April 2014

”Som den trofaste tjenerinne lever hun ut sitt JA selv ved korset. Som mor grunner hun i sitt hjerte over Jesu gjerninger, og forbinder dem der med Skriftens ord.”

- fra maristpatrenes grunnregel, nr,67

I år som de fleste år, feirer Kirken Påske i april. For marister er det særdeles lett å leve seg inn i begivenhetene fra Marias synsvinkel. Det betyr ikke å fokusere på henne og hennes smerte, men med henne å være nær Guds og hennes Sønn som lider og dør på korset.

Vi kan tro at livet sammen med Jesus i Nasaret hadde gitt henne økt forståelse for hans glade budskap, hans rene kjærlighet for mennesker. Hun var neppe på villspor som disiplene, med tanker på et nytt Guds rike på jorden, som en uavhengig og mektig politisk enhet. Hennes glede ved folkets begeistring under Jesu inntog i Jerusalem var kanskje noe dempet. Senere må hennes dypere innsikt i hans kjærlighet og rettferd ha fått henne til å kjenne hans smerte over å bli avvist, enda sterkere.

Evangelistene nevner ikke Maria når de beretter om Palmesøndag og dagene før Jesu død. Fromhetstradisjonen har likevel rettet blikket mot en moders smerte. Den 4de stasjon i korsveien er en påstand om at hun i hvert fall fikk blikkontakt med sin dødsdømte sønn underveis til Golgota. Vi kan bare aner hva for følelser dette utløste hos begge, - enda sterkere smerte for henne, kanskje et streif av trøst hos ham?

Sentralt i vår stille ukes meditasjon er synet av henne under korset. Uttallige kunstnere har skildret dette, mer eller mindre tro mot Johannes’ tekst. Han sier at ”under hans kors sto hans mor Maria, sammen med…”Hun lå ikke, knelte ikke, besvimte ikke; hun sto, slik vi synger i den tradisjonsrike ”Stabat Mater”.

Vi kan identifisere oss med de kvinner som var sammen med Maria og med disippelen Johannes. Deres nærvær må ha vært til trøst og støtte for henne, samtidig som hennes og deres nærvær må ha betydd mye for den døende Jesus selv. Også vår meditasjon betyr noe, siden Jesus fremdeles lider i alle som utsettes for vold og urett i vår tid, alle uskyldige, alle forfulgte, alle skremte, forlatte og skadede barn.

Lørdagen mellom langfredag og påsken, da døden hadde seiret og verden ennå ikke hadde opplevd oppstandelsen, må ha vært ufattelig tom. Synet som diktere og kunstnere har gitt av Maria som holder Jesu lik, preger den dagen, som er en spesiell anledning til å grunne på korsets mysterium. Vi kan, sammen med henne, minnes alle de etterlatte etter vår egen tids tragedier.

Evangelistene forteller oss ingen ting om Marias opplevelse av påsken. Vi får reflektere over hennes sannsynlige glede, uten å la fantasien løpe løpsk. Fromhet har fristet altfor mange til å fabulere over hva som ”måtte” ha skjedd i mange sammenhenger. Vi kan holde oss ganske nøkternt til påskens sentrale budskap. Selve oppstandelsen bekrefter vår tro på Jesus som Guds Sønn. Den bekrefter også hans løfte om et evig liv etter dette liv og i mellomtiden den hellige Ånds trøst og støtte. Vi kan glede oss over bildet av Maria som igjen har et gledens mysterium å grunne på i sitt hjerte.

Rory Mulligan, sm

”Lat din kjærleik i meg strøyma, så din son eg kan kje gløyma og han kjennast vil med meg. Sæle mor, vil du det gjera, at i hjarta eg fær bera her på jord min Frelsars sår?

”Stabat Mater” vers 10 og 11