Januar 2020

Publiseringsdato: Dec 31, 2019 8:38:8 PM

«Marias kirke fortviler ikke over noen … Når den finner et menneske i veikanten som er såret av livet, blir den beveget av medlidenhet, og steller sårene med ømhet. Den er den trygge havn som alltid er åpen, syndernes tilflukt, ‘mater misericordiæ’, barmhjertighetens mor»

- Francois Marc, sm, Frankrike

Januar og året 2020 åpner med festen for Guds hellige Mor, Maria. Nyttårsdagen er fra før viet forbønn om fred: fred i verden, mellom alle land, i alle land, i alle hjem og i alle hjerter. Det er lett for oss som ser Jesu Mor som forbilde på det kristne liv, å slutte oss til bønn om fred på alle plan, om virkeliggjøring av julens budskap.

Vi ser også at en fornyelse av kirken i Marias ånd ville gi den et barmhjertighets preg stikk i strid med det selvskrytende og klerikale preg som så ofte har blokkert for den enkeltes tillit og tro. Pave Frans har betegnet klerikalisme, den holdning som opphøyer prestestand og hierarkiet til den ‘egentlige kirke’, mens legfolk oppfattes som forbrukere, som kirkens ‘spedalskhet’. Sterke ord, men han ser at klerikalisme har gitt dekning til mye misbruk av makt og gjorde mange av de skandaløse forhold som er kommet for dagen, mulig.

I Marias ånd virker marister, legfolk som ordensfolk, i ulike tjenester, men alltid med det for øye at Guds frelsesverk er motivert av Guds kjærlighet for hvert enkelt individ, for at hans bilde kan virkeliggjøres i hvert enkelt liv og for at Gud får regjere i alle hjerter for så å innlemme alle hjem og alle land i Guds Rike. I et slikt kirkebilde blir klerikalisme i enhver form et uharmonisk og fremmed element.

Det er for mye forlangt å vente at prester og ordensfolk alene skal avvikle denne arvede ukultur, - fordi den har to siden. Så lenge mange fromme legfolk fortsetter med en misforstått ærbødighet og kvier seg for å si sin mening eller ta et initiativ i kirkelig sammenheng, holder de ubalanse i live. Om bare flere kunne velge sine ord og kalle en spade for en spade, mens de insisterer på å bli akseptert som meningsberettiget. Er ikke dette fullt mulig, gjerne med alminnelig folkeskikk og respekt? Folkelig sagt, ved å gå på ballen, ikke på spilleren! Vil ikke dette utløse mye kreativitet og energi?

Nå ved årsskiftet leser vi mye i mediene om demokratiets krise i ulike land, med populisme og ‘fake news’ som stikkord. Burde ikke Kirken, det vil si vi, gå foran i kampen om respekt for individet og for minoriteter, for en sunn samfunnsdialog? Vi kan gjerne anvende Pave Frans sine tanker om synodale konsultasjoner som best egnet for beslutninger i kirken, både sentralt og lokalt.

Da vil alle kunne spille med i kirkens forkynnelse av ‘det glade budskap’ for våre samtidige, slik også vår egen biskop etterlyser i sitt julebrev.

Rory Mulligan, sm

P.S. Neste måneds ‘Mariatanker’ avslutter hele 12 år med disse refleksjoner, som var ment å supplere Legmaristers egne meditasjoner og samtaler på møter, eventuelt være til inspirasjon for andre interesserte. Litt ‘feedback’ hadde vært til nytte, vær så snill! Nylig kom tipset om at kalender og forslag til forbønn var overflødige, siden de er lett tilgjengelige på katolsk.no - RM