Salomos oder

fra

Bibelens tapte skrifter og Edens glemte bøker  

Ode 1

En kort åpningsode om Herrens nærvær som en krone på den troendes hode, og om sannhetens levende krone som bærer fullkommen frukt til frelse. 

1 Herren er på mitt hode som en krone, og jeg skal ikke være uten ham. 2 De flettet for meg en sannhetens krone, og den lot dine grener skyte knop i meg. 3 For den er ikke som en vissen krone som ikke skyter knop; men du lever på mitt hode, og du har blomstret på mitt hode. 4 Dine frukter er fullmodne og fullkomne, de er fulle av din frelse.

Ode 2

Ingen del av denne Ode er noensinne blitt identifisert

Ode 3

De første ord av denne Ode er forsvunnet.

1 … jeg ikledde meg. 2 Og hans lemmer er med ham. Og på dem står jeg, og han elsker meg; 3 For jeg ville ikke ha kjent kjærligheten til Herren, om han ikke hadde elsket meg. 4 For hvem er i stand til å skjelne kjærlighet uten den som er elsket? 5 Jeg elsker den elskede, og min sjel elsker ham; 6 Og hvor hans hvile er, der er også jeg; 7 Og jeg skal ikke være en fremmed, for hos Herren, Den Høyeste og Barmhjertige, er det ingen knipenhet. 8 Jeg er blitt forenet med ham, for Elskeren har funnet den Elskede, 9 Og fordi jeg skal elske ham som er Sønnen, skal jeg bli en sønn; 10 For den som blir forenet med ham som er udødelig, han skal også selv bli udødelig; 11 Og den som har behag i Den Levende, skal bli levende. 12 Dette er Herrens Ånd, som ikke lyver, som lærer menneskenes sønner å kjenne hans veier. 13 Vær vise og forstandige og årvåkne. Halleluja.

ODE 4.

Denne Ode er viktig på grunn av den historiske hentydning som den begynner med. Dette kan sikte til stengningen av templet i Leontopolis i Egypt, som dette skrift handler om

1 Ingen mann, min Gud, forandrer ditt hellige sted; 2 Og det er ikke (mulig) at han skulle forandre det og sette det på et annet sted; for han har ingen makt over det; 3 For ditt helligdom har du utformet før du gjorde (andre) steder; 4 Det som er det eldre, skal ikke bli forandret av dem som er yngre enn det. 5 Du har gitt ditt hjerte, Herre, til dine troende; aldri skal du svikte, ei heller være uten frukt; 6 For én time av din tro er dager og år. 7 For hvem er det som har ikledd seg din nåde og blir skadet? 8 For ditt segl er kjent, og dine skapninger kjenner det; og dine (himmelske) hærskarer eier det; og de utvalgte erkeengler er ikledd det. 9 Du har gitt oss ditt fellesskap; det var ikke fordi du trengte oss, men fordi vi trenger deg; 10 Drypp din dugg over oss og åpne dine rike kilder som utøser melk og honning til oss; 11 For hos deg er det ingen omvendelse, at du skulle omvende deg fra noe som du har lovet; 12 Og enden var åpenbart for deg; for det du gav, gav du fritt; 13 Så at du ikke skulle trekke dem tilbake og ta dem igjen; 14 For alt var åpenbart for deg som Gud, og ordnet fra begynnelsen for ditt åsyn; og du, Gud, har gjort alle ting. Halleluja,

ODE 5.

Denne Ode har på merkelig vis vist seg i en tale av Salome i et annet gammelt verk kalt Pistis Sophia.

1 Jeg vil takke deg, Herre, fordi jeg elsker deg; 2 O Høyeste, du vil ikke forlate meg, for du er mitt håp; 3 Fritt har jeg mottatt din nåde, ved den skal jeg leve; 4 Mine forfølgere skal komme og ikke se meg; 5 En mørkets sky skal falle over deres øyne, og en luft av tett mulm skal gjøre dem mørke; 6 Og de skal ikke ha noe lys til å se; de skal ikke kunne gripe meg. 7 La deres råd bli til tett mørke, og det som de med list har uttenkt, la det vende tilbake over deres egne hoder; 8 For de har uttenkt et råd, og det lyktes ikke; 9 For mitt håp er til Herren, og jeg vil ikke frykte, og fordi Herren er min frelse, vil jeg ikke frykte; og han er en krans på mitt hode, og jeg skal ikke rokkes; om enn alt skulle bli rystet, står jeg fast; 11 Og om alle synlige ting skulle forgå, skal jeg ikke dø; fordi Herren er med meg, og jeg er med ham. Halleluja.

ODE 6.

Første århundres universalisme blir åpenbart på en interessant måte i vers 10.

1 Som hånden beveger seg over harpen, og strengene taler, 2 Så taler i mine lemmer Herrens Ånd, og jeg taler ved hans kjærlighet. 3 For den tilintetgjør det som er fremmed og alt som er bittert; 4 For slik var det fra begynnelsen og skal være til enden, at intet skulle være hans motstander, og intet skulle reise seg mot ham. 5 Herren har mangfoldiggjort kunnskapen om seg selv, og er nidkjær for at disse ting skal bli kjent, som ved hans nåde er blitt gitt oss. 6 Og sitt navns pris gav han oss; våre ånder priser hans Hellige Ånd. 7 For det gikk ut en strøm og ble til en elv, stor og bred; 8 For den flommet over og brøt ned alt, og den brakte (vann) til Templet; 9 Og de som holder menneskenes barn tilbake, var ikke i stand til å holde den tilbake, heller ikke kunstene til dem hvis gjerning er å holde vann tilbake; 10 For den bredte seg over hele jordens åsyn og fylte alt; og alle de tørste på jorden fikk drikke av den; 11 Og tørsten ble lindret og slukket; for fra Den Høyeste ble drikken gitt. 12 Salige er da de som tjener ved den drikk, som er betrodd det vann; 13 De har lesket de tørre lepper, og den vilje som var avmektig, har de reist opp; 14 Og sjeler som var nær ved å fare bort, har de grepet tilbake fra døden; 15 Og lemmer som var falt, har de rettet og reist opp; 16 De gav styrke til deres skrøpelighet og lys for deres øyne; 17 For alle kjente dem i Herren, og de levde ved livets vann til evig tid. Halleluja.

Ode 7

En vidunderlig enkel og gledelig salme om Inkarnasjonen.

