1 Makkabeerbok 

Apokryfene: 

1 Makkabeerbok

Kapittel 1 – Antiokus Epifanes og forfølgelsen av Israel

1.1 Aleksanders rike deles

1 Og det skjedde, etter at Aleksander, Filips sønn, makedonieren, som kom ut fra Kittims land, hadde slått Dareios, persernes og medernes konge, at han regjerte i hans sted, den første over Hellas,

2 og førte mange kriger og inntok mange faste borger og slo jordens konger i hjel,

3 og drog til jordens ender og tok bytte fra mange folkeslag, så at jorden fikk ro for ham; og han ble opphøyet, og hans hjerte løftet seg.

4 Og han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folkeslag og konger, som ble ham skattepliktige.

5 Og etter dette ble han syk og forsto at han skulle dø.

6 Da kalte han sine tjenere, de fornemme, som var blitt oppfostret med ham fra hans ungdom, og delte sitt rike mellom dem mens han ennå levde.

7 Så regjerte Aleksander i tolv år og døde.

8 Og hans tjenere tok makten, hver på sitt sted.

9 Og etter hans død satte de alle kroner på sine hoder; likeså deres sønner etter dem i mange år; og ondskapen ble mangfoldig på jorden.

1.10 Antiokus Epifanes står fram

10 Og det gikk ut fra dem en ugudelig rot, Antiokus med tilnavnet Epifanes, sønn av kong Antiokus, som hadde vært gissel i Roma; og han regjerte i det hundre og syvogtrettiende år av grekernes rike.

11 I de dager stod det fram ugudelige menn i Israel, som forførte mange og sa: La oss gå og gjøre pakt med hedningene som bor rundt oss; for siden vi skilte oss fra dem, har det rammet oss mye ulykke.

12 Og dette råd syntes dem godt.

13 Da var det noen av folket som var ivrige heri, og de gikk til kongen, og han gav dem tillatelse til å gjøre etter hedningenes skikker.

14 Og de bygde et idrettssted i Jerusalem etter hedningenes skikk,

15 og gjorde seg uomskårne og forlot den hellige pakt, og sluttet seg til hedningene og solgte seg til å gjøre ondt.

16 Da riket var blitt befestet for Antiokus, tenkte han å herske over Egypt, for å få herredømme over to riker.

17 Derfor drog han inn i Egypt med en stor skare, med vogner og elefanter og ryttere og en stor flåte,

18 og førte krig mot Ptolemeus, Egypts konge; men Ptolemeus fryktet ham og flyktet, og mange ble såret til døde.

19 Og de tok de faste byer i Egypts land, og han tok byttet derfra.

1.20 Templet plyndres

20 Og etter at Antiokus hadde slått Egypt, vendte han tilbake i det hundre og førtitredje år, og drog opp mot Israel og Jerusalem med en stor skare,

21 og gikk i overmot inn i helligdommen og tok bort det gylne alter og lysestaken med lampene og alle dens kar,

22 og skuebrødsbordet og skjenkekarene og skålene og gullrøkelseskarene og forhenget og kronen og gullsmykkene som var foran templet; alt rev han av.

23 Han tok også sølvet og gullet og de kostelige kar; også de skjulte skatter som han fant, tok han.

24 Og da han hadde tatt alt, drog han til sitt land, etter å ha gjort et stort blodbad og talt meget hovmodig.

25 Derfor kom det stor sorg over Israel, på alle de steder hvor de var,

26 så at fyrster og eldste sørget, jomfruer og unge menn ble kraftløse, og kvinnenes skjønnhet forvandlet.

27 Hver brudgom tok opp klage, og hun som satt i brudekammeret, var i sorg.

28 Landet ble også rystet over sine innbyggere, og hele Jakobs hus ble kledd i forvirring.

29 Og etter at to hele år var gått, sendte kongen sin øverste skatteoppkrever til Judas byer; og han kom til Jerusalem med en stor skare

30 og talte fredelige ord til dem, men alt var svik; for da de gav ham tillit, falt han brått over byen og slo den meget hardt og ødela mange av Israels folk.

31 Og da han hadde tatt byens bytte, satte han den i brann og rev husene og murene rundt omkring.

32 Men kvinner og barn tok de til fange, og de tok buskapen i eie.

33 Da bygde de Davids by med en stor og sterk mur og med mektige tårn og gjorde den til en festning for seg.

34 Og de satte der en syndig nasjon, ugudelige menn, og befestet seg der.

35 De fylte den også med våpen og proviant, og da de hadde samlet Jerusalems bytte, la de det der; og slik ble den en farlig snare.

36 For det ble et sted for bakhold mot helligdommen og en ond motstander mot Israel.

37 Slik utøste de uskyldig blod rundt omkring helligdommen og vanhelliget den,

38 så at Jerusalems innbyggere flyktet for dem; og byen ble en bolig for fremmede og ble fremmed for dem som var født i den, og hennes egne barn forlot henne.

39 Hennes helligdom ble lagt øde som en ørken, hennes fester ble vendt til sorg, hennes sabbater til spott, hennes ære til forakt.

40 Etter som hennes herlighet hadde vært stor, slik ble hennes vanære mangfoldig, og hennes storhet ble vendt til sorg.

1.41 Kongens lovtvang og ødeleggelsens styggedom

41 Og kong Antiokus skrev til hele sitt rike at alle skulle være ett folk,

42 og at enhver skulle forlate sine lover; og alle hedningene samtykket etter kongens befaling.

43 Ja, mange også av israelittene samtykket i hans gudsdyrkelse og ofret til avguder og vanhelliget sabbaten.

44 For kongen hadde sendt brev ved sendebud til Jerusalem og Judas byer om at de skulle følge landets fremmede lover

45 og forby brennoffer og slaktoffer og drikkoffer i templet, og at de skulle vanhellige sabbatene og festdagene,

46 og gjøre helligdommen og det hellige folk urent,

47 reise altre og lunder og avgudskapeller og ofre svinekjøtt og urene dyr,

48 og at de skulle la sine barn være uomskårne og gjøre sine sjeler avskyelige med all slags urenhet og vanhelligelse,

49 for at de skulle glemme loven og forandre alle forskrifter.

50 Og hver den som ikke ville gjøre etter kongens befaling, sa han, skulle dø.

51 På samme måte skrev han til hele sitt rike og satte tilsynsmenn over alt folket og bød Judas byer å ofre, by for by.

52 Da samlet mange av folket seg til dem, nemlig hver den som forlot loven; og slik gjorde de onde gjerninger i landet,

53 og drev israelittene inn i skjulesteder, hvor enn de kunne flykte for å få hjelp.

54 På den femtende dag i måneden Kislev, i det hundre og førtifemte år, satte de ødeleggelsens styggedom på alteret, og de bygde avgudsaltere i Judas byer rundt omkring;

55 og de brente røkelse ved dørene til sine hus og på gatene.

1.56 Lovens bøker brennes og de trofaste drepes

56 Og lovens bøker som de fant, rev de i stykker og brente dem med ild.

57 Og enhver som ble funnet med lovens bok, eller som holdt seg til loven, ble etter kongens befaling dømt til døden.

58 Slik gjorde de i sin makt mot israelittene måned etter måned, mot så mange som ble funnet i byene.

59 På den femogtyvende dag i måneden ofret de på avgudsalteret som stod oppå Guds alter.

60 På samme tid drepte de etter befaling kvinner som hadde latt sine barn omskjære.

61 Og de hengte spedbarna om deres halser og plyndret deres hus og slo i hjel dem som hadde omskåret dem.

62 Men mange i Israel var fullt besluttet og fast bestemt på ikke å ete noe urent.

63 Derfor valgte de heller å dø, for at de ikke skulle bli besmittet med mat og ikke vanhellige den hellige pakt; og slik døde de.

64 Og det var meget stor vrede over Israel.

Kapittel 2 – Mattatias og begynnelsen på opprøret

2.1 Mattatias og hans sønner

1 I de dager stod Mattatias fram, Johannes’ sønn, Simeons sønn, en prest av Joaribs sønner, fra Jerusalem, og han bodde i Modin.

2 Og han hadde fem sønner: Joannan, som ble kalt Kaddis;

3 Simon, som ble kalt Tassi;

4 Judas, som ble kalt Makkabeus;

5 Eleasar, som ble kalt Avaran; og Jonatan, med tilnavnet Appus.

6 Og da han så de gudsbespottelser som ble gjort i Juda og i Jerusalem,

7 sa han: Ve meg! hvorfor er jeg født til å se mitt folks elendighet og den hellige bys nød, og bo der når den er overgitt i fiendens hånd og helligdommen i fremmedes hånd?

8 Hennes tempel er blitt som en mann uten ære.

9 Hennes herlige kar er ført bort i fangenskap, hennes spedbarn er slått i hjel på gatene, hennes unge menn ved fiendens sverd.

10 Hvilket folkeslag har ikke hatt del i hennes rike og fått av hennes bytte?

11 Alle hennes prydelser er tatt bort; av en fri kvinne er hun blitt en trell.

12 Og se, vår helligdom, ja vår skjønnhet og vår herlighet, er lagt øde, og hedningene har vanhelliget den.

13 Hvorfor skal vi da leve lenger?

14 Da rev Mattatias og hans sønner sine klær og tok på seg sekk og sørget meget sterkt.

2.15 Kongens utsendinger kommer til Modin

15 Imens kom kongens utsendinger, de som tvang folket til frafall, til byen Modin for å få dem til å ofre.

16 Og da mange av Israel kom til dem, samlet også Mattatias og hans sønner seg.

17 Da tok kongens utsendinger til orde og sa til Mattatias således: Du er en høvding og en æret og stor mann i denne by, og styrket med sønner og brødre.

18 Kom nå derfor først du og oppfyll kongens befaling, slik som alle hedningene har gjort, ja også Judas menn og de som er blitt tilbake i Jerusalem; så skal du og ditt hus være blant kongens venner, og du og dine sønner skal bli hedret med sølv og gull og mange gaver.

19 Da svarte Mattatias og talte med høy røst: Om alle de folk som er under kongens herredømme, lyder ham og faller fra, hver og én, fra sine fedres religion og samtykker i hans befalinger,

20 så vil jeg og mine sønner og mine brødre vandre i våre fedres pakt.

21 Gud forby at vi skulle forlate loven og forskriftene.

22 Vi vil ikke høre på kongens ord, så vi skulle vike fra vår religion, verken til høyre eller til venstre.

2.23 Mattatias slår ned frafallet

23 Da han hadde sluttet å tale disse ord, kom det en av jødene fram for alles øyne for å ofre på alteret som var i Modin, etter kongens befaling.

24 Da Mattatias så dette, ble han opptent av nidkjærhet, og hans innvoller skalv, og han kunne ikke holde sin vrede tilbake etter rett dom; og han løp frem og slo ham i hjel på alteret.

25 Også kongens utsending, som tvang mennene til å ofre, drepte han på samme tid, og alteret rev han ned.

26 Slik var han nidkjær for Guds lov, likesom Pinehas var mot Simri, Saloms sønn.

27 Og Mattatias ropte gjennom byen med høy røst og sa: Hver den som er nidkjær for loven og holder fast ved pakten, han følge meg!

28 Så flyktet han og hans sønner opp i fjellene og lot alt det de eide i byen bli tilbake.

2.29 De lovtro flykter ut i ørkenen

29 Da drog mange som søkte rettferd og dom ned i ørkenen for å bo der,

30 både de selv og deres barn og deres hustruer og deres buskap, fordi trengslene ble meget store over dem.

31 Da det ble meldt kongens tjenere og hæren som var i Jerusalem, i Davids by, at noen menn som hadde brutt kongens befaling, var dratt ned til de skjulte steder i ørkenen,

32 forfulgte et stort antall dem, og da de hadde nådd dem, slo de leir mot dem og gikk til strid mot dem på sabbatsdagen.

33 Og de sa til dem: Det er nok nå av det dere hittil har gjort; kom frem og gjør etter kongens befaling, så skal dere leve.

34 Men de sa: Vi vil ikke komme frem, og vi vil ikke gjøre etter kongens befaling, så vi skulle vanhellige sabbatsdagen.

35 Da gikk de straks løs på dem i strid.

36 Men de svarte dem ikke, og kastet ikke en stein mot dem og stengte ikke til skjulestedene hvor de lå,

37 men sa: La oss alle dø i vår uskyld; himmel og jord skal vitne for oss at dere slår oss i hjel uten rett.

38 Så reiste de seg mot dem i strid på sabbaten og slo dem i hjel, sammen med deres hustruer og barn og deres buskap, omkring tusen mennesker.

39 Da Mattatias og hans venner fikk høre dette, sørget de meget dypt over dem.

40 Og den ene sa til den andre: Om vi alle gjør som våre brødre har gjort og ikke kjemper for våre liv og våre lover mot hedningene, da vil de snart utrydde oss fra jorden.

41 Derfor besluttet de på den tid og sa: Hver den som kommer for å kjempe mot oss på sabbatsdagen, ham vil vi kjempe mot, og vi vil ikke alle dø, slik som våre brødre som ble myrdet i de skjulte steder.

42 Da sluttet en flokk av hasideerne seg til ham, sterke menn i Israel, alle som frivillig hadde hengitt seg til loven.

43 Også alle som flyktet fra forfølgelsen, sluttet seg til dem og ble dem til støtte.

44 Så samlet de sine styrker og slo syndige menn i sin vrede og ugudelige menn i sin harme; men de øvrige flyktet til hedningene for å få hjelp.

45 Da drog Mattatias og hans venner omkring og rev ned alterne,

46 og alle de barn de fant innenfor Israels grenser uomskårne, dem omskar de med styrke.

47 De forfulgte også de overmodige menn, og gjerningen lyktes i deres hånd.

48 Slik tok de loven tilbake fra hedningenes hånd og fra kongers hånd, og de lot ikke synderen triumfere.

2.49 Mattatias’ siste formaning og død

49 Da tiden nærmet seg for at Mattatias skulle dø, sa han til sine sønner: Nå har hovmod og spott fått styrke, og tiden er kommet for ødeleggelse og harmens vrede.

50 Vær derfor nå, mine sønner, nidkjære for loven og gi deres liv for deres fedres pakt.

51 Kom i hu hva gjerninger våre fedre gjorde i sin tid, så skal dere få stor ære og et evig navn.

52 Ble ikke Abraham funnet trofast i fristelsen, og det ble regnet ham til rettferdighet?

53 Josef holdt budet i sin trengselstid og ble herre over Egypt.

54 Pinehas, vår far, fikk for sin nidkjærhet og glød pakten om et evig prestedømme.

55 Jesus, fordi han fullbyrdet ordet, ble dommer i Israel.

56 Kaleb fikk, fordi han bar vitnesbyrd for menigheten, landet til arv.

57 David fikk, fordi han var barmhjertig, tronen i et evig rike.

58 Elias ble for sin nidkjærhet og glød for loven tatt opp til himmelen.

59 Ananias, Asarias og Misael ble ved sin tro frelst ut av flammen.

60 Daniel ble for sin uskyld utfridd fra løvenes gap.

61 Og slik skal dere tenke gjennom alle tider at ingen som setter sin lit til ham, skal bli overvunnet.

62 Frykt derfor ikke ordene fra et syndig menneske; for hans herlighet skal bli til møkk og mark.

63 I dag blir han opphøyet, og i morgen finnes han ikke mer, for han er vendt tilbake til sitt støv, og hans tanker er blitt til intet.

64 Vær derfor tapre, mine sønner, og vis dere som menn for lovens skyld; for ved den skal dere vinne ære.

65 Og se, jeg vet at deres bror Simon er en rådvis mann; hør alltid på ham; han skal være en far for dere.

66 Og Judas Makkabeus, han har vært mektig og sterk fra sin ungdom av; la ham være deres hærfører og føre folkets strid.

67 Ta også til dere alle som holder loven, og hevn deres folks urett.

68 Gjengjeld hedningene fullt ut og hold dere til lovens bud.

69 Så velsignet han dem og ble samlet til sine fedre.

70 Og han døde i det hundre og førtiseksende år, og hans sønner begravde ham i hans fedres graver i Modin, og hele Israel holdt stor klage over ham.

