Maristenes spiritualitet

Maristenes offisielle navn er Societas Mariae, som kan oversettes med Marias Selskap. Maristene får sitt navn fra Maria, Jesu mor, og ordet ’marist’ betyr derfor ’person som tilhører Maria og som fremmer hennes væremåte’.

Etter den franske revolusjon ble det svært vanskelig å finne prester til menighetene på den franske landsbygda. Jesuittene var blitt oppløst i 1773, men det var behov for prester som kunne arbeide i jesuittenes sted.

En varm julidag i 1816 klatret et dusin nyordinerte prester opp den bratte åsen, Fourvière, på vestsiden av Lyon i Frankrike. De skulle til valfartskirken øverst på åsryggen. Der ville de markere starten på en ny vekst, de ville opprette et Marias Selskap. De var sammen om dette fra tidlig av, men en av dem, Jean Claude Colin, ble til slutt bedt om å skrive Regelen. De var fast overbevist om at dette var Marias eget ønske: Hensikten var å takle de oppgaver som jesuitter tidligere hadde tatt seg av, – men som de ville gjøre på en helt annen måte enn jesuittene.

Marister vet godt at det de kaller ’Marias verk’ aldri skulle overskygge Kristi verk. Maria starter ikke noe på egen hånd, nei, hun er fullstendig knyttet til Guds vilje. Ikke desto mindre er hennes deltakelse i frelsesverket hennes egen. Som bilde på Guds nærvær speiler hun hans barmhjertige kreativitet. Hun er ikke bare et passivt verktøy i Guds hånd, men ”Herrens villige medarbeider og ydmyke tjenerinne” (Lumen Gentium, 61).

I det kirkefiendtlige Frankrike etter revolusjonen var det påkrevet å gå forsiktig frem, uten å vekke for mye oppmerksomhet. De ville arbeide ”i Marias ånd”, slik evangeliene skildrer henne: Herrens tjenerinne, ubetinget til disposisjon for Guds Ord, men ubemerket, nærmest skjult for offentligheten. Selv om dette uttrykket er blitt et kjernebegrep om maristene, kan det blir misforstått. Pater Colin ville absolutt ikke at vi skulle gå og gjemme oss når vi møtte på utfordringer i vårt virke. Langt fra hindre oss i å gjøre store ting for Herren, kan de hjelpe oss å bli fri fra all egeninteresse, slik at ingenting i vår livsstil eller hva vi sier kan hindre Guds Ord i å bli hørt.

Fra begynnelsen av skulle maristene drives av en tydelig ”misjonær rastløshet” og prøve å tråkke opp nye ukjente stier, gå fra sted til sted, særlig til steder som var i nød. Som apostlene, var maristene sendt for å forkynne Evangeliet og finne sin egen frelse ved å gjøre sitt ytterste for andres frelse.

For første gang i historien kommer et ordenssamfunn til syne i Kirken, som henter sin inspirasjon, ikke fra Maria i seg selv, men fra Maria i forhold til Jesus, til Kirken og til samtiden. Det var en meget klar og enkel idé: Hva ville skje hvis en gruppe mennesker bygget sin tanke- og væremåte med Marias nærvær i Kirken som forbilde? Maristene skulle dypest sett begynne en ”ny” Kirke, en Kirke som var annerledes.

En viktig måte å virkeliggjøre denne ”nye” Kirke på, er å se seg selv som redskaper for Guds barmhjertighet (Maristpatrenes regel, nr. 11). Maria kalles også for Barmhjertighetens Mor. Var det tilfeldig at de første marister avla sine første ordensløfter på festen for Maria, barmhjertighetens Mor, 24 september 1836, er det ikke tilfeldig at det hebraiske ordet for ’barmhjertighet’ er nært beslektet med ordet for ’livmor’. Marister prøver å få frem Guds ”kvinnelige” trekk og bidra til å bygge en kirke hvor medlidenhet, enkelhet og barmhjertighet er synlige.

Marias ånd lærer også marister at ”hvis de ønsker å være ekte sønner av denne kjære Mor, la dem hele tiden prøve å leve av hennes ånd, en holdning av ydmykhet, selvfornektelse, intim forening med Gud og en inderlig kjærlighet for sin neste. Så de må tenke som Maria, dømme som Maria, føle og handle som Maria i alle ting.” (Maristpatrenes regel, nr. 228)

”Selv om Maria var Guds mor og det fullkomne bilde på Kirken, holdt hun seg blant apostlene i den nyfødte kirken som en vanlig troende. For pater Colin var et liv som ble levd så i det skjulte og som likevel var så fruktbart for Kirken, forbildet på hva maristenes liv skulle være i enhver tidsalder.” (Maristsøstrenes regel, nr. 3)

Marister har en dyp kjærlighet til Kirken. En fransk maristpater, François Marc, har formulert sin visjon, som finner gjenklang hos mange marister i Europa:

Jeg vil gjerne legge inn et ord for Marias kirke, en kirke som lever Evangeliet slik Maria gjorde det.

  • Marias kirke følger Maria opp i fjellene til Elisabeth. Den er på utkikk etter det som kan bli, etter det livet som pulserer.

  • Marias kirke gleder seg og synger, i steden for å klage over sin skjebne og verdens elendighet.

  • Marias kirke vet at den er gjenstand for en kjærlighet gitt i frihet, og at Gud har en mors hjerte. Marias hjerte fortviler ikke over noen, og den er åpen, syndernes tilflukt, barmhjertighetens mor.

  • Marias kirke kjenner tvil og usikkerhet, tar del i samtalen, og godtar at den må lete.

  • Marias kirke lever i Nasaret i stillhet og enkelhet, men den går ut og snakker med de andre landsbyboerne.

  • Marias kirke står ved foten av korset. Den søker ikke tilflukt i en forsiktig taushet når mennesker blir knust. Med ydmykhet står den ved siden av den mest ubetydelige.

  • Marias kirke slipper inn pinsevinden, som løsner tunger. Den bare kan hviske: For å vinne seier la Gud ned våpnene. Vi lever i en mellomtid, menneskenes historiske tid. Og den historien er smertefull.

Men hver aften synger kirken Magnificat. Gud har ikke funnet at vår verden eller dens plager, dens vold eller dens ondskap har gjort den ubeboelig. Det er der han har møtt oss, og der på korset har vi sammen med Maria og Johannes sett barmhjertigheten, Guds åpne hjerte.