Februar 2020

Publiseringsdato: Jan 31, 2020 4:20:49 PM

«Marias hjerte, mer enn andres, er ydmykt og i stand til å ta imot Guds gaver. For å bli født som menneske valgte Gud nettopp henne, en enkel ung kvinne fra Nasaret. Hun bodde ikke i maktens og rikdommens palasser; hun gjorde ikke noe utenom det vanlige. La oss spørre oss selv (dette vil vi ha godt av): Er vi parat til å ta imot Guds gaver? Eller foretrekker vi å stenge oss inne i ulike former for sikkerhet, materielt, intellektuelt, fremtidsrettede planer?»

Pave Frans, 9 .oktober 2016

Festen for Herrens fremstilling i templet den 2. februar gir oss innsikt i Marias kall. Lukas forteller at hun og Josef forstår lite av det som Simeon og Anna vitner om. De er kommet til templet i Jerusalem for å gjorde de lovbestemte ritualer med hennes førstefødte sønn. De hører profetiske utsagn om Barnets betydning i Guds plan for Israel, noe mer detaljert enn de hittil har kunnet ane.

Simeon forteller Maria mer om følgene av sitt ‘ja’ til engelen Gabriel. Et sverd skal gå gjennom hennes hjerte. Dette er berøringspunktet mellom Marias kall og ordenslivets kall. Den 2. februar feires i kirken som ordenslivets dag, en anledning for ordenssøstre og -brødre å fornye sine ordensløfter, sine ‘ja’ til Guds kall. Også de skal kjenne et sverd i hjertet ved å leve i lydighet, kyskhet og fattigdom.

Benevnelse av løftene er noe arkaisk: ‘Lydighet’ er ikke militært, men betyr å delta i kirkens lydighet overfor Gud og menneskers nødrop; ‘Kyskhet’ betyr ikke å gå uten vennskap hele livet, men å gi avkall på ekteskap, seksuallivet og familie for å vie seg helt og holdent til bønn og misjon; fattigdom betyr ikke fornedrende lutfattigdom, men å leve enkelt hva bolig, klær og kosthold angår. Maria har alltid vært et kjært forbilde for de som har kjent seg kalt til ordenslivet.

Hva har dette å si for oss katolikker i dagens Norge? Mange av oss har konvertert til katolisisme og enda flere har flytte hit fra katolske land, men få er født og vokst opp i katolske hjem i Norge. Derved er det stor uvitenhet om ordensfolkets bidrag til kirkens moderne historie her på berget. Selvsagt var Maria et meget viktig forbilde i kampen mot hjemlengsel, ensomhet, harde kår.

Det ble tillatt med katolske menigheter fra 1843 og etter hvert kom søstrene, St Elisabetsøstre i Alta, St Josephsøstre i Oslo og senere flere. Stort sett drev de med det som manglet på den tid, og flere byer fikk sitt første sykehus takket være våre søstre, som derved skapte mye ‘goodwill’ for oss ofte misforståtte katolikker. På 1950-tallet var en firedel av sengene i norske sykehus i regi av katolske søstre, men den gang var en på femti av trosfeller i landet ordenssøster.

Nå er både skoler, aldershjem, barnehager og sykehus drevet videre av legfolk oftest i søstrenes ånd, men hva med det som virkelig ga de små menigheter energi og kraft, nemlig kommunitetens bønn? De fleste menigheter var også ledet av ordensprester, som led i ensomhet, siden de måtte bo langt fra sine medbrødre.

Det er lett å forestille seg Marias rolle som forbilde og trøster mens disse, stort sett utlendinger, bygget opp kirken lokalt. Nå mangler vi disse ordensfolk og bønnetjenesten faller under legfolkets ansvar. Vår bønn for kirken, for paven, også når vi ikke er enige med ham, for biskopen, også når vi er uenige med han, for vår prest og menighetsråd, også når de tar beslutninger vi ikke synes om. Ubetinget bønn er en del av vårt kall, og skulle aldri blitt overlatt til munker og nonner! Hvis vi vil leve ‘i Marias ånd’ kan vi ikke begrense vår forbønn til egne og egen families behov.

Rory Mulligan, sm