Kapittel 3 – Judas Makkabeus trer fram

3.1 Judas blir folkets leder

1 Da stod hans sønn Judas fram i hans sted, han som ble kalt Makkabeus.

2 Og alle hans brødre hjalp ham, likeså alle dem som hadde holdt med hans far, og de kjempet med glede Israels strid.

3 Og han skaffet sitt folk stor ære og tok på seg brystpanser som en kjempe og bandt sitt krigsutstyr om seg, og han førte kriger og vernet hæren med sitt sverd.

4 I sine gjerninger var han som en løve og som en løveunge som brøler etter sitt bytte.

5 For han forfulgte de ugudelige og oppsøkte dem og brente opp dem som plaget hans folk.

6 Derfor krympet de ugudelige seg av frykt for ham, og alle urettens arbeidere ble forferdet, fordi frelsen lyktes i hans hånd.

7 Han voldte også mange konger sorg og gjorde Jakob glad med sine gjerninger, og hans minne er velsignet til evig tid.

8 Og han drog gjennom Judas byer og utryddet de ugudelige av dem og vendte vreden bort fra Israel,

9 så at han ble kjent til jordens ytterste ende, og han tok til seg dem som var rede til å gå til grunne.

3.10 Seirene over Apollonius og Seron

10 Da samlet Apollonius hedningene og en stor hær fra Samaria for å kjempe mot Israel.

11 Da Judas fikk vite dette, drog han ut for å møte ham, og han slo ham og drepte ham; mange falt også drepte, men de øvrige flyktet.

12 Og Judas tok deres bytte, og også Apollonius’ sverd tok han, og med det kjempet han hele sitt liv.

13 Da Seron, en høvding over den syriske hær, hørte at Judas hadde samlet til seg en mengde og en flokk av de trofaste for å dra ut i krig,

14 sa han: Jeg vil vinne meg navn og ære i riket; for jeg vil dra og kjempe mot Judas og dem som er med ham, som forakter kongens befaling.

15 Så gjorde han seg rede til å dra opp, og med ham drog en mektig hær av ugudelige for å hjelpe ham og hevne seg på Israels barn.

16 Og da han kom nær oppstigningen til Bet-Horon, drog Judas ut for å møte ham med en liten flokk.

17 Da de så hæren komme imot dem, sa de til Judas: Hvorledes skal vi kunne, vi som er så få, kjempe mot en så stor og sterk skare, når vi er utmattet av faste hele denne dag?

18 Da svarte Judas dem: Det er ingen vanskelig sak for mange å bli overgitt i hendene på få; for for himmelens Gud er det det samme å frelse med en stor skare eller med en liten flokk.

19 For stridens seier står ikke i hærens mengde, men kraften kommer fra himmelen.

20 De kommer mot oss i stor overmot og urett for å ødelegge oss og våre hustruer og våre barn og plyndre oss;

21 men vi kjemper for våre liv og våre lover.

22 Derfor skal Herren selv slå dem ned for våre øyne; og dere, frykt ikke for dem.

23 Og så snart han hadde sluttet å tale, sprang han brått over dem, og slik ble Seron og hans hær slått foran ham.

24 Og de forfulgte dem fra nedstigningen ved Bet-Horon til sletten; der ble omkring åtte hundre av dem drept, og resten flyktet til filistrenes land.

25 Da begynte frykten for Judas og hans brødre, og en meget stor redsel, å falle over folkene rundt omkring,

26 så at ryktet om ham nådde kongen, og alle folk talte om Judas’ strider.

3.27 Antiokus samler sin hær

27 Da kong Antiokus hørte dette, ble han fylt av harme; derfor sendte han bud og samlet alle rikets styrker, en meget sterk hær.

28 Han åpnet også sitt skattkammer og gav soldatene lønn for ett år og bød dem være rede når som helst han skulle trenge dem.

29 Men da han så at pengene i skattkamrene tok slutt, og at skattene i landet var små på grunn av splid og plage som han hadde ført over landet ved å oppheve de lover som hadde vært fra gammel tid,

30 fryktet han at han ikke lenger skulle kunne bære utgiftene eller ha slike gaver å gi så rikelig som før; for han hadde overgått de konger som hadde vært før ham.

31 Derfor, meget rådvill i sitt sinn, besluttet han å dra til Persia for der å ta skatter fra landene og samle mye penger.

32 Så lot han Lysias bli tilbake, en fornem mann og av kongelig ætt, til å føre tilsyn med kongens anliggender fra elven Eufrat til Egypts grenser,

33 og til å oppdra hans sønn Antiokus til han selv kom tilbake.

34 Dessuten overgav han ham halvparten av hæren og elefantene og gav ham befaling om alt det han ville at skulle gjøres, også angående dem som bodde i Juda og Jerusalem,

35 nemlig at han skulle sende en hær mot dem for å ødelegge og utrydde Israels styrke og resten av Jerusalem og ta bort deres minne fra dette sted,

36 og at han skulle sette fremmede i alle deres områder og dele deres land ved loddkastning.

37 Så tok kongen halvparten av de gjenværende styrker og drog bort fra Antiokia, sin kongelige by, i det hundre og førtisyvende år; og da han hadde gått over elven Eufrat, drog han gjennom høylandene.

38 Da utvalgte Lysias Ptolemeus, Dorymenes’ sønn, Nikanor og Gorgias, mektige menn blant kongens venner,

39 og med dem sendte han førti tusen fotfolk og syv tusen ryttere for å dra inn i Judas land og ødelegge det, etter kongens befaling.

40 Og de drog ut med all sin makt og kom og slo leir ved Emmaus på sletten.

41 Og kjøpmennene i landet, da de hørte ryktet om dem, tok med seg meget sølv og gull og tjenere og kom til leiren for å kjøpe Israels barn til slaver; også en styrke fra Syria og fra filistrenes land sluttet seg til dem.

3.42 Folket samles til bønn i Masfa

42 Da Judas og hans brødre så at ulykkene tok overhånd, og at styrkene slo leir ved deres grenser—for de visste hvilken befaling kongen hadde gitt om å ødelegge folket og fullstendig utrydde dem—

43 sa de til hverandre: La oss gjenreise vårt folks fallne stilling, og la oss kjempe for vårt folk og for helligdommen.

44 Da ble forsamlingen samlet, for at de skulle være rede til strid og be og be om miskunn og barmhjertighet.

45 Jerusalem lå øde som en ørken; det var ingen av hennes barn som gikk inn eller ut; også helligdommen var nedtrådt, og fremmede holdt festningen; hedningene hadde sin bolig der, og gleden var tatt bort fra Jakob, og fløyten og harpen tidde.

46 Derfor samlet israelittene seg og kom til Masfa, rett overfor Jerusalem; for i Masfa var stedet hvor de i gammel tid bad i Israel.

47 Da fastet de den dag og tok på seg sekk og kastet aske på sine hoder og rev sine klær,

48 og de bredte lovens bok ut, der hvor hedningene hadde søkt å male avbildninger av sine bilder.

49 De bar også frem prestenes klær og førstegrøden og tiendene; og nasireerne førte de frem, de som hadde fullendt sine dager.

50 Og de ropte med høy røst mot himmelen og sa: Hva skal vi gjøre med disse, og hvor skal vi føre dem?

51 For din helligdom er nedtrådt og vanhelliget, og dine prester er i sorg og fornedret.

52 Og se, hedningene har samlet seg mot oss for å ødelegge oss; hva de tenker mot oss, vet du.

53 Hvorledes skal vi kunne stå imot dem, dersom ikke du, o Gud, er vår hjelp?

54 Da blåste de i basuner og ropte med høy røst.

55 Og deretter satte Judas høvdinger over folket, høvdinger over tusener og over hundrer og over femti og over ti.

56 Men dem som bygde hus, eller hadde trolovet seg med hustruer, eller plantet vingårder, eller var redde, dem bød han å vende tilbake, hver til sitt hus, etter loven.

57 Så brøt leiren opp og slo leir på sydsiden av Emmaus.

58 Og Judas sa: Væpn dere og vær tapre menn, og se til at dere er rede mot morgenen, så dere kan kjempe mot disse folk som er samlet mot oss for å ødelegge oss og vår helligdom.

59 For det er bedre for oss å dø i strid enn å se vårt folks og vår helligdoms ulykker.

60 Men som Guds vilje er i himmelen, så la ham gjøre.

Kapittel 4 – Seier og tempelinnvielse

4.1 Seieren ved Emmaus

1 Da tok Gorgias fem tusen fotfolk og tusen av de beste ryttere og brøt opp fra leiren om natten,

2 for at han plutselig skulle falle inn over jødenes leir og slå dem; og mennene i borgen var hans veivisere.

3 Da Judas fikk høre dette, brøt han selv opp, han og de tapre menn som var med ham, for å slå kongens hær som lå ved Emmaus,

4 mens styrkene ennå var spredt bort fra leiren.

5 I mellomtiden kom Gorgias om natten til Judas’ leir; og da han ikke fant noen der, søkte han dem i fjellene; for han sa: Disse folk flykter for oss.

6 Men så snart det ble dag, viste Judas seg på sletten med tre tusen menn, som dog ikke hadde hverken rustning eller sverd etter sitt ønske.

7 Og de så hedningenes leir, at den var sterk og vel utrustet, og omgitt av ryttere; og disse var øvede i krig.

8 Da sa Judas til mennene som var med ham: Frykt ikke for deres mengde, og vær ikke redde for deres angrep.

9 Kom i hu hvorledes våre fedre ble frelst i Rødehavet, da Farao forfulgte dem med en hær.

10 La oss nå rope til himmelen, om kanskje Herren vil miskunne seg over oss og komme i hu våre fedres pakt og ødelegge denne hær for våre øyne i dag,

11 for at alle hedninger kan vite at det er én som frelser og utfrier Israel.

12 Da løftet de fremmede sine øyne og så dem komme imot seg.

13 Derfor drog de ut av leiren til strid; men de som var med Judas, blåste i basuner.

14 Så støtte de sammen i kamp, og hedningene ble slått og flyktet ut på sletten.

15 Men alle de bakerste av dem ble slått i hjel med sverd; for de forfulgte dem til Gazera og til Idumeas sletter og til Asdod og Jamnia, så at omkring tre tusen av dem ble drept.

16 Da dette var gjort, vendte Judas tilbake med sin hær fra forfølgelsen

17 og sa til folket: Vær ikke begjærlige etter byttet, ettersom det ennå er strid foran oss,

18 og Gorgias og hans hær er nær oss i fjellet; men stå nå mot våre fiender og overvinn dem, og deretter kan dere trygt ta byttet.

19 Mens Judas ennå talte disse ord, viste en del av dem seg, idet de så ned fra fjellet.

20 Og da de forstod at jødene hadde drevet deres hær på flukt og brente teltene—for røyken som steg opp, viste hva som var skjedd—

21 og da de så dette, ble de meget redde; og da de også så Judas’ hær på sletten, rede til strid,

22 flyktet de alle sammen inn i fremmedes land.

23 Da vendte Judas tilbake for å plyndre teltene, og der fikk de mye gull og sølv og blå silke og purpur fra havet og store rikdommer.

24 Deretter drog de hjem og sang en lovsang og priste Herren i himmelen; for han er god, for hans miskunnhet varer evindelig.

25 Slik fikk Israel en stor utfrielse den dag.

4.26 Lysias slås tilbake

26 Alle de fremmede som var sluppet unna, kom og fortalte Lysias hva som hadde hendt.

27 Da han hørte det, ble han forvirret og motløs, fordi verken det han hadde villet gjøre mot Israel, eller det kongen hadde befalt ham, var blitt fullbyrdet.

28 Året etter samlet derfor Lysias seksti tusen utvalgte fotfolk og fem tusen ryttere, for å undertvinge dem.

29 Og de kom inn i Idumea og slo leir ved Betsur; og Judas møtte dem med ti tusen menn.

30 Da han så den mektige hær, bad han og sa: Lovet være du, Israels frelser, som knuste den mektiges vold ved din tjener Davids hånd og gav de fremmedes hær i hendene på Jonatan, Sauls sønn, og hans våpenbærer.

31 Lukk denne hær inne i ditt folk Israels hånd, og la dem bli til skamme i sin makt og sine ryttere;

32 ta motet fra dem og la styrken i deres frimodighet falle bort, og la dem skjelve ved sin undergang;

33 fell dem med sverdet til dem som elsker deg, og la alle som kjenner ditt navn, prise deg med takk.

34 Så gikk de sammen i strid, og det ble drept av Lysias’ hær omkring fem tusen menn; rett foran dem ble de slått i hjel.

35 Da Lysias så at hans hær ble drevet på flukt, og manndommen hos Judas’ menn, og at de var rede enten til å leve eller dø tappert, drog han til Antiokia og samlet en flokk av fremmede; og da han hadde gjort sin hær større enn før, besluttet han å komme igjen til Judea.

4.36 Helligdommen renses

36 Da sa Judas og hans brødre: Se, våre fiender er slått; la oss dra opp for å rense og innvie helligdommen.

37 Da samlet hele hæren seg og drog opp til Sions berg.

38 Og da de så helligdommen øde, alteret vanhelliget, portene oppbrent og busker vokse i forgårdene som i en skog eller på et fjell, og prestenes kamre nedrevet,

39 rev de sine klær og holdt stor klage og kastet aske på sine hoder,

40 og falt ned med ansiktet mot jorden og blåste alarm i basunene og ropte mot himmelen.

41 Da satte Judas noen menn til å kjempe mot dem som var i borgen, inntil han hadde renset helligdommen.

42 Og han utvalgte prester med ulastelig ferd, slike som hadde glede i loven,

43 og de renset helligdommen og bar de vanhelligede steiner bort til et urent sted.

44 Og de rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret som var vanhelliget;

45 de mente det var best å rive det ned, for at det ikke skulle bli dem til spott, siden hedningene hadde vanhelliget det; derfor rev de det ned

46 og la steinene på tempelberget på et passende sted, inntil det skulle komme en profet og gi beskjed om hva som skulle gjøres med dem.

47 Så tok de hele steiner etter loven og bygde et nytt alter etter det forrige,

48 og satte i stand helligdommen og det som var innenfor templet, og helliget forgårdene.

49 De laget også nye hellige kar, og i templet førte de inn lysestaken og brennofferalteret og røkelsesalteret og bordet.

50 Og på alteret brente de røkelse, og lampene som var på lysestaken, tente de, så de gav lys i templet.

51 Dessuten satte de brødene på bordet og hengte opp forhengene og fullførte alle de arbeider de hadde begynt.

4.52 Alteret innvies på nytt

52 På den femogtyvende dag i den niende måned, som kalles måneden Kislev, i det hundre og førtiåttende år, stod de tidlig opp om morgenen

53 og ofret offer etter loven på det nye brennofferalteret som de hadde laget.

54 Se, på samme tid og på samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, på den ble det innviet med sang og sitarer og harper og cymbler.

55 Da falt hele folket ned på sine ansikter, tilbad og priste himmelens Gud, som hadde gitt dem god fremgang.

56 Og de holdt innvielsen av alteret i åtte dager og bar frem brennoffer med glede og ofret frelses- og lovprisningsoffer.

57 De smykket også templets forhall med gullkroner og skjold; og portene og kamrene satte de i stand og hengte dører på dem.

58 Slik var det meget stor glede blant folket, fordi hedningenes spott var tatt bort.

59 Og Judas og hans brødre sammen med hele Israels menighet fastsatte at dagene for alterets innvielse skulle holdes til sin tid år etter år i åtte dager, fra den femogtyvende dag i måneden Kislev, med fryd og glede.

60 På den tid bygde de også opp Sions berg med høye murer og sterke tårn rundt omkring, for at hedningene ikke igjen skulle komme og tråkke det ned, slik de hadde gjort før.

61 Og de satte der en vaktstyrke for å holde det, og de befestet Betsur for å verne det, så folket kunne ha et vern mot Idumea.

