Apostelgjerningene om Andreas

[Det som følger, er et fullstendig sammendrag, ikke en gjengivelse, av Gregors tekst.] 

Tekst

1 - Apostlene utsendes efter Herrens himmelfart

1 Etter himmelfarten spredte apostlene sig for å forkynne i forskjellige land. Andreas begynte i provinsen Akaia, men Matteus drog til byen Mermidona. (Restene av vers 1 og hele vers 2 gir et kort sammendrag av Apostelgjerningene om Andreas og Matteus, som Gregor enten fant som forord til sitt eksemplar av Apostelgjerningene om Andreas, eller mente sig forpliktet til å omtale på grunn av fortellingens popularitet.)

2 - Andreas helbreder den blinde tigger

2 Andreas forlot Mermidona og vendte tilbake til det distrikt som var ham tildelt. Da han vandret med sine disipler, møtte han en blind mann, som sa: «Andreas, Kristi apostel, jeg vet at du kan gi mig synet tilbake, men jeg ønsker ikke det; bare byd dem som er med dig, å gi mig så meget penger at jeg kan kle og nære mig sømmelig.» Andreas sa: «Dette er djevelens røst, som ikke vil tillate at mannen får sitt syn igjen.» Han rørte ved hans øyne og helbredet ham. Og da han bare hadde en skammelig, grov kledning, sa Andreas: «Ta det skitne plagget av ham og kle ham på ny.» Alle var rede til å kle av sig selv, og Andreas sa: «La ham få det som er ham tilstrekkelig.» Han vendte hjem takknemlig.

3 - Demetrius’ egyptiske gutt reises op fra de døde

3 Demetrius fra Amasea hadde en egyptisk gutt, som han var meget glad i, og som døde av feber. Da Demetrius hørte om Andreas’ mirakler, kom han, falt ned for hans føtter og bad om hjelp. Andreas ynkedes over ham, kom til huset, holdt en meget lang tale, vendte sig til båren, reiste gutten opp og gav ham tilbake til hans herre. Alle trodde og blev døpt.

4 - Sostratus anklages av sin egen mor

4 En kristen yngling ved navn Sostratus kom hemmelig til Andreas og sa til ham: «Min mor bærer en skyldig lidenskap for mig; jeg har avvist henne, og hun er gått til prokonsulen for å legge skylden på mig. Jeg vil heller dø enn å blottstille henne.» Tjenestemennene kom for å hente gutten, og Andreas bad og gikk med ham. Moren anklaget ham. Prokonsulen bød ham forsvare sig. Han tidde og vedblev å tie, inntil prokonsulen trakk sig tilbake for å rådslå. Moren begynte å gråte. Andreas sa: «Ulykkelige kvinne, som ikke frykter for å kaste din egen skyld på din sønn.» Hun sa til prokonsulen: «Helt siden min sønn næret sitt onde begjær, har han stadig vært i følge med denne mann.» Prokonsulen blev rasende, befalte at ynglingen skulde sys inn i parricidenes lædersekk og druknes i elven, og at Andreas skulde settes i fengsel til hans straff blev fastsatt. Andreas bad; det blev jordskjelv; prokonsulen falt ned fra sitt sete, alle kastet sig til jorden, og moren visnet bort og døde. Prokonsulen falt for Andreas’ føtter og bad om miskunn. Jordskjelvet og tordenen opphørte, og han helbredet dem som var blitt skadet. Prokonsulen og hele hans hus blev døpt.

5 - Cratinus’ hus helbredes fra sykdom og uren ånd

5 Sønnen til Cratinus (Gratinus) fra Sinope badet i kvinnenes bad og blev grepet av en demon. Cratinus skrev til Andreas og bad om hjelp; han selv hadde feber, og hans hustru vatersott. Andreas drog dit i et kjøretøy. Gutten, som blev pint av den onde ånd, falt for hans føtter. Han bød den fare ut, og den gjorde det under høye skrik. Så gikk han til Cratinus’ seng og sa til ham at han vel fortjente å lide på grunn av sitt løse liv, og bød ham stå opp og ikke mere synde. Han blev helbredet. Hustruen blev refset for sin troløshet. «Dersom hun vil vende tilbake til sin forrige synd, da la henne nu ikke bli helbredet; men dersom hun kan holde sig borte fra den, la henne bli helbredet.» Vannet brøt ut av hennes legeme, og hun blev frisk. Apostelen brøt brødet og gav henne. Hun takket Gud, trodde med hele sitt hus og falt aldri mer tilbake i synd. Senere sendte Cratinus Andreas store gaver ved sine tjenere, og deretter bad han selv, sammen med sin hustru, at han vilde ta imot dem; men han nektet og sa: «Det er heller for eder å gi dem til de trengende.»

6 - De syv demonene ved Nikeas gravsteder

6 Derefter drog han til Nikea, hvor der var syv djevler som holdt til blant gravene ved veien, og som ved middagstid stenede de forbipasserende og hadde drept mange. Og hele byen kom ut for å møte Andreas med olivengreiner og ropte: «Vår frelse er i dig, du Guds mann.» Da de hadde fortalt ham alt, sa han: «Dersom I tror på Kristus, skal I bli fri.» De ropte: «Det vil vi.» Han takket Gud og bød demonene vise sig; de kom i hunders skikkelse. Han sa: «Dette er eders fiender; dersom I bekjenner eders tro på at jeg kan drive dem ut i Jesu navn, vil jeg gjøre det.» De ropte: «Vi tror at Jesus Kristus, som du forkynner, er Guds Sønn.» Da bød han demonene fare til tørre og øde steder og ikke skade noe menneske før den siste dag. De brølte og forsvant. Apostelen døpte folket og innsatte Callistus til biskop.

7 - Den døde yngling ved Nikomedias port

7 Ved porten til Nikomedia møtte han en død mann, som blev båret på en båre, og hans gamle far, støttet av slaver, knapt i stand til å gå, og hans gamle mor med sønderrevet hår, klagende. «Hvorledes er dette hendt?» spurte han. «Han var alene i sitt kammer, og syv hunder fór på ham og drepte ham.» Andreas sukket og sa: «Dette er et bakhold av de demoner jeg fordrev fra Nikea. Hva vil du gjøre, far, dersom jeg gir din sønn livet tilbake?» «Jeg har intet mer dyrebart enn ham; jeg vil gi ham.» Han bad: «La denne ynglings ånd vende tilbake.» De troende svarte: «Amen.» Andreas bød ynglingen stå opp, og han stod opp, og alle ropte: «Stor er Andreas’ Gud.» Foreldrene tilbød store gaver, som han nektet å ta imot; men han tok ynglingen med sig til Makedonia og underviste ham.

8 - Stormen på havet stilles

8 Da han gikk om bord i et skip, seilte han inn i Hellespont på veien til Bysants. Det opstod en stor storm. Andreas bad, og det blev stille. De nådde Bysants.

9 - De væpnede menn stanses av engelen

9 Derfra drog de gjennom Trakia og møtte en flokk væpnede menn, som gjorde mine til å falle over dem. Andreas gjorde korsets tegn mot dem og bad om at de måtte bli maktesløse. En lysende engel rørte ved deres sverd, og de falt alle ned, og Andreas og hans følge gikk forbi, mens de tilbad ham. Og engelen forsvant i et stort lys.

10 - Andreas forkynner på skipet til Makedonia

10 I Perinthus fant han et skip som skulde til Makedonia, og en engel sa til ham at han skulde gå om bord. Da han forkynte, hørte styrmannen og de øvrige og blev omvendt, og Andreas priste Gud for at han hadde åpenbart sig på havet.

11 - Bryllupet i Filippi og advarselen mot blodskam

11 I Filippi var der to brødre, hvorav den ene hadde to sønner og den andre to døtre. De var rike og fornemme og sa: «Det finnes ingen slekt i byen som er vår likemann; la oss gifte våre sønner med våre døtre.» Det blev vedtatt, og festegaven blev gitt av sønnenes far. På bryllupsdagen kom et ord fra Gud til dem: «Vent til min tjener Andreas kommer; han skal si eder hva I skal gjøre.» Alle forberedelser var gjort, og gjester var innbudt, men de ventet. På den tredje dag kom Andreas; de gikk ham i møte med kranser og fortalte ham hvordan de var blitt pålagt å vente på ham, og hvordan saken stod. Hans ansikt skinte, så de undret sig over ham. Han sa: «La eder ikke bedra, mine barn; men omvend eder, for I har syndet ved å tenke på å sammenføye dem som er nær beslektet. Vi forbyr eller sky ikke ekteskapet. Det er en guddommelig ordning; men vi fordømmer blodskam.» Foreldrene blev urolige og bad om tilgivelse. De unge så Andreas’ ansikt lik en engels og sa: «Vi er forvisset om at din lære er sann.» Apostelen velsignet dem og drog bort.

12 - Exoos vender sig fra rikdommen og følger Andreas

12 I Tessalonika var der en rik og fornem yngling, Exoos, som uten sine foreldres vitende kom og bad om å bli vist sannhetens vei. Han blev undervist og trodde og fulgte Andreas uten å ta hensyn til sin jordiske eiendom. Foreldrene hørte at han var i Filippi og søkte å bestikke ham med gaver for å få ham til å forlate Andreas. Han sa: «Om I bare ikke hadde disse rikdommer, da vilde I kjenne den sanne Gud og unnfly hans vrede.» Også Andreas kom ned fra tredje etasje og forkynte for dem, men forgjeves; han trakk sig tilbake og stengte husets dører. De samlet en flokk og kom for å brenne huset og sa: «Død over sønnen som har forlatt sine foreldre»; og de brakte fakler, siv og ved og satte huset i brann. Det stod i lys lue. Exoos tok en flaske vann og bad: «Herre Jesu Kristi, i hvis hånd alle elementers natur er, du som væter det tørre og tørker det fuktige, kjøler det hete og tenner det slukkede, slokk denne ild, for at dine tjenere ikke skal bli onde, men desto mer opptent til tro.» Han stenket flammene, og de døde ut. «Han er blitt en trollmann,» sa foreldrene, og de hentet stiger for å klatre opp og drepe dem; men Gud slo dem med blindhet. De forble hårdnakkede; men en borger ved navn Lysimachus sa: «Hvorfor holde ut? Gud kjemper for disse. Hold op, for at ikke himmelsk ild skal fortære eder.» De blev grepet og sa: «Dette er den sanne Gud.» Det var nu natt, men et lys skinte frem, og de fikk synet tilbake. De gikk opp og falt ned for Andreas og bad om tilgivelse, og deres anger fikk Lysimachus til å si: «Sannelig, Kristus, som Andreas forkynner, er Guds Sønn.» Alle blev omvendt, unntagen ynglingens foreldre, som forbannet ham og drog hjem igjen og gav all sin eiendom til offentlige formål. Femti dager senere døde de plutselig, og borgerne, som elsket ynglingen, gav ham eiendommen tilbake. Han forlot ikke Andreas, men brukte sine inntekter til de fattige.

