Januar 2012

”Ved andektig å vende sin tanke mot Maria og betrakte henne i lyset av det menneskevordne Guds Ord, trenger Kirken med ærbødighet dypere inn i Inkarnasjonens opphøyede mysterium og blir stadig mer likedannet med (Kristus) sin Brudgom.”

- II Vatikankonsil, konstitusjon om Kirken, kap. 8, #65

Det er snart femti år siden Kirkens biskoper, samlet til det 2. Vatikankonsil, tilføyde et kapittel om Jesu mor til dokumentet om Kirken. De syntes at noe av det viktigste ved Maria var hennes rolle som modell. Hun skal være modell for hele Kirken som er kalt til å være Herrens tjener, og de troendes mor. De valgte meget bevisst å plassere henne i Kirken og ikke betrakte henne som noe over eller utenom den.

En følge av dette ble en ny festdag: ”Maria, Guds hellige mor”, 1. januar hvert år, d.v.s. en uke etter jul og en uke før Herrens åpenbaring. Valg av dato understreker noe som var meget viktig for konsilfedrene, nemlig at Maria viser oss hvordan vi skal forholde oss til begge fester. Mens gjeterne fortalte ivrig om englene som fylte nattehimmelen med sang, og alle som hørte dem ’undret seg storlig over det gjeterne fortalte, forteller Lukas: Men Maria gjemte på det alt sammen og grunnet på det i sitt hjerte.

Lukas gjentar dette etter at Jesusbarnet blir funnet i templet og ellers antyder det noen ganger i sin beretning om Jesu barndom. Dette trekk ved hennes personlighet kan vi kristne lære av, vil marister gjerne ha sagt. Vår tid er lite mottagelig for mysterium i noen form. Til og med i våre personlige forhold analyserer vi oss selv og hverandre til døde; ikke til hver enkelts fysiske død, men til de personlige forholdenes død.

Maria er overveldet av Guds handlemåte. Hun som er Herrens tjener får i oppdrag å være den Han, som menneske, gjør seg helt avhengig av, for trygghet, for næring, for varme, for anerkjennelse, for veiledning og oppdragelse etter hvert. Ord dekker bare brøkdeler av alt dette, fordi ord har sitt innhold fra menneskers felleserfaringer, men mysteriet ligger utenfor disse erfaringer.

Samtidig har Maria en form for makt over Gud, i Hans selvvalgte avhengighet. Hun har en makt som ingen kunne ha drømt om, men Gud stoler på henne å bruke den helt ansvarlig og ikke egennyttig. I omtrent alle religiøse bestrebelser etter å få kontakt med det guddommelige har det vært en lengsel etter å kunne styre Gud, benytte Gud som redskap for egne ambisjoner. På det mest primitive har dette ført til forsøk på magi. Altså det stikk motsatte av det Lukas beskriver, og Maria grunnet på i sitt hjerte.

Hvis vi kan lære av Marias eksempel vil vi utvikle en åndelig tålmodighet hvor vi kan la Gud være Gud, ubegripelig, ufattelig, uransakelig og samtidig nær, nærmere oss enn vår egne tanker om oss selv, adspredte som disse er med all slags gjøremål og delvis falske bilder av oss selv. Samtidig vil vi få rom for andre, med full respekt for deres annerledeshet, for hver og en er et mysterium og et Guds barn.

Alt Lukas forteller oss om Jesu mor er som ulike gjenklanger av hennes ”Fiat”, hennes ”Jeg er Herrens tjener; det skje meg som du har sagt” og lærer oss hvordan vi mennesker gradvis kan få sans for Guds veier for så å være åpne for innsikt i Jesu bønn i Getsemanehagen: ”La ikke min, men din vilje skje”.

”Som den trofaste tjenerinne lever hun ut sitt JA selv ved korset. Som mor grunner hun i sitt hjerte over Jesu gjerninger, og forbinder dem der med Skriftens ord. Hun går i forbønn for vertskapet i Kana og ber med disiplene frem til pinse”.

– fra Maristpatrenes grunnregel, nr.67