Kapittel 5 – Kamper for Israels brødre

5.1 Fiender reiser seg rundt Israel

1 Da folkeslagene rundt omkring hørte at alteret var bygd opp og helligdommen fornyet som før, mishaget det dem meget.

2 Derfor tenkte de å utrydde Jakobs ætt som var blant dem; og de begynte å slå og ødelegge folket.

3 Da kjempet Judas mot Esaus barn i Idumea ved Arabattine, fordi de beleiret Gael; og han slo dem med et stort nederlag, og knekket deres mot og tok deres bytte.

4 Han kom også i hu den urett som Beans barn hadde gjort, som hadde vært en snare og en anstøt for folket, ved at de lå på lur for dem på veiene.

5 Derfor stengte han dem inne i tårnene og slo leir mot dem og ødela dem fullstendig og brente tårnene på det stedet med ild, og alle som var derinne.

6 Deretter drog han over mot Ammons barn, hvor han fant en mektig styrke og meget folk, med Timoteus som deres høvding.

7 Han kjempet mange slag mot dem, inntil de til sist ble slått for hans ansikt, og han slo dem.

8 Og da han hadde tatt Jaser med byene som hørte dertil, vendte han tilbake til Judea.

5.9 Bud fra Gilead og Galilea

9 Da samlet hedningene som var i Gilead seg mot israelittene som bodde i deres områder, for å ødelegge dem; men de flyktet til festningen Datema.

10 Og de sendte brev til Judas og hans brødre og sa: Hedningene som er rundt omkring oss, har samlet seg mot oss for å ødelegge oss,

11 og de gjør seg rede til å komme og ta festningen som vi har flyktet til, og Timoteus er høvding over deres hær.

12 Kom nå derfor og fri oss ut av deres hender; for mange av oss er drept.

13 Ja, alle våre brødre som var i Tobies steder, er slått i hjel; deres hustruer og barn har de også ført bort som fanger og røvet deres eiendom, og de har der ødelagt omkring tusen menn.

14 Mens disse brevene ennå ble lest, se, da kom det andre sendebud fra Galilea med klærne revet, og de meldte således

15 og sa: De fra Ptolemais og Tyrus og Sidon og hele hedningenes Galilea har samlet seg mot oss for å tilintetgjøre oss.

16 Da Judas og folket hørte disse ord, samlet det seg en stor forsamling for å rådsla om hva de skulle gjøre for sine brødre som var i nød og ble angrepet.

5.17 Simon sendes til Galilea, Judas til Gilead

17 Da sa Judas til Simon, sin bror: Velg deg menn og dra og fri dine brødre i Galilea; for jeg og Jonatan, min bror, vil dra til Gileads land.

18 Så lot han Josef, Sakarjas sønn, og Asarias, folkets høvdinger, bli igjen med resten av hæren i Judea for å vokte landet.

19 Og han gav dem befaling og sa: Ta dere av dette folket, og før ikke krig mot hedningene før den tid vi kommer tilbake.

20 Simon fikk tre tusen menn til å dra til Galilea, og Judas åtte tusen menn til Gileads land.

21 Så drog Simon til Galilea, og han kjempet mange slag mot hedningene, og hedningene ble slått av ham.

22 Og han forfulgte dem til porten av Ptolemais; og der ble omkring tre tusen hedninger drept, og han tok deres bytte.

23 Og dem som var i Galilea og i Arbattis, med deres hustruer og barn og alt de eide, tok han med seg og førte dem til Judea med stor glede.

24 Også Judas Makkabeus og hans bror Jonatan drog over Jordan og vandret tre dagsreiser i ørkenen,

25 hvor de møtte nabateerne, som kom fredelig til dem og fortalte dem alt som var hendt deres brødre i Gileads land,

26 og hvordan mange av dem var stengt inne i Bosora og Bosor og Alema, Kasfor, Maked og Karnaim; alle disse byer er sterke og store,

27 og at de var stengt inne i de øvrige byene i Gileads land, og at fiendene hadde fastsatt til morgendagen å føre sin hær mot festningene og ta dem og ødelegge dem alle på én dag.

28 Da vendte Judas og hans hær brått om gjennom ørkenveien mot Bosora; og da han hadde inntatt byen, slo han alle menn i hjel med sverdets egg og tok alt deres bytte og brente byen med ild.

29 Derfra drog han bort om natten og gikk helt til han kom til festningen.

30 Tidlig om morgenen løftet de sine øyne, og se, der var en talløs mengde med stiger og andre krigsredskaper for å ta festningen; for de angrep dem.

31 Da Judas så at striden var begynt, og at byens skrik steg opp til himmelen med basuner og en stor larm,

32 sa han til sin hær: Kjemp i dag for deres brødre!

33 Og han drog frem bak dem i tre avdelinger, som blåste i basuner og ropte under bønn.

34 Da Timoteus’ hær forstod at det var Makkabeus, flyktet de for ham; og han slo dem med et stort mannefall, så at omkring åtte tusen menn ble drept den dag.

35 Etter dette vendte Judas av mot Masfa; og da han hadde angrepet den, tok han den og slo i hjel alle mennene der, tok byttet og brente den med ild.

36 Derfra drog han videre og tok Kasfon, Maged, Bosor og de andre byene i Gileads land.

37 Etter dette samlet Timoteus en annen hær og slo leir mot Rafon på den andre siden av bekken.

38 Da sendte Judas menn for å speide hæren, og de meldte ham og sa: Alle hedningene som er rundt omkring oss, har samlet seg hos dem, en meget stor hær.

39 Han har også leid araberne til å hjelpe dem, og de har slått leir på den andre siden av bekken, rede til å komme og kjempe mot deg. Da drog Judas for å møte dem.

40 Da sa Timoteus til høvdingene over sin hær: Når Judas og hans hær kommer nær bekken, dersom han går over først til oss, kan vi ikke stå ham imot; for han vil vinne stort over oss.

41 Men dersom han frykter og slår leir på den andre siden av elven, vil vi gå over til ham og vinne over ham.

42 Da Judas kom nær bekken, lot han folkets skrivere bli ved bekken; og han gav dem befaling og sa: La ingen bli igjen i leiren, men la alle gå til striden.

43 Så gikk han først over til dem, og hele folket etter ham; og alle hedningene ble slått for hans ansikt, kastet sine våpen og flyktet til templet som var i Karnaim.

44 Men de tok byen og brente templet med alle som var derinne. Slik ble Karnaim underkuet, og de kunne ikke lenger stå seg mot Judas.

5.45 Folket føres trygt tilbake til Judea

45 Da samlet Judas alle israelittene som var i Gileads land, fra den minste til den største, med deres hustruer og barn og deres eiendom, en meget stor skare, for at de skulle komme til Judeas land.

46 Da de kom til Efron, som var en stor by på veien, meget vel befestet, kunne de ikke vike utenom den, verken til høyre eller venstre, men måtte gå midt igjennom den.

47 Men byens folk stengte dem ute og sperret portene med steiner.

48 Da sendte Judas bud til dem på fredelig vis og sa: La oss fare gjennom deres land for å komme til vårt eget land, og ingen skal gjøre dere noe ondt; vi vil bare gå til fots. Men de ville ikke åpne for ham.

49 Derfor bød Judas at det skulle ropes ut i hele hæren at hver mann skulle slå leir der han var.

50 Så slo soldatene leir og angrep byen hele den dag og hele natten, inntil byen til sist ble overgitt i hans hånd.

51 Da slo han i hjel alle menn med sverdets egg og jevnet byen med jorden og tok byttet og gikk gjennom byen over de drepte.

52 Deretter drog de over Jordan til den store sletten foran Bet-Sjean.

53 Og Judas samlet dem som var blitt tilbake og formante folket hele veien, inntil de kom til Judeas land.

54 Så drog de opp til Sions berg med fryd og glede og bar frem brennoffer, fordi ikke én av dem var falt før de var kommet tilbake i fred.

5.55 Nederlaget ved Jamnia

55 På den tid da Judas og Jonatan var i Gileads land og Simon, hans bror, i Galilea foran Ptolemais,

56 hørte Josef, Sakarjas sønn, og Asarias, høvdinger over garnisonene, om de tapre gjerninger og kriger de hadde utført.

57 Da sa de: La oss også vinne oss et navn og dra og kjempe mot hedningene som er rundt omkring oss.

58 Og da de hadde gitt befaling til garnisonen som var med dem, drog de mot Jamnia.

59 Da kom Gorgias og hans menn ut av byen for å kjempe mot dem.

60 Og det skjedde at Josef og Asarias ble slått på flukt og forfulgt helt til Judeas grenser; og det ble drept den dag av Israels folk omkring to tusen menn.

61 Slik ble det et stort nederlag for Israels barn, fordi de ikke var lydige mot Judas og hans brødre, men tenkte å gjøre en tapper gjerning på egen hånd.

62 Disse menn var heller ikke av deres ætt ved hvis hånd frelsen var gitt Israel.

63 Men mannen Judas og hans brødre ble høyt æret i hele Israels øyne og hos alle hedninger, hvor enn deres navn ble hørt,

64 så at folket samlet seg til dem med gledesrop.

65 Deretter drog Judas ut med sine brødre og kjempet mot Esaus barn i landet mot syd, hvor han slo Hebron og byene deromkring og rev ned dens festning og brente tårnene rundt omkring.

66 Derfra drog han videre inn i filistrenes land og fór gjennom Samaria.

67 På den tid ble noen prester, som ønsket å vise sitt mot, slått i hjel i striden, fordi de gikk uoverlagt ut til kamp.

68 Så vendte Judas seg mot Asdod i filistrenes land, og da han hadde revet ned deres altre og brent deres utskårne bilder med ild og plyndret byene, vendte han tilbake til Judeas land.

Kapittel 6 – Antiokus dør, og Jerusalem beleires

6.1 Antiokus mislykkes i Persia

1 På den tid, mens kong Antiokus drog gjennom høylandene, fikk han høre at Elymais i Perserriket var en by som var meget berømt for rikdom, for sølv og gull,

2 og at det der var et meget rikt tempel, hvor det fantes gullbekledninger og brystpanser og skjold, som Aleksander, Filips sønn, den makedonske konge, som først hersket blant grekerne, hadde etterlatt der.

3 Derfor kom han og søkte å innta byen og plyndre den; men han maktet det ikke, fordi byens menn hadde fått varsel

4 og stod opp mot ham i strid; så flyktet han og drog bort derfra i stor sorg og vendte tilbake til Babylon.

5 Og der kom det en som brakte ham budskap til Persia om at de hærer som var dratt mot Judeas land, var blitt drevet på flukt,

6 og at Lysias, som først var dratt ut med stor makt, var blitt slått tilbake av jødene, og at de var blitt sterke ved våpen og makt og store bytter som de hadde tatt fra de hærer de hadde ødelagt,

7 og også at de hadde revet ned ødeleggelsens styggedom som han hadde reist på alteret i Jerusalem, og at de hadde omgitt helligdommen med høye murer som før, og også byen Betsur.

6.8 Antiokus erkjenner sin skyld og dør

8 Da kongen hørte disse ord, ble han forferdet og sterkt beveget; og han la seg på sin seng og ble syk av sorg, fordi det ikke var gått ham som han hadde håpet.

9 Og der ble han liggende mange dager; for hans sorg ble stadig større, og han regnet med at han skulle dø.

10 Derfor kalte han til seg alle sine venner og sa til dem: Søvnen er veket fra mine øyne, og mitt hjerte svikter av stor bekymring.

11 Og jeg sa til meg selv: Hvilken trengsel er jeg kommet i, og hvor stor er ikke den flod av ulykke som jeg nå er i! For jeg var gavmild og elsket i min makt.

12 Men nå minnes jeg de onde gjerninger jeg gjorde i Jerusalem, og at jeg tok alle karene av gull og sølv som var der, og sendte bud om å ødelegge Judeas innbyggere uten grunn.

13 Derfor skjønner jeg at for denne saks skyld er disse trengsler kommet over meg, og se, jeg går til grunne av stor sorg i et fremmed land.

14 Da kalte han til seg Filip, en av sine venner, og innsatte ham til hersker over hele sitt rike,

15 og gav ham kronen og sin kappe og sitt signet, for at han skulle oppdra hans sønn Antiokus og fostre ham til kongedømmet.

16 Så døde kong Antiokus der i det hundre og førtiniende år.

17 Da Lysias fikk vite at kongen var død, innsatte han Antiokus, hans sønn, som han hadde oppfostret fra han var ung, til å herske i hans sted, og han gav ham navnet Eupator.

6.18 Borgen i Jerusalem beleires

18 På denne tid holdt de som var i borgen israelittene innesperret rundt helligdommen og søkte stadig deres skade og hedningenes styrke.

19 Derfor besluttet Judas å ødelegge dem og kalte sammen hele folket for å beleire dem.

20 Så samlet de seg og beleiret dem i det hundre og femtiende år, og han reiste kastverker mot dem og andre krigsmaskiner.

21 Men noen av de beleirede slapp ut, og til dem sluttet det seg noen ugudelige menn av Israel,

22 og de gikk til kongen og sa: Hvor lenge vil du vente før du holder dom og hevner våre brødre?

23 Vi har vært villige til å tjene din far og gjøre som han ville og lyde hans befalinger,

24 men derfor beleirer de av vårt folk borgen og er blitt våre fiender; og så mange av oss som de har fått fatt på, har de drept og plyndret vår arv.

25 Og de har ikke bare løftet sin hånd mot oss, men også mot våre grenser.

26 Og se, i dag beleirer de borgen i Jerusalem for å ta den; også helligdommen og Betsur har de befestet.

27 Dersom du ikke straks hindrer dem, vil de gjøre enda større ting enn disse, og du vil ikke kunne herske over dem.

28 Da kongen hørte dette, ble han vred og samlet alle sine venner og høvdingene for sin hær og dem som hadde tilsyn med rytterne.

29 Også fra andre riker og fra havets øyer kom det flokker av leiesoldater til ham.

30 Så tallet på hans hær var hundre tusen fotfolk og tjue tusen ryttere og to og tretti elefanter, øvet til krig.

31 Disse drog gjennom Idumea og slo leir ved Betsur, som de angrep i mange dager og satte opp krigsmaskiner; men Betsurs menn gjorde utfall og brente dem med ild og kjempet tappert.

6.32 Slaget ved Bet-Sakarja

32 Da brøt Judas opp fra borgen og slo leir i Bet-Sakarja, rett imot kongens leir.

33 Kongen stod meget tidlig opp og førte sin hær frem i hast mot Bet-Sakarja; og hærene gjorde seg rede til strid og blåste i basunene.

34 For å egge elefantene til kamp viste de dem blod av druer og morbær.

35 Og de fordelte dyrene mellom hæravdelingene; og til hver elefant satte de tusen menn bevæpnet med ringbrynjer og med hjelmer av kobber på sine hoder; dessuten ble det til hvert dyr satt fem hundre av de beste ryttere.

36 Disse var rede til enhver tid; hvor dyret var, og hvor det gikk, der gikk de også, og de skilte seg ikke fra det.

37 Og på dyrene var det sterke tårn av tre, som dekket hvert av dem og var festet til dem med innretninger; og på hvert var det to og tretti sterke menn som kjempet derfra, foruten indieren som styrte det.

38 Resten av rytterne stilte de på begge sider i hærens to fløyer for å gi tegn og være fullt rustet midt i rekkene.

39 Da solen skinte på skjoldene av gull og kobber, glitret fjellene av dem og lyste som ildens lamper.

40 En del av kongens hær stod utbredt på de høye fjellene, og en del i dalene nedenfor; og de marsjerte frem trygt og ordnet.

41 Derfor ble alle som hørte lyden av deres mengde og hærens marsj og klirret av rustningene, grepet av frykt; for hæren var meget stor og mektig.

42 Da rykket Judas og hans hær frem og gikk i kamp, og seks hundre mann av kongens hær ble drept.

43 Eleasar også, som ble kalt Savaran, så at et av dyrene, utrustet med kongelig rustning, var høyere enn alle de andre, og mente at kongen var på det,

44 satte sitt liv i fare for å frelse sitt folk og vinne seg et evig navn.

45 Derfor løp han tappert inn midt i striden og slo ned både til høyre og til venstre, så de ble delt fra ham på begge sider.

46 Da krøp han inn under elefanten og stakk den under buken og drepte den; og elefanten falt ned over ham, og der døde han.

