DE SIBYLLINSKE ORAKLER.

Bok 1.

Innhold av bok 1.¹ Kunngjøring, 1–5. Skapelsen av jorden og mennesket, 6–47. Første synd og straff, 48–81. Den første slekts tilstand, 82–107. Den annen menneskeslekt, 108–129. Tredje og fjerde slekt, 130–148. Kjempeslekten, 149–153. Noahs kall og forkynnelse, 154–243. Inngangen i arken og floden, 244–281. Vannets avtagelse, 282–319. Utgangen av arken, 320–343. Den sjette slekt og titanene, 344–386. Profeti om Kristus, 387–468. Hebreernes adspredelse, 469–485.

KUNNGJØRING

1 IDET jeg begynner med den første slekt Av dødelige menn, helt til den aller siste, Vil jeg profetere hver ting: hva fordum² Har vært, og hva som er, og hva som enn skal hende 5 Verden ved menneskenes ugudelighet. For nå er det Gud selv som driver meg tilå fortelle Sannferdig hvordan verden ble til. Og du, kløktige dødelige, gjør det klokt kjent, Så du aldri forsømmer mine bud, 10 Den høyeste Konge, han som førte alt til væren, Hele verden, idet han sa: «Bli til,» og det ble. For han grunnfestet jorden, satte den Rundt omkring Tartarus, og han selv Gav det milde lys; han løftet himmelen i det høye, 15 Bredte ut det skinnende hav og kronet hvelvingen Med en overflod av lysende stjerner, Og smykket jorden med planter, og blandet havet Med elver, og luften med zephyrer Og vannrike skyer; og deretter fastsatte han 20 En annen slekt og gav fiskene til havet Og fuglene til vindene, og til skogene De raggete halsers dyr og krypende slanger, Og alle ting som nå viser seg på jorden. Alt dette gjorde han ved sitt ord, og hver ting 25 Ble hastig og med nøyaktighet fullført; For han var selv-årsak, og fra himmelen skuet han ned, Og verden ble fullendt, overmåte god.

SKAPELSEN AV JORDEN OG MENNESKET

Og deretter formet han på ny Et levende verk, idet han skapte en ny mann 30 Etter sitt eget bilde, skjønn og guddommelig, Og bød ham bo i den ambrosiske hage, Så at fagre gjerninger kunne være hans omsorg. Men i det fruktbare paradisets land Lengtet han etter samtale, idet han var alene, 35 Og bad om at han måtte se en annen skikkelse Lik den han selv var. Og straks, fra mannens side Tok Gud et ben og dannet den skjønne Eva, En ektefelle, og i dette paradis Gav han henne å bo med ham. Og da han skuet henne,40 Ble han plutselig fylt av glede; Stor undring grep hans sjel, han så Et så nøyaktig forbilde; og med vise ord, Som spontant fløt frem, svarte han i sin tur, For Gud hadde omsorg for alle ting. For deres sinn 45 Ble ikke formørket av lidenskap, ei heller skjulte de Sin nakenhet, men med hjerter fjernt fra det onde Vandret de, lik ville dyr, med lemmene utildekket.

FØRSTE SYND OG STRAFF

Og deretter, idet han gav dem bud,³ Viste Gud dem at de ikke skulle røre et bestemt tre; 50 Men den fryktelige slange lokket dem med list Til å gå bort mot dødens skjebne Og til å vinne kunnskap om både godt og ondt. Men kvinnen ble da den første som forrådte Gud; Hun gav og drev den uvitende mann til synd. 55 Og han, overtalt av kvinnens ord, Glemte fullstendig den udødelige Skaper,

Og ringeaktet de klare bud. Derfor mottok de ondt i stedet for godt, Etter sine gjerninger. Og da tok de blad 60 Av det søte fikentre, og laget seg klær Og tok dem på hverandre og skjulte De kjønnsdeler, fordi de skammet seg. Men over dem satte den Udødelige sin vrede Og drev dem ut av det udødelige land. 65 For deres bolig var nå blitt på dødelig jord, Fordi de ikke hadde holdt det ord Som den udødelige, mektige Gud hadde talt. Og straks gikk de ut på den fruktbare jord, Våte av tårer og stønn. 70 Og da talte den udødelige Gud selv Et bedre ord til dem: «Former dere, Øk i tall og arbeid uavlatelig på jorden, Så dere med arbeidets svette kan ha Tilstrekkelig føde.» Så talte han; og han gjorde 75 Bedrageriets opphav til å presse jorden, På buk og side, som en krypende slange, Og drev ham strengt bort; og han satte Fiendskap, fryktelig, mellom dem og ham: Den ene vokter sitt hode, 80 Men mennesket hans hæl; for døden er nær For ondt-rugende huggormer og for menn.

DEN FØRSTE SLEKTS TILSTAND

Og deretter ble slekten mangfoldig, Slik den Allmektige selv hadde befalt, Og folk vokste frem over folk, 85 Utallige. Og de smykket hus Av alle slag og bygde byer og deres murer Vel og kyndig; og dem ble gitt En lang dags tid til et høyt elsket liv; For de døde ikke utslitte av trengsler, 90 Men som overvunnet av søvn; salige menn Med stort hjerte, som den udødelige Frelser Elsket, Kongen, Gud. Men også de syndet, Slått av dårskap. For i frekkhet Spottet de sine fedre og foraktet sine mødre; 95 Slektskap kjente de ikke, og de smidde rænker Mot sine brødre. Og de var urene, Idet de tilsølte seg med menneskeblod, Og de førte kriger. Og da kom over dem Den siste ulykke, utsendt fra himmelen, 100 Som rykket de fryktelige menn bort fra livet; Og dødsriket tok dem da imot; det ble kalt Siden Adam, idet han hadde smakt døden, Gikk først dit, og jorden omsluttet ham. Og derfor må alle mennesker som fødes på jorden 105 Gå til dødsrikets boliger. Men selv i dødsriket, da alle disse kom dit, Hadde de ære, fordi de var den første slekt.

DEN ANNEN MENNESKESLEKT

Men etter at dødsriket hadde mottatt disse, Deretter formet Gud en annen, meget klok slekt 110 Av de overlevende og mest rettferdige menn, Som hadde omsorg for fagre gjerninger Og edle arbeider, utmerket fromhet Og fast visdom; Og de ble opplært i all slags kunst, det de fant opp ting ved mangel på midler.115 Den ene fant på å pløye jorden med plog, En annen arbeidet i tre, en annen tok seg av Seilas, og en annen voktet stjernene Og øvde varseltolkning med vingede fugler; Og én hadde sin glede i bruk av legemidler, 120 Mens en annen fant behag i trolldom; Og andre var opplært i enhver annen kunst Som mennesker har omsorg for, våkne, Flittige, verdige det navn de bar, Fordi de hadde et søvnløst sinn i seg Og en stor kropp; sterke i mektig skikkelse Var de; men likevel gikk de ned I det fryktelige tartariske kammer, Holdt i faste lenker for å betale full straff I Gehenna, av sterk, rasende, uslokkelig ild.

TREDJE OG FJERDE SLEKT

130 Og etter disse stod det frem en tredje, Sterksinnet slekt, En slekt av overmodige og fryktelige menn, Som øvde mye ondt mot hverandre. Strider, manndrap Og kamper ødela stadig 135 De menn som bar et hovmodig hjerte; Og etter disse fremstod siden en annen slekt, sent fullendt, yngst født, Blodtilsølt, forvendt i råd; av menn disse Var den fjerde slekt; meget blod utøste de. 140 De fryktet ikke Gud og tok ikke hensyn til mennesker, For rasende vrede og grov ugudelighet Var sendt over dem. Og kriger, manndrap Og kamper sendte noen til Erebos, Fordi de var hovmodige, ugudelige menn. 145 Men resten forvandlet den himmelske Gud selv Siden i sin vrede bort fra sin verden, Idet han kastet dem i det veldige Tartarus, Ned under jordens grunnvoll.

KJEMPESLEKTEN

Og siden dannet han ennå en annen slekt, langt verre, 150 Av mennesker, for hvem intet godt siden var; Den Udødelige formet dem, fordi de gjorde mange onde gjerninger. For de var langt mer voldelige enn de forrige, Kjemper, fordervede, som utøste skammeligtale.

NOAHS KALL OG FORKYNNELSE

Én alene blant alle mennesker, mest rettferdig og sann, 155 Var den trofaste Noah, full av omsorg For de edleste gjerninger. Og til ham talte Gud selv Fra himmelen slik: «Noah, vær ved godt mot I deg selv, og forkynn for hele folket Omvendelse, for at de alle kan bli frelst. 160 Men dersom de, med skamløs sjel, ikke hører meg, Vil jeg fullstendig ødelegge hele slekten Med mektige vannflommer. Skynd deg nå Å bygge et uforgjengelig hus, Av sterke planker, ugjennomtrengelige for væte. 165 Jeg vil legge forstand i ditt hjerte, Og fin ferdighet og målestokk Og orden; og for alle ting vil jeg ha omsorg, Så du blir frelst, og alle som bor hos deg. Og jeg er Den som er; og i ditt hjerte 170 Skal du erkjenne meg. Jeg ikler meg himmelen Og legger havet rundt meg, og for meg Er jorden en fotskammel, og luften er utøst Rundt mitt legeme; og på alle sider Løper stjernenes kor rundt meg. 175 Ni bokstaver har jeg; av fire stavelser er jeg; Jeg er. Erkjenn meg. De tre første har hver To bokstaver, den siste de øvrige; Og femer like; og av hele summen Er hundretallet to ganger åtte og tre ganger tre tiere 180 Sammen med sju. Når du nå vet hvem jeg er, Vær ikke uinnviet i min lærdom.»

Så talte han; og stor skjelving grep ham Over det han hørte. Og da han i sitt sinn Hadde gjennomtenkt hver sak, bønnfalt han Folket og begynte med ord som disse:

NOAHS FØRSTE FORMANING

185 «O mennesker, umettelige, slått av stor galskap, Hva enn dere har øvd, skal det ikke Unngå Guds blikk; for han kjenner alle ting, Den udødelige Frelser, som ser til alt, Som bød meg å advare dere, for at dere ikke skal gå til grunne. 190 Vær edrue, legg bort ondskap, kjemp ikke Mot hverandre med blodskyldig hjerte, Og vann ikke jorden rikelig med menneskeblod. Ær, o dødelige, den høyeste store Og fryktløse himmelske Skaper, Gud, 195 Uforgjengelig, hvis bolig er himmelen

Og dere skal alle bønnfalle ham — han er mild — For byers liv og for hele verden, Og for firfotede dyr og flygende fugler; 200 Bønnfall ham om å være nådig mot alle. For når hele den grenseløse menneskeverden Blir ødelagt av larmende vann, skal dere løfteEt fryktelig skrik. Og brått for dere Skal luften bringes i uorden, og fra himmelen 205 Skal den mektige Guds vrede komme Over dere. Og det skal visselig skje At den udødelige Frelser mot menneskene Sender vrede, om dere ikke formilder Gud Og fra denne stund omvender dere; og intet mer 210 Lovløst, harmfullt og ondt skal dere Gjøre mot hverandre, men la det være At hver vokter seg selv ved et hellig liv.»

Men da de hørte ham, vendte hver sin nese bort Og kalte ham gal, en mann rammet av raseri. 215 Og da lød Noah på ny med denne tale:

NOAHS ANDRE FORMANING

«O mennesker, overmåte elendige, nedrige i hjerte, Ustødige, som har forlatt beskjedenhet Og elsker skamløshet, rovgriske herrer, Voldelige syndere, falske, umettelige, onde, 220 I intet sanne, listige horkarer, Lettferdige i tale, som utøser skitne ord, Som ikke frykter den høyeste Guds vrede, Bevart til den femte slekt for å bøte! På ingen måte jammer dere, harde menn, men ler; 225 Med sardonisk latter skal dere le, når det kommer Det jeg taler om — Guds fryktelige flod som bryter inn, Når Evas besmittedeslekt, på den store jord Blomstrende bestandig med ugjennomtrengelig stamme, Skal, rot og gren, forsvinne i én natt, 230 Og byer og mennesker og alt skal Jordrysteren Fra dypene spre og ødelegge deres murer. Og da skal hele den talløse menneskeverden dø. Men hvordan skal jeg gråte, hvordan klage I trehuset, hvordan blande tårer med bølger? 235 For dersom dette vann, befalt av Gud, skal komme, Skal jorden flyte, fjellene flyte, ja selv himmelen flyte; Alt skal bli vann, og alle ting Skal ødelegges av vann. Og vindene Skal stå stille, og en annen tidsalder skal komme. 240 O Frygia, du skal fra vannets kam Først stige opp, og du skal først nære En annen slekt av mennesker, på ny Begynnende igjen; og du skal være alles amme.»

INNGANGEN I ARKEN OG FLODEN

Men da han således forgjeves hadde talt 245 Til den lovløse slekt, viste Den Høyeste seg Og ropte på ny høyt og sa: «Tiden er nå kommet, Noah, til å forkynne Alt, ja alt som jeg den dag til deg Lovte og stadfestet, og til å fullføre det, 250 På grunn av etulydig folk, Over hele den grenseløse verden, alle de ting som slekter i en tidligere tid Har gjort, utallige onde gjerninger. Men du, gå raskt inn med dine sønner 255 Og hustruene. Kall så mange som jeg byr, Av dyreslekter og kryp og fugler, Og i så mange som jeg bestemmer til liv, Vil jeg legge vilje til å gå.»

Så talte han. Og Noah gikk ut og ropte høyt 260 Og kalte. Og da gikk hustru, sønner og Svigerdøtre inn i trehuset; og også gikk De andre inn, så mange som Gud ville Lukke inne. Men da den rette slå ble lagt For lokket og satt fast på sitt blanke sted På tvers, da ble straks fullbyrdet Den himmelske Guds råd. Og han samlet skyer og bød solens lyse skive, Og månen og stjernene og himmelens krets, Å formørke alt omkring; han tordnet høyt, Til redsel for dødelige, og sendte lyn; 270 Og alle vinder ble samtidig vekket, Og alle vannets årer ble løst Ved at store sluser ble åpnet fra himmelen, Og fra jordens hulrom og det utrettelige dyp Kom de talløse vann frem, og hele Den grenseløse jord ble dekket. Men på vannet fløt det underfulle hus; Og revet av mange rasende bølger og slått Av vindens makt fór det frem i frykt; 280 Men med sin kjøl skar det gjennom skummassen, Mens de høyrøstede vann slo rundt omkring.

VANNETS AVTAGELSE

Men da Gud oversvømte hele verden med regn

Da tok også Noah i tanke å gi akt På den Udødeliges råd; for nå 285 Hadde han hatt nok av havet. Og straks Åpnet han huset fra den glatte vegg, Som på tvers var bundet fast med kyndige bånd. Og idet han skuet ut over den veldige masse Av grenseløse vann på alle sider— 290 Og det var hans lodd med øynene å se!— Da grep frykt ham og rystet sterkt hans hjerte. Og så ble luften noe roligere, Da den var trett av å væte hele verden I mange dager; idet den skiltes, brakte den for dagen 295 Hvor blek og blodrød den mektige himmel var Og solens lyse skive, trett; knapt holdt Noah sitt mot. Og så sendte han langt av sted En due alene, for at han kunne få vite Om fast land ennå var kommet til syne. Men med trett vinge, 300 Flygende rundt over alt, vendte hun tilbake; For vannet hadde ennå ikke avtatt; Det fylte dypt hvert sted. Men etter å ha hvilt stille i noen dager Sendte han duen ut igjen, for å få vite Om de mange vann nå hadde stanset. Og hun fløy 305 Og fløy videre, og drog over jorden, og hvilte Sitt legeme lett på den fuktige grunn; Og igjen kom hun tilbake til Noah og bar En olivengren—et stort tegn til budskap. Da fyltes de alle med mot og stor glede, 310 Fordi de håpet å få se landet. Men deretter sendte han ennå en annen fugl, Med sort vinge, hastig ut; Og den, idet den stolte på sine vinger, fløy villig Og kom til landet og ble der. Da forsto Noah at landet nå var nær.

UTGANGEN AV ARKEN

Men da det guddommelige fartøy På brusende bølger hadde svømt hit og dit Over havets dønninger, Ble det gjort fast ved den smale strand. 320 Der er i Frygia, på det mørke fastland, Et bratt og høyt fjell; Ararat er dets navn, Fordi på det skulle alle bli frelst Fra døden, og der var stor hjertets lengsel; Der springer strømmer av den store elv Marsyas frem. Der, på en høy tind, hvilte arken Da vannene stanset, og da lød igjen fra himmelen Den store Guds guddommelige røst dette ord:

«O Noah, bevart, trofast, rettferdig, Kom frimodig ut med dine sønner og din hustru 330 Og de tre bruder, og fyll dere hele jorden, Øk i tall, mangfoldiggjør dere, og øv rettferd Mot hverandre gjennom alle slekter, inntil til dom hver menneskeslekt Skal komme; for dommen skal være for alle.»

Så talte den guddommelige røst. Da skyndte Noah seg, Oppmuntret, ut på landet; Og med ham gikk hans sønner og hustru og bruder, Og krypende dyr og fugler og firføtinger, Og alle andre ting gikk ut av trehuset 340 Til ett sted. Og deretter gikk Noah selv ut Som den åttende, den mest rettferdige av menn, Da han på vannene Hadde tilbrakt fullt to ganger tjue dager og én, Etter den mektige Guds råd.

DEN SJETTE SLEKT OG TITANENE

Da oppstod igjen en ny livsstamme, 345 Først gyllen, som sannelig var den sjette og den beste, Fra den tid da det først formede menneske fremstod; Himmelsk var dens navn, fordi alle ting Skal være til omsorg for Gud. O første slekt av den sjette tidsalder!O mektige glede som jeg deretter delte, 350 Da jeg unnslapp den rene undergang, Sterkt kastet av bølgene, med ektefelle og svogre, Stesønn og stemor, og med hustruer Til ektemenns brødre, lidende hardt. Passende ting vil jeg nå synge: Det skal være

355 På fikentreet skal det være en mangfoldig blomst, Og deretter skal kongelig makt og herredømme Være hos Kronos. For tre konger av stort sinn, Menn høyst rettferdige, skal da dele lodd Og i mange år herske, idet de gir rettferd 360 Til mennesker som har omsorg for arbeid og kjærlighetsgjerninger. Og jorden skal fryde seg over sine mange frukter, Selvvoksende, og bære rik kornavling for slekten. Og fostrefedrene, alle uten alder i sine dager, Skal være langt borte fra kuldens og redsels sykdommer; 365 Deskal dø som hensovnet, Og til Akeron i dødsrikets boliger Skal de fare bort, og der Skal de ha ære, fordi de var En salig slekt, lykkelige helter, som 370 Herren over hærskarene gav et edelt sinn, Og som han alltid delte sine råd med. Men salige skal de også være når de går I dødsriket.

Og deretter skal på ny En undertrykkende, sterk, annen slekt 375 Av jordfødte mennesker fremstå, titanene. Alle overgår i skikkelse, vekst og høyde; Og det skal være ett språk, likesom i gammel tid Da Gud i deres bryst innplantet det Hos den første slekt.Men også disse, Med hovmodig hjerte og i hast mot undergang, 380 Skal til sist beslutte å kjempe Mot den stjerneprydede himmel. Og da skal Det store havets strøm styrte over dem Med sine rasende vann. Men den mektige Herren over hærskarene, om enn vred, Skal holde sin vrede tilbake, 385 Fordi han lovet at det ikke igjen Skulle komme flod over mennesker med ond sjel.

PROFETI OM KRISTUS

Men når den store, høyt tordnende Gud Lar den grenseløse oppsvulming av de mange vann —med bølgene som reiser seg hit og dit— 390 Stanse sin vrede, og til andre dyp Av havet minske deres mål, og sette grenser Ved havner og ville nes rundt landet, Da skal også et barn av den store Gud Komme til menneskene, ikledd kjød, Og formet lik dødelige på jorden; 395 Og han har fire vokaler, Og to konsonanter i ham blir to ganger uttalt; Hele summen vil jeg nevne: Åtte enere, og like mange tiere dertil, Og ennå åtte hundre skal åpenbare navnet For umettelige mennesker; og du skal forstå I din egen forstand at Kristus Er den udødelige, høyeste Guds barn.

Og han skal oppfylle Guds lov, ikke oppheve den, Bærende hans eget bilde, og alle ting 405 Skal han lære. Til ham skal prester bære frem Og ofre gull og myrra og røkelse; For alle disse ting skal han også fullbyrde.

RØSTEN I ØRKENEN

Men når en røst skal komme gjennom ørkenlandet, Bærende budskap til menneskene, og til alle Kalle på å gjøre stiene rette, og fra hjertet 410 Kaste ut ondskap og opplyse Med vann alle menneskers legemer, For at de, gjenfødt, ikke mer Skal fare vill fra detrettferdige— Og én med barbarisk sinn, bundet av danser, Skal hugge den (røsten) av og gi lønn— Da skal det brått være et tegn For dødelige, når det, under bevoktning, skal komme fra Egyptens land skal det komme en fagker stein; 420 På den skal det hebraiske folk snuble; Men ved hans ledelse skal folkeslag føres Sammen; for Gud, som råder i det høye, Skal også de kjenne gjennom ham, og veien I felles lys. For de utvalgte menn 425 Skal han vise evig liv, men ild Skal i tidsaldre komme over de lovløse.

KRISTI GJERNINGER

Og da skal han helbrede de syke, og alle Som er skyldige, dem som setter sin lit til ham. Og da skal de blinde se, de lamme gå, 430 De døve høre, og de stumme tale. Demoner skal han drive ut, og av de døde Skal det bli en oppstandelse; på bølgene Skal han gå; også på et øde sted Skal han mette fem tusen med føde Fra fem brød og én fisk fra havet; 435 Og med restene av dem, til håp For folkene, skal han fylle tolv kurver.

KRISTI LIDELSE

Og da skal Israel, drukken, ikke forstå, Ei heller høre, tynget av svake ører. Men når den rasende vrede fra Den Høyeste Skal komme over hebreerne og ta troen Bort fra dem, fordi de drepte Sønnen Av den himmelske Gud; da skal også Israel Med urene lepper gi ham slag og bedøvende spytt. 445 Og galle til føde og ublandet eddik Til drikke skal de, slått av ond galskap I bryst og i hjerte, ugudelig gi ham, Uten å se med sine øyne, mer blinde enn muldvarper, Mer redselsfulle enn krypende giftige dyr, Fast bundetav tung søvn.

Men når han skal utbre sine hender Og måle alle ting, og bære tornekronen, Og de skal gjennombore hans side med rør, Da skal et mørkt, uhyrlig nattestykke Være i tre timer midt på dagen. 455 Da skal også Salomos tempel Frembringe et stort tegn for menneskene, Når han skal gå til dødsrikets hus For å forkynne oppstandelse for de døde.

OPPSTANDELSE OG HIMMELFART

Men når han etter tre dager skal komme igjen Til lyset og vise sin skikkelse for menneskene, Og lære alle ting, og fare opp i skyene Til himmelens bolig, skal han gå, Etterlatende verden en evangelisk pakt. Og i hans navn skal et nytt skudd blomstre 465 Fra folkeslag som ledes av loven Til Den Mektige. Men også etter dette Skal det være vise veiledere, og deretter Skal profetene ta slutt.

HEBREERNES ADSPREDELSE

Deretter, når det hebraiske folk høster Sin onde grøde, skal en romersk konge 470 Fullstendig ødelegge meget gull og sølv. Og siden skal andre kongemakter Uavbrutt oppstå etter hvert som riker forgår, Og de skal undertrykke dødelige. Men stort fall Skal komme over disse menn, når de begynner Med urettferdig overmot.

Men når Salomos tempel i det hellige land Skal falle, nedrevet av barbariske menn i bronseharnisk, Og hebreerne skal drives bort fra landet, Vandrende og ødelagte, og blant hveten Skal de blande mye ugress, da skal det bli Ond strid blant alle mennesker; Og byene, som lider vold, skal klage Over hverandre, idet de i sine bryst mottar vrede 485 Fra den store Gud, fordi de gjorde onde gjerninger.

Bok 2. Innhold av bok 2. Innledning, 1–6. En tid med plager og ugudelighet, 7–15. Den tiende slekt, 16–28. En fredstid, 29–36. Stort tegn og strid, 37–63. Et kapittel med ordspråk, 64–188. Striden, 189–195. Ve-rop over den siste slekt, 196–222. Den siste dags hendelser, 223–263. Oppstandelse og dom, 264–312. Straff over de ugudelige, 313–383. De rettferdiges salighet, 384–403. Noen frelst fra ilden, 404–415. Sibyllens klage, 416–427.

INNLEDNING

1 Mens jeg meget bad, holdt Gud min vise sang tilbake, Og la atter i mitt bryst Den henrivende røst av guddommelige ord. I hele mitt legeme, grepet av redsel, 5 Følger jeg dette; for jeg vet ikke At jeg taler, men Gud driver meg til å forkynne alt.

EN TID MED PLAGER OG UGUDELIGHET

Men når det på jorden kommer rystelser, voldsomme lyn, Torden og lyn, stormer og ond plage, Og sjakalers og ulvers raseri, manndrap, 10 Ødeleggelse av mennesker og brølende storfe, Firfotede dyr og arbeidsomme muldyr, Og geiter og sauer, da skal den vidstrakte mark Ligge øde av forsømmelse, og fruktene slå feil, Og det skal bli salg av friheten 15 Blant de fleste mennesker, og plyndring av templer.

DEN TIENDE SLEKT

Og deretter, etter dette, skal blant mennesker Den tiende slekt tre frem, når den jordrystende Lynkaster Skal bryte nidkjærheten for avguder og ryste Folket i det syvhøydede Roma, og store rikdommer 20 Skal gå til grunne, brent av Vulcans flammende ild. Ogda skal blodige tegn fra himmelen stige ned— … … …

Men likevel skal hele den talløse menneskeverden, I raseri, drepe hverandre, og i opprør Skal Gud sende hunger, plager og lyn 25 Over mennesker som uten rettferd dømmer om rett. Og det skal bli mangel på mennesker over hele jorden, Så at om noen fikk se et spor Av et menneske på jorden, skulle han undre seg.

EN FREDSTID

Og da skal den store Gud, som bor i himmelen, 30 I alle ting vise seg som de frommes Frelser. Og da skal det bli fred og dyp visdom, Og det fruktbærende land skal igjen gi Rikelige frukter, ikke delt i parter Og heller ikke gjort til trelldom. Og hver havnda, 35 Og hvert anløpssted, skal være fritt for mennesker Som i fordums tid, og skamløshet skal ta slutt.

STORT TEGN OG STRID

Og da vil Gud vise de dødelige et stort tegn: For lik en strålende krone skal en stjerne skinne, Lys, altgjennom strålende, fra den lysende himmel 40 I ikke få dager; og deretter skal han vise Fra himmelen en krone til strid for menneskene Som kjemper. Og da skal det igjen være En mektig kappestrid i seiersferd Inn i den himmelske himmel, og den skal være 45 For alle mennesker i verden og ha Udødelighetens ry. Og hvert folk Skal da kjempe i de udødelige kappestrider For strålende seier. For ingen der Kan skamløst kjøpe seg en krone med sølv. For den rene Kristus skal tildele dem 50 Det som tilkommer dem, og krone de godkjente, Og gi sine martyrer en udødelig pris, Dem som fører striden helt til døden. Og til kyskhetsmenn som løper sitt løp vel, Vil han gi den uforgjengelige belønning 55 Av prisen, og til alle mennesker tildele Det som tilkommer dem, også til fremmede folk Som lever et hellig liv og kjenner én Gud. Og dem som har aktelse for ekteskap Og holder seg langt borte fra hor, Til dem vil han gi rike gaver og evig håp. For hver menneskesjel er Guds frie gave, Og det er ikke rett at mennesker besmitter den Med skammelige gjerninger.

ET KAPITTEL MED ORDSPRÅK

[Ikke bli rik ved urett, men før …]

65 Et liv i redelighet. Vær tilfreds Med det du har, og hold deg fra det Som hører en annen til. Tal ikke løgn, Men gi akt på alle ting som er sanne. Ær ikke avguder forgjeves, men Gud, 70 Den uforgjengelige, ære alltid først, Og dernest dine foreldre. Gienhver det som tilkommer ham, Og kom ikke inn i urett dom. Driv ikke den fattige bort med urett, Og døm ikke etter ytre skikkelse; for dømmer du ugudelig, 75 Skal Gud siden dømme deg. Sky falskt vitnesbyrd; tal sannhet. Bevar din jomfruelige renhet og vokt Kjærlighet blant alle. Gi mål som er rettferdige; For et fullt mål er skjønt for alle. 80 Slå ikke vekten til én side, men trekk den likt. Sverg ikke i uvitenhet eller med vilje; Gud hater den menedige, fordi han sverger. Ta aldri i hånd en gave som stammer fra urett gjerning. Stjel ikke såkorn; forbannet i mange slekter er den 85 Som tok det til å spre liv. Gi deg ikke hen til skammelige lyster, baktal ikke og slå ikke i hjel. Gi den arbeidsomme hans lønn; trykk ikke den fattige. Gi hjelp til farløse og enker og trengende. Tal med forstand; hold fast i hjertet en hemmelighet. Vær uvillig til å handle urett og tåle ikke 90 Urettferdige menn. Gi straks til den fattige Og si ikke: «Kom i morgen.» Av ditt korn Gi til den trengende med svettende hånd. Den som gir almisse, vet å låne til Gud. Barmhjertighet frelser fra død når dommen kommer. Ikke offer, men miskunn vil Gud ha, Mer enn offer. Kle den nakne, 100 Del ditt brød med den hungrige, ta i ditt hus Den hjemløse og led den blinde. Ha medynk med den skipsbrudne, for ferden er Usikker. Rekk hånden til den falne Og frels den som står uten vern. Felles for alle er lidelsen; livet er et hjul, Rikdom ustadig. Har du rikdom, så rekk Den fattige din hånd. Av det Gud gav deg, Del også med den trengende. Felles er hele de dødeliges liv, 110 Men det fremtrer ulikt. Når du ser En fattig mann, spott ham ikke med ord, Og tiltale ikke hardt den som kan lastes. Et menneskes liv prøves i døden; om han gjorde Urett eller rett, skal det avgjøres Når han kommer til dom. Bedøv ikke ditt sinn med vin og drikk ikke overmål. Et ikke blod, og hold deg borte fra det Som er ofret til avguder. Spenn ikke sverd Til drap, men til vern; og måtte du ønske 120 Hverken lovløst eller rettmessig å bruke det; For om du dreper en fiende, gjør du din hånd uren. Hold deg borte fra din nestes mark Og treng ikke inn på den; rettferdig er hvert grensemerke, Og overtredelse smertefull. Nyttig er eie Av lovlig rikdom, men av urett vinning Er den intet verd. Skad ikke voksende frukt På marken. La fremmedeæres Med samme ære som borgere; For vidtprøvd gjestfrihet 130 Skal alle erfare som hverandres gjester. Men la ingen være fremmed blant dere, For dere, dødelige, er alle av ett blod, Og intet land er for mennesker Et sikkert sted. Ønsk ikke og be ikke om rikdom, Men be om å leve av få ting og eie Intet urett. Kjærlighet til vinning Er all ondskaps mor. Begjær ikke gull eller sølv; i dem finnes Et tveegget, sjelødeleggende jern. 140 En stadig snare for mennesker er gull Og sølv. Gull, kilden til onder, Livsødeleggende, som forstyrrer alt — måtte du Ikke være en slik ettertraktet plage For dødelige! For på grunn av deg kommer kriger Og plyndring og drap, og barn hater sine fedre, Og brødre og søstre dem av sitt eget blod. Legg ikke onde råd, og væpn ikke ditt hjerte Mot en venn. Skjul ikke i ditt indre En annen tanke enn den du taler ut; 150 Og vær ikke, som den klippeklengende blekksprut, Skiftende etter sted. Men vær åpen mot alle, og tal frem Det som er fra sjelen. Den som med vilje Gjør urett, han er et ondt menneske; Men den som gjør det under tvang, om enden Taler jeg ikke; la hver manns vilje være rett. Ros deg ikke av visdom, makt eller rikdom; Gud alene er den vise og mektige Og rik på alt. Plag ikke ditt hjerte Med onde ting som er forbi; for det som er gjort

160 Kan aldri gjøres ugjort. La ikke din hånd Være hastig, men demp rasende lidenskap; For mange ganger har en i slag Uten forsett begått drap. La lidelse Være felles, verken stor eller overdreven. 165 Overdreven lykke har ikke ført frem Det som er gagnlig for mennesker. Og stor luksus Fører til umåtelige lyster. Stor rikdom Ligger på lur og gjør mennesket voldelig i overmot. Inntrengende lidenskap virker 170 Ødeleggende vanvidd. Sinne er en lyst, Og når det blir for stort, er det raseri. De godes nidkjærhet er edel, Men de usles er ussel. De ugudeliges Dristighet er ødeleggende, men ære 175 Følger de gode. Ærefrykt er dydig kjærlighet, Men Kypris’ kjærlighet virker Økning av skam. Den dumme mann kalles Særlig behagelig blant sine likemenn. Spis, drikk og tal med måte; 180 Av alle ting er måtehold det beste; Men overskridelse av grensen fører til sorg. Vær ikke misunnelig, troløs eller hånlig, Ei heller ondsinnet eller en falsk bedrager. Vær klok og hold deg fra skamløse gjerninger. 185 Etterlign ikke det onde, men overlat Hevnen til rettferden; for overtalelse Er nyttig, men strid føder strid. Stol ikke for raskt før du ser enden.

STRIDEN

Dette er striden, dette er lønningene; 190 Dette er prisene; dette er livets port Og inngangen til udødelighet, Som Gud i himmelen for de mest rettferdige menn Har fastsatt som seierens lønn; Og gjennom denne port skal de herlig gå 195 Som da mottar seierskransen.

VE-ROP OVER DEN SISTE SLEKT

Men når dette tegn skal vise seg overalt— Barn født med grått hår ved tinningene— Og menneskelige lidelser, hunger, plager og kriger, Og skiftende tider og mange tårevåte klager, 200 Å! hvor mange foreldre i landene Skal sørge over barn og gråte bittert, Og med liksvøp legge kjød og lemmer i jorden, Folkenes mor, idet de selv tilsøler seg Med blod og støv. O dere elendige menn 205 Av den siste slekt, onde gjerningers folk, Fryktelige, barnslige, uten å fatte dette, At når kvinnenes slekter ikke føder, Da erhøstens tid for dødelige kommet. Nær er undergangen når bedragere kommer 210 I stedet for profeter som taler på jorden.

BELIARS KOMME

Og da skal Beliar komme og mange tegn Utføre for menneskene. Og da skal det bli Forvirring blant hellige menn, Utvalgte og trofaste, og plyndring av dem Og av hebreerne. Og det skal komme over dem fryktelig vrede Når fra øst et folk av tolv stammer Skal komme for å søke sine hebraiske frender Som Assyrias skudd ødela; og over disse Skal folkeslag gå til grunne. Men siden 220 Skal de herske over mennesker med overmåte makt, Utvalgte og trofaste hebreere, og gjøre Dem til treller som før, for deres makt Skal aldri ta slutt.