13 - Adimantus helbredes efter tre og tyve år

13 Ynglingen bad Andreas gå med ham til Tessalonika. Alle samlet sig i teatret, glade over å se sin yndling. Ynglingen talte til dem, mens Andreas tidde, og alle undret sig over hans visdom. Folket ropte: «Frels Carpianus’ sønn, som er syk, og vi vil tro.» Carpianus gikk hjem og sa til gutten: «I dag skal du bli helbredet, Adimantus.» Han sa: «Da er min drøm blitt sann: jeg så denne mann i et syn, idet han helbredet mig.» Han stod opp, kledde sig og løp til teatret, og kom foran sin far, og falt for Andreas’ føtter. Da folket så ham gå efter tre og tyve år, ropte de: «Ingen er som Andreas’ Gud.»

14 - Den hengte yngling reises opp

14 En borger hadde en sønn som var besatt av en uren ånd, og bad om at han måtte bli helbredet. Demonen, som forutså at den skulde drives ut, tok sønnen til side inn i et kammer og fikk ham til å henge sig. Faderen sa: «Bær ham til teatret; jeg tror denne fremmede kan opreise ham.» Det samme sa han til Andreas. Andreas sa til folket: «Hva gagn er det eder om I ser dette skje og ikke tror?» De sa: «Frykt ikke, vi vil tro.» Ynglingen blev reist op, og de sa: «Det er nok, vi tror.» Og de fulgte Andreas til huset med fakler og lamper, for det var natt, og han lærte dem i tre dager.

15 - Medias lærer barmhjertighet før hans sønn helbredes

15 Medias fra Filippi kom og bad for sin syke sønn. Andreas tørket hans kinn og strøk hans hode og sa: «Vær ved godt mot, bare tro,» og gikk med ham til Filippi. Da de gikk inn i byen, møtte en gammel mann dem og bad for sine sønner, som Medias for en ubeskrivelig forbrytelse hadde kastet i fengsel, og de var råtnet av sår. Andreas sa: «Hvorledes kan du be om hjelp for din sønn, når du holder disse menn bundne? Løs først deres lenker, for din ubarmhjertighet hindrer mine bønner.» Medias, angerfull, sa: «Jeg vil løse disse to og syv andre, som du ikke har hørt om.» De blev ført frem, pleiet i tre dager, helbredet og frigitt. Så helbredet apostelen sønnen, Filomedes, som hadde vært syk i to og tyve år. Folket ropte: «Helbred også våre syke.» Andreas sa til Filomedes at han skulde gå til dem i deres hus og byde dem stå op i Jesu Kristi navn, ved hvilket han selv var blitt helbredet. Dette blev gjort, og alle trodde og bar frem gaver, som Andreas ikke tok imot.

16 - Nikolaus lærer å gi sin sjel fremfor sine gaver

16 En borger, Nikolaus, tilbød en forgyllet vogn og fire hvite muldyr og fire hvite hester, som sin kosteligste eiendom, for at hans datter skulde bli helbredet. Andreas smilte. «Jeg tar imot dine gaver, men ikke disse synlige; for dersom du gir dette for din datter, hvad vil du da gi for din sjel? Det er dette jeg ønsker av dig, at det indre menneske må kjenne den sanne Gud, forkaste jordiske ting og begjære det evige . . .» Han overtalte alle til å forlate sine avguder, og helbredet piken. Hans ry gikk gjennom hele Makedonia.

17 - Den urene ånd drives ut, og filosofene blir svar skyldige

17 Neste dag, mens han lærte, ropte en yngling: «Hva har du med oss å gjøre? Er du kommet for å drive oss ut av vårt eget sted?» Andreas kalte ham til sig: «Hva er ditt verk?» «Jeg har bodd i denne gutt fra hans ungdom og tenkte aldri å forlate ham; men for tre dager siden hørte jeg hans far si: ‘Jeg vil gå til Andreas’; og nu frykter jeg de pinsler du bringer oss, og jeg skal fare ut.» Ånden forlot gutten. Og mange kom og spurte: «I hvilket navn helbreder du våre syke?» Også filosofer kom og tvistet med ham, og ingen kunde stå sig mot hans lære.

18 - Prokonsulen Virinus forfølger Andreas

18 På denne tid gikk en som stod ham imot, til prokonsulen Virinus og sa: «Det er opstått en mann i Tessalonika, som sier at templene skal rives ned og seremonier avskaffes, og all den gamle lov oppheves, og at én Gud skal tilbes, hvis tjener han sier at han er.» Prokonsulen sendte soldater og riddere for å hente Andreas. De fant hans bolig; da de gikk inn, skinte hans ansikt så at de falt ned av frykt. Andreas sa til dem som var til stede hva prokonsulen hadde for. Folket væpnet sig mot soldatene, men Andreas stanset dem. Prokonsulen kom; da han ikke fant Andreas på det sted som var fastsatt, raserte han som en løve og sendte tyve mann til. Da de kom, blev de forvirret og sa intet. Prokonsulen sendte en stor tropp for å hente ham med makt. Andreas sa: «Er I kommet efter mig?» «Ja, dersom du er den trollmann som sier at gudene ikke skal tilbes.» «Jeg er ingen trollmann, men apostel for Jesus Kristus, som jeg forkynner.» Da drog en av soldatene sitt sverd og ropte: «Hva har jeg med dig å gjøre, Virinus, siden du sender mig til en som ikke bare kan drive mig ut av dette kar, men brenne mig ved sin makt? Om du bare vilde komme selv! du vilde ikke gjøre ham noget ondt.» Og djevelen fór ut av soldaten, og han falt død om. Da kom prokonsulen og stod foran Andreas, men kunde ikke se ham. «Jeg er den som du søker.» Hans øyne blev åpnet, og han sa i vrede: «Hva er dette for vanvidd, at du forakter oss og våre menn? Du er visselig en trollmann. Nu vil jeg kaste dig for dyrene for ringakt av våre guder og oss, og vi skal se om den korsfestede som du forkynner, vil hjelpe dig.» Andreas sa: «Du må tro, prokonsul, på den sanne Gud og på hans Sønn, som han har sendt, især nu da en av dine menn er død.» Og efter lang bønn rørte han ved soldaten og sa: «Stå op; min Gud Jesus Kristus reiser dig op.» Han stod op og var frisk. Folket ropte: «Ære være vår Gud.» Prokonsulen sa: «Tro ikke, folk, tro ikke trollmannen.» De sa: «Dette er ikke trolldom, men sunn og sann lære.» Prokonsulen sa: «Jeg vil kaste denne mann for dyrene og skrive til keiseren om eder, at I skal omkomme fordi I forakter hans lover.» De vilde stene ham og sa: «Skriv til keiseren at makedonerne har tatt imot Guds ord og forlatt sine avguder og tilber den sanne Gud.» Da gikk prokonsulen i vrede tilbake til pretoriet, og om morgenen førte han dyr til stadion og lot apostelen slepes dit ved håret og slåes med køller. Først slapp de inn et villsvin som gikk tre ganger rundt ham og rørte ham ikke. Folket priste Gud. En okse, ført av tretti soldater og egget av to jegere, rørte ikke Andreas, men rev jegerne i stykker, brølte og falt død om. «Kristus er den sanne Gud,» sa folket. En engel blev sett stige ned og styrke apostelen. Prokonsulen sendte i raseri inn en vill leopard, som lot alle være i fred, men grep og kvalte prokonsulens sønn; men Virinus var så vred at han ikke sa noget om det og ikke brydde sig. Andreas sa til folket: «Kjenn nu at dette er den sanne Gud, hvis makt underkuer dyrene, skjønt Virinus ikke kjenner ham. Men for at I skal tro desto mer, vil jeg reise den døde sønn op og gjøre den dåraktige far til skamme.» Efter lang bønn reiste han ham op. Folket vilde slå Virinus ihjel, men Andreas holdt dem tilbake, og Virinus gikk til pretoriet, forvirret.

19 - Slangen drepes og barnet reises opp

19 Derefter sendte en yngling som fulgte apostelen, bud efter sin mor for at hun skulde møte Andreas. Hun kom og, efter å være undervist, bad ham komme til deres hus, som var herjet av en stor slange. Da Andreas nærmet sig, hveste den høit og kom ham imøte med løftet hode; den var femti alen lang; alle falt ned av frykt. Andreas sa: «Skjul ditt hode, du urene, som du i begynnelsen løftet til menneskenes skade, og adlyd Guds tjenere og dø.» Slangen brølte og kveilet sig om en stor eik i nærheten og spydde ut gift og blod og døde.  Andreas gikk til kvinnens gård, hvor et barn som slangen hadde drept, lå dødt. Han sa til foreldrene: «Vår Gud, som vil eder frelst, har sendt mig hit, for at I skal tro på ham. Gå og se drapsmannen drept.» De sa: «Vi bryr oss ikke så meget om barnets død, bare vi blir hevnet.» De gikk, og Andreas sa til prokonsulens hustru (hennes omvendelse er utelatt av Gregor): «Gå og reis gutten op.» Hun gikk, uten å tvile, og sa: «I min Guds, Jesu Kristi navn, stå op, frisk.» Foreldrene vendte tilbake og fant sitt barn levende og falt for Andreas’ føtter.