47 Men da de øvrige jødene så kongens styrke og voldsomheten i hans hær, trakk de seg bort fra dem.

48 Så drog kongens hær opp mot Jerusalem for å møte dem, og kongen slo leir mot Judea og mot Sions berg.

49 Men med dem som var i Betsur, sluttet han fred; for de kom ut av byen, fordi de ikke hadde mat der til å holde ut beleiringen, siden det var et hvileår for landet.

50 Så tok kongen Betsur og satte en vaktstyrke der for å holde det.

51 Helligdommen beleiret han i mange dager og satte opp skyts der med krigsmaskiner og redskaper til å kaste ild og steiner og våpen til å skyte piler og slynger.

52 De laget også maskiner mot deres maskiner og holdt kamp i lang tid.

53 Men til sist, da de manglet mat—for det var det sjuende år, og de i Judea som var blitt reddet fra hedningene, hadde oppspist resten av forrådet—

54 var det bare noen få igjen i helligdommen, fordi hungersnøden tok så hardt på dem at de måtte spre seg, hver til sitt sted.

6.55 Fredsslutning og brutt ed

55 På den tid fikk Lysias høre at Filip, som kong Antiokus mens han levde hadde satt til å oppdra sin sønn Antiokus til å bli konge,

56 var kommet tilbake fra Persia og Media, og også kongens hær som hadde dratt med ham, og at han søkte å ta styringen over riket.

57 Derfor skyndte han seg og sa til kongen og hærens høvdinger og forsamlingen: Vi blir svakere dag for dag, og vår mat er liten, og stedet vi beleirer er sterkt, og rikets anliggender hviler på oss.

58 La oss derfor nå slutte fred med disse menn og gjøre fred med dem og hele deres folk,

59 og inngå pakt med dem om at de skal leve etter sine lover, som før; for det er derfor de er blitt forbitret og har gjort alt dette, fordi vi avskaffet deres lover.

60 Dette syntes kongen og høvdingene var godt; derfor sendte han bud til dem for å slutte fred, og de tok imot det.

61 Og kongen og høvdingene sverget dem en ed; deretter gikk de ut av borgen.

62 Da kongen gikk inn på Sions berg og så stedets styrke, brøt han den ed han hadde sverget, og gav befaling om å rive muren rundt omkring.

63 Deretter drog han hurtig bort og vendte tilbake til Antiokia, hvor han fant at Filip hadde gjort seg til herre over byen; og han kjempet mot ham og tok byen med makt.

Kapittel 7 – Bakides, Alkimos og Nikanors fall

7.1 Demetrius tar makten

1 I det hundre og femtiende og første år drog Demetrius, Seleukus’ sønn, bort fra Roma og kom med få menn til en by ved havets strand og regjerte der.

2 Og da han kom inn i sine fedres kongelige borg, skjedde det at hans hær hadde tatt Antiokus og Lysias for å føre dem til ham.

3 Da han fikk vite det, sa han: La meg ikke se deres ansikter.

4 Og hans hær slo dem i hjel. Da Demetrius var satt på sitt kongedømmes trone,

5 kom alle de ugudelige og lovløse menn av Israel til ham, med Alkimos i spissen, han som ønsket å bli yppersteprest.

6 Og de anklaget folket for kongen og sa: Judas og hans brødre har drept alle dine venner og drevet oss bort fra vårt land.

7 Send derfor nå en mann som du stoler på, og la ham dra og se hvilken ødeleggelse han har voldt blant oss og i kongens land, og la ham straffe dem og alle som hjelper dem.

7.8 Bakides og Alkimos sendes mot Judea

8 Da valgte kongen Bakides, en av kongens venner, som styrte landet bortenfor elven, en stor mann i riket og trofast mot kongen.

9 Ham sendte han sammen med den ugudelige Alkimos, som han innsatte som yppersteprest, og han bød ham å ta hevn over Israels barn.

10 Så drog de av sted og kom med stor styrke til Judeas land, og de sendte sendebud til Judas og hans brødre med fredelige ord, men med svik.

11 Men de aktet ikke på deres ord; for de så at de var kommet med stor styrke.

12 Da samlet det seg en flokk av skriftlærde hos Alkimos og Bakides for å søke rettferd.

13 Hasideerne var de første blant Israels barn som søkte fred hos dem.

14 For de sa: En prest av Arons ætt er kommet med denne hær, og han vil ikke gjøre oss urett.

15 Og han talte fredelig til dem og sverget for dem og sa: Vi vil ikke gjøre verken dere eller deres venner noe ondt.

16 Da trodde de ham; men han tok seksti menn av dem og slo dem i hjel på én dag, etter de ord som er skrevet:

17 «Dine helliges kjøtt har de kastet bort, og deres blod har de utøst rundt omkring Jerusalem, og det var ingen som begravde dem.»

18 Da kom frykt og redsel over hele folket, og de sa: Det er verken sannhet eller rettferd hos dem; for de har brutt den pakt og den ed de avla.

19 Etter dette drog Bakides bort fra Jerusalem og slo leir i Beset; der sendte han bud og tok mange av de menn som hadde forlatt ham, og også noen av folket, og da han hadde slått dem i hjel, kastet han dem i den store brønn.

20 Så overlot han landet til Alkimos og etterlot ham en styrke til hjelp; og Bakides drog til kongen.

21 Men Alkimos kjempet for yppersteprestedømmet.

22 Og til ham sluttet alle de seg som voldte folket uro; og etter at de hadde fått Judeas land i sin makt, gjorde de stor skade i Israel.

23 Da Judas så all den ondskap som Alkimos og hans flokk hadde gjort blant israelittene, enda mer enn hedningene,

24 drog han rundt i alle Judeas bygder og tok hevn over dem som hadde falt fra ham, så de ikke lenger våget å dra ut på landet.

25 Men da Alkimos så at Judas og hans menn hadde overtaket, og visste at han ikke kunne stå seg mot deres makt, drog han igjen til kongen og talte alt ondt han kunne om dem.

7.26 Nikanor sendes mot Judas

26 Da sendte kongen Nikanor, en av sine fornemme fyrster, en mann som bar dødelig hat til Israel, og gav ham befaling om å ødelegge folket.

27 Så kom Nikanor til Jerusalem med stor styrke og sendte bud til Judas og hans brødre med svikefulle vennlige ord og sa:

28 La det ikke bli strid mellom meg og dere; jeg vil komme med få menn, for at jeg kan se dere i fred.

29 Så kom han til Judas, og de hilste hverandre fredelig. Men fiendene var rede til med vold å gripe Judas.

30 Da dette ble kjent for Judas, nemlig at han var kommet til ham med svik, ble han meget redd for ham og ville ikke se hans ansikt mer.

31 Da Nikanor så at hans råd var avslørt, drog han ut for å kjempe mot Judas ved Kafar-Salama.

32 Der ble omkring fem tusen mann av Nikanors side drept, og resten flyktet inn i Davids by.

7.33 Nikanor spotter templet

33 Etter dette drog Nikanor opp til Sions berg; og noen av prestene og noen av folkets eldste kom ut fra helligdommen for å hilse ham fredelig og vise ham brennofferet som ble båret fram for kongen.

34 Men han spottet dem og lo av dem og vanæret dem grovt og talte hovmodig

35 og sverget i sin vrede og sa: Dersom ikke Judas og hans hær nå blir overgitt i mine hender, så skal jeg, når jeg kommer tilbake i sikkerhet, brenne dette huset; og med det drog han bort i stor raseri.

36 Da gikk prestene inn og stod foran alteret og templet og gråt og sa:

37 Du, Herre, valgte dette hus til å kalles ved ditt navn og til å være et hus for bønn og bønnfalling for ditt folk.

38 Ta hevn over denne mann og hans hær, og la dem falle for sverdet; kom i hu deres gudsbespottelser og la dem ikke fortsette lenger.

39 Så drog Nikanor bort fra Jerusalem og slo leir ved Bet-Horon, og en syrisk hær sluttet seg til ham der.

40 Men Judas slo leir i Adasa med tre tusen menn, og der bad han og sa:

41 Herre, da de som var sendt av Assyrerkongen spottet, gikk din engel ut og slo hundre og fem og åtti tusen av dem.

42 Slik ødelegg du denne hær for vårt åsyn i dag, så de øvrige kan vite at han har talt spottende mot din helligdom; og døm ham etter hans ondskap.

7.43 Nikanor faller i striden

43 Så på den trettende dag i måneden Adar støtte hærene sammen i kamp; og Nikanors hær ble slått, og han selv ble den første som falt i striden.

44 Da Nikanors hær så at han var død, kastet de sine våpen og flyktet.

45 De forfulgte dem da en dagsreise fra Adasa til Gazera og blåste alarmsignal etter dem med basuner.

46 Da kom de ut fra alle byene rundt omkring i Judea og omringet dem; og da de vendte seg mot dem som forfulgte dem, ble de alle slått i hjel med sverd, så ikke én ble igjen.

47 Deretter tok de byttet og krigsfangsten og hogg av Nikanors hode og hans høyre hånd, som han hadde strakt ut så hovmodig, og bar dem bort og hengte dem opp ved Jerusalem.

48 For dette gledet folket seg meget, og de holdt den dag som en dag med stor glede.

49 De fastsatte også at denne dag årlig skulle holdes, den trettende dag i måneden Adar.

50 Slik fikk Judeas land ro for en liten stund.

Kapittel 8 – Forbundet med romerne

8.1 Judas hører om romernes makt

1 Judas hadde hørt om romerne, at de var mektige og tapre menn, og at de med velvilje tok imot alle som sluttet seg til dem, og inngikk vennskapspakt med alle som kom til dem,

2 og at de var menn av stor tapperhet. Det ble også fortalt ham om deres kriger og edle gjerninger som de hadde utført blant galaterne, og hvordan de hadde overvunnet dem og lagt dem under skatt.

3 Likeså om hva de hadde gjort i Spania, for å vinne sølv- og gullgruvene som er der,

4 og hvordan de ved sin kløkt og tålmodighet hadde underlagt seg hele landet, enda det lå meget langt borte fra dem; også kongene som kom mot dem fra jordens ytterste ende, inntil de slo dem og tilføyd dem et stort nederlag, så de øvrige betalte dem skatt år etter år.

5 Dessuten hvordan de i strid hadde slått Filip og Persevs, kongen over kittimene, og andre som hadde reist seg mot dem, og seiret over dem,

6 og også hvordan Antiokus, den store kongen av Asia, som kom mot dem i krig med hundre og tyve elefanter og ryttere og vogner og en meget stor hær, ble slått av dem,

7 og hvordan de tok ham levende og sluttet pakt med ham om at han og de som hersket etter ham, skulle betale stor skatt og gi gisler og oppfylle det som var avtalt,

8 og hvordan de tok India og Media og Lydia og de skjønneste landene fra ham og gav dem til kong Eumenes.

9 Videre hvordan grekerne hadde besluttet å komme og ødelegge dem,

10 men at de, da de fikk kjennskap til det, sendte en hærfører mot dem, og da de kjempet mot dem, slo mange av dem i hjel og førte deres hustruer og barn bort i fangenskap og plyndret dem og tok deres land i eie og rev ned deres faste borger og gjorde dem til sine tjenere til denne dag.

11 Det ble også fortalt ham hvordan de ødela og la under sitt herredømme alle andre riker og øyer som noen gang satte seg imot dem;

12 men med sine venner og dem som satte sin lit til dem, holdt de vennskap; og de hadde underlagt seg riker både nær og fjern, så alle som hørte deres navn, fryktet dem.

13 Likeså at dem de ville hjelpe til kongedømme, de hersker; og dem de vil, dem avsetter de; kort sagt, de var høyt opphøyet.

14 Men tross alt dette bar ingen av dem krone eller var kledd i purpur for å opphøyes derved.

15 Videre hvordan de hadde gjort seg et rådshus, hvor tre hundre og tyve menn daglig satt i råd og alltid rådslo om folket, for at de skulle styres vel.

16 Og at de overlot styret til én mann hvert år, som hersket over hele landet, og at alle var lydige mot den ene, og at det ikke var misunnelse eller strid blant dem.

8.17 Sendemenn sendes til Roma

17 Etter å ha overveid dette, utvalgte Judas Eupolemos, Johannes’ sønn, Akkos’ sønn, og Jason, Eleasars sønn, og sendte dem til Roma for å slutte vennskaps- og forbundspakt med dem,

18 og for å be dem ta åket fra dem; for de så at grekernes rike undertrykte Israel med trelldom.

19 De drog da til Roma, som var en meget lang reise, og kom inn i senatet, hvor de talte og sa:

20 Judas Makkabeus og hans brødre og jødenes folk har sendt oss til dere for å slutte forbund og fred med dere, og for at vi kan bli innført som deres forbundsfeller og venner.

21 Denne sak syntes romerne godt om.

8.22 Forbundsbrevet fra romerne

22 Og dette er avskriften av det brev som senatet skrev tilbake, inngravert på kobbertavler og sendt til Jerusalem, for at de der skulle ha det som et minne om fred og forbund:

23 Lykke være med romerne og jødenes folk, til sjøs og til lands, til evig tid; og sverd og fiende være langt fra dem.

24 Dersom det først kommer krig over romerne eller noen av deres forbundsfeller i hele deres herredømme,

25 skal jødenes folk hjelpe dem av hele sitt hjerte, til den tid som blir fastsatt.

26 Og de skal ikke gi noe til dem som fører krig mot dem, eller hjelpe dem med mat, våpen, penger eller skip, slik det synes romerne godt; men de skal holde sine pakter uten å ta noe derfor.

27 På samme måte, dersom det først kommer krig over jødenes folk, skal romerne hjelpe dem av hele sitt hjerte, slik den tid blir fastsatt for dem.

28 Og det skal ikke gis mat eller våpen eller penger eller skip til dem som tar parti mot dem, slik det synes romerne godt; men de skal holde sine pakter og det uten svik.

29 Etter disse artikler sluttet romerne pakt med jødenes folk.

30 Men dersom den ene eller den andre part senere skulle finne for godt å legge noe til eller ta noe bort, kan de gjøre det etter sitt ønske, og hva de enn legger til eller tar bort, skal stadfestes.

31 Og angående de onder som Demetrius gjør mot jødene, har vi skrevet til ham og sagt: Hvorfor gjør du ditt åk tungt over våre venner og forbundsfeller, jødene?

32 Dersom de derfor igjen klager over deg, vil vi skaffe dem rett og føre krig mot deg både til sjøs og til lands.

Kapittel 9 – Judas faller, og Jonatan blir leder

9.1 Bakides vender tilbake

1 Da Demetrius hørte at Nikanor og hans hær var blitt slått i striden, sendte han Bakides og Alkimos annen gang til Judeas land, og med dem hovedstyrken av sin hær.

2 De drog av sted på veien som fører til Gilgal og slo leir foran Masalot i Arbela; og da de hadde inntatt den, slo de i hjel meget folk.

3 I den første måned i det hundre og to og femtiende år slo de leir foran Jerusalem.

4 Derfra brøt de opp og drog til Berea med tjue tusen fotfolk og to tusen ryttere.

9.5 Judas står igjen med få menn

5 Judas hadde slått leir ved Eleasa, og med ham tre tusen utvalgte menn.

6 Da disse så at den andre hærens mengde var så stor, ble de meget redde; og mange snek seg bort fra hæren, så det ikke ble igjen mer enn åtte hundre menn.

7 Da Judas så at hans hær var gått bort, og at striden presset på ham, ble han meget bedrøvet i sitt sinn og sterkt engstelig, fordi han ikke hadde tid til å samle dem igjen.

8 Likevel sa han til dem som var igjen: La oss stå opp og dra opp mot våre fiender, om det kanskje kan lykkes oss å kjempe mot dem.

9 Men de frarådet ham og sa: Det vil aldri gå; la oss nå heller redde våre liv, og siden vende tilbake med våre brødre og kjempe mot dem; for vi er for få.

10 Da sa Judas: Gud forby at jeg skulle gjøre dette og flykte fra dem! Er vår tid kommet, så la oss dø mannlig for våre brødre og ikke sette skam på vår ære.

