Medieteori

Når den bokhistoriske forskningen retter oppmerksomheten mot boken som objekt snarere enn å analysere teksten som en «ahistorisk» størrelse, retter den på samme tid oppmerksomheten mot boken som medium. Mediene er ikke passive formidlere av et bestemt innhold. Tvert imot setter de sitt preg på det innholdet de formidler, og enda viktigere: De legger føringer på hvordan vi tenker og hva som faktisk lar seg tenke. Medieteknologiene legger så å si premissene for tenkningens, kommunikasjonens og erfaringens former.

I Orality and Literacy: The Technologizing of the Word fra 1982 beskriver Walter J. Ong hvordan overgangen fra en muntlig til en skriftbasert kultur på en grunnleggende måte bidro til å forandre måten vi tenker og hvordan vi organiserer vår kunnskap om verden: 

«Without writing, the literate mind would not and could not think as it does, not only when engaged in writing but normally even when it is composing its thought in oral form. More than any other single invention, writing has transformed human consciousness.»

Hvis det er slik at mediene bidrar til å forme det innholdet de formidler, vil dette kunne ha konsekvenser for kulturen og samfunnet som helhet. Siden alle sosiale prosesser krever kommunikasjon, og siden all kommunikasjon krever et medium, vil de ulike medieteknologiene til syvende og sist prege «alle relasjoner og interaksjoner, all innflytelse og kontroll, alle utvekslinger og all utøvelse av makt». Medienes beskaffenhet bidrar slik til å forme kulturen. «Kultur er produkt av de dominerende medienes ringvirkninger», kommenterer Terje Rasmussen i en introduksjon til Marshall McLuhans forfatterskap. Dette betyr at når medielandskapet endrer seg og et nytt medium inntar posisjonen som det dominerende, slik vi opplever det i forbindelse med de nye digitale medieteknologiene, vil dette kunne føre til endringer i hvordan samfunnet organiseres. «‘Budskapet’ i et medium eller en teknologi», kommenterer McLuhan, «er selve forandringen av de grader, hastigheter eller mønstre som det innfører i samfunnslivet.»

Det er imidlertid ikke gitt at det alltid er de teknologiske innovasjonene som ligger til grunn for de samfunnsmessige forandringene. Det kan like gjerne være de sosiale og økonomiske forholdene som legger til rette for at visse teknologier vinner frem. (Er det e-bokteknologien som fører til endringer i bokbransjen, eller er e-bokteknologiens fremvekst snarere et resultat av bestemte aktørers økonomiske interesser?) Uansett hvordan man forholder seg til denne diskusjonen, gir medieteorien oss interessante perspektiver på forholdet mellom mediet og mediets innhold, og disse vil være nyttige for å forstå hvordan digitaliseringen preger litteraturen.

«The medium is the message», konstaterer Marshall McLuhan i innledningen til Understanding Media. Ideen bak den berømte sentensen er at medienes teknologiske strukturer – deres grammatikk, så å si – utøver større innflytelse på mottakerne enn det konkrete innholdet de formidler. Det er altså ikke det «overfladiske» innholdet som er mediets viktigste «budskap», men derimot mediet selv og dets referanser til andre medier. Innholdet i hvilket som helst medium er alltid «et annet medium», argumenterer McLuhan: «Det skrevne ord inneholder det talte ord, på samme måte som det trykte ord inneholder det skrevne ord og telegrafi inneholder det trykte ord.»

Litterære «oppskrivingssystem»

Siden midten av åttitallet har forskningen til den tyske mediefilosofen og litteraturviteren Friedrich A. Kittler fått en sentral posisjon innenfor medieteorien. Kittler bygger videre på viktige innsikter fra McLuhan, men henter også avgjørende impulser fra blant andre psykoanalytikeren Jacques Lacan og diskursanalytikeren Michel Foucault. Kittlers arbeid er rettet inn mot å forstå de mediehistoriske betingelsene for de estetiske uttrykksformene på den ene siden og våre erfaringsformer på den andre. 

Kittler opererer med et relativt romslig teknologibegrep: Medieteknologien begrenser seg ikke til de ulike skriveredskapene eller lagringsmediene som forfatterne til ulike tider har benyttet seg av, men favner også de institusjoner og diskurser som denne teknologien er en del av. For å trekke en parallell til dagens situasjon: Man kunne argumentere for at e-bokteknologien ikke bare innbefatter filformater og nye lesebrett, men også de ulike diskursene som forfatterne, forlagene og ikke minst de store, internasjonale teknologiselskapene og innholdsdistributører skriver de nye mediene inn i: Mens forlagene kan ha interesse av å bevare papirboken, har teknologileverandørene interesse av å promotere e-bokteknologien som «fremtidens løsning». Medieteknologiene er altså ikke nøytrale, men inngår hele tiden i ulike diskursive nettverk

Kittlers begrep om det han kaller «aufschreibesysteme», eller «oppskrivingssystem» på norsk («diskursnettverk» kan også brukes) betegner 

«the network of technologies and institutions that allow a given culture to select, store, and process relevant data».