DEN SISTE DAGS HENDELSER

Han som er høyest over alle, den altseende, Som bor i himmelen, skal spre søvn over mennesker, 225 Dekke øyelokkene til. O salige tjenere Som Mesteren finner våkne når han kommer! Og de våker til alle tider og venter Med søvnløse øyne. For det skal skje ved daggry Eller kveld eller midt på dagen; men han skal visselig komme, 230 Og det skal skje som jeg sier det skal skje, For dem som sover, at fra den stjerneklare himmel

Stjernene skal ved midt på dagen vise seg for alle, Med de to lys, mens tiden iler frem. Og da skal Tisbiten, drevet fra himmelen 235 I sin himmelske vogn, Komme til jorden og for hele verden Fremvise tre onde tegn på livets undergang. Ve over alle kvinner på den dag Som finnes med barn i mors liv! 240 Ve over alle som gir die til små spedbarn! Ve over alle som bor på bølgene! Ve over kvinner som skal se den dag! For en mørk tåke skal skjule den grenseløse verden, Øst og vest og sør og nord. Og da skal detflyte 245 En mektig strøm av brennende ild fra himmelen Og fortære hvert sted, jord og vidt hav, Og skinnende sjø og innsjøer og elver og kilder, Og det grusomme dødsrike og den himmelske himmel. Og de himmelske lys skal brytes sammen til ett 250 Og bli til en ytre, øde skikkelse. For stjerner fra himmelen skal falle i alle hav. Og alle menneskers sjeler skal skjære tenner, Brent både av svovelstrøm og av ildens kraft I den frådende jord, og aske skal skjule alt. 255 Og da skal alle verdens elementer Bli berøvet: luft og jord og hav, lys, himmel, dager, Netter; og ikke lenger skal talløse fugler Fly i luften, ei heller skal levende vesener Som svømmer i havet, svømme mer; 260 Og intet lastet skip skal fare over bølgene, Ei heller skal okser styre plogen på marken, Ei heller lyde stormende vinder; Men han skal smelte alle ting sammen Og utskille det rene.

OPPSTANDELSE OG DOM

Men når den udødelige Guds evige engler, 265 Arakiel og Ramiel og Uriel og Samiel Og Azael, de som vet hvor mange onde gjerninger Hver enkelt gjorde før, da fra det mørke dyp Skal føre alle menneskers sjeler til dom For den store, udødelige Guds domstol; For én er uforgjengelig, én alene, Den Allmektige selv, Som skal være de dødeliges dommer; og til dem Som bor der nede, skal den himmelske Da gi sjel og ånd og røst, og også ben 275 Satt sammen med ledd til all slags kjød, Og både kjød og sener, årer og hudOmkring legemet, og hår som før; Guddommelig formet og med åndedrett beveget Skal legemene til dem som er på jorden En dag reises opp.

Og da skal Uriel, den mektige engel, bryte 280 De strenge og varige bolter av adamant, Som holder de fryktelige, dristige bronseporter Til dødsriket, og styrte dem rett ned, Og føre til dom Alle skikkelser som har utholdt mye lidelse, Særlig de former av titaner født i gammel tid, Og kjemper, og alle som flommen overveldet, Og alle som omkom i de bølgende hav, Og alle som ble føde for dyr Og kryp og fugler — alle disse i én mengde 290 Skal han kalle frem for domstolen; Og også dem som den kjødfortærende ild Fortærte i flammer, også disse skal han samle Og stille frem for Guds domstol.

Og når den høyt tordnende Herren over hærskarene, 295 Idet han gjør ende på skjebnen, skal oppreise de døde, Sette seg på sin himmelske trone og fast grunnfeste Den mektige søyle, da skal midt i skyene Kristus, som selv er uforgjengelig, Komme til den Uforgjengelige I herlighet med rene engler, og sette seg 300 Ved høyre hånd på den store domstol For å dømme de frommes liv Og de ugudeliges ferd.

Og Moses, den stores venn av Den Høyeste, Skal også komme ikledd kjød; Også den store Abraham skal komme, Isak og Jakob, Josva, Daniel, Elia, Habakkuk og Jona, og Dem som hebreerne drepte. Men han skal ødelegge Hebreerne etter Jeremia, alle 310 Som skal dømmes ved domstolen, For at de kan få verdig gjengjeldelse Og betale for alt hver enkelt gjorde i dødelig liv.

STRAFF OVER DE UGUDLIGE

Og da skal alle gå gjennom den brennende strøm Av uslokkelig ild; men alle de rettferdige 315 Skal bli frelst; men de ugudelige derimot Skal i alle tider gå til grunne, alle som før gjorde Onde gjerninger og begikk drap

Og alle som er medskyldige deri, Løgnere og tyver og ødeleggere av hjem, 320 Listige og fryktelige, og snyltere, Ekteskapsbrytere som utøser skammelige ord, Fryktløse, løsaktige, lovløse og avgudsdyrkere; Og alle som forlot den store, udødelige Gud, Ble gudsbespottere og gjorde de fromme ondt, 325 Ødela troen og drepte rettferdige menn; Og alle som med skamløs og svikefull ferd, Tosinnede, trengte seg inn som presbytere Og ærverdige tjenere, som med viten og vilje Avsa urett dom og gav etter for falske ord, 330 Mer skadelige enn leoparder og ulver Og mer avskyelige; og de onde som i grovt hovmod Er pengeutlånere og samler vinning på vinning Og gjør urett mot farløse og enker i alt; Og alle som gir enker og farløse 335 Frukten av urettferdige gjerninger, Og alle som kaster hån ved å gi av sitt Eget harde slit; Og alle som forlot sine foreldre i alderdommen, Som ikke gav dem noe og ikke ytte Foreldrene barnlig ære; Og alle som var ulydige og talte harde ord Mot sine fedre; og alle som tok pant Og siden fornektet det; og alle tjenere Som var imot sine herrer; og igjen Dem som i løsaktighet besmittet kjødet; 345 Og alle som løste jomfruens belte Til hemmelig samkvem; og alle som voldte Fosterdrap; og alle som ulovlig Kastet bort sitt avkom; Og trollmenn og trollkvinner med dem — Over disse alle skal den himmelske, udødelige Guds vrede 350 Drives mot en søyle, hvor omkring En urolig strøm av ild skal flyte i ring. Og udødelige engler fra den udødelige Gud, Han som alltid er, skal binde dem Med varige bånd, 355 I lenker av flammende ild, og ovenfra Straffe dem alle med de grusomste piskeslag; Og i Gehenna, i nattens mørke, Skal de kastes under mange redselsfulle dyr Fra Tartarus, hvor mørket er enormt.

Men når mange straffer 360 Er lagt på alle som hadde et ondt hjerte, Skal der siden være et ildhjul Fra en stor elv som går i ring omkring dem, Fordi de hadde omsorg for onde gjerninger. Og da skal her én, der en annen, fedre, Unge barn, mødre, ammende spedbarn, i tårer 365 Jamre over sin mest ynkelige skjebne. Ingen fylde av tårer skal være for dem, Og ingen medlidende røst skal høres Fra dem som jamrer, her én, der en annen; Men lenge pint under mørk og fuktig Tartarus Skal de rope høyt; og de skal betale I forbannede steder tre ganger så meget Som alle de onde gjerninger de gjorde, Brent av megen ild. Og alle sammen, fortært av rasende tørst 375 Og hunger, skal i pine skjære tenner Og kalle døden skjønn, men døden skal flykte Bort fra dem. For verken dødeller natt Skal noensinne gi dem hvile. Og mange ting forgjeves Skal de be den Gud som råder i det høye om, 380 Og da skal han åpenlyst vende sitt åsyn Bort fra dem. For til villfarne mennesker Gav han, i sju tidsaldre, tegn til omvendelse Ved hendene av en uplettet jomfru.

DE RETTFERDIGES SALIGHET

Men de andre, alle dem for hvem rett og rettferdig gjerning 385 Og fromhet og de mest rettferdige tanker var kjære, Skal engler, bærende dem gjennom den brennende strøm, Føre til lys og et liv uten bekymring, Der den store Guds udødelige vei kommer, Og trekilder — av honning, vin og melk. Og landet skal være likt for alle, Ikke delt av murer eller gjerder; Rikeligere frukter Skal det da spontant bære, og livets gang Skal være felles og rikdom ikke oppdelt. For der skal ikke lenger være fattig eller rik, 395 Tyrann eller trell, ei heller stor eller liten, Ei heller konger eller høvdinger; alle skal være like i fellesskap. Aldri mer skal noen si: «Natten er kommet», Ei heller: «Morgendagen kommer», eller: «I går var»; Ei heller skal det være mange dager med bekymringsfullt strev, 400 Ei vår, ei vinter, ei sommerens hete, Ei høst skal være … Og ingen ekteskap, ei heller død, Ei salg, ei kjøp, ei solnedgang Ei soloppgang; for én lang dag skal Gud gjøre. Og for de fromme skal den allmektige Gud

405 Gi noe annet, uforgjengelig, Når de ber den uforgjengelige Gud: At han vil la mennesker bli frelst Fra rasende ild og endeløs gnagende pine; Og dette vil han gjøre. For siden 410 Skal han rive dem ut av den urolige flamme, Flytte dem bort, og for sitteget folks skyld Sende dem til et annet og evig liv Med de udødelige, på Elysiske marker, Der den dype, evigflytende Akerons sjø 415 Lar sine vidtstrakte bølger bevege seg.

SIBYLLENS KLAGE

Å, elendige kvinne som jeg er! Hva skal jeg være på den dag? For jeg syndet, Idet jeg tåpelig var opptatt med alle ting, Uten å ha omsorg verken for ekteskapets bånd Eller for fornuften. Men selv i min rike ektemanns hus Stengte jeg de trengende ute; og før Gjorde jeg med viten ulovlige gjerninger. Men du, Frelser, selv om jeg gjorde skamløse ting, Redd meg fra mine plageånder, 425 Du som frelser selv en skamløs kvinne. Og jeg ber deg nå La meg få hvile litt fra min sang, Du hellige giver av manna, Konge over det store rike.

Bok 3. Innhold av bok 3. Innledning, 1–10. Guds enhet og makt lovprises, 11–34. Orakel mot avgudsdyrkelse og synd, 35–64. Den store Konges komme og dom, 55–76. Beliars komme, 76–90. Kvinnens herredømme og verdens ende, 90–111. Alle ting underlagt Kristus, 112–116. Babels tårn, 117–132. Kronos, Titan og Iapetos, 132–154. Kronos, Rhea og titanene, 155–187. Titanenes ende og mange rikens fremkomst, 188–196. Sibyllens budskap, 196–201. Salomos hus’ herredømme, 202–207. Hellenenes herredømme, 208–212. Det vestlige rike, 213–235. Sibyllens byrde, 236–241. Ve-rop over titanene og mange folkeslag, 242–260. Den rettferdige slekt, 261–303. Uttoget og lovens givelse, 304–325. Ødeleggelse og landflyktighet, 325–351. Gjenreisning fra landflyktighet, 352–361. Sibyllen tier og begynner igjen, 362–371. Ve over Babylon, 372–386. Ve over Egypt, 387–392. Ve over Gog og Magog, 393–397. Ve over Libya, 399–412. Store tegn og ve-rop over mange byer, 413–433. Gjengjeldelsens dom over Roma, 434–450. Undergang for Smyrna, Samos, Delos og Roma, 451–456. Fred i Asia og Europa, 457–473. Den makedonske ve, 474–482. De unavngitte herskere, 483–499. Tegnet for Frygia, 600–615. Ilions skjebne, 516–522. Den blinde oldings sanger, 523–541. Ve-rop over Lykia, Kalkedon, Kyzikos, Bysants, Rhodos, Lydia, Samos, Kypros og Trallis, 542–582. Italias stammekriger, 583–590. Ve-rop over Laodikea, Kampania, Korsika og Sardinia, 591–607. Ve-rop over Mysia, Kalkedon, Galatia, Tenedos, Sikyon og Korint, 608–615. Sibyllen tier og begynner igjen, 616–619. Ve-rop over Fønikia, Kreta, Trakia, Gog, Magog, maurerne, etioperne og provinsene i Lilleasia, 620–656. Orakler mot Hellas, 657–723. Den hellige slekt, 724–756. Egypt underlagt, 766–774. Salighetens tid, 775–783. Formaning til å dyrke Gud, 784–794. Domstid, 795–816. Den gudsendte konge, 817–829. Fryktelig domstid, 830–871. Sibyllens vitnesbyrd, 872–876. Et jødisk tusenårsrike, 877–911. Formaning til grekerne, 912–928. Velstandens og fredens dag, 928–947. Formaning til å tjene Gud, 948–953. Den messianske dag, 954–988. Endens tegn, 989–1003. Sibyllens beretning om seg selv, 1004–1031.

INNLEDNING

1 O du høyt tordnende, salige himmelske, Som har satt kjerubene på deres plass, Jeg, som har uttalt det altfor sanne, Bønnfaller deg: la meg få litt hvile; 5 For mitt hjerte er blitt trett innenfra. Men hvorfor springer igjen mitt hjerte, og min sjel, Slått med svepe innenfra, tvunget Til å uttale sitt budskap for alle? Men atter vil jeg forkynne alle ting 10 Som Gud befaler meg å forkynne for menneskene.

GUDS ENHET OG MAKT LOVPRISES

O mennesker, som i deres skikkelse bærer en form Skapt av Gud, hvorfor farer dere forgjeves vill Og vandrer ikke på den rette vei, Alltid i minne den udødelige Skaper? Gud er én, 15 Eneveldig, uutgrunnelig, boende i himmelen, Selv-eksisterende og usynlig, Han alene som ser alt; Ingen billedhuggerhånd har skapt ham, Ei heller vises hans skikkelse ved menneskers kunst Av gull eller elfenben; 20 Men han, den evige Herre, forkynner seg selv Som den som er, og var fordum, og som skal være Også siden. For hvem som er dødelig Kan se Gud med sine øyne? Eller hvem kan utholde å høre Den eneste navnet på himmelens store Gud, 25 Verdens hersker? Han skapte ved sitt ord alle ting, Himmel og hav, Og den utrettelige sol, og fullmånen og de lysende stjerner, Og den mektigemor Tethys, Kilder og elver, Uforgjengelig ild, og dager og netter.

Dette er den Gud som formet den firbokstavede Adam, 30 Den først formede, og fylte Øst og vest og sør og nord med sitt navn. Den samme er han Som fastsatte mønsteret for menneskets skikkelse Og skapte ville dyr og krypende ting og fugler.

ORAKEL MOT AVGUDSDYRKELSE OG SYND

Men dere dyrker ikke Gud, ei heller frykter dere ham, 35 Men farer forgjeves vill og bøyer kne For slanger og bærer offer til katter, Og til avguder og steinbilder av mennesker, Og sitter foran dørene til gudløse templer; Dere vokter ikke ham som er Gud, han som bevarer alle ting, Og i steinenes ondskap gleder dere dere Og glemmer dommen fra den udødelige Frelser Som skapte himmel og jord.

Ve! en slekt Som fryder seg i blod, bedragersk og nedrig, 45 Ugudelig, av falske, tvetungede, umoralske menn, Horkarer, avgudsdyrkere, som uttenker svik, Ondt vanvidd som raser i deres hjerter, Som plyndrer for seg selv, med skamløs sjel; For ingen som har rikdom deler med en annen, Men fryktelig ondskap skal være Blant alle dødelige, og for vinningens skyld Skal mange enker slett ikke holde troskap, Men i hemmelighet elske andre, Og de som har menn skal ikke bevare livets bånd.

DEN STORE KONGES KOMME OG DOM

55 Men når Roma også skal herske over Egypt

Alltid herskende; da skal fremtre Det største rike for den udødelige Konges Over menneskene. Og en hellig Herre skal komme For å holde septeret over hvert land 60 Gjennom alle tider som hastig iler frem. Og da skal ubønnhørlig vrede komme Over latinske menn; tre skal ved ynkelig skjebne Skade Roma. Og alle mennesker skal gå til grunne Med sine egne hus, når det fra himmelen skal strømme 65 En ildkatarakt. Ve meg, elendige! Når skal den dag komme, og når skal dommen komme Fra den udødelige Gud, den mektige Konge?

Men nå, o byer, blir dere bygd Og smykket fullt ut med templer og løpebaner, 70 Markeder og bilder av tre, av gull, Av sølv og av stein, for at dere skal komme Til den bitre dag. For den skal komme, Når det blant alle mennesker skal fare frem En stank av svovel. Men hver ting vil jeg forkynne, 75 I alle byer hvor menneskene lider ondt.

… … …

BELIARS KOMME

Fra sebastenene skal Beliar komme Siden, og høyden av fjellene skal han reise, Og han skal få havet til å stå stille, Og den store ildglødende sol og den klare måne, 80 Og han skal oppreise døde og mange tegn Utføre for menneskene; men intet skal han Føre til fullendelse, annet enn svik, Og mange dødelige skal bli ført vill, Både sanne og utvalgte hebreere, og også lovløse menn 85 Som aldri gav akt på Guds ord.

Men når truslene fra den mektige Gud Skal nærme seg, og en flammende makt skal komme Som bølge mot jorden, da skal den fortære Både Beliar og alle hovmodige menn Som satte sin lit til ham.

KVINNENS HERREDØMME OG VERDENS ENDE

Og deretter 90 Skal hele verden styres ved en kvinnes hender Og være lydig overalt. Da, når en enke skal vinne herredømme Over hele verden, og kaste i det mektige hav Både gull og sølv, også kobber og jern 95 Fra kortlivede menn, i dypet skal hun kaste dem, Da skal alle elementer bli berøvet Sin orden, når Gud som bor i det høye Skal rulle himmelen sammen, slik en bokrull rulles; Og over den mektige jord og havet 100 Skal hele den mangfoldige himmel falle; Og der skal strømme en utrettelig katarakt Av rasende ild, og den skal brenne landet Og brenne havet og den himmelske himmel, Og natt og dag, og smelte Skapningen selv sammen og utskille 105 Det rene. Ikke mer skal leende lysbaner være, Ei natt, ei daggry, ei mange dagers bekymring, Ei vår, ei vinter, ei sommertid, Ei høst. Og da skal den mektige Guds Dom komme midt i en stor tidsalder, 110 Når alle disse ting skal skje.

… … …

ALLE TING UNDERLAGT KRISTUS

O seilbare hav og hvert land I øst og i vest, Alt skal være underlagt ham som kommer Inn i verden igjen, og derfor 115 Ble han selv først bevisst sin makt.

BABELS TÅRN

Men når den mektige Guds trusler Er blitt fullbyrdet, som han en gang truet de dødelige med, Da de i Assyrerland bygde et tårn— 120 (og de talte alle ett språk og besluttet Å stige opp til den stjerneprydede himmel; men i luften la den Udødelige straks En mektig kraft, og da kastet vinder ovenfra Det store tårn ned og egget de dødelige Til strid mot hverandre; derfor gav menneskene Den byen navnet Babylon)— Da, etter at tårnet falt og menneskenes tunger Ble vendt til alle slags lyder, ble straks hele jordenFylt av mennesker, og riker ble delt.

KRONOS, TITAN OG IAPETOS

130 Og da fremstod den tiende slekt Av dødelige mennesker, fra den tid Da flommen kom over de tidligere mennesker. Og Kronos hersket, Og Titan og Iapetos; og menneskene kalte dem De beste avkom av Gaia og Uranos, Og gav dem navn både etter jord og himmel, Fordi de var de aller første av dødelige menn.

Slik var det tre delinger av jorden Etter hver manns tildelte lodd, Og hver hersket over sin del Og kjempet ikke; for fedrenes eder var der, Og like var deres andeler. Men den tid som var bestemt for alderdom Kom over faren, og han døde; Og sønnene, som brøt edene, Egget bitter strid mot hverandre 145 Om hvem som skulle ha kongelig rang og herredømme Over alle dødelige; og mot hverandre Kjempet Kronos og Titan.

KRONOS, RHEA OG TITANENE

Men Rhea og Gaia, Og Afrodite som elsker kroner, og Demeter, Og Hestia og Dione med de fagre lokker, 150 Førte dem til forsoning og kalte sammen Alle som var konger, både brødre og nære frender, Og andre av samme fedrearv; Og de dømte at Kronos skulle herske som konge over alle, For han var eldst og av edlest skikkelse. Men Titan la på Kronos tunge eder, At han ikke skulle oppfostre mannlig avkom, For at han selv skulle herske når alder og skjebne Skulle komme over Kronos.

Og hver gang Rhea fødte,

Satt titanene ved siden av henne, og alle guttebarn

Revet de i stykker, men lot jentene leve

For å bli oppfostret av moren.

Men da nå

Ved den tredje fødsel den ærverdige Rhea fødte,

Fødte hun først Hera; og da de så

At det var et kvinnelig barn, drog de ville titanene

Hjem til sine hus.

Og deretter fødte Rhea et guttebarn,

Og etter å ha bundet tre menn fra Kreta med ed,

Sendte hun ham hastig bort

For å oppfostres i hemmelighet i Frygia;

Derfor gav de ham navnet Zevs,

For han ble sendt bort.

Slik sendte hun også Poseidon bort i hemmelighet.

Og Pluto, den tredje, fødte Rhea ennå en gang,

Den edleste blant kvinner, ved Dodona,

Der Europus’ elv lar sitt flytende løp springe frem,

Og sammen med Peneios strømmer ut i havet

Sitt vann, og menneskene kaller det stygisk.

Men da titanene hørte at det fantes sønner

Som i hemmelighet var bevart, som Kronos og hans hustru

Rhea hadde avlet, da samlet Titan seksti unge menn

Sammen, og de bandt Kronos og hans hustru Rhea

Med lenker og skjulte dem i jorden

Og voktet dem i bånd.

Og da hørte sønnene til den mektige Kronos dette,

Og de reiste en stor krig og et voldsomt opprør.

185 Og dette er begynnelsen på fryktelig krig

Blant alle dødelige.

[For hos dødelige er dette sannelig

Krigens første opphav.]

Og da tildelte Gud titanene ondt.

TITANENES ENDE OG MANGE RIKENS FREMKOMST

Og alle som var født av titanene og av Kronos

190 Døde. Men siden, etter hvert som tiden gikk, oppstod

Det egyptiske rike, deretter persernes

Og medernes, og etiopernes,

Og Assyrias og Babylons rike,

Og så makedonernes,

Deretter igjen Egyptens, og så Romas.

SIBYLLENS BUDSKAP

Og da ble et budskap fra den mektige Gud

Lagt i mitt bryst, og det bød meg

Å forkynne over hele jorden og i kongelige hjerter

Plante det som skal skje. Og i mitt sinn

200 Lot denne Gud meg først forstå

Hvor mange riker av menneskeslekten

Som har vært samlet sammen.

SALOMOS HUS’ HERREDØMME

For først skal Salomos hus

Omfatte ryttere fra Fønikia

Og Syria, og også fra øyene,

205 Og slekten av pamphylere og persere

Og frygiere, karere og mysere,

Og slekten av lydere rike på gull.

HELLENENES HERREDØMME

Og deretter skal hellenere,

Stolte og urene, tre frem;

DET MAKEDONSKE HERREDØMME

Deretter skal et makedonsk folk herske,

210 Stort og listig, som en fryktelig krigssky

Skal komme over dødelige. Men himmelens Gud

Skal fullstendig ødelegge dem fra dypet.

DET VESTLIGE RIKE

Og deretter skal et annet rike komme,

Hvitt og mangehodet, fra det vestlige hav,

215 Som skal herske over mye land og ryste

Mange mennesker, og siden bringe skrekk

Over alle konger; og av mange byer

Skal det ødelegge mye gull og sølv;

Men på den vide jord

Skal det igjen være gull og sølv også,

220 Og pryd. Og de skal undertrykke dødelige;

Og stor ulykke skal komme over disse menn

Når de begynner urettferdig overmot.

Og straks skal det i dem være en kraft

Av ugudelighet: mann skal ligge med mann,

225 Og barn skal de plassere i skammens huler;

Og i de dager skal det være blant mennesker

En stor trengsel, og den skal forstyrre

Alle ting, og bryte alle ting, og fylle alle ting

Med onder, ved skammelig griskhet

Og ved urettmessig rikdom i mange land,

Men mest av alt i Makedonia.

Og det skal vekke hat, og all list

Skal være hos dem helt til det sjuende rike,

Av hvilket en konge av Egypt skal være konge,

235 Som skal være av gresk ætt.

Og deretter skal den mektige Guds folk

Atter bli sterkt, og de skal være

Livets veiledere for alle mennesker.

SIBYLLENS BYRDE

Men hvorfor la Gud også dette

Komme i mitt sinn å si: hva som kommer først,

Og hva som dernest, og hvilket ondt til sist

Skal komme over alle mennesker?

Hvem av disse skal ta ledelsen?

Først skal Gud hjemsøke titanene med ondt.

For de skal betale Kronos’ mektige sønner

Den straff de skylder, siden de bandt

245 Både Kronos og den høyt elskede mor.

Deretter skal det igjen være tyranner over grekerne

Og ville konger, hovmodige og urene,

Horkarer og helt igjennom onde;

Og for menneskene skal det ikke lenger være

Hvile fra krig.

Og de fryktelige frygiere skal alle gå til grunne,

Og over Troja skal det onde komme den dag.

Og over persere og assyrere

Skal det straks komme ondt, og over hele Egypt

Og Libya og etioperne,

255 Og over karere og pamphylere—

Ondt skal fare fra sted til sted,

Og over alle dødelige. Hvorfor nå

Taler jeg én for én? Men når det første

Får sin oppfyllelse, da skal straks

260 Det andre komme over menneskene.

DEN RETTFERDIGE SLEKT

Så det aller første vil jeg si.

Det skal komme en ulykke over fromme menn

Som bor ved Salomos store tempel

Og som er av rettferdige fedres ætt.

Likelydende om alle disse vil jeg også tale,

265 Om stamme og fedrenes linje og hjemland—

Alt med omhu, o dødelige, kløktige i sinn.

Det er en by … på jorden,

Ur i kaldeernes land, hvorfra det er en slekt

Av menn høyst rettferdige, som alltid

Har hatt velvilje og edle gjerninger for øye.

270 For de bryr seg ikke om solens kretsløp,

Ei heller månens,

Ei heller om underjordiske underverk,

Ei heller om det gledesskapende dype hav, Okeanos,

Ei heller om nysingens varsler, eller fuglers vinger,

Ei heller om spåmenn eller trollmenn eller besvergere,

Ei heller om knepene i tomme ord fra buk-talere;

Ei heller driver de astrologi

280 Etter kaldeernes kunst, ei heller astronomi;

For alle slike ting er bedragerske,

I den grad uforstandige mennesker dag etter dag

Søker dem, og øver sine sjeler

I unyttig arbeid. Og så har de lært

Elendige mennesker bedrag, hvorav det på jorden

285 Kommer mange onder over dødelige,

Som fører dem bort fra gode veier og rettferdige gjerninger.

Men disse har omsorg for rettferd og dyd,

Og ikke for grådighet,

Som avler talløse onder for dødelige mennesker,

Krig og uavbrutt hunger. Men hos dem råder

290 Rett mål, både på markene og i byene;

De stjeler ikke fra hverandre om natten,

Ei heller driver de bort buskap, sauer og geiter,

Ei heller flytter en nabo sin nabos grensemerke;

Ei heller volder en meget rik mann

Den mindre bemidlede sorg,

Ei heller påfører de enker nød,

Men hjelper dem heller, alltid bistående dem

Med hvete og vin og olje; og alltid sender

Den rike mann på landet en del

Ved høsttiden til dem

300 Som ikke har, men er trengende, og slik oppfyller

Den mektige Guds ord, en lovsang

I lovens ramme; for den Himmelske

Fullførte jorden som et felles gode for alle.

UTTOGET OG LOVENS GIVELSE

Når så folket av de tolv stammer drar ut

305 Fra Egypt, og med ledere sendt av Gud

Om natten følger sin vei ved en ildsøyle

Og hele dagen ved en skysøyle,

Da skal Gud sette over dem en leder—

En stor mann, Moses, som en prinsesse fant

310 Ved et siv, tok ham bort og oppfostret ham

Og kalte ham sin sønn. Og da tiden kom,

Ble han leder for folket som Gud førte

Fra Egypt til det hellige Sinai-fjell;

Sin egen lov gav Gud dem fra himmelen,

315 Skrevet på to flate steiner, alle rettferdige ting

Som han påla dem å gjøre; og dersom noen

Ikke gir akt, må han etter loven

Yte tilfredsstillelse, enten ved menneskers hånd,

Eller, om han unngår menneskers oppmerksomhet,

Skal han ved rikelig gjengjeldelse gå til grunne.

[For den Himmelske fullførte jorden som et felles gode

For alle, og la den i alle hjerter som den beste gave.]

For dem alene gir den gavmilde mark frukt

Hundrefold fra én, og slik fullbyrder

325 Guds mål.

ØDELEGGELSE OG LANDFLYKTIGHET

Men også over dem skal

Ulykke komme, og de slipper ikke fra plage.

Og også du, når du forlater din fagre helligdom,

Skal flykte bort når det blir din lodd

Å forlate det hellige land. Og du skal bli

Bortført til assyrerne og se

Unge barn og hustruer tjene fiendtlige menn;

Og alle livsmidler og rikdom skal gå til grunne;

Og hvert land skal fylles av deg,

Og hvert hav; og alle skal

335 Ta anstøt av dine skikker; og ditt land

Skal bli helt øde; og det inngjerdede alter

Og den store Guds tempel og de lange murer

Skal alle falle til jorden, fordi du i ditt hjerte

Den udødelige Guds hellige lov

340 Ikke holdt, men, villfaren, tjente

Uanstendige bilder og fryktet ikke

Den udødelige Far, alle menneskers Gud,

Ville du ikke ære; men bilder

Av dødelige æret du. Derfor nå

345 I sytti årstider skal ditt fruktbare land

Og ditt tempels underverker ligge øde.

GJENREISNING FRA LANDFLYKTIGHET

Men det gjenstår for deg en skjønn ende

Og den største herlighet, slik den udødelige Gud

Har gitt deg. Men vent du og sett din lit

Til den store Guds rene lover, når han skal reise

350 Ditt trette kne opp igjen mot lyset.

Og da skal Gud fra himmelen sende en konge

For å dømme hvert menneske i blod og i ildens lys.

Det er en kongelig stamme, hvis slekt

Aldri skal ta slutt; og etter hvert som tider ruller,

355 Skal denne slekt bære herredømme og begynne

Å bygge Guds tempel på ny.

Og alle Persias konger skal bistå

Med bronse og gull og vel smidd jern.

For Gud selv skal gi den hellige drøm

360 Om natten. Og da skal tempelet igjen

Være slik det var før.

SIBYLLEN TIER OG BEGYNNER IGJEN

Da min sjel hadde fått hvile

Fra den inspirerte sang,

Og jeg bad den store Far om hvile

Fra tvangen, da ble det igjen

I mitt hjerte lagt et budskap

365 Fra den mektige Gud.

Og han bød meg å forkynne over hele jorden

Og plante i kongelige sinn det som ennå skal skje.

Og i mitt sinn la Gud først dette:

Hvor mange sørgelige lidelser

Den Udødelige hadde bestemt over Babylon,

370 Fordi hun hadde ødelagt hans store tempel.

VE OVER BABYLON

Ve, ve deg, o Babylon,

Og Assyriernes ætter!

Over hele jorden skal strømmen av syndige menn

En gang komme, og dødeliges rop

Og slaget fra den store Gud, som inngir sanger,

375 Skal ødelegge hvert land. For høyt i luften

Skal det komme over deg, o Babylon, ovenfra,

Og fra himmelen, fra de hellige,

Skal det stige ned over deg,

Og i dine barn skal den Evige

Fullstendig ødelegge sjelen.

Og da skal du bli slik du var før,

Som om du aldri var født;

Og igjen skal du fylles med blod,

Slik du selv tidligere

385 Utøste blodet til gode, rettferdige og hellige menn,

Hvis blod ennå roper til den høye himmel.

VE OVER EGYPT

Over deg, o Egypt, skal et stort slag komme,

Forferdelig, over dine hus, som du håpet

Aldri skulle rammes. For gjennom ditt midte

390 Skal et sverd gå, og ødeleggelse og død

Og hunger skal råde inntil kongers

Sjuende slekt, og da skal det opphøre.

VE OVER GOG OG MAGOG

Ve deg, o land Gog og Magog,

Midt blant Etiopias elver!

Hvilket blodutgytelse skal du motta,

Og du skal kalles et dommens hus blant mennesker,

Og ditt duggfulle land skal drikke svart blod!

VE OVER LIBYA

Ve deg, o Libya, og ve,

Både hav og land! O vestens døtre,

400 Slik skal dere komme til en bitter dag.

Og dere skal komme forfulgt av tung strid,

Fryktelig og smertefull;

Der skal igjen være en fryktelig dom,

Og dere alle skal med makt

Føres til undergang,

For dere rev

405 I stykker det store hus

Til den Udødelige,

Og med jerntenner tygget dere det fryktelig.

Derfor skal du da skue ditt land

Fylt av døde, noen falt i krig

Og ved demonisk all vold,

410 Hunger og pest, og noen ved barbariske fiender.

Og hele ditt land skal bli en ødemark,

Og ødeleggelser skal dine byer være.

STORE TEGN OG VE-ROP OVER MANGE BYER

Og i vest skal en stjerne skinne frem

Som de skal kalle en komet, et tegn for mennesker

415 Om sverd og hunger og død,

Og mord på store ledere og høvdinger.

Og atter skal det blant mennesker være

De største tegn; for den dypt virvlende Tanais

Skal forlate Mæotis’ sjø, og der skal være

420 Ned gjennom den dype strøm en fruktbar, furet bane,

Og den veldige flom skal holde et landområde i halsgrep.

Og det skal være hule kløfter og gapende groper;

Og mange byer, mennesker og alt, skal falle:—

I Asia—Iassos, Kebren, Pandonia,

425 Kolofon, Efesos, Nikea, Antiokia,

Syagra, Sinope, Smyrna, Myrina,

Den særdeles lykkelige Gaza, Hierapolis,

Astypalaia; og i Europa—Tanagra,

Klitor, Basilis, Meropeia, Antigone,

430 Magnesia, Mykene, Oiantheia.

Vit da at Egyptens ødeleggende slekt

Er nær sin undergang, og det forgangne år

Er da bedre for aleksandrinerne.

GJENGJELDELSENS DOM OVER ROMA

Så mye skatt som Roma mottok

435 Fra Asia, tre ganger så mye gods

Skal Asia igjen få tilbake fra Roma,

Og gjengjelde henne hennes ødeleggende overgrep.

Så mange som fra Asia noen gang tjente

Et hus tilhørende italierne,

Tyve ganger så mange italikere

440 Skal tjene i Asia i fattigdom

Og pådra seg talløse gjeldsbyrder.

O jomfru, bløte, rike barn av latinske Roma,

Ofte ved dine høyt minneverdige bryllupsfester

Beruset av vin, nå skal du bli en trell

445 Og giftet bort på uærlig vis.

Og ofte skal en frue klippe ditt fagre hår

Og hevnende kaste deg ned

Fra himmel til jord, og fra jord igjen

Løfte deg til himmel;

For dødelige av lav rang

Og urettferdig liv holdes fast i lenker.