11 Da brøt Bakides’ hær opp fra sine telt og stilte seg overfor dem; rytterne var delt i to tropper, slyngere og bueskyttere gikk foran hæren, og alle som gikk i fortroppen, var sterke krigere.

12 Bakides selv var i høyre fløy; slik rykket hæren frem fra begge sider og blåste i basunene.

13 Også de på Judas’ side blåste i basunene, så jorden skalv av hærens larm, og striden varte fra morgen til kveld.

14 Da Judas merket at Bakides og hovedstyrken av hans hær var på høyre side, tok han med seg alle de tapre menn

15 og slo høyre fløy og forfulgte dem helt til Azotus’ fjell.

16 Men da de på venstre fløy så at høyre fløy var slått, fulgte de tett etter Judas og hans menn bakfra,

17 og det ble en hard strid, så mange falt på begge sider.

9.18 Judas faller

18 Også Judas ble drept, og resten flyktet.

19 Da tok Jonatan og Simon Judas, sin bror, og begravde ham i sine fedres grav i Modin.

20 De holdt klage over ham, og hele Israel sørget stort over ham og sørget i mange dager og sa:

21 Hvor er den tapre mann falt, han som frelste Israel!

22 Men de øvrige ting om Judas og hans kriger og de edle gjerninger han gjorde, og hans storhet, er ikke skrevet; for de var meget mange.

23 Etter Judas’ død begynte de ugudelige å løfte hodet i alle Israels områder, og alle de som øvde urett, stod frem.

24 I de dager var det også en meget stor hungersnød; derfor falt landet fra og sluttet seg til dem.

25 Da utvalgte Bakides ugudelige menn og satte dem til herrer over landet.

26 De gransket og lette etter Judas’ venner og førte dem til Bakides, som tok hevn over dem og mishandlet dem.

27 Slik kom det en stor trengsel over Israel, som det ikke hadde vært maken til siden den tid da ingen profet var å se blant dem.

9.28 Jonatan velges til leder

28 Derfor samlet alle Judas’ venner seg og sa til Jonatan:

29 Siden din bror Judas døde, har vi ingen mann som ham til å dra ut mot våre fiender, mot Bakides og mot dem av vårt folk som er våre motstandere.

30 Nå har vi derfor i dag valgt deg til vår fyrste og høvding i hans sted, for at du skal kjempe våre kamper.

31 Da tok Jonatan ledelsen på seg på den tid og stod frem i sin bror Judas’ sted.

32 Men da Bakides fikk vite dette, søkte han å drepe ham.

33 Da flyktet Jonatan og Simon, hans bror, og alle som var med dem, ut i Tekoas ørken og slo leir ved vannet i Asfars dam.

34 Da Bakides hørte dette, kom han på sabbatsdagen til Jordan med hele sin hær.

35 Men Jonatan hadde sendt sin bror Johannes, en høvding over folket, for å be sine venner nabateerne om at de måtte få legge hos dem sitt gods, som var meget.

36 Men Jambris barn kom ut fra Medeba og tok Johannes og alt han hadde og drog bort med det.

37 Etter dette kom det bud til Jonatan og Simon, hans bror, at Jambris barn holdt et stort bryllup og førte bruden fra Nadabatta med stort følge, hun var datter av en av Kana’ans store fyrster.

38 Da mintes de Johannes, sin bror, og drog opp og skjulte seg under fjellets skjul.

39 De løftet sine øyne og så, og se, det var stort oppstyr og mye gods; og brudgommen gikk ut med sine venner og brødre for å møte dem med trommer og musikkredskaper og mange våpen.

40 Da stod Jonatan og de som var med ham, opp mot dem fra bakholdet og gjorde et stort mannefall, så mange falt døde, og resten flyktet opp i fjellet; og de tok alt deres bytte.

41 Slik ble bryllupet vendt til sorg og lyden av deres musikk til klage.

42 Da de således fullt ut hadde hevnet sin brors blod, vendte de tilbake til Jordans sump.

43 Da Bakides hørte dette, kom han på sabbatsdagen til Jordans bredder med stor styrke.

44 Da sa Jonatan til sitt følge: La oss nå dra opp og kjempe for våre liv; for det står ikke med oss i dag som før,

45 for se, striden er foran oss og bak oss, og Jordans vann på begge sider, også sump og skog; og det er ikke sted for oss å vike av.

46 Rop derfor nå til himmelen, for at dere må bli frelst fra deres fienders hånd.

47 Da gikk de i strid, og Jonatan rakte ut sin hånd for å slå Bakides; men han vek unna fra ham.

48 Da sprang Jonatan og de som var med ham, i Jordan og svømte over til den andre bredden; men de andre gikk ikke over Jordan etter dem.

49 Den dag ble det drept omkring tusen menn av Bakides’ side.

9.50 Bakides befestet Judeas byer

50 Deretter vendte Bakides tilbake til Jerusalem og befestet de sterke byene i Judea: borgen i Jeriko og Emmaus og Bet-Horon og Betel og Tamnata, Faraton og Tofon; disse styrket han med høye murer, porter og bommer.

51 I dem satte han vaktstyrker for å volde Israel skade.

52 Han befestet også byen Betsur og Gazera og borgen, og la styrker der og forråd av mat.

53 Dessuten tok han de fremste menns sønner i landet til gisler og satte dem i borgen i Jerusalem for å voktes.

54 I det hundre og tre og femtiende år, i den annen måned, bød Alkimos at muren i den indre forgård i helligdommen skulle rives ned; han rev også profetenes verk ned.

55 Men da han begynte å rive ned, ble Alkimos på den stund rammet, og hans forehavender ble hindret; for hans munn ble stengt, og han ble grepet av lammelse, så han ikke mer kunne tale eller gi befaling om sitt hus.

56 Slik døde Alkimos på den tid under store smerter.

57 Da Bakides så at Alkimos var død, vendte han tilbake til kongen; og Judeas land hadde ro i to år.

58 Da holdt alle de ugudelige råd og sa: Se, Jonatan og hans følge lever trygt og uten uro; la oss derfor hente Bakides hit, så han kan ta dem alle på én natt.

59 De gikk da og rådslo med ham.

60 Så brøt han opp og kom med stor hær og sendte hemmelig brev til sine tilhengere i Judea, at de skulle gripe Jonatan og dem som var med ham; men de kunne det ikke, for deres råd var blitt kjent.

61 Derfor tok de omkring femti menn av landets folk, som var opphavsmenn til denne ondskapen, og slo dem i hjel.

62 Deretter drog Jonatan og Simon og de som var med dem, bort til Bet-Basi i ørkenen; og de utbedret dets ruiner og gjorde det sterkt.

63 Da Bakides fikk vite dette, samlet han hele sin hær og sendte bud til dem i Judea.

64 Så drog han og beleiret Bet-Basi; de kjempet mot det i lang tid og gjorde krigsmaskiner.

65 Men Jonatan lot sin bror Simon bli i byen og drog selv ut i landet; og med et visst antall menn drog han ut.

66 Han slo Odonarkes og hans brødre og Faseirons barn i deres telt.

67 Da han begynte å slå dem og kom frem med sine styrker, gikk Simon og hans følge ut av byen og brente krigsmaskinene,

68 og kjempet mot Bakides, som ble slått av dem, og de trengte ham hardt; for hans råd og strev var forgjeves.

69 Derfor ble han meget vred på de ugudelige menn som hadde rådet ham til å komme inn i landet; han slo i hjel mange av dem og bestemte seg for å vende tilbake til sitt eget land.

9.70 Jonatan slutter fred med Bakides

70 Da Jonatan fikk vite dette, sendte han sendemenn til ham for å slutte fred med ham og få fangene utlevert.

71 Dette tok han imot og gjorde etter hans krav og sverget for ham at han aldri mer skulle gjøre ham noe ondt alle sine livsdager.

72 Da han således hadde gitt ham tilbake fangene som han tidligere hadde tatt fra Judeas land, vendte han tilbake og drog til sitt eget land og kom ikke mer inn i deres områder.

73 Slik opphørte sverdet i Israel; og Jonatan bodde i Mikmas og begynte å styre folket; og han utryddet de ugudelige menn av Israel.

Kapittel 10 – Jonatan blir yppersteprest

10.1 Aleksander Balas tar Ptolemais

1 I det hundre og sekstiende år drog Aleksander, Antiokus’ sønn, som ble kalt Epifanes, opp og tok Ptolemais; for folket tok imot ham, og ved dette ble han konge der.

2 Da kong Demetrius hørte dette, samlet han en meget stor hær og drog ut for å kjempe mot ham.

10.3 Demetrius søker Jonatans vennskap

3 Demetrius sendte også brev til Jonatan med vennlige ord og opphøyet ham.

4 For han sa: La oss først slutte fred med ham, før han slutter seg til Aleksander mot oss;

5 ellers vil han minnes alt det onde vi har gjort mot ham og mot hans brødre og hans folk.

6 Derfor gav han ham myndighet til å samle en hær og skaffe våpen, for at han skulle hjelpe ham i krigen; og han bød også at gislene som var i borgen, skulle gis ham.

7 Da kom Jonatan til Jerusalem og leste brevene for hele folket og for dem som var i borgen.

8 Disse ble meget redde da de hørte at kongen hadde gitt ham myndighet til å samle en hær.

9 Derfor overgav de i borgen gislene til Jonatan, og han gav dem tilbake til deres foreldre.

10 Etter dette slo Jonatan seg ned i Jerusalem og begynte å bygge og utbedre byen.

11 Han bød håndverkerne å bygge murene og Sions berg rundt omkring med firkantede steiner til befestning; og de gjorde så.

12 Da flyktet utlendingene som var i de festningene som Bakides hadde bygd,

13 slik at hver mann forlot sitt sted og drog til sitt eget land.

14 Bare i Betsur ble noen igjen, de som hadde forlatt loven og budene; for det var deres tilflukt.

15 Da kong Aleksander hørte hvilke løfter Demetrius hadde sendt Jonatan, og da han også fikk høre om de kamper og edle gjerninger som han og hans brødre hadde gjort, og om de lidelser de hadde utholdt,

16 sa han: Skal vi finne en slik mann igjen? Nå vil vi gjøre ham til vår venn og forbundsfelle.

17 Og han skrev et brev og sendte det til ham med disse ord:

10.18 Aleksander gjør Jonatan til yppersteprest

18 Kong Aleksander sender hilsen til sin bror Jonatan.

19 Vi har hørt om deg, at du er en mann med stor makt og skikket til å være vår venn.

20 Derfor innsetter vi deg i dag til yppersteprest over ditt folk og gir deg navnet kongens venn; og samtidig sendte han ham en purpurkappe og en gullkrone; og han bad ham ta hans parti og holde vennskap med ham.

21 Så i den sjuende måned i det hundre og sekstiende år, på løvhyttefesten, tok Jonatan på seg den hellige drakt og samlet en hær og skaffet meget våpen.

22 Da Demetrius hørte dette, ble han meget bedrøvet og sa:

23 Hva har vi gjort, siden Aleksander har forekommet oss i å slutte vennskap med jødene for å styrke seg?

24 Jeg vil også skrive til dem vennlige ord og love dem verdigheter og gaver, for at jeg kan få deres hjelp.

25 Han sendte derfor til dem og skrev slik: Kong Demetrius sender hilsen til jødenes folk:

26 Siden dere har holdt paktene med oss og blitt i vårt vennskap og ikke sluttet dere til våre fiender, har vi hørt dette og gleder oss.

27 Fortsett derfor nå å være oss tro, så vil vi rikelig lønne dere for det dere gjør for oss,

28 og gi dere mange fritak og skjenke dere gaver.

29 Og nå fritar jeg dere, og for deres skyld løslater jeg alle jøder fra skatter, fra saltavgifter og fra kroneavgifter,

30 og fra det som tilkommer meg av tredjeparten av sæden og halvparten av frukten på trærne; dette ettergir jeg fra denne dag av, så det ikke skal kreves inn i Judeas land eller i de tre forvaltningsområder som er lagt til der fra Samaria og Galilea, fra denne dag og for alltid.

31 Også Jerusalem skal være hellig og fritt med sine grenser, både fra tiender og skatter.

32 Og når det gjelder borgen i Jerusalem, gir jeg fra meg myndigheten over den og overlater den til ypperstepresten, for at han kan sette der slike menn som han selv velger til å vokte den.

33 Videre setter jeg fritt hver eneste jøde som er bortført fra Judeas land til noe sted i mitt rike; og jeg vil at alle mine embetsmenn skal ettergi skattene, også av deres kveg.

34 Dessuten vil jeg at alle fester og sabbater og nymåner og høytidsdager, og de tre dagene før festen og de tre dagene etter festen, skal være dager med frihet og fritak for alle jøder i mitt rike.

35 Ingen skal ha myndighet til å gripe inn mot eller plage noen av dem i noen sak.

36 Videre vil jeg at omkring tretti tusen jødiske menn skal innskrives i kongens styrker, og at de skal få lønn som tilkommer alle kongens tropper.

37 Noen av dem skal settes i kongens festninger, og noen skal settes over betrodde anliggender i riket; og jeg vil at deres tilsynsmenn og høvdinger skal være av deres eget folk, og at de skal leve etter sine egne lover, slik kongen har befalt i Judeas land.

38 Og når det gjelder de tre forvaltningsområdene som er lagt til Judea fra Samaria, skal de forenes med Judea, så de regnes som ett og ikke er underlagt annen myndighet enn yppersteprestens.

39 Ptolemais og landet som hører dertil, gir jeg som en fri gave til helligdommen i Jerusalem til de nødvendige utgifter for helligdommen.

40 Dessuten gir jeg hvert år femten tusen sekel sølv av kongens inntekter fra de tilhørende steder.

41 Og alt overskudd som embetsmennene før ikke betalte som før, skal fra nå av gis til templets arbeid.

42 Og dessuten de fem tusen sekel sølv som de tok fra templets inntekter år for år, også dette ettergis, fordi det tilkommer prestene som gjør tjeneste.

43 Og enhver som flykter til templet i Jerusalem eller befinner seg innenfor dets fristeder, enten han skylder kongen noe eller for noen annen sak, skal være fri, og alt han eier i mitt rike.

44 Også til bygging og istandsettelse av helligdommens verk skal utgiftene gis av kongens midler.

45 Ja, også til bygging av Jerusalems murer og befestning rundt omkring skal utgiftene gis av kongens midler, likeså til bygging av murene i Judea.

46 Da Jonatan og folket hørte disse ord, trodde de dem ikke og tok dem ikke imot, fordi de mintes det store onde han hadde gjort i Israel; for han hadde plaget dem meget hardt.

47 Men med Aleksander var de vel fornøyde, fordi han var den første som talte sant om fred med dem, og de var hans forbundsfeller til stadighet.

10.48 Aleksander seirer over Demetrius

48 Da samlet kong Aleksander store styrker og slo leir overfor Demetrius.

49 Og etter at de to konger hadde støtt sammen i strid, flyktet Demetrius’ hær; men Aleksander forfulgte ham og fikk overtaket.

50 Han fortsatte striden meget hardt til solen gikk ned, og den dag ble Demetrius drept.

51 Deretter sendte Aleksander sendemenn til Ptolemeus, kongen i Egypt, med dette budskap:

52 Siden jeg er kommet tilbake til mitt rike og har satt meg på mine fedres trone og vunnet herredømmet og styrtet Demetrius og vunnet vårt land tilbake,

53 for etter at jeg hadde kjempet mot ham, ble både han og hans hær slått av oss, så vi sitter på hans rikes trone,

54 la oss derfor slutte vennskapspakt sammen; gi meg nå din datter til hustru, så vil jeg bli din svigersønn og gi både deg og henne gaver etter deres verdighet.

55 Da svarte kong Ptolemeus og sa: Lykkelig er den dag da du vendte tilbake til dine fedres land og satte deg på deres kongedømmes trone.

56 Og nå vil jeg gjøre mot deg som du har skrevet; møt meg derfor i Ptolemais, så vi kan se hverandre, for jeg vil gifte min datter med deg etter ditt ønske.

