Argumentasjon

Det ligger i argumentasjonens natur at den som setter sammen teksten har en intensjon om å bygge opp et bestemt ressonement for å sannsynliggjøre en bestemt konklusjon for mottakeren. Dette innebærer til en viss grad at vedkommende manipulerer med forutsetningene, ofte ved å utelate informasjon som andre kan oppfatte som vesentlig, og som kan føre til en konklusjon forskjellig fra hva skaperen ønsker å oppnå med teksten.

Argumentasjon skiller fra forklaring og beskrivelse, men er nært knyttet til disse to. En argumenterende tekst i hovedsak er beregnet på mottakere som allerede har reflektert over det temaet som teksten tar opp. Den argumenterende teksten har rett og slett som mål er å overbevise mottakeren og vinne vedkommende over på tekstskaperens side. Forklaring er derimot utelukkende et forsøk på å tilføre leseren ny kunnskap om et sakskompleks.

Vi kan her sette opp et hierarki, som begynner med beskrivelse, fortsetter med forklaring og ender med argumentasjon. Først beskriver vi med forskjellige virkemidler hva en sak handler om, hvem som er involvert, hvor det forgår etc. Så forklarer vi betydningen av det vi har beskrevet, viser til innbyrdes årsaksforhold, samt hvordan personer, hendelser og steder kan være knyttet til hverandre. Til slutt kommer argumentasjonen, som tar opp i seg det vi allerede har beskrevet og forklart: Det vi har sett …, har en betyding fordi …, som gjør at vi kan konkludere med ... .

Argumentasjon og multi-linearitet

Når mottakeren selv kan påvirke hvilke noder som leses, og den rekkefølgen nodene presenteres kan dette gi en betydelig følelse av å beherske teksten. Den som har satt sammen teksten kan likevel kontrollere fremstillingen på flere forskjellige måter. Pekere mellom nodene kan presenteres på ulike måter, slik at noen fremstår som tydeligere enn andre, og den som skaper teksten kan dermed fremheve én vei gjennom materialet,  som fører leseren frem til en konklusjon. En måte å gjennomføre en ikke-lineær argumentasjon innebærer derfor at informasjonen presenteres i sekvenser. Innenfor en sekvens kan gi brukeren en rekke valg, men de avgjørende valgene peker videre mot samme konklusjon.

Tekstskaperen vil gjerne forsøke å skape en form for linearitet, som ligger i bunnen av de valgene som presenteres for brukeren. Skal en klare å skape  en argumentasjon krever det at mottakeren styres på en måte som leder gjennom et forløp, via noen sentrale noder, frem til en konklusjon.

Argumentasjon og troverdighet

Al Gores “Our Choice”

https://vimeo.com/22872265

En digital tekst kan enkelt knyttes til på web, og dermed oppstår ofte situasjoner der den totale teksten som brukeren opplever blir til i et samspill mellom de som skaper teksten og de som mottar den. Tekstens troverdighet handler dermed også om hvordan den som fremfører teksten evner å iscenesette seg selv, det vi kan kalle “selvfremstilling”. En tydelig avsender, som fremstår med stor troverdighet, vil i de fleste sammenhenger øke sine muligheter til å få andre til å akseptere en gitt argumentasjon.

Innenfor rammene av en enkelt tekst kan argumenterende part bruke en rekke virkemidler for å fremstille seg selv, og dermed sitt syn, på en fordelaktig måte.

På nettet har en tekstskaper en mange muligheter for selvfremstilling, for eksempel ved å utnytte en tilstedeværelse i sosiale medier. En slik tilstedeværelse kan imidlertid også føre til at tekstskaperens troverdighet blir utfordret av andre. De som er mottakere av en bestemt fremstilling har ofte mulighet til raskt å sammenligne forskjellige tekster, med noenlunde samme tema, og de kan ofte danne seg et nyansert bilde. Helt konkret kan en bruker av en medierik ebok lett åpne en nettleser og potensielt få tilgang til informasjon som korrigerer, motiser eller bekrefter den informasjonen som eboken presenterer.

Dersom en mottaker er uenig i den argumentasjonen som blir presentert, kan vedkommende selv tre inn i en rolle som medskaper av den terksten som omgir et konkret verk. For eksempel i form av å legge inne en kommentar og/eller linke til andre tekster som presenterer et alternativt syn. Dette kan være knyttet til ulike former for paratekst, f eks omtaler av eboken, eller det kan i mange tilfeller knyttes direkte til den primære teksten, f eks gjennom delte annotasjoner. Den som fremfører en argumentasjon bør derfor følge med på hvordan teksten mottas, og være forberedt på å følge opp med ytterligere presiseringer og eventuelt supplerende argumenter. En digital tekst får nesten alltid avleggere på nettet, og den totale tekstopplevelsen kan dermed utvikles videre, etter at den primære teksten er publisert.

På nettet finnes det utallige eksempler på hvordan mottakerne kommenterer både primærtekster og kommentarer  lagt inn av andre. En påstand blir sjelden stående uimotsagt og ufullstendige, eller feilaktige resonnementer blir gjerne påpekt. Selv om det ofte forekommer mer usaklige innspill er det ofte tydelig at mottakerne, samlet sett, kan ha mer omfattende kunnskaper om et sakskompleks enn hva som er tilfelle for den opprinnelige tekstskaperen. Resultatet er at det ofte er vanskelig å forutsi hvilke konklusjoner mottakerne faktisk vil ende opp med til slutt, fordi argumentasjonen blir en del av en kontinuerlig, kollektiv prosess. Dette understreker imidlertid betydningen av å være til stede i de diskusjonene som eventuelt oppstår, og utnytte den informasjonen som kommer frem til å forbedre og supplere den opprinnelig teksten.