Mai 2013

”La oss være ved godt mot og arbeide hardt, men alltid ”ukjent og ubemerket”. … Selskapet må starte en ny Kirke, - på nytt! Jeg mener ikke dette bokstavelig; dét hadde vært blasfemisk. Men likevel på én måte, ja, vi må starte en ny Kirke.”

- Jean-Claude Colin, under middagen, 27.sept. 1846

Blomstermåneden mai er tiden for å ære Jesus mor ifølge katolsk tradisjon. Hennes besøk hos Elisabet minnes med en festdag i slutten av måneden. Hele vårens vakre fargespill i naturen stemmer med den unge Marias livsglede og hengivenhet mens hun synger til Guds ære. Og vårens uventede og overraskende nye liv stemmer med den hittil barnløse Elisabets glede.

Marias gjesting hos sin tremenning gir et livsbejaende budskap på flere plan, - en ung pikes livsglede, en ung mors glede over nytt liv som spirer frem, en Guds tjener som får bekreftet det kall hun har sagt ja til, en from jødes forventningsglede om at løftet om Messias skal oppfylles. Det er et budskap om håp, - også det på flere plan, begge er tatt med i Guds plan, begge har mye å se frem til, de barn de bærer blir til velsignelse for alle mennesker. Og Elisabet er den første til å anerkjenne Marias barn som sin herre.

Men allerede den 13.mai får vi minnes et håpets tegn, nemlig Marias åpenbaring i Fatima. Den satte i gang en bønnemobilisering i den katolske kirke over hele verden, - bønn for Russlands omvendelse fra den materialistiske kommunismen som nylig hadde erobret landet. Det var på denne dag at pave Johannes Paul II ble forsøkt drept på Petersplassen. Han mente selv at han ble spart ved et mirakel, ved Marias forbønn, og han dro ved første anledning til Fatima, som pilegrim, i takknemlighet.

Valfartsstedet har hatt stor betydning som et håpets tegn all den tid kommunismen herjet og truet verdens fred. For mange har Fatima og kommunismens fall vært et symbol på bibelens bilde av kvinnen som skal tråkke på den onde og knuse dens hode. Alle ser i den utvikling en virkeliggjøring i vår egen tid av den andre delen av Marias ”Magnificat”, - at Herren støter de mektige ned fra tronen og opphøyer de ringe.

Siden Maria ansees for å være forbilde for Kirken og for den enkelte troende kan vi synge hennes lovsang liksom for egen regning, ut i fra den nåde og det kall som Kristus har gitt oss. Vi kan glede oss over at de talentene vi er blitt betrodd, gir oss anledning til å bidra til Guds Rikes komme. Da kan vi oppleve noe av Marias spontane glede som et Guds barn og nyte den frihet som hennes Sønn vant for oss.

”Må de følge Marias fotspor, uberørt av verdslige tanker, eller havesyke for jordiske ting, … og være opptatte kun av Kristi og Marias vilje, ikke av egne interesser.”

- Maristenes Grunnregel 1873, #50