20 - Andreas’ syn om korset og hans avskjed med brødrene

20 Natten efter så han et syn, som han fortalte: «Hør, elskede, mitt syn. Jeg så, og se, et stort fjell hevet høit op, og på det var intet jordisk, men det skinte bare med et slikt lys, at det syntes å opplyse hele verden. Og se, ved mig stod mine elskede brødre, apostlene Peter og Johannes; og Johannes rakte sin hånd til Peter og løftet ham op på fjellets topp, og vendte sig til mig og bad mig gå op efter Peter og sa: ‘Andreas, du skal drikke Peters kalk.’ Og han rakte ut sine hender og sa: ‘Kom nær til mig og ræk ut dine hender så du kan føie dem til mine, og legg ditt hode ved mitt hode.’ Da jeg gjorde så, fant jeg mig mindre enn Johannes. Derefter sa han til mig: ‘Vil du kjenne bildet av det du ser, og hvem det er som taler til dig?’ og jeg sa: ‘Jeg ønsker å kjenne det.’ Og han sa til mig: ‘Jeg er korsets ord, som du snart skal henge på for hans navns skyld som du forkynner.’ Og mange andre ting sa han til mig, som jeg nu intet må si om, men de skal kunngjøres når jeg kommer til offeret. Men nu la alle samles som har mottatt Guds ord, og la mig befale dem til Herren Jesus Kristus, at han vil verdiges å bevare dem uplettet i sin lære. For jeg blir nu løst fra legemet og går til det løfte som han har verdiget å love mig, han som er himmelens og jordens Herre, den allmektige Guds Sønn, sann Gud med den Hellige Ånd, værende i evigheters evighet.’» (Jeg er viss på at Johannes i den siste del av dette syn er satt inn av Gregor i stedet for Jesus. Gjenlydene av Apostelgjerningene om Johannes og om Peter er meget tydelige her.) Alle brødrene gråt og slo sig for sitt ansikt. Da alle var samlet, sa Andreas: «Vit, elskede, at jeg står for å forlate eder; men jeg håper på Jesus, hvis ord jeg forkynner, at han vil bevare eder fra ondt, at denne høst som jeg har sådd iblandt eder, ikke skal rykkes op av fienden, det er, kunnskapen og læren om min Herre Jesus Kristus. Men bed I alltid og stå faste i troen, at Herren må rykke op all ugress av anstøt og verdiges å samle eder i sitt himmelske forrådshus som rent hvete.» Så lærte han og stadfestet dem i fem dager; da bredte han sine hender ut og bad: «Bevar, beder jeg dig, Herre, denne hjord som nu har kjent din frelse, at den onde ikke må få makt over den, men at det som den ved ditt bud og ved min hånd har mottatt, den må kunne bevare ukrenket til evig tid.» Og alle svarte: «Amen.» Han tok brød, brøt det med takk og gav det til alle og sa: «Motta den nåde som Kristus, vår Herre Gud, gir eder ved mig, sin tjener.» Han kysset hver og en og anbefalte dem til Herren og drog til Tessalonika, og efter å ha lært der i to dager, forlot han dem.

21 - Reisen til Patrae og mannen som falt over bord

21 Mange troende fra Makedonia fulgte ham i to skip. Og alle ønsket å være i Andreas’ skip for å høre ham. Han sa: «Jeg vet eders ønske, men dette skip er for lite. La tjenere og bagasje gå i det større skip, og I med mig i dette.» Han gav dem Anthimus til trøst og bød dem gå i et annet skip, som han befalte alltid å holde sig nær . . . for at de kunde se ham og høre Guds ord. (Dette er noget forvirret.) Og da han sov en stund, falt en over bord. Anthimus vekket ham og sa: «Hjelp oss, gode mester; en av dine tjenere går under.» Han truet vinden, og det blev stille, og mannen blev båret av bølgene bort til skipet. Anthimus hjalp ham om bord, og alle undret sig. På den tolvte dag nådde de Patrae i Akaia, gikk i land og tok inn på et herberge.

22 - Lesbius helbredes og kommer til troen

22 Mange bad ham bo hos dem, men han sa at han bare kunde gå dit Gud bød ham. Den natt fikk han ingen åpenbaring, og den neste natt, da han var bedrøvet over dette, hørte han en røst som sa: «Andreas, jeg er alltid med dig og forlater dig ikke,» og han gledet sig. Lesbius, prokonsulen, fikk i et syn beskjed om å ta ham inn og sendte bud efter ham. Han kom, og da han trådte inn i prokonsulens kammer, fant han ham liggende som død, med lukkede øyne; han slo ham på siden og sa: «Stå op og si oss hvad som er hendt dig.» Lesbius sa: «Jeg avskydde den vei som du lærer og sendte soldater i skip til prokonsulen i Makedonia, for at de skulde sende dig bundet til mig; men de forliste og kunde ikke nå frem. Og da jeg holdt fast ved mitt forsett å ødelegge din vei, kom to svarte menn (etiopere) og pisket mig og sa: ‘Vi kan ikke lenger få makt her, for mannen kommer som du vil forfølge. Så i natt, mens vi ennå har makten, vil vi hevne oss på dig.’ Og de slo mig sårt og forlot mig. Men nu bed du at jeg må få tilgivelse og bli helbredet.» Andreas forkynte ordet, og alle trodde, og prokonsulen blev helbredet og styrket i troen.

23 - Trophima, Callisto og Guds dom over uretten

23 Nu var der Trophima, som før hadde vært prokonsulens elskerinne, men nu var gift med en annen; hun forlot sin mann og holdt sig til Andreas. Hennes mann gikk til hennes frue (Lesbius’ hustru) og sa at hun tok opp igjen sitt forhold til prokonsulen. Hustruen, som blev rasende, sa: «Det er derfor min mann har forlatt mig i seks måneder.» Hun kalte sin forvalter (procurator) og lot Trophima dømme som skjøge og sende til bordellet. Lesbius visste intet og blev ført bak lyset av sin hustru da han spurte om henne. Trophima bad stadig i bordellet og hadde evangeliet på sitt bryst, og ingen kunde nærme sig henne. En dag vilde en gjøre vold på henne, og evangeliet falt til jorden. Hun ropte til Gud om hjelp, og en engel kom, og ynglingen falt død om. Derefter reiste hun ham op, og hele byen løp for å se det. Lesbius’ hustru gikk til badet med forvalteren, og mens de badet, kom en stygg demon og drepte dem begge. Andreas hørte det og sa: «Det er Guds dom for deres ferd mot Trophima.» Fruens amme, krokrygget av alder, blev båret til stedet og bad for henne. Andreas sa til Lesbius: «Vil du at hun skal reises op?» «Nei, efter alt det onde hun har gjort.» «Vi bør ikke være ubarmhjertige.» Lesbius gikk til pretoriet; Andreas reiste hans hustru op, og hun blev skamfull; han bød henne gå hjem og be. «Først,» sa hun, «forlik mig med Trophima, som jeg har gjort urett.» «Hun bærer ikke nag til dig.» Han kalte henne, og de blev forlikt. Callisto var hustruens navn. Lesbius, som vokste i troen, kom en dag til Andreas og bekjente alle sine synder. Andreas sa: «Jeg takker Gud, min sønn, at du frykter den kommende dom. Vær sterk i Herren, som du tror på.» Og han tok hans hånd og gikk med ham på stranden.

24 - De druknede menn reises op fra havet

24 De satte sig, med andre, på sanden, og han lærte. Et lik blev kastet op av havet nær dem. «Vi må få vite,» sa Andreas, «hvad fienden har gjort med ham.» Så reiste han ham op, gav ham et klesplagg og bød ham fortelle sin historie. Han sa: «Jeg er sønn av Sostratus, fra Makedonia, nylig kommet fra Italia. Da jeg vendte hjem, hørte jeg om en ny lære og drog av sted for å finne ut om den. På veien hit forliste vi, og alle druknet.» Og efter å ha tenkt sig om, skjønte han at Andreas var den mann han søkte, og falt for hans føtter og sa: «Jeg vet at du er den sanne Guds tjener. Jeg ber dig for mine reisefeller, at også de må reises op og kjenne ham.» Da underviste Andreas ham, og derefter bad han Gud vise legemene av de andre druknede menn; ni og tredve blev skylt i land, og alle der bad om at de måtte reises op. Filopator, ynglingen, sa: «Min far sendte mig hit med en stor sum. Nu spotter han Gud og hans lære. La det ikke bli så.» Andreas bød at legemene skulde samles, og sa: «Hvem vil du ha reist op først?» Han sa: «Warus, min fostbror.» Så blev han først reist op, og dernæst de andre åtte og tredve. Andreas bad over hver, og derefter sa han til brødrene at hver skulde ta en ved hånden og si: «Jesus Kristus, den levende Guds Sønn, reiser dig op.» Lesbius gav Filopator meget penger for å erstatte det han hadde mistet, og han blev hos Andreas.

25 - Kalliopa hjelpes i sin barnsnød

25 En kvinne, Kalliopa, gift med en morder, hadde et uekte barn og led i barnsnød. Hun sa til sin søster at hun skulde påkalle Diana om hjelp; da hun gjorde det, viste djevelen sig for henne om natten og sa: «Hvorfor uroer du mig med tomme bønner? Gå til Andreas i Akaia.» Hun kom, og han fulgte henne til Korint, og Lesbius med ham. Andreas sa til Kalliopa: «Du fortjener å lide for ditt onde liv; men tro på Kristus, så skal du få lindring, men barnet skal fødes dødt.» Og så skjedde.

26 - Sostratus og Filopator finner Andreas i Korint

26 Andreas gjorde mange tegn i Korint. Sostratus, Filopators far, som i et syn var blitt advart om å besøke Andreas, kom først til Akaia og derpå til Korint. Han møtte Andreas gående med Lesbius, kjente ham igjen efter synet og falt for hans føtter. Filopator sa: «Dette er min far, som søker å vite hvad han skal gjøre.» Andreas sa: «Jeg vet at han er kommet for å lære sannheten; vi takker Gud som åpenbarer sig for de troende.» Leontius, Sostratus’ tjener, sa til ham: «Ser du, herre, hvorledes denne manns ansikt skinner?» «Jeg ser det, min elskede,» sa Sostratus; «la oss aldri forlate ham, men leve hos ham og høre det evige livs ord.» Neste dag bar de frem mange gaver for Andreas, men han sa: «Det tilkommer ikke mig å ta noget av eder uten eder selv. Hadde jeg ønsket penger, så er Lesbius rikere.»

