Februar 2019
Publiseringsdato: Jan 31, 2019 10:55:41 PM
«Marias kirke følger Maria opp i fjellene, går sammen med henne og møter livet, … og selv om mye kan synes livløst, er den på utkikk etter det som kan bli, etter muligheter, etter det liv som pulserer.»
Francois Marc, Frankrike
Annen februar feirer kirken minnet om Herrens fremstilling i templet (Lukas 2, 22-40) Alle som Lukas beretter om, er blitt kalt til å spille en rolle i Guds plan for det lille Barnet som bæres frem: - Simeon, som en profet som har fått et personlig løfte om å få se frelseren, - Anna, også som et vitne til barnets identitet, - Josef, som ifølge Matteus er den lydige og rettskafne Guds tjener som får alle instrukser fra Gud for å ta vare på Barnet og dets mor, - og Maria, som ble kalt til å unnfange og føde Frelseren som menneske.
Disse fire handler på grunnlag av et personlig kall og i kraft av en nådegave til å kunne følge det. Anna har viet sitt liv til bønn. Simeon har vært et bønnens menneske i trofast tjeneste i templet. De to tar imot Den hellige Familie i bygningen hvor løftet om Messias er blitt forkynt i generasjoner. Når en skjønner hvor de står som Herrens tjenere, er det lettere å se hvorfor kirken har valgt denne fest som «Ordenslivets dag». Festens budskap er myntet på hele kirken, ikke bare på nonner og munker, men som vi også feirer ‘farsdag’ og ‘morsdag’ er det fint å feire denne variasjon på vårt kristne kall, - det formelle ‘gudviede liv’.
Alle er vi kalt til å dyrke dydene tro, håp og kjærlighet. Tro er ikke bare noe å ha, men noe å være; vi skal være trofast, med andre ord lydige. Hele kirken skal være lydig som Guds tjener, det nye Israel, - lydig mot de fattiges nødrop, lydig mot vår neste. Håp bryter frem allerede i vår hverdag, og i vår verden for de som ser med troens øyne, men peker hele tiden mot det evige liv, som kallet til sølibatet også gjør. Kjærlighet bruker aldri andre mennesker, men elsker dem; den elsker ikke ting, penger o.l., men bare bruker dem, som er tanken bak fattigdoms løftet. Alle er kalt til å leve disse evangeliske dyder som svar på det vi kjenner som Guds kall til oss personlig.
Men også vi skal møte korset; det er ikke bare Maria som skal dele Jesu smerter, slik Simeon forutser. Hvordan takler vi utfordringen? Tradisjonell fromhet sier at vi bør ‘ofre’ lidelsen (nederlag, sykdom, avvisning o.l.) sammen med Vårherre for å veie opp mot egne og verdens synd. Vi kan også gjøre våre smerter til forbønn, særlig for alle som er utsatt for et liknede kors. Eller vi kan gjøre den til en stedfortredende botsgang for andres ondskap.
Kanskje aller best vil det være å meditere over Kol. 1, 24, hvor Paulus sier at de lidelsene han gjennomgår ‘fullfører alt som ennå mangler i Kristi lidelser’. Dette er vanskelig å fatte, inntil en tenker på Jesus som hode på en mystisk kropp der vi utgjør cellene. ‘Hodet’ fortsetter å lide gjennom generasjoner i våre smerter.
Derved øyner vi håp i de kors vi møter, i selve smertens mørke, slik Maria gjorde inntil hun fikk i oppdrag på Golgata å være mor for Johannes og for oss.
Rory Mulligan, sm
Fester og søndager
02 Herrens fremstilling i templet; Ordenslivets dag.
03 4.søn år C, Ev: Lk 4, 21-30 (Jesus fravist fra Nasaret)
06 Paul Miki og ledsagere, - martyrer i Nagasaki i 1597.
10 5.søn år C, Ev: Lk 5, 1-11 (Det store fiskefangst)
11 Vår Frue av Lourdes
14 Kyrillos og Metodius som forkynte på Balkan og i Øst-Europa på 800-tallet.
17 6.søn år C, Ev: Lk 6, 17.20-26 (Salig- prisninger)
22 Peters stol (embete)
24 7.søn år C, Ev: Lk 6, 27-38 (Barmhjertighet)
Pavens intensjon:
At ofrene for menneskehandel får hjelp til å gjenvinne sin verdighet.
Forslag til forbønner:
At de unge katolikker som har vært i Panama evner å formidle gleden og iveren de erfarte der, spesielt under messen som pave Frans feiret med dem.
At Den hl. Ånd må lede paven og biskopene som samles i Roma denne måneden for å finne bedre tiltak mot misbruk av unge i kirken.