August 2014

”Vi tar ikke noen kongregasjon som vårt forbilde, vi har intet annet forbilde enn den nyfødte Kirken. Selskapet begynte som Kirken; vi må være som apostlene og dem som sluttet seg til dem og som allerede var tallrike. Et hjerte og en sjel. De elsket hverandre som brødre. Og så, åh! Ingen vet hvilken hengivenhet som apostlene hadde for den hellige jomfru!”

- J-C. Colin, i samtale med Gabriel-Claude Mayet, våren 1841

August er en overgangsmåned. Sommeren tar slutt og viker for høsten; feriene tar slutt, og skolen starter opp igjen. I kirken er påske og pinse tilbakelagt for i år, og nye menighetsråd tar mål av seg å sette nye tiltak ut i livet på denne siden av jul. Det er nå vi kan høste og lagre, samles og lære, gjennom noen rolige sammenhengende måneder, som for det meste rimer med hverandre.

Også for oss marister er august en overgangs måned på grunn av den store fest som feires på den 15de. Marias innsovning var foranledningen til hennes opptagelse i himmelen, slik kirken har lært. Mange katolikker har inntrykk av at kirken påstår at Maria ikke døde, men kirkens lære har aldri vært presis på dette punkt. Det er mer korrekt å si at ved slutten av hennes liv, før eller etter døden – vi vet ikke, ble Maria tatt opp til himmelen. Det er viktig å huske at kirken mener at hun var en passiv mottager av dette privilegium, i motsetning til Jesus, som for opp til himmelen, til Faderens høyre hånd.

Det er lett å forstå kunstnere som foretrakk å male et bilde av en høyst levende Maria, istedenfor å forestille henne med øynene lukket i dødens øyeblikk og båret av flere engler. På mange bilder ser hun ut som frisk og ung, men i virkelighet må hun ha vært minst 50 år gammel, - på den tid regnet som en eldre kvinne. Uansett var overgangen stor og noe for de kristne å feire.

Tidlig i kirkens historie ble det gjensidige oppdrag som Jesus ga Maria og Johannes mens han døde, nemlig å ta vare på hverandre, forstått som gjeldende for hele kirken. Som mor til kirkens Hode, skulle Maria kjenne seg som mor til hele Kristi Legeme. Allerede i urkirken ba de troende om hennes forbønn. Vi marister har ofte lyst til å be Maria om å be med oss, ikke bare be for oss, siden vi ikke skal være passive i dette.

Det er fordi hun nå blir uten mannlig forsørger/forsvarer, i det hun ikke har andre sønner, at Jesus ber den disippel han hadde kjær om å ta sin egen plass. Evangeliet sier nøkternt: Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg, - men vi undres om den unge Johannes hadde eget fast bosted. Detaljene får vi ikke vite, annet enn at hun var blant disiplene som var samlet i bønn etter Jesu himmelfart. Vi kan ta det for sannsynlig at hun også var med ved Den hellige Ånds komme, pinsedag, men bare en muntlig tradisjon forteller at hun og Johannes flyttet til Efesos i dagens Tyrkia.

Kan vi la våre meditasjoner i august kretse rundt Marias overgang fra å være Jesu mor blant hans disipler til å være alle troendes mor og forbeder utenfor tid og rom? Blant annet kan vi spørre oss, litt undrende, hvor mye forstod hun av Guds plan på sine gamle dager, med Jesu oppvekst og offentlige liv, død og oppstandelse i minne. Hun må ha vært overrasket over apostlenes forkynnelse pinsedag og den nyfødte Kirkens vekst. Fortsatte hun å gjemme alt i sitt hjerte og grunne på det?

”Mine herrer, det er et stort mysterium at Vår Herre lot Vår Frue være på jorden etter sin himmelfart. Apostlene trengte henne for at hun kunne veilede dem. … Ved tidens ende skal hennes beskyttelse vise seg enda klarere. … Man vil merke hennes hånd enda bedre enn i begynnelsen.”

– J.-C. Colin, 21. sept. 1846