2. Enok 

Boken om Enoks hemmeligheter

Kapitel 1 - Enoks kall og de to himmelske menn

1 Det var en vis mann, en stor kunstner, og Herren fattet kjærlighet til ham og tok ham til sig, for at han skulde få se de øverste boliger og være øienvitne til den vise og store og ubegripelige og uforanderlige Guds, den Allmektiges, rike, og til Herrens tjeneres høist underfulle og herlige og lysende og mangeøiede stand, og til Herrens utilgjengelige trone, og til de legemløse herskarers grader og åpenbarelser, og til den usigelige tjeneste hos elementenens mangfold, og til kjerubenes hærers mangfoldige åpenbarelse og uutsigelige sang, og til det grenseløse lys.

2 På den tid, sa han, da mitt hundre og fem og sekstiende år var fullendt, avlet jeg min sønn Mathusal (Methuselah).

3 Derefter levde jeg også to hundre år og fullendte alle mine levedagers tall til tre hundre og fem og seksti år.

4 På den første dag i måneden var jeg alene i mitt hus og hvilte på min seng og sov.

5 Og mens jeg sov, steg stor trengsel op i mitt hjerte, og jeg gråt med mine øine i søvne, og jeg forstod ikke hvad denne trengsel var, eller hvad som skulde hende mig.

6 Og det viste sig for mig to menn, overmåte store, så at jeg aldri hadde sett slike på jorden; deres ansikter skinte som solen, og også deres øine var som brennende lys, og fra deres lepper gikk ild ut, og deres klær og sang var av mangfoldig art, i utseende purpur; deres vinger var lysere enn gull, deres hender hvitere enn sne.

7 De stod ved hodeenden av min seng og begynte å rope på mig ved mitt navn.

8 Og jeg stod op av min søvn og så klart de to menn stå foran mig.

9 Og jeg hilste dem og blev grepet av frykt, og mitt ansikts utseende blev forandret av redsel; og de menn sa til mig:

10 Vær frimodig, Enok, og frykt ikke; den evige Gud har sendt oss til dig, og se, i dag skal du stige op med oss til himmelen, og du skal si dine sønner og hele ditt hus alt det de skal gjøre uten dig på jorden i ditt hus, og ingen skal lete efter dig før Herren fører dig tilbake til dem.

11 Og jeg skyndte mig å adlyde dem og gikk ut av mitt hus og gikk til dørene, som det var mig befalt, og kalte mine sønner Mathusal (Methuselah) og Regim og Gaidad og gjorde kjent for dem alle de underfulle ting som de (menn) hadde sagt mig.

Kapitel 2 - Enoks formaning til sine sønner

1 Hør mig, mine barn; jeg vet ikke hvor jeg går hen, eller hvad som skal vederfares mig; nu derfor, mine barn, sier jeg eder: Vend eder ikke bort fra Gud for de forfengeliges åsyn, som ikke har skapt himmel og jord; for disse skal forgå, og de som dyrker dem; og måtte Herren gjøre eders hjerter faste i frykten for ham. Og nu, mine barn, la ingen tenke på å lete efter mig, før Herren fører mig tilbake til eder.

Kapitel 3 - Enok føres til den første himmel

1 Og det skjedde, da Enok hadde talt til sine sønner, at englene tok ham på sine vinger og bar ham op til den første himmel og satte ham på skyene. Og der så jeg, og atter så jeg høiere, og jeg så eteren; og de satte mig på den første himmel og viste mig et meget stort hav, større enn det jordiske hav.

Kapitel 4 - Stjernenes fyrster og deres ordninger

1 De førte frem for mitt åsyn de eldste og fyrster over stjernenes ordninger og viste mig to hundre engler, som råder over stjernene og deres tjenester for himlene, og som flyr med sine vinger og farer omkring alle dem som seiler.

Kapitel 5 - Sneens skattkamre

1 Og her så jeg ned og så sneens skattkamre og englene som vokter deres fryktelige forrådshus, og skyene hvorfra de går ut og som de går inn i.

Kapitel 6 - Duggenens skattkammer

1 De viste mig duggens skattkammer, lik oljen av oliventreet, og dens forms utseende, som av alle jordens blomster; videre mange engler som vokter disse (tings) skattkamre, og hvorledes de blir lukket og åpnet.

Kapitel 7 - Den annen himmel og de fengslede frafalne

1 Og de menn tok mig og førte mig op til den annen himmel og viste mig mørke, større enn det jordiske mørke, og der så jeg fanger som hang der, bevoktet, ventende på den store og grenseløse dom; og disse engler (ånder) var mørke i utseende, mer enn jordisk mørke, og uavlatelig gjorde de klage og gråt gjennom alle timer.

2 Og jeg sa til de menn som var med mig: Hvorfor blir disse uavlatelig pint? De svarte mig: Dette er Guds frafalne, som ikke adlød Guds bud, men tok råd med sin egen vilje og vendte sig bort sammen med sin fyrste, som også er bundet på den femte himmel.

3 Og jeg fikk stor medynk med dem, og de hilste mig og sa til mig: Guds mann, bed for oss til Herren; og jeg svarte dem: Hvem er jeg, et dødelig menneske, at jeg skulde be for engler (ånder)? Hvem vet hvor jeg går hen, eller hvad som skal vederfares mig? Eller hvem vil be for mig?

Kapitel 8 - Den tredje himmel og paradiset

1 Og de menn tok mig derfra og førte mig op til den tredje himmel og satte mig der; og jeg så nedover og så disse steders avling, slik som aldri har vært kjent for godhet.

2 Og jeg så alle de søtblomstrende trær og skuet deres frukter, som var velluktende, og alle de føder som de bar, boblende av velduftende utdunstning.

3 Og midt iblandt trærne livets tre, på det sted hvor Herren hviler, når han går op til paradiset; og dette tre er av usigelig godhet og vellukt og prydet mer enn alt som er til; og på alle sider er det i skikkelse gull-lignende og karmosinrødt og ild-likt og dekker alt, og det har frukt av alle slags frukter.

4 Dets rot er i hagen ved jordens ende.

5 Og paradiset er mellom forgjengelighet og uforgjengelighet.

6 Og to kilder går ut derfra, som lar honning og melk strømme frem, og deres strømmer lar olje og vin flyte frem, og de deler sig i fire løp og går omkring med stille gang og går ned i EDENS PARADIS, mellom forgjengelighet og uforgjengelighet.

7 Og derfra går de ut over jorden og har sin omkrets til sin krets, likesom de andre elementer.

8 Og her er intet ufruktbart tre, og hvert sted er velsignet.

9 Og der er tre hundre engler, meget lysende, som vokter hagen, og med uavlatelig søt sang og aldri tause røster tjener Herren gjennom alle dager og timer.

10 Og jeg sa: Hvor overmåte søtt er dette sted; og de menn sa til mig:

Kapitel 9 - De rettferdiges evige arv

1 Dette sted, o Enok, er beredt for de rettferdige, som utholder all slags krenkelse fra dem som forbittrer deres sjeler, som vender sine øine bort fra urett og feller rettferdig dom, og gir brød til de hungrende og dekker de nakne med klær, og reiser op de falne og hjelper de forurettede farløse, og som vandrer uten lyte for Herrens åsyn og tjener ham alene; og for dem er dette sted beredt til evig arv.

Kapitel 10 - Pinens sted for de ugudelige

1 Og de to menn førte mig op til den nordlige side og viste mig der et meget fryktelig sted, og der var all slags piner på det sted: grusomt mørke og uopplyst dunkelhet, og der er intet lys der, men en skitten ild flammer stadig op, og der går en ildelv frem, og hele dette sted er overalt ild, og overalt er det frost og is, tørst og skjelving, mens lenkene er meget grusomme, og englene (ånder) fryktelige og ubarmhjertige, bærende vrede våben, ubarmhjertig pine; og jeg sa:

2 Ve, ve, hvor overmåte fryktelig er dette sted.

3 Og de menn sa til mig: Dette sted, o Enok, er beredt for dem som vanærer Gud, som på jorden øver synd mot naturen, nemlig barnefordervelse efter sodomittisk skikk, trolldom, besvergelser og djevelsk hekseri, og som roser sig av sine onde gjerninger, tyveri, løgn, baktalelse, misunnelse, nag, hor, mord, og som, forbannede, stjeler menneskenes sjeler; som, idet de ser de fattige, tar deres gods og selv blir rike, idet de gjør dem urett for andres gods; som, skjønt de var i stand til å mette de tomme, lot de hungrende dø; skjønt de var i stand til å kle, avkledde de de nakne; og som ikke kjente sin skaper og bøyde sig for de sjelløse (og livløse) guder, som ikke kan se eller høre, forfengelige guder, som også bygget uthuggede billeder og bøide sig for urent håndverk; for alle disse er dette sted beredt iblandt disse, til evig arv.

