Helt i ytterkanten av hva vi kan definere som medierike ebøker finner vi Augmented Reality (AR), og lignende teknikker. Dette har imidlertid nær sammenheng med teknikker som lenge har vært brukt ved fysiske representasjoner, som bildekunst og arkitektur. Med AR oppstår imidlertid en ny situasjon, siden perspektivforandring blir avhengig av samvirket mellom fysisk forflytning og virtuell representasjon.
Sammenhengen med bøker er i og for seg allerede ganske velutviklet:
Bevisstheten om kontroll over perspektivet oppstår så og si i møtet mellom malerkunst og arkitektur. Italieneren Giotto di Bondone (1267 - 1337) reflekterte over sine observasjoner av arkitektur der rette vinkler tilsynelatende endres i forhold til betrakterens fysiske ståsted. Med dette som utgangspunkt tok han i bruk sentralperspektivet som kunstnerisk virkemiddel tidlig på 1300-tallet.Prespektivet henger i og for seg sammen med det som gjerne betegnes som forced perspective, som vanligvis brukes om fotografiske teknikker som har som formål å skape en fremstilling som utgir seg for å representere en annen romlighet enn det som faktisk er tilfelle. Mange har sikkert sett bilder av en person som tilsynelatende dytter på det skjeve tårn i Pisa, et klassisk motiv og et eksempel på et påtvunget perspektiv.Samme teknikk blir også brukt i arkitektur, enten for å skape illusjonen av at noe er større eller mindre enn det faktisk er. Et eksempel, som i tillegg gir oss en referanse til filmhistorien, er trappene i Odessa. Sett nedenfra ser disse trappene større ut enn de i virkeligheten er, en effekt som ble oppnådd ved å smalne av trappen jo høyere opp en kommer.
Odessa-trappene
Freske malt av Giotto di Bondone, et tidlig eksempel
på hvordan illusjonen av rom kan skapes på en flate.
Odessatrappen er riktignok i tre dimensjoner. Men også todimensjonale reprsentasjonene kan gi illusjon av tredimensjonalitet. Her interiøret i Santa Maria presso San Satiro i Milano, hvor vi tydelig ser betydningen av betrakterens ståsted:
Foto: Goldmund100
I bildekunsten kalles dette for anamorfose, dvs en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv (igjen en filmreferanse, til anamorfisk projeksjon av film). I sin mest ekstreme form er anamorfosen utført slik at et bilde kun blir forståelig når det blir betraktet på en spesiell måte, eller fra et bestemt punkt:
Hans Holbein d.y. - Ambassadørene med en anamorfisk hodeskalle
Så lenge bildet er plassert i en bestemt posisjon må betrakteren forflytte seg for å endre perspektivet.
Prespektivet forutsetter også forflytning, men er knyttet til en virtuell, skjermbasert representasjon som skal sammenstilles med fysiske omgivelser. Kontroll med perspektivet er absolutt nødvendig ved Augmented Reality, der en representasjon vises på toppen av et live videobilde.