Leseveiledning:
Dette er en introduksjon og dels en sammenfatning av kapittel 4 fra Kultur i digitiale omgivelser, skrevet av Øyvind Prytz for Kulturrådet.
Bruker du teksten i videre arbeid: siter fra originalkilden!
Overgangen fra en papirbasert til en digital tekstsyklus vil etter hvert kunne føre til store endringer i de litterære uttrykksformene, men også mer generelt i den kulturen som knytter seg til boken som objekt. Boken har lenge hatt (og den har fremdeles) en særegen posisjon som kulturbærer og kilde til kunnskap.
I artikkelen «Languages, Books, and Reading from the Printed Word to the Digital Text» viser franskmannen Roger Chartier hvordan den moderne forestillingen om boken, det vil si boken som et «enhetlig verk», begynte å ta form på 1300-tallet. Parallelt med denne prosessen begynte en mer moderne forfatteridentitet å etablere seg. Chartier forklarer:
«It was around figures such as Petrarch or Boccaccio, Christine de Pisan or René of Anjou that, for ‘modern’ writers, the unitary book was born, that is, a book in which the connections between the material object, the work (in the sense of a specific work or of a series of works), and the author were finally established.»
Kommer den digitale boken til å miste status sammenlignet med e-bøkene, brettbøkene og de sosiale mediene? Om ikke annet er det grunn til å tro at boken som «enhetlig verk» kommer til å bli utfordret av andre formater.
På slutten av syttitallet etablerte «bokhistorie» seg som et eget akademisk forskningsfelt knyttet til boken som objekt. Den tidligere nevnte Robert Darntons banebrytende studie The Business of Enlightenment fra 1979 og ikke minst artikkelen «What is the History of Books?» fra 1982 regnes som grunnleggende innenfor feltet.
Hva er bokhistorie?
Bokhistorie står som en samlebetegnelse for et tverrfaglig forskningsfelt som studerer «bogen og den menneskelige skriftkultur i bredeste forstand, fra oldtidens skriftruller til vore dages digitale hypertekster». Den bokhistoriske forskningen dekker et bredere spekter av boklige uttrykk. I større grad enn den tradisjonelle litteraturvitenskapen legger den bokhistoriske forskningen vekt på de historiske og sosiale vilkårene for tekstproduksjonen.
Det kan handle om hvordan bøker blir produsert, distribuert eller håndtert av bibliotekene, men bokhistorien kan også rette blikket mot forholdet mellom boken som fysisk gjenstand og teksten som en mer abstrakt litterær uttrykksform, det vil si «hvordan fænomener som format, typografisk formgivning og layout indvirker på betydningen af en tekst i forskellige kontekster».
Litterære tekster som i utgangspunktet er skrevet for å leses på papir, digitaliseres og dermed løsrives fra det opprinnelige mediet og den opprinnelige layouten. I mange ebøker kan leseren selv definere layouten. Hvis det er slik at «form affects sense», er det klart at forflytningen fra bok til skjerm, fra ett medium til et annet, vil prege forståelsen av det vi leser. Hvilke betydninger forsvinner? Hvilke betydninger tilkommer?
Bokhistorien henter impulser fra en rekke ulike akademiske disipliner, men den anglosaksiske bibliografien, historiefaget og litteraturvitenskapen er særlig viktige. Grovt sagt kan man si at dette åpner for tre ulike tilnærmingsmåter til boken som forskningsobjekt:
For det første kan man studere bokens fysiske eller estetiske kvaliteter.
For det andre kan man forstå boken som et uttrykk for visse historiske eller sosiale tendenser. I et slikt perspektiv er det ikke primært boken i seg selv som er interessant, men derimot boken som en inngang til en dypere forståelse av det samfunnet og den kulturen den er en del av.
En tredje måte å nærme seg boken på innenfor den bokhistoriske forskningen er å fokusere på et begrep om tekst, og på forholdet mellom de sentrale størrelsene forfatter, tekst og leser. I
Forestillingene om den originale forfatteren på den ene siden og forfatterens opphavsrett på den andre er to av de størrelsene som digitaliseringen setter under press. Ta for eksempel Audun Mortensens roman Roman fra 2010: Boken er produsert ved hjelp av en programvare som ganske enkelt har vendt om på rekkefølgen til setningene i Vladimir Nabokovs roman Lolita. Det konseptuelle ved Mortensens prosjekt kan trygt sies å være originalt, men måten teksten er skapt på, bryter radikalt med den i bunn og grunn romantiske forestillingen om forfatteren som en skapende person. Hvem har egentlig skrevet romanen? Hvem har egentlig opphavsretten?