Tillegg til Ester

Kapittel 10 – Mordokai tyder drømmen og Purim stadfestes

4 Da sa Mordokai: Gud har gjort disse ting.

5 For jeg minnes en drøm som jeg så om disse forhold, og intet av den har slått feil.

6 En liten kilde ble til en elv, og der var lys og sol og meget vann; denne elv er Ester, som kongen tok til ekte og gjorde til dronning.

7 Og de to drager er jeg og Haman.

8 Og folkene var de som hadde samlet seg for å utrydde jødenes navn.

Mordokai forklarer tegnene i drømmen

9 Og mitt folk er dette Israel, som ropte til Gud og ble frelst; for Herren har frelst sitt folk, og Herren har fridd oss ut av alle disse onder, og Gud har gjort tegn og store undergjerninger, som ikke er blitt gjort blant hedningene.

10 Derfor har han gjort to lodder, ett for Guds folk og ett for alle hedningene.

11 Og disse to lodder kom på den time og tid og dag til dom for Gud blant alle folkeslag.

12 Så kom Gud sitt folk i hu og rettferdiggjorde sin arv.

13 Derfor skal disse dager være for dem i måneden Adar, den fjortende og femtende dag i samme måned, med forsamling og glede og fryd for Guds åsyn, etter slektene til evig tid blant hans folk.

Kapittel 11 – Skriftet om Purim og Mordokais drøm

1 I det fjerde år av Ptolemeus’ og Kleopatras regjering bragte Dositeus, som sa at han var prest og levitt, og Ptolemeus, hans sønn, dette skrift om Purim, hvilket de sa var det samme, og at Lysimakus, Ptolemeus’ sønn, som var i Jerusalem, hadde tolket det.

2 I det annet år av Artaxerxes den stores regjering, på den første dag i måneden Nisan, hadde Mordokai, sønn av Jairus, sønn av Semei, sønn av Kisai, av Benjamins stamme, en drøm;

3 han var jøde og bodde i byen Susa, en stor mann, idet han var i kongens tjeneste ved hoffet.

4 Han var også en av de bortførte, som Nebukadnesar, Babels konge, hadde ført bort fra Jerusalem sammen med Jekonja, Judas konge; og dette var hans drøm: 5 Se, det var en lyd av larm, med torden og jordskjelv og stort oppstyr i landet;

6 og se, to store drager kom frem, rede til å stride, og deres skrik var stort.

Mordokais drøm om dragene, mørket og folkets frelse

7 Og ved deres skrik rustet alle folkeslag seg til strid, for å kjempe mot det rettferdige folk.

8 Og se, en dag med mørke og mulm, trengsel og angst, nød og stort oppstyr over jorden.

9 Og hele det rettferdige folk ble forferdet, i frykt for sine onder, og var rede til å gå til grunne.

10 Da ropte de til Gud, og ved deres rop ble det, liksom fra en liten kilde, en stor flom, ja meget vann.

11 Lyset og solen stod opp, og de ringe ble opphøyet og fortærte de herlige.

12 Da Mordokai, som hadde sett denne drøm og hva Gud hadde fastsatt å gjøre, var våknet, bar han denne drøm i sitt sinn, og inntil natten var han på alle måter begjærlig etter å forstå den.

Kapittel 12 – Mordokai avslører sammensvergelsen

1 Og Mordokai tok sitt hvilested i forgården sammen med Gabata og Tharra, de to hoffmennene hos kongen, voktere av palasset.

2 Og han hørte deres rådslagninger og gransket deres forsett og fikk vite at de var i ferd med å legge hånd på kong Artaxerxes; og således kunngjorde han det for kongen.

3 Da forhørte kongen de to hoffmenn, og etter at de hadde tilstått det, ble de kvalt.

Sammensvergelsen nedskrives, og Haman søker hevn

4 Og kongen lot disse ting opptegne, og Mordokai skrev også om dem.

5 Så bød kongen Mordokai å tjene ved hoffet, og for dette lønnet han ham.

6 Men Haman, Amadatus’ sønn, agagitten, som stod i stor ære hos kongen, søkte å volde Mordokai og hans folk skade for de to kongelige hoffmenns skyld.

