Mai 2012

I mai blomstrer det overalt. Mai er blomstermåneden, særlig for de små. Ja, for de små blomstene, men også for de små som gleder seg ved synet av dem, - og ikke minst for oss som vil forbli ’små’ for å kunne ta i mot Guds Rike.

Middelalderens fromhet knyttet de små markblomstene til Jesu mor, og over hele nord Europa bærer mange fremdeles et navn knyttet til henne: Marias sko, Marias halskjede, Marias nøkkelbånd m.fl. Fromheten oppfatter blomstene som beskjedne, men ekte avspeilinger av Guds egen skjønnhet. Slik ble det naturlig å knytte dem til den vakreste, mest uskyldige og mest i harmoni med Gud blant mennesker, nemlig Jesu mor.

Måneden begynner med en feiring av hennes ektemann, Josef, tømmermannen. Med denne fest vil Kirken feire alle som lever av det arbeid de utfører med hendene sine, og vi minnes at Ordet ved hvem alt ble skapt, ble menneske og lot seg opplære som tømmermann av sin stefar, den rettskafne Josef. Hjemme hos tømmermenn i Nasaret må Marias liv ha vært høyst alminnelig, - og derved ble hennes rolle som modell for oss alle, allmenn gyldig.

Gjennom hele mai måned klinger påskegleden videre i Kirkens liv. Vi delt Marias smerte i fastetid ved å synge ’Stabat mater’; nå deler vi hennes glede over Sønnens oppstandelse ved å synge ’Regina Coeli’ (Fryd deg, du himmeldronning). Etter hvert feirer Kirken Kristi himmelfart og Lukas forteller at apostlene, redde, usikre, nok en gang adskilt fra Mesteren, samlet seg til bønn med Maria og de andre kvinnene. For et fint bilde for oss å meditere over i vår tid, når vi igjen er engstelige for Kirkens skjebne, - også vi samles i bønn i påvente av Den hl. Ånds komme.

Festen for Marias gjesting hos Elisabet avslutter måneden. På en måte oppsummerer denne korte episode i Lukas evangelium hele bibelen: Maria er den unge piken som skal føde Emmanuel. Jerusalems datter som blir til glede for hele Gods folk (Israel). Hennes ’ja’ har åpnet for at Messias, som jødene har ventet på gjennom generasjoner, kommer nå inn i verden, mens Elisabet får den profetiske oppgave å kalle Marias barn for sin Herre.

Dette utløser Marias lovsang, - noe vi marister ynder å be både for å anerkjenne Marias måte å ære Gud, men også for å lovsynge ham ut fra våre egne erfaringer. Han har gjort og vil også i fremtiden gjøre store ting med oss små. Vi markblomster er til glede for ham, og kan synge hans pris og bære hans bud til våre samtidige.

- Rory Mulligan, sm