Amerikaneren Theodore. H. Nelson var den første som introduserte begrepet hypertekst, allerede på slutten av 1960-tallet. Han beskriver hypertekst som en ikke-lineær og ikke-sekvensiell tekst som forgrener seg og tillater leseren å gjøre valg. Nelson knyttet begrepet hypertekst direkte til digitale tekster. En datamaskin er en forutsetning for å kunne lage et dynamisk system der linker tillater navigasjon, som aktiviseres av brukeren.Hypertekster eksisterer bare i digitale medier, men har samtidig en del til felles med tradisjonelle, trykte tekster. Her kan vi skille mellom «interne-» og «eksterne hypertekstfunksjoner». Interne funksjoner kan for eksempel være sidenummerering, innholdsfortegnelser, kapitler, avsnitt, indekser, innskutte kommentarer, og ikke minst linker til fotnoter. Dette er elementer som i en tradisjonell bok kan knyttes til det tekstteoretikeren Gerard Genette betegner som peritekst. Eksterne funksjoner har tradisjonelt vært referanselister, katalogisering i biblioteker og alle andre tekster som omtaler den opprinnelige teksten. Disse tekstene er det som med Genettes teminologi kalles epitekst. Elementene som danner epitekst og peritekst, samles under fellesbetegnelsen paratekst.En hypertekst kan sees som forgrenet i en romlig struktur, der avstand bli en metafor for tematiske likheter og forskjeller mellom nodene. Når en hypertekst skal gis et grafisk uttrykk, vil disse romlige kvalitetene kunne gjenspeiles i utformingen av hver node, for eksempel i form av typografiske virkemidler, fargebruk, illustrasjoner og layout. Man kan også ta i bruk mer avanserte audiovisuelle virkemidler, for eksempel ved å knytte en tilbakevendende lydsnutt eller animasjon til bestemte noder. Samlet sett blir hyperteksten en topografi, der stedene har et romlig forhold til hverandre, og kan gjenkjennes ved egenskaper som tilsvarer våre erfaringer i den fysiske virkeligheten.