57 Så drog Ptolemeus ut fra Egypt med sin datter Kleopatra, og de kom til Ptolemais i det hundre og to og sekstiende år.

58 Da kong Aleksander møtte ham, gav han ham sin datter Kleopatra og feiret hennes bryllup i Ptolemais med stor herlighet, slik konger pleier.

59 Kong Aleksander hadde også skrevet til Jonatan at han skulle komme og møte ham.

60 Da drog han i ære til Ptolemais, hvor han møtte de to kongene og gav dem og deres venner sølv og gull og mange gaver, og fant velvilje for deres øyne.

61 På den tid samlet noen skadelige menn av Israel, ugudelige mennesker, seg mot ham for å anklage ham; men kongen ville ikke høre på dem.

62 Tvert imot bød kongen at de skulle ta av ham hans klær og kle ham i purpur; og de gjorde så.

63 Og han lot ham sitte hos seg og sa til sine fyrster: Gå med ham midt i byen og kunngjør at ingen skal klage over ham i noen sak, og at ingen skal volde ham besvær i noe forhold.

64 Da hans anklagere så at han ble æret etter denne kunngjøring og kledd i purpur, flyktet de alle bort.

65 Slik æret kongen ham og innskrev ham blant sine fremste venner og gjorde ham til høvding og delaktig i sitt herredømme.

66 Deretter vendte Jonatan tilbake til Jerusalem i fred og glede.

67 I det hundre og fem og sekstiende år kom Demetrius, Demetrius’ sønn, fra Kreta til sine fedres land.

68 Da kong Aleksander hørte dette, ble han meget bedrøvet og vendte tilbake til Antiokia.

10.69 Apollonius utfordrer Jonatan

69 Så gjorde Demetrius Apollonius til høvedsmann over Koilesyria; han samlet en stor hær og slo leir i Jamnia og sendte bud til ypperstepresten Jonatan og sa:

70 Du alene reiser deg mot oss, og for din skyld blir jeg til latter og spott; hvorfor roser du deg av din makt mot oss i fjellene?

71 Kom nå ned til oss på sletten, dersom du stoler på din egen styrke, og la oss der prøve saken sammen; for byenes makt er med meg.

72 Spør og lær hvem jeg er, og hvem de andre er som står på vår side; de vil si deg at din fot ikke kan stå i deres land.

73 For nå skal du ikke kunne holde stand mot rytterne og en så stor styrke på sletten, hvor det verken er stein eller flint eller sted å flykte.

74 Da Jonatan hørte disse ord av Apollonius, ble han beveget i sitt sinn og valgte ti tusen menn og drog ut fra Jerusalem; og Simon, hans bror, møtte ham for å hjelpe ham.

75 Han slo leir mot Joppe; men Joppes menn stengte ham ute av byen, fordi Apollonius hadde en vaktstyrke der.

76 Da beleiret Jonatan byen; og byens folk slapp ham inn av frykt; og slik tok Jonatan Joppe.

10.77 Jonatan seirer ved Asdod

77 Da Apollonius hørte dette, tok han tre tusen ryttere og en stor hær av fotfolk og drog til Asdod som om han var på reise, og trakk ham samtidig ut på sletten, fordi han satte sin lit til det store antall ryttere.

78 Jonatan fulgte etter ham til Asdod, og hærene støtte sammen i strid.

79 Apollonius hadde etterlatt tusen ryttere i bakhold.

80 Og Jonatan visste at det lå et bakhold bak ham; for de hadde omringet hans hær og kastet spyd mot folket fra morgen til kveld.

81 Men folket stod fast, slik Jonatan hadde befalt; og fiendens hester ble trette.

82 Da førte Simon frem sin hær og satte dem mot fotfolket—for rytterne var utslitte—og de ble slått av ham og flyktet.

83 Også rytterne, som var spredt på sletten, flyktet til Asdod og gikk inn i Bet-Dagon, sin avgudstempel, for å berge seg.

84 Men Jonatan satte ild på Asdod og byene rundt omkring og tok deres bytte; og Dagons tempel brente han med ild, sammen med dem som hadde flyktet inn i det.

85 Slik ble nær åtte tusen menn brent og drept med sverdet.

86 Derfra brøt Jonatan opp og slo leir mot Askalon; og byens menn gikk ut og møtte ham med stor prakt.

87 Etter dette vendte Jonatan og hans hær tilbake til Jerusalem med mye bytte.

88 Da kong Aleksander hørte disse ting, æret han Jonatan enda mer,

89 og sendte ham en gullspenne, slik det er skikk å gi dem som er av kongelig ætt; og han gav ham også Ekron med dets landområder til eie.

Kapittel 11 – Jonatan mellom kongene

11.1 Ptolemaios vender seg mot Aleksander

1 Kongen i Egypt samlet en stor hær, tallrik som sanden ved havets strand, og mange skip, og søkte ved svik å bemektige seg Aleksanders rike og føye det til sitt eget.

2 Derfor drog han fredelig gjennom landet, slik at byenes folk åpnet for ham og gikk ham i møte; for kong Aleksander hadde befalt dem å gjøre så, fordi han var hans svoger.

3 Men da Ptolemaios kom inn i byene, satte han i hver av dem en vaktstyrke for å holde dem.

4 Da han kom nær Asdod, viste de ham Dagons tempel som var brent, og Asdod og dens forsteder som var ødelagt, og likene som lå strødd, og dem som Jonatan hadde brent i striden; for de hadde lagt dem i hauger langs veien der han skulle dra.

5 De fortalte også kongen alt det Jonatan hadde gjort, for at han skulle legge skylden på ham; men kongen tidde.

6 Så møtte Jonatan kongen med stor prakt i Joppe; der hilste de hverandre og tok inn der.

7 Deretter, da Jonatan hadde fulgt kongen til elven som kalles Eleutheros, vendte han tilbake til Jerusalem.

8 Kong Ptolemaios, etter å ha fått herredømmet over byene ved havet helt til Seleukia ved havet, tenkte onde råd mot Aleksander.

9 Derfor sendte han sendebud til kong Demetrius og sa: Kom, la oss slutte en pakt mellom oss; jeg vil gi deg min datter, som Aleksander har, og du skal herske i din fars rike.

10 For jeg angrer at jeg gav ham min datter, for han søkte å drepe meg.

11 Slik baktalte han ham, fordi han begjærte hans rike.

12 Derfor tok han sin datter fra ham og gav henne til Demetrius og forlot Aleksander, så deres fiendskap ble åpent kjent.

13 Da drog Ptolemaios inn i Antiokia og satte to kroner på sitt hode, Asias krone og Egypts krone.

14 Imidlertid var kong Aleksander i Kilikia, fordi de som bodde i de traktene, hadde gjort opprør mot ham.

15 Men da Aleksander hørte dette, drog han mot ham i krig; da førte kong Ptolemaios frem sin hær og møtte ham med stor makt og drev ham på flukt.

16 Så flyktet Aleksander til Arabia for å finne vern der; men kong Ptolemaios ble opphøyet.

17 For Zabdiël, araberen, hogg Aleksanders hode av og sendte det til Ptolemaios.

18 Kong Ptolemaios døde også den tredje dag deretter, og de som var i festningene, drepte hverandre.

11.19 Demetrius blir konge

19 På denne måte kom Demetrius til å herske i det hundre og syv og sekstiende år.

11.20 Jonatan beleirer borgen i Jerusalem

20 På samme tid samlet Jonatan dem som var i Judea for å innta borgen i Jerusalem; og han gjorde mange krigsmaskiner mot den.

21 Da kom ugudelige mennesker, som hatet sitt eget folk, til kongen og fortalte ham at Jonatan beleiret borgen.

22 Da han hørte dette, ble han vred og brøt straks opp og kom til Ptolemais; og han skrev til Jonatan at han ikke skulle beleire borgen, men komme og tale med ham i Ptolemais i all hast.

23 Likevel bød Jonatan, da han hørte dette, at beleiringen skulle fortsette; og han utvalgte noen av Israels eldste og prestene og satte sitt liv i fare.

24 Han tok med seg sølv og gull og klær og mange andre gaver og drog til Ptolemais til kongen, og fant velvilje for hans øyne.

25 Og selv om noen ugudelige menn av folket hadde anklaget ham,

26 behandlet kongen ham slik hans forgjengere hadde gjort før, og opphøyet ham for alle sine venners øyne

27 og stadfestet ham i yppersteprestedømmet og i alle de æresbevisninger han tidligere hadde, og gav ham forrang blant sine fremste venner.

28 Da ba Jonatan kongen om at Judea skulle gjøres skattefritt, og også de tre forvaltningsområdene sammen med Samarias land; og han lovet ham tre hundre talenter.

29 Kongen samtykket og skrev brev til Jonatan om alle disse ting på følgende måte:

30 Kong Demetrius sender hilsen til sin bror Jonatan og til jødenes folk.

31 Vi sender dere her en avskrift av det brev som vi skrev til vår frende Lastenes angående dere, for at dere kan se det.

32 Kong Demetrius sender hilsen til sin far Lastenes.

33 Vi har besluttet å gjøre vel mot jødenes folk, som er våre venner og holder paktene med oss, for deres velviljes skyld mot oss.

34 Derfor har vi stadfestet for dem Judeas grenser sammen med de tre forvaltningsområdene Aferema og Lydda og Ramatem, som er lagt til Judea fra Samarias land, med alt som hører dertil, for alle som ofrer i Jerusalem, i stedet for de ytelser som kongen tidligere tok av dem hvert år av jordens og trærnes frukter.

35 Og når det gjelder andre ting som tilkommer oss, tiender og avgifter som tilhører oss, likeså saltverkene og kronskattene som skyldes oss, ettergir vi dem alt dette til lettelse for dem.

36 Intet av dette skal tas tilbake fra nå av til evig tid.

37 Sørg derfor nå for at en avskrift av dette blir gjort og overgitt til Jonatan og satt opp på det hellige berg på et synlig sted.

38 Deretter, da kong Demetrius så at landet var rolig for ham og at ingen motstand ble reist mot ham, sendte han bort alle sine styrker, hver til sitt sted, bortsett fra noen flokker av utlendinger som han hadde samlet fra hedningenes øyer; derfor hatet alle hans fedres tropper ham.

39 Dessuten var det en Tryfon, som tidligere hadde vært på Aleksanders side; da han så at hele hæren murret mot Demetrius, drog han til Simalke, araberen, som oppfostret Antiokus, Aleksanders unge sønn,

40 og trengte hardt på ham for å få ham til å overgi den unge Antiokus, så han kunne herske i sin fars sted; og han fortalte ham alt det Demetrius hadde gjort, og hvordan hans krigere var fiendtlig stemt mot ham; og der ble han lenge.

41 I mellomtiden sendte Jonatan bud til kong Demetrius om at han skulle kaste dem som var i borgen i Jerusalem, ut, og også dem i festningene; for de kjempet mot Israel.

42 Da sendte Demetrius bud til Jonatan og sa: Ikke bare vil jeg gjøre dette for deg og ditt folk, men jeg vil også høyt ære deg og ditt folk når anledning gis.

43 Gjør da vel og send meg menn til hjelp; for alle mine styrker har forlatt meg.

11.44 Jødene redder Demetrius i Antiokia

44 Da sendte Jonatan ham tre tusen sterke menn til Antiokia; og da de kom til kongen, gledet han seg meget over deres komme.

45 Men byens folk samlet seg midt i byen, omkring hundre og tyve tusen menn, og ville drepe kongen.

46 Derfor flyktet kongen til borgen; men byens folk stengte byens utganger og begynte å kjempe.

47 Da kalte kongen på jødene om hjelp; de kom alle til ham på én gang og spredte seg gjennom byen og drepte den dag i byen omkring hundre tusen menn.

48 De satte også ild på byen og tok stort bytte den dag og reddet kongen.

49 Da byens folk så at jødene hadde fått makten over byen slik de ville, mistet de motet; derfor ba de kongen og ropte og sa:

50 Gi oss fred, og la jødene holde opp med å angripe oss og byen.

51 Da kastet de sine våpen og sluttet fred; og jødene ble æret i kongens øyne og i øynene på alle som var i hans rike; og de vendte tilbake til Jerusalem med stort bytte.

52 Så satt kong Demetrius på sitt kongedømmes trone, og landet var rolig for ham.

53 Likevel var han falsk i alt han hadde sagt og vendte seg bort fra Jonatan; han belønnet ham ikke etter de velgjerninger han hadde mottatt fra ham, men plaget ham meget.

11.54 Tryfon fører Antiokus fram som konge

54 Etter dette kom Tryfon tilbake sammen med det unge barnet Antiokus, som ble konge og kronet.

55 Da samlet alle krigerne som Demetrius hadde sendt bort, seg til ham, og de kjempet mot Demetrius, som vendte ryggen til og flyktet.

56 Tryfon tok også elefantene og inntok Antiokia.

57 På den tid skrev den unge Antiokus til Jonatan og sa: Jeg stadfester deg i yppersteprestedømmet og innsetter deg som hersker over de fire forvaltningsområdene og til å være en av kongens venner.

58 Samtidig sendte han ham kar av gull til tjeneste og gav ham tillatelse til å drikke av gull og kle seg i purpur og bære en gullspenne.

59 Hans bror Simon gjorde han også til høvding fra stedet som kalles Tyrus’ trappetrinn til Egypts grense.

60 Da drog Jonatan ut og fór gjennom byene på den andre siden av elven; og hele Syrias styrker samlet seg til ham for å hjelpe ham; og da han kom til Askalon, møtte byens folk ham i ære.

61 Derfra drog han til Gaza; men Gazas folk stengte ham ute; derfor beleiret han den og brente forstedene med ild og plyndret dem.

62 Da Gazas folk ba Jonatan, sluttet han fred med dem og tok sønnene til deres fremste menn som gisler og sendte dem til Jerusalem, og drog gjennom landet til Damaskus.

63 Da Jonatan hørte at Demetrius’ høvdinger var kommet til Kades i Galilea med stor styrke for å fjerne ham fra landet,

64 drog han dem i møte og lot sin bror Simon bli igjen i landet.

65 Simon slo leir mot Betsur og kjempet mot den i lang tid og stengte den inne.

66 De ba om fred med ham, og han innvilget det; så drev han dem bort derfra og tok byen og satte vaktstyrke der.

11.67 Jonatan seirer ved Gennesars vann

67 Jonatan og hans hær slo leir ved Gennesars vann; derfra drog de tidlig om morgenen til Nasors slette.

68 Og se, hedningenes hær møtte dem på sletten; de hadde lagt bakhold for ham i fjellene, mens de selv gikk rett mot ham.

69 Da de som lå i bakhold, stod frem fra sine steder og gikk i strid, flyktet alle som var på Jonatans side,

70 så det ikke var én igjen av dem, uten Mattatias, Absaloms sønn, og Judas, Kalfi’s sønn, hærens høvdinger.

71 Da rev Jonatan sine klær, kastet jord på sitt hode og bad.

72 Deretter vendte han tilbake til striden og drev dem på flukt, og de flyktet.

73 Da hans egne menn som hadde flyktet, så dette, vendte de tilbake til ham og forfulgte sammen med ham fienden til Kades, helt til deres egne telt, og der slo de leir.

74 Den dag ble omkring tre tusen hedninger drept; og Jonatan vendte tilbake til Jerusalem.

Kapittel 12 – Jonatans forbund og fangenskap

12.1 Forbundet med Roma fornyes

1 Da Jonatan så at tiden tjente ham, utvalgte han noen menn og sendte dem til Roma for å stadfeste og fornye vennskapet de hadde med dem.

2 Han sendte også brev til lakedemonerne og til andre steder med samme hensikt.

3 Så drog de til Roma og trådte inn i senatet og sa: Jonatan, ypperstepresten, og jødenes folk har sendt oss til eder for at I skal fornye vennskapet og forbundet som I hadde med dem i tidligere tid.

4 Da gav romerne dem brev til høvdingene på hvert sted, om at de skulle føre dem fredelig inn i Judeas land.

12.5 Brevet til lakedemonerne

5 Og dette er avskriften av det brev som Jonatan skrev til lakedemonerne:

6 Jonatan, ypperstepresten, og folkets eldste og prestene og de øvrige av jødene, sender hilsen til lakedemonerne, sine brødre.

