urettferdighet, når de møter Herrens og Satans engler. 5 For når sjelen farer bort i uro, blir den pint av den onde ånd som den også tjente i lyster og onde gjerninger. 6 Men er den fredelig med glede, møter den fredens engel, og han leder den inn i det evige liv.

 Kap. 7 – Sodomas synd og Herrens kommende besøkelse

 1 Bli derfor ikke, mine barn, som Sodoma, som syndet mot Herrens engler og gikk evig til grunne. 2 For jeg vet at dere skal synde og bli overgitt i deres fienders hender, og deres land skal bli øde, og deres hellige steder ødelagt, og dere skal bli spredt til jordens fire hjørner. 3 Og dere skal bli ringeaktet i adspredelsen og svinne bort som vann, 4 inntil Den Høyeste besøker jorden og selv kommer [som menneske, spisende og drikkende med mennesker, og knuser dragens hode i vannet]. Han skal frelse Israel og alle hedningene [Gud talende i menneskets skikkelse]. 5 [Derfor skal også dere, mine barn, fortelle disse ting til deres barn, for at de ikke skal være ulydige mot ham. 6 For jeg vet at dere sannelig skal være ulydige og handle ugudelig, idet dere ikke gir akt på Guds lov, men på menneskers bud, og blir fordervet ved ondskap. 7 Derfor skal dere bli spredt, som mine brødre Gad og Dan, og dere skal ikke kjenne deres land, stamme eller språk. Men Herren skal samle dere i tro ved sin ømme miskunn, for Abrahams, Isaks og Jakobs skyld.]

 Kap. 8 – Asjers død og begravelse

 1 Da han hadde sagt dette til dem, bød han dem og sa: Gravlegg meg i Hebron. 2 Og han sovnet inn og døde i en god alderdom. Og hans sønner gjorde som han hadde befalt dem, og de bar ham opp til Hebron og gravla ham hos hans fedre.

JOSEFS TESTAMENTE, JAKOBS OG RAKELS ELLEVTE SØNN  

Kap. 1 – Josefs lidelser og Herrens utfrielse

 1 Dette er avskriften av Josefs testamente. Da han skulle dø, kalte han sine sønner og sine brødre sammen og sa til dem: 2 Mine brødre og mine barn, hør på Josef, Israels elskede; lytt, mine sønner, til deres far. 3 Jeg har sett misunnelse og død i mitt liv, men jeg vek ikke av, men holdt fast ved Herrens sannhet. 4 Mine brødre hatet meg, men Herren elsket meg; de ønsket å drepe meg, men våre fedres Gud voktet meg. 5 De lot meg senke i en brønn, men Den Høyeste førte meg opp igjen. Jeg ble solgt til trelldom, men alles Herre gjorde meg fri. 6 Jeg ble ført i fangenskap, men hans sterke hånd hjalp meg. Jeg led hunger, men Herren selv gav meg føde. 7 Jeg var alene, men Gud trøstet meg; jeg var syk, og Herren besøkte meg; jeg var i fengsel, og min Gud gav meg nåde. 8 I lenker, og han løste meg; baktalt, og han førte min sak; bittert omtalt av egypterne, og han reddet meg; misunt av medtjenere, og han opphøyet meg.

 Kap. 2 – Josef i fristelse, fengsel og utholdenhet

 1 Og denne Faraos hærfører betrodde meg sitt hus. Og jeg kjempet mot en skamløs kvinne som presset meg til å synde med henne; men Israels Gud, min fars Gud, reddet meg fra den brennende ild. 2 Jeg ble kastet i fengsel, slått og hånet; men Herren gav meg å finne miskunn i fengselsvokterens øyne. 3 For Herren forlater ikke dem som frykter ham, verken i mørke, i lenker, i trengsler eller i nød. 4 For Gud blir ikke til skamme som et menneske, og frykter ikke som et menneskebarn, og er ikke svak som den som er født av jord. 5 Men i alle disse ting gir han vern og trøster på mange måter, om enn for en liten stund trekker seg tilbake for å prøve sjelens tilbøyelighet. 6 I ti fristelser viste han meg prøvet, og i dem alle holdt jeg ut; for utholdenhet er en mektig kraft, og tålmodighet gir mange gode ting.

Kap. 3 – Den egyptiske kvinnes trusler og Josefs faste

1 Hvor ofte truet ikke den egyptiske kvinne mig med døden! Hvor ofte overgav hun mig ikke til dem som skulde pine mig, og kalte mig så tilbake og truet mig! Men da jeg ikke vilde ha omgang med henne, sa hun til mig:

2 «Du skal være herre over mig og over hele mitt hus, dersom du bare vil gi dig hen til mig; da skal du være vår hersker.»

