Frelserens gjengjeldelse

Her begynner Frelserens hevn

I keiser Tiberius Cæsars dager, da Herodes var tetrark, ble Kristus overgitt under Pontius Pilatus av jødene, og åpenbart for Tiberius.

Titus i Libya og Nathans ankomst

I de dager var Titus [1] en fyrste under Tiberius i området Aquitania, i en by i Libya som kalles Burgidalla. Og Titus hadde et sår i sitt høyre nesebor på grunn av en kreftsvulst, og han hadde sitt ansikt opprift helt til øyet. Da gikk det ut en mann fra Judea, ved navn Nathan, Nahums sønn; for han var en ismaelitt som fór fra land til land og fra hav til hav og til alle jordens ender. Nå ble Nathan sendt fra Judea til keiser Tiberius for å bringe deres traktat til byen Roma. Og Tiberius var syk og full av byller og feber, og hadde ni slags spedalskhet. Og Nathan ønsket å dra til byen Roma. Men nordavinden blåste og hindret hans seilas og førte ham ned til havnen i en by i Libya. Og da Titus så skipet komme, skjønte han at det var fra Judea; og alle undret seg og sa at de aldri hadde sett noe fartøy komme fra den kanten. Og Titus bød skipets styrmann å komme til seg og spurte ham hvem han var. Og han sa: Jeg er Nathan, Nahums sønn, av ismaelittenes ætt, og jeg er underlagt Pontius Pilatus i Judea. Og jeg er sendt for å dra til Tiberius, den romerske keiser, for å bringe en traktat fra Judea. Og en sterk vind kom ned over havet og har ført meg til et land jeg ikke kjenner.

Nathan forteller Titus om Kristi gjerninger

Og Titus sier: Om du til noen tid kunne finne noe, enten av salver eller urter, som kunne lege såret jeg har i mitt ansikt, slik du ser, så at jeg kunne bli hel og vinne tilbake min tidligere helse, da skulle jeg gi deg mange gode gaver. Og Nathan sa til ham: Jeg kjenner ikke, og har aldri kjent, til slike ting som du taler til meg om. Men likevel, om du hadde vært for en tid siden i Jerusalem, der ville du ha funnet en utvalgt profet, hvis navn var Emanuel, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Og han gjorde, som sitt første under, i Kana i Galilea vin av vann; og ved sitt ord renset han spedalske, han opplyste øynene på en som var født blind, han helbredet lamme, han drev demoner bort, han oppreiste tre døde; en kvinne grepet i hor og dømt av jødene til å steines, satte han fri; og en annen kvinne, ved navn Veronika, som hadde lidd i tolv år av blodsott og kom bakfra og rørte ved frynsen av hans kledning, henne helbredet han; og med fem brød og to fisker mettet han fem tusen menn, foruten småbarn og kvinner, og det ble igjen tolv kurver med stykker. Alle disse ting, og mange andre, ble gjort før hans lidelse. Etter hans oppstandelse så vi ham i kjødet slik som han hadde vært før.

Nathan vitner om Kristi død, nedstigning og oppstandelse

Og Titus sa til ham: Hvorledes stod han opp fra de døde, siden han var død? Og Nathan svarte

og sa: Han var i sannhet død og hang på korset, og ble igjen tatt ned fra korset, og i tre dager lå han i graven; deretter stod han opp fra de døde og fór ned til Hades og befridde patriarkene og profetene og hele menneskeslekten; deretter viste han seg for sine disipler og åt sammen med dem; deretter så de ham fare opp til himmelen. Og dette er sannheten, alt det som jeg sier eder. For jeg så det med mine egne øyne, og hele Israels hus.