1 Likesom vreden har sitt driv mot det onde, således har gleden sitt driv over det som er herlig, og den fører sine frukter frem uten tilbakehold; 2 Min glede er Herren, og mitt driv er mot ham; denne min vei er utmerket; 3 For jeg har en hjelper, Herren. 4 Han har latt meg kjenne seg selv, uten knipenhet, ved sin enfoldighet; hans godhet har fornedret hans storhet. 5 Han ble lik meg for at jeg skulle ta imot ham; han ble regnet lik meg for at jeg skulle ikle meg ham; 7 Og jeg skalv ikke da jeg så ham, for han var nådig mot meg; 8 Lik min natur ble han for at jeg skulle lære ham å kjenne, og lik min skikkelse, for at jeg ikke skulle vende meg bort fra ham. 9 Kunnskapens Fader er kunnskapens ord; 10 Han som skapte visdommen, er visere enn sine gjerninger; 11 Og han som skapte meg da jeg ennå ikke var til, visste hva jeg skulle gjøre da jeg kom til å være; 12 Derfor forbarmet han seg over meg i sin rike nåde, og gav meg å be av ham og å motta av hans offer; 13 For han er den uforgjengelige, tidsaldrenes fylde og deres ende. 14 Han har gitt ham å bli sett av dem som er hans, for at de skal kjenne ham som skapte dem, og for at de ikke skal mene at de er blitt til av seg selv; 15 For kunnskapen har han fastsatt som dens vei, han har utvidet den og gjort den vid, og ført den til all fullkommenhet; 16 Og han satte over den sporene av sitt lys, og jeg vandret i den fra begynnelsen og til enden. 17 For ved ham ble den virket, og han hvilte i Sønnen, og for dens frelse vil han gripe alt. 18 Og Den Høyeste skal bli kjent i sine hellige, for å forkynne for dem som har sanger om Herrens komme; 19 For at de skal gå ham i møte og synge for ham med glede og med mangetonig harpe; 20 Seerne skal komme frem for ham, og de skal bli sett for hans åsyn, 21 Og de skal prise Herren for hans kjærlighet, fordi han er nær og ser. 22 Og hatet skal bli tatt bort fra jorden, og sammen med misunnelse skal det druknes; 23 For uvitenheten er tilintetgjort, fordi Herrens kunnskap er kommet. 24 De som dikter sanger, skal synge nåden til Herren Den Høyeste; 25 Og de skal bære frem sine sanger, og deres hjerte skal være som dagen, og deres liflige sang som Herrens herlige skjønnhet; 26 Og det skal ikke være noe som ånder uten kunnskap, ei heller noe som er stumt; 27 For han har gitt sin skapning en munn, for å åpne munnens røst mot ham, for å prise ham. 28 Bekjenn hans makt og kunngjør hans nåde. Halleluja.

Ode 8

Merk den plutselige overgang fra salmistens person til Herrens person (v. 10). Dette svarer i stil til den kanoniske Salter.

1 Åpne eder, åpne eder, deres hjerter for Herrens jubel; 2 Og la deres kjærlighet bli mangfoldig fra hjertet og helt til leppene, 3 For å bære frem frukt for Herren, levende [frukt], hellig [frukt], og for å tale med årvåkenhet i hans lys. 4 Reis eder opp og stå ranke, I som en gang ble bøyd ned; 5 Tal frem, I som var i stillhet, at deres munn er blitt åpnet. 6 I som var foraktet, bli derfor heretter opphøyet, fordi deres rettferdighet er blitt opphøyd. 7 For Herrens høyre hånd er med eder, og han er deres hjelper; 8 Og fred ble beredt for eder før eders krig var. 9 Hør sannhetens ord og ta imot Den Høyestes kunnskap. 10 Deres kjød har ikke kjent hva jeg taler til eder, ei heller har eders hjerter kjent hva jeg viser eder. 11 Bevar min hemmelighet, I som blir bevart ved den. 12 Bevar min tro, I som blir bevart ved den. 13 Og forstand min kunnskap, I som kjenner meg i sannhet. 14 Elsk meg med hengivenhet, I som elsker! 15 For jeg vender ikke mitt åsyn bort fra dem som er mine; 16 For jeg kjenner dem, og før de kom til å være, tok jeg kunnskap om dem, og på deres åsyn satte jeg mitt segl; 17 Jeg formet deres lemmer; mine egne bryster beredte jeg for dem, for at de skulle drikke min hellige melk og leve derved. 18 Jeg har velbehag i dem og skammer meg ikke over dem; 19 For de er mitt verk og mine tankers styrke; 20 Hvem skal da reise seg mot mitt verk, eller hvem er det som ikke er underlagt dem? 21 Jeg ville det og formet sinn og hjerte, og de er mine, og ved min egen høyre hånd satte jeg mine utvalgte; 22 Og min rettferdighet går foran dem, og de skal ikke bli berøvet mitt navn, for det er med dem. 23 Be, og overflod skal gis, og bli i Herrens kjærlighet, 24 Og vær elskede i den Elskede, de som blir bevart i ham som lever; 25 Og de som blir frelst i ham som ble frelst; 26 Og I skal bli funnet uforgjengelige i alle tidsaldre, i eders Faders navn. Halleluja.

Ode 9

Vi vil aldri sikkert vite om de kriger det her tales om, er åndelige eller ytre, virkelige kriger.

1 Åpne eders ører, og jeg vil tale til eder. Gi meg eders sjeler, for at jeg også kan gi eder min sjel, 2 Herrens ord og hans velbehag, den hellige tanke som han har tenkt om sin Messias. 3 For i Herrens vilje er eders frelse, og hans tanke er evig liv, og eders ende er udødelighet. 4 Bli rike i Gud Faderen og ta imot Den Høyestes tanke. 5 Vær sterke og bli forløst ved hans nåde. 6 For jeg forkynner eder fred, eder hans hellige; 6 At ingen av dem som hører, skal falle i krig, og at de som har kjent ham, ikke skal gå til grunne, og at de som tar imot, ikke skal bli til skamme. 8 En evig krone til evig tid er Sannheten. Salige er de som setter den på sitt hode. 9 En kostelig stein er den, og det har vært kriger på grunn av kronen. 10 Og rettferdigheten har tatt den og gitt den til eder. 11 Ikle eder kronen i Herrens sanne pakt. 12 Og alle de som har seiret, skal bli skrevet i hans bok. 13 For deres bok er seieren, som er eders. Og hun (Seieren) ser eder foran seg og vil at I skal bli frelst. Halleluja.

ODE 10.

En kraftfull, kort Ode hvor Kristus selv er den talende.

1 Herren har styrt min munn ved sitt ord, og han har åpnet mitt hjerte ved sitt lys, og han har latt bo i meg sitt udødelige liv; 2 Og han gav meg at jeg skulle tale fredens frukt; 3 For å omvende sjelene til dem som villig kommer til ham, og for å føre en god fangenskap til frihet. 4 Jeg ble styrket og gjort mektig og tok verden til fange; 5 Og den ble for meg til pris for Den Høyeste og for Gud, min Fader. 6 Og hedningene ble samlet, de som var spredt omkring. 7 Og jeg ble ikke besmittet i min kjærlighet til dem, fordi de bekjente meg på høye steder; og lysets spor ble satt på deres hjerter; 8 Og de vandret i mitt liv og ble frelst og ble mitt folk til evig tid. Halleluja.