3 Men jeg kom min fars ord i hu, gikk gråtende inn i mitt kammer og bad til Herren.

4 For i disse syv år fastet jeg, og dog syntes jeg for egypterne som en som levde i vellyst; for de som faster for Guds skyld, får et nådig åsyn.

5 Når min herre var borte, drakk jeg ikke vin; i tre dager åt jeg ikke mat, men gav den til de fattige og de syke.

6 Og tidlig stod jeg op og bad til Herren, gråtende over den egyptiske kvinne fra Memfis, fordi hun plaget mig overmåte og uten ophør.

7 Om natten kom hun inn til mig under påskudd av å besøke mig. Fordi hun ikke hadde nogen sønn, lot hun som om hun regnet mig for en sønn.

8 En tid omfavnet hun mig som en sønn; men siden skjønte jeg at hun søkte å lokke mig til urenhet.

9 Da jeg blev var dette, sørget jeg inntil døden. Og efterat hun var gått ut, kom jeg til mig selv og sørget over henne i mange dager, fordi jeg hadde skjønt hennes svik og hennes list.

10 Og jeg talte Den Høiestes ord til henne, om hun kanskje kunde vendes bort fra sin onde lyst.

Kap. 4 – Smiger, avgudsløfte og Josefs bønn

1 Hvor ofte smigret hun mig ikke med ord som om jeg var en hellig mann, idet hun svikefullt priste min avholdenhet med sine ord for sin manns åsyn; men når vi var alene, søkte hun å forføre mig.

2 Åpenlyst æret hun mig for min avholdenhet; men i lønndom sa hun til mig: «Frykt ikke for min mann; for han er overbevist om din kyskhet, så at selv om nogen fortalte ham om dig, vilde han ikke tro det.»

3 Under alt dette kastet jeg mig ned på jorden og bad Gud frelse mig fra hennes svik.

4 Da hun intet vant ved dette, begynte hun å komme til mig under påskudd av å få undervisning, forat hun kunde lære Guds ord.

5 Og hun sa til mig: «Dersom du vil at jeg skal forlate avgudene, så ha omgang med mig, og jeg skal overtale min mann til å forlate avgudene, og vi skal vandre for din Herres åsyn.»

6 Men jeg sa til henne at Herren ikke vil at de som dyrker ham, skal komme ved urenhet, og at han ikke har behag i horkarler, men i dem som er rene av hjertet og ubesmittede i tale.

7 Men hun blev fortært av sin onde lyst og ønsket å fullbyrde sitt begjær.

8 Men jeg gav mig enda mere til faste og bønn, forat Herren skulde frelse mig fra henne.

Kap. 5 – Trusselen om mord

1 Igjen, ved en annen leilighet, sa hun til mig: «Dersom du ikke vil drive hor, da vil jeg drepe min mann med gift og ta dig til min mann.»

2 Da jeg hørte dette, sønderrev jeg mine klær og sa til henne: «Kvinne, frykt Gud! Gjør ikke denne onde gjerning, forat du ikke skal gå aldeles til grunne. For du skal vite at jeg vil gjøre denne din plan kjent for alle.»

3 Da blev hun fylt av frykt og bød mig ikke å røpe hennes råd.

4 Så gikk hun bort, men vedblev å lokke mig med gaver og alle slags lystelige ting.

Kap. 6 – Maten med trolldom

1 Siden sendte hun mig mat blandet med trolldom.

2 Og da hoffmannen som bar den, kom inn, løftet jeg mine øine og så en forferdelig mann som sammen med skålen rakte mig et sverd. Og jeg skjønte at det var et knep for å føre min sjel vill.

3 Da han var gått ut, gråt jeg, og jeg smakte hverken det ene eller det annet av den mat han hadde ført med sig.

4 Dagen efter kom hun til mig, og da hun så maten, sa hun til mig: «Hvorfor har du ikke ett av maten?»

5 Og jeg sa til henne: «Fordi du har fylt den med dødelig trolldom. Hvorledes kan du da si: Jeg nærmer mig ikke avgudene, men Herren alene?»

6 «Vit nu derfor at min fars Gud ved en engel har åpenbart mig din ondskap; men jeg har bevart dette for å overbevise dig, om du kanskje ved å se det kunde omvende dig.»

7 «Men forat du skal vite at de ugudeliges ondskap ikke har makt over dem som i kyskhet frykter Gud, vil jeg ta dette og ete det for dine øine.» Og da jeg hadde sagt dette, bad jeg høit og sa: «Mine fedres Gud og Abrahams engel være med mig.»

8 Og jeg åt. Da hun så dette, falt hun på sitt ansikt ved mine føtter og gråt. Men jeg reiste henne op og formante henne; og hun samtykket med mig i at hun ikke mere skulde gjøre denne ugudelighet.