UNDERGANG FOR SMYRNA, SAMOS, DELOS OG ROMA

Og om hevn over det styrtede Smyrna

Skal det ikke være noen tanke,

Men ved onde råd

Og ugudelighet hos dem som har makten

Skal Samos bli til sand, Delos bli matt,

455 Og Roma bli til et rom;

Men Guds beslutninger

Skal alle bli fullkomment oppfylt.

FRED I ASIA OG EUROPA

Og en stille fred skal komme over Asias land.

Og Europa skal da være lykkelig, vel næret,

Med ren luft, rik på år, sterk og uforstyrret

460 Av vinterstormer og hagl, bærende alle ting,

Også fugler og krypende skapninger

Og jordens dyr.

O salig på jorden skal den mann være

Eller kvinne; hvilket usigelig hjem

Av salige mennesker!

For fra den stjerneklare himmel

465 Da skal all god orden komme over menneskeslekten,

Rettferd og sindig enhet,

Som i alle ting er det ypperste for mennesker,

Og vennlighet, tillit og gjestfri kjærlighet;

Men langt fra dem skal lovløshet vike bort,

470 Skyld, misunnelse, vrede og dårskap;

Fattigdom skal flykte fra menneskene, og vold skal flykte,

Og mord, skjebnesvangre strider og bitre feider,

Og tyveri, og alt ondt på de dager.

DEN MAKEDONSKE VE

Men Makedonia skal bære

475 En tung lidelse over til Asia, og det største sår

Skal for Europa springe frem av kronisk ætt,

Et hus av bastarder og treller.

Og hun skal temme den befestede by Babylon,

Og i hvert land som solen ser ned på

480 Kalle seg selv herskerinne, og så komme til intet

Ved ødeleggende ulykker, og få et navn

Som i sene slekter minnes langt borte.

DE UNAVNGITTE HERSKERE

Og en gang inn i Asias fruktbare land

Skal det komme en mann ukjent før, kledd over skulderen

485 I purpurkappe, vill, urettferdig, ildfull;

Og denne mann skal han som svinger tordenen

Drive frem; og hele Asia skal bære

Et ondt åk, og hennes jord, fuktet av regn,

Skal drikke meget blod. Men likevel skal Hades

490 Ødelegge den ukjente konge; og denne manns

Ætt skal straks gå til grunne ved den slekt

Hvis ætt han selv gjerne ville utrydde,

Idet de lar en rot vokse frem som menneskers bane,

Som av ti horn skal hogge ett bort og ved siden av dem

495 Plante en annen spire. En far, kledd i purpur,

Skal hugge ned en krigersk far, og Ares,

Skadelig og fiendtlig, skal selv omkomme

Ved en sønnesønns hånd; og da skal hornet

Som ble plantet ved siden av dem, straks få herredømmet.

TEGNET FOR FRYGIA

Og for det livsoppholdende Frygia

Skal det straks være et visst tegn,

Når Rheas blodbestengte ætt i den store jord,

Blomstrende stadig med ugjennomtrengelige røtter,

Skal forsvinne, rot og gren, i én natt

505 Med en by, mennesker og alt, ved Jordskjelverens hånd,

Poseidon; og dette sted skal de en gang kalle

Dorylæum, i mørke, gamle Frygia,

Dypt beklaget. Derfor skal den tid kalles

Jordskjelverens tid; han skal bryte opp jordens huler

510 Og rive ned murer. Og ikke tegn til godt,

Men begynnelsen til ondt skal settes i verk;

Den skjebnesvangre vold av allmenn krig

Skal dere få, Æneas’ sønner,

Ilus’ blod fra jorden. Men deretter

Skal du bli et bytte for grådige menn.

ILIONS SKJEBNE

O Ilium, jeg ynkes over deg; for i Sparta

Skal det blomstre frem en Erinye, meget fagker,

Alltid berømt, edleste skudd, og hun skal etterlate

Over Asia og Europa en vidt utbredt bølge;

520 Men deg fremfor alle skal hun bringe

Jamring og møye og sukk; men der skal være

Udødelig ære hos dem som kommer etter.

DEN BLINDE OLDINGS SANGER

Og der skal da være en aldrende dødelig,

En falsk skriver av tvilsomt fedreland;

525 Og lyset skal slukne i hans øyne;

Et stort sinn skal han ha og vers, målt med stor kunst,

Og han skal være blandet med to navn,

Kalle seg en kiér og skrive

Om Ilium, ikke i sannhet, nei,

530 Men med stor kunst; for i mitt vers og mine mål

Skal han være mester; for han skal først

Åpne mine bøker med sine hender; men selv

Skal han rikt utsmykke hjelmprydede krigshøvdinger,

Hektor, Priams sønn, og Akilles,

535 Peleus’ sønn, og de andre som har omsorg

For krigerske gjerninger. Og ved deres side

Skal han også stille guder, tomhodede menn,

Falskskrivende på alle vis. Og for dem

Skal det heller være ære, vidt utbredt,

540 Å dø ved Ilium; men han selv

Skal også få lønn for sine gjerninger.

VE-ROP OVER LYKIA, KALKEDON, KYZIKOS OG BYSANTS

Også til Lykia skal en lokrisk ætt

Volde mange onder. Og deg, Kalkedon,

Som ved lodd holder et smalt havsund,

545 Skal en aetolisk yngling en gang plyndre.

Kyzikos, også din store rikdom skal havet

Rive bort. Og du, Bysants, Ares’ by,

Skal en gang bli lagt øde av Asia,

Og stønnen og umåtelig blod

550 Skal du motta. Og Kragos, Lykiens høye fjell,

Fra dine tinder skal det ved gapende kløfter

Av åpnet klippe strømme klukkende vann,

Inntil også Pataras orakler skal tie.

O Kyzikos, du som bor ved Propontis,

Den vinbærende, rundt deg skal Rhyndakos

Slå sine kammede bølger. Og du, Rhodos,

556 Dagens datter, skal lenge være ufri for trelldom,

Og stor skal din lykke være siden,

Og på havet skal din makt være øverste.

Men senere skal du bli et bytte

For grådige menn, og legge om din hals,

Ved skjønnhet og rikdom, et fryktelig åk.

Et lydisk jordskjelv skal igjen berøve

Persias makt, og på det grusomste

565 Skal folkene i Europa og Asia lide smerte.

Og Sidons skadelige konge skal med kampens larm

Forferdelig volde et sørgelig fall

For de sjøfarende samiere. På jorden

Skal falne menns mørke blod klukke mot havet;

570 Og hustruer sammen med edle bruder

Skal beklage deres skammelige overmot,

Noen over brudgommer, noen over falne sønner.

VE-ROP OVER RHODOS, LYDIA, SAMOS, KYPROS OG TRALLIS

O Kypros’ tegn, måtte et jordskjelv ødelegge

Dine falanger, og mange sjeler

575 Samstemt skal Hades, den dristige vokter, ta i vare.

Og Trallis, nær Efesos, med murer

Vel bygget, og menneskers kostelige rikdom,

Skal oppløses ved jordskjelv; og landet

Skal bryte frem med hett vann; og jorden

580 Skal sluke dem som av ild

Og svovellukt er tungt trengt.

Og Samos skal i sin tid bygge kongelige hus.

ITALIAS STAMMEKRIGER

Men deg, Italia, skal ingen fremmed krig ramme;

Men sørgelig stammeblod,

585 Ikke lett uttømmelig, høyt omtalt,

Skal gjøre deg, du frekke, øde.

Og du selv, strakt ut ved varme aske,

Som du i ditt eget hjerte ikke forutså,

Skal drepe deg selv. Og du skal ikke være

Menneskers mor, men rovdyrenes fostrer.

VE-ROP OVER LAODIKEA, KAMPANIA, KORSIKA OG SARDINIA

Men når det fra Italia skal komme en mann,

En ødelegger, da skal du, Laodikea,

Skjønne by hos karerne

Ved Lykos’ underfulle vann, falle sammen

595 Og i stillhet gråte over din hovmodige far.

De trakiske Krobýzer skal reise seg på Haimos.

Tenners gnissel skal komme over kampanerne.

Fordi ødeleggende hungersnød; Korsika

Gråter sin gamle far, og Sardinia

600 Skal ved store vinterstormer og ved slag

Av en hellig Gud synke ned i havets dyp,

Til stort under for dem som ferdes på havet.

Ve, ve, hvor mange jomfruer

Skal Hades ekte, og hvor mange unge menn

605 Skal dypet ta uten gravferd!

Ve, ve, de hjelpeløse små

Og de store rikdommer som svømmer i havet!

VE-ROP OVER MYSIA, KALKEDON, GALATIA, TENEDOS, SIKYON OG KORINT

O lykkelige land hos mysierne, brått

Skal en kongelig ætt bli dannet. Sannelig,

610 Ikke for lang tid skal Kalkedon bestå.

Og der skal komme en meget bitter sorg

Over galaterne. Og over Tenedos

Skal det komme en siste, men største ulykke.

Og Sicyon skal med sterke rop, og du, Korint,

615 Skryte over alle, men fløyten skal klinge som klage.

…

SIBYLLEN TIER OG BEGYNNER IGJEN

Men da min sjel hadde fått hvile fra den inspirerte sang,

Ble igjen et budskap lagt i mitt hjerte

Fra den mektige Gud, og han

Bød meg å profetere på jorden.

VE-ROP OVER FØNIKIA, KRETA, TRAKIA, GOG, MAGOG, MAURERNE, ETIOPERNE OG PROVINSENE I LILLEASIA

620 Ve, ve over det fønikiske folks ætt,

Både menn og kvinner, og alle byer ved havet!

Ingen av eder skal bli værende i det felles lys

For solens stråleglans,

Ei heller skal livets tall og stammer bestå,

625 På grunn av urett tale

Og lovløs, uren livsførsel som de levde,

Da de åpnet en uren munn og lot fryktelige ord

Fare frem, svikefulle og urettferdige,

Og stilte seg opp mot Gud, Kongen,

630 Og åpnet sin avskyelige munn i svik.

Derfor skal han undertvinge dem hardt

Med slag over hele jorden, og en bitter skjebne

Skal Gud sende over dem, brennende fra grunnen,

Byene og byenes grunnvoller.

635 Ve, ve deg, Kreta! Over deg skal det komme

Et meget smertefullt slag, og fryktelig

Skal den Evige herje deg; og igjen

Skal hvert land se deg svart av røyk.

Ild skal aldri vike fra deg, men du skal bli brent.

640 Ve, ve deg, Trakia! Slik skal du komme

Under et trellende åk, når galaterne,

Forent med Dardanus’ sønner,

Stormer frem for å herje Hellas;

Din skal ulykken være, og til fremmed land

645 Skal du gi mye, men intet få igjen.

Ve over deg, Gog og Magog, og over alle,

Den ene etter den andre, mardere og daiere;

Hvor mange onder skal skjebnen føre over eder!

Ve også over Lykiens land,

650 Og over dem i Mysia og Frygia,

Og mange folk hos pamfylere,

Lydere, karere, kappadokere,

Og etiopiske og arabiske menn

Med fremmed tunge skal falle.

Hvordan kan jeg nå tale rett om hver enkelt?

For over alle folk som bor på jorden

Skal Den Høyeste sende hard pest.

ORAKLER MOT HELLAS

Når nå igjen et barbarisk folk kommer

Mot grekerne, skal det felle mange hoder

Av utvalgte menn; og de skal rive i stykker

660 Mange fete saueflokker og menneskers hjorder,

Hester og muldyr og rautende storfe;

Og velbygde hus skal de lovløst

Brenne med ild; og til fremmed land

Skal de med makt føre mange slaver bort,

665 Barn og dypt beltebundne, bløte kvinner,

Krypende frem fra brudekamre

Med sarte føtter; og de skal bindes fast

Med lenker av fiender med fremmed tale,

Og lide all fryktelig vold;

Og ingen skal være til stede

Som kan yte krigshjelp og redde dem i live.

Og de skal se sine eiendeler og all sin rikdom

Berike fienden; og knærne skal skjelve.

675 Hundre skal flykte, og én skal ødelegge dem alle;

Og fem skal jage en stor hær på flukt.

Men de, skammelig sammenblandet blant seg selv,

Skal ved krig og fryktelig opprør gi glede

For fiender, men sorg for grekerne.

680 Og da skal det komme over hele Hellas

Et trellende åk; og krig og pest

Skal sammen ramme alle dødelige.

Og Gud skal gjøre den mektige himmel der oppe

Som av kobber, og over hele jorden tørke;

685 Og jorden selv som jern. Og da

Skal alle dødelige klage over ufruktbarhet

Og manglende dyrkning; og på jorden

Skal han sette, han som skapte himmel og jord,

En svært tyngende ild; og av alle mennesker

690 Skal bare den tredje del bli igjen.

O Hellas, hvorfor stolte du på dødelige menn

Som førere, som ikke kan unnslippe døden?

Og hvorfor bar du dine tåpelige gaver

Til de døde og ofret til avguder?

695 Hvem la villfarelsen i ditt hjerte

Så du gjorde dette og forlot den mektige Guds åsyn?

Ær Allfaderens navn, og la det ikke

Gå deg forbi. Det er nå tusen år,

Ja, fem hundre til, siden hovmodige konger

700 Hersket over grekerne, de som først

Førte onder inn blant dødelige mennesker,

Idet de reiste mange bilder

Av døde guder til dyrkelse,

Og ved dette lærte dere tåpelige tanker.

Men når den mektige Guds vrede

705 Skal komme over dere, da skal dere erkjenne

Den mektige Guds åsyn. Og alle menneskesjeler,

Med kraftig stønnen, løftende hendene

Mot den vide himmel, skal begynne

Å påkalle den store Konge som hjelper,

Og søke den frelser som skal redde

Fra den store vrede som kommer.

Men kom og lær dette, og legg det i hjertet,

Hvilke trengsler som i de rullende år skal komme.

Og det Hellas som brennoffer bar frem,

Av kyr og brølende okser, til den store Guds tempel,

715 Det skal flykte bort fra skingrende krig

Og frykt og pest,

Og igjen unnslippe trelleåket.

Men inntil den tid skal det være en ætt

Av gudløse mennesker, selv når den fastsatte dag

720 Skal nå sin ende. For offer til Gud

Skal dere ikke bære før alt er fullbyrdet,

Det som Gud alene vil, ikke forgjeves,

At alt skal oppfylles; og sterk tvang skal drive det frem.

DEN HELLIGE SLEKT

Og igjen skal det være en hellig ætt

725 Av gudfryktige menn, som holder seg

Til Den Høyestes råd og sinn,

Og høyt ærer den store Guds tempel

Med drikkoffer, brennoffer og hellige hekatomber,

Med ofre av fete okser, utvalgte værer,

730 Førstefødte av sauer og lammenes fete lår,

Hellig frembåret som fullstendige brennoffer

På det store alter. Og i rettferdighet,

Etter å ha mottatt Den Høyestes lov,

Skal de bo salige i byer og fruktbare marker.

735 Og profeter skal bli reist opp for dem

Av Den Udødelige, til stor glede

For alle dødelige. For til dem alene

Gav den mektige Gud sitt nådige råd

Og tro og edleste tanke i deres hjerter.

740 De er ikke blitt ført vill av tomme ting,

Og de ærer ikke menneskers verk,

Av gull og kobber og sølv og elfenben,

Ei heller statuer av døde guder

Av tre og stein,

Og alt som tomme sinn hos dødelige vil;

Men de løfter rene hender mot himmelen,

Står opp fra leiet ved daggry,

Renser alltid hendene med vann,

Og ærer bare ham

Som er udødelig og som alltid hersker;

750 Og dernest sine foreldre;

Og fremfor alle mennesker

Respekterer de det lovlige ekteseng;

Og de har ikke skammelig omgang med gutter,

Slik fønikere, latiner og egyptere gjør,

Og det vidstrakte Hellas og mange andre folk,

755 Av persere og galatere og hele Asia,

Som overtrer den udødelige Guds rene lov

Som de stod under. Derfor skal Den Udødelige

Legge over alle mennesker

Plage, hungersnød, smerter,

Stønn, krig og pest og sørgelige veer;

760 Fordi de ikke ville ære fromt

Den udødelige alles Fader, men i stedet æret

Og dyrket avguder gjort med hender, slike ting

Skal dødelige selv kaste ned og i skam

Skjule i kløfter i klippene, når en ung konge,

765 Den sjuende av Egypt, skal råde i sitt eget land,

Regnet fra grekernes herredømme,

Som talløse makedoniske menn skal styre.

EGYPT UNDERLAGT

Og det skal komme fra Asia en stor konge,

En ildfull ørn, som med fotfolk og hest

770 Skal dekke hele landet, ødelegge alt,

Og fylle alt med onder; han skal styrte

Det egyptiske rike, og ta bort

Alle dets eiendeler og føre dem bort

Over havets vide flate.

Og da skal de bøye sitt lyse, hvite kne

For den mektige Gud, den udødelige Konge,

På den rikelig nærende jord;

Og alle henders verk skal falle

Ved ildens flamme.

SALIGHETENS TID

Og da vil Gud skjenke menneskene stor glede;

780 For land og trær og talløse saueflokker

Skal gi menneskene sin ekte frukt: vin

Og den søte honning og hvit melk

Og hvete, som er det beste av alt

For dødelige.

FORMANING TIL Å DYRKE GUD

Men du, dødelige, full av mangfoldig list,

785 Drøy ikke og nøl ikke, men vend om,

Hit og dit kastet, og blidgjør Gud.

Bring Gud hekatomber av okser

Og førstefødte lam og geiter, etter som tidene går.

Men blidgjør ham, den udødelige Gud,

Om han kanskje viser miskunn. For han er

Den eneste Gud, og ingen annen finnes.

Og ære rettferd og undertrykk ikke noe menneske.

For disse ting påbyr Den Udødelige

De elendige mennesker.

DOMSTID

Men gi akt på årsaken

795 Til den mektige Guds vrede,

Når det over alle dødelige skal komme

Pestens høyde, og de beseirede skal møte

En fryktelig dom; og konge skal gripe konge

Og rive landet fra ham, og folk skal føre

Ødeleggelse over folk, og herrer plyndre stammer,

Og fyrster skal flykte til et annet land,

Og landet skifte sine menn, og fremmed herredømme

Hærje hele Hellas og tømme det rike land

For dets velstand; og i strid med hverandre

805 Skal de komme på grunn av gull og sølv –

Kjærligheten til vinning, en ond hyrdinne,

Skal være for byene i et fremmed land.

Og alle skal være uten grav,

Og gribber og jordens ville dyr skal fortære

Deres kjøtt; og når disse ting er fullbyrdet,

Skal den vide jord tære bort levningene av de døde.

Og alt skal ligge usådd og upløyd,

Forkynnende menneskenes skitne vanhellighet

Gjennom mange tiders lengde i de rullende år;

815 Og skjold og spyd og alle slags våpen;

Ei heller skal skogens ved hogges til ild.

DEN GUDSENDTE KONGE

Og da skal Gud sende fra Østen en konge,

Som skal få all jorden til å opphøre

Fra ond krig, noen ved å drepe, andre ved

Å binde med sterke eder.

Og ikke etter egne råd skal han gjøre

Alle disse ting, men adlyde

Den mektige Guds gode beslutninger.

Og med herlig rikdom,

Med gull og sølv og purpurpryd,

Skal den mektige Guds tempel igjen

825 Tynges; og den fruktbærende jord

Og havet skal fylles rikelig med gode ting.

FRYKTELIG DOMSTID

Og konger skal begynne å bære ondt sinn

Mot hverandre, i hjertet fostre onder.

Misunnelse er ikke til gagn

For elendige mennesker.

Men igjen skal konger over folkene i dette land

Storme frem i horder og føre

Ødeleggelse over seg selv;

For de vil legge planer om å plyndre

Det store Guds tempel og de edleste menn.

Når de når landet, skal besmittede konger

835 Sette sine troner rundt byen, hver for seg,

Og ha sitt folk som ikke lyder Gud.

Og da skal Gud tale med mektig røst

Til alt rått folk med tomt sinn,

Og dom fra den mektige Gud skal komme

840 Over dem, og de skal alle bli ødelagt

Ved hans udødelige arm. Og ildfulle sverd

Skal falle fra himmelen ned på jorden;

Og store, strålende lys

Skal komme flammende midt blant mennesker.

Og i de dager skal jorden, alles mor, skjelve

845 Ved hans udødelige arm, og stimer av fisk

I det dype hav, og alle jordens ville dyr,

Og utallige flokker av vingede fugler,

Og alle menneskesjeler og hvert hav

Skal skjelve for den Udødeliges åsyn,

850 Og det skal bli redsel. Høye fjelltopper

Og veldige høydedrag skal han sprenge i stykker,

Og for alle skal det mørke Erebos vise seg.

Og tåkefulle kløfter i de høye fjell

Skal fylles av døde; og klipper skal flyte

855 Av blod, og hver bekk fylle sletten.

Og velbygde murer hos ondsinnede menn

Skal alle falle til jorden, fordi de ikke kjente

Den mektige Guds lov eller dom,

Men med et uforstandig sinn stormet frem

860 Mot templet og løftet sine spyd.

Og Gud skal dømme alle ved krig og ved sverd

Og ved ild og ved overveldende storm;

Og svovel skal komme fra himmelen, og steiner

Og stort og tungt hagl; og død skal komme

865 Over firføtte dyr. Og da skal de kjenne Gud,

Den Udødelige, som fullbyrder disse ting.

Og klage og skrik av mennesker som går til grunne

Skal med ett lyde over hele den vide jord;

Og alle de ugudelige skal bades i blod,

870 Og jorden selv skal drikke de omkommendes blod,

Og dyrene mettes med kjøtt.

Og alle disse ting har den store, evige Gud

Selv pålagt meg å forkynne. Og det skal ikke

Bli ufullendt eller uoppfylt,

Hva enn han alene la i mitt hjerte;

For sannferdig er Guds Ånd i verden.

SIBYLLENS VITNESBYRD

Men den mektige Guds barn skal alle

Igjen bo i fred rundt templet,

Glede seg over de gaver han gir,

Han som er Skaper, rettferdig Dommer og Konge.

880 For han selv, stor og nærværende overalt,

Skal være et vern, som en mur av flammende ild

Rundt omkring på alle sider. Og de skal være

I byer og på land uten krig.

For ikke den onde krigs hånd, men snarere

Den Udødelige selv skal være deres forsvarer

Og Den Helliges hånd. Og da skal alle

Øyene og byene forkynne hvor høyt

Den udødelige Gud elsker disse menn;

For alle ting hjelper dem i strid og redder dem,

890 Himmelen og den guddommelig skapte sol og måne.

Søte ord skal de sende fra sine munner i salmer:

«Kom, la oss falle på jorden og alle be

Den udødelige Konge og den store evige Gud.

Til templet la oss gå i prosesjon,

For han alene er Herre; og la oss alle

Grunne på Den høyestes Guds lov,

Som er den mest rettferdige av alle lover på jorden.

900 For fra Den Udødeliges vei

Har vi forvillet oss, og med uforstandig sinn æret

Håndverk og trebilder

Av døde menn.»

Disse ord skal sjeler, smeltet i tro, rope ut:

«Kom, la oss falle for Guds hus på våre ansikter

Og med våre salmer bringe glede til Gud Fader i våre hjem,

Utrustet over hele vårt land med fiendenes våpen

I sju tidsrom i de rullende år;

Ja, skjold og hjelmer og alle slags våpen,

Og et stort forråd av buer og piggete piler;

For skogens ved skal ikke hogges til ild.»

FORMANING TIL GREKERNE

Men, elendige Hellas, stans din hovmodighet

Og bli vis, og bønnhør Den Udødelige,

Den storsinnede, og vær på vakt.

915 Send nå mot denne byen igjen

Folket, tankeløst, som er kommet

Ut av Den mektiges hellige land.

Rør ikke Camarina; for det er bedre

At hun blir urørt; lik en leopard fra hulen,

920 La ikke et onde møte deg.

Men hold deg tilbake, bær ikke i ditt bryst

Et hovmodig og overmodig sinn,

Rede til stor strid. Tjen den mektige Gud,

For at du må få del i disse ting.

VELSTANDENS OG FREDENS DAG

Og når den fastsatte dag når sin ende,

[Og den udødelige Guds dom skal komme

Over dødelige], da skal stor dom

Og makt komme over menneskene.

For alles mor, jorden, skal gi dødelige

De beste frukter i overflod: hvete, vin og olje;

930 Også fra himmelen en herlig drikk

Av honning; og trærne skal gi sin frukt,

Og det skal være fete sauer og storfe,

Unge lam og kje av geiter; jorden skal bryte frem

Med søte kilder av hvit melk; og av gode ting

935 Skal byene være fulle og markene fete.

Og det skal ikke være sverd eller larm på jorden;

Ikke mer skal jorden jamre tungt og skjelve;

Og krig skal ikke lenger være på jorden,

Ei heller tørke, ei heller hungersnød,

Ei heller fruktødeleggende hagl;

940 Men stor fred skal være over hele jorden,

Og konge skal være venn med konge inntil

Tidens ende; og over hele jorden

Skal Den Udødelige i den stjerneklare himmel

Fullbyrde en felles lov for menneskene,

Med hensyn til alle ting

Som elendige dødelige har gjort;

For han alene er Gud, det finnes ingen annen,

Og menneskenes harde vrede skal han brenne opp med ild.

FORMANING TIL Å TJENE GUD

Men forandre fullstendig tankene i ditt hjerte,

Og fly urettferdig gudsdyrkelse; tjen Den Ene

Som lever; vokt deg for hor og

950 Skamløse gjerninger; oppdra ditt eget avkom

Og myrd det ikke; for Den Udødelige

Er vred på den som synder i disse ting.

DEN MESSIANSKE DAG

Og da skal han oppreise et rike

Over hele menneskeslekten i tidsaldre,

955 Han som en gang gav de fromme

Den hellige lov, og som lovet dem

Å åpne hvert land, hele verden

Og de saliges porter og all glede,

Og udødelig sinn og evig salighet.

Og fra hvert land skal de til Den store Guds hus

960 Bære røkelse og gaver; og det skal ikke finnes

Noe annet hus som mennesker i kommende tider

Skal søke, enn det Gud gav

De trofaste å ære;

For det skal kalles den mektige Guds dødelige tempel.

Og alle slettens veier

Og ulendte høyder og høye fjell og de dype

Villbølger i havet skal i de dager være lette

Å krysse og å seile; for fullkommen fred

970 Skal komme over de rettferdiges land.

Og sverd skal profetene til den mektige Gud fjerne;

For de er dommere og rettferdige konger

For dødelige. Og rettferdig rikdom

Skal være blant menneskene; for dette er

Den mektige Guds dom og også hans makt.

Vær frimodig, o jomfru, og gled deg;

For han som skapte himmel og jord gav deg

Glede i din tid. Og han skal bo i deg;

Og ditt skal være udødelighet.

980 Og ulver og lam skal på fjellene

Beite sammen, og leoparder skal gå på beite

Sammen med kje; og bjørner skal hvile

Blant gressende kalver;

Og den kjøtteterende løve skal ete strå

Ved krybben lik oksen; og små barn

I lenker skal lede dem; for han skal gjøre dyrene

Maktesløse på jorden.

Sammen med spedbarn skal slanger sove,

Også hoggormer, og gjøre ingen skade;

For over dem skal Guds hånd være.

ENDENS TEGN

Nå gir jeg deg et særdeles klart tegn,

990 For at du skal vite når enden på alle ting

På jorden skal komme. Når i den stjerneklare himmel

Sverd om natten skal peke rett mot vest og øst,

Da skal det straks også fra himmelen

En sky av støv skal bæres ut over hele jorden,

995 Og solens glans midt på himmelen

Skal formørkes, og månens stråler skal vise seg

Og komme igjen på jorden; ved bloddråper

Som drypper fra klippene skal det være et tegn;

Og i skyen skal dere skue en krig

1000 Av fotfolk og ryttere, lik jakten på ville dyr

I tett tåke. Denne enden på alle ting

Skal Gud fullbyrde, han som har sin bolig i himmelen.

Men alle må ofre til den store Konge.

SIBYLLENS BERETNING OM SEG SELV

Disse ting viser jeg deg, jeg som i vanvidd

1005 Forlot de lange murene i assyriske Babylon

For Hellas, for å forkynne for alle Guds vrede,

Den sendte ild. …

…

Og for at jeg for dødelige skulle profetere

Om guddommelige mysterier. Og mennesker skal si

1010 I Hellas at jeg er av fremmed land,

Født i Erythrai, skamløs; andre sier

At jeg er en sibylle, født av mor Kirke

Og far Gnostos, rasende gal og falsk;

Men på den tid når alle ting blir oppfylt

1015 Skal dere minnes meg, og ingen mer

Skal kalle meg gal, den store Guds profetinne.

For han viste meg det som hendte tidligere

Med mine forfedre; hvilke ting som var de første

Gjorde Gud kjent for meg; og i mitt sinn

1020 La Gud alle de ting som skulle komme siden,

For at jeg skulle profetere om det kommende,

Og det som har vært, og fortelle det for mennesker.

For da verden ble oversvømt av en flom

Av vann, og én mann av godt navn

1025 Alene ble tilbake og i et hus av tre

Seilte over vannene med dyr og fugler,

For at verden igjen skulle fylles,

Da var jeg hans sønns hustru og av hans ætt;

For hvem de første ting hendte, og de siste

1030 Ble alle gjort kjent; og slik, fra min egen munn,

La alle disse sannferdige ting

Forbli erklært.

Bok 4Innhold av bok 4. Innledning, 1–28. De rettferdiges salighet, 29–60. Det assyriske rike, 61–65. Medere og persere, 66–82. Ve-rop over Frygia, Asia og Egypt, 83–100. Sicilia brent av Ætnas ild, 101–104. Strid i Hellas, 105–108. Makedons triumfer, 109–129. Italias triumfer, 130–168. Italias straff, 169–180. Ve-rop over Antiokia, Kypros og Karia, 181–197. Vrede i forvaring for de ugudelige, 198–209. Formaninger og trusler, 210–230. Oppstandelse, dom og lønn, 231–248.

INNLEDNING

1 FOLK av hovmodige Asia og av Europa,

Hør hvor meget, altfor sant, jeg er i ferd med,

Gjennom en mangfoldig måned, fra min store hall,

Å profetere; intet orakel er jeg

5

6

Av løgnaktige Føbus7

som forfengelige mennesker kalte gud,

Og videre forfalsket ved å kalle ham seer;

Men av den mektige Gud, som menneskehender

Formet ikke, lik stumme avguder hogd i stein.

For han har ikke til bolig en stein

10 Mest stum og tannløs, trukket til et tempel,

For de udødelige en meget stor vanære;

For han kan ikke sees fra jorden eller måles

Av dødelige øyne, ei heller formes av dødelig hånd;

Han, som med ett skuende ser på alle, blir sett

5

Denne fjerde bok er sannsynligvis skrevet av en jøde som

levde i den senere del av det første århundre e.Kr. I

linjene 162–165 finner vi en hentydning til ødeleggelsen av

Jerusalem ved romerne, og linjene 169–174 forklares mest

naturlig som henvisning til Vesuvs utbrudd i år 79 e.Kr.,

som overveldet byene Pompeii og Herculaneum. Nero-legendene

forekommer også i denne bok (linjene 154–159, 178–180), og

tjener til å bevise at dateringen ikke er tidligere enn om

kring år 80 e.Kr.

6

5–8. Sitert av Clem. Alex., Cohort. ad Græcos, iv [G., 8, 111]

7

Føbus.—Guden for bueskyting, profeti og musikk,

som hadde templer på Delos, Delfi, Patara, Klaros,

Milet, Grynium og andre steder, hvor han alle steder

gav fremtidens orakler. Hans orakler var, ifølge

Herodot (i, 66, 75), ofte tvetydige og villedende

37

15 Av ingen selv; hans er dunkel natt,

Og dag, og sol, og stjerner, og måne, og hav

Med fisk, og land, og elver, og måneden

Med evige kilder, skapninger ment til liv,

Og regn som straks frembringer frukt av mark

20 Og tre og vin og olje. Denne Gud en pisk

Slo gjennom mitt hjerte innenfor for å få meg til å tale

Sannferdig for mennesker om hva som nå er hendt

Og hvor meget som ennå skal hende dem igjen

Fra den første slekt til den ellevte1;

25 For han selv ved å la det skje

Skal bevise alle ting. Men du, i alle ting,

O folk, gi Sibyllen all øre,

Hun som øser fra helliget munn en sannferdig røst.

DE RETTFERDIGES SALIGHET

Salige blant mennesker skal de være på jorden,

30 Så mange som skal elske den mektige Gud,

Og bære ham lov før de drikker og eter;

Stolende på gudsfrykt. Når de skuer

Templer og altere, bilder av stumme steiner,

[Steinbilder og statuer gjort med hender]

35 Besmittet med blod av levende vesener

Og ofre av firføtte dyr,

Da skal de forkaste dem alle; og de skal se

Til den ene Guds store herlighet og ikke

Begå overmodig mord eller råde over

40 Stjålet gods, hvilket er de mest grufulle ting;

Heller ikke3 har de skammelig attrå til en annens leie,

Ei heller vemmelig og hatefull begjær etter menn.

Deres ferd, gudsfrykt og vesen

Skal andre mennesker, som elsker et skamløst liv,

45 Aldri etterligne; men de skal spotte dem

Med spøk og spott som barn i forstandsløshet,

Og falskelig legge dem til last så mange gjerninger

Klanderverdige og onde som de selv gjør.

For4 treg er hele menneskeslektens sinn

50 Til å tro. Men når verdens dom

Og dødeliges dom kommer, som Gud selv skal bringe,

Idet han på én gang dømmer de ugudelige og de gudfryktige,

Da skal han sannelig sende de ugudelige tilbake

1

24. Ellevte.—Eller tiende? Jf. linjene 58 og 110.

Regningen begynner med den første slekt etter flommen.

Jf. linjene 64 og 65. Med slekt mener forfatteren

åpenbart en lang tidsperiode, en tidsalder, men dens

varighet er latt ubestemt.

2

29–37. Sitert av Justin Martyr, Cohort. ad Græcos, xvi [G., 6,

273]; også av Clem. Alex., Cohort. ad Græcos, iv [G., 8, 161].

3

41,42. Sitert av Clem. Alex., Pæd., ii, 10 [G., 8, 516]

4

49–67. Sitert med ordrette variasjoner av Lactantius, Div.

Inst., vii, 23 [L., 6, 807]

Til dypere mørke [og da skal de kjenne

55 Hvor meget ugudelighet de øvde]; men de gudfryktige

Skal fremdeles bli tilbake på det fruktbare land,

Gud som gir dem ånde og liv og nåde5.

DET ASSYRISKE RIKE

Men alle disse ting skal skje i den tiende slekt; Og nå hva som skal skje 60 Fra den første slekt, det vil jeg fortelle. Først over alle dødelige skal assyrerne6 herske, Og i seks slekter holde verdens makt, Fra den tid da himmelens Gud, Vred mot byene og alle mennesker, Dekte jorden med havet i en brusende flod.