ODE 11.

En skjønn skisse av det gjenopprettede Paradis og saligheten hos dem som er vendt tilbake til den falne Adams privilegier.

1 Mitt hjerte ble kløvet, og dets blomst kom til syne, og nåde skjøt opp i det og bar frukt for Herren, 2 For Den Høyeste kløvde mitt hjerte ved sin Hellige Ånd og ransaket min hengivenhet mot ham og fylte meg med sin kjærlighet. 3 Og hans åpning av meg ble min frelse, og jeg løp på hans vei i hans fred, ja, på sannhetens vei; 4 Fra begynnelsen og helt til enden tilegnet jeg meg hans kunnskap; 5 Og jeg ble grunnfestet på sannhetens klippe, hvor han hadde satt meg; 6 Og talende vann rørte mine lepper rikelig fra Herrens kilde; 7 Og jeg drakk og ble beruset av det levende vann som ikke dør; 8 Og min beruselse var ikke uten kunnskap, men jeg forlot forfengeligheten og vendte meg til Den Høyeste, min Gud; 9 Og jeg ble rik ved hans gavmildhet, og jeg forlot den dårskap som er utbredt over jorden, og jeg kledde den av meg og kastet den fra meg; 10 Og Herren fornyet meg i sin kledning og tok meg i eie ved sitt lys, og ovenfra gav han meg hvile i uforgjengelighet; 11 Og jeg ble lik landet som blomstrer og gleder seg i sine frukter; 12 Og Herren var som solen som skinner på landets åsyn; 13 Han opplyste mine øyne, og mitt åsyn mottok duggen, Herrens liflige duft; 14 Og han bar meg inn i sitt Paradis, hvor det er overflod av Herrens lyst; 15 Og jeg tilbad Herren for hans herlighet og sa: Salige, Herre, er de som er plantet i ditt land, og de som har en plass i ditt Paradis; 16 Og de vokser ved trærnes frukter og er blitt forvandlet fra mørke til lys. 17 Se! alle dine tjenere er skjønne, de som gjør gode gjerninger og vender seg bort fra ugudelighet til den behagelighet som er din; 18 Og de har vendt bort trærnes bitterhet fra seg, da de ble plantet i ditt land; 19 Og alt ble som et minne av deg selv og et evig minnesmerke over dine trofaste gjerninger. 20 For det er rikelig rom i ditt Paradis, og intet er unyttig der; 21 Men alt er fylt med frukt; ære være deg, Gud, Paradisets fryd til evig tid. Halleluja.

ODE 12.

Et usedvanlig høyt nivå av åndelig tanke.

1 Han har fylt meg med sannhetens ord, for at jeg skal tale det samme; 2 Og likesom vannenes strøm flyter sannheten fra min munn, og mine lepper forkynner hans frukt. 3 Og han har latt sin kunnskap bli rikelig i meg, fordi Herrens munn er det sanne Ord og døren til hans lys; 4 Og Den Høyeste har gitt det til sine ord, som er tolkerne av hans egen skjønnhet og gjentagerne av hans lovprisning og bekjennerne av hans råd og budbærerne av hans tanke og tukterne av hans tjenere. 5 For Ordets hurtighet er uutgrunnelig, og likesom dets uttrykk er dets hurtighet og kraft; 6 Og dets løp kjenner ingen grense. Aldri svikter det, men står fast, og det kjenner ikke fall eller veien dit. 7 For slik som dets gjerning er, slik er også dets ende; for det er lys og tankens gry. 8 Og ved det taler verdene til hverandre; og i Ordet var de som tidde; 9 Og av det kom kjærlighet og samdrakt; og de talte med hverandre alt som var deres; og de ble gjennomtrengt av Ordet; 10 Og de kjente ham som skapte dem, fordi de var i samdrakt; for Den Høyestes munn talte til dem, og hans utleggelse løp ved dets mellomkomst. 11 For Ordets bolig er mennesket, og dets sannhet er kjærlighet. 12 Salige er de som ved det har forstått alt og har kjent Herren i hans sannhet. Halleluja.

ODE 13.

En underlig, liten Ode.

1 Se! Herren er vårt speil: åpne øynene og se eder i ham, og lær eders åsyns skikkelse; 2 Og forkynn lovprisning for hans Ånd, og tørk urenheten av eders åsyn, og elsk hans hellighet og ikle eder den; 3 Og vær uten flekk til enhver tid for hans åsyn. Halleluja.

ODE 14.

Denne Ode er like skjønn i stil som den kanoniske Salter.

1 Likesom en sønns øyne mot sin far, således er mine øyne, Herre, til alle tider vendt mot deg. 2 For hos deg er mine trøster og min lyst. 3 Vend ikke dine miskunnheter bort fra meg, Herre, og ta ikke din godhet fra meg. 4 Rekk meg, Herre, til alle tider din høyre hånd, og vær min veileder helt til enden, etter ditt velbehag. 5 La meg være velbehagelig for ditt åsyn, for din herlighets skyld og for ditt navns skyld; 6 Bevar meg fra det onde, og la din saktmodighet, Herre, bli hos meg, og fruktene av din kjærlighet. 7 Lær meg sannhetens salmer, for at jeg skal bære frukt i deg; 8 Og åpne for meg din Hellige Ånds harpe, for at jeg med alle dens toner skal prise deg, Herre. 9 Og etter mengden av dine inderlige miskunnheter skal du gi meg, og skynde deg å gi våre bønner; og du er mektig til alle våre behov. Halleluja.

Ode 15.

En av de skjønneste Oder i denne uvanlige samling.

1 Likesom solen er glede for dem som søker dens daggry, således er Herren min glede; 2 Fordi han er min Sol, og hans stråler har løftet meg opp, og hans lys har drevet bort alt mørke fra mitt åsyn. I ham har jeg fått øyne og sett hans hellige dag; 4 Ører er blitt mine, og jeg har hørt hans sannhet. 5 Kunnskapens tanke er blitt min, og jeg har frydet meg ved ham. 6 Villfarelsens vei har jeg forlatt og vandret mot ham og mottatt frelse fra ham, uten knipenhet. 7 Og etter sin rikdom har han gitt meg, og etter sin herlige skjønnhet har han gjort meg. 8 Jeg har ikledd meg uforgjengelighet ved hans navn og avlagt forgjengelighet ved hans nåde. 9 Døden er blitt tilintetgjort for mitt åsyn, og dødsriket er blitt opphevet ved mitt ord; 10 Og udødelig liv er steget opp i Herrens land, 11 Og det er blitt kjent for hans trofaste og er blitt gitt uten mål til alle dem som setter sin lit til ham. Halleluja.