Kap. 7 – Hennes fortvilelse og Josefs formaning

1 Men hennes hjerte var fremdeles bøiet til det onde, og hun grunnet på hvorledes hun kunde fange mig. Kort efter sukket hun og var nedslått, enda hun ikke var syk.

2 Da hennes mann så henne, sa han til henne: «Hvorfor er du så nedslått?» Hun svarte ham: «Jeg lider av smerte i hjertet, og min ånds sukk har grepet mig.»

3 Han søkte å læge henne med ord. Da grep hun anledningen og løp inn til mig mens hennes mann ennå var utenfor, og sa til mig: «Jeg vil henge mig, eller kaste mig utfor stupet, dersom du ikke har omgang med mig.»

4 Men da jeg skjønte at Beliars ånd plaget henne, bad jeg til Herren; men til henne sa jeg:

5 «Hvorfor, usle kvinne, er du urolig og forstyrret, blindet av synd? Kom i hu at dersom du dreper dig selv, da skal Astetha, din manns medhustru, som er full av nid mot dig, slå dine barn; og således skal du utslette ditt minne fra jorden.»

6 Og hun sa: «Se, da elsker du mig altså. Det er nok. Strid bare for mitt liv og for mine barns liv, så vil jeg holde fast ved håpet om å vinne mitt begjær.»

7 Men hun forstod ikke at jeg talte således for Herrens skyld og ikke for hennes skyld.

8 For dersom nogen er underlagt begjærets lidenskap og er trælbundet av den, likesom hun var, da tar han endog et godt ord som gjelder denne lidenskap, imot som en hjelp for sitt onde begjær.

Kap. 8 – Kappen, den falske anklage og fengselet

1 Jeg sier eder, mine barn: Det var omkring den sjette time da hun gikk fra mig. Da bøide jeg mine knær for Herren og bad en hel dag og en hel natt. Mot daggry stod jeg op, gråtende og bedende om frelse fra henne.

2 Til sist grep hun fatt i mine klær, fast bestemt på å tvinge mig til omgang med henne.

3 Da jeg derfor så at hun i sin galskap hadde grepet min kappe, rev jeg mig løs, lot den bli tilbake og flydde naken bort.

4 Hun holdt fast på den og førte falsk anklage mot mig. Hennes mann kom og kastet mig i fengsel i sitt eget hus; og dagen efter lot han mig piske og sendte mig til Faraos fengsel.

5 Da jeg var i lenker, blev den egyptiske kvinne grepet av sorg. Hun kom og hørte ryktet om hvorledes jeg takket Herren og sang lovsang i mørkets hus, og hvorledes jeg gledet mig med glad røst og priste min Gud, fordi jeg ved hennes falske anklage var blitt befridd fra denne egyptiske kvinne.

 Kap. 9 – Den egyptiske kvinnes fristelser

 1 Og ofte sendte hun bud til meg og sa: Samtykk i å oppfylle mitt begjær, så vil jeg løse deg fra dine lenker og fri deg fra mørket. 2 Men ikke engang i tanke vendte jeg meg mot henne. For Gud elsker den som i en hule av ondskap forener faste med kyskhet, mer enn den som i kongers kamre forener luksus med løssluppenhet. 3 Og dersom et menneske lever i kyskhet og også begjærer ære, og Den Høyeste vet at det er gagnlig for ham, da gir han også dette til ham. 4 Hvor ofte, selv når hun var syk, kom hun uventet ned til meg, 5 og lyttet til min røst når jeg bad! Og når jeg hørte hennes sukk, tidde jeg. For da jeg var i hennes hus, pleide hun å blotte sine armer og bryster og ben, for at jeg skulle ligge med henne; for hun var meget vakker og praktfullt smykket for å bedra meg. 6 Men Herren voktet meg mot hennes påfunn.

 Kap. 10 – Tålmodighet, faste og kyskhet

 1–2 Dere ser derfor, mine barn, hvor store ting tålmodighet virker, og bønn sammen med faste. 3 Så også dere: dersom dere følger kyskhet og renhet med tålmodighet og bønn, med faste i hjertets ydmykhet, skal Herren bo blant dere, fordi han elsker kyskhet. 4 Og hvor enn Den Høyeste bor, selv om misunnelse eller trelldom eller baktalelse rammer et menneske, så vil Herren som bor i ham, for hans kyskhets skyld, ikke bare utfri ham fra det onde, men også opphøye ham, slik som meg. 5 For på alle måter blir et menneske løftet opp, enten i gjerning eller i ord eller i tanke. 6 Mine brødre visste hvor høyt min far elsket meg, og likevel opphøyet jeg meg ikke i mitt sinn; selv om jeg var et barn, hadde jeg gudsfrykt i mitt hjerte, for jeg visste at alle ting skulle forgå. 7 Og jeg reiste meg ikke mot dem med ondt forsett, men æret mine brødre; og av hensyn til dem, også da jeg ble solgt, avholdt jeg meg fra å si til ismaelittene at jeg var sønn av Jakob, en stor og mektig mann.