Kapittel 13 – Hamans dødsbrev og Mordokais bønn

1 Avskrift av brevene lød således: Den store konge Artaxerxes skriver dette til fyrster og stattholdere som er under ham, fra India til Etiopia, i hundre og syvogtyve provinser.

2 Etter at jeg ble herre over mange folkeslag og fikk herredømme over hele verden, ikke oppblåst av min makts overmot, men alltid førende meg med rettferd og mildhet, satte jeg meg fore å la mine undersåtter stadig leve i ro, og å gjøre mitt rike fredelig og åpent for ferdsel til de ytterste kyster, for å fornye den fred som alle mennesker begjærer.

3 Men da jeg spurte mine rådgivere hvordan dette kunne fullbyrdes, erklærte Haman, som overgikk oss i visdom, og var anerkjent for sin vedvarende gode vilje og faste troskap, og hadde æren av den annen plass i riket,

4 for oss, at det blant alle folkeslag over hele verden var spredt et visst ondsinnet folk, som hadde lover i strid med alle folkeslag, og som stadig ringeaktet kongenes befalinger, så at den sammenslutning av våre riker, som vi med ære hadde forsett oss, ikke kan komme i stand.

5 Da vi således forstår at dette folk alene stadig står i motsetning til alle mennesker, og ved sine særegne lover skiller seg ut, og er ondsinnet innstilt mot vår stat, og øver all den skade de kan, for at vårt rike ikke skal bli fast grunnfestet,

6 har vi derfor befalt at alle dem som ved skrift blir betegnet for eder av Haman, som er satt over sakene og står nærmest oss, alle sammen, med deres hustruer og barn, skal utryddes fullstendig ved deres fienders sverd, uten all barmhjertighet og medynk, på den fjortende dag i den tolvte måned, Adar, i dette år,

7 for at de som fra gammel tid og også nå er ondsinnede, på én dag med vold kan gå i graven, og så heretter alltid gjøre at våre anliggender blir vel ordnet og uten uro.

Mordokai ber for Israel

8 Da tenkte Mordokai på alle Herrens gjerninger og bad sin bønn til ham,

9 idet han sa: O Herre, Herre, den allmektige konge! for hele verden er i din makt, og dersom du har besluttet å frelse Israel, er det intet menneske som kan stå deg imot.

10 For du har gjort himmelen og jorden og alle de underfulle ting under himmelen.

11 Du er Herre over alle ting, og det er intet menneske som kan motstå deg, du som er Herren.

12 Du kjenner alle ting, og du vet, Herre, at det verken var av forakt eller hovmod eller av lyst til ære, at jeg ikke bøyde meg for den stolte Haman.

13 For jeg kunne gjerne, til Israels frelse, ha vært villig til i god vilje å kysse hans fotsåler.

14 Men dette gjorde jeg, for at jeg ikke skulle sette menneskers ære høyere enn Guds ære; og jeg vil ikke tilbe noen annen enn deg, o Gud, og jeg vil ikke gjøre det i hovmod.

15 Og nå, Herre Gud og konge, spar ditt folk; for deres øyne er vendt mot oss for å gjøre oss til intet; ja, de begjærer å ødelegge arven, som har vært din fra begynnelsen.

16 Forakt ikke den del som du har utfridd av Egypt for deg selv.

17 Hør min bønn og vær barmhjertig mot din arv; vend vår sorg til glede, for at vi kan leve, o Herre, og prise ditt navn; og lukk ikke munnen på dem som priser deg, Herre.

18 Hele Israel ropte på samme måte meget inderlig til Herren, fordi deres død stod for deres øyne.

Kapittel 14 – Esters bønn i dødsfare

1 Også dronning Ester, i frykt for døden, tok sin tilflukt til Herren.

2 Og hun la av sin herlige drakt og tok på seg klær av angst og sorg; og i stedet for kostelige salver dekket hun sitt hode med aske og møkk, og hun ydmyket sitt legeme sterkt, og alle sine gleders steder fylte hun med sitt opprevne hår.

3 Og hun bad til Herren, Israels Gud, og sa: O min Herre, du alene er vår konge; hjelp meg, enslige kvinne, som ingen hjelper har uten deg!

