Juni 2012

”Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere. Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.”

Treenighetsfesten innleder junimåneden i år. Etter at liturgien har ledet oss gjennom hele Frelseshistorien, – fra Guds Sønns unnfangelse og fødsel til hans død og oppstandelse og videre til Åndens komme, feirer vi Jesu åpenbaring av Guds vesen som treenig. Festen burde fått mer oppmerksomhet i vårt trosliv, men usynlige mysterier kommer ikke opp på ’radaren’ til oss jordbundne.

Selv om det ikke finnes bilder av Treenigheten, hjelper ikonet til Rublev et stykke på vei. Han skildret de tre englene som besøker Abraham (1. Mosebok 18, 1-5) som nærmest gjennomsiktige himmelske vesener, innstilte på samhold, enhet og gjensidig kjærlighet. Han bruker besøket hos Abraham for å illustrere kirkens treenighetslære på symbolsk vis.

Ellers viser mange ikoner av jesusbarnet på Marias fang et viktig teologisk poeng. To stjerner, en på sløret over hennes panne og en på hennes ledige skulder, står for Faderen og Ånden, mens hun holder Sønnen, som hun har fått føde som menneske. Når vi leser ikoner slik får vi sans for Østkirkens ærbødighet overfor dem. Marister setter selvfølgelig pris på den tradisjonelle forståelse av Maria som Faderens datter, Åndens brud og Sønnens mor.

Festene som følger, Kristi legeme og blod og Jesu hjerte, betyr også mye for Marias plass i Guds plan. Paulus beskriver Kirken som Kristi legeme, et levende organisk legeme med Kristus som hode og oss som lemmer. Han vil ha kalt oss ’celler’ i vår tid. Som hode deler Kristus vår glede og vår sorg, mens det er han som holder oss levende. Siden Maria er mor til hodet på legemet er hun Kirkens og vår mor, – og deler på mors vis Sønnens og Kirkens glede og sorg. Kirken feirer en mindre Mariafest for hennes rene hjerte dagen etter Jesu hjertefest.

I mellomtiden har vi hatt den 6. juni, festdagen for en av de første marister, Sankt Marcellin Champagnat. Han stiftet marist skolebrødrene, som er et eget ordenssamfunn, langt større enn maristpatrene. Han så nøden og fattigdom i fjellstrøkene vest for Lyon. Etter den franske revolusjon var det lite som fungerte, og han forsto at skoler for fattige barn var et skrikende behov. Han samlet og lærte opp unge idealister som etter hvert ble dyktige lærere. Inspirasjonen var alltid Maria, ’vår gode mors’ eksempel. Marcellin var en som ledet ved selv å være i første rekke, om det gjaldt å starte en ny skole, få myndighetenes samtykke eller reise nye bygninger.

”Som kvinne og mor kjente Maria i sitt hjerte livets gleder og smerter. Sammen med Jesus levde hun i overgivelse til Faderen, helt til korsets fot. I Kristi, den Oppstandnes herlighet, hun får en spesiell rolle som mor til alle som vier sitt liv til Gud” – Maristbrødrenes grunnregel nr 18