Tekster med hyperstruktur gjør det mulig å presentere innhold på flere nivåer, samtidig som disse skilles fra hverandre. Det kan imidlertid synes som at hypertekst er noe mindre egnet dersom en vil formidle informasjon som krever tid og refleksjon. Derfor vil det alltid være nødvendig å tenke nøye gjennom i hvilke deler av en tekst man benytter mange hyperlinker, og i hvilke deler en styrer presentasjonen gjennom å gjære færre valg tilgjengelig for brukeren.
Vi kan forsøke å eksemplifisere disse forskjellene med noen figurer. Først en enkel, lineær sidestruktur der brukeren kan bla mellom sidene. Skrevet tekst, illustrasjoner, bilder, lyder og video-elementer må plasseres slik at de inngår i en noenlunde konsistent sammenheng:
Figur: Lineær / sekvensiell sidestruktur
Ofte vil vi imidlertid oppleve at vi må plassere elementer som ikke helt passer inn. Det finnes flere løsninger på problemet. Noen vil for eksempel kunne hevde at slike elementer, som ikke passer perfekt inn i sammenhengen, rett og slett skal utelates. På denne måten forkaster gjerne en tekstforfatter store deler av det vedkommende produserer. Ikke fordi det som utelates nødvendigvis er dårlig, men fordi en av ulike grunner blir nødt til å prioritere. Men selv etter ganske streng utvelgelse, sitter en gjerne igjen med noen elementer som er gode, men som likevel ikke passer helt inn. En løsning er da gjerne å gjøre et layoutmessig skille mellom de ulike delene på siden, f eks i form av en ramme som markerer at deler av teksten skiller seg fra den løpende teksten. Dette er forsøksvis illustrert på den tredje siden i illustrasjonen ovenfor, og er en teknikk som ofte brukes i fagbøker og lærebøker.
Figur: I lærebøker vil oppgaver, forklaringer, historiske anekdoter etc være tekstelemener som gjerne plasseres i en ramme.
På den måten kan ulike terkstelementeter skilles visuelt fra den øvrige teksten.
Mange bøker inneholder en rekke slike innskutte elementer. Dette kan gi en rikere opplevelse av de enkelte sidene og bidra til å gjøre teksten mer spennende visuelt. Ulempen er samtidig at layouten blir kompleks, noe som lett fører til at dette blir dyrere å produsere. Et annet alternativ blir dermed å trekke de innskutte elementene helt ut av den løpende teksten, og legge til rette for ulike former for navigasjon mellom delene. Dette samsvarer delvis med hvordan en kan legge informasjon i et appendiks i en papirbok, men i en ebok kan delene knyttes til hverandre ved hjelp av linker.
De fleste digitale tekster består på ulike måter av en kombinasjon av forskjellige navigasjonselementer, f.eks. menyer, trykknapper og ulike typer pekere. Funksjon og bruk av disse elementene bør defineres i detalj, slik at de benyttes konsekvent for alle nodene. Digitale tekster formidlet som ebøker vil i tillegg til de navigasjonsfunksjonene som tekstskaperen legger inn inn i form av hyperlinker også bli påvirket av de navigasjonsfunksjonene som ligger i ebokleserens grensesnitt. Dette handler normalt om muligheten til å bla mellom sidene.
En sidestruktur som kombinerer flere navigasjonsformer er skissert i figuren nedenfor:
Figur: Multilineær sidestruktur med hyperlinker
Her tenker vi oss at det er den samme gunnleggende informasjonen som skal formidles. Den øverste raden (Figur: Multilineær sidestruktur) korresponerer dermed noenlunde til den informasjonen som ble presentert i det lineære eksempelet (Figur: Lineær sidestruktur). Den multilineære strukturer blir direkte sammenlignbar med en sidestruktur på et nettsted, men i en ebok får vi gjerne en tilleggsutfordring. Vi kan riktignok linke mellom sider som ikke er direkte knyttet til hverandre i en sekvens, men innenfor en “boklig logikk” bør samtidig alle sidene i en bok være tilgjengelig i en rekke følge der vi hele tiden kan bla oss videre til neste side. Dermed må vi kombinere en hyperstruktur med en lineær struktur, noe som nesten alltid skaper utfordringer:
Illustrasjon: Multilineær struktur i kombinasjon med sekvensiell rekkefølge.
Tallene angir her rekkefølgen dersom brukeren blar seg videre mellom sidene, uten å aktivisere hyperlinkene.