7 Det ble i tidligere tider sendt brev til Onias, ypperstepresten, fra Dareios, som da regjerte hos eder, for å gjøre kjent at I er våre brødre, slik som den nedenfor skrevne avskrift viser.

8 Den gang mottok Onias den sendemann som var utsendt, med ære, og tok imot brevene, hvori forbund og vennskap ble erklært.

9 Derfor har også vi, selv om vi ikke mangler noe av dette, ettersom vi har Skriftens hellige bøker i våre hender til trøst,

10 likevel funnet for godt å sende til eder for å fornye broderskap og vennskap, for at vi ikke helt skal bli fremmede for eder; for det er lang tid siden I sendte til oss.

11 Derfor minnes vi eder til alle tider uten opphør, både i våre høytider og på andre passende dager, i ofrene som vi frembærer og i våre bønner, slik det er rett og sømmelig at vi minnes våre brødre.

12 Og vi gleder oss stort over eders ære.

13 Men vi selv har hatt mange trengsler og kriger på alle kanter, ettersom kongene som er rundt oss, har kjempet mot oss.

14 Dog har vi ikke villet være eder eller våre andre forbundsfeller og venner til byrde i disse kriger.

15 For vi har hjelp fra himmelen som bistår oss, slik at vi blir reddet fra våre fiender, og våre fiender blir lagt under fot.

16 Av denne grunn valgte vi Numenius, Antiokus’ sønn, og Antipater, Jasons sønn, og sendte dem til romerne for å fornye det vennskap og det tidligere forbund vi hadde med dem.

17 Vi bød dem også å gå til eder og hilse eder og overlevere eder våre brev om fornyelsen av vårt broderskap.

18 Gjør nå vel og gi oss svar på dette.

19 Og dette er avskriften av det brev som Onias sendte:

20 Areus, lakedemonernes konge, sender hilsen til Onias, ypperstepresten.

21 Det er funnet i skrift at lakedemonerne og jødene er brødre, og at de er av Abrahams ætt.

22 Når dette nå er kommet til vår kunnskap, skal I gjøre vel i å skrive til oss om eders velstand.

23 Vi skriver også tilbake til eder at eders buskap og gods er vårt, og vårt er eders. Vi befaler derfor våre sendemenn å gi eder melding om dette.

12.24 Jonatan møter Demetrius’ høvdinger

24 Da Jonatan hørte at Demetrius’ høvdinger var kommet for å kjempe mot ham med en større hær enn før,

25 brøt han opp fra Jerusalem og møtte dem i Amathis’ land; for han gav dem ingen tid til å trenge inn i hans land.

26 Han sendte også speidere til deres leir; de kom tilbake og fortalte ham at de var bestemt på å falle over dem om natten.

27 Da solen var gått ned, bød Jonatan sine menn å holde vakt og være bevæpnet, så de hele natten kunne være rede til strid; og han satte ut vaktposter rundt leiren.

28 Men da motstanderne hørte at Jonatan og hans menn var rede til kamp, ble de redde og skjelvende i sine hjerter og tente bål i sin leir.

29 Men Jonatan og hans følge visste det ikke før morgenen; for de så lysene brenne.

30 Da forfulgte Jonatan dem, men innhentet dem ikke; for de var kommet over elven Eleutheros.

31 Derfor vendte Jonatan seg mot araberne som kalles zabadeere, og slo dem og tok deres bytte.

32 Derfra brøt han opp og kom til Damaskus og drog så gjennom hele landet.

33 Simon drog også ut og fór gjennom landet til Askalon og de nærliggende festninger; derfra vendte han av til Joppe og inntok den.

34 For han hadde hørt at de ville overgi festningen til dem som holdt med Demetrius; derfor satte han vaktstyrke der for å holde den.

12.35 Jerusalem og festningene bygges

35 Etter dette kom Jonatan hjem igjen, og han sammenkalte folkets eldste og rådslo med dem om å bygge festninger i Judea,

36 og om å gjøre Jerusalems murer høyere og reise en stor voll mellom borgen og byen for å skille den fra byen, slik at den skulle være for seg selv, så ingen kunne kjøpe eller selge i den.

37 Da samlet de seg for å bygge opp byen; for en del av muren mot bekken på østsiden var falt ned, og de reparerte det som ble kalt Kafenata.

38 Simon bygde også Adida i Sefela og gjorde den sterk med porter og bommer.

12.39 Tryfon lokker Jonatan i fellen

39 Nå søkte Tryfon å bemektige seg Asias rike og drepe kong Antiokus, for selv å sette kronen på sitt hode.

40 Men han fryktet at Jonatan ikke ville tillate det, og at han ville kjempe mot ham; derfor søkte han en utvei til å gripe Jonatan for å drepe ham. Så brøt han opp og kom til Betsan.

41 Da drog Jonatan ut for å møte ham med førti tusen utvalgte krigere og kom til Betsan.

42 Men da Tryfon så at Jonatan kom med så stor styrke, våget han ikke å legge hånd på ham,

43 men tok imot ham med ære og anbefalte ham for alle sine venner, gav ham gaver og bød sine krigsfolk å være ham like lydige som ham selv.

44 Og til Jonatan sa han: Hvorfor har du voldt alt dette folk så stor møye, siden det ikke er krig mellom oss?

45 Send derfor nå folket hjem igjen, og utvelg noen få menn som kan være hos deg, og kom med meg til Ptolemais; for jeg vil gi deg den, og de øvrige festninger og styrker og alle embetsmenn; jeg selv vil vende om og dra bort, for dette er grunnen til at jeg er kommet.

46 Og Jonatan trodde ham og gjorde som han sa, og sendte bort hæren, som drog inn i Judeas land.

47 Men hos seg beholdt han bare tre tusen menn; av dem sendte han to tusen til Galilea, og ett tusen drog med ham.

12.48 Jonatan tas til fange

48 Så snart Jonatan kom inn i Ptolemais, stengte Ptolemais’ folk portene og tok ham til fange, og alle som kom med ham, drepte de med sverd.

49 Da sendte Tryfon en hær av fotfolk og ryttere til Galilea og til den store sletten for å ødelegge hele Jonatans følge.

50 Men da de fikk vite at Jonatan og de som var med ham, var tatt og drept, styrket de hverandre og drog samlet av sted, rede til å kjempe.

51 De som fulgte etter dem, så at de var beredt til å kjempe for sine liv, og vendte derfor tilbake.

52 Så kom de alle fredelig inn i Judeas land, og der sørget de over Jonatan og dem som var med ham; og de var meget redde; derfor holdt hele Israel stor klage.

53 Da søkte alle hedningene rundt omkring å ødelegge dem; for de sa: De har ingen høvding og ingen som hjelper dem; la oss nå føre krig mot dem og utslette deres minne blant menneskene.

Kapittel 13 – Simon blir leder og frigjør Israel

13.1 Simon samler folket

1 Da Simon hørte at Tryfon hadde samlet en stor hær for å trenge inn i Judeas land og ødelegge det,

2 og så at folket var i stor redsel og frykt, drog han opp til Jerusalem og samlet folket.

3 Og han formante dem og sa: I vet selv hvilke store gjerninger jeg og mine brødre og min fars hus har gjort for lovene og helligdommen, og hvilke strider og trengsler vi har sett.

4 For denne sak er alle mine brødre falt for Israels skyld, og jeg er blitt alene igjen.

5 Men det være langt fra meg at jeg skulle spare mitt eget liv i trengselens tid; for jeg er ikke bedre enn mine brødre.

6 Sannelig, jeg vil hevne mitt folk og helligdommen og våre hustruer og våre barn; for alle hedningene er samlet for å ødelegge oss i ondsinnet hat.

7 Da folket hørte disse ord, ble deres ånd gjenopplivet.

8 Og de svarte med høy røst og sa: Du skal være vår leder i stedet for Judas og Jonatan, din bror.

9 Kjemp våre kamper, og alt det du befaler oss, vil vi gjøre.

10 Da samlet han alle krigsmennene og hastet med å fullføre Jerusalems murer, og han befestet byen rundt omkring.

11 Han sendte også Jonatan, Absaloms sønn, med en stor styrke til Joppe; og han drev dem som var der, ut, og ble værende i byen.

13.12 Tryfon holder Jonatan fanget

12 Men Tryfon brøt opp fra Ptolemais med en stor styrke for å trenge inn i Judeas land, og Jonatan var holdt i fangenskap hos ham.

13 Simon slo leir ved Adida, like overfor sletten.

14 Da Tryfon fikk vite at Simon var stått frem i stedet for sin bror Jonatan og hadde til hensikt å gå i strid mot ham, sendte han sendebud til ham og sa:

15 Siden vi holder din bror Jonatan fanget, er det for penger han skylder kongens skattkammer i anledning av det oppdrag som var gitt ham.

16 Send nå hundre talenter sølv og to av hans sønner som gisler, så han, når han blir løslatt, ikke vender seg bort fra oss, og vi vil la ham gå fri.

17 Da sendte Simon, skjønt han forstod at de talte falskt til ham, både pengene og barna, for at han ikke skulle pådra seg folkets store hat,

18 så de kunne si: Fordi han ikke sendte pengene og barna, derfor er Jonatan død.

19 Så han sendte barna og de hundre talentene; men Tryfon handlet svikefullt og lot ikke Jonatan gå fri.

20 Etter dette drog Tryfon inn for å herje landet og ødelegge det, idet han gikk rundt ad veien som fører til Adora; men Simon og hans hær fulgte etter ham overalt hvor han drog.

21 De som var i borgen, sendte sendebud til Tryfon og bad ham skynde seg til dem gjennom ørkenen og sende dem mat.

22 Da gjorde Tryfon alle sine ryttere rede for å komme den natten; men det falt en meget stor snø, og derfor kom han ikke. Så drog han bort og kom inn i Gileads land.

13.23 Jonatan drepes og begraves

23 Og da han kom nær til Baskama, drepte han Jonatan, som ble begravet der.

24 Deretter vendte Tryfon tilbake og drog til sitt eget land.

25 Så sendte Simon bud og tok sin bror Jonatans ben og begravde dem i Modin, deres fedres by.

26 Og hele Israel holdt stor sørgehøytid over ham og sørget over ham mange dager.

13.27 Minnesmerket i Modin

27 Simon bygde også et minnesmerke over sin far og sine brødre og reiste det høyt til skue, av tilhugget stein, både bak og foran.

28 Og han satte opp sju pyramider, én ved siden av den andre, for sin far og sin mor og sine fire brødre.

29 På disse utførte han kunstferdige arbeider, og omkring dem satte han store søyler; og på søylene gjorde han avbildninger av all deres våpenrustning til evig minne, og ved siden av våpnene skip utskåret, så de kunne sees av alle som seiler på havet.

30 Dette er den grav han bygde i Modin, og den står der den dag i dag.

31 Men Tryfon handlet svikefullt mot den unge kong Antiokus og drepte ham.

32 Og han regjerte i hans sted og kronet seg selv til konge over Asia og førte stor ulykke over landet.

33 Da bygde Simon opp festningene i Judea og omgav dem med høye tårn og store murer og porter og bommer og la forråd i dem.

34 Simon utvalgte også menn og sendte til kong Demetrius, for at han skulle gi landet fritak, for alt det Tryfon gjorde, var å plyndre.

13.35 Demetrius stadfester Simon

35 Og kong Demetrius svarte ham og skrev til ham på denne måte:

36 Kong Demetrius sender hilsen til Simon, ypperstepresten og kongenes venn, og til de eldste og jødenes folk.

37 Den gyldne krone og den purpurfargede kappe som dere sendte oss, har vi mottatt; og vi er rede til å slutte en fast fred med dere og å skrive til våre embetsmenn for å stadfeste de fritak vi har gitt.

38 Og alle de avtaler vi har gjort med dere, skal stå ved makt; og de festninger dere har bygget, skal være deres.

39 Enhver forsømmelse eller feil som er begått inntil denne dag, tilgir vi; også kroneskatten som dere skylder oss; og om det er betalt noen annen skatt i Jerusalem, skal den ikke mer betales.

40 Og hvem som er skikket blant dere til å være i vår tjeneste, la dem bli innført, og la det være fred mellom oss.

13.41 Hedningenes åk tas bort fra Israel

41 Således ble hedningenes åk tatt bort fra Israel i det hundre og syttiende år.

42 Da begynte Israels folk å skrive i sine dokumenter og kontrakter: I det første år av Simon, ypperstepresten, folkets styrer og jødenes leder.

43 I de dager slo Simon leir mot Gaza og beleiret den rundt omkring; han gjorde også et krigsmaskineri og satte det mot byen og slo ned et tårn og tok det.

44 Og de som var i maskinen, sprang inn i byen; da ble det stor uro i byen,

45 så byens folk rev sine klær og steg opp på murene med sine hustruer og barn og ropte med høy røst og bad Simon gi dem fred.

46 Og de sa: Gå ikke frem mot oss etter vår ondskap, men etter din miskunn.

47 Da lot Simon seg bevege av dem og kjempet ikke mer mot dem, men drev dem ut av byen og renset husene hvor avgudene var, og drog så inn i den med lovsang og takk.

48 Han fjernet all urenhet fra den og satte der menn som ville holde loven; og han gjorde byen sterkere enn før og bygde seg selv en bolig der.

13.49 Borgen i Jerusalem renses

49 De som var i borgen i Jerusalem, ble også holdt så strengt innesperret at de verken kunne gå ut eller dra ut på landet, eller kjøpe eller selge; derfor led de stor nød av mangel på mat, og mange av dem døde av sult.

50 Da ropte de til Simon og bad ham slutte fred med dem; og det gjorde han. Og da han hadde drevet dem ut derfra, renset han borgen for all besmittelse.

51 Og han drog inn i den den tre og tyvende dag i den annen måned i det hundre og ett og syttiende år, med takk og palmegrener og harper og cymbler og luter og salmer og sanger; for en stor fiende var blitt utryddet av Israel.

52 Han fastsatte også at denne dag skulle feires hvert år med glede. Dessuten gjorde han tempelhøyden ved borgen sterkere enn før, og der bodde han selv med sine menn.

53 Og da Simon så at Johannes, hans sønn, var en tapper mann, satte han ham til høvding over alle hærene; og han bodde i Gazera.

Kapittel 14 – Simons fredstid

14.1 Demetrius tas til fange

1 I det hundre og to og syttiende år samlet kong Demetrius sine styrker og drog inn i Media for å skaffe seg hjelp til å kjempe mot Tryfon.

2 Men da Arsakes, kongen over Persia og Media, hørte at Demetrius var kommet innenfor hans grenser, sendte han en av sine fyrster for å ta ham levende.

3 Denne drog av sted og slo Demetrius’ hær og tok ham til fange og førte ham til Arsakes, som satte ham i fengsel.

14.4 Fred og velstand i Simons dager

4 Judeas land derimot hadde ro alle Simons dager; for han søkte sitt folks beste på en slik måte at hans myndighet og ære alltid var dem til behag.

5 Og likesom han var hederlig i alle sine gjerninger, så også i dette: at han tok Joppe til havn og skaffet en inngang til havets øyer,

6 og utvidet sitt folks grenser og vant landet tilbake,

7 og samlet mange fanger, og fikk herredømme over Gazera og Bet-Sura og borgen; og han fjernet all urenhet fra den, og det var ingen som stod ham imot.

8 Da dyrket de jorden i fred, og jorden gav sin grøde, og markens trær sin frukt.

9 De gamle satt alle på gatene og talte sammen om gode ting, og de unge menn iførte seg herlig og krigersk drakt.

10 Han sørget for matforsyning til byene og satte i dem all slags krigsutrustning, så hans hederlige navn ble kjent til jordens ende.

11 Han skapte fred i landet, og Israel gledet seg med stor glede.

12 For hver mann satt under sitt vintre og sitt fikentre, og det var ingen som skremte dem.

13 Det var heller ingen igjen i landet som førte krig mot dem; ja, kongene selv ble slått i de dager.

14 Dessuten styrket han alle blant sitt folk som var blitt ringe; loven tok han vare på, og enhver som foraktet loven og var ugudelig, ryddet han av veien.