MEDERE OG PERSERE

Dem skal mederne overvinne7, men på tronen Skal de bare i to slekter fryde seg; I hvilken tid disse hendelser skal finne sted:. Mørk natt skal komme midt på dagen8, 70 Og fra himmelen skal stjernene og den kretsende måne Forsvinne; og jorden, rystet i opprør Av et stort jordskjelv, skal styrte mange byer Og menneskers verk hodekulls; og fra dypet Skal øyene i havet titte frem. 75 Men når den store Eufrat skal velte med blod, Da skal det også bli reist Mellom medere og persere fryktelig strid I kamp; og mederne skal falle og flykte For persiske spyd bortenfor det veldige vann 80 Av Tigris. Og det persiske rike skal være Det største i hele verden, og de skal ha Én slekt med høyst lykkelig herredømme.

VE-ROP OVER FRYGIA, ASIA OG EGYPT

Og det skal være så mange onde gjerninger Som mennesker ønsker bort—krigens larm, 85 Og mord, og stridigheter, og forvisninger, Og styrting av tårn og ødeleggelse av byer, Når Hellas9 meget herlig skal seile Over det brede Hellespont, og skal føre Til Frygia sorg og til Asia dom. 90 Og over Egypt, landet med mange furer, Skal sørgelig hungersnød komme, og ufruktbarhet Skal råde i tyve kretsende år, Den tid da Nilen, kornets nærer, skal skjule Sin mørke bølge et sted under jorden. 95 Og det skal komme fra Asia en stor konge, Bærende et spyd, med skip i utall, Og han skal vandre de våte stier i dypet, Og han skal seile etter at han har skåret fjellet Med høye tinder; ham, som flyktning 100 Fra slaget, skal fryktsomme Asia ta imot.

SICILIA BRENT AV ÆTNAS ILD

Og Sicilia, den ulykkelige, skal en strøm Av mektig ild sette helt i flammer, mens Etna Spyder ut sin flamme; og i den dype kløft Skal den mektige by Kroton styrte ned.

STRID I HELLAS

105 Og strid skal være i Hellas; de skal rase Mot hverandre, styrte mange byer, Og i kamp gjøre ende på mange menn; Men striden er likevektig for begge.

MAKEDONS TRIUMFER

Men når de dødelige menneskers slekt skal komme 110 Til den tiende slekt, da også Skal over perserne komme et trelldommens åk Og redsel. Men når makedonerne Skal rose seg av septeret, da skal det for Theben Komme en ond erobring bakfra, og karere 115 Skalbo i Tyros, og tyrierne bli ødelagt. Og Babylon, stor å se men liten til strid, Skal stå med murer som ble bygget i forgjeves håp. I Baktria skal makedonere bo; Men de fra Susa og fra Baktria 120 Skal alle flykte inn i Hellas’ land. Det skal skje blant dem som ennå skal være, Når den sølvstrømmende Pyramus Over sine bredder flytende skal komme Til den hellige øy. Og Kibyra skal falle og Kyzikos, 125 Når jorden, rystet av jordskjelv, byer Styrter. Og sand skal skjule hele Samos under voller. Og Delos ikke mer synlig, men Delos’ ting Skal alle bli usynlige. Og over Rhodos skal komme ondskap til sist, men størst.

ITALIAS TRIUMFER

130 Den makedonske makt skal ikke bli stående; Men fra vest skal en stor italiensk krig Bryte frem, under hvilken verden skal bære Et trelldommens åk, og italienerne tjene. Og du, o ulykkelige Korint, du skal se 135 Engang på din erobring. Og ditt tårn, OKartago, skal trykkes lavt mot jorden. Ulykkelige Laodikea, deg engang Skal jordskjelv styrte, kaste deg hodekulls ned; Men du, en by fast grunnfestet, skal igjen 140 Stå oppreist. O Lykias Myra, Du fagre, deg skal den opprørte jord Aldri feste fast; men styrtende hodekulls mot jorden Skal du, som en fremmed, be Om å flykte bort til et annet land, 145 Når engang havets mørke vann Med torden og jordskjelv skal stanse larmen I Patara for dets ugudelighet. Også for deg, Armenia, står en trelldommens skjebne tilbake; og det skal også komme 150 Over Solyma et ondt krigsstøt Fra Italia, og Guds store tempel plyndres. Men når disse, i dårskap forlatende Sin gudsfrykt, fullbyrder mord Rundt templet, da skal fra Italia 155 En mektig konge Som en rømt trell Flykte usett over Eufrats strøm, Ukjent, som engang skal våge avskyelig skyld Av mord på sin mor og mange andre gjerninger, Idet han setter sin lit til sine høyst ugudelige hender. 160 Og mange for tronen skal med blod Fukte Romas jord, mens han flykter over parthisk land. Og fra Syria skal Romas fremste mann komme, Som etter å ha brent Solymas tempel Og slaktet mange av jødene, 165 Skal bringe ødeleggelse over deres store, vide land.

ITALIAS STRAFF

Og da skal også et jordskjelv styrte Både Salamis og Pafos, når mørkt vann Skal slå over Kypros, skylt av mange bølger. Men når fra den dype kløft i Italias land 170 Ild skal bryte flammende frem i den vide Himmel, Og mange byer brenne og mennesker ødelegges, Og mye svart aske fylle den store himmel, Og små dråper som rød jord falle fra himmelen, Da skal dere kjenne himmelens Guds vrede, 175 Fordi de uten grunn skal ødelegge De gudfryktiges folk. Og da skal strid, Vekket av krig, komme til vesten; Da skal også Romas flyktning komme, Bærende et stort spyd, etter å ha marsjert 180 Over Eufrat med sine mange myriader.

VE-ROP OVER ANTIOKIA, KYPROS OG KARIA

O ulykkelige Antiokia, de skal ikke mer kalle deg En by, når du rundt deres spyd For dine egne dårskapers skyld skal falle. Og da skal over Skyros 185 Pest og fryktelig kampens larm bringe ødeleggelse. Ve, ve! O ulykkelige Kypros, deg Skal havets brede bølge dekke, deg Slynget høyt av de hvirvlende stormvinder. Og til Asia skal det komme stor rikdom, 190 Som Roma selv engang, plyndrende, la bort I sine luksuriøse hus; og dobbelt så meget Og mer skal hun gi tilbake til Asia, Og da skal det bli overflod av krig. Og kariske byer ved Maianders vann, 195 Omkranset av tårn og meget skjønne, Skal ødelegges av bitter hungersnød, Når Maiander skjuler sitt mørke vann.

VREDE I FORVARING FOR DE UGUDLIGE

Men når gudsfrykt skal forgå blant menneskene, Og tro og rett skjules i verden, 200 . . . ustadige . . . og i uhellig frimod Skal de leve og øve skamløs vold, Og hensynsløse onde gjerninger, og av de gudfryktige Skal ingen gjøre regning, men endog dem alle Av tankeløshet fullstendig ødelegge, 205 I barnslig dårskap, i sin vold Frydende seg og i blod holdende sine bånd; Da skal du vite at Gud ikke lenger er mild, Men tenners gnissel i harme og ødeleggende alt Menneskenes slekt ved stor ildbrann.

FORMANINGER OG TRUSLER

210 Ve, elendige dødelige, omvend disse ting, Og før ikke den mektige Gud til ytterste vrede Legg derfor bort eders sverd og spisse kniver, Og drap og skamløs vold, Og tvett hele eders legeme i evige strømmer, 215 Og løft eders hender til himmelen og søk forlatelse For tidligere gjerninger og son med lovprisning Bitter ugudelighet; og Gud skal gi Omvendelse; han skal ikke ødelegge; og sin vrede Skal han igjen holde tilbake, dersom i eders hjerter 220 I alle øver ærverdig gudsfrykt. Men dersom I, illesinnede, ikke adlyder meg, Men med forkjærlighet for fremmed forstandsløshet Tar imot alle disse ting med et ondt øre, Da skal det komme over hele verden en ild 225 Og det største varsel med sverd og med basun Ved soloppgang; hele verden skal høre braket Og den mektige lyd. Og han skal brenne hele jorden Og ødelegge hele menneskenes slekt, og alle Byene og elvene og havet; 230 Alt skal han brenne, og det skal bli svart støv.

OPPSTANDELSE, DOM OG LØNN

Men når nå alle ting er blitt forvandlet Til støv og aske, og Gud har stilnet Den usigelige ild som han tente, Da skal Gud selv 235 Atter danne menneskenes ben og aske, og han skal igjen Reise dødelige opp, slik som de var før. Og da skal dommen komme, hvor Gud Selv som dommer skal dømme verden på ny; Og alle som syndet med ugudelige hjerter, også dem 240 Skal han igjen skjule under jordens hauger. Men alle som er gudfryktige, skal igjen Leve på jorden, 245 Gud som gir dem ånd og liv og glede.

Bok 5.Innhold av bok 5. Innledning, 1–2. Romas første keisere, 2–73. Sibyllens sorg, 74–76. Egypts oversvømmelse, 77–84. Orakel mot Memphis, 85–100. Avgudsdyrkelse og ve-rop over Egypt, 101–147. Ve-rop over forskjellige byer i Østen og Lilleasia, 148–169. Ve over Lykia, Frygia og Thessalia, 170–185. Den skammelige og fryktelige konge, 186–209. Orakel mot Roma, 210–241. Klagesang over Egypt, 242–272. Britene og gallerne, 273–280. Etiopiere og inderes undergang ved stjernenes kamp, 281–291. Korints skjebne, 292–308. Orakel mot Roma, 309–334. De salige jøder, 335–345. Den himmelske Josva, 346–350. Det herlige Judea, 351–382. Ve over vestlige Asia og Efesos, 383–398. Guds vrede over de ugudelige, 399–410. Ve-rop over Smyrna, Kyme, Lesbos, Korkyra, Hierapolis og Tripolis, 411–434. Milets undergang, 433–439. Bønn for Judas land, 440–446. Ulykkelige Thrakia, Hellespont og Italia, 447–463. Guds dom og majestet, 464–484. Krig og ve i den siste tid, 485–517. Tiltale til den ugudelige by, 518–555. Den messianske dag, 556–580. Babylons fall, 581–600. Ve-rop over Asia, Kreta, Kypros og Fønikia, 601–615. Store hærer i Egypt, Makedonia og Asia, 616–624. Thrakernes ødeleggelse, 625–629. Menneskeslekten gjort få ved ve-rop, 630–639. Den siste mørke tid, 640–648. Isis’ og Serapis’ ruin, 649–660. Templet i Egypt, 661–676. Etiopiernes synd og dom, 677–687. Stjernebildenes kamp, 688–711.

INNLEDNING

1 MEN kom nå, hør av meg den sørgelige tid For Latiums sønner. Og først av alt, Etter at Egyptens konger ble ødelagt Og den samme jord bar dem alle ned,

ROMAS FØRSTE KEISERE

5 Og etter Pellas bymann, under hvem Hele Østen og det rike Vesten ble lagt ned, Ham som Babylon vanæret og strakte ut For Filip et dødt legeme (Ikke av Zeus, Av Ammon ble ikke sanne ting forkynt), 10 Og etter ham én av kong Assarakos’ Ætt og blod, som kom fra Troja, Ja, han som kløv ildens voldsomhet, Og etter mange herrer, og etter menn Kjære for Ares, og etter de unge spedbarn, 15 Dyrets barn som næres av sau, Da skal den aller første herre være, Han som skal summere to ganger ti Med den første bokstav i sitt navn; I kriger overmåte mektig skal han være, Og han skal ha ti-tallets tegn til innledning. 20 Og på samme måte skal etter ham regjere En som har alfabetets første bokstav; Foran ham skal Thrakia og Sicilia krype, Deretter Memfis, Memfis styrtet hodekulls til jorden På grunn av herskernes feighet 25 Og en kvinne som ikke ble gjort til trell, Som faller på bølgen. Og lover skal han gi Til folkene og legge alle ting under seg; Men etter lang tid skal han overføre Sin makt til en annen, som skal ha Trehundre til sitt første tegn, 30 Og et elsket navn fra en elv, Og perserne skal han herske over og Babylon; Og da skal han slå mederne med sitt spyd. Deretter skal én herske som har Tallet tre til sitt første tegn. 35 Og deretter skal det være en herre Somtil første tegn har to ganger ti; Og han skal komme til havets ytterste vann Og ved Ausonia kløve den tilbakestrømmende tide. Og én hvis merke er femti skal være herre, 40 En fryktelig slange som puster grusom krig, Som engang, idet han strekker ut sine hender, Skal gjøre ende på sitt eget hus Og sette alle ting i opprør, Opptrer som idrettsmann, kjører stridsvogner, Dreper og våger utallige ting; 45 Og han skal kløve fjellet mellom to hav Og sprenge det med blod; men av syne Skal også den ødeleggende mannforsvinne; Deretter, idet han gjør seg selv lik Gud, Skal han vende tilbake; men Gud skal vise ham intet. 50 Og etter ham skal tre konger ødelegges Av hverandre. Deretter skal en stor ødelegger Av gudfryktige menn komme, ham skal sytti Tydelig utpeke. Menetter ham en sønn, Som den første bokstav med tre hundre viser, 55 Skal ta makten. Og etter ham skal det være En hersker med tallet fire til sitt første tegn, En livsødende. Deretter en ærverdig mann Med tallet femti. Deretter, etterfølgende ham, En som har tre hundre som sitt første tegn; 60 En keltisk fjellboer, Som presser seg inn i stridens kamp, Skal ikke unnslippe en uskikkelig skjebne, Men slites ut til døden; ham skal fremmed støv, Men støv som bærer Nemeas blomsts navn, 65 Skjule som et lik. Og etter ham skal herske En annen mann, prydet med sølvhjelm Og til ham skal et havs navn høre; Og han skal være en mann, den beste av alle, Og i alle ting klok. Og over deg, 70 Du beste av alle, fremfor alle, mørkhårede, Og over dine skudd skal alle disse dager komme. Etter ham skal tre herske; men den tredje Skal på sen tid holde det kongelige herredømme.

SIBYLLENS SORG

Utslitt er jeg, tre ganger ulykkelige, 75 Isis’ søster, til å legge i mitt hjerte Et ondt budskap og en inspirert sang Av orakler.

EGYPTS OVERSVØMMELSE

Først skal maenader storme Rundt ditt meget beklagede tempels Trinn, Og du skal være i onde hender den dag, 80 Når Nilen engang skal fylle hele landet Egypt inntil seksten alens dyp; Den skal oversvømme hele landet og vanne det For de dødelige; og landetsglede Skal stilne og hennes åsyns herlighet.

ORAKEL MOT MEMPHIS

85 Memfis, du skal mest over Egypt jamre; For du som i gammel tid hersket mektig over landet, Skal bli fattig, så at fra himmelen Tordneren selv med høy røst skal rope: «O mektige Memfis, som i fordums tid 90 Pralte stort over feige dødelige, du skal jamre Full av smerte og all ulykke, så at du Selv skal erkjenne den evige Gud Udødelig i skyene. Hvor er nå Blant mennesker ditt store hovmod? Fordi du 95 Mot mine Guds-salvede barn raste, Og drev ondt frem mot gode menn, Skal du for slikt lide straff På lignende måte. Ikke mer åpenbart Skal for deg rett være blant de salige; 100 Falt fra stjernene skal du ikke stige Til himmelen.

AVGUDSDYRKELSE OG VE-ROP OVER EGYPT

Disse ting bød Gud meg Å tale ut over Egypt for siste gang, Når menneskene skal være fullstendig onde. Men de strever hardt, Onde menn som venter onde ting, vreden 105 Fra den udødelige Tordner i himmelen, Idet de dyrker steiner og dyr i stedet for Gud, Og også frykter mange andre ting Som verken har tale, forstand eller makt til å høre; Hvilke ting det ikke sømmer seg for meg å nevne, 110 Hvert enkelt et avgudsbilde, formet av dødelige hender; Av sine egne gjerninger og overmodige tanker Tok menneskene imot guder laget av tre og stein Og kobber og gull og sølv, også dåraktige, Uten liv og stumme, smeltet i ild; 115 På slike ting satte de forgjeves sin lit. . . . Thmois og Xois er i stor nød, Og rammet er Herakles’ hall Og Zevs’ og Hermes’ konge. Og du, O Alexandria, berømte fostrer 120 Av byer, krig skal ikke forlate deg, ei heller … For ditt hovmod skal du betale like meget Som du før gjorde. Taus skal du være En lang tidsalder, og dagen for din gjenkomst Ikke mer for deg skal det flyte overdådig drikk … …… …

VE-ROP OVER FORSKJELLIGE BYER I ØSTEN OG LILLEASIA

125 For det skal komme en perser over din dal, Og som hagl skal han ødelegge hele landet, Og listige menn, med blod og lik … Ved hellige altere en av barbarisk sinn, Sterk, full av blod og rasende i sanseløshet, 130 Med talløse skarer styrt mot undergang.Og da skal du, i meget rike byer, Være meget trett. Falt til jorden Skal hele Asia jamre for gavene Som kronet hennes hode, hvormed hun ved deg 135 Ble gledet. Men slik som han selv fikk Det persiske land ved lodd, skal han føre krig, Og ved å drepe hver mann ødelegge alt liv, Så at det for de ulykkelige dødelige Skal bli igjen en tredjedel. Men med raskt sprang 140 Skal han selv fare fra vest, og hele landet Beleire og legge øde. Men når han skal eie Maktens høyde og avskyelig ærefrykt, Skal han komme, i lyst til å ødelegge byen Selv de saliges. Og en viss konge 145 Utsendt fra Gud mot ham skal ødelegge Alle mektige konger og tapreste menn. Og slik Skal dom fra den Udødelige komme over mennesker. Ve, ve over deg, ulykkelige hjerte! Hvorfor driver du meg til å kunngjøre disse ting, 150 Egypts smertefulle herredømme over mange? Gå til Østen, til persernes slekter Som mangler forstand, og vis dem Det som nå er og det som skal bli. Eufrats elv skal føre fram 155 En flom, og den skal ødelegge persere, Iberere ogbabylonere Og massageter, som elsker krig Og setter sin lit til buer. Hele Asia, i flammer, Skal skinne mot øyene. Pergamon, 160 Æret i gammel tid, skal gå til grunne fra sin grunn, Og Pitane skal blant mennesker fremstå Helt øde. Hele Lesbos skal synke dypt I dypet, og slik bli ødelagt. Smyrna, styrtet ned fra sine klipper, skal jamre høyt, 165 Hun som engang var æret og fikk navn, Skal gå fullstendig til grunne. Bitynere Skal jamre over sitt eget land, da gjort Til aske, og over det store Syria, Og over Fønikia med sine mange stammer.

VE OVER LYKIA, FRYGIA OG THESSALIA

170 Ve, ve over deg, o Lykia! Hvor mange onder finner havet på mot deg, Idet det av egen vilje stiger opp Over det smertefulle land! Og det skal slå Med ondt jordskjelv og bitre strømmer 175 Mot det ville lykiske land som engang duftet. Og over Frygia skal det komme fryktelig vrede For den sorg som Rhea kom for, Zeus’ mor, og der ble lenge. Havet skal styrte kentaurenes ætt 180 Og et barbarisk folk, og under jorden Rive bort lapithenes land. Elven med dype virvler og dyp strøm, Peneus, skal ødelegge thessalisk land, Rive mennesker bort fra jorden. Eridanus, 185 Som engang lot som den bar dyreformer.

DEN SKAMMELIGE OG FRYKTELIGE KONGE

Hellas, tre ganger ulykkelige, skal dikterne gråte over, Når én fra Italia skal slå isthmens nakke, En mektig konge av mektige Roma, En mann gjort lik Gud, som de sier 190 Zeus selv og den ærverdige Hera fødte. Han, som med sin all-musikalske røst Søker bifall for sine søte sanger, skal drepe Med sin egen ulykkelige mor mange menn. Fra Babylon skal den fryktsomme herre flykte, 195 Skamløs, som alle dødelige og de beste menn Avskyr; for han slo i hjel mange og la hånd På mors liv; mot sine hustruer syndet han, Og av menn besmittet med blod var han blitt formet. Og han skal komme til medernes og persernes konger, 200 Først dem han elsket og som han brakte ære, Mens han sammen med de onde menn Lurvet mot et folk han ikke ønsket, Og grep templet som var gjort av Gud, Og borgere og folk som gikk inn, 205 Dem som jeg med rette sang ros om, brente han; For da denne mann viste seg, ble hele skapningen Rystet, og konger gikk til grunne — og likevel Ble makten blant dem værende, og de ødela fullstendig Den mektige by og det rettferdige folk.

ORAKEL MOT ROMA

Men når i det fjerde år 210 En stor stjerne skal skinne, Som alene skal overvelde hele jorden For den æres skyld som først ble gitt Herren; da skal en stor stjerne komme Fra himmelen ned i det fryktelige hav og brenne 215 Det veldige dyp, og Babylon selv,Og Italias land, for hvis skyld Mange hellige, trofaste menn omkom Blant hebreerne og et sant folk. Du skal blant onde dødelige bli gjort 220 Til å lide onder, men du skal bli værende Helt øde gjennom hele tidsaldre, alene, Hatende din jord; for trolldom var hos deg, Og hor, og lovløs kjødelig omgang med gutter, 225 Du onde by, kvinnaktig, urettferdig, Mest ulykkelige av alle. Ve, ve! Du by i det latinske land, uren I alle ting, maenade som fryder seg i slanger, Ved dine bredder skal du sitte som en enke, 230 Og elven Tiber skal klage over deg, Din ledsagerske, du som har et blodfarget hjerte Og ugudelig sjel. Forstod du ikke Hva Gud kan gjøre, og hva han har besluttet? Men du sa: «Jeg er alene, og ingen skal ødelegge meg.» 235 Men nå skal Gud, som alltid er, Ødelegge deg og alt ditt, og i dette land Skal ditt merke ikke mer bli stående, Slik som i fordums tid, da den mektige Gud mottok Din ære. Bli, du lovløse, alene, 240 Og bo, blandet med brennende ild, I dødsriket, i det tartariske, lovløse land.

KLAGESANG OVER EGYPT

Og nå igjen, o Egypt, Beklager jeg din blinde villfarelse; Memfis, først i møye, Du skal fylles med døde; i deg Skal pyramidene tale en nådeløs lyd. 245 O Python, som med rette i gammel tid Ble kalt den dobbelte by, vær taus i tidsaldre, Så at du kan opphøre med ondskap. Hensynsløs i onder, skattkammer av møye, Meget jamrende maenade, lidende fryktelige onder, 250 Meget gråtende, du skal forbli en enke Gjennom all tid. Full av år ble du Mens du alene hersket over verden; Men når den hvite drakt Barea omkring seg Skal ta på over det som er besmittet, Ville at jeg verken var eller var blitt født. O Theben, hvor er din store styrke? En voldsom mann Skal slå folket; men du, ulykkelige, Gripende din mørke drakt, skal jamre alene, 260 Og du skal gjøre bot for alle de ting Som du tidligere med skamløs sjel Forøvet. Også de skal skue En klage over lovløse gjerninger.

BRITENE OG GALLERNE

Og en mektig mann av etioperne 265 Skal styrte Syene; ved deres makt Skal svarte indere innta Teucheira. Pentapolis, en mann av stor styrke Skal brenne deg helt. All-gråtende Libya, Hvem skal forklare din dårskap? Og Kyrene, 270 Hvem blant dødelige skal ynkelig gråte Over deg? Du skal ikke engang inntil tiden For din ødeleggelse opphøre med din hatefulle klage. Blant britene og blant gallerne, Rike på gull, skal havet bruse høyt, 275 Fylt med meget blod; for onde ting Gjorde de mot Guds barn, da en konge Av sidonierne, en føniker, førte En mektig gallisk hær fra Syria; Og han skal slakte deg, du selv, Ravenna, 280 Og til slakt skal han lede veien.

ETIOPIERE OG INDERES UNDERGANG VED STJERNENES KAMP

O indere og storsinnede etiopere, Frykt sammen; for når sammen med disse Steinbukkens og Tyrs løp i Tvillingene Skal slynge seg om himmelens midte, 285 Da skal Jomfruen stige opp, og foran ham Binde et belte, mens solen fører hele himmelen; Da skal det bevege seg ned mot jorden En mektig ildstorm høyt i luften, Og en ny natur i de krigerske stjerner, 290 Så at hele etiopernes land Skal forgå midt i ild og stønnen.

KORINTS SKJEBNE

Og gråt, du Korint, den sørgelige ødeleggelse Som er over deg; for når med smidige tråder Skjebnene, de tre søstre, spinnende, i det høye 295 Skal føre ham som flykter med list mot Eidets røst, inntil alle skal se ham Som engang skar klippen med bøyelig bronse, Også han skal ødelegge og slå ditt land, Slik det er fastsatt. For til ham 300 Ga Gud styrke til å fullføre det Som ingen tidligere av alle kongene sammen. Og først, med sigd, idet han hugger røttene av Fra tre hoder, skal han gi overflod av føde Til andre, så at urene konger skal ete Foreldres kjød. For til alle mennesker 305 Er slakt og redsler lagt i forråd På grunn av den store by og det rettferdige folk, Som ble bevart gjennom all tid, som Forsynet holdt høyt.

ORAKEL MOT ROMA

O du ustadige og uforstandige, 310 Av onde skjebner omringede, for menneskeslekten Både en begynnelse og en stor ende av møye, Av lidelse skaperverk og av en del Gjenopprettet igjen, du hovmodige leder For onder og for mennesker en stor forbannelse, Hvem av dødelige ønsket deg? Hvem har ikke blitt Bitter i sitt indre? Styrtet ble i deg En konge, hans ærede liv gikk tapt. Ondt Har du ordnet alle ting og skyllet bort Alt som var skjønt, og ved deg er forandret 320 Verdens fagre folder. I strid med oss Har dukanskje fremført disse ustadige ting; Og hvordan sier du: «Jeg vil overtale deg», Og: «Om du i noe anklager meg, så tal?» Det var engang blant mennesker solens klare lys 325 Profetenes felles stråle, bredt utbredt; Ord dryppende av honning, skjønn drikk for alle mennesker, Trådte frem og vokste, og dagen opprant over alle. På grunn av dette, du trangsyntede, Leder for de største onder, skal både sverd 330 Og sorg komme på den dag. For menneskeslekten Både en begynnelse og en stor ende av møye, Av lidelse skaperverk og av en del Gjenopprettet igjen,—hør, du menneskenes forbannelse, Det bitre, uutholdelige orakel.

DE SALIGE JØDER

335 Men når det persiske land Skal holde seg borte fra krig og pest og stønnen, På den dag skal en guddommelig ætt av salige, himmelske jøder Frembære bønn, som skal bo rundt Guds by midt i landet, 340 Og helt til Joppa, idet de bygger rundt, Skal de føreen stor mur opp Til de mørke skyer. Ikke mer skal basun Lyde krigslarm, og ikke av fiendens rasende hender Skal de hogges ned; men de skal reise 345 Sine seiersmerker for en tidsalder av onde menn.

DEN HIMMELSKE JOSVA

Og én skal komme igjen fra himmelen, en mann Fremragende, hvis hender på et fruktbart tre Langt de edleste av hebreerne strakte, Han som engang fikk solen til å stå stille 350 Da han talte med fagert ord og hellige lepper.

DET HERLIGE JUDEA

Plag ikke mer din sjel i ditt bryst På grunn av sverdet, du rike Guds barn, Blomst som bare han lengtet etter, skjønt lys Og edel gren, en høyt elsket spire, 355 Behagelige Judea, skjønne by, Inspirert av salmer. Ikke mer skal uren fot Av grekere holde fest rundt ditt land, De som bar et lovløst sinn i sitt bryst; Men deg skal herlige barn ære høyt 360 Med offer av alle slag og bønner, Æret av Gud. Alle som utholder Små trengslers møye og er rettferdige, skal få Noe langt mer skjønt; Men de ugudelige, som sendte lovløs tale Mot himmelen, 365 Skal opphøre å tale mot hverandre Og skjule seg inntil verden blir forandret. Og det skal komme et regn av strålende ild Fra skyene; og ikke mer skal dødelige høste Det fagre korn av jorden; alle ting skal være usådd Ogupløyd, inntil dødelige mennesker erkjenner 370 Alles Herre, den udødelige Gud, Alltid værende, og ikke mer ære Dødelige ting, verken hunder eller gribbers reir, Og de ting Egypt lærte å opphøye Med stumme måneder og matte lepper. Men alle disse ting 375 Skal det hellige land til de eneste gudfryktige frembringe: Fra den honningdryppende klippe en strøm, Og fra en kilde skal ambrosisk melk Flyte for alle de rettferdige; for på én Gud, Én Fader, som alene er herlig, Satte de sitt håp i stor gudsfrykt og tro.

VE OVER VESTLIGE ASIA OG EFESOS

Men hvorfor gir det vise sinn meg disse ting? Og nå, du ulykkelige Asia, sørger jeg ynkelig 380 Over deg, og over jonernes ætt Og karere og lydere, rike på gull. Ve, ve over deg, Sardes; og ve Over Trallis, høyt elskede; ve, ve, Laodikea, skjønne by; Slikskal du ved jordskjelv styrtes 385 Og ødelegges og også forvandles til støv. Og over Asia skal det komme mørke … Artemis’ tempel, fast grunnlagt i Efesos … Skal ved kløfter og jordskjelv styrte Hodekulls ned 390 Engang i det fryktelige hav, i stormer skalovervelde skip. Og den Omstyrtede Efesos Skal jamre høyt, klage ved sine bredder, Og lete etter sitt tempel som ikke mer er.

GUDS VREDE OVER DE UGUDELIGE

Og da skal den uforgjengelige Gud bli vred, 400 Han som bor i det høye, og kaste tordenkiler fra Himmelen Ned over hodet på den urene. Og på vinterens sted skal det på den dag være Sommer. Og for dødelige mennesker Skal det da bli stor ve; for Tordneren 405 Skal fullstendig ødelegge alle skamløse menn Med sine tordener og lynets flammer Og brennende lynkiler, menn av ond vilje, Og slik skal han ødelegge de ugudelige, Så at det på jorden skal bli liggende 410 Lik flere i tall enn sanden.

VE-ROP OVER SMYRNA, KYME, LESBOS, KORKYRA, HIERAPOLIS OG TRIPOLIS

Også Smyrna, gråtende over sin Lykurgos, Skal komme til Efesos’ porter, Og hun selv skal forgå enda mer. Og den dåraktige Kyme, Med sine inspirerte strømmer, 415 Styrtet av ugudelige, urettferdige og lovløse Menneskehender, skal ikke engang Ytre et ord mot himmelen; Men hun skal bli liggende død I de kymeiske strømmer. Og da skal de Sammen jamre, i forventning om onde ting. Kymes rå befolkning og skamløse stamme, 420 Som bærer et tegn, skal kjenne Hva de har strevd for. Og da, når de har klaget over sitt land Som er blitt til aske, Skal Lesbos for alltid styrtes Ved Eridanus. 425 Ve, Korkyra, skjønne by, Ve over deg, opphør med din lystighet. Også du, Hierapolis, eneste land Blandet med rikdom, det du lenge har lengtet etter, Skal du få, ja et land med mange tårer, 430 Siden du var vred mot et land ved siden av Termodons strømmer. Klippeklamrende Tripolis, Ved Maianders vann, deg Skal nattlige brenninger under stranden Ved Guds vrede og forutseenhet fullstendig ødelegge.

MILETS UNDERGANG

435 Dra meg ikke, villig, til det nærliggende land Til Føbus; engang skal en tordenkile Fra oven ødelegge den yndige Milet, Fordi hun grep Føbus’ listige sang Og menneskers vise omsorg og kloke råd.

BØNN FOR JUDAS LAND

440 Alles Fader, vær nådig mot Judas land, vel næret, fruktrikt, stort, For at vi kan se dine dommer. For du, o Gud, så i mildhet til Dette land først, for at det skulle fremstå 445 Som din nådige gave til alle dødelige mennesker Og for å holde fast det som Gud la i deres varetekt.

ULYKKELIGE THRAKIA, HELLESPONT OG ITALIA

De thrakiske gjerninger, tre ganger ulykkelige, Lengter jeg etter å se, og muren mellom to hav Dratt i støvet, langsomt under tåken, 450 Som en elv for de svømmende fisker. O ulykkelige Hellespont, engang skal et barn Av assyrerne kaste et åk Tvers over deg; thrakernes strid kommer Og skal plyndre din styrke. Og det skal herske 455 Over Makedonias land En konge av Egypt, og et barbarisk land Skal ødelegge hærførernes kraft. Lydere Og galatere og pamphylere, Sammen med pisidianere, alle rustet til krig 460 Skal i samlet flokk føre ond strid i stand. Tre ganger ulykkelige Italia, da skal du bli stående Helt øde, ugrått, i blomstrende land, Ved dødelig brodd fullstendig gå til grunne.

GUDS DOM OG MAJESTET

Og engang høyt i den vide himmel der oppe 465 Skal Guds røst høres lik tordenbrak. Og solens egen uforgjengelige flamme Skal ikke mer være, ei heller månens Strålende lys igjen i den siste tid, Når Gud skal være hersker. Og mørkt mulm 470 Skal ligge over hele jorden, og blinde mennesker Og onde dyr og ve; den dag skal vare Lang tid, så at menneskene skal se at Gud Selv er Herre, alles tilsynsmann Foran himmelen. Og da skal han selv 475 Ikke spare fiendtlige mennesker, som ofrer Sine flokker av lam og sauerog kalver og bukker Og rautende okser med gyldne horn, og frembærer dem For livløse hermer og steinguder. Men la visdommens lov være eders veileder 480 Og de rettferdiges herlighet, for at ikke engang Den uforgjengelige Gud, opprørt, skal ødelegge Hver menneskeslekt og hver skamløs livsstamme; For det sømmer seg for dem trofast å elske Faderen, den vise Gud, som alltid er.

KRIG OG VE I DEN SISTE TID

I den siste tid, ved månens vending, 485 Skal en rasende krig fare gjennom verden, Og føres med list og i svik. Og fra jordens yttergrenser skal det komme En flyktende, som grunner på skarpe ting i sitt sinn, 490 En mor-morder, som skal overvelde hvert land Og herske over alle ting, Og se alle ting klokere enn alle mennesker; Og det som han selv ble drept for, Skal han straks gripe. Og han skal ødelegge 495 Mange mennesker og store tyranner, og skal brenne Dem alle, som ingen annen noen gang gjorde; Og hanskal reise opp de redde For misunnelsens skyld. Og fra vest Skal stor krig komme over menneskene, og blod skal flyte 500 Nedover bakken til det blir dypvirvlende strømmer. Og på Makedonias sletter Skal vrede dryppe og gi hjelp fra vest, Men for kongen ødeleggelse. Og en vintervind Skal da blåse over jorden, 505 Og sletten igjen fylles med ond krig. For ild skal regne ned fra de himmelske sletter Over dødelige, og sammen med den blod og vann, Lynets glans, mørkt mulm, natt på himmelen, Og ødeleggelse i krigog over slaktemarken tåke; 510 Og alle disse sammen skal ødelegge alle konger Og de edleste menn. Slik skal da opphøre Krigens ynkelige ødeleggelse. Og ikke mer skal noen kjempe med sverd eller jern Eller engang med spyd; slike ting skal ikke mer 515 Væretillatt. Men vise mennesker skal ha fred, De som ble tilbake, etter å ha prøvd ondskap, For at de til slutt kunne fylles med glede.