Et oppskrivingssystem er altså den infrastrukturen eller den systematiske sammenhengen av institusjoner og teknologier for produksjon, distribusjon, lagring og bearbeiding av informasjon som «trekker opp grensene for hva som lar seg produsere av og tenke om våre kulturelle objekter».

Kittler argumenterer for at vi har hatt to dominerende oppskrivingssystemer siden begynnelsen av 1800-tallet. Det «romantiske» oppskrivingssystemet tar form på begynnelsen av 1800-tallet, og forskyver det Kittler kaller «de lærdes republikk». «De lærdes republikk» vokste frem i kjølvannet av oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, og var preget av et ideal om «boklig lærdom». Det er først i romantikkens diskursnettverk at begreper som «forfatter», «ånd», «individualitet» og «originalitet» tar form, altså det som for oss fremdeles er sentrale litterære kategorier. Samtidig vokser det frem et nytt kunnskapsideal og et nytt syn på språket: Språket blir ikke lenger sett på som et uttrykk for en objektiv orden, men derimot som en barriere mellom «den enkelte og dennes individualitet eller sjel».

Fremveksten av det nye oppskrivingssystemet skyldtes ikke først og fremst teknologiske nyvinninger i snever forstand, men derimot nye ideer innenfor pedagogikken, altså det man kan kalle en ny type leseteknologi. Etter hvert som de offentlige skolene vokste frem og erstattet den undervisningen som hadde funnet sted i kirken, ble det gamle idealet om utenatlæring erstattet med de første abc-ene, altså de første lærebøkene i lesing: Det ble viktigere å forstå enn å repetere autoritetene. Parallelt med dette, argumenterer Kittler, vokste hermeneutikkens fortolkningsmodeller frem som en standardisert lesemåte tilpasset samtidens litterære uttrykksformer. Det var nemlig ikke nok at litteraturen endret karakter. Like viktig var det at leserne forsto det de leste og at forståelsen var i tråd med intensjonene. 

I det «romantiske» oppskrivingssystemet hadde skriften så å si monopol som lagringsmedium: Det var det eneste mediet – bortsett fra partituret – som kunne lagre tid. 

Oppfinnelsen av grammofonen og filmen mot slutten av 1800-tallet bidro til at skriftmediet mistet sin privilegerte status som lagringsmedium. Nå ble det mulig å fastholde både lyd og bilde, uten at den menneskelige bevisstheten måtte ta del i prosessen: «I de analoge mediene», skriver Kittler, «lar virkeligheten seg registrere direkte uten en formidlende menneskelig instans.» De nye mekaniske medieteknologiene førte til at skriftmediet – og dermed litteraturen – fikk en annen funksjon: I det romantiske oppskrivingssystemet besto «lesingens lidenskap» i å «hallusinere frem en betydning mellom bokstavene og linjene: den romantiske poetikkens synlige og hørbare verden». I det «modernistiske oppskrivingssystemet» lar «erindringer og drømmer» seg derimot reprodusere mekanisk ved hjelp av grammofonen og filmen, og dermed blir evnen til å hallusinere overflødig. Dette betyr at skrivingen så å si kan vende seg mot seg selv og sin egen materialitet. Det som hadde vært «diktning», blir nå – rundt 1880 – til «litteratur».

For Kittler er det tydelig at de nye medieteknologiene ikke bare «fritar» litteraturen fra enkelte av dens oppgaver. De bidrar også til å forandre hvordan forfatterne uttrykker seg og hvordan de tenker. Allerede i 1882 skaffet den tyske filosofen Friedrich Nietzsche seg en skrivemaskin. Synet hadde begynt å svikte, men skrivemaskinen gjorde det mulig for ham å fortsette arbeidet. Etter dette, bemerker Kittler, ble stilen hans stadig mer kortfattet og aforistisk. Nietzsche la selv merke til dette. Han la merke til hvordan både språket og tenkemåten ble preget av det nye skriveredskapet. I et brev til en venn kommenterte han: «Our writing tools are also working on our thoughts.»

Kittler begynte tidlig å interessere seg for utviklingen innenfor den digitale teknologien. Han skisserte riktignok ikke noe eget oppskrivingssystem for digitaliseringens tidsalder, men hans mediehistoriske perspektiver er allikevel preget av bevisstheten om å stå på randen av noe nytt. 

I digitaliseringens tidsalder, kan man hevde, er det ikke lenger alfabetet som er litteraturens grunnleggende medium, men derimot datamaskinens bits. Dermed holdes mennesket så å si utenfor informasjonsstrømmen. Datastrømmene, hevder Kittler, sirkulerer i form av «uleselige tallrekker mellom datamaskiner i nettverk». Hva er konsekvensene av dette, og hva er konsekvensene for litteraturen at forskjellene mellom mediene på denne måten forsvinner? Hvordan skal man beskrive den digitale tidsalderens oppskrivingssystem mer generelt?