Kapitel 11 - Den fjerde himmel og solens gang

1 De menn tok mig og førte mig op til den fjerde himmel og viste mig alle de påfølgende gangarter og alle strålene av solens og månens lys.

2 Og jeg målte deres gangarter og sammenlignet deres lys og så at solens lys er større enn månens.

3 Dens krets og de hjul hvorpå den alltid går, er liksom vinden som farer forbi med høist underfull hastighet, og dag og natt har den ingen hvile.

4 Dens gang og tilbakevending ledsages av fire store stjerner, og hver stjerne har under sig tusen stjerner, på høyre side av solens hjul, og fire på den venstre, hver med tusen stjerner under sig, tilsammen åtte tusen, som stadig går ut sammen med solen.

5 Og om dagen tjener femten myriader engler den, og om natten tusen.

6 Og seksvingede går ut sammen med englene foran solens hjul inn i de ildfulle flammer, og hundre engler tenner solen og setter den i brand.

Kapitel 12 - Føniksene og kalkydriene ved solen

1 Og jeg så og fikk se andre flyvende vesener ved solen, hvis navn er Fønikser og Kalkydrier, underfulle og forunderlige, med føtter og haler som en løves og med krokodillehode; deres utseende er purpurfarget som regnbuen; deres størrelse er ni hundre mål; deres vinger er som englers, hver har tolv, og de tjener og ledsager solen, bærende varme og dugg, som det er dem befalt av Gud.

2 Således vender (solen) om og går og stiger op under himmelen, og dens løp går under jorden med sine strålers lys uavlatelig.

Kapitel 13 - Solens østlige porter

1 De menn bar mig bort mot øst og satte mig ved solens porter, hvor solen går ut efter årstidenes orden og måneders omløp for hele året og timenes tall, dag og natt.

2 Og jeg så seks porter åpne, hver port hadde en og seksti stadier og en fjerdedel av ett stadium, og jeg målte dem nøyaktig og forstod deres størrelse til å være så meget; gjennom disse går solen ut og går mot vest og blir jevnet og stiger op gjennom alle måneder og vender tilbake igjen fra de seks porter efter årstidenes følge; således fullendes hele årets tid efter de fire årstiders tilbakevending.

Kapitel 14 - Solens vestlige porter

1 Og atter førte de menn mig bort til de vestlige egne og viste mig seks store porter åpne, svarende til de østlige porter, der solen går ned, efter dagtallet tre hundre og fem og seksti og en fjerdedel.

2 Således går den igjen ned ved de vestlige porter og trekker sitt lys, sin strålings storhet, bort under jorden; for siden dens stråleglans’ krone er i himmelen hos Herren og bevoktes av fire hundre engler, mens solen går rundt på hjul under jorden og står syv store timer i natten og tilbringer halve sitt løp under jorden, når den kommer til den østlige tilnærmelse i nattens åttende time, bringer den sitt lys og stråleglansens krone, og solen flammer frem mer enn ild.

Kapitel 15 - Solens vesener og årets beregning

1 Da bryter solens vesener, som kalles Fønikser og Kalkydrier, ut i sang; derfor flakser hver fugl med sine vinger og gleder sig over lysgiveren, og de bryter ut i sang efter Herrens befaling.

2 Lysgiveren kommer for å gi lys til hele verden, og morgenens vakt tar skikkelse, det vil si solens stråler, og jordens sol går frem og mottar sin lysglans for å opplyse hele jordens åsyn, og de viste mig denne beregning av solens gang.

3 Og de porter den går inn i, disse er de store porter for årets timers beregning; derfor er solen et stort skaperverk, hvis omløp varer åtte og tyve år og begynner igjen fra begynnelsen.

Kapitel 16 - Månens gang og porter

1 De menn viste mig den andre gangart, månens, tolv store porter, kronet fra vest til øst, ved hvilke månen går inn og ut til sine vanlige tider.

2 Den går inn ved den første port til solens vestlige steder, ved den første port i en og tredive dager nøyaktig, ved den annen port i en og tredive dager nøyaktig, ved den tredje i tredive dager nøyaktig, ved den fjerde i tredive dager nøyaktig, ved den femte i en og tredive dager nøyaktig, ved den sjette i en og tredive dager nøyaktig, ved den syvende i tredive dager nøyaktig, ved den åttende i en og tredive dager fullkomment, ved den niende i en og tredive dager nøyaktig, ved den tiende i tredive dager fullkomment, ved den ellevte i en og tredive dager nøyaktig, ved den tolvte i åtte og tyve dager nøyaktig.

3 Og den går gjennom de vestlige porter i samme orden og tall som de østlige og fullender solårets tre hundre og fem og seksti og en fjerdedel dager, mens måneåret har tre hundre og fire og femti, og det mangler tolv dager av solkretsen, som er hele årets måne-epakter.

4 Således inneholder også den store krets fem hundre og to og tredive år.

5 Fjerdedelen (av en dag) utelates i tre år, det fjerde oppfyller den nøyaktig.

6 Derfor blir de tatt utenfor himmelen i tre år og blir ikke lagt til dagtallet, fordi de forandrer årstidens tid til to nye måneder mot fullendelse og til to andre mot formindskelse.

7 Og når de vestlige porter er fullendt, vender den tilbake og går mot øst til lysene og går således dag og natt omkring de himmelske kretser, lavere enn alle kretser, hurtigere enn de himmelske vinder, og ånder og elementer og engler flyr; hver engel har seks vinger.

8 Den har et syvdobbelt løp i nitten år.

Kapitel 17 - Engletjenesten midt i himlene

1 Midt i himlene så jeg væpnede krigere som tjente Herren med pauker og orgler, med uavlatelig røst, med søt røst, med søt og uavlatelig og mangfoldig sang, som det er umulig å beskrive, og som forbauser ethvert sinn, så underfull og forunderlig er disse englers sang, og jeg frydet mig ved å høre den.

Kapitel 18 - Den femte himmel og Grigori

1 De menn tok mig op til den femte himmel og satte mig der, og der så jeg mange og talløse krigere, kalt Grigori, i menneskelig skikkelse, og deres størrelse var større enn store kjemper, og deres ansikter var visne, og deres munners taushet evig, og der var ingen tjeneste i den femte himmel; og jeg sa til de menn som var med mig:

2 Hvorfor er disse så visne og deres ansikter bedrøvede og deres munner tause, og hvorfor er der ingen tjeneste i denne himmel?

3 Og de sa til mig: Dette er Grigori, som sammen med sin fyrste Satanail (Satan) forkastet lysets Herre; og efter dem er de som holdes i stort mørke i den annen himmel; og tre av dem steg ned til jorden fra Herrens trone, til stedet Hermon, og brøt sine løfter på Hermon-fjellets skulder og så menneskenes døtre, hvor gode de var, og tok sig hustruer og besmittet jorden med sine gjerninger, som i alle sine levetider øvde lovløshet og blanding, og kjemper blev født, og underfulle store menn og stor fiendskap.

4 Derfor dømte Gud dem med stor dom, og de gråter over sine brødre og skal bli straffet på Herrens store dag.

5 Og jeg sa til Grigori: Jeg så eders brødre og deres gjerninger og deres store pinsler, og jeg bad for dem, men Herren har fordømt dem til å være under jorden inntil den nåværende himmel og jord skal ende til evig tid.

6 Og jeg sa: Hvorfor venter I, brødre, og tjener ikke for Herrens åsyn og har ikke frembåret eders tjenester for Herrens åsyn, for at I ikke skal egge eders Herre fullstendig til vrede?

7 Og de hørte min formaning og talte til de fire rekker i himmelen, og se, mens jeg stod med de to menn, lød fire basuner sammen med stor røst, og Grigori brøt ut i sang med én røst, og deres røst steg op for Herren, ynkelig og bevegende.