4 For min fare er i min hånd.

5 Fra min ungdom av har jeg hørt i min fars hus’ stamme at du, Herre, tok Israel ut fra alle folk, og våre fedre ut fra alle deres forfedre, til en evig arv, og at du har gjort alt det du lovte dem.

6 Og nå har vi syndet for ditt åsyn; derfor har du gitt oss i våre fienders hånd,

7 fordi vi dyrket deres guder; du er rettferdig, Herre.

8 Men det er dem ikke nok at vi er i bitter fangenskap; men de har slått hender med sine avguder,

9 for å oppheve det som du med din munn har fastsatt, og ødelegge din arv og lukke munnen på dem som priser deg, og slukke herligheten av ditt hus og av ditt alter,

10 og åpne hedningenes munn til å forkynne avgudenes lovprisning og til evig tid opphøye en kjødelig konge.

 Ester ber om frimodighet for kongens åsyn

11 Herre, gi ikke ditt septer til dem som er intet, og la dem ikke le av vårt fall; men vend deres råd mot dem selv, og gjør ham til et eksempel, som har begynt dette mot oss.

12 Kom i hu, Herre, gjør deg kjent i vår trengsels tid, og gi meg frimodighet, du folkenes konge og all makts Herre.

13 Gi meg vel tale i min munn for løvens åsyn; vend hans hjerte til hat mot ham som strider mot oss, så det kan bli en ende på ham og på alle som er lik ham.

14 Men frels oss ved din hånd, og hjelp meg, som er enslig og ikke har noen annen hjelper enn deg.

15 Du vet alle ting, Herre; du vet at jeg hater de urettferdiges ære og avskyr den uomskårnes leie og alle hedningenes.

16 Du kjenner min nød; for jeg avskyr tegnet på min høye stand, som er på mitt hode de dager jeg viser meg, og jeg avskyr det som et menstruasjonsklede, og jeg bærer det ikke når jeg er alene for meg selv.

17 Og din tjenestekvinne har ikke ett ved Hamans bord, og jeg har ikke høyt aktet kongens gjestebud, og jeg har ikke drukket vin av drikkofferet.

18 Og din tjenestekvinne har ikke hatt noen glede fra den dag jeg ble ført hit og til denne dag, uten i deg, Herre, Abrahams Gud.

19 O du mektige Gud over alle, hør den forlatnes røst og fri oss ut av de ondes hånd, og fri meg ut av min frykt.

Kapittel 15 – Ester trer frem for kongen

1 Og på den tredje dag, da hun hadde endt sine bønner, la hun av sine sørgeklær og tok på seg sin herlige drakt.

2 Og herlig smykket, etter at hun hadde påkalt Gud, som ser og frelser alle ting, tok hun med seg to tjenestepiker;

3 og på den ene støttet hun seg, idet hun bar seg fint ad;

4 og den andre fulgte etter og bar hennes slep.

5 Og hun var rød i sitt åsyn ved fullkommenheten av sin skjønnhet, og hennes ansikt var lyst og meget elskelig; men hennes hjerte var i angst av frykt.

6 Da hun hadde gått gjennom alle dørene, stod hun foran kongen, som satt på sin kongelige trone og var iført alle sine majestetsklær, alt strålende av gull og kostelige stener; og han var meget fryktinngytende.

7 Da løftet han sitt åsyn, som skinte av majestet, og så meget strengt på henne; og dronningen falt om og ble blek og besvimte og sank sammen mot hodet av den tjenestepike som gikk foran henne.

8 Da forandret Gud kongens ånd til mildhet; og han sprang i frykt opp fra sin trone og tok henne i sine armer inntil hun kom til seg selv igjen, og trøstet henne med kjærlige ord og sa til henne:

Kongen trøster Ester og rekker henne septeret

9 Ester, hva er i veien? Jeg er din bror; vær ved godt mot!

10 Du skal ikke dø, om enn vår befaling er alminnelig; kom nær.

11 Og således rakte han ut sitt gylne septer og la det på hennes hals,

12 og omfavnet henne og sa: Tal til meg.