 Kap. 11 – Josef skjuler sin ætt for brødrenes skyld

 1 Ha også dere, mine barn, gudsfrykt for øye i alle deres gjerninger, og ær deres brødre. 2 For hver den som gjør Herrens lov, skal bli elsket av ham. 3 Og da jeg kom til indokolpitaene sammen med ismaelittene, spurte de meg og sa: Er du en slave? Og jeg sa at jeg var en hjemmefødt slave, for ikke å bringe skam over mine brødre. 4 Og den eldste av dem sa til meg: Du er ingen slave, for selv ditt utseende gjør det åpenbart. 5 Men jeg sa at jeg var deres slave. 6 Da vi kom til Egypt, tvistet de om meg, hvem av dem som skulle kjøpe meg og ta meg. 7 Derfor syntes det godt for alle at jeg skulle bli i Egypt hos kjøpmannen for deres handel, inntil de vendte tilbake med varer. 8 Og Herren gav meg nåde i kjøpmannens øyne, og han betrodde meg sitt hus. 9 Og Gud velsignet ham ved meg og økte ham i gull og sølv og i husfolk. 10 Og jeg var hos ham i tre måneder og fem dager.

 Kap. 12 – Den memfittiske kvinne får høre om Josef

 1 Omkring den tid kom den memfittiske kvinne, Pentephris’ hustru, ned i vogn med stort følge, 2 for hun hadde hørt fra sine evnukker om meg. 3 Og hun sa til sin mann at kjøpmannen var blitt rik ved en ung hebréer, og at det ble sagt at han med sikkerhet var blitt stjålet ut av Kanaans land. 4 Gjør derfor rett mot ham, og ta den unge mannen til ditt hus; da vil hebreernes Gud velsigne deg, for himmelens nåde er over ham.

 Kap. 13 – Pentephris forhører Josef og kjøpmannen

 1 Og Pentephris lot seg overtale av hennes ord og befalte at kjøpmannen skulle føres frem, og sa til ham: Hva er dette jeg hører om deg, at du stjeler mennesker fra Kanaans land og selger dem som slaver? 2 Men kjøpmannen falt for hans føtter og bønnfalt ham og sa: Jeg ber deg, min herre, jeg vet ikke hva du taler om. 3 Og Pentephris sa til ham: Hvorfra kommer da den hebraiske slave? 4 Og han sa: Ismaelittene betrodde ham til meg inntil de skulle vende tilbake. 5 Men han trodde ham ikke, og befalte at han skulle bli avkledd og slått. 6 Og da han holdt fast ved dette utsagnet, sa Pentephris: La den unge mannen bli ført frem. 7 Og da jeg ble ført inn, gjorde jeg knefall for Pentephris (for han var den tredje i rang blant Faraos embetsmenn). 8 Og han tok meg til side og sa: Er du slave eller fri? 9 Og jeg sa: En slave. 10 Og han sa: Hvis? 11 Og jeg sa: Ismaelittenes. 12 Og han sa: Hvordan ble du deres slave? 13 Og jeg sa: De kjøpte meg ut av Kanaans land. 14 Da sa han til meg: Sannelig, du lyver; og straks befalte han at jeg skulle bli avkledd og slått.

Kap. 14 – Josef fengsles og den memfittiske kvinne begjærer ham

 1 Den memfittiske kvinne så på meg gjennom et vindu mens jeg ble slått, for hennes hus var nær, 2 og hun sendte bud til ham og sa: Din dom er urettferdig; for du straffer en fri mann som er blitt stjålet, som om han var en lovbryter. 3 Og da jeg ikke endret mitt utsagn, selv om jeg ble slått, befalte han at jeg skulle settes i fengsel, inntil, sa han, guttens eiere skulle komme. 4 Og kvinnen sa til sin mann: Hvorfor holder du den fangne og velbårne unge mann i lenker, han som heller burde settes fri og bli vartet opp? 5 For hun ønsket å se meg av syndig begjær, men jeg visste intet om alt dette. 6 Og han sa til henne: Det er ikke egypternes skikk å ta det som tilhører andre før bevis er gitt. Dette sa han om kjøpmannen; men den unge mannen måtte settes i fengsel.