Kapitel 19 - Den sjette himmel og engleskarene

1 Og derfra tok de menn mig og bar mig op til den sjette himmel, og der så jeg syv skarer av engler, meget lysende og meget herlige, og deres ansikter skinte mer enn solens skinn, strålende, og der er ingen forskjell i deres ansikter eller ferd eller klesdrakt; og disse gjør ordningene og lærer stjernenes gang, og månens forandring, og solens omløp, og verdens gode styrelse.

2 Og når de ser ond gjerning, gir de bud og lærdom og søt og høy sang og all lovsang.

3 Disse er erkeenglene som er over englene, måler alt liv i himmel og på jord, og englene som er satt over tider og år, englene som er over elver og hav, og som er over jordens frukter, og englene som er over hvert gress, og gir føde til alle, til hvert levende vesen, og englene som nedskriver alle menneskers sjeler og alle deres gjerninger og deres liv for Herrens åsyn; i deres midte er seks Fønikser og seks Kjeruber og seks seksvingede, som uavlatelig med én røst synger én sang, og det er ikke mulig å beskrive deres sang, og de gleder sig for Herren ved hans fotskammel.

Kapitel 20 - Den syvende himmel og Herrens trone

1 Og de to menn løftet mig derfra op til den syvende himmel, og jeg så der et meget stort lys og ildfulle skarer av store erkeengler, legemløse krefter og herredømmer, ordninger og myndigheter, kjeruber og serafer, troner og mangeøiede, ni rekker, de Ioanitiske lysstasjoner; og jeg blev redd og begynte å skjelve av stor redsel, og de menn tok mig og førte mig efter sig og sa til mig:

2 Vær frimodig, Enok, frykt ikke; og de viste mig Herren langt borte, sittende på sin meget høie trone. For hvad er det på den tiende himmel, siden Herren bor der?

3 På den tiende himmel er Gud; på hebraisk språk kalles han Aravat.

4 Og alle de himmelske hærer kom og stod på de ti trinn efter sin rang og bøyde sig for Herren og gikk igjen til sine steder i glede og salighet, syngende sanger i det grenseløse lys med stille og milde røster, idet de herlig tjente ham.

Kapitel 21 - Gabriel fører Enok videre

1 Og kjerubene og serafene som stod omkring tronen, de seksvingede og mangeøiede, viker ikke bort, men står for Herrens åsyn og gjør hans vilje og dekker hele hans trone, idet de synger med mild røst for Herrens åsyn: Hellig, hellig, hellig, Herre hersker over Sabaoth, himler og jord er fulle av din herlighet.

2 Da jeg hadde sett alle disse ting, sa de menn til mig: Enok, så langt er det oss befalt å reise med dig; og de menn gikk bort fra mig, og siden så jeg dem ikke.

3 Og jeg blev alene ved enden av den syvende himmel og blev redd og falt på mitt ansikt og sa til mig selv: Ve mig, hvad er det som er hendt mig?

4 Og Herren sendte en av sine herlige, erkeengelen Gabriel, og han sa til mig: Vær frimodig, Enok, frykt ikke, reis dig for Herrens åsyn til evig tid, reis dig, kom med mig.

5 Og jeg svarte ham og sa i mig selv: Herre, min sjel er gått ut fra mig av redsel og beven, og jeg ropte på de menn som førte mig op til dette sted; på dem satte jeg min lit, og med dem gikk jeg for Herrens åsyn.

6 Og Gabriel grep mig op, likesom et blad som gripes av vinden, og satte mig for Herrens åsyn.

7 Og jeg så den åttende himmel, som på hebraisk språk kalles Muzaloth, som forandrer årstider, tørke og væte, og de tolv stjernebilder i himmelhvelvets krets, som er over den syvende himmel.

8 Og jeg så den niende himmel, som på hebraisk kalles Kuchavim, hvor de himmelske boliger for de tolv stjernebilder i himmelhvelvets krets er.

Kapitel 22 - Enok for Herrens åsyn

1 På den tiende himmel, som kalles Aravoth, så jeg et syn av Herrens åsyn, lik jern som gløder i ild og tas ut, idet det sender gnister ut, og det brenner.

2 Således så jeg i et evighetens øieblikk Herrens åsyn; men Herrens åsyn er usigelig, underfullt og meget fryktelig, ja meget, meget fryktelig.

3 Og hvem er jeg til å tale om Herrens uutgrunnelige vesen og om hans høist underfulle åsyn? Og jeg kan ikke forklare mengden av hans mange formaninger og mangfoldige røster; Herrens trone er meget stor og ikke gjort med hender, ei heller mengden av dem som stod omkring ham, kjerubenes og serafenes skarer, ei heller deres uavlatelige sang, ei heller hans uforanderlige skjønnhet; og hvem kan tale om den usigelige storhet i hans herlighet?

4 Og jeg falt ned på mitt ansikt og bøyde mig for Herren, og Herren sa til mig med sine lepper:

5 Vær frimodig, Enok, frykt ikke, reis dig og stå for mitt åsyn til evig tid.

6 Og erkehærføreren Mikael løftet mig op og førte mig frem for Herrens åsyn.

7 Og Herren sa til sine tjenere, idet han prøvde dem: La Enok stå for mitt åsyn til evig tid; og de herlige bøyde sig for Herren og sa: La Enok gå efter ditt ord.

8 Og Herren sa til Mikael: Gå og ta Enok ut av hans jordiske klær og salv ham med min søte salve og ikled ham min herlighets klær.

9 Og Mikael gjorde således som Herren sa til ham; han salvet mig og kledde mig, og denne salves utseende er mer enn det store lys, og hans salve er lik søt dugg, og dens duft mild, skinnende som solens stråle; og jeg så på mig selv, og jeg var som en av hans herlige.

10 Og Herren kalte en av sine erkeengler ved navn Pravuil, hvis kunnskap var raskere i visdom enn de andre erkeenglers, han som skrev alle Herrens gjerninger; og Herren sa til Pravuil: Bring bøkene frem fra mine forrådshus og et hurtigskrivende rør og gi det til Enok og overgi ham de utvalgte og trøstende bøker av din hånd.

Kapitel 23 - Pravuil og de himmelske bøker

1 Og han fortalte mig alle himmelens, jordens og havets gjerninger og alle elementene, deres ganger og løp, og tordenenes torden, solen og månen, stjernenes gang og forandringer, årstidene, årene, dagene og timene, vinderens oppstigelser, englenes tall og dannelsen av deres sang, og alle menneskelige ting, hvert menneskes sangs og livs tunge, budene, formaninger og søtrøstede sanger, og alle ting som det sømmer sig å lære.

2 Og Pravuil sa til mig: Alle de ting jeg har fortalt dig, har vi skrevet. Sett dig og skriv alle menneskeslekters sjeler, hvor mange som fødes, og de steder som er beredt for dem til evig tid; for alle sjeler er beredt til evig tid før verdens skapelse.

3 Og i tretti dager og tretti netter skrev jeg alt nøyaktig og skrev tre hundre og seks og seksti bøker.

Kapitel 24 - Herren åpenbarer skapelsens hemmelighet

1 Og Herren kalte mig og sa til mig: Enok, sett dig på min venstre side sammen med Gabriel.

2 Og jeg bøyde mig for Herren, og Herren talte til mig: Enok, min elskede, alt det du ser, alle de ting som står ferdige, det forkynner jeg dig før selve begynnelsen, alt det jeg skapte av intet, og de synlige av de usynlige.

3 Hør, Enok, og ta imot disse mine ord; for ikke til mine engler har jeg åpenbaret min hemmelighet, og jeg har ikke fortalt dem deres opprinnelse, ei heller mitt endeløse rike, og de har ikke forstått min skapning, som jeg i dag forkynner for dig.

4 For før alle ting blev synlige, vandret jeg alene i de usynlige, lik solen fra øst til vest og fra vest til øst.

5 Men selv solen har fred i sig selv, mens jeg ikke fant fred, fordi jeg skapte alle ting, og jeg unnfanget tanken om å legge grunnvoller og å skape den synlige skapning.

Kapitel 25 - Adoil og det store lys

1 Jeg bød i de aller nederste (steder) at de synlige skulde komme frem av de usynlige, og Adoil kom ned meget stor, og jeg så ham, og se, han hadde en buk av stort lys.