27 - Demonene i badet drives ut

27 Efter noen dager bød han dem gjøre et bad i stand for ham; og da han gikk dit, så han en gammel mann med en djevel, som skalv meget. Mens han undret sig over ham, kom en annen, en ung mann, ut av badet og falt for hans føtter og sa: «Hva har vi med dig å gjøre, Andreas? Er du kommet hit for å drive oss ut av våre bosteder?» Andreas sa til folket: «Frykt ikke,» og drev begge djevlene ut. Og mens han badet, sa han til dem: «Menneskenes fiende ligger i bakhold overalt, i bad og i elver; derfor bør vi alltid påkalle Herrens navn, for at han må ha makt over oss.» De bar sine syke til ham for å bli helbredet, og det gjorde også folk fra andre byer.

28 - Den gamle Nikolaus omvender sig fra sitt urene liv

28 En gammel mann, Nikolaus, kom med sønderrevne klær og sa: «Jeg er fire og sytti år gammel og har alltid vært en libertiner. For tre dager siden hørte jeg om dine mirakler og din lære. Jeg tenkte jeg vilde vende om, og så tenkte jeg igjen at jeg ikke vilde. I denne tvil tok jeg et evangelium og bad Gud gjøre mig glemsom overfor mine gamle påfunn. Noen dager efter glemte jeg evangeliet jeg bar på mig, og gikk til bordellet. Kvinnen sa: ‘Gå bort, gamle mann, gå bort; du er en Guds engel, rør mig ikke og kom mig ikke nær, for jeg ser i dig en stor hemmelighet.’ Da kom jeg til å huske evangeliet og er kommet til dig for hjelp og tilgivelse.» Andreas talte lenge mot ukyskhet og bad fra den sjette til den niende time. Han reiste sig, vasket sitt ansikt og sa: «Jeg vil ikke ete før jeg vet om Gud vil miskunne sig over denne mann.» Også den annen dag fastet han, men fikk ingen åpenbaring før den femte dag, da han gråt meget og sa: «Herre, vi får miskunn for de døde; og nu denne mann, som ønsker å kjenne din storhet, hvorfor skulde han ikke vende om, og du helbrede ham?» En røst fra himmelen sa: «Du har seiret for den gamle mann; men likesom du er tynget av faste, la også ham faste, for at han kan bli frelst.» Og han kalte ham til sig og forkynte avhold. På den sjette dag bad han alle brødrene be for Nikolaus, og de gjorde det. Så tok Andreas føde og tillot de andre å ete. Nikolaus gikk hjem, gav bort alt sitt gods og levde i seks måneder på tørt brød og vann. Så døde han. Andreas var ikke der, men på det sted hvor han var, hørte han en røst: «Andreas, Nikolaus, som du bad for, er blitt min.» Og han sa til brødrene at Nikolaus var død og bad at han måtte hvile i fred.

29 - Antiphanes’ hus befris fra demonene

29 Og mens han blev på det sted (sannsynligvis Lakedaimon), kom Antiphanes fra Megara og sa: «Dersom der er i dig nogen mildhet, efter befaling av den frelser som du forkynner, så vis den nu.» Da han blev spurt om sin sak, fortalte han den: «Da jeg vendte hjem fra en reise, hørte jeg portneren i mitt hus rope. De sa mig at han og hans hustru og sønn blev pint av en djevel. Jeg gikk op og fant andre tjenere skjære tenner, løpe imot mig og le så vanvittig. Jeg gikk videre op og fant at de hadde slått min hustru; hun lå med håret over sitt ansikt, ute av stand til å kjenne mig igjen. Helbred henne, og jeg bryr mig intet om de andre.» Andreas sa: «Hos Gud er det ingen persons anseelse. La oss gå dit.» De gikk fra Lakedaimon til Megara, og da de kom inn i huset, ropte alle djevlene: «Hva gjør du her, Andreas? Gå dit du har lov; dette hus er vårt.» Han helbredet hustruen og alle de besatte, og Antiphanes og hans hustru blev faste tilhengere.

30 - Maximilla helbredes, og Egeas varsles

30 Han vendte tilbake til Patrae, hvor Egeas nu var prokonsul; og en ved navn Iphidamia, som var blitt omvendt av en disippel, Sosias, kom og omfavnet hans føtter og sa: «Min frue Maximilla, som har feber, har sendt bud efter dig. Prokonsulen står ved hennes seng med sitt sverd dradd og vil drepe sig selv når hun dør.» Han gikk til henne og sa til Egeas: «Gjør dig selv intet ondt, men stikk ditt sverd tilbake på dets sted. Det skal komme en tid da du vil dra det mot mig.» Egeas forstod det ikke, men gjorde plass. Andreas tok Maximillas hånd; hun brøt ut i sved og blev frisk; han bød dem gi henne mat. Prokonsulen sendte ham hundre sølvstykker, men han vilde ikke se på dem.

31 - Den syke mann i sølen helbredes

31 Da han gikk derfra, så han en syk mann liggende i sølen og tigge, og han helbredet ham.

32 - Den blinde mann og hans hus får synet tilbake

32 Et annet sted så han en blind mann med hustru og sønn og sa: «Dette er i sannhet djevelens verk: han har blindet dem i sjel og legeme.» Han åpnet deres øyne, og de trodde.

33 - Den syke ved havnen vaskes og helbredes

33 En som så dette, sa: «Jeg ber dig, kom til havnen; der er en mann, en sjømanns sønn, som har ligget syk i femti år, kastet ut av huset, liggende på stranden, uhelbredelig, full av sår og mark.» De gikk til ham. Den syke sa: «Kanskje du er disippel av den Gud som alene kan frelse.» Andreas sa: «Jeg er den som i min Guds navn kan gi dig helbredelse,» og la til: «I Jesu Kristi navn, stå op og følg mig.» Han lot sine skitne filler ligge og fulgte, idet verk og mark fløt av ham. De gikk ned i havet, og apostelen vasket ham i treenighetens navn, og han blev hel; og han løp naken gjennom byen og forkynte den sanne Gud.

34 - Stratokles kommer til troen efter Alkman blir helbredet

34 På denne tid kom prokonsulens bror, Stratokles, fra Italia. En av hans slaver, Alkman, som han holdt meget av, blev grepet av en djevel og lå frådende på gårdsplassen. Da Stratokles hørte det, sa han: «Hadde bare havet slukt mig før jeg så dette.» Maximilla og Iphidamia sa: «Vær ved godt mot; her er en Guds mann; la oss sende bud efter ham.» Da han kom, tok han guttens hånd og reiste ham op frisk. Stratokles trodde og holdt sig til Andreas.

35 - Maximilla søker daglig Andreas’ lære

35 Maximilla gikk daglig til pretoriet og sendte bud efter Andreas for at han skulde lære der. Egeas var borte i Makedonia, vred fordi Maximilla hadde forlatt ham efter sin omvendelse. En dag, mens de alle var samlet, kom han tilbake, til deres store redsel. Andreas bad at han ikke måtte få komme inn i stedet før alle var gått. Og straks blev Egeas grepet av en uvelhet, og i mellomtiden velsignet apostelen dem alle og sendte dem bort, sig selv sist. Men Maximilla kom ved første leilighet til Andreas og mottok Guds ord og gikk hjem. [Omtrent her må vi plassere de episoder som Evodius av Uzala siterer: se nedenfor.]

36 - Andreas fengsles, hudstrykes og korsfestes

36 Derefter blev Andreas tatt av Egeas og satt i fengsel, og alle kom til fengslet for å bli undervist. Efter noen dager blev han hudstrøket og korsfestet; han hang i tre dager, forkynnende, og døde, som det fullt ut fortelles i hans Martyrium. Maximilla balsamerte og begravde hans legeme.

37 - Tegnene ved Andreas’ grav

37 Fra graven kommer manna som mel, og olje; mengden viser den kommende årstids ufruktbarhet eller fruktbarhet — som jeg har fortalt i min første bok om Mirakler. Jeg har ikke fremstillet hans Martyrium i lengden, fordi jeg finner det vel gjort av en annen.

38 - Forfatterens bønn og avslutning

38 Dette har jeg våget å skrive, uverdig, ulærd, osv. Forfatterens bønn for sig selv ender boken. Må Andreas, på hvis dødsdag han blev født, gå i forbønn for å frelse ham.

(Martyriet som Gregor sikter til, er det som begynner: «Conversante et docente».) Av de løse fragmenter og sitater som går foran Martyriet, er der tre:

F1 - Andreas oppløser bryllupet og lærer ugift hellighet

(a) Ett er i Titus’ brev. Da endelig også Andreas [Johannes er blitt sitert kort tid før] kom til et bryllup, løste også han, for å åpenbare Guds herlighet, ad enkelte som var bestemt til å gifte sig med hverandre, menn og kvinner, og lærte dem å fortsette hellige i den ugifte stand. Uten tvil sikter dette til fortellingen hos Gregor, kap. 11. Det bør bemerkes at Gregor har forandret fortellingen (eller brukt en forandret tekst), for ekteskap mellom søskenbarn blev ikke forbudt før Theodosius’ tid (så Flamion). Han eller hans kilde har innbilt sig slektskapet mellom parene; i de opprinnelige Apostelgjerninger behøvde det ikke å være noget slikt: den blotte omstendighet at det var ekteskap, var nok.