 Kap. 15 – Ismaelittene vender tilbake og frykter Jakob

 1 Etter fire og tyve dager kom ismaelittene, for de hadde hørt at Jakob, min far, sørget meget over meg. 2 Og de kom og sa til meg: Hvordan er det at du sa at du var slave? Se, vi har fått vite at du er sønn av en mektig mann i Kanaans land, og din far sørger ennå over deg i sekk og aske. 3 Da jeg hørte dette, løstes mine innvoller, og mitt hjerte smeltet, og jeg ønsket sterkt å gråte; men jeg holdt meg tilbake for ikke å bringe skam over mine brødre. 4 Og jeg sa til dem: Jeg vet ikke; jeg er en slave. 5 Da tok de råd for å selge meg, for at jeg ikke skulle bli funnet i deres hender. 6 For de fryktet min far, at han skulle komme og fullbyrde en hard hevn over dem; for de hadde hørt at han var mektig hos Gud og hos mennesker. 7 Da sa kjøpmannen til dem: Løs meg fra Pentephris’ dom. 8 Og de kom og ba meg og sa: Si at du ble kjøpt av oss for penger, så vil han sette oss fri.

 Kap. 16 – Josef blir kjøpt av den memfittiske kvinne

 1 Den memfittiske kvinne sa da til sin mann: Kjøp den unge mannen; for jeg hører, sa hun, at de selger ham. 2 Og straks sendte hun en evnukk til ismaelittene og ba dem selge meg. 3 Men da evnukken ikke ville gå med på å kjøpe meg til den prisen de forlangte, vendte han tilbake etter å ha prøvd dem og meldte sin frue at de krevde en høy pris for sin slave. 4 Da sendte hun en annen evnukk og sa: Selv om de forlanger to miner, gi dem; spar ikke gullet, bare kjøp gutten og bring ham til meg. 5 Evnukken gikk derfor og gav dem åtti gullstykker og mottok meg; men til den egyptiske kvinnen sa han: Jeg har gitt hundre. 6 Og selv om jeg visste dette, tidde jeg, for at evnukken ikke skulle bli brakt i vanære.

 Kap. 17 – Josefs langmodighet og kjærlighet til brødrene

 1 Dere ser derfor, mine barn, hvor store ting jeg utholdt for ikke å bringe skam over mine brødre. 2 Elsk derfor også dere hverandre, og skjul i langmodighet hverandres feil. 3 For Gud har behag i brødres enhet og i et hjertes hensikt som finner glede i kjærlighet. 4 Og da mine brødre kom til Egypt, fikk de vite at jeg hadde gitt dem pengene tilbake og irettesatte dem ikke, men trøstet dem. 5 Og etter min far Jakobs død elsket jeg dem enda mer, og alt det han hadde befalt, gjorde jeg rikelig for dem. 6 Og jeg tillot ikke at de ble plaget i det minste; og alt som var i min hånd, gav jeg dem. 7 Og deres barn var mine barn, og mine barn som deres tjenere; og deres liv var mitt liv, og all deres lidelse var min lidelse, og all deres sykdom var min skrøpelighet. 8 Mitt land var deres land, og deres råd mitt råd. Og jeg opphøyet meg ikke blant dem i hovmod på grunn av min verdslige herlighet, men var blant dem som en av de minste.

 Kap. 18 – Formaning til å gjøre godt mot fiender

 1 Dersom dere derfor vandrer i Herrens bud, mine barn, skal han opphøye dere der og velsigne dere med gode ting til evig tid. 2 Og dersom noen søker å gjøre ondt mot dere, så gjør godt mot ham og be for ham, og dere skal bli forløst av Herren fra alt ondt. 3 For se, dere ser at det var i min ydmykhet og langmodighet jeg tok til ekte datteren til presten i Heliopolis. Og hundre talenter gull ble gitt meg med henne, og Herren lot dem tjene meg. 4 Og han gav meg også skjønnhet som en blomst, fremfor de skjønne i Israel; og han bevarte meg til alderdommen i styrke og skjønnhet, fordi jeg i alle ting var lik Jakob.

