Teoretisk bakteppe

Teoretiske refleksjoner hjelper oss til å forstå de konkrete endringsprosessene som de digitale teknologiene introduserer. 

Den papirbaserte og den digitale tekstsyklusen

All tekst trenger både et lagringsmedium, et sted hvor teksten kan «oppbevares», og et representasjonsmedium, altså et medium som kan presentere teksten for brukeren. På ulike måter bidrar mediene til å forme i de litterære uttrykksformene.

Hva er de grunnleggende forskjellene mellom en bok og en e-bok? I rapporten Digital lesing (2002) og artikkelen «Digital Text Cycles: From Medieval Manuscripts to Modern Markup» (2006) opererer Terje Hillesund med begrepet «tekstsyklus», knytttet tilde ulike fasene en tekst gjennomgår: den produseres, den lagres, den distribueres, den fremvises, den leses. 

Avhengig av hvilke skrive-, lagrings- og representasjonsteknologier som blir benyttet i tekstproduksjonen og -distribusjonen, kan man snakke om ulike modeller for tekstsyklusen. Hillesund påpeker at en av de viktigste egenskapene til skriftlige tekster er at «budskapet» eller «innholdet» lagres utenfor kroppen, og at kommunikasjonen derfor kan foregå over store avstander i tid og rom. Papiret fungerer både som lagringsmedium og som representasjonsmedium for teksten.

Digitaliseringen av produksjonen, distribusjonen og lesingen av tekst fører til at tekstsyklusen kompliseres. Noe av det som karakteriserer den digitale tekstsyklusen, er nemlig at den etablerer et skille mellom lagring og representasjon. I den digitale tekstsyklusen blir teksten lagret og fremvist på to ulike steder og på to ulike måter. Den lagres som bits, men vises eller representeres på en skjerm ved hjelp av en bestemt programvare. Skjermen på et lesebrett er altså ikke et lagringsmedium på samme måte som sidene i en papirbok. Tvert imot: Når man «blar» videre på lesebrettet eller på en dataskjerm, fordufter den visuelle representasjonen av det aktuelle tekstutsnittet. 

At det er nødvendig med en egen programvare for i det hele tatt å få tilgang til teksten, er av stor prinsipiell betydning, siden lesingen dermed blirprisgitt programvareleverandørene og innholdsdistributørene. Dette reiser en rekke praktiske og etiske dilemmaer. Siden e-bøker selges med lisens, kan innholdsdistributørene forholdsvis enkelt sperre tilgangen til bøker man allerede har kjøpt, eller de kan gjøre forandringer i dokumentene. (Utgivelsene er ikke lenger endelige: De kan alltids oppdateres.) Programmet gjør det også mulig å registrere lesernes lesevaner og å bruke de innhentede opplysningene i markedsføringsøyemed: Når leser man? Hvor fort leser man? Hvordan leser man? Hva leser man? Endelig handler det om tekstens varighet: Mens en papirbok kan hentes ut av bokhylla og leses over en periode på mange hundre år, kan enkelte filformater og programvarer være utdaterte i løpet av få år. Vil den programvaren som finnes om tjue år, kunne brukes til å lese de e-bøkene vi kjøper i dag? 

Medieforskeren Lev Manovich skriver blant annet:

I think of software as a layer that permeates all areas of contemporary societies. Therefore, if we want to understand contemporary techniques of control, communication, representation, simulation, analysis, decision-making, memory, vision, writing, and interaction, our analysis can’t be complete until we consider this software layer. Which means that all disciplines which deal with contemporary society and culture – architecture, design, art criticism, sociology, political science, humanities, science and technology studies, and so on – need to account for the role of software and its effects in whatever subjects they investigate.

For fullt ut å forstå hvordan litteraturen preges av digitaliseringen, burde man altså – kan man hevde i forlengelsen av Manovich – også kartlegge hvordan de ulike programvarene virker. Kort sagt: Hvilken betydning har selskaper som Amazon, Apple og Google for den litterære produksjonen, for distribusjonen og for lesingen i vår tid? Hvordan preger programvaren de kunstneriske produksjonsbetingelsene og vår forståelse av de kulturelle uttrykksformene?

Terje Hillesund har et interessant poeng når han hevder at dagens tekstbehandlingsprogrammer i realiteten er designet med tanke på å produsere trykte tekster. På samme måte som trykkekunstens bokdesign tok opp i seg grafiske elementer fra middelalderens kodekser, er de digitale tekstbehandlingsprogrammene altså preget av de mange konvensjonene som knytter seg til trykte tekster. Hillesund skriver om hvordan trykkekunsten i sin tidlige fase lånte grafiske elementer fra den håndskrevne boken, men også om hvordan den trykte boken etter hvert utviklet sine egne konvensjoner.

Det er naturlig å tenke seg at vi vil få en lignende utvikling innenfor den digitale tekstsyklusen, hvor tekstproduksjonen etter hvert frigjør seg mer og mer fra de papirbaserte modellene og i stedet implementerer en struktur og en oppbygging som er tilpasset den digitale teknologien.