13 Da sa hun til ham: Jeg så deg, min herre, som en Guds engel, og mitt hjerte ble urolig av frykt for din majestet.

14 For underfull er du, herre, og ditt åsyn er fullt av nåde.

15 Og mens hun talte, falt hun igjen om av matthet.

16 Da ble kongen forferdet, og alle hans tjenere trøstet henne.

Kapittel 16 – Kongens nye brev til rikets provinser

1 Den store konge Artaxerxes hilser fyrster og stattholdere i de hundre og syvogtyve provinser fra India til Etiopia, og alle våre trofaste undersåtter.

2 Mange blir, jo oftere de hedres med sine nådige fyrsters store godhet, desto mer hovmodige,

3 og søker ikke bare å skade våre undersåtter, men kan heller ikke bære overfloden, og tar seg også fore å legge onde planer mot dem som gjør dem godt;

4 og de tar ikke bare bort takknemlighet blant menneskene, men, oppblåst av de ugudeliges herlige ord, som aldri har vært gode, mener de å kunne unnslippe Guds rettferd, han som ser alle ting og hater det onde.

5 Ofte har også smigrende tale fra dem som er betrodd å forvalte sine venners saker, ført til at mange i maktposisjon er blitt delaktige i uskyldig blod og er blitt innviklet i uavvendelige ulykker,

6 idet de ved løgn og svik, som springer ut av deres ugudelige sinn, har forført fyrstenes uskyld og godhet.

7 Dette kan I nå se, som vi har kunngjort, ikke så meget av gamle historier, som ved å granske hva som nylig på ugudelig vis er blitt gjort gjennom den pestaktige ferd av dem som uverdig er satt i myndighet.

8 Og vi må sørge for tiden som kommer, at vårt rike kan være stille og fredelig for alle mennesker,

9 både ved å forandre våre forsett og alltid å dømme de ting som er åpenbare, med mer rettferdig fremgangsmåte.

10 For Haman, en makedonier, Amadatas sønn, i sannhet en fremmed for persisk blod, og langt borte fra vår godhet, og som en fremmed ble mottatt av oss,

11 hadde i den grad vunnet den velvilje vi viser alle folkeslag, at han ble kalt vår far og stadig ble æret av alle som den nest etter kongen.

12 Men han, som ikke kunne bære sin store verdighet, gikk i hu å frata oss både rike og liv,

13 idet han ved mange og listige bedrag av oss søkte ødeleggelsen, både av Mordokai, som hadde frelst vårt liv og stadig fremmet vårt beste, og også av den ulastelige Ester, vår medarving i riket, sammen med hele deres folk.

Haman avsløres, og jødene får leve etter sine lover

14 For ved disse midler mente han, når han fant oss blottet for venner, å kunne overføre persernes rike til makedonierne.

15 Men vi finner at jødene, som denne ugudelige uslingen har overgitt til fullstendig ødeleggelse, ikke er ugjerningsmenn, men lever etter de mest rettferdige lover,

16 og at de er barn av den høyeste og mektigste, levende Gud, som har ordnet riket både for oss og for våre fedre på den aller beste måte.

17 Derfor gjør I vel i ikke å sette i verk de brev som er sendt eder av Haman, Amadatas sønn.

18 For han som var opphavsmannen til disse ting, er hengt ved portene i Susa sammen med hele sitt hus; Gud, som råder over alle ting, har hastig gjengjeldt ham etter hans fortjeneste.

19 Derfor skal I kunngjøre avskriften av dette brev på alle steder, for at jødene fritt kan leve etter sine egne lover.

20 Og I skal bistå dem, så de på den samme dag, den trettende dag i den tolvte måned, Adar, kan ta hevn over dem som i deres trengsels tid vil angripe dem.

21 For den allmektige Gud har vendt den dag da det utvalgte folk skulle ha gått til grunne, til glede for dem.

22 Derfor skal I blant deres høytider holde denne dag som en stor festdag, med all gledesfest,

23 for at det både nå og heretter kan være trygghet for oss og de velvillige persere, men for dem som sammensverger seg mot oss, et minne om ødeleggelse.

24 Derfor skal hver by og hvert land, hvem det enn er, som ikke handler etter disse bestemmelser, ødelegges uten barmhjertighet med ild og sverd og gjøres ikke bare ufremkommelig for mennesker, men også til evig tid høyst forhatt for ville dyr og fugler.

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://quod.lib.umich.edu/cgi/r/rsv/rsv-idx?type=DIV1&byte=3888691

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.