November 2014

Publiseringsdato: Nov 03, 2014 8:4:48 PM

”Mine herrer, jeg gjentar gjerne disse ordene her: Jeg var Kirkens støtte ved dens fødsel, og det skal jeg være ved tidenes ende” Helt i begynnelse av vårt Selskap var disse ordene vårt grunnlag og vår oppmuntring.”

Jean-Claude Colin, ved middagsbordet, 19.jan.1848

I november minnes vi de avdøde. Først vier vi dem som levde et eksemplarisk kristent liv, vår oppmerksomhet. Helgenene viser hvordan Marias ”Magnificat” gjelder for alle – Herren gjør store ting i hele Guds Folk, det nye Israel. Kirken. Alle er kalt til å lovprise og takke ham. I alles liv kan vi finne spor av Marias ”Magnificat”. Hun som fødte Kirkens hode, ble kalt til også å være mor til alle som utgjør hans Legeme. Hun blir kalt helgenenes dronning av mange, men kanskje burde man heller kalle henne ganske enkelt for den helligste blant Kirkens helgener.

Marias sang, som innholder så mange av elementene i Jesu Bergpreken, regnes ofte for å være oppskriften på en helgen. Noen eksperter på bibelen ser i den et åndelig selvportrett fra Jesu side. Han kaller alle til å følge seg, leve og tenke slik han gjorde og i Bergprekenen gjør han det tydelig for oss hva dette innebærer. Det er ikke bare en oppsummering av hans budskap til oss, men en programerklæring, det han aktet å gjennomføre selv, en skildring av de verdiene hans identifiserte seg med.

De færreste av helgenene er blitt helligkåret. Mange av oss har kjent menn og kvinner som hadde en uvanlig fromhet, rettferdighetssans, gavmildhet, indre fred og grenseløs kjærlighet. Sannsynligvis var de helgener og til glede for Gud, men ukjent for Kirkens ledelse og derfor aldri anerkjent som helgener.

Den 2.nov minnes vi alle de som slett ikke var helgener, - den stor masse halvhjertede og lunkne, lite ondskapsfulle for det meste, men ubesluttsomme og uten ryggrad, med andre ord, som de fleste av oss. Vi ber vår Fader Vår og prøver å tilgi vår neste, i håp om Herrens tilgivelse. Og vi ber vår Hill deg Maria og ber henne gå i forbønn for oss. Kirken har en lang og rik tradisjon med de alminnelige kristnes bønner. Der har Maria en plass, - noen ganger for stor en plass, vil noen si. Men hun er der med oss på hele livets fest, når det oppstår problemer og særlig mot slutten. Hun fortalte ikke tjenerne på bryllupet i Kana hva de skulle gjøre. Hun ventet at de skulle høre på Jesus selv, for deretter å gjøre som han sa. Vi må regne med at hun har samme holdning til oss. Hun vil utfordre oss til å lytte til ham, å handle etter hans vilje. Vi skal ikke være passive og ”overlate til mor, å få ordne opp for oss!”.

Lengere ut i november, på den 21., feirer Kirken en mindre Mariafest, som nærmeste er gått i glemmeboken, nemlig Marias fremstilling i templet. Denne fest er knyttet til en kirke i Jerusalem som ble bygget i det 6.århundre, til minne om at Maria allerede som barn var viet til Gud. Festen bekrefter at Maria er et forbilde for oss, som alle er blitt viet til Gud i dåpen, som ”prest, profet og konge” ifølge ritualet.

Er det ikke slik at hos alle våre kjære avdøde, ikke-helgener, lunkne, syndere og troløse som de var, kan vi se spor, kanskje bare svake spor, av Marias ”Magnificat” som på poetisk vis oppsummerer de fleste av Bergprekenens verdier? Festen for hennes vielse til Gud kan hjelpe oss å finne vår vei, slik den vielse forberedte henne på å kunne svare engelen Gabriel ”Jeg er Herrens tjener, det skje meg som du har sagt.”

Rory Mulligan, sm

”Menneskeheten er svært syk. Den vil trenge sterk hjelp ved tidenes ende. Det er den hellige Jomfru som skal gi den. Mine herrer, la oss være lykkelige over å tilhøre hennes selskap og bære hennes navn.”

Jean-Claude Colin, den 19.januar 1848