2 Og jeg sa til ham: Løs dig opp, Adoil, og la det synlige komme ut av dig.

3 Og han løste sig opp, og et stort lys kom frem; og jeg var midt i det store lys, og likesom lys fødes av lys, kom en stor tidsalder frem og viste hele skapningen som jeg hadde tenkt å skape.

4 Og jeg så at det var godt.

5 Og jeg satte for mig selv en trone og tok sete på den og sa til lyset: Gå herfra op i det høie og fest dig høit over tronen og vær en grunnvoll for de høieste ting.

6 Og over lyset er det intet annet, og derpå bøyde jeg mig og så op fra min trone.

Kapitel 26 - Archas og de nedre tings grunnvoll

1 Og jeg kalte på de aller nederste for annen gang og sa: La Archas komme frem hard, og han kom frem hard av det usynlige.

2 Og Archas kom frem, hard og tung og meget rød.

3 Og jeg sa: Åpne dig, Archas, og la det bli født av dig; og han løste sig opp, og en tidsalder kom frem, meget stor og meget mørk, bærende skapningen av alle de nedre ting; og jeg så at det var godt og sa til ham:

4 Gå herfra ned og gjør dig fast og vær en grunnvoll for de nedre ting; og det skjedde, og han gikk ned og festet sig og blev en grunnvoll for de nedre ting, og under mørket er det intet annet.

Kapitel 27 - Lyset, mørket og den første dag

1 Og jeg bød at det skulde tas av lys og mørke, og jeg sa: Bli tett, og det blev således, og jeg bredte det ut med lyset, og det blev til vann, og jeg bredte det ut over mørket, under lyset, og derpå gjorde jeg vannene faste, det vil si det bunnløse, og jeg gjorde en grunnvoll av lys omkring vannet og skapte syv kretser innenfra og gav vannet skikkelse lik krystall, vått og tørt, det vil si lik glass, og vannets omløp og de andre elementer, og jeg viste hver av dem deres vei, og de syv stjerner, hver av dem i sin himmel, at de skulde gå således, og jeg så at det var godt.

2 Og jeg skilte mellom lyset og mellom mørket, det vil si midt i vannet hit og dit, og jeg sa til lyset at det skulde være dag, og til mørket at det skulde være natt, og det blev aften, og det blev morgen, den første dag.

Kapitel 28 - Havet, jorden og himmelhvelvet

1 Og derpå gjorde jeg den himmelske krets fast og lot det nedre vann, som er under himmelen, samle sig til ett hele, og at kaos blev tørt, og det skjedde således.

2 Av bølgene skapte jeg fast og stort klippeverk, og av klippen bygget jeg op det tørre, og det tørre kalte jeg jord, og midt i jorden kalte jeg avgrunnen, det vil si det bunnløse; havet samlet jeg på ett sted og bandt det sammen med et åk.

3 Og jeg sa til havet: Se, jeg gir dig dine evige grenser, og du skal ikke bryte løs fra dine sammenføyninger.

4 Således gjorde jeg himmelhvelvet fast. Denne dag kalte jeg den førsteskapte [søndag].

Kapitel 29 - Englenes skapelse og Satanails fall

1 Og for alle de himmelske hærer formet jeg billedet og vesenet av ild, og mitt øie så på den meget harde, faste klippe, og av mitt øies glans fikk lynet sin underfulle natur, som både er ild i vann og vann i ild, og det ene slukker ikke det annet, og det ene tørker ikke det annet ut; derfor er lynet klarere enn solen, mildere enn vann og fastere enn hard klippe.

2 Og av klippen skilte jeg ut en stor ild, og av ilden skapte jeg de legemløse ti englehærers ordninger, og deres våben er ild, og deres klær er brennende flamme, og jeg bød at hver skulde stå i sin orden.

3 Og en av englenes orden, som vendte sig bort sammen med den orden som var under ham, unnfanget en umulig tanke, å sette sin trone høiere enn skyene over jorden, for at han skulde bli lik i rang med min makt.

4 Og jeg kastet ham ut fra høyden sammen med hans engler, og han fløi stadig i luften over det bunnløse.

Kapitel 30 - Skapelsen av paradiset, lysene og mennesket

1 På den tredje dag bød jeg jorden å la vokse store og fruktbare trær og hauger og såkorn til å så, og jeg plantet Paradiset og inngjerdet det og satte flammende engler som væpnede voktere, og således skapte jeg fornyelse.

2 Så kom aften, og så kom morgen, den fjerde dag.

3 [Onsdag]. På den fjerde dag bød jeg at det skulde være store lys på de himmelske kretser.

4 På den første øverste krets satte jeg stjernene, Kruno, og på den annen Aphrodit, på den tredje Aris, på den femte Zoues, på den sjette Ermis, på den syvende den mindre, månen, og prydet den med de mindre stjerner.

5 Og på den nedre satte jeg solen til å lyse om dagen og månen og stjernene til å lyse om natten.

6 Solen bød jeg å gå efter hver stjernegruppe, tolv, og jeg fastsatte månedenes følge og deres navn og tider, deres tordener og deres timemål, hvorledes de skulde følge hverandre.

7 Så kom aften, og så kom morgen, den femte dag.

8 [Torsdag]. På den femte dag bød jeg havet å frembringe fisker og fjærkledde fugler av mange slag og alle dyr som kryper over jorden, som går frem på jorden på fire føtter og svever i luften, hannkjønn og hunnkjønn, og hver sjel som ånder livets ånd.

9 Og det blev aften, og det blev morgen, den sjette dag.

10 [Fredag]. På den sjette dag bød jeg min visdom å skape mennesket av syv bestanddeler: for det første hans kjød av jorden; for det annet hans blod av duggen; for det tredje hans øine av solen; for det fjerde hans ben av sten; for det femte hans forstand av englenes hurtighet og av sky; for det sjette hans årer og hans hår av jordens gress; for det syvende hans sjel av min ånde og av vinden.

11 Og jeg gav ham syv naturer: til kjødet hørsel, til øinene syn, til sjelen lukt, til årene følelse, til blodet smak, til benene utholdenhet, til forstanden sødme [nytelse].

12 Jeg unnfanget et listig ord å si: Jeg skapte mennesket av usynlig og av synlig natur; av begge er hans død og liv og billede; han kjenner tale liksom noe skapt, liten i storhet og atter stor i litenhet; og jeg satte ham på jorden, en annen engel, ærverdig, stor og herlig, og jeg satte ham til hersker for å råde på jorden og ha min visdom, og der var ingen lik ham på jorden blant alle mine skapninger.

13 Og jeg gav ham et navn av de fire bestanddeler, av øst, av vest, av syd, av nord, og jeg satte for ham fire særlige stjerner og kalte hans navn Adam, og viste ham de to veier, lyset og mørket, og jeg sa til ham:

14 Dette er godt, og dette er ondt, for at jeg skulde vite om han har kjærlighet til mig eller hat, for at det skal bli klart hvem i hans ætt som elsker mig.

15 For jeg har sett hans natur, men han har ikke sett sin egen natur; derfor vil han, fordi han ikke ser, synde verre, og jeg sa: Efter synden, hvad er da annet enn døden?

16 Og jeg lot søvn komme over ham, og han sov, og jeg tok av ham et ribben og skapte ham en hustru, for at døden skulde komme over ham ved hans hustru, og jeg tok hans siste ord og kalte hennes navn mor, det vil si Eva.

Kapitel 31 - Adam, Eva og djevelens forførelse

1 Adam hadde liv på jorden, og jeg skapte en have i Eden i øst, for at han skulde holde pakten og bevare budet.

2 Jeg åpnet himlene for ham, for at han skulde se englene synge seierssangen og det mørkeløse lys.

3 Og han var stadig i paradiset, og djevelen forstod at jeg vilde skape en annen verden, fordi Adam var herre på jorden til å råde og styre den.

4 Djevelen er den onde ånd i de nedre steder; som flyktning gjorde han Sotona av himlene, for hans navn var Satanail, og således blev han forskjellig fra englene, men hans natur forandret ikke hans forstand i forståelsen av rettferdige og syndige ting.

5 Og han forstod sin dom og den synd han tidligere hadde syndet; derfor unnfanget han tanke mot Adam, og i denne skikkelse gikk han inn og forførte Eva, men rørte ikke Adam.

6 Men jeg forbannet uvitenheten, men det som jeg tidligere hadde velsignet, det forbannet jeg ikke; jeg forbannet ikke mennesket og ikke jorden og ikke andre skapninger, men menneskets onde frukt og hans gjerninger.