TILTALE TIL DEN UGUDelige BY

I, mor-mordere, legg bort eders frekkhet Og eders onde, virksomt mot, dere som i gammel tid 520 Lovløst skaffet dere skamlige leier med gutter, Og stilte rene jomfruer som skjøger frem I bordeller ved vold og straff Og ved mye slitsom usømmelighet. For hos deg holdt mor og barn 525 Lovløs omgang, og datter Ble viet som brud til sin egen far; Og hos deg besmittet konger sin ulykkelige munn, Og hos deg fant onde menn leie med kveg. Vær taus, 530 Du onde by, allment beklagede, fylt Av utskeielse; for ved deg skal jomfruelige piker Ikke mer ha omsorg for den guddommelige ild Av hellig ved som kjærlig næres Foran deg var et meget elsket hus i gammel tid, 535 Utslettet, da jeg så det annet hus Styrtet hodekulls og overveldet av ild Ved en uhellig hånd, et hus alltid blomstrende, Guds våkne tempel, frembrakt av hans hellige Og alltid uforgjengelig, 540 Ved sjelen håpet på og ved selve legemet. For ikke uten gravferdsriter Skal noen prise Gud fra den usette jord, Ei heller gjorde vise håndverkere en stein av dem, Eiheller fryktet han gull, verdens og sjelers bedrag, 545 Men den mektige Fader, Gud Over alle ting, Gud-inspirert, æret han Med hellige offer og fagre hekatomber. Men nå reiste en usett og uhellig konge Seg med stort mangfold og med navngjetne menn 550 Tilmakt og kastet hans bolig ned Og lot den stå ubygget. Men han selv, Da han satte sin fot på det udødelige land, Ødela grunnen. Og et slikt tegn ble ikke mer Virket blant mennesker, så at det syntes At andre den store by skulle ødelegge.

555–580

DEN RETTFERDIGE KONGE OG DET HERLIGE TEMPEL

For det kom fra de himmelske sletter en mann, 555 En salig, med et septer i sin hånd, Som Gud gav ham, og han styrte alle ting vel, Og til alle de gode gav han tilbake Den rikdom som de tidligere menn hadde røvet. Og mange byer tok han med stor ild Fra deres grunnvoller, og han satte i brann Dødeliges byer som før hadde gjort ondt. Og han gjorde den by som Gud elsket, 565 Mer strålende enn stjerner og sol og måne, Og han satte orden og gjorde et hellig hus Legemlig, rent, meget fagert, og dannet Over mangestadier et stort og grenseløst tårn, Som rørte ved skyene selv og ble sett av alle, 570 For at alle hellige og alle rettferdige menn Skulle se den evige Guds herlighet, Et syn som lenge har vært lengtet etter. Oppgående sol og synkende dag Lovpriste Gud isang. For da er det ikke lenger fryktelige ting 575 For elendige dødelige, ei heller hor Og lovløs kjærlighet til gutter, ei heller mord Eller opprør, men rettferdig strid i alle ting. Det er de helliges siste tid, når Gud Fullbyrder disse ting, den høye Tordner, 580 Grunnlegger av det aller herligste tempel.

581–615

VE-ROP OVER BABYLON, ASIA, KYPROS, TYRUS OG FØNIKIA

Ve, ve over deg, o Babylon, Berømt for gyllen trone og gyllen sandal, Rike av mange år og verdens Ene hersker, du som var stor i fordums tid 585 Og by over alle byer, du skal ikke mer Ligge blant gyldne fjell og ved Eufrats strømmer; du skal legges lavt Ved jordskjelvets sammenbrudd. Men de fryktelige parthere Lot deg lide alle ting. Hold fast ved 590 Ditt ukjente språk, urene kaldeiske ætt; Spør ikke og vær ikke opptatt av Hvordan du skal lede perserne Eller hvordan du skal herske over mederne; For på grunn av ditt overherredømme, Som du hadde, idet du sendte gisler til Roma 595 Og tjente Asia, du som før Også mente deg selv å være en dronning, Skal du komme til motstandernes dom, For hvis skyld du har lidt skjebnesvangre ting; Og i stedet for krokete ord skal du gi Bitter plage til dine fiender. Og i den siste tid skal havet bli tørt, 600 Og skip skal ikke mer seile til Italia, Og det store Asia, helt ulykkelige, Skal bli til vann, og da skal Kreta være en slette. Og Kypros skal utholde stor nød, Og Pafos skal jamre over en fryktelig skjebne, Så at selv Salamis, den store by, Skal sees å gjennomgå stor nød. Og nå skal det tørre land være fruktløs sand 610 Ved stranden. Og ikke få gresshopper Skal fullstendig ødelegge det kypriotiske land. Når dere ser på Tyrus, dødsdømte dødelige, Skal dere gråte. Fønikia, fryktelig vrede står igjen over deg, Inntil du faller til verdiløs ruin, 615 Så at endog sirenene virkelig kan jamre.

616–648

VERDENSKRIG, HUNGER OG KOSMISK MØRKE

I den femte slekt, når Egypts ruin Er opphørt, skal det skje At skamløse konger skal slutte seg sammen, Og pamfyliske ætter skal slå leir 620 I Egypt og i Makedonia Og i Asia og blant libyerne; I støvet skal det bli en verdensrasende krig, Overmåte blodig, som Romas konge Og Vestens fyrster skal gjøre slutt på. Når vinterstorm skal falle ned som snø, 625 Mens store elver og veldige sjøer er frosne, Skal straks en barbarisk ætt bane seg vei Inn i Asias land og ødelegge Den fryktelige thrakiske ætt, vanskelig å tukte. 630 Og da skal dødelige, som lever lovløst, Fortære sine foreldre, utslitte av hunger, Og sluke innvollene. Og ville dyr Skal fra alle hus ete bordets føde, Og både de og fuglene skal ete alle dødelige. 635 Havet skal fylles med døde legemer Fraelvene og bli rødt av kjøtt og blod Av de dåraktige. Da skal slik svakhet Komme over jorden, at menneskenes tall Og kvinnenes mål kan sees. 640 Og den grusomme ætt skal til sist jamre Over utallige ting, når solen går ned For ikke mer å stige opp, Men forå bli liggende nedsenket i havets bølger; For den så den urene ondskap Hos mange dødelige. Og en måneløs natt 645 Skal være et rykte omkring den mektige himmel, Og ikke liten tåke skal igjen skjule Verdens kløfter; deretter skal Guds lys Lede de gode mennsom sang Guds pris.

649–687

ISIS, SARAPIS OG DET SANNE TEMPEL I EGYPT

Isis, tre ganger ulykkelige gudinne, 650 Du alene skal bli igjen På Nilens vann, En maenade i uorden på Acherons sand, Og minnet om deg skal ikke mer Bli igjen over hele jorden. Og også du, Sarapis, som er reist 655 På mange glinsende steiner, Skal ligge som en stor ruin I tre ganger ulykkelige Egypt. Men de som av kjærlighet til Egypt vendte seg til deg, Skal alle jamre bittert over deg; Men de som la uforgjengelig fornuft i sitt bryst 660 Og lovpriste Gud, skal kjenne deg for intet. Og engang skal en mann i linkjortel, En prest, si: «Kom, la oss reise for Gud Et fagert, sant tempel; kom, la oss Forandre våre fedres fryktelige lov, 665 For de forsto ikke At de bar prosesjoner og religiøse riter For guder av stein og leire. La oss vende våre sjeler og lovprise Gud, Den uforgjengelige, som selv er Fader, 670 Den evige, alles Herre, Den sanne, Kongen, livets bærende Fader, Den mektige Gud som alltid er.» Og da skal det være et stort og rent tempel I Egypt, og folket som er skapt av Gud 675 Skal bære sine offerdit. Og Gud skal gi dem uforgjengelig liv. Men når etioperne, idet de forlater De skamløse triballiske ætter, Skal dyrke sitt Egypt, Da skal de begynne sin ondskap, For at de siste ting skal skje. For de skal styrte Det mektige tempel i Egyptens land; Og Gud skal la fryktelig vrede regne ned Over jorden blant dem, Så at alle de ugudelige 685 Og alle uten forstand skal forgå. Og det skal ikke mer Være noen skånsomhet i det land, Fordi de ikke holdt det som Gud gav.

688–710

TEGN I HIMMELEN OG STJERNENES STRID

Jeg så den skinnende sols truende tegn Blant stjernene, og i lynets glans 690 Den fryktelige månens vrede; stjernene vred seg I kamp, og Gud gav dem over til lys. For lenge gjorde ildflammer opprør mot solen; Morgenstjernen, trampende på Løvens rygg, Begynte striden; og månens dobbelte horn 695 Forandret sin skikkelse; Steinbukken slo Tyren i nakken; Og Tyren tok fra Steinbukken den tilbakevendende dag. Orion ville ikke mer Bære sitt åk; Tvillingenes lodd Ble forandret av Jomfruen i Væren; ikke mer skinte 700 Pleiadene; Draken fornektet sitt belte; Fiskene fór ned i Løvens belte. Krepsen ble ikke værende, for han fryktet Orion; Skorpionen rykket baklengs ned mot den grusomme Løve; Og Sirius gled bort fra solens flamme; 705 Og den mektige Lysets styrke TenteVannmannen. Uranus selv Ble vekket, så at han rystet de stridende; Og i vrede styrtet han dem ned på jorden. Da, hurtig slått ned i 710 Havets bad, satte de hele jorden i brann; Og den høye himmel ble stående uten en stjerne.

BOK 6

INNHOLD AV BOK 6

Guds Sønns preeksistens, inkarnasjon og dåp, 1–9. Hans lære og hans gjerninger, 10–25. Ulykker i vente for det skyldige land, 26–32. Det salige kors, 33–36.

1–9

GUDS SØNNS PREEKSISTENS, INKARNASJON OG DÅP

1 Den store Sønn av den Udødelige, berømt i sang, Forkynner jeg av hjertet, ham som Faderen gav en trone, For at den skulle holdes fast før han ble født; Deretter ble han reist opp 5 I kjødets skikkelse gitt, vasket ved munningen Av elven Jordan, som strømmer hastig fram, Idet han lot sine skinnende bølger følge, Flyktende fra ilden; og han skal først se Guds milde Ånd stige ned Med vingene av en hvit due.

10–25

HANS LÆRE OG HANS GJERNINGER

10 Og en ren blomst skal blomstre, og kildene være fulle. Og han skal vise menneskene veiene Og vise de himmelske stier og lære alle med visdom. Og han skal komme til dom og formane Et ulydig folk, mens han fremholder 15 Sin prisverdige herkomst fra en himmelsk Fader. Bølgene skal han gå på, menneskenes sykdom Skal han ødelegge, døde skal han reise opp, Og mange lidelser skal han drive bort; Og av én pose skal menneskene mettes med brød, 20 Når Davids hus skal frembringe et barn; Og i hans hånd er hele verden, jord, himmel og hav. Og han skal stråle over jorden, som engang De to, født av hverandres ribben, Så menneskelig skikkelse tre frem. 25 Det skal skje når jorden gleder seg i håp om barn.

26–32

ULYKKER I VENTE FOR DET SKYLDIGE LAND

Men bare for deg, sodomittiske land, Er onde veer lagt i forråd; for du selv, Ondt disponert, forsto ikke din Gud, Han som spotter dødelige råd; Men av torner kronet du ham med en krone, 30 Og fryktelig galle blandet du i overmot og raseri. Dette skal bringe onde veer over deg.

33–36

DET SALIGE KORS

O tre, o salige tre, hvorpå Gud ble utstrakt; jorden skal ikke eie deg, 35 Men du skal skue et himmelsk hus, Når du, o Gud, lar ditt ildøye stråle.

BOK 7

INNHOLD AV BOK 7

Ve-rop over Rhodos, Delos, Kypros og Sicilia, 1–9. Syndfloden, 10–15. Ødeleggelse av Frygia, Etiopia og Egypt, 16–28. Ve over Laodikea, 29–31. Messias’ tegn og makt, 32–49. Den nye spire, 50–52. Persiske kriger, 53–67. Ilions fall, 68–72. Dom over Kolofon, Thessalia, Korint og Tyrus, 73–86. Koilesyria forbannet, 87–102. Regler for offer og almisse, 103–130. Dom over Sardinia, Mygdonia, det keltiske land, Roma, Syria og Theben, 131–161. Den fortærende ild, 162–190. Lang natt etterfulgt av bedre tid, 191–205. Sibyllens bekjennelse og dom, 206–221.

1–9

VE-ROP OVER RHODOS, DELOS, KYPROS OG SICILIA

1 O RHODOS, du er ulykkelig; for først deg, Deg vil jeg sørge over; og du skal være den første Av byene, og først skal du bli ødelagt, Berøvet for mennesker, men ikke helt 5 Blottet for livets midler. Og du skal seile, Delos, og være ustadig på vannet; Kypros, en bølge av ditt skinnende hav Skal engang ødelegge deg; deg, Sicilia, Skal ilden som brenner i deg fortære.

10–15

SYNDFLODEN

… … … 10 Og ikke akte Guds fryktelige og fremmede vann. … … … Noa, den eneste flyktning, kom bort fra alle mennesker. … … … Jorden skal flyte, fjellene flyte, ja selv himmelen skal flyte; Alt skal være vann, og alle ting Skal ødelegges av vann. Og vindene 15 Skal stå stille, og en annen tidsalder skal være.

16–28

ØDELEGGELSE AV FRYGIA, ETIOPIA OG EGYPT

O Frygia, først skal du flamme fra vannets rygg, Og først i ugudelighet Skal du fornekte Gud selv, idet du søker gunst Hos falske guder, som fullstendig skal ødelegge 20 Deg, ulykkelige, mens mange år ruller frem. De arme etiopere, under smerte, Lidende sørgelige ting, skal ved sverd Slås mens de kryper på jorden. Rike Egypt, som alltid har omsorg for sitt korn, 25 Som Nilen med sine syv strømmende løp Beruser, skal i indre strid Ødelegges; og derfra skal mennesker uventet Drive bort Apis, ikke en gud for mennesker.

29–31

VE OVER LAODIKEA

Ve, ve, Laodikea! 30 Du som aldri så Gud, du frimodige; Og over deg skal en bølge av Lykos slå. … … …

32–49

MESSIAS’ TEGN OG MAKT

Han selv som er født, den mektige Gud, Som skal gjøre mange tegn, skal i himmelen Henge en akse midt på, og stille for mennesker 35 En mektig redsel til skue i det høye, Måle en søyle med mektig ild, Hvis dråper skal drepe menneskenes ætter Som har våget onde ting. Men en felles Herre Skal det engang være, og da skal menneskene 40 Forsone Gud, men ikke gjøre ende På fruktesløse sorger. Og gjennom Davids hus Skal alle ting skje. For Gud selv Gav ham makten og la den i hans hånd; Under hans føtter skal hans sendebud sove; 45 Og noen skal tenne ild, og noen skal gjøre Elver synlige, og noen skal redde byer, Og noen skal sende ut vinder. Men dessuten Skal et tungt liv komme over mange mennesker, Trenge inn i deres sjeler og forandre menneskehjerter.

50–52

DEN NYE SPIRE

50 Men når en ny spire fra en rot Skal skyte frem med øyne, skal skapningen, Som engang gav alle rikelig føde … … … … Og den skal i tidens fylde bli fullkommen.

53–67

PERSISKE KRIGER

Men når andre skal herske, Skal en stridbar persisk stamme 55 Brudekamre skal straks bli fryktelige På grunn av lovløse gjerninger. For sin egen sønn Skal mor ha til ektemann; sønn skal bli Sin mors undergang; og med far Skal datter legge seg og sovne inn60 Under denne fremmede lov. Men siden Skal Romersk Ares blinke fra mangt et spyd; Og de skal blande mye land med menneskeblod. Men da skal en høvding av Italia flykte For spydets makt. Men de skal etterlate 65 På landet et spyd med gyllen innskrift, Som de fremste stridsmenn Stadig bærer som herskermaktens tegn.

68–72

ILIONS FALL

Og det skal skje, når det onde og ulykkesvangre Ilias Skal fullbyrde for alle 70 En grav, ikke et ekteskap, da skal bruder gråte sårt, Fordi de ikke kjente Gud, men alltid gav Med pauker og cymbler larmende klang.

73–86

DOM OVER KOLOFON, THESSALIA, KORINT OG TYRUS

Spør oraklet, o Kolofon; For en stor og fryktelig ild henger over deg. 75 Ulykkelig ektede Thessalia, jorden skal ikke mer Se deg, ei heller din aske, og alene, Unnsluppet fastlandet, skal du flyte; Slik, du ulykkelige, skal du bli Krigens sørgelige avfall, etter å ha falt 80 Ved raskt strømmende elver og ved sverd. Og du, o ulykkelige Korint, skal motta Rundt deg streng Ares, stakkar, Og dere skal gå til grunne én ved den andre. Tyrus, du ulykkelige, skal bli forlatt alene; 85 For gjort til enke ved de gudfryktiges svakhet Skal du bli ført til intet.

87–102

KOILESYRIA FORBANNET

Ve, Koilesyria, av fønikiske menn Den siste borg, over hvem Det salte hav ved Berytos Skylter seg ut; 90 Du ulykkelige, du kjente ikke din Gud, Han som engang vasket seg i Jordans munn, —og Ånden bredte sine vinger i flukt mot ham— Han som før både jordenog den stjerneklare himmel Var, det virkelige Ord, født av sin Fader, 95 Og som ved Den Hellige Ånd iførte seg kjød Og hastig fløy til sin Faders hus. Og for ham reiste den mektige himmel Tre tårn, hvor Guds edle veiledere bor, Håp og gudsfrykt og høyt ønsket ærefrykt, 100 Som ikke finner glede i gull eller sølv, Men i menneskers ærbødige gjerninger— Både offer og de mest rettferdige tanker.

103–130

REGLER FOR OFFER OG ALMISSE

Og du skal ofre til den udødelige Og mektige Gud, den ærverdige, ikke ved Å smelte røkelse i ild, ei heller med sverd Å slakte det ullhårede lam, men sammen med alle Som bærer ditt blod, ta ville fugler, frembære bønn, 105 Og løfte blikket mot himmelen ogsende dem bort; Og du skal stenke vann på ren ild, Idet du roper: «Slik som Faderen fødte deg, Ordet, Fader, sendte jeg frem en fugl, En rask budbærer av ord, som med hellige vann Stenket din dåp, o Ord, gjennom hvilken Du åpenbarte deg selv i ild. 110 Duskal ikke stenge din dør når det kommer En fremmed til deg i nød for å dempe Sin hunger som springer av fattigdom; Men gripende den mann skal du stenke ham Med vann og be tre ganger; og til din Gud Skal du slik rope: «Jeg lengter ikke etter rikdom; En bønnfallende tok jeg engang offentlig imot; Fader, du forsørger, hør!» 120 Når du har bedt, skal du gi ham; Og mannen gikk deretter bort … … … … 125 Plag meg ikke, hellige frykt for Gud, Og rettferdige, i fødsel ren, ikke trellbundet, Bekreftet … Gjør du, o Fader, mitt ulykkelige hjerte Stå stille; til deg har jeg sett, til deg, 130 Den uplettede, som hender ikke har frembragt.

131–161

DOM OVER SARDINIA, MYGDONIA, DET KELTISKE LAND, ROMA, SYRIA OG THEBEN

Sardinia, nå tung, skal du bli forvandlet Til aske. Du skal ikke mer være en øy, Når den tiende gang kommer. Midt i bølgene Skal sjømenn søke deg når du ikke mer er, 135 Og over deg skal isfugler jamre sørgesang. Ruggete Mygdonia, Havets fyrlykt, vanskelig å komme bort fra, I tidsaldre skal du rose deg, Og i tidsaldre skal du bli fullstendig ødelagt Ved en het vind og rase i mange veer. 140 O keltiske land, på så mektig fjellrekke, Bortenfor de ufremkommelige Alper, Dyp sand skal fullstendig dekke deg; Du skal ikke mer gi skatt, ei heller korn Eller beitemark; Og du skal være helt øde, langt borte fra folkene, 145 Og idet du blir tykk av iskald frost Skal du bøte for en forbrytelse Som du ikke forstod, du ugudelige. Sterkhjertede Roma, du skal til Olympus Lynblinke etter makedoniske spyd; 150 Men Gud skal gjøre deg fullstendig ukjent, Når du for øyet synes å stå desto fastere. Da skal jeg rope slike ting til deg. Idet du forgår, skal du da rope og koke I smerte; for annen gang, o Roma, 155 For annen gang skal jeg tale til deg. Og nå for deg, o ulykkelige Syria, Jamrer jeg bittert i medlidende sorg. O thebanere, uforstandige, en ond lyd Er over dere mens fløyter lar sine toner høre; 160 For dere skal blåse basun med ond klang, Og dere skal se hele landet ødelagt.

162–180

DEN FORTÆRENDE ILD

Ve, ve over deg, du ulykkelige! Ve, ve, du onde-sinnede hav! Du skal helt fortæres av ild, 165 Og mennesker skal du ødelegge med ditt salte vann. For det skal være en slik rasende ild på jorden Som flyter lik vann, og den skal ødelegge Hele landet. Den skal sette fjellene i brann, Skal brenne elvene og uttørke kildene. 170 Verden skal bringes i uorden mens menneskene Går til grunne. Og da skal de ulykkelige, Svidd hardt, skue mot himmelen, Ikke prydet med stjerner, men med ild. Ikke hastig Skal de gå til grunne, men oppløses 175 Under kjødet og brenne i ånden I tidsaldre lange; og de skal kjenne At Guds lov alltid er hard å sette på prøve Og ikke kan bedrages. Og da skal jorden, Grepet med makt, våge hva enn gud Hun tok opp på sine altere, bedratt, Forvandles til røyk gjennom den forandrede luft; 180 Og de skal gjennomgå stor lidelse Som for vinningens skyld profeterer Skamlige ting og nærer den onde tid.

181–210

YTTERLIGERE DOM, LANG NATT OG SIBYLLENS BEKJENNELSE

Og hebreerne, som ifører seg de hårete skinn Av sauer, skal vise seg falske, En ætt som ikke fikk noen arv; Men talende bare ord over sorger Er de gjerrige, som skal forandre Sin livsvei og ikke føre de rettferdige vill, De som av hjertet i all troskap Forsoner sin Gud. 190 Men i den tredje omgang av de kretsende år, Den åttende den første, Skal en annen verden tre frem. Natt skal være helt … lang og uten lys. Og da skal den fryktelige stank 195 Av svovel gå omkring, drapsmenns budbringer, Når de om nattenog av hunger blir slått i hjel. Da skal Gud avle et rent sinn i menneskene Og grunnfeste ætten, slik den var I fordums tid; da skal ingen mer Pløye dype furer med rund plog, Ei heller to okser rette og føre jernet ned; Ei heller skal det være vinranker eller kornaks; 200 Men alle skal sammen ete duggfriskt manna Med hvite tenner. Og da skal Gud også være blant dem, Og han skal lære dem slik han lærte meg, Den sørgmodige. For hvor mange onde ting Gjorde jeg med viten engang, og mange ting Gjorde jeg også ugudelig i tankeløshet. Talløse var mine leier, men ingen ekteskapsbånd Ble aktet; og jeg, helt troløs, brakte En vill ed over alle. Jeg vendte meg bort fra de trengende og gikk Blant de fremste inn i lik dal Og aktet ikke Guds ord. 210 Derfor fortærte ild meg og skal gnage; For jeg skal ikke leve alltid, men en tid Av ondskap skal ødelegge meg, Når menn for min skyld Ved havets strand Skal bygge en grav og steine meg til døde; For idet jeg lå med min far, Frembrakte jeg for ham en elsket sønn. 220 Slå meg, slå meg alle; For slik skal jeg leve og feste blikket mot himmelen.

BOK 8

INNHOLD AV BOK 8

Innledning, 1–4. De fem monarkier, 5–21. Vinningsyke, 21–46. Romas dom, 47–63. Den gråhårede fyrste, 61–83. De tre herskere, 84–94. Romas elendighet, 95–115. Romas endelige dom, 116–140. Klage over Roma, 141–173. Den sjette slekt av latinske konger, 174–182. Føniksens fremtreden, 183–186. Romas fall, 187–210. Ve-rop over Rhodos, Theben, Egypt, Roma, Delos, Samos og perserne, 211–222. Den messianske konge, 223–225. Ondskapens og dommens dag, 226–251. Sibyllens ønske, 255–260. Alle tings ende, 261–283. Kristent akrostikon om den siste dag, 284–330. Moses som forbilde på Messias, 331–337. Den messianske frelser fremstilt, 338–379. Korsfestelsen, 380–410. Nedfart til dødsriket og oppstandelse, 411–429. Formaning til å ære den messianske konge, 430–447. Et nytt bilde av dommens dag, 448–475. Skaperens selvåpenbaring gjennom Sibyllen, 476–568. Den himmelske hersker tiltales, 569–607. Ordets inkarnasjon, 608–641. Ytterligere kristne formaninger, 642–669.

1–4

INNLEDNING

1 GUDS forkynnelser om stor vrede som skal komme I den siste tid over den troløse verden gjør jeg kjent, idet jeg profeterer for alle mennesker etter deres byer. Fra den tid

5–21

DE FEM MONARKIER

5 da det store tårn falt og menneskenes tunger ble skilt i mange språk hos de dødelige, da ble først Egypts kongelige makt grunnfestet, dernest persernes og medernes og også etiopernes 10 og Assyrias og Babylons, så den store stolthet hos det rosende Makedonia, deretter, som den femte, det berømte lovløse rike til sist hos italierne, som skal vise mange onder mot alle dødelige og skal oppta mødene 15 til menn av hvert land. Og det skal føre de utemmede konger blant folkene mot vest, gi lover for folkene ogunderlegge seg alle ting. Sent maler Guds kverner det fine mel. Ild skal da ødelegge alle ting og gi tilbake 20 til fint støv hodene på de høyløvde høyder og alt kjød. Første årsak

21–46

VINNINGSYKE

til onder for alle er gjerrighet og mangel på forstand. For det skal være kjærlighet til svikefullt gull og sølv; for mer enn disse valgte de dødelige 25 intet større, verken solens lys eller himmelen, eller havet eller den bredryggede jord hvorav alle ting vokser, eller Gud som gir alle ting, over alle ting Faderen, ei heller tro og fromhet valgte de fremfor seg. Av ugudelighet 30 en kilde og av uorden en fremadførende veiviser, et redskap for kriger og en fiende av fred er mangel på forstand, som setter i fiendskap foreldre og barn. Og sammen med gull skal ekteskapet slett ikke være ærefullt. 35 Og landet skal ha sine grenser og hvert hav sine voktere listig fordelt til alle dem som har gull; for i tider slik skal de som har til hensikt å eie landet som føder mange, plyndre arbeidende menn, 40 for at de, idet de skaffer seg større rom, kan gjøre dem til slaver under et falskt påskudd. Og dersom den veldige jord fra den stjerneklare himmel ikke holdt sin trone langt borte, da hadde det ikke vært for menneskene et likt lys, men, kjøpt med gull, 45 hadde det tilhørt de rike menn, og Gud måtte for de fattige ha beredt en annen verden.

47–63

ROMAS DOM

Det skal engang komme over deg ovenfra et himmelsk slag, velfortjent, du hovmodige Roma. Og du skal være den første til å bøye din nakke. 50 Og bli lagt øde til grunnen, og ild skal fullstendig fortærende oppsluke deg, styrte deg ned over dine brolegninger, og din rikdom skal forgå, og ulver og rever skal bo i dine grunnvoller. Og da skal du være helt øde, 55 som om du aldri var født. Hvor er da ditt Palladium? Hvilken gud skal frelse deg, enten gjort av gull eller stein eller bronse? Eller hvor er da dinevedtak fra senatet? Hvor er slekten av Rhea, av Kronos eller av Zevs, og av alle dem 60 som du dyrket, livløse demoner, bilder av de utslitte døde, hvis graver det ulykkesalige Kreta skal holde som et emne for stolthet, og hedre de ubevisste døde med troner?

64–83

DEN GRÅHÅREDE FYRSTE

Men når du har hatt vellystige konger 65 tre ganger fem, som trellbandt verden fra øst til vest, da skal det komme en herre, gråhåret, med navn etter det nærliggende hav, som gransker verden med rask fot, som bringer gaver og har stor mengde gull 70 og plyndrer enda mer av det forhatte sølv, og idet han river det bort, samler han det opp. Og han skal ha del i alle mysterier fra magernes helligdommer, fremvise sitt barn som gud, avskaffe alle hellige ting og åpenbare 75 de gamle bedragets mysterier for alle. Sørgelig da den tid når han selv, den sørgelige, skal gå til grunne. Og likevel skal folket si: «Din veldige styrke, o by, skal falle,» idet de straks forstår at den onde dag 80 er i ferd med å komme. Og idet de forutser din mest ynkelige skjebne, skal fedre og små barn sørge sammen; de, akk, akk, skal jamre ved Tibers klagende bredder.

84–94

DE TRE HERSKERE

Etter ham, på den siste dag av alle, 85 skal tre herske, som utfyller et navn på Gud, den himmelske, hvis er makten både nå og til alle tider. En av dem, som er gammel, skal lenge bære septeret, en høyest ynkelig konge, som i sine hus skal lukke inne og vokte 90 alle verdens goder, for at når han, den morder av sin mor, den flyktning, fra jordens ytterste grenser igjen skal komme, kan han gi disse ting til alle og utruste Asia med stor rikdom.

95–115

ROMAS ELENDIGHET

95 Og da skal du sørge og legge til side glansen av den bredstripede purpurkappe hos dine høvdinger og iføre deg sørgeklær, du hovmodige dronning, avkom av det latinske Roma; din hovmods herlighet 100 skal ikke lenger være for deg, og du skal ikke, ulykkelige, noensinne bli reist opp igjen, men skal ligge nedslått. For også herligheten til de ørneførende legioner skal falle lavt. Hvor er da din makt? Hvilket alliert land skal bli 105 underkuet ved dine lovløse dårskaper? For da skal det over hele jorden være forvirring blant dødelige, når Den Allmektige selv kommer til domstolen for å dømme sjelene til levende og døde og hele verden. 110 Og foreldre skal ikke være kjære for barna, ei heller barn for foreldrene, på grunn av deres ugudelighet og deres nød somkom uventet. Deretter skal din skjebne være tanngnissing og spredning og erobring, og når byers fall kommer og jordens gap.

116–140

ROMAS ENDELIGE DOM

Når en drage, ladet med ild i begge sine øyne og med fylt buk, skal komme på bølgene og hjemsøke dine barn, og det skal være hungersnød og krig mellom frender, da er nær 120 verdens ende og den siste dag og den udødelige Guds dom for dem som er godkjent og utvalgt. Og først mot romerne skal det være vrede, ubøyelig, og der skal komme en tid 125 med bloddrikk og elendig livsførsel. Ve, ve over deg, du hensynsløse land, stort barbariske folk; du forstod ikke hvorfra naken og uverdig du kom til solens lys, for at du igjen til det sted naken skulle trekke deg tilbake og siden 130 komme til dom, du som dømte urett. … Med veldige hender som kommer ovenfra alene gjennom hele verden skal du bli stående. Under jorden. Ved nafta og asfalt 135 og svovel og mye ild skal du fullstendig forsvinne og bli brennende støv i tider; og hver den som ser, skal høre fra Hades en stor sørgelig brølen og tanngnissing, og deg med larm 140 slå med dine egne hender ditt gudløse bryst.

141–173

KLAGE OVER ROMA

For alle er det sammen én lik natt; for rik og fattig; og nakne fra jorden naken igjen til jorden haster de bort og opphører fra livet når de fullfører sin tid. 145 Ingen trell er der, og ingen herre, ei heller tyrann, eller konge, eller høvding med stor innbilning, eller taler lærd i lov, ei heller øvrighet som dømmer for penger; og de utøser ikke offerblod i drikkoffer 150 på alterene; der høres ikke tromme eller cymbel. … Ei heller gjennomboret fløyte som har makt til å gjøre selve sinnet rasende, ei heller pipelyd som bærer likheten av en krokrygget slange, 155 ei heller trompet, hardtonet budbringer av kriger; ei heller dem som er drukne i lovløse festers utskeielser, eller i den koriske dans; ei heller harpelyd, ei heller skadelig redskap; ei heller strid, ei heller mangfoldig vrede, ei heller sverd 160 er hos de døde; men en evighet, felles for alle, er vokter av nøkkelen til det store fengsel foran Guds dommersete. Med bilder av gull og sølv og stein står dere rede, for at dere på den bitre dag 165 kan komme for å se deres første straff, o Roma, og tanngnissing. Og ikke mer skal syrer eller grekere legge sin nakke under ditt trellaktige åk, ei heller fremmede, ei heller noe annet folk. Plyndret skal du bli 170 og gjort til å lide det du krevde, og i frykt klagende skal du gi, inntil du tilbakebetaler alle ting; og du skal for verden bli en triumf og en spott for alle.

174–182

DEN SJETTE SLEKT AV LATINSKE KONGER

Da skal det sjette ledd 175 av de latinske konger ende livet til sist og legge septerne bak seg. Av samme ætt skal en annen konge herske, som skal styre hvert land og bære septer; og med full makt, og etter den mektigste Guds rådslutninger, skal hans barnherske, 180 og av urokkelige barn er hans ætt; for slik er det besluttet mens tiden går sin rundgang, når det skal være av Egypt tre ganger fem konger.

183–186

FØNIKSENS FREMTREDEN

Deretter, når tidsgrensen for Føniksens løp kommer rundt, skal det komme en ætt 185 av folk til plyndring, forvirrede stammer, hebréernes fiender.

187–210

ROMAS FALL

Da skal Ares plyndre Ares; og han skal selv ødelegge romernes hovmodige trussel. For Romas makt gikk da til grunne mens den sto i sin blomstring; 190 en gammel dronning med byer rundt seg skal ikke lenger det fruktbare Romas land ha overhøyhet, når en fraAsia kommer ut for å herske med Ares. Og når han har utført alle disse ting, skal han siden komme til byen. Og tre ganger tre hundre og åtte og førti skal du fullføre, 195 når, idet man tar deg med makt, en ulykkesalig skjebne skal komme over deg og fullføre ditt navn. Ack meg, jeg den tre ganger elendige, skal jeg se 200 engang den dag som er til ødeleggelse for deg, Roma, men for alle latiner mest? Det ærer ham med råd, han som drar opp på trojansk vogn med skjulte barn fra det asiatiske land, med en brennende sjel. Men når han skal 205 Skjære gjennom eidet, speidende, gå frem mot alle, fare over havet, da skal mørkt blod forfølge det veldige dyr. Og en hund skal jage løven som ødelegger hyrdene. Og da skal de ta bort 210 hans septer, og til Hades skal han fare.

211–222

VE-ROP OVER RHODOS, THEBEN, EGYPT, ROMA, DELOS, SAMOS OG PERSERNE

Og til Rhodos skal det komme en ondskap til sist, men den største; også for Theben skal det komme en ond erobring deretter, og Egypt skal gå til grunne ved herskernes ugudelighet. 215 Og den som, skjønt dødelig, likevel slapp unna den brå ødeleggelse senere, tre ganger salig var han, ja fire ganger lykkelig mann. Og Roma skal bli et rom, og Delos sløvt, og Samos sand. … 220 Senere igjen deretter skal det komme en ondskap over perserne for deres hovmod, og all deres frekkhet skal bli til intet.