ODE 16.

Guds skaperverks skjønnhet.

1 Likesom bondens verk er plogskjæret, og styrmannens verk er skipets styring, 2 Så er også mitt verk Herrens salme, mitt håndverk og min lovprisning; 3 Fordi hans kjærlighet har næret mitt hjerte, og helt til mine lepper har han utøst sine frukter. 4 For Herren er min kjærlighet, og derfor vil jeg synge for ham; 5 For jeg er blitt styrket i hans lovprisning, og jeg har tro til ham. 6 Jeg vil åpne min munn, og hans Ånd skal tale i meg Herrens herlighet og hans skjønnhet, hans henders verk og hans fingrers gjerning; 7 Hans miskunnheters mangfold og hans ords kraft. 8 For Herrens ord gransker alt, både det usynlige og det som åpenbarer hans tanke; 9 For øyet ser hans gjerninger, og øret hører hans tanke; 10 Han bredte jorden ut og satte vannene på plass i havet; 11 Han målte himlene og festet stjernene og grunnfestet skapningen og satte den opp; 12 Og han hvilte fra sine gjerninger; 13 Og det skapte løper sine løp og gjør sine gjerninger; 14 Og de vet ikke å stå stille og være ledige; og hans himmelske hærskarer er underlagt hans ord. 15 Lysets skattkammer er solen, og mørkets skattkammer er natten; 16 Og han gjorde solen for dagen, for at den skulle lyse, men natten fører mørke over landets åsyn; 17 Og deres veksling med hverandre taler om Guds skjønnhet; 18 Og det er intet som er uten Herren, for han var før noe ble til; 19 Og verdenene ble skapt ved hans ord og ved hans hjertes tanke. Ære og heder være hans navn. Halleluja.

ODE 17.

En særegen forandring av personlighet, knapt merkbar før tilbakevendingen fra den i det siste vers.

1 Jeg ble kronet av min Gud; min krone er levende; 2 Og jeg ble rettferdiggjort i min Herre; min uforgjengelige frelse er han. 3 Jeg ble løst fra forfengelighet, og jeg ble ikke fordømt; 4 De kvelende bånd ble skåret over av hennes hender; jeg mottok et nytt menneskes åsyn og skikkelse, og jeg vandret i den og ble frelst; 5 Og sannhetens tanke førte meg frem, og jeg fulgte den og fór ikke vill; 6 Og alle som så meg, undret seg, og jeg ble av dem holdt for et fremmed menneske; 7 Og han som kjente meg og oppfostret meg, er Den Høyeste i all sin fullkommenhet. Og han herliggjorde meg ved sin godhet og løftet mine tanker til høyden av sin sannhet. 8 Og derfra gav han meg veien til sine bud, og jeg åpnet de dører som var lukket, 9 Og brøt jernbommene i stykker; men mitt jern smeltet og løstes opp for mitt åsyn; 10 Intet syntes meg lukket, for jeg var døren til alt. 11 Og jeg gikk over alle mine treller for å løse dem, for at jeg ikke skulle la noe menneske bli bundet eller binde; 12 Og jeg delte ut min kunnskap uten knipenhet, og min bønn var i min kjærlighet; 13 Og jeg sådde mine frukter i hjerter og forvandlet dem til meg selv, og de mottok min velsignelse og levde; 14 Og de ble samlet til meg og ble frelst, for de var for meg som mine egne lemmer, og jeg var deres hode. Ære være deg, vårt hode, Herren Messias. Halleluja.

ODE 18.

En mann som har hatt en åndelig erfaring, bringer et budskap.

1 Mitt hjerte ble løftet opp i Den Høyestes kjærlighet og ble utvidet, for at jeg skulle prise ham for hans navns skyld. 2 Mine lemmer ble styrket, for at de ikke skulle falle bort fra hans kraft. 3 Sykdommer ble fjernet fra mitt legeme, og det stod for Herren ved hans vilje; for hans rike er sant. 4 O Herre, for de mangelfulles skyld, ta ikke ditt ord fra meg! 5 Og for deres gjerningers skyld, hold ikke din fullkommenhet tilbake fra meg! 6 La ikke lyslegemet bli overvunnet av mørket, og la ikke sannheten flykte fra løgnen. 7 Du vil sette meg til seier; vår frelse er din høyre hånd. Og du vil ta imot mennesker fra alle kanter. 8 Og du vil bevare enhver som holdes fast i onde ting. 9 Du er min Gud. Løgn og død er ikke i din munn; 10 For din vilje er fullkommenhet, og forfengelighet kjenner du ikke, 11 Heller ikke kjenner den deg. 12 Og villfarelse kjenner du ikke, 13 Heller ikke kjenner den deg. 14 Og uvitenheten viste seg som en blind mann, og som havets skum, 15 Og de mente om den tomme ting at den var noe stort; 16 Og også de kom i dens likhet og ble tomme; men de har forstått som har kjent og tenkt etter; 17 Og de ble ikke fordervet i sin forestilling, for slike var i Herrens sinn; 18 Og de spottet dem som vandret i villfarelse; 19 Og de talte sannhet ved den inspirasjon som Den Høyeste innåndet i dem. Lovprisning og stor herlighet være hans navn. Halleluja.

ODE 19.

Fantastisk og ikke i harmoni med de øvrige Oder. Henvisningen til en smertefri jomfrufødsel er bemerkelsesverdig.

1 Et beger med melk ble rakt meg, og jeg drakk det i Herrens velbehags sødme. 2 Sønnen er begeret, og han som ble mjelket, er Faderen; 3 Og Den Hellige Ånd mjelket ham, for hans bryster var fulle, og det var nødvendig at hans melk ble rikelig utdelt; 4 Og Den Hellige Ånd åpnet hans bryst og blandet melken fra Faderens to bryster og gav blandingen til verden uten at de visste det; 5 Og de som mottar den i fylde, er de som er på høyre hånd. 6 Ånden åpnet Jomfruens morsliv, og hun unnfanget og fødte; og Jomfruen ble en Mor med mange miskunnheter; 7 Og hun fødte og bar frem en Sønn uten å lide smerte; 8 Og fordi hun ikke var tilstrekkelig beredt og ikke hadde søkt en jordmor (for han førte henne til å føde), fødte hun, likesom en mann, av sin egen vilje; 9 Og hun bar ham frem åpenlyst og vant ham med stor verdighet, 10 Og elsket ham i hans svøp og voktet ham mildt og viste ham i Majestet. Halleluja.

ODE 20.

En blanding av etikk og mystikk; av den gyldne regel og livets tre.