Vi ser at det er en fare for at de to navigasjonssystemene kan komme til å "jobbe mot hverandre".
Forsøk på å synliggjøre hvordan to navigasjonsystemer kan kombineres: hyperlinker mellom sidene (røde piler), og en sekvensiell rekkefølge (gitt av nummereringen). Føler imidlertid leseren den første hyperlinken i node 5, leder denne til node 11 og brukeren “går glipp” av de fem nederste nodene i strukturen. Skal en slik struktur fungere må node 6-8 være et sidespor som kan utelates uten store konsekvenser for det teksten skal formidle. Indekser /hovedmenyer kan avhjelpe dette problemet noe, gjennom å synliggjøre for brukeren hvordan alle sidene er knyttet til hverandre sekvensielt.
Konsekvensen av å kombinere flere navigasjonssystemer er gjerne det vi ofte ser i såkalte interaktive tekster, nemlig at brukeren kommer tilbake til en node som vedkommende tidligere har besøkt. Dette er en lesemåte som i de aller fleste tilfeller oppleves som irriterende. Kunsten blir dermed å tilby et gjennomført og forutsigbart sett av navigasjonsfunksjoner, for på den måten å gi brukeren en følelse av hvordan teksten er organisert.
En hypertekst kan på mange måter sammenlignes med en by eller et landskap. Den romlige dimensjonen understrekes ofte ved at mange bruker «reisemetaforer» når de beskriver hvordan brukerne tar seg frem i en digital tekst. Der hvor den reisende ville stått ovenfor et landskap med sine karakteristika må brukeren av en digital tekst forholde seg til ulike former for grensesnitt.
Arkitekturteoretikeren Kevin Lynch skrev tidlig på 70-tallet om «The City Image and its Elements». Her beskriver han hvordan det fysiske byrommet er satt sammen av fem hovedelementer, elementer som vi kan kjenne igjen i designet av en digital tekst:
Landemerker
Punkter som er gjenkjenbare på avstand, men som brukerne ikke kommer innpå.
Distrikt
Distrikt er områder med spesielle kjennetegn som skiller dem fra hverandre. Mennesker kan orientere seg langs stier eller mellom distrikter, men som oftest ved en kombinasjon av disse.
Stier
Stier er alle de potensielle transportruter som menneskene naturlig følger gjennom byen. Disse rutene vil dominere de flestes inntrykk av byen og miljøskapende tiltak bør derfor legges langs stiene.
Grenser
Grenser er mer eller mindre synlige skillelinjer mellom ulike deler (distrikt) av byen. Grensene er sjelden så tydelige som stiene, men er likevel viktige for de som skal orientere seg.
Noder
Noder er sentrale plasser i byen. De er karakteristiske og lette å finne. Nodene blir dermed trygge utgangspunkt for de som vil utforske ukjente deler av byen.
Parallellene til digitale tekster er flere, både i forhold til hvordan tekstene er strukturert og i forhold til grafisk design. Dersom designeren gir pekere og noder med tematisk sammenheng et gjenkjenbart visuelt uttrykk kan brukeren lettere lage sine egne mentale kart, noe som gjør det enklere å orientere seg.
Reisemetaforen har imidlertid minst en vesentlig svakhet. I fysiske omgivelser har vi kun mulighet til å bevege mellom punkter som ligger i umiddelbar tilknytning til hverandre. I en hypertekst kan brukerne «bevege» seg over lange «avstander», uten noen lineære begrensninger. Ved å følge et par linker kan man befinne seg svært langt fra det tematiske utgangspunktet. Sjansen for å gå seg vill i en hypertekst kan derfor være større enn når vi orienterer oss i en fysisk verden. Alle hypertekster bør derfor ha egne funksjoner som hjelper brukeren til å orientere seg. Medmindre usikkerheten er tilsiktet del av brukeropplevelsen.
«Fri» eller «ledet» navigasjon
Reisemetaforen blir ikke bare knyttet til struktur og grafisk design, den kan også benyttes for å beskrive hvordan tekstens navigasjonsfunksjoner styrer brukeren. På den ene siden kan brukeren overlates til å utforske teksten på egenhånd. Det vil være tilfelle der hvor systemet inneholder mangeartet informasjon som ikke nødvendigvis skal formidle et bestemt budskap. I rene informasjonssystemer vet man heller ikke hvilken informasjon brukeren er ute etter, og forfatteren velger ofte å stille en rekke ulike navigasjonshjelpemidler til rådighet. Fri navigasjon finner vi imidlertid også i ulike former for elektronisk litteratur. Et i denne sammenhengen klassisk, litterært eksempel er Tor Åge Bringsværds Faen. Nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere. Teknisk sett er denne teksten svært enkel, men den er interessant fordi den eksisterer både i digital og i trykt versjon. Den trykte versjonen er fra 1971 og illustrerer dermed at ideen om denne typen tekster langt fra er av ny dato. Leseren kan klikke seg gjennom hyperteksten eller følge stikkord som er fremhevet i den trykte versjonen.
