En beskrivende tekst er tekstskaperens forsøk på å formidle sin opplevelse av konkrete sanseinntrykk, gjennom et medium, på en måte som mottakeren kan forholde seg til. I motsetning til argumentasjon er beskrivelse en teksttype som kan eksistere sammen med fortellingen, uten å trekke oppmerksomheten til seg. Å fortelle om en hendelse og å beskrive et objekt tar i bruk mange av de samme språklige virkemidlene. Det samme er tilfelle for de audiovisuelle mediene.
Et filmatisk eksempel der beskrivelsen blir en integrert del av fortellingen er åpningsscenen fra Wim Wenders’ film Paris Texas, fra 1984.
https://www.youtube.com/watch?v=0YMCWR8jzpU
I motsetning til ren argumentasjon egner teksttypen beskrivelse seg langt bedre for en multilineær presentasjonssform. Beskrivelser er i mindre grad avhengig av at bestemte enkeltelementer kommer med, eller at disse kommer i en fastlagt rekkefølge. Selv når den som skaper teksten ønsker at mottakeren skal sitte igjen med en bestemt opplevelse er det nesten alltid rom for å utelate informasjon.
Her ligger kimen til et viktig fortellerteknisk grep i multilineære medier. Så lenge vi opererer med beskrivelse, noe som er en sentral del av alle dokumentaristiske uttrykk, kan vi tillate oss å gi brukerne stor valgfrihet, og mer omfattende beskrivelser enn hva en kan tillate seg i tradisjonelle medier. Så gjelder det å lede brukeren videre, til de nodene som tekstskaperen vil at mottakeren uansett skal komme innom.