1 Jeg er en prest for Herren, og for ham gjør jeg prestetjeneste, og for ham bærer jeg frem offeret av hans tanke. 2 For hans tanke er ikke lik verdens tanke, ei heller kjødets tanke, og ikke som hos dem som tjener kjødelig. 3 Herrens offer er rettferdighet og hjertets og leppenes renhet. 4 Frembær eders nyrer for hans åsyn ulastelige, og la ikke hjerte øve vold mot hjerte, ei heller sjel mot sjel. 5 Du skal ikke vinne en fremmed for dine sølvpengers pris, og du skal ikke søke å fortære din neste, 6 Heller ikke berøve ham dekkelsen for hans nakenhet. 7 Men ikle eder Herrens nåde uten mål, og gå inn i hans Paradis og gjør eder en krans av dets tre, 8 Og sett den på eders hode og gled eder, og hvil på hans hvile, og herlighet skal gå foran eder; 9 Og du skal ta imot av hans godhet og av hans nåde, og du skal blomstre i sannhet i lovprisningen av hans hellighet. Lov og ære være hans navn. Halleluja.

ODE 21.

En bemerkelsesverdig forklaring av «hudkledningene» i Første Moseboks tredje kapittel.

1 Mine armer løftet jeg opp til Den Høyeste, ja, til Herrens nåde; for han hadde kastet mine bånd av meg, og min hjelper hadde løftet meg opp til sin nåde og til sin frelse; 2 Og jeg la av mørket og ikledde meg lyset, 3 Og min sjel fikk et legeme fritt for sorg og lidelse og smerter. 4 Og stadig mer til hjelp for meg var Herrens tanke og hans samfunn i uforgjengelighet; 5 Og jeg ble løftet opp i hans lys og tjente for hans åsyn, 6 Og jeg kom ham nær, idet jeg lovpriste og bekjente ham; 7 Mitt hjerte fløt over og ble funnet i min munn, og det steg opp på mine lepper; og Herrens jubel økte på mitt åsyn, og hans lovprisning likeså. Halleluja.

ODE 22.

Som Davids salmer og deres jubel over friheten.

1 Han som førte meg ned fra det høye, førte meg også opp fra de nedre regioner; 2 Og han som samler det som er imellom, er også han som kastet meg ned; 3 Han som spredte mine fiender, har vært til fra fordums tid, ja, mine motstandere; 4 Han som gav meg myndighet over bånd, for at jeg skulle løse dem; 5 Han som ved mine hender styrtet dragen med de syv hoder; og du satte meg over hans røtter, for at jeg skulle ødelegge hans sæd. 6 Du var der og hjalp meg, og på hvert sted var ditt navn et vern for meg. 7 Din høyre hånd ødela hans onde gift, og din hånd jevnet veien for dem som tror på deg. 8 Og du utvalgte dem fra gravene og skilte dem fra de døde. 9 Du tok døde ben

og kledde dem med legemer. 10 De var uten bevegelse, og du gav dem livskraft. 11 Din vei var uten fordervelse og ditt åsyn; du førte din verden til fordervelse, for at alt skulle oppløses og deretter fornyes, 12 Og for at grunnvollen for alt skulle være din klippe; og på den bygde du ditt rike, og det ble de helliges bolig. Halleluja.

ODE 23.

Henvisningen til det forseglede dokument som er sendt av Gud, er et av samlingens store mysterier.

1 Gleden hører de hellige til! Og hvem skal ikle seg den, uten de alene? 2 Nåden hører de utvalgte til! Og hvem skal motta den, uten de som har satt sin lit til den fra begynnelsen? 3 Kjærligheten hører de utvalgte til! Og hvem skal ikle seg den, uten de som har hatt den i eie fra begynnelsen? 4 Vandre i Den Høyestes kunnskap uten knipenhet, til hans jubel og til fullendelsen av hans kunnskap. 5 Og hans tanke var som et brev; hans vilje steg ned fra det høye og ble sendt som en pil som voldsomt farer ut fra buen; 6 Og mange hender skyndte seg mot brevet for å gripe det og ta det og lese det; 7 Men det slapp ut av deres fingre, og de ble forferdet over det og over seglet som var på det. 8 For det var dem ikke tillatt å løse dets segl, for den makt som var over seglet, var større enn de. 9 Men de som så det, fulgte etter brevet for at de skulle vite hvor det ville lande, og hvem som skulle lese det, og hvem som skulle høre det. 10 Men et hjul tok imot det og kom over det; 11 Og med det var det et tegn på Riket og på Herredømmet; 12 Og alt som søkte å bevege hjulet, meiet det ned og hogg bort; 13 Og det samlet mengden av motstandere og bygde bro over elvene og gikk over og rykket opp mange skoger og gjorde en bred vei. 14 Hodet gikk ned til føttene, for helt til føttene løp hjulet, og det tegn som var på det. 15 Brevet var et budskapsbrev, for alle distrikter var innesluttet i det; 16 Og det ble sett ved dets hode, hodet som ble åpenbart, ja, Sannhetens Sønn fra Den Høyeste Fader, 17 Og han arvet og tok alt i eie, og manges tanker ble gjort til intet. 18 Og alle frafalne skyndte seg bort og flyktet, og de som forfulgte og raste, ble utslettet, 19 Og brevet var et stort skrift, helt og holdent skrevet med Guds finger; 20 Og Faderens navn var på det, og Sønnens og Den Hellige Ånds, til å råde i all evighet. Halleluja.

ODE 24.

Omtalen av Duen viser til et tapt evangelium som det finnes sjeldne henvisninger til i oldtidens skrifter.

1 Duen flagret over Messias, fordi han var hennes hode; og hun sang over ham, og hennes røst ble hørt; 2 Og innbyggerne ble grepet av frykt, og de fremmede ble beveget; 3 Fuglene lot sine vinger falle, og alt kryp døde i sine huler; og avgrunnene ble åpnet, de som hadde vært skjult, og de ropte til Herren som kvinner i fødselsveer; 4 Og det ble ikke gitt dem føde, fordi det ikke tilkom dem; 5 Og de forseglet avgrunnene med Herrens segl, og de gikk til grunne i tanken, de som hadde vært til fra fordums tider; 6 For de var fordervet fra begynnelsen, og enden på deres fordervelse var liv; 7 Og enhver av dem som var ufullkommen, gikk til grunne, for det var ikke mulig å gi dem et ord, for at de skulle bli; 8 Og Herren ødela forestillingene hos alle dem som ikke hadde sannheten hos seg. 9 For de som i sine hjerter var hovmodige, manglet visdom, og derfor ble de forkastet, fordi sannheten ikke var hos dem. 10 For Herren åpenbarte sin vei og utbredte sin nåde, og de som forstod den, kjenner hans hellighet. Halleluja.

ODE 25.