15 Han prydet helligdommen og mangfoldiggjorde templets kar.

14.16 Roma og Sparta fornyer forbundet

16 Da det ble hørt i Roma og helt til Sparta at Jonatan var død, ble de meget bedrøvet.

17 Men så snart de fikk høre at hans bror Simon var blitt yppersteprest i hans sted og hersket over landet og byene i det,

18 skrev de til ham på kobbertavler for å fornye vennskapet og forbundet som de hadde sluttet med Judas og Jonatan, hans brødre.

19 Disse skrivene ble lest opp for menigheten i Jerusalem.

20 Og dette er avskriften av brevet som lakedemonerne sendte: Herskerne over lakedemonerne, med byen, sender hilsen til Simon, ypperstepresten, og de eldste og prestene og resten av jødenes folk, våre brødre.

21 De sendebud som var sendt til vårt folk, har underrettet oss om deres herlighet og ære; derfor gledet vi oss over deres komme.

22 Og vi førte det som de sa, inn i folkets råd på denne måte: Numenius, Antiokus’ sønn, og Antipater, Jasons sønn, jødenes sendebud, kom til oss for å fornye vennskapet de hadde med oss.

23 Og det behaget folket å ta imot mennene med ære og å legge avskriften av deres sendefard inn i de offentlige arkiver, for at lakedemonernes folk skulle ha et minne om det; dessuten har vi skrevet en avskrift derav til Simon, ypperstepresten.

24 Etter dette sendte Simon Numenius til Roma med et stort skjold av gull, tusen pund tungt, for å stadfeste forbundet med dem.

14.25 Folket takker Simon og hans hus

25 Da folket hørte dette, sa de: Hvilken takk skal vi gi Simon og hans sønner?

26 For han og hans brødre og hans fars hus har grunnfestet Israel og drevet deres fiender bort fra dem i kamp og stadfestet deres frihet.

27 Da skrev de dette på kobbertavler, som de satte opp på søyler på Sions berg; og dette er avskriften av skriften: På den attende dag i måneden Elul, i det hundre og to og syttiende år, det tredje år av Simon, ypperstepresten,

28 i Saramel, i den store forsamling av prester og folk og folkets høvdinger og landets eldste, ble disse ting kunngjort for oss.

29 Siden det ofte har vært kriger i landet, hvor Simon, Mattatias’ sønn, av Jaribs ætt, sammen med sine brødre, for å verne helligdommen og loven, satte seg selv i fare og stod imot sitt folks fiender og skaffet sitt folk stor ære,

30 (for etter at Jonatan, etter å ha samlet sitt folk og vært deres yppersteprest, ble lagt til sitt folk,

31 gjorde deres fiender seg rede til å trenge inn i landet for å ødelegge det og legge hånd på helligdommen;

32 da stod Simon frem og kjempet for sitt folk og brukte mye av sitt eget gods og utrustet sitt folks tapre menn og gav dem lønn,

33 og befestet Judeas byer sammen med Bet-Sura, som ligger ved Judeas grenser, hvor fiendenes våpen før hadde vært; der satte han en jødisk vaktstyrke.

34 Dessuten befestet han Joppe, som ligger ved havet, og Gazera, som grenser til Asdot, hvor fiendene før bodde; der bosatte han jøder og forsynte dem med alt som var nødvendig til istandsettelsen.)

14.35 Simon gjøres til fyrste og yppersteprest

35 Derfor priste folket Simons gjerninger, og for den ære han hadde for øye å føre sitt folk til, gjorde de ham til sin fyrste og yppersteprest, fordi han hadde gjort alt dette, og for den rettferdighet og troskap han viste sitt folk, og fordi han med alle midler søkte å opphøye sitt folk.

36 For i hans tid lyktes alt i hans hånd, så hedningene ble drevet ut av landet, også de som var i Davids by i Jerusalem, som hadde gjort seg en borg, hvorfra de drog ut og besmittet alt rundt helligdommen og gjorde stor skade på det hellige sted.

37 Men han satte jøder der og befestet den til vern for landet og byen og bygde Jerusalems murer høyere.

38 Kong Demetrius stadfestet ham også i yppersteprestembetet i samsvar med dette,

39 og gjorde ham til en av sine venner og hedret ham med stor ære.

40 For han hadde hørt at romerne hadde kalt jødene sine venner og forbundsfeller og brødre, og at de hadde mottatt Simons sendebud med ære,

14.41 Simons styre stadfestes inntil en trofast profet står fram

41 og at jødene og prestene hadde funnet for godt at Simon skulle være deres fyrste og yppersteprest for evig tid, inntil det stod frem en trofast profet,

42 og at han skulle være deres høvding og ha omsorg for helligdommen, for å sette menn over deres arbeider og over landet og over våpnene og over festningene, ja, at han skulle ha omsorg for helligdommen,

43 og at han skulle lyttes til av alle, og at alle dokumenter i landet skulle utstedes i hans navn, og at han skulle kle seg i purpur og bære gull,

44 og at det ikke skulle være tillatt for noen av folket eller prestene å bryte noe av dette eller motsi hans ord eller samle en forsamling i landet uten ham, eller kle seg i purpur eller bære gullspenne.

45 Og den som handlet annerledes eller brøt noe av dette, skulle straffes.

46 Således fant hele folket det godt å handle med Simon og gjøre som sagt.

47 Da tok Simon imot dette og var vel tilfreds med å være yppersteprest og høvding og fyrste for jødene og prestene og å verne dem alle.

48 Og de bestemte at denne skriften skulle legges på kobbertavler og settes opp innenfor helligdommens område på et synlig sted,

49 og at avskrifter av den skulle legges i skattkammeret, for at Simon og hans sønner skulle ha dem.

Kapittel 15 – Antiokus bryter med Simon

15.1 Antiokus skriver til Simon

1 Videre sendte Antiokus, kong Demetrius’ sønn, brev fra havets øyer til Simon, presten og jødenes fyrste, og til hele folket.

2 Innholdet av dem var dette: Kong Antiokus sender hilsen til Simon, ypperstepresten og fyrsten for sitt folk, og til jødenes folk.

3 Ettersom visse fordervelige menn har tilranet seg våre fedres kongedømme, og det er min hensikt å gjøre krav på det igjen, for at jeg kan føre det tilbake til dets gamle stand, og for dette formål har samlet en mengde fremmede krigere og gjort krigsskip rede,

4 idet jeg også har i sinne å dra gjennom landet for å hevne meg på dem som har ødelagt det og lagt mange byer i riket øde,

5 stadfester jeg nå for deg alle de offergaver som kongene før meg har gitt deg, og hvilke andre gaver de ellers har gitt.

6 Jeg gir deg også tillatelse til å prege mynt for ditt land med ditt eget stempel.

7 Og hva Jerusalem og helligdommen angår, så skal de være frie; og alt det våpen som du har laget, og de festninger som du har bygget og holder i din hånd, skal forbli hos deg.

8 Og om noe skylder kongen, eller i fremtiden skulle komme til å skylde ham, så skal det ettergis deg fra denne dag av for evig tid.

9 Når vi videre har vunnet vårt kongedømme, vil vi hedre deg og ditt folk og ditt tempel med stor ære, så deres ære skal bli kjent over hele jorden.

15.10 Antiokus forfølger Tryfon

10 I det hundre og fire og syttiende år drog Antiokus inn i sine fedres land; da samlet alle styrkene seg til ham, så det ble få igjen hos Tryfon.

11 Da han ble forfulgt av kong Antiokus, flyktet han til Dora, som ligger ved havet.

12 For han så at ulykken kom over ham på én gang, og at hans styrker hadde forlatt ham.

13 Så slo Antiokus leir mot Dora med hundre og tyve tusen krigere og åtte tusen ryttere.

14 Og da han hadde omringet byen rundt omkring og sluttet skipene tett til byen på sjøsiden, trengte han byen hardt både til lands og til vanns og lot ingen gå ut eller inn.

15.15 Brevene fra Roma

15 I mellomtiden kom Numenius og hans følge fra Roma med brev til konger og land, hvor dette stod skrevet:

16 Lucius, romernes konsul, sender hilsen til kong Ptolemaios.

17 Jødenes sendebud, våre venner og forbundsfeller, kom til oss for å fornye det gamle vennskap og forbund, utsendt fra Simon, ypperstepresten, og fra jødenes folk.

18 Og de brakte et skjold av gull, tusen pund tungt.

19 Vi fant det derfor godt å skrive til kongene og landene at de ikke skulle gjøre dem noe ondt, eller føre krig mot dem, deres byer eller land, eller hjelpe deres fiender mot dem.

20 Det syntes oss også godt å ta imot skjoldet fra dem.

21 Dersom det derfor finnes noen fordervelige menn som har flyktet fra sitt land til dere, så overgi dem til Simon, ypperstepresten, så han kan straffe dem etter deres egen lov.

22 Det samme skrev han også til kong Demetrius, og til Attalos, til Ariarates og til Arsakes,

23 og til alle landene, til Sampsames og til lakedemonerne, og til Delos og Myndos og Sikyon og Karien og Samos og Pamfylia og Lykia og Halikarnassos og Rhodos og Arados og Kos og Side og Gortyna og Knidos og Kypros og Kyrene.

24 Og avskriften av dette skrev de til Simon, ypperstepresten.

25 Så lå kong Antiokus i leir mot Dora på den annen dag, idet han stadig angrep den og gjorde krigsmaskiner, hvorved han stengte Tryfon inne, så han verken kunne gå ut eller inn.

15.26 Antiokus avviser Simons hjelp

26 På den tid sendte Simon ham to tusen utvalgte menn til hjelp, dessuten sølv og gull og meget våpen.

27 Men han ville ikke ta imot det, og brøt alle de pakter han før hadde sluttet med ham, og ble ham fremmed.

15.28 Athenobius krever byene tilbake

28 Videre sendte han til ham Athenobius, en av sine venner, for å tale med ham og si: Dere holder tilbake Joppe og Gazera og borgen i Jerusalem; det er byer i mitt rike.

29 Deres landområder har dere herjet og gjort stor skade i landet og fått herredømme over mange steder i mitt rike.

30 Overgi derfor de byer dere har tatt, og skattene fra de steder dere har fått herredømme over utenfor Judeas grenser;

31 eller gi meg for dem fem hundre talenter sølv, og for den skade dere har gjort og byskattene ytterligere fem hundre talenter; ellers vil vi komme og føre krig mot dere.

32 Da kom Athenobius, kongens venn, til Jerusalem; og da han så Simons herlighet og skapet med gull- og sølvkar og hans store følge, ble han forferdet og fremførte kongens budskap for ham.

33 Simon svarte ham og sa: Vi har verken tatt andres land eller holdt tilbake det som tilhører andre, men våre fedres arv, som våre fiender urettmessig hadde i sin besittelse en tid.

34 Når vi derfor har fått anledning, holder vi våre fedres arv.

35 Og hva du krever, Joppe og Gazera, angår, skjønt de gjorde stor skade på folket i vårt land, vil vi gi deg hundre talenter for dem. Dette svarte Athenobius ham ikke et ord på.

36 Men han vendte i vrede tilbake til kongen og fortalte ham om disse ord og om Simons herlighet og alt det han hadde sett; da ble kongen meget vred.

37 I mellomtiden flyktet Tryfon med skip til Orthosias.

15.38 Kendebeus sendes mot Judea

38 Da satte kongen Kendebeus til høvding over kystlandet og gav ham en hær av fotfolk og ryttere,

39 og bød ham å føre hæren mot Judea; også bød han ham å bygge opp Kedron og å befeste portene og føre krig mot folket; men kongen selv forfulgte Tryfon.

40 Så kom Kendebeus til Jamnia og begynte å egge folket og å herje Judea og ta folk til fange og drepe dem.

41 Og da han hadde bygget opp Kedron, satte han der ryttere og en hær av fotfolk, for at de derfra skulle gjøre utfall mot Judeas veier, slik kongen hadde befalt ham.

Kapittel 16 – Johannes seirer, og Simon blir myrdet

16.1 Johannes melder om Kendebeus

1 Da kom Johannes opp fra Gazera og fortalte sin far Simon hva Kendebeus hadde gjort.

2 Derfor kalte Simon sine to eldste sønner, Judas og Johannes, og sa til dem: Jeg og mine brødre og min fars hus har fra min ungdom og til denne dag kjempet mot Israels fiender; og det er gått så vel for oss, at vi mange ganger har fridd Israel.

3 Men nå er jeg gammel, og dere er, ved Guds miskunn, kommet i den rette alder; tre i mitt og min brors sted og gå og kjemp for vårt folk, og hjelpen fra himmelen være med dere.

4 Så utvalgte han av landet tyve tusen krigsmenn med ryttere; og de drog ut mot Kendebeus og hvilte den natt i Modin.

16.5 Seieren over Kendebeus

5 Og da de stod opp om morgenen og drog ut på sletten, se, da kom en meget stor hær av både fotfolk og ryttere mot dem; men det var en bekk mellom dem.

6 Da slo han og hans folk leir overfor dem; og da han så at folket var redde for å gå over bekken, gikk han selv først over, og da mennene så ham, fulgte de etter ham.

7 Da dette var gjort, delte han sine menn og satte rytterne midt blant fotfolket; for fiendens ryttere var meget mange.

8 Så blåste de i de hellige trompeter; da ble Kendebeus og hans hær slått på flukt, så mange av dem falt, og resten tok sin tilflukt til borgen.

9 På den tid ble Judas, Johannes’ bror, såret; men Johannes forfulgte dem fortsatt, til han kom til Kedron, som Kendebeus hadde bygget.

10 De flyktet helt til tårnene på markene ved Asdot; derfor satte han ild på det, så omkring to tusen av dem ble drept. Deretter vendte han tilbake til Judeas land i fred.

16.11 Ptolemaios legger svik mot Simon

11 På Jerikos slette var Ptolemaios, Abubus’ sønn, satt til høvding; og han hadde stor rikdom av sølv og gull,

12 for han var yppersteprestens svigersønn.

13 Da hans hjerte ble hovmodig, tenkte han å vinne landet for seg selv; og han la listige råd mot Simon og hans sønner for å ødelegge dem.

14 Nå besøkte Simon byene i landet og tok seg av deres gode styre; på den tid drog han selv ned til Jeriko med sine sønner Mattatias og Judas, i det hundre og syttiende år, i den ellevte måned, som kalles Sabat.

16.15 Simon myrdes i Dokus

15 Der tok Abubus’ sønn dem svikefullt imot i et lite festningsverk som het Dokus, som han hadde bygget, og holdt et stort gjestebud for dem; men han hadde skjult menn der.

16 Da Simon og hans sønner hadde drukket rikelig, reiste Ptolemaios og hans menn seg, tok sine våpen og kom inn på Simon i gjestebudshuset og drepte ham og hans to sønner og noen av hans tjenere.

17 Med dette begikk han et stort svik og gjengjeldte ondt for godt.

18 Så skrev Ptolemaios om dette og sendte bud til kongen om at han skulle sende ham en hær til hjelp, og han ville overgi ham landet og byene.

19 Han sendte også andre til Gazera for å drepe Johannes; og til høvedsmennene sendte han brev om at de skulle komme til ham, så han kunne gi dem sølv og gull og gaver.

20 Og andre sendte han for å ta Jerusalem og tempelberget.

16.21 Johannes unnslipper sviket

21 Men en hadde løpt i forveien til Gazera og fortalt Johannes at hans far og brødre var drept; og han sa: Ptolemaios har også sendt bud for å drepe deg.

22 Da han hørte dette, ble han meget forferdet; men han grep dem som var kommet for å drepe ham, og slo dem i hjel; for han visste at de søkte å ta livet av ham.

23 Men om de øvrige gjerninger som Johannes gjorde, om hans kriger og de store dåder han utførte, og om byggingen av murene som han lot oppføre, og om hans øvrige handlinger,

24 se, de er skrevet i krøniken om hans yppersteprestelige tid, fra den stund han ble yppersteprest etter sin far.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://quod.lib.umich.edu/cgi/r/rsv/rsv-idx?type=DIV1&byte=4219672

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.