Maristfamilien i verden

Vår grunnlegger, Jean Claude Colin, hadde fra først av en visjon av maristene som et tre med flere grener, en kongregasjon med én ledelse for flere grener, maristpatre (SM), maristsøstre (SM), legmarister, maristbrødre (FMS) og marist misjonssøstre (SMSM). Dessverre viste det seg at en slik visjon ikke ble godtatt av Vatikanet da ordenen skulle godkjennes. Hver gren måtte deretter ha sine egne regler, egne ledelser og bli godkjent hver for seg. Maristpatrene ble godkjent av pave Gregor XVI den 29 april 1836.

Pater Colin forsto maristene fra begynnelsen av som et fellesskap av kommuniteter, som viste mangfoldet av kvinner og menn, ordensfolk, prester, legfolk, generasjoner, samfunnsoppgaver, tjenester og kulturer. Fellesskapet innen maristfamilien skulle være som et forsøksprosjekt for hvordan man kunne bygge fellesskap innen hele Kirken.

Maristene måtte innrette seg etter Vatikanets krav, men har i ettertiden ikke gitt slipp på overbevisningen om den felles inspirasjon for alle grenene. Det har blitt særlig tydelig etter Det Annet Vatikankonsil, som oppfordret alle ordener og kongregasjoner om å finne tilbake til den opprinnelige inspirasjon fra grunnleggelsen.

Legmarister: De fleste prester har lenge tenkt og handlet som om det var legfolkets oppgave å bistå presten i hans sendelse, mens det i virkeligheten er presteskapets oppgave å myndiggjøre og bistå legfolket i Guds folks sendelse, nemlig å vitne om Ordet i verden. Vår grunnlegger omtalte legfolk som ”en bro til sjelene”, som Kirken kunne nå synderne ved. Kirken må gå utenfor seg selv for å møte den nye tidens virkelighet. Hvor profetiske hans ord fortoner seg i dag! Legmarister kan fremme denne forvandlingen ved å arbeide med og innenfor Kirken, og hjelpe med å gi den et mer kvinnelig ansikt, mer lik Maria.

Maristbrødrene driver nå skoler og høyskoler, men fra begynnelsen av var de opptatt av å forme hele mennesket, og legge til rette for religiøs modning, slik deres grunnlegger, hl Marcellin Champagnat, så det: ”Å oppdra et barn er mer enn å lære det å lese og skrive, mer enn å gi det de første grunnkunnskaper. Slik undervisning ville være tilstrekkelig for et menneske, hvis det bare var ment for denne verden, men barnet har en helt annen bestemmelse, det er skapt for himmelen og for Gud, og det er for dette målet at barnet må oppdras. Derfor er å utdanne et barn å la det få se dette høye og opphøyede mål og gi det midlene til å nå dit.

Maristmisjonssøstrene startet som en gruppe kvinner som arbeidet sammen med maristmisjonærene på stillehavsøyene. Et av de første medlemmer etter at gruppen ble en orden, skriver i et brev om sitt kall: ”Man må si: ’Mester, vi har forlatt alt’ og så kunne legge til ’vi har forlatt oss selv’. Det er det vanskeligste. Vårt kall er å være glemt, et liv skjult i Gud. Vår iver er Marias stille iver uten oppstyr, iblant forstår vi ingenting selv, alt skjer så stille. Vår stillhet skal være stillheten i Marias hjerte, men dypt nede er den ilden som brenner foran Gud i det skjulte”.

Maristsøstrene startet som en håndfull unge engasjerte kvinner, med undervisning av barn, og hjemmesykepleie, i nært fellesskap med de første patrene: ”Enkelhet, den aller største enkelhet, skal være din eneste pryd… En maristsøsters eneste ønske skulle være å etterligne den lille familien i Nasaret… Vær alltid som et samlende bånd mellom dine søstre, så de alle kan være av ett hjerte og ett sinn…”

Det finnes marister av forskjellige grener i alle verdensdeler. Det er rundt 1000 patre, 4000 brødre, og ca 1000 søstre/misjonssøstre i rundt 40 land i verden. Patrene står særlig sterkt i Oseania, New Zealand, Australia, USA og i Frankrike, hvor maristene ble grunnlagt. I tillegg kommer noen titusener legfolk som er formelt eller uformelt tilknyttet maristfamilien.