Februar 2013

”Jeg overlater min skjebne til den guddommelige mesterens såre enkle dog usynlige, vilje og forblir ham nær i min ensomhet. … For en glede! – å kunne leve et misjonærkall og leve på Karmel, - de to vakreste kall samtidig.”

- Maristsøster Marie de la Croix, i et brev fra en liten øy i Stillehavet i 1860

Tanker om Maria i februar dreier seg mest om festen for Herrens fremstilling i templet, - en av Herrens fester, og det er ham som feires. De to profetene Simeon og Hanna ’kjenner’ ham, Guds Sønn som er blitt et spedbarn blant oss mennesker.

Begge disse eldre jøder var bønnens mennesker, og, med hjerte renset av et liv i bønn, kunne de ’se’ det guddommelige. Deres vitnesbyrd om Marias barn var mer offentlig, fant sted i templet i Jerusalem, i motsetning til Elisabets mer private og indirekte anerkjennelse da hun ønsket ”min Herres mor” velkommen.

Grunnen til tidligere generasjoners oppfatning av 2. februar som en Mariafest, var en from oppmerksomhet rettet mot hennes smerter. Simeon forutsier at hennes barn skal bli til fall og oppreisning for mange i Israel, skal være et tegn det skal stå strid om, og at Marias hjerte vil bli rammet av et sverd. Ved å meditere over Marias ulike smerter, trenger vi dypere inn i hennes kall som Herrens tjener. Hun deltar helhjertet i Jesu virke; hun kjenner sorg over folkets likegyldighet, hun kjenner smerten over ledernes avvisning av hans kjærlighet og godhet.

I hele denne utvikling ante maristenes stifter hvordan Maria må ha gått gjennom sin egen menneskelige versjon av Jesus fornedrelse som Paulus beskriver i Filipperbrevet kapittel 2 v. 6-8: ”Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død”.

Selvfølgelig mente Colin at dette, i tilfellet Maria, kun varen blek gjenspeiling av det som skildres i Filipperbrevet. Likevel var det nettopp dette han regnet for å være en forutsetning for at hun kunne tåle smerten under korsfestelsen. Fordelen for oss er at det samtidig gjorde henne i stand til å bli mor til Johannes, mor til Kirken, mor til oss alle. Hun som sto trofast under Jesu kors, står nå trofast ved vår side under alle våre prøvelser og nederlag. Dermed er det på plass å be om hennes forbønn. Av samme grunn kan vi synge de gamle Maria salmer som Salve Regina og Stabat Mater.

Rory Mulligan, sm

”Forresten, Maria har ansvar for oss, siden hun er vår mor, vår beskytter, vår leder og vår inspirasjon.

… Denne kommunitet er hennes verk. Det er hun som trakk oss alle til dette hus. Av den grunn bør hun skaffe oss de nådegavene hun ønsker for oss, i tillegg til alt vi har behov for av materielle ting.”

- Hl Marcellin Champagnat, sm stifteren av Maristskolebrødrene.