Leseveiledning:
Dette er en introduksjon og dels en sammenfatning av kapittel 4 fra Kultur i digitiale omgivelser, skrevet av Øyvind Prytz for Kulturrådet.
Bruker du teksten i videre arbeid: siter fra originalkilden!
En interessant effekt av den pågående digitaliseringen er at litteraturen i enda større grad enn tidligere blir forbundet med de andre mediene i det man kunne beskrive som en felles digital medieøkologi: Når litteraturen produseres, distribueres og leses på de samme innretningene som gir oss både aviser, tidsskrifter, musikk, film, spill og TV-sendinger, er det å forvente at grensene mellom de ulike kulturuttrykkene blir mer diffuse, at innholdet i større grad vil flyte mellom de ulike mediene, og at bruken av litteraturen blir en annen. Litteraturen blir en del av de «nye mediene» og må forholde seg til disse medienes særegne logikk. Siden tidlig på nittitallet har det kommet en rekke studier som på ulike måter kartlegger og beskriver de nye mediene, hvordan de fungerer og hvordan de preger kulturen som helhet.
Allerede i 1967 kommenterer den italienske forfatteren Italo Calvino hvilken betydning fragmenteringen, som digitaliseringen dels medfører, har for litteraturen, for våre tankemodeller, for forståelsen av verden:
In the particular way today’s culture looks at the world, one tendency is emerging from several directions at once. The world in its various aspects is increasingly looked upon as discrete rather than continuous […] Thought, which until the other day appeared to us as something fluid, evoking linear images such as a flowing river or an unwinding thread, or else gaseous images such as a kind of vaporous cloud – to the point where it was sometimes called ‘spirit’ (in the sense of ‘breath’) – we now tend to think of as discontinuous states, of combinations of impulses acting on a finite (though enormous) number of sensory and motor organs.
Lev Manovich understreker nødvendigheten av å forstå hvordan programvaren fungerer, for å danne seg et bilde av kulturens former i digitaliseringens tidsalder. I The Language of New Media fra 2001 forsøker han selv å forstå den logikken som ligger til grunn for utviklingen av de språklige og visuelle konvensjoner som knytter seg til organiseringen av det digitale innholdet på den ene siden, og til struktureringen av brukernes erfaringer på den andre:
«I use ‘language’ as an umbrella term to refer to a number of various conventions used by designers of new media objects to organize data and structure the user’s experience.»
Manovich forsøker å beskrive de ulike faktorene som bidrar til å bestemme de digitale medienes språklige og visuelle former. Det handler om å forstå den teknologien som ligger til grunn. Det handler om å forstå programvaren. Det handler om å kartlegge «grensesnittet», eller «grænsefladen mellem menneske og maskine, kultur og data», altså den visuelle overflaten man forholder seg til når man bruker for eksempel en datamaskin.
Det er et poeng for Manovich å kartlegge de nye medienes «språk» før dette språket stivner i etablerte konvensjoner, det vil si mens det ennå har spor i seg av de tidligere «analoge» kulturformene. Manovich sammenligner dagens situasjonen med situasjonen da filmen var det nye mediet:
I wish someone in 1895, 1897, or at least 1903, had realized the fundamental significance of the emergence of the new medium of cinema and produced a comprehensive record: interviews with audiences; a systematic account of narrative strategies, scenography, and camera positions as they developed year by year; an analysis of the connections between the emerging language of cinema and different forms of popular entertainment that coexisted with it. Unfortunately, such records do not exist.
I dette ligger det en tanke om at de nye mediene ikke representerer noe brudd med de «gamle» mediene, men snarere at de nye formene som digitaliseringen åpner for, delvis bygger videre på og delvis bidrar til å omdefinere de allerede eksisterende formene.
I The Language of Media skisserer Manovich fem grunnleggende «prinsipper» for de nye mediene, eller det han beskriver som fem generelle tendenser «of a culture undergoing computerization».
Alt innhold i de nye mediene består av digitale koder.
Alle medieobjektene har med andre ord fått en «numerisk representasjon» (de kan i siste instans analyseres som binære tallkombinasjoner). Dette betyr at når et analogt medieobjekt digitaliseres – for eksempel når et maleri avfotograferes digitalt –, blir kontinuerlige data omformet til diskontinuerlige data eller diskrete størrelser.
«Modularitet» eller det man kanskje kunne kalle «byggeklossprinsippet», og det viser til hvordan innholdet i de nye mediene er satt sammen av ulike moduler.
De digitale medieobjektene tar altså ikke form som helhetlige organiske komposisjoner, men snarere som sammenstillinger av en rekke uavhengige elementer.
«Automatisering» av en rekke sentrale operasjoner i produksjonen, bearbeidelsen og tilgjengeliggjøringen av det digitale innholdet.
Dette kan for det første dreie seg om det Manovich beskriver som en type «‘low-level’ automation of media creation», hvor for eksempel en webside kan basere seg på en allerede foreliggende mal. Automatiseringen blir viktig i forbindelse med malbaserte bokdesignprogrammer. For det andre kan det dreie seg om mer avanserte automatiseringer, hvor datamaskinen på ulike måter responderer på brukerens handlinger.
«Variabilitet» eller «omskiftelighet»
Siden de nye mediene baserer seg på digitale koder, og siden strukturen er modulær, kan medieinnholdet i prinsippet anta et uendelig antall forskjellige former. Det lar seg manipulere og endre: Det kan oppdateres, det kan tilpasses den enkelte brukeren, det kan vises i ulike formater og størrelser, og de enkelte modulene kan byttes ut med andre. I motsetning til dette er de gamle mediene i utgangspunktet «lukkede».
«Transcoding», eller en overføring av koder, strukturerer, begreper fra den digitale teknologien til kulturen generelt.
I alle digitale medieobjekter kan man nemlig skille mellom et «kulturelt nivå» og et «computernivå», bemerker Manovich. På den ene siden finner vi medieobjektets representasjoner eller dets «overflate», som hele tiden er i dialog med kulturens øvrige objekter. På den andre siden finner vi datafilen, som er i dialog med datamaskinens egne systemer.
Siden de nye medienes objekter både lages, distribueres, lagres og vises på ulike datamaskiner, er det grunn til å tro at «the computer level» vil påvirke «the cultural level» Datateknologien påvirker altså ikke bare de ulike mediene. Den preger også kulturen mer generelt, argumenterer Manovich. Den gir oss et sett med begreper og modeller som lar oss tenke verden på en ny måte:
«[C]ultural categories and concepts are substituted, on the level of meaning and/or language, by new ones that derive from the computer’s ontology, epistemology, and pragmatics. New media is thus the forerunner of this more general process of cultural reconceptualization.»
Som vi har vært inne på tidligere: For å forstå de nye mediene er det ikke nok å studere den «kulturelle» overflaten. Man må også forsøke å forstå den underliggende programvaren. Kan dette bli en oppgave også for litteraturen?