Den andre ytterligheten er der hvor datamaskinen fungerer som en reiseleder og styrer brukeren gjennom teksten. Valgmulighetene begrenses, men en sikrer seg at brukeren kommer innom alle nodene som forfatteren mener har betydning for forståelsen. Det kan for eksempel være ønskelig i opplæringsprogrammer eller i litterære tekster hvor forfatteren ønsker å benytte en mer tradisjonell dramaturgisk oppbygning. Det bør imidlertid sies at systemer som i utstrakt grad forsøker å styre brukeropplevelsen nok ikke vil bli betegnet som rene hypertekster.
Nettstedet http://www.20thingsilearned.com/ er laget for å vise mulighetene i HTML5.
Den “nettbaserte boken” er i seg selv leseverdig, men her er den tatt med som et eksempel på styrt navigasjon.
Brukeren kan riktignok hoppe fritt mellom sidene ved hjelp av menyen i bunnen, men i hovedsak legges det opp til en styrt, sekvensiell lesing.
Vi holder oss til den samme strukturskissen som vi har sett på tidligere. Her har vi forsøkt å visualisere fire forskjellige “stier” gjennom teksten. Gitt at vi her snakker om ebøker har vi normalt kontroll på hvor lesingen begynner: alle brukerne enterer teksten i node 1. Herfra har imidlertid brukerne flere valgmuligheter. De som velger å hele tiden bla videre til neste side, vil følge den blå pilen gjennom teksten. Brukere som i stedet velger å følge hyperlinker, ved å klikke på pekere i teksten, vil imidlertid kunne følge tre alternative stier (rød, grønn eller oransje), som dels er definert av hyperlinker, dels av sekvensieringen av sidene. Dvs, i noder (sider) som ikke inneholder pekere må brukeren navigere videre ved å bla videre. Her har vi forutsatt at brukeren hele tiden velger å bla “fremover”, men vi har selvsagt ikke noen garanti for at dette skjer - noe som øker kompleksiteten ytterligere:
Illustrasjon: Fire ulike stier gjennom samme tekst
Hvile stier som en konkret bruker faktisk velger vil avhenge av en rekke forhold, men mye vil handle om design og spesielt pekernes utforming. Et bilde kan f eks være en peker, men det behøver ikke være noe som visuelt skiller bildet i node 1 fra et bilde som ikke er klikkbart. Dersom vi som tekstskapere har et sterkt ønske om bestemte brukeraktiviteter må vi gjerne være litt overtydelige. Det hender rett som det er at vi ser pekere som er utformet som rene “ledetekster”, som f eks “Klikk videre her” - noe som vil være et sterkt signal til brukeren.
Enhver tekst skaper også sine egen forventninger til navigasjonen. Dersom vi f eks venner brukeren til at å klikke på bilder betyr at disse kommer opp i en fullskjermsversjon, så vil det oppleves som et brudd på denne forventningen dersom et klikk på et bilde plutselig leder videre til en annen node. Visuelle koder vil også kunne være styrende. Det er f eks økt sannsynlighet for at brukerne klikker på objekter i bevegelse, noe som i mange tilfeller er en konvensjon for en klikkbar peker. Det er også større sjanser for at en tydelig knapp vil generere flere klikk, enn en lite synlig peker i løpende tekst. Avhengig av hva vi som tekstskapere ønsker må vi tilpasse virkemidlene deretter, og på den måten lede leserne på best mulig måte.
Et litt trivielt eksempel kanskje, men som illustrerer poenget med betydningen av pekernes utforming. Her kan vi se for oss at pekeren i teksten til venstre, selve illustrasjonsbildet og den oransje knappen alle er knyttet til en link. Spørsmålet vi som tekstskapere må ta stilling til er hvordan de ulike pekerene innvirker på hva leseren sannsynligvis foretar seg:
Illustrasjon: Eksempel på ulike utforminger av pekere