223–225

DEN MESSIANSKE KONGE

Og da skal en hellig Herre over hele jorden, idet han oppreiser de døde, føre septeret 225 til alle tider.

226–251

ONDSKAPENS OG DOMMENS DAG

Tre ganger skal da Den Høyeste føre ynkelig skjebne over Roma og over alle mennesker, og ved sine egne gjerninger skal de gå til grunne; men de ville ikke la seg overtale, noe som hadde vært langt mer å ønske. 230 Men når det straks skal øke til ondt en ond dag med hunger og pest og av uutholdelig kampstøy, da skal igjen den tidligere dristige herre, etter å ha kalt sammen senatet, ta råd 235 om hvordan han fullstendig skal ødelegge. … … Det tørre land skal blomstre sammen med bladene som kommer frem; og himmelhvelvet skal føre frem på den faste klippe regnskyll og ild og megen vind over landet, 240 og over hele jorden en mengde giftige såinger. Men med skamløs sjel skal de igjen handle, uten frykt for Guds eller menneskers vrede, idet de forlater bluferdighet, begjærlige og grådige tyranner 245 og voldelige syndere, falske, umettelige, gjerningsmenn av ondskap og i intet sanne, ødeleggere av tro, i skammelig tale, i falske ord; de skal ikke få metthet av rikdom, men skamløst skal de rive til seg enda mer; 250 under tyranners styre skal de gå til grunne. Stjernene skal alle falle frem i havet, én etter én; og likevel skal menneskene se på himmelen en strålende komet, tegn på stor nød som står for døren, på krig og kampstrid.

255–260

SIBYLLENS ØNSKE

255 La meg ikke leve når den lystige kvinne hersker, men da, når den himmelske nåde hersker innenfor, og når det hellige barn skal knuse med bånd den skadelige ødelegger av alle mennesker, åpne dypet til skue, og plutselig 260 det trehus skal dekke menneskene rundt.

261–283

ALLE TINGS ENDE

Men når den tiende slekt skal være i Hades’ hus, deretter den mektige herredømme av én av kvinnelig kjønn; og Gud selv skal øke mange onder 265 når hun er kronet med kongelig ære; og helt og holdent da en ugudelig tid. Solen, dunkelt skuende, skal skinne om natten; stjernene skal forlate himmelen; og med megen storm skal en orkan ødelegge jorden; 270 og da skal det bli en oppstandelse av de døde; de lames løp skal være meget raskt, de døve skal høre, de blinde skal se, og de som ikke taler, skal tale, og for alle skal liv og rikdom være felles. Og landet, 275 likt for alle, ikke delt ved murer eller gjerder, skal bære rikere frukt. Og kilder av søt vin og hvit melk og honning skal det gi. … … Og dom av den udødelige Gud, den store konge. 280 Men når Gud skal forandre tider Vinter som frembringer sommer, da skal det skje, orakler (alle oppfylt) … Men når verden er gått til grunne …

284–330

KRISTENT AKROSTIKON OM DEN SISTE DAG, JESUS KRISTUS, GUDS SØNN, FRELSER, KORS.

Og jorden skal svette, når det skal være 285 dommens tegn. Og fra himmelen skal komme Kongen, han som for evige tider er til, nærværende for å dømme alt kjød og hele verden. Troende og troløse dødelige skal se Gud, Den Høyeste, med de hellige ved tidens ende. 290 Og sjeler dømmer han hos mennesker som bærer kjød på sin trone, når engang hele verden skal bli en ørken og et sted med torner. Og dødelige skal kaste bort sine avguder og all rikdom. Og den ransakende ild skal brenne 295 jord og himmel og hav; ogden skal brenne portene til Hades’ fengsel. Da skal alt kjød av de døde komme til de helliges frie lys; men de lovløse skal den ild virvle rundt og rundt i tider. Hva enn noen gjorde 300 i det skjulte, da skal han åpenbare alle ting; for Gud skal åpne mørke bryst for lyset. Og klage skal det være fra alle og tanngnissing. Solens glans skal formørkes og stjernenes danser. 305 Han skal rulle sammen himmelen; og månens lys skal forgå. Og han skal opphøye dalene og ødelegge høydenes høyder, og ingen høyde skalmer bli stående igjen blant mennesker. Og fjellene skal med slettene 310 bli jevnet, og ikke mer på noe hav skal det være seilas. For jorden skal da av hete bli uttørret, og de brusende strømmer skal falle sammen med kildene. Basunen skal sende fra himmelen en høyst klagende lyd, 315 hylende over de elendige menneskers vederstyggelighet og verdens veer. Og da skal den gapende jord vise det tartariske kaos. Og alle konger skal komme til Guds dommersete. Og det skal fra himmelen strømme en elv av ild og svovel. Men for alle dødelige da 320 skal det være et tegn, et særskilt segl: Treet blant de troende, og hornet, kjært ønsket, de frommes liv; men for verden skal det være en anstøt, idet det gir opplysning til de utvalgte ved vann i tolv kilder; og det skal herske en hyrdende jernstav. Denne, som nå i akrostikon gir Guds tegn, slik åpent skrevet, er Frelseren, den udødelige Konge, som led for vår skyld.

331–337

MOSES SOM FORBILDE PÅ MESSIAS

Ham forbildet Moses, da han rakte ut hellige armer og seiret over Amalek ved tro, for at folket skulle vite at han var utvalgt og æret for sin Fader Gud, Davids stav og selve stenen som han i sannhet gav løfte om, og i hvilken den som tror, skal ha evig liv.

338–379

DEN MESSIANSKE FRELSER FREMSTILT

For ikke i herlighet, men som dødelig menneske skal han komme til skapningen, ynkelig, 340 vanæret, uten anstendig skikkelse, for å gi håp til de ynkelige; og han skal gi skjønn form til dødelig kjød og himmelsk tro til dem uten tro, og han skal gi skjønnform til mennesket som ble formet fra begynnelsen av Guds hellige hender, og som ved list ble ført vill av slangen til skjebnen å gå i døden og motta kunnskap om godt og ondt, så han, idet han forlot Gud, tjente de dødeliges veier. For i begynnelsen, 350 idet han mottok ham som medrådgiver Fra begynnelsen sa Den Allmektige: «La oss begge, o Sønn, gjøre dødelige ætter – prege dem med avtrykket av vårt bilde; jeg nå ved mine hender, og du ved Ordet 355 skal siden i tiden gi form for vår skikkelse, for at vi sammen kan la den stå frem.» Med dette forsett i minne skal han komme til skapningen, til en hellig jomfru, og bære frem den antitypiske likhet, 360 døpe med vann ved de eldres hender, og ved Ordet fullbyrde alle ting og lege enhver sykdom. Ved sitt ord skal han få vindene til å stilne, og med sin fot skal han dempe det rasende hav, idet han vandrer derpå 365 i fredelig tro. Og av fem brød og en fisk fra havet skal han mette tusen menn levende i ørkenen, og deretter ta alle de gjenværende stykkene til håp for folkene og fylle tolv kurver fulle. 370 Og de saliges sjeler skal han kalle, og elske de ynkelige, som, idet de blir hånet, slått og pisket, skal gjengjelde ondt med godt, idet de begjærer fattigdom. Han som oppfatter alle ting og ser alle ting og høreralle ting, 375 skal ransake hjertet og legge det åpent til dom; for han er selv alle tings øre og sinn og syn og Ordet som former, for hvem alle ting bøyer seg, og han bevarer dem som er døde og leger enhver sykdom.

380–410

KORSFESTELSEN

380 I lovløses hender, til sist, og troløses skal han komme, og de skal gi Gud grove slag med urene hender og giftig spytt med besmittede munner. Og åpent skal han gi sin hellige rygg 385 til piskene; [for han skal selv overgi en hellig jomfru til verden.] Og taus skal han være når han slås, for at ingen skal vite hvis sønn han er eller hvorfra han kom, for at han kan tale til de døde. 390 Og han skal også bære en tornekrone; for av torner er kronen en utvalgt, evig pryd. De skal gjennombore hans side med et rør, for at de skal oppfylle sin lov; for av siv, rystet av en annen ånd, 395 ble sjelens tilbøyeligheter næret, til vrede og hevn. Men når disse ting skal være fullbyrdet, som jeg talte om, da skal enhver lov bli løst fra ham, som fra begynnelsen ved menneskers rådslutninger 400 ble gitt på grunn av et ulydig folk. Han skal utbre sine hender og måle hele verden. Men galle til føde og eddik til drikke gav de ham; dette ugjestmilde bord viser de ham. Men forhenget i templet 405 skal rives i to, og ved middagstid skal det være i tre timer et mørke, uhyrlig natt. For det ble ikke mer utpekt igjen hvordan man skulle tjene det skjulte tempel og loven, som var blitt tildekket av verdens skueverk, 410 da den Evige selv kom til jorden.

411–429

NEDFART TIL DØDSRIKET OG OPPSTANDELSE

Og til Hades skal han komme, idet han forkynner håp for alle de hellige, tidens ende og den siste dag; og etter å ha sovnet inn skal han den tredje dag gjøre slutt på dødens lodd. 415 Deretter, idet han går ut fra de døde, skal han komme til lyset, den første til å vise for de utvalgte oppstandelsens begynnelse, og bortvaske ved den udødelige kildes vann deres tidligere ondskap, for at de, idet de blir født 420 ovenfra, ikke mer skal være treller av verdens lovløse skikker. Og først da skal han åpenbart for sine egne være synlig som Herre i kjød, slik han før var, og i hender og føtter vise fire merker festet i sine egne lemmer, som betegner øst og vest og sør og nord; for så mange kongelige makter i verden skal mot vårt forbilde fullbyrde den gjerning, så lovløs og forkastelig.

430–447

FORMANING TIL Å ÆRE DEN MESSIANSKE KONGE

430 Sions datter, du hellige, fryd deg, du som har lidt mange ting; din konge selv skynder seg, ridende på et esel; se, saktmodig skal han komme, for at han skal løfte vårt trelleåk, så tungt å bære, 435 som ligger på vår nakke, og gjøre ende på våre gudløse lover og tvangsbånd. Kjenn din Gud selv, han som er Guds Sønn; ham skal du ære og bære i ditt hjerte, elske ham av din sjel og opphøye hans navn. 440 Legg bort dine tidligere venner og tvett deg fra deres blod; for han blir ikke blid ved dine sanger eller ved dine bønner, ei heller akter han forgjengelige ofre, da han er uforgjengelig; men bær frem 445 den hellige hymne fra forstandige munner og kjenn hvem denne er, og da skal du skue Faderen. … …

448–455

ET NYTT BILDE AV DOMMENS DAG

Og da skal alle verdens elementer bli stående i ensomhet: luft og jord og hav, 450 det skinnende ildlys, og himmel og natt; og alle dager skal løpe sammen til én og bli til ytre skikkelse helt øde. For fra himmelen skal lysets stjerner alle falle. Og ikkelenger skal det fly i luften 455 de velvingede fugler, ei heller være ferdsel på jorden; for de ville dyr skal alle forgå.

456–475

ET NYTT BILDE AV DOMMENS DAG

Ei heller skal det være røster av mennesker eller av dyr eller av fugler. Verden skal ikke høre noen tjenlig lyd, idet den er kommet i uorden; men en mektig lyd 460 av trussel skal det dype hav gi fra seg høyt, og svømmende, skjelvende skapninger i havet skal alle dø; og ikke lenger på bølgene skal det seile lastede skip. Og jorden skal stønne, blodfarget av kriger; og alle menneskers sjeler 465 skal gnissle tenner, oppløst av tørst og hunger og pest og mord; og de skal kalle døden skjønn, og døden skal fly bort fra dem; for døden skal ikke mer, ei heller natten, gi dem hvile. Og mange ting 470 skal de forgjeves be Gud om, han som råder i det høye, og da skal han åpenbart vende sitt åsyn bort fra dem. For han gav de villfarende mennesker i syv tidsaldre tegn til omvendelse ved en uplettet jomfrus hender.

476–568

SKAPERENS SELVÅPENBARING GJENNOM SIBYLLEN

Alle disse ting viste Gud selv meg i mitt sinn, og alt som er talt ved min munn, vil han fullbyrde; og jeg kjenner sandens tall og havets mål, 480 jeg kjenner jordens innerste steder og det dunkle Tartaros, jeg kjenner stjernenes tall og trærne og alle firfotede ætter og de svømmende skapninger og de flygende fugler og menneskene som nå er, 485 og dem som ennå skal bli, og de døde; for jeg selv formet menneskenes skikkelser og sinn og gav rett fornuft og lærte kunnskap; jeg som formet øyne og ører, som serog hører og skjelner hver tanke, 490 og som i mitt indre er bevisst alle ting, jeg er fremdeles; og heretter skal jeg overbevise og straffe det som noen dødelig gjorde i det skjulte, idet jeg kommer og taler til dødelige mennesker på Guds dommersete. 495 Jeg forstår den stumme og jeg hører ham som ikke taler, og hvor stor hele høyden fra jord til himmel er, og begynnelsen og enden kjenner jeg, jeg som skapte himmel og jord. For jeg alene er Gud, og noen annen Gud 500 finnes ikke. De gjorde mitt bilde av tre og behandlet det som guddommelig, og idet de formet det med hånd, sang de sine lovsanger over stumme avguder med bønner og uhellige riter. De forlot Skaperen og var treller for skamløshet. Mennesker som eide alt, gav sine gaver til ting som ikke kan hjelpe. Som om de mente at disse ting var nyttige for mine æres skyld, idet offerets lukt fyller gjestebudet som for deres egne døde. For kjøtt og ben fulle av marg brenner de, idet de ofrer på altere, og de utøser blod til demoner, og de tenner lys for meg, 515 jeg som er lysets giver, og som for en gud som tørster, utøser dødelige, drukne, vin for intet til avguder som ikke kan gi hjelp. Jeg har ikke behov for deres brennoffer, ei heller for deres drikkoffer eller besmittet røyk, 520 ei heller for blod, høystforhatt. For til minne om konger og tyranner gjør de disse ting for døde demoner, som om de var himmelske vesener, idet de utfører gudløs og ødeleggende tjeneste. Og gudløse kaller de sine bilder guder, 525 idet de forlater Skaperen og setter sin lit til at de fra dem får alt håp og liv, døve og stumme, idet de setter sin tillit til det onde, men de er helt uvitende om det gode. To veier satte jeg selv frem for dem, 530 livets og dødens, og fremfor dem satte jeg dommen, for at de skulle velge det gode liv;men de hastet selv til døden og til den evige ild. Mennesket er mitt bilde, med oppreist fornuft. For ham skal du berede et rent og blodløst bord 535 og fylle det med gode ting, og gi den hungrige brød, den tørstige drikke, og den nakne kropp klær av ditteget arbeid, med rene hender. Gled den trengte mann, 540 og hjelp den trette, og frembær for meg, den Levende, et levende offer, idet du sår fromhet, for at også jeg til deg engang kan gi udødelige frukter, og evig lys skal du ha og uvisnelig liv, 545 nårjeg prøver alle ting med ild. For alle ting skal jeg smelte og skille ut det rene; himmelen skal jeg rulle sammen og jordens dyp legge åpent, og da skal jeg oppreise de døde, gjøre ende på skjebnen og dødens brodd, 550 og deretter skal jeg komme til dom, for å dømme både fromme og ugudelige menneskers ferd. Jeg vil sette vær ved vær, hyrde ved hyrde, kalv ved kalv, til prøvelse, tett ved hverandre; hvem enn som var 555 opphøyet, prøvd ved prøven, og som stengte enhver munn, for at de selv, i kapp med dem som fører et hellig liv, likeledes kunne føre dem i trelldom, påleggende taushet, drevet av vinningslyst, uten å være prøvd for meg – da skal alle vike bort. Ikke lenger heretter skal du sørgende si: «I morgen skal bli», eller «i går har vært»; ingen mange omsorgsdager, verken vår eller vinter, ei heller sommer eller høst, verken solnedgang 565 eller soloppgang; for én lang dag vil jeg gjøre. Og til tidsaldrene skal det være det lys som er lengtet etter av den store … (Kristus Jesus, i tidsaldrene) … …

569–607

DEN HIMMELSKE HERSKER TILTALES

Du som er selvfødt, uplettet, 570 sann og evig, som ved din makt måler fra himmelen den ildfulle storm, og med grov fakkel holder septeret fast mot sammenstøt, og stiller de tungt rungende tordenskrall, og idet du bringer jorden i forvirring, 575 holder de stormende larm tilbake. … Og de ildflammende plager sløver du, lynets slag og stormenes veldige utgytelse og høstens hagl og skyenes kjølende slag og vinterens støt. For av disse er hver og én virkelig avmerket i ditt sinn, 580 hva enn som synes deg godtå gjøre. Din Sønn nikker sitt samtykke til det, han som ble født i ditt skjød før all skapning, medrådgiver med deg, dødeliges former og livets skaper. Ham tiltalte du med munnens første, milde ord: «Se, la oss gjøre mennesket i en skikkelse helt lik vår egen, og la oss gi ham livsoppholdende ånde; 590 ham, ennå dødelig, skal alle verdens ting tjene, og ham, formet av leire, vil vi underlegge alle ting.» Og du talte disse ting ved ord, og alt skjedde etter ditt hjerte; og din befaling adlød alle elementer 595 sammen. Og et evig vesen ble ordnet i dødelig skikkelse, likeså himmel, luft og ild, og jord og havets vann, sol og måne, stjernenes kor, fjell … 600 både natt og dag, søvn og oppvåkning, ånd og lidenskap, sjel og forstand, kunst, makt og styrke, og deville ætter av levende skapninger, både de som svømmer og fuglene, og de som går, og de tveartede, 605 og de som kryper og de av dobbel natur; for i samsvar med sin egen vilje, under din ledelse, ordnet han alle ting.

608–641

ORDETS INKARNASJON

Men i de siste tider steg han ned på jorden, og idet han sent kom fra jomfru Marias liv, 610 opprant et nytt lys, og idet han gikk ut fra himmelen, tok han på seg dødelig skikkelse. Først viste Gabriel sin sterke, rene form; og idet han bar sitt eget budskap, talte han deretter til jomfruen med sin røst: «O jomfru, i ditt uplettede skjød 615 ta imot Gud.» Da han talte slik, innåndet han Guds nåde i den milde jomfru; og straks grep redsel og undring henne idet hun hørte det, og hun sto skjelvende; og hennessinn var i opprør, med flaksende uro, mens hennes hjerte 620 skalv ved de uventede ord hun hørte. Men hun ble atter glad, og hennes hjerte ble oppmuntret ved røsten, og jomfruen lo, og hennes kinn rødmet av gledesfølelse, og hennes hjerte ble bundet av skamfølelse. 625 Og tillit kom til henne. Og Ordet fløy inn i livmoren, og i tidens løp, etter å ha blitt kjød og ikledd liv, ble gjort til menneskelig skikkelse og kom til å være en gutt, utmerket ved sin jomfrufødsel; 630 for dette var et stort under for menneskene, men intet stort under for Gud Faderen, ei heller var det det for Gud Sønnen. Og den glade jord tok imot det nyfødte barnet, den himmelske trone lo, og verden frydet seg. 635 Og den profetiske, nyfrembrutte stjerne ble æret av de vise menn, og barnet ble vist dem, født i en krybbe, til dem som adlød Gud, og til buskapsvoktere, og geitehyrder og lammenes hyrder. 640 Og Betlehem, kalt av Gud Faderens hjemland for Ordet, ble utvalgt. … … …

642–669

YTTERLIGERE KRISTNE FORMANINGER

Og øv i ditt hjerte ydmykhet i sinn, og hat grusomme gjerninger, og elsk din neste fullt ut, som deg selv; og av din sjel elsk Gud og gjør ham tjeneste. Derfor er vi, 645 som er utsprunget av den hellige ætt fra den himmelske Kristus, kalt av felles blod,og vi holder igjen i gudsdyrkelsen minnet om godt mot, og vandrer fromhetens og sannhetens veier. 650 Aldri tillates det oss å nærme oss templenens innerste helligdom, ei heller å utøse drikkoffer for utskårne bilder, eller å ære dem med bønner, ei hellermed blomsters vellukt, ei heller med lampers lys, 655 ei heller å pryde dem med skinnende votivgaver, ei heller med røkelse hvis røyk stiger opp fra alterets flamme; ei heller skal du, idet du legger til okseoffer og finner behag i besmittelse, sende 660 blod fra fåreslaktingens overgrep, for slik å gi løsepenger for straff under jorden; ei heller ved kjøttfortærende bål og illeluktende dunster besmitte himmelens lys. Men glade, med rene sinn og munter sjel, 665 med kjærlighet i overflod og med gavmilde hender, med lindrende salmer og sanger som ærer Gud, er vi befalt å synge lov for deg, den uforgjengelige og uten svik, allfader Gud, med forstandig sinn.

BOK 11

INNHOLD AV BOK 11

Innledning, 1–6. Fra flommen til tårnet i Babel, 7–22. Egyptiske konger og dommere, 23–40. Utgangen og lovens givelse, 41–47. En bemerkelsesverdig egyptisk konge, 48–53. Det persiske herredømme, 54–68. Veer over mange nasjoner, 69–89. Den indiske fyrstes styre, 90–105. Den store assyriske konge Salomo, 106–123. Mange og mektige konger, 124–136. Aleksanders ville kriger, 137–143. Romas opprinnelse, 144–160. Iliums fall, 161–189. Æneas’ flukt og den latinske ætts grunnleggelse, 190–216. Den vise gamle sanger, 217–227. Folkenes kriger, 228–236. Den fryktelige angriper av Hellas, 237–248. Filip av Makedonia, 249–259. Aleksander Erobreren, 260–298. Egypts konger, 299–315. Egypt et tilfluktssted for jødene, 316–320. De åtte konger og den troløse dronning av Egypt, 321–344. De romerske keiseres styre, 345–365. Cleopatras fall, 366–394. Egypts underkuelse, 395–416. Sibyllens vitnesbyrd om seg selv, 417–429.

1–6

INNLEDNING

1 O MENNENES verden, vidt spredt, og lange murer, de veldige byer og talløse nasjoner, over hele øst og vest og sør og nord, atskilt ved mange slags språk 5 og riker; andre ting, de aller verste, skal jeg nå tale mot dere.

7–22

FRA FLOMMEN TIL TÅRNET I BABEL

For fra den tid da flommen kom over de første mennesker, og Den Allmektige selv ødet denne ætt med mange vann, 10 førte han frem igjen en annen ætt av mennesker, utrettelige; og de, idet de reiste seg mot himmelen, bygde et tårn i usigelig høyde; og allestunger ble igjen løst; og over dem ble Den Høyestes vrede kastet, 15 ved hvilken det uutsigelig store tårn falt; og mot hverandre vakte de en ond strid. Og deretter blant dødelige mennesker var den tiende ætt etter at disse ting var skjedd; og hele jordenble blant fremmede mennesker 20 og ulike språk delt, hvis tall jeg vil fortelle og i akrostikon ved forbokstaven vise navnet.

23–40

EGYPTISKE KONGER OG DOMMERE

Og først skal Egypt kongelig makt motta, fremragende og rettferdig; og deretter i henne 25 skal mange-rådige menn være styrere; dessuten skal da en fryktelig mann herske, en nærkjemper, meget sterk; og han skal ha denne bokstav i sitt navns akrostikon: Sverd skal han rekke ut mot fromme menn. 30 Og mens denne er hersker, skal det være et fryktelig tegn i det egyptiske land, som, idet det gleder svært meget, med korn skal fø de sjeler som forgår av hunger; lovgiveren selv, som fange, 35 østen og avkom av assyriske menn skal han ernære; og hans navn skal du kjenne … … av tallets mål, tallet ti. Men når det skal komme fra den strålende himmel ti domsslag over Egypt, da 40 vil jeg igjen forkynne disse ting for deg. Memfis, akk, akk over deg! akk, du store kongelige! Det erytræiske hav skal fullstendig ødelegge ditt tallrike folk.

41–47

UTGANGEN OG LOVENS GIVELSE

Deretter, når folket av de tolv stammer 45 skal forlate ødeleggelsens fruktbare land ved den Udødeliges befaling, Herren Gud selv, da vil han også gi menneskene en lov.

48–53

EN BEMERKELSESVERDIG EGYPTISK KONGE

Og over hebreerne da skal en mektig konge Storsinnet skal han herske og ha et navn 50 avledet fra det sandrike Egypt, en tebansk mann av tvilsomt fedreland; og Memfis skal han, en fryktelig slange, vise ytre tegn på kjærlighet, og han skal våke over mangeting i kriger.

54–68

DET PERSISKE HERREDØMME

Når nå det tiende rike, tolv ganger fullendt, 55 syv dertil og helt frem til det tiende hundre, de andre helt og holdent etterlatt bak, da skal det persiske herredømme oppstå. Og da skal et onde ramme jødene, hungersnød og pest, uutholdelig, 60 som de ikke slipper unna på den dag. Men når en perser skal herske, og en sønn av hans sønnesønn legger septeret ned, mens årene ruller frem til fem ganger fire, og dertil hundre, og du hundre og ni 65 skal fullføre og alt skal du betale tilbake, da skal du bli overgitt til perserne og mederne som trell, ødelagt med slag på grunn av harde kamper.

69–89

VEER OVER MANGE NASJONER

Straks skal et onde komme over persere og assyrere 70 og over hele Egypt, og over Libya og etiopierne, og over karierne og pamfylierne og over alle andre dødelige. Og da skal han gi kongemakten til sønnesønner, 75 som igjen, idet de river til seg hele jorden, skal plyndre ætter for sine mange bytter, uten medfølelse. Klagesanger skal de sørgende persere jamre ved Tigris, og Egypt skal vanne mange land med tårer. 80 Og da skal det komme over deg, du mediske land, en mann rik på gods og av indisk ætt, som skal gjøre mange onder mot deg, inntil du betaler alt det du, med skamløs sjel, har gjort før. Ve, ve over deg, 85 du mediske folk; deretter skal du bli trell under etiopiske menn bortenfor Meroes land; elendig skal du fra de første syv og hundre år fullføreog legge din nakke under åket.

90–105

DEN INDISKE FYRSTES STYRE

Og deretter skal en inder med mørkt åsyn og grått hår og stor sjel bli herre, som skal bringe mange onder over Østen på grunn av harde kamper; og han skal behandle deg enda mer foraktelig 95 og skal ødelegge alle dine menn. Men når han i det tjuende og det tiende år skal være konge iblant dem, og dertil også syv og det tiende, da skal hver nasjon med kongelig makt bli rasende og erklære sin frihet, 100 og i tre år legge bort sitt trelleblod. Men han skal komme igjen, og hver nasjon av tapre menn skal atterlegge sin nakke under åket, tjene kongen som før og av egen fri vilje igjen lyde. 105 Stor fred skal det da være over hele verden.

106–123

DEN STORE ASSYRISKE KONGE SALOMO

Og deretter over assyrerne skal det herske en mektig konge, en fremragende mann, og han skal overtale alle til å tale velbehagelige ting som Gud har fastsatt etter loven. 110 Da skal alle hovmodige konger med spisse spyd skjelvende og stumme vike for ham,og meget mektige herskere skal tjene ham på grunn av den mektige Guds råd; for han skal ordne alle ting i detalj ved fornuft, og alle ting skal han underlegge seg. 115 Og templet for den mektige Gud og det herlige alter skal han selv reise i sin makt, og avgudene skal han styrte ned; og idet han samler stammer sammen, både fedrenes ætt og de hjelpeløse små, skal han omslutte innbyggerne. 120 Hans navn skal ha to hundre som sitt tall, og vise tegnet av den attende bokstav.

124–136

MANGE OG MEKTIGE KONGER

Men når han i rullende tiår, to og fem, har hersket, idet han går frem mot enden av sin tid, da skal det være så mange konger som det er menneskers stammer, som det er ætter, som det er byer og øyer og kyster, og marker og land som bærer god frukt. 130 Men én av disse skal være en mektig konge, en fører blant mennesker; og mange konger av høyt sinn skal underordne seg ham og til hans sønner og rike sønnesønner gi andeler på grunn av kongelig makt. 135 Tiår av tiår, åtte enheter dertil, skal de herske i år,og til sist skal det ta slutt.

137–143

ALEKSANDERS VILLE KRIGER

Men når det sammen med grusomme Ares skal komme Et mektig villdyr skal komme, og da skal det igjen bryte frem vrede mot deg, du dronninglige land. 140 Ve, ve over deg, persiske land; hvilket utgytelse av menneskeblod skal du motta når den sterkere i sinn kommer mot deg; da skal jeg igjen rope disse ting.

144–160

ROMAS OPPRINNELSE

Men når den italienske jord skal frembringe et stort under for dødelige, da skal det være 145 jamring av små barn ved en ren kilde, i en skyggefull hule, avkom av et villdyr som lever av sauer, og som, når han er vokst til manndom, med forvilt sinn skal styrte mange ned fra syv sterke høyder, 150 i tall som bærer hundre, og deres navn skal vise et stort tegn for dem som ennå skal komme. Og de skal bygge sterke murer på de syv høyder og føre tunge kriger omkring dem. Og igjen skal det vokse frem opprør av mennesker rundt deg, du store land med de fagre aks, høytsinnede Egypt; og igjen skal jeg rope disse ting. Og likevel skal du da motta et stort slag i dine hus; og igjen 160 skal det bli opprør fra dine egne menn.

161–189

ILIUMS FALL

Over deg, du elendige Frygia, gråter jeg i medlidenhet; for over deg skal det komme erobring fra Hellas, hestetemmeren, og krig og pest på grunn av harde kamper. 165 Ilium, jeg ynkes over deg; for det skal komme fra Sparta en Erinys til dine haller, blandet med dødelig brodd; og mest av alt skal hun bringe deg møye, trengsel, stønn og klagerop, når veløvede menn begynner kampen, 170 de edleste helter blant grekerne, som er kjære for Ares. Og én av disse skal være en sterk og tapper konge; for sin brors skyld skal han søke etter de mest skammelige gjerninger. Og de skal styrte de berømte murer 175 i det frygiske Troja; og når de rullende år to ganger fem er fylt med blodige gjerninger fra vill krig, skal et treverk, et listig kunststykke, plutselig skjule menn; og på dine knær skal du ta imot dette, uten å forstå 180 at det er et bakhold, fullt av grekere, du årsak til tung sorg. Ve, ve, hvor meget skal Hades motta i én natt, og hvilke bytter skal han føre bort av den gamle mann som gråter sårt! Men for dem som ennå skal komme, skal det være udødelig ry. Og den store konge, en helt avlet fra Zevs, skal ha sitt navn fra alfabetets første bokstav; hjemover skal han dra i orden. Og deretter skal han falle for en svikefull kvinnes hånd.

190–216

ÆNEAS’ FLUKT OG DEN LATINSKE ÆTTS GRUNNLEGGELSE

190 Og det skal herske et barn av ætten og blodet fra Assarakos, berømt blant helter, både sterk og tapper. Og han skal komme ut av den veldige ild fra det herjede Troja, flyktende fra fedrelandet på grunn av krigens fryktelige møye; bærende sin aldrende far på skuldrene og holdende sin sønn ved hånden skal han utføre en from gjerning etter loven. Og idet han ser seg varsomt omkring, skal han bryte gjennom stormen av Trojas brennende ild; 200 og hastende gjennom mengden i redsel skal han gå over land og det fryktelige hav. Og han skal ha et tresyllabisk navn, for alfabetets begynnelse peker på denne høyeste mann som ikke ukjent. Og deretter skal han reise en by for de mektige latinerne.

207–216

ÆNEAS’ DØD OG HANS ÆTTS FORTSETTELSE

Og i sitt femtende år, ødelagt av vann i havets dyp, skal han gripe dødens skjebne. 210 Men selv om han er død, skal menneskenes folk ikke glemme ham; for hans ætt skal siden herske over alle, helt til Eufrat og elven Tigris, over Assyriernes midtland, hvor parterne strakte seg. For dem som ennå skal komme, skal dette være når alle disse ting skjer.

217–227

DEN VISE GAMLE SANGER

Og det skal være en gammel mann, en vis sanger, som alle blant dødelige skal kalle den viseste, ved hvis gode forstand hele verden 220 bli undervist; for sine kapitler skal han, etter tankenes kraft, skrive. Og viselig skal han skrive høyst underfulle ting, til tider tilegne seg ord av mine mål og vers; for han skal være den første 225 som folder ut mine bøker, og etter disse ting skal han bevare dem og ikke mer føre dem frem for menneskene før den ødeleggende døds og livs ende.

228–236

FOLKENES KRIGER

Men når straks disse ting er blitt fullbyrdet som jeg talte, da skal grekerne igjen stride 230 mot hverandre; og assyrere og arabere og de pilbærende medere, og persere og sicilianere skal reise seg, og lydere, thrakere og bithynere, og de som bor i landet med det fagre korn 235 ved Nilens strømmer; og blant dem alle skal Gud, den uforgjengelige, straks sette forvirring.

237–248

DEN FRYKTELIGE ANGRIPER AV HELLAS

Men overmåte fryktelig skal en assyrer, en lavættet, ildfull mann, komme plutselig, med dyrisk sjel, 240 og idet han ser seg varsomt omkring, skjære gjennom hvert eid, gå mot alle og fare over havet. Da skal det hende deg, du troløse Hellas, meget mangt. Ve, ve over deg, du elendige Hellas, 245 hvor mange ting er du tvunget til å jamre over! Og i syv og åtti rullende år skal du være det elendige avfall av fryktelig strid blant alle stammer.

249–259

FILIP AV MAKEDONIA

Da skal igjen en makedonsk mann 250 bringe ve over Hellas og ødelegge hele Trakia, og Ares’ møye over øyene og kystene og de krigsglade triballere. … … Han skal være blant de fremste stridsmenn, og han skal ha del i det navn som viser tallet ti ganger femti. 255 Kortlivet skal han være; men etter seg skal han etterlate det største rike på den grenseløse jord. Men ved en lav speermann skal han selv falle, mens han trodde seg å leve i ro som ingen annen.

260–298

ALEKSANDER EROBREREN

260 Og deretter skal et storsinnet barn av denne herske, idet hans navn begynner med alfabetets første bokstav; men hans ætt skal dø ut. Ikke av Zevs, ikke av Ammon skal de kalle denne en sann sønn, men likevel en uekte sønn av Kronos, slik de alle innbiller seg. 265 Og byer med mange dødelige menn skal han plyndre; og for Europa skal han skyte opp det største sår. Og også fryktelig skal han mishandle byen Babylon, og hvert land som solen skuer ned på; og han alene skal fare både øst og vest. Ve, ve over deg, Babylon, du skal tjene triumfer, du som ble kalt dronning; ned over Asia kommer Ares, han kommer sannelig og skal drepe dine mange barn. 275 Og da skal du sende ut din kongelige mann, kalt ved tallet fire, kyndig med spyd blant de mektige krigere, fryktelig, skytende med bue og pil. Og da skal hunger og krig ta herredømme over midten av kilikere og assyrere; men konger av høyt sinn skal omfavne den fryktelige tilstand av hjerteslitende strid. Men du, flyktende, forlat den tidligere konge, 285 vær hverken villig til å bli eller redd for å være ulykkelig; for over deg skal det komme en fryktelig løve, et kjøttetende dyr, vill, fremmed for rettferd, bærende en kappe på sine skuldre. Fly for den tordenrammende mann. 290 Og hele Asia skal bære et ondt åk, og mangt et mord skal den fuktige jord drikke. Men når en mektig, fremgangsrik by Ares av Pella skal grunnlegge i Egypt, og den skal kalles etter ham, da skal skjebne og død, forrådt av hans egne følgesvenner, … … … For barbarisk mord skal ødelegge denne mannved bordene, når han har forlatt inderne og kommer til Babylon.