Tilbake igjen til personlig erfaring.

1 Jeg ble reddet fra mine bånd, og til deg, min Gud, flyktet jeg; 2 For du er min frelses høyre hånd og min hjelper. 3 Du holdt tilbake dem som reiste seg mot meg, 4 Og jeg skal ikke se ham mer; for ditt åsyn var med meg, det som frelste meg ved din nåde. 5 Men jeg ble foraktet og forkastet i manges øyne, og jeg var i deres øyne som bly; 6 Og styrke var min fra deg selv, og hjelp. 7 Du satte meg en lampe ved min høyre hånd og ved min venstre, og i meg skal det ikke være noe som ikke er lyst; 8 Og jeg ble ikledd din Ånds dekke, og du tok av meg hudens kledning; 9 For din høyre hånd løftet meg opp og tok sykdom bort fra meg; 10 Og jeg ble mektig i sannheten og hellig ved din rettferdighet, og alle mine motstandere fryktet meg; 11 Og jeg ble beundringsverdig ved Herrens navn, og jeg ble rettferdiggjort ved hans mildhet, og hans hvile er i all evighet. Halleluja.

ODE 26.

Bemerkelsesverdig lovprisning.

1 Jeg øste ut lovprisning til Herren, for jeg er hans; 2 Og jeg vil tale hans hellige sang, for mitt hjerte er hos ham. 3 For hans harpe er i mine hender, og hans hvilens oder skal ikke tie. 4 Jeg vil rope til ham av hele mitt hjerte; jeg vil prise og opphøye ham med alle mine lemmer. 5 For fra øst og like til vest er hans lovprisning; 6 Og fra sør og like til nord er bekjennelsen av ham; 7 Og fra fjellenes topp og til deres ytterste grense er hans fullkommenhet. 8 Hvem kan skrive Herrens salmer, eller hvem kan lese dem? 9 Eller hvem kan øve sin sjel til liv, for at hans sjel skal bli frelst, 10 Eller hvem kan hvile i Den Høyeste, så at han med sin munn kan tale? 11 Hvem er i stand til å tolke Herrens undergjerninger? 12 For den som kunne tolke, ville oppløses og bli det som tolkes. 13 For det er nok å kjenne og å hvile; for i hvilen står sangerne, 14 Likesom en elv som har en rik kilde og flyter til hjelp for dem som søker den. Halleluja.

ODE 27.

Menneskets legeme danner et kors når et menneske står oppreist i bønn med utstrakte armer.

1 Jeg strakte ut mine hender og helliget min Herre; 2 For mine henders utstrekning er hans tegn; 3 Og min utvidelse er det oppreiste tre [eller kors].

ODE 28.

Denne Ode er en musikalsk perle.

1 Likesom dues vinger over sine unger, og ungenes munn vendt mot deres munn, 2 Så er også Åndens vinger over mitt hjerte; 3 Mitt hjerte fryder seg og jubler, likesom barnet jubler i sin mors liv; 4 Jeg trodde, derfor fikk jeg hvile, for trofast er han som jeg har trodd på; 5 Han har rikt velsignet meg, og mitt hode er hos ham, og sverdet skal ikke skille meg fra ham, ei heller sabelen; 6 For jeg er rede før ødeleggelsen kommer, og jeg er blitt satt på hans udødelige vinger; 7 Og han viste meg sitt tegn og gav meg å drikke, og fra det er livet, Ånden i meg, og den kan ikke dø, for den lever. 8 De som så meg, undret seg over meg, fordi jeg ble forfulgt, og de mente at jeg var oppslukt; for jeg syntes dem som en av de fortapte; 9 Og min undertrykkelse ble min frelse, og jeg ble deres forkastelse, fordi det ikke var noe segl i meg; 10 Fordi jeg gjorde godt mot hvert menneske, ble jeg hatet, 11 Og de samlet seg om meg som rasende hunder, som uforstandig angriper sine herrer, 12 For deres tanke er fordervet og deres forstand forvrengt. 13 Men jeg bar vann i min høyre hånd og bar deres bitterhet med min sødme; 14 Og jeg gikk ikke til grunne, for jeg var ikke deres bror, og min fødsel var ikke lik deres. 15 Og de søkte mitt liv og fant det ikke, for jeg var eldre enn deres minne; 16 Og forgjeves angrep de meg, også de som uten lønn fulgte etter meg; 17 De søkte å ødelegge minnet om ham som var før dem. 18 For Den Høyestes tanke kan ikke foregripes, og hans hjerte er høyere enn all visdom. Halleluja.

ODE 29.

Atter minner den om Davids salmer.

1 Herren er mitt håp; i ham skal jeg ikke bli til skamme. 2 For etter sin lovprisning skapte han meg, og etter sin godhet gav han meg; 3 Og etter sine miskunnheter opphøyet han meg, og etter sin herlige skjønnhet satte han meg høyt; 4 Og han førte meg opp fra dødsrikets dyp, og fra dødens munn drog han meg. 5 Og du la mine fiender lave, og han rettferdiggjorde meg ved sin nåde. 6 For jeg trodde på Herrens Messias, og det syntes meg at han er Herren; 7 Og han viste ham sitt tegn og ledet meg ved sitt lys og gav meg sin makts stav, 8 For at jeg skulle underkue folkenes forestillinger og styrken hos de mektige menn, for å legge dem lave; 9 For å føre krig ved hans ord og vinne seier ved hans kraft. 10 Og Herren styrtet min fiende ved sitt ord, og han ble lik stubb som vinden fører bort; 11 Og jeg gav Den Høyeste pris, fordi han opphøyet meg, sin tjener og sin tjenestekvinnes sønn. Halleluja.

ODE 30.

En innbydelse til de tørste.

1 Fyll eder vann fra Herrens levende kilde, for den er åpnet for eder; 2 Og kom, alle I tørste, og ta drikken, og hvil ved Herrens kilde. 3 For skjønn er den og ren og gir sjelen hvile; langt mer liflige er dens vann enn honning; 4 Og bienes honningkake kan ikke sammenlignes med den. 5 For den flyter frem fra Herrens lepper, og fra Herrens hjerte er dens navn. 6 Og den kom uendelig og usynlig, og inntil den ble satt midt iblant dem, kjente de den ikke; 7 Salige er de som har drukket derav og funnet hvile ved den. Halleluja.

ODE 31.

En sang som Marcus Aurelius kunne ha kjent da han sa: «Vær som neset mot hvilket bølgene stadig bryter.»

