Leseveiledning:
Her vil vi først og fremst se på noen av prinsippene som ligger til grunn for de konkrete visuelle virkemidlene vi kan benytte, særlig knyttet til perspektiv og komposisjon.
Les også: Kontroll med perspektivet
Bildekomposisjon og layout kan du lese mer om i egne artikler.
Noe av det vi bør merke oss fra Oldtidens kunst er det såkalte verdiperspektivet. Dette ble bl.a. benyttet i det gamle Egypt, og i Europa gjennom senantikken og tidlig middelalder. Det er imidlertid i høyeste grad relevant i alle former for bildebøker og i medierike ebøker. Verdipresepektivet er her illustrert på ulike måter. I det egyptiske veggmaleriet du ser til høyre er både figurenes størrelse og hvordan de ulike delene av kroppene er orientert av betydning.
Verdiperspektivet handler imidlertid ikke bare om hvordan de ulike delene av en persons kropp er orientert. Vel så viktig er sammenhengene som skapes mellom forskjellige elementer i et bilde. Her vil størrelser, farger og plassering på en flate og/eller i rommet være av betydning.
Så definitivt et grafisk uttrykk, i den egyptiske kongen Sarenput IIs gravkammer. Bildet er nærmere 4000 år gammelt.
Den egypriske kulturen frembrakte komplekse kunstverk. Den spesielle fremstillingen av personene (bl a med vridd torso) er i høyeste grad tilsiktet: Kroppsdelene ble fremstilt fra den mest karakteristiske siden, bildet er uten dybde og de viktigste karakterene ble gjengitt større enn andre. Dette er et eksempel på verdiperspektiv.
Graffittiveggen er et godt eksempel på sammenhenger som oppstår mellom grafiske elementer som i utgangspunktet ikke er knyttet til hverandre.
Altertavlene som vi finner i tusenvis av europeiske kirker er ofte varisjoner med utganspunkt i verdiperspektivet. De enkelte lementen er ofte klart adskilte, men tenkt inn i en sammenheng av den som har designet altertavlen.
Med fare for å hoppe bukk over viktige deler av historien farer vi frem til middelalderen. Det skjer nemlig noe viktig i overgangen mellom tidligere tiders grafiske gjengivelse og sentralperspektivet, som en ny måte å fremstillie billedlige uttrykk. Sentralperspektivet betegner det optiske fenomen at gjenstander som befinner seg i ulik avstand til en betrakter, fremstår som om de har ulik størrelse: samme gjenstand virker mindre når den plasseres lenger borte fra betrakterens ståsted. Variasjon i størrelse kan dermed brukes til å skape en illusjon av dybde, selv i et todimensonalt bilde.
«Idealstaten» malt av Piero della Francesca 1475. Linjer som ville vært parallelle i virkeligheten, løper sammen i et felles forsvinningspunkt på en tenkt horisont i bildet.
"Oppdagelsen" og bruken av sentralperspektivet i malerkunsten fikk stor betydning gjennom å utfordre middelalderens verdensbilde og teologiske syn. Sentralpersepektivet impliserer ett individuelt ståsted – flere mennesker kan i prinsippet ikke dele samme perspektiv – noe som medfører at en kunstner må foreta subjektive valg, straks vedkommende benytter sentralperspektivet som virkemiddel.
Med sentralperspektivet fulgte også en økt bevissthet knyttet til bildet som en struktureringen av et sett virkemidler, noe som gjorde bildemediet mer egnet til å fortelle en historie, ikke bare som en ren gjengivelse av hendelser (Meadows 2003:17).
Sentralperspektivet er ideelt for en "objektiv" gjengivelse i stillbilder, men som vi ser av videoen brytes illusjonen straks vi forsøker å illudere sideveis bevegelse. Vi kan til en viss grad slippe unna med å skape illusjonen av bevegelse innover i bildet. Dette gjør vi ved å forstørre en del av bildet - tilsvarende en optisk zoom. Men heller ikke her blir illusjonen av bevegelse tilstrekkelig, medmindre vi beveger (parallakseforskyver) de ulike elementene i bildet.