Kapitel 32 - Adams dom og sabbatens velsignelse

1 Og jeg sa til ham: Jord er du, og til jorden som jeg tok dig av, skal du vende tilbake, og jeg vil ikke tilintetgjøre dig, men sende dig dit jeg tok dig fra.

2 Og da kan jeg igjen ta imot dig ved mitt annet nærvær.

3 Og jeg velsignet alle mine skapninger, synlige og usynlige. Og Adam var fem og en halv time i paradiset.

4 Og jeg velsignet den syvende dag, som er sabbaten, på hvilken han hvilte fra alle sine gjerninger.

Kapitel 33 - Den åttende dag og den endeløse tid

1 Og jeg fastsatte også den åttende dag, at den åttende dag skulde være den førsteskapte efter mine gjerninger, og at de første syv skulde gå rundt i den syvende tusens skikkelse, og at ved begynnelsen av den åttende tusen skulde det være en tid uten telling, endeløs, uten år og uten måneder og uten uker og uten dager og uten timer.

2 Og nu, Enok, alt det jeg har sagt dig, alt det du har forstått, alt det du har sett av himmelske ting, alt det du har sett på jorden, og alt det jeg har skrevet i bøker ved min store visdom, alt dette har jeg tenkt ut og skapt fra den øverste grunnvoll til den nederste og til enden, og der er ingen rådgiver og ingen arving til mine skapninger.

3 Jeg er selv-evig, ikke gjort med hender og uten forandring.

4 Min tanke er min rådgiver, min visdom og mitt ord er gjort, og mine øine skuer alle ting, hvorledes de står her og skjelver av redsel.

5 Vender jeg mitt åsyn bort, da skal alle ting ødelegges.

6 Vend derfor ditt sinn, Enok, og kjenn ham som taler til dig, og ta derfra bøkene som du selv har skrevet.

7 Og jeg gir dig Samuil og Raguil, som førte dig op, og bøkene; og gå ned til jorden og fortell dine sønner alt det jeg har sagt dig, og alt det du har sett, fra den nedre himmel og op til min trone og alle hærskarene.

8 For jeg har skapt alle makter, og der er ingen som står mig imot eller som ikke underkaster sig mig; for alle underkaster sig mitt herredømme og tjener min enevelde.

9 Gi dem bøkene av din håndskrift, og de skal lese dem og kjenne mig som alles skaper og forstå at der ikke er nogen annen Gud enn jeg.

10 Og la dem dele bøkene av din håndskrift, barn til barn, slekt til slekt, folk til folk.

11 Og jeg vil gi dig, Enok, min forbeder, erkehærføreren Mikael, for dine fedres håndskrifter, Adam, Set, Enos, Kainan, Mahalalel og Jared, din far.

Kapitel 34 - Menneskenes fordervelse og syndfloden

1 De har forkastet mine bud og mitt åk; verdiløs sæd er skutt op, som ikke frykter Gud, og de vilde ikke bøie sig for mig, men har begynt å bøie sig for forgjengelige guder og har fornektet min enhet og har fylt hele jorden med løgn, krenkelser og vederstyggelige horerier, nemlig den ene med den annen, og all slags annen uren ugudelighet, som er avskyelig å omtale.

2 Derfor vil jeg la en syndflod komme ned over jorden og ødelegge alle mennesker, og hele jorden skal styrte sammen i stort mørke.

Kapitel 35 - Den senere slekt og Enoks bøker

1 Se, av deres sæd skal det langt senere opstå en annen slekt, men av dem skal mange være meget umettelige.

2 Den som oppreiser denne slekt, skal åpenbare for dem bøkene av din håndskrift, dine fedres, for dem som han skal vise verdens forvaltning, for de trofaste menn og dem som gjør min vilje, som ikke bruker mitt navn forgjeves.

3 Og de skal fortelle en annen slekt, og disse andre, når de har lest, skal siden bli herliggjort mer enn de første.

Kapitel 36 - Enok sendes tilbake til jorden

1 Nu, Enok, gir jeg dig en frist på tretti dager til å være i ditt hus og tale med dine sønner og hele ditt hus, for at alle kan høre fra mitt åsyn det som blir sagt dem ved dig, for at de kan lese og forstå at der ikke er nogen annen Gud enn jeg.

2 Og for at de alltid kan holde mine bud og begynne å lese og ta til sig bøkene av din håndskrift.

3 Og efter tretti dager vil jeg sende min engel efter dig, og han skal ta dig bort fra jorden og fra dine sønner til mig.

Kapitel 37 - Enoks ansikt fryses for Herrens skrekk

1 Og Herren kalte på en av de eldre engler, fryktelig og truende, og satte ham ved mig; hans utseende var hvitt som sne, og hans hender som is, med utseende av sterk frost, og han frøs mitt ansikt, fordi jeg ikke kunde utholde Herrens skrekk, likesom det ikke er mulig å utholde en ovns ild og solens hete og luftens frost.

2 Og Herren sa til mig: Enok, dersom ditt ansikt ikke blir frosset her, vil intet menneske kunne skue ditt ansikt.

Kapitel 38 - Enok vender tilbake til sitt hus

1 Og Herren sa til de menn som først førte mig op: La Enok gå ned til jorden med eder, og vent på ham inntil den fastsatte dag.

2 Og de satte mig om natten på min seng.

3 Og Mathusal (Methuselah), som ventet min komme og holdt vakt ved min seng dag og natt, blev fylt av ærefrykt da han hørte min ankomst, og jeg sa til ham: La hele mitt hus komme sammen, for at jeg kan fortelle dem alt.

Kapitel 39 - Enoks vitnesbyrd om Herrens åsyn

1 O mine barn, mine elskede, hør eders fars formaning, så meget som det er efter Herrens vilje.

2 Jeg er i dag blitt sendt til eder for å forkynne eder, ikke av mine lepper, men av Herrens lepper, alt det som er og var, og alt det som nu er, og alt det som skal komme inntil dommens dag.

3 For Herren har latt mig komme til eder; I hører derfor mine leppers ord, et menneskes ord som er blitt stor for eder, men jeg er en som har sett Herrens åsyn, lik jern som gløder av ild, sender gnister og brenner.

4 I ser nu mine øine, et menneskes øine, fulle av betydning for eder, men jeg har sett Herrens øine, skinnende som solens stråler og fyllende menneskets øine med ærefrykt.

5 I ser nu, mine barn, en menneskehånd som hjelper eder, men jeg har sett Herrens høyre hånd fylle himmelen, idet han hjalp mig.

6 I ser mitt verks mål som eders eget, men jeg har sett Herrens grenseløse og fullkomne mål, som ingen ende har.

7 I hører mine leppers ord, likesom jeg hørte Herrens ord, som stor torden uavlatelig med skyenes bulder.

8 Og nu, mine barn, hør jordens fars tale, hvor fryktelig og forferdelig det er å komme for den jordiske herskers åsyn; hvor meget mer fryktelig og forferdelig er det da å komme for himmelens herskers åsyn, den levendes og de dødes dommer og de himmelske hærers styrer. Hvem kan utholde den endeløse pine?

Kapitel 40 - Enoks kunnskap om skapelsen og dommen

1 Og nu, mine barn, vet jeg alle ting, for dette er fra Herrens lepper, og dette har mine øine sett, fra begynnelse til ende.

2 Jeg kjenner alle ting og har skrevet alle ting i bøker, himlene og deres ende og deres fylde og alle hærskarer og deres tog.

3 Jeg har målt og beskrevet stjernene, deres store, talløse mengde.

4 Hvilket menneske har sett deres omløp og deres innganger? For ikke engang englene ser deres tall, men jeg har skrevet alle deres navn.

5 Og jeg målte solens krets og målte dens stråler, talte timene; jeg skrev også alt som går over jorden, det som næres, og all sæd som såes og ikke såes, som jorden frembringer, og alle planter og hvert gress og hver blomst og deres søte dufter og deres navn og skyenes bosteder og deres sammensetning og deres vinger og hvorledes de bærer regn og regndråper.

6 Og jeg gransket alle ting og skrev tordenens og lynets vei, og de viste mig nøklene og deres voktere, deres oppgang og den vei de går; det slippes ut med måte ved en lenke, for at det ikke med tung lenke og vold skal styrte de vrede skyer ned og ødelegge alt på jorden.