1 Avgrunnene ble oppløst for Herrens åsyn, og mørket ble ødelagt ved hans fremtreden; 2 Villfarelsen fór vill og gikk til grunne ved hans hånd, og dårskapen fant ingen vei å gå og ble oversvømt av Herrens sannhet. 3 Han åpnet sin munn og talte nåde og glede, og han talte en ny lovsang til sitt navn; 4 Og han løftet sin røst til Den Høyeste og bar frem sønnene som var med ham. 5 Og hans åsyn ble rettferdiggjort, for således hadde hans hellige Fader gitt ham. 6 Kom frem, I som har vært fornedret, og ta imot glede, og ta eders sjeler i eie ved hans nåde, og ta imot udødelig liv. 7 Og de gjorde meg til skyldner da jeg stod opp, jeg som hadde vært skyldner, og de delte mitt bytte, skjønt intet var dem skyldig. 8 Men jeg holdt ut og tiet og var taus som om jeg ikke ble rørt av dem. 9 Men jeg stod urokkelig som en fast klippe som slås av bølgene og holder stand. 10 Og jeg bar deres bitterhet for ydmykhetens skyld, 11 For at jeg skulle løskjøpe mitt folk og arve det, og for at jeg ikke skulle gjøre til intet mine løfter til fedrene, som jeg lovte deres ætts frelse. Halleluja.

ODE 32.

Glede og lys.

1 For de salige er det glede fra deres hjerter, og lys fra ham som bor i dem; 2 Og ord fra Sannheten, som er av seg selv til; for han er styrket ved Den Høyestes hellige kraft, og han er uforstyrret i all evighet. Halleluja.

ODE 33.

En jomfru står og forkynner.

1 Atter løp Nåden og forlot fordervelsen og steg ned i ham for å gjøre den til intet; 2 Og han ødela fortapelsen for sitt åsyn og la hele dens orden øde; 3 Og han stod på en høy tinde og lot sin røst lyde fra jordens ene ende til den andre; 4 Og han drog til seg alle dem som adlød ham, og der fremstod som det syntes ikke noe ondt menneske. 5 Men der stod en fullkommen jomfru som forkynte og kalte og sa: 6 O menneskesønner, vend om, og menneskedøtre, kom! 7 Og forlat fordervelsens veier og kom nær til meg, og jeg vil gå inn i eder og føre eder ut av fortapelsen, 8 Og gjøre eder vise på sannhetens veier, for at I ikke skal bli ødelagt eller gå til grunne. 9 Hør meg og bli forløst! For Guds nåde forkynner jeg iblant eder, og ved meg skal I bli forløst og bli salige. 10 Jeg er eders dommer, og de som har ikledd seg meg, skal ikke bli skadet; men de skal eie den nye verden som er uforgjengelig. 11 Mine utvalgte vandrer i meg, og mine veier vil jeg kunngjøre for dem som søker meg, og jeg vil gjøre dem trygge i mitt navn. Halleluja.

ODE 34.

Sann poesi — ren og enkel.

1 Ingen vei er tung hvor det er et enfoldig hjerte.
2 Og intet sår er der hvor tankene er oppriktige.
3 Og ingen storm er der i den opplyste tankes dyp.
4 Hvor man er omgitt på alle sider av skjønnhet, er det intet som er splittet.
5 Det som er nedenfor, er liknelsen av det som er ovenfor; for alt er ovenfor; det som er nedenfor, er intet annet enn forestillingen hos dem som er uten kunnskap.
6 Nåden er åpenbart til eders frelse. Tro og lev og bli frelst. Halleluja.

ODE 35.

«Intet barn hviler mildere i vuggen enn jeg: kom snart, evighet.»

1 Herrens dugg lot han stille dryppe over meg; 2 Og fredens sky lot han stige opp over mitt hode, som voktet meg stadig; 3 Den ble meg til frelse; alt ble rystet, og de ble grepet av frykt; 4 Og det gikk ut fra dem røyk og dom, men jeg var stille i Herrens orden; 5 Mer enn ly var han for meg og mer enn grunnvoll. 6 Og jeg ble båret som et barn av en mor, og han gav meg melk, Herrens dugg; 7 Og jeg vokste ved hans rikdom og hvilte i hans fullkommenhet, 8 Og jeg bredte ut mine hender i min sjels oppløftelse, og jeg ble rettferdiggjort for Den Høyeste og ble forløst med ham. Halleluja.

ODE 36.

Teologene har aldri vært enige om en forklaring på denne gåtefulle Ode.

1 Jeg hvilte i Herrens Ånd, og Ånden løftet meg opp; 2 Og satte meg på mine føtter i Herrens høyde, for hans fullkommenhets og hans herlighets åsyn, mens jeg priste ham ved sammenstillingen av hans sanger. 3 Ånden førte meg frem for Herrens åsyn, og skjønt jeg var en menneskesønn, ble jeg kalt Den Opplyste, Guds Sønn; 4 Mens jeg priste iblant de lovprisende, og stor var jeg blant de mektige. 5 For etter Den Høyestes storhet gjorde han meg, og lik hans egen fornyelse fornyet han meg; og han salvet meg av sin egen fullkommenhet; 6 Og jeg ble en av hans Naboer, og min munn ble åpnet som en sky av dugg; 7 Og mitt hjerte utøste som en fossende strøm av rettferdighet, 8 Og min adgang til ham var i fred, og jeg ble grunnfestet ved hans regjerings Ånd. Halleluja.

ODE 37.

En enkel Ode.

1 Jeg strakte ut mine hender til min Herre, og til Den Høyeste løftet jeg min røst; 2 Og jeg talte med mitt hjertes lepper, og han hørte meg da min røst nådde ham; 3 Hans svar kom til meg og gav meg fruktene av mitt arbeid; 4 Og det gav meg hvile ved Herrens nåde. Halleluja.

ODE 38.

En skjønn skildring av sannhetens kraft.

1 Jeg steg opp til sannhetens lys som i en vogn; 2 Og Sannheten tok meg og førte meg og bar meg over groper og kløfter, og fra klipper og bølger bevarte den meg; 3 Og den ble for meg en frelsens havn og satte meg på det udødelige livs armer; 4 Og den gikk med meg og gav meg hvile og lot meg ikke fare vill, fordi den var Sannheten. 5 Og jeg var ikke i fare, fordi jeg vandret med ham; 6 Og jeg feilte i intet, fordi jeg adlød Sannheten. 7 For villfarelsen flykter for den og møter den ikke, men Sannheten går frem på den rette vei, 8 Og alt som jeg ikke visste, gjorde den klart for meg, alle villfarelsens giftstoffer og dødens plager som de mener er sødme; 9 Og jeg så ødeleggeren av ødeleggelsen, når bruden som er fordervet, smykkes, og brudgommen som forderver og blir fordervet; 10 Og jeg spurte Sannheten: Hvem er disse? Og han sa til meg: Dette er forføreren og villfarelsen; 11 Og de er like i den elskede og i hans brud, og de fører vill og forderver hele verden; 12 Og de innbyr mange til gjestebudet, 13 Og gir dem å drikke av sin rus’ vin og tar bort deres visdom og kunnskap, og således gjør de dem uten forstand; 14 Og så forlater de dem, og da farer disse omkring som rasende og forderver, fordi de er uten hjerte og heller ikke søker det. 15 Og jeg ble gjort vis, for at jeg ikke skulle falle i forførerens hender, og jeg priste meg lykkelig fordi Sannheten var med meg; 16 Og jeg ble grunnfestet og levde og ble forløst, 17 Og mine grunnvoller ble lagt på Herrens hånd, fordi han grunnfestet meg. 18 For han satte roten og vannet den og festet den og velsignet den, og dens frukter er til evig tid. 19 Den slo dypt og skjøt opp og bredte seg og ble fyldig og stor; 20 Og Herren alene ble herliggjort i sin planting og i sitt jordbruk, ved sin omsorg og ved sine leppers velsignelse, 21 Ved sin høyre hånds skjønne planting og ved åpenbaringen av sin planting og ved sitt sinns tanke. Halleluja.

