Desember 2012

”Bryt ut i jubel, Sions datter, Israel, rop av fryd! Gled deg Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte … Herren … er hos deg. Du skal ikke lenger frykte noe ondt.”

Profeten Sefanja 3, 14-15

Gjester til byen Lyon, hvor Societas Mariæ, for å bruke maristenes offisielle navn, ble født, får en helt spesiell opplevelse den 8. desember. Da feires Marias uplettede unnfangelse og ifølge tradisjon setter beboerne små lys langs alle vindusbrett, for å ære Maria og for å takke for at byen ble spart for krigshandlinger under den franco-preussiske krig i 1871, da ved Maria, den uplettedes forbønn. Siden byen er delt i tre av to store elver som da reflekterer de tusener små lys, gjør dette et sterkt inntrykk på gjester.

Tanken om Marias fritagelse for arvesynd hadde vært levende og temmelig utbredt i kirken gjennom tiden, - ikke alltid med støtte av et flertall av teologer. Tanken bunner i den eldste skapelsesberetning om kvinnen som ville trampe på og knuse den onde. Eva var kvinnen som lot seg friste av den onde og adlød ham. Maria er den andre Eva som ikke skal frykte ham, men seire over ham.

Læren om Marias uplettede unnfangelse ble definert som dogma og offisiell katolsk tro bare i 1850. Mange oppfattet Marias åpenbaringer i Lourdes i 1858 som en bekreftelse av denne lære. Den unge Bernadette hadde vanskelig for å uttale Marias tittel. Hun forstod ikke hva ordene betydde heller. Soknepresten som hun fortalte om damen hun hadde sett og som brukte denne tittel om seg selv, var forbauset over at piken kunne nevne noe som bare de lærde visste om.

I grunnen burde vi være litt forsiktig i vår begeistring. Det festen dreier seg om er at Maria ble forberedt til den tjeneste Gud hadde tiltenkt henne, ved at han skånet henne for syndefallets følger. Men det er nettopp slik Gud har tenkt deg og meg opprinnelig! Ja, vi tror ikke at Gud ønsket syndefallet. Derved betrakter vi Maria som det helt normale Guds barn, blant alle som Gud har skapt, men som ellers uten unntagelse er blitt skadet, handikappet, ute av stand til å følge sine gode ønsker, og tilbøyelig til å gi etter for fristelser. Hvis vi er uforsiktig i vår iver kan vi lett gi andre inntrykk av at Gud skapte oss som syndere og at Maria er en større unntagelse enn meningen er.

Allerede fra den hellige Ireneus sin tid (ca. året 170) var det en utbredt oppfatning at Maria var den andre Eva, som ville gjøre om alt som Eva hadde utløst av ondskap. Dette ble nevnt i forbindelse med engelen Gabriels hilsen ”full av nåde” eller ”du som har Guds velbehag” og med hans befaling om ikke å frykte noe ondt av den grunn. Det var innlysende at Maria var den kvinne som 1. Mosebok beskriver som den som skal trampe på slangen og seire over den.

Når vi reflekterer over hvordan Maria var og er det normale menneske etter Guds plan, kan vi identifisere oss med henne og synge Magnificat sammen med henne, til tross for våre synder og svakheter, vi som er i utakt med Guds ønske for oss, som følge av arvesynden.

Kanskje kan noen av disse tankene gjøre det lettere å leve seg inn i Marias ventetid, hennes egen adventstid. Mens vi tenker over de mysterier i hennes liv kan vi la oss inspirere til en refleksjon over mysteriene i vårt eget liv. Vi kan se at Gud Sønn har kalt oss til å ”føde” ham inn i vår tid og til å lovsynge ham for alt det store han har gjort i oss, - at vi er kalt til å videreføre ringvirkningene av selve julemysteriet.

”Alle som hørte på, undret seg stort over det gjeterne fortalte.

Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.”

Lukas 2, v.18-19