Juli 2014

”Menneskeheten er svært syk. Den vil trenge sterk hjelp ved tidens ende. Det er den hellige Jomfru som skal gi den. Mine herrer, la oss være lykkelige over å tilhøre hennes Selskap og bære hennes navn.”

Jean-Claude Colin, 19. januar 1848

Ferietid kan være en utfordring for bønnelivet. Rutinen som hjelper oss hele året, er borte, og vi må til stadighet finne rom til bønn. Rart, ikke sant? Vi har tross alt langt mer fritid enn ellers. Naturen tåler ikke tomrom, og ferien blir fort stappet tett med det ugjorte, det glemte og det fornøyelige.

Vi marister kan holde fast med vår daglige Magnificat som en forankring. Hvis vi koble de tusen gjøremål og fornøyeligheter til Guds inngrep i våre liv kan det hele bli til en riktignok noe kaotisk, men likevel ekte lovsang. En Magnificat i feriemodus, kan vi si.

I juli feirer vi Norges nasjonalhelgen, den hellige Olav. Som døde for troen i 1030, på Stiklestad like ved Levanger. I gamle norske kirker var det alltid to sidealtere, det ene til ære for Guds Mor, det andre for St Olav. Olav var viking, og hans omvendelse i Rouen i Frankrike i oktober 1014 til tross, var det noe av vikingen over ham livet ut. Det kan tenkes at Maria var meget viktig for folk i middelalderens Norge for å finne balansen i livet, - å være ivrig og standhaftig som Olav, men mild og ydmyk som jomfruen fra Nasaret.

Den 23. juli er en spesiell dag for marister. På denne dag i 1816 avla 12 unge prester og prestekandidater et løfte om å opprette ’Societas Mariæ’ under en andakt i valfartskapellet på Fourvière, Lyon. Det opprinnelige dokument med deres underskrifter er oppbevart i kapellet. Løftet regnes for å ha vært starten på hele maristprosjektet. Dette bar preg av Marias inderlighet, beskjedenhet, beslutsomhet og glede. Legmarister engasjerte seg i flere karitative tiltak, særlig i byen.

Når kirken minnes Marias foreldre, noen dager senere, må vi lese mellom linjene fordi evangelistene forteller oss ingen ting om dem. Men hun hadde unektelig foreldre, som også hadde navn. Tradisjonelt er de kjent som Joakim og Anna. Maria var i sitt barndomshjem da erkeengelen Gabriel besøkte henne. Hvordan forklarte Maria seg for dem og for Josef? Hvordan kom hun til Elisabet? Fjellbygdene i Judea var over 100 km unna og en tenåringsjente ville neppe ha fått lov til å reise alene. Kan det tenkes at Elisabets svangerskap hjalp foreldrene til å skjønne at det var ved et Guds inngrep at begge var blitt med barn? Vi vet ikke, men får lov til å spørre og undres.

Juli slutter med festen for Ignatius av Loyola, som stiftet jesuittene på 1500-tallet. Som følge av intriger i Roma hadde paven oppløst jesuittordenen i 1773 slik at jesuitter ikke fantes da Colin og hans venner avla et løfte om et Maria selskap. Maristene så det som et mål å gjøre som jesuitter ville ha gjort, men på en annen måte, på Marias måte, diskret og stillferdig.

Colin siterte en av den første gruppen som hadde fortalte om en personlig åpenbaring hvor han hørte Maria si: ”Jeg var Kirkens støtte ved dens fødsel, og det skal jeg være igjen ved tidenes ende” – ”Helt fra begynnelsen av vårt Selskap var disse ordene vårt grunnlag og vår oppmuntring. De var alltid med oss. Vi arbeidet i den retning, om jeg kan si det slik.”

Jean-Claude Colin, 19. januar 1848