ODE 39.

En av de få hentydninger til begivenheter i evangeliene — at vår Herre vandret på Galileasjøen.

1 Store elver er Herrens kraft, 2 Og de styrter hodestups dem som forakter ham og vikler deres stier inn; 3 Og de river bort deres vadesteder og fanger deres legemer og ødelegger deres liv. 4 For de er raskere enn lynet og mer hastige, men de som krysser dem i tro, blir ikke rokket; 5 Og de som vandrer på dem uten flekk, skal ikke frykte. 6 For tegnet i dem er Herren, og tegnet er veien for dem som går over i Herrens navn. 7 Ikle eder derfor Den Høyestes navn og kjenn ham, og I skal gå over uten fare, for elvene skal være eder underdanige. 8 Herren har bygget bro over dem ved sitt ord, og han vandret og gikk over dem til fots; 9 Og hans fotspor står faste på vannet og blir ikke skadet; de er faste som et tre som er vel grunnfestet. 10 Og bølgene løftet seg på denne side og på den, men vår Herre Messias’ fotspor står faste og blir ikke utslettet og ikke visket bort. 11 Og en vei er blitt fastsatt for dem som går over etter ham, og for dem som holder seg til troens bane i ham og tilber hans navn. Halleluja.

ODE 40.

En lovsang uten like.

1 Likesom honningen drypper fra bienes vokskake,
2 Og melken flyter fra kvinnen som elsker sine barn,
3 Så er også mitt håp til deg, min Gud.
4 Likesom kilden spruter frem sitt vann,
5 Så spruter mitt hjerte frem Herrens lovprisning, og mine lepper fremfører lov til ham, og min tunge hans salmer;
6 Og mitt åsyn jubler i hans glede, og min ånd jubler i hans kjærlighet, og min sjel lyser i ham;
7 Og frykten setter sin lit til ham, og forløsningen står fast i ham;
8 Og hans arv er udødelig liv, og de som har del i den, er uforgjengelige. Halleluja.

ODE 41.

Vi oppdager at forfatteren kan være en hedning (v. 8).

1 Alle Herrens barn skal prise ham og samle hans tros sannhet.
2 Og hans barn skal bli kjent av ham. Derfor vil vi synge i hans kjærlighet;
3 Vi lever i Herren ved hans nåde, og liv mottar vi i hans Messias;
4 For en stor dag har lyst for oss, og underfull er han som har gitt oss del i sin herlighet.
5 La oss derfor alle sammen forenes i Herrens navn og ære ham i hans godhet,
6 Og la våre ansikter skinne i hans lys, og la våre hjerter grunne på hans kjærlighet natt og dag.
7 La oss fryde oss i Herrens glede.
8 Alle som ser meg, skal undres, for av en annen ætt er jeg;
9 For sannhetens Fader kom meg i hu, han som eide meg fra begynnelsen;
10 For hans rikdom avlet meg, og hans hjertes tanke;
11 Og hans Ord er med oss på alle våre veier;
12 Frelseren som gjør levende og ikke forkaster våre sjeler;
13 Mennesket som ble fornedret og opphøyet ved sin egen rettferdighet;
14 Den Høyestes Sønn åpenbarte seg i sin Faders fullkommenhet;
15 Og lys opprant fra Ordet som var fra fordums tid i ham;
16 Messias er i sannhet én, og han var kjent før verdens grunnvoll ble lagt,
17 For at han ved sitt navns sannhet skulle frelse sjeler til evig tid; en ny sang stiger opp fra dem som elsker ham. Halleluja.

ODE 42.

Salomos Oder, Davids Sønn, avsluttes med følgende utsøkte vers.

1 Jeg strakte ut mine hender og trådte frem for min Herre;
2 For mine henders utstrekning er hans tegn;
3 Min utvidelse er det utspente tre som ble reist på Den Rettferdiges vei.
4 Og jeg ble ringe for dem som ikke tok imot meg, men jeg skal være med dem som elsker meg.
5 Alle mine forfølgere er døde, og de som søkte meg, de som håpet på meg, fordi jeg levde;
6 Og jeg stod opp og er med dem, og jeg vil tale ved deres munner.
7 For de har foraktet dem som forfulgte dem;
8 Og jeg løftet kjærlighetens åk over dem;
9 Likesom brudgommens arm over bruden,
10 Slik var mitt åk over dem som kjenner meg;
11 Og likesom leiet som er rede i brudgommens og brudens hus,
12 Slik er min kjærlighet over dem som tror på meg.
13 Og jeg ble ikke forkastet, skjønt jeg ble regnet for det;
14 Jeg gikk ikke til grunne, skjønt de la råd opp mot meg.
15 Dødsriket så meg og ble forferdet;
16 Døden spydde meg opp og mange med meg.
17 Jeg hadde galle og bitterhet, og jeg steg ned med ham til hans ytterste dyp;
18 Og føttene og hodet slapp han, for de var ikke i stand til å utholde mitt åsyn.
19 Og jeg samlet en forsamling av levende mennesker blant hans døde, og jeg talte med dem ved levende lepper;
20 For mitt ord skal ikke være forgjeves.
21 Og de som var døde, løp mot meg, og de ropte og sa: Guds Sønn, miskunn deg over oss og gjør med oss etter din godhet,
22 Og før oss ut av mørkets bånd, og åpne for oss døren hvorved vi skal gå ut til deg.
23 For vi ser at døden ikke har rørt deg.
24 La også oss bli forløst med deg, for du er vår forløser.
25 Og jeg hørte deres røst, og mitt navn forseglet jeg på deres hoder;
26 For de er frie mennesker, og de er mine. Halleluja.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://sacred-texts.com/bib/fbe/fbe195.htm

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.