F2 - Maximilla, Euclia og Egeas’ bedrag

(b) Det neste finnes i et skrift av Evodius, biskop av Uzala, mot manikeerne: Legg merke til, i Leucius’ Apostelgjerninger, som han skrev under apostlenes navn, hvad slags ting I godtar om Maximilla, Egetes’ hustru: hun, som nektet å yte sin mann det som tilkom ham (skjønt apostelen har sagt: La mannen yte hustruen det som han er skyldig, og likeså hustruen mannen: 1 Kor. vii. 3), la sin tjenestepike Euclia på sin mann, pyntet henne — som det der er skrevet — med onde (eg. fiendtlige) lokkemidler og malinger, og satte henne i sitt sted om natten, så han i uvitenhet brukte henne som sin hustru. Der er det også skrevet at da denne samme Maximilla og Iphidamia sammen var gått for å høre apostelen Andreas, ledsaget et vakkert barn, som Leucius vil at vi skal forstå enten var Gud, eller i det minste en engel, dem til apostelen Andreas og gikk til Egetes’ pretorium, og gikk inn i deres kammer og lot som med en kvinnes røst, som av Maximilla, idet den klaget over kvinnfolkets lidelser, og som om Iphidamia svarte. Da Egetes hørte denne samtale, gikk han bort. [Disse hendelser må ha falt mellom kap. 35 og 36 hos Gregor av Tours.]

F3 - De bedragerske skinn av synlige ting

(c) Evodius siterer en annen setning, ikke sikkert fra Apostelgjerningene om Andreas, men mere i deres stil enn i Johannes’ eller Peters: I Leucius’ Apostelgjerninger, som manikeerne tar imot, står det således skrevet: For de bedragerske innbilninger og foregivne skinn og samling (tvang, påtvinging) av synlige ting kommer ikke engang av deres egen natur, men av det menneske som av egen vilje er blitt verre ved forførelse. Det er nokså dunkelt, både i original og oversettelse; men det er av den art som vilde tiltale dem som anså materielle ting og fenomener som onde. Vi undres ikke over at slike fortellinger som den Evodius siterer, er blitt utrensket, enten av Gregor eller av hans kilde, av teksten. Det neste stykke er et fragment på noen sider, funnet av M. Bonnet i et vatikansk håndskrift (Gr. 808) fra det tiende til ellevte århundre. Det er ingen tvil om at det er et stykke av de opprinnelige Apostelgjerninger. Det er høist langtrukkent på enkelte steder. Andreas taler i fengselet til brødrene.

B1 - Andreas taler om den himmelske ætt

1 . . . er der hos eder overhodet slapphet? er I ennu ikke overbevist ved eder selv om at I ennu ikke bærer hans godhet? la oss være ærbødige, la oss glede oss med oss selv i det rikelige (usnau) fellesskap som kommer av ham. La oss si til oss selv: Salig er vår ætt! av hvem er den blitt elsket? salig er vår stand! av hvem har den fått miskunn? vi er ikke kastet til jorden, vi som er blitt erkjent av så stor en høihet: vi er ikke tidens avkom, for siden å opløses av tiden; vi er ikke et påfunn (produkt) av bevegelse, skapt for igjen å ødelegges av sig selv, ei heller ting av jordisk fødsel, som igjen ender der. Vi hører da til en storhet, som vi strekker oss efter, som vi er eiendom for, og kanskje til en storhet som miskunner sig over oss. Vi hører til det bedre; derfor flyr vi fra det verre: vi hører til det skjønne, for hvis skyld vi forkaster det stygge; til det rettferdige, ved hvem vi kaster bort det urettferdige; til det barmhjertige, ved hvem vi forkaster det ubarmhjertige; til frelseren, ved hvem vi kjenner ødeleggeren; til lyset, ved hvem vi har kastet bort mørket; til den ene, ved hvem vi har vendt oss bort fra de mange; til det himmelske, ved hvem vi har lært å kjenne det jordiske; til det blivende, ved hvem vi har sett det forgjengelige. Dersom vi ønsker å bære frem for Gud, som har miskunnet sig over oss, en verdig takk eller frimodighet eller salme eller ros, hvad bedre grunn (emne) har vi da enn at vi er blitt erkjent av ham?

B2 - Brødrene styrkes i fengselet

2 Og da han således hadde talt til brødrene, sendte han dem bort, hver til sitt hus, idet han sa til dem: Heller ikke er I nogen gang forlatt av mig, I som er Kristi tjenere, for kjærlighetens skyld som er i ham; ei heller skal jeg igjen bli forlatt av eder, på grunn av hans forbønn (mellomkomst). Og hver og en gikk til sitt hus; og der var blandt dem en glede på denne måte i mange dager, mens Aegeates ikke tok sig fore å forfølge anklagen mot apostelen. Hver og en av dem blev da på den tid stadfestet i håp til Herren, og de samlet sig uten frykt i fengselet, med Maximilla, Iphidamia og de øvrige, idelig, idet de var skjermet ved Herrens vern og nåde.

B3 - Aegeates kommer i hu saken mot Andreas

3 Men en dag, mens Aegeates hørte på saker, kom han i hu saken om Andreas; og som en som var grepet av vanvidd, lot han ligge den sak han holdt på med, stod op fra dommersetet og løp hastig til pretoriet, opflammet av kjærlighet til Maximilla og begjærende å overtale henne med smiger. Men Maximilla var i forveien, idet hun kom fra fengselet og gikk inn i huset. Og han gikk inn og sa til henne:

B4 - Aegeates forsøker å vinne Maximilla tilbake

4 Maximilla, dine foreldre aktet mig verdig til å være din ektefelle og gav mig din hånd til ekteskap, idet de ikke så på rikdom eller ætt eller anseelse, men kanskje på min sjels gode sinnelag; og for at jeg skal forbigå meget som jeg kunde si dig til bebreidelse, både om det som jeg har nytt av dine foreldres hånd og du av mig under hele vårt liv, er jeg kommet, idet jeg har forlatt retten, for å få vite av dig dette ene: svar mig da fornuftig: dersom du vilde være som den hustru du var før, og leve med mig på den måte vi kjenner, sove, omgås og føde barn med mig, da vilde jeg gjøre vel mot dig i alle ting; ja, mere: jeg vilde løslate den fremmede som jeg holder i fengsel; men dersom du ikke vil — jeg vil intet gjøre dig hårdt, for jeg kan det jo ikke; men ham, som du elsker mere enn mig, vil jeg plage enda mer. Tenk da, Maximilla, på hvem av de to du heller bøier dig til, og svar mig i morgen; for jeg er fullt væpnet til denne nødsstund.

B5 - Andreas formaner Maximilla til standhaftighet

5 Med disse ord gikk han ut; men Maximilla gikk igjen til Andreas ved den vanlige time, sammen med Iphidamia; og hun la hans hender foran sine egne øine og førte dem så til sin munn, og begynte å fortelle ham hele saken om Aegeates’ krav. Og Andreas svarte henne: Jeg vet, Maximilla, mitt barn, at du selv drives til å stå imot hele lokkelsen (løftet) om ekteskapelig samliv, idet du ønsker å bli fri fra et stygt og besmittet liv; og dette har lenge stått fast i ditt (håndskrift: mitt) sinn; men nu ønsker du ytterligere vitnesbyrd om min mening. Jeg vitner, Maximilla: gjør det ikke; la dig ikke beseire av Aegeates’ trusler; la dig ikke overvinne av hans tale; frykt ikke hans skammelige råd; fall ikke for hans listige smiger; samtykk ikke i å overgi dig til hans urene trylleord, men hold ut alle hans pinsler, idet du ser hen til oss en liten stund, og du skal se ham helt lammet og visnende bort fra dig og fra alle som hører dig til. Men (For) det som jeg mest trengte å si dig — for jeg hviler ikke før jeg fullfører den gjerning som sees, og som skjer i din person — er undsluppet mig: og med rette ser jeg i dig Eva angrende, og i mig selv Adam vendende tilbake; for det som hun led i uvitenhet, retter du nu (for hvis sjel jeg strider) ved å vende tilbake; og det som ånden led, som blev styrtet sammen med henne og gled bort fra sig selv, blir rettet i mig, med dig, som ser dig selv bli ført tilbake. Hennes mangel har du bøtet ved ikke å lide som hun; og hans ufullkommenhet har jeg fullendt ved å ta min tilflukt til Gud; det som hun var ulydig mot, har du vært lydig i; det som han samtykket i, flyr jeg fra; og det som de begge overtrådte, har vi vært oss bevisst; for det er fastsatt at hver skal rette (og gjenreise) sitt eget fall.

B6 - Sjelen som kjenner sin himmelske natur

6 Jeg da, efter å ha sagt dette som jeg har sagt det, vilde fortsette å tale således: Vel gjort, du natur som blir frelst, for du har vært sterk og har ikke skjult dig (for Gud, som Adam)! Vel gjort, du sjel som roper ut av det du har lidd og vender tilbake til dig selv! Vel gjort, du menneske som forstår hvad som er ditt og går frem mot det som er ditt! Vel gjort, du som hører det som tales, for jeg ser dig å være større enn de ting som tenkes eller tales! Jeg kjenner dig som sterkere enn de ting som syntes å overmanne dig; som skjønnere enn dem som kastet dig ned i stygghet, som førte dig ned i fangenskap. Når du da, menneske, skjelner alt dette i dig selv, at du er uten stoff, hellig lys, i slekt med den som er ufødt; at du er forstandig, himmelsk, gjennomsiktig, ren, over kjødet, over verden, over herskere, over makter, som du i sannhet er over, da fatt dig selv i din tilstand og motta full kunnskap og forstå hvori du overgår; og idet du ser ditt eget åsyn i din vesenhet, bryt alle bånd — jeg sier ikke bare dem som er av din fødsel, men dem som er over fødsel, hvis navn vi har satt frem for dig, som er overmåte store — begjær inderlig å se ham som åpenbares for dig, ham som ikke blir til, ham som kanskje du alene skal kjenne med frimodighet.

B7 - Maximilla skal trå Aegeates’ trusler under fot

7 Dette har jeg sagt om dig, Maximilla, for i sin mening når det jeg har sagt frem til dig. Likesom Adam døde i Eva fordi han samtykket i hennes bekjennelse, så lever jeg nu i dig, som holder Herrens bud og stadfester dig i din værenhets rang (verd). Men Aegeates’ trusler skal du trå ned, Maximilla, idet du vet at vi har Gud som miskunner sig over oss. Og la ikke hans larm rokke dig, men bli ved i kyskhet — og la ham pine mig ikke bare med sådanne pinsler som lenker, men la ham kaste mig for dyrene eller brenne mig med ild og styrte mig utfor et stup. Og hvad trenger jeg å si? der er bare dette ene legeme; la ham mishandle det som han vil, for det er i slekt med ham selv.