7 Jeg skrev sneens skattkamre og kuldens og frostluftens forrådshus og så deres årstids nøkkelvokter; han fyller skyene med dem og tømmer ikke skattkamrene.

8 Og jeg skrev vindenes hvilesteder og så og iakttok hvorledes deres nøkkelvoktere bærer vektlodd og mål; først legger de dem i den ene vektskål, dernest i den andre, og slipper dem ut med mål over hele jorden, for at de ikke ved tung pust skal få jorden til å skjelve.

9 Og jeg målte hele jorden, dens fjell og alle hauger, marker, trær, stener, elver; alle eksisterende ting skrev jeg ned, høyden fra jorden til den syvende himmel og nedover til det aller nederste helvete og domsstedet og det meget store, åpne og gråtende helvete.

10 Og jeg så hvorledes fangene lider og venter den grenseløse dom.

11 Og jeg skrev ned alle dem som dømmes av dommeren og alle deres dommer og alle deres gjerninger.

Kapitel 41 - Enok ser forfedrene og gråter

1 Og jeg så alle forfedre fra alle tider sammen med Adam og Eva, og jeg sukket og brast i gråt og talte om deres vanærende undergang:

2 Ve mig for min skrøpelighet og for mine fedres, og jeg tenkte i mitt hjerte og sa:

3 Salig er den mann som ikke er født, eller som er født og ikke skal synde for Herrens åsyn, så han ikke kommer til dette sted og ikke bærer dette steds åk.

Kapitel 42 - Helvedes porter og voktere

1 Jeg så nøkkelvokterne og vokterne ved helvedes porter stå som store slanger, og deres ansikter var som sluknende lamper, og deres øine av ild, deres tenner skarpe; og jeg så alle Herrens gjerninger, hvor rettferdige de er, mens menneskenes gjerninger er dels gode, dels onde, og i deres gjerninger kjennes de som lyver ondt.

Kapitel 43 - Menneskets mål og gudsfryktens herlighet

1 Jeg, mine barn, har målt og skrevet hver gjerning og hvert mål og hver rettferdig dom.

2 Likesom ett år er mer ærverdig enn et annet, således er også ett menneske mer ærverdig enn et annet: nogen for store eiendeler, nogen for hjertets visdom, nogen for særskilt forstand, nogen for kløkt, en for leppers taushet, en annen for renhet, en for styrke, en annen for skjønnhet, en for ungdom, en annen for skarpsindighet, en for legemets skikkelse, en annen for følsomhet; la det høres overalt; men der er ingen bedre enn den som frykter Gud, han skal bli herligere i den kommende tid.

Kapitel 44 - Mennesket som Guds bilde og dommens vekt

1 Herren, som med sine hender skapte mennesket i sitt eget åsyns bilde, gjorde mennesket lite og stort.

2 Den som spotter herskerens åsyn og avskyr Herrens åsyn, han har foraktet Herrens åsyn; og den som lar sin vrede gå ut over noget menneske uten at han er blitt krenket, ham skal Herrens store vrede hugge ned; den som spytter et menneske i ansiktet til spott, skal bli hugget ned ved Herrens store dom.

3 Salig er den mann som ikke vender sitt hjerte til ondskap mot noget menneske, og som hjelper den forurettede og fordømte og reiser den nedbrutte og øver barmhjertighet mot den trengende; for på den store doms dag skal hver vekt, hvert mål og hver overvekt være som på torget, det vil si de henger på vekter og står på torget, og hver skal lære sitt eget mål å kjenne, og efter sitt mål skal han ta sin lønn.

Kapitel 45 - Offeret og det rene hjerte

1 Den som skynder sig å bære frem offer for Herrens åsyn, ham vil Herren på sin side skynde sig å lønne ved å gi fremgang i hans gjerning.

2 Men den som øker sin lampe for Herrens åsyn og ikke øver rett dom, hans skatt vil Herren ikke øke i det høiestes rike.

3 Når Herren forlanger brød eller lys eller kjøtt av dyr eller noget annet offer, da er dette intet; men Gud forlanger rene hjerter, og med alt dette prøver han bare menneskets hjerte.

Kapitel 46 - Falskhet, gaver og den kommende dom

1 Hør, mitt folk, og ta til eder mine leppers ord.

2 Dersom nogen bærer frem gaver for en jordisk hersker og har troløse tanker i sitt hjerte, og herskeren vet dette, vil han da ikke bli vred på ham og ikke forkaste hans gaver og overgi ham til dom?

3 Eller dersom et menneske lar sig synes godt for et annet ved tungenes svik, men har ondt i sitt hjerte, vil ikke den annen forstå hans hjertes svik og han selv bli dømt, siden hans løgn var åpenbar for alle?

4 Og når Herren sender et stort lys, da skal der være dom over rettferdige og urettferdige, og der skal ingen undgå å bli lagt merke til.

Kapitel 47 - Enoks bøker og Herrens gjerninger

1 Og nu, mine barn, legg eders tanker på eders hjerter og merk vel eders fars ord, som alle er kommet til eder fra Herrens lepper.

2 Ta disse bøker av eders fars håndskrift og les dem.

3 For bøkene er mange, og i dem skal I lære alle Herrens gjerninger, alt som har vært fra skapelsens begynnelse, og som skal være inntil tidens ende.

4 Og dersom I vil holde min håndskrift, skal I ikke synde mot Herren; for der er ingen annen enn Herren, hverken i himmelen eller på jorden eller i de aller nederste steder eller i den ene grunnvoll.

5 Herren har lagt grunnvollene i det ukjente og utspent himler, synlige og usynlige; han festet jorden på vannene og skapte talløse skapninger; og hvem har talt vannet og grunnvollen til det ustadige eller jordens støv eller havets sand eller regndråpene eller morgenduggen eller vindens åndedrag? Hvem har fylt jord og hav og den uoppløselige vinter?

6 Jeg skar stjernene ut av ild og prydet himmelen og satte dem midt i den.

Kapitel 48 - Solens mål og bøkenes overlevering

1 For at solen skal gå langs de syv himmelske kretser, som er ordningen av hundre og to og åtti troner, så den går ned på en kort dag, og atter hundre og to og åtti, så den går ned på en stor dag; og den har to troner hvorpå den hviler, idet den vender hit og dit over måneders troner; fra den syttende dag i måneden Tsivan går den ned til måneden Thevan, og fra den syttende i Thevan går den op.

2 Og således går den nær jorden, da gleder jorden sig og lar sine frukter vokse; og når den går bort, da sørger jorden, og trær og alle frukter har ingen blomstring.

3 Alt dette målte han med god timemålning og fastsatte et mål ved sin visdom for det synlige og det usynlige.

4 Av det usynlige skapte han alle ting synlige, idet han selv er usynlig.

5 Således gjør jeg eder kjent dette, mine barn, og deler bøkene ut til eders barn i alle eders slekter; og blant de folk som har forstand til å frykte Gud, la dem ta imot dem og komme til å elske dem mer enn all føde og jordiske søtsaker og lese dem og legge sig dem på sinn.

6 Men dem som ikke forstår Herren, som ikke frykter Gud, som ikke tar imot, men forkaster, som ikke mottar bøkene, dem venter en fryktelig dom.

7 Salig er den mann som bærer deres åk og drar dem med sig; for han skal bli løst på den store doms dag.

Kapitel 49 - Sannhet, ed og sjelens beredte sted

1 Jeg sverger eder, mine barn, men jeg sverger ikke ved nogen ed, hverken ved himmel eller ved jord eller ved nogen annen skapning som Gud har skapt.

2 Herren har sagt: Der er ingen ed i mig og ingen urett, men sannhet.

3 Dersom der ikke er sannhet i mennesker, la dem sverge ved ordene: Ja, ja, eller ellers: Nei, nei.

4 Og jeg sverger eder, ja, ja, at der ikke har vært noget menneske i sin mors liv, men at der allerede før var beredt et sted for hver enkelts sjels hvile, og et mål fastsatt for hvor meget et menneske er bestemt til å prøves i denne verden.

5 Ja, mine barn, bedrag eder ikke; for der er på forhånd beredt et sted for hvert menneskes sjel.

Kapitel 50 - Tålmodighet, saktmodighet og barmhjertighet

1 Jeg har skrevet hvert menneskes gjerning opp, og ingen som er født på jorden kan forbli skjult, og heller ikke hans gjerninger.