Der verdiperspektivet og fordelingen av elementer på en flate gir oss mulighet til å behandle objekter noenlunde isloert fra hverandre, introduserer sentralperspektivet en sterkere sammenheng mellom forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Dette kan vi bruke til å fortelle flere deler av en historie parallelt.
Skjermdumpet nedenfor er hentet fra Citizen Kane, Orson Welles sitt mesterverk, om livet til mediemogulen Charles Foster Kane (med klare referanser til aviskongen William Randolph Hearst). I scenen nedenfor til høyre ser vi Kanes mor som fraskriver seg foreldreretten, mens gutten det gjelder ses og høres tydelig i bakgrunnen. Slik blandes fortellerplanene, samtidig som det skapes en visuell referanse som hentes fram igjen senere i filmen.
Raffaello Santi, bedre kjent som Rafael (1483-1520), regnes som den aller fremste renessansemaleren. Fresken "Skolen i Athen" er et av hans sentrale verk, og et klart eksempel på bruk av sentralperspektivet. Som en videreføring av Giottos arbeid med perspektiv benyttet Raphael et primitivt camera obscura, en teknisk løsning som gjorde det mulig å gjengi et motiv med fullstendig korrekt perspektiv, og som senere lå til grunn for utviklingen av fotografiet.
Eksempelet Citizen Kane er tatt med av to grunner. For det første: Orson Welles laget filmen på et ganske stramt budsjett. Mye av grunnen til at filmen likevel ble storslått er at Welles bevisst gjenbrukte dekorasjoner som var bygget opp for andre filmer. Tanken om smart gjenbruk er absolutt noe vi bør ta med oss.
Videre er bruken av perspektiv med hele bildet i fokus. Dette fraviker delvis fra det som gjerne ses på som et filmatisk virkemiddel, der lav dybdeskarphet gjerne anses om "filmatisk look". Alle elementer i fokus er slik sett mer et virkemiddel som kjennetegner bildebøker, mange dataspill, maleri etc. At en liten del av bildet er meningsbærende, mens store deler kan være mer i ro, er også en effekt som gjerne benyttes i dataspill og medierike bøker. Et eksempel på et slikt fortellergrep finne vi i mange cinemagrafier.
Et langt mer moderne eksempel som illustrerer en annen form for verdiperspektiv er hentet fra Gro Dahles billedbok "Sinna mann", illustrert av Svein Nyhus. Her kombineres virkemidler knyttet til både verdiperspektiv og sentralperspektiv:
Svein Nyhus - Originalside, fra boken Sinna mann
Manipulert versjon av bildet til venstre
Manipulert versjon av bildet helt til venstre
Her jobber Dahle bevisst med flere virkemidler: figurenes kroppholdning, ansiktsuttrykk og fargebruk legger alle betydning til hvordan vi som leser oppfatter den historien som fortelles. Det sterkeste virkemiddelet er her bruken av størrelse. I bildet til venstre er det liten tvil om at mannen fremstår som truende. Vi kan imidlertid betrakte dette på flere måter: Fordi karakterene er plassert på en ganske ensartet bakgrunn kan vi velge å betrakte dem som isolerte fra hverandre. Figurenes størrelse kan da knyttes til et verdiperspektiv. Samtidig kan størrelsesforholdene ses i lys av et sentralperspektiv, da med mannen tydelig plassert i forgrunnen.