 Kap. 19 – Josefs syn om hjortene, oksene og lammet

 1 Hør derfor, mine barn, et syn som jeg så. 2 Jeg så tolv hjorter som beitet, og ni av dem ble spredt. De tre ble bevart, men den følgende dag ble også de spredt. 3 Og jeg så at de tre hjortene ble til tre lam, og de ropte til Herren, og han førte dem frem til et frodig og vel vannet sted; ja, han førte dem ut av mørket til lyset. 4 Og der ropte de til Herren, inntil de ni hjortene samlet seg hos dem, og de ble som tolv får; og etter kort tid økte de og ble mange flokker. 5 Deretter så jeg, og se: tolv okser diet én ku, og hun frembrakte et hav av melk; og derav drakk de tolv flokkene og utallige hjorder. 6 Og hornene på den fjerde oksen steg opp til himmelen og ble som en mur for flokkene, og midt mellom de to hornene vokste 7 et annet horn frem. Og jeg så en oksekalv som gikk rundt dem tolv ganger, og den ble til full hjelp for oksene. 8 Og jeg så midt mellom hornene en jomfru, og fra henne gikk det ut et lam; og på hans høyre side var det som en løve. Og alle dyrene og alle krypdyrene stormet mot ham, men lammet 9 overvant dem og ødela dem. Og oksene gledet seg over ham, og kua og hjortene jublet sammen med dem. 10 Disse ting skal skje i sin tid. 11 Hold derfor, mine barn, Herrens bud, og ær Levi og Juda; for fra dem skal det oppstå for dere [Guds Lam, som tar bort verdens synd], en som frelser [alle hedningene og] Israel. 12 For hans rike er et evig rike som ikke skal forgå; men mitt rike blant dere skal ta slutt, lik en vekters hengekøye, som forsvinner etter sommeren.

 Kap. 20 – Josefs død og benenes bortføring

 1 For jeg vet at etter min død skal egypterne plage dere; men Gud skal hevne dere og føre dere inn i det han lovte deres fedre. 2 Men dere skal føre mine ben opp med dere; for når mine ben blir ført opp dit, skal Herren være med dere i lys, og Beliar være i mørke hos egypterne. 3 Og før Asenat, deres mor, til hippodromen, og begrav henne nær deres mor Rakel. 4–5 Da han hadde sagt disse ting, strakte han ut sine føtter og døde i en god alder. Og hele Israel sørget over ham, og hele Egypt, med stor sorg. 6 Og da Israels barn drog ut av Egypt, tok de Josefs ben med seg og begravde ham i Hebron hos hans fedre; og hans leveår var ett hundre og ti år.

BENJAMINS TESTAMENTE

 Den tolvte sønn av Jakob og Rakel

 Kap. 1 – Benjamins fødsel og Rakels bønn

 1 Dette er avskriften av Benjamins ord, som han bød sine sønner å holde, etter at han hadde levd i ett hundre og fem og tyve år. 2 Og han kysset dem og sa: Likesom Isak ble født Abraham i hans alderdom, slik ble også jeg født Jakob. 3 Og siden Rakel, min mor, døde da hun fødte meg, hadde jeg ingen melk; derfor ble jeg diet av Bilha, hennes trellkvinne. 4 For Rakel forble ufruktbar i tolv år etter at hun hadde født Josef; og hun ba Herren med faste i tolv dager, og hun ble med barn og fødte meg. 5 For min far elsket Rakel høyt og ba om å få se to sønner født av henne. 6 Derfor ble jeg kalt Benjamin, det vil si: sønn av dager.

 Kap. 2 – Josef skjuler brødrenes synd

 1 Og da jeg drog ned til Egypt til Josef, og min bror kjente meg igjen, sa han til meg: 2 Hva sa de til vår far da de solgte meg? 3 Og jeg sa til ham: De sølte ditt kjortel med blod og sendte den og sa: Kjenn etter om dette er din sønns kjortel. 4 Og Josef sa til meg: Slik var det, bror; de kanaaneiske kjøpmennene røvet meg med makt. 5 Og det skjedde at da de gikk sin vei, skjulte de min kjortel, som om et villdyr hadde møtt meg og drept meg. 6 Slik solgte hans ledsagere meg til ismaelittene. 7 Og de løy ikke da de sa dette, for han ville skjule for meg mine brødres gjerninger. 8 Og han kalte sine brødre til seg og sa: Si ikke til vår far hva dere har gjort mot meg, men si til ham slik som jeg har sagt til Benjamin. 9 Og la slike tanker være iblant dere, og la ikke disse ting komme til vår fars hjerte.

 Kap. 3 – Formaning til gudsfrykt og kjærlighet

 1 Elsk derfor også dere, mine barn, Herren, himmelens og jordens Gud, og hold hans bud, idet dere følger eksemplet til den gode og hellige mannen Josef. 2 Og la deres sinn være rett, slik dere kjenner meg; for den som har sitt sinn rett, ser alle ting rett. 3 Frykt Herren og elsk deres neste; og selv om Beliars ånder gjør krav på dere for å plage dere med alt ondt, skal de likevel ikke få makt over dere, slik de ikke fikk over Josef, min bror. 4 Hvor mange ønsket ikke å drepe ham, men Gud vernet ham! 5 For den som frykter Gud og elsker sin neste, kan ikke slås av Beliars ånd, da han er skjermet av gudsfrykt.