2 Jeg ser alle ting.

3 Derfor, mine barn, tilbring eders dagers tall i tålmodighet og saktmodighet, for at I kan arve evig liv.

4 Uthold for Herrens skyld hvert sår, hver krenkelse, hvert ondt ord og hvert angrep.

5 Dersom onde gjengjeldelser rammer eder, gjengjeld dem ikke, hverken mot nabo eller fiende; for Herren vil gjengjelde for eder og være eders hevner på den store doms dag, for at der ikke skal være hevn blandt mennesker her.

6 Den av eder som gir gull eller sølv for sin brors skyld, han skal få rikelig skatt i den kommende verden.

7 Gjør ikke enker eller farløse eller fremmede urett, for at ikke Guds vrede skal komme over eder.

Kapitel 51 - Gavmildhet, trengsel og lovprisning

1 Rek eders hender ut til de fattige efter eders evne.

2 Skjul ikke eders sølv i jorden.

3 Hjelp den trofaste i trengsel, og trengsel skal ikke finne eder i eders nødens tid.

4 Og hvert tungt og grusomt åk som kommer over eder, bær det alt for Herrens skyld, og således skal I finne eders lønn på dommens dag.

5 Det er godt å gå morgen, middag og kveld inn i Herrens bolig, til eders skapers herlighet.

6 For alt som ånder, priser ham, og hver skapning, synlig og usynlig, vender tilbake til ham med lovprisning.

Kapitel 52 - Velsignelser og forbannelser

1 Salig er den mann som åpner sine lepper til lov for Gud Sabaot og priser Herren i sitt hjerte.

2 Forbannet er hvert menneske som åpner sine lepper til forakt og baktalelse av sin næste, for han bringer Gud i forakt.

3 Salig er den som åpner sine lepper til velsignelse og lovprisning av Gud.

4 Forbannet er den for Herren alle sine levedager som åpner sine lepper til forbannelse og skjellsord.

5 Salig er den som velsigner alle Herrens gjerninger.

6 Forbannet er den som bringer Herrens skapning i forakt.

7 Salig er den som ser ned og reiser den falne.

8 Forbannet er den som ser efter og begjærer ødeleggelsen av det som ikke er hans.

9 Salig er den som holder sine fedres grunnvoller faste fra begynnelsen.

10 Forbannet er den som forvender sine fedres forskrifter.

11 Salig er den som meddeler fred og kjærlighet.

12 Forbannet er den som uroer dem som elsker sin næste.

13 Salig er den som taler med ydmyk tunge og hjerte til alle.

14 Forbannet er den som taler fred med sin tunge, mens der i hans hjerte ikke er fred, men et sverd.

15 For alle disse ting skal bli åpenbart på vektskålene og i bøkene på den store doms dag.

Kapitel 53 - Ingen hjelper for den som synder

1 Og nu, mine barn, si ikke: Vår far står for Gud og ber for våre synder; for der er ingen hjelper for noget menneske som har syndet.

2 I ser hvorledes jeg skrev hvert menneskes gjerninger før hans skapelse, alt som gjøres blant alle mennesker til alle tider; og ingen kan fortelle eller gjengi min håndskrift, fordi Herren ser alle menneskets tanker, hvor forgjengelige de er, hvor de ligger i hjertets skattkamre.

3 Og nu, mine barn, merk vel alle eders fars ord som jeg sier eder, for at I ikke siden skal angre og si: Hvorfor fortalte ikke vår far oss dette?

Kapitel 54 - Bøkene gis som arv

1 På den tid, uten å forstå dette, la disse bøker som jeg har gitt eder, være eder til arv for eders fred.

2 Overgi dem til alle som ønsker dem, og undervis dem, for at de kan se Herrens meget store og underfulle gjerninger.

Kapitel 55 - Enoks fastsatte bortgang nærmer sig

1 Mine barn, se, dagen for min fastsatte tid og mitt mål er kommet nær.

2 For de engler som skal gå med mig, står foran mig og driver mig til å skilles fra eder; de står her på jorden og venter på det som er sagt dem.

3 For i morgen skal jeg fare op til himmelen, til det øverste Jerusalem, til min evige arv.

4 Derfor byder jeg eder å gjøre for Herrens åsyn alt hans velbehag.

Kapitel 56 - Mathosalam spør om Enoks velsignelse

1 Mathosalam svarte sin far Enok og sa: Hvad er velbehagelig for dine øine, far, som jeg kan gjøre for ditt åsyn, for at du kan velsigne våre boliger og dine sønner, og for at ditt folk kan bli herliggjort ved dig, og så at du således kan fare bort, som Herren har sagt?

2 Enok svarte sin sønn Mathosalam og sa: Hør, mitt barn; fra den tid Herren salvet mig med sin herlighets salve, har der ikke vært nogen føde i mig, og min sjel minnes ikke jordisk nytelse, og jeg begjærer intet jordisk.

Kapitel 57 - Folkets eldste kalles sammen

1 Mitt barn Methosalam, kall sammen alle dine brødre og hele ditt hus og folkets eldste, for at jeg kan tale til dem og fare bort, slik det er fastsatt for mig.

2 Og Methosalam skyndte sig og kalte sammen sine brødre Regim, Riman, Uchan, Chermion, Gaidad og alle folkets eldste for sin far Enoks åsyn; og han velsignet dem og sa til dem:

Kapitel 58 - Adam og herredømmet over dyrene

1 Hør mig, mine barn, i dag.

2 I de dager da Herren steg ned på jorden for Adams skyld og besøkte alle sine skapninger som han selv hadde skapt, efter alt dette skapte han Adam; og Herren kalte alle jordens dyr, alle krypdyr og alle fugler som flyr i luften, og førte dem alle frem for vår far Adams åsyn.

3 Og Adam gav navn til alt levende på jorden.

4 Og Herren satte ham til hersker over alt og underla ham alle ting under hans hender og gjorde dem stumme og sløve, for at de skulde bli styrt av mennesket og være i underdanighet og lydighet mot ham.

5 Således skapte Herren også hvert menneske til herre over alt sitt gods.

6 Herren vil ikke dømme nogen dyresjel for menneskets skyld, men han dømmer menneskesjelene efter deres forhold til dyrene i denne verden; for menneskene har et særskilt sted.

7 Og likesom hver menneskesjel er etter tall, således skal dyrene ikke forgå, og heller ikke alle dyresjeler som Herren har skapt, før den store dom; og de skal anklage mennesket dersom han gir dem dårlig føde.

Kapitel 59 - Dyrenes sjel og menneskets ansvar

1 Den som besmitter dyrenes sjel, besmitter sin egen sjel.

2 For mennesket fører rene dyr frem til offer for synd, for at det kan få lægedom for sin sjel.

3 Og når de bærer frem rene dyr og fugler til offer, da har mennesket lægedom, han læger sin sjel.

4 Alt er gitt eder til føde; bind det ved de fire føtter, det vil si for å fullbyrde lægedommen, han læger sin sjel.

5 Men den som dreper et dyr uten sår, dreper sin egen sjel og besmitter sitt eget kjød.

6 Og den som gjør et hvilket som helst dyr nogen skade i hemmelighet, han øver ond gjerning og besmitter sin egen sjel.

Kapitel 60 - Drap, snarer og ond tale

1 Den som volder et menneskes sjel drap, dreper sin egen sjel og dreper sitt eget legeme, og der er ingen lægedom for ham til evig tid.

2 Den som legger nogen snare for et menneske, skal selv bli fanget i den, og der er ingen lægedom for ham til evig tid.

3 Den som kaster et menneske i nogen beholder, hans gjengjeldelse skal ikke utebli ved den store dom til evig tid.

4 Den som handler krokrygget eller taler ondt mot nogen sjel, vil ikke finne rettferdighet for sig selv til evig tid.

Kapitel 61 - Gode og onde hus

1 Og nu, mine barn, bevar eders hjerter fra all urettferdighet som Herren hater. Likesom et menneske ber Gud om noget for sin egen sjels skyld, således skal han gjøre mot hver levende sjel; for jeg vet alle ting, hvorledes der i den store kommende tid er beredt megen arv for menneskene, god for de gode og ond for de onde, uten tall, mange.