I en manipulert versjon (i midten ovenfor) ser vi hvordan uttrykket blir et helt annet ved å endre størrelse og fargetone. Her er karakterenes størrelse mer realistisk i forhold til hverandre. Kroppsholdning og ansiktsuttrykk kommuniserer fremdeles sinne og aggresjon, men mannen er her mer på vei ut av situasjonen. Motsatt kan vi manipulere verdiperspektivet i retning en enda mer spisset situasjon enn originalen, illustrert til høyre, der mannen er plassert i bakgrunnen. Om betrakteren oppfatter dette bildet som gjengitt ved hejlp av sentralperspektiv så oppstår en litt pussig lesing: mannen blir da en kjempe i bokstavelig forstand, en lesing som kan virke forstyrrende på de asosiasjonene som tegner forsøker å skape.
I den originale versjonen skapes det et større tolkningsrom enn i den manipulerte versjonen til høyre ovenfor. Dette er helt sikkert tegnerens intensjon, men vi ser samtidig hvordan små endringer i figurenes plassering kan påvirke en scene. Seneanalogien er forresten verd å merke seg i denne sammenhengen. For at verdiperspektivet skal ha full effekt forutsetter dette at det ikke er en direkte romlig forbindelse mellom elementene i bildet. Riktignok vil vi alltid lete etter sammenhenger, og dermed også se etter en mulig organisering i forgrunn- bakgrunn etc, men spesielt i bøker ser vi ofte at enkeltbilder blir plassert som selvstendige elementer på siden. Dette kan i mange sammenhenger være en fordel. Det gir oss et noe større spillerom rent fortellermessig, samtidig som det har noen åpenbare tekniske fordeler straks vi beveger oss inn i feltet animasjon, og medierike ebøker.
Straks vi isolerer elementene fra hverandre, og ikke minst fra bakgrunnen, blir de mulig å plassere fritt, de kan skaleres og vi behøver ikke ta så mye hemsyn til om de ulike objektene skal påvirke hverandre. Heldigvis har både bildebøker, tegneserier og en rekke dataspill holdt liv i konvensjoner som gjør at brukeren fint aksepterer en slik mangel på romlig sammenheng innad på en enkelt side.
Parallakse brukes om endringen i posisjonen til to punkter relativt til hverandre sett av en observatør, der det tilsynelatende oppstår en forflytning av ett objekt i forhold til en bakgrunn på grunn av endring i observatørens posisjon. Den enkleste måten å observere dette på er ved å holde opp en penn, se på den med det ene øyet lukket for så å lukke øyet og åpne det andre: pennen forflytter seg da i forhold til bakgrunnen.
Parallakse kan vi bruke på mange måter for å manipulere et grensesnitt. Vi kan for eksempel leke oss litt med bildet ovenfor, og på den måten skape en illusjon av at de tre sitter inne i f eks en togkupe.
Kilde: Wikipedia
Her er dette løst som en gifanimasjon, noe som duger for å vise effekten. Det er imidlertid mange måter å oppnå slike effekter på, men det vi gjør i praksis er å lage en animasjon ved å flytte et bilde i bakgrunnen:
Selv om resultatet slett ikke blir slik det ville blitt om vi hadde filmet scenen fra en togkupe, så skaper det en illusjon som er tilstrekkelig til at vi kan tro på at de tre sitter i en vogn i bevegelse.
Med mer avanserte verktøy kan vi manipulere en rekke slike lag i forhold til hevrandre, og dermed skape et ganske komplekst bevegelsesmønster, der objekter og karakterer kommer til syne og forsvinner igjen. Akkurat på samme måte som de kan gjør mellom kulissene på en teaterscene:
På denne måten kan vi skape illusjonen av et perspektiv. Når vi bruker denne teknikken i skjermmediene er vi imidlertid ikke begrenset av de fysiske rammene som "vinduet" eller "scenen" setter. Vi kan i prinsippet flytte på et stort antall objekter, som strekker seg langt utover skjermens rammer.
Vi lærer ikke å bruke en spillmotor som f eks Unity i dette studiet, men med slike verktøy kan en relativt lett gjøre ting som dette. Ved å bevege objektene i forskjellig hastighet skapes følelsen av bevegelse og samtidig dybde.
Tidslinje fra Mediana.no: