September 2014

”La oss altså være fulle av mot, la oss alle ha ett hjerte og ett sinn. La oss ikke være opptatt av at folk snakker om oss. La oss etterligne vår Mor: ingen snakket om henne – Evangeliet nevner henne bare fire ganger ved navn, - og likevel, tenk så mye godt hun gjorde!”

Jean-Claude Colin, 21. september 1846

Den første torsdag i hver måned er viet bønn for kall til det gudviede liv. I St Olav domkirke i Oslo tar de ulike ordenssamfunn og bispedømmet og presteseminaret i tur og orden ansvar for utforming av aftenmesse kl. 18.00 med preken, salmer og forbønner. De står også for en kort orientering sin om spiritualitet og virke under den påfølgende kirkekaffe.

I september er det maristenes tur. Vår patronatsfest er Marias navnedag den 12. mellom marias fødselsdag den 8. og festen for Marias smerter den 15. I år feirer maristene to jubileer tidlig i september; de har sett sitt snitt til å kombinere disse med kallsmessen. Både p. Erik Ruud og p. Andreas Rupprecht vil sette stor pris på alles forbønn i denne anledning. De feirer henholdsvis 25 år som prest og 25 år som marist, med takknemlighet for Guds gaver og venners støtte.

Marias smerter ble viet mye oppmerksomhet før i tiden og man mente å kunne telle 7 ulike smerter. Mens påkjenningen under Jesu korsfestelse overskygger alle andre smerter, vil vi heller tenke på dem som et samlende begrep: Alt det kostet henne å være tro mot sitt ”ja” til Guds kall. Da tenker man mer på hennes sårbarhet hver gang Jesus ble avvist, hennes bange anelser da hun hørte folk snakke om ham og om myndighetenes kritikk.

Når vi tenker over følgene av Marias opptagelse i himmelen og hennes rolle som mor til Kirkens Hode, og derved til alle dens lemmer, skjønner vi at den samme sårbarhet også gjelder i erfaringen av Kirkens synder, avvisning av Herrens ord i holdning og handling, kollektivt og individuelt. Hennes smerter finnes i hennes medfølelse i våre kors. Ut fra slike tanker kan vi trygt be om hennes forbønn, hennes medbønn, fordi hun kjenner til våre smerter allerede før vi ber. Hun blir med oss i vår vandring i Kristi fotspor.

”Mine herrer, jeg gjentar disse ordene her, ”Jeg var Kirkens støtte ved dens fødsel, og det skal jeg være igjen ved tidenes ende”. Helt i begynnelsen av vårt selskap var disse ordene vårt grunnlag og vår oppmuntring. De var alltid med oss. Vi arbeidet i den retning, om jeg kan si det slik.”

Jean-Claude Colin, 19. januar 1848, under middagen.