299–315

EGYPTS KONGER

Deretter skal andre konger, i få år, 300 folkefortærere, hovmodige Og troløse skal de herske, hver over sin stamme; men en storsinnet helt skal samle inn alle befestede deler av Europa, fra den tid da hvert land drikker alle stammers blod; og straks skal han forlate livet og løse sin egen skjebne. 305 Og andre konger skal det være, to ganger fire menn av hans ætt, og det samme navn for dem alle. Og da skal det være en brud av Egypt, herskende, og en stor og edel by tilhørende en makedonsk herre, dronning Alexandria, berømt som byers fostrer, strålende skjønn, hun alene skal være hovedstad. 310 Da skal Memfis irettesette dem som hersker. Og dyp fred skal være over hele verden; da skal landet med den svarte jord bære rikere frukt.

316–320

EGYPT ET TILFLUKTSSTED FOR JØDENE

315 Og da skal det komme ondt over jødene, og de skal ikke den dag slippe unna hungersnød og uutholdelig pest; men den nye verden med svart jord og fagert korn, det guddommelige land, skal ta imot vidtfarende menn.

321–344

DE ÅTTE KONGER OG DEN TROLØSE DRONNING AV EGYPT

320 Men det sumpete Egypts åtte konger skal fylle ut tallet av to hundre og tre og tretti år. Dog skal ikke avkommet forgå av dem alle, men det skal skyte frem en kvinnelig rot, en bane for dødelige mennesker, en forræder mot sitt rike. Men de skal etter sine onde gjerninger utføre sin ugudelighet siden, og én her og én der skal forgå; sønnen som bærer purpuren skal hugge ned sin krigerske far, 330 og han selv igjen ved sin egen sønn; og før han setter frem et nytt skudd, skal han ta slutt; men en rot skalatter spire av seg selv; og ved siden av ham skal det vokse frem en ætt. For det skal være en dronning av landet ved Nilens strømmer, som renner gjennom syv munner ut i havet; og hennes navn skal være meget skjønt, det som svarer til tallet tjue; og hun skal kreve talløse ting og samle sammen alle skatter av gull og sølv; men fra sine egne menn skal forræderi ramme henne.

345–365

DE ROMERSKE KEISERES STYRE

340 Og igjen skal det komme kriger over deg, du mørke land, og slag og stor slaktning blant menneskene. Når mange overfruktbare romere skal herske, ikke som eksempler på lykkelige menn, men som tyranner, og det skal være tuseners førere og tituseners, og tilsynsmenn for folkeforsamlinger under lov, 350 da skal de mektigste keisere bære styret, ulykkelige alle sine dager; og av disse den siste skal ha som forbokstav tallet ti; den siste keiser skal strekke sine lemmer på jorden, rammet av grusomme Ares ved en fiendtlig mann, 355 og Romas ungdom skal bære ham i sine hender og fromt begrave ham, og over ham utøse sitt tegn for vennskapets skyld, idet de gir en hyllest til hans minne. Men når du skal komme til tidens ende 360 og ha fullført to ganger tre hundreår og to ganger ti, fra den tid da han hersket som er din grunnlegger, villdyrets sønn, da skal det ikke lenger være en diktator som hersker for en fastsatt tid; men en herre skal bli konge, 365 en mann lik gudene.

366–394

CLEOPATRAS FALL

Da skal du, Egypt, kjenne kongen som kommer til deg; og den fryktelige Ares med den skinnende hjelm skal visselig komme. For der skal for deg, du enke, komme en fangenskapstid deretter; 370 for rundt ditt lands murer skal det være fryktelige, rasende, ødeleggende kriger. Men etter å ha lidd nød i kriger skal du, elendige, selv fly ovenfra for dem som nylig ble såret; og deretter skal du komme til den fryktelige manns leie; 375 ekteskapet, delingen av én seng, er enden. Ve, ve over deg, ille gifte brud; dinkongelige makt skal du gi til den romerske konge, og du skal betale tilbake alle ting som du tidligere gjorde med mannlige hender; 380 hele landet skal du gi som medgift, helt til Libya og de mørkhudede menn, til den uimotståelige mann. Og du skal ikke mer være enke, men du skal bo sammen med en menneskeetende løve, fryktelig, en rasende kriger. Og da skal du være ulykkelig og ukjent blant alle mennesker; for du skal forlate i skamløs sjel; og deg, den statelige, skal den omsluttende grav 390 ta imot … er borte … levende innenfor … tilpasset på toppene, skjønn, kunstferdig utført; og en stor mengde skal sørge over deg, og den fryktelige konge skal holde en ynkelig klage over deg.

395–416

EGYPTS UNDERKUELSE

395 Og deretter skal Egypt være den slitende trell som i mange år mot inderne bærer sine trofeer; og hun skal tjene skammelig, og med elven, den fruktbærende Nil, sine tårer; for etter å ha samlet rikdom 400 og forråd av alle gode ting, en byers fostrer, skal hun fø en saueetende ætt av fryktelige menn. Ack, hvor mange dyr, du meget rike Egypt, skal du bli bytte og rov for, du som gav folk lover; 405 og du som tidligere gledet deg i store konger, skal bli en elendig trell for folkene, på grunn av det folk som du i gammel tid, mens de levde fromt, førte til stor nød av møye og klagerop, og la et plogjern 410 på deres nakke og vannet markene med dødelige tårer. Derfor skal Herren selv, den uforgjengelige Gud som bor i himmelen, fullstendig ødelegge deg og sende deg til klage; og du skal gjøre bot 415 for det du i gammel tid gjorde ulovlig. Og til sist skal du vite at Guds vrede kom over deg.

417–429

SIBYLLENS VITNESBYRD OM SEG SELV

Men jeg vil gå til Python og til Panopeus med de fagre tårn; og da skal alle bekjenne at jeg er en sann profetinne, 420 orakelsyngende, men et sendebud med henrevet sjel. … Og når du trer frem for bøkene, skal du ikke skjelve, og både de kommende ting og de som var, skal dere kjenne av våre ord; 425 da skal ingen kalle den gudsbesatte profetinne en orakelsanger av nødvendighet. Men nå, Herre, avslutt min meget skjønne sang, driv bort vanvidd og sann inspirert røst og fryktelig galskap, og gi en yndig sang.

BOK 12

INNHOLD AV BOK 12

Innledning, 1–2. De første keisere, 3–46. Den mektige kriger, 47–61. Den listige konge, 62–87. Kongen med vidt herredømme, 88–100. Den fryktelige og foraktelige konge, 101–125. De tre konger, 126–130. Den kongelige ødelegger av fromme menn, 131–153. Fyrstene berømte for sønnelig fromhet, 154–161. Den fredelige konge, 162–183. Den ærverdige konge, 184–189. En annen krigerkonge, 190–204. Den keltiske kriger, 205–210. Kongen med et havs navn, 211–227. De tre herskere, 228–242. Den vise og fromme konge, 243–270. Kongen som søkte å måle seg med Herakles, 271–289. Den romerske herredømmes tid, 290–303. Den tyvende konge, 303–314. Den kortlivede konge, 315–320. Herskeren fra Østen, 321–328. Den listige hersker fra Vesten, 329–344. Den unge keiser, 345–354. En tid med veer, 356–368. Bare de som ærer Gud, når salighet, 369–373. Sibyllens bønn, 374–382.

1–2

INNLEDNING

1 Men kom nå, hør av meg den sørgelige tid for Latiums sønner; og først av alt,

3–46

DE FØRSTE KEISERE

etter at Egypts konger ble ødelagt, og den samme jord bar dem alle ned, 5 og etter Pellens bymann, under hvem hele Østen og den rike Vest ble kastet ned, ham som Babylon vanæret og strakte ut for Filip et dødt legeme (ikke av Zevs, ikke av Ammon ble sanneting profetert), 10 og etter den av ætt og blod fra kong Assarakos, som kom fra Troja, han som kløv ildens vold, og etter mange herrer, og etter menn som var kjære for Ares, og etter de unge barn, 15 villdyrets barn som lever av sauer, og etter at seks hundre år var gått og to tiår av Romas diktatur, da skal den aller første herre, fra det vestlige hav, være Romas hersker, meget sterk 20 og krigersk, hvis navns forbokstav begynner bokstavrekken; og idet han binder deg fast, du fruktbare, skal han være fyltav menneskedrepende Ares; du skal betale den krenkelse som du villig påtvang; for han, med stor sjel, skal være den beste i kriger. 25 Foran ham skal Trakia og Sicilia krype, med Memfis, Memfis styrtet hodelangs til jorden på grunn av herskernes ugudelighet og av en kvinne, ikke trellbundet, som faller under spydet. Og lover skal han gi til folkene og legge alle ting under seg; stor i ry skal han bære septeret lenge; for ikke i kort tid skal han vare, ei heller skal det noen gang være en annen, større septerbærer 35 enn denne over romerne, ikke én time; for Gud øste alle ting ut over ham, og også i den edle jord viste han store, underfulle tider, og sammen med dem viste han tegn. Men når en strålende stjerne, lik solen, 40 skal skinne frem fra himmelen midtpå dagen, da skal Den Høyestes hemmelige Ord komme ikledd kjød som dødelige; men med ham skal Romas makt og de berømte latineres vokse. Men den mektige konge selv 45 skal under sin fastsatte lodd dø, og overføre kongemakten til en annen.

47–61

DEN MEKTIGE KRIGER

Men etter ham skal en mann, en sterk kriger, bære purpurkappen på sine skuldre og herske; og hans navns forbokstav skal vise tallet tre hundre, 50 og han skal ødelegge mederne og de pilkastende parthere; og han selv skal ved sin makt styrte den høye port-byen; og igjen skal det komme onde tider over Egypt og assyrerne, 55 og over de kolkiske heniocher, og over dem som bor ved Rhinen, germanerne som holder til ved de sandete strender. Og han selv skal siden herje den høye port-byen ved Eridanos, 60 som smironder. Og da skal han straks falle, rammet av skinnende jern.

62–87

DEN LISTIGE KONGE

Og deretter skal en annen mann herske, en som vever list, og hans navns forbokstav skal vise tallet tre; og han skal samle meget gull; og hos ham skal det ikke være metthet av rikdom, men enda mer rovgrisk skal han legge alle ting i jorden. Men fred skal komme, og Ares skal opphøre fra kriger; og han skal kunngjøre mange ting 70 i spådom om de største saker, idet han gransker for livets underholds skyld; dog skal det være over ham det største tegn: fra himmelen, mens kongen dør, skal det dryppe mange små dråper blod. 75 Og mange lovløse ting skal han utføre Og han skal legge smerte om romernes hals, idet han setter sin lit til spådom; og også forsamlingens hoder skal han drepe. Og hungersnød skal gripe kappadokere, 80 thrakere, makedonere og italienere. Og Egypt alene skal fø tallrike stammer; og kongen selv skal i skjul, med list, ødelegge jomfruen; men henne skal borgerne med tårevåt sorg begrave; og mot kongen skal de alle, idet de bærer vrede, spotte ham listig. Mens det sterke Roma blomstrer, skal den sterke mann gå til grunne.

88–100

KONGEN MED VIDT HERREDØMME

Og igjen skal en annen herre herske, av tallet to ganger ti; og da skal det komme 90 over sauromater og over Trakia og de spydkastende triballere kriger og tunge bekymringer; og romersk Ares skal sønderrive alt. Og et fryktelig tegn skal det være når denne mann hersker over landet til italienere og pannoniere; og ved dagens midte skal det være et mørkt nattmørke omkring dem, og deretter fra himmelen et regn av steiner; og derpå skal herren, italiernes kraftige dommer, 100 gå til Hades’ haller etter sin egen skjebne.

101–125

DEN FRYKTELIGE OG FORAKTELIGE KONGE

Deretter skal en annen fryktelig mann komme, grufull, med tallet femti; og fra alle byer skal han fullstendig ødelegge mange av de edleste borgere, født til rikdom; en fryktelig slange som ånder ut grusom krig; han som stundom, idet han strekker ut sine hender, skal gjøre ende på sin egen ætt og ryste alle ting, idet han opptrer som atlet, kjører vogner, dreper og våger utallige ting. 110 Og han skal kløve fjellet mellom to hav og stenke det med blod. Og ute av syne skal også den ødeleggende mann forsvinne; deretter skal han, idet han gjør seg lik Gud, vende tilbake, men Gud skal vise ham som intet. Og mens han hersker, skal det være dyp fred og ikke menneskenes frykt; og fra havet rennende, og kløvende gjennom Ausonia, skal det komme urørt vann; og idet han ser seg engstelig omkring, skal han fastsette 120 sine mange leker for folket, og han selv skal stride som skuespiller med røst og kithara og synge en sang til harpestrenger; siden skal han flykte og forlate kongemakten, og idet han forgår elendig, skal han gjengjelde den skade han gjorde.

126–130

DE TRE KONGER

Etter ham skal tre herske, og to av dem skal ha tallet sytti i sine navn, og i tillegg til disse skal det være én av den tredje bokstav; og én her og én der 130 skal falle for den sterke Ares’ kraftige hender.

131–153

DEN KONGELIGE ØDELEGGER AV FROMME MENN

Da skal en mektig menneskers hersker komme, en ødelegger av fromme, en sterktsinnet mann, spydbevæpnet Ares, som sju ganger ti klart skal peke ut; han skal styrte Fønikia og ødelegge Assyria. Et sverd skal komme over det hellige land, Solyma, helt til denytterste bukt av det tiberiske hav. Ve, ve, Fønikia, hvor meget skal du tåle, 140 tynget av sorg med dine trofeer tett bundet, og hvert folk skal trå på deg. Ve, ve, Assyria, til deg skal det komme, og du skal se unge barn tjene blant fiendtlige menn sammen med kvinner, og alle livets midler og all rikdom skal forgå; for over deg skal Guds vrede, som volder tung nød, komme, fordi de ikke holdt hans lov, men tjente alle avguder med usømmelige gjerninger. Og mange kriger og kamper og drap, 150 hungersnøder og pest og forvirring av byer skal det være. Men den ærverdige konge, av mektig sjel, skal ved livets ende selv falle ved en sterk nødvendighet.

154–161

FYRSTENE BERØMTE FOR SØNNELIG FROMHET

Da skal to andre høvdinger herske, som hedrer minnet om sin far, den store konge, 155 og de skal rose seg meget av stridende krigere. Og én av disse skal være en edel og herreverdig mann, hvis navn skal bære tallet tre hundre; men også han skal falle ved forræderi, ikke utstrakt i krigshærene, men rammet på Romas slette av tveegget bronse.

162–183

DEN FREDELIGE KONGE

Og etter ham skal en mektig, krigersk mann av den fjerde bokstav herske over det veldige rike, som alle mennesker på den grenseløse jord skal elske 165 Og da skal det over hele verden være hvile fra krig. Likevel skal alle, fra vest til øst, tjene ham villig, ikke av tvang; og byene skal stå under hans makt og av seg selv være underlagt. For til ham 170 skal den himmelske Sabaot gi megen herlighet, den uforgjengelige Gud som bor i det høye. Og da skal hungersnød herje Pannonia og hele det keltiske land, ogødelegge én her og én der. Og det skal bli 175 for assyrerne, som Orontes skyller, bygninger og pryd og det som kan synes enda større enn noe annet sted. Og den store konge skal ha forkjærlighet for disse og elske dem langt mer enn de andre (og de er mange). 180 Men han selv skal midt i brystet få et stort sår, og grepet ved livets ende listig av en venn, i det hellige hus i den store kongelige hall skal han falle, såret; og etter ham skal det bli en hersker

184–189

DEN ÆRVERDIGE KONGE

185 med tallet femti, en ærverdig mann, som over evne skal ødelegge fra Roma mange innbyggere og borgere; men han skal herske kort; for i Hades’ haller skal han, for en tidligere konges skyld, gå såret ned.

190–204

EN ANNEN KRIGERKONGE

Men deretter skal en annen konge, en sterk kriger, som har tre hundre som forbokstavens tegn, bære styret og legge øde thrakernes land, som er meget mangfoldig; og han skal ødelegge de mektige germanere som bor ved Rhinen 195 og ibererne som skyter med pil. Dessuten skal det komme over jødene enda et stort onde, og sammen med dem skal Fønikia drikke, fuktet av mord; og assyrernes murer skal falle for mange krigere. Og igjen skal en mann, som ødelegger liv, fullstendig legge dem øde. Og da skal den mektige Guds trusler komme: jordskjelv og store plager over hvert land, uårstidige snøstormer og sterke lynslag.

205–210

DEN KELTISKE KRIGER

205 Og da skal den store konge, den fjellvandrende kelter, ikke unnslippe Ares’ møye ved en usømmelig skjebne; ivrig skal han haste etter kampens strid, men utslitt skal han bli; fremmed jord skal skjule hans legeme, 210 jord som bærer navnet av Nemeas blomst.

211–227

KONGEN MED ET HAVS NAVN

Og etter ham skal en annen reise seg, en sølvhåret mann, og av havet skal hans navn være, og av fire stavelser, idet Ares selv først i alfabetet fremtrer. Templer skal han innvie i alle byer, og våke over verden med sin egen fot, og føre bort gaver; både gull og meget rav skal han skaffe for mange; og trolldommens mysterier 220 skal han holde borte fra helligdommene alle. Og det som er langt bedre for menneskene skal han sette … herskende … tordenkile; og stor fred skal det være når han er herre; og han skal være en sanger med rik røst 225 og deltaker i lovlige ting, og en rettferdig forvalter av det som er rett; men han skal falle, idet han løser sin egen skjebne.

228–242

DE TRE HERSKERE

Etter ham skal tre herske, og den tredje til sist skal herske og holde tre tiår; men igjen skal en annen konge 230 av den første enhet bære styret; og en annen etter ham skal være hærfører, med tallet syv tiere; og deres navn skal være æret; og de skal selv ødelegge menn, merket av mange flekker, britere og mektige maurere og dakere og araberne. Men når den siste av disse skal forgå, da skal fryktelige Ares, han som før ble såret, igjen komme mot partherne og fullstendig 240 ødelegge dem. Og da skal kongenselv falle for et svikefullt villdyr, idet han øver sine hender – og døden skal søke en unnskyldning.

243–270

DEN VISE OG FROMME KONGE

Og etter ham skal en annen mann herske, og mangevise ting kyndig; og han skal ha 245 selv navnet til den første mektige konge av den første enhet; og han skal være god og mektig; og for de berømte latiner skal denne sterke fullbyrde mange ting til minne om sin far; og straks 250 skal han smykke Romas murer med gull og sølv og elfenben; og han skal gå inn på torvene og i templene med en sterk mann. Og en tid skal et grusomt sår skyte opp som aks i de romerske kriger; 255 og han skal herje hele germanernes land, når et stort tegn av Gud skal bli vist fra himmelen, og for kongens fromhet redde menn i bronserustning og i nød; for Gud som er i himmelen og hører alle ting, 260 skal væte ham med urettidig regn når han ber. Men når disse ting er blitt fullbyrdet som jeg talte om, da skal med de rullende år også det berømte herredømme ta slutt til den store, fromme konge; og ved enden 265 av sitt liv, etter da å ha utropt sin sønn til etterfølger i riket, skal han dø ved sin egen lodd og overlate kongemakten til herskeren med det gyldne hår, som med to tiere i sitt navn, født som konge av sin fars ætt, skal motta 270 herredømmet.

271–289

KONGEN SOM SØKTE Å MÅLE SEG MED HERAKLES

Denne mann, med overlegne sjelelige krefter, skal gripe alle ting; og han skal måle seg med den storsinnede, overmodige Herakles, og være den beste i mektige våpen og ha 275 den største berømmelse i jakt og hestekunst; men han skal leve i fare, alene. Og mens denne mann hersker, skal det være et fryktelig tegn: det skal bli en stor tåke på Romas slette, slik at en mann 280 ikke kan skjelne sin neste. Og da skal kriger skje sammen med sørgelige bekymringer, når kongen selv, overmåte gal av kjærlighet og svakelig, skal komme i ekteseng og vanære sitt unge avkom, beryktet 285 for ubetenksomme, urene bryllupssanger. Og deretter, skjult i hjelpeløs ensomhet, skal den mektige, skjebnesvangre mann, holdt under vrede, i et baderom lide en ond skjebne, menneskedrepende Ares bundet av svikefull lodd.

290–303

DEN ROMERSKE HERREDØMMES TID

290 Kjenn da at Romas skjebne er nær på grunn av maktbegjær; og ved Ares’ hender skal mange i Palladiums haller omkomme. Og da skal Roma bli forlatt og betale tilbake alle ting som hun alene 295 før utførte ved sine mange kriger. Mitt hjerte klager, mitt hjerte sørger i meg; for fra den tid da din første konge, stolte Roma, gav deg og menneskene på jorden god lov, og den store, udødelige Guds Ord 300 kom til jorden, inntil det nittende styre er fullendt, skal Kronos fullføre to hundre år, to ganger tjue ogto ganger to, med seks måneder lagt til; deretter den tyvende konge,

303–314

DEN TYVENDE KONGE

når han, rammet av skarpt bronse, med sverdet 305 skal utøse blod i dine hus, skal gjøre din ætt til en enke, idet han i sitt navn har bokstaven som viser tallet åtti, og er tynget av alder; men han skal gjøre deg til en enke på kort tid, 310 når mange krigere, mange nederlag, og drap, mord og dødelige feider og elendighet ved erobringer skal finne sted, og i forvirring skal mang en hest og mann, kløvet av håndskraft, falle på sletten.

315–320

DEN KORTLIVEDE KONGE

315 Og deretter skal en annen mann herske, og ha tegnet av sitt navn i tallet ti; og mange sorger skal han føre til ende, og sukk, og han skal plyndre mange menn; men han selv skal være kortlivet og falle 320 for mektige Ares, rammet av skinnende jern.

321–328

HERSKEREN FRA ØSTEN

Deretter skal en annen komme, med tallet femti, en kriger oppreist fra Østen til herredømme; en krigersk Ares skal han komme mot Trakia; og siden skal han fly og komme 325 til bithynernes land og den kilikiske slette; men den bronsebevæpnede Ares, livets ødelegger, skal med raskt slag fullstendig tilintetgjøre ham på de assyriske marker.

329–344

DEN LISTIGE HERSKER FRA VESTEN

Og så igjen skal det herske listig 330 en mann kyndig i svik, full av mangfoldige knep, oppreist fra Vesten; og hans navn skal ha tallet to hundre. Og igjen et tegn: han skal sette i stand en krig for kongemakt mot assyriske menn, reise en hel hær og underlegge seg alle ting. Og han skal herske over romerne med sin makt; men i hans hjerte er det meget list, en drivkraft av skjebnesvanger Ares; en fryktelig slange, voldsom i krig, som skal ødelegge 340 alle høyættede menn på jorden og drepe de edle for deres rikdom; og som en røver, idet han plyndrer hele jorden mens menn forgår, skal han dra mot Østen; og all svik skal være hos ham … …

345–354

DEN UNGE KEISER

345 Da skal en ung keiser herske sammen med ham, med navnet til en mektig herre av Makedonia, kjent ved første bokstav; idet han bringer strid omkring seg, skal han flykte fra den kommende konges harde svik i hærens skjød; men den som hersker ved sine barbariske skikker, en tempelvokter, skal plutselig forgå, slått av sterke Ares med skinnende jern; selv død skal folk rive ham i stykker.

356–368

EN TID MED VEER

355 Og deretter skal Persias konger reise seg; og … romersk Ares, romersk herre. Og Frygia skal igjen stønne i jordskjelv, elendige. Ve, ve, Laodikea; ve, ve, sørgmodige Hierapolis; 360 for dere var de første som engang ble mottatt av den gapende jord. … av Roma … vidstrakte … alle ting, så mange … skal jamre … mens menn forgår i Ares’ hender; og menneskenes lodd 365 skal være ondt; men da, ved den østlige vei, hastende for å se ned på Italia, skal han falle, avkledd, for skinnende jern, og vinne hat for sin mors skyld.

369–373

BARE DE SOM ÆRER GUD, NÅR SALIGHET

For tider er av alle slag; hver holder tilbake 370 den andre … skinnende, og dette er ikke straks kjent for alle; for alle ting skal ikke være alles lodd, men bare disse skal være til lykke som ærer Gud og flyr avgudsdyrkelse.

374–382

SIBYLLENS BØNN

Og nå, verdens Herre, over hvert rike, 375 uforfalskede, udødelige Konge — for du la det guddommelige orakel i mitt hjerte — la ordet ta slutt; for jeg vet ikke hva ting jeg sier; for du er i meg den som taler alle disse ting. La meg nå hvile 380 en litenstund og legge den yndige sang til side fra mitt hjerte; for trett er mitt hjerte av å forkynne med guddommelige ord kongelig makt.

BOK 13

INNHOLD AV BOK 13

Innledning, 1–8. En tid med kriger og ve, 9–16. Persisk oppstand og den romerske soldaterkonge, 17–28. Krigeren fra Syria og hans sønn, 29–47. Persisk krig og Nilens kornbærende land, 48–65. En annen sang for alexandrinerne varsles, 66–71. Vrede over assyrere og egeere, 72–78. Elendige Antiokia, 79–84. Byene i Arabia formanes, 85–97. Kriger og forræderi, 98–106. Romersk hersker fra Dacia, 107–116. Den syriske røver, 117–135. Den galliske konge og fryktelige veer, 136–156. Elendige Syria, 157–165. Elendige Antiokia, 165–171. Veer over mange byer i Asia, 172–189. Mord og kriger, 190–208. Allegori om oksen, dragen, hjorten, løven og bukken, 209–230. Sibyllens bønn, 231–232.

1–8

INNLEDNING

1 ET stort guddommelig ord byr han meg å synge igjen— Den udødelige hellige Gud, uforgjengelige, Som gir konger deres makt og tar den bort, Og som fastsatte for dem tiden på begge måter, 5 Både livets og den skjebnesvangre døds. Og dette pålegger den himmelske Gud meg, Motvillig å bringe budskap til konger Om kongelig makt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9–16

EN TID MED KRIGER OG VE

Og det heftige spyd, Ares; og ved ham 10 Forgår alle, barnet og den gamle mann som gir Forsamlingene lover; og mange kriger Og slag skal det være, og drap, Hungersnød og pest, jordskjelvets rystelser Og mektige tordenslag, og mange veier 15 For assyrerne over hele verden, Og plyndring og røveri av templer.

17–28

PERSISK OPPSTAND OG DEN ROMERSKE SOLDATERKONGE

Og så skal det være et opprør Av de arbeidsomme persere, og sammen med dem Indere, armenere og arabere; 20 Og over disse igjen en romersk konge, Umettelig i krig og førende Sine spydmenn mot assyrerne, Skal nærme seg, en ung Ares, og helt til Den dyptflytende sølvblanke Eufrat 25 Skal den krigerske Ares strekke sitt dødelige spyd På grunn av . . . For av sin venn forrådt skal han falle ned, I rekkene, rammet av det skinnende jern.

29–47

KRIGEREN FRA SYRIA OG HANS SØNN

Og straks, idet han kommer ut av Syria, 30 Skal der en purpur-elskende kriger herske, Ares’ skrekk, og også hans sønn, En Cæsar, skal endog undertrykke hele jorden; Og det ene navn er til dem begge: På første og tjuende skal det settes 35 Fem hundre. Men når disse i kriger skal herske, Og lover skal bli fastsatt, da skal det være En liten hvile fra krig, ikke for lang tid; Men når en ulv mot en saueflokk Sverger høytidelige eder mot de hvittannede hunder, 40 Da skal han, etter å ha ført dem vill, rive i stykker De ullkledde sauer og kaste sine eder bort; Og da skal det være en ulovlig strid Av hovmodige konger i kriger, og syrere Skal forgå forferdelig, og indere 45 Og armenere og arabere, Persere og babylonere Skal ødelegge hverandre i harde kamper.

48–65

PERSISK KRIG OG NILENS KORNBÆRENDE LAND

Men når en romersk Ares skal ødelegge En germansk Ares, livets ødelegger, 50 Seirende på havet, da er det krig I mange år for hovmodige persiske menn, Men for dem skal det ikke være seier; For likesom en fisk ikke svømmer på spissen Av en høy, mangefoldetog vindfull klippe 55 Stupbratt, ei heller flyr en skilpadde, Ei heller kommer en ørn ned i vann, Slik er også perserne på den dag Fjernt fra seier, mens den ømme fostermor For italienerne, på Nilens slette, 60 Hviler ved det hellige vanns bred Og sender den fastsatte lodd til det syvhøyde Roma. Dette er nå; og så lenge Romas navn Skal holde i tall gjennom tidens omløp, Så mange år skal den store edle stad 65 Til Makedons herre villig dele ut korn.

66–71

EN ANNEN SANG FOR ALEXANDRINERNE VARSLES

En annen, meget smertefull pine vil jeg synge For alexandrinerne, som blir ødelagt For skammelige menns strids skyld. Sterke menn, som før var fryktelige, Skal da, maktesløse, be om fred 70 På grunn av høvdingenes ugudelighet.

72–78

VREDE OVER ASSYRERE OG EGEERE

Og det skal komme vrede fra den mektige Gud Over assyrerne, og en fjellstrøm Skal fullstendig ødelegge dem, som skal komme 75 Til Cæsars by og skade kanaanitter. Pyramus skal vanne byen Mopsus; da skal egeerne falle På grunn av meget mektige menns strid.

79–84

ELENDIGE ANTIOKIA

Deg, elendige Antiokia, skal den sterke Ares 80 Ikke forlate, mens rundt deg en assyrisk krig Presser på; for en menneskenes høvding skal bo Innenfor dine hus, han som skal stride mot alle De pilkastende persere, han selv Etter å ha mottatt av romerne kongelig makt.

85–97

BYENE I ARABIA FORMANES

85 Nå, arabernes byer, smykk dere Med templer og med steder for kappløp, Og med vide markeder og strålende rikdom, Med bilder, gull, sølv og elfenben; Og du som av alle er mest glad i lærdom, 90 Bostra og Filippopolis, for at du skal komme I stor sorg; ogde leende kretser I dyrekretsens hvelv, Væren, Tyren og Tvillingene, og så mange stjerner Som styrer timer, og som sammen med dem I himmelen viser seg, 95 Skal ikke gagne deg; du, elendige, Har satt din lit til mange, da nettopp den mann Senere skal føre nær det som er ditt.

98–106

KRIGER OG FORRÆDERI

Og nå vil jeg synge for de krigsglade alexandriner De aller frykteligste kriger; og meget folk 100 Skal forgå mens deres byer blir ødelagt, Av borgere mot borgere stilt opp Og stridende for hatets skyld; Og rundt dem skal den grufulle Ares, stormende fram, Opphøre fra krig. Og da skal en stor-sjelet 105 Sammen med sin egen mektige sønn Falle ved forræderi på den eldre konges skyld.

107–116

ROMERSK HERSKER FRA DACIA

Og etter ham skal det herske med makt Over det fruktbare Roma en annen stor-sjelet herre, Krigskyndig, kommende fra dakere, 110 Og tellende tre hundre; han skal også ha Bokstaven med tallet fire, Og mange skal bli drept, og da skal kongen Alle sine brødreog sine venner ødelegge, Mens kongene selv blir hugget ned; og straks 115 Skal det bli kamper og plyndringer og drap, Plutselig, på den eldre konges skyld.

117–135

DEN SYRISKE RØVER

Deretter, når en listig mann skal bli tilkalt, En røver og en romer lite kjent, Som viser seg fra Syria, skal han ved svik 120 Trenge inn i et folk av kappadokiske menn Og, idet han beleirer, presse hardt, Umettelig av krig. Og da, for deg, Tyana og Mazaka, skal det være En fangenskap; du skal bli trellbundet og lagt 125 Igjen på din nakke et fryktelig åk. Det tørre Syria skal sørge over menn som er ødelagt, Og da skal den seleniske gudinne Ikke vokte sin hellige by. Men når han ved flukt Fra Syria skal komme fram for romerne, 130 Og skal fare over Eufrats strømmer, Ikke lenger som romerne, men som ville, Pilskytende persere, da, idet han fullbyrder skjebnen, Skal italienernes hersker falle ned, I rekkene, rammet av det skinnende jern; 135 Og tett etter hamskal hans barn forgå.

136–156

DEN GALLISKE KONGE OG FRYKTELIGE VEER

Men når en annen konge av Roma skal regjere, Da skal også til romerne komme Ustabile folk; på Romas murer Ødeleggende Ares med sin uekte sønn; 140 Da skal det også være hungersnød, pest, Og mektige tordenslag og fryktelige kriger, Og lovløshet i byene, plutselig; Og syrerne skal forgå fryktelig; For over dem skal komme den Høyestes Store vrede, og straks et opprør Av de arbeidsomme persere, og sammenblandet Med persere skal syrerne ødelegge Romerne; men etter den guddommelige beslutning Skal de ikke vinne over deres lover. 150 Ve, hvor mange med sine eiendeler skal flykte Fra Østen til menn av andre tungemål! Ve, det mørke blod av hvor mange menn Skal landet drikke! For det skal være en tid Da de levende, idet de taler over de døde, 155 Med munnens ord skaluttale Døden vakker, og døden skal flykte fra dem.

157–165

ELENDIGE SYRIA

Og nå for deg, o elendige Syria, Jeg gråter i sorg; for til deg skal det komme Et fryktelig slag fra pilskytende menn, 160 Som du aldri tenkte skulle komme over deg. Også Romas flyktning skal komme, Bærende et stort spyd, idet han på sin vei Krysser Eufrat med sine mange myriader, Og han skal brenne deg og ordne alle ting 165 På en ond måte.

165–171

ELENDIGE ANTIOKIA

O elendige Antiokia, Og by skal de deg aldri kalle, Når du ved din mangel på klokskap skal falle Under spydene; og idet han avkler alt Og gjør naken, skal han la deg slik tilbake, 170 Uten dekke, uten hus; og når noen Ser det, skal han brått gråte over deg.

172–189

VEER OVER MANGE BYER I ASIA

Og du skal være, o Hierapolis, En triumf, også du, Berøa; gråt Ved Kalkis over nylig sårede sønner. 175 Ve, hvor mange ved det bratte høye fjell Kasios skal bo, og ved Amanus Hvor mange, og hvor mange som Lykos bader, Og Marsyas like så mange, og Pyramus Den sølvvirvlende; for endog til grensene 180 Av Asia skal de samle sine skatter, Gjøre byer nakne og føre bort avguder Og styrte templer på den rikt nærende jord. Og en tid skal det for gallere og pannoniere, For mysere og bithynere være 185 Stor sorg, når en kriger er kommet. O lykere, lykere, der skal komme en ulv For å slikke ditt blod, når sannerne kommer Med byødeleggende Ares, og karperne Skal nærme seg med ausonere for å stride.