Titus tror og blir helbredet

Og Titus sa med sine egne ord: Ve deg, o keiser Tiberius, full av byller og innhyllet i spedalskhet, fordi en slik forargelse er blitt begått i ditt rike; fordi du har gjort slike lover [1] i Judea, i landet der vår Herre Jesus Kristus ble født, og de har grepet Kongen og slått i hjel folkenes Hersker; og de har ikke latt ham komme til oss for å helbrede deg for din spedalskhet og rense meg for min skrøpelighet. Om de derfor hadde stått for mitt åsyn, skulle jeg med mine egne hender ha drept disse jøders lik og hengt dem på det grusomme tre, fordi de har ødelagt min Herre, og mine øyne har ikke vært verdige til å se hans åsyn. Og da han hadde talt dette, falt straks såret bort fra Titus’ ansikt, og hans kjød og hans ansikt ble gjenopprettet til helse. Og alle de syke som var på samme sted, ble helbredet i den time. Og Titus ropte, og alle de andre sammen med ham, med høy røst og sa: Min Konge og min Gud, fordi jeg aldri har sett deg, og du har gjort meg hel, byd meg å dra med skipet over vannene til landet for din fødsel, for å ta hevn over dine fiender; og hjelp meg, o Herre, at jeg må kunne ødelegge dem og hevne din død; overgi dem, Herre, i min hånd. Og da han hadde sagt dette, bød han at han skulle døpes. Og han kalte Nathan til seg og sa til ham: Hvorledes har du sett dem døpt som tror på Kristus? Kom til meg og døp meg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. [2] For også jeg tror fast på Herren Jesus Kristus av hele mitt hjerte og av hele min sjel; fordi det intetsteds i hele verden finnes noen annen som har skapt meg og gjort meg hel fra mine sår.

Titus sender bud etter Vespasian

Og da han hadde sagt dette, sendte han bud til Vespasian om at han skulle komme med all hast med sine tapreste menn, ferdig rustet som til krig.

Da førte Vespasian med seg fem tusen væpnede menn, og de drog for å møte Titus. Og da de var kommet til byen Libya, sa han til Titus: Hvorfor har du latt meg komme hit? Og han sa: Vit at Jesus er kommet til denne verden og er født i Judea, på et sted som kalles Betlehem, og er blitt overgitt av jødene og hudstrøket og korsfestet på Golgata berg, [3] og er stått opp igjen fra de døde på den tredje dag. Og hans disipler har sett ham i det samme kjød som han ble født i, og han har vist seg for sine disipler, og de har trodd på ham. Og også vi ønsker å bli hans disipler. La oss da gå og ødelegge hans fiender fra jorden, for at de nå må vite at det ikke er noen som Herren vår Gud på hele jordens åsyn.

Titus og Vespasian drar mot Jerusalem

Med dette forsett drog de da ut fra byen i Libya som kalles Burgidalla, [4] og gikk om bord i et skip og seilte til Jerusalem, og omringet jødenes rike og begynte å overgi dem til ødeleggelse. Og da jødenes konger hørte om deres gjerninger og ødeleggelsen av deres land, kom frykt over dem, og de ble i stor villrådighet.

Arkelaus tar sitt liv

Da ble Arkelaus [5] rådvill i sine ord og sa til sin sønn: Min sønn, ta mitt rike og døm i det; og ta råd med de andre konger som er i Juda land, for at I må kunne unnslippe våre fiender. Og da han hadde sagt dette, trakk han sitt sverd ut av sliren og lente seg mot det; og han vendte sverdet, som var meget skarpt, og stakk det inn i sitt bryst og døde. Og hans sønn slo seg sammen med de andre konger som var under ham, og de tok råd med hverandre og gikk inn i Jerusalem med sine høvdinger som var i deres råd, og de ble stående på samme sted i syv år.

Hungersnøden i Jerusalem

Og Titus og Vespasian tok råd om å omringe deres by. Og de gjorde så. Og da de syv år var fullendt, ble det en meget hard hungersnød, og av mangel på brød begynte de å ete jord. Da tok alle de soldater som var av de fire kongers følge, råd med hverandre og sa: Nå skal vi visselig dø; hva vil Gud gjøre med oss, eller til hva gagn er vårt liv for oss, siden romerne er kommet for å ta vårt sted og vårt folk? Det er bedre for oss å drepe hverandre enn at romerne skal si at de har slått oss i hjel og vunnet seieren over oss. Og de drog sine sverd og slo seg selv og døde, i et tall av tolv tusen menn av dem. Da ble det en stor stank i byen av likene av disse døde menn. Og deres konger fryktet med meget stor frykt, ja til døden; og de kunne ikke tåle stanken av dem, og kunne ikke begrave dem eller kaste dem ut av byen. Og de

sa til hverandre: Hva skal vi gjøre? Vi overgav Kristus til døden, og nå er vi selv overgitt til døden. La oss bøye våre hoder og overgi byens nøkler til romerne, for Gud har allerede overgitt oss til døden. Og straks gikk de opp på byens murer, og alle ropte med høy røst og sa: Titus og Vespasian, ta byens nøkler, som er gitt eder av Messias, som kalles Kristus.