2 Salige er de som går inn i de gode hus, for i de onde hus er der hverken fred eller nogen tilbakevending.

3 Hør, mine barn, små og store: Når et menneske legger en god tanke i sitt hjerte og bærer gaver frem for Herrens åsyn av sitt arbeid, men hans hender ikke har gjort dem, da vil Herren vende sitt åsyn bort fra hans henders arbeid, og dette menneske finner ikke sine henders gjerning.

4 Og dersom hans hender har gjort det, men hans hjerte murrer og ikke holder op å murre uavlatelig, da har han ingen vinning.

Kapitel 62 - Gaver, løfter og omvendelse

1 Salig er den mann som i tålmodighet bærer sine gaver frem i tro for Herrens åsyn, for han skal finne syndenes forlatelse.

2 Men dersom han tar sine ord tilbake før tiden, da er der ingen omvendelse for ham; og dersom tiden går forbi og han ikke av egen vilje gjør det han har lovet, da er der ingen omvendelse efter døden.

3 For hver gjerning som mennesket gjør før tiden, er bare svik for mennesker og synd for Gud.

Kapitel 63 - Barmhjertighet uten murring

1 Når et menneske klær den nakne og metter den hungrende, skal han finne lønn hos Gud.

2 Men dersom hans hjerte murrer, da gjør han en dobbelt ondskap, ødeleggelse både av sig selv og av det han gir; og for ham skal der ikke finnes nogen lønn for dette.

3 Og dersom hans eget hjerte er fylt av hans egen føde og hans eget kjød er kledd med hans egne klær, da øver han forakt og mister all sin utholdenhet i fattigdom og skal ikke finne lønn for sine gode gjerninger.

4 Hvert hovmodig og skrytende menneske er avskyelig for Herren, og hver falsk tale, kledd i løgn; den skal hugges ned med dødens sverd og kastes i ilden og brenne til evig tid.

Kapitel 64 - Folket kommer for å velsigne Enok

1 Da Enok hadde talt disse ord til sine sønner, hørte alt folk, både nær og fjern, hvorledes Herren kalte Enok, og de rådslo sammen og sa:

2 La oss gå og kysse Enok; og to tusen menn samlet sig og kom til stedet Akhuzan, hvor Enok var, og hans sønner.

3 Og folkets eldste, hele forsamlingen, kom og bøyde sig og begynte å kysse Enok og sa til ham:

4 Vår far Enok, vær velsignet av Herren, den evige hersker; og nu velsign dine sønner og hele folket, for at vi i dag kan bli herliggjort for ditt åsyn.

5 For du skal bli herliggjort for Herrens åsyn til evig tid, siden Herren utvalgte dig fremfor alle mennesker på jorden og satte dig til skriver over hele sin skapning, synlig og usynlig, og til forløsning for menneskenes synder og til hjelper for ditt hus.

Kapitel 65 - Tidens mål og den store tidsalder

1 Og Enok svarte alt sitt folk og sa: Hør, mine barn; før alle skapninger blev skapt, skapte Herren det synlige og det usynlige.

2 Og så meget tid som var og gikk forbi, forstå at efter alt dette skapte han mennesket i sitt eget forms billede og satte i ham øine til å se og ører til å høre og hjerte til å tenke og forstand til å overveie.

3 Og Herren så alle menneskets gjerninger og skapte alle sine skapninger og delte tiden; av tiden fastsatte han årene, og av årene satte han månedene, og av månedene satte han dagene, og av dagene fastsatte han syv.

4 Og i disse fastsatte han timene og målte dem nøyaktig ut, for at mennesket skulde tenke på tiden og telle år og måneder og timer, deres veksling, begynnelse og ende, og for at han skulde telle sitt eget liv fra begynnelsen inntil døden og tenke på sin synd og skrive sin gjerning, ond og god; for ingen gjerning er skjult for Herren, for at hvert menneske skal kjenne sine gjerninger og aldri overtre alle hans bud, men bevare min håndskrift fra slekt til slekt.

5 Når all skapning, synlig og usynlig, slik Herren skapte den, tar ende, da går hvert menneske til den store dom, og da skal all tid forgå, og årene, og derfra skal det hverken være måneder eller dager eller timer; de skal henge sammen og ikke telles.

6 Det skal være én tidsalder, og alle de rettferdige som skal slippe unna Herrens store dom, skal samles i den store tidsalder; for de rettferdige skal den store tidsalder begynne, og de skal leve evig, og da skal der heller ikke være blant dem hverken arbeid eller sykdom eller ydmykelse eller bekymring eller nød eller grusomhet eller natt eller mørke, men stort lys.

7 Og de skal ha en stor uforgjengelig mur og et paradis lyst og uforgjengelig; for alt forgjengelig skal forgå, og der skal være evig liv.

Kapitel 66 - Enoks siste formaning til folket

1 Og nu, mine barn, bevar eders sjeler fra all urettferdighet, slikt som Herren hater.

2 Vandre for hans åsyn med frykt og beven og tjen ham alene.

3 Bøy eder for den sanne Gud, ikke for stumme avguder, men bøy eder for hans billede og bær frem alle rettferdige offer for Herrens åsyn; Herren hater det urettferdige.

4 For Herren ser alle ting; når mennesket tenker i sitt hjerte, da rådfører han forstandene, og hver tanke er alltid for Herren, han som gjorde jorden fast og satte alle skapninger på den.

5 Ser I opp til himmelen, er Herren der; tenker I på havets dyp og alt det som er under jorden, er Herren der.

6 For Herren skapte alle ting. Bøy eder ikke for det som er gjort av menneskehender og forlat Herren over all skapning; for ingen gjerning kan forbli skjult for Herrens åsyn.

7 Vandre, mine barn, i langmodighet, i saktmodighet, i redelighet, i trengsel, i sorg, i tro og i sannhet, i tillit til løfter, i sykdom, i hån, i sår, i fristelse, i nakenhet, i savn, idet I elsker hverandre, inntil I går ut av denne lidelsens tidsalder, for at I kan bli arvinger til endeløs tid.

8 Salige er de rettferdige som skal slippe unna den store dom; for de skal skinne mer enn solen, syvfold; for i denne verden er den syvende del tatt bort fra alle ting, lys og mørke, føde og nytelse, sorg, paradis, pine, ild, frost og andre ting; alt dette har han skrevet ned, for at I skal lese og forstå.

Kapitel 67 - Enok tas opp til den høieste himmel

1 Da Enok hadde talt til folket, sendte Herren mørke over jorden, og det blev mørke, og det dekket de menn som stod sammen med Enok; og de tok Enok op til den høieste himmel, hvor Herren er, og han tok ham imot og satte ham for sitt åsyn; og mørket vek bort fra jorden, og lyset kom igjen.

2 Og folket så det og forstod ikke hvorledes Enok blev tatt bort, og de priste Gud; og de fant en bokrull hvori det var innskrevet den usynlige Gud; og alle gikk til sine boliger.

Kapitel 68 - Enoks dager, bøker og offerfesten

1 Enok blev født på den sjette dag i måneden Tsivan og levde tre hundre og fem og seksti år.

2 Han blev tatt op til himmelen på den første dag i måneden Tsivan og blev i himmelen seksti dager.

3 Han skrev alle disse tegn om hele skapningen som Herren skapte, og skrev tre hundre og seks og seksti bøker og overgav dem til sine sønner og blev på jorden tretti dager og blev igjen tatt op til himmelen på den sjette dag i måneden Tsivan, på den samme dag og time som han var født.

4 Likesom hvert menneskes natur i dette liv er mørk, således er også hans unnfangelse, fødsel og bortgang fra dette liv.

5 På den time han blev unnfanget, på den time blev han født, og på den time døde han også.

6 Methosalam og hans brødre, alle Enoks sønner, skyndte sig og reiste et alter på det sted som kalles Akhuzan, hvorfra og hvor Enok var blitt tatt op til himmelen.

7 Og de tok offerokser og kalte sammen alt folket og ofret offeret for Herrens åsyn.

8 Alt folket, folkets eldste og hele forsamlingen, kom til festen og bar frem gaver til Enoks sønner.

9 Og de holdt et stort gjestebud og gledet sig og var glade i tre dager og priste Gud, som hadde gitt dem et slikt tegn ved Enok, han som hadde funnet nåde for hans åsyn, for at de skulde gi det videre til sine sønner fra slekt til slekt, fra tidsalder til tidsalder.

10 Amen.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.pseudepigrapha.com/pseudepigrapha/enochs2.htm

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026. 

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.