B8 - Andreas forutsier at Aegeates skal løse ham fra fengselet

8 Og ennu igjen er min tale til dig, Maximilla: jeg sier dig, gi dig ikke over til Aegeates; stå imot hans bakhold — for, sannelig, Maximilla, jeg har sett min Herre si til mig: Andreas, Aegeates’ far, djevelen, skal løse dig fra dette fengsel. Din sak er det da heretter å bevare dig kysk og ren, hellig, uplettet, oppriktig, fri for hor, ikke forlikt med vår fiendes taler, ubøielig, ubrutt, tåreløs, usåret, ikke stormkastet, udelt, ikke snublende uten medfølelse med Kains gjerninger. For dersom du ikke gir dig, Maximilla, hen til det som er imot dette, da skal også jeg finne hvile, om jeg enn således tvinges til å forlate dette liv for din skyld, det er, for min egen. Men dersom jeg blev drevet ut herfra, endog jeg, som kanskje kunde virke ved dig til gagn for andre som er mine frender, og dersom du blev overtalt ved Aegeates’ tale og ved hans fars, slangens, smiger, så at du vendte tilbake til dine tidligere gjerninger, så vit at for din skyld vilde jeg pines inntil du selv så at jeg hadde foraktet livet for en sjels skyld som ikke var verdig.

B9 - Andreas ber Maximilla bevare sitt sinn rent

9 Jeg ber dig derfor, du vise mann som er i dig, at ditt sinn blir ved å se klart. Jeg ber ditt sinn, som ikke sees, at det må bevares helt; jeg bønnfaller dig: elsk din Jesus og gi dig ikke over til det verre. Stå mig bi, du som jeg ber som et menneske, for at jeg kan bli fullkommen; hjelp mig også, for at du kan kjenne din egen sanne natur; lid med mig i min lidelse, for at du kan kjenne det jeg lider og unnslippe lidelsen; se det som jeg ser, og du skal være blind for det som du ser: se det som du burde, og du skal ikke se det som du ikke burde: hør på det jeg sier, og kast bort det som du har hørt.

B10 - Andreas vender sig til Stratokles

10 Dette har jeg talt til dig og til hver den som hører, dersom han vil høre. Men du, o Stratokles, sa han, idet han vendte sig mot ham, hvorfor er du så nedtrykt, med mange tårer og sukk som høres langt borte? hvad er det lave sinn som hviler på dig? hvorfor din store smerte og din store angst? merker du hvad som sies, og hvorfor ber jeg dig være sindig som mitt barn? (eller: mitt barn, å være sindig): merker du hvem mine ord blir talt til? har hvert av dem grepet din forstand? har de skjerpet (håndskrift: rørt ved) din fornuftsdel? har jeg dig som en som har hørt mig? finner jeg mig selv i dig? er der i dig en som taler, som jeg ser å være min egen? elsker han ham som taler i mig og ønsker fellesskap med ham? ønsker han å bli gjort til ett med ham? haster han med å bli hans venn? hungrer han efter å bli føiet sammen med ham? finner han nogen hvile i ham? har han hvor han kan legge sitt hode? står intet ham imot der? intet som vredes på ham, står ham imot, hater ham, flyr fra ham, er vilt, undviker, vender sig bort, skvetter tilbake, tynges, fører krig, taler med andre, blir smigret av andre, samtykker med andre? forstyrrer intet annet ham? er der i dig en som er fremmed for mig? en motstander, en som bryter freden, en fiende, en bedrager, en trollmann, en krokrygget handler, usunn, svikefull, en menneskehater, en som hater ordet, en lik en tyrann, hovmodig, oppblåst, gal, i slekt med slangen, et djevelens våpen, en ildens venn, hørende til mørket? er der i dig nogen, Stratokles, som ikke kan tåle at jeg sier dette? hvem er det? svar: taler jeg forgjeves? har jeg talt forgjeves? Nei, sier mannen i dig, Stratokles, som nu igjen gråter.

B11 - Stratokles’ gråt blir et tegn for Andreas

11 Og Andreas tok Stratokles ved hånden og sa: Jeg har ham som jeg elsket; jeg skal hvile på ham som jeg venter på; for din ennu sukkende og grenseløse gråt er et tegn for mig på at jeg alt har funnet hvile, at jeg ikke har talt disse ord som er mig beslektet, forgjeves til dig.

B12 - Stratokles sørger over å miste Andreas

12 Og Stratokles svarte ham: Tenk ikke, høist salige Andreas, at det er noget annet som piner mig enn dig; for de ord som går ut fra dig, er som ildpiler skutt mot mig, og hvert av dem når mig og brenner mig sannelig op. Den del av min sjel som heller til det jeg hører, pines, idet den spår den trengsel som skal komme; for du selv drar bort, og, jeg vet, på edelt vis; men siden, når jeg søker din omsorg og kjærlighet, hvor skal jeg finne den, eller hos hvem? Jeg har mottatt sæden av frelsens ord, og du var såmannen; men at den skal spire og vokse, trenger ingen annen enn dig, høist salige Andreas. Og hvad annet har jeg å si dig enn dette? jeg trenger meget miskunn og hjelp fra dig, for å bli verdig den sæd jeg har fra dig, som ellers ikke vil vokse til evig tid eller gro op til lyset, uten at du vil det og beder for dem og for mig i det hele.

B13 - Andreas forutsier sin korsfestelse

13 Og Andreas svarte ham: Dette, mitt barn, var det som jeg selv så i dig. Og jeg priser min Herre at min tanke om dig ikke vandret i tomhet, men visste hvad den sa. Men for at I skal vite sannheten: i morgen overgir Aegeates mig til å bli korsfestet; for Maximilla, Herrens tjenestekvinne, vil egge fienden som er i ham, som han hører til, ved ikke å samtykke i det som er henne forhatt; og ved å vende sig mot mig vil han tro å trøste sig selv.

B14 - Maximilla avviser Aegeates

14 Men mens apostelen talte dette, var Maximilla ikke der; for hun, efter å ha hørt til ende de ord hvormed han svarte henne, og ved dem dels blitt rolig, og kommet i et sinn som ordene pekte ut, gikk av sted ikke uoverlagt og ikke uten hensikt og gikk til pretoriet. Og hun tok avskjed med alt kjødets liv; og da Aegeates bar frem for henne det samme krav som han hadde sagt hun skulde overveie, om hun vilde ligge med ham, avviste hun det — og derfra av gav han sig til å drepe Andreas og tænkte på hvilken død han skulde utsette ham for. Og da av alle dødsmåter korsfestelse alene vant på ham, gikk han bort med sine like og spiste; og Maximilla, mens Herren gikk foran henne i Andreas’ lignelse, kom tilbake til fengselet med Iphidamia — og da der var en stor forsamling av brødrene der inne, fant hun Andreas talende således:

B15 - Andreas minner brødrene om det evige

15 Jeg, brødre, blev utsendt av Herren som apostel til disse egne som min Herre aktet mig verdig til, ikke for å lære noget menneske, men for å minne hvert menneske som er beslektet med slike ord om at de lever i onder som er timelige, idet de fryder sig i sine skadelige villfarelser; hvorfra jeg alltid også har formanet eder å gå bort og opmuntret eder til å strebe mot de ting som varer, og til å fly fra alt som er forgjengelig (flytende) — for I ser at ingen av eder står fast, men at alle ting, endog menneskenes skikker, lett kan forandres. Og dette skjer fordi sjelen er uøvet og farer vill mot naturen og holder pant av sin villfarelse. Jeg priser derfor dem salige som er blitt lydige mot det ord som er forkynt, og derved ser sitt eget vesens hemmeligheter; for hvis skyld alle ting er blitt bygd.

B16 - Brødrene formanes til å stå fast på grunnvollen

16 Jeg pålegger eder derfor, elskede barn, bygg eder fast på den grunnvoll som er lagt for eder, som er urokkelig, og mot hvilken ingen ond vilje kan sammensverge sig. Vær da rotfestet på denne grunnvoll; vær stadfestet, idet I kommer i hu hvad I har sett (eller hørt) og alt det som er skjedd mens jeg vandret med eder alle. I har sett gjerninger gjort ved mig som I ikke har makt til å vantro, og slike tegn skje som kanskje selv den stumme natur vil rope høit om; jeg har overgitt eder ord som jeg beder må mottas av eder således som ordene selv vil det. Vær da stadfestet, elskede, på alt det I har sett og hørt og fått del i. Og Gud, som I har trodd på, skal miskunne sig over eder og fremstille eder for sig selv, idet han gir eder hvile i alle tider.

B17 - Djevelens fiendskap mot de troende

17 Men hvad som skal hende mig, la det ikke virkelig forarge eder som noget fremmed syn, at Guds tjener, som Gud selv har gitt meget i gjerninger og ord, av et ondt menneske skal drives ut av dette timelige liv; for ikke bare mig skal dette vederfares, men alle dem som har elsket og trodd på ham og bekjenner ham. Djevelen, som er aldeles skamløs, skal væpne sine egne barn mot dem, for at de skal samtykke med ham; og han skal ikke få sin vilje. Og hvorfor han forsøker dette, vil jeg si eder. Fra alle tings begynnelse, og om jeg så kan si, siden han som ikke har begynnelse kom ned for å være under hans herredømme, driver fienden, som er en fredens uvenn, bort fra (Gud) en slik som i sannhet ikke hører ham til, men er en av de svakere og ikke fullt opplyst (?), og heller ikke i stand til å kjenne sig selv. Og fordi han ikke kjenner ham, derfor må han strides mot ham (djevelen). For han, idet han mener at han eier ham og er hans herre til evig tid, står ham så meget imot at han gjør deres fiendskap til en slags vennskap; for idet han gir ham sine egne tanker, avbilder han dem ofte som lystelige og skinnende (håndskrift: bedragerske), ved hvilke han mener å seire over ham. Han blev da ikke åpenbart vist å være en fiende, for han lot som om han hadde et vennskap som var ham verdig.