Jerusalem overgis

Da overgav de seg i Titus’ og Vespasians hender og sa: Døm oss, siden vi bør dø, fordi vi dømte Kristus, og han ble overgitt uten årsak. Og Titus og Vespasian grep dem, og noen stenede de, og noen hengte de på et tre med føttene opp og hodet ned og gjennomboret dem med lanser; og andre overgav de til å selges, og andre delte de seg imellom og gjorde fire parter av dem, likesom de hadde gjort med Herrens klær. Og de sa: De solgte Kristus for tretti sølvpenninger, og vi skal selge tretti av dem for én denar. Og slik gjorde de. Og da dette var gjort, tok de i besittelse alle Juda lands og Jerusalems marker.

Letingen etter Herrens bilde

Deretter gjorde de leting etter Jesu åsyn eller bilde [1], for å finne det. [2] Og de fant en kvinne ved navn Veronika som hadde det. Da grep de Pilatus og sendte ham i fengsel, for å voktes av fire vaktlag soldater ved fengselets dør.

Tiberius sender Velosianus til Judea

Deretter sendte de straks sine sendebud til Tiberius, keiseren i byen Roma, for at han skulle sende Velosianus til dem. Og han sa til ham: Ta alt som er nødvendig for deg på havet, og dra ned til Judea, og oppsøk en av hans disipler, han som kalles Kristus og Herre, for at han må komme til meg og i sin Guds navn helbrede meg for spedalskheten og de skrøpeligheter som jeg daglig er meget tungt plaget av, og for mine sår, fordi jeg er ille til mote. Og send over jødenes konger, som er underlagt min myndighet, dine styrker og fryktelige krigsmaskiner, fordi de har slått i hjel Jesus Kristus, vår Herre, og døm dem til døden. Og om du der finner en mann som kan frigjøre meg fra denne min skrøpelighet, vil jeg tro på Kristus, Guds Sønn, og døpe meg i hans navn. Og Velosianus sa til ham: Min herre keiser, om jeg finner en slik mann som kan hjelpe og befri oss, hvilken lønn skal jeg love ham? Tiberius sa til ham: Halvdelen av mitt rike, uten svik, skal være i hans hånd.

Velosianus kommer til Jerusalem

Da drog Velosianus straks ut og gikk om bord i skipet og heiste seilet på fartøyet og fór seilende over havet. Og han seilte ett år og syv dager, hvoretter han kom til Jerusalem. Og straks bød han noen av jødene å komme under hans myndighet og begynte nøye å spørre om hvilke gjerninger Kristus hadde gjort.

Josef og Nikodemus vitner om Kristus

Da kom Josef, av byen Arimatea, og Nikodemus på samme tid. Og Nikodemus sa: Jeg så ham, og jeg vet visselig at han er verdens Frelser. Og Josef sa til ham: Og jeg tok ham ned fra korset og la ham i en ny grav, som var hogget ut i klippen. Og jødene holdt meg innesperret på forberedelsesdagen om aftenen; og mens jeg stod i bønn på sabbatsdagen, ble huset løftet opp i de fire hjørner, og jeg så Herren Jesus Kristus som et lysglimt, og av frykt falt jeg til jorden. Og han sa til meg: Se på meg, for jeg er Jesus, hvis legeme du begravde i din grav. Og jeg sa til ham: Vis meg graven hvor jeg la deg. Og Jesus, idet han tok min hånd i sin høyre hånd, førte meg til stedet hvor jeg hadde begravd ham. [3]

Veronika vitner om sin helbredelse

Og også kvinnen ved navn Veronika kom og sa til ham: Og jeg rørte i mengden ved frynsen av hans kledning, fordi jeg i tolv år hadde lidd av blodsott; og han helbredet meg straks.

Pilatus forhøres

Da sa Velosianus til Pilatus: Du, Pilatus, ugudelige og grusomme, hvorfor har du drept Guds Sønn? Og Pilatus svarte: Hans eget folk og yppersteprestene Annas og Kaifas overgav ham til meg. Velosianus sa: Ugudelige og grusomme, du er verdig døden og grusom straff. Og han sendte ham tilbake i fengselet.