 Kap. 4 – Den gode manns barmhjertighet

 1 Se derfor, mine barn, enden på den gode mann. Bli etterfølgere av hans barmhjertighet, 2 med et godt sinn, for at også dere kan bære herlighetens kroner. 3 For den gode mann har ikke et mørkt øye; han viser miskunn mot alle mennesker, selv om de er syndere. 4 Og selv om de legger onde planer mot ham, overvinner han det onde ved å gjøre godt, beskyttet av Gud. 5 Han misunner ikke den som blir æret, han er ikke sjalu på den som blir rik, han priser den tapre, han roser den rettferdige, han har miskunn med den fattige og medlidenhet med den svake, og til Gud synger han lovsang.

 Kap. 5 – Det gode sinn og det ondes nederlag

 1 Dersom dere derfor også har et godt sinn, skal selv onde mennesker leve i fred med dere, og de utsvevende skal frykte dere og vende om til det gode. 2 De pengekjære skal ikke bare opphøre med sitt begjær, men endog gi det de begjærer til de trengende. 3 Dersom dere gjør godt, skal selv de urene ånder flykte fra dere, og dyrene skal frykte dere. 4 For der hvor det er ærefrykt for gode gjerninger og lys i sinnet, der flykter selv mørket bort. 5 For om noen gjør vold mot en hellig mann, angrer han; for den hellige mann er barmhjertig mot sin spotter og tier stille. 6 Og om noen forråder en rettferdig mann, ber den rettferdige; og selv om han for en kort stund blir ydmyket, viser han seg snart langt mer herlig, slik som Josef, min bror.

 Kap. 6 – Den gode tilbøyelighet og Beliars tofoldighet

 1 Den gode manns tilbøyelighet er ikke i Beliars bedragerske ånds makt; for fredens engel leder hans sjel. 2 Og han stirrer ikke begjærlig på forgjengelige ting, og samler ikke rikdom ved lyst til nytelse. 3 Han fryder seg ikke i vellyst, han bedrøver ikke sin neste, han metter seg ikke med luksus, han farer ikke vill ved øynenes opphøyelse; 4 Herren er hans del. Den gode tilbøyelighet mottar verken ære eller vanære fra mennesker, og kjenner ikke svik eller løgn, eller strid eller spott; for Herren bor i ham og opplyser hans sjel, og han gleder seg alltid mot alle mennesker. 5 Det gode sinn har ikke to tunger, til velsignelse og forbannelse, til krenkelse og ære, til sorg og glede, til stillhet og forvirring, til hykleri og sannhet, [til fattigdom og rikdom]; men det har ett sinn, ukrenkelig og rent, overfor alle mennesker. 6 Det har ikke dobbelt syn eller dobbel hørsel; for i alt det han gjør eller taler eller ser, vet han at Herren ser på hans sjel. 7 Og han renser sitt sinn, for at han ikke skal bli dømt av mennesker så vel som av Gud. På samme måte er Beliars gjerninger tofoldige, og det finnes ingen enfoldighet i dem.

 Kap. 7 – Beliars sverd og de syv onder

 1 Derfor sier jeg dere, mine barn: Fly Beliars ondskap; for han gir sverd til dem som lyder ham. 2 Og sverdet er mor til sju onder: først unnfanger sinnet gjennom Beliar, og først kommer blodutgytelse; for det andre ødeleggelse; for det tredje trengsel; for det fjerde landflyktighet; for det femte hungersnød; for det sjette redsel; for det sjuende undergang. 3 Derfor ble også Kain overgitt av Gud til sju hevner; for i hvert hundrede år førte Herren én plage over ham. 4 Og da han var to hundre år gammel, begynte han å lide, og i det ni hundrede år ble han ødelagt. For for Abels, hans brors, skyld ble han dømt med alle onder; men Lamek med sytti ganger sju. 5 For til evig tid skal de som er lik Kain i misunnelse og hat mot brødre, bli straffet med samme dom.

 Kap. 8 – Kjærlighet, renhet og hatets flukt

 1 Fly derfor, mine barn, det onde, misunnelse og hat mot brødre, og hold dere til godhet og kjærlighet. 2 Den som har et rent sinn i kjærlighet, ser ikke på en kvinne med tanke på hor; for han har ingen urenhet i sitt hjerte, fordi Guds Ånd hviler over ham. 3 For likesom solen ikke blir besmittet ved å skinne på skitt og søle, men heller tørker opp begge deler og driver bort den onde lukt, slik renser også det rene sinn, selv om det er omgitt av jordens urenheter, heller disse og blir ikke selv besmittet.