B18 - Fienden åpenbares når nådens lys tennes

18 Og dette verk drev han så lenge at han (mennesket) glemte å kjenne det, men han (djevelen) visste det selv; det er, han, på grunn av sine gaver. Men da nådens hemmelighet blev tent, og hviles råd åpenbaret, og ordets lys vist, og de frelstes ætt bevist, kjempende mot mange lyster, [han, idet han så] fienden selv foraktet, og sig selv, ved hans godhet som miskunnet sig over oss, spottet på grunn av sine egne gaver, ved hvilke han hadde tenkt å triumfere over mennesket — da begynte han å legge råd mot oss med hat og fiendskap og angrep; og dette har han besluttet, ikke å stanse med, før han mener å ha skilt oss (fra Gud). For før var vår fiende uten omsorg og tilbød oss et fingeret vennskap som var ham verdig, og kunde ikke frykte at vi, bedratt av ham, skulde gå bort fra ham. Men da husholdningens lys blev tent, gjorde det, jeg sier ikke sterkere, . For det blottla den del av hans natur som var skjult og som mente å undgå å bli lagt merke til, og tvang den til å bekjenne hvad den er. Da I altså kjenner, brødre, det som skal skje, la oss være våkne, ikke misfornøyde, ikke gjøre os store, ikke bære på våre sjeler merker av ham som ikke er våre egne; men helt løftet op av hele ordet, la oss alle med glede vente enden og fly bort fra ham, for at han heretter kan bli vist som han er, han som vår natur til (eller mot) vår . . .

MARTYRIET Den opprinnelige tekst til dette, som Flamion viser, må plukkes ut av flere greske og latinske kilder. Bonnet trykker Martyriet i flere former (Act. Apost. Apocr. ii. 1): på sidene 1–37 har vi Lidelseshistorien i tre tekster. Den øverste er det latinske brev fra prestene og diakonene i Akaia. Dette, som Bonnet har bevist, er opphavet til de to greske versjoner som står trykt under det. De første utgivere av dette brev mente det kunde være et ekte dokument. Men det er i virkeligheten et kunstprodukt. Den største del består av en samtale mellem Andreas og Aegeates; selve fortellingen om Martyriet er temmelig kort. Av de to greske versjoner er den første, som begynner «ha tois ophthalmois» (gresk), en tro oversettelse av den latinske. Den andre, som begynner «haper tois ophthalmois» (gresk), har en mengde innskudd, tatt fra de opprinnelige Apostelgjerninger, til sist kanskje gjennom en særskilt «Passio», som gikk omkring alene, slik som vi har hatt i tilfellene Johannes, Paulus og Peter. Denne tekst kalles av Flamion den Epitre grecque. Ep. gr. På sidene 38–45 følger fragmentet av taler som nettop er oversatt. Høist sannsynlig er dette en levning av en særskilt Lidelseshistorie, avskåret fra slutten av de opprinnelige Apostelgjerninger. På sidene 46–57 står Martyrium prius. Det forteller (efter å ha talt om apostlenes spredning) om Lesbius’ helbredelse og omvendelse, templenes ødeleggelse, Lesbius’ avsettelse av keiseren, Andreas’ syn om at Aegeates skal drepe ham, Andreas’ arrestasjon og Martyriet. Det inneholder mange taler. Dette er Mart. I. På sidene 58–64 står Martyrium alterum i to tekster, som begynner straks med at apostelen blir arrestert av Aegeates — efter at han har tilbragt natten med å tale til brødrene. Mart. II, A, B er de to tekster av dette. Foruten disse har Bonnet utgitt i Analecta Bollandiana og særskilt (som Supplementum Codicis Apocryphi, ii, 1895) følgende dokumenter:

1.Apostelgjerningene om Andreas med Enkomium: kalt kort Laudatio, som forteller reisene temmelig utførlig og noen av de mirakler vi har sett hos Gregor, og derpå Lidelsen (kap. 44–49) og Overføringen til Konstantinopel.

2.Et gresk Martyrium, hvor kap. 1–8 forteller reisene, og fra 9 og utover Lidelsen, med en god del stoff fra de opprinnelige Apostelgjerninger. Dette kalles Narratio.

3.En latinsk Lidelseshistorie — den som var kjent for Gregor — som begynner Conversante et docente; den danner slutten av bok III av Abdias’ Historia Apostolica og er der heftet til Gregors bok om Mirakler.  Ved å bruke alle disse kilder har Flamion med stort besvær angitt hvilke stykker han tilskriver de opprinnelige Apostelgjerninger, og jeg vil følge ham her. Den resulterende tekst er en slags mosaikk, hvis kilder skal angis i margen.

M1 - Aegeates dømmer Andreas til hudstrykelse og korsfestelse

Og efter at han således hadde talt hele natten til brødrene, og bedt med dem og anbefalt dem til Herren, sendte Aegeates, prokonsulen, tidlig om morgenen bud efter apostelen Andreas ut av fengselet og sa til ham: Enden på din dom er for hånden, du fremmede, denne nærværende livs fiende og hele mitt hus’ uvenn. Hvorfor har du funnet godt å trenge inn på steder som ikke er dine, og å forderve min hustru, som før var mig lydig? hvorfor har du gjort dette mot mig og mot hele Akaia? Derfor skal du få av mig en gave i gjengjeld for det du har gjort mot mig.  Og han befalte at han skulde hudstrykes av syv menn og deretter korsfestes; og han påla bødlene at hans ben skulde bli uigjennemboret, og således skulde han henges op: idet han tenkte ved dette middel å pine ham mere.

M2 - Folket samles i vrede over dommen

Men det blev kundgjort over hele Patrae at den fremmede, den rettferdige mann, Kristi tjener, som Aegeates holdt fengslet, blev korsfestet, uten å ha gjort noget ondt; og de løp sammen enstemmig for å se det, idet de var vrede på prokonsulen for hans ugudelige dom.

M3 - Stratokles river Andreas ut av bødlenes hender

Og mens bødlene førte ham til stedet for å fullbyrde det som var befalt dem, hørte Stratokles hvad som var hendt og løp hastig og tok dem igjen, og så den salige Andreas bli revet av bødlene med vold som en forbryter. Og han sparte dem ikke, men slo hver av dem hardt og rev deres kjortler fra øverst til nederst, og tok Andreas fra dem og sa: I kan takke den salige mann som har undervist mig og lært mig å avholde mig fra ytterste vrede; for ellers vilde jeg ha vist eder hvad Stratokles formår, og hvad den urene Aegeates’ makt er. For vi har lært å tåle det som andre påfører oss. Og han tok apostelen ved hånden og gikk med ham til stedet ved havbredden, hvor han skulde korsfestes.

M4 - Aegeates sender bødlene tilbake

Men soldatene, som hadde fått ham av prokonsulen, lot ham bli hos Stratokles og vendte tilbake og meldte Aegeates og sa: Da vi gikk med Andreas, stanset Stratokles oss og rev våre kjortler og tok ham fra oss og førte ham bort med sig, og se, her står vi, som du ser. Og Aegeates svarte dem: Ta andre klær på og gå og fullbyrd det som jeg har befalt eder over den dømte mann; men la eder ikke se av Stratokles, og svar ham heller ikke igjen, om han spør eder om noget; for jeg kjenner hans sjels bråmodighet, hva den er, og om han blev opirret, vilde han ikke engang spare mig. Og de gjorde som Aegeates sa til dem.

M5 - Andreas formaner Stratokles til mildhet

Men da Stratokles gikk med apostelen til stedet som var fastsatt, merket Andreas at han var vred på Aegeates og spottet ham med lav røst, og han sa til ham: Mitt barn Stratokles, jeg vil at du heretter skal eie din sjel ubeveget og ta bort fra dig dette sinnelag, og ikke være så innvendig stemt mot det som synes dig hårdt, og heller ikke tennes utvendig; for det sømmer sig for Jesu tjener å være Jesus verdig. Og en annen ting vil jeg si til dig og til brødrene som går med mig: at den mann som er imot oss, når han våger noget mot oss og ikke finner nogen som samtykker med ham, blir slått og hudstrøket og helt sløvet, fordi han ikke har fullbyrdet det han foretok sig; la oss derfor, små barn, alltid ha ham for våre øine, forat han ikke, om vi sovner, skal slakte oss (eder) som en motstander.

M6 - Andreas hilser korset

Og mens han talte dette og mere til Stratokles og dem som var med ham, kom de til stedet hvor han skulde korsfestes; og (da han så korset stå reist på sandens kant ved havbredden) forlot han dem alle og gikk til korset og talte til det (som til et levende vesen med høy røst): Hils, o kors, ja, gled dig sannelig! Vel vet jeg at du heretter skal være i ro, du som i lang tid har vært trett, idet du stod reist og ventet på mig. Jeg kommer til dig, som jeg vet hører mig til. Jeg kommer til dig, som har lengtet efter mig. Jeg kjenner din hemmelighet, for hvilken du står reist; for du er plantet i verden for å stadfeste de ting som er ustadige; og den ene del av dig strekker sig op mot himmelen, for at du skal betegne det himmelske ord (eller: ordet som er ovenfra) (alle tings hode); og en annen del av dig er utspent til høyre og til venstre, for at den skal jage bort den onde ens misunnelige og fiendtlige makt og samle til ett de ting som er spredt omkring (eller: verden); og en annen del av dig er plantet i jorden og fast satt i dypet, for at du skal sammenføie de ting som er i jorden og de som er under jorden, med de himmelske ting (Laud.: for at du skal dra op dem som er under jorden og dem som holdes i stedene under jorden, og sammenføie, osv.).