Veronika tvinges til å vise Herrens bilde

Og til slutt søkte Velosianus etter Herrens åsyn eller skikkelse. Og alle som var på samme sted, sa: Det er kvinnen som kalles Veronika, som har Herrens bilde i sitt hus. Og straks bød han at hun skulle føres frem for hans makt. Og han sa til henne: Har du Herrens bilde i ditt hus? Men hun sa: Nei. Da bød Velosianus at hun skulle legges på pinebenken, inntil hun gav fra seg Herrens bilde. Og hun ble tvunget til å si: Jeg har det i rent lin, min herre, og daglig tilber jeg det. Velosianus sa: Vis det til meg. Da viste hun Herrens bilde. Og da Velosianus så det, kastet han seg ned på jorden; og med et villig hjerte og sann tro tok han det og svøpte det i gullstoff og la det i et skrin og forseglet det med sin ring. Og han sverget med ed og sa: Så sant Herren Gud lever, og ved helsens

av Cæsar, skal ingen mann heretter se det på jordens åsyn, før jeg ser min herre Tiberius’ åsyn.

Veronika følger Herrens bilde til Roma

Og da han hadde sagt dette, grep fyrster, som var Judeas ypperste menn, Pilatus for å føre ham til en havn. Og han tok Herrens bilde med seg, sammen med alle hans disipler og alle som stod i hans sold, og de gikk samme dag om bord i skipet. Da forlot kvinnen Veronika, for Kristi kjærlighets skyld, alt det hun eide og fulgte Velosianus. Og Velosianus sa til henne: Hva ønsker du, kvinne, eller hva søker du? Og hun svarte: Jeg søker bildet av vår Herre Jesus Kristus, som opplyste meg, ikke for mine fortjenesters skyld, men ved sin egen hellige kjærlighet. (1) Gi meg tilbake bildet av min Herre Jesus Kristus; for på grunn av dette dør jeg med en rettferdig lengsel. Men dersom du ikke gir det tilbake til meg, vil jeg ikke forlate det før jeg ser hvor du legger det, fordi jeg, den aller ulykkeligste kvinne, vil tjene ham alle mitt livs dager; for jeg tror at han, min Gjenløser, lever i evighet.

Da bød Velosianus at kvinnen Veronika skulle tas med ham ned i skipet. Og da seilene var heist, begynte de å fare med fartøyet i Herrens navn og seilte over havet. Men Titus drog sammen med Vespasian opp til Judea og tok hevn over alle folk i deres land. (2) Ved enden av ett år kom Velosianus til byen Roma, førte sitt skip inn i elven som kalles Tiberis eller Tiber, og gikk inn i byen som kalles Roma. Og han sendte sin budbærer til sin herre keiser Tiberius i Lateranet for å melde om sin lykkelige ankomst.

Velosianus trer frem for Tiberius

Da keiser Tiberius hørte Velosianus’ budskap, gledet han seg meget og bød at han skulle komme frem for hans åsyn. Og da han var kommet, kalte han på ham og sa: Velosianus, hvorledes er du kommet, og hva har du sett i Judeas land om Kristus Herren og hans disipler? Si meg det, jeg ber deg, for at han må komme og helbrede meg for min skrøpelighet, så at jeg straks kan bli renset for den spedalskhet som er over mitt legeme, og jeg vil overgi hele mitt rike i din og hans makt.

Velosianus avlegger sin beretning

Og Velosianus sa: Min herre keiser, jeg fant dine tjenere Titus og Vespasian i Judea, fryktende Herren, og de var renset for alle sine byller og lidelser. Og jeg fant at alle Judeas konger og fyrster er blitt hengt av Titus; Annas og Kaifas er blitt stenet, Arkelaus har drept seg selv med sitt eget spyd; og jeg har sendt Pilatus i lenker til Damaskus og holdt ham i fengsel under sikker bevoktning. Men jeg har også funnet ut om Jesus, som jødene på det ondeste angrep med sverd og stokker og våpen; og de korsfestet ham som burde ha frigjort og opplyst oss og kommet til oss, og de hengte ham på et tre. Og Josef kom fra Arimatea, og Nikodemus med ham, idet de bar en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund, for å salve Jesu legeme; og de tok ham ned fra korset og la ham i en ny grav. Og på den tredje dag stod han visselig opp igjen fra de døde og viste seg for sine disipler i det samme kjød som han var født i. Til sist, etter førti dager, så de ham fare opp til himmelen. Mange, ja også andre undergjerninger, gjorde Jesus før sin lidelse og etter. Først gjorde han vin av vann; han oppreiste døde, han renset spedalske, han opplyste blinde, han helbredet lamme, han drev demoner bort; han lot døve høre, stumme tale; Lazarus, som hadde vært død i fire dager, oppreiste han fra graven; kvinnen Veronika, som hadde lidd av blodsott i tolv år og rørte ved frynsen av hans kledning, gjorde han hel.