190–208

MORD OG KRIGER

190 Og da skal den uekte sønn Ved sin egen skamløse dårskap drepe kongen, Og han selv skal straks forgå for sin ugudelighet. Og igjen skal det herske Etter ham enda en annen, hvis navn viser 195 Første bokstav; men også han skal snart falle. Ved den mektige Ares, rammet av det skinnende jern. Og enda en gang skal verden bli forvirret, Mennesker forgå ved pest og krig. Og perserne, rasende mot ausonerne, 200 Skal i Ares’ møye atter bryte seg vei. Og da skal det bli en flukt av romere; Og deretter skal det komme Presten, kjent av alle rundt om, sendt av solen, Som viser seg fra Syria og ved list 205 Skal fullbyrde alle ting. Og da også Skal solens by bære fram bønn; Og rundt henne skal perserne våge De fryktelige trusler fra fønikerne.

209–230

ALLEGORI OM OKSEN, DRAGEN, HJORTEN, LØVEN OG BUKKEN

Men når to høvdinger, menn raske i krig, skal styre 210 De meget mektige romere, hvorav den ene Skal ha tallet sytti, og den andre Tallet tre, da skal også den statelige okse, Som pløyer jorden med sine hover og virvler opp Støvet med sine to horn, gjøre mange onder 215 Mot et mørkhudet krypdyr, Som drar et spor med sine skjell; og dessuten Skal han selv forgå. Og etter ham Skal igjen komme en annen fagert-hornet hjort, Sulten på fjellene, som strever hardt 220 Etter å fø seg på giftsprutende dyr. Da skal en fryktelig og redselfull løve komme, Sendt fra solen og pustende ut meget flamme. Og da skal han også ved sin skamløse dårskap Ødelegge den velhornede, raske hjort, 225 Og det meget mektige giftsprutende dyr, Så fryktelig, som sender ut mange pipende lyder, Og bukken som skrår sidelengs fram. Og etter ham følger ryktet; han selv, Uskadd, uforstyrret, utilnærmelig, skal herske 230 Over romerne, og perserne skal være svake.

231–232

SIBYLLENS BØNN

Men, Herre, verdens konge, o Gud, hold tilbake Våre ords sang, og gi en yndig sang.

BOK 14

INNHOLD AV BOK 14

Advarsel mot maktbegjær, 1–14. Okseødeleggeren, 16–22. Mennesket kjent ved tallet én, 23–27. To herskere av tallet førti, 28–34. Ung hersker av tallet sytti, 35–55. Hersker av tallet førti, 56–61. Ulv fra vest, 62–65. Hersker kjent ved bokstaven A, 66–73.Tre konger med hovmodig sinn, av tallene én, tretti og tre hundre, 74–93. Konge kjent ved tallet tre, 94–98. Den gamle konge av tallet fire, 99–101. Kriger og veer over ulike folk, 102–120. Den ærverdige konge av tallet fem, 121–134. To konger av tallene tre hundre og tre, 135–147. Kongen med mange råd, 148–159. Konge av tallet tre hundre, 160–172. Konge lik et villdyr, av tallet tretti, 173–188. Hersker av tallet fire, 189–200. Stort tegn fra himmelen, 201–205. Hersker ut av Asia, av tallet femti, 206–216. Hersker ut av Egypt, 217–223. Mannen med mektige tegn og den fredelige konge av tallet fem, 224–245. Mange tyranner og den hellige konge kjent ved bokstaven A, 246–261. Romas brenning og gjenreisning, 262–271. Ve over ulike grekere, 272–278. Brodermorderen, 279–283. Den ville konge av tallet åtti og hans tids redsler, 284–308. Mange får kongelig makt, 309–312. Tre konger og deres undergang, 313–329. Mange spydmenn, 330–335. Guds dom over de skamløse, 336–343. Romas elendige stilling og det siste løp av latinske konger, 344–358. Egypt og hennes kloke konge, 359–375. Alexandrinerne, 376–381. Fryktelig navnløs ve, 382–398. Sicilianerne, 399–406. Løven og løvinnen, 407–418. Dragen og væren, 419–425. Annen krig i Egypt, 426–433. Ødeleggende slakt, 434–447. Den messianske tidsalder, 448–468.

1–14

ADVARSEL MOT MAKTBEGJÆR

1 O mennesker, hvorfor tenker I forgjeves på ting Altfor høye, som om I var udødelige? Og I råder bare en kort tid, Og over dødelige vil I alle herske, 5 Uten å forstå at Gud selv hater Herskelysten, og mest av alle ting hater Umettelig konger, frykteligei ondskap, Og over dem vekker han det som er mørkt; Derfor velger I, i stedet for gode gjerninger Og rettferdige tanker, purpurkåper 10 Til eders klær, Idet I begjærer elendige kamper og drap. Dem skal den uforgjengelige Gud, som bor i himmelen, Gjøre kortlevde, fullstendig ødelegge dem, Og styrte én her, en annen der.

16–22

OKSEØDELEGGEREN

15 Men når det skal komme en okseødelegger, Som setter sin lit til sin egen styrke, Tykkhåret og dyster, Og han skal ødelegge alt, da skal han også rive Hyrder i stykker, og ingen seier Skal være deres, om ikke snart, med raske føtter, 20 I iver etterfølgende gjennom skogkledde daler, Unge hunder møtes til strid; for en hund Forfulgte løven som ødelegger hyrdene.

23–27

MENNESKET KJENT VED TALLET ÉN

Og deretter skal det komme en herre, trygg I sin styrke, og med et navn på fire stavelser, 25 Og tydelig vist fram ved tallet én; Men ham skal den bronseklædte Ares raskt drepe På grunn av strid med umettelige menn.

28–34

TO HERSKERE AV TALLET FØRTI

Da skal to andre fyrstelige menn herske, Begge av tallet førti; og sammen med dem 30 Skal det være stor fred i verden og for alle Folket lov og rett; men dem igjen Skal menn med skinnende hjelm, begjærlige etter gull Og sølv, ugudelig drepe For disse tings skyld, idet de fanger dem Ved sine listige planer.

35–55

UNG HERSKER AV TALLET SYTTI

35 Og deretter skal igjen en fryktelig herre herske, Ung, kjempende hånd mot hånd, hvis navn skal vise Tallet sytti, livsødeleggende, voldsom, Som mot hæren skammelig skal forråde Romas folk, drept ved ugudelighet 40 På grunn av kongers vrede; og han skalstyrte Hver by og hytte hos latinernes folk. Og Roma skal ikke mer sees eller høres, Slik som nylig en annen vandrer så henne; For alle disse ting skal ligge i asken, 45 Og det skal ikke bli noen skånsel av hennes verk. For han selv, ødeleggende, skal komme fra himmelen; Gud, den udødelige, skal fra skyene sende Lyn og tordenslag over menneskene; Noen skal han ødelegge, brent av lyn, 50 Og andre med sine mektige tordenslag. Og Romas sterke barn og de navngjetne latiner Skal da den skamløse, fryktelige hersker drepe. Rundt ham skal de døde ikke ligge lett som støv, Men han skal bli til spott for hunder og fugler Og ulver, fordi han et krigersk folk ødela.

56–61

HERSKER AV TALLET FØRTI

Etter ham skal det herske en annen, tellende førti, Berømt, partherknuser, Germanerknuser, som legger ned fryktelige dyr Som dreper mennesker, og som på havets strømmer Og ved Eufrat uavlatelig presser fram. 60 Og da skal Roma igjen bli som før.

62–65

ULV FRA VEST

Men når det kommer en stor ulv på dine sletter, En hersker som marsjerer fram fra Vesten, Da skal han dø under den mektige Ares’ hånd, 65 Kløvd i stykker av det gjennomtrengende bronse.

66–73

HERSKER KJENT VED BOKSTAVEN A

Og over de meget mektige romere Skal det da igjen herske en annen mann. Av stort hjerte, fra Assyria brakt fram i lyset, Kjent ved den første bokstav, og han skal selv 70 Ved kriger legge alle ting under seg, Og ved sine hærer straks vise makt Og fastsette lover; men ham skal den bronseklædte Ares Hurtig ødelegge, idet forræderske hærer faller over ham.

74–93

TRE KONGER MED HOVMODIG SINN, AV TALLENE ÉN, TRETTI OG TRE HUNDRE

Etter ham skal tre med hovmodig sinn herske, 75 Den ene med det første tall, den andre med tre tiere, Og den tredje med tre hundre skal ha sin del, Grusomme, som gull og sølv i megen ild Skal smelte til gudebilder, gjort med hender; Og til hærene, utrustet til krig, 80 Skal de for seierens skyld gi penger, Idet de deler mange kostbare ting og eiendeler; Og på samme måte, i ivrig streben Etter makt, skal de skade på ødeleggende vis De pilskytende parthere ved den dype 85 Og raske Eufrat, og de fiendtlige medier, Og de bløthårede krigerske massageter, Og perserne også, koggerbærende menn. Men når kongen løser sin egen skjebne Og etterlater til sine sønner, mer skikket til våpen, 90 Det kongelige septer og den påbudte rett, Da skal de, glemsomme for sin fars ord Og med hendene fullt rede til krig, Storme i strid om kongemakten.

94–98

KONGE KJENT VED TALLET TRE

Og da skal en annen herre, av det tredje tall, 95 Herske alene, og rammet av sverdet Skal han raskt se sin skjebne. Og etter ham Skal mange forgå for hverandres hender, Idet de er meget tapre for kongemaktens skyld.

99–101

DEN GAMLE KONGE AV TALLET FIRE

Dessuten skal en storsinnet herske 100 Over de meget mektige romere, en gammel herre, Av tallet fire, og styre alle ting vel.

102–120

KRIGER OG VEER OVER ULIKE FOLK

Og da skal det komme krig over Fønikia Og strid, når folk nærmer seg, De pilskytende persere; akk, hvor mange 105 Skal falle for menn av barbarisk tale! Sidon og Tripolis og Berytus, De høyrøstede, skal se hverandre Midt iblant blod og døde legemer. Elendige Laodikea, omkring deg 110 Skal du vekke en stor og mislykket krig Ved menneskenes ugudelighet. Akk, ulykkelige tyrere, dere skal samle En ond høst; når midt på dagen Solen, som lyser for dødelige, skal trekke seg tilbake, 115 Og hans skive ikke vise seg, og dråper av blod, Tykke og rikelige, skal strømme ned fra himmelen Over jorden. Og da skal kongen dø, Forrådt av sine ledsagere. Etter ham Skal mange skamløse ledere fortsatt 120 Fremme den onde strid og drepe hverandre.

121–134

DEN ÆRVERDIGE KONGE AV TALLET FEM

Og da skal det være en ærverdig hersker, Av stor innsikt, med et navn som teller fem, Som setter sin lit til store hærer, og som menneskene Kjærlig skal elske på grunn av kongemakten; 125 Og med det gode navn skal han også føye til Gode gjerninger. Men mens han regjerer skal det Mellom Taurus og den snøkledde Amanus være Et fryktelig tegn. Fra det kilikiske land Skal en ny og vakker og sterk by 130 Bli ødelagt ved de dype, sterke elver. Og i Propontis og i Frygia Skal det være mange jordskjelv. Og kongen, Av stort ry, skal under sin egen lodd Miste livet ved en ødeleggende dødelig sykdom.

135–147

TO KONGER AV TALLENE TRE HUNDRE OG TRE

135 Og etter ham skal to fyrstelige konger herske, Den ene tellende tre hundre, og den andre tre; Og mange skal han fullstendig ødelegge Til vern for den syvhøyde stad Roma Og for den mektige herskermakts skyld. Og da skal det onde komme over senatet, Og det skal ikke unnslippe den vrede konge Mens han bærer harme mot det. Og et tegn Skal da vise seg for alle mennesker på jorden; Og regnene skal bli rikere, snø og hagl 145 Skal ødelegge markens frukt over den grenseløse jord. Men de skal falle i kriger, drept av den sterke Ares, For krigens skyld til gagn for italienerne.

148–159

KONGEN MED MANGE RÅD

Og da skal igjen en annen konge herske, Full av råd og påfunn, som samler hele hæren, 150 Og for krigens skyld deler ut penger Til dem som er kledd i bronsebrystpanser; Men da skal Nilen, rik på korn, Utover det libyske fastland vanne I to år den mørke jord og det fruktbare land 155 I Egypt; men alle ting skal bli grepet av hungersnød. Og krig og røveri, mord og manndrap. Og mange byer skal av krigerske menn Bli styrtet hodestups av hærens hender; Og han, forrådt, skal falle for det skinnende jern.

160–172

KONGE AV TALLET TRE HUNDRE

160 Etter ham skal en, hvis tall er tre hundre, Herske over romerne, meget mektige menn; Han skal rette et livsødeleggende spyd Mot armenerne og partherne, Assyrerne og perserne, faste i krig. 165 Og da skal på ny en skapelse finne sted Av praktfullt oppbygget Roma, reist i orden Med gull og rav Og sølv og elfenben; Og i henne skal mange folk bo Fra hele Østen og fra det velstående Vest. 170 Og kongen skal gi henne andre lover; Men da skal ødeleggende død og sterk skjebne Til gjengjeld ta ham på en grenseløs øy.

173–188

KONGE LIK ET VILLDYR, AV TALLET TRETTI

Og deretter skal en annen herske, av ti triader, En mann lik et villdyr, lys i håret og dyster, 175 Som skal være av gresk ætt. Og da skal en by i molossisk Fthia, Som gir meget føde, og Larissa, bli bøyd Ned ved Peneus’ overhengende bredder; Og da også ihestefødende Skythia 180 Skal det bli et opprør. Og fryktelig krig Skal være nær vannene ved sjøen Mæotis, ved strømmer ved den ytterste munning Av den vannrike kilden Fasis, på asfodelens eng; Og der skal mange falle 185 For mektige krigere. Ve, hvor mange menn Skal Ares ta imot med sterkt bronse! Og da, Etter å ha ødelagt en skythisk ætt, skal kongen Dø i sin egen lodd, idet han løser livet.

189–200

HERSKER AV TALLET FIRE

Og enda en annen, av tallet fire, 190 Skal deretter herske, åpent kjent, En fryktelig mann, som alle armenere, Som drikker den beste is fra den strømmende Arakses, og persere med stort sinn Skal frykte i kriger. Og mellom kolkere 195 Og de meget sterke pelasgere skal det være Kriger, kamper og manndrap. Og de som holder Byene i Frygias land Og de ved Propontis, og trekker Fra sine slirer de tveeggede sverd, 200 Skal slå hverandre i sin grove Ugudelighet.

201–205

STORT TEGN FRA HIMMELEN

Og da skal Gud vise for dødelige mennesker Fra himmelen et stort tegn gjennom de rullende år: En flaggermus, et varsel om ond krig som skal komme. Og da skal kongen ikke unnslippe den strenge skjebne, 205 Men dø ved hånd, drept av det skinnende jern.

206–216

HERSKER UT AV ASIA, AV TALLET FEMTI

Etter ham skal en, tellende femti, herske, Igjen en annen som kommer ut av Asia, En fryktelig redsel, kjempende hånd mot hånd; Og han skal sette krig mot Romas statelige murer, 210 Og blant kolkere og heniocher, Og de melkedrikkende agathyrsere Ved det euksinske hav, ved Trakias sandede bukt. Og da skal kongen ikke unnslippe den strenge skjebne, Og de skal rive hans døde legeme i stykker. 215 Og da, når kongen er drept, skal den menneskeforherligende Roma Være en ørken, og meget folk skal forgå.

217–223

HERSKER UT AV EGYPT

Og da igjen skal en fryktelig og redselfull Fra det mektige Egypt herske, og ødelegge Storsinnede parthere og medere og germanere, 220 Og agathyrsere ved Bosporos, Iernere, briter og iberere, Som bærer koggeret, de bøyde massageter, Og persere som mener seg mer enn mennesker.

224–245

MANNEN MED MEKTIGE TEGN OG DEN FREDELIGE KONGE AV TALLET FEM

Og da skal en navngjeten mann se på 225 Hele Hellas, idet han handler som en fiende Mot Skythia og det vindfulle Kaukasus. Og det skal være et fryktelig tegn mens han hersker: Kroner, lik de skinnende stjerner, Skal fra himmelen vise seg i sør og nord. 230 Og da skal han overlate den kongelige makt Til sin sønn, hvis første bokstav leder Alfabetet, når den mandige konge I sin egen lodd går ned i Hades’ haller. Men når denne manns sønn i Romas land 235 Skal herske, vist ved tallet én, Da skal det være stor fred over hele jorden. Meget etterlengtet; og latinerne skal elske ham Som konge for hans egen fars verdighets skyld. Ham, ivrig etter å dra både mot øst og vest, 240 Skal det romerske folk mot hans vilje Holde tilbake hjemme og i Romas kommando; For blantalle finnes et vennlig sinn Følt for deres kongelige og herlige herre. Men skjebnesvanger død skal rive ham ut av livet, 245 Kortlivet, overlatt til sin skjebne.

246–261

MANGE TYRANNER OG DEN HELLIGE KONGE KJENT VED BOKSTAVEN A

Men andre skal deretter igjen slå Hverandre, mektige krigere, idet de fører En ond strid, uten å holde kongemakt, Men som tyranner. Og over hele verden 250 Skal de bringe mange onde ting i stand, Men særlig for romerne inntil tiden For den tredje Dionysos, inntil Hjelmbevæpnet Ares skal komme fra Egypt, Som de skal kalle Dionysos, herre. Men når den berømte kongelige purpurkappe Av en morderisk løve og en morderisk løvinne Skal bli revet, sammen skal de gripe lungene Av det forvandlete kongedømme; da skal en hellig konge, Hvis navn har den første bokstav, trengende hardt 260 For seier, styrte fiendtlige høvdinger, Til å bli føde for hunder og rovfugler.

262–271

ROMAS BRENNING OG GJENREISNING

Ve deg, o by brent med ild, O mektige Roma! Hvor mange ting må du Nødvendigvis lide når alle disse ting skjer! 265 Men den store, vidt berømte konge skal siden Reise deg helt opp igjen med gull og rav Og sølv og elfenben, og i verden Skal du i dine eiendeler være fremst, Også i templer, markedsplasser, rikdom Og kappløpsbaner; og da skal du igjen være Et lys for alle, likesom du var før.

272–278

VE OVER ULIKE GREKERE

Ve, elendige Kekroper og Kadmeere Og lakonere, som er bosatt Omkring Peneus og den molossiske strøm, 275 Tett vokst med siv, Trikka og Dodona, Og høytbygde Ithome, den pieriske rygg Rundt toppen av det olympiske fjell, Ossa, Larissa og den høytportede Kalydon.

279–283

BRODERMORDEREN

Men når Gud for dødelige skal la skje 280 Et stort tegn, daglig skumring mørk rundt verden, Da skal også for deg, o konge, enden komme, Og det er ikke mulig at du unnslipper En broders gjennomtrengende spyd, kastet mot deg.

284–308

DEN VILLE KONGE AV TALLET ÅTTI OG HANS TIDS REDSLER

Og da igjen skal det herske en livsødelegger, 285 En ildfull ørn fra den kongelige ætt, Som skal gripe fast i Egypts avkom, Yngre, men langt sterkere enn sin bror, Han som har som sitt første tegn tallet åtti. Og da skal hele verden for æres skyld 290 Bære i sitt fang den sjeletyngende vrede Fra den udødelige Gud; og det skal komme Over dødelige mennesker, skapninger av en dag, Hungersnød og plager og kriger og manndrap, Og en uavbrutt mørke over jorden, 295 Folkenes mor, og ubarmhjertig vrede Fra himmelen, og tidens uorden, Og jordskjelvsrystelser og flammende tordenslag, Og steiner og regnstormer og skitne dråper. Og de høye topper i det frygiske land 300 Skal kjenne rystelsen, grunnvollene i de skythiske fjell Skal kjenne rystelsen, byer skal skjelve, oghele jorden Skjelve ved klippene i Hellas’ land. Og mange byer, idet Gud er meget vred, Skal falle ned under brennende tordenslag 305 Med jamring, og å unngå vreden Og slippe unna er ikke engang mulig. Og da skal kongen falle ved sterk hånd, Slått ned somom han intet var, av sine egne menn.

309–312

MANGE FÅR KONGELIG MAKT

Etter ham skal blant latinerne mange menn, 310 Med purpurkappen på sine skuldre, Igjen bli reist opp, som ved lodd Skal begjære å gripe den kongelige makt.

313–329

TRE KONGER OG DERES UNDERGANG

Og da skal på Romas statelige murer Være tre konger, to med det første tall, 315 Og én som bærer seierens eponym Som ingen annen. De skal elske Roma Og hele verden, omsorgsfulle for dødelige mennesker; Men de skal ikke fullføre noe; For Gud har ikke vært nådig mot verden, 320 Og heller ikke vil han være mild mot menneskene, Fordi de har gjort mange onde ting. Derfor skal han gi konger et ringe sinn, Enda verre enn leoparders og ulvers. For med hard hånd å gripe dem med egne hender, 325 Likesom svake kvinner som lett blir drept, Skal menn i bronsebrystpanser fullstendig Ødelegge kongene sammen med deres septere. Ve, elendige, høye menn i det herlige Roma, Idet I setter deres lit til falske eder, skal I bli ødelagt.

330–335

MANGE SPYDMENN

330 Og da skal mange herrer med spydet, Menn som stormer rasende fram, ikke i orden, Rive bort de førstefødtes etterkommere I deres blod. . . . Derfor skal den Høyeste tre ganger 334 Bringe fryktelig dom,

336–343

GUDS DOM OVER DE SKAMLØSE

Og alle mennesker skal han ødelegge sammen med deres gjerninger. Men til dom skal Gud igjen føre dem Som har et skamløst sinn, Så mange som har besluttet onde ting; Og de selv blir inngjerdet, idet de faller 340 Den ene over den andre, og blir overgitt der Til den fordømmelse som følger av ugudelighet. . . . . . . . Alle én for én, og dog en strålende komet . . . . . . . Om meget som skal komme, om krig og kampens strid.

344–358

ROMAS ELENDIGE STILLING OG DET SISTE LØP AV LATINSKE KONGER

Men på den tid da en omkring øyene 345 Skal samle mange orakler som taler Til fremmede om strid og om kampens tummel, Og om alvorlig skade på templer, skal han befale En i stor hast å samle i Romas haller I tolv måneder hvete og bygg i overflod, 350 Og dette meget raskt. Og i elendig stilling Skal byen være i de dager, og straks Skal den igjen bli ikke lite velstående; Og det skal bli hvile når dette styre blir ødelagt. Og da skal det siste slekteledd av de latinske konger være, 355 Og etter det skal herredømmet igjen vokse; Barn og barns slekt Skal være urokkelig; for det skal bli kjent, At Gud selv med visshet er konge.

359–375

EGYPT OG HENNES KLOKE KONGE

Det er et land, kjært, en fostrer av mennesker, 360 Som ligger på en slette, og rundt det merker Nilen Grensen og skiller Hele Libya og Etiopia. Og syrere, kortlivede, én fra ett sted, En annen fra et annet, skal fra det land 365 Rive til seg alt flyttbart gods; En stor og omhyggelig herre skal være deres konge, Som oppdrar ungdom og sender dem ut for menn, Og legger planer om noe fryktelig mot dem Som er mest fryktelige; framfor alt skal han sende ut 370 En mektig hjelper for hele Italia, Den høysinnede. Og når han skal komme Til Assyrias mørke hav, Skal han plyndre fønikerne i deres hjem, Og ved å feste ond krig og fryktelig kamp 375 Skal han være én herre over de to jordens herrer.

376–381

ALEXANDRINERNE

Og nå vil jeg synge om alexandrinerne Deres bitre ende; ve, barbarer Skal ta i eie det hellige Egypt, landet Uskadet, urokket, når vrede fra gudene kommer. . . . . . . . 380 . . . gjør vinter til sommer, Da skal alle oraklene bli oppfylt.

382–398

FRYKTELIG NAVNLØS VE

Men når tre unge menn i de olympiske leker Skal seire, og du skal befale dem som kjenner Oraklene, at de påkaller Gud for å rense 385 Først ved blodet av diegivende firfotede dyr, Derfor skal den Høyeste tre ganger Bringe en fryktelig lodd, og han skal over alle Svinge det sørgmodige lange spyd; og da skal meget Barbarisk blod bli utøst i støvet, 390 Når byen fullstendig blir plyndret Av ugjestmilde fremmede. Salig er den Som er død, og også salig enhver Som er barnløs; for han som en gang Var leder, kalt for de frie, 395 Vidt berømt i sang, skal ikke lenger i sitt sinn Kretse om tidligere planer, men legge deres nakker Under et trellens åk; slikt slaveri, Årsak til megen gråt, skal en herre pålegge.

399–406

SICILIANERNE

Og da skal straks en hær av sicilianere, 400 Ulykkesrammede, komme, bærende redsel, Når et barbarisk folk igjen Plutselig skal komme; og frukten, når den vokser, Skal de skjære bort fra marken. Over dem Skal Gud, den høye Tordner, gi 405 Ondt i stedet forgodt; stadig Skal fremmed plukke hatet gull fra fremmed.

407–418

LØVEN OG LØVINNEN

Men nå, når alle skal se på blodet Av den kjøttetende løve, og det kommer Over legemet en morderisk løvinne, 410 Ned fra hans hode skal septeret bli kastet Bort fra ham. Og likesom i vennlig fest I Egypt, når hele folket tar del, Utfører de tapre gjerninger, og den ene holder igjen Den andre, og iblant dem er det mye 415 Høyt rop; slik skal det også være Over menneskene frykt for rasende strid, Og mange skal fullstendig bli ødelagt, Og andre drepe hverandre i harde kamper.

419–425

DRAGEN OG VÆREN

Og da skal en, dekket med mørke skjell, komme; 420 To andre skal komme, handlende i samråd Med hverandre, og med dem en tredje, En stor vær fra Kyrene, som jeg før Talte om som flyktning i krig Ved Nilens strømmer; men på ingen måte 425 Skal de alle fullføre i mislykket ferd.

426–433

ANNEN KRIG I EGYPT

Og da skal lengdene av de omløpende år Være overmåte stille; men deretter igjen Skal en annen krig for dem bli reist I Egypt, og det skal bli 430 Et slag på havet, men seieren Skal ikke være deres. Ve, elendige, der skal En erobring av den berømte stad skje, Og den skal ikke lenge være krigsbytte.

434–447

ØDELEGGENDE SLAKT

Og da skal menn som deler felles grenser 435 Av mye land flykte i elendighet, og føre Sine elendige foreldre med seg. Og de skal igjen, Etter å ha vunnet stor seier, falle over et land Og ødelegge jødene, menn faste i krig, Herjende ved kriger helt til det grå hav, 440 På begge sider, kjempende i de fremste rekker For fedreland og foreldre. Og et folk Av trofébærende menn skal regnes Blant de døde. Ve, hvor mange menn skal svømme I bølgene! For på den sandede strand 445 Skal mange ligge; og hoder med gyllent hår Skal falle under egyptiske bevingede fugler. Og da skal dødelig blod for araberne Søke hevn.

448–468

DEN MESSIANSKE TIDSALDER

Men når ulver sammen med hunder På en havomsluttet øy sverger høytidelige eder, 450 Da skal det bli reist et tårn, Og byen som led så meget Skal mennesker bo i. For svikefullt gull Skal ikke mer være, ei heller sølv, Ei heller tilegnelse av jord, Ei heller mye slitende trelldom; 455 Men ett fast vennskap og én livsform Med glad sjel; og alle ting skal være felles Og likt lys blant livets midler. Og ondskap skal synke ned fra jorden I det veldige hav. Og da, nær for hånden, 460 Er kommet menneskenes høsttid. Der er lagt en sterk nødvendighet, At disse ting skal bli oppfylt. Og på den tid Skal ingen annen vandrer si I slike grublerier, at menneskeslekten, Skjønt forgjengelig, noen gang skal opphøre å være. Og da skal et hellig folk seire 465 Og holde herredømmet over hele jorden Til alle tider, med sine mektige sønner.

APPENDIKS

FRAGMENTER AV DE SIBYLLINSKE ORAKLER

(1)

...

(7)

...

ANONYM FORTALE TIL DE SIBYLLINSKE ORAKLER

LACTANTIUS’ BERETNING OM SIBYLLENE

JUSTIN MARTYRS BERETNING OM SIBYLLEN

DET SIBYLLINSKE AKROSTIKON 

(1)

ÉN GUD, MENNESKETS DÅRSKAP OG DOMMEN

1 I dødelige mennesker av kjød og blod, som intet er, Hvor hastig blir I oppblåst og ser ikke Livets ende! Skjelver I ikke nå Og frykter Gud, ham som våker over eder, 5 Den Høyeste, han som vet, Det allseende vitne over alle ting, Den alt-nærende Skaper, som har lagt I alle ting sin milde Ånd og gjort Ham til leder for alle dødelige? Gud er én, 10 Som hersker alene, overmåte stor, ufødt, Allmektig og usynlig, han selv Alene ser alle ting, men blir ikke sett Av noget dødelig kjød. For hvilket kjød er det som kan skue 15 Med øine den himmelske og sanne Gud, Han som har sin bolig i himmelhvelvet? Ikke engang for solens klare stråler Kan menneskene stå, de som er dødelig født, Som bare er årer og kjød på ben. 20 Ham, som alene er verdens hersker, Som alene er til evig tid og har vært Fra evighet, ham skal I ære, Den selveksisterende, uavlede, Som styrer alle ting gjennom alle tider, og utdeler 25 Til alle dødelige i et felles lys Dommen. Og den velfortjente lønn For ond rådslagning skal I få, Fordi I lot være å ære Den sanne og evige Gud Og å ofre ham hellige hekatomber; 30 I bar eders offer Til demonene som bor i Hades. Og I vandrer i selvforherligelse og vanvidd, Og etter å ha forlatt den sanne, rette vei Gikk I bort og fór vill blant torner Og tistler. O I dårlige dødelige, hold opp Å streife i mørke og sort, dunkel natt, Og forlat nattens mørke, og grip Lyset. Se, han er klar for alle Og kan ikke feile; kom, jag ikke alltid Mørke og mulm. Se, solens milde lys Skinner med en overveldende glans. Så, Samlende visdom i eders hjerter, vit At Gud er én, som sender regn og vinder, Jordskjelv og lyn, hungersnød, pest, 45 Og sorgfulle trengsler, og snøstormer og is. Men hvorfor nevner jeg dem én for én? Han leder himmelen, styrer jorden, hersker over Hades.

(2)

MANGE GUDER ER UMULIG

Dersom guder avler barn og forblir Udødelige, da ville det være flere guder enn mennesker, Og der ville aldri være tilstrekkelig rom For dødelige til å stå.

(3)

SKAPEREN ALENE ER GUD

Nå dersom alt som fødes også må forgå, Er det ikke mulig at Gud kan være Formet av mannens lår og av en livmor; Men Gud alene er én og all-høyest, 5 Han som skapte himmelen og solen og stjernene og månen, Fruktbærende jord og havets bølger, Og høie fjell og munningen av varige kilder. Han frembringer også en stor mengde Av skapninger som lever midt i vannene, 10 Talløse; og de krypende ting Som rører sig på jorden, holder han i live, Og brokete, fine, skingrende fugler, Som ferdes i luften med skarpt susende vinger. Og i fjellenes ville daler blir satt 15 Dyrenes ætter, og for oss dødelige gjort Alt kveg undergitt; og det gudformede menneske Innsatte han som hersker over alle ting, Og under mennesket la han alle mangfoldige ting, Ufattelige ting. 20 For hvem av dødelig kjød kan kjenne alt dette? For han selv alene, som skapte disse ting I begynnelsen, vet det, den uforgjengelige, Evige Skaper, som bor i himmelen, Som gir de gode en langt rikere lønn av godt, 25 Men vekker vrede Og harme over de onde og urettferdige, Og krig og pest og tårefylte trengsler. O mennesker, hvorfor, forgjeves oppblåst, Rykker I eder selv op med roten? Skam eder Å guddommeliggjøre mårdyr og uhyrligheter. Er det ikke vanvidd Og raseri som tar fornuftens sans bort, Når guder stjeler fat og bærer bort leirkrukker? I stedet for å bo i den gyldne himmel I overflod, se dem bli fortært av møll Og overtrukket med tykke spindelvev! O dårlige, Som bøier eder for slanger, hunder og katter, Og ærer fugler og jordens krypende dyr, Steinbilder og statuer bundet sammen, Og steinhauger ved veiene — disse ærer I, 40 Og også mange andre tomme ting Som det endog er skam å nevne; Disse er de fordervelige guder hos vettløse mennesker, Og fra deres munn utgytes dødelig gift. Men hos ham er liv og evig lys,Uforgjengelig, og han utøser en glede Søtere enn honning over rettferdige mennesker; Og for ham alene skal du bøie din nakke, Og blant gudfryktige liv legge din vei. Idet I forlot alt dette, i en gal ånd 50 Av dårskap, tømte I helt Den kalk av dom som varfylt til randen, meget ren, Tett sammenpresset, tynget, og dog ublandet. Og I vil ikke våkne av eders drukken søvn Og komme til edru forstand, og erkjenne Gud Som kongen som fører tilsyn med alle ting. Derfor kommer over eder det glimt av strålende ild; Iskal bli brent med fakler Den hele lange dag gjennom en evig tidsalder, Ved eders falske og unyttige avguder i skam. 60 Men de som frykter den sanne, evige Gud, Arver livet, og de bor evindelig I Paradis’ fruktbare mark, Og eter søtt brød fra den stjerneklare himmel.

(4)

KORT FRAGMENT

Hør mig, o mennesker: den evige Konge regjerer.

(5)

SKAPEREN ER ÉN

Han alene er Gud, den uinnskrenkede Skaper; Han fastsatte mønsteret for menneskets skikkelse, Og blandet selv alle dødeliges natur, Han, all livs frembringer.

(6)

ILD I NATTEN

Når han kommer, Skal en røkfull ild være i nattens mørke.

(7)

DEN ERYTRAEISKE SIBYLS KLAGE

Den erytræiske sibyl, idet hun tiltaler Gud, sier: Hvorfor, o Herre, pålegger du mig nødvendigheten Av å profetere, og tar mig ikke heller bort fra jorden Og bevarer mig til den saligste dag For ditt komme?

ANONYM FORTALE TIL DE SIBYLLINSKE ORAKLER

Dersom det arbeid som nedlegges ...

...

Og for at dette ikke skal synes utrolig, vil jeg fremføre ...

...

Dette har sibyllen sagt enten fordi mann og hustru, når de forenes, blir ett kjød, eller med den tanke at Gud av de fire elementer, som står hverandre imot, dannet både verden og mennesket.

LACTANTIUS’ BERETNING OM SIBYLLENE

En av de fyldigste beretninger om sibyllene som vi eier ...

DEN ERYTRÆISKE SIBYLS KLAGE

Kildeteksten for denne norske oversettelsen er hentet fra følgende webadresse -

https://sacred-texts.com/cla/sib/index.htm

Denne oversettelsen har fått overskrifter 2026.

Norsk oversettelse utarbeidet ved hjelp av KI (AI), 2025.