M7 - Korsets hemmelighet og frelsens tegn

O kors, innretning (tiltak) til den Høieste Guds frelse! O kors, seiersmerke for [Kristi] seier over fiendene! O kors, plantet på jorden og med din frukt i himlene! O korsets navn, fylt med alle ting (eg. en ting fylt med alt). Vel gjort, o kors, som har bundet verdens bevegelighet (eller: omkrets)! Vel gjort, o forstandens skikkelse, som har skikket det uskikkede (jord?)! Vel gjort, du usette tukt, som strengt tukter den kunnskaps substans som har mange guder, og driver ut av menneskene ham som fant på den! Vel gjort, du som ikledde dig Herren, og bar tyven som en frukt, og kalte apostelen til omvendelse, og ikke nektet å ta imot oss! Men hvor lenge tøver jeg, idet jeg taler således, og omfavner ikke korset, for at jeg ved korset kan bli levendegjort, og ved korset (vinne) alles felles død og gå ut av livet? Kom hit til mig, I glede-tjenere, I Aegeates’ tjenere; fullbyrd vår begges ønske og bind lammet til lidelsens tre, mannen til skaperen, sjelen til frelseren. Og den salige Andreas, efter å ha talt således, stående på jorden, festet sitt blikk på korset og bød brødrene at bødlene skulde komme og gjøre det som var befalt dem; for de stod langt borte.

M8 - Andreas bindes til korset

Og de kom og bandt hans hender og hans føtter og naglet dem ikke; for slik befaling hadde de av Aegeates; for han ønsket å pine ham ved å henge ham op, og for at han om natten skulde fortæres levende av hunder (Laud.: for at han skulde trettes ut og tillate Maximilla å leve med ham). Og de lot ham henge og gikk bort fra ham.

M9 - Andreas smiler fra korset

Og da skarene som stod der av dem som var blitt gjort til Kristi disipler ved ham, så at de ikke gjorde ham nogen av de ting som pleier å gjøres med dem som blir korsfestet, håpet de å høre noget igjen av ham. For mens han hang, rørte han sitt hode og smilte. Og Stratokles spurte ham og sa: Hvorfor smiler du, Guds tjener? din latter får oss til å sørge og gråte fordi vi blir berøvet dig. Og den salige Andreas svarte ham: Skulde jeg ikke le, min sønn Stratokles, av Aegeates’ forgjeves angrep (bakhold), hvorved han mener å straffe oss? vi er fremmede for ham og hans sammensvergelser. Han har ikke å høre; for om han hadde, så vilde han ha hørt at Jesu mann ikke kan straffes, fordi han heretter er kjent av ham. Og derefter talte han til dem alle felles, for også hedningene var kommet sammen, vrede over Aegeates’ urettferdige dom.

M10 - Andreas forkynner for folket fra korset

I menn som er til stede her, og kvinner og barn, gamle og unge, treller og frie, og alle som vil høre, gi ikke akt på dette nærværende livs tomme bedrag, men gi heller akt på oss, som henger her for Herrens skyld og står for å gå ut av dette legeme; og gi avkall på all verdens lyst og forakt (spytt på) de vederstyggelige avguders dyrkelse, og løp til vår Guds sanne gudsdyrkelse, han som ikke lyver, og gjør eder selv til et tempel, rent og rede til å ta imot ordet. (Narr. blir her åpenbart sen: Ep. Gr., som er meget kortere, ender: Og skynd eder å innhente min sjel, likesom den skynder sig mot himmelske ting, og kort sagt forakt alle timelige ting og stadfest eders sinn som menn som tror på Kristus.)

M11 - Folket krever at Andreas skal løses

Og skarene, da de hørte de ting han talte, gikk ikke bort fra stedet; og Andreas blev ved å tale ennu mere til dem, en dag og en natt. Og dagen efter, da de så hans utholdenhet og hans sjels standhaftighet og hans ånds visdom og hans sinns styrke, blev de vrede og skyndte sig enstemmig til Aegeates, til dommersetet hvor han satt, og ropte imot ham og sa: Hvad er dette for en dom av dig, o prokonsul? du har dømt ille! du har fordømt urett; din domstol er mot lov! hvad ondt har denne mann gjort? hvori har han forbrutt sig? byen er i opprør; du skader oss alle! ødelegg ikke keiserens by! gi oss den rettferdige mann! gi oss tilbake den hellige mann! drep ikke en mann som er Gud kjær! ødelegg ikke en mild og from mann! se, to dager har han hengt og lever dog, og har intet smakt, og dog forfrisker han oss alle med sine ord, og se, vi tror på den Gud som han forkynner. Ta den rettferdige mann ned, og vi vil alle bli filosofer; løs den kyske mann, og hele Patrae skal få fred; frigi den vise mann, og hele Akaia skal bli frigjort ved ham! (eller: få miskunn.) Men da Aegeates først ikke vilde høre dem, men vinket med hånden til folket at de skulde gå bort, blev de fylt av vrede og var nær ved å gjøre ham vold, idet de var i tall omkring to tusen (Narr., Ep. Gr., Mart. II: 20 000). Og da prokonsulen så dem være som fra forstanden, fryktet han at det skulde bli opprør mot ham, og stod op fra dommersetet og gikk med dem, idet han lovte å løslate Andreas. Og nogen gikk i forveien og meldte apostelen og de øvrige folk som var der, hvorfor prokonsulen kom. Og hele mengden av disiplene gledet sig sammen med Maximilla og Iphidamia og Stratokles.

M12 - Andreas nekter å bli tatt ned fra korset

Men da Andreas hørte det, begynte han å si: O den sløvhet og ulydighet og enfoldighet hos dem som jeg har lært! hvor meget har jeg talt, og helt til denne dag har jeg ikke overtalt dem til å fly fra kjærligheten til jordiske ting! men de er ennu bundet til dem og blir i dem og vil ikke gå bort fra dem. Hvad betyr denne hengivenhet og kjærlighet og medynk med kjødet? hvor lenge gir I akt på verdens og timelige ting? hvor lenge forstår I ikke de ting som er over oss og skynder eder ikke å innhente dem? la mig heretter bli drept på den måte som I ser, og la ingen på nogen måte løse mig fra disse bånd, for således er det mig beskikket å gå ut av legemet og være nær hos Herren, med hvem også jeg blir korsfestet. Og dette skal fullbyrdes.

M13 - Andreas taler til Aegeates

Og han vendte sig til Aegeates og sa med høy røst: Hvorfor er du kommet, Aegeates, du som er mig fremmed? hvad vil du våge på ny, hvad tenke ut, eller hvad hente? si oss at du har angret og er kommet for å løse oss? nei, om du end angrer, Aegeates, vil jeg nu ikke samtykke i dig, om du end lover mig alt ditt gods vil jeg ikke gå bort fra mig selv, om du end sier at du er min, vil jeg ikke stole på dig. Og vil du, prokonsul, løse ham som er bundet? ham som er blitt satt fri? som er blitt erkjent av sin frende? som har fått miskunn og er elsket av ham? vil du løse ham som er dig fremmed? den fremmede? som bare synes for dig? Jeg har en som jeg skal være med til evig tid, med hvem jeg skal omgås i talløse tider. Til ham går jeg, til ham skynder jeg mig, han som også har gjort dig kjent for mig, han som sa til mig: Forstå Aegeates og hans gaver; la ikke den fryktelige skremme dig, og tenk ikke at han holder dig som er min. Han er din fiende: han er pestbringende, en bedrager, en forfører, en galning, en trollmann, en sviker, en morder, vred, uten medynk. Vik derfor fra mig, du som gjør all urettferdighet. (Ep. Gr.: Han er din fiende. Derfor kjenner jeg dig ved ham som tillot mig å kjenne. Jeg går bort fra dig. For jeg og de som er mig beslektet, skynder oss mot det som er vårt, og lar dig være det du var, og det du ikke vet selv at du er.)

M14 - Andreas ber om å bli mottatt av Kristus

Og da prokonsulen hørte dette, stod han målløs og likesom ute av sig selv; men da hele byen gjorde et stort opstyr at han skulde løse Andreas, gikk han nær til korset for å løse ham og ta ham ned. Men den salige Andreas ropte med høy røst: Tillat ikke, Herre, din Andreas, som er bundet på ditt kors, å bli løst igjen; gi ikke mig, som er på din hemmelighet, til den skamløse djevel; o Jesus Kristus, la ikke din motstander løse ham som henger på din nåde; o Fader, la ikke denne ringe (lille) mere ydmyke ham som har kjent din storhet. Men du, Jesus Kristus, som jeg har sett, som jeg holder, som jeg elsker, i hvem jeg er og skal være, ta imot mig i fred i dine evige tabernakler, for at ved min utgang det kan bli en inngang til dig for mange som er mig beslektet, og at de kan hvile i din majestet. Og da han hadde sagt så, og ennu mer priset Herren, utåndet han, mens vi alle gråt og sørget over at vi blev skilt fra ham.

M15 - Maximilla begraver Andreas’ legeme

Og efter den salige Andreas’ død gikk Maximilla sammen med Stratokles, uten å bry sig om dem som stod omkring, nær og løste selv hans legeme; og da det blev aften, gjorde hun det vanlige stell og begravde det (like ved havbredden). Og hun blev ved å leve adskilt fra Aegeates på grunn av hans brutale sjel og hans onde liv; og hun levde et ærbødig og stille liv, fylt av Kristi kjærlighet, blant brødrene. Henne lokket Aegeates meget og lovte at hun skulde få rådighet over hans anliggender; men da han ikke kunde overtale henne, stod han op midt på natten og, uten at nogen i hans hus visste det, kastet sig ned fra en stor høide og omkom.

M16 - Stratokles forkaster Aegeates’ gods

Men Stratokles, som var hans bror efter kjødet, vilde ikke røre noget av det som var igjen av hans gods; for den usle mann døde uten barn; men sa: La ditt gods gå med dig, Aegeates. For slike ting trenger vi ikke, for de er besmittet; men for mig, la Kristus være min venn og jeg hans tjener, og alt mitt gods bærer jeg frem for ham som jeg har trodd på, og jeg beder at jeg ved verdig å høre den salige apostels lære må vise mig å være en delaktig med ham i det aldrløse og uendelige rike. Og således stilnet folkets opstyr, og alle gledet sig over den forunderlige og utidige og brå fall av den ugudelige og lovløse Aegeates.

M17 - Opplysningen om Andreas’ dødsdag

[Ikke meget av dette siste avsnitt fra Narr. kan være opprinnelig. Alle tekster ender med en opplysning om at apostelen led på den 30te november.]

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://www.earlychristianwritings.com/text/actsandrew.html

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2026.