Velosianus forteller om straffen over Jerusalem

Da behaget det Herren i himlene at Guds Sønn, som var sendt inn i denne verden som den førstefødte, og hadde dødd på jorden, skulle sende sin engel; og han bød Titus og Vespasian, som jeg kjente på det sted hvor din trone er. Og det behaget Gud den Allmektige at de drog til Judea og Jerusalem og grep dine undersåtter og la dem under den dom, på samme måte som de gjorde da dine undersåtter grep Jesus og bandt ham. Og siden sa Vespasian: Hva skal vi gjøre med dem som blir tilbake? Titus svarte: De hengte vår Herre på et grønt tre og stakk ham med et spyd; la oss nå henge dem på et tørt tre og gjennombore deres legemer tvers igjennom med spyd. Og de gjorde så. Og Vespasian sa: Hva da med dem som er igjen? Titus svarte: De tok vår Herre Jesus Kristi kjortel og delte den i fire parter; la oss nå gripe dem og dele dem i fire parter — til deg én, til meg én, til dine menn én, og til mine tjenere den fjerde. Og de gjorde så. Og Vespasian sa: Men hva skal vi gjøre med dem som er igjen? Titus svarte ham: Jødene solgte vår Herre for tretti sølvpenninger; la oss nå selge tretti av dem for én sølvpenning. Og de gjorde så. Og de grep Pilatus og overgav ham til meg, og jeg satte ham i fengsel, for å voktes av fire vaktlag soldater i Damaskus. Deretter gjorde de med stor flid leting for å finne Herrens bilde; og de fant en kvinne ved navn Veronika som hadde Herrens bilde. Da

Herrens bilde bringes frem for keiseren

Da sa keiser Tiberius til Velosianus: Hvor har du det? Og han svarte: Jeg har det i rent gullklede, sammenrullet i et sjal. Og keiser Tiberius sa: Bring det til meg og brett det ut for mitt åsyn, for at jeg, idet jeg faller til jorden og bøyer mine knær, kan tilbe det på jorden. Da bredte Velosianus ut sitt sjal med gullkledet, hvorpå Herrens bilde var avtrykt; og keiser Tiberius så det.

Tiberius blir helbredet

Og straks tilbad han Herrens bilde med et rent hjerte, og hans kjød ble renset som et lite barns kjød. Og alle de blinde, de spedalske, de lamme, de stumme, de døve og de som var besatt av mangfoldige sykdommer, som var til stede der, ble helbredet og gjort friske og renset. Og keiser Tiberius bøyde sitt hode og knelet, idet han mintes det ord: Salig er det liv som bar deg, og de bryster som du sugde; og han sukket til Herren og sa med tårer: Himmelens og jordens Gud, tillat meg ikke å synde, men stadfest min sjel og mitt legeme og sett meg i ditt rike, fordi jeg alltid setter min lit til ditt navn; fri meg fra alle onder, slik som du fridde de tre barn fra den brennende ilds ovn.

Tiberius blir døpt

Da sa keiser Tiberius til Velosianus: Velosianus, har du sett noen av de menn som så Kristus? Velosianus svarte: Det har jeg. Han sa: Spurte du hvorledes de døper dem som trodde på Kristus? Velosianus sa: Her, min herre, har vi én av Kristi egne disipler. Da bød han at Nathan skulle kalles frem for ham. Nathan kom da og døpte ham i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. Straks steg keiser Tiberius, helbredet for alle sine sykdommer, opp på sin trone og sa: Velsignet er du, o Herre Gud, den Allmektige, og verdig til å loves, som har fridd meg fra dødens snare og renset meg fra alle mine misgjerninger; for jeg har i høy grad syndet mot deg, o Herre min Gud, og er ikke verdig til å se ditt åsyn. Og deretter ble keiser Tiberius undervist fullt ut i alle troens artikler, med fast og sterk tro.

Sluttbønn

Måtte den samme Gud den Allmektige, som er kongers Konge og herrers Herre, selv verge oss i sin tro og beskytte oss og fri oss fra all fare og ondskap og verdiges å føre oss til det evige liv, når dette liv, som er timelig, tar ende; han som er velsignet i all evighet. Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -
https://www.newadvent.org/fathers/0814.htm

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.