 Kap. 9 – Profeti om templet, fallet og frelsen

 1 Og jeg tror at det også skal finnes onde gjerninger blant dere, etter ordene til Enok, den rettferdige: at dere skal drive hor med Sodomas hor og gå til grunne, alle unntatt noen få, og på ny øve skamløse gjerninger med kvinner; og Herrens rike skal ikke være blant dere, for straks skal han ta det bort. 2 Likevel skal Guds tempel være i deres lodd, og det siste tempel skal være herligere enn det første. Og de tolv stammer skal samles der, og alle hedningene, inntil Den Høyeste sender sin frelse ved besøkelsen av en enbåren profet. 3 [Og han skal gå inn i det [første] tempel, og der skal Herren bli mishandlet, og han skal bli opphøyet på et tre. 4 Og templets forheng skal rives, og Guds Ånd skal gå over til hedningene som utøst ild. 5 Og han skal stige opp fra dødsriket og fare fra jorden til himmelen. Og jeg vet hvor ringe han skal være på jorden, og hvor herlig i himmelen.]

 Kap. 10 – Opstandelsen, dommen og Herrens frelse

 1 Da Josef var i Egypt, lengtet jeg etter å se hans skikkelse og hans åsyns form; og ved bønnene til Jakob, min far, så jeg ham, mens jeg var våken på dagen, hele hans skikkelse, nøyaktig slik som han var. 2 Og da han hadde sagt disse ting, sa han til dem: Vit derfor, mine barn, at jeg dør. 3 Gjør derfor sannhet og rettferd, hver mot sin neste, og dom til stadfestelse, og hold Herrens lov og hans bud. 4 For disse ting etterlater jeg dere i stedet for arv. Gi dem også videre til deres barn som en evig eiendom; 5 for slik gjorde også Abraham og Isak og Jakob. For alle disse gav oss dette til arv og sa: Hold Guds bud, inntil Herren åpenbarer sin frelse for alle hedninger. 6 Og da skal dere se Enok og Noah og Sem og Abraham og Isak og Jakob stå opp på høyre side i glede. 7 Da skal også vi stå opp, hver over sin stamme, og tilbe himmelens konge, [som viste seg på jorden i et menneskes skikkelse i ydmykhet. Og så mange som tror på ham på jorden, skal glede seg med ham]. 8 Da skal også alle mennesker stå opp, noen til herlighet og noen til skam. Og Herren skal først dømme Israel for deres urettferdighet; 9 [for da han viste seg som Gud i kjød for å frelse dem, trodde de ham ikke]. 10 Deretter skal han dømme alle hedninger, [så mange som ikke trodde ham da han viste seg på jorden]. Og han skal overbevise Israel ved de utvalgte blant hedningene, likesom han irettesatte Esau ved midjanittene, som forførte sine brødre, [så de falt i hor og avgudsdyrkelse og ble fremmede for Gud], og slik ble barn i deres lodd som frykter Herren. 11 Dersom dere derfor, mine barn, vandrer i hellighet etter Herrens bud, skal dere igjen bo trygt hos meg, og hele Israel skal samles til Herren.

 Kap. 11 – Den kommende tjener fra Benjamins ætt

 1 Og jeg skal ikke lenger kalles en glupsk ulv på grunn av deres herjinger, men [en Herrens tjener, som deler ut føde til dem som gjør det gode]. 2 [Og det skal i de siste tider oppstå av min ætt én] som er elsket av Herren, [som hører hans røst på jorden] og gjør hans viljes velbehag, [som opplyser alle hedninger med ny kunnskap, ja kunnskapens lys, som bryter inn over Israel til frelse og river dem bort som en ulv, og gir dem til hedningenes synagoge]. 3 Inntil tidens fullendelse skal han være i hedningenes synagoger og blant deres fyrster, som en tonestreng i alles munn. 4 Og han skal bli innskrevet i de hellige bøker, både hans gjerning og hans ord, 5 og han skal være Guds utvalgte til evig tid. Og gjennom dem skal han gå frem og tilbake som Jakob, min far, idet han sier: Han skal fylle det som mangler i din stamme.

 Kap. 12 – Benjamins død og fedrenes ben i Hebron

 1 Da han hadde fullendt sine ord, sa han: Jeg befaler dere, mine barn, før mine ben opp av Egypt og begrav meg i Hebron, nær mine fedre. 2 Så døde Benjamin, ett hundre og fem og tyve år gammel, i en god alder, og de la ham i en kiste. 3 Og i det ett og nittiende år etter at Israels barn var kommet inn i Egypt, førte de og deres brødre fedrenes ben hemmelig opp under den kanaaneiske krig, og de begravde dem i Hebron, 4 ved føttene av deres fedre. Og de vendte tilbake fra Kana’ans land og bodde i Egypt inntil den dag de drog ut av Egypts land.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.earlychristianwritings.com/text/patriarchs-charles.html

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.